Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2016: 6

Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2016

Til innholdsfortegnelse

5 Institusjonelle trekk ved lønnsdannelsen i Norge

I dette vedlegget gjennomgås organisasjonsgrader både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, ulike systemer for tariffavtaler og omfanget av tariffavtaledekning. Det gis også en oversikt over store tariffavtaler etter næring/sektor.

5.1 Organisasjonsgrader på arbeidstakersiden

Organisasjonsgraden1 på arbeidstakersiden i Norge var 52 prosent i 1972. Den økte til 57 prosent i 1990, falt deretter til 53 prosent i 2000 og har de siste 5–6 årene ligget på om lag 52 prosent. Sammenliknet med andre vestlige land er organisasjonsgraden i Norge på arbeidstakersiden likevel fortsatt relativt høy. De ansatte er organisert i ulike forbund som er tilsluttet de fire hovedorganisasjonene; LO, Unio, YS og Akademikerne, samt en del mindre, frittstående forbund, jf. tabell 5.1. Av de frittstående er Norges Ingeniør- og Teknologiorganisasjon (NITO) den største organisasjonen med om lag 77 500 medlemmer totalt i 2014. Utviklingen i andelen organiserte arbeidstakere totalt og i de ulike arbeidstakerorganisasjonene siden 1972 vises i figur 5.1.

Tabell 5.1 Medlemstall totalt i de fire hovedorganisasjonene og i frittstående forbund per 31.12.2014 og andelen yrkesaktive medlemmer

Medlemstall totalt

Yrkesaktive medlemmer1

Andelen yrkesaktive medlemmer

Yrkesaktive medlemmer som andel av alle sysselsatte lønnstakere. Pst.

Landsorganisasjonen (LO)

909 552

632 000

69,5

25,8

Unio

331 824

246 100

74,2

10,1

YS

222 038

156 700

70,6

6,4

Akademikerne

186 753

134 600

72,1

5,5

Frittstående forbund

128 063

100 000

78,1

4,1

Sum

1 778 230

1 269 400

71,4

51,9

1 Omfatter bare medlemmer som er yrkesaktive lønnstakere, dvs. selvstendige næringsdrivende er holdt utenom.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Fafo.

Figur 5.1 Andelen organiserte arbeidstakere totalt og i de ulike arbeidstakerorganisasjonene. 1972–2014. Yrkesaktive medlemmer

Figur 5.1 Andelen organiserte arbeidstakere totalt og i de ulike arbeidstakerorganisasjonene. 1972–2014. Yrkesaktive medlemmer

Kilde: Fafo

5.2 Organisasjonsgrader på arbeidsgiversiden

Arbeidsgiversiden i Norge består av fem store aktører. I privat sektor og offentlig eide selskaper er Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Arbeidsgiverforeningen Spekter og Hovedorganisasjonen Virke de mest sentrale. I offentlig sektor er KS arbeidsgiverpart i kommunene, fylkeskommunene (utenom Oslo kommune) og kommunale foretak, mens Kommunal- og moderniseringsdepartementet er arbeidsgiverpart i staten. I tillegg har Finans Norges medlemsbedrifter til sammen om lag 39 000 ansatte innen primært bank og forsikring, mens Norges Rederiforbunds medlemsbedrifter sysselsetter om lag 45 000 sjøfolk og offshorearbeidere.

Tabell 5.2 Sysselsatte1 i staten og i medlemsvirksomheter i arbeidsgiverorganisasjoner. 2003 og 2014

Antall sysselsatte. 1000 personer

Sysselsatte som andel av alle sysselsatte lønnstakere. Pst.

Alle

Virksomheter med tariffavtale

Andel med tariffavtale. Pst.

Alle

Virksomheter med tariffavtale

2003

2014

2003

2014

2003

2014

2003

2014

2003

2014

Næringslivets Hovedorganisasjon

503

625

389

467

77

75

24

26

19

19

Kommunesektoren2

393

473

393

473

100

100

19

19

19

19

Hovedorganisasjonen Virke

115

220

88

90

77

41

5

9

4

4

Arbeidsgiverforeningen Spekter

165

201

165

200

100

99

8

8

8

8

Staten som arbeidsgiver

125

153

125

153

100

100

6

6

6

6

Øvrige organisasjoner (Norges Rederiforbund, Finans Norge m.fl.)

