NOU 2011: 19

Ny våpenlov— Gjennomgang av gjeldende våpenlovgivning og forslag til ny våpenlov

Til innholdsfortegnelse

3 Bakgrunn, samfunnsutvikling og utbredelse

3.1 Kulturhistorisk betydning

3.1.1 Innledning

Norge har historisk hatt en levende og rik våpenkultur knyttet både til jakt, forsvar og personlig beskyttelse mot rovdyr m.v. Særlig jakttradisjonen går flere tusen år tilbake, kanskje helt tilbake til den siste istid. Fremveksten av de moderne skytevåpen er imidlertid av nyere tid, og har vært det naturlige utgangspunkt for utvalgets arbeid med ny våpenlovgivning.

I følge tall fra Politidirektoratet fantes det pr. 24. november 2011 i alt 1 238 508 registrerte private skytevåpen i Norge, fordelt på 486 082 våpeneiere. Antallet døde personer som fortsatt sto oppført med skytevåpen var 42 439, mens det var registrert i alt 70 353 private skytevåpen i dødsbo. Det er videre registret om lag 500 000 jegere i jegerregisteret, hvorav om lag 200 000 anses som aktive1.

Utvalget vil peke på betydningen av det å erverve og inneha skytevåpen i Norge tradisjonelt har vært knyttet opp mot et nærmere definert behov; som for eksempel jakt, øvelses- og konkurranseskyting, samling eller affeksjon. Til forskjell fra enkelte andre land er det derimot ingen tradisjon for å gi tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen for den enkeltes personlig beskyttelse.2

3.1.2 Utbredelse, mangfold generelt

Gi og ta Klær og våpen er vennegaver, slikt gjør vennskapet synlig; det varer lengst, om lykken er god, når vennene veksler gaver.

Dette diktet er over tusen år gammelt og hentet fra Håvamål. Det illustrerer godt vikingenes naturlige forhold til våpen. Dette fortsatte også etter at landet ble kristnet. Selv i dag er våpenrommet det første rommet menigheten entrer i en kirke. Det var i våpenrommet man la fra seg våpnene før man gikk inn i kirkerommet.

Bruk av pil og bue, spyd og andre stikkvåpen kan spores helt tilbake til slutten av siste istid. Fra 1100-tallet ble armbrøsten tatt i bruk i Norge. De første kruttvåpnene ble utviklet på 1300-tallet. Fra siste halvdel av 1500-tallet økte bruken av skytevåpen med krutt ved jakt, og Christian IV’s lov fra 1604 påla alle bønder å holde kruttskytevåpen.

Fra begynnelsen av 1700-tallet ble de første låstypene, luntelåsen og snapplåsen, avløst av flintlåsen. Denne ble 100 år senere avløst av perkusjonslåsen. Flint og tennstål ble avløst av en perkusjonshette med en liten eksplosiv sats som antente kruttet. Fra ca. 1870 kom «Remingtongevær» med hylsepatroner som overtok for alle eldre geværmekanismer, både militært og til jaktbruk.

Frem til introduksjonen av hylsepatronen var alle ett- og tohåndsskytevåpen hovedsaklig enkelt- eller dobbeltløpete. Unntaket var revolvere som fantes med perkusjonsmekanisme. Etter at hylsepatronene overtok, utviklet hagler, rifler og pistoler seg i forskjellige retninger.

På slutten av det nittende århundre ble boltrifla med magasin konstruert, og de mest kjente mekanismene er kjent som «Krag Jørgensen» og «Mauser». Krag Jørgensen-geværet ble mye brukt både militært og sivilt. Som konkurransevåpen var Krag Jørgensen-geværet det mest benyttede våpenet helt fram til 1990. Mausermekanismen ble utbredt i Norge først etter krigen, og mange gamle militærmausere har blitt ombygd til jaktrifler. De fleste jaktrifler i dagens marked er basert på en boltmekanisme med boksmagasin, men det finnes også en god del halvautomatiske jaktrifler tilgjengelig. I tillegg kommer også enkelt- og dobbeltløpete brekkvåpen.

Haglgeværene har utviklet seg i en annen retning enn riflene og de finnes i tre hovedgrupper. De som brukes mest i Norge er dobbeltløpete brekkvåpen. Nummer to er halvautomatiske hagler med magasin og nummer tre er pumpehagler med magasin. På verdensmarkedet er situasjonen helt motsatt. Ca. 60 % av alle hagler som selges er pumpehagler, ca. 30 % er halvautomater og bare ca. 10 % er dobbeltløpete hagler.

Når det gjelder enhåndsskytevåpen er det i dag to hovedgrupper: Revolvere og halvautomatiske pistoler (se definisjonen pkt. 1.6.1). I tillegg finnes en del nisjeprodukter som for eksempel enkeltskudds pistoler til metallsilhuett og fripistol.

3.1.3 Forsvarstanken

Etter andre verdenskrig ble det igangsatt en okkupasjonsberedskap, også kjent som «Stay Behind». Forløperne til det offisielle «Stay Behind»-systemet, som ble initiert av forsvarssjef Jens Chr. Hauge i 1948, var private etterretningsgrupper med politisk overvåkning og motstand mot sovjetisk okkupasjon som formål. Stay Behind-systemet ble underlagt Forsvarets Etterretningstjeneste.

En del av «Stay Behind»-systemet ble kalt Rocambole (ROC). Dette var mindre grupper som foruten å skulle drive med sabotasje og objektsikring, også hadde hemmelige lagre med våpen og annet utstyr. I 1978 ble det allment kjent at det fantes slike våpenlagre i private hjem i forbindelse med avsløringen av våpenlageret hos skipsreder (og etterretningsagent) Hans Otto Meyer i 1978. Noen år senere, i 1983, ble denne delen av «Stay Behind» nedlagt, og lagrene med våpen og utstyr ble i løpet av de nærmeste årene avviklet3.

Heimevernet (HV) ble etablert i 19464. HVs fremste formål skulle være å beskytte mot kupp og overraskelsesangrep. Det har også vært grupper innen HV som har vært trent til mer offensive oppdrag, både i tiden rett etter krigen, og i nyere tid med «HVs Utrykningsstyrker» som eksempel fra tidlig 90-tallet og «HVs Innsatsstyrker» fra 2005/2006. Ved oppstarten av HV i 1946 bestod den totale styrken av ca. 100 000 mann, hvorav ca. 40 000 vernepliktige5.

Heimevernet var fra starten av utstyrt med ca. 50 000 rifler av typen Krag Jørgensen. Etter hvert ble disse erstattet med andre våpentyper, med «Mauser 98»» som den vanligste riflen. Mauserriflene var rifler som ble liggende igjen etter krigen, og de aller fleste ble ombygd fra originalkaliberet 7,92X57Mauser til kaliber 7,62X63. En slik ombygd Mauser kalles den dag i dag for «HV-mauser», og et stort antall av disse våpnene er i dag i bruk som jakt- og konkurransevåpen, etter at forsvaret solgte disse våpnene til private. Andre våpentyper, blant annet maskinpistoler, både av tysk og alliert opprinnelse, har vært i bruk i HV. På 1970-tallet kom AG-3 inn som nytt våpen, og i nyere tid er det dette våpenet de fleste HV-soldater har vært utstyrt med. Det har vært anslått at ca. 80 000 AG-3 geværer har blitt oppbevart i HV-soldaters private hjem. Etter flere skyteepisoder med bruk av HVs AG-3 geværer opp gjennom årene, ble det i 2002 besluttet av Stortinget at HV-soldatene måtte levere inn tennålene til sine geværer. De siste årene har forsvaret startet utskifting av AG-3 geværene med det mer moderne HK-416 geværet. Enkelte HV-avdelinger er nå utstyrt med mer moderne våpen, men AG-3 er fremdeles det mest utbredte våpenet i HV.

Det er ukjent for utvalget hvor mange forsvarsvåpen og heimevernsvåpen som gjennom tidene har kommet på avveie, men at det er et større antall bekreftes blant annet av de våpenbeslag politiet har gjort av militære våpen i forbindelse med kriminelle handlinger6.

