Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2011: 11

Innovasjon i omsorg

Til innholdsfortegnelse

7 Ny teknologistøtte

«Ved innføring av ny teknologi utgjør selve teknologien bare cirka 20 prosent av de endringene som blir satt i verk. Det meste dreier seg om arbeidsformer og organisering»

Dorthe Kusk (2010)

De kommunale omsorgstjenestene vil både i dag og i framtida være arbeidsintensive og avhengige av det konkrete møtet mellom mennesker. Teknologi vil aldri kunne erstatte menneskelig omsorg og fysisk nærhet. Velferdsteknologi kan imidlertid gi mennesker nye muligheter til selvstendighet og trygghet, og til å klare seg på egenhånd i dagliglivet. Ulike former for teknologi kan fungere som støtte både til brukere, pårørende og ansatte i helse- og sosialtjenesten.

I Norge har slik teknologi et betydelig uutnyttet potensial. Omsorgssektoren må, på samme måte som de fleste andre sektorer, gjøre seg nytte av og forbedre kvaliteten på sine tjenester ved bruk av teknologi. Det handler både om å ta i bruk teknologi som allerede har vært tilgjengelig i lang tid, og utvikling av nye teknologiske hjelpemidler og løsninger i samarbeid med næringsliv og forskning. Målet med dette må først og fremst være å:

  • gi brukerne mulighet til selv å klare egen hverdag ved hjelp av tekniske hjelpemidler, tilrettelegging og støtte, og på den måten fremme selvstendighet og bidra til uavhengighet av andre

  • gi både brukere og pårørende større trygghet og avlaste dem for bekymring gjennom bruk av teknologi for sporing og observasjon, alarmer og sensorer

  • gi brukere og pårørende mulighet til å delta i brukernettverk og holde løpende kontakt med hverandre og med hjelpeapparatet gjennom bruk av nye sosiale medier

  • gi alle parter større muligheter til å skaffe seg opplysning og motta veiledning gjennom nettbaserte programmer og nye sosiale medier

Dernest gir dette gode muligheter for å utnytte ressursene bedre i møte med framtidas omsorgsutfordringer. En dansk analyse indikerer at opp mot 20 % av omsorgstjenestens oppgaver helt eller delvis kan løses ved bruk av teknologi (KMD 2010). Utvalget er spesielt opptatt av å redusere noe av det tidstyveriet som er knyttet til at om lag en tredjedel av arbeidstiden går med til reiser, møter, saksbehandling, rapportering, samhandling, administrasjon og ressursforvaltning. Forutsatt at forholdene er de samme i Norge som i Danmark, innebærer dette at det kunne frigjøres ressurser tilsvarende flere milliarder kroner som kunne settes inn i direkte brukerrettet faglig arbeid, og til planlegging og ledelse av en stor virksomhet som vil være i stadig omstilling i årene som kommer (Rambøll 2009). Dette kan for eksempel skje gjennom å:

  • legge til rette for større grad av brukermedvirkning gjennom selvbetjening og nettbasert kommunikasjon ved søknadsbehandling, tjenestetildeling, informasjon og veiledning

  • redusere reisetid ved å benytte billedbasert kommunikasjon for enkle tilsyn, møter og veiledning

  • utvikle mer helhetlige internkontroll- og saksbehandlingssystemer, styrke logistikk-kompetansen og forbedre planleggingen

  • unngå reiser til sykehus og legesenter ved å benytte noen av de muligheter telemedisin gir

  • benytte automater for å legge medisiner i dosetter istedenfor å gjøre det manuelt

7.1 Velferdsteknologi

Velferdsteknologien vil ikke skape revolusjon i omsorgstjenestene. Sterkere fokus på å utnytte de muligheter teknologien gir, vil ikke alene være avgjørende for omsorgstjenesetenes evne til å møte framtida. Utvalget ser imidlertid at velferdsteknologien kan understøtte en ny utvikling og være et av flere tiltak for å endre disse tjenestenes innretning, med større vekt på «hjelp til selvhjelp», selvstendighet, sosial deltakelse, aktiv omsorg og hverdagsrehabilitering. På den måten kan den svare på mange av de behov omsorgstjenestenes nye brukergrupper har, og være godt tilpasset nye seniorgenerasjoners behov. Teknologien skal utfordre folk til å ta ansvar, både for velferdsordningene, sitt eget liv og i relasjonene til andre mennesker i det daglige. Den skal også bidra til å forsterke sosiale nettverk og mobilisere til økt samspill med tjenesteansvarlige, nærmiljø, familie og frivillige. På denne måten kan teknologi også fremme egenstyring og uavhengighet og bidra til at folk kan klare seg selv, til tross for sykdom og nedsatt funksjonsevne.

En slik omlegging vil imidlertid kreve større faglig bredde med sterkere vekt på aktivisering, gruppe- og nettverksarbeid. Flere av de som arbeider på dette feltet sier at utfordringene handler 20 % om teknologi og 80 % om organisasjon. Trygghetsalarmen kan illustrere det. Selve utplasseringen av teknologien og opplæring av brukeren er lite sammenlignet med de organisatoriske virkningene av at brukere nå kan uttrykke hjelpebehov som må møtes med rask utrykning om det i det hele tatt skal være trygghet i alarmen.

Utviklingen av velferdsteknologi må settes inn i en slik ramme, og ha som formål å bidra til å løse helt konkrete problemer og behov. Enkelte bruker velferdsteknologi som begrep for å beskrive bruk av teknologi på velferdsområdet i vid forstand. Ut fra praktiske og organisasjonsmessige forhold har utvalget funnet det mest hensiktsmessig med en noe mer avgrenset forståelse av begrepet (KS og NHO 2009; AALIANCE 2009):

Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon.

Velferdsteknologien har på denne måten overlappende grenseflater både med telemedisin, eHelse, IKT-utviklingen i kommuneforvaltningen og ikke minst tilrettelegging og hjelpemidler gjennom hjelpemiddelsentralenes virksomhet. På alle disse områdene foreligger det imidlertid egne utredninger, planer og prosesser.

Utvalget har derfor valgt å konsentrere seg om velferdsteknologi, med sikte på å få fram planer og bidra til konkret satsing på innføring av slik teknologi i den kommunale omsorgstjenesten. Det er likevel sterk grunn til å understreke at utviklingen på flere av disse områdene bør ses i sammenheng og skje parallelt.

Det er ulike måter å kategorisere velferdsteknologi på. Det er vanlig å skille mellom hvor teknologien benyttes, hva teknologien gjør og hvem som er sentrale aktører (AALIANCE 2009). Utvalget er opptatt av at teknologien først og fremst må tjene den enkelte bruker og ha som formål å løse et faktisk og opplevd problem. Mange kan bli blendet av teknologiens mange muligheter, og forstår ikke hvorfor den ikke blir tatt i bruk. Viktig er det derfor at den kulturelle og kunnskapsmessige avstanden mellom teknologimiljøene, brukerne og fagmiljøet i omsorgstjenesten blir mindre, og at de løsninger som tilbys er utviklet med utgangspunkt i konkrete behov hos brukerne.

Utvalget har derfor lagt vekt på å beskrive velferdsteknologien ut fra hva slags støtte den kan gi til den enkelte bruker.

Boks 7.1 Skottland går foran

Skottland er i senere år ofte blitt trukket fram som et land som er kommet langt med implementering av velferdsteknologi. De har bl.a. gjennomført prosjekt der de leverte ut teknologipakker til et betydelig antall beboere over 60 år med demens. Grunnpakken inneholdt:

  • Trygghetsalarm

  • 2 passive infrarøde detektorer for å registrere aktivitet og mulige inntrengere

  • 2 detektorer for å registrere lekkasje i rør og badekar som flommet over

  • 1 temperatursensor som både registrerer overoppheting og for lav temperatur

  • 1 røykdetektor

Noen brukere fikk i tillegg falldetektorer, videokamera ved inngangsdør og sensorer som registrerte når beboer lå i senga.

Evalueringer utført av uavhengige forskningsmiljø har dokumentert svært positive effekter som så har medført økt implementering (Bowes & McColgan, 2009).

Skottland er også kjent for å ha etablert svært effektive «callsentre» rundt i landet. Disse tar i prinsippet i mot alle typer henvendelser relatert til helse og omsorg, fra meldinger om nødsituasjoner som ulykker og hjertestans til henvendelser om helseinformasjon. De som ringer til disse sentrene, skal få kontakt øyeblikkelig, og de som tar i mot samtalene, er opplært til å lose direkte videre til riktige instanser og personer.

Det er også gjennomført svært vellykkede prosjekt med implementering av PC-er med berøringsskjerm og enkelt brukergrensesnitt ute hos kronisk syke (KOLS-pasienter) for oppfølging av egen sykdom og kontakt med helsepersonell.

7.1.1 Velferdsteknologi – brukere og formål

Utvalget har fått utarbeidet en oversikt over ulike typer velferdsteknologi ut fra hvordan de kan møte forskjellige brukerbehov og fungere som støtte for tjenestemottaker, pårørende og tjenesteutøver. Beskrivelsen er delt inn i 4 hovedkategorier:

  • Trygghets- og sikkerhetsteknologi

  • Kompensasjons- og velværeteknologi

  • Teknologi for sosial kontakt

  • Teknologi for behandling og pleie

Oversikten er utarbeidet ved InnoMed.

Ulike typer sikkerhets- og trygghetsteknologi er løsninger som både agerer selv og teknologier som krever inngripen fra bruker. Det mest vanlige er trygghetsalarmen som i dag er i bruk i de fleste av landets kommuner, og som krever manuell utløsning. Videre er det ulike overvåkningssystemer med detektorer som varsler brann, innbrudd, vannlekkasje og bryter strømmen til komfyr eller har automatisk lysstyring. Utviklingen går i retning av teknologi som «er der» uten at brukeren trenger å være bevisst på det. Dette er for eksempel tilfellet når det gjelder fallalarmer. Teknologi som bidrar til selvhjulpenhet kan også bidra til å redusere bekymringer hos de pårørende.

Det er en økende etterspørsel etter teknologi som kan kompensere for glemsomhet og demens, slik at brukeren klarer seg lengst mulig i egen bolig. Medisindosetter som sier fra når medisin skal tas, kan ha stor betydning både for brukere, pårørende og hjemmesykepleien. Ulike tids- og aktivitetsanvisere kan gi brukerne bedre mulighet til å organisere egen hverdag, og teknologisk utstyr som kan søke etter gjenstander bidrar til økt selvhjulpenhet hos bruker.

En av de store utfordringene for omsorgstjenestens brukere er ensomhet. Bruk at teknologi for sosial kontakt kan bidra til å redusere ensomhet og ha en preventiv effekt i forhold til å opprettholde god helse. Innenfor dette teknologiområdet har det skjedd mye de siste årene, både når det gjelder bedre brukergrensesnitt (for eksempel berøringsskjerm), økt tilgjengelighet (utbygging av bredbånd og mobilkommunikasjon, lavere priser) og implementering (utstyr som mobiltelefon og PC anvendes av stadig flere). Bruk av sosiale medier har de siste årene økt kraftig, og det forventes at slike medier kan spille en viktig rolle for økt sosial kontakt.

Det skjer også store endringer knyttet til forvaltningen av helse- og sosialtjenesten i kommunene som følge av de mulighetene IKT gir for mer selvbetjening på informasjon og søknader, utvikling av mer helhetlige systemer for saksbehandling, logistikk og planlegging og kommunikasjon mellom fagutøvere, brukere og pårørende.

Telemedisin og teknologi for behandling og pleie vil generelt kunne bidra til at helse- og omsorgstjenester i større grad kan utføres i hjemmet som alternativ til institusjon, eller i den lokale helsetjenesten istedenfor i sykehus. Med sensorteknologi og datakommunikasjon er det mulig for helsevesenet å følge helsetilstanden til den enkelte i hjemmet uten å være fysisk til stede. Slik teknologi kan også være et verktøy for den enkelte til å mestre egen sykdom. Dette vil imidlertid kreve en elektronisk infrastruktur som kan motta og behandle dataene fra sensorene.

Det skjer også store endringer knyttet til forvaltningen av helse- og sosialtjenesten i kommunene som følge av de mulighetene IKT gir for mer selvbetjening på informasjon og søknader, utvikling av mer helhetlige systemer for saksbehandling, logistikk og planlegging og kommunikasjon mellom fagutøvere, brukere og pårørende.

Tabell 7.1 Tabell: Hovedkategori 1 – Trygghets- og sikkerhetsteknologi

Underkategori

Produktgruppe

Eksempler

Kommentarer vedr. teknisk støtte til «sluttbruker»

Kommentarer vedr. teknisk støtte til pårørende

Kommentarer vedr. tekn. støtte til tjenesteutøver

Alarmsystemer

Overvåkningsalarmer (bolig)

Adgangskontroll

Hjemmeboende kan via kamera identifisere den som ringer på og lukke vedkommende inn vha fjernåpningsløsning.

Helsepersonell kan identifiseres med personlig magnetkort, fingeravtrykk, mobiltlf

Boligalarmer for brann, innbrudd, vannlekkasje m.m.

Gir alarmsignal til beboer iht. programmering.

Kan kobles slik at de også gir varsel til pårørende

Bevegelsesdetektorer

Registrerer bevegelser i boligen mht unormal aktivitet (f.eks. uønskede personer). Kan sette i gang videokamera ved inngangsdør

Kan også brukes til å varsle pårørende eller pleiepersonale når en person med demens er på vei ut om natten

Kan også kobles opp mot lysstyring, eksempelvis slå på rombelysning om natten for å forhindre fall

Komfyrvakt

Tidsbryter eller registrering av temperatur. Kobler ut strøm ved for høy temperatur.

Komfyr med varme på er en vanlig årsak til bekymring hos pårørende og pleiepersonale. Samtidig ønsker man ikke å fjerne muligheten for å bruke komfyr selv om brukeren begynner å bli glemsk

Trygghetsalarmer

Trygghetsalarm

Løsning der bruker kan varsle og gjerne få snakket med pårørende eller hjelpepersonale. Noe utstyr tilbyr også videooverføring slik at hjelper kan danne seg et bilde av situasjonen.

Aktivitetsdetektor

Registrerer aktivitet over tid, gjerne for tidlig registrering av mulig sykdomsutvikling (f.eks. demens). Ved å få kartlagt brukers naturlige tidspunkt for ulike daglige gjøremål (f.eks. toalettbesøk), kan bistand bedre tilpasses brukers behov

Falldetektor

Registrerer fall eller at bruker ligger nede. Kan initiere telefonkontakt eller videokontakt mellom bruker og pårørende eller hjelpepersonale

Sensorer som kontrollerer at bruker er tilstrekkelig kledd

Personer med demens har ikke alltid kontroll med at de er godt nok kledd for en tur ut

Tabell 7.2 Tabell: Hovedkategori 2 – Kompensasjons- og velværeteknologi

Underkategori

Produktgruppe

Eksempler

Kommentarer vedr. teknisk støtte til «sluttbruker»

Kommentarer vedr. teknisk støtte til pårørende

Kommentarer vedr. tekn. støtte til tjenesteutøver

Tekniske hjelpemidler

Forflytningshjelpemidler

Enkle forflytningshjelpemidler som sklimatter, transportlaken, bærestropper osv

De fleste produktene krever assistanse, men det finnes også produkter for forflytning mellom seng og rullestol som bruker betjener selv.

Reduserer faren for belastningsskader blant omsorgspersonell

Mobile personløftere og ståheiser

De fleste produktene tar i liten grad vare på, eller styrker brukers restfunksjoner, og bruker kan få følelsen av å bli behandlet som en «pakke»

Økt selvhjulpenhet reduserer behov for assistanse

Hjelpemidler som kompenserer for fysiske handikap eller manglende fysisk styrke

Ganghjelpemidler (krykker, rullestoler, rollatorer), oppreisningshjelpemidler

En del tekniske hjelpemidler kritiseres for at de i for liten grad er konstruert slik at de ivaretar, og helst styrker brukerens restfunksjoner

Øker selvhjulpenhet, og kan dermed redusere belastning og bekymring hos pårørende

Robotassistanse

Selvstendige «assistentroboter»

Er i liten grad kommersielt tilgjengelig

Robotdrakter / «Eksternskjellett»

Personer som f.eks. har mistet førligheten i ett ben pga av slag, kan kompensere dette med et utstyr som spennes på det reduserte benet og som imiterer det friske benet «speilvendt» slik at tilnærmet normal gangfunksjon oppnås.

