7 Merknader til nytt kapittel 21 i finansforetaksloven. Soliditets- og solvenssvikt i forsikrings- og pensjonsforetak

7.1 Generelt

Ovenfor i kapittel 6 har Banklovkommisjonen kommet til at utkastet til nytt regelverk for forsikrings- og pensjonsområdet i hovedsak bør søkes utformet etter samme systematikk og opplegg for øvrig som det nye regelverket for banker, kredittforetak og finansielle konsern som skal oppfylle de krav som følger av EUs krisehåndteringsregelverk (direktiv 2014/59/EU), se NOU 2016: 23 del III. Siden krisehåndteringsdirektivet inneholder en rekke omfattende bestemmelser som ikke er relevant for forsikrings- og pensjonsforetak, og som følge av det ikke er stilt andre EU-rettslige krav til det nærmere innholdet i nasjonallovgivning om krisehåndtering av forsikrings- og pensjonsforetak, gir dette rom for forenklinger og større handlingsfrihet med hensyn til den praktiske tilpasningen og utformingen av de ulike lovbestemmelser. Solvens II-direktivet (2009/138/EF) artiklene 267 følgende inneholder riktignok en del regler knyttet til reorganisering og insolvensbehandling av forsikringsforetak, men dette er i stor grad prosessuelle regler som fastslår hjemstatsmyndighetenes kompetanse til å håndtere slike forhold og at håndteringen skal skje i samsvar med hjemstatslovgivningen. Det er også fastsatt enkelte regler knyttet til informasjon til andre lands myndigheter og kunngjøring av iverksatte tiltak. Disse kravene setter således svært få grenser eller krav til den nærmere utformingen av norsk lovgivning på dette området.

I merknadene til lovutkastet kapittel 21 i kapitlet her er det lagt vekt på å gi en oversikt over de enkelte paragrafer og få frem forhold og vurderinger som ikke er tatt med i de alminnelige motivene foran. Innledningsvis under hver paragraf vises det til relevante steder i de alminnelige motivene. Videre er det vist til merknadene til enkeltbestemmelser i NOU 2016: 23 kapittel 15 hvor lovutkastene til kapitlene 20 og 21 inneholder likelydende bestemmelser. I forhold til en rekke bestemmelser vil merknadene til enkeltbestemmelser i NOU 2016: 23 fremstå som mer omfattende som følge av at det der er lagt vekt på å få frem hvilke bestemmelser i krisehåndteringsdirektivet som den enkelte paragraf gjennomfører, og dessuten er de alminnelige motiver holdt i en mer nøktern og kortfattet form enn det som er valgt i forliggende utredning. Selv om bestemmelsene i lovutkastet til kapittel 20 i NOU 2016: 23 og i lovutkastet til kapittel 21 kan virke svært like, vil en praktisk anvendelse og tolkning av disse medføre større eller mindre forskjeller som følge av hvilke foretak de gis anvendelse på. Det er derfor av hensyn til forståelse og leservennlighet valgt å ta inn fullstendige merknader her, selv om disse fremstår innholdsmessig som temmelig like merknadene inntatt i NOU 2016: 23 kapittel 15. Systematisk sett er det uansett valgt å ta inn en henvisning til tilsvarende paragraf i lovutkastet til kapittel 20 i NOU 2016: 23 innledningsvis i merknadene til den enkelte paragraf der dette finnes. Dette for å gi bedre oversikt over systematikken i finansforetaksloven og hvordan loven vil kunne bli seende ut dersom lovutkastene fra Banklovkommisjonen følges opp.

7.2 Alminnelige bestemmelser

Lovutkastet avsnitt I omfatter de «Alminnelige bestemmelser». Sammenlignet med tilsvarende avsnitt I i lovutkastet til kapittel 20 i NOU 2016: 23, er avsnitt I i lovutkastet til kapittel 21 gitt en noen annen paragrafinndeling og en enklere utforming, men omhandler i hovedsak de samme temaer. Sentralt i kapittel 21 avsnitt I er fastleggelsen av kapitlets virkeområde på en klar og tydelig måte i forhold til virkeområdet til lovutkastet til kapittel 20 i NOU 2016: 23. Det fremgår derfor klart av lovutkastet § 21-1 at lovutkastet her kun gjelder forsikrings- og pensjonsforetak, samt holdingforetak eller annet morselskap i forsikringskonsern. Lovutkastet har først og fremst fokus på den virksomhet som drives av norske foretak i Norge. Særlige regler om norske forsikrings- og pensjonsforetak eller forsikringskonsern som driver virksomhet gjennom datterforetak eller filial innenfor EØS-området, er inntatt i avsnitt IX. I avsnitt IX er det også inntatt regler om datterforetak og filialer av utenlandske forsikringsforetaks virksomhet i Norge. Dette omfatter både forsikringskonsern i EØS-området og filialer av forsikringsforetak etablert utenfor EØS-området. Disse bestemmelsene bygger på de generelle reglene om norske finansforetaks adgang til å drive virksomhet i utlandet i finansforetaksloven kapittel 4 og utenlandske foretaks virksomhet her i riket i kapittel 5.

Siden det ennå ikke er gitt EU-rettslige regler om krisehåndtering av forsikrings- og pensjonsforetak vil enkelte bestemmelser inntatt i lovutkastet kapittel 20 ikke være strengt nødvendige å innta i lovutkastet kapittel 21. Dette har gitt rom for forenklinger sett i forhold til tilsvarende bestemmelser i lovutkastet til kapittel 20 også i de alminnelige bestemmelsene. Dette gjelder blant annet behovet for definisjoner i lovutkastet § 21-5. Enkelte definisjoner særlig tilpasset forsikrings- og pensjon har det imidlertid vært praktisk å ta med for å forenkle den videre fremstillingen i kapitlet.

I samsvar med norsk lovtradisjon generelt og den utforming som er valgt i finansforetaksloven, er det videre valgt å ta inn en generell forskriftshjemmel innledningsvis i kapitlet, jf. lovutkastet § 21-5. Forskriftshjemmelen suppleres av mer konkrete og direkte forskriftshjemler i lovutkastet og generelle forskriftshjemler som er fastsatt i blant annet finansforetaksloven § 1-7, samt i virksomhetsregler og tilsynsregler for forsikrings- og pensjonsforetak for øvrig.

Til § 21-1. Virkeområde

Paragrafen er bygget opp på samme måte som lovutkastet § 20-1 i NOU 2016: 23. Hovedformålet med paragrafen er å fastsette klart når kapittel 21 får anvendelse i stedet for bestemmelsene i kapittel 20. Av hensyn til kunder og kreditorer i ulike finansforetak bør det ikke være tvil med hensyn til hvilke regler som kommer til anvendelse dersom et foretak skulle komme i en situasjon med soliditets- eller solvenssvikt.

Paragrafen baserer seg på skillene mellom de ulike typer finansforetak og finanskonsern som er etablert i finansforetaksloven §§ 1-3 og 1-4, jf. loven kapittel 17.

Etter første ledd gjelder bestemmelsene i lovutkastet kapittel 21 for forsikrings- og pensjonsforetak, jf. bokstav a). Forsikringsforetak vil både omfatte foretak som driver livsforsikringsvirksomhet, skadeforsikringsvirksomhet, kredittforsikringsvirksomhet og gjenforsikring, jf. finansforetaksloven § 2-6. Av finansforetaksloven § 2-12 følger det at et forsikringsforetak bare vil kunne gis tillatelse som enten livsforsikringsforetak, skadeforsikringsforetak, kredittforsikringsforetak eller gjenforsikringsforetak, jf. §§ 2-13 til 2-15. Av definisjonen i finansforetaksloven § 1-5 femte ledd følger det at som «pensjonsforetak» regnes pensjonskasse og innskuddspensjonsforetak. I finansforetaksloven § 7-2 tredje ledd er det lagt til grunn at en pensjonskasse skal stiftes og organiseres som en selveiende institusjon og etter § 2-16 gis tillatelse til å drive virksomhet som pensjonskasse med adgang til å overta kollektive pensjonsordninger for foretak eller kommune som har opprettet og deltar i pensjonskassen. Pensjonskassen kan enten overta pensjonsordninger som anses som livsforsikring eller pensjonsordninger uten forsikringselement (innskuddspensjonsordninger). Det vises også til forsikringsvirksomhetsloven kapittel 2. Innskuddspensjonsforetak kan bare drive virksomhet som omfatter overtakelse av kollektive pensjonsordninger og individuelle pensjonsavtaler uten forsikringselement, jf. finansforetaksloven § 2-17 og forsikringsvirksomhetsloven § 2-11. Innskuddspensjonsforetak etableres som allmennaksjeselskap eller aksjeselskap, jf. finansforetaksloven § 7-2 fjerde ledd.

Videre omfattes holdingforetak eller annet morselskap i finanskonsern som for øvrig i hovedsak bare omfatter forsikrings- og pensjonsforetak og eierinteresser i slike foretak (forsikringskonsern), jf. bokstav b). En slik konstellasjon innebærer således at et finanskonsern regnes som et forsikringskonsern. Et holdingforetak for et forsikringsforetak vil omfattes av bokstav b) selv om det i tillegg til å være et holdingforetak for forsikringsforetak har enkelte eierinteresser i andre typer foretak.

I annet ledd gjøres det en negativ definisjon av virkeområdet for lovutkastet kapittel 21 og en nærmere avgrensning av virkeområdene til bestemmelsene her i forhold til lovutkastet til kapittel 20 i NOU 2016: 23. I finansforetaksloven brukes «blandet finanskonsern» der bank, kredittforetak eller verdipapirforetak er hovedvirksomheten, men konsernet også omfatter forsikring- og/eller pensjonsforetak. I tilfellet av et blandet finanskonsern vil lovutkastet kapittel 20 gjelde hele konsernet med unntak av forsikrings- og pensjonsforetak og mellomliggende eier, som skal behandles etter lovutkastet kapitel 21. I et «blandet forsikringskonsern» er det forsikrings- eller pensjonsvirksomheten som er hovedvirksomheten, men konsernet kan likevel også omfatte en bank, kredittforetak og/eller et verdipapirforetak. For et «blandet forsikringskonsern» vil reglene i lovutkastet kapittel 21 gjelde generelt, men her vil banken, kredittforetaket eller verdipapirforetaket og det direkte mellomliggende eierforetak til disse bli behandlet etter reglene i lovutkastet til kapittel 20 i NOU 2016: 23.

Reglene om tidligtiltak i finansforetaksloven kapittel 21 avsnitt I gjelder generelt for alle typer finansforetak. Dette er videreført i tredje ledd som fastsetter at også andre finansforetak enn de som er nevnt i første og annet ledd som inngår i et forsikringskonsern eller blandet forsikringskonsern, kan omfattes av tidligtiltakene i lovutkastet §§ 21-11 til 21-18. Tredje ledd svarer til lovutkastet § 20-1 tredje ledd i NOU 2016: 23. Når det gjelder hva «andre typer finansforetak» kan være vises det til finansforetaksloven § 17-7 første ledd. I et forsikringskonsern vil det først og fremst være finansieringsforetak som kan være aktuelt. Hensikten er å kunne gjøre tidligtiltakene så effektive som mulig ved at alle sentrale foretak i konsernet kan omfattes av tiltakene. Når det gjelder reglene om administrasjon eller konkursbehandling av slike «andre foretak» gjelder i utgangspunktet ikke lovutkastet §§ 21-19 følgende for slike foretak, med mindre det er særskilt fastsatt i de enkelte bestemmelser eller ved vedtak i medhold av lov, se lovutkastet § 21-23 tredje ledd.

Til § 21-2. Konkursforbud. Offentlig administrasjon

Paragrafen er en videreføring av gjeldende bestemmelser i finansforetaksloven §§ 21-8 og 21-11 annet ledd. Den er videre så å si likelydende med lovutkastet § 20-2 i NOU 2016: 23.

Et konkursforbud innebærer at en eventuell begjæring om konkurs mot et foretak som er nevnt i lovutkastet § 21-1 første ledd må avvises av domstolene under henvisning til første ledd. Når det gjelder den nærmere bakgrunn for konkursforbudet vises det til Ot.prp. nr. 63 (1995–1996) side 53 med videre henvisninger til tidligere gjeldende rett.

Av annet ledd følger det at en insolvensbehandling av et forsikrings- eller pensjonsforetak skal skje ved at foretaket settes under offentlig administrasjon etter reglene i lovutkastet avsnitt IV og undergis krisehåndtering etter de nærmere reglene i lovutkastet avsnittene V og VI. Forutsetningen for å kunne åpne en insolvensbehandling vil være at det har inntrådt en solvenssvikt i foretaket, se lovutkastet § 21-22. En offentlig administrasjon innebærer at det treffes vedtak om at foretaket settes under administrasjon og kontroll av en offentlig myndighet, se lovutkastet avsnitt IV. Det er således myndigheten som gjør en vurdering av om foretaket er insolvent og deretter gjør en vurdering av om foretaket skal underlegges krisehåndtering med sikte på å få videreført viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet eller avvikles etter konkursrettslige regler, jf. lovutkastet § 21-30. Dette fremgår av annet ledd bokstav a) som fastsetter at en krisehåndtering vil ha sikte på å videreføre forsikrings- og pensjonsvirksomhet og begrensning av skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien. Alternativet vil være å avvikle foretaket etter reglene i lovutkastet § 21-39 eller de deler av virksomheten som det ikke foreligger grunnlag for å videreføre, jf. bokstav b).

Forsikrings- og pensjonsvirksomheten vil være kjernevirksomheten i et forsikrings- eller pensjonsforetak og således de tjenester som kan anses som kritiske i slike foretak, sml. lovutkastet § 20-2 annet ledd bokstav a) i NOU 2016: 23. I lovutkastet her er for øvrig slike tjenester definert som «viktige forsikrings- og pensjonsvirksomhet», jf. lovutkastet § 21-6 fjerde ledd. Som følge av forbudet mot annen virksomhet i finansforetaksloven § 13-1 skal annen virksomhet enn forsikrings- og pensjonsvirksomhet være begrenset i et forsikrings- eller pensjonsforetak. Finansforetaksloven § 13-2 åpner imidlertid for at forsikrings- eller pensjonsforetak kan drive tilknyttet virksomhet. En offentlig administrasjon kan ikke ha som siktemål å ivareta slik tilknyttet virksomhet med mindre det er en følge og en del av en ivaretakelse av selve forsikrings- eller pensjonsvirksomheten eller en skadebegrensning i forhold til forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien.

«Forsikringstaker» vil være den som har inngått forsikringsavtalen med foretaket, se forsikringsavtaleloven § 1-2 bokstav b). Forsikringstaker vil i mange sammenhenger også være den forsikrede etter forsikringsavtalen, men ikke alltid. Innenfor skadeforsikring vil for eksempel ansvarsforsikringer være tegnet for å sikre andre personer enn forsikringstaker, se forsikringsavtaleloven § 1-2 bokstav c). På tegningstidspunktet vil dette til dels dreie seg om ukjente tredjemenn. Ulykkes- og kapitalforsikringer vil inngås til fordel for navngitte personer eller en definert krets av personer, som dermed vil være de forsikrede. Innenfor pensjonsforsikringer vil bedrifter inngå avtaler om pensjonsordninger til fordel for sine ansatte og eventuelt deres pårørende. Ivaretakelse av de forsikredes interesser ved en offentlig administrasjon vil derfor være viktig. «Andre kundegrupper» er tatt med for å dekke andre mulige rettighetshavere knyttet forsikrings- eller pensjonsvirksomhet. Dette kan for eksempel være panthavere til et forsikret objekt. I forhold til anvendelsen av «det offentlige eller samfunnsøkonomien» i denne sammenheng, vises det til lovutkastet § 21-30 første og annet ledd som legger vekt på om det foreligger offentlige interesser som tilsier at foretaket undergis krisehåndtering med sikte på om å få videreført viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet og begrense virkningene til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien. Det vises til merknadene til denne paragrafen nedenfor i avsnitt 7.6.

Tredje ledd regulerer forholdet til foretak som inngår i et forsikringskonsern eller blandet forsikringskonsern, se merknadene ovenfor til lovutkastet § 21-1, og omhandler tilfeller hvor holdingforetaket eller morselskapet er besluttet satt under offentlig administrasjon. I første punktum er det for slike tilfelle fastslått at også andre foretak i forsikringskonsernet kan omfattes av vedtaket. Bestemmelsen må sees i sammenheng med lovutkastet § 21-1 tredje ledd. Dersom slikt vedtak treffes vil det innebære at konkursforbudet også skal gjelde slike foretak og at det eventuelt kan iverksettes krisehåndtering av foretaket, jf. annet punktum. Den videre betydningen av at slike foretak inntas i vedtaket om offentlig administrasjon og spørsmålet om eventuelt også slike foretak skal undergis krisehåndtering, vil for øvrig måtte avgjøres etter lovutkastet § 21-23 tredje ledd, se merknadene til denne bestemmelsen nedenfor i avsnitt 7.5. Et vedtak etter tredje ledd vil ikke være aktuelt der foretaket er en bank, kredittforetak eller verdipapirforetak da offentlig administrasjon av et slikt foretak skal følge reglene i lovutkastet til kapittel 20 i finansforetaksloven i NOU 2016: 23, jf. lovutkastet §§ 21-1 annet ledd og 21-23 tredje ledd annet punktum. Andre finansforetak vil ellers kunne omfattes av reglene så fremt dette fastsettes i vedtaket, jf. lovutkastet § 21-1 tredje ledd. Dette følger for så vidt av henvisningen inntatt i tredje punktum.

Til § 21-3. Myndighet

Paragrafen angir hvem som skal være den øverste myndighet og ha ansvaret for krisehåndtering. I dag følger det av finansforetaksloven § 21-11 første ledd at det er Finansdepartementet som fatter vedtak om offentlig administrasjon.

For banker følger det av krisehåndteringsdirektivet artikkel 3 at det skal utpekes og organiseres en offentlig administrativ myndighet som skal ha kompetanse til å iverksette og gjennomføre krisetiltak og utøve de myndighetsbeføyelser som direktivet angir. Bakgrunnen for utpeking av en egen offentlig myndighet for blant annet vedtak om å sette en krisebank under administrasjon, er ønske om en rask og effektiv håndtering av krisesituasjonen, samt å sørge for nødvendig uavhengighet fra finansmarkedsaktører og å unngå interessekonflikter på finansområdet, se krisehåndteringsdirektivet formålsparagraf 15. I tilfelle krisehåndteringsmyndigheten etter direktivet legges til den nasjonale tilsynsmyndigheten, skal det foretas en organisering slik at dets funksjon og oppgaver som tilsynsmyndighet i henhold til kapitaldekningsregelverket (direktiv 2013/36/EU (CRD IV)) og eventuelt funksjon i henhold til krisehåndteringsdirektivet, skilles og ivaretas på betryggende vis. I lovutkastet § 20-3 i NOU 2016: 23 er det lagt opp til en videreføring av Finansdepartementet som kompetent myndighet. Nærmere oppgaver og kompetanse som tillegges krisehåndteringsmyndigheten kan delegeres til Finanstilsynet. Departementet kan da bestemme at det gjøres organisatoriske skiller mellom oppgaver utført av Finanstilsynet etter delegert krisehåndteringsmyndighet og Finanstilsynets tilsynsmyndighet. Det vises til merknadene i NOU 2016: 23 avsnitt 15.1 til denne paragrafen.

Som følge av at det for forsikrings- og pensjonsområdet ikke foreligger EU-/EØS-rettslige krav til krisehåndtering av forsikrings- og pensjonsforetak, vil norske myndigheter stå mye friere til å utpeke hvem som skal være den kompetente myndighet til å fatte vedtak om blant annet offentlig administrasjon, samt foreta delegasjon av slik myndighet. Det er dermed heller ikke de samme krav til gjennomføring av organisatoriske skiller mellom vanlig tilsynskompetanse og utøvelse av eventuell delegert krisehåndteringsmyndighet til tilsynsmyndigheten i lovgivningen. Dette kan overlates til den myndighet som gis kompetanse på området. Banklovkommisjonen har derfor lagt vekt på å gi denne paragrafen en utforming som gir myndighetene muligheter for en praktisk og hensiktsmessig håndtering av kriser i forsikrings- og pensjonsforetak basert på bestående myndigheter og regler for delegering av myndighet.

I første ledd er det lagt til grunn at myndighet etter lovutkastet kapittel 21 skal utøves av Finansdepartementet i samsvar med gjeldende bestemmelse i finansforetaksloven § 21-11 første ledd.

Finansdepartementet kan velge å delegere myndighet videre til Finanstilsynet, jf. annet ledd. Slik delegering skal skje i samsvar med alminnelige regler og departementet kan ved delegering fastsette nærmere regler og grenser for Finanstilsynets utøvelse av den delegerte myndighet.

Uavhengig av hvilken løsning Finansdepartementet her velger, gjøres det klart i tredje ledd at Finanstilsynet fortsatt skal ha adgang og plikt til å utøve finansielt tilsyn med forsikrings- og pensjonsforetak i samsvar med ellers gjeldende regler eller av myndighet tillagt Finanstilsynet ved bestemmelser i lovutkastet kapittel 21. Det vises til at tilsvarende bestemmelse er tatt inn i lovutkastet § 20-3 fjerde ledd i NOU 2016: 23.

Til § 21-4. Alminnelige regler

Første ledd i paragrafen svarer til lovutkastet § 20-4 første ledd i NOU 2016: 23 og fastsetter et prinsipp om forholdsmessighet som skal være førende ved anvendelse av lovbestemmelsene i lovutkastet kapittel 21 og forskrifter som gis i medhold av reglene i dette kapitlet. Det vises til avsnittene 4.3.1, 4.4.3 og 4.5.6 foran. Prinsippet vil således både komme inn ved vedtak og beslutninger i enkeltsaker og som et viktig hensyn ved utforming av forskrifter på området.

Kravet til forholdsmessighet gir viktige momenter ved tolkning av bestemmelsene i kapitlet og ved utøvelse av forvaltningsskjønn og kompetanse som følger av lovutkastet kapittel 21. Dette er av betydning blant annet fordi det ikke er fastsatt noen bestemt rekkefølge for iverksettelse av de tiltak som lovutkastet kapittel 21 hjemler. Valget av tiltak vil i stor grad bero på kompetente myndigheters forvaltningsskjønn. Prinsippene i paragrafen her vil derfor komme inn som veiledning og ramme for utøvelsen av forvaltningsskjønnet i tillegg til andre alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Det samme gjelder for øvrig for lovutkastets øvrige regler som må lese med de begrensninger og nærmere reguleringer som paragrafen legger opp til. Det generelle kravet til forholdsmessighet vil således komme inn ved vurderinger som ligger til grunn for myndigheters beslutninger etter lovutkastet uavhengig i hvilken formell form slike beslutninger fremkommer.

I første ledd er det derfor fastsatt at departementet og Finanstilsynet, både ved utøvelse av kompetanse knyttet til tidligtiltak og ved delegert kompetanse ved krisehåndtering, skal legge vekt på at virkningene av regelverket blir tilpasset og vil stå i rimelig forhold til foretakets størrelse, kapitalforhold og eierstruktur, arten og omfanget av foretakets virksomhet og risikoeksponering, og i hvilken grad soliditets- og solvenssvikt i foretaket kan få virkninger for finansiell stabilitet, markedsforhold eller samfunnsøkonomiske forhold. Dette innebærer at departementet og Finanstilsynet også ved anvendelsen av enkeltbestemmelser skal legge vekt at virkningen i det enkelte tilfellet blir tilpasset og vil stå i rimelig forhold til de nevnte forholdene. I krisehåndteringsdirektivet artikkel 1 nr. 1 og formålsparagraf 14 er det lagt opp til at dette prinsippet særlig skal vektlegges i forhold til kravet om utforming av beredskaps- og kristiltaksplaner blant annet gjennom regler om forenklede krav til slike planer. Den samme grunntanken om forholdsmessighet kommer til uttrykk i «no creditor worse off»-prinsippet i krisehåndteringsdirektivet artikkel 34 nr. 1 bokstav g) og formålsparagraf 50, som er gjennomført i lovutkastet § 20-31 tredje ledd bokstav d) i NOU 2016: 23, jf. også § 20-52. Prinsippet medfører at ingen eiere eller kreditorer skal bære større tap ved en offentlig administrasjon enn de ville under en normal konkursbehandling. Dersom det i ettertid viser seg at ulike eiere og kreditorer ved krisehåndtering av en bank påføres større tap enn det som ville ha oppstått ved en avvikling av foretaket, følger det av lovutkastet § 20-53 tredje ledd at krisefondet skal erstatte differansen. Tilsvarende prinsipp om at fordringshavere ikke skal påføres større tap ved en krisehåndtering enn om foretaket hadde blitt avviklet, kommer til uttrykk i lovutkastet § 21-46. I forhold til forsikrings- og pensjonsforetak vil man imidlertid ikke noe krisefond å dekke en eventuell differanse med.

Banklovkommisjonen mener disse prinsippene også bør gjelde på forsikrings- og pensjonsforetaksområdet. Tilsvarende forholdsmessighetsprinsipper vil uansett være relevante ved utøvelse av forvaltningsskjønn og håndtering av soliditetssvikt eller solvenssvikt i et foretak som er underlagt offentlig administrasjon og ikke alminnelige konkursrettslige regler. Dersom hensynet til finansiell stabilitet, sikring av samfunnsmessige forhold og lignende tilsier at foretakets virksomhet videreføres, må det således foretas en avveining av kryssende hensyn dersom en videreføring også forutsetter nedskrivning av forsikringsforpliktelsene i et foretak. Et forholdsmessighetsprinsipp i lovutkastet kapittel 21 må således sees som uttrykk for generelle prinsipper for håndtering av tidligtiltak og gjennomføring av offentlig administrasjon, uavhengig av om det har EU-/EØS-rettslig grunnlag eller ikke.

I annet ledd er det tatt inn en generelt utformet bestemmelse knyttet til samarbeid mellom norske myndigheter og myndigheter i annen EØS-stat eller Den europeiske union der norsk foretak eller forsikringskonsern har vesentlig virksomhet gjennom filial eller datterforetak, jf. første punktum. Det vil dreie seg om tilsynsmyndigheter, tilsynsutvalg og krisehåndteringsmyndigheter. Bestemmelsene om samarbeid skal også gjelde hvor virksomhet her i riket drives gjennom filial eller datterforetak av foretak i annen EØS-stat, jf. annet punktum. Også for forsikringsområdet er det i EU-/EØS-sammenheng behov for slikt samarbeid ved grenseoverskridende virksomhet. Banklovkommisjonen mener at lovtekniske hensyn tilsier at nærmere regler blir fastsatt ved forskrift, jf. lovutkastet § 21-5 annet ledd. Sett i forhold til lovutkastet til kapittel 20 i NOU 2016: 23 erstatter dette leddet en rekke enkeltbestemmelser om samråd mellom norske myndigheter og myndighetene innenfor EU-/EØS-området for øvrig ved ulike former for grenseoverskridende virksomhet.

Til § 21-5. Forskrifter

Paragrafen svarer til lovutkastet § 20-4 annet og tredje ledd i NOU 2016: 23.

Første ledd inneholder en generell forskriftshjemmel. Etter første punktum kan departementet ved forskrift fastsette nærmere regler til utfylling, gjennomføring og avgrensning av bestemmelsene i lovutkastet kapittel 21, herunder regler om gjennomføring av bestemmelsen i lovutkastet § 21-4 første ledd. Det følger av lovutkastet § 21-4 første ledd at forholdsmessighetsprinsippet gjelder tilsvarende ved utforming av forskrifter. En overordnet forskriftshjemmel for finansforetaksloven følger for så vidt av loven § 1-7. I forhold til krisehåndtering av banker vil forskrifter være nødvendig for å gjennomføre blant annet bindende standarder som følger av krisehåndteringsdirektivet. I forhold til forsikrings- og pensjonsforetak vil ikke dette være nødvendig den nærmeste fremtid, men det er likevel behov for en generell forskriftshjemmel i forhold til gjennomføring, utfylling og presisering av kapittel 21, blant annet for å ta hensyn til forskjellene i virksomhetene i det vide spekter av foretak som faller innenfor gruppen forsikrings- og pensjonsforetak. Det er dessuten tatt inn forskriftshjemler i enkeltparagrafer i kapitlet hvor behovet for utfyllende regler fremstår som mer åpenbare. På bakgrunn av de særlige hensyn som ligger bak konkursforbudet og offentlig administrasjon er det i annet punktum fastsatt at slike forskrifter kan fravike reglene i konkursloven, tvangsfullbyrdelsesloven og tvisteloven del VII. Dekningsloven er ikke nevnt i denne sammenheng. Det innebærer blant annet at prioritetsreglene i dekningsloven skal gjelde i den grad det ikke er fastsatt særlige regler i lovutkastet som fraviker disse.

I annet ledd er det inntatt en særskilt forskriftshjemmel knyttet opp til håndtering og regulering av forholdet til utenlandske myndigheter og utenlandsk virksomhet innenfor EØS-området. Bestemmelsen må for det første sees i sammenheng med at det i Solvens II-direktivet artiklene 247 følgende er inntatt en del bestemmelser om samarbeid i de tilfeller et forsikringsforetak får vanskeligheter med å oppfylle solvenskapitalkravet eller minimumskapitalkravet. EUs lovgivning på finansområdet har normalt utførlige regler om finansielt tilsyn basert på hjemstatsprinsippet. Når det gjelder virksomhet som strekker seg over flere land er det derfor i direktiv om kredittinstitusjoner, forsikring og pensjonskasser inntatt regler om fordelingen av tilsynskompetanse mellom EØS-statene når det gjelder tilsynet med grenseoverskridende virksomhet som drives av finansielle grupper. Disse reglene bygger på prinsippet om at en gruppe skal ha en «group supervisor» og «college of supervisors». I Solvens II-direktivet 2009/138/EF (endret ved direktiv 2014/51/EF) artiklene 247 og 248 er dette tilpasset variasjonene i selskapsstrukturen på forsikringsområdet, se merknadene til lovutkastet § 21-6 femte ledd nedenfor. Solvens II-direktivet gjelder imidlertid ikke krisehåndtering direkte, men tilfeller av manglende oppfyllelse av solvenskapitalkravene som også kan medføre at lovutkastet kapittel 21 kommer til anvendelse. Forskriftshjemmelen i annet ledd gjelder derfor samarbeid mellom både tilsyns- og krisehåndteringsmyndigheter.

På samme måte som tilsvarende bestemmelse i lovutkastet § 20-4 tredje ledd i NOU 2016: 23 må første del av bestemmelsen i annet ledd også sees i sammenheng med de nylig vedtatte EØS-tilpasninger til EUs finanstilsynssystem, jf. Prop. 100 S (2015-2016). Det blir der lagt til rette for at relevante EU-rettsakter på finansmarkedsområdet kunne tas inn i EØS-avtalen med samtykke fra Stortinget. Stortinget ga 13. juni 2016 samtykke i samsvar med Grunnloven §§ 26 og 115 til regjeringens forslag. Samtidig ble det i samsvar med Prop. 127 L (2015–2016) vedtatt en ny lov 17. juni 2016 nr. 30 om EØS-finanstilsyn som i §§ 1 til 4 fastsetter at EUs fire forordninger om de europeiske tilsynsmyndigheter (EU) nr. 1092 til 1095/2010 med senere endringer skal gjelde som norsk lov med de tilpasninger som følger av EØS-komiteens beslutninger om at de fire forordningene skal inkluderes i EØS-avtalen. På sikt vil det imidlertid kunne oppstå behov for forskrifter som gjelder krisehåndtering av forsikringsforetak. Det er derfor i annet ledd på bredt grunnlag klargjort at departementet ved forskrift kan fastsette nærmere regler om samarbeid mellom norske myndigheter og de tilsvarende myndigheter innenfor EU og EØS-området for øvrig.

I forlengelsen av den generelle forskriftshjemmelen om samarbeid, og som følge av mulig behov for nærmere å regulere virksomhet med en utenlandsk dimensjon, er det fastslått at det også kan fastsettes nærmere regler om anvendelsen av reglene i lovutkastet kapittel 21 på to ulike tilfeller. For det første, hvor norsk forsikringsforetak eller forsikringskonsern driver virksomhet gjennom datterforetak eller filial i annen EØS-stat, jf. bokstav a). Bestemmelsen må sees i sammenheng med reglene i finansforetaksloven kapittel 4 om norske finansforetaks virksomhet i utlandet. For det andre, hvor utenlandske forsikringsforetak eller forsikringskonsern driver virksomhet gjennom datterforetak eller filial etablert her i riket, jf. bokstav b). Når det gjelder datterforetak av utenlandsk foretak vil det i utgangspunktet være reglene i finansforetaksloven som vil komme til anvendelse, se finansforetaksloven § 5-1. Særlige forhold og forbindelseslinjer til hjemstaten kan imidlertid tilsi en avklaring eller nærmere regulering i form av forskrift.

Når det gjelder filialer, må det skilles mellom filialer av foretak som er hjemmehørende i eller utenfor EØS-området, se finansforetaksloven §§ 5-2, 5-3, 5-4, 5-6 og 5-7. Det kan særlig være behov for nærmere regulering av filialer av foretak hjemmehørende i EØS-området når det gjelder krisehåndtering av forsikringsforetak, siden det på nåværende tidspunkt og i de nærmeste årene ikke vil eksistere felles EU-rettslig regulering på dette området. Det samme gjelder filial av foretak etablert utenfor EØS-området. Noen grunnleggende prinsipper for håndtering av slike tilfeller følger av lovutkastet §§ 21-53 til 21-57. Om det er behov for ytterligere regulering av filialer av foretak hjemmehørende i eller utenfor EØS-området er vanskelig å si noe sikkert om på nåværende tidspunkt. Dette vil blant annet avhenge av utviklingen på rettsområdet innenfor EU.

Direkte grensekryssende virksomhet der det ikke skjer noen etablering av filial eller datterforetak i vertsstaten vil være dekket av den generelle forskriftshjemmelen i finansforetaksloven § 1-7.

Til § 21-6. Definisjoner

Paragrafen inneholder ulike definisjoner. Enkelte av definisjonene er de samme som er inntatt i lovutkastet § 20-5 i NOU 2016: 23. Banklovkommisjonen har imidlertid vurdert behovet for definisjonene særskilt i forhold til soliditets- og solvenssvikt i forsikrings- og pensjonsforetak. De definerte begreper avviker både hva gjelder innhold og omfang i forhold til tilsvarende bestemmelse i lovutkastet § 20-5. Banklovkommisjonen har lagt vekt på å ta inn definisjoner i paragrafen som bidrar til å gjøre fremstillingen i lovutkastet mer presis og øvrige paragrafer kortere og lettere tilgjengelig. Disse definisjonene kommer i tillegg til de som er inntatt i finansforetaksloven kapittel 1 samt for øvrig i loven.

Etter første ledd skal formuleringen «myndigheten» i lovutkastet, forstås som departementet eller annen myndighet som er utpekt i eller i medhold av lovutkastet § 21-3. Departementet vil i denne sammenheng være Finansdepartementet.

