6 Velferdsordninger ved inn- og utvandring

6.1 Innledning

Mandatet pålegger utvalget å:

«… gi en oppdatert beskrivelse av hvilke rettigheter inn- og utvandrere har til de universelle velferdsordningene knyttet til inntektssikring ved sykdom, arbeidsledighet, uførhet, alderdom, overføringer til barnefamilier mv.»

På bakgrunn av denne beskrivelsen skal utvalget så vurdere «Hvorvidt ordningene for opptjening av rettigheter, eksport av ytelser mv. er bærekraftige i en situasjon med langt høyere migrasjon enn i dag» og i neste omgang «… skissere forslag til eventuelle endringer/ tilpasninger i virkemidlene som kan bidra til langsiktig bærekraft.»

Hensikten med dette kapitlet er å beskrive rettighetsbildet slik det er i dag. Denne beskrivelsen vil danne utgangspunkt for de vurderingene og forslagene som drøftes i kapittel 14.

For å få et mest mulig fullstendig overblikk over eksisterende rettigheter og plikter trengs beskrivelser på flere nivåer: Mest åpenbart er det behov for en grundig gjennomgang av det nasjonale lovverket som regulerer velferdsordningene knyttet til inntektssikring. Men det er også behov for en forståelse av det internasjonale avtaleverket som omgir det nasjonale regelverket. Beskrivelsene i dette kapitlet gjennomgår derfor både nasjonalt lovverk og internasjonalt regelverk. Det gis først en gjennomgang av det internasjonale avtaleverket, som inkluderer multilaterale og bilaterale avtaler som Norge er bundet av. EØS-avtalens bestemmelser om trygdekoordinering gis en bred plass i denne gjennomgangen, siden økningen i innvandringen til Norge i de senere årene i stor grad utgjøres av personer som innvandrer under EØS-regelverket. De internasjonale avtalene Norge har inngått legger begrensinger på Norges handlingsrom, og beskrivelsen i dette kapitlet legger vekt på å få fram implikasjonene av dette.

Etter gjennomgangen av internasjonale avtaler gis en oversikt over det nasjonale regelverket. Hovedvekten ligger på lov om folketrygd, som regulerer de fleste – og største – inntektssikringsordningene i Norge, men gjennomgangen omfatter også andre sentrale inntektssikringsordninger som er relevante for inn- og utvandrere: Familieytelser, behovsprøvde ytelser, og ytelser rettet spesielt mot innvandrere og andre personer med kort botid. I denne delen gjennomgås også rettigheter til helsestell og utdanning for inn- og utvandrere. Til slutt presenteres kort de to sentrale administrative enhetene, Arbeids- og velferdsetaten og Helseøkonomiforvaltningen, som administrerer de aller fleste av de ordningene som gjennomgås.

6.2 Hvilke internasjonale avtaler regulerer Norges handlingsrom?

Som påpekt i avsnittet over, er lovgivers mulighet til å foreta endringer i nasjonal lovgivning undergitt en del skranker som følge av de folkerettslige forpliktelsene Norge har påtatt seg. Inngåelse av folkerettslige forpliktelser for den norske stat er ofte del av en forhandlet løsning til fremme av internasjonalt forpliktende samarbeid, til fordel for vesentlige felles verdier eller interesser, men innebærer samtidig en forhåndsbinding av framtidig nasjonal myndighetsutøvelse. Dette gjelder på det sosiale området, på samme måte som for nær sagt alle andre sektorer. Dette avsnittet går nærmere inn på hvilket handlingsrom som finnes med hensyn til å regulere inn- og utvandreres tilgang til trygdeytelser og andre velferdsgoder. Handlingsrommet når det gjelder integreringspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og arbeidsinnvandring er omtalt i kapittel 5. Handlingsrom mht. innvandringspolitikk generelt behandles i kapittel 4.

Utvalget legger til grunn at det ikke ligger innenfor mandatet å ta stilling til om det er ønskelig å ta skritt for å endre Norges internasjonale forpliktelser, selv om det selvfølgelig også ligger innenfor lovgivers handlingsrom å si opp bi- og multilaterale avtaler, herunder EØS-avtalen. Følgelig er handlingsrommet i denne utredningen vurdert i lys av de avtalene Norge har inngått. Behovet for endringer i nasjonal lovgivning er vurdert innenfor de rammene som disse avtalene stiller opp.

6.2.1 Standardsettingsinstrumenter og trygdekoordineringsinstrumenter

Det finnes to forskjellige hovedtyper av internasjonale instrumenter på trygdeområdet. På den ene side har man standardsettingsinstrumenter. Disse er multilaterale konvensjoner som har som mål å bringe trygdesystemene i medlemslandene opp på et gitt minimumsnivå. Det er grunn til å understreke at det her ikke dreier seg om lovharmonisering. Formålet er på ingen måte å påvirke medlemslandene til å vedta identisk trygdelovgivning. Dersom medlemslandene ønsker å gi ytelser med høyere kompensasjonsgrad, for lengre perioder, med lavere krav til opptjening etc., har de rimeligvis anledning til å gjøre det. Medlemslandene står altså fritt med hensyn til hvordan de ønsker å utforme sine respektive ordninger, så lenge konvensjonenes minstenivåer oppfylles. En del av konvensjonene har tilleggsprotokoller, som hever minimumsstandardene for land som ratifiserer dem. På denne måten kan forpliktelsene tilpasses de enkelte lands økonomiske utvikling. Dette medfører at to land, som begge er tilsluttet den samme organisasjonen, kan ha påtatt seg vesentlig forskjellige forpliktelser. Norge, som et av de rikeste land i verden målt per capita, har påtatt seg forholdsvis omfattende forpliktelser med hensyn til minstestandarder.

Norge er bundet av en rekke standardsettingsinstrumenter og tilleggsprotokoller inngått innenfor rammene av bl.a. FN, ILO og Europarådet. For en kortfattet oversikt over sentrale standardsettingsinstrumenter på trygdeområdet vises til vedlegg 1.

På den annen side har man trygdekoordineringsinstrumenter, som tar sikte på å løse problemer av trygdemessig art som kan oppstå som følge av at en person har bodd og/eller arbeidet i mer enn ett land. Eksempler på slike instrumenter er rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 (forkortet Rfo 1408/71), nordisk konvensjon om trygd og bilaterale trygdeavtaler. Resten av dette kapitlet dreier seg om trygdekoordineringsinstrumentene.

Formålet med koordineringsreglene er å sikre at personer som har flyttet til eller tatt arbeid i et annet avtaleland, ikke kommer dårligere ut enn personer som alltid har bodd og arbeidet i ett enkelt avtaleland. Dette gjøres gjennom å sørge for at de kan beholde de trygderettighetene de har opptjent, samt ved å gi dem adgang til trygdeordninger i tilflyttingsstaten, slik at de er sikret kontinuitet i trygdedekningen. Dessuten er det viktig å unngå at denne gruppen må betale trygdeavgift til begge stater.

Koordineringsreglene i bi- eller multilaterale trygdekoordineringsinstrumenter er normalt basert på fire hovedprinsipper: Likebehandling, sammenlegging, proratisering og eksportabilitet. Videre inneholder koordineringsinstrumenter alltid en detaljert regulering av lovvalget, dvs. av spørsmålet om i hvilket land en person skal være trygdedekket.

a) Likebehandling

Likebehandlingsprinsippet går ut på at personer fra andre avtaleland skal behandles på samme måte som egne statsborgere når de oppholder seg i landet, med samme rettigheter og plikter, innenfor de rettsområdene som omfattes av den aktuelle avtalens materielle virkeområde. Kravet til likebehandling gjelder fra første dag man lovlig oppholder seg på statens territorium.

Likebehandlingsprinsippet innebærer for eksempel at eventuelle bestemmelser i nasjonal lovgivning om at medlemskap i en trygdeordning er forbeholdt statens egne borgere, ikke får virkning overfor personer som kan påberope seg en slik avtale. Det samme gjelder eventuelle bestemmelser som fastsetter at utenlandske statsborgere først kan få bli medlemmer av trygdeordningen etter å ha vært bosatt i riket i en viss periode.

b) Sammenlegging

De fleste lands nasjonale lovgivning oppstiller vilkår om en viss periode med medlemskap, avgiftsinnbetaling eller bosetting før man har opparbeidet seg rett til ytelser. Særlig gjelder dette for pensjonsytelser og andre langvarige ytelser til livsopphold. Etter norsk rett er det for eksempel et krav om tre års opptjening før man får rett til alderspensjon. Slike nasjonale minstekrav til opptjeningstid kan, for personer som kan påberope seg et bi- eller multilateralt trygdekoordineringsinstrument, oppfylles gjennom sammenlegging av trygdetid.

c) Proratisering

Pro rata temporis-prinsippet innebærer at pensjonister med opptjening i flere stater omfattet av samme koordineringsregime får utbetalt delpensjoner fra de stater de har opparbeidet pensjonsrettigheter i, beregnet ut fra opptjeningstiden de har i de aktuelle statene. Det stilles opp detaljerte fordelingsregler, som normalt innebærer at man først regner ut et såkalt teoretisk pensjonsbeløp, tilsvarende den pensjon man ville ha rett til i land A, dersom pensjonistens samlede pensjonsopptjening hadde funnet sted i land A. Dette teoretiske beløpet multipliseres så med den faktiske opptjeningstiden i land A, og divideres med den samlede opptjeningstiden i begge (alle) land. Tilsvarende beregning gjøres i alle de land den aktuelle pensjonisten har opptjent pensjonsrettigheter. Hvis rett til ytelser foreligger uten sammenlegging med trygdetid fra det eller de andre avtaleland, skal hvert land beregne pensjonen både etter sin egen lovgivning og etter reglene om proratarisk beregning. Deretter skal det gunstigste alternativet velges. Når folketrygdens alminnelige inngangsvilkår er oppfylt, vil som hovedregel pensjonsberegning etter folketrygdloven gi det gunstigste resultatet.

d) Eksportabilitet

Som nevnt over, er adgangen til å få utbetalt trygdeytelser under opphold eller bosetting i andre land et sentralt element i all trygdekoordinering. I koordineringsinstrumentene er dette ofte uttrykt i slike formuleringer: «Bestemmelser i en parts lovgivning som stiller vilkår om bosetting eller opphold på vedkommende parts territorium for utbetaling av kontantytelser, skal ikke anvendes på personer som oppholder seg eller er bosatt på den annen parts territorium».

Økte muligheter til eksport innebærer i en viss grad økte utgifter for Norge i form av trygdeutbetalinger, men denne eksporten er normalt et resultat av opptjente rettigheter gjennom arbeid i Norge og innbetaling av trygdeavgift her. Dessuten er det slik at alle som får utbetalt pensjonen under opphold i utlandet uansett ville hatt rett til å få ytelsene utbetalt dersom de fortsatt oppholdt seg i Norge. Det er i tillegg viktig å være klar over at trygdeavtalene er gjensidige, slik at også personer opprinnelig bosatt i Norge kan få med seg pensjonsrettigheter fra andre land når de eventuelt vender tilbake til Norge etter å ha bodd og/eller arbeidet i utlandet i kortere eller lengre tid.

e) Lovvalg

Som nevnt over, inneholder koordineringsinstrumenter detaljerte regler om i hvilket land en person med tilknytning til begge (flere) land skal være trygdedekket. Formålet er å sikre at ingen faller mellom to stoler, og står uten trygdedekning, samtidig som man sikrer at ingen blir omfattet av to eller flere trygdeordninger, med tilhørende plikt til å betale trygdeavgifter til to eller flere land. Langt de fleste bor og arbeider i samme land, og da oppstår ingen tvil om lovvalget. Men det er en lang rekke konstellasjoner som kan oppstå, for eksempel at man bor i land A og er arbeidstaker i land B, at man bor i land A og er selvstendig næringsdrivende i land B, at man bor i land A men er påmønstret et skip som fører flagget til land B, at man bor i land A, er arbeidstaker i land B og selvstendig næringsdrivende i land A og i land C etc. Reguleringen i koordineringsinstrumentene må være tilstrekkelig detaljert til å ta høyde for alle slike kombinasjoner. Slike situasjoner er av størst praktisk betydning i forholdet mellom avtaleland som geografisk ligger svært nær hverandre, eller til og med er naboland, men det viser seg i praksis at i en verden med tiltakende globalisering oppstår slike situasjoner forholdsvis ofte også mellom land med svært stor geografisk avstand, som for eksempel mellom Norge og Australia.

En praktisk viktig lovvalgsbestemmelse, som finnes både i EØS-regelverket og i de bilaterale trygdeavtalene, er at det åpnes adgang til at personer som er utsendt av arbeidsgiveren sin for å arbeide i et annet avtaleland, kan forbli underlagt hjemlandets trygdelovgivning, og samtidig unntas fra pliktig trygdedekning i arbeidslandet, i en viss periode. Hvor lang denne perioden kan være, varierer fra avtale til avtale. I enkelte eldre bilaterale trygdeavtaler og i Rfo 1408/71 er den maksimale perioden satt til 12 måneder, med mulighet til forlengelse. Som det framgår av avsnitt 6.2.2 vil en ny forordning (EF) nr. 883/2004 erstatte Rfo 1408/71. Etter forordning (EF) nr. 883/2004 vil den maksimale utsendingsperioden være 24 måneder, med mulighet til forlengelse, men da med forbehold om at dette må være i arbeidstakerens interesse. I nyere bilaterale avtaler er det vanlig med en utsendingsbestemmelse som gir adgang til utsending i inntil 60 måneder (5 år), med mulighet til forlengelse.

Norge er tilsluttet internasjonale avtaler som omfatter mange land – EØS-avtalen er det mest opplagte eksemplet – samtidig som den norske staten har inngått bilaterale avtaler med flere enkeltland. De neste avsnittene gir en grundig gjennomgang av EØS-regelverket, en presentasjon av nordisk konvensjon om trygd, og en oversikt over de bilaterale avtalene.

6.2.2 EØS-regelverket

Norge har, som EØS-medlem, forpliktet seg til å følge EUs regelverk om koordinering av trygderettigheter for personer som benytter seg av retten til fri bevegelighet mellom landene.

Avtalen om et europeisk økonomisk samarbeidsområde mellom EU og EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein, heretter forkortet til EØS-avtalen, ble undertegnet 2. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994.

Fra 1. august 2007 omfatter avtalen Belgia, Bulgaria, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Kypros, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Nederland, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sverige, Den tsjekkiske republikk, Tyskland, Ungarn og Østerrike, Island, Liechtenstein og Norge.

Sveits er det eneste EFTA-landet som står utenfor EØS. Sveits har derfor med virkning fra juni 2002 inngått avtaler med EU på en rekke områder, bl.a. om personbevegelighet og koordinering av trygd. Som en tilpasning til disse avtalene, er EFTA-konvensjonen revidert fra samme dato, slik at også Sveits omfattes av det samme trygdekoordineringsregimet som EØS-landene. Totalt omfattes altså 31 land.

Felleskapsbestemmelsene griper ikke inn i utformingen av medlemslandenes sosialpolitikk, men fastsetter administrative regler og prinsipper for anvendelsen av nasjonal trygdelovgivning i tilfeller som gjelder personer med tilknytning til to eller flere medlemsland (Rfo 1408/71 og den såkalte gjennomføringsforordningen nr. 574/72). Det er verdt å merke seg at disse forordningene altså stiller de enkelte medlemsland fritt til å bestemme hvilke nasjonale trygdeordninger de skal etablere, og at det ikke eksisterer noen felles EU- eller EØS-trygdeordning, men at de enkelte medlemsland derimot ikke står fritt når det gjelder spørsmål om koordineringen, mellom medlemsland, av ytelsene fra deres respektive trygdeordninger.

En ny forordning (EF) nr. 883/2004, som forenkler og moderniserer koordineringsbestemmelsene i Rfo 1408/71 har blitt vedtatt. Den trådte i kraft mellom EU-landene med virkning fra 1. mai 2010. Fra samme tid ble gjennomføringsforordningen erstattet av en ny forordning 987/2009. For EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein vil ikke den nye forordningen komme til anvendelse før en EØS-komitebeslutning om innlemmelse av forordning (EF) nr. 883/2004 i EØS-avtalen trer i kraft. Per i dag er det ikke avklart når dette vil skje. Fram til den nye forordningen trer i kraft, er det fortsatt Rfo 1408/71 og nr. 574/72 som regulerer trygdekoordineringen mellom Norge og de øvrige EØS-landene. Som nevnt medfører den nye forordningen stort sett forenklinger og moderniseringer av koordineringsbestemmelsene i Rfo 1408/71, men på tre områder er det viktige endringer som innebærer nye rettigheter og plikter:

1. Omfangsmessig utvidelse til personer som er trygdedekket i en medlemsstat, men som ikke har vært yrkesaktive.

2. Utvidelse til særskilte førtidspensjonsordninger som fra en bestemt alder gir ytelser til arbeidstakere som permitteres eller som etter eget valg frivillig forlater arbeidslivet.

3. Koordineringen av ytelser ved arbeidsløshet utvides til selvstendig næringsdrivende.

Innholdet av de til enhver tid gjeldende forordningene om trygdekoordinering må, som all annen fellesskapsrett, leses i lys av de dommene EU-domstolen har avsagt om emnet. Det foreligger en forholdsvis omfattende rettspraksis som presiserer og til dels utvider de rettighetene som følger av forordningene.

Trygdekoordineringsregimet i EØS gjelder i utgangspunktet for absolutt alle trygdeytelser. Systemet er laget slik at det ikke er nødvendig, og heller ikke mulig, for medlemslandene å velge å inkludere nye nasjonale ytelser i trygdekoordineringen, slik tilfellet er for enkelte av standardsettingsinstrumentene nevnt i vedlegg 1. Det er det motsatte, nemlig at en ytelse skal holdes utenfor deler av koordineringsregelverket, som nødvendiggjør uttrykkelig hjemmelsgrunnlag, jf. nedenfor om eksportbegrensninger i medhold av artikkel 10a i Rfo 1408/71.

I det følgende avsnittet gjennomgås noen av de begrensningene fellesskapsbestemmelsene om koordinering av trygderettigheter gjør i nasjonalstatenes handlingsrom på trygdeområdet.

Artikkel 3 i Rfo 1408/71 fastslår hovedprinsippet om likebehandling. Personer som omfattes av forordningens personkrets, og som er bosatt på territoriet til en medlemsstat, skal ha de samme rettigheter og plikter i henhold til den aktuelle medlemsstats trygdelovgivning som medlemsstatens egne statsborgere. Eventuelle bestemmelser i medlemslandenes lovgivning, som sier at tilgang til enkelte trygdeytelser eller rett til medlemskap i trygdeordningen skal være forbeholdt medlemsstatens egne statsborgere, må altså anses for å gjelde hele forordningens personkrets. I artikkel 9 sies det uttrykkelig at det samme gjelder adgangen til å tegne frivillig medlemskap. Artikkel 3 vil likeledes være til hinder for eventuelle regler som oppstiller høyere avgiftssatser for en trygdeordnings medlemmer som ikke er statsborgere av det land hvor de er medlemmer.

Etter artikkel 10 i forordningen skal ikke bare personer likebehandles, men også territorier. En ytelse kan «… ikke reduseres, endres, suspenderes, bortfalle eller beslaglegges …» av den grunn at den berettigete er bosatt på en annen medlemsstats territorium. Hvis norsk lovgivning for eksempel hadde bestemt at uførepensjon skulle reguleres ut fra levekostnadene i bostedslandet, ville det vært i strid med forordningen å anvende bestemmelsen innenfor EØS. Dette ville gjelde selv om bestemmelsene var nøytralt utformet, og følgelig likebehandlet for eksempel norske uførepensjonister bosatt i Spania med spanske statsborgere med opptjening i folketrygden som ønsker å motta uførepensjonen sin i Spania. Artikkel 10a oppstiller et unntak fra dette hovedprinsippet for såkalte «særlige ikke-avgiftsbaserte ytelser», jf. boks 7.2. Dette er ytelser i grenselandet mellom trygd og sosialhjelp, som forordningen riktignok får anvendelse for, jf. artikkel 4, men de kan etter en nærmere vurdering unntas fra eksportadgangen, ved at de oppføres i det såkalte vedlegg IIa. Som eksempel på en ytelse som Norge har fått oppført i vedlegg IIa nevnes folketrygdens garanterte tilleggspensjon til fødte/unge uføre. Eksport av en slik garantert ytelse ville innebære at folketrygden ble påført store forpliktelser sammenliknet med utenlandske ordninger, der tilsvarende pensjonsopptjening vanligvis ikke forekommer, hvilket innebærer at det ikke er mulig å oppnå en tilfredsstillende gjensidighet gjennom koordineringsinstrumenter. Dette er en ordning som er nært knyttet til Norge og norske samfunnsforhold og gir uttrykk for et samfunnsansvar overfor dem som har hatt liten eller ingen mulighet til å opptjene rettigheter på vanlig måte. Ved utflytting forsvinner den direkte tilknytningen til Norge og norsk samfunnsliv, og de forpliktelser overfor samfunnet som knytter seg til opphold her, opphører. Blant annet gjelder dette plikten til å betale skatt og trygdeavgift av eventuell inntekt. For ordens skyld bemerkes at eksportfritaket bare gjelder den garanterte tilleggspensjonen, og følgelig ikke hindrer utbetaling av eventuelt reelt opptjent tilleggspensjon til unge uføre under opphold i utlandet.

Det må påpekes at adgangen til å unnta ytelser fra eksportplikt gjennom oppføring i vedlegg IIa er et meget trangt nåløye. Det kan blant annet vises til rettspraksis fra EF-domstolen, for eksempel dom av 8. mars 2001 i sak C-215/99 Friedrich Jauch mot Pensionsversicherungsanstalt der Arbeiter (ECR 2001 I-1901). I Jauch-saken overprøvde domstolen oppføringen av en østerriksk ytelse i vedlegg IIa, og tilkjennega at den aktuelle ytelsen (Pflegegeld) ikke kvalifiserte for eksportunntak i henhold til artikkel 10a, da den ikke var å anse som en fullt ut særlig ikke-avgiftsbasert ytelse som nevnt i artikkel 4 nr. 2a.

Forordningen inneholder for øvrig detaljerte koordineringsbestemmelser for de forskjellige trygdeytelser i tråd med koordineringsprinsippene nevnt i avsnitt 6.2.1. Hovedtrekk av disse ytelsesspesifikke koordineringsreglene behandles i avsnitt 6.4 om folketrygdens ytelser.