Dette er utstyr som spennes på kroppen, og som kan flerdoble styrken til å løfte og bære.

Slikt utstyr er på markedet internasjonalt

Hjelpemidler som kompenserer for sansetap eller reduserte kroppsfunksjoner

Hørselshjelpemidler, synshjelpemidler

Enklere kommunikasjon med bruker

Inkontinenshjelpemidler:

  • Trening/stimulering av lukkemuskulatur

  • Blæreskanner

Personer som pga av lammelser ikke har føling med blære el. tarm kan ha stor nytte av teknologi som registrerer «fyllingsgraden».

Omgivelseskontroll

Klimakontroll

Lys og varme

Kan styre belysning, gardiner, solavskjerming, varmeovner osv via fjernkontroller eller sensorer

Mindre behov for ekstern assistanse

Ventilasjon

Kan styre ventilasjonsanlegg, åpning av vinduer osv

Husholdningsapparater

Komfyr, kaffetrakter

Underholdning

TV, video, radio, CD/DVD/Blu-Ray-spiller

Teknologisk assistanse i boligen

Pasientforflytning

Takløftere, personheiser, trappeheiser

Reduserer omfanget av tunge løft

Hev- og senkbart møblement (senger, stoler) og innredning (kjøkken, bad)

Økt selvhjulpenhet

Reduserer behov for assistanse. Kan bedre arbeidsstillinger for den som skal assistere

Toaletthjelpemidler

Toalett med spyl/tørk

Hev- og senkbart toalett.

Toalettforhøyer

Reduserer behov for assistanse til lite attraktive oppgaver

Robotteknologi

Robot rengjøringsmaskiner og støvsugere

Kan redusere behovet for assistanse, også fra pårørende

Reduserer behov for hjemmehjelp

Trenings-aktiviteter

Fysisk trening

Skritt-teller, pulsklokke

GPS-sporing

Kan gi den enkelte større bevegelsesfrihet

Kan gi brukeren større bevegelsesfrihet og redusere bekymringsnivået hos pårørende

Kan gi den enkelte bruker større bevegelsesfrihet og personalet oversikt over hvor beboerne befinner seg

«Hjernetrim»

Spillteknologi

Her finnes teknologi som både gir fysisk og kognitiv trening

Rehabilitering

Utstyr for egentrening

At bruker gjennomfører vellykket rehabilitering kan ha stor betydning også for pårørende

Robotstyrt trening

Utstyr for trening av motorikk

Dataspill

Utstyr for måling av bevegelser

Hjelp til å huske

Automatiske meldinger

Medisindosetter som sier fra når medisin skal tas

At bruker gjennomfører riktig medisinering er et punkt som ofte bekymrer pårørende

Det finnes medisindosetter som sier fra når det er behov for påfylling

Tids- og aktivitetsanvisere

Gir bruker bedre mulighet til å organisere egen hverdag

Løsninger som aktiveres av bruker

Utstyr for søk etter gjenstander, organisering av innkjøp

Øker selvhjulpenhet

Tabell 7.3 Tabell: Hovedkategori 3 – Teknologi for sosial kontakt

Underkategori

Produktgruppe

Eksempler

Kommentarer vedr. teknisk støtte til «sluttbruker»

Kommentarer vedr. teknisk støtte til pårørende

Kommentarer vedr. tekn. støtte til tjenesteutøver

Videokommunikasjon

Via telefon

Bildetelefon

Telefon- og datanett er nå ofte det samme enten det er kabelbasert eller trådløst

Gir mulighet for god sosial kontakt selv om man bor langt fra hverandre

Via datanett

PC med kamera

Skype

Webtjenester

Nettsamfunn

Facebook, Twitter

Robotteknologi

Tekniske «kjæledyr»

Robot-selen «Paro»

Dokumentert positiv effekt på bl.a. personer med demens

Dette er forløpig dyre produkter som også krever noe opplæring og som derfor primært brukes på institusjon

Kan bl.a. redusere uro hos brukeren og redusere pleiebehov og medikamentbruk. Brukes i institusjon

«Kommunikasjonsroboter»

«Giraff- roboten»

Roboten er mobil og kan fjernstyres slik at videokommunikasjonsutstyret kan flyttes etter behov

Dette produktet kan tenkes brukt både av pårørende og omsorgspersonell

Tabell 7.4 Tabell: Hovedkategori 4 – Teknologi for behandling og pleie

Underkategori

Produktgruppe

Eksempler

Kommentarer vedr. teknisk støtte til «sluttbruker»

Kommentarer vedr. teknisk støtte til pårørende

Kommentarer vedr. tekn. støtte til behandl., pleie, omsorg og assistanse

Hjemmebehandling

Kommunikasjon med helsepersonell

PC med berøringsskjerm og kamera

Teknologien muliggjør at også pårørende kan mobiliseres innen pleien selv om de bor langt unna.

Journal

Tilgang til egen journal, gjerne via PC

Viktig for helsepersonell å ha enkel og rask tilgang til dette ute hos bruker

Helsedagbok

Papirbasert eller på «data»

Individuell plan

Papirbasert eller på «data»

Behandlingsutstyr

Hjemmedialyse

Medisinering

Medisineringsautomat

Hjemmeanalyser

Egenregistrering av kliniske data

Bruk av PC med berøringsskjerm

Sensorteknologi

Kroppsvekt, EKG, blodtrykk, blodsukker, SpO2, respirasjon

Noen løsninger overfører data automatisk mens andre (som blodtrykksmåliger) krever innsats fra bruker

Data kan overføres direkte til sentral database

7.1.2 Hjelpemiddelsentralene

Norge er kjent for å ha et godt tilbud når det gjelder tilrettlegging og hjelpemidler. NAVs hjelpemiddelsentraler er i dag den viktigste institusjonen for kompetanse, anskaffelse, formidling og tilpasning av hjelpemidler og velferdsteknologi. Slik bør det også være når kommunene i større grad tar i bruk velferdsteknologi i framtidas helse- og sosialtjeneste.

Hjelpemiddelsentralene har et stort utvalg av individuelle hjelpemidler som kan bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne kan leve så selvstendig som mulig og som kan gjøre det lettere for de som assisterer. Hjelpemiddeldatabasen i NAV omfatter om lag 6500 produkter og sentralene formidler hjelpemidler for alt fra personlig medisinsk behandling, ferdighetstrening, personlig stell, personforflytning og husholdning til boliginnredning, kommunikasjon, informasjon, transport, arbeidsutstyr, lek og fritidsaktiviteter.

En oversikt fra Arbeids- og velferdsetaten (NAV) viser at omfanget av støtte fra Folketrygden til velferdsteknologiske hjelpemidler er begrenset. Støtte til installasjoner som styrer lys, varme, dører eller vinduer er i noen grad utbredt og en del fikk støtte til personlige alarmer (fallalarmer og vibrasjonsdetektorer) i 2010. Legger en til kommunikasjonsområdet, der et av formålene er sosial kontakt, blir imidlertid omfanget større (Arbeids- og velferdsdirektoratet 2011).

Framtida for hjelpemiddelsentralene er nylig behandlet av Hjelpemiddelutvalgets offentlige utredning om «Et helhetlig hjelpemiddeltilbud» (NOU 2010:5). Vår utredning vil derfor i liten grad berøre det som i dag er Arbeids- og velferdsetatens og hjelpemiddelsentralenes ansvar og virksomhet, og i større grad konsentrere seg om kommunenes framtidige oppgaver og rolle i forhold til velferdsteknologi.

Kommunene og hjelpemiddelsentralene har fra før et omfattende samarbeid som omfatter tilrettelegging og formidling av hjelpemidler, og kommunene har ansvar for å skaffe hjelpemidler til brukere der behovet er av mer begrenset varighet. På samme måte som kommunene har ansvar for pedagogiske hjelpemidler i barnehager og skoler, bør de også ta ansvaret for velferdsteknologi i helse- og sosialtjenestene på de områdene som ikke dekkes av hjelpemiddelsentralenes individuelle hjelpemidler.

Det er ofte nødvendig å tilrettelegge teknologien for den enkelte bruker og gi opplæring og veiledning både til tjenestemottaker og tjenesteytere. Dette krever kunnskap både om brukergrensesnitt og teknologi. Hjelpemiddelsentralene har slik kompetanse, først og fremst knyttet til individuelle hjelpemidler. Mye av denne kompetansen er imidlertid overførbar til ulike former for velferdsteknologi. Ved økt bruk av velferdsteknologi i kommunene, vil det bli økt etterspørsel etter støtte, veiledning og kunnskap.

Utvalget mener hjelpemiddelsentralene bør benyttes som ressurs- og kompetansesenter for kommunene, og foreslår at det tverrsektorielle samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunene utvides til også å omfatte dette området. Egentlig handler det bare om å utvide hjelpemiddelsentralenes ansvar til å ha oversikt og kompetanse over hele velferdsteknologiområdet, og ikke bare individuelle hjelpemidler. Ved innføring av velferdsteknologi, bør kommunene kunne henvende seg til hjelpemiddelsentralene og få rådgivning og veiledning om muligheter og begrensninger ved valg av ulike løsninger og hvordan de kan fungere sammen. Hjelpemiddelsentralene bør også kunne gi bistand til oppgradering og vedlikehold av utstyr og opplæring i bruken av utstyret.

Fra 2011 vil NAV slå sammen flere av sine spesialenheter og etablere et nytt felles kompetansesenter på hjelpemiddel- og tilretteleggingsområdet. Det vil være naturlig om dette senteret også kunne bidra med kompetanse på velferdsteknologifeltet, og tok ansvar for å delta i nordisk og internasjonalt samarbeid om etablering av standarder, ha oversikt over produkter og drive informasjonsarbeid på området.

Nordisk Ministerråd utarbeidet i 2009 en kartlegging om innovasjon og teknologisk utvikling på hjelpemiddelområdet i Norden, med ønske om å stimulere til økt erfaringsutveksling og nordisk samarbeid (Nordisk Ministerråd (2009). Samme år ble den nye nordiske institusjonen Nordens Velfärdscenter (NVC) etablert for å koordinere samarbeidet mellom de nordiske landene på hjelpemiddel- og velferdsteknologiområdet. NVC mener velferdsteknologi vil være et viktig satsingsområde for de nordiske land, både når det gjelder å ta teknologien i bruk, men også i forhold til utvikling og nye eksportmuligheter.

7.1.3 Telemedisin og e-Helse

Telemedisin og e-Helse er teknologiske verktøy som bidrar til å forbedre og desentralisere behandlingstilbudet i helsetjenestene.

Telemedisin gjør det mulig å samarbeide om og levere helsetjenester på nye måter. Helse- og omsorgstjenester kan i større grad utføres i hjemmet som alternativ til institusjon, eller i den lokale helsetjenesten som alternativ til sykehus.

Bruk av telemedisin gir muligheter for effektivisering av spesialisthelsetjenestene og kan gjøre dem mer tilgjengelig lokalt. Pasientene kan få raskere behandling. Slik teknologi kan også muliggjøre utdanning, videreutdanning og veiledning av og mellom helsepersonell. En ofte brukt definisjon av telemedisin er:

«Undersøkelse, overvåking, behandling og administrasjon av pasienter og opplæring av pasienter og personale via systemer som gir umiddelbar tilgang til ekspertise og pasientinformasjon uavhengig av hvor pasienter eller relevant informasjon er geografisk plassert.» (Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin NST 2011).

Boks 7.2 Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin

Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST) er et senter ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF (UNN) som har fått i oppdrag å samle, produsere og formidle kunnskap om telemedisinske tjenester, nasjonalt og internasjonalt. NST arbeider for at telemedisinske tjenester tas i bruk, blant annet fordi dette bringer helsetjenester og behandling dit folk bor.

Telemedisin kan i dag benyttes for en rekke tilstander. Pasienter med kroniske lidelser, som KOLS eller diabetes, kan følges opp i eget hjem og hjelpes og motiveres til å ta hånd om egen helse via videokonferansetjenester eller applikasjoner og tjenester til mobiltelefon. Akutt sykdom eller skade kan stabiliseres av lokal legevakt under telemedisinsk veiledning fra regionale AMK-sentraler som også kan rekvirere transport om nødvendig. Pasienter med gallestein eller brokk kan henvises direkte fra fastlege til dagkirurgiske tilbud uten å måtte vente i mange uker på en poliklinisk konsultasjon, ved hjelp av interaktive telemedisinske henvisninger. Primærleger eller sykepleiere kan utføre ortopediske kontroller under veiledning fra spesialist over avstand. Telemedisin er i en prosess med kontinuerlig innovasjon som innbefatter både nye og forbedrede produkter, tjenester, prosesser og organiseringer.

Boks 7.3 Renewing Health

Norge deltar i EU-prosjektet Renewing Health gjennom Helse Nord og Nasjonalt Senter for Samhandling og Telemedisin sammen med Høgskolen i Oslo. Ni andre europeiske regioner er med i prosjektet der utforskning og utprøving av teknologi for bruk i helseomsorg og oppfølging står sentralt. De kroniske sykdommer som det fokuseres på i denne sammenhengen er diabetes 2, kols og hjerte-kar.

I Norge testes en løsning for mobiltelefon ut i samarbeid med personer som har diabetes type 2. Ved siden av å prøve ut ny teknologi, er prosjektet opptatt av hvilke andre mekanismer som bidrar til at pasienten lettere kan følge opp egen sykdom og få til nødvendige endringer i vaner og livsstil, slik at de kan leve godt med sin diabetes. I Norge vil 300 pasienter være med i et forskningsprosjekt som skal svare på disse spørsmålene.

Kilde: Se www.telemed.no

e-Helse

e-Helse er en samlebetegnelse som omfatter bruk av IKT i helsevesenet. Målet er å øke kvaliteten, sikkerheten og effektiviteten innenfor helsetjenestene gjennom bruk av informasjonsteknologi. Helsepersonell utnytter i økende grad IKT for å administrere helsetjenestesystemet på nye måter. Formålet er ikke bare å effektivisere driften og legge til rette for nye måter å samhandle på. Økt bruk av IKT vil på sikt endre måten kommunene organiserer og leverer helsetjenester på. Bruk av IKT i helse- og omsorgssektoren vil bidra til å effektivisere kommunenes oppgaver med forvaltning og ressursstyring og på denne måten frigjøre mer tid til behandling og omsorg.

Med telemedisin og ulike former for sensorteknologi er det mulig for helsevesenet å overvåke og følge helsetilstanden til den enkelte uten at det er personell til stede. Det vil imidlertid kreve en elektronisk infrastruktur som kan motta og behandle data på en trygg og sikker måte, og samtidig motta data både fra kommunene og fra spesialisthelsetjenesten. Elektronisk samhandling mellom nivåene i helsetjenesten stiller strenge krav til infrastruktur i form av nettverk, sikkerhet og tekniske løsninger. En sikker kommunikasjonsinfrastruktur som bygges etter internasjonale standarder vil sikre at de ulike aktørene lokalt og nasjonalt ikke utvikler teknologiske løsninger som ikke «snakker» sammen.

I arbeidet med eHelse konsentreres innsatsen nå om fire strategiske områder:

  1. Tilgang til pasientopplysninger i elektronisk form bl a med utvikling av nasjonal kjernejournal

  2. Elektronisk informasjonsutveksling og samhandling som forutsetter at alle kommuniserer på samme «kanal» og tar i bruk standardiserte løsninger.

  3. Møte mellom helse- og omsorgstjenesten og pasient/bruker på nettportal med tilgang til helseinformasjon, elektronisk timebestilling, fjernkonsultasjoner m.v.

  4. Kunnskapsstøtte til helsepersonell på felles elektronisk plattform

Det er store forventninger fra befolkning og brukere om tilgang til og kontakt med helse- og omsorgstjenester på en raskere og mer moderne måte, gjennom bruk av informasjonsteknologi. De ønsker å slippe telefonkøen for bestilling av legetime, de vil ha nettbasert tilgang til egen journal, kunne fornye resepter, skaffe seg informasjon og kunnskap, og få faglige konsultasjoner og råd ved hjelp av nettets muligheter til å overføre lyd, tekst og bilde. Samtidig er potensialet for kvalitetsforbedring og effektivisering av arbeidsprosessene i disse tjenestene svært stort ved økt bruk av IKT.