160

208

126

154

79

74

8

8

6

6

Sum

1 461

1 880

1 286

1 537

88

82

70

77

61

63

1 Andelen deltidsansatte varierer mellom organisasjonene/virksomhetene. Det er mange deltidsansatte i kommunene, Virkeområdet og i helseforetakene. Stillingsandel eller deltidsbrøk kan også variere mellom områdene. Regnet i årsverk kan forholdet mellom sysselsettingen i de ulike områdene endres.

2 Omfatter ansatte i kommunene inklusive Oslo kommune, fylkeskommunene og andre virksomheter som er medlemmer i KS, herunder bedriftsmedlemmer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.

5.3 Tariffavtalene

En tariffavtale er en kollektiv regulering av lønns- og arbeidsvilkår. Tariffavtaler inngås mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening, og er bindende for avtalens parter og deres medlemmer. Tariffavtalene har derfor fundamental betydning for lønnsdannelsen i Norge. I tillegg til lønn, regulerer tariffavtalene også bestemmelser om forhold som sosiale rettigheter, pensjon for de som har dette avtalefestet, arbeidstidsspørsmål, samt oppsigelsesfrister, medbestemmelse og permittering. Hva som inngår, varierer mellom de ulike tariffavtalene. Avtalene inngås på ulike nivåer i de ulike sektorene; mellom arbeidstakernes hovedorganisasjoner og en arbeidsgiverforening, mellom et fagforbund og en arbeidsgiverorganisasjon på bransjenivå, eller mellom bedriftsledelsen og forbundenes tillitsvalgte.

Tariffavtalene har ulike prinsipper for fastsettelse av lønn og lønnsutvikling, der det sentrale skillet er om reguleringen skjer på sentralt eller lokalt nivå, eller i kombinasjoner av disse. Konfliktretten i tradisjonell forstand ligger som hovedregel på sentralt nivå. Det kan i hovedsak skilles mellom tre hovedtyper tariffavtaler:

1. Minstelønnsavtaler

Minstelønnsavtaler er den vanligste lønnsfastsettende mekanismen i tariffavtalene i privat sektor, særlig blant arbeidere. Minstelønnsavtaler fastsetter minimumsavlønning for ulike kategorier av arbeidstakere. I tillegg forhandles det lokalt i bedriftene/virksomhetene om tillegg. Den vanligste måten å utforme lokale tillegg på er etter «de fire kriteriene» virksomhetens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne.I Industrioverenskomsten er det i tillegg et femte kriterium: den aktuelle arbeidskraftsituasjonen.

Det er stor forskjell på minstelønnsavtalene mellom ulike områder. I noen områder har man én eller to minstelønnssatser for unge/nyansatte lønnstakere som dermed gjelder for en liten andel av de ansatte, mens i andre områder avtales det minstelønnsstiger som omfatter rundt halvparten av de ansatte på det aktuelle området. Hvor mye som avtales sentralt og hvor mye lokal lønnsdannelse det er, varierer også mye fra område til område.

Lønnssystemet i kommunesektoren er også et minstelønnssystem eller garantilønnssystem for de fleste arbeidstakergruppene, men i motsetning til i minstelønnsavtaleområder i privat sektor blir rammene for de lokale tilleggene fastsatt i de sentrale forhandlingene.

2. Normallønnsavtaler

Normallønnsavtaler regulerer både nivå og endringer i forbindelse med tariffoppgjør. Lønnsfastsettelsen i slike avtaler er dermed i det alt vesentligste sentralisert. Tariffavtaler med fast lønnsregulativ kalles ofte normallønnsavtaler. Slike avtaler forutsetter i utgangspunktet at det ikke skal avtales tillegg utover normallønnen. Staten og Oslo kommune har normallønnsavtaler, men også deler av privat sektor, som bussbransjen, renhold, hotell- og restaurantvirksomhet (Riksavtalen), elektrofag og vektere har slike avtaler.

3. Avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser

I avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser foregår lønnsfastsettelsen i sin helhet lokalt, med unntak for enkelte tariffavtaler for funksjonærer i YS-forbund. Avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser er dominerende blant annet for funksjonærgrupper med lang utdanning i privat sektor og for YS’ funksjonæravtaler med NHO. Det inngås også funksjonæravtaler mellom sentrale parter, men disse er snarere prosedyreregler for hvordan lønns- og arbeidsvilkår kan bestemmes i den enkelte bedrift, både som kollektive og individuelle avtaler.