Når bestemmelsene i de ovennevnte forordningene ses under ett, framgår det at lovgivers handlingsrom mht. trygdekoordinering er forholdsvis snevert innenfor EØS. Man kan, når det ses bort fra det svært marginale fenomenet særlige ikke-avgiftsbaserte ytelser som man har fått eksportfritak for, kun foreta endringer i trygdelovgivningen som likebehandler både personer og territorier. En medlemsstat kan for eksempel uhindret av Rfo 1408/71 redusere sine alderspensjoner med 50 pst., eller heve aldersgrensen for rett til alderspensjon til 75 år, men utelukkende dersom dette gjelder så vel landets egne statsborgere som andre som er omfattet av forordningen, og utelukkende dersom det gjelder på samme måte på eget territorium og på andre medlemsstaters territorium.

Avdeling II i Rfo 1408/71 inneholder svært detaljerte regler om hvilken trygdelovgivning en person skal være omfattet av. Som nevnt over er formålet med lovvalgsreglene å sikre at ingen står uten trygdedekning, samtidig som man sikrer at ingen blir omfattet av to eller flere trygdeordninger, med tilhørende plikt til å betale trygdeavgifter til to eller flere land. Reglene er bindende for medlemslandene, og går i tilfelle motstrid foran medlemskapsreglene i nasjonal trygdelovgivning. På dette feltet er det enda mindre rom for nasjonale reguleringer enn hva tilfellet er ved utformingen av nasjonale regler for eksportabilitet etc. Når artikkel 13 nr. 2 a) for eksempel fastslår at en person som er arbeidstaker i land A, mens han er bosatt i land B, skal være trygdedekket i land A (lex loci laboris-prinsippet), kan ikke eventuelle nasjonale regler i land A, som sier at kun personer bosatt i land A har adgang til medlemskap i land As trygdeordning, påberopes overfor noen som omfattes av forordningens personkrets. I et slikt tilfelle vil «bosatt i land A» måtte leses som «bosatt i et EØS-land».

Koordineringsreglene innenfor EU omfattet i utgangspunktet kun EU-borgere, dvs. statsborgere i EU-land. Her var det statsborgerskapet, ikke bosettingen eller yrkesdeltakelsen, som var det avgjørende kriterium. Dette innebar at statsborgere fra land utenfor EU (såkalte «tredjelandborgere»), bosatt i EU ikke var omfattet av koordineringsreglene. Dette ble endret ved forordning (EF) nr. 859/2003, som innebærer at bestemmelsene i Rfo 1408/71 utvides til også å gjelde tredjelandsborgere, som utelukkende på grunn av sitt statsborgerskap ikke tidligere var omfattet av disse bestemmelsene. Av de nordiske landene har Danmark reservert seg mot disse reglene. Reglene er heller ikke innlemmet i EØS-regelverket, og har dermed ikke gyldighet for Norge (St. prp. nr. 36 (2003–2004)). Mellom landene i Norden gjelder andre regler, jf. avsnitt 6.2.3 om nordisk konvensjon om trygd.

6.2.3 Nordisk konvensjon om trygd

Det er inngått en rekke nordiske konvensjoner om trygd. Den någjeldende ble undertegnet i Karlskrona 18. august 2003. Stortinget godkjente konvensjonen 5. mars 2004 og den ble endelig ratifisert i statsråd 9. mars 2004. Denne konvensjonen omfatter, i tillegg til de nordiske EØS-landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige, også Færøyene og Grønland, som ikke er omfattet av EØS-avtalen. Konvensjonen utvider blant annet anvendelsen av Rfo 1408/71 til også å gjelde for Færøyene og Grønland. Norges handlingsrom hva gjelder endringer i trygderegelverket er følgelig undergitt de samme begrensninger i relasjon til Færøyene og Grønland, som i relasjon til EØS-landene.

Som nevnt i avsnitt 6.2.2 omfattet koordineringsreglene innenfor EU-området i utgangspunktet kun EU-borgere, dvs. statsborgere i EU-land. I Norden omfattes tredjelandsborgere av EØS-regelverket for koordinering, som følge av nordisk konvensjon om trygd. Danmark har reservert seg mot å inkludere tredjelandsborgere, både innenfor rammen av EU/EØS og innenfor rammen av nordisk konvensjon.

Nordisk Ministerråd har en permanent komité kalt Nordisk Sosialforsikringsgruppe. Denne gruppen har nedsatt en arbeidsgruppe, som har utarbeidet et forslag til ny nordisk konvensjon om trygd, til erstatning for den eksisterende konvensjonen. Denne revisjonen er nødvendiggjort av de nye forordningene som skal erstatte Rfo 1408/71 og gjennomføringsforordningen nr. 574/72, jf. foregående avsnitt. Da disse forordningene som nevnt ennå ikke har trådt i kraft for EFTA-landene, har heller ikke den nye nordiske konvensjonen trådt i kraft.

6.2.4 Bilaterale trygdeavtaler

§ 26 i Grunnloven fastslår Kongens rett til å inngå internasjonale avtaler. I folketrygdloven § 1-3 konkretiseres dette på følgende måte for trygdeavtaler:

Kongen kan inngå gjensidige avtaler med andre land om rettigheter og plikter etter denne loven. Herunder kan det gjøres unntak fra lovens bestemmelser.

Vilkåret i § 3-8 andre ledd om tre poengår for rett til tilleggspensjon kan fravikes bare for personer som har hatt inntektsgivende arbeid i Norge i minst ett år.

Som nevnt i avsnitt 6.2.1, tar trygdekoordineringsinstrumenter sikte på å løse de problemene av trygdemessig art som kan oppstå som følge av at en person har bodd og/eller arbeidet i mer enn ett land. De bilaterale trygdeavtalene skal sørge for at personer som flytter fra den ene avtalestaten til den andre, kan beholde de trygderettighetene de har opptjent, samt å gi dem adgang til trygdeordninger i tilflyttingsstaten, slik at de er sikret kontinuitet i trygdedekningen. Dessuten er det viktig å unngå at denne gruppen må betale trygdeavgift til begge stater. Gradvis utbygging av velferdssystemer kombinert med tiltagende migrasjon i perioden etter andre verdenskrig har medført et økende behov for bilaterale trygdeavtaler. Norges tidligste trygdeavtaler ble inngått allerede på 1950-tallet.

Norge har hittil inngått trygdeavtaler med følgende land: Australia, Bosnia-Hercegovina, Canada, Chile, Frankrike, Hellas, Israel, Italia, Kroatia, Nederland, Luxembourg, Portugal, Serbia, Slovenia, Storbritannia og NordIrland, Sveits, Tyrkia, USA og Østerrike, foruten en egen avtale med den kanadiske provinsen Quebec.

I tillegg til disse trygdeavtalene har Norge inngått mer begrensede sykehjelpsavtaler med Australia og Ungarn.

Det vil føre for langt å gå detaljert gjennom samtlige avtaler her, men alle de nyere avtalene er bygget over samme mal. De baserer seg på de fire prinsippene for trygdekoordinering, nevnt i avsnitt 6.2.1, og de inneholder detaljerte lovvalgsregler.

De bilaterale trygdeavtalene har alle et mer begrenset saklig virkeområde enn koordineringsreglene innenfor EU-området og den nordiske konvensjonen. Hovedtemaet i de bilaterale trygdeavtalene er pensjonskoordinering.

6.2.5 Kontroll

EØS-avtalen har et kontrollapparat som er vesentlig mer aktivt og dynamisk enn det de øvrige folkerettslige avtalene har. Norges gjennomføring og etterlevelse av EØS-avtalen og den tilhørende fellesskapsretten kontrolleres av EFTAs overvåkningsorgan (EFTA Surveillance Authority – ESA). ESAs myndighet tilsvarer den kontrollkompetansen Kommisjonen har overfor EU-statene. På tilsvarende måte speiler EFTA-domstolen den jurisdiksjon EU-domstolen har i EU. EFTA-domstolen avgir også rådgivende uttalelser til Høyesterett eller andre nasjonale domstoler i forbindelse med fortolkning av hvilke plikter som påhviler Norge som EØS-medlem.

I enkelte land er det slik at inngåtte internasjonale avtaler umiddelbart og uten videre blir «the law of the land», som kan legges direkte til grunn for avgjørelser fattet av det aktuelle lands forvaltningsapparat og domstoler. Dette er for eksempel tilfelle i USA. Dette prinsippet, det såkalte monistiske prinsippet, er imidlertid ikke en del av norsk konstitusjonell rett. I Norge legges tvert imot det dualistiske prinsippet til grunn, hvilket betyr at inngåtte internasjonale avtaler først får intern rettvirkning etter at de er gjennomført i intern norsk rett. Før dette har skjedd, har altså verken domstoler eller forvaltning anledning til å fatte avgjørelser på bakgrunn av avtalenes bestemmelser. Internasjonale avtaler kan gjennomføres i norsk rett enten ved at det vedtas bestemmelser i norske lover eller forskrifter som oppfyller den folkerettslige forpliktelsen (såkalt transformasjon), eller ved at det ved lov bestemmes at en inngått internasjonal avtale i sin helhet gjøres til en del av norsk, intern rett (såkalt inkorporasjon). En del konvensjoner er inkorporert ved lov 21. mai 1999 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), som ikke bare sier at de aktuelle konvensjoner «skal gjelde som norsk lov» (§ 1), men de skal «ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning» (§ 3), jf. vedlegg 1 om standardsettingsinstrumentene.

For de bilaterale trygdeavtalenes vedkommende er gjennomføringen i norsk rett gjort ved forutgående inkorporasjon, ved at folketrygdloven § 1-3 som nevnt gir Kongen adgang til å inngå gjensidige avtaler med andre land om rettigheter og plikter etter folketrygdloven. Siste punktum i § 1-3 første ledd, som sier «Herunder kan det gjøres unntak fra lovens bestemmelser», innebærer at de bilaterale trygdeavtalene ved motstrid skal gå foran folketrygdlovens bestemmelser.

Som det framgår, utgjør også norske domstoler en del av det kontrollapparatet som påser at Norge lojalt etterlever sine forpliktelser etter internasjonale avtaler og konvensjoner, hva angår inngåtte internasjonale avtaler og konvensjoner som har blitt gjennomført i norsk rett.

6.2.6 Bakgrunnen for opprettelse av instrumenter for trygdekoordinering

Som det framgår av avsnittene over, innebærer opprettelsen av bi- og multilaterale trygdekoordineringsinstrumenter at de nasjonale lovgiveres handlingsrom begrenses. I dette avsnittet presenteres noen av årsakene til at de aller fleste land med velutviklede trygdesystemer til tross for dette har inngått, og fortsatt inngår, slike avtaler.

Innenfor EØS er retten til fri bevegelighet av personer en av de «fire friheter», og dermed en av bærebjelkene i arbeidet med å etablere og videreutvikle et felles, europeisk marked. Denne adgangen til fritt å ta arbeid i andre avtaleland ville i praksis være illusorisk hvis arbeidstakerne og deres familiemedlemmer mistet opparbeidede sosiale rettigheter, og heller ikke fikk tilgang til fortsatt trygdedekning, når de valgte å benytte seg av den. Det omfattende trygdekoordineringsregimet innenfor EØS må altså sees som en nødvendig forutsetning for et velfungerende felles europeisk arbeidsmarked. EUs vektlegging av trygdekoordinering synliggjøres blant annet ved at emnet vies en egen artikkel i organisasjonens traktatgrunnlag, jf. nå artikkel 48 i Lisboa-traktaten:

Article 48

The European Parliament and the Council shall, acting in accordance with the ordinary legislative procedure, adopt such measures in the field of social security as are necessary to provide freedom of movement for workers; to this end, they shall make arrangements to secure for employed and selfemployed migrant workers and their dependants:

(a) aggregation, for the purpose of acquiring and retaining the right to benefit and of calculating the amount of benefit, of all periods taken into account under the laws of the several countries;

(b) payment of benefits to persons resident in the territories of Member States.

(…)

Det er ikke bare overstatlige, regionale organisasjoner for økonomisk integrasjon som har interesse av trygdekoordinering. De enkelte nasjonalstatene, både innenfor og utenfor EØS, har også en interesse av å få på plass en trygdekoordineringsmekanisme med land som de i en viss utstrekning utveksler arbeidskraft med, blant annet fordi de på den måten slipper å sitte igjen med det økonomiske ansvaret for en person som kanskje i hele sitt yrkesaktive liv har arbeidet i et annet land, som ikke eksporterer pensjoner. Arbeidskraftutveksling, eller fri bevegelighet av arbeidskraft, gir dessuten en del gevinster, blant annet når det gjelder en effektiv allokering av arbeidskraft. De landene som høster gevinsten av arbeidskraftsutveksling bør også være med å betale velferdskostnadene.

Dessuten vil det ofte være en vesentlig velferdssak for den aktuelle arbeidstakeren både å få anledning til å tilbringe alderdommen i hjemlandet, og ikke minst å få utbetalt den pensjonen han eller hun har opparbeidet rett til.

Som nevnt åpner både EØS-avtalen og de bilaterale trygdeavtalene for at arbeidsgivere kan «utsende» arbeidstakere, og at slike utsendte medarbeidere forblir dekket av hjemlandets ordninger. For Norges del kan denne ordningen innebære at Norge, for utenlandske virksomheter som vurderer å sende ut høykompetente arbeidstakere, framstår som et mer attraktivt land enn det ellers ville gjort. Dette fordi ordningen jevnt over vil redusere virksomhetenes samlede lønnskostnader for arbeidstakere utsendt til Norge, siden norsk trygde- og arbeidsgiveravgift normalt ligger høyere enn de tilsvarende avgifter i de aktuelle land. For norske virksomheter vil denne ordningen også medføre at det er lettere for dem å sende ut norske arbeidstakere til langvarige oppdrag i utlandet, i og med at disse kan fortsette å være medlemmer i folketrygden, med rett til ytelser om de for eksempel skulle bli syke, og med fortsatt opptjening av pensjonsrettigheter. Dette bidrar til at norske virksomheter lettere kan konkurrere om oppdrag i utlandet.

Ordningen med at utsendte arbeidstakere kan unntas fra trygd i arbeidslandet, utgjør også en rent administrativ fordel. Dette gjør at Norge slipper arbeidet med å beregne og utbetale små delpensjoner til utsendte arbeidstakere som har arbeidet i Norge i noen få år. Uten en slik avtale, ville det blitt resultatet etter norsk lovgivning.

For arbeidstakere som ikke har status som utsendte skaper adgangen til eksport av pensjoner større trygghet for de som reflekterer over et tilbud om arbeid i Norge. De kan da være trygge på at de vil få eksportert sine framtidige alderspensjoner, selv om de skulle miste arbeidet i Norge før tre år har gått. Blant annet på grunn av dette kan et velfungerende bi- eller multilateralt trygdekoordineringsregime være et betydelig konkurransefortrinn, og langt på vei en forutsetning, når Norge skal konkurrere om høykompetent arbeidskraft fra land i eller utenfor EØS. Det pågående arbeidet med å etablere en trygdeavtale med India må blant annet sees i et slikt lys.

I lavkonjunkturperioder vil arbeidsledighet kunne ramme arbeidsinnvandrere hardere enn andre grupper, blant annet fordi de er overrepresentert i konjunkturfølsomme bransjer. En del arbeidsinnvandrere vil i en slik situasjon overveie å returnere til hjemlandet. Dette alternativet vil kunne framstå som svært lite attraktivt dersom det ikke gjennom bilaterale trygdeavtaler eller på andre måter er lagt til rette for eksport av lovlig opptjente pensjoner. Noen vil kunne oppleve at de er økonomisk fanget i Norge. Arbeidet med å opprette bilaterale trygdeavtaler vil således kunne bidra med ett av flere insentiver til tilbakevending til hjemlandet.

Dette argumentet kan også gjelde enkelte grupper som er kommet til Norge som flyktninger. Den bilaterale trygdeavtalen mellom Norge og Chile må blant annet ses i et slikt lys. Norge tok imot en rekke chilenske flyktninger tidlig på 1970-tallet. Etter at Chile fikk en demokratisk valgt president i 1990, vedtok den norske regjeringen et tilbakevendingsprogram for chilenske flyktninger i forståelse med de nye chilenske myndighetene (jf. kapittel 4). I perioden 1993–1995 framforhandlet norske og chilenske myndigheter en trygdeavtale. Avtalen ble undertegnet 3. april 1997 i Oslo og trådte i kraft 1. juni 1998. Avtalen sikrer ikke bare at chilenere som vender tilbake får utbetalt sin norske pensjon, men også at de får rett til helsetjenester fra chilenske myndigheter.

Det er viktig å være klar over at koordineringsinstrumentene, nærmest per definisjon, jf. folketrygdloven § 1-3 første ledd hva angår de bilaterale trygdeavtalene, er gjensidighetsavtaler. De sikrer altså ikke bare at utenlandske statsborgere får tilgang til norske ytelser, men i like stor grad at norske statsborgere får tilgang til utenlandske ytelser. Som eksempel kan nevnes arbeidet med å få på plass en trygdeavtale med Republikken Korea. Det er forholdsvis få koreanske statsborgere som arbeider i Norge, mens det er et ikke ubetydelig antall nordmenn som arbeider i Korea, i hovedsak innen shipping og verftsindustrien. Korea eksporterer ikke pensjoner til land de ikke har trygdeavtaler med. Følgelig må norske statsborgere som i kortere eller lengre perioder har arbeidet i Sør-Korea, og som i den forbindelse har innbetalt betydelige lovpålagte avgifter til det koreanske pensjonssystemet, anse sine innbetalinger som tapt, med mindre de skulle ønske å tilbringe alderdommen i Korea. En trygdeavtale mellom Norge og Republikken Korea vil gi norske statsborgere full adgang til eksport av koreanske pensjoner. I tillegg til å ha en vesentlig betydning for de aktuelle norske statsborgernes økonomiske trygghet, vil dette kunne redusere utbetalingene fra ordningen med supplerende stønad og utbetalingene over de kommunale sosialhjelpsbudsjettene (se nedenfor).

Ved inngåelse av nye avtaler eller reforhandlinger av tidligere inngåtte avtaler vil det være anledning til å forhandle inn strengere klausuler enn hva man finner i de avtalene Norge hittil har inngått, men dette vil rimeligvis bli møtt med krav om tilsvarende innstramminger fra forhandlingsmotparten.

Med hensyn til de enkelte nasjonalstatenes ønske om og interesse av å inngå bilaterale trygdeavtaler, er det også viktig å merke seg at en rekke multilaterale konvensjoner pålegger de ratifiserende statene en plikt til å arbeide aktivt for inngåelse av bilaterale trygdeavtaler. I denne forbindelse kan som eksempler nevnes ILO-konvensjon nr. 118, den europeiske kodeks for sosial sikkerhet og Europarådets reviderte sosialpakt, jf. vedlegg 1.

6.2.7 Drøfting

Som det framgår av gjennomgangen ovenfor, er handlingsrommet med hensyn til å regulere inn- og utvandreres tilgang til trygdeytelser utvilsomt størst overfor innvandrere fra og utvandrere til de land utenfor EØS, som Norge i dag ikke har bilaterale trygdeavtaler med. Det vil ikke være i strid verken med Grunnloven eller med Norges internasjonale koordineringsforpliktelser om Norge for eksempel hadde innført et generelt forbud mot eksport av norske trygdeytelser til slike land, såframt dette ble innført med virkning kun for nye tilfeller. Det følger av dette at det heller ikke ville være noe i veien for å tillate eksport, men stramme inn på eksportvilkårene. Vilkåret om 20 års opptjening for rett til eksport for personer som ikke har opptjent tilleggspensjon, og som ikke opprettholder medlemskapet i folketrygden under opphold i utlandet, kan for eksempel økes til 25 eller 30 år. Tilsvarende vil det være mulig å heve terskelen for adgang til eksport av tilleggspensjon fra dagens tre år til fem eller ti år.

Det bør nevnes at en slik generell innstramning ville fått liten eller ingen innvirkning på rettighetene til personer som er omfattet av EØS-avtalen eller bilaterale trygdeavtaler, da de fleste av disse ville hatt tilstrekkelig trygdetid i andre avtalelands trygdeordninger til å oppfylle også de nye, høyere kravene til tidligere opptjening ved hjelp av sammenleggingsbestemmelsene.

Internasjonale avtaler legger altså begrensninger på norske lovgiveres handlingsrom, men det betyr på ingen måte at nasjonal politikk er uten betydning. De neste avsnittene gjennomgår inntektssikringsordningene i Norge, med vekt på de ordningene som hjemles i lov om folketrygd (forkortet ftrl).

6.3 Grunnbegreper i folketrygden

Folketrygden er navnet på det universelle norske trygdesystemet i statlig regi. Formålet med ordningen er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.

Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer, og bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.

Folketrygden ble innført ved lov 17. juni 1966 nr. 12, som trådte i kraft 1. januar 1967. Med virkning fra 1. mai 1997 ble denne loven erstattet av lov om folketrygd 28. februar 1997 nr. 19. Det dreide seg i hovedsak om en forenkling og modernisering av regelverket, med svært få materielle endringer.

I dette avsnittet gis en kortfattet presentasjon av en del sentrale begreper i folketrygdloven.

6.3.1 Medlemskap

Begrepet medlemskap

Et av de mest sentrale begrepene i folketrygden er medlemskapsbegrepet. Å være medlem av folketrygden vil si at man har trygdedekning etter folketrygdloven, med de rettigheter (rett til ytelser, gitt at visse vilkår om helsetilstand, alder, sivilstand mv. er oppfylt) og plikter (plikt til å betale trygdeavgift, plikt til å gi nødvendige opplysninger i forbindelse med framsetting av krav mv.) som følger av folketrygdloven. Begrepet «medlem i folketrygden» ble innført ved folketrygdloven av 1997. I folketrygdloven av 1966 benyttet man begrepet «trygdet» om den som var dekket av folketrygden. Dette begrepet er hentet fra nynorsk, og betyr «forsikret». Som påpekt i NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov hadde begrepet «trygdet» i dagligtale etter hvert kommet til å bli brukt som betegnelse på personer som hadde fått innvilget en trygdeytelse til livsopphold, som oftest uførepensjon. Derfor gikk man i 1997 altså over til å benytte medlemskapsbegrepet.

Samtlige av folketrygdens ytelser stiller som vilkår at ytelsesmottakeren, eller dennes forsørger, er eller har vært medlem av folketrygden.

