1 Lønnsutviklingen i senere år

• I de største forhandlingsområdene anslår Beregningsutvalget årslønnsveksten fra 2014 til 2015 til 3,0 prosent i gjennomsnitt. For lønnstakere under ett legger utvalget til grunn at veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2014 til 2015 var 2,8 prosent.

• Årslønnsveksten fra 2014 til 2015 er beregnet til 2,5 prosent både for industriarbeidere og for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Lønnsveksten samlet i industrien i NHO-bedrifter er også beregnet til 2,5 prosent. På bakgrunn av vurderinger gjort av NHO, i forståelse med LO, ble lønnsveksten samlet for arbeidere og funksjonærer i industrien i NHO-området anslått til 2,7 prosent ved mellomoppgjøret i 2015.

• Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen er beregnet til 3,3 prosent. Endret alderssammensetning med færre unge arbeidstakere trakk lønnsveksten betydelig opp i 2015. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 4,2 prosent. Høyere bonusutbetalinger i 2015 enn i 2014 trakk lønnsveksten opp. For ansatte i kommunene er lønnsveksten beregnet til 3,3 prosent. Streiken blant undervisningsansatte i 2014 trakk lønnsveksten i 2015 opp for hele kommunesektoren. Årslønnsveksten både i helseforetakene og i øvrige Spekter-bedrifter er beregnet til 2,7 prosent. For ansatte i staten er lønnsveksten fra 2014 til 2015 beregnet til 2,8 prosent.

• I NHO-området er lønnsveksten for arbeidere fra 2014 til 2015 beregnet til 3,2 prosent i transportsektoren, til 2,5 prosent for ansatte i byggevirksomhet og 2,4 prosent i hotell- og restaurantvirksomhet.

• Utvalget har beregnet lønnsoverhenget til 2016 til 0,7 prosent i gjennomsnitt i de største forhandlingsområdene. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,1 prosent, og det samme for industrifunksjonærer. For ansatte i Virke-bedrifter i varehandelen er overhenget beregnet til 0,7 prosent, og for ansatte i finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, til 1,2 prosent. For ansatte i kommunene er overhenget beregnet til 0,7 prosent. For ansatte i staten er overhenget beregnet til 0,4 prosent. I Spekter-området er overhenget til 2016 beregnet til 0,4 prosent i helseforetakene og 0,6 prosent i øvrige virksomheter.

• På grunn av overgang til nytt datagrunnlag er usikkerheten i lønnsstatistikken i 2015 større enn vanlig, og da særlig for undergrupper. Utvalget presenterer likevel tall for noen slike grupper.

• Gjennomsnittslønn for administrerende direktører og for ledere i små foretak i industrien endret seg lite fra september 2014 til samme tidspunkt i 2015, mens lønnen for administrerende direktører i finanstjenester økte med 11,1 prosent.

• Det var tilnærming eller nær stabilitet mellom kvinners og menns gjennomsnittlige lønn i de store forhandlingsområdene både fra 2014 til 2015 og over tiårsperioden fra 2006, unntatt for ansatte i Virke-bedrifter i varehandel.

• Lønnsstatistikk for alle ansatte viste økt forskjell mellom gjennomsnittlig lønn for heltidsansatte kvinner og menn fra 2014 til 2015. Når deltid er inkludert var lønnsforskjellene om lag uendret. Kvinners lønn i 2015 utgjør nå i gjennomsnitt 87,7 prosent av menns for heltidsansatte og 86,1 prosent for alle ansatte (heltid og deltid). I 10-årsperioden fra 2006 til 2015 er lønnsforskjellen mellom kvinner og menn for alle ansatte redusert med 1,5 prosentpoeng.

• Lønnsforskjellene blant lønnstakere under ett målt ved Gini-koeffisienten økte fra 2014 til 2015, og har økt de siste ti årene. Andelen som går til den høyeste lønnsdesilen (desil 10) økte med 0,6 prosentpoeng til 19,8 prosent i 2015.

1.1 Innledning

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger over lønnsutviklingen fra 2014 til 2015 for hovedgrupper av lønnstakere. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2016 for ulike grupper. I kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2015 i en del tariffområder. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjør i 2015 gis i vedlegg 1.

Det er knyttet særlige utfordringer til beregning av lønnsveksten fra 2014 til 2015. Dette skyldes at det i 2015 var overgang til et nytt elektronisk system for bedrifters rapportering av lønn (A-ordningen). Datagrunnlaget fra denne innrapporteringen sammenlignes med utvalgsbasert tradisjonell lønnsstatistikk for 2014 (jf. boks 1.1).

1.1.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper i forhandlingsområdene

Tabell 1.1 viser at veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2014 til 2015 er beregnet til 2,5 prosent både for industriarbeidere og for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Lønnsveksten samlet i industrien i NHO-bedrifter er også beregnet til 2,5 prosent. På bakgrunn av vurderinger gjort av NHO, i forståelse med LO, ble årslønnsveksten i industrien samlet i NHO-området anslått til 2,7 prosent ved mellomoppgjøret i 2015.

Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen er beregnet til 3,3 prosent. Endret alderssammensetning med færre unge arbeidstakere trakk lønnsveksten betydelig opp i 2015. I finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet bank og forsikring, er lønnsveksten beregnet til 4,2 prosent. Høyere bonusutbetalinger i 2015 enn i 2014 trakk lønnsveksten opp. For ansatte i kommunene er lønnsveksten beregnet til 3,3 prosent. Streiken blant undervisningsansatte i 2014 trakk lønnsveksten i 2015 opp for hele kommunesektoren. Årslønnsveksten både i helseforetakene og i øvrige Spekter-bedrifter er beregnet til 2,7 prosent. For ansatte i staten er årslønnsveksten beregnet til 2,8 prosent.

I de største forhandlingsområdene under ett har utvalget beregnet veksten i gjennomsnittlig årslønn til 3,0 prosent fra 2014 til 2015. Beregningen omfatter gruppene i tabell 1.1, enkelte grupper i vedleggstabell 4.10 og fra avsnitt 1.2.2. Til sammen utgjør ansatte i disse gruppene om lag 60 prosent av alle lønnstakerårsverk i 2015.

Beregningene av årslønn og lønnsvekst i tabell 1.1 bygger på lønnsstatistikk for de enkelte gruppene, og på opplysninger om lønnstillegg og reguleringstidspunkter i de enkelte år, se vedlegg 2 for nærmere beskrivelse av lønnsbegreper og grunnlaget for beregningene. Fra og med 2015 er datagrunnlaget for lønnsstatistikken basert på a-meldingen, se boks 1.1.