Våpen tilhørende forsvaret og politiet omfattes ikke av våpenloven så lenge de er i forsvarets eller politiets besittelse. Bestemmelsene i våpenloven vil likevel kunne komme til anvendelse i de tilfeller sivile personer er i besittelse av forsvarets eller politiets våpen, da det i mange tilfeller vil dreie seg om ulovlig våpenbesittelse som rammes av våpenlovens straffebestemmelser. Våpenloven vil også få anvendelse der forsvarsvåpen går over i sivilt eie.

Militære våpen benyttes til en viss grad ved sivile arrangementer i regi av for eksempel Det Frivillige Skyttervesen (DFS) og Norske Reserveoffiserers forbund (NROF). Dette er skytterorganisasjoner med tilknytning til forsvaret, og de som benytter militære våpen i slik sammenheng er personer med tjenestevåpen fra forsvaret.

3.2 Jakt og viltforvaltning

3.2.1 En levende jaktkultur

Den norske våpenkulturen er i stor grad preget av landets store antall jegere. Fra begynnelsen av 1970-tallet og til 2010 er antallet jegere som løser jegeravgift, fordoblet, og hvert år tar rundt 10-14 000 personer jegerprøven. Det var i 2010 registrert 439 000 jegere i jegerregisteret, og av disse var det 197 000 som betalte jegeravgift for jaktåret 2009/2010. Andelen kvinnelige jegere har også økt, og utgjør nå ca. 7 prosent av de aktive jegerne. Blant de nye jegerne som avlegger jegerprøven, er andelen kvinner i overkant av 20 prosent.

Den tidligste jaktkulturen i Norge kjenner vi gjennom blant annet funn av helleristninger, dyregraver og primitive våpen. Bruk av dyregraver fant sted selv etter at kruttskytevåpen begynte å bli utbredt, og til en viss grad helt fram til det ble forbudt på 1800-tallet.

Jaktkulturen har endret seg vesentlig de siste 100 årene. Selv om jakt ikke lenger er nødvendig for å overleve, er det en stor matressurs som forvaltes og høstes gjennom jakt. Kjøttverdien av alt vilt som blir felt i løpet av ett år anslås til ca. en halv milliard kroner, og grunneierne selger jaktrettigheter for ca. 200 millioner kroner.7

Den moderne jegeren kan ikke knyttes til en bestemt gruppe i samfunnet, og alle som ønsker å bli jeger kan i praksis bli det. Tidligere tiders praksis med opplæring i jakt og våpenbruk fra én generasjon til den neste har i stor grad forsvunnet, og i stedet kreves det nå obligatorisk jegerprøve i Norge. Jegerprøveopplæringen tar for seg de ulike aspektene ved jakt, og gir også opplæring i bruk og håndtering av våpen.

3.2.2 Forvaltning av naturressurser

Jegerne er en viktig faktor i forvaltningen av viltressursene. Selv om myndighetene, jegerorganisasjonene, grunneiere og andre interessegrupper kan ha ulike oppfatninger av hva som er god viltforvaltning, kan det slås fast at både jegere og grunneiere som den store hovedregel viser en ansvarlig holdning. Viltmyndighetene er avhengige av ansvarlige jegere og grunneiere blant annet for å nå vedtatte bestandsmål for ulike arter.

Jakt og viltforvaltning i Norge har gjennomgått store endringer de siste 50-60 år8. Dette viser statistikkene over felt vilt.

  • Elgjakt: I 19609 ble det felt ca. 6 900 elg, i 2010/1110 ble det felt ca. 36 400 elg.

  • Hjortejakt: I 1960 ble det felt ca 1 500 hjort, i 2010/11 ble det felt ca. 39 100 hjort.

  • Rein: I 1960 ble det felt ca. 2 000 rein, i 2010/11 ble det felt ca. 5 450 rein.

  • Rådyr: I 1960 ble det felt 6083 rådyr, i 2010/2011 ble det felt 28900 rådyr.

  • Harejakt: I 1991 ble felt ca. 115 000 harer, i 2010/11 ble det felt ca. 19 900 harer.

Nordisk Jegersamvirke, som består av de nordiske jegerorganisasjonene, har utarbeidet et sett med jaktbarhetskriterier11 som også Norges Jeger- og Fiskerforbund har sluttet seg til:

  • For at en art skal defineres som jaktbar, må den forekomme i en bestand som produserer et overskudd i det aktuelle området.

  • Arten må representere en ressurs i form av mat eller pelsverk.

  • Arten ønskes redusert av hygieniske grunner eller fordi den volder skade på andre viltarter, husdyr eller eiendom, herunder skog, åker eller hage.

  • Ved fastsetting av jakttid skal det tas hensyn til jakt- og fangsttradisjonene i området.

  • Jakttiden legges fortrinnsvis til den tiden viltet har størst matnyttig verdi og bestanden er mest tallrik. For de fleste arter vil dette være om høsten når årets unger er fullverdig bytte. For pelsvilt legges jakttiden til tidsrommet når pelsen er mest verdifull.

  • Jakt på utsatt vilt må ikke skje før se utsatte individer har tilpasset seg miljøet og oppfører seg tilnærmet slik de ville individer av samme art gjør. For småvilt må ikke jakt finne sted før det er gått minst fire uker etter utsettingen.

3.2.3 Organisasjoner

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) er den eneste landsdekkende organisasjonen for jegere og fiskere i Norge. NJFF har rundt 123.000 medlemmer. NJFF har en stor del av ansvaret for jegerprøveutdanning og ettersøkshundarbeid, og er ellers sterkt involvert i jaktlederopplæring, skoleringsjakt for nybegynnere, jaktfadderordninger og skytebaneaktiviteter. I hvert fylke har NJFF heltidsansatte som hjelper og veileder medlemmene.

3.2.4 Fremtidige utfordringer

Det blir stadig flere jegere i Norge, og inntil videre er det god plass til alle som ønsker å jakte. Tilgangen til rimelig jakt for dem som ikke selv har grunneierrettigheter er også god. Dagens jegere kommer fra alle samfunnslag, og mange av de yngre jegerne kommer ikke fra miljø hvor jakt har vært vanlig. Det stilles stadig høyere krav fra myndighetene til den som skal være jeger. Det kreves kunnskap om kultur, natur, vilt, viltforvaltning, våpen, skyting, lovverk med mer. Det store antall jegere medfører at antallet våpen i norske hjem blir relativt høyt, og god jegeropplæring vil fortsatt være viktig og nødvendig.

Viltbestandene vil også i fremtiden måtte reguleres gjennom jakt. Dette er en oppgave som må ivaretas av landets jegere. Det er derfor viktig at det skapes gode vilkår for jegerne slik at jegerstanden kan opprettholde og videreføre sine aktiviteter, og slik at jegerstandens fornyelse sikres for fremtiden.

For våpenmyndighetene vil det være viktig å påse at vilkårene for å få erverve våpen for jegere praktiseres slik at bare skikkede jegere får erverve og eie våpen. Det store antallet jegere medfører bruk av mye ressurser dersom alle saker skal behandles tilstrekkelig grundig, både ved første gangs søknad og ved regelmessig oppfølging.

3.3 Skyttermiljøet i Norge

3.3.1 Levende skytterkultur

Våpenkulturen i Norge kan spores tilbake til 1769, da Det Bergenske Skydeselskab ble stiftet. På begynnelsen av 1800-tallet kom flere skytterlag til, men det var først mot slutten av 1850-tallet at det begynte å bli en økning av skytterlag. Skytterlagene dannet mye av grunnlaget for opprettelsen av «Centralforeningen for Udbredelse av legemsøvelser og vaabenbrug». Forlengeren av denne organisasjonen er Norges Idrettsforbund som feiret 150 års jubileum i 2011. Men det er viktig å få slått fast at selv om Norges Idrettsforbund stammer fra Centralforeningen, var Centralforeningen først og fremst en organisasjon som drev mest med våpenbruk.

Centralforeningens skyttere var mest opptatt av skyting som sport og hobby, og mange sympatiserte med den politiske høyresiden. Men etter hvert som venstresiden mobiliserte i kampen mot svenskene, ble tanken om forsvar av landet viktig for dem som trente med gevær. Ola Five fra Nord-Trøndelag organiserte allerede i 1881, før verken Høyre eller Venstre var stiftet som politiske partier, «Inntrøndelag og Namdalens Folkevæbningssamlag». Denne foreningen hadde blant annet som mål å trene skyttere for en eventuell krigssituasjon mot svenskene. Utover 1880-tallet ble flere skyttersamlag organisert over hele landet, og Stortinget opprettet i 1893 Det frivillige Skyttervesen med formål «å fremme praktisk skyteferdighet innen det norske folk og derved dyktiggjøre det for landets forsvar».