Boks 7.4 Billedbasert kommunikasjon

Billedbasert kommunikasjon som videokonferanse (VK) har vært på markedet i lang tid. Ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) ønsket man å undersøke hvordan VK-tjenester kan nyttes i større grad av helsepersonell. I en kartlegging svarer 62 % av respondentene at de har brukt VK-tjenester det siste året. Det meste av bruken har vært knyttet til møtevirksomhet og opplæring, dernest til kliniske formål. Klinikere antyder at 25 % av pasientkonsultasjonene i områder med tilknytning til Distriktsmedisinske senter (DMS) kunne vært gjort ved hjelp av VK. Ledelsen ved UNN ønsker at det i framtida skal være like naturlig å møte pasienten på videokonferanseskjerm som det skal være å møte pasienten fysisk.

Innenfor helsetjenesteorganisasjonene blir sikkerheten i videokonferansetjenester ivaretatt av Norsk helsenett. For hjemmebruk er det mange videokonferanseløsninger, men foreløpig er det ikke mulig å knytte hjemmebrukere til Norsk helsenett. Når sensitive opplysninger formidles over et nettverk, må de krypteres også om de formidles via VK.

Kilde: Se www.telemed.no

7.1.4 Forvaltning og selvbetjening

Utvalget foreslår at det perspektivet som trekkes opp for eHelse utvides til å omfatte søknads- og saksbehandling, kostnadskalkulasjon, plan og budsjett, rapportering og internkontroll. Bruk av IKT er ett av de mest sentrale virkemidlene for at helse- og omsorgssektoren skal bli mer effektiv og gi et godt brukertilbud. IKT i helse- og omsorgssektoren må imidlertid i størst mulig grad integreres i en helhetlig politikk på tvers av sektorene og ses i sammenheng med hele kommuneforvaltningen. Dette krever etter utvalgets oppfatning tydelig statlig koordinering med utvikling av standarder og kravspesifikasjoner som sikrer kommunikasjon mellom eksisterende og framtidige systemer.

Norge har et godt utgangspunkt i en befolkning som allerede har tatt i bruk ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi på en rekke områder. Det er likevel et stykke fram til vi oppnår en effektiv elektronisk samhandling og får til reelle endringer i eksisterende arbeidsprosesser. Dette skyldes i hovedsak at sektoren har et mangfold av aktører som selv har ansvar for investering, utvikling og drift av elektroniske løsninger. De løsningene som finnes er i hovedsak enkeltstående saksbehandlingssystemer og enkeltstående systemer for dokumentasjon, turnus- og lønnsstyring, eller ivaretakelse av internkontroll. Typisk for de fleste systemene på markedet er at de dekker smale områder og ikke «snakker sammen» eller håndterer informasjonsstrømmen horisontalt. Det finnes få systemer som har potensial for å håndtere hele forvaltnings- og arbeidsprosessen fra et behov oppstår til tjenesten er levert.

Den nasjonale samordningen på dette feltet er for svak, og det er etter utvalgets oppfatning nødvendig med nasjonale styringsgrep for å sikre framdrift. I tillegg må personvernhensyn og behandling av sensitive helseopplysninger drøftes bredt når en går over på digitale plattformer for informasjonsforvaltning.

Innbyggerne forventer etter hvert tilgang til gode, elektroniske tjenester hele døgnet på lik linje med nettbanker og nettbutikker. Studier fra privat sektor viser at innføring av selvbetjeningsteknologi kan medføre store kostnadsbesparelser og øke kapasiteten og tilgjengeligheten av tjenestene (Andreassen m fl 2010). Selvbetjeningsteknologi vil også kunne øke brukertilfredsheten fordi tjenesten er tilgjengelig når som helst og fra hvor som helst. Teknologien vil på sikt også kunne gi mulighet for å involvere brukeren i tjenesteproduksjonen dersom det i større grad åpnes for elektronisk dialog mellom kommune og brukere.

Selvbetjeningsteknologi er teknologi som gjør det mulig for brukeren å utføre hele eller deler av tjenesten uten assistanse av en ansatt hos tilbyder (Meuter m fl 2000). Eksempler på slik teknologi kan være nettbank, kjøp av kinobilletter eller søk etter ledig sykehusplass ved hjelp av Internett. En undersøkelse (SSB 2011) viser at om lag 70 prosent av norske kommuner har ulike former for elektroniske kanaler for dialog mellom innbyggere, kommunen og de folkevalgte. Hele 80 prosent av kommunene gir brukerne mulighet for å sende inn data i webskjemaer.

Elektronisk samhandling bringer kommunen nærmere innbyggeren, og er et av de viktigste stegene mot reell døgnåpen forvaltning. Den vil bidra til å kvalitetssikre og forenkle arbeidsprosessene, ikke bare for brukeren, men også for kommunen. Slik samhandling vil gi den enkelte bruker anledning til selv å skrive inn og kvalitetssikre de opplysninger som legges til grunn for saksbehandling og ta del i utformingen av tjenestetilbudet gjennom løpende dialog.

Undersøkelsen fra SSB viser at i underkant av 35 prosent av kommunene tilbyr selvbetjente løsninger med elektroniske tilbakemeldinger fra tjenestestedet. Spesielt i helse- og omsorgssektoren vil elektronisk dialog og samhandling mellom kommune og bruker kunne gi store kvalitetsforbedringer, men også stille strenge krav til informasjonssikkerhet og personvernlovgivning.

7.2 Teknologien finnes – hvorfor tas den ikke i bruk?

Fra teknologimiljøene blir det ofte framholdt at teknologien allerede er utviklet, og det er lite forståelse for hvorfor den ikke blir tatt i bruk. Det legges fram økonomiske betraktninger om et stort innsparingspotensial, og settes fram ønsker og krav om sterke statlige virkemidler i form av forskrifter og økonomiske ordninger.

For at slike virkemidler skal ha noen effekt må en imidlertid skaffe seg kunnskap om hva som er bakgrunnen for at teknologiske løsninger ikke tas i bruk i det omfang som synes fornuftig sett fra teknologimiljøenes side. En årsak kan være at de tekniske løsningene ikke er godt nok tilpasset de problemene og behovene de er ment å løse, eller innebærer så store endringer i arbeidsmåter og organisering, at omstillingene i seg sjøl blir for krevende. Videre kan det være slik at omsorgssektoren mangler de kompetansemessige forutsetninger som skal til for å omsette teknologiløsningene i praksis på en effektiv måte.

Fortsatt er det nok en ikke uvanlig oppfatning at avansert teknologi har lite i omsorgssektoren å gjøre. Omsorg representerer for mange varme, nærhet, stell og pleie, mens teknologien framstår som kald og ufølsom. For mange representerer dette to uforenlige verdener både faglig, kulturelt og verdimessig.

Den perioden omsorg har vært et fag med tilhørende teknologi, er også ganske kort. Det har ikke gått mange tiår siden dette var arbeid som i hovedsak ble utført innenfor familiens og hjemmets vegger, ofte av mødre, døtre og svigerdøtre. Det er også grunn til å anta at for mange som har søkt seg til denne sektoren, har motivasjonen vært en helt annen enn interesse for teknologi.

Det er naturlig å se noen slike trekk og kjennetegn ved omsorgstjenestene i sammenheng med den tilbakeholdenhet kommunene foreløpig har vist når det gjelder innføring av velferdsteknologi. KS gjennomførte i januar 2011 en spørreundersøkelse i alle landets kommuner for å kartlegge i hvilken grad kommunene har tilbud om velferdsteknologiske løsninger som en del av pleie- og omsorgstjenesten (Hoen og Tangen 2011). Undersøkelsen viser at velferdsteknologi i svært liten grad er tatt i bruk i norske kommuner. Så godt som alle kommunene har tilbud om trygghetsalarm, men kun et fåtall har utvidede funksjoner som sensorer koblet til trygghetsalarmen. Svært få kommuner har ulike typer helse- og velværeteknologi integrert i tjenestene. Det samme gjelder teknologi for sosial kontakt.

Det store flertallet av kommunene i undersøkelsen etterlyser informasjon om mulighetene som ligger i bruk av velferdsteknologi, og de etterlyser økt satsing på rådgivning i forhold til implementering og integrering i tjenestene. Manglende kompetanse og manglende økonomiske støtteordninger blir sett på som de største barrierene mot å ta teknologien i bruk. Over 60 prosent av kommunene, oppfatter helselovgivningen som et hinder for å ta i bruk velferdsteknologi. Samtidig ser et flertall av kommunene på velferdsteknologiske løsninger som et rekrutteringsfortrinn framover, og har stor tro på at ulike former for velferdsteknologi kan benyttes i forebyggende tiltak.

Undersøkelsen bekrefter at velferdsteknologi bare i begrenset omfang er tatt i bruk i norske kommuner. Det finnes noen få unntak, og flere kommuner har planer eller er kommet i gang med prosjektering. Generelt er dette foreløpig avgrensede forsøk på å integrere velferdsteknologi i tjenestene.

Det er også en generell mangel på kunnskap om effekter av velferdsteknologiske løsninger, og om slike prosjekter føres videre i ordinær drift når prosjektperioden er over. Et prosjekt Telenor har gjennomført i samarbeid med fem sørlandskommuner bekrefter dette inntrykket. Prosjektrapporten oppsummeres blant annet med at det er et «sug» etter mer kunnskap i kommunene, først og fremst kunnskap om investeringskostnader og effekter av tiltakene (Evjemo m fl 2010). Kommunene vet for lite om prosjektkostnader og potensielle tekniske utfordringer. I en sektor hvor medarbeiderne er hardt presset på tid og vet at mange er avhengig av at tjenestene fungerer, er det forståelig at mange trenger mer sikker kunnskap for å sette i gang.

Mangel på kunnskap om effekter har også hatt betydning for manglende investeringer i smarthusteknologi. Villigheten til å ta ekstrakostnader til kabling for tilrettelegging av såkalt «bus-teknologi» ved bygging av nye omsorgsboliger har ikke vært til stede verken i kommunene, Husbanken eller folketrygden. Da smarthusteknologien kom for fullt på slutten av 1990-tallet kunne heller ikke Rikstrygdeverket yte tilskudd til installering av slik teknologi med mindre tilskuddet kunne knyttes til en navngitt person som skulle ta boligen i bruk.

Andre barrierer for å ta i bruk velferdsteknologi er mangel på kunnskap om de brukergrupper som er aktuelle for tiltakene. Det er en forutsetning for å lykkes at teknologien er god, men like avgjørende er det å kartlegge behovet og sørge for at det er den enkeltes behov og preferanser som styrer teknologien og ikke motsatt. Installasjoner som ikke er utført på brukernes premisser, lykkes sjelden. Manglende avklaringer vedrørende etikk og personvern kan også ha vært medvirkende årsak til at norske kommuner har gått langsomt når det gjelder implementering av velferdsteknologi.

Boks 7.5 Velferdsteknologi i Bærum kommune

Bærum kommune har bygd ut en god kommunal IKT-infrastruktur og på det grunnlag har de satt i gang eller deltar som partnere i flere velferdsteknologiprosjekter bl a

  • Uttesting av ulike trygghetsskapende teknologiske løsninger til hjemmeboende

  • Mottak av informasjon og oppfølging av kronisk syke i hjemmet

  • Bruk av sosiale medier blant eldre

  • Teknologiske løsninger for å identifisere, monitorere og kompensere for mangelfull ernæring hos eldre

  • En GPS- løsning med tilhørende sensorer og støttesystemer som kan bidra til å gi personer med demens en tryggere og mer aktiv hverdag (Prosjektet «Trygge spor» sammen med Drammen og Trondheim)

Boks 7.6 IKT- løsninger skal forebygge ensomhet i Sarpsborg

Sarpsborg kommune har i samarbeid med Borg innovasjon og med støtte fra Oslofjordfondet startet et forprosjekt med fokus på implementering av IKT-løsninger i omsorgssektoren til forebygging av ensomhet. Oslo kommune og Fredrikstad kommune deltar som partnere. Forprosjektet har i tillegg knyttet til seg flere høgskoler og en rekke bedriftspartnere.

Forprosjektet skal legge grunnlaget for et forskningsprosjekt som tar i bruk Living Lab som utviklings- og implementeringsmetodikk. Living Lab er utviklingsarena der brukerne selv skal være sentrale aktører i utvikling og testing av teknologi og tjenester. Prosjektets hypotese er at økt bruk av IKT-basert teknologi og tjenester vil styrke mental helse og forebygge og dempe effekten av ensomhet.

Boks 7.7 Nøtterøy kommune satser på velferdsteknologi

Nøtterøy kommune har hatt gode resultater og erfaringer med å ta i bruk velferdsteknologi. Kommunen har hatt IKT-basert pårørendestøtte for ektefeller/samboere til personer med demens siden 2004, og lagt godt til rette for samarbeid mellom kommunens IKT-avdeling og helse- og omsorgstjenesten gjennom flere store prosjekter.

I 2010 startet prosjektet «Omsorgsteknologi – trygghet og selvstendighet i Nøtterøy kommune». Prosjektet er forankret i kommunens omsorgsplan 2008-2012 og i IKT-planen for 2009-2010, og ser på mulighetene for å ta i bruk en «trygghetspakke» som gjør det sikrere, tryggere og enklere for eldre å bo hjemme. Kommunen skal teste ut løsninger for fallalarmer, døralarmer og sporing, teknologi som øker brannsikkerheten og tv/video/IKT-kommunikasjon med brukerne.

Boks 7.8 Alarmer i Bergen

Gjennom Nasjonalt program for leverandørutvikling deltar Bergen kommune i et pilotprosjekt om utvikling av alarmer for personer med demens. I en situasjon med stadig flere eldre og et begrenset antall sykehjemsplasser ønsker kommunen å tilby teknologi som bidrar til at flere skal kunne bo trygt hjemme slik at behovet for institusjonsplass kan utsettes. Bruk av alarmer skal kunne avverge uheldige og farlige situasjoner for den enkelte bruker, og skape større sikkerhet for pårørende.

Forutsatt at enkelte praktiske, etiske og juridiske problemstillinger løses er planen å starte utprøving av alarmene i løpet av 2011. Det er Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i samarbeid med innkjøpsseksjonen som er ansvarlig for gjennomføring og framdrift i prosjektet.

7.2.1 Smarthuseksemplet

Allerede tidlig på 90-tallet ble Smarthuset introdusert og markedsført i Norge, og mange oppfattet det slik at vi lå i forkant av utviklingen på slik teknologi. I tilknytning til OL i 1994 ble det arrangert en stor internasjonal konferanse om smarthusteknologi på Lillehammer. Dette ga innledningen til en betydelig optimisme for potensialet ved denne type teknologi, og på bakgrunn av piloter som var gjennomført forut for konferansen i det såkalte BESTA-prosjektet, ble det igangsatt flere lokale prosjekter.

Tabell 7.5 Teknologisk støtte til omsorgspersonell og omsorgsorganisasjoner

«Veikart»

Svært kort sikt (2010)

Kort sikt (2015)

Middels sikt (2020)

Lang sikt (2025)

Videokonsultasjoner

Høy-oppløselig video og audio

Forstørret sanntids video (mest 2D)

Noe 3D sanntids video (mest 2D)

3D sanntids videokommunikasjon

Registrering og overføring av vitale data

Hjerte, lunge og noen bloddata

Muligheter for medisinsk praksis el. behandling

Distribuerte system med hospitalfunksjon i noen områder og direkte datalinker til laboratorier for analyser

Fjernstyrte manøverorgan

Kliniske forsøk med komplekse og stasjonære manøverorgan

Mer mobile manøverorgan prøves ut i hjemmesykepleien

Etter dette er det bygd omlag 25.000 omsorgsboliger i Norge med støtte fra Husbanken, men smarthusteknologien er nesten ikke tatt i bruk i noen av dem. Helsedirektoratet utga i 2004 en egen veileder om smarthusteknologi for kommunene (Laberg m fl 2004). Som en del av arbeidet med veilederen ble det i 2003 foretatt en kartlegging av bruken av smarthusteknologi i norske kommuner. Bare om lag 20 av landets kommuner hadde implementert smarthusteknologi i boliger for eldre og folk med funksjonsnedsettelse:

«Tre områder pekte seg ut i alle kommunene:
  • Nøye planlegging og tverrfaglig organisering er avgjørende for god utnyttelse av teknologiene. Blant annet har brukermedvirkning og opplæring stor betydning for bruk av teknologien. Det innvirker på brukernes forhold til hva teknologien kan brukes til og hvordan den kan tilpasses lokale forhold.