Tabell 1.1 viser at i årene 2006 til 2008 var det jevnt over stigende lønnsvekst. I 2009 og 2010 falt samlet lønnsvekst, mens den tok seg noe opp igjen i 2011. I årene 2012 til 2015 falt den igjen. Vi må langt tilbake for å finne en like lav lønnsvekst som i 2015. Nominell lønnsvekst og reallønnsvekst siden 1970 vises i vedlegg 5.

Lønnsutviklingen for en gruppe kan være påvirket av flere forhold som f. eks. endring i kvalifikasjoner/utdanning blant arbeidstakerne, endringer i stillingsstruktur, forskyvninger i timeverkene mellom bransjer/bedrifter med ulikt lønnsnivå, endret omfang av skiftarbeid eller endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken (f. eks. endringer i sysselsettingen etter aldersgrupper, endret omfang av arbeidsinnvandring og endringer i andelen menn/kvinner). Utvalget vil peke på at forskjeller i lønnsutviklingen mellom ulike grupper/næringer kan skyldes ulik grad av slike strukturendringer. Særlig gjelder dette over en så lang tidsperiode som i tabell 1.1.

1.1.2 Lønnsutviklingen samlet og i enkelte næringer

Tabell 1.2 viser beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper etter nasjonalregnskapet og etter lønnsstatistikken, og etter lønnsstatistikken for tre hovedsektorer:

• Ansatte i industrien1

• Ansatte i varehandel

• Ansatte i offentlig forvaltning

Beregningene av årslønnslønnsvekst basert på nasjonalregnskapet og i de største forhandlingsområdene har med etterbetalinger av lønnstillegg. I beregningen til Statistisk sentralbyrå på grunnlag av lønnsstatistikken er det de faktiske utbetalinger uavhengig av virkningsdato som legges til grunn.

Tabell 1.2 viser at samlet fra 2005 til 2015 var lønnsveksten i industrien i alt noe høyere enn i varehandel totalt. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har i denne perioden vært om lag den samme som for NHO-bedrifter i industrien, jf. tabell 1.1. Imidlertid har lønnsveksten for disse to gruppene vært noe forskjellig i de enkelte år.

Beregningsutvalget legger til grunn en vekst i gjennomsnittlig årslønn fra 2014 til 2015 for lønnstakere under ett på 2,8 prosent, mot 3,1 prosent året før. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall for 2015, har Statistisk sentralbyrå beregnet veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2014 til 2015 for lønnstakere under ett til 2,8 prosent.

1.1.3 Nærmere om sammensetningen av årslønnsveksten i forhandlingsområdene

I tabell 1.3 er årslønnsveksten i årene 2011 til 2015 for hovedgruppene i tabell 1.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. Normalt betyr lønnsglidningen mer for årslønnsveksten enn det som framgår av tabell 1.3 for alle forhandlingsområdene. Dette skyldes at lønnsglidningen i beregningsåret påvirker størrelsen på overhenget til neste år. Samme betraktning gjelder også for tarifftilleggene. For ansatte i staten og i kommunene har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0,5 til 0,7 prosentpoeng i året. For ansatte i Spekter-området har lønnsglidningen vært noe lavere. For gruppene i privat sektor har den variert mellom 1 og knapt 3 prosentpoeng unntatt for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring (finanstjenester) i 2013. I dette året var lønnsglidningen særlig høy i finanstjenester, noe som skyldtes store bonusutbetalinger. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt, slik at lønnsveksten kan defineres som lønnsglidning.

1.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

1.2.1 Lønnsutviklingen for industriarbeidere i LO-NHO-området

For industriarbeidere steg lønn per årsverk (både heltid og deltid) med 2,5 prosent fra 2014 til 2015, mot 3,0 prosent året før, basert på foreløpig datamateriale for NHO-bedrifter. Så lav lønnsvekst for industriarbeidere har vi ikke hatt siden 1993. Fra 1. oktober 2014 til 1. oktober 2015 var det en vekst på 2,7 prosent, mot 2,8 prosent året før. For industriarbeidere er hvert tariffavtaleområde (ca. 40) vektet sammen til et gjennomsnittstall. Lønnsveksten er bygd opp av en rekke lønnselementer med ulik periodisering som kan bevege seg ulikt mellom år.

Det er noe større usikkerhet i lønnsveksten fra 2014 til 2015, knyttet til at data for 2015 på grunn av overgang til nytt, elektronisk system for bedrifters rapportering av lønn (A-ordningen) sammenlignes med utvalgsbasert tradisjonell lønnsstatistikk for 2014, jf. boks 1.1.

En utfordring er at bedriftenes klassifisering av lønnskomponenter i 2015, ikke er helt lik den i 2014. Bonus er basert på gjennomsnittlig bonus i 9 måneder av 2015 omregnet til 12 måneder, sammenlignet med tilsvarende fra utvalgsstatistikken i 2014. I tidligere utvalgsstatistikker har man målt bonuser over 12 måneder (hvor man tok med seg bonus fra siste kvartal året før), for å justere for sesong. Bonus for 4. kvartal 2014 er ikke tilgjengelig i datamaterialet fra A-ordningen for 2015 eller fra utvalgsstatistikken i 2014. Tidligere grunnmateriale hadde likevel bonuser for 9 måneder spesifisert, slik at lønnskomponenten er sammenlignbar med 2015. Det lønnsstatistikken registrerer som utbetalt bonus for ett år, kan være opptjent året før.

Kilde: NHO og Statistisk sentralbyrå

Uregelmessige tillegg er knyttet til lønn etter arbeidets art slik som skifttillegg, offshoretillegg etc. I A-ordningen for 2015 er slike tillegg innberettet på en langt mere detaljert og omfangsrik måte. Elementer i «uregelmessige tillegg» for 2015 er summert og sammenholdt med 2014-materiale. Uregelmessige tillegg er basert på gjennomsnittet av de 9 første månedene av 2015 for et utvalg NHO-bedrifter, sammenlignet med tilsvarende for 2014 fra utvalgsstatistikken.

De sentrale forhandlingene mellom LO og NHO ved mellomoppgjøret 2015 resulterte i tillegg på kr 1,75 pr. time til arbeidstakere på overenskomster med et gjennomsnittlig lønnsnivå på eller lavere enn 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2014. Det ble ikke gitt generelle tillegg i 2015. Sammen med garantiordninger og sentrale tilpasninger av minstelønnssatser, bidro tarifftilleggene til at gjennomsnittlig industriarbeiderlønn økte med anslagsvis 0,2 prosent pr. 1. april 2015. Sammen med lønnsoverhenget på 1,0 prosent ble lønnsveksten fra 2014 til 2015 beregnet til 1,1–1,2 prosent før lønnsglidning. Med en årslønnsvekst på 2,5 prosent, er lønnsglidningen beregnet til 1,3 prosent, mot 1,1 prosent året før. Det vises til tabell 1.3 for oversikt over historisk lønnsglidning.