Forsvarsinteressen var stor, og DFS vokste stadig ettersom flere skytterlag ble stiftet og Krag Jørgensen-geværet gjorde sitt inntog i organisasjonen. Etter at unionsspørsmålet var avklart i 1905, var det spørsmål om DFS’ skyttere også skulle uniformeres. Det kan sies at DFS på den tiden var datidens Heimevern. Utover 1900-tallet fikk DFS likevel en stor rolle i skyteopplæringen for Forsvaret, en oppgave som er like aktuell i dag. DFS opprettet Landsskytterstevnet og Skytterkongetittelen allerede i 1893, og den er holdt ved like helt fram til i dag hvor Landsskytterstevnet har opp til 7 000 deltakere årlig.

I 1925 ble den Norske Avdeling for den Internasjonale Skytterunion stiftet. Behovet meldte seg da for en organisasjon som kunne ta seg av skyteøvelsene internasjonalt. Organisasjonen ble i 1946 til dagens Norges Skytterforbund, som har alle skyteøvelser for internasjonal skyting og OL-disiplinene.

I DFS skyter man om sommeren med grovkalibrede gevær i baneskyting mot 10-delte skiver på 200/300 meter og om vinteren skytes feltskyting på figurer med avstand fra 100 til 600 meter. Fra 1990 overtok et tyskprodusert våpen Sauer 200 STR som nytt våpen i DFS etter Krag Jørgensen, og finnes både i 6,5 og 7,62 kaliber.

DFS organiserte skiskytingen fra den spede begynnelsen på 1950-tallet fram til 1984, da Norges Skiskytterforbund ble opprettet. DFS har også en stor oppgave med å avvikle skyteprøven for ca. 70 000 storviltjegere årlig. I 2010 har DFS hele 150 000 aktive skyttere fordelt på ca. 850 skytterlag. Det er ca. 800 utendørs skytebaner, hvor av ca. 200 anlegg blir benyttet av forsvaret og politiet til skytetrening.

Skytterlagene i Norge er organisert i 48 såkalte skyttersamlag. Lederne i skyttersamlagene utgjør sammen med det sentrale styret det årlige Skyttertinget som foregår samtidig med Landsskytterstevnet.

Det kan anslås at ca. 300 000 nordmenn er aktive i en av de frivillige organisasjonene som driver med skyting som hobby, sport eller ved utøvelse av jakt.

3.3.2 Organisasjoner

Tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen til øvelses- og konkurranseskyting gis bare søkere som kan dokumentere medlemskap og aktivitet i forening tilsluttet skytterorganisasjon godkjent av Politidirektoratet, jf. våpenforskriften § 13 jf. § 24. Godkjente skytterorganisasjoner er for tiden12:

  • Det frivillige Skyttervesen (DFS, ca. 160 000 medlemmer)

    Det frivillige Skyttervesen ble opprettet i 1893, og er den eneste frivillige organisasjon opprettet av det offentlige. DFS grunnregler er vedtatt og revideres av Stortinget.

    DFS består av ca. 850 skytterlag spredt over hele landet, og arrangerer hvert år Landsskytterstevnet med mellom 4000 og 7000 deltagere.

  • Norges Skytterforbund (NSF, ca. 30 000 medlemmer)

    Norges Skytterforbund er et særforbund under Norges Idrettsforbund og Olympiske Komitè (NIF). Skytterforbundet er tilsluttet flere internasjonale sammenslutninger og organiserer de fleste sportsskytingsgrener innenfor rifle-, hagle-, og pistolskyting, deriblant de olympiske grenene.

  • Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF, ca. 123 000 medlemmer)

    Norges Jeger- og Fiskerforbund er den eneste landsdekkende interesseorganisasjon for jegere og sportsfiskere i Norge. I tillegg til å drive jegeropplæring og tilby skytetrening for jegere, organiserer NJFF forskjellige konkurransegrener innen jaktskyting med rifle og hagle. Forbundet er tilsluttet nordiske og internasjonale organisasjoner og organiserer også konkurranseskyting etter fellesnordiske og internasjonale regler.

  • Norges Metallsilhuett Forbund (NMF, ca. 700 medlemmer)

    Norges Metallsilhuettforbund organiserer konkurranseskyting på metallsilhuettfigurer. Det skytes etter internasjonalt regelverk i en rekke forskjellige grener med pistol, revolver og rifle.

  • Norsk Svartkruttunion (NSU, ca. 1200 medlemmer)

    Norsk Svartkruttunion arrangerer konkurranser med originale og kopier av antikke våpen fra svartkruttperioden som varte fra senmiddelalderen til slutten av 1800-tallet. Norsk Svartkruttunion er tilsluttet det internasjonale svartkruttforbundet Muzzle Loaders Associations International Committee (MLAIC).

  • Norske Reserveoffiserers Forbund (NROF, ca. 7000 medlemmer)

    Norske Reserveoffiserers Forbund er en organisasjon for alt befal fra alle forsvarsgrenene. Forbundet organiserer konkurranseskyting i en rekke skytegrener med rifle (halvautomatiske- og boltrepetér-rifler) og pistol.

  • Norges Forbund for Praktisk Skyting (NFPS, ca. 2000 medlemmer)

    Norges Forbund for Praktisk Skyting organiserer konkurranseskyting etter internasjonalt (IPSC, International Practical Shooting Confederation) regelverk. Det skytes en rekke forskjellige konkurransegrener med pistol og rifle (det benyttes i all hovedsak halvautomatiske rifler i IPSC-grenene).

  • Norges Skiskytterforbund (NSSF, ca. 10 000 medlemmer)

    Norges Skiskytterforbund er et særforbund under Norges Idrettsforbund, og organiserer skiskytteridretten i Norge. Forbundet har medlemmer i alle aldre, og satser på idretten både som bredde- og eliteidrett.

  • Norges Bedriftsidrettsforbund (NBF, ca. 172 000 medlemmer)

    Skyting innen bedriftsidretten foregår med luft- og miniatyrvåpen. Det arrangeres konkurranser etter en rekke forskjellige skyteprogrammer, og aktiviteten er godt spredt over hele landet.

  • Scandinavian Western Shooters (SWS, 18 klubber)

    Scandinavian Western Shooters organiserer konkurranseskyting med i hovedsak eldre våpen og kopier av slike. Forbundets konkurranser skytes etter internasjonalt regelverk (SASS, Single Action Shooting Society).

  • Norges Benkeskytterforbund (NBSF, 9 klubber)

    Benkeskyting dreier seg om presisjonsskyting med rifle. Det skytes konkurranser med rifler i ulike våpenklasser etter norsk, europeisk og internasjonalt regelverk. Forbundet er medlem i den internasjonale benkeskytterorganisasjonen WBSF (World Benchrest Shooting Fedration).

Dette er de skytterorganisasjonene som organiserer mesteparten av konkurranseskytingen i Norge. Medlemstallene reflekterer ikke det helt nøyaktige antallet konkurranseskyttere, da enkelte av organisasjonene (for eksempel NBF) også organiserer andre grupper utøvere.

Våpensamlere er organisert gjennom en egen organisasjon, Norsk Våpenhistorisk Selskap. Våpensamlerne bidrar til å ivareta og dokumentere norsk våpenhistorie og våpenkultur.

Skytterorganisasjonene organiserer også treningsskytingen til landets ca. 440 000 registrerte jegere,13 og hvert år avlegger drøyt 100 000 storviltjegere sine obligatoriske treningsskudd og storviltprøve på landets riflebaner. Småviltjegerne er minst like aktive på haglebanene. De fleste skytebaner driftes av foreninger og lag tilsluttet DFS, NJFF og NSF.

Det finnes flere interesseorganisasjoner som favner bransjer (forhandlere/børsemakere), jegere, skyttere og samlere, i tillegg til de organisasjonene som er nevnt.