5.3.1 Fordelingen mellom sentrale og lokale lønnstillegg

I industrien bygger minstelønnsavtalene på at mye av lønnsdannelsen skal foregå i den enkelte virksomhet, jf. de fire kriteriene. For industriarbeidere har i gjennomsnitt de siste tiårene om lag 28 prosent av samlet lønnsvekst kommet gjennom sentralt avtalte tillegg det enkelte år. For industrifunksjonærer i NHO-området følger LO-delen (kan utgjøre om lag 10 prosent) de sentrale tillegg i LO-NHO-området ellers, mens det for øvrig avtales stort sett tillegg lokalt, og ofte gjennom såkalte lokale kollektive lønnsforhandlinger, og her defineres nesten all lønnsvekst som lønnsglidning.

I normallønnsområdene og i avtaler med flere minstelønnssatser, for eksempel i varehandelen, vil forholdet kunne være et annet. For Spekters virksomheter i privat sektorer er forholdet omtrent det samme som i minstelønnsavtalene i industrien i NHO-området. For helseforetakene i Spekter er om lag 64 prosent av tilleggene avtalt sentralt, og 36 prosent lokalt. I det statlige tariffområdet kommer om lag 75 prosent av samlet lønnsvekst fra sentralt avtalte lønnstillegg og resten fra lønnsglidning. Ansiennitetstillegg og forhandlinger på særlig grunnlag bidrar mest til lønnsglidning i staten. I kommunene avtales også om lag 75 prosent av lønnsveksten sentralt.

Økning i gjennomsnittlig lønnsnivå som skyldes endringer i sammensetningen av sysselsettingen bidrar til lønnsglidningen i staten, i kommunene og i andre områder.

Figur 5.2 Det sentrale bidraget til lønnsveksten fra 2005 til 2014 (gjennomsnitt per år)1

Figur 5.2 Det sentrale bidraget til lønnsveksten fra 2005 til 2014 (gjennomsnitt per år)1

1 Tallene i figur 5.2 er framkommet ved at den totale lønnsveksten mellom de årlige tellingspunktene for lønnsstatistikken er dekomponert i tarifftillegg og lønnsglidning. Det som ikke er fastsatt sentralt, består i hovedsak av lokal lønnsdannelse, men også endringer i gjennomsnittlig lønnsnivå som følge av bl.a. endringer i sammensetningen av sysselsettingen (strukturendringer) er med.

2 Tallet for industrifunksjonærer er anslaget i NOU 2013:13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

3 For finanstjenester medførte langt lavere bonusutbetalinger i 2009 enn året før at lønnsveksten (målt fra 1. september 2008 til 1. september i 2009) ble negativ. Dette året er veksten i avtalt lønn (eksklusive bonus og uregelmessige tillegg) lagt til grunn. I de andre årene er bonus og uregelmessige tillegg med.

Kilde: Beregningsutvalget, Statistisk sentralbyrå og NOU 2013:13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

5.3.2 Tariffavtalenes varighet

Tariffavtalenes varighet avtales mellom partene og har i Norge i all hovedsak vært toårige, som regel med adgang til å forhandle om egen lønnsjustering for annet avtaleår (mellomoppgjør). De utløper normalt om våren. I NHO, Virke og i Spekter med unntak av helseforetakene, utløper de fleste tariffavtalene 31. mars. I de øvrige tariffområder er utløp gjerne tidligst 30. april. Mekanismene for revisjon av tariffavtaler er nøye regulert i partenes avtaleverk og i lovgivingen. Arbeidstvistloven inneholder bestemmelser om hvem som kan inngå tariffavtaler og hvordan de reforhandles. Arbeidstvistloven dekker hele arbeidslivet, bortsett fra staten. I staten gjelder tjenestetvistloven, som i hovedsak bygger på de samme prinsippene som arbeidstvistloven, men som er tilpasset særlige forhold i staten.