Fordelingen mellom tarifftillegg og lønnsglidning er estimert på bakgrunn av summarisk tallmateriale og opplysninger om tariffoppgjør på bestemte tidspunkt. Strukturelle forhold som f.eks. redusert sysselsetting for personer med lav lønn og ev. lavere ansiennitet enn gjennomsnittet, vil isolert øke lønnsglidningen og lønnsveksten. Tilsvarende vil f.eks. redusert sysselsetting i grupper med høyere lønnsnivå trekke i motsatt retning.

Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 2016 er beregnet til 1,1 prosent, mot 1,0 prosent året før. Det er imidlertid stor usikkerhet i beregning av lønnsoverheng fra A-ordningens opplysninger knyttet til september måned, hvor man har foretatt justering av etterbetalinger etc. ved bruk av oktobertall. Ved hovedoppgjøret i 2014 forhandlet først Fellesforbundet (LO) og Norsk Industri (NHO) Industrioverenskomsten (omfatter de tidligere Verksted-, Teko-, Teknologi og data- og Nexans (kabelmontører) overenskomstene). I 2015 var avtalen en del av det sentrale oppgjøret for LO-NHO-området. Totalt sett utgjør Industrioverenskomsten om lag 40 prosent av årsverkene for industriarbeidere totalt. Verkstedsdelen utgjør over 90 prosent av Industrioverenskomsten. Oljerelatert virksomhet utgjorde frem til 2014 en stadig større andel av overenskomsten. I 2015 var det redusert sysselsetting i den oljerelaterte delen av overenskomsten. Lønnsveksten for Industrioverenskomsten var 2,4 prosent fra 2014 til 2015, mot 3,1 prosent året før. Den oljerelaterte delen av overenskomsten drar gjennomsnittstallet ned med over ¼ prosentpoeng, noe mer enn året før, mens den oljerelaterte delen dro veksten i gruppen opp fra 2012 til 2013 med nærmere ¾ prosentpoeng.

Om lag 2/3 av årsverkene for industriarbeidere utenom Industrioverenskomsten, dekkes av nesten 40 tariffområder innenfor næringsmiddelindustri, kjemisk industri, treindustri og noen mindre områder innenfor annen type industri.

1.2.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området

For arbeidere i byggevirksomhet var årslønnsveksten 2,5 prosent fra 2014 til 2015, mot 3,4 prosent året før. Lønnsveksten fra 1. oktober 2014 til 1. oktober 2015 er 2,0 prosent. Lønnsveksten i bransjen er preget av strukturelle endringer med avgang og tilgang av arbeidskraft.

Byggevirksomhet består av to hovedgrupper, arbeidere innenfor elektrofag (om lag 1/3) og andre byggfag (om lag 2/3) som tømrere, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestere, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere etc. En mindre gruppe innenfor byggevirksomhet er heisfirmaer og deler av verkstedoverenskomsten, offshore.

Gjennomsnittlig lønnsvekst i sektoren kan avvike betydelig fra tilleggene til den enkelte arbeider. Basert på tidligere år slår konjunkturelle forhold som berører byggevirksomheten fort ut i endret lønnsvekst i sektoren.

For bygge- og anleggsvirksomhet samlet var lønnsveksten fra 2014 til 2015 3,0 prosent.

For hotell og restaurantvirksomhet var det en årslønnsvekst fra 2014 til 2015 på 2,4 prosent, mot 3,1 prosent året før.

Det er store variasjoner i lønnsveksten mellom store og små bedrifter. Noe lavere gjennomsnittlige bonuser drar lønnsveksten ned, mens uregelmessige tillegg drar noe opp. Bransjen er dessuten preget av høy turnover. Vanligvis er bare om lag halvparten av de samme arbeidstakerne med i lønnsstatistikken fra et år til et annet. Dette kan påvirke gjennomsnittlig lønnsvekst. Gjennomsnittlig alder ligger om lag 10 år lavere enn gjennomsnittlig alder for alle ansatte i NHO-bedrifter, noe som vil gi lavere lønnsnivå.

Lønnsoverhenget inn i 2015 innenfor området for Riksavtalen i hotell- og restaurantvirksomhet ble beregnet til 0,8 prosent. Sammen med garantitillegg på kr 1,51 per time pr. 1. april 2015, og lavlønnstillegg på kr 1,75 per time fra samme dato, ble årslønnsveksten fra 2014 til 2015 beregnet til vel 2 prosent før bidrag fra lønnsglidning. Lønnsglidningen fra 2014 til 2015 er beregnet til om lag 0,3 prosentenheter.

For arbeidere innenfor transportsektoren i NHO-området samlet, var årslønnsveksten 3,2 prosent fra 2014 til 2015, mot 3,0 prosent året før.

Transportbedrifter (arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, avisbudavtalen og i noe mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper mv.

Om lag 50 prosent av årsverkene i transportsektoren er avtaler med lokal forhandlingsrett. Noen områder (for eksempel innenriks sjøfart og spedisjonsfirmaer) har lokale forhandlinger, mens bussbransjen ikke har lokale forhandlinger. I denne bransjen kan det imidlertid være lønnselementer knyttet til «kompetansemoduler». Bussbransjen, som utgjør i underkant av 50 prosent av transportsektoren totalt, hadde en lønnsvekst på 2,9 prosent fra 2014 til 2015.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for alle arbeidere innenfor oljevirksomhet, offshore på 3,5 prosent trekkes opp av betydelige strukturelle sysselsettingseffekter på over 2 prosentenheter.

1.2.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter

Industrifunksjonærene i NHO-bedrifter utgjør om lag 1/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter. Gjennomsnittlig årslønnsvekst for industrifunksjonærer var 2,5 prosent fra 2014 til 2015, mot 3,2 prosent året før. Fra 1. oktober 2014 til 1. oktober 2015 var lønnsveksten samlet for industrifunksjonærer 2,3 prosent, mot 3,0 prosent i tilsvarende periode året før.

Endringer i næringsfordelingen mellom gruppene næringsmiddel, treindustri, kjemisk industri, verksted- og metallindustri og annen industri drar gjennomsnittlig lønnsvekst ned med vel ¼ prosentpoeng. Dette har sammenheng med en relativ vridning fra kjemisk og verksteds- og metallindustri med lønnsnivå høyere enn gjennomsnittet for industrifunksjonærer, mot næringsmiddelsektoren og treindustri, hvor lønnsnivået ligger lavere enn gjennomsnittet. Året før ga endringer i næringsfordelingen tilsvarende virkninger oppover i gjennomsnittlig lønnsvekst.