3.3.3 Våpensamling

Våpensamlere må i tillegg til å tilfredsstille de vanlige krav til våpeneiere, også være medlem av godkjent våpensamlerorganisasjon. Norsk Våpenhistorisk Selskap (NVS) er den eneste godkjente våpensamlerorganisasjon i Norge og har om lag 850 medlemmer, hvorav vel 750 er godkjente samlere av skytevåpen. Vilkårene for å bli medlem i NVS er strenge.14

Våpensamlerne utgjør en ikke ubetydelig del av det norske våpenmiljøet. Det finnes ingen oversikt over hvor mange samlervåpen som finnes i landet. Våpensamlermiljøet bidrar til å ivareta og dokumentere norsk våpenhistorie og våpenkultur, og er et supplement til de offentlige museale institusjoner. Deres samlinger vil på enkeltområder til dels kunne være mer omfattende, variert og spesialisert enn museenes samlinger.

I våpenforskriften ble det gitt en rekke nye materielle regler som til dels erstattet tidligere ulovfestede regler utviklet gjennom forvaltningspraksis. Reglene framgår av forskriften § 16, som blant annet oppstiller vilkår om spesifikasjon av samleområde ved søknad om samletillatelse, begrensning av samlingens størrelse, samt begrensninger i bruken av samlervåpen til test- og demonstrasjonsskyting.

3.3.4 Fremtidige utfordringer

For skyttermiljøene vil det være av helt sentral betydning for et levende og aktivt skyttermiljø for fremtiden å opprettholde rekrutteringen og satsningen på utvikling av juniorene. Våpenmyndighetenes utfordring er blant annet å ta stilling til hva som skal anses som organisasjoner med aktverdige formål, og hva som er akseptable skyteprogram i den enkelte organisasjon.

For både skyttere og våpenmyndigheter vil det være viktig at nasjonale regler tilpasses internasjonale regler, for å lette inn- og uttransport av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon i forbindelse med reiser mellom Norge og utlandet.

For samlerne vil det være av stor betydning å få en vid adgang til å bygge opp samlingene med det innhold den enkelte har størst interesse av, mens det for våpenmyndighetene vil være vesentlig å påse at samling skjer i samsvar med det samlerområde som er godkjent. Det krever stor kompetanse for å avgjøre enkelte søknader, kompetanse som våpenmyndighetene i dag ikke besitter i tilstrekkelig grad.

3.4 Våpentilvirking og handel med skytevåpen i Norge

3.4.1 Børsemakere og andre tilvirkere

Våpenlovens begrep «tilvirking» omfatter både produksjon, reparasjon og ombygging av skytevåpen, jf. § 20. Begrepet omfatter både industriell masseproduksjon og børsemakerens produksjon av for eksempel en enkelt unik hagle. Også reparasjoner av brukte skytevåpen og ombygging av nye eller brukte skytevåpen omfattes, samt den ufaglærte jegers modifisering av eget skytevåpen, som kan skje med politimesterens tillatelse, jf. våpenforskriften § 44 tredje ledd.

Kongsberg Small Arms AS er en av Norges få produsenter av sivile våpen. Landets ca. 50 børsemakere driver hovedsaklig med reparasjon av skytevåpen. En håndfull av disse driver også med ombygging av skytevåpen. Det er da først og fremst tale om større ombygginger av skytevåpen, utover ordinære kolbe- og pipeskift.

3.4.2 Våpenhandlere

Enhver som skal drive handel med skytevåpen og/eller ammunisjon må ha bevilling utstedt av politimesteren. Dette gjelder både for rene detaljister (forhandlere) og importører/grossister. Det stilles krav til personlig skikkethet til alle som søker om bevilling. I tillegg stilles det krav til faglige kvalifikasjoner for de som søker om «full» bevilling, mens det ikke stilles slikt krav til de som for eksempel bare søker om begrenset bevilling til handel med luft- og fjærvåpen. De som har full bevilling er pålagt å føre en ammunisjonsprotokoll, dvs. en fortløpende fortegnelse over alt kjøp og salg av ammunisjon. I tillegg skal det føres en «kvartalsrapport», dvs. en komplett fortegnelse over alt kjøp og salg av registreringspliktige våpen og våpendeler. Denne skal leveres politiet innen 10 dager etter utløpet av hvert kvartal sammen med en komplett lageroversikt.

3.4.3 Fremtidige utfordringer

Børsemakerfaget regnes som ett av de «små håndverksfag», fag som har få utøvere og som ivaretar tradisjonelle håndverkskunnskaper. Disse fagene er berettiget til ekstra støtte for å kunne videreføre gamle håndverksfag både ut fra næringspolitiske og kulturelle begrunnelser.15

Det er som nevnt i dag kun én utdanningsinstitusjon i Norge som utdanner børsemakere. Læreplanen omfatter i dag ikke tilvirking av skytevåpen fra grunnen av, men slik undervisning kan også gis ved børsemakerlinjen på denne skolen. For børsemakerfaget er det viktig at børsemakerlinjen opprettholdes som et faglig tilbud til dem som ønsker å bli børsemakere, slik at våre norske tradisjoner innen faget kan bestå og utvikles videre. Samtidig pekes det på at de faglige krav til kvalifikasjon for tilvirkere ikke bør låses fast til bare en utdanningsinstitusjon.

3.5 Samfunnets behov for sikkerhet

3.5.1 Innledning

De fleste våpen, herunder skytevåpen, er i utgangspunktet utviklet for å dekke legitime formål. Samtidig vil våpen alltid være potensielt særlig farlige gjenstander, med stort misbrukspotensial i feil hender. Samfunnet har et reelt behov for å beskytte seg mot skadevirkninger fra våpen.

Nedenfor følger en kortfattet gjennomgang av områder der konsekvensene av misbruk av skytevåpen er svært synlige.

3.5.2 Drap

I henhold til Kripos nasjonale oversikt over drap16 ble det registrert 29 drap, fordelt på 26 saker begått i 2010. Dette er det laveste antall drapssaker på over 20 år (Kripos 2010). Sammen med årene 2005 og 1994, hadde 2010 også det laveste antall drapsofre. Forskjellene fra år til år er marginale. I perioden 1991-2010 ble det begått 723 drap, hvorav 23 fortsatt er uoppklarte. For tjueårsperioden 1991-2010 var gjennomsnittet pr. år 36,2 drap fordelt på 33,4 saker.

Statistikk for tjueårsperioden 1991-2010 viser at av samlet 723 drap ble 171 drap begått helt eller delvis med skytevåpen, det vil si 23,7 % av drapene (Kripos 2010). En nærmere differensiering viser:

  • 58 saker hvor drap ble begått med hagle

  • 53 saker hvor drap ble begått med pistol

  • 27 saker hvor drap ble begått med revolver

  • 23 saker hvor drap ble begått med rifle

  • 10 saker hvor drap ble begått med maskingevær/-pistol

Drapsoversikten fra Kripos beskriver drap fordelt etter året ugjerningen ble utført. Oversikten gjelder kun forsettlig og overlagt drap (straffeloven § 233). Uaktsomt drap, forsøk på drap eller legemsbeskadigelse med døden til følge inngår ikke i denne statistikken. Statistikken er oppdatert i forhold til rettskraftige dommer. Det framgår ikke av oversikten om det er lovlig registrerte eller ulovlige våpen som er benyttet. Statistisk sentralbyrå (SSB) utarbeider også kriminalstatistikker, men har andre kriterier for hvilke saker som inkluderes.

Statistikken for 2011 vil vesentlig avvike fra tidligere år som følge av massedrapene på Utøya sommeren 2011. Også inntatt i gjennomsnittsberegninger vil disse drapene vesentlig påvirke de tallene som kommer frem. I alt ble 69 personer skutt og drept på Utøya, mens 66 personer ble skadet. Til sammenligning var kun 3 av totalt 29 drap i Norge begått helt eller delvis med skytevåpen i 2010. Dette er en meget lav andel sammenlignet med USA, der 2 av 3 drap begås med skytevåpen.17

3.5.3 Selvdrap

I henhold til Statistisk Sentralbyrås oversikt18 har forekomsten av selvdrap i Norge vist en moderat nedgang siden midten av 1990-tallet. Femårsperioden 1986-1990 utgjorde en statistisk topp i perioden, med et årsgjennomsnitt på 651 selvdrap. Til sammenligning forekom det 573 selvdrap i 2009, hvorav 97 selvdrap ble utført ved skyting.