I forbindelse med både tidligtiltak og en offentlig administrasjon vil det være en rekke tiltak som vil kunne berøre foretakets eiere i betydelig grad. Dette gjelder for eksempel nedskrivning av ansvarlig kapital, se lovutkastet §§ 21-19 og 21-20, og ved gjennomføring av ulike krisetiltak som kan endre status og plassering av de ulike eierandelene i et foretak, jf. særlig reglene om overdragelse av virksomhet til annet foretak eller broforetak, se lovutkastet §§ 21-36 og 21-37. I Norge vil slike eierandeler omfatte aksjer, samt egenkapitalbevis i gjensidige forsikrings- eller innskuddspensjonsforetak. Siden pensjonskasser er selveiende institusjoner, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 første ledd, vil man i forhold til disse ikke snakke om eierandeler. For å gjøre fremstillingen i paragrafene enklere, benyttes som regel bare «aksjer» i lovutkastet kapittel 21. I annet ledd er det derfor presisert at formuleringen «aksjer» også omfatter eierandeler i foretak som nevnt i finansforetaksloven kapittel 10 avsnitt II om egenkapitalbevis. Kun i de enkeltbestemmelser hvor egenkapitalbevisene spiller en særskilt rolle er dette egenkapitalinstrumentet nevnt spesielt i tillegg til aksjer, se blant annet lovutkastet § 21-20 annet ledd. Det vises til tilsvarende definisjon i lovutkastet § 20-5 annet ledd i NOU 2016: 23.

Et av krisetiltakene som foreslås ved offentlig administrasjon er opprettelse av såkalt «broforetak». Definisjonen i tredje ledd svarer til tilsvarende bestemmelse i lovutkastet § 20-5 tredje ledd i NOU 2016: 23, men her brukes «broforetak» i stedet for «brobank». Gjennom bruken av «broforetak» markeres det også at en slik bro-institusjon ikke bare kan benyttes i forhold til et forsikrings- eller pensjonsforetak, men også eventuelt morsselskap om dette omfattes av en offentlig administrasjon, jf. lovutkastet § 21-1 første ledd bokstav b). Det er myndigheten som oppretter broforetaket som midlertidig tar over balanseposter fra foretaket under krisehåndtering. Det følger av lovutkastet § 21-37 første ledd at etableringen av broforetaket skal ha til formål å opprettholde viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet og begrense virkningene til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien. En definisjon av «broforetak» er hensiktsmessig innledningsvis i kapitlet siden begrepet «broforetak» anvendes flere steder i lovutkastet og ikke bare i tilknytning til selve krisetiltaket om opprettelse av broforetak i lovutkastet § 21-37.

Flere steder i lovutkastet anvendes «viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet» som et vesentlig element ved kriterier for iverksettelse av blant annet ulike krisetiltak. Dette kriteriet vil i så fall komme i tillegg til anvendelse av prinsippet om forholdsmessighet inntatt i lovutkastet § 21-4 første ledd og andre kriterier for bruk av det enkelte krisetiltak. Det følger av konkursforbudet i lovutkastet § 21-2 annet ledd bokstav a) at et av siktemålene ved offentlig administrasjon skal være videreføring av forsikrings- og pensjonsvirksomhet. For å klargjøre det nærmere innholdet i «viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet» er det i fjerde ledd lagt til grunn at dette omfatter virksomhet som er vesentlig å opprettholde ut fra hensynet til forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien. Virksomhet som i det vesentlige drives for foretakets egeninntjening og eventuelt av hensyn til eiere vil blant annet falle utenfor en slik definisjon. I det vesentlige vil det være foretakets kjernevirksomhet som forsikrings- og pensjonsforetak som vil være i hovedfokus, selv om man kan tenke seg tilfeller hvor tilleggsvirksomhet (se finansforetaksloven § 13-2) kan være viktig å opprettholde av hensyn til det offentlige eller samfunnsøkonomien. Dersom praktisk anvendelse av lovutkastet til kapittel 21 viser at det er behov for å utfylle definisjonen, vil Finansdepartementet kunne gjøre dette i forskrift med hjemmel i lovutkastet § 21-5 første ledd.

Som det fremgår i lovutkastet § 21-1 første ledd bokstav b) omfatter lovutkastet kapittel 21 også morselskap eller holdingforetak i finanskonsern som for øvrig i hovedsak bare omfatter forsikrings- eller pensjonsforetak og eierinteresser i slike foretak, det vil si forsikringskonsern. I den grad morselskapet har hovedsete og forretningskontor her i riket, omtales dette som et «norsk forsikringskonsern», jf. femte ledd første punktum. Bestemmelsen svarer til lovutkastet § 20-5 sjette ledd første punktum i NOU 2016: 23. Overfor slike forsikringskonsern vil norske myndigheter ha forholdsvis vide beføyelser. Definisjonen gjør at henvisningen til slike konstellasjoner kan formuleres på forholdsvis enkelt vis i lovutkastet for øvrig. Et norsk forsikringskonsern kan også være et underliggende delkonsern til et finansielt konsern med konsernspiss i utlandet. Det norske morselskapet vil da være et datterforetak til det utenlandske konsernet, og den norske tilsyns- og reguleringskompetansen i forholdet til konsernet som sådan vil da være begrenset, jf. også hjemstatsprinsippet i Solvens II-direktivet artiklene 269 og 274.

Banklovkommisjonen har videre ansett det som hensiktsmessig å innta en definisjon av «norsk forsikringsforetak» i femte ledd annet punktum. På samme måte som «norsk forsikringskonsern» skal slike regnes som forsikringsforetak som har hovedsete og forretningskontor her i riket. Dette gjelder også pensjonsforetak som er organisert som pensjonskasse.

For bank og kredittforetak er det etter krisehåndteringsdirektivet et overordnet mål ved krisehåndteringen å unngå at medlemsstatene må yte finansiell støtte til foretak i vanskeligheter, se blant annet direktivet artikkel 31 nr. 2 bokstav c) og merknadene til lovutkastet § 20-5 åttende ledd i avsnitt 15.1 i NOU 2016: 23. Ved iverksettelse og gjennomføring av krisetiltak legger direktivet vekt på at dette skal kunne skje uten offentlig finansiell støtte, foruten at behov for slik støtte vil kunne legitimere myndighetsstyrt krisehåndtering av foretaket. Formuleringen går derfor igjen flere steder i direktivet. Det er derfor inntatt en definisjon av begrepet «offentlig finansiell støtte» i lovutkastet § 20-5 åttende ledd i NOU 2016: 23 som svarer til direktivets artikkel 2 nr. 1 punkt 28). Siden krisehåndtering av forsikrings- og pensjonsforetak ennå ikke er regulert i EU-/EØS-lovgivningen vil det være de alminnelige statsstøtte-reglene som i prinsippet vil kunne utgjøre en begrensning for hvilken støtte som kan ytes fra det offentlige til forsikrings- eller pensjonsforetak i krise. Av hensyn til fremtidig EU-rettslig regulering av krisehåndtering på dette området, har Banklovkommisjonen utformet utkast til regelverk som også i flere henseender er knyttet til spørsmålet om offentlig finansiell støtte. Banklovkommisjonen ser det derfor som hensiktsmessig at det allerede nå tas inn en definisjon av dette i kapittel 21. Dette gjør også utformingen av enkelte bestemmelser i lovutkastet enklere. I sjette ledd defineres derfor «offentlig finansiell støtte» som støtte til foretak, herunder tilførsel av ansvarlig kapital og erverv av egenkapital- og lånekapitalinstrumenter, som er påkrevd for å unngå at foretaket ved soliditets- eller solvenssvikt blir nødt til å innstille virksomheten, jf. lovutkastet §§ 21-40 og 21-41. Støtten må således være avgjørende for at foretaket skal kunne videreføre sin virksomhet og støtten må utgjøre statsstøtte.

I sjuende og åttende ledd er det på samme måte som i lovutkastet § 20-5 niende og tiende ledd i NOU 2016: 23, tatt inn definisjoner av to helt sentrale begreper i lovutkastet kapittel 21. Disse begrepene er «soliditetssvikt» og «solvenssvikt». Forskjellen mellom disse danner i hovedsak et skille som blir bestemmende for myndighetens kompetanse.

«Soliditetssvikt» er et tidlig stadium i en begynnende krise i et finansforetak generelt, og Banklovkommisjonen har lagt stor vekt på å kunne adressere og håndtere slik svikt i forsikrings- og pensjonsforetak på en rask og effektiv måte. Det vises til avsnittene 4.2, 4.3.1 og 4.4 ovenfor der det fremgår at dette vil være helt avgjørende for å kunne unngå at forsikringsforpliktelser blir utsatt for risiko for tap. Soliditetssvikt vil foreligge i de tilfeller foretaket etter lovutkastet § 21-11 skal utarbeide tiltaksplan, det vil si at «det må antas at foretakets økonomi og soliditet vil bli vesentlig svekket». Vesentlig brudd på lovfastsatte krav eller hurtig forverring av foretakets økonomiske stilling som nevnt i lovutkastet § 21-14 er også å anse som soliditetssvikt. Ved brudd på kapitalkravene for forsikringsforetak i finansforetaksloven kapittel 14 gir loven §§ 14-13 og 14-14 Finanstilsynet hjemmel til å treffe pålegg rettet mot foretaket. Brudd på kapitalkravene er imidlertid ikke nødvendig for at det skal anses å foreligge soliditetssvikt. Foretakets soliditet vil for eksempel kunne være svekket ved at det er oppstått eller er fare for at det oppstår svekket tillit til foretakets økonomi, risikoeksponering eller styre og ledelse. I situasjoner som anses som soliditetssvikt, og i forhold til pensjonsforetak som ikke er omfattet av finansforetaksloven kapittel 14, gir lovutkastet § 21-14 Finanstilsynet hjemmel til å gi pålegg. Det er lagt vekt på at vanskelighetene i første omgang skal kunne håndteres på foretaksnivå gjennom styret og generalforsamling, alternativt at det oppnevnes en midlertidig administrator etter lovutkastet § 21-17.

«Solvenssvikt» oppstår når foretaket på grunn av sin økonomiske stilling oppfyller vilkårene for Finanstilsynets meldeplikt til departementet etter reglene i lovutkastet § 21-18. Dette vil si at det må antas at foretaket som følge av sin økonomiske stilling er eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til å innstille virksomheten, og det ikke er rimelig utsikt til at dette kan forhindres ved tidligtiltak etter lovutkastet §§ 21-12 til 21-17 og andre private støttetiltak eller tilsynstiltak. Dersom Finanstilsynet må anta at foretaket er i en slik stilling oppstår det en meldeplikt for Finanstilsynet til departementet. En slik melding vil danne grunnlag for vedtak om nedskrivning og konvertering av ansvarlig kapital etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 eller et vedtak om offentlig administrasjon etter reglene i lovutkastet §§ 21-22 og 21-23, samt om offentlige interesser tilsier at foretaket bør undergis krisehåndtering.

I niende ledd er det gitt en definisjon av «tilsynsutvalg» siden dette er relevant for foretak etablert i eller med virksomhet i flere EØS-stater, jf. Solvens II-direktivet (2009/138/EF) artikkel 248 om tilsynskollegium. Samarbeid mellom krisemyndigheter i stater innenfor EU-/EØS-området vil kunne foregå innenfor «kriseutvalget» som nevnt i lovutkastet § 21-54.

7.3 Beredskapstiltak

Lovutkastet avsnitt II «Beredskapstiltak» omhandler ulike forebyggende tiltak som normalt skal være planlagt på forhånd under normale og trygge markedsforhold hvor foretakets- eller forsikringskonsernets soliditet ikke kan anses som truet, og skal ta utgangspunkt i en analyse av de ulike risikoforhold som hvis de materialiserer seg, kan få negative virkninger for foretakets virksomhet. Paragrafene i avsnittet er utformet med utgangspunkt i tilsvarende avsnitt i lovutkastet i NOU 2016: 23 for banker og kredittforetak mv. Siden norske myndigheter på forsikringsområdet ikke vil ha de samme forpliktelsene til å gjennomføre krisehåndteringsdirektivets beredskapstiltak, har Banklovkommisjonen gjort en hensiktsmessighetsvurdering av de ulike tiltakene sett i forhold til blant annet forskjeller mellom bank og forsikrings- og pensjonsområdet. Dette har medført at reguleringen av beredskapstiltakene er gitt en noe forskjellig og enklere utforming her i lovutkastet sammenlignet med lovutkastet til kapittel 20 i NOU 2016: 23. Det vises til avsnitt 4.1 foran.

Beredskapstiltakene har til formål både å forhindre at foretaket uforberedt skal komme i en situasjon med soliditetssvikt, men også å sikre grunnlag for at tidligtiltak skal kunne gjennomføres så effektivt som mulig dersom det blir nødvendig. Omfanget av beredskapstiltakene må imidlertid avveies mot hvilke behov for arbeidsressurser og administrasjon som dette skaper både i forsikrings- og pensjonsforetakene og hos tilsynsmyndighetene som skal følge opp dette. Ut fra slike hensyn bør beredskapstiltak om mulig kobles til planer og rapportering til tilsynsmyndighetene som allerede i dag gjennomføres.

Banklovkommisjonen har videre lagt til grunn at beredskapstiltak i en normalsituasjon, der man har gjort seg tanker om hvilke soliditetsvansker som foretaket kan komme opp i og hvilke løsninger som kan være mulig i slike situasjoner, vil øke sannsynligheten for at det kan gjøres riktig valg av tidligtiltak, rask iverksettelse av slike og at de iverksatte tiltak er tilstrekkelig for å gjenopprette foretakets soliditet. Dette er først og fremst en prosess som må gjennomføres i og av foretakene selv. Så lenge det ikke har oppstått soliditetssvikt i et foretak, har ikke Banklovkommisjonen sett behov for at tilsynsmyndighetene skal ha en sentral og aktiv rolle i denne forbindelse, med mindre dette følger av annen kontroll- og tilsynsmyndighet tillagt Finanstilsynet ved annen lovgivning, se finansforetaksloven § 14-13. Siden EU-/EØS-rettslige regler for forsikrings- og pensjonsforetak ikke fastsetter særlige krav til myndighetskontroll i denne forbindelse, er det i lovutkastet kapittel 21 lagt til vekt på at Finanstilsynet skal være informert om prosessen i det enkelte foretak uten å ha aktivitetsplikt som tilsynsmyndighet ut over å påse at de enkelte foretak har fulgt opp planarbeidet.

Beredskapstiltakene i lovutkastet kapittel 21 består av beredskapsplan (§ 21-7), pålegg om tiltaksplan (§ 21-8), pålegg i konsernforhold (§ 21-9) og avtaler om konsernintern støtte (§ 21-10). Banklovkommisjonen foreslår at Finanstilsynet når et foretaks utvikling og svekket økonomi i det enkelte tilfelle tilsier det, kan gi et foretak pålegg om å utarbeide en tiltaksplan som omfatter tiltak for å gjenopprette foretakets finansielle stilling og soliditet, jf. lovutkastet § 21-8. Bakgrunnen er at Finanstilsynet ellers etter behov kan ivareta tilsynshensyn ved gjennomgang og krav om oppdatering av et foretaks beredskapsplan.

Det er videre i lovutkastet § 21-9 fastsatt at et tilsvarende pålegg om tiltaksplan kan rettes mot den samlede virksomhet i et forsikringskonsern. En vesentlig forskjell fra lovutkastet til kapittel 20 i NOU 2016: 23 for bank og kredittforetak, er at det i lovutkastet kapittel 21 ikke er lagt opp til noen obligatorisk krisetiltaksplan. Ved behov kan det i stedet pålegges at foretaket skal utarbeide tiltaksplan som regulert i lovutkastet § 21-11. Forskjellen mellom pålegg om tiltaksplan etter lovutkastet § 21-8, jf. § 21-9, og foretakets plikt etter lovutkastet § 21-11 til å utarbeide tiltaksplan og oversende denne til Finanstilsynet, ligger i at utarbeidelse av tiltaksplan etter sistnevnte bestemmelse skal initieres av foretaket selv. Etter lovutkastet § 21-8, jf. § 21-9, vil det være opp til Finanstilsynet om det skal utarbeides slik plan eller ikke. I tid vil adgangen til pålegg normalt inntre på et tidligere tidspunkt enn foretakets selvstendige utarbeidelsesplikt etter lovutkastet § 21-11.

Til § 21-7. Beredskapsplan

Paragrafen stiller krav om at alle forsikrings- og pensjonsforetak skal ha beredskapsplan for ulike typetilfeller hvor dets økonomi eller finansielle stilling vil kunne bli vesentlig svekket, med mindre foretaket faller inn under regler om forenklede krav fastsatt i henhold til fjerde ledd.

Paragrafen bygger på lovutkastet § 20-6 i NOU 2016: 23, men er gitt en enklere utforming. Det sentrale er at det enkelte foretak skal ha forhåndsfastsatte planer med tiltak som antas best egnet for å gjenopprette soliditeten i foretaket dersom soliditeten av ulike årsaker skulles svekkes. Tankegangen er at slike planer vil kunne forhindre at problemer i et foretak eskalerer og dermed redusere risikoen for at alvorlig soliditetssvikt inntrer. Foretakene skal utferdige og jevnlig oppdatere et planverk som gir anvisning på hvilke virkemidler som skal og kan iverksettes av foretaket for å gjenopprette dets finansielle stilling dersom dette skulle bli nødvendig. Siden planene skal utarbeides med utgangspunkt i normale driftsforhold, er tanken at slike prosesser vil bevisstgjøre foretakets evne til å takle vanskelige forhold og at styre og ledelse i foretak blir vant med å ta hensyn til evne og muligheter til å håndtere oppståtte problemer selv under normale virksomhetsforhold.

Det er lagt opp til at Finanstilsynet skal gjøres kjent med beredskapsplanene ved å få denne tilsendt, men det er ikke lagt opp til at planene for det enkelte foretak skal godkjennes eller særskilt vurderes av Finanstilsynet uavhengig av løpende tilsyn, sml. lovutkastet § 20-6 annet ledd i NOU 2016: 23 som bygger på krisehåndteringsdirektivets krav på dette punktet. Det vil således være opp til Finanstilsynet å vurdere om de ser behov for eller grunn til å gjennomgå og vurdere de ulike foretakenes beredskapsplaner. Etter Banklovkommisjonens oppfatning gir dette tilstrekkelig trygghet og kvalitetskontroll i normale situasjoner. Det gir også Finanstilsynet fleksibilitet til å kunne gå inn i disse planene dersom situasjonen i det enkelte foretak eller generelle trekk ved utviklingen på forsikringsområdet eller i økonomien for øvrig skulle tilsi det.

Første ledd angir hovedprinsippene for etablering og utarbeidelse av en beredskapsplan for foretak som omfattes av lovutkastet kapittel 21. Etter første punktum skal et foretak ha en oppdatert beredskapsplan som for ulike tilfeller hvor dets økonomiske og finansielle stilling kan bli vesentlig svekket, angir hvilke tiltak foretaket kan sette i verk og få gjennomført for å sikre og gjenopprette betryggende soliditet og å unngå virkninger til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper. Henvisningen til foretakets økonomiske og finansielle stilling innebærer at det ikke bare er situasjoner som kan føre til svikt i oppfyllelse av krav til forsikringstekniske avsetninger eller kapitalkrav som må vurderes, men også endringer i risikoeksponering og andre forhold som vil virke inn negativt på foretakets finansielle stilling og virksomhet. Dette kan blant annet omfatte situasjoner med alvorlig tillitsbrudd i forhold til kunder og investorer. Hvor ofte en slik beredskapsplan skal oppdateres, vil bero på eventuelle endringer i foretakets virksomhet, risikoeksponering og endringer i muligheter for å iverksette tiltak for å gjenopprette eller sikre betryggende soliditet i foretaket.

I annet punktum er det lagt til grunn at beredskapsplanen dels skal bygge på foretakets vurderinger etter finansforetaksloven § 13-6 sjette ledd. Disse vil for forsikrings- og pensjonsforetakene først og fremst fremkomme av Solvens II-kravet til foretakenes egenvurdering av risiko og solvens («Guidelines om Own Risk Solvency Assessment» (ORSA)), jf. forskrift til finansforetaksloven om gjennomføring av Solvens II-direktivet (Solvens II-forskriften). I planen skal foretaket vurdere kapital- og lånebehov, endringer i virksomhet, avsetninger og risikoeksponering. I forhold til forsikrings- og pensjonsforetak som i begrenset grad har adgang til å oppta lån, vil lånebehovet dreie seg om likviditetslån (se finansforetaksloven § 13-6), ansvarlige lån og eventuell konserninterne lån, se lovutkastet § 21-10. Endringer i virksomhet vil både kunne omfatte endring i produktområder og sammensetninger av de produkter som tilbys, men også endringer i tilleggsvirksomhet mv. I alle forsikrings- og pensjonsforetak vil foretakets vurderinger i forhold til de forsikringsmessige avsetninger og de forpliktelser som disse skal dekke være helt sentrale. Når det gjelder risikoeksponering vil dette omfatte forsikringsmessig og finansiell risiko, men også kredittrisiko. Kredittrisikoen vil omfatte både risiko knyttet til gjenforsikring, men også til premiebetaling i henhold til forsikringskontraktene. I forhold til forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper vil tiltakene først og fremst måtte ha som mål og sikre full dekning for deres fremtidige krav.

Banklovkommisjonen legger for øvrig vekt på at de tiltakene som angis i beredskapsplanen må fremstå som faktisk gjennomførbare og at de med rimelighet kan medføre et ønsket resultat. Planer som kun angir at oppståtte økonomiske vanskeligheter vil bli løst ved restrukturering, nyemisjon eller lignende, bør normalt ikke anses som tilstrekkelig da slike tiltak vil kunne være vanskelig å gjennomføre hvis foretaket er i en svekket økonomisk stilling.

Annet ledd omhandler beredskapsplan for norsk forsikringskonsern. Et forsikringskonsern er norsk når morselskapet er etablert her i riket, jf. lovutkastet § 21-5 femte ledd. Det er morselskapets oppgave å ha en beredskapsplan for egen virksomhet og en fullstendig beredskapsplan for forsikringskonsernet som helhet for tilfeller hvor konsernet kan komme i en «stresset» situasjon. I samsvar med dette er det i første punktum fastslått at morselskap i norsk forsikringskonsern skal ha oppdatert beredskapsplan etter første ledd for konsernets samlede virksomhet som angir hvilke tiltak som kan settes i verk av morselskapet og de enkelte konsernforetakene for å sikre eller gjenopprette konsernets soliditet på konsolidert basis. Dette omfatter morselskapets egen virksomhet. I en slik plan vil avtaler om konsernintern støtte etter lovutkastet § 21-10 inngå i den grad de ulike situasjonene vil utløse avtale om konsernintern støtte. For å lette oversikten over hvilke konsernforetak som omfattes av en slik plikt, er det i annet punktum fastsatt at morselskapet skal ha oppdatert oversikt over foretakene i konsernet som omfattes av konsolidert tilsyn.

En beredskapsplan for et norsk forsikringskonsern vil omfatte alle datterforetak i konsernet. En slik plan vil også omfatte forsikrings- og pensjonsforetak som inngår i konsernet, men det følger av annet leddtredje punktum at Finanstilsynet kan kreve at forsikrings- og pensjonsforetak i konsernet også skal ha egen beredskapsplan, blant annet når disse foretakene står for det meste eller en vesentlig del av virksomheten i et norsk konsern. De forsikrings- eller pensjonsforetak som er et datterforetak av et konsern i annen EØS-stat, skal ha egen beredskapsplan etter reglene i første ledd. Dette kan særlig være aktuelt dersom ikke lovgivningen i forsikringskonsernets hjemstat har krav til beredskapsplan for konsernet. Det vises til lovutkastet § 21-4 annet ledd om samarbeid med andre myndigheter i EU/EØS.

I tredje ledd er formelle krav til utarbeidelse av planen og Finanstilsynets behandling av slike inntatt. Etter første punktum skal beredskapsplanen behandles av styret før oversendelse til Finanstilsynet. Dette innebærer at planen skal vurderes og godkjennes av foretakets eller i tilfelle morselskapets styre, jf. finansforetaksloven § 8-6 første ledd hvoretter det er styrets ansvar å påse at kravene til organisering av foretaket og etablering av forsvarlige styrings- og kontrollrutiner blir etterkommet. Beredskapsplanen skal sendes Finanstilsynet. Det vil være opp til Finanstilsynet om de finner grunn til å gå igjennom planen for å vurdere om den oppfyller lovens krav, jf. bemerkningene ovenfor om behandlingen i Finanstilsynet. Dersom Finanstilsynet ved en slik gjennomgang finner at det er mangler eller behov for oppdateringer, kan Finanstilsynet etter annet punktum kreve at planen skal revideres innen en nærmere angitt frist. Dersom et slikt revisjonskrav ikke følges opp av foretaket innen den fastsatte frist, kan det gis forvaltningsrettslig pålegg om retting. Det vises for øvrig til lovutkastet § 21-4 annet ledd om samarbeid med andre lands myndigheter i EU-/EØS-området. Som et ledd i vurderingen av foretakenes beredskapsplaner, vil et viktig forhold være å ha oversikt over foretakets kontrakter av finansiell art og foretakenes økonomiske forhold. Av den grunn er det lagt opp til at Finanstilsynet kan kreve slik oversikt, jf. også lovutkastet § 20-6 i NOU 2016: 23.

For en del foretak vil det fremstå som uforholdsmessig krevende å skulle utarbeide egen beredskapsplan for foretaket og holde denne oppdatert til enhver tid. Dette blant annet sett i forhold til administrative kostnader for et lite foretak. Med henvisning til lovutkastet § 21-4 første ledd åpnes det derfor i fjerde ledd for at departementet kan fastsette forenklede krav til beredskapsplaner for ulike grupper av foretak tilpasset foretakets størrelse, virksomhet og tilgjengelige administrative ressurser. Departementet kan også i enkelttilfeller unnta foretak helt fra plikten til å utarbeide beredskapsplan. Banklovkommisjonen legger til grunn at slikt unntak også kan skje for flere foretak samtidig og ut fra mer generelle kriterier gjennom forskrift med hjemmel i lovutkastet § 21-4 første ledd.

Til § 21-8. Pålegg om tiltaksplan

Tiltaksplanen som det her er aktuelt å pålegge foretaket å utarbeide er den samme som er regulert i lovutkastet § 21-11. Planen skal således klargjøre hvilke tiltak som det er behov for å iverksette for å gjenopprette eller sikre betryggende soliditet i foretaket. Forskjellen mellom paragrafen her og lovutkastet § 21-11 er at tiltaksplan etter paragrafen her utarbeides bare dersom Finanstilsynet krever det. Finanstilsynets adgang til å treffe pålegg om tiltaksplan vil normalt ligge forut i tid for at foretakets selvstendige utarbeidelsesplikt etter lovutkastet § 21-11 inntrer.

Et foretaks utvikling kan skape situasjoner hvor det er grunn til å frykte at myndighetsstyrte tidligtiltak eller krisetiltak vanskelig kan unngås. I så fall kan behovet for tiltaksplan være konkretisert på en slik måte at dette bør vurderes nærmere av Finanstilsynet. Banklovkommisjonens forslag er derfor at Finanstilsynet da kan beslutte at foretaket skal utarbeide tiltaksplan for foretaket som angir de tiltak som i den aktuelle situasjonen antas å være påkrevd for å sikre eller gjenopprette foretakets soliditet og tillit slik at foretaket kan videreføre virksomheten, jf. første ledd. På mange måter vil pålegget om utarbeidelse av tiltaksplan fremstå som en oppfølging av beredskapsplan om dette er utarbeidet av og for foretaket, men tiltaksplanen vil være knyttet til konkrete forhold som Finanstilsynet ønsker å sette søkelyset på.

Ved en gjennomføring av dette forslaget, vil forsikringsområdet få helt andre regler enn for bank og kredittforetak der det i lovutkastet § 20-7 i NOU 2016: 23, basert på krisehåndteringsdirektivets regler, er lagt til grunn det det skal skje en mer rutinemessig gjennomgang av alle foretak gjennom utarbeidelse av en krisetiltaksplan som aktiviserer krisehåndteringsmyndigheten uavhengig av konkretiserte behov.

Første ledd fastsetter hovedprinsippet om at det er opp til Finanstilsynet å beslutte at det skal utarbeides tiltaksplan for et forsikrings- eller pensjonsforetak, herunder pensjonskasse. En forutsetning for at Finanstilsynet skal kunne treffe et slikt pålegg er at tilsynet har grunn til å anta at foretakets soliditet eller tillit i markedet vil bli svekket. Det er derimot ingen forutsetning at det allerede er utarbeidet beredskapsplan for foretaket eller at foretaket har plikt til å ha beredskapsplan. Tiltaksplanen skal utarbeides av foretaket etter reglene i lovutkastet § 21-11 og angi hvilke tiltak som kan settes i verk for å sikre eller gjenopprette foretakets soliditet og tillit. Formålet med å kreve at foretaket utarbeider tiltaksplan på dette tidspunktet, vil derfor være å legge til rette for videreføring av viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet i foretaket, jf. lovutkastet § 21-6 fjerde ledd, og begrensning av virkninger til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien.

Når tiltaksplanen er utarbeidet og oversendt Finanstilsynet, skal tilsynet etter annet ledd foreta en egen vurdering av tiltaksplanen. I denne sammenheng kan tilsynet også i samråd med foretaket vurdere om det skal iverksettes tiltak som nevnt i lovutkastet § 21-12 første og annet ledd. Dersom det i tiltaksplanen fremkommer at det foreligger hindringer for at foretaket i tilfelle av soliditets- eller solvenssvikt kan håndteres ved tidligtiltak, se lovutkastet § 21-8 første ledd, jf. § 21-11 annet ledd annet punktum, vil dette være et forhold som bør følges opp av Finanstilsynet. Dersom foretaket selv kan treffe tiltak for å avhjelpe hindringene, vil dette kunne gjøre det mulig for Finanstilsynet å oppnå at en soliditets- eller solvenskrise avverges uten bruk av andre tidligtiltak eller krisetiltak.

Dersom tiltaksplanen er basert på rekonstruksjon av foretakets virksomhet eller på tilførsel av kapital fra det private marked, må Finanstilsynet vurdere hvor sannsynlig det er at slike tiltak kan gjennomføres i den foreliggende situasjon ved bruk av tidligtiltak som omfattes av lovutkastet avsnitt III, jf. særlig lovutkastet §§ 21-14 til 21-17, og at foretaket og dets styrende organer kan ventes aktivt å medvirke ved gjennomføringen av tiltaksplanene. Alternativet for Finanstilsynet vil være å sende melding til departementet etter reglene i lovutkastet § 21-18 med en redegjørelse for Finanstilsynets vurdering av foretakets situasjon, se nedenfor i bemerkningene til denne paragrafen.

Til § 21-9. Pålegg i konsernforhold

Paragrafen kommer bare til anvendelse dersom Finanstilsynet har bestemt at det skal utarbeides tiltaksplan i henhold til lovutkastet § 21-8. Finanstilsynet kan da beslutte at det skal utarbeides en tiltaksplan for den samlede virksomheten i et norsk forsikringskonsern. Det er opp til Finanstilsynet om det skal utarbeides en samlet tiltaksplan for hele konsernet, og om det også skal utarbeides en egen tiltaksplan for forsikrings- og pensjonsforetak i konsernet, jf. første ledd. Det er naturlig at det er morselskapet som utarbeider tiltaksplan for konsernet.

På samme måte som etter lovutkastet § 21-8 annet ledd skal Finanstilsynet foreta en egen vurdering av tiltaksplanen for den samlede virksomheten i konsernet, jf. annet ledd. Det vises til bemerkningene ovenfor til lovutkastet § 21-8 annet ledd.

Til § 21-10. Avtaler om konsernintern støtte

Paragrafen bygger på lovutkastet § 20-11 i NOU 2016: 23 som igjen bygger på krisehåndteringsdirektivet artiklene 19 til 26. Paragrafen her er imidlertid vesentlig forenklet, og det er gjort klart at også finansforetaksloven §§ 18-3 og 18-4 kommer til anvendelse.

Konsernintern støtte kan dreie seg om støtte i form av ordinære lån i den grad forsikrings- og pensjonsforetak kan oppta og gi slike lån, jf. finansforetaksloven § 13-16. Det kan imidlertid også dreie seg om garantier eller eiendeler som stilles som sikkerhet i forbindelse med en transaksjon. Poenget med slik støtte vil være å avhjelpe vesentlig soliditetssvikt hos avtaleparten eller i konsernet. Konserninterne støtteordninger er ikke tidligtiltak, men et beredskapstiltak som legger til rette for finansiell støtte fra andre foretak i konsernet dersom et konsernforetak skulle få finansielle problemer. Selve inngåelsen av slike avtaler er derfor også betinget av at ingen av konsernforetakene er i en situasjon hvor tidligtiltak etter avsnitt III kan iverksettes. Banklovkommisjonen viser til at bestemmelsen om avtaler om konsernintern støtte ikke gjelder konsernbidrag etter aksjeselskapslovgivningen eller kapitalinnskudd i enkelttilfelle. Videre er ikke reglene i paragrafen her eller inngåelse av avtaler om konsernintern støtte til hinder for at et konsernforetak etablerer trekkfasiliteter for et annet foretak i konsernet. Dette er ad hoc-løsninger eller avtaler som inngås «case-by-case» og som faller utenfor rekkevidden til paragrafen, men avtale om trekkfasiliteter vil være undergitt ellers gjeldende regler om lån mellom konsernforetak, herunder finansforetaksloven §§ 18-3 og 18-4.

Siden avtaler om konsernintern støtte inngås i perioder hvor konsernforetakenes økonomiske og finansielle situasjon skal kunne anses som normal, er det presisert at bestemmelsene i finansforetaksloven §§ 18-3 og 18-4 gjelder for slike avtaler, jf. paragrafens annet ledd annet punktum. Finansforetaksloven §§ 18-3 og 18-4 er bestemmelser som først og fremst vil ha en betydning på forsikringsområdet, og er dermed relevante i denne sammenheng. Disse paragrafene er bygget på tilsvarende bestemmelser i en del av aksjelovgivningen, jf. aksjeloven §§ 3-9 og 8-5. Finansforetaksloven § 18-3 gjelder transaksjoner mellom konsernforetak og fastsetter blant annet at transaksjoner og engasjementer mellom foretak i et finanskonsern (herunder forsikringskonsern) skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper mellom uavhengige parter. Finansforetaksloven § 18-4 gjelder lån og garantier mv. mellom konsernforetak og fastsetter blant annet at et forsikringsforetak ikke kan yte lån til eller garanti for et annet foretak i samme konsern uten samtykke fra departementet. Unntak er gjort for lån eller garanti til heleid datterforetak med virksomhet som forsikringsforetaket selv kan drive. Dersom departementet samtykker eller det dreier seg om heleid datterforetak, må lån eller garanti for et foretak i samme konsern være forsvarlig ut fra finansforetakets kapital og risikoeksponering. Det forhold at loven §§ 18-3 og 18-4 er foreslått gjort gjeldende reduserer nok de praktiske muligheter for bruk av adgangen til avtaler om konsernintern støtte på forsikringsområdet. Generelt er det imidlertid vanskelig å vurdere om og eventuelt hvilken praktisk betydning konserninternstøtte-reglene kan få hos oss både i forhold til bank og forsikring, men det legges til grunn at kommende EU-regler om krisehåndtering av forsikring også vil inneholde slike regler.