5.3.3 Tariffavtaledekning

Tariffavtalene omfatter flere enn de arbeidstakerne som er organisert. Det skyldes bl.a. at arbeidsgivere som er tariffbundet gjennom avtale- og rettspraksis, forpliktes å legge til grunn tariffavtalens vilkår også for ansatte i bedriften som ikke er organisert, hvis de faller inn under tariffavtalens virkeområde. Tariffavtaledekning kan måles ved hjelp av spørreundersøkelser som SSBs Arbeidskraftundersøkelse (AKU). Her spørres arbeidstakere om deres lønns- og arbeidsforhold fastsettes ved tariffavtale, ved individuell avtale eller om de ikke har noen avtale. En kan dermed se hvordan tariffavtaledekningen varierer mellom bransjer og grupper av arbeidstakere. Tariffavtaledekningen i privat sektor var ifølge AKU om lag 57 prosent i 2014, mens det er full avtaledekning i offentlig sektor. Registerdata kan indikere at tariffavtaledekningen i privat sektor er lavere enn 57 prosent som AKU-tallene fra 4. kvartal 2014 viser. I Fafo-notat 2014:14 anslås det at maksimalt 50 prosent av de ansatte i privat sektor befinner seg i en virksomhet som omfattes av tariffavtale. Basert på dette er tariffavtaledekningen for alle arbeidstakere om lag 67 prosent. Det at andelen arbeidstakere som oppgir at deres lønn fastsettes gjennom tariffavtale, er høyere i spørreundersøkelser enn det en kan forvente ut fra registerbaserte kilder, kan forklares ved misforståelser eller manglende kunnskap, men også ved at lønnssatsene i tariffavtalene benyttes i bedrifter som ikke formelt er bundet av disse avtalene (frivillig tilslutning). Det er vanskelig å vite hvor stort omfang dette har, men det antas at det særlig gjelder mindre virksomheter. I tillegg bidrar allmenngjøring i noen bransjer til å gjøre enkelte av tariffavtalens bestemmelser gjeldende for flere.

Tabell 5.3 viser andelen arbeidstakere i ulike bransjer og sektorer som omfattes av tariffavtaler, og at tariffavtaledekningen øker med bedriftsstørrelsen. Det framgår at tariffavtaledekningen er lavest i næringen Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting og i Informasjon og kommunikasjon. Tallene er basert på en utvalgsundersøkelse og de er derfor beheftet med usikkerhet. Det kan dessuten være store forskjeller innenfor enkelte bransjer. I transport er for eksempel tariffavtaledekningen høy innen buss, men lav innen langtransport med gods.

5.4 Allmenngjøring

Lov om allmenngjøring av tariffavtaler mv. (allmenngjøringsloven) trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen 1. januar 1994. Lovens formål er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet.

Loven åpner for at en uavhengig nemnd med deltakelse fra partene, Tariffnemnda, etter krav fra en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon kan fastsette at en landsomfattende tariffavtale helt eller delvis skal gjelde alle arbeidstakere i et fag eller et geografisk område, enten de er organiserte eller ikke og både for norske og utenlandske arbeidstakere. Det er i hovedsak overenskomstenes minstelønnssatser som er blitt allmenngjort, men også bl.a. bestemmelser om arbeidstid og overtid, og om kompensasjon for reise, kost og losji. Allmenngjøring innebærer således at det settes et gulv for hvor lavt arbeidstakere i den aktuelle bransjen kan lønnes.

Tariffnemndas vedtak om allmenngjøring fastsettes i forskrift og gjelder for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art forskriften omfatter. Forskriftens lønns- og arbeidsvilkår vil således gjelde som ufravikelige minstevilkår i alle bedrifter med arbeidsforhold som omfattes av den aktuelle allmenngjøringsforskriften. Dersom arbeidstakerne allerede er bundet av en tariffavtale, vil denne avtalens vilkår bare måtte vike i den grad vilkårene som følger av allmenngjøringsforskriften samlet sett er gunstigere for arbeidstakerne. Allmenngjøringen kan dermed ha betydelige virkninger for arbeidstakere som ikke er dekket av en tariffavtale, dvs. om lag halvparten av alle arbeidstakere i privat sektor.

For tiden gjelder følgende forskrifter fra Tariffnemnda2, jf. boks 5.1:

  • Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for jordbruks- og gartnerinæringene

  • Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge

  • Forskrift om delvis allmenngjøring av Industrioverenskomsten for skips- og verftsindustrien

  • Forskrift allmenngjøring av tariffavtale for renholdsbedrifter

  • Forskrift om allmenngjøring tariffavtale for fiskeindustribedrifter

  • Forskrift om allmenngjøring av Landsoverenskomsten for elektrofagene

  • Forskrift om allmenngjøring av tariffavtaler for godstransport på vei

  • Forskrift om allmenngjøring av tariffavtaler for persontransport med turbil

Arbeidstilsynet3 fører tilsyn med at lønns- og arbeidsvilkår som følger av vedtak om allmenngjøring blir overholdt.