En rekke andre lover knytter også rettvirkninger til medlemskapet i folketrygden, jf. for eksempel barnetrygdloven § 5, kontantstøtteloven § 2, Statens pensjonskasseloven § 5 mfl.

I folketrygdloven er et helt kapittel, kapittel 2, viet til å besvare spørsmålet om hvem som er pliktige medlemmer i folketrygden, hvem som kan bli frivillige medlemmer i folketrygden, hva slags dekning medlemskapet medfører og hva som skal til for å miste retten til pliktig og frivillig medlemskap.

Pliktig medlemskap

Folketrygdlovens utgangspunkt er at alle som er bosatt i Norge er pliktige medlemmer i folketrygden, uavhengig av statsborgerskap. Pliktig medlemskap innebærer at personer som oppfyller lovens vilkår for medlemskap, i motsetning til hva som gjelder i enkelte andre land, ikke kan velge å stå uten trygdedekning. Dette omtales undertiden som domisilprinsippet, eller som et bostedsbasert trygdesystem. Personer regnes etter ftrl § 2-1 som bosatte når de oppholder seg i Norge og oppholdet har vart, eller er ment å vare, i minst 12 måneder. Det er en forutsetning at man har lovlig opphold i Norge. Dette betyr at det må foreligge oppholdstillatelse eller annet lovlig grunnlag for oppholdet. Vilkåret skal forhindre at personer som kommer til Norge og oppholder seg ulovlig i landet, blir medlemmer i folketrygden og får rett til ytelser her.

Personer som har fått innvilget oppholdstillatelse som flyktning i medhold av utlendingsloven § 28, får status som flyktninger etter folketrygdloven, jf. ftrl § 1-7. Dette innebærer at de får enkelte særrettigheter (se nedenfor), men det gjelder ingen særlige regler om medlemskap i trygden for flyktninger. Flyktninger vil normalt fylle vilkårene for å være medlemmer i trygden ut fra den oppholdstillatelsen de har fått, selv om det ikke er endelig avklart om de virkelig kommer til å bli i Norge i minst 12 måneder.

Domisilprinsippet suppleres og justeres gjennom en del andre prinsipper. Det som har størst betydning av disse, er det som ofte omtales som lex loci laboris-prinsippet. Dette prinsippet går i korthet ut på at man skal være omfattet av trygdesystemet i arbeidslandet, hvilket medfører at personer som er arbeidstakere i Norge er pliktige medlemmer i norsk folketrygd, selv om de er bosatt i utlandet. Dette vil for eksempel gjelde personer som er bosatt i Sverige, men pendler over grensen og arbeider i Norge. Det samme gjelder utenlandsbosatte som er arbeidstakere på den norske kontinentalsokkelen i forbindelse med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser.

For påberopelse av lex loci laboris-prinsippet er det et vilkår at man har lovlig adgang til å ta inntektsgivende arbeid i Norge eller på norsk kontinentalsokkel. Vedkommende må ha arbeidstillatelse eller det må foreligge et annet grunnlag som gir vedkommende rett til å ta lønnet arbeid i Norge. Statsborgere fra EØS-land har i kraft av EØS-avtalen rett til å ta arbeid i Norge.

Personer som tar opphold i riket og tar arbeid i annens tjeneste her, kan unntas fra medlemskap i folketrygden i inntil 12 måneder, såframt vedkommende søker om det og godtgjør at han er trygdedekket etter utenlandsk lov.1 Videre kan unntak fra lex loci laboris-prinsippet følge av Norges folkerettslige forpliktelser. De bilaterale trygdeavtalene åpner gjennomgående for at personer som er utsendt av sin utenlandske arbeidsgiver for å arbeide i Norge, kan beholde sin tilknytning til hjemlandets trygdeordning, og samtidig unntas fra pliktig norsk trygdedekning, i en periode som overstiger de ovennevnte 12 måneder (for mer om utsending, jf. avsnitt 6.2.1). Et annet unntak fra domisilprinsippet gjelder utenlandske statsborgere som er arbeidstakere i Norge hos en fremmed stat eller en mellomfolkelig organisasjon, eller som er arbeidstakere hos slike personer. Disse er unntatt fra pliktig medlemskap til tross for at de er bosatt i Norge, jf. ftrl § 2-11.

På den annen side er enkelte kategorier av personer pliktige medlemmer i folketrygden selv om de verken bor eller arbeider innenfor Norges grenser, jf. ftrl § 2-5. Dette gjelder bl.a. norske statsborgere som studerer i utlandet med støtte fra Statens Lånekasse for utdanning, de fleste norske statsborgere som arbeider om bord på skip registrert i NOR eller NIS, norske statsborgere som arbeider i utlandet i den norske stats tjeneste, for eksempel ambassadepersonell, osv. På grunn av EØS-avtalen gjelder det som er sagt over om norske statsborgere også for borgere av andre EØS-land.

Stortinget har vedtatt en lovendring som presiserer utenlandske statsborgeres forhold til folketrygden under fengselsopphold mv., jf. ftrl § 2-17. Paragrafen ventes å tre i kraft i løpet av 2011. Det sondres mellom de som allerede hadde medlemskap i folketrygden forut for frihetsberøvelsen, og de som ikke har annen tidligere tilknytning til Norge enn forbrytelsen og den påfølgende frihetsberøvelsen. Førstnevnte gruppe beholder medlemskapet, men med den begrensning at dersom de forhold som førte til frihetsberøvelsen også fører til utvisning fra riket, får de verken pensjonsutbetalinger eller pensjonsopptjening under soningen. Den sistnevnte gruppen anses ikke å oppfylle vilkårene for medlemskap i folketrygden, men også denne gruppen har en subsidiær rett til å få dekket utgifter til helsetjenester, såframt disse ikke kan dekkes av andre eller av egne midler.

En av forpliktelsene til pliktige medlemmer av folketrygden er å betale trygdeavgift av eventuelle inntekter. Medlemsavgiften for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende beregnes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt. Det betales ikke avgifter av pensjonsgivende inntekt under kr 39 600. Trygdeavgiften skal ikke utgjøre mer enn 25 pst. av den inntekten som overstiger dette beløpet. Medlemsavgiften for arbeidstakere er 7,8 pst. av den pensjonsgivende inntekten (brutto lønnsinntekt). For selvstendig næringsdrivende er avgiftssatsen 11 pst. av den pensjonsgivende inntekten (netto næringsinntekt). For annen personinntekt (pensjoner mv.) er avgiftssatsen 4,7 pst. For arbeidstakere utløser medlemskapet i tillegg en korresponderende plikt for arbeidsgiveren til å betale arbeidsgiveravgift. Denne er regionalt differensiert, fra 0 til 14,1 pst.

Frivillig medlemskap

Enkelte persongrupper som ikke er omfattet av pliktig medlemskap, kan etter søknad få såkalt frivillig medlemskap i folketrygden.

Ftrl § 2-7 regulerer frivillig medlemskap for personer som oppholder seg i Norge. Som eksempel på personer som oppholder seg i Norge uten å være omfattet av pliktig medlemskap kan nevnes utenlandske statsborgere som er arbeidstakere i Norge hos en fremmed stat eller en mellomfolkelig organisasjon (se ovenfor). Slike personer kan tas opp som frivillige medlemmer i folketrygden dersom dette etter en samlet vurdering framstår som rimelig. Loven oppstiller et sett med kriterier som skal vektlegges ved denne vurderingen.

Også vedkommendes eventuelle ektefelle og barn som oppholder seg i Norge sammen med forsørgeren kan på visse vilkår få frivillig medlemskap i trygden.

Frivillig medlemskap etter ftrl § 2-7 kan enten gi full dekning etter alle folketrygdlovens stønadskapitler, eller begrenses til kun å gjelde stønad ved helsetjenester, sykepenger, stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom, samt ytelser ved fødsel og adopsjon.

Ftrl § 2-8 regulerer frivillig medlemskap for personer som oppholder seg utenfor Norge. Personer som har vært medlemmer av folketrygden i minst tre av de siste fem kalenderår, og som har en «nær tilknytning til det norske samfunnet» kan på visse vilkår innvilges frivillig opptak i folketrygden. Dette gjelder for eksempel personer som studerer i utlandet uten støtte fra Statens Lånekasse for utdanning og personer som mottar pensjon fra folketrygden og som har vært medlemmer i folketrygden i minst 30 år etter fylte 16 år. Pensjonister må i slike situasjoner ha vært medlemmer de siste ti årene umiddelbart før det søkes om frivillig medlemskap.

Personer med frivillig medlemskap etter ftrl § 2-8 kan gis dekning etter tre forskjellige alternativer:

1. Dekningen kan begrenses til kun å gjelde stønad ved helsetjenester og gravferd, samt engangsstønad ved fødsel og adopsjon, eller

2. dekning kan omfatte arbeidsavklaringspenger, grunn- og hjelpestønad, uføre-, barne- og alderspensjon, ytelser til enslig mor eller far, tidligere familiepleier og gjenlevende ektefelle, samt ytelser ved arbeidsløshet og gravferd, eller

3. den kan omfatte alle ytelsene nevnt over.

Ved lov 19. desember 2008 ble det innført en ny § 2-7 a i folketrygdloven, for å gjøre Norge i stand til å ratifisere ILO-konvensjon nr. 186 om sjøfolks arbeids- og levevilkår. Paragrafen har ennå ikke trådt i kraft, men vil åpne adgang til å tegne frivillig medlemskap for personer som er bosatt i Norge og som er i arbeid på skip registrert i land utenfor EØS. Trygdedekningen kan gis med samme alternativer som dekningen etter ftrl § 2-7.

Avgiftssatsene for frivillig medlemskap er annerledes enn satsene for pliktig medlemskap.2 Avgiftssatsene er differensiert ut fra hvorvidt medlemmet er skattepliktig i Norge, hvorvidt arbeidsgiver plikter å betale arbeidsgiveravgift, hvorvidt ordinær trygdeavgift betales sammen med skatten og ut fra hvor omfattende trygdedekning medlemmet skal ha. Den høyeste satsen er 35 pst. av inntektsgrunnlaget, og gjelder medlemmer som skal ha full dekning, men som ikke betaler skatt til Norge. Avgiften skal da dekke medlemmets trygdeavgift (7,8 pst.), arbeidsgiveravgiften (14,1 pst.) og en andel av det staten, gjennom det skattefinansierte statstilskuddet, bidrar med til trygdefinansieringen. Dette skal i så fall betales i tillegg til den skatten som pålegges i arbeidslandet.

I 2009 var det 4 810 personer som bodde i utlandet og var frivillige medlemmer av folketrygden. 340 (7 pst.) av disse var bosatt i EØS-land, resten bodde utenfor EØS. 30 pst. hadde begrenset medlemskapet til kun helsetjenester, 19 pst. var medlemmer kun i pensjonsdelen, mens 51 pst. var medlemmer av både helse- og pensjonsdelen (alle ytelser), jf. kapittel 10.

Begrenset medlemskap

Som det framgår av framstillingen over, kan frivillige medlemmer i folketrygden ha et begrenset medlemskap. Det er også en del andre grupper som kan ha et begrenset medlemskap. Dette gjelder for eksempel de fleste utenlandske statsborgere som ikke bor i Norge, men som arbeider i norske luftfarts- eller skipsfartselskaper. Personer i disse kategoriene er etter ftrl § 2-6 pliktige medlemmer i folketrygden, men med et medlemskap som kun gir rett til ytelser ved yrkesskade og dødsfall.

Personer som er medlemmer i folketrygden fordi de bor i Norge, men som flyttet hit etter 1992, vil dersom de mottar en pensjonsytelse fra en utenlandsk trygdeordning som er på nivå med folketrygdens minstepensjon for enslig pensjonist (pr. 1. mai 2010 kr 151 272), ikke være dekket etter pensjonskapitlene i folketrygdloven, og de vil dermed ikke kunne opptjene rett til alderspensjon fra folketrygden i årene fram til pensjonsalder utelukkende basert på å ha vært bosatt i Norge.

Som nevnt over, vil personer som har fått innvilget asyl i Norge være pliktige medlemmer i folketrygden. På den annen side har asylsøkere kun et begrenset medlemskap i folketrygden. Dette gjelder fra det tidspunktet det er søkt om asyl og fram til endelig vedtak er fattet. Medlemskapet for asylsøkere omfatter bl.a. ikke folketrygdlovens pensjonskapitler.3

Opphør av medlemskap

Reglene om opphør av pliktig medlemskap finnes i ftrl § 2-14. En konsekvens av domisilprinsippet er at man vanligvis mister det pliktige medlemskapet i folketrygden dersom man flytter fra Norge, og oppholder seg i utlandet i mer enn 12 måneder, eller i mer enn seks måneder pr. år i to eller flere påfølgende år.

Videre er det en konsekvens av lex loci laboris-prinsippet at det pliktige medlemskapet i folketrygden opphører dersom man kommer i arbeid i utlandet eller om bord på et skip som er registrert i utlandet.

I henhold til ftrl § 2-15 opphører naturlig nok det frivillige medlemskapet i folketrygden for personer som er innvilget frivillig medlemskap under opphold i Norge dersom de flytter fra Norge. Videre opphører frivillig medlemskap dersom medlemmet ikke betaler pålagt avgift.

6.3.2 Trygdetid og botid

Trygdetid og botid er sentrale begreper i folketrygdloven. Som trygdetid regnes «tidsrom etter 1. januar 1967 da en person fra fylte 16 år til og med det året han eller hun fylte 66 år, har vært medlem i trygden med rett til ytelser etter pensjonskapitlene. Også tidsrom mellom 1. januar 1937 og 1. januar 1967 regnes som trygdetid dersom vedkommende da ville ha fylt vilkårene for medlemskap som nevnt.» (ftrl § 3-5 annet ledd). Videre heter det at «Trygdetid etter andre ledd regnes som botid (…) Som botid regnes også tidsrom som medlem i trygden i år da vedkommende opptjente pensjonspoeng etter tredje ledd.» (ftrl § 3-5 åttende ledd).

Trygdetid er likevel ikke identisk med botid, fordi trygdetid også omfatter framtidig trygdetid. Dette er relevant ved beregning av uførepensjon, ytelser til gjenlevende ektefeller og ytelser til familiepleiere (se nedenfor).4 Botid er et begrep som utelukkende har relevans i forbindelse med vurderingen av om personer som ikke lenger er medlemmer i folketrygden fyller vilkårene for pensjon,5 mens trygdetid er en faktor i beregningen av pensjonen.

Bestemmelsene om trygdetid og botid innebærer at personer som innvandret til Norge i voksen alder vil ha vanskelig for å opparbeide fulle rettigheter i folketrygden. For personer som har fått innvilget oppholdstillatelse som flyktning6 gjelder særlige regler. Flyktninger er unntatt fra kravene til forutgående medlemskap for rett til alderspensjon, uførepensjon, arbeidsavklaringspenger og ytelser til enslig forsørger og etterlatt ektefelle og barn. Videre har flyktninger rett til full minstepensjon eller minste pensjonsnivå uten hensyn til opptjent trygdetid. Tilleggspensjon skal beregnes med overkompensasjon uten krav til trygdetid (ftrl § 3-9). Alt i alt utgjør dette en positiv særbehandling av flyktninger framfor andre utlendinger fra land utenfor EØS som har lovlig opphold i Norge, hvilket særlig har betydning for uføre- og alderspensjon. Bakgrunnen for denne særbehandlingen er at det her er snakk om mennesker som nærmest per definisjon ikke kan regne med å få eksportert ytelser fra sine opprinnelige hjemland, og som Norge har påtatt seg et særskilt ansvar for.7

Det er en betingelse for å opprettholde rettigheter etter disse gunstige særreglene at mottakeren (flyktningen) opprettholder sitt medlemskap i trygden.8 Dette innebærer at flyktninger som flytter til utlandet møter litt andre regler enn nordmenn i tilsvarende situasjon. Normalt opphører medlemskapet i folketrygden ved opphold i utlandet, men personer som oppholder seg i utlandet kan søke frivillig medlemskap, og vil få det blant annet hvis de mottar pensjon i utlandet og har minst 30 års medlemskap i trygden etter fylte 16 år, jf. ftrl § 2-8 første ledd. Flyktninger er ikke unntatt fra dette kravet om forutgående medlemskap. Dette medfører at flyktninger som flytter til utlandet mister retten til positiv særbehandling som beskrevet over, og får pensjonen redusert til det de eventuelt ville fått dersom de hadde vært ordinære innvandrere, uten flyktningstatus.

6.3.3 Pensjonspoeng og poengår

Pensjonspoeng er en faktor som benyttes ved beregningen av tilleggspensjonen. Antallet poengår tilsvarer det antallet år man har opptjent pensjonspoeng. Pensjonspoeng opptjenes når man har inntekter høyere enn gjennomsnittlig grunnbeløp for kalenderåret, jf. ftrl § 3-10.

6.3.4 Grunnbeløpet (G)

En sentral faktor ved opptjeningen, beregningen og indekseringen av en rekke ytelser fra folketrygden, er grunnbeløpet (G). Dette oppjusteres av Kongen en eller flere ganger hvert år, normalt med virkning fra 1. mai, i samsvar med lønnsveksten. 1. mai 2010 ble G satt til kr 75 641. I noen sammenhenger opereres det med begrepet «gjennomsnittlig G». Dette beregnes per år ut fra hvor mange måneder de forskjellige grunnbeløpssatsene har vært i kraft.

Medlemskap, trygdetid, botid, G og poengår er begreper som går igjen når rett til ytelser, og nivået på de ulike ytelsene, skal beregnes. Gjennomgangen av disse begrepene legger dermed grunnlaget for de neste avsnittene, som gjennomgår ulike kontantytelser i Norge.

6.4 Folketrygdens ytelser

De følgende avsnittene gir en oversikt over de ulike ordningene i folketrygden: Formålet med ytelsen, og hvilke inngangskriterier og betingelser som gjelder. For alle ytelsene er det en betingelse for opptjening (men ikke nødvendigvis for utbetaling) at man er medlem i trygden. Framstillingen konsentrerer seg om de kriteriene som er relevante for inn- og utvandring, mens andre ytelsesspesifikke kriterier (som kan være komplekse) i mindre grad berøres. Hjemmelen er folketrygdloven med mindre noe annet er oppgitt.9

Tabell 6.1 gir en skjematisk oversikt over noen av de mest relevante stønadsordningene som presenteres.

6.4.1 Alderspensjon

Formålet med folketrygdens alderspensjon er å sikre inntekt for personer i alderdommen og å legge til rette for en fleksibel og gradvis overgang fra arbeid til pensjon. Som følge av pensjonsreformen vil folketrygden i overskuelig framtid ha to forskjellige systemer for opptjening av alderspensjon. Det gamle systemet vil omfatte personer født før 1. januar 1963, og det nye systemet vil omfatte personer født etter 1. januar 1954. Personer født i årene fra 1954 til 1962 vil få en alderspensjon som består av forholdsmessige deler fra de to systemene. Ny alderspensjon vil først komme til utbetaling fra 2016, når 1954-kullet fyller 62 år.

I det eldste pensjonssystemet gis en grunnsikring (minstepensjon) i form av grunnpensjon og særtillegg. Til alderspensjon gitt med virkning etter 2010 for personer født fra og med 1943 ytes et pensjonstillegg i stedet for særtillegg. Dette er en teknisk omlegging og vil ikke påvirke størrelsen på den enkeltes pensjon. Minstepensjonen utgjør per 1. januar 2011 kr 151 272 per år for personer som tar ut pensjonen ved 67 år. Pensjonssystemet gir også en viss standardsikring i forhold til tidligere arbeidsinntekt gjennom tilleggspensjonen.

I det nye pensjonssystemet består alderspensjonen av en standardsikring i form av en inntektspensjon beregnet ut fra opparbeidet pensjonsbeholdning. For personer som har opparbeidet liten eller ingen pensjonsbeholdning gis det en garantipensjon, som altså utgjør grunnsikringselementet.

Som følge av pensjonsreformen er det innført en såkalt levealdersjustering, som får virkning for alderspensjoner som tas ut fra 2011. Levealdersjustering er en mekanisme som knytter pensjonsalderen eller pensjonsnivået til utviklingen i befolkningens levealder. Når levealderen i befolkningen øker, må en arbeide noe lenger for å oppnå samme årlige pensjon, fordi opparbeidede pensjonsrettigheter da skal fordeles på lengre levetid. Pensjonen beregnes ved at opptjente rettigheter divideres med et delingstall/forholdstall. Dette tallet fastsettes på bakgrunn av forventet gjenstående levetid på uttakstidspunktet, beregnet ut fra gjennomsnittet av observerte dødelighetsrater for eldre årskull de siste ti årene forut for fastsettingstidspunktet. Ordningen innebærer at den årlige pensjonen blir høyere jo senere den tas ut. Uttaksreglene er nøytralt utformet, slik at summen av alderspensjon man mottar i perioden som pensjonist vil være uavhengig av uttakstidspunktet for pensjonister som lever til forventet levealder.

Alderspensjon kan på visse vilkår tas ut fra fylte 62 år. Pensjonister kan fritt kombinere arbeid og pensjon uten inntektsprøving. Dersom de har pensjonsgivende inntekt over 1 G fortsetter de å tjene opp pensjon til og med det året de fyller 69 år.

Ny alderspensjon med valgfri pensjonsalder fra 62 til 75 år gir adgang til kombinasjon av pensjon og arbeid uten avkorting. Med videreføring av dagens aldersgrenser og dagens ytelser fra folketrygden vil en i tidsrommet fra 62 til 67 år kunne motta både korttidsytelser og alderspensjon (gitt tilstrekkelig opptjening). Dette oppfattes som uheldig, og det pågår et arbeid for å vurdere begrensninger i midlertidige trygdeytelser for personer over 62 år i den hensikt å unngå urimelige «doble» ytelser. Samtidig er det et mål å beholde en tilstrekkelig inntektssikring for personer over 62 år ved bortfall av arbeidsinntekt ved helseproblemer og arbeidsledighet.

Alderspensjon er en skattepliktig ytelse. Den skattes som pensjon, dvs. etter en lavere sats enn arbeidsinntekt. Trygdeavgiften for pensjonister skal kun dekke helsedelen av trygdemedlemskapet og er derfor på kun 4,7 pst. For øvrig er det ingen plikter eller krav til oppfølging knyttet til alderspensjonen.

Innvandrere

Nasjonal lovgivning

For å opptjene rett til pensjon, må man være medlem av folketrygden.