Forekomsten av selvdrap ved skyting har hatt en markant nedgang siden midten av 90-tallet. Det årlige gjennomsnittet for femårsperioden 2004-2009 var henholdsvis 83 selvdrap, mot tilsvarende gjennomsnittlig 183 selvdrap ved skyting årlig i perioden 1986-1990, og gjennomsnittlig 161 selvdrap ved skyting årlig i perioden 1991-1995. Selvdrap ved skytevåpen foretas i all hovedsak av menn.

3.5.4 Drap-selvdrap

Over 90 % av gjerningspersonene i saker som gjelder drap-selvdrap er menn, og over 80 % av dem som blir drept er kvinner.19 Majoriteten av drap-selvdrap skjer i nære relasjoner. Hovedgruppen relasjoner er parforhold; gift, samboer, forhenværende samboer, separert og skilt. Kvinnen i parforholdet har i forkant av drapet ofte tatt initiativ til samlivsbrudd. Sammenlignet med andre drap har både gjerningsperson og offer høyere alder ved drap-selvdrap. De fleste drap-selvdrap skjer med skytevåpen.20 Gjerningspersonene ved drap-selvdrap er i mindre grad enn andre drapsmenn sosialt marginalisert. Psykisk ustabilitet er ofte en faktor, som også må sees i sammenheng med vedvarende samlivskonflikt og frykten for tap av familie, arbeid og sosial posisjon.21 SSBs statistikk viser at 1 av 4 som har drept en de hadde en nær relasjon til, også tar selvmord.

3.5.5 Ulykker

I henhold til Statistisk Sentralbyrås oversikt «Tabell 15, Dødsfall av ulykker 2008»», var det ingen registrerte dødsfall med skytevåpen som følge av ulykker i 2008, og kun ett registrert dødsfall med skytevåpen i 2009 (sist tilgjengelige år).22

3.5.6 Våpenbruk i kriminelle miljøer

Det har vært av interesse for utvalget å se nærmere på tilgjengelige opplysninger om ulovlig våpenbruk i kriminelle miljøer. Våpenlovgivningen vil i utgangspunktet bare kunne regulere direkte de lovlige våpen i samfunnet. På den annen side vil våpenlovgivningen utvilsomt kunne påvirke omfanget av misbruk av i utgangspunktet lovlige våpen, gjennom å sette klare krav til hvem som skal kunne erverve og inneha våpen, krav til våpenoppbevaring for å hindre tyveri, mv.

I utvalgets møte med representanter fra Kripos, ble Kripos’ interne statistikk for straffesaker som involverer skytevåpen gjennomgått. Statistikken er utarbeidet fra tallmateriale hentet fra anmodninger om laboratorieundersøkelse som er sendt fra de ulike politidistriktene til Kripos. Under møtet opplyste representantene fra Kripos at det fortrinnsvis er ulovlige skytevåpen som er benyttet i straffesakene. I mange tilfelle er skytevåpnene verken registrert i våpenregisteret, eller registrert som stjålne, når de registreres i straffesaker, men i noen tilfelle kan dette ha sin årsak i at våpennummeret er slipt vekk. Ut fra dette kan det synes å gå skillelinjer mellom de lovlige skytevåpen registrert i våpenregisteret, og ulovlige skytevåpen i kriminelle miljøer.

Gjengkriminalitet

Med gjengkriminalitet menes en av flere forskjellige typer av kriminelle nettverk. Det finnes mange ulike typer gjenger med forskjellig fokus; narkogjenger, taggergjenger, MC-gjenger, gategjenger, etniske gjenger, skinheads osv.23 Politidirektoratets handlingsplan for bekjempelse av kriminelle gjenger fra 2006 definerte en gjeng som:

«En gruppe (ofte aldersavgrenset) som holder sammen over tid, utøver straffbare handlinger og/eller ordensforstyrrende og aggressiv adferd i det offentlige rom. Gjengen har et eller annet symbolsk uttrykk for gruppetilhørighet som for eksempel navn, symboler, klesstil språk osv».

Politiets innsats mot kriminelle har vært og er fortsatt prioritert.24 Et betydelig antall skyte-, stikk- og slagvåpen er beslaglagt og store verdier i kontanter, gods og eiendommer er inndratt. Bevisførsel om gjengtilknytning vil normalt medføre skjerpet straff for medlemmene.

Gjengdannelser medfører at medlemmene helt eller delvis samarbeider om kriminaliteten. Gjengmedlemmet har et nettverk rundt seg som vedkommende kan spille på. Svært viktig er gjengens ytre nettverk av familie, venner og bekjente som kan mobiliseres om situasjonen skulle kreve det. Nettverket øker sannsynligheten for at kriminelle handlinger begås, at kriminaliteten lykkes og at gjengmedlemmet unndrar seg strafforfølging. Derfor er også organisert kriminalitet gjennomgående mer alvorlig enn kriminalitet som ikke er det. Videre medfører gjengdannelser at det enkelte medlem er mer risikovillig enn som enkeltperson. Som medlem av en gjeng kan man innlate seg på oppgjør med andre gjenger, torpedovirksomhet, trusler mot rettsaktører osv. Organiseringen og den kriminaliteten som springer ut av organiseringen medfører at gjengdannelser er alvorlige.

Det har vært en rekke offentlige hendelser hvor skytevåpen har vært benyttet av gjengmedlemmer, til dels med fare for det øvrige publikum. Senest sommeren 2006 ble det åpnet ild mot antatte gjengmedlemmer midt i folkemengden på Aker Brygge i Oslo.

Som følge av kriminalitetsutviklingen på dette området initierte Politidirektoratet en satsning mot gjengproblematikken, og et eget gjengprosjekt ble opprettet. I perioden 2006 – 2009 gjennomførte politiet betydelig beslag, blant annet over hundre skytevåpen og i overkant av 32 millioner kroner i kontanter.

Gjenger er i dag et økende problem i stadig flere politidistrikter, særlig i byer og tettsteder. Det er grunn til å forvente at denne utviklingen vil fortsette og at de etablerte gjengene inngår allianser med lokale kriminelle grupper og at nye gjengdannelser vil oppstå i distriktene.

Oslo politidistrikt har i samarbeid med Oslo kommune avdekket at flere unge gjengangere opererer sammen i urogrupper. Dette er svært belastende ungdomsmiljøer som uten oppfølging kan utvikle seg til å bli, eller bli rekruttert inn i, etablerte gjenger. Et kjennetegn ved disse nye urogruppene er hyppigheten av straffbare handlinger, spesielt vold og ran, Flere gjengmedlemmer er involvert i organisert kriminalitet, hovedsaklig innførsel og omsetning av narkotika. De minoritetsetniske gjengene er samtidig de kriminelle aktørene i Norge som har størst tilgang på skytevåpen, og de har demonstrert både en evne og vilje til å bruke våpnene.25

Det har ikke latt seg gjøre å fremskaffe en oversikt over andre områder der skytevåpen brukes av kriminelle. Dette skyldes at straffesakene ikke registreres slik at opplysninger om bruk av skytevåpen er tilgjengelige på en enkel måte. Utvalget ønsket å se nærmere på blant annet kriminelles bruk av deaktiverte våpen, trusler med skytevåpen, ran med skytevåpen og legemsbeskadigelse med skytevåpen, men har ikke kunnet gjøre det.

3.6 Våpenforvaltningen

Gjeldende våpenlov av 1961 legger ansvaret for den forvaltningsmessige kontroll av sivile våpen til politiet. Etter § 7 første ledd er det politimesteren eller den han bemyndiger som skal gi tillatelse til å erverve skytevåpen. Det samme gjelder myndigheten til dispensere fra alderskravet (§ 7 fjerde ledd), utstede våpenkort (§ 8), gi tillatelse til å endre et skytevåpens karakter (§ 8 tredje ledd), tilbakekalle våpenkort (§ 10), beslutte innlevering av våpen og ammunisjon i forbindelse med tilbakekall av våpenkort (§10 fjerde ledd), gi handels- og tilvirkingsbevilling for skytevåpen (§§ 16 og 20, jf. våpenforskriften), kontroll med sivil oppbevaring (§ 27a annet ledd), kontroll med våpenhandlere (våpenforskriften kap.25), kontroll med sivile skytebaner (forskrift av 1. juli 1988) mv. Politiets ansvar for våpenforvaltningen er ytterligere spesifisert i våpenforskriften.