Første ledd åpner for at et foretak som omfattes av lovutkastet § 21-1 første ledd og som inngår i et forsikringskonsern, kan inngå avtale om å yte finansiell støtte til annet konsernforetak dersom dette kommer i en situasjon hvor vilkårene for tidligtiltak etter lovutkastet § 21-14 vil være oppfylt. Det er et krav at Finanstilsynet gir tillatelse til å inngå slik avtale, jf. første punktum. Forutsetningene er videre at ingen at foretakene på avtaletidspunktet oppfyller vilkårene for tidligtiltak etter lovutkastet § 21-14, det vil si at det foreligger eller det er grunn til å vente at det i nær fremtid vil inntre vesentlig brudd på krav til avsetninger, ansvarlig kapital eller betryggende virksomhet fastsatt i eller i medhold av finansforetaksloven eller forsikringsvirksomhetsloven, jf. annet punktum.

Av annet ledd første punktum følger det at avtalen skal inneholde vilkårene for støtte og beregningen av vederlaget for slik støtte. Derfor er det i tredje ledd lagt til grunn at slike regler kan fastsettes av departementet i forskrift. I tilsvarende bestemmelse i lovutkastet § 20-11 i NOU 2016: 23 er det inntatt nærmere vilkår til avtaler om konsernintern finansiell støtte. Det er også inntatt nærmere bestemmelser om godkjenning av avtalen i de aktuelle konsernforetak og av Finanstilsynet, samt krav til godkjenning av styret i de enkelte foretak om å yte eller motta støtte i henhold til avtalen om det skulle oppstå en situasjon som utløser vilkårene for støtte. I forhold til forsikrings- og pensjonsforetak mener Banklovkommisjon at det er mest hensiktsmessig at slike nærmere regler om inngåelse, innhold og oppfyllelse av slike avtaler fastsettes av departementet i forskrift, jf. tredje ledd. Dette bidrar til mest mulig forenkling av bestemmelsene i loven, samtidig som de nærmere reglene vil være av tekniske art som best hører hjemme i forskrift når det ikke foreligger EU-rettslige forpliktelser som setter krav til utformingen av den nasjonale lovgivningen på dette punkt.

En tillatelse til å inngå avtale om konsernintern støtte kan bare gis om de nærmere fastsatte vilkår etter tredje ledd er oppfylt, jf. annet ledd annet punktum. Før det gis tillatelse skal det også påses at vilkårene i finansforetaksloven §§ 18-3 og 18-4 er oppfylt siden disse bestemmelsene er gitt tilsvarende anvendelse på avtaler om konsernintern finansiell støtte på forsikringsområdet, jf. annet ledd tredje punktum. I samsvar med vanlig tilsynspraksis vil det kunne fastsettes vilkår for tillatelse, eksempelvis ved at avtaleutkastet endres etter nærmere bestemte pålegg fra Finanstilsynet. Dersom avtaleutkastet ikke godkjennes, vil dette kunne medføre at beredskapsplanen til et forsikringsforetak og et forsikringskonsern må revideres, jf. lovutkastet § 21-7.

Av hensyn til gjennomsiktighet og den økonomiske betydning som slike avtaler kan ha, er det i fjerde ledd tatt inn et krav om at et konsernforetak skal offentliggjøre opplysninger om det er part i, eller eventuelt ikke er part i, avtale om konsernintern finansiell støtte. Nærmere regler om slik offentliggjøring er fastsatt i finansforetaksloven § 14-12, og krav til innholdet i offentliggjøringen kan fastsettes i medhold av forskriftshjemmel inntatt i § 14-12 annet ledd eller eventuelt i medhold av lovutkastet § 21-5.

7.4 Soliditetsvansker

Lovutkastet avsnitt III «Soliditetsvansker» inneholder tidligere norske banksikringsregler fra banksikringsloven kapittel 3, nå inntatt i finansforetaksloven kapittel 21 avsnitt I, og en modernisering og utbygging av disse, blant annet på bakgrunn av bestemmelsene om tidligtiltak ved soliditetsvansker i krisehåndteringsdirektivet og lovutkastet kapittel 20 avsnitt III. Avsnittet omhandler både foretakenes og myndighetens tiltak i en tidlig fase med vanskeligheter. Både systematikk og strukturen i avsnittet er basert på tilsvarende regler i lovutkastet kapittel 20 avsnitt III «Likviditets- og soliditetsvansker mv.» i NOU 2016: 23. Det vises ellers til avsnittene 4.2, 4.3.1 og 4.4 foran der det blant annet fremgår at effektive tidligtiltak på foretaks- og myndighetsnivå vil være særlig viktig for å unngå at soliditetssvikt i forsikrings- og pensjonsforetak skal få virkninger til skade for forsikringstakere og forsikrede eller samfunnsinteresser.

Beredskapstiltakene i avsnitt II og tidligtiltakene i avsnitt III i lovutkastet sett i sammenheng, vil utgjøre et nettverk av tiltak som enten foretaket eller Finanstilsynet kan iverksette avhengig av hvilke utfordringer ulike former for og grader av soliditetssvikt kan medføre i et forsikrings- eller pensjonsforetak. I lovutkastet er det lagt opp til at det i første omgang vil være opp til det enkelte foretak, i samarbeid med Finanstilsynet, å avklare hvilke tiltak som den oppståtte situasjonen gjør påkrevd for å gjenopprette soliditeten og videreføre forsvarlig virksomhet i foretaket. I det regelverk som foreslås er det ikke fastsatt noen bestemt rekkefølge for iverksettelse av de ulike tiltak. For å klargjøre rollefordelingen når det gjelder tiltak på foretaks- og myndighetsnivå og å gradere vilkårene for de ulike typer av myndighetsinngrep overfor foretaket, skilles det imidlertid i regelverket mellom fire ulike grader av soliditetssvikt (se også avsnitt 4.4.2.1 foran):

• 1) Tidligtiltak som omhandlet i lovutkastet §§ 21-11 til 21-13 er knyttet til stadiet der foretakets økonomi og soliditet er vesentlig svekket.

• 2) Tidligtiltak i samsvar med lovutkastet §§ 21-14 til 21-17 kommer til anvendelse dersom det foreligger vesentlig brudd på soliditetskrav eller betryggende virksomhet.

• 3) Dersom det må antas at foretaket i nær fremtid kan bli nødt til å innstille virksomheten og at dette vanskelig kan avverges ved andre tiltak, vil Finanstilsynet ha plikt etter lovutkastet § 21-18 til å sende melding om dette til departementet hvor de ulike handlingsalternativer skal vurderes.

• 4) Dersom det må antas at foretaket er eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til å innstille virksomheten og at dette vanskelig kan forhindres ved andre tiltak, kan myndigheten beslutte at ansvarlig kapitalinstrumenter skal nedskrives og konverteres til egenkapital etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 hvis myndigheten må anta at dette kan bøte på forholdene.

Tiltakene etter lovutkastet §§ 21-11 til 21-13 er basert på at det er foretaket som i utgangspunktet skal vurdere å iverksette tiltakene, etter samråd med Finanstilsynet, se avsnitt 4.4.2.2 foran. Finanstilsynet vil kunne gi pålegg først om foretaket ikke gjennomfører tilstrekkelige og egnede tiltak. Også de mer inngripende tiltakene etter lovutkastet §§ 21-14 til 21-17 er i utgangspunktet basert på en aktiv medvirkning fra foretakets og dets generalforsamlings side ved håndteringen av foretakets situasjon. Disse tiltakene skjer imidlertid etter pålegg fra Finanstilsynet med bakgrunn i at tiltakene iverksettes på et tidspunkt da det foreligger alvorlige soliditetsproblemer. Banklovkommisjonen er av den oppfatning at det er en fordel om alvorlige soliditetsproblemer i første omgang kan adresseres på foretaksnivå og at myndighetene først kommer inn om foretaket ikke lykkes å løse sine økonomiske problemer eller om situasjonen er blitt så alvorlig at det kreves større endringer for å kunne sikre videre virksomhet i foretaket enn det som kan forventes gjennomført basert på frivillighet, jf. lovutkastet § 21-18 og §§ 21-19 og 21-20 som blant annet omhandler myndighetens adgang til å beslutte nedskrivning og konvertering til egenkapital av foretakets ansvarlige kapital for å legge til rette for videre virksomhet.

For å kunne treffe riktige beslutninger i forhold til soliditetssvikt i et foretak og for å avklare hvor alvorlig situasjonen i et foretak faktisk er, vil en riktig oversikt og verdivurdering av foretakets eiendeler og forpliktelser stå helt sentralt. Reglene om utarbeidelse av statusoppgjør er derfor videreført, jf. lovutkastet § 21-13 første ledd. Når situasjonen er blitt mer kritisk er det dessuten i lovutkastet § 21-21 tatt inn regler om myndighetens plikt til å sørge for særskilt og uavhengig verdsetting av eiendeler og forpliktelser som vilkår for myndighetsvedtak om nedskrivning og konvertering til egenkapital av ansvarlig kapital og i tilfelle vedtak om offentlig administrasjon og myndighetsstyrt krisehåndtering etter reglene i avsnittene V og VI. I begge tilfeller vil det være snakk om en én bloc-vurdering av foretakets eiendeler og forpliktelser og ikke en verdivurdering ned på enkeltnivå av den enkelte eiendel og forpliktelse. Verdivurderingen etter lovutkastet § 21-21 utgjør også grunnlaget for beslutninger om anvendelsen av ulike krisetiltak, og vil klarlegge omfanget av de tap som må belastes eiere, kreditorer og i tilfelle forsikringstakere ved nedskrivning av fordringer for å legge til rette for videre drift i foretaket eller for å få overdratt virksomhet til andre foretak.

Særlige bestemmelser om nåverdivurdering av de enkelte forsikringskrav og pensjonsrettigheter som det vil kunne være behov for under en offentlig administrasjon, er inntatt i lovutkastet §§ 21-27 annet ledd og 21-29.

Til § 21-11. Tiltaksplan

Paragrafen bygger på finansforetaksloven §§ 21-1 til 21-3, jf. § 21-4, men bestemmelsene er til dels modernisert og bygget ut blant annet slik at foretakets meldeplikt er erstattet av en plikt for foretaket til å utarbeide en tiltaksplan, se avsnitt 4.4.2.2 foran. Den behandler videre de samme forhold som er berørt i lovutkastet § 20-12 i NOU 2016: 23. Plikten til å utarbeide tiltaksplan påligger foretaket dersom nærmere bestemte vilkår er oppfylt og er uavhengig av foretakets plikt til å ha beredskapsplan etter lovutkastet § 21-7. Tiltaksplan skal utarbeides dersom foretaket må anta at foretakets stilling er eller vil bli vesentlig svekket som følge av vesentlige endringer i dets økonomiske stilling eller risikoeksponering, eller at dets evne til å oppfylle forsikringsforpliktelser eller Finanstilsynets stresstester og opptrappingsplaner. Tiltaksplanen skal forelegges Finanstilsynet og skal drøftes i samråd etter nærmere regler i lovutkastet §§ 21-12 og 21-13.

Etter første ledd første punktum inntrer plikten for foretaket til å utarbeide tiltaksplan på selvstendig grunnlag på det tidspunkt det må antas at foretakets økonomi og soliditet vil bli vesentlig svekket. Dette til forskjell fra adgangen for Finanstilsynet til å gi foretaket pålegg om utarbeidelse av tiltaksplan etter lovutkastet § 21-8 som inntrer når det er grunn til å anta at foretakets soliditet eller tillit i markedet er blitt svekket. Formuleringen «må antas» innebærer at det må foreligge mer enn enkelte tegn på at foretaket har fått økonomiske og soliditetsmessige problemer. Plikten til å utarbeide tiltaksplan utløses først når tegnene enten hver for seg eller samlet er forholdsvis tydelige, selv om det ikke er noe krav om at de skal være entydige. Videre er det et krav om at foretakets økonomi og soliditet skal være vesentlig svekket. Enhver svekkelse eller brudd på lovmessige krav til for eksempel avsetninger eller kapitalkrav vil således ikke medføre plikt til å utarbeide tiltaksplan på selvstendig grunnlag dersom det er sannsynlig at foretaket over noe tid vil gjenopprette sin økonomiske og finansielle stilling. Svekkelsen skal være av mer alvorlig art eller eventuelt gi en tillitssvikt som i seg selv kan gi vesentlig svekket soliditet. I forhold til lovfastsatte soliditetskrav i ellers gjeldende regler trekkes det til dels skille mellom forsikrings- og pensjonsforetak, se blant annet finansforetaksloven kapittel 14, jf. § 14-16. Det følger imidlertid av forsikringsvirksomhetsloven § 2-3 annet ledd at pensjonsforetak generelt omfattes av de alminnelige krav til virksomheten i finansforetaksloven kapittel 13, og av forsikringsvirksomhetsloven § 2-6 første ledd at lov og forsikringsverket for livsforsikring generelt også gjelder for pensjonskasser som driver livsforsikring. Plikten til å utarbeide tiltaksplan i første ledd er uavhengig av de mer detaljerte regler om ulike soliditetskrav som kan variere for de ulike foretak.

Plikten til å utarbeide tiltaksplan påligger «foretaket». Både styret og daglig ledelse vil derfor kunne ha en selvstendig og uavhengig plikt til å iverksette og gjennomføre dette arbeidet. Tiltaksplanen skal klarlegge hvilke tiltak som trengs for å gjenopprette eller sikre betryggende soliditet i foretaket. En slik vurdering vil avhenge av hvilke konkrete økonomiske eller finansielle problemer som har oppstått eller må antas å ville oppstå. Dette til forskjell fra beredskapsplan etter lovutkastet § 21-7 som i utgangspunktet vil være basert på mulige problemer som kan tenkes å oppstå. Tiltaksplanen skal klarlegge tiltak som er nødvendige for at foretakets soliditet kan gjenopprettes ut fra en konkret oppstått situasjon. Foretakets soliditet er her brukt i vid forstand og innebærer at foretaket skal sikres et betryggende grunnlag for å drive virksomheten videre. Dette omfatter også eventuell gjenoppbygging av svekket tillit.

I første ledd annet punktum er det tatt høyde for at foretaket ikke selv overholder plikten til å utarbeide tiltaksplan i samsvar med første punktum. Finanstilsynet kan da pålegge foretaket å utarbeide tiltaksplan, jf. også lovutkastet §§ 21-8 og 21-9.

Annet ledd fastsetter krav til det nærmere innholdet i en tiltaksplan. Denne gjelder uavhengig av om tiltaksplanen utarbeides på selvstendig initiativ av foretaket i samsvar med første ledd eller etter pålegg fra Finanstilsynet etter lovutkastet §§ 21-8 og 21-9. Planen skal omhandle hvilke tiltak som kan iverksettes for å styrke foretakets kapital eller redusere risiko- og gjeldsgrad i foretaket, jf. første punktum. Det skal videre angis hvordan viktige deler av forsikrings- eller pensjonsvirksomheten, jf. lovutkastet § 21-6 fjerde ledd, kan utskilles fra foretakets øvrige virksomhet. I dette ligger et grunnlag for krisehåndtering av foretaket. Det skal derfor etter annet punktum opplyses om det må antas å foreligge hindringer for gjennomføring av tiltak i henhold til reglene om tidligtiltak, jf. lovutkastet avsnitt III. Også i denne sammenheng kan departementet i samsvar med lovutkastet § 21-7 fjerde ledd fastsette forenklede krav til den planen som skal utformes, jf. tredje punktum.

Tiltaksplanen skal forelegges Finanstilsynet og danne grunnlag for videre drøftelser i samråd mellom foretaket og Finanstilsynet etter lovutkastet § 21-12, jf. tredje ledd. Tiltaksplanen skal også sendes Norges Bank. En slik underretting vil være til informasjon og danne grunnlag for vurdering av mulige forberedelser. Siden gjeldende lovgivning om Garantiordningen for skadeforsikring i finansforetaksloven kapittel 20 avsnitt I og som er videreført i lovutkastet kapittel 21 avsnitt X, er forstått og tolket slik at garantiordningen ikke kan yte støtte ved gjennomføring av tidligtiltak i et skadeforsikringsforetak, vil det ikke være behov for å underrette garantiordningen på dette tidspunktet, se avsnitt 4.3.4 foran.

Fjerde ledd er knyttet opp mot eventuelle brudd på lovfastsatte krav. I slike tilfeller vil Finanstilsynet ha en påleggshjemmel etter lovutkastet § 21-14. Det kan treffes pålegg overfor foretaket dersom det fra foretakets side foreligger vesentlig brudd på krav til ansvarlig kapital eller betryggende virksomhet fastsatt i eller i medhold av lovutkastet her. Det samme gjelder dersom det i nær fremtid må ventes å inntre vesentlig brudd på slike krav. Reglene i lovutkastet § 21-11 om tiltaksplan er ikke til hinder for at Finanstilsynet i slike tilfeller treffer pålegg etter lovutkastet § 21-14 uavhengig av hvor langt man er kommet i prosessen med å utarbeide tiltaksplan. Når det gjelder forholdet til Finanstilsynets påleggshjemmel etter finansforetaksloven § 14-13 annet ledd ved brudd på lovkrav i finansforetaksloven kapitlene 13 og 14, vises det til avsnitt 4.3.1 foran.

Dersom det aktuelle foretaket driver virksomhet innenfor EØS, må Finanstilsynet på dette stadiet også ivareta kravene til samarbeid med utenlandske tilsynsmyndighet i lovutkastet § 21-4 annet ledd.

Til § 21-12. Samråd

Paragrafen bygger på finansforetaksloven § 21-2 og svarer i det vesentlige til lovutkastet § 20-13 i NOU 2016: 23, men er tilpasset aktuelle og nødvendige tiltak i forsikrings- og pensjonssektoren. Paragrafen klargjør forholdet mellom foretaket og Finanstilsynet ved utarbeidelse og oppfølgingen av tiltaksplanen etter lovutkastet § 21-11. Det vises til avsnitt 4.4.2.2 foran. For å sikre at de nødvendige tiltakene for å gjenopprette økonomi og tillit treffes raskt nok og er tilstrekkelige, er det lagt vekt på at de planlagte tiltakene skal utarbeides av foretaket i samråd med Finanstilsynet. I dette ligger både en sikring av at tiltakene som iverksettes er best mulig egnet for å gjenopprette en normalsituasjon, og en kontroll av at tiltakene gjennomføres i samsvar med tiltaksplanen. I tillegg vil tiltak iverksatt av foretaket selv være mindre inngripende og dermed kan dette bidra til mindre uro hos kunder og kreditorer i foretaket. Bare dersom disse tiltakene ikke er tilstrekkelige for å gjenopprette situasjonen eller foretaket mangler evne eller vilje til å iverksette nødvendige tiltak, vil det være aktuelt for Finanstilsynet å gripe inn med pålegg etter tredje ledd.

Utgangspunktet for drøftelsene mellom foretaket og Finanstilsynet etter første ledd vil være foretakets tiltaksplan etter lovutkastet § 21-11. I første ledd er det angitt ulike tema og tiltak som bør vurderes under samrådet når det gjelder foretakets virksomhet, kapitalforhold og organisatoriske forhold med utgangspunkt i den situasjon som faktisk er oppstått. Formålet med samrådet er at foretaket og Finanstilsynet i fellesskap skal avklare hvilke tiltak som ut fra forholdene bør iverksettes av foretaket, og hvordan tiltakene bør tilpasses situasjonen. Listen av mulige tiltak i første ledd er ikke ment å være uttømmende, og samrådet kan klarlegge behov for andre tiltak.

Banklovkommisjonen mener at de tema som første ledd omhandler er særlige sentrale forhold i en tiltaksplan for at denne skal fungere praktisk og effektivt. I bokstav a) nevnes endring i styret eller ledelsen i foretaket eller i dets styrings- og kontrollordninger. Dette vil omfatte alle styrende organer etter finansforetaksloven kapittel 8. Endringene vil måtte skje i samsvar med vanlige selskapsrettslige regler. Bokstav b) omfatter endringer i virksomhet, strategi eller risikoeksponering, herunder endringer i de forsikringsklasser som virksomheten skal omfatte. Det er ikke noe helt klart skille mellom slike forhold og etablering av skiller mellom ulike risiko- og virksomhetsområder eller avvikling eller avhending av deler av virksomheten som omfattes av bokstav c). Plan for opptrapping av forsikringstekniske og andre avsetninger og dekningen av avsetningene, jf. bokstav d), vil være viktige i både skade- og livsforsikring, jf. finansforetaksloven § 14-7 og reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 3-15 om styrking av premiereserve i livsforsikring. Bokstavene e) og f) gjelder styrking av foretakets kapital og nevner tilførsel av ny ansvarlig kapital eller likviditet til foretaket, og i tilknytning til dette, også forhold som kapitalnedsettelse og konvertering av ansvarlig lånekapital til egenkapital. Slike tiltak må oftest gjennomføres av foretaket ved generalforsamlingsvedtak, og i praksis etter forhandlinger med nye investorer og eksisterende kreditorer, jf. lovutkastet §§ 21-15 og 21-16. I bokstav g) er fokuset på den tidsmessige gjennomføringen av tiltakene som anses som nødvendig. En raskere gjennomføring vil i seg selv kunne bidra til mer effektiv gjenoppretting til en normalsituasjon.

For at Finanstilsynet skal få best mulig grunnlag for arbeidet med tiltaksplanen, er det i annet ledd lagt til grunn at tilsynet kan kreve at foretak og morselskap i forsikringskonsern skaffer til veie opplysninger som trengs i den forbindelse.

Tredje ledd viser at det prinsipielt må skilles mellom samrådets virkeområde og Finanstilsynets adgang til å gi foretaket pålegg mv. i samsvar med sin egen oppfatning av hvilke tiltak eller fravær av tiltak fra foretakets side som foretakets situasjon gir grunnlag for. Behovet for inngrep fra Finanstilsynets side kan skyldes at samrådets tiltaksplan ikke anses som tilstrekkelig i den aktuelle situasjonen, eller foretaket viser mangel på evne eller vilje til å følge opp tiltakene på tilstrekkelig god måte. Dette er bakgrunn for at det i tredje ledd fastslås at Finanstilsynet kan treffe ulike pålegg for å sikre betryggende virksomhet og soliditet i foretaket. På samme måte som «foretakets soliditet» i lovutkastet § 21-11 første ledd første punktum, må «betryggende virksomhet og soliditet» forstås i vid forstand i denne sammenheng. Påleggene bygger på det som fremgår av finansforetaksloven § 21-2 annet ledd, men reglene er til dels utbygget og modernisert. Slik «pålegg» brukes her, omfatter det både formelle vedtak og andre beslutninger av Finanstilsynet med hjemmel i lovgivningen, og som det vil være foretakets oppgave å iverksette.

Etter bokstav a) kan Finanstilsynet fastsette vilkår, rammer og retningslinjer for videre virksomhet i foretaket. Dette kan blant annet omfatte endring av risikoeksponering, avhending av virksomhet og eiendeler, og utskilling av forsikrings- og pensjonsvirksomhet. Listen inntatt i bokstav a) må ikke oppfattes som uttømmende. Det kan være tett sammenheng mellom dette og pålegg om å endre sammensetning av styre og ledelse etter bokstav b). Slike endringer må gjøres i samsvar med de relevante selskapsrettslige bestemmelser. Finanstilsynet kan videre pålegge foretaket å utarbeide statusoppgjør etter reglene i lovutkastet § 21-13 første ledd, jf. bokstav c). Statusoppgjør vil danne grunnlaget for videre vurdering av behovet for ytterligere tidligtiltak til styrking av foretakets økonomi, eller om foretaket må underlegges krisehåndtering. Det vises til merknadene til denne paragrafen nedenfor. Etter bokstav d) kan foretaket pålegges å engasjere uavhengige sakkyndige til å gjennomgå og vurdere foretakets situasjon etter reglene i lovutkastet § 21-13 annet ledd. I forsikrings- og pensjonsforetak vil dette blant annet kunne være revisorer og/eller aktuarer som kan gjennomgå nærmere foretakets forsikringsmessige risikoer. Både statusoppgjør og en redegjørelse fra sakkyndige etter reglene i lovutkastet § 21-13 vil være viktig underlagsmateriale for en senere behandling av foretakets stilling i generalforsamlingen, jf. lovutkastet § 21-16.

For ordens skyld er det i bokstav e) uttrykkelig sagt at Finanstilsynet også i denne sammenheng kan utøve den myndighet det er tillagt gjennom finanstilsynsloven, forsikringsvirksomhetsloven og finansforetaksloven. Tredje ledd gjør således ingen begrensninger i Finanstilsynet generelle myndighet. Dette omfatter blant annet den myndighet som Finanstilsynet er tillagt i finansforetaksloven §§ 14-13 annet og tredje ledd og 14-14 ved brudd på solvenskapitalkravet og minstekapitalkravet.

Til § 21-13. Statusoppgjør mv.

Paragrafen bygger på gjeldende bestemmelse i finansforetaksloven § 21-3 om revidert statusoppgjør. Hovedlinjene i paragrafen svarer for øvrig til lovutkastet § 20-14 i NOU 2016: 23. Det vises til avsnitt 4.4.2.3 foran.

Statusoppgjør er et nøkkelelement for videre håndtering av alvorlig økonomisk svikt. Resultatet gir føringer for behovet for, og utformingen av, tiltak fra foretakets side, samt tilsynshjemler og beføyelser for Finanstilsynet. Dersom en betydelig del av egenkapitalen (eller mer enn 25 prosent av foretakets eierkapital) er tapt følger det i dag av finansforetaksloven § 21-4 at styret har plikt til å innkalle til generalforsamling som må ta stilling til om driften skal fortsette eller overdras/avvikles. Styret skal videre fremlegge forslag om nedskrivning av aksjekapital eller eierandelskapital pluss grunnfond, dersom det reviderte statusoppgjøret viser at bare 25 prosent eller mindre av aksjekapitalen er i behold, jf. finansforetaksloven § 21-5 første ledd. Departementet kan også fastsette at aksjekapitalen skal forhøyes ved nytegning av aksjer dersom, og i den grad, dette er nødvendig for å sikre videre forsvarlig drift, jf. finansforetaksloven § 21-5 annet ledd. Dersom en vesentlig del av ansvarlig lånekapital er tapt skal styret fremlegge forslag om nedskriving av den ansvarlige lånekapital, jf. finansforetaksloven § 21-6. Det vises ellers til tidligere forarbeider til finansforetaksloven § 21-3 som vil være relevant for de deler av bestemmelsen her som viderefører gjeldende § 21-3, se Ot.prp. nr. 63 (1995–1996) side 52, samt Prop. 125 L (2013–2014) side 215, jf. også NOU 2011: 8 Bind B avsnitt 13.4.1.

Statusoppgjør er koblet til oppfølging av tiltaksplanen etter lovutkastet§ 21-11 og vil dermed bli aktuelt når det må antas at foretakets økonomi og soliditet vil bli vesentlig svekket, og at tiltak fra foretakets side ikke vil være tilstrekkelig til å gjenopprette soliditeten, jf. lovutkastet § 21-12. Ved statusoppgjør er det dermed fokus på foretakets reelle økonomiske stilling og balanse det sentrale (herunder dekningen av forsikringstekniske avsetninger). Det vil først og fremst være forholdet mellom nåverdiene av eiendeler og forpliktelser beregnet ut fra en realistisk tidshorisont, som skal kvantifiseres i statusoppgjøret.

Første ledd må sees i sammenheng med pålegg som Finanstilsynet kan treffe i medhold av lovutkastet § 21-12 tredje ledd dersom foretakets tiltak ikke kan anses tilstrekkelige til å legge til rette for betryggende virksomhet og soliditet. Det er der i bokstav c) nevnt pålegg om at foretaket skal utarbeide statusoppgjør. Statusoppgjør vil kunne være et viktig verktøy for nærmere å kartlegge foretakets økonomiske vanskeligheter og som i sin tur kan danne grunnlag for videre tidligtiltak i medhold av lovutkastet §§ 21-14, 21-15 og 21-16, blant annet om henholdsvis behovet for nedskrivning eller konvertering til egenkapital av ansvarlig kapital og innkalling av generalforsamlingen for å få eiernes vurdering av foretakets stilling og fremtid.

Dersom Finanstilsynet krever at foretaket utarbeider et statusoppgjør i medhold av lovutkastet § 21-12 tredje ledd bokstav c) skal styret etter første punktum sørge for at det blir gjort straks. I utgangspunktet vil det være naturlig at statusoppgjør utarbeides av foretakets revisor. I slike tilfeller kan det oppstå behov for å gi dispensasjon fra reglene om uavhengighet i revisorloven av 15. januar 1999 nr. 2. Etter annet punktum kan Finanstilsynet kreve at foretakets egen revisor bistås av andre revisorer eller sakkyndige personer ved utarbeidelsen av statusoppgjøret. For forsikrings- og pensjonsforetak vil det i en slik sammenheng være særlig aktuelt å bruke enten foretakets aktuar eller annen aktuar i tillegg til revisor. Aktuaren vil særlig kunne bidra i vurdering av de foreliggende forsikringsforpliktelsene ved utarbeidelsen av statusoppgjøret. Det er foretaket som utarbeider statusoppgjøret og det er dermed også foretaket som skal dekke godtgjørelse til revisor og sakkyndige i denne sammenheng, jf. tredje punktum. Siden dette skjer før åpning av en eventuell offentlig administrasjon vil ikke disse kostnadene få status som massekrav i et eventuelt senere administrasjonsbo.

Annet ledd omhandler ikke vurdering av foretakets faktiske økonomiske stilling, men skal dekke behovet for en sakkyndigvurdering av hvilke tiltak som vil være påkrevd for å legge til rette for videre virksomhet i foretaket og for å sikre at virksomheten vil bli drevet på betryggende måte. Annet ledd må således sees som en forlengelse av reglene om tiltaksplan i lovutkastet § 21-12 i den forstand at man får eksterne personer til å foreta en vurdering av hva som trengs for å sikre fortsatt og betryggende virksomhet i foretak ut i fra foretakets situasjon. I den grad Finanstilsynet mener at foretakets tiltaksplan ikke er tilfredsstillende eller effektiv ut fra de foreliggende omstendigheter, kan Finanstilsynet etter første punktum kreve at foretaket oppnevner en eller flere sakkyndige personer for å utarbeide en slik vurdering, jf. også lovutkastet § 21-12 tredje ledd bokstav d). Et slikt krav må være resultat av en oppfatning i Finanstilsynet om at etaten og/eller foretaket har behov for et bredere vurderingsgrunnlag av hvilke tiltak som trengs for å sikre betryggende virksomhet i foretaket. De sakkyndige vil måtte ha relevant kompetanse og erfaring i forhold til virksomheten i det aktuelle foretak, og deres arbeid skal skje innenfor de rammer og instruksjoner som eventuelt fastsettes av Finanstilsynet. Siden det er foretaket som skal oppnevne sakkyndige, skal godtgjørelsen for arbeidet også dekkes av foretaket. Etter annet punktum er det imidlertid Finanstilsynet som fastsetter selve størrelsen av vederlaget.

Til § 21-14. Vesentlig brudd på lovfastsatte krav mv.

1) Paragrafen er bygd opp etter mønster av lovutkastet § 20-15 i NOU 2016: 23, men utformingen preges av en del forskjeller mellom bank- og forsikringsvirksomhet. For det første medfører bankenes funksjoner knyttet til betalingsstrømmer at det er et helt annet tidspress for hurtig å sikre banken videre grunnlag for betryggende virksomhet. Dersom en rask redning ikke lykkes vil en bankkrise måtte håndteres ved en offentlig administrasjon. Virkningene av soliditetssvikt i forsikrings- og pensjonsforetak vil imidlertid normalt ikke vise seg umiddelbart, og tidspresset blir tilsvarende mindre markert. For det andre vil det ta tid å få nødvendig oversikt over foretakets forsikrings- og pensjonsforpliktelser, og deretter å finne frem til hvilke tiltak som i størst mulig grad kan begrense virkningene til skade for forsikringstakere og forsikrede. Tidligtiltakenes rolle blir dermed viktigere, særlig fordi det kan og bør vurderes hvilke tiltak som er egnet til å motvirke at en soliditetskrise utvikler seg til en solvenskrise som må håndteres ved offentlig administrasjon, jf. foran i avsnittene 4.1 og 4.2.

Paragrafen er utformet med sikte på tilfeller av alvorlig soliditetssvikt som markerer seg ved vesentlig brudd på de lovfastsatte krav til forsikringsmessige avsetninger, ansvarlig kapital eller betryggende virksomhet, samt tilfeller hvor det inntrer en forverring av foretakets økonomiske stilling som gir grunn til å vente at det i nær fremtid vil inntre vesentlig brudd på slike krav. I slike tilfeller vil foretakets muligheter til å håndtere soliditetssvikt og gjenopprette soliditeten i foretaket ved tiltak i hovedsak på foretaksnivå, normalt være uttømt. Rollefordelingen mellom Finanstilsynet og foretak ved håndteringen av situasjoner med markerte brudd på sentrale lovkrav må derfor bli en annen, og paragrafen forsterker derfor Finanstilsynets mulighet til å styre utviklingen i foretaket ved til dels inngripende pålegg. I så måte videreføres i hovedsak de inngrepshjemler som nå er inntatt i finansforetaksloven §§ 21-2 og 21-4 til 21-6.

2) Av første ledd fremgår det at det sentrale vilkår for pålegg som nevnt er at det foreligger vesentlige brudd på lovfastsatte krav til avsetninger, ansvarlig kapital eller betryggende virksomhet som følger av finansforetaksloven eller forsikringsvirksomhetsloven eller i bestemmelser gitt i medhold av disse. Gjennomføringen av Solvens II-regelverket i finansforetaksloven kapittel 14 avsnitt II medfører at det etableres en sammenheng mellom at beregningen av kravene til forsikringstekniske avsetninger og krav til solvenskapitalen i forsikringsforetak, se Prop. 125 L (2013–2014) avsnitt 11.1.4 og avsnitt 3.1.2 foran. Brudd på kravet til avsetninger vil derfor også innebære brudd på kravet til solvenskapital. Dette gjelder imidlertid ikke for pensjonskasser fordi kravet til ansvarlig kapital for pensjonskasser skal beregnes etter reglene i finansforetaksloven § 14-16 og forskrift 9. desember 2016 nr. 1503 om pensjonsforetak kapittel 2 og ikke etter reglene i finansforetaksloven kapittel 14 avsnitt II. For pensjonskasser vil kravet til premiereserve i forsikringsvirksomhetsloven § 3-9 være bestemmende for avsetningskravet, og Banklovkommisjonen legger til grunn at også for pensjonskasser vil manglende premiereserve kunne utløse tiltak som nevnt i paragrafen her. Uavhengig av disse forhold vil det både for forsikrings- og pensjonsforetak kunne foreligge brudd på kravet til ansvarlig kapital selv om kravene til avsetninger er oppfylt.