For å ha rett til minstepensjon/garantipensjon er det et krav at man må ha opptjent minst tre års trygdetid. Full minstepensjon/garantipensjon utbetales til personer som har minst 40 års trygdetid. Personer med færre enn 40 år får en forholdsmessig redusert pensjon. For eksempel vil personer med kun tre års trygdetid kun få 3/40 minstepensjon/garantipensjon. 3/40 av minstepensjonen utgjør per 1. mai 2010 kr 11 345 per år, før levealderjustering. I det eldste pensjonssystemet kreves det at man har minst tre poengår for å få rett til tilleggspensjon. Full tilleggspensjon utbetales til personer som har minst 40 poengår. Personer med færre enn 40 poengår får en forholdsmessig redusert pensjon. Det nye pensjonssystemet har ingen slik førtiårsregel. I dette systemet beregnes pensjonen ut fra alle opptjeningsår.

Personer som kommer til Norge etter fylte 67 år uten å ha hatt trygdetid i Norge, vil ikke uten videre få rett til en norsk alderspensjon. Særregler gjelder for personer som er innvilget flyktningstatus i Norge, som beskrevet ovenfor.

Internasjonale reguleringer

Så vel Rfo 1408/71, som Norges bilaterale trygdeavtaler, pålegger Norge (og de andre avtalelandene) en plikt til å likebehandle de andre landenes statsborgere.

Videre åpner så vel Rfo 1408/71, som Norges bilaterale trygdeavtaler, for såkalt sammenlegging av trygdetid. Det vil si at eventuelle nasjonale minstekrav til trygdetid kan oppfylles gjennom sammenlegging med tilsvarende medlemskapsperioder i trygdeordningene i andre EØS-land/avtaleland.

Etter artikkel 48 nr. 1 i Rfo 1408/71 er et medlemsland som hovedregel ikke forpliktet til å gi ytelser basert på medlemstid som samlet er kortere enn ett år, med mindre det aktuelle landets lovgivning selv gir slik rett. Ettersom folketrygdloven ikke åpner for å gi rett til pensjon basert på kortere medlemstid enn ett år, kreves det derfor at vedkommende har vært medlem i folketrygden i minst ett år for at det skal kunne foreligge rett til pensjon etter EØS-avtalens regler. Flere medlemskapsperioder kan legges sammen for å oppfylle dette kravet.

Hva gjelder de bilaterale avtalene, framgår kravet om inntektsgivende arbeid i Norge i minst ett år, for rett til sammenlegging, av ftrl § 1-3 annet ledd.

Utvandrere

Nasjonal lovgivning

Etter folketrygdloven gis alderspensjon i utgangspunktet bare til personer som fortsatt er medlemmer av trygden, unntatt hvis vedkommende har minst 20 års samlet botid. Personer som har mindre enn 20 års samlet botid får likevel anledning til å eksportere eventuell opptjent tilleggspensjon, samt en grunnpensjon og eventuelt særtillegg/pensjonstillegg beregnet etter en trygdetid som tilsvarer det antall poengår tilleggspensjonen er beregnet etter. Dette innebærer at ikke-yrkesaktive som hovedregel kan eksportere pensjonen sin etter 20 år (20/40), mens yrkesaktive kan eksportere pensjonen sin etter tre år.

Det gjelder visse unntak fra dette utgangspunktet. For eksempel er det slik at særfordelen som følger av beregningsreglene for såkalt unge uføre, jf. avsnitt 6.4.2, ikke er eksportabel. Videre er det for å opprettholde særfordelen til fordel for flyktninger en betingelse at mottakeren (flyktningen) opprettholder sitt medlemskap i trygden, se ovenfor.

Internasjonale reguleringer

Så vel Rfo 1408/71, som Norges bilaterale trygdeavtaler, pålegger Norge (og de andre avtalelandene) en plikt til å likebehandle de andre landenes territorier. Det vil si at et avtaleland ikke kan nekte å utbetale en alderspensjon, eller foreta andre reduksjoner i den enn det som følger av de alminnelige beskatningsreglene, som følge av at den berettigede er bosatt på en annen medlemsstats territorium.

6.4.2 Uførepensjon

Et offentlig utvalg har foretatt en bred gjennomgang av uføreordningen og har blant annet foreslått en ny modell for beregning av uførepensjonen i folketrygden.10 Bakgrunnen for dette arbeidet er at det er nødvendig å etablere en ny uføreordning som er tilpasset ny fleksibel alderspensjon i folketrygden. Utvalgets innstilling har vært på bred høring, og Arbeidsdepartementet arbeider nå med oppfølgingen av forslagene i innstillingen. I dette avsnittet beskrives dagens ordning.

For å ha rett til uførepensjon kreves at inntektsevnen er nedsatt med minst 50 pst., og at nedsettelsen i hovedsak er forårsaket av langvarig sykdom, skade eller lyte. Det er et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre arbeidsevnen. Med mindre åpenbare grunner tilsier at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessige, kan ytelser bare gis dersom vedkommende har gjennomført eller har forsøkt å gjennomføre individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak uten at inntektsevnen er bedret.

Det er ingen tidsbegrensning på hvor lenge man kan motta uførepensjon, men pensjonen er sekundær i forhold til alderspensjonen og faller bort den dagen mottakeren får rett til alderspensjon. Uførepensjonen blir beregnet slik at den svarer til den alderspensjonen man ville fått i folketrygden hvis man hadde stått i arbeid til fylte 67 år, ved at det tas hensyn til såkalt framtidig trygdetid. Pensjonen består av en grunnpensjon som opptjenes uavhengig av tidligere inntekt og en tilleggspensjon basert på pensjonsgivende inntekt og opptjente pensjonspoeng. For pensjonister uten tilleggspensjon, eller med tilleggspensjon lavere enn særtillegget, ytes det særtillegg. Det gis et behovsprøvd forsørgingstillegg for ektefelle eller samboer og for barn under 18 år på opp til hhv. 0,5 og 0,4 G. Uføreytelsene graderes ut fra arbeidsinntekt utover en bestemt friinntektsgrense.

Unge uføre, det vil si personer som er født uføre eller som har blitt minst 50 pst. uføre før fylte 26 år, har rett til en garantert minste tilleggspensjon. Denne gruppen får medregnet framtidige pensjonspoeng med minst 3,5 for hvert år (tilsvarende en pensjonsgivende inntekt på 4,5 G) dersom vedkommende er født etter 1940. For de som er født i et av årene 1931–1940 garanteres en tilleggspensjon beregnet på grunnlag av sluttpoengtall 3,3. Det stilles strengere krav til den medisinske lidelsens alvorlighet og dokumentasjon enn ved den ordinære uførevurderingen. Unge uføre får altså beregnet uførepensjonen etter gunstigere regler enn personer som blir uføre senere i livet, på bakgrunn av at de ikke har hatt mulighet til å opparbeide rettigheter gjennom egen inntekt.

Uførepensjon er en skattbar ytelse, og skattes som pensjon. For øvrig er det ingen plikter eller oppfølgingskrav knyttet til uførepensjonen, men det er som nevnt et krav for å få tilstått pensjonen at man har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre arbeidsevnen, og eventuelt gjennomført arbeidsrettede tiltak med mindre dette åpenbart ikke er hensiktsmessig.

Innvandrere

Nasjonal lovgivning

Det er en forutsetning for å få uførepensjon at man har vært medlem i trygden i minst tre år umiddelbart fram til uføretidspunktet. Dette gjelder likevel ikke for personer som har vært medlemmer i minst ett år og som enten ble uføre før de fylte 26 år og da var medlemmer i trygden, eller har vært medlemmer av trygden etter fylte 16 år med unntak av maksimum fem år. Vilkåret om tre års forutgående medlemskap gjelder ikke for flyktninger som er medlemmer i trygden.

Internasjonale reguleringer

Minstekravet til trygdetid kan oppfylles ved sammenlegging av trygdetid opptjent i andre EØS-land, jf. Rfo 1408/71, eller i land Norge har en bilateral trygdeavtale med.

Utvandrere

Nasjonal lovgivning

Pensjonen utbetales bare til personer som fortsatt er medlemmer av trygden, unntatt hvis mottakeren har minst 20 års samlet botid fra fylte 16 år til og med det året vedkommende fylte 66 år. Personer som har mindre enn 20 års samlet botid får likevel anledning til å eksportere eventuell opptjent tilleggspensjon, samt en grunnpensjon og eventuelt særtillegg beregnet etter en trygdetid som tilsvarer det antallet poengår tilleggspensjonen er beregnet etter. Særfordelene for flyktninger og unge uføre gjelder bare så lenge mottakeren er medlem av trygden.

Internasjonale reguleringer

I prinsippet er det adgang til fri eksport av alle trygdeytelser innenfor EØS, men Norge har framforhandlet unntak fra det generelle regelverket for eksport av ytelser, slik at eksportforbudet for særfordelene for flyktninger og unge uføre også gjelder ved flytting til andre EØS-land.

6.4.3 Arbeidsavklaringspenger

Arbeidsavklaringspenger ble innført 1. mars 2010, og erstatter de tidligere ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Arbeidsavklaringspenger skal legge til rette for tidligere og tettere oppfølging av mottakeren og dermed for at flere raskere skal komme tilbake i arbeid eller arbeidsrettet virksomhet. Det skal dessuten bli tydeligere for mottakerne hvilke rettigheter og plikter de har, og det er blant annet fastsatt en meldeplikt til Arbeids- og velferdsetaten hver fjortende dag.

Arbeidsavklaringspenger gis til personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin arbeidsevne nedsatt med minst 50 pst., slik at de hindres i å skaffe seg eller beholde inntektsgivende arbeid. Ytelsen beregnes på grunnlag av mottakers pensjonsgivende inntekt året før evnen til inntektsgivende arbeid ble redusert med minst halvparten, eller ut fra et gjennomsnitt av den pensjonsgivende inntekten i de tre siste kalenderårene før samme tidspunkt når dette gir et høyere grunnlag. Ytelsen skal utgjøre 66 pst. av beregningsgrunnlaget og minste årlige ytelse skal som hovedregel være 2 G, men ytelsen avkortes mot samtidig arbeid basert på arbeidede timer. Det gis et barnetillegg etter fast sats per barn per dag. Som hovedregel kan arbeidsavklaringspenger gis i inntil fire år fra fylte 18 år og med øvre aldersgrense 67 år.

Det er et vilkår for å motta arbeidsavklaringspenger at man deltar aktivt i en prosess for å komme i arbeid. Dette kan for eksempel være å delta i utarbeidelsen av en aktivitetsplan, møte ved innkallinger til Arbeids- og velferdsetaten, og/eller delta aktivt i gjennomføring av behandling eller arbeidsrettede tiltak. Mottakere av arbeidsavklaringspenger plikter å holde Arbeids- og velferdsetaten løpende orientert om endringer i situasjonen: Gjennomføring av arbeidsrettet aktivitet, og forhold som påvirker retten til stønad. Hvis det inntreffer endringer som gjør at aktivitetsplanen ikke kan gjennomføres som forutsatt, skal dette straks meldes. Mottakere av arbeidsavklaringspenger skal som hovedregel sende meldekort til Arbeids- og velferdsetaten hver 14. dag. Mottakere som ikke oppfyller disse pliktene, kan få stønadsutbetalingene stoppet. Arbeidsavklaringspenger er en skattepliktig ytelse, og skattes som lønnsinntekt.

Innvandrere

Nasjonal lovgivning

For å ha rett til arbeidsavklaringspenger må man oppholde seg i Norge, ha vært medlem i folketrygden i minst tre år umiddelbart før det settes fram krav om ytelse, eller ha vært medlem i minst ett år umiddelbart før det settes fram krav om ytelse og i denne tiden ha vært fysisk og psykisk i stand til å utføre et ordinært inntektsgivende arbeid. Disse vilkårene gjelder likevel ikke for flyktninger som er medlemmer i trygden.

Internasjonale reguleringer

Kravene til trygdetid kan oppfylles ved sammenlegging av trygdetid i Norge og annet EØS-land, jf. Rfo 1408/71.

Utvandrere

Nasjonal lovgivning

Det er som nevnt over et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet oppholder seg i Norge. Ytelsen kan likevel gis knyttet til nødvendig medisinsk behandling eller deltakelse på arbeidsrettet tiltak i utlandet. Dette følger av ftrl § 11-3. Unntak kan også gjøres i en begrenset periode når det er forenelig med gjennomføring av fastsatt aktivitet som kan følges opp og kontrolleres av Arbeids- og velferdsetaten.

Internasjonale reguleringer

Rfo 1408/71 medfører at kravene til utbetaling av stønaden under opphold i EØS-land er mindre strenge enn kravene til utbetaling ved opphold utenfor EØS.

6.4.4 Sykepenger

Sykepenger skal sikre inntekt til personer som er arbeidsuføre på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Funksjonsnedsettelsen må være på minst 20 pst. Arbeidsuførheten må dokumenteres ved legeerklæring eller erklæring fra annet spesifisert helsepersonell, bortsett fra når arbeidstaker har rett til å benytte egenmelding. Hovedregelen er at egenmelding kan benyttes i inntil tre kalenderdager fire ganger i løpet av en tolvmånedersperiode. I IA-virksomheter kan man bruke egenmelding i inntil 24 dager i en tolvmånedersperiode. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer gir ikke rett til sykepenger. Sykepenger ytes i inntil ett år.

For arbeidstakere utgjør sykepengene 100 pst. av inntektsgrunnlaget. Inntekt over 6 G regnes ikke med. Retten til sykepenger inntrer fra første dag. Sykepenger de første 16 dagene ytes av arbeidsgiver. Sykepenger utover arbeidsgiverperioden krever et inntektsgrunnlag på minst ½ G. For selvstendig næringsdrivende er kompensasjonsgraden 65 pst., og retten til sykepenger inntreffer først etter 16 kalenderdager. Selvstendig næringsdrivende har anledning til å tegne tilleggsforsikring i folketrygden etter ulike alternativer når det gjelder kompensasjonsnivå og ventetid.

Innvandrere

Nasjonal lovgivning

For å ha rett til sykepenger må man være medlem i folketrygden. Man må videre ha vært i inntektsgivende arbeid i minst fire uker umiddelbart før arbeidsuførheten.

Internasjonale reguleringer

Kravet til opptjening kan oppfylles ved sammenlegging av arbeidstid i Norge og andre EØS-land, men det gjelder likevel et krav om minst én dags arbeid i Norge.

Utvandrere

Nasjonal lovgivning

I utgangspunktet er det et vilkår for utbetaling av sykepenger at mottakeren oppholder seg i Norge. Utbetaling av ytelsen utenfor EØS kan skje etter unntaksbestemmelsene i ftrl § 8-9, som gir nærmere bestemmelser om opphold i Norge eller i utlandet.

Internasjonale reguleringer

Det finnes en rekke unntaksbestemmelser fra kravet om opphold i Norge, ikke minst som følge av EØS-avtalen, jf. Rfo 1408/71. Ytelsen kan dermed utbetales i utlandet, men kravene til kontroll og oppfølging er i prinsippet de samme som i Norge, uansett hvor i EØS mottakeren oppholder seg.

6.4.5 Dagpenger under arbeidsløshet

Dagpenger under arbeidsløshet har et todelt formål: De skal midlertidig sikre inntekt til personer som har mistet sitt arbeid, samtidig som de skal motivere til aktiv arbeidssøking. Det er et krav at man har tapt arbeidsinntekt på grunn av arbeidsledighet, og at ledigheten utgjør et tap i arbeidstid på minst 50 pst. Den arbeidsledige må ha hatt arbeidsinntekt på minst 1,5 G i siste avsluttede kalenderår eller på minst 3 G i løpet av de siste tre avsluttede kalenderår før søknadstidspunktet (kvalifikasjonsgrunnlaget).

Maksimal dagpengeperiode er 104 eller 52 uker, avhengig av om kvalifikasjonsgrunnlaget er over eller under 2 G.

Dagpengegrunnlaget er den inntekten dagpengene regnes ut etter, og beregnes på grunnlag av arbeidsinntekt utbetalt siste avsluttede kalenderår før krav om dagpenger settes fram. Dersom det gir en høyere ytelse, legges gjennomsnittet av de tre siste avsluttede kalenderårene til grunn. I tillegg til arbeidsinntekt, tas også dagpenger, sykepenger, omsorgspenger, pleiepenger, opplæringspenger, svangerskapspenger og foreldrepenger med i dagpengegrunnlaget. Inntekt over 6 G regnes ikke med i dagpengegrunnlaget. Dagpengene utbetales for fem dager per uke, dagsatsen er 2,4 promille av dagpengegrunnlaget. Det gis tillegg for forsørgede barn under 18 år. Rett til dagpenger inntrer når den arbeidsledige har vært registrert som arbeidssøker i tre av de siste femten dager. Dagpengene inkl. barnetillegg (ekskl. ferietillegg) kan ikke utgjøre mer enn 90 pst. av dagpengegrunnlaget. Dersom den ledige har vært ledig over åtte uker i et kalenderår, gis det et ferietillegg på 9,5 pst.

For å ha rett til dagpenger, stilles det også krav om at man må være reell arbeidssøker, dvs. man må være arbeidsfør, stå tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten og raskt kunne tiltre ethvert heltids- eller deltidsarbeid man er fysisk og psykisk skikket til å ta. Som hovedregel stilles det også krav til geografisk mobilitet. Det stilles videre krav til aktivitet, bl.a. jobbsøking og at meldekort sendes hver 14. dag. Manglende oppfyllelse av aktivitetskravene kan føre til tidsbegrenset bortfall av dagpengene. Dagpenger er en skattepliktig ytelse, og skattes som lønnsinntekt.

Innvandrere

Nasjonal lovgivning

Det er et grunnvilkår for å ha rett til dagpenger at man er medlem i folketrygden, er registrert som arbeidssøker og oppholder seg i Norge.

Internasjonale reguleringer

For å få overført arbeids- eller trygdeperioder fra et annet EØS/EFTA-land til Norge, må søkeren ha arbeidet på full tid i minst åtte av de siste tolv ukene før krav om dagpenger framsettes.11 I tillegg må arbeidet ha vært påbegynt innen tolv uker etter innreise. Med henvisning til Nordisk konvensjon om trygd er det gjort unntak fra dette arbeidskravet ved overføring av arbeids- og trygdeperioder fra andre nordiske land, for personer som enten har mottatt eller hatt rett til norske dagpenger de siste fem år.12

Kvalifikasjonsgrunnlaget kan (helt eller delvis) erstattes med arbeidsperioder i andre EØS-land. Det er en betingelse at arbeidsperioden gir rett til dagpenger både i landet der arbeidet faktisk er utført, og i Norge. For EØS-borgere er kravet fulltidsarbeid i 16 uker siste kalenderår før søknad om dagpenger, eller 32 uker i løpet av siste tre kalenderår. Søkeren må ha arbeidet i Norge i minst åtte uker.

Ansettelsesperioder og likestilte perioder utført i andre EØS-land i siste kalenderår eller i løpet av de tre siste kalenderår før søknad om dagpenger framsettes, pluss eventuell arbeidsinntekt og andre ytelser i Norge, utgjør dagpengegrunnlaget. Beregning av dagpengebeløpet i slike tilfeller kan gjøres på to måter: (1) Dersom vedkommende har arbeidet i minst fire uker i Norge, skal antall arbeidsuker utført i andre EØS-land i løpet av siste kalenderår, eventuelt i løpet av de tre siste kalenderår, multipliseres med den ukeinntekt vedkommende hadde i siste arbeidsforhold i Norge. (2) Har vedkommende arbeidet i mindre enn fire uker, skal antall arbeidsuker multipliseres med den ukelønn som er vanlig i Norge for et arbeid som tilsvarer det vedkommende sist utførte i fraflyttingslandet.

Utvandrere

Nasjonal lovgivning

For å ha rett til dagpenger må stønadsmottaker som hovedregel oppholde seg i Norge (ftrl § 4-2). Boks 6.14 redegjør for de viktige unntakene fra denne hovedregelen.

Internasjonale reguleringer

Iht. Rfo 1408/71 artikkel 69 kan statsborgere fra EØS-land og Sveits, etter søknad, motta norske dagpenger i inntil tre måneder mens de søker jobb i et annet EØS-land (eksport av dagpenger). For å kunne benytte seg av ordningen med eksport av dagpenger må vedkommende være helt arbeidsledig og ha stått tilmeldt NAV som reell arbeidssøker og mottatt dagpenger i minst fire uker før avreise.13 Det er videre et krav om at vedkommende melder seg som arbeidssøker ved arbeidsformidlingen i oppholdslandet innen sju dager etter avreise fra Norge. Arbeidssøker plikter å følge arbeidssøkerlandets lovgivning når det gjelder melde- og kontrollregler. Det er kun anledning til å benytte seg av ordningen med eksport av dagpenger én gang per dagpengeperiode. I henhold til den nye forordningen 883/2004, som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen, jf. avsnitt 6.2.2, kan denne eksportperioden utvides fra tre til seks måneder, men det er frivillig for de enkelte landene om de vil foreta en slik utvidelse.

6.4.6 Stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom

Formålet med denne stønaden er å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i forbindelse med barns eller barnepassers sykdom, barns funksjonshemning, og pleie av nære pårørende i livets sluttfase. Ytelsen kan utbetales når arbeidstakeren er borte fra jobben på grunn av nødvendig tilsyn med eller pleie av et sykt barn (hjemme eller på institusjon), når barnets vanlige omsorgsperson er syk, og i enkelte andre tilfeller der barn trenger oppfølging av helsemessige årsaker. Retten til omsorgspenger gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til og med det året barnet fyller 18 år. Omsorgspenger kan ytes i inntil 10 dager i et kalenderår, eller 15 dager hvis mottakeren har omsorg for to eller flere barn. Arbeidstakere som er alene om omsorgen, kan få inntil 20 dager for ett barn, og inntil 30 dager for to eller flere barn. Hvis ett av barna er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gis det tillegg på ti dager per kalenderår (20 dager for enslige foreldre).

For å få rett til stønad, må medlemmet ha vært i arbeid i minst fire uker umiddelbart før fraværet fra arbeidet. For øvrig gjelder samme regler som for opptjening av rett til sykepenger. Inntektsgrunnlaget må utgjøre minst ½ G. Det er som regel et vilkår at stønadsmottakeren oppholder seg i Norge, men unntak gjøres for nordiske borgere og EØS-borgere etter samme regler som for sykepenger.