Klassifiseringen av NHO-bedrifter i tariffsammenheng og i utvalgets rapportering, vil avvike noe fra offentlig klassifisering. For nærmere informasjon henvises til boks 1.2. Virkningene blir også omtalt i fotnotene i tabellene.

Lønnsveksten inneholder både endring i grunnlønn, bonus og uregelmessige tillegg som skift etc. Basert på data for hvilken måned lønnsreguleringen skjer innenfor de enkelte bransjegrupper, er årslønn beregnet ved at de ulike bransjene blir vektet sammen til industrifunksjonærer totalt. Som i andre områder forutsettes ingen endringer etter registreringstidspunktet 1. oktober. Dette danner grunnlag for beregninger av årslønnsvekst.

Lønnsoverhenget for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter inn i 2016 er beregnet til 1,1 prosent, mot 1,3 prosent året før.

Funksjonærer ellers i NHO-området er ansatte innen bergverk, jordbruk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, forskning og undervisning, personlig og forretningsmessig tjenesteyting, hotell og restaurant, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, handel, informasjonssektoren etc. Samlet utgjør funksjonærene utenfor industri om lag 2/3 av alle funksjonærer i NHO-bedrifter.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for alle funksjonærgrupper i NHO-området ble 2,9 prosent fra 2014 til 2015, mot 3,3 prosent året før. Fra 1. oktober 2014 til 1. oktober 2015 var veksten 2,8 prosent mot 3,3 prosent året før. Lønnsoverhenget til 2016 for alle funksjonærer i NHO-bedrifter er beregnet til 1,2 prosent mot 1,3 prosent året før.

Tallene ovenfor inkluderer både faglige, vitenskapelige, tekniske og andre funksjonærstillinger inklusive lederstillinger. Lønn for administrerende direktører er også med og en stor andel kontorstillinger på alle nivå.

I tillegg er det grupper innen håndverk, helse, organisasjoner og bemanningsbedrifter som ikke tas med i lønnsstatistikken hverken for funksjonærer eller arbeidere fordi man ikke har skillet arbeidere/funksjonærer. Samlet utgjør disse gruppene om lag 10 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter.

1.2.4 Lønnsutviklingen for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter under ett (både heltid og deltid)

Lønnsveksten for arbeidere og funksjonærer samlet er beregnet til 2,5 prosent fra 2014 til 2015, mot 3,3 prosent året før og 3,9 prosent fra 2012 til 2013.

Lønnstall samlet for alle ansatte innenfor næringsgruppene er vektet sammen (jf. vedleggstabell 4.10). Vektene mellom næringene baserer seg på de bedriftsenheter som var entydig klassifisert som industri i henholdsvis medlemsregistret i NHO og foretaks- og bedriftsregistret (FOB) i Statistisk sentralbyrå og sammenvektingen er basert på sysselsettingstall fra SSB på samme tidspunkter. I overgangen til A-ordningen i 2015, er basismaterialet for lønn basert på sammenlignbart utvalg i veksttallene fra 2014 til 2015.

1.2.5 Lønnsutviklingen i andre områder i privat næringsvirksomhet

I finansnæringen ble det i mellomoppgjøret for 2015 mellom Finansforbundet og Finans Norge og mellom LO/ HK og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finans Norge gitt et tillegg på lønnsregulativets trinn på kr 3 100 per år med virkning fra 1. mai 2015. Tillegget anslås å bidra med 0,4 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2014 til 2015.

Ifølge Finans Norge ble det i medlemsbedriftene under ett gitt lokale tillegg per 1. januar 2015 på 0,49 prosent og per 1. juli 2015 på 1,13 prosent. Disse tilleggene gjelder regulativlønnede.

Ifølge lønnsstatistikk for 2015 økte den gjennomsnittlige månedslønnen i finanstjenester, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet2 bank og forsikring, med 4,1 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2014 til 1. september 2015. Avtalt lønn steg med 4,0 prosent i det samme tidsrommet. Økte bonusutbetalinger bidro til å dra opp lønnsveksten.

For finanstjenester har utvalget, på grunnlag av lønnsstatistikk for 2015 og lønnstilleggene i 2015, beregnet årslønnsveksten fra 2014 til 2015 til 4,2 prosent.

I varehandelen ble det i mellomoppgjøret i 2015 på Landsoverenskomsten mellom Hovedorganisasjonen Virke og LO/HK fra 1. april gitt tillegg på kr 1,75 per time fordi overenskomstens gjennomsnittslønn lå under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2014 (388 013 kroner). Ut over dette ble de laveste minstelønnssatsene på denne overenskomsten, trinn 1–5, økt med kr 2,50 per time, og den høyeste (6) med kr 0,50 per time.

Garantiordningen på Landsoverenskomsten mellom HK og Virke resulterte i at trinn 6 fikk et tillegg fra 1. februar 2015 på kr 2,49 per time.

For tillegg på andre overenskomster i Virke-området samt overenskomster innen HUK-området, vises det til vedlegg 1.

Ifølge lønnsstatistikk for 2015 steg den gjennomsnittlige månedslønnen for heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen med 3,1 prosent fra 1. september 2014 til 1. september 2015.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2015 og lønnstilleggene i 2015, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2014 til 2015 for alle heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen til 3,3 prosent. Endret alderssammensetning med færre unge arbeidstakere fra 2014 til 2015 trakk lønnsveksten betydelig opp i 2015.

1.2.6 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I mellomoppgjøret for 2015 ble det i det statlige tariffområdet mellom staten v/Kommunal- og moderniseringsdepartementet og LO Stat, YS Stat, Unio og Akademikerne gitt et generelt tillegg fra 1. mai på 0,19 prosent. Fra og med lønnstrinn 19 til og med lønnstrinn 39 var tillegget kr 700 per år. Det ble ikke avsatt penger til lokale forhandlinger. Det kunne imidlertid føres lokale forhandlinger dersom arbeidsgiver lokalt avsatte økonomiske midler fra virksomheten iht. Hovedtariffavtalens pkt. 2.3.3, første ledd pkt. b. Tilleggene bidrar til årslønnsveksten fra 2014 til 2015 med 0,1 prosentpoeng.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2015 og tarifftilleggene i 2015, er årslønnsveksten fra 2014 til 2015 i det statlige tariffområdet beregnet til 2,8 prosent.

Kommunesektoren/KS-området

I mellomoppgjøret i KS-området i 2015 kom KS og LO Kommune, Unio, YS Kommune og Akademikerne til enighet om at det ikke skulle gis sentrale tillegg i 2015 utover de som ble avtalt i oppgjøret i 2014.