Om et brudd på lovfastsatte krav som nevnt i første ledd vil utgjøre et «vesentlig» brudd må vurderes av Finanstilsynet på bakgrunn av foretakets økonomiske stilling og graden av og årsakene til foretakets markert svekkede soliditet. Sentralt vil være hvilken risiko for tap som soliditetssvikten representerer for forsikringstakerne og de forsikrede, for eksempel vurdert ut fra foretakets samlede risikoeksponering. Hovedformålet med lovkrav til avsetninger og ansvarlig kapital er å sikre betryggende virksomhet i foretaket. Det samme gjelder hovedelementene i kravene til forsvarlig og betryggende virksomhet i finansforetaksloven kapittel 13 avsnitt II hvor de viktigste deler av Solvens II-direktivet (2009/138/EF, jf. endringsdirektivet 2014/51/EU), er gjennomført. Vesentlige brudd på sentrale krav til forsvarlig virksomhet vil kunne inngå i vurderingen av om brudd på lovkrav til avsetninger og ansvarlig kapital utgjør et «vesentlig» brudd, men vil også i seg selv kunne utgjøre et eget grunnlag for pålegg etter første ledd uavhengig av om kravene til avsetninger og ansvarlig kapital i seg selv er oppfylt.

Finanstilsynet vil også kunne gjøre bruk av påleggshjemlene i første ledd i tilfelle hvor det er inntrådt en markert forverring av foretakets økonomiske stilling som gir grunn til å vente at det i nær fremtid vil inntre vesentlig brudd på lovkrav. Dette kan skyldes en uventet begivenhet eller være resultatet av en negativ utvikling over tid som foretaket ikke har klart å snu. Det vesentlige her er graden av sannsynlighet for at det i nær fremtid vil inntre vesentlig brudd på sentrale lovkrav, og hvilken utsikt det er for at foretaket i tide vil kunne forhindre dette. Dersom det må antas at forverringen er midlertidig eller ikke vil føre til vesentlig brudd på lovkrav, vil ikke kriteriene i loven være oppfylt. Også dette er forhold som må vurderes konkret av Finanstilsynet.

3) Ved gjennomføringen av finansforetaksloven kapittel 14 ble kravene til forsikringstekniske avsetninger gjort til en del av solvenskapitalkravene for forsikringsforetak. Brudd på kravene til forsikringstekniske avsetninger vil dermed også innebære brudd på kravene til ansvarlig kapital i finansforetaksloven kapittel 14 avsnitt II. Kapitalkrav for pensjonsforetak følger av finansforetaksloven § 14-16 og forskrift 9. desember 2016 nr. 1503 om pensjonsforetak, og for pensjonsforetak er det fortsatt et skille mellom beregning av forsikringstekniske avsetninger og beregning av kapitalkrav. Kravene til forsikringstekniske avsetninger for pensjonsforetak omfattes imidlertid av ordlyden «betryggende virksomhet» i bestemmelsen. Dersom det foreligger vesentlig brudd på kravene i finansforetaksloven kapitlene 13 eller 14, vil Finanstilsynet kunne ha plikt og mulighet til å iverksette tiltak etter finansforetaksloven §§ 14-13 og 14-14. Paragrafen her begrenser ikke rekkevidden av disse bestemmelsene, se ovenfor i avsnitt 4.3.1. Pålegg med hjemmel i finansforetaksloven §§ 14-13 og 14-14 gir i virkeligheten eksempler på ulike tiltak og retningslinjer som Finanstilsynet kan fastsette i henhold til første ledd bokstav a), noe som også fremgår av bestemmelsens ordlyd, se avsnitt 4.3.1 foran. I tillegg kan Finanstilsynet kreve at tiltak i henhold til beredskapsplan iverksettes. For øvrig er «verktøykassen» i første ledd generelt mer omfattende, og inneholder blant annet også supplerende tiltak for å legge til rette for den styrking av kapitalgrunnlaget i foretaket som det vil være påkrevd for å få gjenopprettet og sikret soliditet og betryggende virksomhet i foretaket.

Etter første ledd bokstav b) kan Finanstilsynet kreve at styret skal undersøke om foretakets problemer kan løses ved forhandlinger med eiere, kreditorer og andre private parter om tilførsel av kapital, overdragelse av porteføljer og andre private løsninger. «Forhandlinger» er brukt i denne sammenheng fordi på dette trinn i prosessen kan verken eiere, forsikringskunder eller andre kreditorer tvinges til å bidra til en løsning av foretakets soliditetsproblemer. Dette er likevel en fremgangsmåte som er vanlig i næringslivet for å få etablert et akseptabelt grunnlag for kapitaltilførsel, restrukturering av virksomhet og eierforhold, og endringer i styrende organer som vil legge til rette for fortsatt virksomhet. For pensjonskasser vil ny kapital kunne tilføres fra arbeidsgiver, foretak, foreninger eller annen institusjon med pensjonsordning i pensjonskassen, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 2-4. For forsikringsforetak vil også tiltak som omfattes av første ledd bokstavene c) og d) være aktuelle i denne sammenheng.

For å legge til rette for kapitaltilførsel fra private parter, er Finanstilsynet gitt adgang til å gi foretaket pålegg om at foretakets ansvarlige kapital skal nedskrives som tapt eller søkes konvertert til egenkapital etter reglene i lovutkastet § 21-15, jf. bokstav c). Finanstilsynet kan videre kreve at styret innkaller generalforsamlingen med kortere frist enn fastsatt i foretakets vedtekter for å få avgjort saker som Finanstilsynet krever å få behandlet, jf. bokstav d) første punktum og lovutkastet § 21-16. Generalforsamlingens medvirkning er nødvendig både ved forhøyelse og nedsettelse av eierkapitalen i foretaket, og ved opptak av ny ansvarlig lånekapital (finansforetaksloven § 11-2). Det samme gjelder hvis det er aktuelt med nyvalg av styremedlemmer. Det vises til at etter selskapslovgivningen vil tiltak som skal sikre at foretaket har egnet styre og ledelse og har nok kapital til å kunne håndtere foretakets problemer og sikre videre drift, normalt forutsette vedtak av generalforsamlingen, se ovenfor i avsnitt 4.4.2.4. Etterkommes ikke pålegget, kan Finanstilsynet foreta innkallingen, jf. annet punktum.

4) Dersom tiltak etter første ledd bokstavene a) til d), jf. lovutkastet §§ 21-14 til 21-16, ikke anses tilstrekkelige til å avhjelpe foretakets problemer, har Finanstilsynet også adgang til å oppnevne en midlertidig administrator til å forestå virksomheten i foretaket i en periode på inntil et år, jf. første ledd bokstav e) og lovutkastet § 21-17. En midlertidig administrator vil være en egen «ryddeperson» med ansvar for å få gjennomført de nødvendige tiltak for å få etablert et forsvarlig grunnlag for videre virksomhet, eksempelvis etter forhandlinger med eiere, kreditorer og andre private parter som nevnt i første ledd bokstav b). En midlertidig administrator gis myndighet som fastsatt av Finanstilsynet til å forestå virksomheten, enten i stedet for eller i samarbeid med styret. Banklovkommisjonen viser til at dette normalt bare vil være aktuelt etter forutgående valg av nytt styre og ledelse. For øvrig vises til bemerkningene til lovutkastet § 21-17.

5) Annet ledd gir bestemmelsene i første ledd tilsvarende anvendelse på morselskap i forsikringskonsern og andre foretak som inngår i konsernet, jf. lovutkastet § 21-1 første og tredje ledd. Det vises til lovutkastet § 21-4 annet ledd for de krav om samråd som stilles hvor konsernet driver grenseoverskridende virksomhet i form av filial eller datterforetak.

Tredje leddførste punktum pålegger Finanstilsynet å underrette departementet og Norges Bank om at foretaket er i en økonomisk stilling som omfattes av første ledd, og at det vil være aktuelt å overveie tiltak etter reglene i lovutkastet §§ 21-14 til 21-17. Dette vil være viktig informasjon særlig hvis det er utsikt til at foretaket økonomiske stilling vil kunne ytterligere forverres.

For å legge til rette for videre håndtering, er det i tredje leddannet punktum fastslått at Finanstilsynet også kan kreve at foretaket gir de opplysninger som trengs for forberedelse av tiltak nevnt i første ledd og av verdivurdering av eiendeler og forpliktelser etter lovutkastet § 21-21.

Til § 21-15. Nedskrivning og konvertering av ansvarlig kapital

Paragrafen bygger til dels på finansforetaksloven §§ 21-5 og 21-6, men er tilpasset bestemmelsene om forsikringsforetaks ansvarlige kapital i finansforetaksloven § 14-9 annet ledd, jf. § 11-2 annet ledd og gruppeinndelingen av ansvarlig kapital i forskrift 25. august 2015 nr. 999 til finansforetaksloven om gjennomføring av Solvens II-direktivet (Solvens II-forskriften) § 6. Det vises til avsnitt 4.4.2.5 foran.

1) Paragrafen omhandler Finanstilsynets adgang til å pålegge foretaket å foreta nedskrivning av foretakets eierkapital og ansvarlige lånekapital. Slike tiltak vil normalt være en forutsetning for at foretakets kapitalgrunnlag kan bli styrket ved tilførsel av ny ansvarlig kapital fra eksisterende og nye investorer, eventuelt ved konvertering til egenkapital av ansvarlig lånekapital. Reglene om vilkårene for og fremgangsmåten ved gjennomføringen av slike pålegg er forskjellige for henholdsvis eierkapital og ansvarlig lånekapital. Ved nedskrivning for å dekke foretakets tap må det også legges til grunn at etter alminnelig prioritetsregler vil ansvarlig lånekapital ha bedre prioritet enn eierkapitalen i foretaket.

Et pålegg fra Finanstilsynet etter paragrafen her forutsettes gjennomført på foretaksnivå i samsvar med ellers gjeldende selskapsrettslige regler og i tilfelle ved vedtak i generalforsamlingen. Det må derfor trekkes et prinsipielt skille mellom reglene i lovutkastet §§ 21-15 og 21-16 og den adgang reglene i lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 gir myndigheten til å treffe vedtak om nedskrivning av et foretaks eierkapital og ansvarlige lånekapital, samt konvertering av lånekapital til egenkapital, når dette er påkrevd for å unngå at foretaket ellers blir nødt til å innstille virksomheten, se avsnitt 4.4.3.5 foran.

Videre går det et prinsipielt skille mellom reglene i lovutkastet §§ 21-15 og 21-16, samt §§ 21-19 og 21-20, og reglene i finansforetaksloven §§ 14-9 og 14-10 og forskrift av 25. august 2015 nr. 999 til finansforetaksloven om gjennomføring av Solvens II-direktivet (Solvens II-forskriften) om forsikringsforetaks solvenskapitalkrav og minstekapitalkrav. Disse bestemmelsene fastlegger regler om beregningen av de to minstekravene og om hvilke former for ansvarlig kapital i foretaket som kan medregnes ved vurderingen av om foretaket oppfyller kravene til enhver tid. Dette er offentligrettslige krav som må være oppfylt for at foretaket skal ha rett til å drive virksomhet i henhold til sin konsesjon, med mindre Finanstilsynet har fastsatt særskilt frist for oppfyllelse av kravet, jf. finansforetaksloven § 14-14 annet og tredje ledd. Om lovkravene til solvenskapital og minstekapital vil være oppfylt av foretaket, beror imidlertid på foretakets faktiske kapitalforhold og hvilken kapital som er i behold til enhver tid. Eierkapital og ansvarlig lånekapital som må anses som tapt, kan derfor ikke medregnes til dekning av lovkravene, uavhengig av om det er foretatt nedskrivning av tapt kapital eller ikke. For øvrig inneholder ikke Solvens II-regelverket regler om nedskrivning av eierkapital eller lånekapital som må anses tapt, og heller ikke om konvertering av ansvarlig lånekapital til egenkapital. Ved nedskrivning og konvertering av kapital er det ikke de offentligrettslige reglene, men foretakets faktiske kapitalsituasjon og forholdet mellom eierne av kapitalinstrumenter utstedt av foretaket som blir bestemmende for hvilke former for kapital som kan nedskrives som tapt.

2) Etter første ledd kan Finanstilsynet gi foretaket pålegg om å foreta nedskrivning av egenkapitalen dersom statusoppgjøret etter lovutkastet § 21-13 viser at en betydelig del av egenkapitalen er tapt. Her er det formuleringen fra finansforetaksloven § 21-4 første ledd som er videreført. Nedskrivningsbeløpet vil bero på det som fremgår av statusoppgjøret som tapt egenkapital. Nedskrivningen kan gjennomføres som en regnskapsmessig disposisjon hvis det dreier seg om egenkapital som ikke er vedtektsfestet som eierkapital, mens aksjekapital og eierandelskapital bare kan nedskrives ved vedtak av generalforsamlingen om kapitalnedsettelse til dekning av tap (finansforetaksloven §§ 10-4 og 10-8).

Dersom dette er nødvendig for å sikre videre drift i foretaket, kan Finanstilsynet også gi pålegg om å søke eierkapitalen forhøyet ved nytegning, og fastsette tegningsvilkår. Det er imidlertid ikke gitt at en emisjon ved nytegning vil vekke interesse og få slik tilslutning at den lar seg gjennomføre selv om tapt eierkapital allerede er nedskrevet. I så fall kan Finanstilsynet i stedet gi pålegg om at ansvarlig lånekapital som er innbetalt eller skal innbetales ved påkrav og som kan benyttes av foretaket til å dekke tap under løpende drift og ikke bare til å dekke tap ved avvikling, skal søkes konvertert til egenkapital med tegningsvilkår fastsatt av Finanstilsynet. Avtalevilkårene for ansvarlig lånekapital kan åpne for dette, jf. Solvens II-forskriften § 6 første ledd, men ellers kreves det at eierne av lånekapitalen samtykker til konverteringen med mindre departementet treffer vedtak etter finansforetaksloven § 11-2 tredje ledd annet punktum. I alle tilfelle skal forhøyelse av aksje- og eierandelskapital gjennomføres ved vedtak av generalforsamlingen, jf. lovutkastet § 21-16.

Etter annet ledd kan Finanstilsynet også gi foretaket pålegg om at ansvarlig lånekapital som er innbetalt eller kan kreves innbetalt, og som kan benyttes til å dekke tap under løpende drift, skal nedskrives i den utstrekning statusoppgjøret etter lovutkastet § 21-13 viser at kapitalen er tapt, jf. finansforetaksloven § 11-2 annet ledd. Selve nedskrivningen kan gjennomføres som regnskapsmessig disposisjon hvis annet ikke er fastsatt i foretakets vedtekter eller i avtalevilkårene. Bestemmelsene i annet ledd gjelder imidlertid ikke ansvarlig lånekapital som bare kan benyttes til å dekke tap ved avvikling av foretaket. Uavhengig av dette følger det av alminnelige prioritetsregler at nedskrivning av ansvarlig lånekapital først kan skje etter at all eierkapital er nedskrevet fullt ut for å dekke tap (dekningsloven § 9-7 første ledd nr. 2), det vil si i tilfelle hvor foretakets balanse er negativ.

Finansforetaksloven § 11-2 krever at avtalevilkårene skal angi den innbyrdes prioritet mellom ulike ansvarlig lån. Det følger også av tredje ledd at de fastsatte prioritetsreglene skal legges til grunn ved nedskrivning og konvertering til egenkapital av ansvarlig lånekapital etter første eller annet ledd.

Pålegg etter første eller annet ledd kan også legge til rette for opptak av ny ansvarlig lånekapital. Etter finansforetaksloven § 11-2 første ledd annet punktum vil dette kunne skje i henhold til fullmakt fra generalforsamlingen. Selv om paragrafen her ikke har noen uttrykkelig regler om pålegg om opptak av ny ansvarlig lånekapital, følger det av lovutkastet § 21-16 første ledd at Finanstilsynet må kunne fremlegge forslag om dette til behandling av generalforsamlingen. Etter lovutkastet § 21-16 tredje ledd skal generalforsamlingen også ta stilling til om foretaket har eller kan skaffe tilstrekkelig kapital for å videreføre virksomheten.

Fjerde ledd gir for øvrig departementet hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere regler om gjennomføring av beslutninger om nedskrivning og kapitaltilførsel, herunder konvertering av ansvarlig kapital. Etter finansforetaksloven § 11-2 tredje ledd kan departementet også treffe enkeltvedtak om dette.

Til § 21-16. Innkalling av generalforsamlingen

Paragrafen bygger på finansforetaksloven § 21-4, og omhandler generalforsamlingens rolle ved vedtak på foretaksnivå som gjelder håndteringen av problemene i foretaket. Vedtak av myndigheten som nevnt i finansforetaksloven §§ 21-5 og 21-6 må i tilfelle treffes etter reglene i lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 på grunnlag av tilrådning fra Finanstilsynet etter lovutkastet § 21-18. Paragrafen svarer til lovutkastet § 20-17 i NOU 2016: 23. Det vises til avsnitt 4.4.2.4 ovenfor.

Banklovkommisjonen ser det som generelt viktig å sikre aktiv medvirkning av foretakets generalforsamling ved håndteringen av tilfeller med markert soliditetssvikt. Nødvendige tiltak fra foretakets side kan vanskelig gjennomføres uten vedtak av generalforsamlingen, jf. første og annet ledd og bemerkningene til lovutkastet § 21-15 ovenfor. Videre skal generalforsamlingen på grunnlag av statusoppgjøret, jf. lovutkastet § 21-13 første ledd, og en redegjørelse fra styret til generalforsamlingen, behandle og ta stilling til forslag om foretakets videre virksomhet. Særlige viktige punkter er styrets vurdering av om foretaket har, eller ved nytegning eller på annen måte kan skaffe, tilstrekkelig kapital til videre drift, og om virksomheten helt eller delvis skal videreføres. Dersom det dreier seg om et forsikringskonsern, vil generalforsamlingen i morselskapet stå sentralt i denne sammenheng, men avhengig av beslutningene der kan det dessuten bli nødvendig å innkalle generalforsamlingen i sentrale konsernforetak. Behandlingen vil skje med utgangspunkt i foretakets kapitalsituasjon og omstendighetene rundt og bakgrunnen for den oppståtte situasjon. For de deler av paragrafen som viderefører gjeldende rett, vises det til Ot.prp. nr. 63 (1995–1996) side 52, samt Prop. 125 L (2013–2014) side 215, jf. også NOU 2011: 8 Bind B avsnitt 13.4.1.

Første ledd regulerer tilfeller hvor det skal foretas innkalling av generalforsamlingen, og er i større grad enn etter gjeldende regelverk knyttet direkte opp mot de øvrige regler om tidligtiltak. Første punktum gjelder tilfeller hvor foretaket på eget tiltak skal innkalle generalforsamlingen. Denne plikten utløses dersom en vesentlig del av egenkapitalen etter siste årsregnskap er gått tapt. Banklovkommisjonen viser til at det ved vurderingen vil være naturlig å sammenligne beholdningen av egenkapital ved siste årsoppgjør og statusoppgjøret etter lovutkastet § 21-13 første ledd. Dersom en vesentlig del er tapt vil vilkåret være oppfylt selv om det i og for seg ikke er påkrevd å foreta nedsettelse av vedtektsbestemt eierkapital. Det kan imidlertid også være aktuelt å se hen til tidligere årsoppgjør for å få et bredere vurderings- og beslutningsgrunnlag. Etter annet punktum vil styret ha en handlingsplikt som følge av pålegg fra Finanstilsynet etter lovutkastet § 21-14. Pålegget fra Finanstilsynet vil være aktuelt når det vurderes som vesentlig at eierne av foretaket blir involvert i vurderingen og håndteringen av foretakets situasjon, blant annet i spørsmål om tilførsel av ny ansvarlig kapital og om fremtidig virksomhet i foretaket, samt nyvalg til styret. Finanstilsynet kan fastsette hvilke saker det vil ha behandlet av generalforsamlingen, men styret kan selvsagt supplere sakslisten med egne saker.

Uavhengig av om foretaket innkaller til generalforsamling på eget initiativ etter første punktum eller etter pålegg fra Finanstilsynet etter annet punktum, skal Finanstilsynet i slike tilfelle informere departementet og Norges Bank, jf. tredje punktum. Slik informasjon bør inneholde selve innkallingen av generalforsamlingen, samt opplysninger om sakslisten med eventuell nærmere redegjørelse. Underrettingen fra Finanstilsynet vil gi departementet og Norges Bank mulighet til å forberede seg på eventuell senere melding fra Finanstilsynet etter lovutkastet § 21-18.

Etter annet ledd første punktum skal innkallingen av generalforsamlingen vedlegges styrets redegjørelse og vurdering av foretakets stilling og soliditet. Formålet er å legge til rette for behandling i generalforsamlingen av de spørsmål om foretakets kapitalsituasjon og videre virksomhet som omfattes av bestemmelsene i tredje ledd, se straks nedenfor. Dersom Finanstilsynet etter lovutkastet § 21-13 annet ledd har gitt pålegg om at det skal engasjeres sakkyndige for å gjennomgå foretakets situasjon og vurdere hvilke tiltak som trengs for å sikre videre virksomhet, skal også denne rapporten vedlegges innkallingen, jf. annet punktum. Styret skal i tilfelle gi en vurdering av de tiltak som de sakkyndige har anbefalt iverksatt. Disse kravene til innkalling kommer i tillegg til de krav som følger av selskapslovgivningen for øvrig, se blant annet allmennaksjeloven § 5-10.

Som det fremgår av tredje ledd vil de viktigste spørsmålene ved behandlingen i generalforsamlingen være om det er, eller kan skaffes, grunnlag for videre drift i foretaket, og i tilfelle om foretaket helt eller delvis skal videreføre sin virksomhet. Etter første punktum skal generalforsamlingen ta stilling til om foretaket har, eller ved nytegning eller på annen måte kan skaffe, tilstrekkelig kapital til videre forsvarlig drift, og som en oppfølging av dette, om virksomheten helt eller delvis skal videreføres. Generalforsamlingen vil stå sentralt ved spørsmål om det er mulig å fremskaffe ny nødvendig kapital til videre virksomhet både i forhold til mulige innskudd av kapital fra eiere og mulighet for å stille garantier og lignende som kan være nødvendig for at andre private aktører skal være villig til å skyte inn kapital eller gi ansvarlig lån til foretaket. Forutsetningen er at generalforsamlingen i tilfelle treffer de vedtak som trengs for å sikre at foretaket får tilført nødvendig kapital til den virksomhet som skal videreføres. I vurderingen om det kan skaffes nødvendig grunnlag for videre forsvarlig drift i foretaket, vil det måtte sees på muligheter for sanering av gjeld og eventuell frivillig konvertering av ansvarlig kapital til egenkapital, men også risikoreduksjon i form av overdragelse av deler av virksomheten og salg av forsikringsporteføljer, se ovenfor i avsnitt 4.4.3.3.

Eventuelt vedtak om videre drift krever flertall som ved vedtektsendringer i generalforsamlingen og krever godkjennelse av Finanstilsynet, jf. tredje leddannet punktum. Dette vil si to tredels flertall, jf. allmennaksjeloven § 5-18 første ledd og finansforetaksloven § 8-3 tredje ledd. Banklovkommisjonen viser til at Finanstilsynet – i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og konsesjonspraksis – kan knytte vilkår til sin godkjennelse. Det vises for øvrig til at vedtak om videre drift kombinert med overdragelse/avvikling av en del av virksomheten, vil kreve samtykke fra konsesjonsmyndigheten etter finansforetaksloven kapittel 12 avsnittene I og II. Dersom det ikke oppnås et slikt flertall eller Finanstilsynet ikke finner grunnlag for å godkjenne generalforsamlingens vedtak, kan generalforsamlingen med alminnelig stemmeflertall vedta at foretakets virksomhet skal overdras til ett eller flere andre foretak, jf. tredje punktum. Også slik overdragelse vil kreve samtykke fra konsesjonsmyndighetene etter finansforetaksloven kapittel 12 avsnitt I. De overtakende foretak må også ha konsesjon til å drive slik virksomhet.

Fjerde ledd er reelt i samsvar med finansforetaksloven § 21-4 femte ledd, jf. allmennaksjeloven §§ 16-14 og 16-18. Bestemmelsen regulerer konsekvensene av at generalforsamlingen ikke fatter vedtak etter tredje ledd eller at foretaket ikke oppfyller vilkår for Finanstilsynets godkjennelse av generalforsamlingens vedtak. Et alternativ er at Finanstilsynet fatter vedtak om at foretaket skal avvikles i samsvar med reglene i lovutkastet § 21-39. Finanstilsynet kan ellers velge å sende melding med tilrådning til departementet etter lovutkastet § 21-18, slik at departementet kan få vurdert foretakets situasjon med sikte på vedtak om kapitaltiltak etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20, eller i tilfelle vedtak etter lovutkastet §§ 21-22 og 21-30, jf. første punktum. Et vedtak om avvikling av foretaket i samsvar med lovutkastet § 21-39, forutsetter at departementet har foretatt en vurdering av de momenter som følger av lovutkastet § 21-30, se merknadene til denne paragrafen nedenfor i avsnitt 7.6. Om offentlige interesser tilsier at foretaket bør undergis krisehåndtering eller i stedet kan avvikles, er også et spørsmål som skal omfattes av Finanstilsynets tilrådning etter lovutkastet § 21-18 og bli vurdert av departementet. Banklovkommisjonen mener derfor at et vedtak av Finanstilsynet om avvikling av foretaket forut for vedtak om offentlig administrasjon, bør forutsette at Finanstilsynet i samråd med departementet har kommet til at dette er den beste løsning, og at dette ikke kan forhindres ved kapitaltiltak etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20, og heller ikke vil være i strid med en vurdering av offentlige interesser som nevnt i lovutkastet § 21-30. Avvikling eller melding til departementet vil også være følgen dersom generalforsamlingens vedtak om videre drift eller overdragelse av virksomheten ikke blir godkjent av Finanstilsynet, eller dersom vilkår i godkjennelsen ikke blir oppfylt, jf. annet punktum.

For øvrig viser Banklovkommisjonen til at bestemmelsene i tredje og fjerde ledd ikke er til hinder for at generalforsamlingen selv treffer vedtak om avvikling av foretaket etter reglene i finansforetaksloven kapittel 12 avsnitt II, jf. § 12-10 som for finansforetak gir reglene i allmennaksjeloven §§ 16-5 til 16-14 tilsvarende anvendelse med visse endringer. Avviklingen vil i tilfelle foretas i regi av Finanstilsynet. Det følger dessuten av finansforetaksloven § 12-8 annet ledd at avviklingen bare kan gjennomføres etter tillatelse av departementet.

Til § 21-17. Midlertidig administrator

Paragrafen, med unntak av tredje ledd, er i det vesentlige i overenstemmelse med lovutkastet § 20-18 i NOU 2016: 23 og gjelder bruk av midlertidig administrator. Det vises til avsnitt 4.4.3.2 punkt 2) foran.

Første ledd angir vilkårene for at Finanstilsynet kan oppnevne en midlertidig administrator i foretaket. Hovedvilkåret er det samme som i lovutkastet § 21-14 og omfatter tilfeller hvor:

• foretakets økonomiske situasjon er blitt vesentlig forverret, eller

• det foreligger vesentlig brudd på krav til avsetninger, ansvarlig kapital eller betryggende virksomhet fastsatt i eller i medhold av finansforetaksloven, herunder vesentlige administrative svikt i foretaket.

Et like viktig vilkår er det at de tiltak som kan iverksettes i medhold av lovutkastet §§ 21-14 til 21-16, ikke kan anses tilstrekkelig til å rette på forholdene og gjenopprette soliditet og betryggende virksomhet i foretaket. I den grad Finanstilsynet er av den oppfatning at tiltak etter disse bestemmelsene vil være utilstrekkelige uansett om disse er forsøkt gjennomført eller ikke, vil oppnevning av midlertidig administrator være aktuelt.

Når dette er tilfellet kan det oppnevnes en midlertidig administrator til å forestå virksomheten, enten i stedet for eller i samarbeid med et nytt styre, og med oppgaver og myndighet som fastsatt av Finanstilsynet i det enkelte tilfellet. Dette kan være et tiltak som er nødvendig for å styrke tilliten til effektiv og forsvarlig ledelse av foretakets videre virksomhet, og som forutsetter at tiltak som styrking av foretakets økonomi og kapitalgrunnlag, valg av nytt styre og tettere oppfølging fra Finanstilsynet ikke vurderes praktisk sett som tilstrekkelig til å gi foretaket den markedstillit det trenger for videre virksomhet. Ellers i næringslivet er ikke dette et uvanlig tiltak dersom det i tillegg er behov for organisatoriske endringer og tilpasninger i foretakets virksomhet for å overkomme et foretaks problemer ved å få etablert et egnet grunnlag for fremtidig virksomhet. Dette kan vise seg å være påkrevd også for å sikre aktiv medvirkning fra private parter og myndighetene ved gjennomføring av et samlet og mer fleksibelt opplegg for gjenreisningen av foretaket enn ved krisehåndtering etter offentlig administrasjon.

Etter lovutkastet § 21-14 første ledd bokstav b) kan Finanstilsynet pålegge styret å undersøke om foretakets problemer kan løses ved forhandlinger med eiere, kreditorer og andre private parter om tilførsel av kapital mv. Siden styret på mange vis vil anses som part i saken og direkte eller indirekte årsaken til de problemer som har oppstått, vil dette kunne være en oppgave som kan ligge godt til rette for en midlertidig administrator som ikke har permanent tilknytning til foretaket. Dette vil kunne være av særlig betydning for forsikrings- og pensjonsforetak da man vil stå overfor få andre kreditorer enn forsikringsforpliktelser, og sikring av disse vil være det vesentlige ved videre virksomhet i foretaket. Bestemmelsen gir en fleksibilitet til gjennom forhandling med aksjeeiere, obligasjonseiere og forsikringstakere å finne løsninger som ikke styre og foretakets ledelse har klart å få til. Dersom en midlertidig administrator skal klare dette vil vedkommende måtte ta kontakt med et representativt utvalg av berørte parter, herunder representanter for ulike kundegrupper, og i tilfelle organisere egnede forhandlinger om et omforent opplegg som kan løse foretakets problemer, se avsnitt 4.4.3.6 foran. Slike forhandlingsopplegg er velkjent fra andre næringslivsområder hvor alternativet ellers er tapsfordeling mellom berørte parter via en lovregulert insolvensbehandling.

Slike forhandlinger vil også kunne gå ut på andre ting enn styrking av kapitalgrunnlaget, gjeldssanering mv. Forhandlingene kan blant annet dekke spørsmål om reorganisering av foretaket, fremtidig virksomhet og strategi, i tillegg til nedskrivning og tilførsel av kapital, reduksjon av foretakets forpliktelser og andre private løsninger. Foretakets forpliktelser omfatter ikke her bare forsikringsforpliktelser, men også annen gjeld, for eksempel likviditetslån. Dersom slike tiltak skal kunne gi de ønskede resultater i form av videre virksomhet i foretak, vil det være avgjørende at forhandlingsresultatet forankres hos de parter som blir berørt. I en slik sammenheng vil tett dialog mellom Finanstilsynet og midlertidig administrator kunne være en forutsetning for å kunne lykkes. Dette forutsetter at det overføres kompetanse fra styret og daglig ledelse til midlertidig administrator for adgang og mulighet til å gjennomføre slike forhandlinger, jf. annet ledd.

Administrators oppdrag i foretaket skal i utgangspunktet bare vare i ett år, men Finanstilsynet kan med hjemmel i tredje ledd tredje punktum forlenge dette i særlige tilfeller, se merknader til tredje ledd nedenfor.

Annet ledd angir det nærmere omfang av administrators oppdrag og hvilken myndighet vedkommende skal ha. Etter første punktum skal administrators oppgaver og myndighet fastsettes av Finanstilsynet i det enkelte tilfelle. Forholdet til foretakets styre og øvrige ledelse må avklares. Dette omfatter hvilken, og omfanget av, myndighet som eventuelt skal overføres fra styret i foretaket til midlertidig administrator. Det kan fastsettes at vedtak i bestemte saker ikke kan treffes uten samtykke fra administrator eller godkjennelse fra Finanstilsynet eller departementet, jf. annet punktum. «Vedtak» må her leses i vid forstand. For den situasjon hvor administrator skal overta styrets og ledelsens oppgaver og myndighet, vil man i praksis kunne beskrive dette som en form for mildere myndighetsstyrt administrasjon. For å markere og gjøre tredjemenn kjent med at administratoren skal overta styrets oppgaver, og at styret ikke lenger vil ha myndighet til å inngå bindende avtaler på vegne av foretaket, skal oppnevning av midlertidig administrator meldes til Foretaksregisteret og kunngjøring i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon, jf. tredje punktum.

Nærmere regler om administrators rolle og oppgaver er inntatt i tredje ledd. Etter første punktum skal administrator regelmessig gi Finanstilsynet rapport om utførelsen av sitt oppdrag. Rapportene vil måtte vise progresjonen i arbeidet og bekrefte at administrator følger opp de oppgaver vedkommende er gitt av Finanstilsynet etter annet ledd første punktum. Finanstilsynet kan videre når som helst endre oppdraget eller bringe det til opphør, jf. annet punktum. Dette innebærer at Finanstilsynet vil ha et løpende tilsyn med administrators arbeid og må sees i sammenheng med Finanstilsynets løpende tilsyn med og vurderinger av foretakets stilling og muligheter til videre betryggende virksomhet. I dette ligger at Finanstilsynet også vil måtte vurdere om det er behov for å forlenge midlertidig administrators oppdrag ut over ett år som følger av første ledd, jf. tredje punktum. I fjerde punktum er det tatt inn en ansvarsbegrensning i forhold til konsekvenser av administrators utførelse av sitt oppdrag. Det fremgår der at administrator ikke vil være ansvarlig for skade voldt under utførelsen av oppdraget, men mindre skade skyldes administrators eget forsett eller grov uaktsomhet.

Tiltak i form av oppnevning av midlertidig administrator og bestemmelsene om dette i første til tredje ledd, gjelder også for morselskap i norsk forsikringskonsern og foretak som inngår i konsernet, jf. fjerde ledd første punktum. Dersom forsikringskonsernets virksomhet er grenseoverskridende til annen EØS-stat skal Finanstilsynet underrette tilsynskollegiet for konsernet før tiltak treffes, jf. annet punktum. Det vises til Solvens II-direktivet artiklene 247 følgende og merknadene til lovutkastet § 21-4 annet ledd ovenfor i avsnitt 7.2.