5.5 Arbeidskonflikter

Figur 5.3 viser antall streiker og tapte arbeidsdager som følge av streik i perioden 1992–2014. Arbeidskonflikter i 2015 er omtalt i avsnitt 1.5 i vedlegg 1 i denne rapporten. Arbeidskonflikter i hovedoppgjøret i 2014 er omtalt i vedlegg 1 i NOU 2015:6. Antall tapte dager varierer mye mellom år. I perioden 2000–2009 sto konfliktene i 2000 (bl.a. konflikt mellom LO og NHO der fullføring av den femte ferieuken var ett av elementene) for opp mot halvparten av de tapte arbeidsdagene. Videre på 2000-tallet var det relativt mange tapte dager og involverte arbeidstakere som følge av streiker i 2010 og 2012. I disse to årene var det relativt omfattende streiker i kommunal sektor i 2010 og 2012, og i staten i 2012. Disse streikene involverte alle eller nesten alle organisasjonene. I 2010 var det også omfattende konflikter i byggevirksomheten.

Figur 5.3 Antall streiker og tapte arbeidsdager. 1992–2014.

Figur 5.3 Antall streiker og tapte arbeidsdager. 1992–2014.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Antall konflikter og tapte arbeidsdager har samlet sett gått ned på 2000-tallet. Antall tapte arbeidsdager er klart høyere i hovedoppgjør enn i mellomoppgjør. Dette har i hovedsak sammenheng med at i hovedoppgjør er det flere konfliktpunkter. Det forhandles om både lønnstillegg og endringer i de øvrige bestemmelsene i tariffavtalene, mens det i mellomoppgjør (andre avtaleår) normalt forhandles kun om lønnstillegg. De senere årene har det vært få arbeidskonflikter i forbindelse med mellomoppgjørene.

Tabell 5.3 Andelen arbeidstakere med tariffavtale etter bransje/sektor og bedriftsstørrelse. Privat sektor. 4. kvartal 2014. Prosent

Bransje/sektor

Prosent

Transport og lagring

71

Privat undervisning, helse og sosial omsorg

74

Industri, olje, bergverk

65

Finansierings- og forsikringsvirksomhet

63

Detaljhandel

63

Overnattings- og serveringsvirksomhet1

58

Bygg, anlegg, el. og kraft

58

Kultur og annen tjenesteyting

46

Forretningsmessig tjenesteyting og fast eiendom

50

Informasjon og kommunikasjon

40

Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting

35

Engroshandel

38

Bedriftsstørrelse

1–5 ansatte

36

6–9 ansatte

47

10–19 ansatte

57

20–49 ansatte

61

50–99 ansatte

61

100–199 ansatte

64

Over 200 ansatte

66

1 Det er usikkerhet knyttet til dette tallet. I utvalgsundersøkelsen svarer 58 prosent av arbeidstakerne i overnattings- og serveringsvirksomhet at de har tariffavtale, mens registerdata (jf. Fafo-rapport 2010:47) tilsier at tariffavtaledekningen er vesentlig lavere.

Kilde: Fafo-notat 2014:14 med oppdaterte tall for 2014

Boks 5.1 Gjeldende forskrifter om allmenngjøring av tariffavtaler

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for jordbruks- og gartnerinæringene

Forskriften er fastsatt på grunnlag av overenskomsten for jordbruks- og gartnerinæringene 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og NHO Mat og Landbruk på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på den annen side. Forskriften omfatter jordbruks- og gartneriarbeid, hagesenter, planteskolearbeid og lager-/terminalarbeid, samt alle fag innenfor området landbruk, naturbruk og naturforvaltning som naturlig utføres innenfor næringen.

For ferie- og innhøstingshjelp er det vedtatt følgende minstelønnssatser per time: for arbeidstakere som er 16–17 år: 89,65 kroner, arbeidstakere som er 17–18 år: 92,65 kroner, for arbeidstakere over 18 år og som er ansatt inntil 12 uker: 111,15 kroner og for de over 18 år som er ansatt mellom 12–24 uker (3–6 måneder): 116,65 kroner. Arbeidstakere over 18 år som er ansatt mer enn 6 måneder skal ha lønn som ufaglært fast ansatt, der satsene er 131,05 kroner for ufaglærte arbeidstakere, 97,65 kroner for arbeidstakere som er 16–17 år, 101,65 kroner for arbeidstakere i aldersgruppen 17–18 år. Fagarbeidere skal gis et tillegg på 10 kroner per time. I tillegg er det allmenngjort hellig- og helgedagstillegg.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge

Denne forskriften er fastsatt på grunnlag av Fellesoverenskomsten for byggfag (FOB) 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Byggenæringens Landsforening på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på den annen side. Forskriften gjelder for faglærte og ufaglærte arbeidstakere som utfører bygningsarbeid på byggeplasser. Minstelønnssatsene per time er 187,80 kroner for faglærte, 168,80 kroner for ufaglærte uten bransjeerfaring, 176,00 kroner for ufaglærte med minst ett års bransjeerfaring og 113,20 kroner for arbeidstakere under 18 år.