I KS-området ble det for stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse i oppgjøret i 2014 avtalt lønnstillegg fra 1. mai 2015 på 1,4 prosent. Tilleggene varierer med ansiennitets- og kompetansekrav. Per 1. mai 2015 skulle arbeidstakere med minimum 20 års ansiennitet ikke ha lavere grunnlønn enn kr 377 400 i 100 prosent stilling. Dette utgjør en økning på 0,2 prosent per 1. mai. Det ble i 2014 avtalt å innføre et nytt lønnssystem fra 1. mai 2015, se boks 1.2 i vedlegg 1.

I Oslo kommune ble det avtalt et lønnstillegg fra 1. mai 2015 på 1,7 prosent eller minst kr 6 500 per år.

For en del grupper i KS-området (kapittel 3 og 5) fastsettes lønnen gjennom lokale lønnsforhandlinger i den enkelte kommune og fylkeskommune uten noen sentral ramme. Virkningsdato for lønnstillegg er 1. mai med mindre annen dato er avtalt.

Kommuneansatte i alt

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2015 og tarifftilleggene i 2015, er årslønnsveksten fra 2014 til 2015 for hele kommunesektoren, inkl. undervisningssektoren, Oslo kommune og diverse bedriftsmedlemmer3, beregnet til 3,3 prosent når forskyvninger i virkningstidspunkter av tarifftillegg i 2014 er medregnet. Uten slike forskyvninger ville årslønnsveksten være 0,2 prosentpoeng lavere.

Kommuneansatte eksklusive undervisningsansatte

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2015 og tarifftilleggene i 2015, er årslønnsveksten fra 2014 til 2015 for kommuneansatte eksklusive undervisningsansatte beregnet til 3,2 prosent.

Undervisningsansatte

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2015 og tarifftilleggene i 2015, er årslønnsveksten fra 2014 til 2015 for undervisningsansatte i hele kommunesektoren beregnet til 3,9 prosent når virkningstidspunktene for konflikten i 2014 er medregnet. Når konflikten ikke er medregnet, er årslønnsveksten 0,9 prosentpoeng lavere.

1.2.7 Lønnsutviklingen i Spekter-området

I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet og hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Det kan avtales avvikende ordninger.

For Spekter-Helse er det for LO, YS, noen av Unios forbund og Den norske legeforening de siste årene avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom Spekter-Helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer.

I mellomoppgjøret 2015 ble det på A-nivå mellom Spekter og LO Stat og mellom Spekter og YS Spekter enighet om et generelt tillegg fra 1. april 2015 på kr 3 413 per år til arbeidstakere (unntatt lærlinger og unge arbeidstakere) med årslønn i 2014 på kr 388 013 eller lavere.

Det ble ført forhandlinger i de enkelte virksomheter (B-nivå) om ytterligere lønnstillegg. I disse forhandlingene ble det gitt noe varierende tillegg. For akademikergruppene i Spekter (ekskl. Legeforeningen) gis det ikke sentrale generelle tillegg. Lønnstilleggene for disse gruppene avtales lokalt.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2015 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike virksomhetene, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2014 til 2015 i Spekter-området ekskl. helseforetakene til 2,7 prosent.

I mellomoppgjøret 2015 for helseforetakene kom Spekter og forbundene i LO og YS til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2). Det ble enighet om et generelt tillegg fra 1. august 2015 på kr 2 000 per år i stillingsgruppene 1–4 og kr 4 000 i stillingsgruppe 5 og til ledere som leder ansatte i stillingsgruppe 5. Øvrige medlemmer i LO- og YS-forbundene fikk et tillegg på kr 2 000 per år fra 1. august 2015. Minstelønnssatsene ble hevet tilsvarende fra samme dato. Avtalen innebærer også at minstelønnen i stillingsgruppe l for ansatte med 20 års ansiennitet (stillinger hvor det ikke kreves særskilt utdanning), økte ytterligere med kr 7 000 til kr 373 000 fra 1. januar 2016. Det ble ikke gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå i 2015.

Spekter og forbundene i Unio med sentral forbundsvis avtaledel (Norsk Sykepleierforbund, Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet) kom til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2). Sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og førskolelærere fikk et generelt tillegg på kr 2 000 per år med virkning fra 1. mai 2015, mens spesialsykepleiere, jordmødre, spesialfysioterapeuter, spesialergoterapeuter, pedagoger med spesialkompetanse og ledere fikk kr 4 000 fra samme dato. Minstelønnssatsene ble hevet tilsvarende. Det ble ikke gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå i 2015. For medlemmer av Unio som ikke er omfattet av sentrale forbundsvise forhandlinger, ble det gjennomført lokale forhandlinger.

I oppgjøret mellom Spekter-Helse og Den norske legeforening kom partene til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2) for helseforetakene. I helseforetakene fikk turnusleger et tillegg på kr 12 000 per år og leger i spesialisering et tillegg fra kr 14 500 til kr 17 500. Tilleggene ble gitt med virkning fra 1. januar 2015. Det ble gjennomført lokale forhandlinger på B-nivå for medlemmer av Den norske legeforening som ikke fikk generelle tillegg i A2-forhandlingene. For øvrige forbund i Akademikerne ble det gjennomført lokale forhandlinger.

På grunnlag av lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå for 2014 og 2015 og lønnstilleggene i disse to årene, har utvalget beregnet årslønnsveksten i helseforetakene fra 2014 til 2015 til 2,7 prosent. Det kan være noen tillegg knyttet til lønnsoppgjøret i 2015 som ikke er fanget opp i lønnsstatistikken til Statistisk sentralbyrå.

1.3 Lønnsoverhenget

Lønnsoverhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året.

Utvalget anslår overhenget til 2016 til 0,7 prosent i gjennomsnitt i de største forhandlingsområdene. Gjennomsnittlig overheng i de tre foregående år var på 1,3 prosent. For områdene i tabell 1.6 varierer overhenget til 2016 fra 0,4 prosent for ansatte i helseforetakene i Spekter-området, til 1,2 prosent for ansatte i finanstjenester.

I tillegg til lønnsoverhenget kan lønnsveksten til neste år i enkelte områder også bli påvirket enten av allerede avtalte tarifftillegg eller av garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser.

Prinsipielt står allerede avtalte lønnstillegg for neste år i en noe annen stilling enn lønnsoverhenget. Ved å avtale lønnstillegg i et tariffoppgjør for neste år, legger en føringer for årslønnsveksten året etter. På denne bakgrunn bør beregninger av lønnsoverheng til ett år suppleres med opplysninger om eventuelle allerede avtalte tillegg for det samme året.

Garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser sikrer områder en (automatisk) lønnsvekst, gjerne i forhold til en fastlagt referansegruppes lønn. Fra 2011 er nye ordninger kommet til, blant annet for regulering av minstelønnssatser i LO – NHO- området. Virkninger av alle avtalte tillegg inklusive slike ordninger, defineres som tarifftillegg når de er kjent. En del av disse tilleggene vil ikke være klare før endelig statistikk foreligger.