Til § 21-18. Finanstilsynets meldeplikt

Paragrafen svarer i hovedsak til finansforetaksloven § 21-10, men er en del bygget ut, jf. lovutkastet § 20-19 i NOU 2016: 23 som er basert på krisehåndteringsdirektivet artikkel 81 nr. 3 som henviser til artikkel 32 nr. 1. Formålet med bestemmelsene i paragrafen er å understreke Finanstilsynets plikt til dels å underrette departementet om soliditetssvikt og mulig insolvenssvikt i foretaket, og dels å utarbeide en vurdering av situasjonen og handlingsalternativene, samt en tilrådning til departementet. Av de tiltak som i lovutkastet er betegnet som tidligtiltak, er Finanstilsynets meldeplikt og nedskrivning eller konvertering av ansvarlig kapital etter lovutkastet § 21-19, tiltak som vil være aktuelle på et stadium hvor foretakets situasjon er så alvorlig at insolvens og offentlig administrasjon er en reell mulighet. Det vises til figur 4.1 inntatt i avsnitt 4.4.4 foran. En melding fra Finanstilsynet etter denne paragrafen vil innebære at det vil være departementet som vil foreta beslutningene med hensyn til hva som skal skje videre med foretaket, jf. også bemerkningene til lovutkastet § 21-16 fjerde ledd foran.

Etter første leddførste punktum utløses Finanstilsynets meldeplikt når Finanstilsynet må anta at tidligtiltak etter §§ 21-12 til 21-17 og andre private støttetiltak eller tilsynstiltak, ikke vil være tilstrekkelige til å hindre at foretaket må innstille sin virksomhet eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til det. Det er foretakets økonomiske stilling som skal være årsaken til dette. Når det gjelder tilsynstiltak viser Banklovkommisjonen til at dette må sees i sammenheng med Finanstilsynets samlede kompetanse og hjemler for å stille pålegg og krav som kan gjenopprette forholdene. Dette vil kunne omfatte pålegg om forsvarlig opptrappingsplan for avsetninger eller ansvarlig kapital. Det bemerkes at det ikke stilles krav om at alle tidligtiltakene eller mulige private støttetiltak eller tilsynstiltak, skal være prøvd ut i den konkrete situasjon. Det er tilstrekkelig at Finanstilsynet mener at disse ikke vil være egnet til å avhjelpe situasjonen og sikre videre drift i foretaket.

Spørsmålet om når et foretak er eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til å innstille virksomheten, må sees i sammenheng med presumpsjonsregelen i § 21-19 tredje ledd om dette. Det vises til merknader til denne bestemmelsen nedenfor. Mottaker av Finanstilsynets melding er departementet. Det vises til lovutkastet § 21-3. Meldingen skal også sendes til Norges Bank. Melding til Garantiordningen for skadeforsikring vil heller ikke nå være aktuelt da man fortsatt er på et tidspunkt for tidligtiltak og garantiordningen etter dagens praksis ikke har anledning til å bidra på dette tidspunktet, se merknadene ovenfor til § 21-12 første ledd annet punktum. I tillegg skal Finanstilsynet etter første ledd annet punktum gi livsforsikrings- eller pensjonsforetak med investeringsvalgprodukter pålegg etter lovutkastet § 21-26 femte ledd om ikke å gjøre endringer i eiendeler tilordnet de ulike porteføljene.

Siden det er departementet som etter å ha mottatt melding fra Finanstilsynet, skal håndtere foretaket og dets skjebne, stilles det i annet ledd en del krav til meldingens innhold. Siden det i første omgang vil være aktuelt for departementet å vurdere om det skal iverksettes tiltak etter reglene i lovutkastet §§ 21-19 og 21-20, skal meldingen inneholde Finanstilsynets vurdering av om det må antas at foretaket vil kunne videreføre virksomheten dersom det skjer en nedskrivning eller konvertering av ansvarlig kapital i samsvar med disse bestemmelsene, jf. første punktum. Dette er tiltak som kan være tilstrekkelig til å løse foretakets soliditetsvansker og legge til rette for videre drift, slik at myndigheten ikke vil være nødt til å gjennomføre myndighetsstyrt krisehåndtering av foretaket. Dette vil først og fremst være en mulighet der forsikrings- og pensjonsforetakets økonomiske problemer skyldes manglende ansvarlig kapital, og ikke der problemene skyldes underdekning knyttet til de forsikringstekniske avsetninger av et visst omfang.

Dersom Finanstilsynet antar at nedskrivning eller konvertering etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 ikke vil legge tilstrekkelig til rette for videre virksomhet i foretaket, skal det i meldingen også gjøres en vurdering av om det er rimelig utsikt til at et tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videreføring av forsikringsvirksomheten kan skaffes på annen måte, se annet punktum. Hovedfokuset her er grunnlag for videreføring av forsikringsvirksomheten, og man skal således ikke ta hensyn til annen tilknyttet virksomhet som foretaket driver, jf. finansforetaksloven § 13-2. Lovutkastet gjør ingen begrensninger i hvilke andre måter som her kan være aktuelle. Det vil således kunne være aktuelt å inngå avtale med forsikringstakere, sikrede og andre om nedskrivning av forsikringsforpliktelser samt å selge ut deler av forsikringsporteføljen. Eventuelle statlige tiltak i en slik situasjon vil måtte være i overensstemmelse med de relevante regler om statsstøtte. Meldingen skal i slike tilfeller videre inneholde Finanstilsynets vurdering av om foretaket bør settes under offentlig administrasjon, jf. lovutkastet § 21-22. I forlengelsen av dette skal det også vurderes om offentlige interesser tilsier at foretaket bør undergis krisehåndtering. Hensikten med Finanstilsynets vurderinger er å gjøre det enklere for departementet å kartlegge veien videre. Det vil gi departementet bedre grunnlag for vurdering av om det bør treffes vedtak om offentlig administrasjon av foretaket etter lovutkastet § 21-22, og i så fall også vurdere om offentlige interesser tilsier at foretaket undergis krisehåndtering etter reglene i lovutkastet avsnitt VI, eller avvikles som insolvent etter lovutkastet § 21-39.

Første og annet ledd gis i tredje ledd første punktum tilsvarende anvendelse på holdingforetak eller morsselskap i norsk forsikringskonsern. Presumsjonsregelen i lovutkastet § 21-19 tredje og fjerde ledd vil også i disse tilfellene være aktuell for å vurdere om foretaket eller konsernet er eller i nær fremtid vil bli nødt til å innstille virksomheten som følge av sin økonomiske stilling. Dersom konsernet driver grenseoverskridende virksomhet i annen EØS-stat skal Finanstilsynet underrette konsernets tilsynskollegium, jf. annet punktum. Det vises også til Solvens II- direktivet artiklene 247 følgende og merknadene til § 21-6 tredje ledd ovenfor i avsnitt 7.1. Etter omstendighetene skal Finanstilsynet også underrette konsernets kriseutvalg, se også lovutkastet § 21-54. Det vises for øvrig til lovutkastet § 21-4 annet ledd.

Det forutsettes at meldingen blir fulgt opp at departementet enten ved vedtak etter reglene i lovutkastet §§ 21-19 og 21-20, eller i tilfelle ved vedtak om offentlig administrasjon etter reglene i lovutkastet §§ 21-22 og 21-23, og dersom offentlige interesser tilsier at foretaket bør undergis krisehåndtering ved vedtak om dette etter lovutkastet § 21-30.

Til § 21-19. Vedtak om nedskrivning og konvertering av ansvarlig kapital ved solvenssvikt

Paragrafen bygger på lovutkastet § 20-20 i NOU 2016: 23 som igjen bygger på krisehåndteringsdirektivet artikkel 59. Det vises også til gjeldende bestemmelser i finansforetaksloven §§ 21-5 og 21-6. Det følger av alminnelige prioritetsregler at ansvarlig lånekapital ikke kan nedskrives før all eierkapital er blitt nedskrevet fullt ut. Som det fremgår av lovutkastet § 21-20, vil derfor vedtak i henhold til lovutkastet § 21-19 nødvendigvis også innebære nedskrivning av eierkapitalen uavhengig av om det er truffet uttrykkelig vedtak om dette. For øvrig vises det til lovutkastet § 21-15 og Finanstilsynets adgang til å gi pålegg om at foretaket skal foreta nedskrivning av egenkapital og ansvarlig lånekapital i den utstrekning statusoppgjøret viser at slik kapital er tapt, se bemerkningene til lovutkastet § 21-15 foran. Finanstilsynet kan også gi foretaket pålegg om forhøyelse av egenkapitalen ved nytegning etter lovutkastet § 21-15 første ledd, jf. også finansforetaksloven § 21-5. På forsikrings- og pensjonsområdet finnes det ikke noen garantiordning som kan yte bidrag ved tidligtiltak for derved å unngå at garantiordningen må foreta større utbetalinger ved en offentlig administrasjon, og kapitaltiltak som nevnt i lovutkastet §§ 21-15, 21-19 og 21-20 kan derfor få større betydning som en metode for å skaffe ny kapital til foretaket. Det vises for øvrig til avsnitt 4.4.3.5 foran. Sett i sammenheng med at vedtak etter paragrafen vil treffes i en tidligtiltaksfase, må det legges til grunn at Finanstilsynet fortsatt vil spille en sentral rolle, selv om det er departementet som skal fatte beslutningen. I forhold til forsikrings- og pensjonsforetak kan denne myndigheten være delegert Finanstilsynet i samsvar med lovutkastet § 21-3. Uansett om så ikke er tilfelle, vil Finanstilsynet sitte med kjennskapen til foretakets situasjon, hva som er gjort og foretakets utsikt til å kunne drive virksomheten videre.

Pålegg fra Finanstilsynet i henhold til lovutkastet § 21-15 forutsettes gjennomført ved beslutninger på foretaksnivå, men pålegg kan også benyttes i kombinasjon med vedtak av departementet med hjemmel i lovutkastet §§ 21-19 og 21-20. En forskjell er imidlertid at departementets vedtak om nedskrivning av ansvarlig lånekapital og konvertering av slik kapital til egenkapital trer i kraft straks, jf. lovutkastet § 21-20 annet ledd, og krever således ikke ytterligere gjennomføring på foretaksnivå. Banklovkommisjonen har sett det som viktig at myndigheten kan treffe slike vedtak for å unngå at foretaket ellers er eller må ventes i nær fremtid, å bli nødt til å innstille virksomheten. Dessuten vil et statusoppgjør ikke kunne utgjøre grunnlag for vedtak etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 fordi det kreves at myndigheten på forhånd har fått foretatt en uavhengig verdsetting av foretakets eiendeler og forpliktelser etter reglene i lovutkastet § 21-21, jf. femte ledd og § 21-21 første ledd.

Etter paragrafen her er det departementet som beslutter og gjennomfører nedskrivningen eller eventuelt konverteringen av ansvarlig lånekapital. Gjennomføringen krever således ikke samtykke fra selskapets organer, eiere eller kreditorer. Uttrykket «nedskrivning eller konvertering» brukes fordi det kan tenkes situasjoner der det er tilstrekkelig at egenkapitalen forhøyes ved konvertering av ansvarlig kapital til egenkapital slik at man får kapitalgrunnlag av høyere kvalitet.

I forhold til ansvarlig lånekapital er det vesentlig nye at bestemmelsene bare gjelder nedskrivning av ansvarlig lånekapital som kan benyttes til dekning av tap under løpende drift, og at ansvarlig lånekapital kan konverteres til egenkapital i den utstrekning den ikke må anses tapt. I samsvar med gruppeinndelingen av ansvarlig kapital i Solvens II-forskriften § 6 første ledd må det skilles mellom ansvarlig kapital som kan anvendes til dekning av tap ved løpende drift og kapital som bare kan benyttes til dekning av tap ved avvikling av foretaket. Det er kun ansvarlig kapital som kan benyttes til dekning av tap ved løpende drift som kan nedskrives etter lovutkastet § 21-19, jf. merknadene til § 21-15 foran. Det vil også ved anvendelse av adgangen i lovutkastet § 21-19 måtte tas hensyn til en avtalt intern prioritet mellom ansvarlig lånekapital, jf. lovutkastet § 21-20 første ledd bokstav b).

Myndigheten kan etter første ledd beslutte nedskrivning eller konvertering av foretakets ansvarlige lånekapital, dersom foretaket er i en slik stilling at det uten slike tiltak er eller vil bli nødt til å innstille sin virksomhet i nær fremtid, jf. tredje og fjerde ledd. Dette inngangskriteriet er det samme som i lovutkastet § 21-18. I tredje og fjerde ledd er det fastsatt en presumpsjonsregel for når dette kriteriet må anses å være oppfylt. Videre kreves det i første ledd bokstav a) at det ikke er rimelig utsikt til at innstilling av virksomheten kan hindres ved bruk av tidligtiltak etter lovutkastet §§ 21-12 til 21-17 og andre private støttetiltak eller ved tilsynstiltak. Dette innebærer at man skal ha vurdert om, og i tilfelle forsøkt, mindre inngripende tiltak dersom disse må antas å føre frem. Dette vil måtte bero på en vurdering av de konkrete forhold i saken, jf. også lovutkastet § 21-18 første ledd og merknadene til denne bestemmelsen ovenfor. Det er videre et vilkår at foretaket i tilfelle vil trenge offentlig finansiell støtte for å kunne videreføre virksomheten, jf. bokstav b). Hva gjelder «offentlig finansiell støtte», vises det til definisjonen i lovutkastet § 21-6 sjette ledd. Siden det i forhold til forsikrings- og pensjonsforetak ennå ikke er fastsatt EØS-krav knyttet til krisehåndtering av disse, er det ikke behov for å innta samme begrensninger knyttet til offentlig finansiell støtte som i lovutkastet § 20-20 første ledd bokstav b) i NOU 2016: 23. Som nevnt innledningsvis i avsnittet er det også et krav om at nedskrivningen eller konverteringen etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 må antas å være tilstrekkelig til å unngå at virksomheten i foretaket må innstilles, jf. «ellers er» i første ledd. Også dette vil bero på en vurdering av den foreliggende situasjon. Nedskrivningen eller konverteringen skal fremstå som et egnet tiltak for å kunne drive virksomheten videre og man skal ikke være avhengig av andre forhold for at dette skal kunne lykkes, jf. bruken av «ellers». Nedskrivningen eller konverteringen må medføre at foretaket får et forsvarlig grunnlag for videre drift i den nærmeste fremtid.

Dersom ikke disse forutsetningene og kravene er til stede må foretaket settes under offentlig administrasjon og enten avvikles som insolvent etter lovutkastet § 21-39 eller, dersom offentlige interesser tilsier det, undergis krisehåndtering etter reglene i avsnitt VI, jf. lovutkastet §§ 21-22, 21-23 og 21-30. I tilfelle av krisehåndtering er det imidlertid i alle tilfelle et vilkår at det blir foretatt nedskrivning eller konvertering av kapitalinstrumenter etter paragrafen her, jf. lovutkastet § 21-22 første ledd bokstav b). I slike tilfeller vil imidlertid nedskrivningen også omfatte ansvarlig lånekapital til dekning av tap ved avvikling av foretaket, jf. Solvens II-forskriften § 6 første ledd.

Etter annet ledd første punktum kan også ansvarlig lånekapital utstedt av holdingforetak eller annet morselskap i norsk forsikringskonsern eller av datterforetak i konsernet, og som medregnes i ansvarlig kapital for morselskapet eller for konsernet på konsolidert basis, omfattes av myndighetens beslutning om nedskrivning eller konvertering til egenkapital etter første ledd. Forutsetningen er også her at myndigheten må anta at morselskapet og konsernet ellers er eller må ventes i nær fremtid, å bli nødt til å innstille virksomheten, og det ikke er rimelig utsikt til at dette kan forhindres ved andre tidligtiltak, jf. første ledd. Dette dreier seg således om ansvarlig lånekapital i konsernforetak som dekker morselskapets kapitalkrav på konsolidert basis i konsernforhold, jf. finansforetaksloven § 18-2 og forskrift 25. august 2015 nr. 999 til finansforetaksloven om gjennomføring av Solvens II-direktivet (Solvens II-forskriften) § 42. Spørsmålet om morselskapet og konsernet er eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til å innstille virksomheten, må sees i sammenheng med presumsjonsregelen i fjerde ledd.

På grunnlag av et likebehandlingsprinsipp slår annet leddannet punktum fast at ansvarlig lånekapital i konsernforetak ikke skal nedskrives eller konverteres i større grad enn ansvarlig lånekapital med samme prioritet utstedt av morselskapet.

Tredje ledd inneholder en presumpsjonsregel for ett av vilkårene for nedskrivning eller konvertering av ansvarlig kapital etter første ledd, nemlig når det må antas at foretakets økonomiske stilling er så svekket at foretaket er eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til å innstille virksomheten. Presumpsjonen har således ikke betydning for myndighetens vurdering av 1) om det ved alternative tiltak som nevnt i lovutkastet §§ 21-12 til 21-17 likevel kan forhindres at foretaket må innstille virksomheten, og 2) – hvis det ikke er tilfellet – om nedskrivning eller konvertering av ansvarlig kapital etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 er et tiltak som i den foreliggende situasjon er egnet og tilstrekkelig til å forhindre at foretaket ellers må innstille sin virksomhet. Tredje ledd svarer i all hovedsak til lovutkastet § 21-22 annet ledd.

Presumpsjonen om at det må antas at foretakets økonomiske stilling er så svekket at foretaket er eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til å innstille virksomheten, skal for det første anses å foreligge dersom vilkårene for å tilbakekalle foretakets konsesjon er oppfylt eller må ventes oppfylt i nær fremtid, herunder som følge av tap eller forventet tap tilsvarende foretakets ansvarlige kapital eller en stor del av denne, jf. bokstav a). En adgang til å tilbakekalle konsesjon vil foreligge om konsesjonsvilkårene ikke er oppfylt, jf. blant annet finansforetaksloven § 14-14.

Presumpsjonen i tredje ledd vil også dekke tilfeller hvor nåverdien av foretakets eiendeler er eller må ventes i nær fremtid å bli lavere enn forsikringsforpliktelsenes nåverdi, jf. bokstav b). Det vises til finansforetaksloven § 14-7 annet ledd som stiller krav om at et forsikringsforetak til enhver tid skal ha eiendeler til dekning av de forsikringstekniske avsetninger. For pensjonsforetak vises det til finansforetaksloven § 14-16 annet ledd. I en slik sammenheng vil det måtte tas hensyn til om foretaket har fått godkjent en opptrappingsplan av Finanstilsynet i medhold av finansforetaksloven § 14-13 annet ledd, eventuelt gjennom bruk av overskudd i medhold av forsikringsvirksomhetsloven § 3-15. Dersom det foreligger en slik opptrappingsplan må det avgjørende være om progresjonen i opptrappingsplanen er fulgt og i så tilfelle gjøres en vurdering av sannsynligheten for at foretaket vil klare å følge opp planen videre, se avsnitt 3.1.2 foran.

Etter bokstav c) er et tredje alternativ at foretaket er eller må ventes i nær fremtid å bli ute av stand til å betale forsikringsforpliktelser og annen gjeld ved forfall. Relevant her vil blant annet være om et skadeforsikringsforetak har store påløpte erstatningsforpliktelser som ennå ikke er beregnet og oppgjort. Tilsvarende vil det i livsforsikrings- og pensjonsforetak være mulig å se på alderspensjonsforpliktelser og beregnet utbetalingstidspunkt for disse. Endelig gir det forhold at foretaket vil trenge offentlig finansiell støtte for å kunne videreføre virksomheten, grunn til å gå ut fra at det må antas at foretakets økonomiske stilling er så svekket at foretaket er eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til å innstille virksomheten, jf. bokstav d). Det er her en viss forskjell i forhold til lovutkastet § 21-22 annet ledd bokstav d). Når det gjelder definisjonen av offentlig finansiell støtte vises det til lovutkastet § 21-6 sjette ledd.

Fjerde ledd gjelder anvendelsen av tredje ledd på forsikringskonsern og gjelder således også presumpsjon for når kriteriet om at det må antas at foretakets økonomiske stilling er så svekket at foretaket er eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til å innstille virksomheten, er oppfylt. Kriteriet skal anses oppfylt for forsikringskonsern dersom det foreligger eller må ventes i nær fremtid å foreligge vesentlige brudd på krav til ansvarlig kapital og betryggende virksomhet på konsolidert basis som vil utløse tiltak fra Finanstilsynet, herunder som følge av tap eller forventet tap tilsvarende konsernets ansvarlige kapital eller en stor del av denne.

For de øvrige vilkårene i første ledd er det ikke fastsatt tilsvarende presumpsjonsregler som i tredje og fjerde ledd for det første kriteriet. Vurderingen av om det er rimelig utsikt til at tidligtiltak etter lovutkastet § 21-12 til 21-17, andre private støttetiltak eller tilsynstiltak kan forhindre innstilling, og om foretaket vil trenge offentlig finansiell støtte for å kunne videreføre virksomheten, må derfor baseres på en helhetsvurdering i det enkelte tilfellet. Dernest må det vurderes om nedskrivning av ansvarlig kapital eller konvertering til egenkapital er tilstrekkelig til å sikre foretaket videre drift.

Særlig i forhold til vurderingen av behovet for nedskrivning av egenkapital og deretter for nedskrivning eller konvertering av ansvarlig lånekapital for å sikre foretaket videre drift, er det helt avgjørende hvilken samlet verdi som settes både på foretakets eiendeler og ikke minst på foretakets forsikringsforpliktelser og annen gjeld. Det er derfor i femte ledd første punktum fastsatt at myndigheten før det fattes vedtak om nedskrivning eller konvertering etter reglene i paragrafen her, jf. § 21-20 første ledd, skal sørge for å få utarbeidet en verdivurdering av foretakets eiendeler og forpliktelser etter reglene i lovutkastet § 21-21. I dette ligger dels en sikkerhetsventil for at det ikke iverksettes tiltak som ikke vil ha mulighet til å fungere, og at kunder, kreditorer og eiere påføres ytterligere tap ved videre drift. Verdsettingen vil også utgjøre en sikkerhetsventil slik at eierkapital og ansvarlig lånekapital ikke nedskrives med mer enn det foreliggende tap skulle tilsi, eller at ansvarlig lånekapital konverteres til egenkapital i større grad enn påkrevd for å legge til rette for videre virksomhet. Verdivurderingen skal således tjene som et beslutningsgrunnlag for myndigheten med hensyn til beregning av den nedskrivning som trengs for å dekke foretakets tap og eventuelt den konvertering som trengs til oppkapitalisering av foretaket, jf. annet punktum. Det siste vil for øvrig styres av prioritetsrekkefølgen for ulike ansvarlige lån i lovutkastet § 21-20.

En ytterligere sikkerhetsventil til vern av eierne av kapitalinstrumenter det er aktuelt å nedskrive eller konvertere i samsvar med første til femte ledd, er lagt inn i sjette ledd første punktum. Tilsvarende bestemmelse er tatt inn i lovutkastet § 21-46 annet ledd første punktum. Selv om forutsetningene og kriteriene i første og annet ledd for nedskrivning eller konvertering av ansvarlig lånekapital er til stede, vil ikke slik nedskrivning eller konvertering kunne skje dersom dette vil påføre eierne av kapitalinstrumentene større tap enn om foretaket blir avviklet etter reglene i lovutkastet § 21-39. For å avdekke hvilket tap kreditorene ville blitt påført ved en avvikling, vil verdivurderingen av eiendeler og forpliktelser etter lovutkastet § 21-21 stå sentralt, se merknader til denne paragrafen nedenfor. Myndighetens sammenligning av tap ved nedskrivning eller konvertering og mulig tap ved en avvikling, vil kunne overprøves ved klage i samsvar med reglene i § 21-21 femte ledd eller ved klage eller søksmål etter § 21-52 første, annet eller femte ledd, jf. sjette ledd annet punktum. Så lenge det ikke etableres noe krisefond på forsikrings- og pensjonsområdet vil det ikke foreligge noen oppbygde midler som kan brukes til å dekke eventuelt kreditortap ved krisehåndtering.

Syvende ledd slår fast at myndigheten skal underrette Norges Bank om sin beslutning om nedskrivning eller konvertering av ansvarlig kapital. I dette ligger at slike beslutninger vil ha stor betydning for foretakets videre drift og at myndigheter som kan bli involvert i den videre prosessen for å sikre videre drift av foretakets virksomhet bør informeres. Finanstilsynet vil være kjent med saken gjennom sin melding til departementet etter lovutkastet § 21-18.

Til § 21-20. Gjennomføring av nedskrivning og konvertering av ansvarlig kapital

Paragrafen gjelder den nærmere gjennomføring av myndighetens beslutning etter lovutkastet § 21-19, og bygger på lovutkastet § 20-21 i NOU 2016: 23. Det vises til avsnitt 4.4.3.5 foran. Prioritetsrekkefølgen man benytter i paragrafen er i samsvar med norsk rett. Dette innebærer at selv om paragrafen i sin direkte form bare gjelder nedskrivning eller konvertering av ansvarlig lånekapital, vil bestemmelsen også indirekte innebære nedskrivning av egenkapitalen i foretaket for å dekke tap.

Første ledd er basert på at gjennomføring av nedskrivning av ansvarlig lånekapital eller konvertering til egenkapital av kapitalinstrumenter etter lovutkastet § 21-19, skal skje i samsvar med de prioritetsregler som vil gjelde mellom de ulike kapitalformer ved vanlig konkurs- og insolvensbehandling, jf. første punktum, og lovutkastet § 21-32 tredje ledd. Dette innebærer at aksjekapital eller annen eierkapital skal nedskrives først i den utstrekning det er påkrevd for å dekke foretakets tap, jf. bokstav a). Dette skal enten skje ved sletting av eksisterende kapitalinstrumenter eller, hvis foretaket etter verdivurderingen etter lovutkastet § 21-21 har en positiv balanse, ved utvanning ved utstedelse av nye egenkapitalinstrumenter. Deretter skal ansvarlig lånekapital nedskrives for å dekke tap og konverteres til egenkapital så langt den rekker og er påkrevd for å videreføre virksomheten, jf. bokstav b) første punktum. Når det gjelder kapitalkravene for å kunne drive virksomheten videre vises det til finansforetaksloven kapitlene 14 avsnittene II og III. Den ansvarlige lånekapital som kan nedskrives eller konverteres er den lånekapital som etter Solvens II-forskriften § 6 første ledd kan brukes til dekning av tap ved løpende drift. Ansvarlig lånekapital som bare kan brukes til dekning av tap ved avvikling omfattes ikke på dette tidspunkt, jf. lovutkastet § 21-19 første ledd. Innbyrdes avtalt prioritet mellom ansvarlig lånekapital skal også følges opp, jf. annet punktum.

Annet ledd første punktum fastsetter at vedtaket om nedskrivning trer i kraft straks og at det er bindende for foretaket og eiere av kapitalinstrumenter som vedtaket angår. Selve gyldigheten av et vedtak om nedskrivning eller konvertering kan overprøves i samsvar med reglene i lovutkastet § 21-52 om klage og søksmål, se merknadene til denne paragrafen nedenfor i avsnitt 7.9. Verdivurderingen kan også etterprøves i samsvar med lovutkastet § 21-21 femte ledd. Nedskrivningen er endelig og innebærer at man ikke kan gjøre mangler ved vedtaket gjeldende overfor rettigheter ervervet av tredjeparter. Verdijustering kan skje i form av senere oppskrivning i medhold av lovutkastet § 21-21 fjerde ledd, der det følger at dersom nedskrivningsbehovet er satt for høyt fordi det er basert på en foreløpig verdivurdering, kan myndigheten endre vedtaket sitt, se annet punktum. Det samme vil for øvrig kunne bli utfallet ved klage på verdivurdering etter lovutkastet § 21-21 femte ledd. Det vises til merknadene til lovutkastet § 21-21 nedenfor i dette avsnittet.

Tredje ledd gjelder gjennomføring av konvertering til egenkapital. Første punktum fastsetter at utstedelse av nye egenkapitalinstrumenter til eiere av ansvarlig lånekapital skal skje uten ugrunnet opphold. Det er foretaket eller morselskapet i et forsikringskonsern, med samtykke fra myndigheten, som skal utstede nye egenkapitalinstrumenter. Eventuelt kan myndigheten gjøre dette selv på vegne av foretaket. Banklovkommisjonen viser til at bestemmelsen er ment å dekke ulike tilfeller og varianter, blant annet slik at et kapitalinstrument eller ansvarlig lån skrives ned noe gjennom en slags gjeldssanering og gjenstående verdi legges til grunn for konvertering til egenkapital. Det vil også dekke tilfeller hvor ansvarlig lånekapital i sin helhet konverteres til egenkapital, ettersom kapitalinstrumenter med lavere prioritet har sørget for tilstrekkelig nedskrivning og oppkapitalisering av foretaket. Gjennomgående vil derfor kravet være at konverteringen gjelder kapital som er i behold og som ikke er å anse som tapt. Konverteringen må gjennomføres ved forhøyelse av foretakets egenkapital, eventuelt kombinert med kapitalnedsettelse og utvanning av eksisterende egenkapital. Det nærmere omfanget av konverteringen, vil avhenge av den konverteringskurs som settes for de ulike typer kapitalinstrumenter. I annet punktum er det fastsatt at konverteringskursen for ulike typer av kapitalinstrumenter kan være forskjellig. Innenfor den enkelte type kapitalinstrument skal den selvfølgelig være lik. Uansett skal kursen settes slik at eierne av kapitalinstrumentene får rimelig erstatning for det tap som oppstår som følge av nedskrivningen og konverteringen, jf. tredje punktum. Bestemmelsene vil imidlertid også gjelde i de tilfeller det ikke skjer en nedskrivning. En konverteringskurs vil imidlertid i slike tilfeller kunne innebære at kapitalinstrumentets pålydende verdi reduseres.

Fjerde ledd første punktum klargjør forholdet til aksjelovgivningen og reglene om erverv av kvalifiserte eierandeler. Dette har sammenheng med at en del av disse selskapsrettslige bestemmelsene vil kunne hindre raske og effektive tiltak av myndighetene. Reglene om registrering i Foretaksregisteret er imidlertid gjort gjeldende fordi dette praktisk sett vil være av viktig betydning ved nedskrivning eller konvertering av kapitalinstrumentene. Utstedelsen av egenkapitalinstrumenter kan skje uten at det er behov for samtykke fra eiere, og uten at man trenger å følge de formelle krav som følger av selskapslovgivningen for øvrig, jf. annet punktum. Tredje punktum svarer til lovutkastet § 20-21 fjerde ledd annet punktum i NOU 2016: 23. Hva som er nødvendig antall egenkapitalinstrumenter vil måtte i sees i sammenheng med første ledd og bero på en konkret vurdering. Dersom myndigheten stiller et slikt krav, innebærer dette at foretaket gjennom sin generalforsamling skal sikre seg tillatelse til å utstede egenkapitalinstrumenter. Aksjelovgivningen har regler om fullmakt til styret i forhold til slik forhåndsgodkjennelse. Fjerde punktum bestemmer at erverv av kvalifisert eierandel bare kan gjennomføres i henhold til tillatelse fra departementet etter reglene i finansforetaksloven kapittel 6. Dette innebærer blant annet at det skal gjennomføres en egnethetsvurdering.

Etter femte ledd gjelder adgangen til nedskrivning og konvertering i lovutkastet § 21-19 og paragrafen her også i forhold til kapitalinstrumenter som eies av en kreditor i annen EØS-stat eller låneinstrumentet som er lovregulert i slik stat, jf. første punktum. Ved ansvarlig lånekapital undergitt lovgivning i stater utenfor EØS-området skal foretaket sørge for at låneavtalen inneholder hjemmel til nedskrivning og konvertering, jf. annet punktum.

Sjette ledd gir departementet hjemler til å fastsette nærmere regler om nedskrivning og konvertering av kapitalinstrumenter etter reglene i lovutkastet § 21-19 og paragrafen her. Det vises for øvrig til forskriftshjemlene i lovutkastet § 21-5.

Til § 21-21. Verdivurdering av eiendeler og forpliktelser

Paragrafen bygger på lovutkastet § 20-22 i NOU 2016: 23, men er tilpasset til forsikrings- og pensjonsforhold. I paragrafen er det fastsatt generelle krav til og regler for å få gjennomført den verdivurdering som myndigheten må sørge for før det treffes vedtak etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 om nedskrivning eller konvertering av egenkapital til ansvarlig kapital, jf. lovutkastet § 21-19 femte ledd. Det vises til avsnitt 4.4.3.5 foran.

Verdivurderingen etter lovutkastet § 21-21 danner i virkeligheten en slags grunnmur i regelverket om krisehåndtering, og den skal også utgjøre grunnlaget for å avgjøre om vilkårene og forutsetningene for åpning av offentlig administrasjon og anvendelse av de ulike krisetiltak er oppfylt. Verdivurderingen skal omfatte samtlige eiendeler og forpliktelser i foretaket, og hovedformålet er at en dermed skal få et samlet bilde av foretakets reelle balanse eller nettoverdi. Hovedspørsmålet er om foretaket er solvent eller har negativ balanse. Verdivurderingen etter lovutkastet § 21-21 fremstår derfor som en én bloc-beregning. Denne vil også utgjøre en del av beslutningsgrunnlaget for om det er grunnlag for krisehåndtering og hvilke krisetiltak som vil være nødvendig i den videre håndteringen av foretaket.

Poenget med en slik én bloc-beregning er altså ikke å finne frem til en pålitelig verdifastsettelse av den enkelte eiendel eller forpliktelse i foretaket. Med den tid som står til rådighet før viktige vedtak om selve håndteringen av foretaket må treffes, vil verdiberegningen etter paragrafen her neppe kunne klarlegge vesentlig mer enn selve omfanget av de tap som i tilfelle må fordeles mellom og belastes de ulike fordringshavere og eiere dersom det legges til rette for videre drift i foretaket eller alternativt, krisehåndtering av et insolvent foretak, for eksempel ved nedskrivning av eier-, kreditor- og forsikringsrettigheter. Den etterfølgende beregning av de enkelte fordringers verdi og nedskrivningen av enkeltkrav i administrasjonsboet, vil i hovedsak først kunne avklares under administrasjonsstyrets arbeid og med utgangspunkt i reglene i lovutkastet §§ 21-26, 21-27 annet ledd, 21-29, 21-33 og 21-34. Disse reglene vil nok generelt også bli tatt hensyn til og innvirke på én bloc-vurderingen av foretakets økonomiske stilling, men ved en verdivurdering av de ulike forsikrings- og pensjonsforpliktelsene og andre fordringer ved selve behandlingen av administrasjonsboet må det sentrale utgangspunkt være de enkelte forpliktelsers egenart og reglene i lovutkastet §§ 21-26 til 21-29. For øvrig vil verdier beregnet etter disse reglene til dels atskille seg fra beregningen av kontrakters forsikringskapital og premiereserve etter reglene i forsikringsvirksomhetsloven §§ 3-8 og 3-9, se avsnitt 4.5.4.4 foran.