3.6.1 Historisk våpenforvaltning

Ot.prp. nr. 56 (1926) «Om utferdigelse av en lov om innførsel, utførsel og salg av våben og ammunisjon samt deler derav», fremmet av Forsvarsdepartementet 25. juni 1926, ledet frem til våpenloven av 28. juni 1927, som trådte i kraft 1. april 1928. Loven var gjeldende frem til den i 1961 ble avløst av nåværende våpenlov. I de innledende bemerkningene til motivene heter det blant annet følgende i nevnte Ot.prp.:

«Lovens hensikt er at der ved dens hjelp skal kunne øves fornøden kontroll med våben og ammunisjon for å hindre at disse saker kommer på urette hender og kan anvendes i forbrydersk hensikt.»

Videre heter det i lovproposisjonen:

«De nugjeldende regler om opbevaring og salg av våben og ammunisjon er utferdiget med hjemmel dels i § 6 i ildfarlighetsloven av 3. mai 1874 med senere tilleggslover dels i forannevnte kongelige resolusjon av 5. april 1918 (kfr. bl.a. kongelig resolusjon av 5. juni 1915, 13. august 1915. 1. februar 1918, 22. februar 1918, 29. oktober 1925, plakat av 11. juni 1915, Socialdepartementets rundskrivelse av 27. mai 1918 og 10. mars 1920, Justisdepartements rundskrivelse av 17. april 1920, 13. november 1922 og 8. desember 1925.»
…………………………
«Lovutkastet er formet således, at det stort sett omfatter de regler som hittil har vært gjeldende for innførsel, utførsel og handel. Disse regler har nemlig i alt vesentlig vært tilstrekkelige for en effektiv kontroll, liksom de nu er så vel innarbeidet at også gjennemførselen av den nye lovs bestemmelser, herved antas å ville medføre liten friksjon. Under hensyntagen hertil, og da kun militærvesenet ved sine magasiner kan overta en betryggende opbevaring av våben og ammunisjon i den utstrekning som praksis har vist er nødvendig av hensyn til kontrollen, bør denne sak også fremtidig inntil videre henhøre under Forsvarsdepartementet.
Den vesentligste forandring av de nugjeldende regler, som foreslås i lovutkastet, er bestemmelsen i § 15 om at handel m.v. med våben og ammunisjon skal være gjenstand for bevilling av vedkommende departement eller av den myndighet dette måtte bestemme.»

Ut av dette kan leses at lovgivningen forut for våpenloven av 28. juni 1927 var relativt fragmentarisk, og at loven i første rekke var en kodifisering av gjeldende rett. Det nye var i første rekke kravet om bevilling for handel med skytevåpen og ammunisjon.

Loven lå under Forsvarsdepartementet som ønsket kontroll med innførsel og utførsel av skytevåpen. Av beredskapsmessige hensyn ønsket man kontroll med produksjon av ammunisjon i den forstand at ammunisjonsproduksjonen ble opprettholdt. Av denne grunn skulle blant annet all produksjon av ammunisjon til statens våpen skje i Norge.

Selv om Forsvaret hadde betydelige interesser i sivile våpen, hadde politiet likevel en sentral rolle i den sivile våpenforvaltning. Politiet hadde allerede på denne tiden en lang tradisjon for å ha en betydelig rolle som et offentlig forvaltningsorgan. Selv om søknad om erverv av skytevåpen etter loven av 1927 skulle avgjøres av Justisdepartementet ved Den Sivile Våpenkontroll, skulle alle søknader «være anbefalt av politimyndigheten (politimester, lensmann) i det distrikt hvori kjøperen er bosatt». Søknaden skulle inneholde «opgave over kjøperens navn, stilling og bopel, våbenets art og hensikten med anskaffelsen. Gjelder anskaffelsen revolver (pistol) med en totallengde ikke over 20 cm, må politiattesten uttrykkelig angi om anskaffelsen er nødvendig til selvforsvar.»

I motivene til loven av 1927 fremgår det bl.a.

«Disse paragrafer bør uttrykke den nuværende, gjennemprøvede ordning med salgskontroll, der er delt mellom politiet og den i § 7 nevnte myndighet (som foran nevnt for den generalfelttøimesteren), nemlig at politiet har all kontroll med ammunisjon (salg, opbevaring hos kjøpmenn m.v.), mens kontrollen med våbenhandlen ligger hos den dispenserende myndighet.
Det må altså bli politiet, der utsteder salgstillatelse for ammunisjon, og som kontrollerer kjøpmenns lagre og sprengstoffprotokoller (jfd. § 22). ved anskaffelse av våben trenges alene en anbefaling (pålidelighetsattest) fra politiets side.»

Under henvisning til dette og at bestemmelsene langt på vei var en kodifisering av gjeldende rett, må det legges til grunn at politiet også forut for loven av 1927 hadde en sentral rolle i den sivile våpenforvaltning.

Som det fremgår foran, var det vesentligste i den nye loven kravet om handelsbevilling for salg av skytevåpen. Av § 15 fremgikk det:

«Andragende om bevilling til å drive handel (agentvirksomhet) innsendes gjennem politimyndigheten (politimester, lensmann) i det distrikt hvor ansøkeren er bosittende (det stedlige politi). I tilfelle anbefaling må andragendet ledsages av en erklæring fra politimesteren i nevnte distrikt om at det fra politiets side intet vites iveien for at ansøkeren driver sådan virksomhet.»

Politiets kontroll på dette området var likevel langt mindre omfattende enn i dag. Av forarbeidende til loven fremgår det bl.a. at ved «salg av våben til skytterlagsmedlemmer gjelder nu den regel, at 6,5 mm. geværer kan fås kjøpt uten politiattest ved innsendelse av rekvisisjon gjennem Skytterkontoret til Kongsberg våbenfabrikk. Heri hverken kan eller bør nogen forandring skje». Videre hadde salonggevær på denne tiden samme rettslige stilling som haglgeværer. Sistnevnte våpen var ved nyerverv ikke underlagt registreringsplikt frem til 1. oktober 1990.

3.6.2 Dagens våpenforvaltning

Behandling av søknader om ervervstillatelse

Politiet som forvaltningsorgan er i dag tillagt ansvaret som kontrollmyndighet for sivile skytevåpen. Dette omfatter en rekke oppgaver. Årlig behandler politiet 40-50.000 søknader om våpenerverv. I tillegg til undersøkelse av søkerens skikkethet, må politiet for hvert enkelt våpen kontrollere søkerens behov, fortrinnsvis jakt og øvelses- og konkurranseskyting. Innføringen av såkalt jaktvåpengarderobe26 i 2009 har gjort denne delen av saksbehandlingen noe enklere, ved at hver jeger kan erverve og inneha inntil seks jaktvåpen uten å måtte dokumentere et særskilt behov. Ved erverv til øvelses- og konkurranseskyting må saksbehandleren få dokumentert at våpenet er egnet til det aktuelle program og at søkeren er tilknyttet ikke bare sitt lokale skytterlag, men også det forbundet som administrerer det programmet som våpenet skal brukes til. Dette fordrer ikke bare våpenkunnskap, men også inngående kunnskap til gjeldende regler og gjeldende retningslinjer.

Søknader om våpen til samling

Erverv av skytevåpen til samling skaper spesielle utfordringer for politiet. Dette gjelder bl.a. godkjennelse av det enkelte samleområde som forutsettes å være klart definert og innenfor et våpenhistorisk begrunnet samleområde. I tillegg vil slike søknader ofte være vedlagt en liste over våpen som ønskes tatt inn i samlingen. Det må da for hvert enkelt våpen vurderes hvorvidt dette faller innenfor samleområdet eller ikke. Dette krever helt spesielle våpenhistoriske kunnskaper som politiet ikke er i besittelse av. Søknader om å få godkjent et samleområde har derfor regelmessig vært forelagt Politidirektoratet som frem til sommeren 2011 har benyttet Forsvarsmuseet som våpenhistorisk konsulent. Forsvarsmuseet har imidlertid i brev av 22. juli 2011 meddelt at de grunnet ressurssituasjonen ikke ser seg i stand til å bistå med uttalelser i saker tilknyttet våpensamlinger. Bistanden er derfor terminert, foreløpig frem til sommeren 2012. Dette har ledet til at Politidirektoratet har besluttet at søknader om å få godkjent et samleområde foreløpig må legges i bero.