  • Finansieringssystemene kan bidra til å skape en fragmentert teknologistruktur.

  • Ansattes holdninger til smarthusteknologi innvirker på bruken av den. I noen kommuner var de ansatte preget av entusiasme og glød, mens i andre var det mer skepsis og motstand til innføring av smarthusteknologi.»

Et doktorgradsarbeid har utført en feltstudie ut fra spørsmålet «Hvorfor blir ikke smarthusteknologien brukt?» (Thygesen 2009). Resultatene kan sammenfattes slik:

  • Ustabil og sårbar teknologi

  • Lite fleksibel og brukervennlig teknologi

  • Utstyr med ulike grensesnitt

  • Skifting av personell – Høy turnover og korttidsansettelser

  • Manglende kompetanse

  • Uklart regelverk mht varsling

  • Endringer, tilpasninger og utvidelser vanskelig

  • Etiske problemstillinger mht overvåking

7.2.2 Vurdering av framtidige muligheter

I internasjonale rapporter og framtidsstudier finnes det en mengde eksempler på teknologiske muligheter som en kan se framover både på kort og lang sikt. Utvalget vil nøye seg med å peke på noen eksempler, og for oversiktens skyld er de satt opp i tabellform (se tabell 7.5–7.9). Eksemplene er i hovedsak hentet fra den europeiske «Ambiant Assisted Living Innovation Alliance» (AALIANCE 2009).

Tabell 7.6 Tele-monitorering og egen oppfølging av kroniske sykdommer

«Veikart»

Kort sikt (2013)

Middels sikt (2018)

Lang sikt (2025)

Tele-monitorering av pasient – Status vedr. parametre som kan overføres

ECG, EEG, akselerasjon, bevegelse, vekt, trykk, temperatur, hjertelyd

Kapsler som inntas og som kan overføre parametre som pH, temperatur, trykk, hjertelyd, blodstrøm, respirasjon

Mobiltelefon som er trådløst tilknyttet sensorer på eller inne i kroppen

Eksterne biomarkører

Biomarkører som er implantert og sender signaler trådløst

Bærbare multisensorplattformer

Sensorer som drives av batterier, også oppladbare

Blyfri ECG og respirasjon

Sensorer som drives av energisamlere (f.eks. lysenergi, osmoseenergi)

Sensorer som drives av energikilde trådløst

Implanterte multisensorplattformer

Sensorer som drives av batterier, også oppladbare

Sensorer som drives av energikilde trådløst

Egen håndtering av kroniske sykdommer

Pasienten deltar aktivt selv i oppfølging av kroniske sykdommer

Teknologi overflødiggjør aktiv inngripen fra pasienten i oppfølging av kroniske sykdommer

Tabell 7.7 Personlig trygghet og sikkerhet

Brukerkrav

Kort sikt (2013)

Middels sikt (2018)

Lang sikt (2025)

Trygghet og sikkerhet ifht personlig integritet og eksterne fysiske trusler

Sensorer radiobølgeforbindelse til hjemmestasjon og telefonforbindelse til alarmsentral

Sensorer i et «plug-and-play»-nettverk med automatisk konfigurering

Sensorer med energihøsting

Trygghet mot fall og kuttskader

Fallsensorer

Bevegelsesmonitor som inkluderer fallsensorfunksjonalitet. Hjemmestasjon som kan tolke situasjonen

Integrasjon i implantat (f.eks. tannimplantat) eller annet utstyr på kropppen

Trygghet mot andre personlige ulykkeshendelser

Utendørs lokalisering vha Navstar-GPS

Bruk av annen GPS som Galileo og innendørs navigasjonssystem

Gjennomgående navigasjon med sentral lagring av posisjon og rute kombinert med kart og romplaner. Personlig og sikker tilgang til data

Trygghet mens man utfører spesifikke aktiviteter

Ganghjelpemiddel som fungerer i all slags terreng og som kan inneholde lys- og navigasjonsutstyr

Ganghjelpemiddel kan «dokkes» til privatbil

Hjelpemidlet kan fungere inn i offentlige transportmidler, heiser, trapper og krysse dørterskler. Det kan bringe varer inn i bil eller leilighet og unngå kollisjoner og potensielle vanskeligheter

Tabell 7.8 Robotassistenter

Robottype

Kort sikt (2010)

Middels sikt (2015)

Lang sikt (2020+)

Profesjonell «robotmedarbeider»

Kan lære seg topologi selv. Kan håndtere kjente faste objekter med en hånd. Symbolske håndbevegelser

Kan lære seg omgivelsene selv. To-hånds manipulering av ukjente objekter. Naturlig språk

Kan lære seg oppgaver ved å se og spørre. Kan manipulere glidende, ikke faste objekter. Kan styres av hjernen.

Profesjonell rengjøringsrobot

Kan lære seg oppgaver vha grafisk beskrivelse på kart. Kan plukke opp enkle faste objekter med en hånd

Kan lære seg oppgaver ved å bli kjørt manuelt først. Kan samle sammen uregelmessige, faste objekter med to hender.

Selvstendig læring basert på eksempel eller semantisk informasjon. Kan samle myke objekter med to hender.

Personlig «rydderobot»

Samler alt. Ikke i stand til å sortere.

Grunnleggende manipulasjon av et begrenset antall kjente husholdningsartikler innenfor et definert arbeidsscenario

Kan håndtere ukjente objekter innenfor et definert arbeidsscenario

Personlig rengjøringsrobot

Kan navigere fra rom til rom

Dekker garantert hele rom. Foretar rutinemessig rengjøring uten at bruker griper inn

Vet hvor den er. Bruker vet hvor den er. Rengjør hele huset

Med satsing på biorobotikk innen velferdsteknologi er det forventet følgende (tabell 7.8):

Innen 2015:

  • Robotassistenter for enkle oppgaver som å plukke og hente ting i strukturerte omgivelser

  • Robotstøtte for mobilitet i hjemmet, f.eks. kombinert løfter og ganghjelpemiddel

Innen 2025:

  • Robotassistenter med kognitive egenskaper som kan fungere sammen med bruker, evne til å navigere i ukjente omgivelser og håndtere ukjente objekter, kan kommunisere med vanlig språk og gjenkjenne aktiviteter

Robotløsninger er som nevnt tidligere i ferd med å kunne gi personalet økt løftestyrke eller sluttbruker funksjon i lemmer som er fysisk ødelagt. Robotteknologi er også på full fart inn som delløsninger i treningsapparater for rehabilitering, f.eks. for personer med lammelser i ben.

Tabell 7.9 Mobilitetsstøtte

Innovativ teknologi

Kort sikt (2010)

Middels sikt (2015)

Lang sikt (2020)

4G mobiltelefonteknologi

Mobiltelefoner med bedre brukergrensesnitt for eldre og funksjonshemmede

Satellitt-teknologi

Forbedret nøyaktighet gjennom at GPS GLONASS er tilgjengelig

Galileo tilgjengelig.

Sømløs overgang mellom satelitt-, mobil- og trådløsteknologi

Digitale kart for fotgjengere

God dekning i urbane områder med detaljerte, oppdaterte kart

Utstyr med enkelt brukergrensesnitt for å utnytte disse kartene

Web-tjenester

Flere personorienterte tjenester tilgjengelig

Distribuerte datasystemer som linker sammen forskjellige innholdsleverandører

Kommunikasjonsløsninger for små avstander

Moden teknologi

Større utnyttelse innen transportsektoren

Trådløse nettverk

Moden, pålitelig teknologi

Større utbredelse både utendørs og innendørs

Sensornettverk

Større utbredelse

7.3 Velferdsteknologi – muligheter og gevinster

Forholdene i Norge ligger svært godt til rette for å utvikle og ta i bruk velferdsteknologi. Norge har høy levestandard og en befolkning som er blant de beste i verden til å ta i bruk nye tekniske muligheter. Kommende generasjoner er vant til å bruke mange ulike teknologier som Internett, gps-teknologi og mobiltelefoner.

Ifølge en undersøkelse fra EUs statistikkbyrå Eurostat (Eurostat 2007) er nordmenn de mest avanserte internettbrukerne i Europa, og det er spesielt eldre som utmerker seg. Undersøkelsen fra 2007 sammenlikner internettbruken i 29 europeiske land, og dekker husholdninger og individer i alderen 16 – 74 år. 54 prosent av norske kvinner over 55 år bruker Internett ukentlig, mot 19 prosent i EU-landene. Andelen norske menn i samme aldersgruppe som bruker Internett ukentlig er 61 prosent, mens det i EU er 31 prosent. Den samme undersøkelsen viser også at nordmenn i større grad tar i bruk avanserte tjenester enn noen andre i Europa.

I Norge gjennomfører Statistisk Sentralbyrå hvert år mediebruksundersøkelser, der også spørsmål om tilgang og bruk av IKT-utstyr er med. I aldersgruppen 55-66 år er andelen som har brukt internett en gjennomsnittsdag steget fra 14 % i 2000 til 61 % i 2009. I aldersgruppen 67 til 79 år er andelen steget fra 4 % i 2000 til 38 % i 2009. I de samme mediebruksundersøkelsene finner SSB at andelen som har tilgang på bredbånd i aldersgruppen 45 til 66 år steg fra 24 % i 2004 til 83 % i 2009. I aldersgruppen 67-79 steg andelen med tilgang på bredbånd fra 5 % i 2004 til 47 % i 2009 (Vaage 2009).

Det er liten grunn til å tro at økningen i teknologibruk vil avta framover. I årene fram mot 2020 har Norge en enestående mulighet til å legge til rette for innovasjon og utvikling innenfor en arbeidsintensiv sektor og samtidig bidra til å utvikle norsk næringsliv og skape nye muligheter for små og mellomstore bedrifter. På et område som vil få stor betydning i forhold til arbeidskraftsressurser, offentlige utgifter og utsiktene til å få selvstendighet og verdig alderdom, kan framtidas eldre i Norge ta en ledende posisjon som innovatører ved utvikling av nye teknologiske muligheter (Teknologirådet 2009; Dale m fl 2010). Samtidig legges det til rette for en framtidig helse- og omsorgsektor som ansatte oppfatter som en attraktiv arbeidsplass fordi det satses på teknologi, og som nye generasjoner oppfatter som mulighetsorientert fordi det tilbys teknologiske løsninger som gjør det mulig å leve «lengst mulig i eget liv».

Lenge har yngre med nedsatt funksjonsevne gått foran i å ta i bruk moderne teknologi og avanserte hjelpemidler for å fungere så selvstendig som mulig. Det er rimelig å anta at den nye seniorgenerasjonen vil følge i deres fotspor. Sannsynligheten er derfor stor for at brukerne vil være pådrivere i utviklingen, om det skulle vise seg at de offentlige helse- og sosialtjenestene ikke henger med.

7.3.1 Andre lands initiativ

Utnyttelse av potensialet i velferdsteknologien krever en sammenhengende og langsiktig innsats der brukere, ansatte, kommune, stat og næringsliv går sammen og drar i samme retning. Mange land er kommet lenger enn Norge på dette området. I Norge ligger ansvaret for implementering av teknologi på hver enkelt kommune, og det finnes i følge Teknologirådet verken føringer, støtteordninger eller andre insentiver for å øke bruken av hjemmebasert velferdsteknologi for en modernisering av helse- og omsorgstjenestene (Teknologirådet 2009a)

I Danmark er det opprettet et sentralt fond – ABT-fondet (Anvendt Borgernær Teknologi) – som har til formål å støtte nye måter å bruke teknologi på i den offentlige sektor. Det er avsatt 3 mrd. danske kroner som skal investeres i innovative prosjekter fram mot 2015. ABT-fondet gir økonomisk støtte til prosjekter som frigjør ressurser til borgernære tjenester ved hjelp av arbeidskraftbesparende teknologi og nye arbeids- og organisasjonsformer. Kjernen er at investeringene skal brukes som utgangspunkt for utvikling og effektivisering i den offentlige sektor på måter som kommer brukere og ansatte til gode. Hovedmålet er at offentlig ansatte med samme innsats kan levere kvalitativt bedre tjenester ved bruk av ny teknologi og smartere organisering. En ønsker å øke produktiviteten i offentlig sektor uten at kvaliteten forringes.

I Skottland står den skotske regjeringen, lokale myndigheter og National Health Service sammen bak et initiativ de kaller Reshaping Care for Older People. Det landsomfattende prosjektet ble igangsatt fordi partene sammen har erkjent at dagens helsetjeneste ikke er ressursmessig bærekraftig over tid. Allerede om seks år forventes det å være 25 prosent flere eldre skotter som trenger helse og omsorgstjenester, og slik den er organisert i dag vil det ikke være kapasitet til å ta imot dem. Partene har i løpet av de to siste årene invitert organisasjoner, helsearbeidere, enkeltpersoner og andre interesserte til å delta i debatten om framtidas helsevesen basert på det de kaller A new philosophy of care (The Scottish Government 2008):

«Responding to these challenges means that we will need to devise and implement new ways of delivering services which redistribute pressure from systems to individuals and enable Scots to take charge of their own destinies. Our current care system seeks to provide extensive and universal services through the welfare state and formal care and health systems. But sometimes, and for some people, that can work against their aspiration to maintain their independence in their own homes and communities. We want to generate a debate that seeks to promote an «enabling» approach. Helping people to stay out of the formal care system safely is a very positive message.»

Sentralt i den skotske strategien står tanken om at staten alene ikke kan løse utfordringene. Myndighetene mobiliserer en rekke aktører som har berøring med sektoren; frivillige organisasjoner, pårørende, private leverandører m.v. I dreiningen fra en institusjonsbasert til en hjemmebasert omsorg spiller også teknologi en stor rolle, sammen med ønsket om en endring i måten en måler effektivitet i sektoren på. Tidligere har effektivitet blitt målt ut fra hvor mange helsetjenester en gir til hvor mange personer på kortest mulig tid. Skiftet i tankegangen går mot å måle effektivitet i forhold til hvor mange som kan leve et selvhjulpent liv hjemme og holde seg utenfor pleie- og omsorgsapparatet.

7.3.2 Hjemmetjenesteorientering krever velferdsteknologi

I Norge har endringen fra institusjonsbasert til hjemmebasert omsorg pågått siden slutten av 1980-tallet. Parallelt med en sterk økning i antall årsverk, har det foregått en sterk vekst i hjemmebaserte tjenester som alternativ til institusjonsplasser. I en rapport fra NIBR dokumenteres det at helse- og omsorgssektoren i perioden 1993 – 2007 vokste med over 50 prosent til nesten 120.000 årsverk i 2007. I 1980-årene var forholdet mellom årsverk i institusjon og hjemmebaserte tjenester konstant, og institusjonene sto for 2/3-deler av ressursene. I dag går mer enn halvparten av årsverkene til hjemmetjenestene. Av de over 40.000 årsverkene som kom til i perioden 1993- 2007 gikk tre av fire til hjemmebaserte tjenester – og de fleste til oppfølging av brukere under 67 år (Brevik 2010).

Med fokus på hjemmebaserte tjenester har kommunene endret både tjenesteinnhold, arbeidsform og funksjon i helse- og sosialsektoren. Utviklingen med økte ressurser, større faglig bredde og et mangfold av ulike typer boliger og institusjoner, har satt kommunene i stand til å ta et langt bredere ansvar enn tidligere. Boliggjøringen av pleie- og omsorgstjenesten gjennom utbyggingen av et bredt kommunalt boligtilbud for eldre og folk med funksjonsnedsettelse, er et fundamentalt endringstrekk i kommunenes satsing de 20 siste årene. Kommunene burde således være godt rustet til å tilby tjenester i egen bolig med ny teknologi.