Finansdepartementets vedtak om offentlig administrasjon etter lovutkastet § 21-22 vil først og fremst bygge på Finanstilsynets melding og vurderinger etter reglene i lovutkastet § 21-18. Meldingen vil selvsagt måtte inneholde en redegjørelse for foretakets økonomiske stilling, i hovedsak basert på foretakets statusoppgjør (lovutkastet § 21-13) og i tilfelle generalforsamlingens vurderinger (lovutkastet § 21-16), samt annen tilsynsinformasjon. Det hadde vært en fordel om meldingen kunne inneholdt en verdivurdering, men av tidsmessige grunner vil det imidlertid være vanskelig å få gjennomført en verdivurdering av foretakets eiendeler og forpliktelser av uavhengig sakkyndig etter reglene i lovutkastet § 21-21 i denne sammenheng. Departementet kan imidlertid selv foreta en verdivurdering etter fjerde eller sjette ledd om dette fremstår som tidsmessig viktig, og det vil etter fjerde ledd kunne bygges på en foreløpig vurdering inntil verdivurdering etter paragrafens hovedregel i første ledd kan gjennomføres.

Reglene i lovutkastet § 21-21 skiller mellom verdivurdering, foreløpig vurdering og etterfølgende vurdering. Disse reglene avviker til dels fra reglene i lovutkastet § 20-22 i NOU 2016: 23 som følge av at det i forsikring ikke vil foreligge et krisefond som kan benyttes til vern av eiere og kreditorers interesser, se merknadene til femte ledd nedenfor. I lovutkastet her er hensynet til beskyttelsesbehov og rettsvern søkt ivaretatt dels ved bestemmelsen om tapsgrense i lovutkastet § 21-19 sjette ledd (som svarer til lovutkastet § 20-31 tredje ledd bokstav d) i NOU 2016: 23), og dels ved reglene i § 21-21 fjerde og femte ledd. Reglene der omhandler ny etterfølgende verdivurdering, samt en adgang for myndigheten til å endre vedtak som er bygget på en for lav nettoverdi av foretaket. For øvrig kan for lav nettoverdi gi grunnlag for søksmål om gyldigheten av myndighetsvedtak basert på en for lav verdi etter lovutkastet § 21-52, jf. syvende ledd.

Første leddførste punktum angir som nevnt kravet om gjennomføring av en verdivurdering før det besluttes nedskrivning eller konvertering etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20, vedtak om krisehåndtering av foretaket etter lovutkastet § 21-30 eller vedtak om krisetiltak etter reglene i lovutkastet avsnittene V og VI. Verdivurderingen skal være «forsvarlig og nøktern». Målet er at man skal gjøre en forsvarlig forretningsmessig vurdering av både aktiva og forpliktelser samlet sett. Forsvarlighetskravet vil i denne sammenheng innebære at man ikke skal bruke beste estimat, men samtidig er det ikke snakk om å fastsette noen «slakteverdi» på foretaket. Banklovkommisjonen viser for øvrig til at dersom det er utarbeidet et statusoppgjør etter lovutkastet § 21-13 første ledd, vil denne normalt kunne inngå som et utgangspunkt eller hjelpemiddel under verdivurderingen, jf. annet ledd fjerde punktum.

Det er myndigheten som har plikt til å sørge for at det gjennomføres en verdivurdering før vedtak treffes, men verdivurderingen skal prinsipielt gjennomføres av en eller flere sakkyndige som er uavhengig av foretaket og offentlige myndigheter i samsvar med de krav som følger i eller i medhold av paragrafen her, jf. annet punktum. Det er således ikke myndigheten eller eventuelt foretakets ledelse eller en midlertidig administrator, jf. lovutkastet § 21-17, som skal foreta verdivurderingen. Dette er en forholdvis komplisert vurdering som krever sakkyndig kompetanse. Det er imidlertid i sjette ledd lagt opp til at Finansdepartementet kan gjøre en egen vurdering av foretakets verdier og forpliktelser, se merknadene til denne bestemmelsen nedenfor.

Når det gjelder spørsmålet om når en person skal anses som en uavhengig, vil det for bank fastsettes nærmere utfyllende regler av EU-kommisjonen, jf. krisehåndteringsdirektivet artikkel 36 nr. 14 og nr. 16. Disse vil kunne gi veiledning også i forhold til forsikring i denne sammenheng. For øvrig vil man kunne få veiledning fra alminnelige habilitetsregler.

Annet ledd inneholder retningslinjer for verdivurderingen. Etter første punktum skal det påses at tap på eiendeler, herunder ved krisetiltak, tas i betraktning fullt ut. At tap på eiendeler fremkommer fullt ut er sentralt for at verdivurderingen skal gi et nøkternt grunnlag for å se om det er forsvarlig grunnlag for videre drift eller ikke. Ved vurderingen av nåverdien av foretakets forsikrings- og pensjonsporteføljer skal forsvarlige rente- og dødelighetsforutsetninger legges til grunn. Forsikrings- og pensjonsforpliktelser vil utgjøre den alt vesentlige del av et forsikrings- eller pensjonsforetaks gjeld og forpliktelser. Siden dette i stor grad vil dreie seg om fremtidige forpliktelser vil forpliktelsenes alminnelige nåverdier måtte beregnes ved bruk av dødelighets- og renteforutsetninger. Her er det fastsatt regler i lovutkastet §§ 21-26 til 21-29 som kan gi gode holdepunkter og veiledning også ved en samlet verdivurdering etter lovutkastet § 21-21, jf. annet punktum.

Ved beregning av kontrakters forsikringskapital og premiereserve i et foretak etter reglene i forsikringsvirksomhetsloven §§ 3-8 og 3-9 brukes slike forutsetninger for å beregne nåverdien av foretakets fremtidige forpliktelse til for eksempel å beregne størrelsen på en fremtidig pensjonsforpliktelse. I dette tilfellet er det ikke slike verdier som skal kvantifiseres, men hva som i tilfelle må betales i det gjeldende marked for å få et annet eksisterende foretak eller et forvaltningsforetak til å overta forpliktelsene, jf. finansforetaksloven § 14-8. Det er derfor gjeldende dødelighets- og renteforutsetninger i markedet på beregningstidspunktet som må anvendes ved denne beregningen. Et vedtak om offentlig administrasjon vil ha den virkning at foretaket vil fritas for fremtidige forpliktelser knyttet til utvikling av risiko etter fordeling av aktiva. Dett vil innebære at dødelighet og rente skal dekkes frem til dette tidspunktet, og at rente- og dødelighetsforutsetninger ved beregning av kontrakters forsikringskapital og premiereserve etter reglene i forsikringsvirksomhetsloven §§ 3-8 og 3-9 for tiden deretter vil bli bestemt av det forsikringsforetak som har overtatt og til enhver tid forestår forvaltningen av forsikringsforpliktelsene frem til utbetaling er gjennomført.

I annet ledd tredje punktum er det fastsatt at det så vidt mulig skal inntas en gruppering av fordringshavere i samsvar med lovutkastet § 21-26, jf. §§ 21-27 til 21-29, og med lovutkastet § 21-32 tredje ledd og prioritetsrekkefølge i konkurs, samt et overslag over fordringshaveres og eieres stilling ved en avvikling av foretaket etter lovutkastet § 21-39. Dette innebærer at det skal tas hensyn til forsikrings- og pensjonsordningenes fortrinnsrett ved offentlig administrasjon av et forsikrings- eller pensjonsforetak, og den øvrige prioritetsrekkefølge som gjelder ved insolvensbehandling. Slik sett vil ikke verdivurderingen bare være et forberedende arbeid og grunnlag for anvendelse av krisetiltak, men også i forhold til en avvikling av foretaket. Banklovkommisjonen nevner for øvrig at overslaget ikke skal kunne tillegges noen rettslig betydning i forhold til spørsmålet om adgangen etter lovutkastet § 21-46 annet ledd til å foreta nedskrivning av kapitalinstrumenter og fordringer uten fortrinnsrett dersom eierne av nedskrevne og konverterte kapitalinstrumenter og fordringer dermed vil bli påført større tap enn ved en avvikling av foretaket etter reglene i lovutkastet § 21-39. I fjerde punktum er det bestemt at verdivurderingen kan suppleres av informasjon som fremgår av oppdatert statusoppgjør og av bokførte verdier. Henvisningen til «bokførte verdier» innebærer ikke noe avvik fra prinsippet om at verdivurderingen skal baseres på markedsverdi på verdivurderingstidspunktet. Dette er kun ment som en henvisning til et av flere verktøy som kan anvendes for å komme frem til et riktigst mulig verdioverslag. Et underliggende krav ved vurdering av foretakets eiendeler og forpliktelser er at det ikke skal tas hensyn til mulig offentlig finansiell støtte, jf. femte punktum. Det vises til lovutkastet § 21-6 sjette ledd.

Tredje ledd fastsetter at verdivurderingen skal legges til grunn for og utgjøre en del av vedtak som myndigheten deretter treffer om nedskrivning eller konvertering av ansvarlig lånekapital etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20, om offentlig administrasjon og krisehåndtering etter lovutkastet § 21-30, samt krisetiltak etter reglene i lovutkastet avsnittene V og VI. Hovedregelen vil være at verdivurderingen er bindende og at den skal legges til grunn ved myndighetens beslutninger knyttet til den videre håndteringen av foretaket. Denne hovedregelen må imidlertid sees i sammenheng med sjette ledd som fastsetter blant annet at dette ikke er til hinder for at departementet legger til grunn andre verdier på eiendeler og forpliktelser og at disse skal brukes av myndigheten, se merknader til sjette ledd nedenfor. At verdivurderingen er bindende innebærer at det er begrenset mulighet for eiere, rettighetshavere og kreditorer til å få denne overprøvd, se sjuende ledd og lovutkastet § 21-52. Verdivurderingen skal bare kunne overprøves i forbindelse med søksmål om lovligheten og gyldigheten av de vedtak som myndigheten har truffet, se merknader til sjuende ledd nedenfor.

Fjerde ledd svarer til lovutkastet § 20-22 tredje ledd annet til fjerde punktum i NOU 2016: 23. Bestemmelsen gir myndigheten adgang til å få foretatt en foreløpig verdivurdering dersom det er umulig å få verdivurderingen utført av uavhengig person eller i samsvar med de fastsatte retningslinjer etter første og annet ledd, og fordi det er behov for en rask avklaring og at det er risiko for at ytterligere tap kan oppstå dersom man venter, jf. første punktum. Om det foretas en foreløpig verdivurdering skal denne erstattes av en verdivurdering i samsvar med første, annet eller femte ledd så snart som mulig, jf. annet punktum. På grunn av tidsforskjellen mellom en foreløpig vurdering og verdivurderingen i samsvar med første og annet ledd, vil dette blant annet kunne innebære at den foreløpige vurderingen kan bli avgjørende for pris ved overdragelse av forsikringsporteføljer eller hele eller deler av foretakets virksomhet med eiendeler og forpliktelser til et annet forsikrings- eller pensjonsforetak, broforetak eller forvaltningsforetak. Det er da mulighet for at man kan komme opp i en situasjon hvor den foreløpige verdivurderingen av aktiva er lavere eller forpliktelsene vurderes som høyere enn ved den senere verdivurderingen. I tredje punktum er derfor fastsatt at dersom foretakets nettoverdi settes høyere ved verdivurderingen enn i den foreløpige verdivurderingen, kan myndigheten endre vedtak om nedskrivning av kapitalinstrumenter eller fordringer som er basert på en lavere nettoverdi, herunder forhøye vederlag fra broforetak etter lovutkastet § 21-37. Inntil det foreligger verdivurdering etter første og annet ledd, skal den foreløpige verdivurderingen i samsvar med tredje ledd legges til grunn for og utgjøre en del av de vedtak som treffes av myndigheten, jf. fjerde punktum.

Dersom myndigheten ikke endrer sine vedtak etter fjerde ledd tredje punktum eller verdivurderingen etter første og annet ledd viser seg å være feil, er det spørsmål om hva som skal skje og hvilke rettsvern forsikringstakere, forsikrede og andre rettighetshavere, samt kreditorer, skal ha i en slik sammenheng. For bank og kredittforetak legger krisehåndteringsdirektivet til grunn at verdivurderingen bare kan overprøves i forbindelse med søksmål om lovligheten av krisehåndteringsmyndighetens vedtak, jf. krisehåndteringsdirektivet artikkel 36 nr. 13, jf. artikkel 85, eller ved en etterfølgende vurdering av om myndighetens vedtak har påført eiere eller kreditorer større tap enn det tap som ville ha oppstått ved avvikling av foretaket som insolvent på det tidspunktet som krisehåndteringsmyndigheten avgjorde om vilkårene for krisehåndtering var oppfylt, jf. krisehåndteringsdirektivet artikkel 36 nr. 10 til 13, jf. artiklene 74 og 75. Dette innebærer at verdivurderingen ikke kan bestrides isolert. Et søksmål om lovligheten av et vedtak skal heller ikke få virkninger for rettigheter som ved gjennomføringen av vedtaket er ervervet av tredjeparter, jf. krisehåndteringsdirektivet artikkel 85 nr. 4 annet ledd. Den vesentlige beskyttelsen for eiere og kreditorer i forhold til vedtak av krisehåndteringsmyndigheten synes etter krisehåndteringsdirektivet å ligge i prinsippet om at ingen skal påføres større tap enn det som ville oppstått ved en avvikling av banken som insolvent, se ovenfor i innledningsmerknadene til lovutkastet § 21-21. Det mertap som eventuelt eiere og kreditorer er påført ved krisehåndteringen skal erstattes ved utbetaling av midler fra krisefondet.

Siden det på forsikrings- og pensjonsområdet ikke eksisterer eller er foreslått etablering av krisefond, er ikke en slik rettsvernsløsning mulig i lovutkastet § 21-21. Eieres, forsikringstakeres, sikredes, andre rettighetshaveres, kreditorers beskyttelsesbehov er imidlertid søkt ivaretatt ved klagerett og ny etterfølgende verdivurdering, samt en adgang for myndigheten til å endre vedtak som er bygget på en for lav nettoverdi for foretaket. Av femte ledd første punktum følger det at etter at myndigheten har gjennomført krisetiltak, kan det ved klage kreves at en uavhengig sakkyndig skal foreta en ny vurdering av verdien av foretakets eiendeler og forpliktelser uavhengig av verdivurdering etter første til fjerde ledd i paragrafen her. Klageretten vil tilligge berørte parter, jf. forvaltningslovens klageregler. Dersom resultatet av denne etterfølgende verdivurderingen er at foretakets nettoverdi er høyere enn det som er lagt til grunn tidligere, kan myndigheten endre sine vedtak, jf. annet punktum, sml. fjerde ledd tredje punktum som gjelder tilfeller ved foreløpige verdivurderinger. Vedtak må her oppfattes i vid forstand slik at det omfatter alle beslutninger etter lovutkastet kapittel 21 der en lavere nettoverdi er lagt til grunn, og vil blant annet kunne omfatte vedtak om nedskrivning av kapitalinstrumenter eller fordringer, og om forhøyelse av vederlag som nevnt i lovutkastet § 21-37. Myndigheten vil ikke være forpliktet til å gjøre endringer i sine vedtak, men en unnlatelse av slike endringer vil kunne gi grunnlag for søksmål, jf. syvende ledd.

Så lenge det ikke foreligger bindende EU-rettslige regler om krisehåndtering av forsikringsforetak, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at sakkyndige ikke bør kunne binde departementet med hensyn til hvilke verdier som skal settes på eiendeler og forpliktelser. I sjette ledd er det derfor fastsatt at departementet av eget tiltak kan fastsette verdier på foretakets eiendeler og forpliktelser, og at disse verdiene skal legges til grunn av myndigheten. Dette er en sikkerhetsventil for sikring av rettigheter i forhold til foretaket i tillegg til klageretten etter femte ledd.

Ut over adgangen til klage etter femte ledd og en eventuell endring av departementet etter sjette ledd i verdiene som legges til grunn ved myndighetens beslutninger, vil det vesentlige rettsvernet for eiere, forsikringstakere, forsikrede, andre rettighetshavere og kreditorer i forhold til vedtak fra myndigheten, ligge i retten til overprøving gjennom klage og søksmål etter lovutkastet § 21-52, jf. syvende ledd. Dette omfatter myndighetens vedtak om nedskrivning eller konvertering til egenkapital av ansvarlig kapital etter lovutkastet §§ 21-1 og 21-20, om offentlig administrasjon eller anvendelse av krisetiltak i henhold til reglene i lovutkastet avsnittene IV til VI.

Det er lagt opp til at nærmere enkeltheter og enkeltregler etter behov bør fastsettes ved forskrift, jf. åttende ledd og lovutkastet § 21-5 første ledd.

7.5 Offentlig administrasjon

1) Lovutkastet avsnitt IV «Offentlig administrasjon» inneholder regler om vilkår for å sette et foretak under offentlig administrasjon, og hvilke umiddelbare virkninger dette har. Et vedtak om offentlig administrasjon kan gjelde et enkelt forsikrings- eller pensjonsforetak, men også morselskap i finanskonsern, jf. lovutkastet § 21-1. I dette ligger at Finansdepartementet fatter vedtak om at et foretak i krise oppfyller vilkårene for at myndigheten overtar kontrollen over foretaket, med sikte på etterfølgende krisehåndtering i myndighetsregi. Det vises til avsnitt 4.5 foran.

Reglene om vedtak om offentlig administrasjon (lovutkastet §§ 21-22 og 21-23) samsvarer i det vesentlige med lovutkastet §§ 20-23 og 20-34 i NOU 2016: 23. I dette ligger også at en del av reglene i finansforetaksloven kapittel 21 avsnitt II kan videreføres, og at det også for forsikrings- og pensjonsforetak systematisk kan baseres på et skille mellom følgende:

• Vedtak om å sette foretaket under offentlig administrasjon og virkningen av vedtaket, jf. lovutkastet §§ 21-22, 21-23 og 21-25.

• Vedtak om at foretaket skal undergis myndighetsstyrt krisehåndtering, eller avvikles som insolvent, jf. lovutkastet § 21-30.

• Vedtak om krisetiltak for foretaket som er under krisehåndtering og som skal legge til rette for videre drift, jf. lovutkastet avsnitt VI.

• Avvikling av foretaket, jf. lovutkastet § 21-39.

Videre inneholder avsnittet regler om oppnevning av administrasjonsstyre (lovutkastet § 21-24) og hvilke virkninger et vedtak om offentlig administrasjon har for foretaket (lovutkastet § 21-25). Disse paragrafene bygger på lovutkastet i NOU 2016: 23, men er tilpasset de særlige forhold ved offentlig administrasjon og krisehåndtering av forsikrings- eller pensjonsforetak.

Når det gjelder behandlingen av administrasjonsboet, skal departementet etter reglene i lovutkastet § 21-30 vurdere om offentlige interesser tilsier at foretaket etter å ha blitt satt under administrasjon bør undergis krisehåndtering, eller om foretaket og dets virksomhet skal avvikles som insolvent. Som lagt til grunn ovenfor i avsnitt 4.5.5 er ikke valget mellom krisehåndtering eller avvikling et like tidskritisk valg ved administrasjon av forsikrings- eller pensjonsforetak på samme måte som for bank, og et begrunnet valg om dette lar seg vanskelig treffe før administrasjonsstyret har vært i arbeid en tid, se bemerkningene til lovutkastet §§ 21-24 og 21-30 nedenfor. Vedtak om avvikling kan også treffes senere dersom det ikke viser seg å foreligge grunnlag for krisetiltak som nevnt i lovutkastet § 21-30, se lovutkastet § 21-39 første ledd.

For å avhjelpe departementets vurdering av om foretaket skal undergis krisehåndtering eller avvikles etter lovutkastet § 21-39, skal meldingen fra Finanstilsynet etter lovutkastet § 21-18 annet ledd annet punktum inneholde en vurdering av om offentlige interesser tilsier at foretaket bør undergis krisehåndtering.

Det vises til avsnittene 4.5.2 og 4.5.3 foran med generelle bemerkninger knyttet til utformingen av bestemmelsene om vedtak om offentlig administrasjon, dets virkninger, herunder særlig forholdet til løpende forsikringsforhold, og administrasjonsstyret. For de av disse bestemmelsene som bygger på regler fra lovutkastet i NOU 2016: 23, vises det også til relevante bemerkninger der, se avsnitt 15.4 i den utredningen.

2) Avsnitt IV i lovutkastet inneholder også en del særskilte og forsikrings- og pensjonsspesifikke bestemmelser. Dette omfatter for det første regler om fortrinnsrett (lovutkastet § 21-26) som gir forsikrings- og pensjonsforpliktelsene dekning i midlene i administrasjonsboet før andre dividendekrav i boet, og fraviker på denne måten prioritetsrekkefølgen i de alminnelige reglene i dekningsloven kapittel 9 som gjelder ved konkurs, se avsnitt 4.3.3 ovenfor.

Videre er det inntatt regler om opphør av forsikrings- og pensjonsforpliktelser i lovutkastet §§ 21-27 og 21-28. Både reglene om fortrinnsrett og reglene om opphør har nær sammenheng med verdiberegningsreglene inntatt i lovutkastet §§ 21-27 annet ledd og 21-29. Mens verdiberegningen etter lovutkastet § 21-21 gjelder de samlede forpliktelsene i boet der formålet er å avklare om og i hvilken grad forpliktelsenes verdi overstiger boets aktiva, er hovedformålet med verdiberegningen av de enkelte forpliktelser etter lovutkastet §§ 21-27 og 21-29 å få etablert grunnlaget for forholdsmessig fordeling av foretakets gjenværende kapital (midler) mellom de forsikringer som har fortrinnsrett til dekning etter § 21-26. I avsnittene 4.5.3.1, 4.5.4.2 og 4.5.4.3 foran er bakgrunnen og prinsippene for reglene om opphør av pensjonsordninger og verdsettelse av pensjonsforpliktelser beskrevet i nærmere detalj. Det vises ellers til bemerkningene til disse bestemmelsene nedenfor i dette avsnittet.

Til § 21-22. Vedtak om offentlig administrasjon

Paragrafen bygger på lovutkastet § 20-23 i NOU 2016: 23. I paragrafen omhandles vilkårene for vedtak om offentlig administrasjon og bestemmelsen aktualiseres i det øyeblikk Finanstilsynet har gitt melding til departementet i samsvar med lovutkastet § 21-18, og det er denne meldingen som vil danne grunnlag for departementets vedtak. Melding skal eventuelt også gis dersom generalforsamlingen ikke fatter vedtak om videre drift etter lovutkastet § 21-16 tredje ledd, og Finanstilsynet ikke beslutter av foretaket skal avvikles, jf. lovutkastet § 21-16 fjerde ledd. Det vises ellers til avsnitt 4.5.2 foran.

Første ledd første punktum fastslår at dersom departementet har mottatt melding fra Finanstilsynet som nevnt i lovutkastet § 21-18 første og annet ledd, skal departementet etter samråd med Finanstilsynet treffe vedtak om at foretaket settes under offentlig administrasjon dersom det må antas at nærmere bestemte vilkår er oppfylt. For det første, at foretaket er eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til å innstille virksomheten, jf. bokstav a). En presumsjonsregel for inntrådte forhold som skal kvalifisere for at dette vilkåret er oppfylt, følger av annet ledd. For det andre, at det ikke er rimelig utsikt til at dette kan forhindres ved tidligtiltak etter lovutkastet §§ 21-12 til 21-17, andre støtte- og tilsynstiltak eller vedtak etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20, jf. bokstav b). Sistnevnte henvisning innebærer at det er et vilkår for offentlig administrasjon at departementet ikke finner at nedskrivning eller konvertering av ansvarlig kapital vil være tilstrekkelig til å forhindre at foretaket må innstille virksomheten. Det vises til bemerkningene til de nevnte bestemmelsene i avsnitt 7.4 foran. For det tredje, at det ikke er rimelig utsikt til at et tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videreføring av forsikrings- og pensjonsvirksomheten, kan skaffes på annen måte, jf. bokstav c).

Presumpsjonene i annet ledd tilsvarer i all hovedsak bestemmelsen i lovutkastet § 21-19 tredje ledd. Det vises til merknaden til denne bestemmelsen foran i avsnitt 7.4. Presumsjonene gjelder bare vilkåret i første ledd bokstav a), det vil si om foretakets økonomiske stilling er så svekket at foretaket er eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til å innstille virksomheten. Bestemmelsene har således ikke betydning for myndighetens vurdering etter første ledd bokstav b) av 1) om det ved alternative tiltak som nevnt i lovutkastet §§ 21-12 til 21-17 likevel kan forhindres at foretaket må innstille virksomheten, og 2) – hvis dette ikke er tilfellet – om vedtak av myndigheten om nedskrivning eller konvertering av ansvarlig kapital etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 er tilstrekkelig til å forhindre at foretaket må innstille virksomheten.

Det dreier seg om fire ulike forhold som hver for seg skal kunne tilsi at vilkåret etter første ledd bokstav a) er oppfylt. For det første, dersom det må antas at vilkårene for tilbakekall av foretakets konsesjon er oppfylt eller må ventes oppfylt i nær fremtid, herunder som følge av vesentlig brudd på krav til betryggende virksomhet eller av tap eller forventet tap tilsvarende foretakets ansvarlige kapital eller en stor del av denne, jf. bokstav a). Krav til betryggende virksomhet må sees i sammenheng med finansforetaksloven § 3-7 om vilkår for tilbakekall av tillatelsen og finansforetaksloven § 14-14 annet ledd om tilbakekall av et forsikringsforetaks konsesjon som følge av manglende oppfyllelse av minstekapitalkravet. For det andre, dersom det må antas at nåverdien av foretakets eiendeler er eller må ventes i nær fremtid å bli lavere enn forpliktelsenes nåverdi, jf. bokstav b). Det vises til bemerkningene til lovutkastet § 21-19 tredje ledd bokstav b) i avsnitt 7.4 ovenfor hva gjelder blant annet betydningen av opptrappingsplaner i denne sammenheng. For det tredje, dersom det må antas at foretaket er eller må ventes i nær fremtid å bli ute av stand til å betale forsikrings- og pensjonsforpliktelser og annen gjeld ved forfall, jf. bokstav c). For det fjerde, dersom det må antas at foretaket vil trenge offentlig finansiell støtte for å kunne videreføre virksomheten, unntatt støtte ytet av hensyn til samfunnsøkonomi og finansiell stabilitet, jf. bokstav d).

Tredje og fjerde ledd viderefører i det alt vesentlige finansforetaksloven § 21-11 tredje og fjerde ledd, se Ot.prp. nr. 63 (1995–96) side 53, samt Prop. 125 L (2013–2014) side 216, jf. også NOU 2011: 8 Bind B avsnitt 13.4.2. Etter tredje ledd første punktum skal vedtak om offentlig administrasjon meddeles Finanstilsynet, Norges Bank og i tilfelle Garantiordningen for skadeforsikring. Vedtaket skal meldes til Foretaksregisteret og kunngjøres snarest mulig i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon, jf. annet punktum. Videre skal vedtaket etter tredje punktum også registreres i et verdipapirregister og tinglyses hos registerføreren for tinglysning i fast eiendom. Banklovkommisjonen forutsetter for øvrig at departementet med bistand fra Finanstilsynet vil informere andre relevante myndigheter. Bestemmelsen i tredje ledd gjelder også tilsvarende i forhold til selve oppnevnelsen av et administrasjonsstyre, jf. lovutkastet § 21-24 første ledd tredje punktum og bemerkningen til bestemmelsen nedenfor.

Fjerde ledd fastslår endelig at foretaket skal føye til sitt foretaksnavn «Under offentlig administrasjon» etter at vedtaket om offentlig administrasjon er truffet.

Til § 21-23. Offentlig administrasjon av morselskap i forsikringskonsern mv.

Paragrafen bygger på lovutkastet § 21-23 i NOU 2016: 23, jf. også finansforetaksloven § 21-11 annet ledd som er videreført og utbygget i tredje ledd. I paragrafen er det gitt regler om vedtak om offentlig administrasjon av holdingforetak eller annet morselskap i forsikringskonsern. Det vises ellers til avsnitt 4.5.2 foran.

I første ledd er det inntatt regler om vedtak om offentlig administrasjon som gjelder for morselskap for forsikrings- eller pensjonsforetak, samt – i blandet konsern – slikt datterforetak og mellomliggende holdingforetak som eier datterforetaket. Etter første punktum må vilkårene i lovutkastet § 21-22 antas å være oppfylt både av morselskapet og av minst ett datterforetak som er forsikrings- eller pensjonsforetak. At andre typer av foretak i konsernet i solvenskrise er ikke relevant, med mindre annet følger av morselskapets stilling på konsolidert basis. Dersom forsikrings- eller pensjonsforetak inngår som datterforetak i et blandet finanskonsern, skal morselskap etter reglene her bare forstås som det mellomliggende holdingforetak som eier datterforetaket, jf. annet punktum. Kravet om en slik konstellasjon for et blandet konsern, følger av finansforetaksloven § 17-8 tredje ledd. Banklovkommisjonen presiserer at for selve forsikrings- eller pensjonsforetaket i eksempelvis finanskonsernet, gjelder lovutkastet § 21-22.

Annet ledd utvider muligheten til å fatte vedtak om offentlig administrasjon for et morselskap i forsikringskonsern, selv om vilkårene for å sette morselskapet under administrasjon etter lovutkastet § 21-22 ikke er oppfylt. Forutsetningen er at vilkårene for offentlig administrasjon av ett eller flere datterforetak som er forsikrings- eller pensjonsforetak er oppfylt, og at dette må antas å innebære at forsikringskonsernet i sin helhet er eller må ventes i nær fremtid å bli nødt til å innstille virksomheten. Dette vil blant annet omfatte stadfesting eller antakelse om vesentlig brudd på krav til ansvarlig kapital og betryggende virksomhet på konsolidert basis. Dersom det dreier seg om et blandet forsikringskonsern må bestemmelsen leses i sammenheng med lovutkastet § 21-1 første ledd bokstav b) og annet ledd, jf. første ledd annet punktum. Reglene i lovutkastet kapittel 20 i NOU 2016: 23 vil i tilfelle komme til anvendelse for bank og kredittforetak og deres (mellomliggende) holdingforetak som inngår i slikt konsern og som er i en slik situasjon at vilkårene for offentlig administrasjon er oppfylt for foretakene og deres holdingforetak i konsernet, sml. lovutkastet § 20-24 annet ledd i NOU 2016: 23.

Tredje ledd bygger som nevnt på finansforetaksloven § 21-11 annet ledd. Om bakgrunnen for bestemmelsen, vises det til Ot.prp. nr. 2 (1991–92) side 27 med videre henvisninger til tidligere gjeldende rett. Se også NOU 2016: 23 avsnitt 11.3.3 punkt 2). I første punktum er det fastslått at dersom departementet treffer vedtak om offentlig administrasjon av holdingforetak eller annet morselskap i forsikringskonsern, kan øvrige foretak som inngår i konsernet og som ikke er forsikrings- eller pensjonsforetak, settes under offentlig administrasjon. Det vil blant annet etter omstendighetene kunne omfatte ulike finansieringsforetak. Unntak gjelder for øvrig for konsernforetak som er bank eller kredittforetak, ettersom slike konsernforetak er underlagt reglene i lovutkastet kapittel 20 i NOU 2016: 23, jf. annet punktum og § 21-1 annet ledd.

For å vurdere hvorvidt vilkårene etter lovutkastet § 21-22 er oppfylt, er det nødvendig å anvende presumsjonsreglene i lovutkastet § 21-22 annet ledd. Reglene i lovutkastet § 21-22 tredje og fjerde ledd, bør også komme til anvendelse på morselskap i finanskonsern. I samsvar med dette følger det av fjerde ledd at bestemmelsene i lovutkastet § 21-22 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Til § 21-24. Administrasjonsstyre

Paragrafen svarer til lovutkastet § 20-25 i NOU 2016: 23, men er søkt tilpasset de særlige forhold ved offentlig administrasjon og krisehåndtering av forsikrings- eller pensjonsforetak. Selv om foretakets økonomiske stilling i hovedsak er klarlagt ved vedtaket om offentlig administrasjon i samsvar med lovutkastet § 21-22, kan slike forhold vanskelig vurderes før administrasjonsstyret også har fremskaffet en oversikt over foretakets kontraktsforhold og så vidt mulig klarlagt hvilke virkninger offentlig administrasjon må antas å få for ulike deler av foretakets forsikrings- og pensjonsporteføljer. Det må således søkes klarlagt i hvilket omfang administrasjonsvedtaket vil medføre opphør av løpende forsikringer (lovutkastet §§ 21-27 og 21-28). Det må også undersøkes om det finnes alternativer som vil gjøre det mulig å få videreført porteføljer i eget eller andre foretak. I dette ligger at det vil være viktig å få på plass et administrasjonsstyre så raskt som mulig etter et vedtak om offentlig administrasjon for å dempe uro hos kunder og rettighetshavere, og at i mange tilfeller vil oppnevningen av administrasjonsstyret kunne komme samtidig med vedtaket om offentlig administrasjon, se også avsnitt 4.5.3.2 foran.

Første ledd stiller nærmere krav til administrasjonsstyrets medlemmer og dets funksjonstid. Banklovkommisjonen har sett hen til gjeldende ordning med minst tre medlemmer med personlige varamedlemmer, og ser ingen grunn til å fravike denne ordningen, jf. også prinsippet for banknæringen i lovutkastet § 20-25 i NOU 2016: 23. Et overordnet prinsipp vil for øvrig være at medlemmene er uavhengig av foretaket og offentlige myndigheter. Etter første punktum skal myndigheten oppnevne et administrasjonsstyre på minst tre medlemmer med personlige varamedlemmer til å fungere som styre for foretaket i en periode på inntil ett år, dersom departementet har truffet vedtak etter lovutkastet §§ 21-22 eller 21-23 om å sette foretaket under offentlig administrasjon. Videre skal revisor og aktuar oppnevnes av myndigheten, jf. annet punktum. Hvorvidt det er behov for én eller flere revisorer eller eventuelt én eller flere aktuarer, vil måtte vurderes av myndigheten. Banklovkommisjonen bemerker at myndigheten også må kunne tilbakekalle en oppnevning av styremedlemmer, revisor eller aktuar, selv om dette ikke fremgår direkte av lovteksten, jf. finansforetaksloven § 21-13 tredje ledd annet punktum. Etter tredje punktum skal bestemmelsene i lovutkastet § 21-22 tredje ledd gjelde tilsvarende. Dette innebærer blant annet at oppnevnelsen av administrasjonsstyret skal meldes til Foretaksregisteret, se også bemerkningene til lovutkastet § 21-22 tredje ledd ovenfor.