Forskrift om delvis allmenngjøring av Industrioverenskomsten for skips- og verftsindustrien

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Industrioverenskomsten (VO-delen) 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Industri på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på den annen side. Forskriften gjelder fagarbeidere, spesialarbeidere og hjelpearbeidere som utfører produksjons-, montasje- og installasjonsarbeid i skips- og verftsindustrien. Minstelønnssatsene per time er 160,15 kroner for fagarbeidere, 152,85 kroner for spesialarbeidere og 145,64 kroner for hjelpearbeidere. Allmenngjorte tillegg for ulike typer skiftarbeid er om lag de samme satsene som gjelder i Industrioverenskomsten.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for renholdsbedrifter

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Overenskomst for Renholdsbedrifter 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og NHO Service den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Arbeidsmandsforbund på den annen side. Forskriften gjelder for private bedrifter som driver salg av renholdstjenester, og gjelder for ansatte i slike bedrifter som utfører renhold. Forskriften innebærer at de berørte arbeidstakere skal minst ha en lønn per time på 169,37 kroner og arbeidstakere under 18 år minst 122,76 kroner. For arbeid mellom klokken 2100 og 0600 avtales lønnstillegg i hvert enkelt tilfelle. Lønnstillegget skal være minst 26 kroner per time.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for fiskeindustribedrifter

Forskriften, som trådte i kraft 1. februar 2015, er fastsatt på grunnlag av Overenskomst for Fiskeindustribedrifter 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund på den annen side. Forskriften gjelder for fagarbeidere og produksjonsarbeidere med dertil hørende arbeidsoperasjoner, lagerarbeidere, transport, vakthold, rengjøring og kantine, håndverkere, reparatører, arbeidsledere, kontrollører, instruktører og kjølemaskinister/kuldemaskinister i fiskeindustribedrifter. Minstelønnssatsene per time er 177,70 kroner for fagarbeidere og 167,70 kroner for produksjonsarbeidere. Arbeidstakere under 18 år skal minst ha en lønn per time på 80 % av minstelønnssatsen. På arbeidsplasser med skiftarbeid er skifttilleggene allmenngjort.

Landsoverenskomsten for elektrofagene

Forskriften, som trådte i kraft fra 1. mai 2015 er fastsatt på grunnlag av Landsoverenskomsten for elektrofagene 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Teknologi på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og EL & IT Forbundet på den annen side. Forskriften gjelder for bedrifter som utfører installasjon, montasje og vedlikehold av elektriske anlegg for automatisering, data, telekommunikasjon o.l. Forskriften gjelder for arbeidstakere som utfører slikt arbeid i slike bedrifter. Forskriften gjelder ikke for petroleumsvirksomheten til havs. Minstelønnssatsene per time er 201,97 kroner for faglærte som utfører fagarbeid og 174,35 kroner for øvrige arbeidstakere. På arbeidsplasser med skiftarbeid er skifttilleggene for to- og treskiftsordninger allmenngjort.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtaler for godstransport på vei