1.4 Lønnsutviklingen for ledere

På grunn av omleggingen av lønnsstatistikken i 2015 (A-ordningen) har dette avsnittet et noe mindre omfang enn tidligere. Ved utgangen av mars foreligger det ennå ikke statistikk for ledergrupper i alle næringsområder.

1.4.1 Lønnsutviklingen eksklusive opsjons- og naturalytelser for ledere i enkelte næringer

I dette avsnittet presenteres lønnsveksten fra 2014 til 2015 for ledere i en del næringer basert på samme lønnsbegrep som i tabell 1.1, dvs. avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus. Tallene omfatter heltidsansatte ledere i foretak i næringsvirksomhet i privat sektor inklusive offentlig eide foretak. Tallene er basert på Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk. Lønnsveksten er regnet som endring i månedslønn fra september det ene året til samme tidspunktet året etter.

Det presenteres tall for to grupper av ledere i næringsvirksomhet:

• Gruppen med yrkeskode 1210 «administrerende direktører» i store og mellomstore foretak, dvs. foretak med 10 eller flere ansatte. Gruppen kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak.

• Gruppen med yrkeskode 1300 «ledere av små foretak», dvs. foretak med færre enn 10 ansatte.

Totalt omfattet utvalget til lønnsstatistikken i 2014 om lag 23 900 heltidsansatte personer i næringsvirksomhet innen disse to ledergruppene. Antallet i 2015 er ikke klart ennå.

Tabell 1.7 viser at lønnsveksten regnet som endring i gjennomsnittslønn fra september 2014 til september 2015 for administrerende direktører varierte en del mellom næringene som er med i tabellen, fra en nedgang i gjennomsnittslønnen i industrien på 0,1 prosent til en vekst på 11,1 prosent i finanstjenester. For ledere av små foretak var lønnsveksten i 2015 negativ innen industrien og innen IKT, hvor gjennomsnittslønnen falt med 1,9 prosent.

1.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

I dette avsnittet presenteres tall for utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn etter forhandlingsområder, næring, utdanningslengde, alder og samlet for alle lønnstakere både etter gjennomsnittslønn og medianlønn. Lønnsforskjellene måles for heltidsansatte eller per årsverk der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter.

Forskjeller i kvinners og menns yrkesdeltakelse, bransje/sektortilknytning, utdanning, arbeidserfaring og kompetanse er fortsatt viktige faktorer bak lønnsforskjellene. Det samme er kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Kvinner og menn arbeider i næringer og bransjer med ulik lønnsevne og avtaledekning, og de har ulike stillinger på arbeidsplassene. Både endret antall ansatte kvinner og menn og endring i ulikhetene mellom dem over tid, kan dermed påvirke lønnsforskjellene slik de måles her. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Kvantifisering av ulike bidrag til utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell krever egne analyser.

TBU har statistikk for utviklingen i gjennomsnittslønn mellom kvinner og menn for ulike forhandlingsområder siden 1984 og samlet for alle kvinner og menn fra 1997.

Lønnsforskjeller etter forhandlingsområder

Tabell 1.8 viser lønnsutviklingen per årsverk for kvinner og menn i en del forhandlingsområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. vedlegg 2. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner i forhold til gjennomsnittlig årslønn for menn i perioden 2006–2015. Det oppgis også gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2015.

Det var tilnærming eller nær stabilitet mellom kvinners og menns gjennomsnittlige lønn i de fleste store forhandlingsområdene fra 2014 til 2015 unntatt for ansatte i Virke-bedrifter i varehandelen. For ansatte i hotell og restaurant i NHO-bedrifter var tilnærmingen på 0,8 prosentpoeng. For industriarbeidere i NHO-bedrifter og ansatte utenom undervisning i kommunene var tilnærmingen 0,7 prosentpoeng.

I den siste 10-årsperioden har det vært flere brudd i seriene for de ulike forhandlingsområdene. Tatt hensyn til disse bruddene har det over denne perioden (2006–2015) vært tilnærming eller stabilitet i kvinners og menns gjennomsnittlige lønn for de fleste forhandlingsområdene med unntak for ansatte i Virke-bedrifter. Økte lønnsforskjeller i Virke-bedrifter er påvirket av strukturelle endringer i enkelte år. Tilnærmingen var særlig markert for Spekter-områdene, for industrifunksjonærer og ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet i NHO-bedrifter og for ansatte i kommunene.

I hovedgruppene i tabell 1.8 er det forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning da noen områder har mer ensartete stillingsstrukturer enn andre. For eksempel er stillingsstrukturen blant industriarbeidere relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i finanstjenester og i helseforetakene. Tabellen egner seg dermed mest til å følge utviklingen i de enkelte områdene over tid.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle grupper sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge. I tabell 1.9 presenteres tre ulike måter å beregne dette på: Gjennomsnittslønn for heltidsansatte, gjennomsnittlig lønn per årsverk og medianlønn for heltidsansatte. Medianlønn finner en ved å sortere lønnen for lønnstakere etter størrelse på lønnen og så finne lønnsnivået for den personen som blir liggende i midten. Ved en slik beregningsmetode vil de høyeste og laveste lønnsnivåene være uten betydning.

Fra 2014 til 2015 økte lønnsforskjellen mellom heltidsansatte kvinner og menn med 0,7 prosentpoeng. Kvinnene tjente i gjennomsnitt 87,7 prosent av menns lønn i 2015 mot 88,4 prosent i 2014 (tabell 1.9). Når deltid inkluderes, har lønnsforskjellen vært om lag uendret fra 2014 til 2015.

Målt ved medianlønn økte de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn med 1,4 prosentpoeng fra 2014 til 2015. Ved å sammenligne medianlønn i stedet for gjennomsnittslønn, er forskjellene mellom kvinner og menn mindre. Hovedårsakene til at vi har mindre lønnsforskjeller målt på denne måten, er at menn i større grad enn kvinner er å finne blant de med høyt lønnsnivå og at flere kvinner enn menn er å finne blant de med lavt lønnsnivå. Høye enkeltlønninger blant menn betyr mer enn lave enkeltlønninger blant kvinner.