Annet ledd omhandler administrasjonsstyrets myndighet og arbeidsoppgaver, og svarer i hovedsak til finansforetaksloven §§ 21-12 første ledd bokstav a), 21-13 tredje ledd første punktum og 21-14 tredje ledd. I samsvar med dette er det i første punktum fastslått at administrasjonsstyret utøver den myndighet som overføres fra foretakets styrende organer til myndigheten etter lovutkastet § 21-25 første ledd bokstav a), likevel slik at beslutninger av vesentlig betydning for foretaket skal godkjennes av myndigheten før de iverksettes. Annet punktum slår videre fast at myndigheten fastsetter nærmere regler om administrasjonsstyrets, revisors og aktuars oppgaver og arbeid, og fastsetter deres godtgjørelse. Slike regler – som kan ta form gjennom forskrift eller enkeltvedtak – kan omfatte bestemmelser om styrets plikter til å gi forhåndsvarsel, orientering til og motta uttalelser fra utvalg av fordringshavere før det treffes vedtak om anvendelsen av krisetiltak, jf. finansforetaksloven § 21-20 første ledd fjerde ledd som foreslått i Prop. 18 L (2016–2017). Det bør fremgå av reglene at administrasjonsstyret skal ivareta de forsikredes interesser. Banklovkommisjonen viser ellers til at det i denne sammenheng vil være naturlig å se hen til de regler som følger av finansforetaksloven §§ 21-13 og 21-14, men som ikke eksplisitt er inntatt i bestemmelsen her, herunder blant annet utarbeiding av interne retningslinjer for foretakets drift og en presentasjon av styrets vurdering av foretakets stilling etter en viss periode. Videre viser Banklovkommisjonen til at nærmere regler etter omstendighetene vil kunne omfatte det arbeid som administrasjonsstyret skal gjøre i forbindelse med en avvikling av foretaket etter lovutkastet § 21-39, se også bemerkningene til denne bestemmelsen i avsnitt 7.7 nedenfor.

Et spørsmål som er reist under utredningsarbeidet er administrasjonsstyrets rettslige status og karakter. Banklovkommisjonen viser i denne sammenheng til at et vedtak om offentlig administrasjon innebærer at foretaket blir underlagt offentlig kontroll. Etter gjeldende lovgivning skal departementet i forbindelse med slikt vedtak oppnevne et administrasjonsstyre. Dette gjøres med hjemmel i finansforetaksloven, og administrasjonsstyret gis kompetanse i henhold til bestemmelsene der med eventuelle utfyllende regler fastsatt av departementet. Det oppnevnte styret overtar således oppgaver og kompetanse som tillegger foretakets styrende organer. Den samme ordning legges det opp til etter lovutkastet her. Det dreier seg således om delegering av myndighet fra departementet til administrasjonsstyret. Videre følger det etter gjeldende lovgivning og av bestemmelsen her at viktige beslutninger må godkjennes av departementet, eventuelt gjennom delegasjon til Finanstilsynet. Administrasjonsstyrets beslutninger vil derfor være å anse som forvaltningsvedtak. I den utstrekning det oppstår problemer eller behov for begrensninger i forhold til offentlighetslovens regler om innsyn og forvaltningslovens regler om saksbehandling, mener Banklovkommisjonen at dette kan løses i henholdsvis forskrift til offentleglova av 17. oktober 2008 nr. 1119 (offentlegforskrifta) eller forskrift til forvaltningsloven av 15. desember 2006 nr. 1456 (forvaltningslovforskriften), eventuelt ved forskriftshjemmelen i annet ledd annet punktum i paragrafen her, se ovenfor.

Tredje ledd bygger på finansforetaksloven § 21-14 første ledd og annet ledd annet punktum. Etter første punktum skal administrasjonsstyret så snart som mulig søke å klarlegge om foretakets virksomhet kan drives videre på forsvarlig økonomisk grunnlag, om foretaket eller dets virksomhet kan slås sammen med eller overdras til andre foretak etter reglene i lovutkastet §§ 21-35 til 21-38, eller om – dersom slike forutsetninger ikke foreligger – foretaket må avvikles etter reglene i lovutkastet § 21-39. Myndighetens vedtak etter lovutkastet § 21-30 vil således være nært knyttet opp mot administrasjonsstyrets arbeid og vurderinger av foretakets videre fremtid. Annet punktum slår videre fast at administrasjonsstyret skal sørge for at det etter regler fastsatt av myndigheten opprettes et utvalg av fordringshavere som styret kan rådføre seg med i saker som gjelder krisehåndteringen. Bestemmelsen er ansett som viktig for å få til en best mulig håndtering av et forsikrings- og pensjonsforetak som er satt under offentlig administrasjon, særlig med henblikk på at fordringshaverne i det vesentlige vil være enkeltpersoner med krav mot foretaket som etter omstendighetene kan ha meget stor betydning for deres økonomi og livssituasjon.

Fjerde og femte ledd inneholder regler om administrasjonsstyrets forhold til og samarbeid med myndigheten, herunder om saksforberedelse og tilrådninger.

Finansforetaksloven §§ 21-14 og 21-16 inneholder forholdsvis fleksible frister for administrasjonsstyrets arbeid i den første tiden etter at vedtak om administrasjon er truffet, og når det gjelder tidspunkt for beslutning om avslutning av krisehåndtering og avvikling av foretaket. Som lagt til grunn ovenfor i avsnitt 4.5.5, antas disse fristene å passe godt ved offentlig administrasjon av forsikrings- og pensjonsforetak og er foreslått videreført i fjerde ledd, jf. også første ledd og lovutkastet § 21-39 første ledd. Banklovkommisjonen bemerker imidlertid at disse bestemmelsene likevel ikke er til hinder for at myndigheten treffer vedtak om avvikling etter lovutkastet § 21-39 på et tidligere tidspunkt.

Fjerde ledd bygger således på finansforetaksloven § 21-14 fjerde ledd, men er utbygget for å tilpasses de særlige forhold ved offentlig administrasjon og krisehåndtering av forsikrings- eller pensjonsforetak. I samsvar med dette skal styret innen tre måneder sende myndigheten en plan for det videre arbeid med en vurdering av foretakets stilling, aktuelle handlingsalternativer og i tilfelle behovet for nedsettelse av forsikrings- og pensjonsforpliktelser.

Femte ledd reflekterer at en viktig del av styrets oppgave for foretakets fremtid også omfatter forberedelse og gjennomføring av krisetiltak vedtatt av myndigheten i henhold til reglene i lovutkastet avsnittene V til VI. Bestemmelsen er en utvidelse av gjeldende bestemmelser i finansforetaksloven og må sees i sammenheng med lovutkastets konkrete regler om krisetiltak og tilretteleggingen av dette. Videre vil en viktig del av administrasjonsstyrets arbeid være – i den grad det viser seg behov for dette – å gi sin vurdering til myndigheten med tilrådning når det gjelder krisetiltak som er overveiet av myndigheten. Bestemmelsen legger således opp til et samråd mellom myndigheten og administrasjonsstyret når det gjelder iverksettelse og gjennomføring av aktuelle krisetiltak, og må sees i sammenheng med at administrasjonsstyret etter hvert vil få en god oversikt over foretakets stilling og derved, på et forholdsvis godt grunnlag, kan ta standpunkt til hvorvidt aktuelle krisetiltak vil være gjennomførbare, effektive og hensiktsmessige for den situasjon foretaket befinner seg i. Det vises for øvrig her til at de vedtak myndigheten treffer må avstemmes mot lovutkastet avsnitt VII om vern for eiere, fordringshavere og motparter.

Etter sjette ledd første punktum kan myndigheten når som helst endre eller avslutte administrasjonsstyrets oppdrag. Oppdraget kan også forlenges dersom det er behov for det. Endelig er det i annet punktum bestemt at medlem av administrasjonsstyret ikke er ansvarlig for skade voldt under utførelsen av oppdraget, med mindre skade skyldes eget forsett eller grov uaktsomhet, sml. lovutkastet § 21-17 tredje ledd fjerde punktum.

Til § 21-25. Virkninger av vedtak om offentlig administrasjon

Paragrafen bygger på finansforetaksloven § 21-12 og lovutkastet § 20-26 i NOU 2016: 23, men er tilpasset de virkningene det vil ha for forsikrings- og pensjonsforpliktelser at myndighetene vedtar å ta kontroll over foretaket etter lovutkastet §§ 21-22 og 21-23. Disse virkningene vil til dels avvike fra virkningene ved offentlig administrasjon av en bank eller et kredittforetak, blant annet som følge av at forsikrings- og pensjonsforpliktelsene har fortrinnsrett i samtlige aktiva i boet foran andre dividendekrav. Samtidig er det for livsforsikringer og pensjonsforpliktelser ingen garantiordning som kan sikre fordringshaverne tilgang til midler i en overgangsperiode. Når det også må tas hensyn til at det i forsikrings- og pensjonsforetak vil foreligge mulige fremtidige erstatnings- og pensjonskrav som ikke kan gjøres om til engangsbeløp som kan utbetales for å få avsluttet administrasjonen, men som må sikres frem til eventuell utbetaling kan skje i form av erstatning eller pensjonsutbetaling, medfører dette av virkningene av vedtak om offentlig administrasjon vil avvike fra offentlig administrasjon av andre finansforetak. Det vises til avsnitt 4.5.3.2 ovenfor.

I første ledd er det gitt en opplisting av de sentrale virkningene av et vedtak om offentlig administrasjon i et forsikrings- eller pensjonsforetak. Selv om opplistingen omfatter alle de sentrale virkningene av et vedtak om offentlig administrasjon må den ikke oppfattes som uttømmende.

Av første ledd bokstav a) første punktum følger det at myndighet som tilligger foretakets styrende organer overføres til departementet. Før det fattes endelig vedtak om hvorvidt det skal iverksettes krisetiltak overfor foretaket, eller det skal avvikles, overføres således kontrollen over foretaket til offentlig myndighet. Departementet vil overføre hele eller deler av denne myndigheten videre til administrasjonsstyret i medhold av lovutkastet § 21-24 annet ledd. Dette vil både omfatte myndigheten som tilligger foretakets styre og daglig ledelse, men også generalforsamling, foretaksforsamling og andre kontrollorganer, jf. finansforetaksloven kapittel 8. Annet punktum viderefører gjeldende regel i finansforetaksloven § 21-12 første ledd bokstav a) og fastslår at styret likevel kan avgjøre saker som ikke kan utsettes inntil administrasjonsstyret er tiltrådt. Dette kan for eksempel være fristbetingede avgjørelser knyttet til rettslige skritt som anke, avgivelse av tilsvar eller lignende.

Første ledd bokstav b) svarer i hovedsak til finansforetaksloven § 21-12 første ledd bokstav b), men i tillegg til at foretakets styre og revisor skal gi myndigheten og administrasjonsstyret alle opplysninger om foretakets stilling og virksomhet, er en slik plikt også pålagt foretakets aktuar. Dette omfatter både aktuarfunksjon etter finansforetaksloven § 13-5 i forsikringsforetak og ansvarlig aktuar for pensjonskasser som omfatter forsikringsvirksomhet etter forsikringsvirksomhetsloven § 2-5. Det er ingen grunn til ikke å likebehandle revisor og aktuar i en slik sammenheng.

Første ledd bokstav c) fastsetter at foretaket etter vedtak om offentlig administrasjon ikke kan inngå nye, fornye eller forlenge forsikrings- eller pensjonskontrakter, og kan heller ikke påta seg nye eller øke tidligere engasjementer, med mindre annet er fastsatt eller godkjent av myndigheten. Den første delen av bestemmelsen svarer i det vesentlige til finansforetaksloven § 21-18 første ledd. Når det gjelder hva som anses som fornyelse av en forsikrings- eller pensjonskontrakt vises det til avsnitt 4.5.3.2 ovenfor. I tillegg er det tatt med et forbud mot å påta seg nye eller øke tidligere engasjementer som i finansforetaksloven § 21-12 første ledd bokstav c) bare gjelder for bank. Dette er også viktig å få med i forhold til forsikrings- og pensjonsforetak som følge av at de etter virksomhetsbegrensningsreglene i finansforetaksloven §§ 13-1 og 13-2 blant annet kan drive utleie og salg av overskuddskapasitet knyttet til tjenester i form av kapitalforvaltning og administrasjon. Det sentrale hensynet bak stansing av virksomheten ved et vedtak av offentlig administrasjon er at boet ikke skal påføres en økning av eller nye forpliktelser som kan gi de forpliktelsene som allerede er omfattet av administrasjonen en dårligere dekning. Dette hensynet vil altså også komme inn i forhold til en økning av andre engasjementer enn de som er knyttet direkte til forsikringskontraktene. Dette er også i samsvar med alminnelige konkursrettslige prinsipper.

Særlig ved krisehåndtering der det søkes å finne grunnlag for at virksomheten skal kunne drives videre, kan det være en fordel om kontraktsporteføljen er løpende i stedet for avviklet. Det kan for eksempel være lettere å overdra løpende kollektive pensjonsforsikringer til andre forsikrings- eller pensjonsforetak fremfor fripoliser, pensjonsbevis eller pensjonskapitalbevis som ikke lenger er premie- eller innskuddsbetalende. I samsvar med gjeldende rett er det derfor åpnet for at myndigheten kan godkjenne at det inngås nye forsikrings- eller pensjonskontrakter eller det skjer fornyelse eller forlengelse av eksisterende kontrakter. Dette gjelder også i forhold til ulike former for engasjementer. Banklovkommisjonen mener dette vil kunne være meget viktig dersom det er samfunnsøkonomisk viktig at foretakets virksomhet ikke stopper helt opp, eller at det ved slik begrenset videreføring legges til rette for en praktisk og hensiktsmessig håndtering av foretakets vanskeligheter. Reglene er således utformet med sikte på å forhindre forringelse av aktiva og er et utslag av hensynet til fordringshavere. Hvor inngripende virkningen av offentlig administrasjon og dertil omfanget av kontroll som myndigheten mener er riktig, vil da også bero på slike betraktninger ved anvendelsen av de nevnte dispensasjoner. Hvorvidt myndigheten vil benytte en slik adgang vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Bestemmelsene må i forhold til forsikrings- og pensjonskontraktene sees i sammenheng med opphørsreglene i lovutkastet §§ 21-27 og 21-28, se annet ledd.

Forbudet mot å inngå nye kontrakter omfatter også tegning av fortsettelsesforsikringer i samsvar med forsikringsavtaleloven § 19-7. Det vises til omtale ovenfor i avsnittene 4.5.4.2 og 4.5.4.3 punkt 4).

Første ledd bokstav d) innebærer stans i innbetalinger i foretaket. På samme måte som stans i inngåelse av nye kontrakter, innebærer stans i innbetalinger at forpliktelsene og risikoen ikke vil øke på bekostning av de forpliktelsene som allerede omfattes av administrasjonen. Det er kun innbetalinger som vil øke foretakets forpliktelser som rammes av bestemmelsen. Innbetalinger for tjenester som allerede er ytet og lignende skal foregå som avtalt. Det samme gjelder terminbetalinger så lenge forsikrings- eller pensjonskontrakten løper. Dette som følge av at forsikringsforpliktelsene i disse tilfellene uansett vil påløpe inntil kontrakten opphører i samsvar med lovutkastet §§ 21-27 og 21-28, se annet ledd.

En annen konsekvens av stans i foretakets betalingsstrøm, er at foretaket heller ikke kan foreta utbetalinger etter vedtaket om offentlige administrasjon. I første ledd bokstav e)er det fastsatt at foretaket ikke kan foreta utbetalinger til forsikringstakere, forsikrede eller andre fordringshavere til dekning av forpliktelser stiftet før vedtaket om offentlig administrasjon. Dette innebærer at alle erstatningsutbetalinger og løpende utbetalinger av pensjoner i utgangspunktet vil stanse, med mindre myndigheten bestemmer noe annet. Det vises til avsnitt 4.3.2.6 foran. En slik stansing av utbetalinger som innebærer en reduksjon av boets aktiva kan være viktig for å hindre en forfordeling mellom fordringshaverne i boet. Siden pensjon i mange tilfeller erstatter lønn og arbeidsinntekt, og det på livsforsikringsiden ikke finnes noen garantiordning som innen kort tid kan sikre at pensjonister likevel mottar slike utbetalinger, vil myndighetens adgang til likevel å kunne godkjenne hel eller delvis utbetaling i slike tilfeller kunne være helt sentral. Myndighetens avgjørelse om dette vil bero på en konkret vurdering av forholdene i boet og mulighetene for å sikre at videre utbetalinger av pensjoner ikke skjer på bekostning av de med fremtidig rett til pensjon.

Første leddbokstav f) svarer til finansforetaksloven § 21-12 første ledd bokstav f). Bestemmelsen medfører at fordringshavere med krav som er stiftet før vedtaket om offentlig administrasjon ikke kan ta utlegg eller på annen måte få sikkerhet for slike krav i verdier som tilhører foretaket. Dette er også i samsvar med alminnelige konkursrettslige prinsipper.

Endelig er det i første ledd bokstav g) første punktum lagt til grunn at dekningsloven og lov om finansiell sikkerhetsstillelse gjelder tilsvarende for så vidt ikke annet følger av lovutkastet § 21-26. Lovutkastet § 21-26 gjør unntak fra prioritetsreglene i dekningsloven kapittel 9 ved at forsikrings- og pensjonskrav er gitt fortrinnsrett til dekning i alle aktiva i boet etter dekning av massekrav. Dette innebærer at de skal dekkes fullt ut før noen andre dividendekrav, også før dividendekrav som etter dekningsloven kapittel 9 er gitt førsteprioritet til dekning etter massekrav. I dekningsloven kapittel 7 er det gitt regler om skyldnerens kontraktsmessige forpliktelser. Etter dekningsloven § 7-1 kommer disse reglene bare til anvendelse når ikke annet følger av andre lovbestemmelser eller vedkommende rettsforholds egenart. Bestemmelsene om blant annet kontraktsforholds opphør i lovutkastet §§ 21-27 og 21-28 vil således gjelde uavhengig av eventuelt avvikende regler i dekningsloven, jf. annet ledd.

Fristdagen er sentral for å avgjøre hvilke forpliktelser som omfattes av administrasjonen og hvilke forpliktelser som kan anses som massekrav. Fristdagen vil også være sentral for utregningen av ulike frister. I annet punktum er det fastsatt at fristdagen ved offentlig administrasjon av forsikrings- og pensjonsforetak vil være dagen for vedtaket om offentlig administrasjon. Bestemmelsen svarer til finansforetaksloven § 21-12 første ledd bokstav e) annet punktum.

Annet ledd fastlegger i hvilken utstrekning ulike forsikrings- og pensjonskontrakter opphører som følge av offentlig administrasjon, jf. lovutkastet §§ 21-27 og 21-28. Det vises til merknadene til disse paragrafene nedenfor. Nærmere regler om verdiberegning av forpliktelser som i henhold til forsikrings- og pensjonsrettigheter kan gjøres gjeldende i administrasjonsboet er inntatt i lovutkastet §§ 21-27 annet ledd tredje punktum og 21-29. I visse tilfeller vil for øvrig ikke opphør være aktuelt som følge av ny kontrakt godkjent av myndigheten etter første ledd bokstav c).

Tredje og fjerde ledd svarer til finansforetaksloven § 21-12 annet og tredje ledd. I samsvar med dette følger det av tredje ledd at forpliktelser stiftet under administrasjon skal anses som massefordringer. Dette vil blant annet utgjøre godtgjørelse til administrasjonsstyrets medlemmer, revisor og andre som yter administrasjonsstyret bistand. Det vises til dekningsloven § 9-2 første ledd for nærmere definisjon av massefordringer. Det vises for øvrig til avsnitt 5.3 foran.

Fjerde ledd første punktum fastsetter at myndigheten kan innkalle foretakets fordringshavere ved preklusivt proklama. Det følger imidlertid av annet punktum at proklamaet ikke kan omfatte forsikrings- eller pensjonskrav og heller ikke skattekrav. Det vises til avsnitt 4.5.3.1 foran. Etter tredje punktum er det myndigheten som skal fastsette proklamafristen og kunngjøringsmåten. Endelig er det etter fjerde punktum presisert at fristen avbrytes ved melding av krav til Finanstilsynet.

Til § 21-26. Fortrinnsrett

Fortrinnsrett innebærer at forpliktelser som følger av forsikringsavtaler eller pensjonsordninger har rett til dekning i foretakets eiendeler ved en offentlig administrasjon før andre fordringer i boet, men etter at massekrav er blitt dekket. Gjeldende regler om fortrinnsrett følger av finansforetaksloven § 21-18 annet ledd, jf. § 21-17. Fortrinnsretten står sentralt for å sikre forsikrings- og pensjonsforpliktelser best mulig dekning dersom det skulle åpnes offentlig administrasjon i et foretak og det ikke er midler i boet til å dekke forsikrings- og pensjonsforpliktelsene i tillegg til massefordringer. I skadeforsikring bidrar også Garantiordningen for skadeforsikring til en beskyttelse av kundene (se lovutkastet avsnitt X), men for livsforsikring og pensjonsforpliktelser er det ikke etablert tilsvarende garantiordninger, og fortrinnsretten er derfor meget viktig. Fortrinnsretten gjelder uavhengig av om det ved vedtak om offentlig administrasjon bestemmes at denne skal skje ved krisehåndtering av foretaket i samsvar med lovutkastet avsnittene V og VI eller avvikling etter lovutkastet § 21-39. Den gjelder også uavhengig av hvilke krisetiltak som myndigheten velger å iverksette ved en krisehåndtering.

Som følge av de virksomhetsendringer som særlig har skjedd innenfor pensjonsforsikring og pensjonsordninger siden 2000, har Banklovkommisjonen valgt å gjøre en grundig vurdering av fortrinnsretten og dens utforming. Betydningen av fortrinnsretten er nærmere beskrevet i avsnitt 4.3.3 ovenfor, og i kapittel 5 er problemstillinger knyttet til gjeldende regler om fortrinnsrett og hvordan fortrinnsretten bør reguleres i en fremtidig lovgivning vurdert. Det vises også til at det i høringen i forkant av Prop. 18 L (2016-2017) ble reist spørsmål knyttet til hvordan gjeldende regler om fortrinnsrett skulle forstås og at departementet i proposisjonen foretok en avklaring av dette. Avklaringen innebar at gjeldende rett må forstås slik at samtlige forsikrings- og pensjonsforpliktelser har fortrinnsrett til hele foretakets formue uavhengig av om forpliktelsene er knyttet til foretakets investeringsvalgportefølje eller kollektivportefølje. Dette innebærer at samtlige forsikrings- og pensjonsforpliktelser i boet må tåle en nedskrivning i forhold til nåverdi dersom eiendelene ikke dekker forpliktelsene med fortrinnsrett fullt ut i tillegg til massefordringene i boet.

I avsnitt 5.2.2 foran har Banklovkommisjonen kommet til at fortrinnsretten bør tilpasses bedre i forhold til de ulike typer pensjonsordninger som kan forekomme i et livsforsikrings- eller pensjonsforetak. Det vises til at medlemmet Sæther foran i avsnitt 5.2.2, har reist spørsmål ved om innføring av delt fortrinnsrett kan få uheldige virkninger.

Paragrafen må sees i sammenheng med overgangsreglene i lovutkastet avsnitt XII der det foreslås at paragrafen først skal tre i kraft 1. januar 2025, og at gjeldende regler i finansforetaksloven §§ 21-18 annet ledd og 21-17 med enkelte modifikasjoner skal gjelde frem til dette tidspunktet.

Første ledd første punktum fastsetter at det gjelder en fortrinnsrett i både skadeforsikring, livsforsikring og pensjon. Fortrinnsretten inntrer dersom det vedtas offentlig administrasjon i et forsikrings- eller pensjonsforetak. Fortrinnsretten er ikke relevant i forhold til tidligtiltak da disse bygger på en forutsetning om at forsikrings- og pensjonsforpliktelser skal oppfylles fullt ut. Først etter et vedtak om offentlig administrasjon er det hjemmel i lovutkastet for å skrive ned forsikrings- og pensjonsforpliktelser. Fortrinnsretten innebærer at eierkapital, ansvarlig kapital og andre fordringer må være nedskrevet fullt ut før det kan være aktuelt å nedskrive forsikrings- og pensjonsforpliktelser i forbindelse med en gjennomføring av krisetiltak eller en avvikling, jf. lovutkastet §§ 21-32 tredje ledd og 21-33. Dersom foretaket under administrasjon omfatter midler som dekker forpliktelsene fullt ut i tillegg til massekrav, vil ikke fortrinnsretten spille noen praktisk rolle.

Fortrinnsretten er begrenset til forpliktelser som følger av forsikringsavtaler og kollektive eller individuelle pensjonsordninger. Livrenteforsikringer med årlig utbetaling vil i denne sammenheng regnes som individuell pensjonsordning, jf. lovutkastet § 21-28 første ledd annet og tredje punktum. Andre krav mot administrasjonsboet enn de som er basert på forsikrings- eller pensjonsforetakets ansvar i henhold til en forsikringsavtale eller pensjonsordning vil ikke omfattes av fortrinnsretten. Fortrinnsretten er videre avgrenset til direkte forsikring og omfatter således ikke forpliktelser etter avtaler om gjenforsikring. Fortrinnsretten gjelder uavhengig av om forsikringsforpliktelsen gjeldende etter forsikringsavtalen kan henføres til et foretak eller enkeltperson.

Forsikringsavtalene eller pensjonsordningen som forpliktelsene med fortrinnsrett baserer seg på, må være inngått før vedtaket om offentlig administrasjon. Etter lovutkastet § 21-25 første ledd bokstav c) vil ikke foretaket kunne inngå eller fornye forsikrings- og pensjonsavtaler etter at vedtaket om offentlig administrasjon er truffet. Dette betyr ikke at forsikringsforpliktelsen må være kjent for forsikringstaker, forsikrede, andre med interesse i forsikringsdekningen eller foretaket før vedtaket om offentlig administrasjon. Det er nok at forsikringsavtalen eller pensjonsordningen er inngått før dette tidspunktet. Det betyr heller ikke at forsikringstilfellet som forpliktelsen bygger på, må ha inntrådt før vedtaket om offentlig administrasjon. Dette fremgår av annet punktum, se merknadene nedenfor.

Fortrinnsretten gjelder rett til dekning i foretakets midler. Dette omfatter i utgangspunktet alle midler i foretaket, også selskapsformuen. I annet og tredje ledd er det imidlertid gjort en deling av fortrinnsretten i forhold kontraktstyper og eiendeler i boet. Det er en forutsetning at administrasjonsboets massekrav er dekket før foretakets midler brukes til dekning av forpliktelsene eller at det er foretatt avsetninger til dekning av massekrav. Dette innebærer at den reduksjon som dekningen av massekrav innebærer, vil medføre en forholdsmessig reduksjon av dekningen av forsikringsforpliktelsene uavhengig av kontraktstype og porteføljetilknytning når boets midler ikke er tilstrekkelige til å dekke både massekrav og forsikringsforpliktelsene fullt ut. Dette er regulert nærmere i fjerde ledd. Hva som er massekrav følger av dekningsloven § 9-2.

I annet punktum er det fastsatt at fortrinnsretten også gjelder forpliktelser i henhold til slike avtaler som er oppstått etter vedtaket, for så vidt dette følger av lovutkastet §§ 21-27 og 21-28. Dette innebærer at fortrinnsretten også vil gjelde rett til utbetaling eller opptjening av pensjon i perioden fra vedtaket om offentlig administrasjon frem til forsikringsdekningen eller pensjonsordningen senest opphører i samsvar med de opphørsfristene som er fastsatt i lovutkastet §§ 21-27 og 21-28, eller ved forsikringstidens utløp dersom dette er tidligere enn de fastsatte opphørsfristene. Fortrinnsretten gjelder også krav på rente fra forpliktelsen oppstår til utbetaling skjer.

Annet og tredje ledd innebærer et avvik i forhold til gjeldende rett ved at det skjer en deling av fortrinnsretten basert på hvilke eiendeler som kan knyttes til de ulike typer krav i boet, det vil si et skille mellom investeringsvalgporteføljen på den ene siden og kollektiv- og selskapsporteføljen på den andre siden. Denne delingen er bare relevant for livsforsikring og pensjonsforsikring. I skadeforsikring vil det ikke forekomme kontrakter med investeringsvalg. I skadeforsikring vil derfor samtlige forsikringsforpliktelser i boet ha den samme fortrinnsrett til samtlige eiendeler i boet og disse eiendelene skal fordeles forholdsmessig på samtlige forpliktelser med fortrinnsrett i boet, jf. første ledd.

Annet ledd første punktum fastsetter at forpliktelser etter avtaler som er knyttet til verdien av en bestemt investeringsvalgportefølje tilordnet den enkelte avtale har fortrinnsrett etter første ledd til dekning i verdien av de eiendeler som forvaltes i foretakets investeringsvalgportefølje etter forsikringsvirksomhetsloven § 3-11 tredje og fjerde ledd. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 3-11 skal forvaltningskapitalen i et livsforsikringsforetak inndeles i en investeringsvalgportefølje, en kollektivportefølje og en selskapsportefølje. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 3-11 tredje ledd skal investeringsvalgporteføljen omfatte eiendeler som motsvarer forsikringskapital knyttet til verdien av særskilte investeringsvalgporteføljer. Det vil si kontrakter der forsikringstaker eller forsikrede velger hvordan kapitalen skal plasseres. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 3-11 åttende ledd skal foretaket ha opprettet systemer for registering av hvilke eiendeler som til enhver tid inngår i de ulike porteføljene. I lovutkastet § 21-29 annet ledd er det lagt til grunn av nåverdien av slike rettigheter vil tilsvare pålydende verdi av de enkelte medlemmers pensjonsbeholdning eller innskuddspensjonskapital ved opphøret av pensjonsordningen. Dette innebærer at verdien av eiendelene tilknyttet investeringsvalgporteføljen i foretaket vil bestemme forpliktelsenes samlede verdi, se avsnitt 4.5.4.4 foran. Dette innebærer som et utgangspunkt at eiendelene vil være tilstrekkelig til å dekke forpliktelsene knyttet til investeringsvalgporteføljen fullt ut. Det vil imidlertid kunne skje verdiendringer i eiendelene mellom opphørstidspunktet og booppgjøret. Videre skal en forholdsmessig andel av massekrav dekkes før forpliktelsene med fortrinnsrett, se avsnitt 5.3 foran. Dette medfører at verdien av eiendeler tilknyttet investeringsvalgporteføljen kan være utilstrekkelig til å dekke verdien av de forpliktelser som er knyttet til investeringsvalgporteføljen fullt ut. Det er derfor i annet punktum fastsatt at midlene i slike tilfeller skal fordeles forholdsmessig ut fra beregnet nåverdi av de enkelte forpliktelser med fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-29 annet ledd. Det vil si pensjonsbeholdning eller innskuddspensjonskapital med investeringsvalg for den enkelte arbeidstaker eller forsikringstaker i tilfelle av individuell pensjonsordning med investeringsvalg.

Av tredje ledd første punktum følger det at foretakets forpliktelser etter avtaler med kontraktfastsatte forpliktelser som inngår i foretakets kollektivportefølje, har fortrinnsrett etter første ledd til dekning i verdien av de eiendeler som etter forsikringsvirksomhetsloven § 3-11 annet og femte ledd skal forvaltes i foretakets kollektivportefølje og selskapsportefølje. Dette vil blant annet omfatte ytelsesbaserte pensjonsordninger, fripoliser og risikoforsikringer (jf. henvisningen til lovutkastet § 21-27), og deres fortrinnsrett vil gjelde alle eiendeler i boet utenom de eiendeler som er knyttet til investeringsvalgporteføljen etter fradrag for en forholdsmessig andel av massekravene. Verdiene av disse eiendelene knyttet til kollektivporteføljen og selskapsporteføljen (se forsikringsvirksomhetsloven § 3-13 femte ledd) og nåverdien av forpliktelsene som er knyttet til kollektivporteføljen vil kunne være slik at midlene i kollektivporteføljen og selskapsporteføljen er for liten til å dekke forpliktelsene fullt ut. I de fleste tilfeller ved insolvens vil også det aller meste av selskapsporteføljen måtte påregnes å være tapt. Det er derfor i annet punktum fastsatt at midlene skal fordeles forholdsmessig ut fra beregnet nåverdi av de forpliktelser med fortrinnsrett etter lovutkastet §§ 21-27 annet ledd og 21-29 første eller annet ledd første punktum, jf. tredje til sjette ledd i sistnevnte paragraf. Det vises også til nedskrivningsreglene i lovutkastet §§ 21-33 og 21-34 og til avsnitt 4.5.4.4 foran.

Fjerde ledd regulerer nærmere hvordan massefordringer skal fordeles og belastes når fortrinnsretten er delt i samsvar med annet og tredje ledd. En forutsetning for anvendelse av fjerde ledd er at massekrav ikke kan dekkes av andre midler i administrasjonsboet. Det vises til avsnitt 5.3 ovenfor. Hva som er massekrav følger av dekningsloven § 9-2. I samsvar med første ledd skal massekrav dekkes av boets midler fullt ut før forsikrings- og pensjonsforpliktelser kan gis noen dekning. Fjerde ledd innebærer at nødvendige midler til dekning av massekrav både skal tas fra investeringsvalgporteføljen og kollektiv- og selskapsporteføljene ved en delt fortrinnsrett i samsvar med paragrafens annet og tredje ledd. Selve belastningen skal fordeles forholdsmessig ut fra omfanget av verdien av eiendelene i henholdsvis foretakets investeringsvalgportefølje og foretakets kollektiv- og selskapsporteføljer.

Selv om det allerede følger av forsikringsvirksomhetsloven § 3-11 åttende ledd at foretakene skal opprette et system for registrering av hvilke eiendeler som til enhver tid inngår i de ulike porteføljer, er det i femte ledd første punktum lagt til grunn at foretaket skal ha et register hvor det fremgår hvilke eiendeler som til enhver tid forvaltes i de ulike porteføljer. Verdien av disse vil følge av reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 3-13 femte ledd. Forvaltning av porteføljene vil normalt medføre at det løpende skjer endringer i eiendeler som er knyttet til de ulike porteføljene. Dette kan imidlertid påvirke den dekning som fortrinnsretten etter annet og tredje ledd kan gi, og det er derfor i annet punktum fastsatt at Finanstilsynet før melding til departementet etter lovutkastet § 21-18, skal gi foretaket pålegg om ikke å foreta endringer som gjelder eiendeler tilordnet de ulike porteføljer. Eiendelene vil fra dette tidspunktet og frem til booppgjør kunne gi en avkastning. Banklovkommisjonen legger til grunn at slik avkastning skal tilføres til de enkelte porteføljene og brukes til dekning i samsvar med fortrinnsretten etter annet og tredje ledd.

Til § 21-27. Opphør av skadeforsikring og andre risikoforsikringer

Paragrafen gjelder skadeforsikringer tegnet i skadeforsikringsforetak og rene risikoforsikringer som anses som livsforsikringer som er tegnet i skadeforsikringsforetak eller livsforsikringsforetak, jf. finansforetaksloven §§ 2-14 annet ledd og 2-13. Paragrafen bygger på finansforetaksloven § 21-19 første og fjerde ledd slik den lyder etter lovendring 10. februar 2017 nr. 4. Det vises til avsnittene 3.3.3 og 4.5.4.2 foran.