Tariffnemnda fattet 11. mai 2015 vedtak om allmenngjøring av tariffavtaler for godstransport på vei. Forskriften er fastsatt på grunnlag av de to likelydende avtalene Godsbilavtalen av 2014 mellom Norges Lastebileier-Forbund (NLF) og NLFs overenskomstbundne medlemsbedrifter på den ene side og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Yrkestrafikkforbundet på den annen side og Overenskomst for godstransport av 2014 mellom Norges Lastebileier-Forbund og NLFs overenskomstbundne medlemsbedrifter på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge/ Norsk Transportarbeiderforbund på den annen side. Forskriften gjelder for arbeidstakere som utfører godstransport på vei med kjøretøy med totalvekt over 3,5 tonn. For arbeidstakere i bedrifter som er etablert utenfor Norge gjelder forskriften bare i den utstrekning transporten er en tjenesteytelse etter arbeidsmiljøloven § 1–7 (utsendt arbeidstaker). Forskriften gjelder ikke ved transport av virksomhetens egne varer. Minstelønnssatsen per time er på 158,32 kroner. Ved transportoppdrag med planlagt overnatting, skal diett utbetales i henhold til det norske myndigheter til enhver tid godkjenner som skattefri diett. Det utbetales 1/3 diettsats per påbegynt 8. time. Forskriften trådte i kraft 1. juli 2015. I Tariffnemndas vedtak 12. oktober 2015 ble virkeområdet for forskriften om allmenngjøring av tariffavtaler for godstransport på vei endret. Hovedregelen om at forskriften gjelder for alle arbeidstakere som utfører transport i Norge med kjøretøy over 3,5 tonn totalvekt, dvs. ordinær nasjonal transport, opprettholdes. Det presiseres i bestemmelsen at forskriften i tillegg skal gjelde for kabotasjekjøring og kombinert transport, men ikke for internasjonal transport utover dette.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtaler for persontransport med turbil

Tariffnemnda fattet 27. mai 2015 vedtak om allmenngjøring av tariffavtaler for persontransport med turbil. Forskriften er fastsatt på grunnlag av Bussbransjeavtalen av 2014 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og NHO Transport på den ene side og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Yrkestrafikkforbundet på den annen side og Bussbransjeavtalen 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og NHO Transport på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Transportarbeiderforbund på den annen side. Forskriften gjelder for arbeidstakere i bedrifter som utfører persontransport med turvogn eller buss når transporten ikke krever tildeling av løyve ved konkurranse etter yrkestransportlova § 8. For arbeidstakere i bedrifter som er etablert utenfor Norge gjelder forskriften bare i den utstrekning transporten er en tjenesteytelse etter arbeidsmiljøloven § 1–7 (utsendt arbeidstaker). Minstelønnssatsen per time er på 150 kroner. Det skal avtales ordninger vedrørende kost og losji. Arbeidsgiver skal som hovedregel sørge for kost og losji, men fast diettsats, betaling etter regning eller liknende kan avtales. Forskriften skulle opprinnelig trådt i kraft 1. august 2015, men ikrafttredelsestidspunktet ble endret etter anmodning fra NHO Reiseliv. I Tariffnemnda ble virkeområdet for turbil endret. Hovedregelen om at forskriften gjelder for alle arbeidstakere som utfører persontransport i Norge med turbil eller buss, når det ikke kreves løyve etter yrkestransportlova, opprettholdes. Det presiseres i bestemmelsen at forskriften i tillegg skal gjelde for kabotasjekjøring. Det presiseres at forskriften ikke gjelder for internasjonal transport utover dette. Forskriften trådte i kraft 1. oktober 2015.

Tabell 5.4 Store tariffavtaler etter næring/sektor

Næring/sektor

Tariffavtale

Forbund/forening

Arbeidsgiver-organisasjon

Forhandlingsnivå og omfang

Lønnsdannelse

Antall ansatte som omfattes i 2014

Industrien

Industrioverenskomsten1

LO/Fellesforbundet

NHO/Norsk Industri

Forbundsvist, arbeidere

Minstelønn

35–40 000

Bygg- og anleggsvirksomhet

Fellesoverenskomsten for byggfag

LO/Fellesforbundet

NHO/Byggenæringens Landsforening

Forbundsvist, arbeidere

Minstelønn

Om lag 35 000

Varehandel

Landsoverenskomsten med bransjeavtaler

Handel og Kontor

Virke

Forbundsvist, funksjonærer

Minstelønn

Om lag 48 000

Samferdsel

Overenskomst for Posten

LO Stat

Spekter

Sentralt mellom LO Stat og Spekter. Lokalt mellom forbundene og ledelsen.