Sett over en lengre tidsperiode, var det for heltidsansatte en tilnærming i relativ lønn på 1,7 prosentpoeng fra 1997 fram til og med 2008. I 2008 var det et brudd i serien. Fra 2008 (nye tall) til 2015 ble forskjellen redusert med 1,4 prosentpoeng. Når vi inkluderer deltidsansatte, ble forskjellen fra 2008 redusert med 2,2 prosentpoeng. Ser vi på forskjellen i medianlønn mellom kvinner og menn, var det en tilnærming fra 1997 til 2008 på 1,4 prosentpoeng. Fra 2008 til 2015 ble lønnsforskjellene redusert med 1,7 prosentpoeng.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabell 1.10 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns fordelt etter næring. Det er her tatt utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås næringsklassifisering og offisielle månedslønnsstatistikk (per september/oktober/desember). I boks 1.3 forklares forskjellene i datagrunnlaget mellom tabell 1.8 og tabell 1.10.

I tiårsperioden 2006 til 2015 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert for alle næringer med unntak for ansatte i personlige tjenester (2008–2015).

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter næring (2006–2015) og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.11 i vedlegg 4. Generelt er lønnsforskjellene større når deltid inkluderes. Dette har sammenheng med at mange deltidsansatte er å finne i lavere stillinger. Et unntak er helseforetakene og private helse- og sosialtjenester hvor lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blir mindre når deltid inkluderes.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Tabell 1.11 viser kvinners lønn som andel av menns etter utdanningslengde for heltidsansatte. Fra 2014 til 2015 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn målt etter utdanningslengde økt for alle de fire utdanningslengdene. Sterkest økning i lønnsforskjellene har det vært blant ansatte med universitets- eller høyskoleutdanning til og med fire år. Ser vi på de to siste årene samlet, har det også vært en økning i lønnsforskjellene.

Det er minst lønnsforskjeller for de som har kortest utdanning, dvs. de som har grunnskoleutdanning eller videregående skoleutdanning. Størst lønnsforskjeller er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år. For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter utdanningslengde (2006–2015) og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.13 i vedlegg 4. Generelt er lønnsforskjellene større når deltid inkluderes. Dette har sammenheng med at mange deltidsansatte er å finne på lavere stillingsnivåer.

For utviklingen av lønnsforskjeller mellom heltidsansatte kvinner og menn fordelt etter utdanningsnivå og næring (2006–2015) vises det til tabell 4.12 i vedlegg 4.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Tabell 1.12 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns etter alder. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker med økende alder.

Fra 2014 til 2015 har lønnsforskjellene økt for alle aldersgrupper med unntak av aldersgruppene under 30 år og 50–54 år. Ser vi på de to siste årene samlet, har det vært en tilnærming fra 2013 for enkelte aldersgrupper mens det har vært en økning for andre.

Likelønnstrekk ved oppgjørene

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

• Formen på de sentrale tilleggene, dvs. om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper mv. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig prosentvis lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom det ofte er flere kvinner enn menn i lavlønnsgruppene.

• Fordelingen av de lokale tilleggene.

• De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Likelønnstrekk ved oppgjørene i 2015

Forhandlingsløsningen i mellomoppgjøret 2015 mellom LO og NHO innebar et lønnstillegg fra 1. april 2015 på kr 1,75 per time til arbeidstakere på overenskomster med gjennomsnittslønn fra 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2014 (388 013 kroner) og nedover. Dette har en likelønnsprofil siden nær halvparten av dem som fikk lavlønnstillegget er kvinner, mens kvinner utgjør en drøy femtedel av hele området.

På Landsoverenskomsten med bransjeavtaler mellom Handel og Kontor(LO) og Virke ble det utover lavlønnstillegget på kr 1,75 per time gitt en økning i minstelønnssatsene 1–5 på kr 2,50 per time, og den høyeste (trinn 6) med kr 0,50 per time. Også mellom YS og Virke ble det på Funksjonæravtalene og Kontoroverenskomsten i tillegg til lønnstillegget på kr 1,75 per time gitt en økning i minstelønnssatsene 1–5 på kr 2,50 per time og den høyeste (trinn 6) med kr 0,50 per time. Dette ga en likelønnsprofil, ettersom kvinner i større grad enn menn befinner seg på minstelønnssatsene.

I forhandlingene mellom Finans Norge og Finansforbundet og mellom Finans Norge og HK/Postkom/LO ble partene enige om å gi et lønnstillegg på kroner 3 100 per år på alle lønnstrinnene. I tillegg ble det enighet om viktigheten av at bedriftene har særlig oppmerksomhet på eventuelt ubegrunnede lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Det ble vist til nåværende forpliktelser i avtaleverket og man henstilte de lokale parter om å ta opp forholdene rundt likelønn i passende samarbeidsfora innen 1. januar 2016.

I det statlige tariffområdet ble det enighet om et generelt tillegg fra 1. mai 2015 på 0,19 prosent. Fra lønnstrinn 19 til 39 ble det gitt et tillegg på kr 700 per år.

I KS-området ble det for arbeidstakere med hovedsakelig sentral lønnsdannelse ikke gitt noen tillegg utover det som ble avtalt i 2014, dvs. et tillegg på 1,4 prosent fra 1. mai 2015 for alle. Arbeidstakere med minimum 20 års ansiennitet skulle ikke skal ha lavere grunnlønn per 1. mai 2015 enn kr 377 400 i 100 prosent stilling. Dette omfatter i stor grad kvinner.

I helseforetakene ble det enighet mellom Norsk Sykepleierforbund, Utdanningsforbundet, Norsk Fysioterapeutforbund og Norsk Ergoterapeutforbund og Spekter- Helse om et generelt tillegg på kr 2 000 per år med virkning fra 1. mai 2015. Minstelønnssatsene ble hevet tilsvarende. Spesialsykepleiere, spesialergoterapeuter, pedagoger med spesialkompetanse og ledere fikk kr 4 000 også fra 1. mai.

Se vedlegg 1 for nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 2015.

1.6 Lønnsutviklingen etter utdanning

I tabell 1.13 vises lønnsutviklingen for heltidsansatte etter næring og utdanningslengde for perioden 2006–2015. Tabellen er fremkommet ved å koble lønnsstatistikken mot utdanningsregisteret.4 Tabellen viser at fordelingen av ansatte på de ulike utdanningslengdene varierer mellom næringer.

I 2015 var det innenfor industri, bygg og anlegg og varehandel 69 prosent eller flere av de ansatte som hadde grunnskole og videregående skole (inklusive fagutdanning) som lengste utdanning. I skoleverket var tilsvarende andel 10 prosent, i kommune og fylkeskommune, eksklusive skoleverket 47 prosent, blant ansatte i helseforetakene 24 prosent og blant statsansatte 28 prosent.

I 2011 og 2012 gjennomførte Statistisk sentralbyrå en spørreundersøkelse om innvandrernes utdanningsnivå. Inkludering av disse opplysningene har påvirket lønnsstatistikken og medført et brudd i 2012. Hvordan dette bruddet er behandlet i tabell 1.13 er nærmere omtalt i NOU 2015:6.