Oppfølgning av den enkelte våpeneier

Oppfølgning av den enkelte våpeneier kan dels være kontroll av sivil oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon, men ikke minst oppfølgning med sikte på mulig tilbakekall fordi våpeneieren ikke lenger fyller vilkårene for å inneha skytevåpen. Dels vil dette kunne skje på grunn av straffbare handlinger våpeneieren er domfelt for eller under etterforskning for, dels på bakgrunn av opplysninger som politiet ellers måtte ha om vedkommende. Dette kan for eksempel være opplysninger som fremkommer i politiets operasjonslogg om bistand grunnet vedkommendes utagerende adferd enten dette har sin årsak i beruselse eller ikke, eller bistand til å få vedkommende overbrakt til det psykiatriske helsevesen.

I andre tilfelle kan signalene om at skikketheten ikke lenger er tilfredsstillende være langt mer uklare. Det ligger en betydelig utfordring i å fange opp slike signaler som kan indikere behov for tilbakekall av våpenkort. Det ligger en enda større utfordring i å tolke disse signalene korrekt. Når det foreligger grunnlag for å vurdere tilbakekall av våpenkort grunnet manglende skikkethet, er det av største viktighet at det blir handlet tilstrekkelig raskt. Samtidig kan det være vanskelig å avgjøre hva som er et riktig resultat uten en grundig og mer tidkrevende vurdering.

En annen sentral del av politiets oppfølgning av den enkelte våpeneier, er kontrollen med at våpeneieren fortsatt har behov for hvert enkelt våpen vedkommende har. Dette er en kontroll som i dag er vanskelig å gjennomføre systematisk, og som oftest blir gjort når våpeneieren av en eller annen grunn har kommet i politiets søkelys. I mange tilfelle vil dette skje i forbindelse med at våpeneieren søker om ytterligere våpen.

Skytevåpen i dødsbo

Mange skytevåpen kommer på avveie når eieren dør. En betydelig utfordring for politiet er å følge opp skytevåpen i dødsbo. Politiet har i dag ikke tilstrekkelige ressurser til å følge opp saker som gjelder våpen i dødsbo, og innsatsen varierer fra distrikt til distrikt. Det vil kunne være vanskelig å komme i kontakt med rette vedkommende med ansvar for bobehandlingen, og det kan også være tilfeller der arvingene ikke kjenner til at det er skytevåpen i boet. Skytevåpen i dødsbo representerer en ikke ubetydelig fare for lekkasjer av våpen til kriminelle miljøer.

Kontroll av skytterorganisasjoner

Etter våpenforskriften kan tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen til øvelses- og konkurranseskyting gis til søker som kan dokumentere medlemskap og aktivitet i forening tilsluttet godkjent skytterorganisasjon.

Skytterorganisasjonen må være godkjent av Politidirektoratet for at medlemskap skal berettige et behov for skytevåpen. Det kreves at organisasjonen arrangerer årlige, terminfestede og organiserte skytinger med den våpentype som det søkes tillatelse for og som det er utarbeidet program for.

Når programmene kan gi grunnlag for erverv av nye typer skytevåpen, skal programmet godkjennes av Politidirektoratet. Politidirektoratet vil ved vurderingen se hen til om programmet krever skytevåpen som anses uønsket i sivilt eie.

For godkjenning kreves det at organisasjonen har et aktverdig formål, og det bør kunne forutsettes at formålet er i samsvar med norsk våpenkultur.

Kontroll av våpenhandlere

Politiet er pålagt kontroll av våpenhandlere. Denne består blant annet i å kontrollere at våpenhandlernes kvartalslister stemmer med fortegnelser over den enkeltes salg av våpen sammenholdt med lister over de våpen som kommer inn til den enkeltes våpenlager. Videre skal politiet kontrollere forhandlernes ammunisjonsprotokoll, i tillegg til kontroll av at forretnings- og lagerlokalene til enhver tid tilfredsstiller gjeldende bestemmelser. I dette ligger også kontroll av at våpen og ammunisjon oppbevares i henhold til regelverket.

Kontroll med sivile skytebaner

Etter forskrift om anlegg og kontroll og godkjennelse av sivile skytebaner av 1. juli 1988 gitt i medhold av våpenloven § 28, skal politiet godkjenne og føre løpende kontroll med sivile skytebaner. Ved nyanlegg, ombygging eller utvidelse av skytebaner forutsetter forskriftene så vel sikkerhetsmessig vurdering før prosjektet tillates igangsatt som etterfølgende godkjennelse før banen tas i bruk.27

3.6.3 Fremtidige utfordringer

Tilstrekkelig kontroll på våpenforvaltningen

En av dagens og fremtidens viktigste utfordringer er å skaffe tilstrekkelige ressurser til arbeidet med våpensaker, og god kvalitet på våpenforvaltningen i alle ledd.

Dagens våpenforvaltning er fordelt på 27 politidistrikter. Mange distrikter har delegert våpenforvaltningen til de enkelte tjenestesteder, noe som skaper utfordringer med å ha en enhetlig og felles våpenforvaltning der utfallet av den enkelte sak er uavhengig av hvilket distrikt som har behandlet saken. Dette gjelder all saksbehandling, enten det er tale om tillatelse til erverv av våpen, oppfølging av om den enkelte våpeneier fortsatt tilfredsstiller kravene og har et reelt behov for våpenet, kontroll med våpenorganisasjoner, våpenhandlere, tilvirkere mv.

Våpen med særskilt skadepotensiale

Den dramatiske og særdeles tragiske hendelsen på Utøya 22. juli 2011 synliggjorde et behov for en ekstra nøye gjennomgang av hvilke typer skytevåpen som skal kunne erverves til sivilt bruk.

En vesentlig del av denne problemstillingen vil omfatte spørsmålet om og i tilfelle hvilke halvautomatiske rifler som fortsatt skal kunne erverves til sivile formål, eventuelt hvem som kan erverve slike skytevåpen. Problemstillingen er likevel også aktuell for andre typer skytevåpen, jf. at det i dag ikke gis tillatelse å erverve rifle i kal. 50 bmg, selv om dette våpenet ikke kan avfyre halvautomatisk ild. Myndighetene må derfor kunne evne å fange opp når det kommer nye våpen på markedet og disse representerer en særskilt og uakseptabel risiko.

Antall skytevåpen i sivilt eie

Skytevåpen kan i dag ikke erverves uten at erververen tilfredsstiller personlige krav til skikkethet og det foreligger et behov eller annen rimelig grunn. Tanken bak dette er at det ikke skal være flere skytevåpen i sivilt eie enn det som kan begrunnes i et legitimt behov, noe som ble lagt til grunn allerede ved våpenloven av 1927.

Det er en betydelig utfordring å ha en løpende kontroll av at denne forutsetning er til stede for den enkelte våpeneier, ikke bare ved erverv, men så lenge våpenet eies av den enkelte. Det er tidkrevende å gjennomføre en god kontroll av om den enkelte våpeninnehaver fortsatt fyller vilkårene for å inneha skytevåpen, for eksempel om vedkommende er aktiv i en skytterorganisasjon eller fortsatt driver med jakt.

En slik oppfølging vil kreve betydelig mer ressurser enn det som i dag brukes i politidistriktene.

Våpen til samling utgjør samlet sett ikke en betydelig del av de sivile skytevåpen, men den gjennomsnittlige samler har et adskillig større antall våpen enn den gjennomsnittlige jeger og konkurranseskytter. Det synes å være en vanlig oppfatning blant våpensamlerne at skytevåpen til samling må være fullt operative skytevåpen. I dette ligger en oppfatning om at et deaktivert skytevåpen ikke lenger har interesse som samlevåpen.