7.3.3 Samfunnsøkonomiske gevinster

Innføring av velferdsteknologi i helse- og sosialsektoren innebærer endringer både for ansatte, brukere, pårørende og for organisering av sektoren. Ikke minst vil det innebære ressursmessige endringer, ettersom målet er å kanalisere de menneskelige ressursene dit de trengs mest. Teknologi skal ikke erstatte menneskene som arbeider innenfor helse- og sosialsektoren, men snarere betraktes som nødvendig støtte og supplement dersom sektoren skal klare å opprettholde kvaliteten på tjenestene.

I en rapport laget for KS i 2009 analyseres ressurser og kostnader ved bruk av teknologi i helse- og omsorgsektoren (Aanesen m fl 2009), spesielt knyttet til

  • Smarthusteknologi hos hjemmeboende eldre brukere av hjemmetjenesten

  • Videokonsultasjoner med hjemmeboende brukere av hjemmetjenesten

I undersøkelsen ble det identifisert nytte- og kostnadseffekt for alle berørte grupper av aktører som blir berørt av tiltakene: Brukere av hjemmetjenesten, kommunens omsorgstjeneste, pårørende og naboer, helsevesenet og andre etater som brann og politi. Analysen viser klare indikasjoner på lønnsomhet for alle berørte parter ved innføring av smarthusteknologi. Dersom alternativet er at brukeren må flytte på sykehjem, vil iverksetting først og fremst lønne seg for brukeren og omsorgstjenesten, mens helsevesenet for øvrig og de pårørende vil få økte nettokostnader. Tiltaket vil likevel være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Når det gjelder videokonsultasjoner med brukere av hjemmetjenesten, vil både pleie- og omsorgstjenesten og helsevesenet for øvrig tjene på det dersom det erstatter besøk. Pårørende kan få ekstra kostnader i form av behov for hyppigere besøk. Gevinstene oppveier likevel kostnadene og tiltaket vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

De beregningene som er gjort viser at implementering av teknologi som beskrevet over, vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Samtidig vil velferdsteknologi bli viktigere både for friske og syke i framtida. Det gir gode muligheter til å mestre dagliglivet og føle seg trygg på å bo hjemme, og få bedre oppfølging og behandling av kroniske sykdommer hjemmefra. Sporingsteknologi kan gi personer med demens sikkerhet og frihet til å bevege seg utenfor hjemmet. Dessuten kan internett styrke tjenestemottakernes muligheter for deltakelse i samfunnet, kommunikasjon med helsevesenet og tilgang til ulike sosiale fora (Teknologirådet 2009a).

Økt selvhjulpenhet og større trygghet er hovedmålet for de fleste prosjekter med fokus på velferdsteknologi. I tillegg kan ny teknologi som brukes på riktig måte gi gode effekter for ansatte fordi det kan redusere tungt arbeid, gi tryggere oppfølging av brukerne og bedre kommunikasjon med pårørende.

7.3.4 Brukerevaluering av velferdsteknologiske hjelpemidler

Det er gjort få evalueringer av norske brukeres oppfatning av behov for og nytte av velferdsteknologiske hjelpemidler. Forsøkene med velferdsteknologiske løsninger har vært relativt små og nokså spredt, og de færreste er evaluert etter at prosjektene ble avsluttet.

I et prosjekt som ble gjennomført i Coloumbia, Missouri i USA ble boligene til fjorten eldre beboere utstyrt med smartshusteknologi (matter/madrasser som registrerer bevegelser, varmesensor over komfyren, videobasert bevegelsessensor og fallsensor). Etter en stund ble beboerne intervjuet i fokusgrupper og spurt om hvilken nytte de hadde av teknologien. De eldre i undersøkelsen var generelt positive til teknologien. De anså fordelene ved det å kunne oppdage nødstilfeller (for eksempel fallulykker) som større enn ulempene ved å bli overvåket. Fallsensoren var den teknologien som flest mente var viktig og nyttig (Demeris m fl 2008)

Det er også gjort en brukerevaluering av et nytt trygghetsalarmsystem over mobiltelefonnettet i eldreomsorgen i Nord-Sverige. Systemet gjør det mulig å vite hvor personen med alarmen befinner seg geografisk (GIS/GPS-løsning). Både personene selv og omsorgsarbeiderne var med på uttestingen. Formålet med det nye alarmsystemet var å gi brukere med behov for trygghetsalarm større geografisk mobilitet og frihet. Ved hjelp av GPS fant helsepersonellet fram til brukeren dersom alarmen ble utløst.

Hovedfunnene fra brukerevalueringen var at GPS brukt i forbindelse med trygghetsalarmer utløste et etisk dilemma der tre faktorer spilte inn: Følelsen av å være overvåket, følelsen av å være trygg hvis noe skulle skje og muligheten til å være mobil. Eldre så overveiende positivt på det å ta i bruk denne typen alarmer, og opplevde at de ble mer mobile. Omsorgspersonellet så derimot etiske problemer med teknologien i forhold til overvåkning (Melander-Wikman m fl 2007).

En videreføring av forsøkene over ble gjort i prosjektet «Min helse som senior» som gjennom brukerinvolvering har bidratt til å utvikle den mobile trygghetsalarmen og gi mobiltelefonen nye applikasjoner og tjenester for å gi brukerne større muligheter til å føle seg trygge og leve et aktivt og sunnere liv.

En norsk rapport viser at mange personer med demens ønsker å gå ut i nærmiljøet. Mange går også turer på egenhånd og får problemer med å finne tilbake til hjemmet, omsorgsboligen eller sykehjemmet. På sykehjem og i hjemmetjenesten er det lite tid til å følge personer med demens ut på tur, og resultatet blir derfor ofte at de blir sittende inaktive (Øderud m fl 2011).

7.3.5 Bedre ressursutnyttelse i fagutøvelse og forvaltning

Om lag en tredjedel av arbeidstiden i omsorgstjenestene går med til reiser, transport, møter, saksbehandling, rapportering, samhandling, administrasjon og forvaltning. Bruk av velferdsteknologi og sterkere IKT-satsing på forvaltning og ressursstyring, gir etter utvalgets oppfatning de største mulighetene til å forbedre ressursutnyttelsen i denne sektoren, slik at mer tid benyttes i direkte brukerrettet arbeid, planlegging og ledelse av en stor virksomhet som vil være i stadig omstilling i årene som kommer (Rambøll 2009).

Dette kan skje gjennom å:

  • legge til rette for større grad av brukermedvirkning gjennom selvbetjening og nettbasert kommunikasjon ved søknadsbehandling, timebestilling og varsling

  • unngå reisetid og korridorvandring ved å benytte billedbasert kommunikasjon for oppfølging av brukere som for eksempel trenger påminnelse om medisiner eller enkelt tilsyn

  • utvikle mer helhetlige internkontroll- og saksbehandlingssystemer, styrke logistikk-kompetansen og forbedre turnusplanleggingen

  • unngå reiser til sykehus og legesenter ved å benytte noen av de muligheter telemedisin gir for å ta og overføre prøver/bilder og medisinske data fra eget hjem og kommunisere direkte med fagpersonell

  • redusere reisetid og møtevirksomhet ved å benytte mobilt kommunikasjonsutstyr for rapportering, tverrfaglige konsultasjoner og veiledning

  • benytte automater for å legge medisiner istedenfor å gjøre det manuelt

  • benytte robotteknologi for å forenkle vaskeri- og renholdsarbeid

Velferdsteknologi kan støtte helse- og sosialpersonell i deres arbeid. Mange medarbeidere opplever jobben sin som belastende med ansvar for mange brukere, daglig stress og fysisk tunge arbeidsoppgaver. Med forventet behovsvekst og mangel på arbeidskraft kan belastningen på hver enkelt ansatt øke. Teknologi som gir praktisk hjelp (for eksempel robotteknologi) kan anvendes på fysisk tunge oppgaver, eller til rutineprosesser som renhold eller medisinering. Personalet vil kunne avlastes med sensorer som varsler når det er behov for assistanse, og dermed redusere behovet for rutinemessig tilsynsaktivitet (Teknologirådet 2009b).

I en FoU-rapport utarbeidet på oppdrag fra KS i 2009 ble behov og muligheter for bruk av robot- og sensorteknologi i helse- og omsorgssektoren kartlagt(SINTEF 2009). For å frigjøre tid som kan brukes kvalitativt bedre sammen med brukerne trakk informantene i denne undersøkelsen spesielt fram 4 områder som de så for seg kunne utføres ved hjelp av teknologi:

  1. Assistanse ved fysisk krevende oppgaver som stell i seng og forflytting, og praktiske oppgaver som søppelhåndtering og klesvask.

  2. Tilsyn og overvåking av helse, f eks av personer med diabetes uten å måtte være fysisk tilstede hver gang, eller tilsyn med personer med demens, fallfare og andre som behøver jevnlig oppfølging på en tryggere måte enn i dag.

  3. Aktivisering og sosial kontakt: Mange blir sittende alene og blir inaktive, og både pårørende og brukere kan til tider føle seg ensomme. Informantene ønsket teknologi som kan motivere til fysisk aktivitet og bevegelse i trygge omgivelser, samt teknologi som bidrar til sosial stimulering og kontakt mellom medarbeidere, brukere og pårørende.

  4. Teknologiske løsninger som setter brukere i stand til å gjøre oppgaver selv, for eksempel gå på toalettet, huske å drikke, påkledning og avkledning.

Alle informantene oppga at de bruker mye ressurser på slike oppgaver, og de ønsket seg en enklere metode enn hyppige hjemmebesøk for å forsikre seg om at en person har det bra. De fleste informantene var opptatt av at rutinearbeid knyttet til gjenstander, som håndtering av skittentøy, også godt kunne overtas av teknologiske løsninger.

En betydelig andel blant pleie- og omsorgsarbeidere oppgir at de daglig må løfte tungt. Løftene skjer i hovedsak i tilknytning til personforflytninger. Om lag 40 prosent av sykefraværet i helse- og omsorgssektoren i tredje kvartal 2009 var registrert med diagnosen muskel- og skjelettlidelser. Andelen var spesielt stort blant renholdere, kokker, kjøkkenassistenter og pleie- og omsorgsarbeidere.

Almlid-utvalget (NOU 2010:13) som utredet spørsmål knyttet til utstøting og sykefravær i helse- og omsorgsektoren har pekt på behovet for å ta i bruk teknologiske løsninger som kan avlaste de ansatte med oppgaver som er tidskrevende og fysisk eller psykisk belastende. Utvalget ønsker å gå videre med de anbefalinger som ligger i Almlid-utvalgets innstilling og anbefaler en kommunal og statlig satsing på velferdsteknologi knyttet til forebygging av fysiske belastningsskader og sykefravær.

For renholdere vil bruk av robotstøvsugere i helse- og omsorgsinstitusjoner og offentlige bygg bidra til å lette arbeidssituasjonen. Erfaringer fra Danmark viser at slike støvsugere frigjør tid og forbedrer det fysiske arbeidsmiljøet. Ytterligere automatisering av vaskerifunksjonene i helse- og omsorgsinstitusjoner kan også frigjøre ansatte fra rene transport- og rutineoppgaver. Snart kan robotteknologi gi de ansatte assistanse med klesvask ved å samle opp tøy fra kurver, legge tøyet inn i maskinen, ta tøyet ut og brette det sammen etter vask (Teknologisk Institut 2010).

En dansk analyse indikerer at oppgaver tilsvarende opp mot 20 % av omsorgstjenestens tid helt eller delvis kan løses ved hjelp av ny teknologi (KMD 2010). En svært stor andel av denne besparelsen er knyttet til å spare reisetid (som tar mer enn 10 % av arbeidstiden) og ved å erstatte en del tilsynsbesøk med fjernkontakt gjennom videokommunikasjon eller tilsvarende teknologi.

I helse- og omsorgssektoren vil både tjenesteytere og mottakere av tjenester bli påvirket av innføring av velferdsteknologi. På arbeidsplassene vil det ofte være nødvendig å gjøre organisasjonsmessige tilpasninger og endre arbeidsprosesser slik at teknologien kan utnyttes maksimalt.

Danske erfaringer fra enkeltprosjekter viser at velferdsteknologi ikke automatisk betyr arbeidsbesparelser i kommunene. Resultatene er sterkt avhengig av hvordan man implementerer de nye teknologiene. Introduksjon av ny teknologi krever at det satses målrettet i organisasjonen, at man involverer alle berørte parter, justerer eksisterende rutiner og setter av nødvendig tid til opplæring. Store internasjonale studier viser at den største gevinsten ligger i de prosjektene der velferdsteknologi ikke bare er et supplement til eksisterende behandlingsforløp og rutiner, men reelt erstatter dem. Studiene viser også at det er størst mulighet for å lykkes i prosjekter der brukerne blir involvert i eget behandlingsforløp og på den måten legger til rette for en ny rollefordeling mellom bruker og behandler. Brukerinvolvering og omfattende endringer av arbeidsrutiner gir størst effekt (Mandagmorgen Danmark 2010).

7.4 Nasjonalt program for velferdsteknologi

Utvalget anbefaler at det iverksettes et nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi som en del av Omsorgsplan 2015.

Programmet skal være en målrettet satsing for å videreutvikle omsorgssektoren ved hjelp av velferdsteknologi. Den statlige innsatsen skal stimulere kommunene til å implementere ny teknologi og tilrettelegge for forvaltning, behandling, assistanse og omsorg på nye måter.

Økt bruk av velferdsteknologi skal gi nye generasjoner eldre og andre brukergrupper flere valgmuligheter, økt trygghet og selvstendighet og større muligheter for deltakelse i det sosiale liv. Det å gi tjenestemottakere mulighet til å bo lengre hjemme og utvide mulighetene for aktiv deltakelse i samfunnslivet er sentrale mål i seg selv. Bruk av velferdsteknologi kan gi både produktivitetsforbedringer og økt kvalitet på tjenestene. En sentral utfordring for programmet er å bruke velferdsteknologi som virkemiddel både for å øke trygghet og selvhjulpenhet blant brukerne og til å kvalitetsforbedre tjenesteproduksjonen.

Organiseringen av programmet

Det nasjonale programmet skal først og fremst knyttes til den satsing som nå skjer på innovasjon i kommunene, og ses som en del av et helhetlig arbeid med teknologiutvikling i kommunesektoren.

Utvalget foreslår at programmet samtidig inngår som en delplan til Omsorgsplan 2015 og settes ut i livet ved hjelp av den organisasjonen som er etablert for å gjennomføre Omsorgsplanen gjennom Helsedirektoratet, Husbanken og fylkesmennene. Det er en forutsetning at NAVs hjelpemiddelapparat trekkes inn i arbeidet både sentralt og på fylkesnivå, og at både KS og aktuelle departementer involveres i den videre utforming av programmet. De første resultater og erfaringer vil være et viktig grunnlag for den videre prosessen, og må dokumenteres gjennom evalueringer og følgeforskning.

Programmets hovedmål for perioden 2012 – 2015

  • Innen 2015 skal alle norske kommuner kunne tilby velferdsteknologiske løsninger i form av en trygghetspakke til brukere av omsorgstjenesten som ønsker å bo hjemme, og satt i verk tiltak i tråd med utvalgets 3-trinnsplan for utbygging av velferdsteknologi (se nedenfor) for å forebygge fallskader, ensomhet og kognitiv svikt.

  • Fra 2012 skal alle boliger som bygges eller ombygges til omsorgsformål med tilskudd fra Husbanken være tilrettelagt med bus-innstallasjon eller tilsvarende trådløs teknologi for tilkopling av sensorer. Dette innarbeides som et teknisk krav i Husbankens retningslinjer for sykehjem og omsorgsboliger.

  • I 2015 skal alle relevante grupper av ansatte i den kommunale pleie- og omsorgssektoren ha blitt tilbudt kompetansehevende opplæringstiltak for bruk av ulike typer velferdsteknologi som understøtter hovedmålene i programmet.

  • I 2015 skal kunnskap om velferdsteknologi være en del av helse- og sosialutdanningene, og spørsmålet om å opprette et eget utdanningstilbud i velferdsteknologi for ingeniører skal være utredet

  • I 2015 skal ergoterapikompetansen i kommunene være vesentlig styrket fra dagens knapt 700 årsverk, som en del av regjeringens satsing på 12.000 nye årsverk.