Fra og med 2015 er datagrunnlaget til lønnsstatistikken i SSB basert på opplysninger fra A-meldingen. For å sikre god sammenheng til tidligere statistikk, har SSB laget sammenlignbar lønnsstatistikk fra 2014 til 2015. Det vil si for 2015 har man brukt samme tellingstidspunkt, lønnsbegrep, arbeidstid og yrkeskoder og utvalgsstørrelse innenfor den enkelte næring som i 2014.

For tabell 1.13 er det mellom 2013 og 2014 ett brudd for ansatte i staten. Her er det gjort korrigeringer i lønnsstatistikken for forsvaret for 2014 og 2015.

I enkelte næringer er andelen personer i noen av utdanningslengdene ganske liten. F.eks. innenfor skoleverket er det kun 3 prosent av de ansatte i utvalget som har grunnskoleutdanning. I bygg og anlegg og i varehandel er det kun 3 prosent som har universitets- eller høyskoleutdanning lenger enn 4 år. I disse tilfellene bør tallene tolkes med varsomhet. Det er også viktig å poengtere at lønnstallene i tabell 1.13 viser lønn etter næring og den utdanningslengde den enkelte har. I tabellen tas det ikke hensyn til at noen f.eks. kan være i jobber som ikke krever lang utdanning selv om de er registrert med lang utdanning.

Samlet vekst fra 2010 til 2015 etter utdanningslengde

For grunnskoleutdannede har den høyeste veksten de siste fem årene vært for ansatte i staten (20,7 prosent). Man må likevel her være klar over at det kun er 4 prosent av de ansatte som har grunnskole som høyeste utdanning. For personer med videregående skole som høyeste utdanning er det ansatte i finanstjenester som har hatt høyest lønnsvekst (22,2 prosent). For fagutdannede er det ansatte i staten som har hatt høyest lønnsvekst (21,7 prosent). For universitets- og høyskoleutdannede til og med 4 år er det ansatte i bygg- og anleggsvirksomhet som har hatt høyest lønnsvekst (20,6 prosent), mens det for universitets- eller høyskoleutdannede lenger enn 4 år er ansatte i finanstjenester som har hatt størst lønnsvekst (20,4 prosent).

Utvikling i lønn fordelt på næring og utdanningslengde

Figur 1.2 viser lønnsnivåer (målt i faste 2015-kroner) for perioden 2006–2015 etter utdanningslengder innen næringer. Lønnsforskjellene mellom de ulike utdanningslengdene er større i privat enn i statlig og kommunal sektor. Siden 2006 er den relative lønnsforskjellen mellom høyeste og laveste utdanningsnivå redusert eller om lag uendret innen de seks næringene i figuren. Dette gjelder også forskjellene mellom universitets- og høgskoleutdanning over 4 år og universitets- og høgskoleutdanning 1–4 år, og mellom universitets- og høgskoleutdanning 1–4 år og videregående skole. Den relative lønnsforskjellen mellom ansatte med videregående skole og grunnskole har økt i noen områder.

¹ Fra og med 2012 er opplysninger fra SSBs spørreundersøkelse om innvandrernes utdanningsnivå inkludert.

² Deflatert med konsumprisindeksen.

³ Personer med fagutdanning er inkludert i gruppen videregående skole

⁴ For kommune/fylkeskommune er tallene fra KS.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, KS og Beregningsutvalget.

Som vist i tabell 1.13 er det store forskjeller på hvor mange ansatte som har henholdsvis lengre/ kortere utdanning i de forskjellige næringene. For eksempel i industrien er det 9 prosent av de ansatte som har universitets- eller høyskoleutdanning utover 4 år, mens det i staten er 36 prosent. Videre er andelen med universitets- eller høyskoleutdanning til og med 4 år over 50 prosent i kommune/fylkeskommune mens den er under 20 prosent i industrien.

Ser vi på utviklingen over tid (2008–2015), er det med unntak av industri og varehandel ansatte med universitets- og høyskoleutdanning over 4 år som har økt mest som andel av de ansatte (jf. figur 1.3). Andelen med videregående skole som høyeste utdanning (inkludert fagutdannede) er redusert i samme periode i de fleste områdene. Figuren viser kun utviklingen for heltidsansatte. Hadde vi inkludert deltidsansatte ville fordelingen mellom de ulike utdanningslengdene kunne blitt noe annerledes, spesielt vil dette gjelde for varehandel, kommunal virksomhet og helseforetak.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og KS

1.7 Lønnsutviklingen for deltidsansatte

Tabell 1.14 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde fra 2014 til 2015. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i 3. kvartal 2015 (september/oktober/desember) på kr 428 400, en vekst på 2,3 prosent fra 3. kvartal 2014. Lønnsveksten for deltidsansatte var 0,4 prosentpoeng lavere enn for heltidsansatte. Per 3. kvartal 2015 hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) på kr 540 000, en vekst på 2,7 prosent fra 3. kvartal 2014.

Der antallet deltidsansatte er lavt, blir lønnsnivået for disse lettere påvirket av endringer i sysselsettingen, arbeidstid og sesongvariasjoner.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2015 fra om lag 69 prosent for ansatte i finanstjenester til om lag 91 prosent for ansatte i helseforetak, med et gjennomsnitt for alle på om lag 79 prosent, jf. tabell 1.14. Forskjellen i lønn mellom deltidsansatte og heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. For eksempel er deltidsansatte i varehandel relativt unge og jobber i lavere stillinger enn heltidsansatte. I skoleverket derimot er deltidsansatte og heltidsansatte mer like i alder og utdanning. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte næringer stort sett har høyere gjennomstrømning enn heltidsansatte.

I figur 1.4 presenteres deltidsansattes lønn i prosent av heltidsansattes for årene 2006 til 2015. Tallene viser at deltidsansattes lønn som andel av heltidsansatte har gått noe ned (fra 81,7 prosent i 2006 til 79,3 i 2015).

¹ På grunn av ny næringsklassifisering i 2008 er det brudd i serien.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, lønnsstatistikk

1.8 Lønnsfordelingen før skatt for lønnstakere 2006–2015

Tallene som presenteres i dette avsnittet omfatter en sammenveiing av lønnen for alle5 lønnstakere basert på et materiale fra Statistisk sentralbyrå. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabell 1.1, dvs. fast avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid.

Tabell 1.15 viser fordelingen av samlet lønn for alle ansatte. Tabellen viser hvor stor del av samlet lønnssum de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2015 mottok de 10 prosentene med lavest lønn (desil 1) 5,2 prosent av samlet lønnssum, mens de 10 prosentene med høyest lønn (desil 10) mottok 19,8 prosent.