Minstelønn

Om lag 15 000

Bussbransjeavtalen

LO/NTF og YS/YTF

NHO/NHO Transport

Forbundsvist, arbeidere

Normallønn

Om lag 8000

Bussbransjeavtalen

LO Stat/YS Spekter

Spekter

Sentralt, forbundsvist

Normallønn

Om lag 4 500

Hotell- og restaurantvirksomhet

Riksavtalen for hotell- og restaurant

LO/Fellesforbundet

NHO/NHO Reiseliv

Forbundsvist, arbeidere

Normallønn

25–30 000

Finanstjenester

Sentralavtalen for finansnæringen

Finansforbundet

Finans Norge

Sentralt, vertikalt

Minstelønn

Om lag 26 000

Staten

Hovedtariffavtalene i staten

Hovedsammenslutningene i staten

KMD

Sentralt, vertikalt

Normallønn

Om lag 150 000

Kommuner og fylkeskommuner, ekskl. Oslo kommune

Hovedtariffavtalen, kap 4 (stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse)

Forhandlings-sammenslutninger i KS-området

KS

Sentralt, vertikalt

Minstelønn

Om lag 376 000

Hovedtariffavtalen, kap 3 og 5 (stillinger med lokal lønnsdannelse)

Lokalt. Ledere og akademikere

Uten lønnssatser

Om lag 43 000

De statlig eide helseforetakene

Overenskomst for Norsk Sykepleierforbund

Norsk Sykepleierforbund

Spekter

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

Om lag 36 000

Overenskomst for LO-forbund

Forbundene i LO Stat

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

Om lag 24 000

Overenskomst for YS-forbund

Forbundene i YS Spekter

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

Om lag 9 500

Overenskomst Akademikerne – Helse

Foreningene i Akademikerne – Helse

Sentralt, forbundsvist og lokalt

Normallønn/ minstelønn/ uten lønnssatser

Om lag 19 000 i overenskomstområdet Akademikerne – Helse

NHO-området

Hovedavtalen Tekna

Tekna, Akademikerne

NHO/tilsluttede landsforeninger

Lokalt, funksjonærer

Uten lønnssatser

Om lag 18 000 medlemmer

NHO-området

Overenskomst NITO

NITO

NHO/tilsluttede landsforeninger

Lokalt, funksjonærer

Uten lønnssatser

Om lag 18 000 medlemmer

1 Om lag 2 500 av de som er omfattet av Industrioverenskomsten, er ansatte i byggebedrifterKilde: NOU 2013:13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi og Beregningsutvalget.

Boks 5.2 Lønnsutviklingen 1970–2015

Figur 5.4 Nominell lønnsvekst og reallønnsvekst 1970-2014.

Figur 5.4 Nominell lønnsvekst og reallønnsvekst 1970-2014.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I denne boksen presenteres utviklingen i nominell lønn1 og reallønn2 siden 1970. Den nominelle lønnsveksten var høy på midten av 1970-tallet, med over 17 prosent i 1975. Dette ga en reallønnsvekst på over 5 prosent. Reallønnsveksten var også over 5 prosent i 1971. Til tross for sterk prisvekst på 1970-tallet var veksten i reallønn samlet for dette tiåret forholdsvis sterk. Lavere lønnsvekst i 1979 skyldtes i stor grad innføring av lønns- og prisstopp. På 1980-tallet varierte lønnsveksten mellom 11,9 prosent i 1981 og 4,4 prosent i 1989. Lønnsveksten i 1988 og 1989 var påvirket av inntektsreguleringslover. Reallønnsveksten på 1980-tallet sett under ett var lav, og negativ i flere år. Siden begynnelsen av 1990-tallet har både lønns- og prisveksten stort sett vært klart lavere enn på 1970- og 80-tallet, men reallønnsveksten har vært høy.

Figuren viser reallønnsvekst basert på vekst i årslønn. Utviklingen i reallønn per time har i enkelte år økt mer som følge av nedsatt ukentlig arbeidstid med lønnskompensasjon. Slike endringer fant sted både på 1970- og 1980-tallet.

1 Påløpt årslønn i nasjonalregnskapet som omfatter lønnen en lønnstaker normalt vil motta i løpet av kalenderåret dersom vedkommende jobber full tid, ikke har fravær og ikke har betalt overtid. Dette er i overensstemmelse med lønnsbegrepet som brukes i lønnskapitlet. Se definisjoner av lønnsbegreper i vedlegg 2.

2 Nominell lønnsvekst deflatert med veksten i konsumprisindeksen

Fotnoter

1.

Definert som andelen lønnstakere som er medlem av en arbeidstakerorganisasjon.

2.

Se Tariffnemndas hjemmeside: https://www.regjeringen.no/no/dep/asd/org/nemnder-styrer-rad-og-utvalg/permanente-nemnder-rad-og-utvalg/tariffnemnda/id508679/

3.

Lønnssatsene i de allmenngjorte tariffavtalene framgår på Arbeidstilsynets hjemmeside: http://www.arbeidstilsynet.no/fakta.html?tid=90849

Til dokumentets forside