  • Innen 2015 skal det være utarbeidet en strategi for eksportpotensialet for norsk velferdsteknologi, gjerne i samarbeid med andre nordiske land

Langsiktige mål 2015 – 2020

  • I 2020 skal velferdsteknologi være et integrert virkemiddel for innovasjon og kvalitetsutvikling i den kommunale omsorgssektoren. Velferdsteknologi skal ha bidratt til å endre arbeidsprosessene i sektoren på en slik måte at personalressursene i større grad kan settes inn tidlig, i forebyggende arbeid og i brukerrettet tjenesteyting.

  • I perioden fram mot 2020 skal det være opprettet eksportnettverk på velferdsteknologiområdet – herunder felles eksportframstøt, erfarings- og kunnskapsutveksling, internasjonal markedsføring m.m. Eksportnettverket kan også legge til rette for at bedriftene finner relevante samarbeidspartnere i inn- og utland.

Boks 7.9 Velferdsteknologiprosjekt i Midt-Norge

Sammen med KS i Midt-Norge har fylkesmennene i Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag tatt initiativet til et Midtnorsk velferdsteknologiprosjekt innenfor rammen av Omsorgsplan 2015.

Prosjektet tar sikte på å stimulere tjenestemottakernes egne ressurser og bidra til mer brukerinnflytelse ved hjelp av velferdsteknologi. Målet er videre å frigi arbeidstid som kan disponeres til aktivisering og bedre dekning av brukernes sosiale behov.

Velferdsteknologiprosjektet skal bestå av inntil ti delprosjekter i ulike kommuner i regionen som knyttes sammen i en felles prosjektorganisasjon for samordning, evaluering og kunnskapsspredning.

Noen av spørsmålene som ønskes belyst i prosjektet er hvordan velferdsteknologi påvirker brukernes og pårørendes opplevelse av trygghet og mestring i hverdagen, hvordan teknologien påvirker den kommunale tjenesteorganiseringen, og om bruk av velferdsteknologi øker eller minker etterspørselen etter omsorgstjenester.

Valg av målgrupper i delprosjektene skal ta utgangspunkt i Omsorgsplan 2015 og dagens risiko- og sårbarhetsvurderinger slik de framkommer gjennom fylkesmannens tilsynsarbeid og andre undersøkelser. Prosjektet planlegger oppstart i 2011 og forventes avsluttet sommeren 2014.

7.4.1 Tre trinns utbygging av velferdsteknologi

Velferdsteknologien spenner over et stort felt, og det kan derfor være viktig å prioritere innsatsen og bestemme seg for hvilken ende en vil begynne i. Fall, ensomhet og kognitiv svikt er tre av omsorgstjenestenes hovedutfordringer. Utvalget peker derfor på forebygging og tidlig oppdaging av fall, forebygging av ensomhet og reduserte konsekvenser av kognitiv svikt som tre viktige innsatsområder for utvikling og implementering av velferdsteknologi.

Trinn 1: Start med trygghetsalarmen

Trygghetsalarmen er i dag det velferdsteknologiske hjelpemidlet som er mest utbredt i den kommunale omsorgstjenesten. Utvalget foreslår å videreutvikle den tradisjonelle trygghetsalarmen slik at den kan brukes over hele landet og har flg. minimumsfunksjoner:

  • Selvutløsende alarm

  • Fallsensor

  • Røykdetektor

  • Elektronisk døråpner

  • Mobiltelefon

  • Sporingsløsning (GPS)

Teknologirådet har tidligere anbefalt at kommunene tilbyr alle omsorgstjenestemottakere en trygghetspakke med fallsensorer, medisineringsautomat, sporingsløsninger, temperatur/røykdeteksjon og mulighet for innfasing av kroppssensorer.

Utvalget kan slutte seg til dette som den riktige enden å begynne implementeringen av velferdsteknologi i kommunene.

Trinn 2: Fortsett med kommunikasjonsteknologi og sosiale medier

En undersøkelse som er gjort om livsløp, generasjon og kjønn (SSB og NOVA 2007) viser blant annet at ensomhet er mest utbredt i de eldste aldersgruppene, og at tre ganger så mange av dem som opplever at de har dårlig helse også opplever ensomhet. Nedsatt funksjonalitet kan føre til mer ensomhet, og ensomhet kan gi dårlig helse.

Bruk av teknologi for sosial kontakt kan bidra til å redusere ensomhet og opprettholde god helse. Norge er på toppen i Europa når det gjelder bruk av Internett, og flere undersøkelser viser at bruk av teknologier som Internett og mobiltelefon gjør menneskers sosiale nettverk både større og mer mangfoldig. Dette gjelder for alle aldersgrupper.

Folks sosiale liv berikes av ny kommunikasjonsteknologi (Pew Research Senter 2009). De som bruker internett og mobiltelefon har betydelige sosiale fordeler: De bruker teknologien til å holde kontakten med andre personer, og til å dele informasjon på måter som gjør at de forblir sosialt aktive og opprettholder forbindelsen til fellesskapet.

En del av omsorgstjenestens brukere trenger særskilt tilrettelegging, opplæring og tilpasning for å kunne ta del i den digitale verden, og utnytte de muligheter som ligger i moderne kommunikasjonsteknologi for blant annet å;

  • holde kontakt med familie og venner

  • delta i ulike brukefora og opplæringsarenaer

  • skaffe seg informasjon og lett tilgjengelighet til hjelpeapparatet

  • kunne kommunisere direkte med saksbehandler og kontaktperson i omsorgstjenesten, eller fastlege og spesialist på nett

I Norge er det satset mye på å legge til rette for bredbånd med tilstrekkelig kapasitet til å møte framtidige behov innen skole, helse, næringsliv og husholdninger. Bredbånd handler om å sørge for at befolkningen får tilgang til innholdet på nettet. For innbyggerne kan dette blant annet bety at de har mulighet til å få opplysninger og kunnskap om offentlige tjenester og ordninger og kan ordne sine ærender med det offentlige på nett. Samtidig er det en forutsetning for å kunne utnytte sosiale medier og bildekommunikasjon. På denne bakgrunn bør også alle sykehjem og omsorgsboliger ha bredbåndstilknytning og aktivt ta i bruk nye kommunikasjonsløsninger i kontakten mellom tjenestemottakere, medarbeidere og pårørende.

Boks 7.10 Seniornett

Seniornett er en frivillig organisasjon som ble startet i 1997. Det er etablert over 100 klubber spredt over hele Norge. Foreningen har som hovedformål å arbeide for seniorers deltagelse i IKT-samfunnet, og driver digitalskole og kursvirksomhet og etablerer møteplasser og seniorsurf-arrangementer på nettet. Seniornett har mål om å få 250 000 flere seniorer på nett innen 2014, og øke antallet lokale klubber fra 90 til 300 for at så mange som mulig skal ha tilbud om opplæring og møteplasser i nærheten av der de bor.

Kilde: Se http://seniornett.no/

Trinn 3: Sats deretter på teknologi som stimulerer, aktiviserer og strukturerer hverdagen

Ved siden av sosial deltakelse, kan ny teknologi også gi god assistanse til både fysisk aktivitet og kulturell deltakelse.

Sporingsteknologi kan gjøre det mulig for personer med demens og kognitiv svikt å kunne bevege seg fritt uten følge, og bli lokalisert om de ikke finner veien hjem.

Ulike typer spill opprinnelig utviklet som familiespill har vist seg godt egnet for aktivisering og egentrening av personer med ulik grad av nedsatt funksjonsevne. I USA brukes Nintendo Wii systematisk i rehabliteringsprogrammer, i eldresentre og i sykehjem. Tilpassede treningsapparat med spillkonsoll og motivasjonsprogram er tatt i bruk for barn og ungdom med funksjonsnedsettelse, og PC spill for personer med demens har blitt testet ut i Østerrike og har vist seg å være positivt (SINTEF 2009).

Aktiv underholdning, erindringsspill, bildetelefon og nettbaserte løsninger kan gi nye muligheter for å stimulere til aktivitet og sosialt fellesskap. Nye løsninger kan være nyttig både for å lette dialogen mellom hjelper og bruker og stimulere bruker til egenaktivitet.

Under forutsetning av at brukeren kan forholde seg til et svært enkelt og gjerne kjent brukergrensesnitt kan teknologien bak være avansert. Det er avgjørende at den enkelte sikres slike teknologiske løsninger så tidlig som mulig i forløpet av en sykdom eller funksjonsnedsettelse.

Ved kognitiv svikt er det også utviklet god teknologi for å understøtte brukerens behov for tidsforståelse, struktur og trygghet i hverdagen. En «digital bruker-assistent» er et samlebegrep på en skjerm-basert tjeneste som gir kognitiv støtte og hjelp til å huske å ta medisiner, påminne om planlagte aktiviteter og hendelser, og gi informasjon om helserelaterte spørsmål. Både brukere, pårørende og omsorgspersonell kan ha nytte av slik teknologi. For en bruker som stort sett oppholder seg i eget hjem, er en stasjonær terminal mest egnet, for eksempel en pc med høyttaler. En trykkfølsom skjerm gjør systemet mer brukervennlig. Ved bruk av enkle skjermbilder med store knapper som brukeren kan trykke på, samt lydsignaler, kan en slik løsning gi god støtte til personer som trenger hjelp til å holde styr på hendelser og gjøremål. Et eksempel på denne typen teknologi er MEMOPlanner, en digital kalender med påminnelsesfunksjon.

Boks 7.11 Wii for eldre

På Deichmanske bibliotek på Røa, kan eldre spille Nintendo Wii hver uke. Tilbudet startet opp i januar 2009, og etter en times opplæring gikk startskuddet. En trofast seniorgjeng kommer nå regelmessig for å spille bowling, tennis, golf og baseball i kinoteket. Etter at Kulturetaten i Oslo beskrev tilbudet i sin Kulturkatalog for seniorer 2009 har også eldresentre og sykehjem i Oslo tatt kontakt med Røa bibliotek for å samarbeide om Wii-spilling.

Kilde: Se http://roafilial.wordpress.com/

7.4.2 En felles infrastruktur for kommunikasjon i hjemmet

Parallelt med satsingen på velferdsteknologi i kommunene må det etter utvalgets mening satses på utbygging av en felles infrastruktur for kommunikasjon i hjemmet.

Det er behov for en standardisert kommunikasjonsplattform i hjemmet som støtter muligheten til å bo lenger i eget hjem. En slik løsning bør ha mulighet for framtidig tilkobling til kommunalt eller regionalt mottaksapparat for sikker oppfølging og kommunikasjon. Løsningen bør i tillegg gi mulighet for kommunikasjon mellom beboer, familie, venner, hjemmesykepleie og fastlege. Plattformen bør tilby et sett med tjenester som kan tilpasses og tilrettelegges slik at den passer den enkelte brukers behov i takt med at behovene endres. Dette gjelder for eksempel kognitive støtteløsninger (f.eks. smart kalender, digital dagbok), sosialisering og underholdningstjenester (f.eks. skype og nettsamfunn), kommunikasjon og informasjonsutveksling med helsepersonell (f.eks. videokommunikasjon, personlige journaler), muligheter for å monitorere eller «våke over» brukerens helsetilstand ved bruk av ulike sensorløsninger, mottak og viderekobling av varsler fra sensorer på kropp og i hus (brann-alarm, manglende medisintaking, døralarmer etc), ulike tjenester for å gi informasjon og opplæring til bruker og pårørende og hjelp til å følge opp egen sykdom.

En kommunikasjonsplattform bør være uavhengig av en spesiell teknologi, og bør kunne nyttiggjøres via ulike medier, det være seg TV, PC, smarttelefoner eller lesebrett. Plattformen og tjenestene den tilbyr må være basert på kjente standarder og åpne grensesnitt, som gjør det enkelt for ulike leverandører og aktører å koble seg på. En slik kommunikasjonsplattform vil kunne være et aktivt tiltak for forebygging og oppfølging der brukeren selv kan ha større ansvar for eget liv med kobling til ønskede involverte parter som pårørende, frivillige og mottaksapparat.

7.4.3 Parallell satsing på IKT i kommunesektoren

Omsorgstjenestene er store og komplekse virksomheter som krever omfattende og gode systemer for administrasjon og drift. De er samtidig en integrert del av den kommunale forvaltning, og utviklingen på omsorgsfeltet må skje som en del av utviklingen i hele kommunesektoren.

Det er behov for å styrke ledelsesfunksjonene, logistikk-kompetansen og plan- og utviklingsarbeidet i omsorgstjenestene. Utvalget mener det er mye å hente på å utvikle mer helhetlige systemer for administrasjon og saksbehandling, som kan knyttes mer direkte opp til disponering av personellressurser, turnusplanlegging, budsjett- og regnskapsoppfølging, internkontroll og statistikkrapportering.

Dette forutsetter imidlertid godt utviklede IKT-løsninger på en felles kommunal plattform. Innbyggere og næringsliv forventer tilgang til gode, elektroniske tjenester hele døgnet på lik linje med nettbanker og nettbutikker.

Samtidig regulerer et komplekst lovverk kommunenes bruk av IKT, enten det gjelder tjenester mot publikum eller samhandling internt og tverrsektorielt. Hensynet til informasjonssikkerhet og personvernlovgivningen stiller også krav til elektronisk samhandling og hvordan tjenester skal gjøres tilgjengelig på elektroniske medier.

KS` nasjonale IKT-kartlegging viser at det digitale gapet mellom de kommunene som er kommet lengst på IKT-området og de som er kommet kortest fortsetter å øke i forhold til tidligere år (Hoen og Tangen 2011). I tillegg øker sammenhengen mellom kvaliteten på tjenestene kommunene leverer og kvaliteten på de elektroniske støttetjenestene. Mange kommuner mangler strategi- og bestillerkompetanse, og har utfordringer i forhold til å levere gode elektroniske tjenester til innbyggere og næringsliv. Det er fare for at de digitale forskjellene mellom kommunene vil øke på bakgrunn av svært ulike forutsetninger når det gjelder kompetanse og ressurser, når utviklingen på dette området skyter fart.

En samordning av IKT-utviklingen vil kunne bidra til bedre og mer effektive tjenester gjennom for eksempel felles standarder, registre, eID m.v. Mangel på samordning vil være kostbar om hver enkelt kommune bruker ressurser på egne anskaffelser og utviklingsprosjekter.

På bakgrunn av disse utfordringene ble det høsten 2010 nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra kommunesektoren og flere departement som har fått i oppgave å synliggjøre nye styrings- og organiseringsmuligheter innen IKT-området for kommune og stat. I en rapport de har fått utarbeidet blir det gitt anbefalinger om å etablere en felles enhet som får ansvaret for en ensartet, kostnadseffektiv og framtidsrettet IKT-utvikling i kommunal sektor (Devoteam daVinci 2011).

Utvalget mener arbeidet som er startet opp for å møte utfordringene knyttet til manglende samordning på IKT-området er sentralt også for utbyggingen av velferdsteknologi, telemedisinske løsninger og gode saksbehandlings- og forvaltningssystemer. Utvalget ser det som en helt nødvendig forutsetning for å lykkes på alle disse områder at det skjer en samordnet utvikling på nasjonalt nivå for å få på plass grunnleggende systemer eller systemkrav som er felles for kommune-Norge.

Utbygging og implementering av velferdsteknologi i helse- og sosialtjenestene bør skje parallelt med en slik satsing i hele kommunesektoren. Samtidighet gir muligheter for felles kompetanseoppbygging og teknologiutvikling på tvers av kommunale sektorer, basert på utvikling av en felles kommunal plattform.

De kommunale helse- og sosialtjenestene må også samordnes med spesialisthelsetjenestene på dette området. Forutsetningen vil være at denne samordningen skjer som en del av en felles kommunal utvikling, og at spesialisthelsetjenestens systemer må bygges etter de samme standarder og kravspesifikasjoner som kommunene benytter.