6.4.7 Yrkesskadedekning

Folketrygdloven har i et eget kapittel 13 og i en rekke særbestemmelser i de øvrige stønadskapitlene særlig bestemmelser som gir trygdeytelser på gunstigere vilkår ved yrkesskader og yrkessykdommer enn ved andre skader og sykdommer.14

I henhold til ftrl § 13-6 er alle arbeidstakere som er medlemmer i folketrygden yrkesskadedekket. Selvstendig næringsdrivende kan på visse vilkår mot en særskilt premie tegne frivillig yrkesskadetrygd.

Rfo 1408/71 gjelder også ved yrkesskade. Dette innebærer blant annet at Norge må tillate eksport av for eksempel sykepenger eller uførepensjon tilstått etter yrkesskadebestemmelsene til andre EØS-land i samme utstrekning som tilsvarende ytelser tilstått etter folketrygdlovens ordinære bestemmelser. Ytelser tilstått etter de særskilte reglene for yrkesskade er skattepliktige i samme omfang som de tilsvarende ytelser tilstått etter folketrygdens alminnelige regler.

6.4.8 Grunn- og hjelpestønad

Hensikten med grunn- og hjelpestønad er å gi medlemmer i folketrygden økonomisk kompensasjon for visse ekstrautgifter og for særskilt tilsyn og pleie på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Stønadene er tilgjengelige for alle medlemmer av folketrygden som oppfyller lovens vilkår. Det stilles ikke krav om at medlemmet skal oppholde seg i Norge.

Grunnstønad og hjelpestønad til personer som ikke mottok pensjon fra folketrygden var tidligere omfattet av reglene om eksportunntak i Rfo 1408/71 for særlige ikke-avgiftsbaserte ytelser, nevnt i avsnitt 6.2.2, mens pensjonister med pensjon fra folketrygden fikk grunnstønad og hjelpestønad selv om de bodde i et annet EØS-land. Personer som mottok gjenlevendepensjon/overgangsstønad og tidligere familiepleiere fikk likevel bare rett til eksport av grunnstønad og hjelpestønad dersom stønaden var tilstått mens de bodde i Norge. Reglene om unntak fra eksportplikten ble endret som følge av ny forordning 647/2005. I dag regnes grunn- og hjelpestønad som kontantytelser ved sykdom i henhold til Rfo 1408/71, og er dermed eksportable på samme vilkår som sykepenger. Grunn- og hjelpestønad gis av det land som er kompetent for helsetjenester, jf. avsnittet om rett til helsetjenester ved migrasjon.

6.4.9 Hjelpemidler

Formålet med ytelser etter kapittel 10 i folketrygdloven er å kompensere for bestemte utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet for medlemmer som har sykdom, skade eller lyte. Det er et vilkår at det handler om kompensasjon for en vesentlig redusert funksjonsevne, og at stønaden ytes i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige. Stønad kan ytes i form av utlån av, tilskudd til eller lån til hjelpemidler m.m.

Det er i utgangspunktet et vilkår for rett til hjelpemidler at medlemmet oppholder seg i Norge, men det kan gjøres unntak fra kravet når særlige grunner gjør det rimelig.

Adgangen til å ta med hjelpemidler til utlandet er avhengig av flere forhold, blant annet om flyttingen skjer til land innenfor eller utenfor EØS. Rfo 1408/71 sikrer at en person som har flyttet til eller oppholder seg i et annet medlemsland ikke kommer dårligere ut enn en person som alltid har bodd og arbeidet i ett enkelt medlemsland. Spørsmålet om å ta med hjelpemidler under opphold i utlandet er komplisert: Når en person flytter til et land innenfor EØS mer permanent, skal hjelpemidler som hovedregel ytes fra det landet hvor personen tar bopel. Hvis personen fortsatt er trygdet i fraflyttingslandet, og for eksempel mottar full alderspensjon, kan myndighetene i det landet vedkommende flytter til, kreve utgiftene refundert av fraflyttingslandet.

6.4.10 Stønad ved gravferd

Hensikten med denne stønaden er å kompensere for utgifter til gravferd. Stønaden er behovsprøvd mot avdødes formue, og kan ikke settes høyere enn de faktiske utgiftene til begravelsen. Stønaden gis uten behovsprøving hvis avdøde var under 18 år. Maksimalt beløp er kr 19 944. Det er ingen forutsetning at dødsfallet skal ha skjedd i Norge, men avdøde må ha vært medlem i folketrygden på dødsfallstidspunktet.

Gravferdsstønad er en skattefri ytelse.

6.4.11 Foreldrepenger

Foreldrepenger skal sikre inntekt for foreldre i forbindelse med fødsel og adopsjon. Rett til foreldrepenger opptjenes gjennom yrkesaktivitet. Både moren og faren kan opptjene rett til foreldrepenger ved å være yrkesaktiv med pensjonsgivende inntekt i minst seks av de siste ti månedene før vedkommende starter sitt uttak av foreldrepenger. Den pensjonsgivende inntekten må på årsbasis svare til minst halvparten av grunnbeløpet. Likestilt med yrkesaktivitet er perioder med sykepenger, foreldrepenger, dagpenger under arbeidsløshet, arbeidsavklaringspenger mv.

Foreldrepenger beregnes etter inntekten til den av foreldrene som har permisjon. Det ytes ikke foreldrepenger for den del av inntekten som overstiger seks ganger grunnbeløpet. Foreldrepengeperioden ved fødsel er 46 uker med full sats eller 56 uker med redusert sats. Full sats betyr at foreldrepenger utbetales med 100 pst. av beregningsgrunnlaget. Redusert sats betyr at foreldrepenger utbetales med 80 pst. av beregningsgrunnlaget. For fødsler fra og med 1. juli 2011 økes perioden til 47 uker med full sats eller 57 uker med redusert sats.

Dersom bare far har opptjent rett til foreldrepenger, er stønadsperioden 37 eller 47 uker (38 eller 48 uker for barn født fra og med 1. juli 2011) avhengig av valgt sats.

Stønadsperioden kan deles mellom foreldrene når begge har opptjent rett til foreldrepenger. Tre uker før fødselen og de første seks uker etter fødselen er forbeholdt mor. Når begge foreldre har rett til foreldrepenger, er ti uker av stønadsperioden forbeholdt far (fedrekvoten). Fedrekvoten økes til 12 uker for barn født fra og med 1. juli 2011. Dersom far skal ta ut mer enn fedrekvoten, må mor gå ut i arbeid eller utdanning eller være for syk til å ta seg av barnet.

Dersom kun far har opptjent rett til foreldrepenger fra Norge, kan han ta ut 37 eller 47 uker (38 eller 48 uker for barn født fra og med 1. juli 2011), forutsatt at mor går ut i arbeid eller utdanning eller er for syk til å ta seg av barnet. Dersom mor er hjemme etter fødselen, kan far ikke ta ut foreldrepenger.

Foreldrepenger er en skattepliktig ytelse, og skattlegges som lønn.

Innvandrere

Nasjonal lovgivning

Innvandrere som er medlemmer av folketrygden har rett til foreldrepenger, så sant de ordinære vilkår for opptjening er oppfylt, se ovenfor. Forelderen må altså ha vært yrkesaktiv med pensjonsgivende inntekt i minst seks av de siste ti månedene før vedkommende starter sitt uttak av foreldrepenger.

Internasjonale reguleringer

Det følger av Rfo 1408/71 at Norge er forpliktet til å likebehandle de andre landenes statsborgere. Kravet om yrkesaktivitet i minst seks av de siste ti månedene gjelder også for EØS-arbeidstakere. Disse kan imidlertid legge sammen arbeidstid i et annet EØS-land med et senere arbeidsforhold i Norge.

Utvandrere

Nasjonal lovgivning

Foreldrepenger kan i henhold til folketrygdloven også utbetales under midlertidig opphold i utlandet, såframt vedkommende fortsatt er medlem i folketrygden.

Internasjonale reguleringer

Rfo 1408/71 gir arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende rett til utbetaling av foreldrepenger som de har opptjent rett til. En person kan altså ikke nektes å få utbetalt ytelser med den begrunnelse at vedkommende bor eller oppholder seg i et annet EØS-land.

6.4.12 Engangsstønad

Engangsstønaden er en engangsutbetaling ved fødsel og ved adopsjon av barn under 15 år, som gis kvinner som ikke har opparbeidede rettigheter til foreldrepenger som beskrevet ovenfor. Stønadsbeløpet er kr 35 263.

Engangsstønaden utbetales til kvinner som er medlemmer av folketrygden på fødselstidspunktet. For utvandrere innebærer dette at den bare utbetales hvis utvandreren har opprettholdt sitt medlemskap i folketrygden.

Engangsstønad ved fødsel og adopsjon er unntatt fra virkeområdet til Rfo 1408/71, jf. artikkel 1, bokstav u), nr. i). Dette innebærer at kun nasjonal lovgivning kommer til anvendelse. Stønadsmottakeren må altså være medlem i trygden på fødsels- eller adopsjonstidspunktet for å ha rett til engangsstønad.

6.4.13 Stønad til enslig mor eller far

Overgangsstønad gis til enslig mor eller far som midlertidig er ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av omsorg for barn eller nødvendig utdanning. Formålet med stønaden er å gi personer med aleneomsorg for barn inntektssikring i en overgangsperiode og å stimulere til arbeid og utdanning slik at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid.

Overgangsstønad kan som hovedregel gis fra opptil to måneder før fødselen og fram til det yngste barnet fyller åtte år, men ikke i mer enn til sammen tre år. Varigheten kan utvides med opptil to år dersom forsørgeren tar nødvendig utdanning. I tilfeller hvor forsørgeren har omsorg for et barn som er særlig tilsynskrevende på grunn av sykdom, funksjonshemming eller store sosiale problemer, kan det gis overgangsstønad til barnet fyller 18 år. Når det yngste barnet har fylt tre år stilles det krav om yrkesrettet aktivitet. Forsørgeren må da være i arbeid eller utdanning som utgjør minst halvparten av full tid, være tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten som reell arbeidssøker, etablere egen virksomhet eller være såkalt brukerkontakt.

Full overgangsstønad utgjør 2G. Ytelsen er inntektsprøvd og reduseres med 40 pst. av inntekt som overstiger halvparten av grunnbeløpet. Det kan i tillegg til overgangsstønad gis utdanningsstønad, stønad til barnetilsyn og tilskudd til flytting for å komme i arbeid.

For å få tilgang til ytelser som enslig mor eller far må man ha vært medlem av folketrygden i minst tre år. Både stønadsmottakeren og barnet må oppholde seg i Norge. Unntak fra kravet om opphold i Norge gjelder når oppholdet i utlandet er ment å vare i mindre enn seks måneder, og når oppholdet skyldes arbeid for norsk arbeidsgiver.

Norge er spesielt i Europa i å ha etablert en egen rettighetsbasert stønad til livsopphold for enslige forsørgere. I andre land i EØS får denne gruppa normalt tilbud gjennom sosialhjelpssystemet eller gjennom skattesystemet. Dette er bakgrunnen for at stønadene til enslige forsørgere klassifiseres som «social assistance» i EØS-regelverket. Norge har derfor fått unntak fra koordineringsreglene som vanligvis gjelder innenfor EØS, og det er ingen spesielle regler for EØS-borgere.

Overgangsstønaden er skattepliktig og skattes som pensjon.

6.4.14 Ytelser til tidligere familiepleier

Familiepleiere er ugifte personer som har vært hjemme og hatt omsorg for nære pårørende, typisk pleietrengende foreldre, og som ikke har midler til livsopphold når denne pårørende dør eller pleieforholdet opphører av andre grunner, og som derfor er sikret et økonomisk livsgrunnlag gjennom trygdesystemet. Det er grunn til å påpeke at dette er en meget liten gruppe, bare 124 personer i 2009.

Vilkårene for å få tilgang til ytelser som tidligere familiepleier er tre års medlemskap i folketrygden, eller ett år hvis personen etter fylte 16 har vært medlem med unntak av maksimalt fem år. Det er et vilkår for å opprettholde rett til ytelser som tidligere familiepleier at man er medlem av trygden. Loven gir ingen muligheter til utbetaling av ytelser til tidligere familiepleiere i utlandet, med mindre det foreligger fullt medlemskap under utenlandsoppholdet. EØS-regelverket har i utgangspunktet hatt liten relevans for tidligere familiepleiere, siden Rfo 1408/71 kun omfatter personer som er eller har vært yrkesaktive. Som nevnt i avsnitt 6.2.2 vil dette endre seg med forordning (EF) nr. 884/2004. Etter bestemmelsene i nordisk konvensjon om trygd av 18. august 2003 gjelder koordineringsbestemmelsene i Rfo 1408/71 også for ikke yrkesaktive personer. EØS-forordningene kommer dermed (indirekte) til anvendelse allerede i dag for de som kan påberope seg den nordiske konvensjonen.

Ytelser til livsopphold for tidligere familiepleier er skattepliktige.

6.4.15 Ytelser til gjenlevende ektefelle

Formålet med disse ytelsene er å sikre inntekt for gjenlevende ektefelle. Samboere og partnere har rett til slike ytelser på samme måte som ektefeller, hvis de har barn sammen, eller hvis de tidligere har vært gift med hverandre. Det er et vilkår for å få rett til pensjon at ekteskapet hadde vart i minst fem år, at ektefellene hadde barn sammen, eller at gjenlevende hadde omsorgen for avdødes barn på dødsfallstidspunktet. Medlemmer som ikke oppfyller ett eller flere av disse kriteriene, kan ha rett til overgangsstønad. Han/hun må i så fall oppfylle kriteriene som gjelder for tildeling av overgangsstønad etter ftrl kapittel 15. Pensjon og overgangsstønad til gjenlevende ektefeller beregnes på samme måte som uførepensjon og alderspensjon, men fordi dette er avledede ytelser er det den avdødes trygdetid – inkludert framtidig trygdetid – og opptjening som legges til grunn ved beregning av grunnpensjon og tilleggspensjon. Pensjonen avkortes mot arbeidsinntekten som den gjenlevende ektefellen har eller kan forventes å få. For gjenlevende ektefeller under 55 år forventes normalt en inntekt på minimum to ganger folketrygdens grunnbeløp. Dette betyr at den pensjonen de ellers ville hatt rett til reduseres som om de hadde en inntekt av denne størrelse, med mindre de har rimelig grunn til å ha lavere inntekt. Gjenlevende ektefeller kan få stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad eller tilskott til flytting for å komme i arbeid på lik linje med enslige forsørgere.

Avdøde må har vært medlem i trygden de siste tre årene fram til dødsfallet, eller ha mottatt pensjon etter folketrygdloven de siste tre årene. Disse kriteriene gjelder ikke hvis avdøde eller gjenlevende var flyktning. Unntak gjelder hvis avdøde var medlem i trygden på dødsfallstidspunktet, og enten var under 26 år eller hadde vært medlem etter fylte 16 år med unntak av maksimum fem år. Minstekravet til trygdetid for avdøde kan oppfylles ved sammenlegging med tilsvarende medlemskapsperioder i andre EØS-land.

Det er et vilkår at mottakeren av ytelsene forblir medlem i trygden. Imidlertid kan også gjenlevende som ikke oppfyller dette vilkåret få ytelsene, såframt enten avdøde eller gjenlevende hadde minst 20 års samlet botid fra fylte 16 år til og med det året de fylte 66 år.

Dersom både avdøde og gjenlevende hadde mindre enn 20 års samlet botid, får gjenlevende likevel anledning til å eksportere eventuell opptjent tilleggspensjon, samt grunnpensjon og særtillegg (dersom dette utgjør et høyere beløp enn tilleggspensjonen) beregnet etter en trygdetid som tilsvarer det antall poengår tilleggspensjonen er beregnet etter.

En del fordelaktige beregningsregler kan kun påberopes så lenge medlemskapet opprettholdes. Et eksempel er ordningen med garantert tilleggspensjon for unge uføre, som også kommer til anvendelse ved beregning av pensjon for gjenlevende. Pensjon beregnet etter denne særregelen tillates ikke eksportert. Dersom den gjenlevende ikke opprettholder medlemskapet i folketrygden, vil pensjonen derfor bli omregnet, etter de ordinære reglene. Eksportforbudet for slike ytelser gjelder også hvis mottakeren av trygden flytter til et annet EØS-land, siden Norge har fått framforhandlet unntak fra eksport av disse ytelsene, jf. vedlegg IIa til Rfo 1408/71.

Ytelser til livsopphold for gjenlevende ektefelle er skattepliktige. Som nevnt stilles aktivitetskrav til mottakere under 55 år. Ytelsen avkortes mot arbeidsinntekt, og det legges til grunn at mottakere under 55 år bør ha en arbeidsinntekt minst lik 2 G. For mottakere med ingen eller svært liten arbeidsinntekt, avkortes stønaden som om de hadde inntekt på dette nivået.

6.4.16 Barnepensjon

Hensikten med barnepensjonen er å sikre barn inntekt hvis en eller begge foreldrene dør. Barnepensjon ytes inntil barnet fyller 18 år, eller inntil 20 år dersom begge foreldrene er døde og barnet har utdanning som hovedbeskjeftigelse. Hvis en av foreldrene dør, ses barnepensjonen i sammenheng med ytelsene til gjenlevende ektefelle, og barnepensjonen får omtrent samme funksjon som forskottert barnebidrag, se avsnitt 6.5.3 (selv om nivået beregnes på en annen måte). Hvis begge foreldrene er døde, får barna pensjon som i størrelse tilsvarer pensjonen til gjenlevende ektefelle.

Det er et vilkår for å få barnepensjon at den avdøde faren eller moren var medlem av trygden de siste tre årene før dødsfallet, eller at den avdøde mottok pensjon fra folketrygden de siste tre årene fram til dødsfallet. Unntak gjelder hvis den avdøde forelderen var medlem i trygden på dødfallstidspunktet, og var under 26 år, eller hadde vært medlem etter fylte 16 år med unntak av maksimalt fem år. Det gjelder også unntak fra 3-årsregelen hvis barnet eller en av foreldrene var flyktninger. Når avdøde har vært medlem i trygdeordningen i et annet EØS-land, kan slike medlemsperioder legges sammen med norske perioder for å oppfylle det norske inngangsvilkåret.

Det er et vilkår for fortsatt rett til barnepensjon at barnet er medlem i trygden. Unntak gjelder hvis en av foreldrene har minst 20 års botid, hvis avdøde hadde mindre enn 20 års botid, men har opptjent tilleggspensjon, eller hvis ett av barna i et foreldreløst barnekull er medlem i trygden. Barnepensjonen kan eksporteres innenfor EØS på samme betingelser som ytelser til gjenlevende ektefelle.

Barnepensjon er en skattepliktig ytelse. For øvrig er det ingen særskilte vilkår knyttet til denne stønaden.

6.5 Kontantytelser til familier utenom folketrygden

6.5.1 Barnetrygd

Barnetrygden har som formål å bidra til å dekke utgifter til forsørgelse av barn. Ordningen reguleres av lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven). Barnetrygden utgjør kr 970 per barn per måned. Den som har barn under 18 år boende fast hos seg, har rett til barnetrygd.

Innvandrere

Nasjonal lovgivning

Barnetrygdlovens hovedregel er at barnet må være bosatt i Norge for at det skal foreligge rett til barnetrygd. Barnet og den barnet bor fast hos må ha lovlig opphold i Norge. Et barn som kommer til Norge regnes som bosatt når det skal oppholde seg her i mer enn 12 måneder.

Internasjonale reguleringer

Rfo 1408/71 gjør unntak fra kravet om bosetting i Norge for rett til barnetrygd. Arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som etter EØS-avtalens regler er trygdedekket i Norge, har rett til barnetrygd for sine familiemedlemmer som om disse var bosatt i Norge. En person som arbeider i Norge eller på et norsk skip, vil altså få barnetrygd for sine barn bosatt i et annet EØS-land.

Dersom det foreligger rett til barnetrygd fra to land, har EØS-avtalen regler for å hindre at familien får dobbel utbetaling. Familien skal være sikret en ytelse som tilsvarer den høyeste ytelsen i de to land, men ikke få noe utover dette. Hvis bare en av foreldrene arbeider, skal det landet vedkommende arbeider i utbetale barnetrygd. Hvis barnets bostedsland har en høyere ytelse, betaler bostedslandet differansen mellom arbeidslandets og bostedslandets barnetrygd. Hvis foreldrene arbeider i hver sitt land, er det barnets bostedsland som utbetaler barnetrygden. Hvis barnetrygden i det andre landet er høyere, utbetaler dette landet differansen mellom de to ytelsene.

Utvandrere

Nasjonal lovgivning

Barnet må være bosatt i Norge og ha lovlig opphold her for at det skal kunne utbetales barnetrygd.

Et barn regnes fortsatt som bosatt her, og har rett til barnetrygd, ved midlertidig fravær fra Norge som ikke er ment å vare mer enn seks måneder. Dette gjelder likevel ikke dersom barnet skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år. Selv om barnet ikke lenger anses som bosatt i Norge, kan det likevel gis barnetrygd hvis både barnet og den barnet bor fast hos under utenlandsoppholdet er medlemmer i folketrygden etter ftrl § 2-5 eller 2-8, se avsnitt 6.3.1.

Internasjonale reguleringer

Se ovenfor under Innvandrere

6.5.2 Kontantstøtte

Kontantstøttens formål er å bidra til at familiene får mer tid til selv å ta omsorgen for egne barn, at familiene gis reell valgfrihet når det gjelder omsorgsform for barn og at det blir mer likhet i overføringene den enkelte familie mottar til barneomsorg fra staten, uavhengig av hvordan tilsynet ordnes. Ordningen reguleres av lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre (kontantstøtteloven).

Kontantstøtte kan utbetales for ett- og toåringer som ikke har fulltidsplass i barnehage. Dersom barnet har deltidsplass i barnehage, kan familien få delvis kontantstøtte. Full støtte er kr 3 303 per måned.

Det er den som har barnet boende fast hos seg, som har rett til kontantstøtte.

Innvandrere

Nasjonal lovgivning

Barnet og den som mottar støtte må være bosatt i Norge for å få rett til kontantstøtte. Et barn som kommer til Norge regnes som bosatt når barnet skal oppholde seg her i mer enn tolv måneder.

Internasjonale reguleringer

EØS-avtalen gjør unntak fra kravet om bosetting i Norge for rett til kontantstøtte etter tilsvarende regler som gjelder for barnetrygd, se ovenfor.

Utvandrere

Nasjonal lovgivning

Barnet må være bosatt i Norge for å utløse rett til kontantstøtte. Et midlertidig utenlandsopphold på opptil tre måneder avbryter ikke et bostedsforhold.

