Lovens formål er å bidra til økt forbrukervelferd ved å fremme forretningsforbindelser mellom næringsdrivende med en høy etisk standard, særlig i form av effektive og forutberegnelige relasjoner.

Med forbrukervelferd menes velferd for sluttkunder gjennom lave priser, høy kvalitet, bredt vareutvalg og høy grad av tilgjengelighet.

Loven gjelder for omsetning mellom næringsdrivende av dagligvarer til bruk i husholdningen som er ment for detaljistsalg i butikk. Loven gjelder også for salg av næringsmidler og forbruksartikler til storkjøkken. Loven gjelder ikke mellom næringsdrivende og forbrukere.

Kongen kan ved forskrift fastsette bestemmelser om lovens virkeområde og om forholdet til andre lover.

Handelstilsynet for dagligvaresektoren er ansvarlig for å føre tilsyn med loven. Handelstilsynet skal være et uavhengig organ ledet av en direktør utnevnt av Kongen i statsråd. Handelstilsynet skal ikke kunne instrueres i enkeltsaker.

Som ledd i sitt tilsyn skal Handelstilsynet

• kontrollere at lovens forbud og påbud overholdes og håndheve disse,

• utgi årlige rapporter om utviklingen i næringens kontrakts- og handelspraksis.

Forretningsforhold skal bygge på redelighet, forutberegnelighet og gjensidig respekt for immaterielle rettigheter.

Avtaler skal inngås skriftlig. Avtaler skal klart beskrive hvilke ytelser partene er forpliktet til å levere, herunder markedsføringstjenester, og dessuten inneholde bestemmelser om prosedyrer for prisendringer, bestillinger (herunder volum) og leveringsforpliktelser. En part kan ikke ensidig gi påbud om endringer i forpliktelser etter at avtale er inngått.

Partene har forut for avtaleinngåelse om distribusjon og salg krav på all relevant informasjon den andre parten besitter som er av betydning for fastleggelse av forpliktelsene etter avtalen. Dette gjelder likevel ikke informasjon den annen part har en legitim grunn til å bevare hemmelig.

Produkt-, markedsførings- og forretningskonsepter, herunder resepter, som en part har blitt kjent med gjennom forretningsforhold eller sonderinger om forretningsforhold, må ikke uten skriftlig samtykke utnyttes til produksjon, markedsføring eller lansering av produkter som ikke klart distanserer seg fra det opprinnelige konsept.

Der en part i god tro har foretatt investeringer eller foretatt andre disposisjoner i henhold til enighet med en annen part om produktutvikling, mulig leieproduksjon e.l., er den annen part forpliktet til å opptre på en måte som ivaretar den annens berettigede forventninger.

Ansvar for svinn og økonomisk ansvar for kundereklamasjoner skal være regulert i den enkelte avtale.

Det skal avtales frister for varsling av delisting av produkter og oppsigelse av avtaleforholdet. Slike frister skal avtales selv om avtalen ellers fastsetter tidsvinduer da delisting kan finne sted. Delisting skal begrunnes skriftlig.

Ingen parter må benytte forretningsmetoder som kan fremkalle alvorlig frykt hos andre parters ansatte, f.eks. trusler om utilbørlige represalier eller spredning av usann informasjon.

Kongen i statsråd kan gi forskrifter om hva som skal anses som god handelsskikk etter § 4.

Handelstilsynet kan gi slike påbud som finnes nødvendig for at forbud gitt i eller i medhold av denne lov overholdes. Et påbud kan gå ut på forbud mot vilkår, avtaler eller handlinger, påbud om å utlevere informasjon eller andre handlinger som er nødvendige for å sikre etterlevelsen. Handelstilsynet kan også fatte vedtak som fastslår at det har skjedd en overtredelse av loven.

Ved forsettlige eller uaktsomme overtredelser av

• a) §§ 5-11,

• b) vedtak etter § 13,

• c) forskrifter i medhold av § 12, og

• d) § 15,

kan Handelstilsynet ilegge overtredelsesgebyr.

Overtredelsesgebyret skal gjenspeile overtredelsens grovhet, foretakets vinning og de potensielle skadevirkningene for forbrukerne.

Enhver plikter å gi Handelstilsynet de opplysninger som disse myndigheter krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven, bl.a. for å undersøke en mulig overtredelse av denne lov eller vedtak i medhold av denne lov, eller for å undersøke handelsgene kan kreves gitt skriftlig eller muntlig innen en fastsatt frist både fra enkelte og fra grupper av foretak og kan nedtegnes og lagres som lydopptak.

Den kontrollerte har plikt til å la Handelstilsynet få besiktige bedrifter, andre faste eiendommer og løsøregjenstander. På samme vilkår som nevnt i første ledd kan Handelstilsynet for gransking kreve utlevert alle typer informasjon og bærere av slik informasjon.

Opplysninger som kreves etter første og annet ledd, kan gis uten hinder av den lovbestemte taushetsplikt som ellers påhviler ligningsmyndigheter, andre skatte- og avgiftsmyndigheter og myndigheter som har til oppgave å overvåke offentlig regulering av ervervsvirksomhet.

Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler for opplysningsplikt og gransking.

Konkurransetilsynet skal gi Handelstilsynet bistand i utføringen av Handelstilsynets oppgaver etter denne lov.

Handelstilsynet har taushetsplikt om identiteten til foretak eller person som gir tips om overtredelse av §§ 4-11 og forskrifter etter § 12. Taushetsplikten gjelder også overfor sakens parter og deres representanter. Anmodning om påbud etter § 13 omfattes ikke av taushetsplikten.

Forvaltningsloven §§ 13 til 13e gjelder tilsvarende så langt de passer.

Vedtak om påbud etter § 13 kan bringes inn for Markedsrådet. Markedsrådet kan prøve alle sider av saken, og skal særlig iaktta at vedtaket er proporsjonalt. Fristen for å klage til Markedsrådet er 3 uker.

Vedtak om overtredelsesgebyr etter § 14 prøves av Markedsrådet i første instans. Markedsrådet kan prøve alle sider av saken.

Overtredelsesgebyr forfaller til betaling to måneder etter at vedtaket er mottatt. Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Dersom foretaket går til søksmål mot staten for å prøve vedtaket, suspenderes tvangskraften. Søksmål mot vedtak etter § 14 må reises innen seks måneder fra partene mottok vedtaket, og innen to måneder for vedtak etter § 13.

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.