7.4.4 Endringer i lov- og regelverk

Ansvarsfordeling og samarbeid mellom NAV og kommunene om velferdsteknologi

Hjelpemiddelutvalget (NOU 2010:5) mener dagens regelverk på hjelpemiddelområdet framstår som komplisert og at det er behov for en helhetlig gjennomgang. Hjelpemiddelutvalget peker videre på at flere lover bør gjennomgås, sammen med Arbeids- og velferdsetatens praksis og Trygderettens avgjørelser. Det er derfor foreslått å nedsette et lovutvalg for å se nærmere på dette.

I folketrygdloven hjemles individets rett til hjelpemidler. Det er behov for at Arbeids- og velferdsetaten og hjelpemiddelsentralene får en utvidet rolle i forhold til hele velferdsteknologiområdet, i tett samarbeid med kommunene. Det er naturlig at dette ansvaret reguleres nærmere i den gjennomgang Hjelpemiddelutvalget har foreslått.

Kommunenes ansvar for å ha velferdsteknologiske løsninger som en del av sitt tjenestetilbud bør også tydeliggjøres i lov- og regelverk. For å skape ryddig ansvarsfordeling mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunene på dette området, bør dette skje samtidig med en oppfølging av Hjelpemiddelutvalgets arbeid.

Smarte sykehjem og omsorgsboliger

Smarthusteknologi burde etter utvalgets oppfatning være obligatorisk i nye omsorgsboliger og sykehjem. For utviklingen av smarthusløsninger, vil det derfor være av svært stor betydning om Husbankens tilskuddsordning for heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger satte som teknisk krav at nye eller renoverte bygg var tilrettelagt for tilkopling av smarthusteknologi.

Utvalget foreslår derfor at dette innarbeides som standard i de krav som ligger i Husbankens retningslinjer for ordningen. Dette innebærer at nye sykehjem og omsorgsboliger må være tilrettelagt med såkalt bus-installasjon og/eller tilsvarende elektroniske installasjoner som både skal bidra til å gi boligen lavere energiforbruk, bedre komfort, enklere betjening og et høyere sikkerhetsnivå med muligheter for tilkopling av sensorer og varslingsalarmer etter individuelt behov.

Bruk av varslings- og lokaliseringshjelpemidler

I likhet med annen teknologi som er egnet til å overvåke mennesker, representerer varslings- og lokaliseringshjelpemidler (f eks bruk av GPS) et inngrep overfor brukeren. Derfor er helse- og sosialtjenestenes adgang til å ta slike hjelpemidler i bruk begrenset, spesielt i forhold til personer som ikke er i stand til å gi et gyldig samtykke.

Samtidig kan slik alarm- og sporingsteknologi bidra til å gi brukeren større uavhengighet fra pårørende og helse- og sosialpersonell og i mange sammenhenger være et godt hjelpemiddel til å ivareta bevegelsesfrihet, og hindre unødvendig frihetsberøvelse (Wiegaard 2010).

Den kommunale helse- og sosialtjenesten må i dag sikre at bruk og formidling av slike hjelpemidler skjer i tråd med en rekke bestemmelser både i helse- og sosiallovgivningen, personvernlovgivningen og tvangsbestemmelsene i pasientrettighetsloven.

Bruk av varslings- og lokaliseringshjelpemidler som ledd i omsorgtjenestetilbudet i den offentlige helse- og sosialtjenesten er et ganske nytt fenomen. Lovverket er derfor i liten grad tilpasset de nye muligheter slik ny teknologi gir. Selv om mye kan løses ut fra en fortolkning av dagens lovregler, mener utvalget at lovverket på dette området er unødig komplisert og vanskelig å praktisere. Det fører derfor i stor grad til at slike hjelpemidler ikke blir tatt i bruk, også når det er åpenbart forsvarlig og ønskelig sett fra brukerståsted.

Utvalget foreslår derfor særskilt lovregulering knyttet til formidling og bruk av varslings- og lokaliseringshjelpemidler, herunder behandling av personopplysninger som hjelpemidlene genererer. Utvalget viser i denne sammenheng til at den danske Serviceloven i 2010 fikk egne regler om anvendelse av personlige alarm- og peilesystemer.

7.4.5 Fagmiljøer som må møtes

En nasjonal politikk på velferdsteknologiområdet krever virkemidler som effektivt kan realisere målsettingen om å ta i bruk velferdsteknologien i stor skala. Utvikling og implementering av velferdsteknologi helse- og omsorgssektoren er avhengig av en helhetlig satsing på innovasjon både hos bedrifter og i kommuner, med ulike FoU-miljøer som partnere og bidragsytere. Ikke minst trengs det mer kunnskap om arbeidsorganisering og integrering av teknologi som redskap i pleie- og omsorgssektorens verktøykasse. Kunnskap om brukernes ressurser og behov, og metoder for brukermedvirkning i utvikling av teknologi vil være nødvendig. Det er vesentlig at teknologien tilpasses brukernes behov og ikke at brukerne skal tilpasse seg teknologien. Det er av avgjørende betydning at helse- og sosialfagutdanningene inkluderer kunnskap om velferdsteknologi.

I dag er det ikke etablert noen nasjonal instans som ivaretar behovene til kommuner, bedrifter og brukernes behov for kunnskap og utprøving av velferdsteknologi. Forskningsmiljøene innen området er spredte, fragmenterte og ikke tilstrekkelig koordinert. Forutsetningen for å skape en målrettet og systematisk innsats innen velferdsteknologi er at disse kompetansemiljøene styrkes og koordineres (KS og NHO 2009).

Forskningsinstitusjonen SINTEF, Universitet i Oslo, Universitetet i Agder, Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin i Tromsø og høgskolene i Trøndelagsfylkene og på Gjøvik er blant de miljø som arbeider med forskning på feltet. Det samme gjelder de fem regionale sentrene for omsorgsforskning finansiert av Helse- og omsorgsdepartement. Det er spredte eksempler på klynger og innovasjonsmiljøer i næringslivet. Borg Innovasjon i Sarpsborg og Papirbredden Innovasjon i Drammen er begge eksempler på miljøer som satser på å utvikle service- og teknologikonsepter for kommuner og brukere. Miljøene søker samarbeid med høgskole/forskningsmiljø, men må fortsatt karakteriseres som små og lite slagkraftige. Hjelpemiddelsentralene i NAV er svært viktige fagmiljøer med kompetanse på hjelpemiddelområdet som er direkte overførbart til annen velferdsteknologi.

Det fragmenterte bildet på området skaper et behov for en koordinerende instans som har oversikt over alle sider ved utvikling og implementering av velferdsteknologi, og som setter dette i sammenheng med innovasjonsarbeidet i hele kommunesektoren. Hensikten må være å gi brukergrupper, næringsliv, kommuner og utdannings- og forskningsinstitusjoner en felles arena for utprøving og utvikling av alle sider ved velferdsteknologi som virkemiddel for trygghet, velferd, utdanning og næring.

Utvalget viser i denne sammenheng til forslag i kapittel 8 om å etablere et sekretariat for kommunal innovasjon, som kan ivareta et statlig initiativ og en slik koordinerende funksjon. Når det gjelder økonomiske ordninger for å styrke disse fagmiljøene og stimulere til utvikling av ny teknologi og implementering av velferdsteknologi, vil utvalget også se dette i sammenheng med en mer helhetlig satsing på innovasjon der velferdsteknologi er et av flere element, og viser til forslag i kapittel 8.

7.4.6 Kompetanseheving og opplæring

Opplæring og kompetanseheving av personalet må skje både i forkant av og parallelt med innføring av velferdsteknologi. Slik implementering må forberedes og introduseres på riktig måte, slik at de ansatte oppfatter det som et hjelpemiddel og ikke enda en byrde. Teknologien må være funksjonell og enkel i bruk, gi praktisk hjelp i hverdagen, ikke kreve merarbeid og kunne «snakke» med andre systemer. Teknologiske løsninger må forankres i hele organisasjonen, fra ledelsen og ut til personalet i førstelinjen. På samme måte må brukerne involveres i implementeringen av ny teknologi. Brukerne må både tilføres kunnskap om hvilke muligheter som ligger i teknologien og sikres forsvarlig opplæring.

Utvalget foreslår i denne sammenheng følgende kompetansetiltak:

Internopplæring

I hovedsak må opplæring om velferdsteknologi foregå som internopplæring i kommunene, gjerne i samarbeid og ved hjelp av utdanningsinstitusjoner, hjelpemiddelsentraler og andre fagmiljø. En del av den praktiske opplæringen må knyttes til den konkrete innføringen av teknologien.

Utvalget foreslår at kommunene skal ha gitt alle ansatte i omsorgstjenesten et opplæringstilbud fram mot 2015. Som en del av Kompetanseløftet bør Helsedirektoratet i samarbeid med aktuelle fagmiljø få i oppdrag å utarbeide relevant læremateriell.

Tredobling av tallet på ergoterapeuter

Regjeringens Omsorgsplan 2015 legger til grunn at omsorgssektoren trenger større faglig bredde med sterkere vekt på aktiv omsorg, og nevner i den sammenheng spesialpedagoger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, sosionomer, vernepleiere og aktivitører.

Ergoterapeutene framstår som viktige brobyggere mellom hjelpemiddelsentralene og helse- og sosialtjenesten, og mellom helse- og sosialpersonell og teknologimiljø og har en metodisk tilnærming med vekt på aktivisering og rehabilitering, som framtidas omsorgstjeneste trenger mer av.

Utvalget foreslår at regjeringen som en del av sitt mål om å styrke omsorgstjenestene med 12.000 nye årsverk, sikrer at ergoterapikompetansen i den kommunale helse- og sosialtjenesten blir tredoblet fra dagens knapt 700 årsverk (2009) til 2000 årsverk.

Velferdsteknologi inn i velferdsutdanninger og tekniske fag

Til arbeidet med framtidige velferdsutdanninger foreslår utvalget at kunnskap om velferdsteknologi inngår i helse- og sosialutdanningene både på videregående nivå og i høyskole og universitet. Samtidig bør velferdsteknologi bli et eget fagområde innenfor tekniske fag, der ingeniører og teknikere kan nærme seg helse- og sosialfagene. I framtida vil det også være rom for flere stillinger i helse- og sosialsektoren med teknisk fagkompetanse. Utvalget vil samtidig peke på den nærliggende mulighet å utvide det tverrfaglige samarbeidet mellom teknisk sektor og helse- og sosialsektoren i kommunene, til også å omfatte velferdsteknologi.

Boks 7.12 Utdanninger i velferdsteknologi

Ved Syddansk Universitet er det opprettet en sivilingeniørutdanning i velferdsteknologi med oppstart september 2010, som er en tverrvitenskapelig utdannelse med koblinger mellom fagelementer fra Det Tekniske Fakultet og Det Sundhetsvidenskabelige Fakultet.

Høgskolen i Bergen tilbyr fra høsten 2011 en ny videreutdanning i faget omsorgsteknologi. Utdanningen er rettet mot helsepersonell og er beregnet på de som kan få ansvar for planlegging, innkjøp, implementering, bruk og tilpasning av teknologiske løsninger innen pleie- og omsorgssektoren.

Kilde: Se www.hib.no

7.5 Etikk, personvern og velferdsteknologi

I Etikkhåndboka for kommunenes helse- og omsorgstjenester handler etikk om service og kvalitet og hvordan tjenestene bør være. Det betyr at ledelse, organisasjonskultur, arbeidsmiljø og holdninger, verdier og ferdigheter hos den enkelte medarbeider er avgjørende. Men det er først og fremst hensynene til brukere og pårørende som bør stå i sentrum for oppmerksomheten, og da handler det ikke minst om de mange enkeltvalg som gjøres hver dag for å gi best mulig hjelp og ivareta utsatte brukeres integritet.

Etikkhåndboka er en del av et flerårig etikkprosjekt for å styrke den etiske kompetansen i helse- og sosialsektoren i kommunene, og gir også god veiledning i hvordan vanskelige etiske dilemma kan behandles:

«Etiske dilemmaer kan synes uløselige. I praksis viser det seg ofte at systematisk refleksjon, gjerne sammen med andre på tvers av fag- og profesjonsgrenser, kan være til stor hjelp. Rimelige løsninger lar seg ofte finne hvis man bruker kreativiteten og går dilemmaet litt nærmere etter i sømmene, ikke minst hvis man gjør det i fellesskap.» (Eide og Aadland 2008)

Utvalget har valgt å ta utgangspunkt i en slik vid og praktisk tilnærming for å se nærmere på de personvernmessige utfordringer knyttet til bruk av velferdsteknologi, og berøre noen av de etiske dilemma som kan oppstå. Det er grunn til å understreke at slike dilemma som oftest må finne sin løsning i den aktuelle situasjon, og utvalget tilrår derfor at de blir behandlet i tråd med de metoder som er anbefalt i kommunens egen etikkhåndbok.

Boks 7.13 Etisk kompetanseheving

Samarbeid om etisk kompetanseheving er et samarbeidsprosjekt mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet, KS og arbeidstakerorganisasjonene innen helse og omsorg. Prosjektets hovedmål er å bidra til at kommunene styrker den etiske kompetansen i helse-, sosial- og omsorgstjenestene og gjennomfører systematisk etisk refleksjon i tjenestene.

Prosjektet er forankret i Stortingsmelding nr 25 «Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer» og i avtalen om kvalitetsutvikling i helse- og omsorgstjenestene 2006 – 2010 inngått mellom regjeringen og kommunesektoren representert ved KS. Prosjektet startet opp i 2007 og er nå besluttet videreført ut 2015.

Kilde: Se www.ks.no/etikk-kommune

Mer enn mange andre yrkesgrupper møter medarbeidere i helse- og sosialtjenestene hver dag etiske dilemma eller valgsituasjoner der de opplever at de må gå på akkord med verdier, prinsipper og normer de er forpliktet på, uansett hva de velger, og hvor det finnes gode moralske innvendinger mot ethvert handlingsalternativ. Utfordringen blir da å gjennomgå de verdikonflikter som ofte ligger i slike valgsituasjoner og foreta avveininger som grunnlag for praktisk handling. Slik er det også i spørsmålet om anvendelse av velferdsteknologi. Utvalget har derfor valgt å se nærmere på noen av de dilemma som er knyttet til blant annet robotteknologi og sporings- og varslingsteknologi, med sikte på å komme ut av en situasjon som av flere blir oppfattet som handlingslammelse.

Velferdsteknologi kan bli et viktig element i forsøket på å finne nye løsninger på framtidas omsorgsutfordringer, og kan om den blir tatt i bruk på riktig måte bidra til at folk i større grad kan klare seg sjøl, oppleve større trygghet og samtidig leve mer uavhengig av hjelp fra andre.

Utvalget ser at tiden nå er moden for at også omsorgssektoren gir seg i kast med teknologien, og ønsker å legge til rette for at dette skjer i betydelig større omfang. En av de barrierene mange har pekt på er de som kan ligge i dagens personvern- og helse- og sosiallovgivning. Utvalget har kommet til at det her først og fremst er behov for å få klarere regler og enklere saksbehandling.

7.5.1 Generelt om etikk og velferdsteknologi

I motsetning til tidligere, definerer det moderne mennesket seg ved hjelp av teknologi og knytter i større grad sin identitet til den, enten det er snakk om hjem og kjøkken, biler eller mobiltelefoner. Slik er teknologi, liv og velferd mer og mer sammenvevd. Det skulle derfor være rart om de kommunale omsorgstjenestene var et av de få områdene av samfunnet som ikke ble preget av en slik utvikling.

Diskusjonen om velferdsteknologi følger likevel skillelinjene mellom den humanistiske og den mer naturvitenskapelige tradisjon og tenkemåte, og hvordan vi ser på mennesket og samfunnet.

«Om vi skal innføre automatiske dosetter eller respiratorer i hjemmet, om vi skal bruke sporingsteknologi for mennesker med kognitive svekkelser (eksempelvis demente) eller om vi skal bruke robotdyr hos ensomme eldre, er derfor ikke bare et spørsmål om valg av teknologi og tekniske løsninger. Det berører spørsmål om hva som er det gode liv og hvilket samfunn vi ønsker,»

står det i innledningen til det rapportnotatet Nasjonalt Kunnskapssenter for helsetjenesten har utarbeidet for utvalget (Hofmann 2010), med en oversikt over etiske problemstillinger og utfordringer knyttet til velferdsteknologi. Rapporten peker på at teknologi har «en tendens til å dreie søkelyset mot instrumentalitet og produktivitet, og bort fra de grunnleggende fenomener for menneskenes velferd, som håp, mestring, sårbarhet og meningsfullhet». Velferdsteknologi er imidlertid en uensartet gruppe teknologier som verken er moralsk bra eller dårlig. Alle former for velferdsteknologi som er gjennomgått i rapporten har gode formål, men det foreligger lite konkret kunnskap om utilsiktede virkninger av velferdsteknologi.