Internasjonale reguleringer

Se ovenfor under Innvandrere.

6.5.3 Bidragsforskott

Hovedregelen i norsk rett er at foreldrene har ansvaret for underhold av egne barn, uansett om de bor sammen med barna eller ikke. Foreldre som ikke bor sammen med sine barn plikter å betale underholdsbidrag, jf. lov 8. april 1981 om barn og foreldre, kapittel 8.

For å sikre barnet og omsorgshaveren en viss økonomisk forutsigbarhet, blir underholdsbidrag forskottert av folketrygden for barn under 18 år, jf. lov 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott. Dette innebærer at man er garantert et visst beløp hver måned, uavhengig av om den eller de av foreldrene som ikke bor sammen med barna betaler underholdsbidraget i tide. Forskott ytes også i tilfeller hvor bidragspliktige helt unnlater å betale bidrag eller hvor det ikke er fastsatt noe bidrag, fordi farskapet ikke er fastslått eller fordi bidragspliktiges inntekt er for lav. Hvis årsaken til at det ikke er fastsatt noe bidrag er at den ene eller begge foreldrene er døde, ytes forskott såframt barnet ikke har rett til barnepensjon fra folketrygden eller tilsvarende ytelse fra utlandet. I tilfeller hvor bidragspliktiges økonomi tilsier et månedlig bidrag lavere enn den aktuelle forskottssatsen, sikrer forskottet en månedlig minsteytelse. Ordningen har i disse tilfellene et sterkt preg av å være en stønadsordning.

Forskott kan ytes selv om barnet bor hos en annen enn foreldrene. Dersom forholdene i den enkelte sak tilsier det, kan barn som bor alene sette fram krav om forskott og få det utbetalt til seg. Det kan da ytes forskott på bidrag fra begge foreldrene.

Retten til forskott faller bort dersom barnet får rett til barnepensjon etter folketrygdloven. Forskott kan likevel gis dersom bare en av foreldrene er død, og barnet ikke bor sammen med den gjenlevende.

Forskottet er inntektsprøvd og ytes etter tre forskjellige satser – forhøyet forskott, forskott og redusert forskott (henholdsvis kr 1 380, kr 1 035 og kr 690 per mnd. per barn). Forskott ytes med forhøyet sats når mottakers inntekt ikke overstiger kr 217 200. Inntektsgrensen for ordinært forskott er kr 323 900 (enslig med ett barn). Redusert forskott ytes inntil inntekten overstiger kr 441 600. Ved denne inntekten bortfaller forskottet.

Forskottet er ikke skattepliktig, det er heller ikke bidrag betalt av den andre av foreldrene.

Utgiftene til forskottet dekkes av folketrygden. Fordi Arbeids- og velferdsetaten yter forskott, har den et refusjonskrav i innbetalt bidrag fra den eller de bidragspliktige. Det er derfor et vilkår at underholdsbidraget fra den eller de bidragspliktige blir innkrevet av Arbeids- og velferdsetatens innkrevningssentral.

Innvandrere

Nasjonal lovgivning krever at barnet må være bosatt i Norge og faktisk oppholde seg i landet for å ha rett til bidragsforskott. Kravet til bosetting og opphold anses som oppfylt hvis barnet er ment å oppholde seg i Norge i mer enn 12 måneder, eller barnet er født i Norge og morens opphold har vart eller er ment å vare mer enn 12 måneder.15

EU-domstolen har i to kjennelser slått fast at bidragsforskott er en «familieytelse» slik dette begrepet er definert i Rfo 1408/71 (dvs. at forskottet stilles i samme kategori som barnetrygd). Bidragsforskott er dermed omfattet av trygdekoordineringsreglene i EØS-avtalen. Dette medfører at lov om bidragsforskott, med tilhørende forskrifter, må fravikes i den grad den strider mot EØS-regelverket. Dette gjelder særlig kravet om at barnet må være bosatt i Norge. Dette kommer til å endre seg når forordning nr. 883/2004 erstatter Rfo 1408/71. Den nye forordningen16 sier uttrykkelig at bidragsforskott ikke er en familieytelse etter forordningen. Inntil den nye forordningen får virkning for Norge, er bidragsforskott en familieytelse etter Rfo 1408/71 og må behandles i samsvar med dette.

Det skal utbetales forskott til barn bosatt i andre EØS-land hvis den bidragspliktige forelderen arbeider i Norge og er medlem i folketrygden. Utmålingen av forskott skal skje etter norske regler. Det må derfor innhentes opplysninger om bidragsmottakers inntekt. Hvis barnet har rett til forskott i mer enn ett land, har EØS-avtalen regler om utbetaling av differansen, tilsvarende reglene som gjelder barnetrygden, jf. avsnitt 6.5.1.

For asylsøkere gjelder særskilte regler.17 Barn som har søkt om asyl i Norge, eller er barn av personer som har søkt om asyl her, fyller tidligst vilkårene om bosted og opphold i riket fra og med den kalendermåneden det er truffet vedtak om å gi asyl eller om å gi oppholdstillatelse i Norge.

Utvandrere

Etter § 2 i forskriften kan forskott gis under opphold i utlandet når oppholdet ikke er ment å vare i mer enn seks måneder regnet fra utreisedagen.18 Forskott kan også utbetales under opphold i utlandet ut over seks måneder, såframt årsaken til at barnet oppholder seg i utlandet er at det selv eller forsørgeren er i arbeid i utlandet for norsk arbeidsgiver.

Disse reglene er koordinert med folketrygdlovens regler for utbetaling av overgangsstønad mv. til enslig mor eller far under opphold i utlandet, jf. ftrl § 15-3 annet ledd.

6.6 Andre generelle ytelser

6.6.1 Sosiale tjenester

De sosiale tjenestene er regulert i to lover, lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (sosialtjenesteloven) og lov 18. desember 2009 nr. 131 om lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Det er i all hovedsak samsvar mellom de to lovenes formål og virkeområde. Lovene skal fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte og bidra til økt likeverd og likestilling. De aktuelle lovene skal også bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse sammen med andre. Lovenes bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for alle som oppholder seg i landet.

Sosialtjenesteloven bestemmer at de sosiale tjenestene i kommunen skal omfatte en rekke tiltak til dem som av ulike grunner trenger bistand. Det kan f.eks. handle om praktisk bistand, avlastningstiltak, plass i institusjon og lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.

Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen gir personer som ikke kan sørge for eget livsopphold gjennom arbeid eller gjennom andre muligheter for inntekt, for eksempel trygdeytelser, underholdsbidrag eller egen formue, krav på økonomisk stønad. Stønaden tar sikte på å gjøre personen selvhjulpen. Slik stønad kan gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester.

Loven gjelder i utgangspunktet alle som oppholder seg i Norge, men kongen er gitt hjemmel til i forskrift å begrense retten for personer som ikke er norske statsborgere, eller som ikke har bopel i riket. Dette er gjort i forskrift som er felles for begge lovene.

I forskriften § 1-3 er det bestemt at personer som ikke er norske statsborgere og som ikke har bopel i riket, ikke har krav på hjelp etter lov om sosiale tjenester til dekning av utgifter til fortsatt opphold i riket, med mindre annet følger av avtale Norge har inngått med vedkommende persons hjemland, eller dersom vedkommende har tillatelse til å bli i landet til en søknad om oppholdstillatelse er ferdigbehandlet hos utlendingsmyndighetene.

For å ivareta personer i akutt nød er det videre bestemt at dersom vedkommende ikke kan dra omsorg for seg selv har han/hun rett til nødvendig omsorg inntil vedkommende kan forlate landet, med mindre annet følger av avtale.

De viktigste avtalene på området er EØS-avtalen og den nordiske sosialkonvensjonen. Disse avtalene gir en stor gruppe utenlandske borgere rett til tjenester. Alle EØS-borgere har rett til å oppholde seg i Norge i inntil tre måneder uten formaliteter, mens EØS-borgere som er arbeidssøkende har rett til opphold i inntil seks måneder, så lenge de kan dokumentere at de søker arbeid og har reelle muligheter til å bli ansatt. Det er en forutsetning at de kan forsørge seg selv, men de har rett til tjenester ved akutt hjelpebehov. En forutsetning for rett til opphold i EØS-land er at vedkommende ikke blir en urimelig byrde for offentlige velferdsordninger i oppholdslandet.

En EØS-borger som ønsker å oppholde seg lengre enn tre måneder i Norge må registrere seg. Registrering gir oppholdsrett på ubestemt tid, så lenge vedkommende er arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, skal yte tjenester eller råder over tilstrekkelige midler. En EØS-borger vil ved registrering få utstedt et registreringsbevis. EØS-borgere med slikt registreringsbevis anses for å ha bopel i Norge, og har samme rettigheter og plikter etter sosialtjenestelovene som norske borgere.

Personer som oppholder seg ulovlig i Norge har ikke rett på økonomisk stønad, men skal gis nødvendig omsorg inntil vedkommende har plikt til å forlate landet.

Kvalifiseringsprogram og -stønad ble innført 1. november 2007. Ordningen skal bidra til at personer som har vært langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp skal komme i arbeid gjennom å få tett bistand og oppfølging. Ordningen omfatter (som introduksjonsordningen, se nedenfor) et individuelt tilrettelagt program og gir rett til en stønad som på årsbasis utgjør 2 G. Deltakere under 25 år får 2/3 ytelse, og det gis barnetillegg til de som forsørger barn. Programmet gis i utgangspunktet for en periode på inntil ett år, men kan forlenges. Kvalifiseringsprogrammet er grundigere omtalt i kapittel 5.

6.6.2 Bostøtte og andre økonomiske virkemidler i den sosiale boligpolitikken

Husbanken forvalter en rekke virkemidler som skal stimulere kommunene til å skaffe flere og mer egnede utleieboliger, og hjelpe prioriterte grupper å etablere seg i egen bolig. Dette gjelder særlig bostedsløse, flyktninger, personer med nedsatt funksjonsevne og personer med svak økonomi. De økonomiske virkemidlene er bostøtte, tilskudd til utleieboliger, tilskudd til etablering og tilpasning av bolig, boligsosialt kompetansetilskudd, startlån og grunnlån. De mest sentrale i denne sammenhengen er startlån, bostøtte og tilskudd til utleieboliger og etablering.

Startlån skal bidra til å skaffe og sikre egnede boliger for unge og vanskeligstilte på boligmarkedet. Lånet er behovsprøvd. Det skal være et finansieringstilbud for boligtiltak som vanligvis ikke gis lån i ordinære kredittinstitusjoner. Startlån kan gis til kjøp av bolig, utbedring og oppføring av bolig, og refinansiering. Ordningen ble innført i 2003 og avløste de tidligere ordningene med etableringslån fra kommunene og kjøpslån fra Husbanken.

Startlånet tildeles kommunene for videre utlån. Innenfor Husbankens retningslinjer er det opp til den enkelte kommune å vurdere om startlånet innvilges, og hvor stort lånet eventuelt blir. Lånets størrelse vil være avhengig av låntakerens betalingsevne og eventuell annen gjeld. Låntakeren må kunne klare å betjene løpende bo- og livsoppholdsutgifter over tid. Nesten alle kommunene benytter seg av låneordningen som tilbys fra Husbanken, men i varierende grad.

Tilskudd til utleieboliger skal bidra til å skaffe egnede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet. Tilskuddet blir tildelt av Husbanken til kommuner, stiftelser og andre som etablerer utleieboliger for vanskeligstilte. Kommunene har tildelingsrett til utleieboligene. Tilskudd til etablering formidles av kommunene og gis til enkeltpersoner for oppføring, kjøp eller refinansiering av egen bolig. Tildelingen gjøres etter streng økonomisk behovsprøving.

Reglene for bostøtte ble radikalt endret i 2009. Etter nytt regelverk kan som hovedregel alle over 18 år søke om bostøtte. Det finnes noen unntak for studenter og personer som avtjener verneplikt eller siviltjeneste. Etter gammelt regelverk var det som hovedregel kun trygdemottakere og personer med barn som kunne få bostøtte. De tidligere kravene til boligens størrelse er også endret. For å få innvilget bostøtte er det kun krav om at boligen må være godkjent for helårs bruk, ha selvstendig inngang, eget bad/toalett og gi adgang til hvile og matlaging.

Bostøtten beregnes etter en formel som tar hensyn til boligutgifter inkludert strøm (opp til et tak), og husholdningens størrelse og samlede inntekt. Øvre grense for boutgifter varierer med hvilken kommune man bor i og hvor mange personer som bor i husholdningen. Kun boligutgifter opp til taket regnes med, uavhengig av hvor høye de reelle boligutgiftene er. I tillegg beregnes en egenandel, altså en andel av boligutgiftene søkeren uansett skal betale selv. En minste egenandel på kr 15 000 legges til grunn for alle. For inntekter som overstiger visse beløpsgrenser beregnes i tillegg en prosentvis egenandel utover minstenivået. Bostøtten utgjør 70 pst. av de godkjente boligutgiftene utover egenandelen i private eide eller leide boliger og 80 pst. av de godkjente boutgiftene i kommunale utleieboliger. Egenandelen varierer med inntekt.

Alle som har lovlig opphold i Norge, kan få bostøtte. Utbetalingen av støtten er knyttet til boligen i Norge, og stønaden er ikke eksportabel – heller ikke innenfor EØS. Det samme gjelder for de andre boligsosiale ordningene.

6.6.3 Utdanningsstøtte

Med utdanningsstøtte menes stipender og lån som administreres av Statens lånekasse for utdanning. Som hovedregel er det norske statsborgere som kan motta utdanningsstøtte gjennom Lånekassen. Utenlandske statsborgere har rett til støtte på visse vilkår, i hovedsak avhengig av tilknytning til Norge. Regelverket skiller geografisk mellom støtte til Norge/Norden på den ene siden, og land utenfor Norden på den andre siden. Det stilles generelt strengere vilkår for både norske og utenlandske statsborgere for å få rett til støtte til utdanning utenfor Norden. I det følgende omtales derfor vilkår for støtte til utdanning i Norden og vilkår for støtte til utdanning i land utenfor Norden separat.

Utdanning i Norge

Utenlandske statsborgere må ha en viss tilknytning til Norge for å ha rett til støtte til utdanning i Norge. Dette er begrunnet med at formålet med utdanningsstøtteordningen blant annet er å sikre samfunnet og arbeidslivet tilgang på kompetanse. Utenlandske statsborgere som er bosatt i Norge (flyktninger, familieinnvandrere, arbeidsinnvandrere) og deres barn vil normalt ha rett til utdanningsstøtte, mens ikke-bosatte utenlandske statsborgere ikke har det.

For alle grupper utenlandske statsborgere stilles det krav om lovlig opphold i Norge. Personer som kommer til Norge for å studere, har ikke rett til utdanningsstøtte. Asylsøkere har heller ikke rett til utdanningsstøtte. I tillegg til reglene som gjelder for alle utenlandske statsborgere, gjelder egne regler om støtterett for arbeidstakere fra EØS- eller EFTA-land. På visse vilkår har EØS- eller EFTA-arbeidstakere rett til støtte til utdanning i Norge og i utlandet på lik linje med norske statsborgere. Dette gjelder også deres familiemedlemmer. For å ha rett til utdanningsstøtte, må statsborgeren fra EØS- eller EFTA-land ha status som arbeidstaker i Norge. Det må også være en faglig sammenheng mellom utdanningen vedkommende tar og arbeidet i Norge. Arbeidstakerens ektefelle, samt eventuelle barn som forsørges av arbeidstakeren eller ektefellen, har rett til støtte uten at det må foreligge en faglig sammenheng mellom arbeid og utdanning.19

Ved implementeringen av direktiv 2004/38/EF i norsk rett er det innført en rett til varig opphold for EØS-borgere som har hatt lovlig opphold i Norge i en sammenhengende periode på minst fem år, se avsnitt 4.5.3. Direktivet er implementert ved nytt kapittel 13 i utlendingsloven. Direktivets artikkel 24 nr. 2 innebærer at EØS-borgere som har fått slik rett til varig opphold, har rett til utdanningsstøtte på samme vilkår som norske statsborgere.

Utdanningssøkende fra utvalgte land som ikke oppfyller kravene om tilknytning til Norge, kan få utdanningsstøtte gjennom Lånekassens kvoteordning. Hovedformålet med kvoteordningen er bistand, og støtte kan gis til studenter fra utviklingsland, landene på Vest-Balkan og land i Øst-Europa og Sentral-Asia. Kvotestudentene tilbys finansiering av gradsutdanning av minst ett års varighet, fortrinnsvis på høyere nivå, dvs. masterutdanning eller ph.d.-utdanning. Studentene tar utdanning i Norge, og får støtte på omtrent samme vilkår som norske studenter, men får ettergitt gjelden hvis de reiser tilbake etter endt utdanning og bosetter seg varig i hjemlandet. Kvoteordningen omfatter 1 100 plasser årlig. Av disse er 800 for studenter fra utviklingsland og 300 for studenter fra landene på Vest-Balkan og land i Øst-Europa og Sentral-Asia.

Støtte til utdanning i utlandet

Vilkårene for støtte til utdanning i utlandet gjelder for både norske og utenlandske statsborgere. Siden et mål med utdanningstøtten er å sikre Norge tilgang på kompetanse, er det et krav for å få støtte til utdanning i utlandet at studenten har tilknytning til Norge, og at det er sannsynlig at han eller hun vil gjøre bruk av sin kompetanse i Norge. To krav til søkeren skal sikre denne tilknytningen: For det første, reglene om statsborgerskap eller annen tilknytning til Norge gjennom slektskap, ekteskap, tidligere arbeid/utdanning eller status som EØS/EFTA-arbeidstaker. For det andre stilles det krav om botid i Norge: Søkere til gradsutdanning i land utenfor Norden må ha bodd i Norge sammenhengende i minst to av de siste fem årene før utdanningen starter. Dette kravet gjelder for både norske og utenlandske statsborgere. Kravet er med på å sikre at de som mottar utdanningsstøtte har reell tilknytning til Norge, slik at utdanningsstøtteordningens formål om å sikre samfunnet og arbeidslivet tilgang på kompetanse kan oppfylles.

Vilkår for støtte til utdanning i utlandet for utenlandske statsborgere

For utenlandske statsborgere er det enklere å få støtte til utdanning i nordiske land enn til utdanning i land utenfor Norden. Til gradsutdanning kan det gis støtte kun til EØS- eller EFTA-arbeidstakere som oppfyller vilkår tilsvarende vilkårene for støtte til utdanning i Norge (beskrevet ovenfor).20 Det blir ikke gitt støtte til gradsutdanning i land utenfor Norden til statsborgere fra land som ikke er EØS- eller EFTA-land. De som har rett til støtte til utdanning i Norge og Norden, kan motta støtte til delstudier i land utenfor Norden.

Utdanningsstøtte til gradsutdanning i land utenfor Norden er dermed begrenset til å gjelde norske statsborgere og EØS- eller EFTA-borgere på visse vilkår. Retten til utdanningsstøtte for EØS- eller EFTA-borgere følger av deres rettigheter etter EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen, og endres i takt med rettsutviklingen på området.

6.6.4 Stønad til livsopphold mv. til tiltaksdeltaker

Stønad til livsopphold mv. gis til tiltaksdeltakere i henhold til kapittel 10 i forskrift om arbeidsmarkedstiltak, jf. lov om arbeidsmarkedstjenester § 13.

Formålet med disse stønadene er dels å sikre tiltaksdeltakere stønad til livsopphold, dels å dekke bestemte utgifter i forbindelse med gjennomføring av tiltaket. Stønaden kan gis til personer som deltar på de arbeidsrettede tiltakene: Avklaring, arbeidsrettet rehabilitering, arbeidspraksis, behandlingstilbud for personer med lettere psykiske og sammensatte lidelser, oppfølging, arbeid med bistand, opplæring og godkjente felles nordiske arbeidsmarkedstiltak i de øvrige nordiske land.

For å ha rett til individstønad må tiltaksdeltaker som hovedregel melde seg til Arbeids- og velferdsetaten hver fjortende dag, jf. tiltaksforskriften § 10-14 første ledd. Stønadene som beregnes på bakgrunn av meldekort er basisytelse, barnetillegg, borteboertillegg, reisetillegg, og tilsynstillegg. Basisytelse gis etter høy sats til tiltaksdeltakere over 19 år, og etter lav sats til tiltaksdeltakere under 19 år.

Stønaden gis per faktisk dag i tiltak. Dvs. at de som går på tiltak fem dager i uken får stønad for fem dager i uken, og de som går på tiltak to dager i uken får stønad for to dager i uken. Ved fravær fra tiltaket utbetales det normalt ikke stønad.

6.7 Ytelser rettet spesielt mot innvandrere / personer med kort botid

6.7.1 Introduksjonsstønad

Introduksjonsordningen (lov 4. juli 2003 nr. 80) ble innført høsten 2004 og skal styrke nyankomne innvandreres mulighet til å delta i yrkes- og samfunnslivet og til å oppnå økonomisk selvstendighet.21 Målgruppen er nyankomne flyktninger, personer med kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon og personer som er innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag eller på grunnlag av søknad om asyl. I tillegg inngår familiemedlemmer til disse gruppene. Deltakerne må ha arbeids- eller oppholdstillatelse.

Introduksjonsordningen omfatter et individuelt tilrettelagt introduksjonsprogram og gir rett til en introduksjonsstønad som på årsbasis tilsvarer 2 G. Deltakere under 25 år mottar 2/3 ytelse. Det gis ingen tilleggsytelser. Introduksjonsprogrammet kan vare i inntil to år, med tillegg av godkjent permisjon. Når særlige grunner taler for det, kan introduksjonsprogrammet og stønaden forlenges i inntil tre år. Nyankomne innvandrere mellom 18 og 55 år med behov for grunnleggende kvalifisering har plikt til å delta på introduksjonsprogram. For personer mellom 55 og 67 år er deltakelse valgfritt.

Programmet skal være helårig og på full tid. Kommunen har et samordningsansvar for programmet. Mottakere av introduksjonsstønad kan delta i arbeidsmarkedstiltak i regi av Arbeids- og velferdsetaten.

Retten til introduksjonsstønad er betinget av deltakelse i introduksjonsprogrammet. Ved fravær fra programmet som ikke skyldes sykdom eller andre tvingende velferdsgrunner reduseres introduksjonsstønaden. I og med at stønaden er knyttet til programdeltakelse, kan den ikke eksporteres.