Dersom man har et restriktivt syn på samling, vil man kunne peke på at enkelte våpensamlere disponerer over et til dels betydelig antall våpen, og at det kan reises spørsmål om det fortsatt bør være våpensamlerne som skal sette premissene for hvilke våpen som skal kunne erverves til samling, eller om slike våpen av hensyn til samfunnets sikkerhet bør være deaktiverte. Videre kan en stille spørsmål om dette er en oppgave i det hele som bør tilligge sivile. Det kan tenkes at museene bør overta denne oppgaven i større grad enn det som er tilfellet i dag.

På den annen side er det en kjensgjerning at de aller fleste våpensamlere er seriøse og svært opptatt av å oppfylle alle krav til sikkerhet. Det er ikke grunn til å tro at det er noen stor fare for lekkasje fra våpensamlere til kriminelle. Mange våpensamlere har verdifulle samlinger som kompletterer offentlige samlinger, og av den grunn bør oppmuntres.

Våpeneiere med ekstreme holdninger

Det er knyttet spesielle utfordringer til personer som gir uttrykk for ekstreme holdninger, særlig der dette gjøres i diskusjonsfora på internett, som oftest under et dekknavn. Selv om utgangspunktet er at synspunkter og meninger som er ytret i henhold til vanlige demokratiske spilleregler og som ikke er i strid med norsk lov må aksepteres, er det likevel grunn til å frykte at holdninger som støtter eller unnskylder kriminalitet utgjør en økt risiko for å utøve kriminelle handlinger. Personer som gir uttrykk for sosiopolitiske, religiøse, (sub-) kulturelle eller personlige holdninger som støtter eller unnskylder kriminalitet har en forhøyet risiko for å gjennomføre denne type handlinger.28 Det er derfor av vesentlig betydning at politiet klarer å fange opp og identifisere personer som offentlig gir uttrykk for ekstreme holdninger, ikke minst på nettsteder, med sikte på vurdering av tilbakekall av våpenkortet.

Kontakt mellom politiet og helsevesenet og andre

Det er sjelden politiet via helsevesenet eller forsvaret får kjennskap til saker der vilkårene for fortsatt å inneha skytevåpen ikke er eller ikke lenger er til stede. Det er en utfordring å etablere kontakt mellom helsepersonell og politi uten at regler om taushetsplikt er til hinder.

Endring av et skytevåpens karakter

Det er og vil fortsatt være en utfordring at det er enkelt å skaffe deler til skytevåpen som vesentlig kan endre et skytevåpens karakter. På internett foregår også diskusjonsgrupper hvor det diskuteres hvordan man lettest kan få tak i slike deler.

I EUs våpendirektiv artikkel 6 gis blant annet regler om krav til kontroll ved ervervelse av skytevåpen på internett.

Et sentralt og funksjonelt våpenregister

Dagens sentrale våpenregister ble innført på landsbasis kort tid før det første nasjonale våpenamnestiet ble gjennomført i 2003/2004. Grunnlagsmaterialet for det sentrale registeret var de lokale edb-baserte registrene som ble slått sammen til ett register. Dataene til de enkelte lokale edb-baserte våpenregistrene var igjen lagt inn på bakgrunn av de tidligere manuelle registrene som hadde svært varierende kvalitet.

Datakvaliteten på dagens sentrale våpenregister er derfor av svært vekslende karakter og mange våpen er lagt inn på en slik måte at de ikke lett kan gjenfinnes ved søk på våpentyper eller kaliber. Registerets troverdighet og muligheter til å gi ut pålitelig statistikk er derfor begrenset.

Et nytt sentralt våpenregister der alle data er korrekt lagt inn og lett kan gjenfinnes, og med mulighet til å hente ut tilstrekkelig og pålitelig statistikk er derfor en forutsetning for en fremtidig tilfredsstillende våpenforvaltning.

Fotnoter

1.

Jegerregisteret.no og SSB.

2.

Våpenforskriften § 19 om erverv av skytevåpen til beskyttelse mot farlige dyr (isbjørn) er en spesialbestemmelse med begrenset betydning utenfor Svalbard.

3.

Kilde: «Lund Rapporten» (Dokument nr. 15 (1995-1996)) kap.13.

4.

Stortingsmelding 32

5.

Kilde: Forsvaret: http://forsvaret.no/om-forsvaret/avdelinger-i-forsvaret/heimevernet/om-heimevernet/sider/hv-historie.aspx

6.

I følge oppslag i Aftenposten av 19. september 2011 går det frem av tapsregisteret til Forsvaret at til sammen 1265 AG3-geværer har forsvunnet siden 1968.

7.

Kilde SSB, 2007

8.

Jegerstatistikk http://www.ssb.no/emner/10/04/10/jeja/index.html (2011) «Hver femte mann er jeger» http://www.ssb.no/vis/samfunnsspeilet/utg/200904/01/art-2009-10-05-01.html

9.

http://www.ssb.no/histstat/tabeller/14-29.html (2011)

10.

http://www.ssb.no/emner/10/04/10/elgjakt/index.html (2011)

11.

Se www.nordichunters.org (2011)

12.

Krav som stilles for at en organisasjon kan godkjennes, samt krav for erverv av skytevåpen til konkurransebruk, er nærmere omtalt i de over nevnte forskriftsbestemmelser.

13.

Jegerregisteret driftes av Brønnøysundregistrene. Jegerregisteret er et register over personer som har kvalifisert seg til å drive jakt i Norge, og gir samtidig en oversikt over hvilke av de registrerte jegerne som har betalt jegeravgift. Jegerregisteret inneholder også opplysninger om personer som er fradømt jaktrett for kortere eller lengre tid. Kilde: www.jegerregisteret.no (30.11.2011 kl. 1930).

14.

Fra NVS hjemmeside: Kun gjester invitert av et medlem (vert) av Selskapet kan søke om medlemskap, etter at gjesten har deltatt på minimum 6 møter over en periode på 12 måneder. I gjesteperioden vil selskapet og gjesten få et inntrykk av om et eventuelt medlemskap gir gjensidig utbytte. I gjesteperioden skal gjesten bli kjent med to faddere som skal attestere medlemssøknaden. Fadderne signerer og attesterer søknaden som tegn på at de anbefaler og anerkjenner søkerens egnethet til å bli medlem i NVS. En medlemskapskomité med to medlemmer valgt på Generalforsamlingen vurderer innkommende søknader og avgir en innstilling til Styret for beslutning. Søkeren vil enten bli tilbudt medlemskap i NVS eller få sin søknad avvist.

15.

www.maihaugen.no/no/Norsk-handverksutvikling/Smahandverksfag/Fagene

16.

Kripos: «Drapsoversikt 2010»

17.

Miller, Hemenway & Azrael, 2007

18.

SSB: Tabell 9, Selvmord, etter dødsmåte 1976-2009.

19.

Galta, Lerstøl & Wik 2010

20.

Galta, Lerstøl & Wik 2010

21.

Galta, Lerstøl & Wik 2010

22.

Statistikk for andre kategorier, herunder for eksempel trussel med skytevåpen, ran med skytevåpen, legemskrenkelse med skytevåpen som ikke medfører død osv. har vært vanskelig tilgjengelig. Utvalget har ikke funnet sikre tall som kan legges inn som grunnlaget for utvalgets arbeid.

23.

Politidirektoratet. Politiets bekjempelse av kriminelle gjenger i perioden 2011 til 2015

24.

Politidirektoratet. Politiets bekjempelse av kriminelle gjenger i perioden 2011 til 2015

25.

Politidirektoratet. Politiets bekjempelse av kriminelle gjenger i perioden 2011 til 2015

26.

Våpenforskriften § 12 annet ledd: Søker kan erverve og inneha inntil 6 komplette jaktvåpen. Tillatelse til å erverve og inneha mer enn 6 jaktvåpen kan bare gis til søker som kan dokumentere et meget kvalifisert behov. Fra 1. juli 2009.

27.

Jf. rundskriv av 1. juli 1988 fra Justis- og politidepartementet

28.

Belfrage, H and S Strand. «Structured Spousal Violence Risk Assessment: Combining Risk Factors and Victim Vulnerability Factors». International Journal of Forensic Mental Health 7 (2008): 39-46.

Til dokumentets forside