Rapporten gir så en oversikt over flere utfordringer som gjør seg gjeldende for flere velferdsteknologier:

  • Autonomi, integritet, verdighet

  • Konfidensialitet, rett til privatliv

  • Tid til menneskelig kontakt og relasjoner

  • Nye involverte grupper: Pårørende, teknologileverandører, personell for vedlikehold av teknologi

  • Nye ansvarsområder for helsepersonell og pårørende

  • Interessekonflikter: Tjener velferdsteknologi pasienter/brukere, helse- og omsorgspersonell, helsetjenesteytere eller industrien?

  • Fremme av instrumentell rasjonalitet på bekostning av omsorgsrasjonalitet (med fokus på lidelse, fortvilelse, plage, håp og mestring)

Rettferdighetsproblemer dukker også opp, fordi teknologibruk ikke er jevnt fordelt i befolkningen. Teknologien kan derfor bidra til å forsterke forskjeller og fungere aldersdiskriminerende hvis den brukes som en forutsetning for å få tilgang på tjenester.

Mens omsorg og velferd er mål i seg selv, skal teknologien være et virkemiddel for å realisere mål. Diskusjonen om velferdsteknologi gir av og til inntrykk av at det å ta teknologien i bruk også blir et mål i seg selv når den allerede finnes. Utvalget vil derfor understreke at velferdsteknologien først og fremst skal løse konkrete faktiske problemer og behov, og gi teknisk assistanse og støtte til å realisere viktige mål.

En vellykket implementering og bruk av velferdsteknologi krever imidlertid at vi ikke bare ser den som et nøytralt middel til å oppnå mål, men tar hensyn til de moralske utfordringene og selve utformingen. Det er en nær sammenheng mellom etikk, estetikk og menneskelige faktorer, og utformingen må være tilpasset, vennlig og riktig i den konteksten den skal brukes (Hofmann 2010). Utvalget ønsker derfor også å framheve god design som en sentral forutsetning både for selve produktet og for utformingen av tjenesten. Som tidligere påpekt handler innføring av teknologi ofte vel så mye om organisasjon som selve teknologien.

Hjemmet oppfattes som privat sfære og er beskyttet mot inngrep fra det offentlige. Når velferdsteknologien inntar denne sfæren, vil det også gjøre noe med vår oppfatning av hjemmet. På den ene siden kan det innebære opplevelse av å bli invadert når sykehuset eller sykehjemmet flytter inn i hjemmet. Sett fra andre siden kan teknologien oppleves mindre fremmedgjørende når den plasseres inn i kjente omgivelser. For de fleste vil følelsen av fremmedgjøring være sterkere når alternativet er å flytte i institusjon.

7.5.2 Særskilt om sosiale roboter

Robotteknologi er ikke lenger noe som bare benyttes i industrien for produksjon av biler, fly, hvitevarer og mobiltelefoner. Robotene begynner også å finne sin plass midt mellom mennesker både til praktisk hjelp og til støtte i sosiale relasjoner. De kan etter hvert hjelpe til i hjemmet, og brukes til kroppspleie, underholdning og i terapeutisk sammenheng.

Diskusjonen om bruk av sosiale roboter som den japanskproduserte robotselen Paro i omsorgen for mennesker med demens, illustrerer noen av de etiske dilemma knyttet til velferdsteknologi. Paro er et intelligent husdyr som fungerer interaktivt og som har vist seg å kunne ha en beroligende effekt. Det første prinsipielle spørsmål som reiser seg, er om det etisk sett er akseptabelt å utsette personer med demens for et bedrag og la dem knytte seg til roboter, som om de var virkelige kjæledyr, bare for å oppnå en positiv terapeutisk effekt. Dette kan lett framstå som lureri og uekte simulasjoner av sosiale relasjoner, som ellers bare oppstår mellom mennesker og andre levende vesener.

En ting er at teknologien kan overta for menneskelig arbeidskraft når det gjelder praktisk og rutinepreget assistanse og tilsyn, noe helt annet er det at roboter også kan erstatte mellommenneskelige relasjoner, følelsesmessig tilknytning og kontakt, og til og med fungere som «samtalepartner». Bekymringen for at menneskelig kontakt blir erstattet av teknologi blir derfor satt på spissen, når det er snakk om slik relasjonsteknologi. Det blir også spørsmål om hva det vil bety for omsorgsrelasjoner og intimitetsgrenser, når roboter og mennesker inngår i sosiale og følelsesmessige relasjoner med hverandre.

«Robotter som relationsteknologi er allerede virkelighed og vil i stigende grad blive hverdagsteknologi, uanset hvor langt det vil være muligt at gå i skabelsen af robotter med kunstig intelligens og handlemæssige frihedsgrader» (Det Etiske Råd 2009).

På den andre siden vil mange hevde at dette ikke er vanskeligere enn at barn knytter seg til dukker, og kan lage fantasier og fortellinger om deres liv. Det har tidligere også vært akseptert å bruke dukker ved demensavdelinger på sykehjem både i erindringsprosjekter og som selskapsdukker.

Utvalget vil også peke på at dersom en robotdukke av typen Paro har beroligende effekt, vil det i mange tilfeller være bedre å benytte et slikt hjelpemiddel enn å bruke store mengder psykofarmaka og beroligende medisiner med alvorlige bivirkninger. Effekten av denne typen teknologi bør imidlertid testes og dokumenteres på samme måte som andre behandlingsformer og vurderes også ut fra etiske og verdimessige forhold.

Utvalget er i hovedsak positivt innstilt til bruk av avansert teknologi i terapeutisk sammenheng og til praktisk hjelp og pleie, så lenge det fungerer som supplement til menneskelig kontakt eller frigjør tid fra manuelt arbeid til sosialt fellesskap, aktivitet og annen faglig oppfølging. Spørsmålet om i hvilken form hjelp og assistanse skal gis, må det imidlertid i størst mulig grad være opp til den som mottar tjenesten å avgjøre. Enkelte vil synes det er helt utmerket å bli vasket og dusjet av en robot, mens andre kan komme til å oppleve det krenkende eller sterilt, og vil savne berøring og kroppslig kontakt.

Sosiale roboter utvikles etter hvert også til å bli lærende roboter, som lærer gjennom interaksjon med sitt miljø og kan tilpasse seg den enkelte brukers behov, atferd, vaner og omgivelser. Dette reiser spørsmål både om hvem som har ansvar for produktet, når roboten utfører handlinger den i utgangspunktet ikke er programmert for, men som den har «lært» i samspillet med sin bruker.

Videre innebærer slik læring at roboten tar til seg svært personlige opplysninger om den enkelte bruker, enten i form av formelle opplysninger som er lagt inn når den blir programmert og tilpasset brukeren fra start, eller seinere registrering av brukerens vaner, forbruksmønster, døgnrytme, medisinbruk eller atferd, for å kunne bistå den enkelte på individuell måte. Lagring og eventuelt videresending av slik informasjon aktualiserer spørsmål om overvåkning, personvern og fortrolighet, og bør derfor være omfattet av samme regulering som annen lagring av persondata og de krav til sikkerhet og personvern som er nedfelt i lovgivningen. Ettersom det også kan gjelde opplysninger om atferd, helse og svært personlige forhold, og teknologien benyttes som en del av helse- og sosialtjenesten, må en også forholde seg til de bestemmelsene om taushetsplikt og fortrolighet som gjelder her.

7.5.3 Særskilt om personvern og sporings- og varslingsteknologi

Bruk av sporings- og varslingsteknologi reiser en rekke etiske og personvernmessige spørsmål, spesielt når den benyttes der det kanskje er mest bruk for den, i forhold til mennesker med demens eller alvorlig svikt i kognitive funksjoner.

Det er særlig spørsmål om overvåkning som gir grunn til etiske overveielser. I noen situasjoner er overvåkning påkrevd for å beskytte mennesker og kunne gripe inn om det oppstår alvorlig fare eller akutt sykdom. Overvåkning kan også vurderes som en løsning som understøtter mulighetene for å bevege seg fritt. Utviklingen innenfor sporingsteknologi for eksempel med hjelp av GPS, har gitt nye muligheter for å skape trygghet for å finne igjen mennesker med svak orienteringsevne og sikre at de kan bevege seg friere enn de ellers hadde kunnet gjøre.

På den annen side innebærer overvåkning kontroll, og innsamling av overvåkningsdata om en person som kan oppfattes som en krenkelse av personens rett til et beskyttet privatliv. Og overvåkning kan ha to helt forskjellige formål. På den ene siden kan det være uttrykk for omsorg, slik som når en mor passer på sitt barn. På den andre siden er overvåkning kontroll, slik det kommer tydeligst til uttrykk i et fengsel. I mange situasjoner kan det imidlertid være en blanding av omsorg og kontroll, og kanskje er det slik at det den som overvåker opplever som omsorg, blir opplevd som kontroll og inngrep i friheten for den som blir overvåket (Øhrstrøm 2010).

Derfor er det nødvendig i hvert enkelt tilfelle å foreta en nøye avveining av disse motiver og hensyn og hvordan det faktisk blir opplevd av dem det gjelder. På denne bakgrunn berøres disse problemstillingene av en rekke lovbestemmelser i de tilfeller det er aktuelt å benytte sporings- og varslingsteknologi som del av et helse- og omsorgstjenestetilbud.

Først handler det om det rettslige grunnlaget for å ta i bruk slik teknologi i det aktuelle tilfellet, spørsmålet om samtykkekompetanse og samtykke fra dem det gjelder og eventuelt bruk av tvangsbestemmelsene i pasientrettighetslovens og sosialtjenestelovens kapittel 4A.

Kravet om rettslig grunnlag følger av legalitetsprinsippet i norsk rett, og av de menneskerettskonvensjoner Norge er forpliktet av, der den enkeltes «rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse», er beskyttet mot offentlige inngrep.

Deretter handler det om innhenting, behandling og oppbevaring av de personopplysningene sporings- og varslingshjelpemidlet genererer. Her kommer både personvernlovgivningen, helseregisterloven og bestemmelsene i helse- og sosiallovgivningen til anvendelse.

Slik utvalget oppfatter dagens situasjon, kan de fleste typer sporings- og varslingsteknologi tas i bruk overfor tjenestemottakere som samtykker i det og har samtykkekompetanse. Like klart er det at slik teknologi ikke kan tas i bruk når en som har samtykkekompetanse sier nei. Innenfor dagens lovgivning er det også under gitte forutsetninger mulig å ta i bruk slike hjelpemidler overfor de som ikke har samtykkekompetanse, men i de fleste tilfeller kreves det da særlig hjemmel (Wiegaard 2010). I forhold til det mest inngripende lokaliserings- og overvåkningsutstyr er situasjonen mer uklar om de det gjelder motsetter seg det. Varslingshjelpemidler som mottaker selv aktiverer eller som utløses av en hendelse og lignende, regnes i denne sammenheng som mindre inngripende.

Verken sosialtjenesteloven eller pasientrettighetsloven kommer til anvendelse på forholdet mellom private parter. De kan for eksempel ta i bruk et sporingshjelpemiddel i boligen eller bære det på kroppen dersom den det gjelder har samtykket i det.

Det er grunn til å anta at dette etter hvert også blir et tema i debatten om etikk og personvern, som bør drøftes nøye og har implikasjoner for mange parter. Hvordan vil vi se på at barn benytter overvåkningsutstyr i foreldrenes bolig både for å kunne gripe inn om det skjer noe galt og for å redusere egen bekymring? Hvordan vil ansatte i hjemmesykepleien reagere på at det er satt opp overvåkingsutstyr i tjenestemottakernes hjem?

En pårørende kan imidlertid ikke tvinge en person uten samtykkekompetanse til å ta i bruk varslings- og sporingshjelpemidler. Dette vil etter omstendighetene kunne være straffbart.

Bruk av moderne sporings- og varslingshjelpemidler som ledd i helse- og sosialsektorens tjenestetilbud er et relativt nytt fenomen som ikke er direkte regulert i helse- og sosiallovgivningen. Selv om en del kan løses ut fra en sammenstilling og tolkning av en rekke lover og bestemmelser, skaper dette usikkerhet hos både tjenestemottakere og tjenesteutøvere. De lar derfor lett være å bruke muligheten, for å være på den sikre siden. Mange oppfatter det nok også som både en tungvint og for krevende saksbehandlingsøvelse midt oppe i den daglige virksomheten å måtte forholde seg til en fortolkning av en rekke ulike lovbestemmelser.

Utvalget foreslår derfor at bruken av sporings- og varslingshjelpemidler reguleres mer direkte i helse- og sosiallovgivningen. Det vil gi klarere regler. Samtidig vil det forenkle saksbehandlingen og tydeliggjøre hvilke avveininger som må gjøres og hvilke prosedyrer som må gjennomføres, for å ta i bruk hjelpemidler som åpenbart vil ha stor nytteverdi og bidra til større uavhengighet og økt frihet og selvbestemmelse for mange brukere.

Datatilsynets vurdering

Utvalget sendte 3. februar 2011 en henvendelse til Datatilsynet med sikte på

«å få en bredere vurdering fra Datatilsynet av hvordan de personvernmessige hensyn best kan avveies mot den åpenbare nytten denne typen teknologi vil ha både for den enkelte og eventuelt som en del av tilbudet fra den offentlige helse- og omsorgstjenesten. I denne sammenheng kunne vi også ønske oss Datatilsynets vurdering av om den raske utviklingen på dette området vil kreve ytterligere lovregulering, slik det er gjort i Danmark.»

Det ble vist til at Datatilsynet i en høringsuttalelse til lovforslaget om begrensning i bruk av tvang overfor personer med demens i 2002 hadde uttalt:

«Datatilsynet er generelt negative til at elektroniske hjelpemidler, av økonomiske hensyn, benyttes for å erstatte menneskelig kontakt, særlig i pleie- og omsorgssektoren.»

Norske kommuner og helsemyndigheter har festet seg ved dette utsagnet, og det er blitt stående som Datatilsynets generelle vurdering med hensyn til bruk av ulike varslings- og lokaliseringshjelpemidler, overvåkningsalarmer og sensorer for å registrere fall eller bevegelse. Den offentlige debatten om bruk av GPS for å unngå at personer med svekket orienteringsevne mister bevegelsesfrihet har bidratt til å nyansere dette bildet noe.

På denne bakgrunn har Datatilsynet i et svar til Hagen-utvalget av 9. mai 2011 utarbeidet en vurdering av de personvernmessige hensyn ved bruk av velferdsteknologi, som utvalget har valgt å legge ved innstillingen. I sin vurdering sier Datatilsynet blant annet.:

«Datatilsynet er enig i at teknologien gir nye muligheter innen helse- og omsorg, og at den i stor grad bidrar til økt frihet og trygghet for den enkelte. Samtidig framhever Datatilsynet at velferdsteknologi har potensialet i seg til å kunne medføre inngrep i den enkeltes rett til personvern og privatliv. Det er derfor avgjørende at slike hjelpemidler benyttes i samsvar med rettsregler som skal beskytte grunnleggende rettigheter enkeltmennesker har» (Datatilsynet 2011).

Datatilsynet redegjør så for de prinsipper og krav som må ivaretas, og hvordan nytten av teknologien kan avveies mot hensynet til personvernet i det enkelte tilfellet, og konkluderer med det er behov for en lovregulering av området. Datatilsynet viser i denne sammenheng til at andre land har lovregulert bruken av sporingshjelpemidler, slik de eksempelvis har gjort i den danske Lov om Social Service §125.

Utvalget slutter seg til at det er behov for en særskilt lovregulering, og er glad for den avklaring Datatilsynet med dette har gitt til den aktuelle debatt om bruk av velferdsteknologi.

Til toppen
Til dokumentets forside