6.7.2 Supplerende stønad til personer med kort botid i Norge

Som beskrevet i avsnittet om alderspensjon i folketrygden, er det krav om 40 års botid for rett til full bostedsbasert pensjon.

Dette innebærer at personer som ikke har status som flyktninger, og som har bodd lenge i utlandet i voksen alder, ikke kan få full alderspensjon fra folketrygden. Dette gjelder både personer som innvandrer til Norge, og personer som er født og oppvokst i Norge, men som velger å oppholde seg utenlands i perioder av livet. Personer som har kortere trygdetid enn 40 år, vil få utbetalt en proporsjonalt redusert pensjon: For eksempel gir tre års trygdetid rett til 3/40 av full pensjon, og 25 års trygdetid gir rett til 25/40 av full pensjon.

Personer i ovennevnte kategorier, som ikke hadde rett til pensjoner fra utenlandske pensjonsordninger, oppspart formue eller andre midler til livsopphold, var tidligere henvist til sosialkontoret.

Stortinget vedtok i 2005 en lov om supplerende stønad til personer med kort botid i Norge (lov 29. april 2005 nr. 21). Dette er en egen ordning, utenfor folketrygden, som retter seg mot personer med kort botid som har fylt 67 år. Ordningen trådte i kraft 1. januar 2006.

Det maksimale stønadsbeløpet er satt til samme nivå som minste pensjonsnivå etter folketrygdloven for en person med ugradert pensjon uten avkorting for trygdetid og utgjør kr 151 282 per år for en enslig person og kr 279 872 per år for par (kr 139 936 hver).

Betingelsene for å få og beholde denne stønaden er langt strengere enn betingelsene for å få og beholde ordinær minstepensjon. For det første er det et absolutt vilkår at mottakeren oppholder seg i Norge. Retten til supplerende stønad faller bort ved opphold utenlands utover 90 dager i sammenheng, eller til sammen i en søknadsperiode. For det andre er den supplerende stønaden behovsprøvd, hvilket innebærer at stønaden settes ned dersom mottakeren og hans/ hennes ektefelle har formue av en viss størrelse, eller dersom mottakeren og hans/hennes ektefelle har inntekt. Dette vil blant annet si at dersom mottakeren har rett til å få utbetalt en pensjon fra en utenlandsk privat eller offentlig pensjonsordning mens han er bosatt i Norge, skal den supplerende stønaden settes ned med et tilsvarende beløp.

Rfo 1408/71 innebærer som over nevnt at trygdeytelser i utgangspunktet fritt skal kunne eksporteres innenfor EØS. Etter Rfo 1408/71 artikkel 10a kan ytelser likevel i visse tilfeller avgrenses til personer bosatt i utbetalingslandet, jf. boks 6.2. Dette skal være særskilte ikke-avgiftsbaserte ytelser som nevnt i artikkel 4 nr. 2, bl.a. ytelser som supplerer de ordinære trygdeytelsene. Som påpekt ovenfor, er dette en meget snever unntaksadgang. Den supplerende stønaden omfattes i prinsippet av EØS-avtalen og eksportreglene, men Norge har lyktes med å få inn et forbehold i vedlegg til Rfo 1408/71. Dette innebærer at bestemmelsene om opphold i utlandet også gjelder i forhold til personer bosatt i andre EØS-land. Heller ingen av Norges bilaterale avtaler tillater eksport av supplerende stønad.

Supplerende stønad til personer med kort botid i Norge er en skattepliktig ytelse. Stønaden tilkjennes for tolv måneder av gangen, og to ganger i søknadsperioden må mottakeren møte til oppfølgingssamtale hos Arbeids- og velferdsetaten. Dette skyldes behovet for å føre kontroll med de strenge vilkårene mht. behovsprøving og ikke minst vilkåret om opphold i landet.

6.8 Rett til helsetjenester ved migrasjon

Helselovgivningen omfatter blant annet pasientrettighetsloven, spesialisthelsetjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven og tannhelsetjenesteloven. Helselovgivningen må sees i sammenheng med folketrygdloven (særlig kapittel 5 om refusjon for helserelaterte utgifter), og med Rfo 1408/71.

Kommunehelsetjenesten

Kommunene skal sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen.22 Kommunens helsetjeneste omfatter de delene av den offentlig organiserte helsetjenesten som ikke hører under stat eller fylkeskommune. For å oppfylle dette ansvaret skal kommunene sørge for en rekke tjenester, blant annet allmennlegetjeneste (herunder fastlegeordning), legevaktordning, fysioterapitjeneste, jordmortjeneste, hjemmesykepleie og sykehjem eller boform med heldøgns omsorg og pleie.23

Kommunen skal dekke utgiftene ved helsetjenester som den har ansvaret for.24 De kommunale helsetjenestene finansieres i hovedsak gjennom statlige rammetilskudd som fordeles gjennom inntektssystemet for kommunene. I tillegg finansieres en andel av utgiftene gjennom folketrygden og pasientbehandling (egenandeler).

Spesialisthelsetjenesten

De regionale helseforetakene skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjenester i og utenfor institusjon.25 Det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion skal dekke utgiftene til behandling m.m. i spesialisthelsetjenesten. Dette forutsetter at helsehjelpen mottas hos en tjenesteyter som eies av eller har avtale med det regionale helseforetaket.

Utgifter til helsehjelp for en person som er bosatt i Norge, men som ikke er pliktig eller frivillig medlem i folketrygden, skal ikke dekkes av de regionale helseforetakene. Pasienten må i slike tilfeller selv betale for helsehjelpen, med mindre vedkommende er stønadsberettiget som konvensjonspasient.

Folketrygdloven kapittel 5 regulerer blant annet visse typer helsetjenester som hører inn under spesialisthelsetjenesten – legespesialister og psykologer som har driftsavtale med regionalt helseforetak, samt laboratorier og røntgeninstitutter med avtale med regionalt helseforetak. Det er et vilkår for rett til stønad etter kapittel 5 at mottakeren er medlem i folketrygden.

Den offentlige tannhelsetjenesten

Etter tannhelsetjenesteloven § 1-1 har fylkeskommunen plikt til å sørge for at tannhelsetjenester, herunder spesialisthelsetjenester, i rimelig grad er tilgjengelige for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket. I tillegg skal fylkeskommunen gjennom den offentlige tannhelsetjenesten både organisere forebyggende tiltak for hele befolkningen og gi et regelmessig og oppsøkende tilbud om tannhelsetjenester til visse pasientgrupper (prioriterte grupper).26 De prioriterte gruppene er barn og ungdom under 18 år, psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon, eldre langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie, samt ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret. Fylkeskommunen kan vedta å prioritere andre grupper i tillegg. Gruppene er listet opp i prioritert rekkefølge. Fylkeskommunen har ansvar for å dekke utgifter til den offentlige tannhelsetjenesten.27

De tre første prioriterte gruppene har krav på vederlagsfrie tannhelsetjenester, med unntak av kjeveortopedisk behandling. Ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret skal ikke betale høyere egenandel enn 25 pst. av takster fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet. Den offentlige tannhelsetjenesten kan i tillegg yte tjenester til voksent betalende klientell mot fullt vederlag. For øvrig er voksne pasienter som ikke tilhører de prioriterte gruppene, henvist til å søke tannhelsetjenester på det private marked.

Stønad ved helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5

Folketrygdloven har i kapittel 5 bestemmelser om stønad ved helsetjenester. Det er et vilkår for rett til stønad etter dette kapitlet at vedkommende er medlem i trygden, eller er gift med eller barn av et medlem av trygden. Stønadsordningen etter folketrygdloven omfatter for det første enkelte lovpålagte kommunale helsetjenester. Dette gjelder allmennlegetjeneste og kommunal legevaktordning, fysioterapi samt jordmortjeneste. Enkelte spesialisthelsetjenester omfattes – som behandling hos lege- og psykologspesialister samt private laboratorier og røntgenvirksomheter. I tillegg omfatter stønadsordningen enkelte tjenester som ikke er en del av den offentlige helsetjenesten. Dette er behandling hos privatpraktiserende tannlege for sykdom, kiropraktor, logoped, audiopedagog og ortoptist. Folketrygden yter også stønad til dekning av viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell til bruk utenom sykehus. Stønadsordningen omfatter ikke kommunale pleie- og omsorgstjenester, dvs. hjemmesykepleie og sykehjem mv.

Rett til stønad er betinget av en rekke vilkår med hensyn til type tjeneste, behovet for tjenesten, tjenesteyters kompetanse og tilknytning til det offentlige mv. Takster og egenandeler er fastsatt i et detaljert regelverk.

Ytelsene administreres av HELFO, se avsnitt 6.10.2.

6.8.1 Innvandrere

Nasjonal lovgivning

Personer som innvandrer til Norge vil som hovedregel ha rett til helsehjelp på det offentliges bekostning på linje med den øvrige befolkningen. Retten er ikke avhengig av statsborgerskap, men av faktorer som om man er bosatt i Norge, er medlem av folketrygden eller er stønadsberettiget etter gjensidighetsavtale med annet land (konvensjonspasient).

Asylsøkere og deres familiemedlemmer har et begrenset medlemskap i folketrygden, som blant annet gir rett til ytelser ved sykdom.28 Medlemskapet gjelder fra det tidspunkt det er søkt om asyl. Asylsøkere og deres familiemedlemmer har således, som medlemmer i folketrygden, hovedsaklig samme rett til helsehjelp som den øvrige befolkningen iht. pasientrettighetsloven.29 Asylsøker som er anerkjent som flyktning, har rett til oppholdstillatelse. Vanlige regler for rett til helsehjelp ved opphold i landet vil da gjelde.

Internasjonal lovgivning

Dersom man er bosatt i Norge, men er unntatt fra medlemskap i folketrygden på grunn av reglene i Rfo 1408/71, vil man etter forordningen gjennomgående ha samme rett til helsehjelp som befolkningen for øvrig, men slik at utgiftene skal dekkes av det landet der vedkommende er trygdedekket. Rfo 1408/71 har også regler om helsehjelp til forsørgede familiemedlemmer som ikke selv er medlem av en trygdeordning.

Dersom man bor i Norge og ikke er medlem i folketrygden og heller ikke omfattes av reglene i Rfo 1408/71, vil man ha rett til å motta helsehjelp, men slik at man selv må dekke utgiftene ved helsehjelpen. Som beskrevet i avsnitt 6.3.1 kan det søkes om frivillig medlemskap i folketrygden dersom man er unntatt fra pliktig medlemskap. Særskilte regler kan følge av gjensidighetsavtaler med andre land.

6.8.2 Utvandrere

Nasjonal lovgivning

Den som har flyttet fra Norge og ikke er medlem i folketrygden, har ikke rett til stønad fra folketrygden for helsetjenester i utlandet, og har som hovedregel heller ikke rett til helsetjenester i Norge. Dette gjelder uavhengig av statsborgerskap.

Pensjonister som bosetter seg utenfor EØS/Sveits, kan søke om frivillig medlemskap i folketrygden. Frivillig medlemskap innvilges vanligvis ikke for pensjonister som bosetter seg i andre EØS-land, fordi pensjonisten vil ha rettigheter der etter Rfo 1408/71. I enkelte EØS-land (Bulgaria, Estland, Hellas, Italia, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn) har standarden på det offentlige helsetilbudet vært vurdert slik at det er åpnet for å innvilge frivillig medlemskap i norsk folketrygd for utflyttede pensjonister.

Pensjonister som er bosatte i utlandet, og som er medlemmer i folketrygden (med rett til stønad for helsetjenester) vil ha rett til helsetjenester på det offentliges bekostning i bosettingslandet. Etter særlige regler30 gis det på visse vilkår stønad til dekning av nødvendige utgifter til helsetjenester i utlandet. Det ytes stønad til helsetjenester som omhandlet i folketrygdloven kapittel 5, reise- og oppholdsutgifter ved undersøkelse og behandling, samt ambulansetransport og sykehusopphold. Ordningen kommer til anvendelse for medlemmer av folketrygden som er fast bosatt i andre land. Folketrygdmedlemmer som er bosatte i Norge har som hovedregel ikke rett til stønad etter dette regelverket under midlertidig utenlandsopphold.

Bosatte i utlandet som er medlem i folketrygden (med rett til stønad ved helsetjenester) kan reise til Norge og få dekket utgifter til helsehjelp på vanlig måte. Dette gjelder likevel ikke sykehjemsplass og andre pleie- og omsorgstjenester etter kommunehelsetjenesteloven som forutsetter tildelingsvedtak m.m. (med mindre vedkommende reiser tilbake til Norge for å bosette seg her). Reiseutgiftene dekkes ikke.

Personer som har bosatt seg utenfor EØS/Sveits og som ikke er medlemmer av folketrygden, vil gjennomgående ikke ha rettigheter ut over det som følger av regelverket i bostedslandet (eller eventuelt annet land der de er medlem av en trygdeordning). Visse unntak gjelder personer som omfattes av avtalene med Australia, Chile og den kanadiske provinsen Quebec.

Kommunehelsetjenesteloven gjelder ikke for personer som er bosatt i utlandet. Loven inneholder heller ingen regler som pålegger norske kommuner å tilby helse- og omsorgstjenester i utlandet. Den enkelte kommune står fritt til å avgjøre om omsorgstjenester skal tilbys i hjemkommunen eller i utlandet, dersom pasienten ønsker det. Kommunen kan velge å oppfylle sin lovpålagte hjelpeplikt for egne innbyggere (som har fått tildelingsvedtak på for eksempel sykehjemsplass) ved å tilby offentlige behandlingsplasser i utlandet eller betale for private (norske eller utenlandske) omsorgstilbud i utlandet, dersom det er en god og faglig forsvarlig løsning og pasienten ønsker det.

Internasjonal lovgivning

Etter Rfo 1408/71 vil man som hovedregel være medlem i trygdeordningen i det landet der man er sysselsatt, men unntak gjelder såkalte utsendte medarbeidere. Spørsmålet om rett til helsehjelp i det landet man har flyttet til, vil i utgangspunktet være avhengig av det aktuelle landets lovgivning. Dette gjelder både retten til å få selve helsehjelpen og betalingsspørsmål. Når det gjelder pensjonister som har bosatt seg i andre land, må det skilles mellom land hvor Rfo 1408/71 gjelder, og andre land. Ved bosetting i et annet EØS-land eller i Sveits kan pensjonister få utstedt en blankett (E121) fra norske myndigheter. Blanketten leveres myndighetene i bostedslandet og gir rett til helsetjenester etter reglene der. Selv om pensjonisten ikke er medlem i folketrygden, betales trygdeavgift til Norge, og oppgjør finner sted mellom landene.

Hvilke ytelser pensjonisten vil få i bostedslandet, vil avhenge av regelverket der. Dersom bostedslandet for eksempel ikke tilbyr opphold i sykehjem ved behov til sine egne innbyggere på det offentliges bekostning (helt eller delvis), vil heller ikke norske pensjonister ha krav på dette. Utgiftene kan heller ikke kreves dekket av norske myndigheter.

Personer som bor i et annet EØS-land eller i Sveits og omfattes av trygdeforordningen, har rett til helsetjenester ved behov som oppstår under midlertidig opphold i Norge. For planlagt behandling i Norge er det nødvendig med forhåndsgodkjenning fra det landet som etter trygdeforordningen er kompetent til å utstede slik godkjenning (som hovedregel det landet hvor vedkommende er trygdedekket), som innebærer at vedkommende land skal dekke utgiftene.

Fra 1. januar 2011 ble det etablert en ny refusjonsordning for tjenester mottatt i andre EØS-land for «ikke-sykehusbehandling» (det vil i hovedsak si helsetjenester utenfor sykehus eller annen institusjon). Ordningen gjelder for eksempel konsultasjon hos lege, fysioterapeut, psykolog, tannlege mv. i den utstrekning pasienten ville fått tilsvarende helsehjelp på det offentliges bekostning (helt eller delvis) i Norge. Pasienten kan velge hvor i EØS behandlingen skal mottas, og kan kreve refusjon etterpå dersom vilkårene er oppfylt.

6.8.3 Særlig om personer uten lovlig opphold i Norge

Alle som oppholder seg i Norge har rett til øyeblikkelig hjelp.31 Retten er uavhengig av om personen oppholder seg lovlig eller ulovlig i landet, og omfatter helsehjelp både fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

For helsehjelp ut over øyeblikkelig hjelp er rettstilstanden noe uklar. Som hovedregel kan legges til grunn at personer som oppholder seg ulovlig i landet, har krav på noe helsehjelp ut over øyeblikkelig hjelp, både fra kommunehelsetjenesten og fra spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder helsehjelp som ikke kan utsettes, dvs. helsehjelp der pasientens tilstand er slik at hvis han/hun ikke får hurtig hjelp, vil tilstanden i løpet av kort tid eskalere til en øyeblikkelig hjelp-situasjon. Videre har barn opp til fylte 18 år, i medhold av barnekonvensjonen, rett til helsetjenester i større grad enn voksne, selv om de ikke har lovlig opphold, og gravide vil i medhold av barnekonvensjonen ha rett til helseomsorg før og etter fødsel. Alle som oppholder seg i landet har også rett til smittevernhjelp. Smittevernhjelp for allmennfarlige smittsomme sykdommer er gratis for alle som oppholder seg i Norge, selv om de ikke har lovlig opphold (ikke er medlem av folketrygden). Personer uten lovlig opphold har ikke rett til å stå på liste hos fastlege.

Det må skilles mellom rett til helsehjelp og betaling for hjelpen. Som hovedregel skal alle pasienter som ikke har fast bopel eller oppholdssted i riket og som ikke er medlemmer i folketrygden eller stønadsberettiget i henhold til gjensidig trygdeavtale med annen stat (jf. avsnitt 6.8.2), selv dekke kostnadene ved helsehjelp. Personer som oppholder seg ulovlig i landet må derfor, i likhet med andre som oppholder seg kortvaring (lovlig) i landet, selv betale for den helsehjelp som mottas. Det er ikke anledning til å kreve forhåndsbetaling for øyeblikkelig hjelp, slik at også personer som ikke er betalingsdyktige alltid skal få slik hjelp. Dette innbefatter også personer som oppholder seg ulovlig i landet. For krav på betaling for ytt helsehjelp til personer som oppholder seg ulovlig i landet, vil vanlige regler for innkreving av pengekrav kommer til anvendelse.

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring et forslag til endringer i prioriteringsforskriften, med sikte på en klargjøring av regelverket vedrørende helsehjelp til personer uten lovlig opphold. Høringsnotatet inneholder forslag til presiseringer av gjeldende regelverk, og foreslår ingen substansielle endringer. Høringsfristen var 25. februar 2011.

6.9 Rett til utdanning ved migrasjon

I det følgende gis det en beskrivelse av opplæringssektoren, med vekt på opplæringstilbudet for barn, unge og voksne. Beskrivelsen begrenser seg til rettigheter i barnehageloven, opplæringsloven, lov om universiteter og høyskoler og opplæring regulert av voksenopplæringsloven. Norskopplæring for nyankomne innvandrere og introduksjonsordningen gås gjennom i kapittel 5. En redegjørelse for studiefinansiering gjennom Statens lånekasse for utdanning for ulike grupper av inn- og utvandrere finnes i avsnitt 6.6.3.

6.9.1 Barnehage

Rett til barnehageplass

Lovfestet rett til barnehageplass trådte i kraft 1. januar 2009.

Rett til barnehageplass er regulert i lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) § 12a som lyder:

Barn som fyller ett år senest innen utgangen av august det året det søkes om barnehageplass, har etter søknad rett til å få plass i barnehage fra august i samsvar med denne loven med forskrifter.

Barnet har rett til barnehageplass i den kommunen der det er bosatt.

Kommunen skal ha minimum ett opptak i året. Søknadsfrist til opptaket fastsettes av kommunen.

Det er kommunens ansvar å oppfylle retten til barnehageplass. «Kommunen har plikt til å tilby plass i barnehage til barn under opplæringspliktig alder som er bosatt i kommunen, jf. § 12a», jf. barnehageloven § 8 andre ledd.

Barnet har rett til plass i barnehage i den kommunen der det er bosatt, dvs. den kommunen der det har bostedsadresse.

Barn av asylsøkere regnes ikke som bosatte så lenge det ikke er fattet vedtak om / avslag på oppholdstillatelse. Dette fordi opphold i mottak er av midlertidig karakter inntil asylsøknaden er avgjort. Det er i hovedsak to faktorer som avgjør oppholdstiden i mottak, nemlig saksbehandlingstiden hos Utlendingsdirektoratet (UDI) og tiden det tar å effektuere endelig vedtak, dvs. å bosette personer som får opphold eller å returnere personer som får avslag. Det er således først etter at det er fattet vedtak om oppholdstillatelse (for eksempel med status som flyktning eller på humanitært grunnlag) og vedkommende er varig bosatt i en kommune at asylsøkere regnes som bosatte i henhold til barnehageloven § 12a.

6.9.2 Grunnopplæring i Norge

Rett og plikt til grunnskoleopplæring for barn og unge i opplæringspliktig alder

Hovedregelen er at alle barn og unge i opplæringspliktig alder (vanligvis 6–16 år) som oppholder seg i Norge, har rett og plikt til grunnskoleopplæring, jf. opplæringsloven § 2-1. Dette gjelder både for norske statsborgere og for utlendinger. Unntaket er barn og unge som kun har kortvarig opphold i landet. Retten til grunnskoleopplæring gjelder fra det tidspunktet det er sannsynlig at barnet skal være i landet i mer enn tre måneder. Plikten inntrer først når oppholdet i Norge har vart i tre måneder.

Om oppholdet i landet er ulovlig, har ingen betydning for retten og plikten til grunnskoleopplæring. Både asylsøkere og barn uten lovlig opphold er således inkludert. Retten gjelder også uavhengig av om foreldrene har lovlig opphold i landet.

Barna har rett til grunnskoleopplæring etter de samme regler som gjelder for alle andre barn i Norge. Det betyr rett til like mange timer og opplæring i de samme fag som alle andre barn. Det vil også si tilpasset opplæring, spesialundervisning og rett til særskilt språkopplæring for elever fra språklige minoriteter. Rett til særskilt språkopplæring for minoritetsspråklige innebærer at elever i grunnskolen med annet morsmål enn norsk og samisk, har rett til særskilt norskopplæring inntil de har tilstrekkelig ferdighet til å følge den vanlige opplæringen i skolen. Om nødvendig har de også rett til morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring eller begge deler. Det avgjørende er om elevene har behov for særskilt språkopplæring for å bli i stand til å følge opplæringen på norsk ved skolen.

Videregående opplæring for ungdom (vanligvis 16–24 år)

Generelle regler for inntak av utlendinger til videregående opplæring er regulert i § 6-9 i forskrift til opplæringsloven. I tillegg til de ordinære vilkårene for inntak – for denne gruppen vil det si vitnemål eller bekreftelse på at søkeren enten har gjennomgått allmenn grunnopplæring i utlandet med minst ni år eller har kunnskap og ferdigheter på nivå med norsk grunnskole – er det et vilkår for inntak til videregående opplæring at søkeren har lovlig opphold i landet. Søkere som oppholder seg i landet i påvente av vedtak om oppholdstillatelse, har heller ikke rett til videregående opplæring. Mindreårige asylsøkere kan likevel tas inn til videregående opplæring i påvente av vedtak om oppholdstillatelse, men har ikke rett til å fullføre skoleåret dersom vedkommende får avslag på søknaden om oppholdstillatelse.

Enslige mindreårige asylsøkere som har fått midlertidig opphold,32 fyller per definisjon vilkåret for oppholdstillatelse, og vil følgelig kunne ha rett til videregående opplæring for ungdom (etter opplæringsloven § 3-1) eller rett til grunnskoleopplæring for voksen (etter opplæringsloven § 4A-1).

Minoritetsspråklige elever i videregående opplæring har rett til særskilt språkopplæring.33

Rett til grunnskoleopplæring for voksne (vanligvis personer over 16 år)

Personer over opplæringspliktig alder (vanligvis 16 år) som trenger grunnskoleopplæring, har rett til slik opplæring i henhold til opplæringsloven § 4A-1, dersom de ikke har rett til videregående opplæring etter § 3-1. Etter denne bestemmelsen kalles alle over opplæringspliktig alder for «voksne». Retten etter denne bestemmelsen omfatter alle som har behov for grunnskoleopplæring, uansett årsak. Det kan for eksempel gjelde voksne som på grunn av sykdom eller skade har behov for fornyet grunnskoleopplæring, voksne som tidligere har fått mangelfull grunnskoleopplæring, og voksne som formelt sett har fullført, men som likevel trenger mer opplæring. Voksne som ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet for voksne, har rett til spesialundervisning. Voksne med behov for særskilt norskopplæring har rett til slik opplæring. Voksne som ikke har fått avgjort oppholdsstatus, blant andre asylsøkere, har ikke rett til grunnskoleopplæring etter denne bestemmelsen, men de kan få ta del i opplæringen dersom kommunene har slike opplæringstiltak i gang.34

Rett til videregående opplæring for voksne (personer over 25 år)

Voksne som har fullført grunnskolen, men som ikke har fullført videregående opplæring, har etter søknad rett til videregående opplæring fra og med det året de fyller 25 år. Det er et vilkår for inntak til videregående opplæring at søkeren har lovlig opphold i landet. Søkere som oppholder seg i landet i påvente av vedtak om oppholdstillatelse, har ikke rett til videregående opplæring.

6.9.3 Grunnopplæring i utlandet

Private grunnskoler og videregående skoler i utlandet

Departementet kan godkjenne nye norske private grunnskoler i utlandet. Dette følger av privatskoleloven § 2-1 bokstav e. Liknende mulighet for godkjenning gjelder ikke for videregående opplæring. For å oppnå godkjenning må grunnskoler i utlandet tilfredsstille de samme krav til virksomheten, det vil si budsjett, læreplan mv., som andre private skoler i Norge.

Privatskoleloven § 6-1 slår fast at «Godkjende skolar får statstilskot til godkjend opplæring med 85 pst. av eit tilskotsgrunnlag per elev». Det vil si at godkjente norske, private grunn- og videregående skoler i utlandet får statstilskott som tilsvarer 85 pst. av vanlige driftsutgifter til all godkjent undervisning som faller inn under opplæringsloven. Det kan tas skolepenger for inntil 15 pst. av tilskuddsgrunnlaget.

Norge har videre en samarbeidsavtale med Sverige og Finland om dekning av utgifter for barn som får opplæring i skoler i utlandet som drives i de andre landene.

Kompletterende undervisning

Det gis tilskudd over statsbudsjettet til kompletterende undervisning i norsk, samfunnsfag og religion, livssyn og etikk (RLE). Målgruppen er norske statsborgere som er elever ved utenlandske grunnskoler eller internasjonale grunnskoler i Norge eller grunnskoler i utlandet, samt EØS-borgere som er elever ved utenlandske eller internasjonale grunnskoler i Norge. Tilskuddet tildeles etter søknad. Foreldre og ansvarlige for organisert gruppeundervisning kan også søke. Retningslinjene for ordningen angir tildelingskriterier for tilskuddet, blant annet skal undervisningsopplegget ta utgangspunkt i de til enhver tid gjeldende norske læreplaner i fagene norsk, samfunnsfag og RLE, og undervisningstiden skal være av et visst omfang.

Ordningen med tilskudd til kompletterende undervisning er lagt om fra skoleåret 2010–2011.35 Bakgrunnen for omleggingen er en evaluering av ordningen fra 2006. Evalueringen viser blant annet at det er vanskelig å dokumentere at elever som får opplæring i regi av foreldre eller i gruppeundervisning, får opplæring av tilfredsstillende kvalitet og at midlene brukes etter intensjonen. Ordningen er derfor lagt om fra og med skoleåret 2010–2011 slik at bare virksomheter (bl.a. internasjonale og utenlandske grunnskoler og nettskoler) kan få tilskudd. Det er innført en overgangsordning for foreldre- og gruppeundervisning, det vil si at tilskuddet til slik undervisning blir redusert med en tredjedel hvert skoleår fra og med høsten 2010, slik at tilskuddet er helt avviklet fra og med skoleåret 2012–2013.

6.9.4 Høyere utdanning

Det generelle grunnlaget for opptak til universiteter og høyskoler i Norge heter generell studiekompetanse (GSK). For søkere med utenlandsk utdanning er kravene spesifisert i GSU-listen (Generell studiekompetanse for utenlandske søkere).

GSU-listen brukes av norske universiteter og høyskoler ved opptak til utdanning. I tillegg brukes den når NOKUT vurderer søknader om generell godkjenning av utenlandsk utdanning. Listen inneholder informasjon over hva slags grunnopplæring man må ha for å komme inn på universiteter og høyskoler i Norge. For en del land er det et krav at man har høyere utdanning fra hjemlandet etter videregående opplæring. I tillegg kommer krav til kunnskaper i engelsk og norsk.

Innvandrerne har ingen spesielle rettigheter etter lov om universiteter og høyskoler.36

Alle som ønsker å studere i Norge trenger oppholdstillatelse som student. Studenter fra EØS-land trenger ikke søke om studietillatelse, men de skal registrere seg som EØS-borgere. Det er en forutsetning for å få studietillatelse at man kan dokumentere identiteten sin, at man er tatt opp i en godkjent heltidsutdanning, og at man kan forsørge seg selv og eventuell familie i den perioden man søker tillatelse for. Videre må man være sikret bolig, og man må være innstilt på å forlate Norge når studieoppholdet er ferdig. Det må også være sannsynlig at forholdene i hjemlandet da tilsier at man kan reise tilbake.

Kravet til å forsørge seg selv og eventuell familie er oppfylt hvis søkeren har midler tilsvarende full støtte fra Statens lånekasse for utdanning. Skal søkeren betale skolepenger, kommer dette beløpet i tillegg. Studielån, stipend, egne midler og arbeidsinntekt tas med i beregningen av om kravet kan anses oppfylt. Hvis søkeren planlegger å finansiere oppholdet helt eller delvis med arbeidsinntekt, må han eller hun legge fram et konkret arbeidstilbud der stillingsbeskrivelse, antall arbeidstimer per uke, timelønn og arbeidstilbudets varighet er spesifisert.

6.9.5 Voksenopplæring

Opplæring for voksne reguleres av ulike lover og ordninger, bl.a. gis mye av voksenopplæringen i bedriftene. Voksnes rett til grunnskole og videregående opplæring er regulert i opplæringsloven kapittel 4 A, jf. omtale under grunnopplæring i Norge.

Ny voksenopplæringslov trådte i kraft 1. januar 2010, og erstattet voksenopplæringsloven av 1976. Loven regulerer blant annet godkjente studieforbund og nettskoler. Et studieforbund er en ideell, demokratisk organisasjon som har opplæring som hovedformål, mens en nettskole er en ideell virksomhet som har fjernundervisning som hovedformål. Loven har som formål å fremme livslang læring ved å legge til rette for organisert læring ved siden av det formelle utdanningssystemet, og fastsetter blant annet overordnede mål for studieforbundenes virksomhet. Loven har i tillegg regler om godkjenning av studieforbund og nettskoler, samt regler om statstilskudd.

Gjennom BKA-programmet (Program for basiskompetanse i arbeidslivet) kan private bedrifter, offentlige virksomheter, opplæringstilbydere og arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner søke om støtte til opplæring for sine ansatte/medlemmer. Innvandrere har ikke spesielle rettigheter i dette programmet, men de kan på linje med andre arbeidstakere ta del i de ordningene som tilbys. Programmet skal sørge for at flere voksne kan skaffe seg den basiskompetanse som er nødvendig for å mestre krav og omstilling i arbeids- og samfunnsliv. Målet er å styrke de grunnleggende ferdighetene i lesing, skriving, regning og bruk av digitale verktøy. Det langsiktige målet som programmet skal medvirke til sammen med andre tiltak, er at ingen voksne skal støtes ut av arbeidslivet på grunn av mangelfull basiskompetanse.

6.10 Administrasjon

6.10.1 Arbeids- og velferdsetaten og arbeids- og velferdsforvaltningen

I mai 2005 vedtok Stortinget at det skulle etableres ny arbeids- og velferdsforvaltning i Norge. Beslutningen innebar en omfattende organisatorisk reform. 1. juli 2006 sluttet de tidligere statlige etatene, trygdeetaten og Aetat, offisielt å eksistere, og det ble etablert en ny statlig Arbeids- og velferdsetat. I en prosess som startet mot slutten av 2006, og som ble sluttført våren 2011, ble trygdekontorene og arbeidskontorene erstattet med de felles lokale kontorene i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV-kontorer). På disse kontorene inngår også deler av den kommunale sosialtjenesten. Kommune og stat har fortsatt ansvar for sine respektive tjenester, selv om de leveres fra samme sted. Det skilles mellom Arbeids- og velferdsetaten, som kun er den statlige delen, og arbeids- og velferdsforvaltningen, som også inkluderer de kommunalt ansatte på de lokale kontorene. Arbeids- og velferdsetaten utfører om lag 13 000 årsverk, mens arbeids- og velferdsforvaltningen i tillegg omfatter 4 600 kommunale årsverk. På kontorene eksisterer det to formelle styringslinjer, en statlig og en kommunal. For brukerne er det tilsvarende to linjer for klage og anke: Vedtak etter lover som definerer et statlig ansvar skal til NAV Klage og anke og eventuelt til Trygderetten, mens vedtak etter lover som definerer kommunal kompetanse, skal til fylkesmannen.37 Formålet med NAV-kontorene er likevel å gi brukerne én felles gjenkjennelig dør til arbeids- og velferdsforvaltningen for derved å ivareta brukernes samlede behov for bistand og at flere brukere skal tidlig inn i aktive, arbeidsrettede prosesser. For å sikre en enhetlig tilnærming til brukere av arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester og for å sikre deres rettigheter, ble det dessuten fra 1. februar 2010 lovfestet, gjennom § 14a i arbeids- og velferdsforvaltningsloven, at alle som henvender seg til kontoret, og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, har rett til å få vurdert sitt bistandsbehov.

Det er i dag 457 NAV-kontorer i Norge. Kommunen og Arbeids- og velferdsetaten har for hvert enkelt kontor inngått en samarbeidsavtale som bl.a. beskriver hvilke kommunale tjenester kontoret skal tilby. Tjenesteinnholdet i et NAV-kontor vil derfor kunne variere fra kommune til kommune:

• Hele det statlige tjenestetilbudet fra tidligere trygdeetaten og Aetat skal dekkes av NAV-kontorene: Arbeidsformidling, veiledning og oppfølging, familie- og pensjonsytelser, arbeidsavklaringspenger, sykepenger, hjelpemidler m.m.

• Med hensyn til kommunale tjenester er minstekravet at NAV-kontorene tilbyr økonomisk sosialhjelp. Mange kommuner har valgt å legge flere tjenester til NAV-kontorene.

Arbeids- og velferdsetaten forvalter rundt en tredjedel av statsbudsjettet. I 2009 utgjorde dette 290 milliarder kroner. Arbeids- og velferdsdirektoratet har ansvar for styring, ledelse og utvikling av Arbeids- og velferdsetaten. Direktoratet har overordnet ansvar for at etaten når de mål og resultater som settes og omsetter politiske føringer til praktisk handling. Direktoratet er også fagdirektorat for de kommunale sosiale tjenestene. Direktoratet er underlagt Arbeidsdepartementet.

Arbeids- og velferdsetaten har to organisatoriske hovedlinjer, NAV Fylke og NAV Spesialenheter. NAV Spesialenheter består av 57 spesialiserte enheter inndelt i sju resultatområder. Hvert resultatområde har sin direktør som rapporterer til direktør for NAV Spesialenheter i Arbeids- og velferdsdirektoratet. Spesialenhetene er organisert som nasjonale enheter, med regionale kontorer, og løser oppgaver fra hele landet. Oppgavene spesialenhetene utfører, frigjør tid hos NAV lokalt til å følge opp brukere. De sju resultatområdene til NAV spesialenheter er:

• NAV Klage og anke, som har ansvaret for behandlingen av klager over vedtak gjort av Arbeids- og velferdsetatens førstelinje. NAV klage og anke har også ansvar for faglig veiledning og kvalitetsutviklingstiltak innad i etaten, samt for å bistå med faglig utviklingsarbeide på etatens arbeidsområder. Området er organisert i seks regioner, og har 161 medarbeidere.

• NAV Servicetjenester, som består av fem fylkesvise kundesentre. I tillegg består området av de landsdekkende enhetene NAV Aa-registeret og NAV Servicesenter. Kundesentrene er etatens telefoniske førstelinje. De er en felles inngangsport til NAV og løser i gjennomsnitt mer enn 80 pst. av henvendelsene direkte i møtet med brukerne.

• NAV Internasjonalt, som har ansvar for tjenester til personer bosatt i utlandet, som har rettigheter etter norsk trygde- eller barnebidragslovgivning. NAV Internasjonalt er også kontaktorgan for utenlandske trygdemyndigheter når brukere bosatt i Norge har rett til uføreytelser, barnetrygd eller underholdsbidrag fra andre land etter EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler om trygd eller bidrag. NAV Internasjonalt er også etatens spesialenhet for spørsmål om medlemskap i og unntak fra norsk trygd.

• NAV Forvaltning, som har nasjonalt ansvar for saker som angår yrkessykdom, lønnsgaranti ved konkurs og ventelønn. NAV Forvaltning har 50 medarbeidere.

• NAV Kontroll og innkreving, som har som hovedoppgave å avdekke og anmelde misbruk av ytelser fra Arbeids- og velferdsetaten, kreve inn feilutbetalte ytelser og formidle barnebidrag. NAV Kontroll og innkreving har 258 ansatte, fordelt på 5 regionsvise kontorer.

• NAV Hjelpemiddelsentraler og spesialenheter, som skal tilrettelegge for selvstendighet, mestring, aktivitet og deltakelse for personer i alle aldre med ulike former for funksjonsnedsettelser. Området har totalt 1 267 medarbeidere.

• NAV Pensjon, som har ansvar for saksbehandling, beregning og utbetaling av AFP, alders-, gjenlevende-, krigs- og utenlandspensjon. I tillegg kommer beregning og utbetaling av uførepensjon. Totalt er det 350 medarbeidere i NAV Pensjon.

NAV-reformen er en av de største organisatoriske reformene som er gjennomført i Norge i nyere tid. Både arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten var tunge organisasjoner som forvaltet kompliserte regelverk, og som hadde svært mange brukere. Samtidig innebar NAV-reformen en ny modell for samarbeid mellom stat og kommune, ettersom den nye etaten også skulle omfatte deler av den kommunale sosialtjenesten. NAV-reformen blir evaluert i regi av Norges Forskningsråd. Evalueringen ledes av Rokkan-senteret og skal sluttføres i 2013.

6.10.2 Helseøkonomiforvaltningen

Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) ble 1. januar 2009 opprettet som ytre etat under Helsedirektoratet. Organisasjonen teller totalt 550 medarbeidere, og har hovedkontor i Tønsberg. HELFO forvalter årlig ca. 23 milliarder kroner, som brukes til viktige stønadsordninger innenfor helseområdet:

• Oppgjør til behandlere og leverandører, dvs. fastleger, legespesialister, psykologer, fysioterapeuter og andre behandlere og utstyrsleverandører utenfor sykehusene.

• Refusjon av utgifter til enkeltpersoner, blant annet utgifter til behandling, legemidler og andre utgifter man kan ha krav på å få dekket etter kapittel 5 i folketrygdloven.

• Administrasjon av fastlegeordningen, herunder bytte av fastlege.

• Europeisk helsetrygdkort.

• Pasientformidling, dvs. hjelp til å finne et annet sykehus (i Norge eller utlandet) når behandlingsfrister brytes.

Disse ansvarsområdene lå tidligere under Arbeids- og velferdsetaten.

6.11 Oppsummering

Grunnprinsippene for folketrygden – som de fleste andre lover på det sosiale området i Norge – er utformet i en tid der mennesker beveget seg langt mindre over landegrensene enn det som er tilfelle i dag. Loven legger stort sett til grunn at personkretsen oppholder seg i Norge, selv om det finnes en rekke unntaksbestemmelser.

EØS-avtalens trygdedel (Rfo 1408/71) og bilaterale trygdeavtaler har forrang framfor bestemmelsene i norsk sosiallovgivning, inkludert folketrygdloven, der disse kommer i konflikt. Innvandrere fra andre EØS-land, og fra land Norge har bilaterale trygdeavtaler med, kan således bl.a. oppfylle inngangsvilkårene om forutgående trygdetid ved hjelp av sammenleggingsbestemmelsene. Dersom Norge for eksempel skulle innføre ventetid før opptjening av pensjonsrettigheter begynner, vil man måtte gjøre unntak for personer som kan påberope seg EØS-avtalen eller en bilateral trygdeavtale. Det overveldende flertall av folketrygdens ytelser kan eksporteres innenfor EØS som følge av Rfo 1408/71.

Uavhengig av EØS-avtalen og bilaterale trygdeavtaler kan de fleste av folketrygdens ytelser eksporteres på visse vilkår, der den formelle hovedregelen er at mottakeren må opprettholde medlemskapet i folketrygden. Men pensjoner kan også eksporteres til ikke-medlemmer, gitt at disse har minst 20 års samlet botid, eller har opptjent rett til tilleggspensjon.

Rettighetene til innvandrere fra land utenfor EØS, og som Norge ikke har trygdeavtaler med, er tydelig regulert i folketrygdloven: Loven oppstiller klare krav til opptjening og trygdetid. For de «store» ytelsene, alderspensjon og uførepensjon, gjelder inngangsvilkåret «tre års medlemskap i trygden». Innvandrere kan altså få tilgang til disse ytelsene når de har bodd i Norge i tre år. Full opptjening får de likevel ikke før de har 40 års botid. Inngangsvilkåret om tre års medlemskap gjelder også overgangsstønad til enslige forsørgere. For dagpenger, sykepenger og foreldrepenger gjelder ingen krav til trygdetid, men kun krav til opptjening gjennom yrkesaktivitet.

Familieytelsene (barnetrygd, kontantstøtte, bidragsforskott) utbetales til alle som oppfyller gitte vilkår, og er eksportable under EØS-regelverket. På disse måtene likner de på ytelsene som gis etter lov om folketrygd. Ingen av familieytelsene er i utgangspunktet eksportable utenfor EØS, men enkelte unntak gjelder, særlig med hensyn til kortere utenlandsopphold.

Som hovedregel er alle bosatte i Norge medlemmer i folketrygden. Medlemmene har omfattende rettigheter, men også et sett av plikter. Den viktigste er plikten til å betale trygdeavgift, såframt man har inntekt. Stønadsmottakere har også en generell plikt til å opplyse Arbeids- og velferdsetaten om eventuelle endringer i situasjonen deres som har betydning for stønadsmottaket. Noen av stønadene er det knyttet et mer omfattende sett av plikter til, dette gjelder blant annet dagpenger og arbeidsavklaringspenger. Begge disse ytelsene kan stoppes hvis mottakeren ikke oppfyller vilkårene. Enkelte av ytelsene som er omtalt her er betinget av deltakelse i relevante aktiviseringsprogrammer: Dette gjelder introduksjonsstøtte, kvalifiseringsstønad og individstønad. Alle disse vil bli stoppet hvis mottakeren ikke følger opp deltakelsen i programmet.

Alle som oppholder seg i Norge, inkludert personer uten lovlig opphold, har rett til sosialhjelp etter nødhjelpsparagrafen, og til øyeblikkelig helsehjelp. Som hovedregel er alle andre ytelser, inkludert sosialhjelp etter vanlige regler, betinget av at mottakeren har lovlig opphold. Barn i opplæringspliktig alder har rett og plikt til grunnopplæring, dette gjelder også barn uten lovlig opphold og asylsøkerbarn.

Utvalget merker seg at reglene for sammenlegging av trygdetid, opptjening i utlandet og eksportabilitet av stønader innenfor EØS er regulert av Rfo. 1408/71, og presisert gjennom relevante domsavgjørelser. Utvalget oppfatter at Norge har et begrenset handlingsrom innenfor dette regelverket, og at det er lite rom for nasjonale tilpasninger i disse reguleringene. Tilsvarende, om enn mer begrensede, resonnementer gjelder land Norge har bilaterale trygdeavtaler med. For å få virkning for personer som kan påberope seg disse koordineringsinstrumentene må derfor eventuelle endringer gjøres i Norges nasjonale regelverk, og gjøres gjeldende for alle mottakere av ytelser og tjenester. Videre er det mulig å gjøre endinger i reglene om eksportabilitet til land utenfor EØS, som Norge ikke har bilaterale trygdeavtaler med. Dette perspektivet ligger til grunn for drøftingene av tiltak i kapitel 14.