Løpende forsikringsforhold vil ikke opphøre automatisk ved et vedtak om offentlig administrasjon. Det er derfor nødvendig med regler om kan begrense tilgangen av forsikringstilfeller som foretaket blir ansvarlig for etter vedtaket om offentlig administrasjon. Krav som oppstår som følge av forsikringstilfeller som inntrer etter vedtaket om offentlig administrasjon vil være dividendekrav med fortrinnsrett i boet på samme måte som krav på grunnlag av forsikringstilfeller oppstått før vedtaket om offentlig administrasjon. Dette fordi forsikringsavtalen som er grunnlag for kravet kan knyttes til inngåelse eller fornyelse før vedtaket om offentlig administrasjon. De kan derfor ikke anses som massekrav i boet. Et automatisk opphør av forsikringer ved vedtak om offentlig administrasjon ville medføre at mange forsikringstakere og forsikrede kunne bli uten forsikringsdekning over natten. Paragrafens bestemmelser om at løpende forsikringer opphører først en tid etter vedtaket om offentlig administrasjon, søker å sikre forsikringstakere og forsikrede et rimelig vern i form av tid til å erstatte forsikringsdekningen i foretaket under offentlig administrasjon ved inngåelse av tilsvarende forsikringer i andre foretak, samtidig som løpende forsikringsforhold bringes til opphør for å sikre en raskere gjennomføring av en offentlig administrasjon.

Første ledd første punktum viderefører gjeldende regel om at skadeforsikringer og risikoforsikringer som gir rett til utbetaling som følge av forsikredes død eller uførhet, vil opphører å gjelde tre måneder etter den dag vedtaket om offentlig administrasjon er truffet. Dette omfatter for eksempel forsikringer om innskudds- eller premiefritak ved uførhet i samsvar med lov om obligatorisk tjenestepensjon, selv om disse er knyttet til kollektive pensjonsordninger. Bestemmelsen må sees i sammenheng med lovutkastet § 21-25 første ledd bokstav c) om at et foretak under offentlig administrasjon ikke kan fornye eksisterende kontrakter. Fristen på tre måneder gjelder derfor bare om kontraktens gjenstående forsikringstid er på minst tre måneder. Dersom gjenstående forsikringstid er på mindre enn tre måneder vil kontrakten i utgangspunktet opphøre ved utløpet av forsikringstiden, se likevel annet ledd.

Opphøret av forsikringen vil for forsikringstakere og forsikrede innebære at de ikke kan rette forsikringskrav mot administrasjonsboet for skade og tap som skyldes forsikringstilfeller som inntrer etter tremånedersfristen. Det vil si at de må inngå en forsikringskontrakt med et annet foretak for å sikre slike tilfeller. Forsikringskrav som følge av skade og tap som skyldes forsikringstilfeller som inntrer innenfor tremånedersfristen vil på den annen side kunne meldes i boet som fortrinnsberettiget dividendekrav, jf. lovutkastet § 21-26. Dette gjelder selv om skade eller sykdom som følge av forsikringstilfellet først viser seg etter utløpet av tremånedersfristen. Opphøret innebærer også at man ikke lenger vil ha gyldig lovpliktig ansvarsforsikring og lignende.

Første ledd annet punktum fastsetter at paragrafen også gjelder for skadeforsikring som er kredittforsikring. Det vil si forsikringer som er tegnet i et kredittforsikringsforetak, jf. finansforetaksloven § 2-15 tredje ledd. Det bemerkes at filialer av skadeforsikringsforetak fra annen EØS-stat med konsesjon fra hjemstaten til å drive kredittforsikring, vil kunne drive slik virksomhet her i riket, se NOU 2011: 8 Bind B side 665. Om fordringer som følger av norske kredittforsikringsavtaler med slik filial i så fall vil ha fortrinnsrett til dekning, beror på reglene om myndighetsstyrt krisehåndtering i hjemstaten.

I annet leddførste punktum er det presisert at forsikringsforpliktelser som følge av forsikringstilfeller inntrådt i forsikringstiden før vedtaket om offentlig administrasjon, vil ha fortrinnsrett i boet etter lovutkastet § 21-26. Det samme gjelder forsikringsforpliktelser som følge av forsikringstilfeller som inntrer innenfor tremånedersfristen etter første ledd med mindre avtalt forsikringstid utløper før dette, jf. annet punktum.Banklovkommisjonen har sett at disse bestemmelsene som svarer til gjeldende rett, kan stille enkelte forsikringstakere og forsikrede i en vanskelig situasjon dersom forsikringstiden utløper kun kort tid etter vedtaket om offentlig administrasjon. Særlig fordi det i skadeforsikring og ved rene risikoforsikringer er en omfattende bruk av reglene om automatisk fornyelse av forsikringsavtaler i forsikringsavtaleloven § 3-3. Derfor er det i annet punktum også lagt til grunn at forsikringsforpliktelser som følge av forsikringstilfeller som inntrer innen 30 dager etter vedtaket om offentlig administrasjon kan gjøres gjeldende i boet med rett til fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26. En slik utvidelse anses ikke å være i strid med lovutkastet § 21-25 første ledd bokstav c) om forlengelse av forsikringskontrakter. Annet ledd første og annet punktum regulerer bare hvilke krav som kan gjøres gjeldende med fortrinnsrett i boet. Tredje punktum derimot fastsetter regler om beregning av størrelsen på det krav som kan gjøres gjeldende med fortrinnsrett i boet på grunnlag av skadeforsikringer og risikoforsikringer. Dette er nåverdien av forpliktelsen beregnet ut fra forpliktelsens pålydende og renteforutsetningen på det tidspunkt forsikringsavtalene opphører, se avsnitt 4.5.4.4 foran. For risikoforsikringer som ved død og/eller uførhet skal gi flerårige ytelser skal imidlertid verdsettelse skje etter lovutkastet § 21-29.

Som følge av regelen i første ledd om at skadeforsikringer og risikoforsikringer uansett skal opphøre tre måneder etter vedtaket om offentlig administrasjon, vil forsikringstaker kunne ha innbetalt forsikringspremie som dekker forsikringstid ut over dette, og forsikringstaker vil da kunne gjøre gjeldende et krav om tilbakebetaling av den delen av forskuddsbetalt premie som tilsvarer gjenstående forsikringstid som fortrinnsberettiget krav i boet, jf. tredje ledd første punktum. For å unngå administrativt krevende småkrav i boet er det i annet punktum åpnet for at departementet kan fastsette en nedre grense for krav om tilbakebetaling av forskuddsbetalt premie som kan meldes i boet med fortrinnsrett. De kravene som faller under en slik fastsatt grense, kan heller ikke gjøres gjeldende som dividendekrav uten fortrinnsrett i boet.

For å unngå uheldige virkninger av opphørsreglene i første og annet ledd, som kan medføre at en kontrakt opphører før kontraktens avtalte forsikringstid og at reglene om automatisk fornyelse ikke kommer til anvendelse, er det viktig at forsikringstakere, forsikrede og andre får informasjon så tidlig som mulig om dette, slik at de kan innrette seg i forhold til opphøret. Det er derfor i fjerde ledd første punktum fastsatt at administrasjonsstyret så tidlig som mulig, og i den utstrekning det er mulig, skal gi forsikringstakere, forsikrede og andre med økonomisk interesse knyttet til forsikringsdekningen skriftlig informasjon om når forsikringen opphører å gjelde med opplysninger om hva som videre skal skje. Mulighetene for slik opplysningsgivning vil både bero på om administrasjonsstyret har fått skaffet seg oversikt over forsikringsforpliktelsene i boet og hvem som er forsikringstakere, forsikrede og andre med økonomiske interesser i forsikringsdekningen. Dette vil nødvendigvis kreve noe tid. Samtidig ligger det i «så tidlig som mulig» at administrasjonsstyret skal prioritere dette og at det ikke nødvendigvis er behov for en omfattende informasjon og oversikt over hva som skal skje videre i bobehandlingen. På vanlig måte er det lagt til grunn i annet punktum at denne informasjonen kan gis elektronisk om det er avtalt elektronisk kommunikasjon med forsikringsforetaket i forsikringsavtalen.

Etter sin ordlyd gjelder også første og annet til fjerde ledd for gjenforsikringer, men gjenforsikringer har ikke fortrinnsrett etter annet ledd, jf. lovutkastet § 21-26. Det er derfor i femte ledd bestemt at departementet kan fastsette nærmere regler om anvendelsen av reglene i paragrafen ved offentlig administrasjon av gjenforsikringsforetak.

Til § 21-28. Opphør av pensjonsordninger i livsforsikrings- og pensjonsforetak

Paragrafen fastsetter regler om opphør av alle typer løpende og premie- eller innskuddsbetalende kollektive og individuelle pensjonsordninger. Løpende livs- og pensjonsforsikringer i livsforsikringsforetak og løpende pensjonsordninger i pensjonsforetak innebærer at medlemmer av pensjonsordningen øker sin opptjente rett etter hvert som tiden går. Dette i motsetning til fripoliser, pensjonsbevis eller pensjonskapitalbevis som ikke er premie- eller innskuddsbetalende og der det ut over tilført avkastning ikke skjer ytterligere opptjening av rett til pensjon.

Et vedtak om offentlig administrasjon vil ikke automatisk stanse opptjening av pensjonsrettigheter i løpende pensjonsordninger. Paragrafen søker å gi en avklaring med hensyn til videre opptjening av rett til pensjon, premiebetaling mv. I reguleringen skilles det mellom selve opphøret av pensjonsordningen, etterfølgende utstedelse av fripoliser, pensjonsbevis og pensjonskapitalbevis for opptjent pensjon og nåverdiberegning av hvilke midler som skal knyttes til dokumentet til sikring av opptjent rett til pensjon ved opphøret. Det skilles videre mellom virksomhet som regnes som livsforsikring (første til tredje ledd) og pensjonsordninger uten forsikringselement (fjerde ledd). Det vises til avsnitt 4.5.4.3 foran.

Første ledd gjelder opphør av kollektive og individuelle pensjonsordninger overtatt etter finansforetaksloven §§ 2-13 og 2-16. Disse opphører senest seks måneder etter den dag vedtaket om offentlig administrasjon etter truffet, jf. første punktum. Pensjonsordningen vil opphøre før seksmånedersfristen dersom beregningsperioden for premie eller innskudd utløper før dette, se forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 annet ledd. Dette som følge av at det etter lovutkastet § 21-25 første ledd bokstavene c) og d) ikke kan skje fornyelse eller forlengelse av kontrakter eller mottakelse av ny årspremie, med mindre myndigheten godkjenner dette. Dette kan for eksempel være aktuelt om tiden mellom vedtak om offentlig administrasjon og utløpet av premie- eller innskuddsberegningsperioden er kort.

For medlemmene av den enkelte pensjonsordning vil opphøret innebære at de ikke vil opptjene ytterligere rett til pensjon. Den allerede opptjente rett til pensjon i form av pensjonskapital eller rett til en ytelse vil de beholde, men den må for fremtiden sikres på en annen måte enn gjennom pensjonsordningen i det livsforsikrings- eller pensjonsforetak som er tatt under offentlig administrasjon. For bedriften som har etablert den kollektive pensjonsordningen som opphører, vil dette innebære at bedriften ikke lenger vil ha en pensjonsordning som tilfredsstiller kravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Bedriften må derfor etablere en ny pensjonsordning i et annet livsforsikrings- eller pensjonsforetak. Før pensjonsordningen kommer til opphør kan det ha skjedd en overdragelse av porteføljen som pensjonsordningen inngår i til et annet forsikrings- eller pensjonsforetak eller broforetak, jf. lovutkastet §§ 21-36 og 21-37. I så tilfelle vil pensjonsordningene løpe videre som tidligere. Det samme gjelder om virksomheten i foretaket fristilles i medhold av lovutkastet § 21-35.

I annet punktum er det vist til den nærmere beskrivelse av kollektiv pensjonsordning som er gitt i finansforetaksloven § 2-16 annet ledd. I tredje punktum er det lagt til grunn at livrenteforsikring med årlig utbetaling skal regnes som individuell pensjonsordning i denne sammenheng. Bestemmelsen i lovutkastet § 21-27 fjerde ledd om at administrasjonsstyret så tidlig som mulig, og i den utstrekning det er mulig, skal gi forsikringstakere, forsikrede og andre med økonomisk interesse knyttet til forsikringsdekningen, skriftlig informasjon om når forsikringen opphører å gjelde med opplysninger om hva som videre skal skje, er i fjerde punktum gitt tilsvarende anvendelse på pensjonsordninger som omfattes av paragrafen her.

I annet leddførste punktum er det presisert at rett til pensjon som er opptjent før administrasjonsvedtaket vil ha fortrinnsrett i boet etter lovutkastet § 21-26. Det samme gjelder opptjening som skjer i perioden etter vedtaket om offentlig administrasjon, men før utløpet av seksmånedersfristen etter første ledd første punktum eller tidligere dersom premie- eller innskuddsberegningsperioden utløper før dette. Forskuddsbetalt premie eller innskudd for opptjening som skulle skjedd etter seksmånedersfristen skal behandles på samme måte som forskuddsbetalt premie etter lovutkastet § 21-27 tredje ledd, jf. annet punktum. Det vises til merknader til dennes bestemmelsen foran.

Tredje ledd knytter seg til hva som skal skje med pensjonsrettighetene ved opphøret av pensjonsordningene. Administrasjonsstyret skal da sørge for at det utstedes fripolise, pensjonsbevis eller pensjonskapitalbevis avhengig av om pensjonsordningen som opphører er henholdsvis ytelsesbasert pensjonsordning, tjenestepensjonsordning eller innskuddsbasert pensjonsordning, jf. foretakspensjonsloven, tjenestepensjonsloven, innskuddspensjonsloven og lov om individuell pensjonsordning. Det vises til avsnitt 4.5.4.3 punkt 3) foran. Dokumentene skal både omfatte rett til fremtidig pensjon og rett til pensjon under utbetaling på administrasjonstidspunktet. Dersom utbetaling av pensjon helt eller delvis er stanset under administrasjonsbehandlingen, skal dokumentet og fortrinnsretten i boet også omfatte ikke-utbetalte pensjonsterminer for tiden før vedtaket og frem til opphøret av pensjonsordningen. Normalt vil det være foretaket under administrasjon som står som utsteder av dokumentene. Hvilke midler som skal knyttes til den enkelte fripolise, pensjonsbevis eller pensjonskapitalbevis følger av lovutkastet § 21-29. Utstedelse av slike dokumenter vil ikke være aktuelt dersom pensjonsordningene overdras til et annet foretak før opphør. I slike tilfeller vil vederlaget bestemme verdien på pensjonsrettighetene, jf. lovutkastet § 21-36.

Fjerde ledd gir bestemmelsene i første til tredje ledd tilsvarende anvendelse ved vedtak om offentlig administrasjon av pensjonskasse eller innskuddspensjonsforetak med kollektive eller individuelle pensjonsordninger uten forsikringselement, jf. finansforetaksforskriften §§ 2-16 tredje ledd og 2-17.

Til § 21-29. Verdiberegning av pensjonsrettigheter

Paragrafen gjelder beregning av opptjente pensjonsrettigheter i eller utgått fra kollektive eller individuelle pensjonsordninger og tilhørende midler, jf. lovutkastet § 21-28 tredje ledd. Hovedformålet med verdiberegningen er å få etablert et grunnlag for forholdsmessig fordeling av foretakets gjenværende kapital (midler) mellom de fordringer som har fortrinnsrett til dekning etter lovutkastet § 21-26. Siden pensjonsrettigheter i stor grad er beregnet for utbetaling i fremtiden, må grunnlaget for en slik forholdsmessig fordeling skje ved at det dannes et felles fordelingsgrunnlag i form av en nåverdiberegning av alle pensjonsrettigheter i boet. Det vises til avsnitt 4.5.4.4 foran.

Nåverdiberegningen kompliseres av at det må skilles mellom ulike typer av pensjonsordninger i denne sammenheng. I dagens marked kan ulike livsforsikrings- og pensjonsforetak tilby følgende typer kollektive pensjonsordninger: 1) Ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger etter foretakspensjonsloven der det enkelte medlem kan ha rett til delvis eller fullt opptjent pensjonsytelse ved opphøret av pensjonsordningen, 2) innskuddsbasert pensjonsordning etter tjenestepensjonsloven med opptjent pensjonsbeholdning og dødelighetsrisiko ved opphør, 3) innskuddspensjonsordning etter innskuddspensjonsloven i livsforsikringsforetak som regnes som livsforsikring, og som har opptjent innskuddspensjonskapital ved opphøret, og 4) innskuddspensjonsordning etter innskuddspensjonsloven uten forsikringselement i pensjonskasse eller annet pensjonsforetak, med opptjent pensjonskapital ved opphør.

I paragrafen skilles det mellom nåverdiberegningen av fordringer på pensjonsytelser i ytelsesbaserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven og pensjonsrettigheter i innskuddsbaserte pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Ved offentlig administrasjon av livsforsikringsforetak vil nåverdiberegningen kompliseres ved at beregningen ofte vil måtte omfatte både rettigheter i ytelsesbaserte pensjonsordninger og i innskuddsbaserte pensjonsordninger. Det vises også til den betydning dette skillet mellom pensjonsordninger har fått i forhold til deling av fortrinnsretten i lovutkastet § 21-26. Det vises for øvrig til avsnitt 5.2.3 foran.

Første ledd regulerer nåverdiberegning av den rett til pensjonsytelse som medlemmer i ytelsesbaserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven har opptjent. Medlemmer av slike ordninger opptjener hvert år en andel av en full pensjonsytelse definert i regelverket for den enkelte pensjonsordning, normalt angitt i prosent av lønn. Nåverdien av en slik ytelse vil være den neddiskonterte verdi av pensjonsytelsene beregnet ut fra rente- og dødelighetsforutsetninger som er rimelige og realistiske på opphørstidspunktet, jf. første punktum. Denne nåverdien vil være en annen enn den beregnede premiereserve i forsikringsforetaket eller pensjonskassen, som følge av at premiereserven er beregnet på en fortsatt tilføring av beregnet forventet avkastning (såkalt garantert rente) og dødelighetsarv frem til uttak av pensjon. Denne renten og dødelighetsarven svarer til de forutsetninger som inngår i premieberegningsgrunnlaget på det tidspunktet de ulike rettighetene ble opptjent. Disse forutsetningene kan være noen helt andre enn de forutsetninger som legges til grunn i markedet på opphørstidspunktet.

Neddiskonteringen vil innebære at det tas hensyn til nåverdien av avkastning og dødelighetsarv som beregnes tilført i tiden fra opphørstidspunktet frem til beregnet uttak av pensjon. I annet punktum er det lagt til grunn at diskonteringsrente skal fastsettes av administrasjonsstyret. Retten til fleksibelt uttak av pensjon gjør at det først på uttakstidspunktet vil være avklart hvor lang tid det er mellom opphøret og uttaket av pensjon. Det må derfor fastsettes en beregningsmessig forutsetning om når uttak av pensjon skal skje. I tredje punktum er det fastsatt at det skal legges til grunn at medlemmene vil utta pensjon ved fylte 67 år. Ved for eksempel lavere lovbestemt pensjonsalder vil departementet kunne fravike dette ved enkeltvedtak eller forskrift i medhold av sjette ledd, se også bemerkningene til bestemmelsen nedenfor.

Annet ledd regulerer nåverdiberegningen av pensjonsrettigheter opptjent i innskuddsbaserte pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven eller innskuddspensjonsloven. Dette omfatter både innskuddspensjonsordninger med og uten forsikringselement, jf. lovutkastet § 21-28 første og fjerde ledd. Nåverdien av disse skal svare til pålydende verdi av de enkelte medlemmers pensjonsbeholdning eller innskuddspensjonskapital ved opphøret av pensjonsordningen, jf. første punktum. Dette gjelder uavhengig av om pensjonsbeholdningen og innskuddspensjonskapitalen forvaltes i egen pensjonskonto for hver arbeidstaker eller om bedriften har investeringsvalget, jf. annet punktum. Det samme gjelder om pensjonskapitalen er knyttet til pensjon under utbetaling. Dersom det er tilknyttet en særskilt avkastningsgaranti til kapitalen i medhold av innskuddspensjonsloven § 3-4 femte ledd, skal nåverdien av denne beregnes i samsvar med reglene i lovutkastet § 21-27 annet ledd tredje punktum.

Beregningsreglene i første og annet ledd skal også gjelde i forhold til nåverdiberegningen av fripoliser, pensjonsbevis og pensjonskapitalbevis som er utstedt før vedtaket om offentlig administrasjon, jf. tredje ledd. Det samme gjelder også for pensjonsytelser som er under utbetaling i den grad vedtaket om offentlig administrasjon medfører at utbetalingen opphører, jf. fjerde ledd. Nåverdien vil da utgjøre både rett til pensjon etter oppgjørstidspunktet (ikke-forfalte utbetalinger) og rett til forfalte pensjonsutbetalinger som ikke er kommet til utbetaling som følge av utbetalingsstans etter vedtaket om offentlig administrasjon, jf. lovutkastet § 21-25 annet ledd. Både tidligere utstedte fripoliser, pensjonsbevis og pensjonskapitalbevis og forfalte og ikke-forfalte pensjonsytelser som ikke er kommet til utbetaling, vil ha fortrinnsrett til dekning etter lovutkastet § 21-26 og være gjenstand for forholdsmessig nedskrivning dersom midlene i boet ikke er tilstrekkelig til å dekke alle forpliktelser med fortrinnsrett, jf. lovutkastet §§ 21-33 og 21-34.

Av femte ledd fremgår det at de beregnede nåverdier etter første til fjerde ledd, skal anvendes som grunnlag for en forholdsmessig fordeling av boets midler. Nåverdiene vil fastsette omfanget av den enkelte forpliktelsens fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26. Dersom boets midler etter dekning av massekrav er mindre enn forpliktelsenes samlede nåverdi, vil det måtte skje en forholdsmessig nedskrivning av forpliktelsene i samsvar med lovutkastet § 21-33 og 21-34. Nåverdiene av forpliktelsene vil også være bestemmende for størrelsen på de midler som skal overføres til et forvaltningsforetak som opprettes i henhold til lovutkastet §§ 21-38 og 21-39 som krisetiltak eller i forbindelse med avvikling. Nåverdien vil således være en kvantifisering av de enkelte krav som legges til grunn ved beregningen av dekningsprosenten i administrasjonsboet.

I sjette ledd er departementet gitt hjemmel til ved enkeltvedtak eller forskrift å fastsette nærmere regler om verdiberegning av pensjonsrettigheter, herunder gjøre unntak i enkelttilfeller fra reglene i paragrafen. Dette kan for eksempel være aktuelt ved lovbestemt lavere pensjonsalder og andre særlige forhold knyttet enkelte pensjonsordninger eller pensjonsforpliktelser.

7.6 Alminnelige regler om krisehåndtering

1) Lovutkastet avsnitt V «Alminnelige regler om krisehåndtering» fremstår som et innledningsavsnitt til de ulike krisetiltak som kan iverksettes etter lovutkastet avsnitt VI. Reglene aktualiseres etter at det er fattet et vedtak om offentlig administrasjon av et foretak. Ved offentlig administrasjon kan foretakets virksomhet videreføres for en periode samtidig som det arbeides med å undersøke mulighetene for videre forsvarlig drift, og uten at andre blir unødig skadelidende. Hovedformålet er å sikre at verdier ikke går tapt. Neste steg vil være en vurdering av om offentlige interesser tilsier at foretaket skal undergis krisehåndtering med sikte på å få videreført viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet for å begrense virkningene til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien. Dersom slike offentlige interesser ikke foreligger skal foretaket i stedet avvikles. Regler om dette er inntatt i lovutkastet § 21-30. For bank og kredittforetak er det i lovutkastet § 20-27 i NOU 2016: 23 lagt vekt på at denne vurderingen og beslutningen skal tas så snart som mulig. Dette som følge av bankenes helt sentrale rolle i samfunnets og enkeltpersoners betalingsstrømmer og daglige aktiviteter. Det samme tidspresset vil ikke foreligge i forhold til forsikrings- eller pensjonsforetak. Som påpekt ovenfor i avsnitt 4.5.5 vil hoveddelen av forvaltningskapitalen og gjelden i forsikrings- og pensjonsforetak være knyttet til fremtidige forpliktelser og ikke-forfalte krav. Dette gir et tidsmessig større rom for vurdering av løsninger som kan sikre videre virksomhet i foretaket eller ved overdragelse av porteføljer og virksomhet til annet foretak. Tilsvarende, dersom det ikke lykkes å få til en videreføring eller overdragelse av virksomheten og det dermed må foretas en avvikling av foretaket, vil en forsvarlig avvikling av et forsikrings- eller pensjonsforetak normalt bli en mer komplisert og tidkrevende operasjon enn en avvikling av en bank. Det vises her også til avsnitt 4.5.4 foran.

Dersom myndigheten har besluttet at foretaket skal undergis krisehåndtering, er det ulike krisetiltak som kan iverksettes, se lovutkastet § 21-31 og avsnitt 4.5.6 foran. Etter någjeldende lovgivning fremgår det generelt at slike myndighetstiltak utformes etter skjønn ut fra en konkret vurdering av foretakets situasjon og i tilfelle fastsettes som vilkår for å sette foretaket i fri virksomhet, jf. finansforetaksloven § 21-15. For bank inneholder krisehåndteringsdirektivet et utførlig regelverk med en hel katalog av ulike krisetiltak som etter myndighetens valg kan benyttes ut fra en vurdering av hva som er i best samsvar med formålene med krisehåndteringen. De fleste av disse krisetiltakene er velkjente hos oss som følge av bankkrisen på 1980- og 1990-tallet, og ligger innenfor rammen av det forvaltningsskjønn finansforetaksloven § 21-15 hjemler. I lovutkastet § 21-31 er det gjort tilpasninger for å ta hensyn til særtrekk ved virksomheten i forsikrings- og pensjonsforetak. Det er også tatt hensyn til behovet for fleksibilitet ved krisehåndteringen av foretak med ulike typer av pensjonsvirksomhet.

Alminnelige regler om anvendelsen av krisetiltak er inntatt i lovutkastet § 21-32. Det er tre viktige prinsipper som inngår i denne sammenheng. For det første, verdivurdering av foretakets eiendeler og forpliktelser. Krisehåndtering av forsikrings- og pensjonsforetak vil normalt medføre inngrep i de forsikredes og andre kreditorers rettigheter i forhold til foretaket. Dette tilsier at beslutninger om anvendelse av krisetiltak blir truffet på grunnlag av et mest mulig pålitelig samlet bilde av foretakets økonomiske stilling basert på en nøktern vurdering av foretakets eierandeler og forpliktelser og av antatt grad av underdekning i foretaket. Før det avgjøres hvilke konkrete krisetiltak som skal iverksettes skal disse forholdene være klarlagt ved en verdsetting av foretaket etter reglene i lovutkastet § 21-21, se merknader ovenfor i avsnitt 7.4. For det andre, valg av krisetiltak som best ivaretar krisehåndteringens formål. Det betyr at myndigheten bør prøve å finne og gjennomføre det eller de krisetiltak som viderefører viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet i størst mulig grad og som begrenser virkninger til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien. For det tredje, krav om at krisehåndtering gir ikke grunnlag for at fordringer og forpliktelser kan dekkes i en annen rekkefølge enn den prioritetsrekkefølge som ville gjelde om forsikrings- eller pensjonsforetaket hadde blitt avviklet. Det vises ellers til avsnitt 4.5.6.1 punkt 3) foran. Dette følges opp av særskilte regler om nedskrivning av fordringer og forsikrings- og pensjonsforpliktelser i lovutkastet §§ 21-33 og 21-34. Bestemmelsene må sees i sammenheng med regelen om fortrinnsrett for forsikrings- og pensjonsforpliktelser i lovutkastet § 21-26. Det vises ellers her til avsnitt 4.5.6.2 foran.

Til § 21-30. Krisehåndtering av foretak

Paragrafen bygger på lovutkastet § 20-27 i NOU 2016: 23. Paragrafen avviker likevel på viktige punkter fra den motsvarende bestemmelse i lovutkastet § 20-27, og har særlig sammenheng med at tidspresset for håndtering av bank eller kredittforetak ikke er like fremtredende for forsikrings- eller pensjonsforetak, se avsnitt 4.5.5 foran og det innledende avsnittet ovenfor.

Etter første ledd skal departementet ved eller etter vedtak om offentlig administrasjon, vurdere om offentlige interesser tilsier at foretaket undergis krisehåndtering etter reglene i avsnittene V og VI med sikte på å få videreført viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet for å begrense virkninger til skade for forsikringstakere, forsikre og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien, eller om foretaket i stedet bør avvikles etter reglene i lovutkastet § 21-39. «Viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet» er definert i lovutkastet § 21-6 fjerde ledd, men innholdet av dette gir seg i prinsippet av konteksten i lovteksten her. Når det gjelder muligheter for videreføring av slik virksomhet, må dette sees i sammenheng med gjennomføring av de krisetiltakene som følger av lovutkastet §§ 21-35 til 21-38.

Bestemmelsen legger opp til at avgjørelsen av om det foreligger offentlige interesser som nevnt, kan tas sammen med eller i etterkant av vedtaket om offentlig administrasjon. Det understrekes igjen at tidsfaktoren på forsikrings- og pensjonsområdet ikke er like avgjørende som på bankområdet. Hoveddelen av forvaltningskapitalen og gjelden i forsikrings- og pensjonsforetak vil være knyttet til fremtidige forpliktelser og ikke-forfalte krav. Dette gir et tidsmessig større rom for vurdering av løsninger som kan sikre videre virksomhet i foretaket eller ved overdragelse av porteføljer og virksomhet til annet foretak. Det vises til avsnitt 4.5.5 foran.

Annet ledd presiserer hva som ligger i kravet til offentlig interesse, og svarer til lovutkastet § 20-27 annet ledd i NOU 2016: 23, jf. også krisehåndteringsdirektivet artikkel 32 nr. 5. Samtidig er det klart at de relevante forhold ved vurderingen vil være til dels andre i forsikrings- og pensjonsforhold enn ved offentlig administrasjon av banker og kredittforetak. Offentlig interesse skal anses å foreligge dersom dette legger til rette for nødvendige og rimelige tiltak for å oppnå ett eller flere av formålene nevnt i første ledd, og en avvikling av foretaket etter reglene i lovutkastet § 21-39 ikke vil ivareta disse formålene i samme grad. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med lovutkastet § 21-32 om prinsipper for krisehåndtering.

Finanstilsynets melding etter lovutkastet § 21-18, samt selve vedtaket om offentlig administrasjon, vil være et utgangspunkt for denne vurderingen. Selv om foretakets økonomiske stilling i hovedsak er klarlagt ved vedtaket om offentlig administrasjon, bemerker likevel Banklovkommisjonen at slike forhold vanskelig kan vurderes før administrasjonsstyret også har fremskaffet en oversikt over foretakets forsikrings- og pensjonsforhold og klarlagt hvilke virkninger offentlig administrasjon må antas å få for den virksomhet foretaket har drevet, særlig for ulike deler av foretakets forsikrings- og pensjonsporteføljer, jf. lovutkastet §§ 21-24 tredje og fjerde ledd og 21-25 annet ledd. Det må således søkes klarlagt i hvilket omfang administrasjonsvedtaket vil medføre oppsigelse, opphør eller bortfall av løpende forsikringer på annen måte (lovutkastet §§ 21-27 til 21-29), og behov for nedsettelse av forsikrings- og pensjonsfordringer etter reglene i lovutkastet §§ 21-33 og 21-34. Det må også undersøkes om det finnes alternativer som vil gjøre det mulig å få videreført porteføljer i eget eller andre foretak, jf. også tredje ledd. Et begrunnet valg mellom krisehåndtering eller avvikling av foretaket og dets virksomhet lar seg derfor vanskelig treffe før administrasjonsstyret har vært i arbeid en tid, og administrasjonsstyrets vurderinger vil naturlig nok utgjøre et viktig beslutningsgrunnlag for myndigheten.

Finansforetaksloven §§ 21-14 og 21-16 inneholder forholdsvis fleksible frister for administrasjonsstyrets arbeidsoppgaver i den første tiden etter at vedtak om administrasjon er truffet, også når det gjelder beslutning om avslutning av krisehåndtering og avvikling av foretaket. Som lagt til grunn ovenfor i avsnitt 4.5.5, antas disse fristene å passe godt ved offentlig administrasjon av forsikrings- og pensjonsforetak og er foreslått videreført i lovutkastet § 21-24 tredje og fjerde ledd og § 21-39 første ledd, men dette er ikke til hinder for at myndigheten treffer vedtak om avvikling på et tidligere tidspunkt. Hovedpoenget er her at avvikling av foretaket etter reglene i lovutkastet § 21-39 forutsetter at det viser seg ikke å foreligge grunnlag for å iverksette eller videreføre allerede iverksatte krisetiltak.

Tredje ledd fremstår som en forlenget bestemmelse og presisering av reglene i første og annet ledd. Det stilles krav om at myndigheten i samsvar med lovutkastet § 21-24 tredje ledd skal sørge for at det foretas en forsvarlig og nøktern vurdering av alternative virkninger for ulike deler av foretakets forsikrings- og pensjonsvirksomhet før det treffes vedtak om at foretaket skal undergis krisehåndtering eller avvikles. En vurdering av om det foreligger offentlige interesser for krisehåndtering vil være nært knyttet til dette. Omvendt vil det som regel være en forutsetning at de ulike krisetiltakenes virkninger for foretakets virksomhet vurderes før det kan fattes en beslutning av om foretaket bør undergis krisehåndtering ut fra offentlige interesser eller avvikles som insolvent.

I fjerde ledd er det endelig fastslått at vedtaket om foretaket skal undergis krisehåndtering eller avvikles, skal meddeles til Finanstilsynet, Norges Bank og i tilfelle Garantiordningen for skadeforsikring. Et slikt vedtak vil ha direkte betydning for slike myndigheter og organers tilnærming til videre håndtering av foretaket, dets virksomhet og kunder, samt forholdet til det offentlige eller samfunnsøkonomien for øvrig.

Til § 21-31. Krisetiltak

Paragrafen bygger på lovutkastet § 20-30 i NOU 2016: 23, men det er foretatt enkelte tilpasninger for å ta hensyn til særtrekk ved virksomheten i forsikrings- og pensjonsforetak. Det er også tatt hensyn til behovet for fleksibilitet ved krisehåndteringen av foretak med ulike typer av pensjonsvirksomhet. Det vises også til avsnitt 4.5.6.1 punkt 3) foran.

Første ledd angir de ulike krisetiltak som det kan treffes vedtak om å anvende. Forutsetningen er at myndigheten etter lovutkastet § 21-30 har kommet til at foretaket, det vil si et foretak som nevnt i lovutkastet § 21-1 første ledd, skal undergis krisehåndtering. Et av krisetiltakene i lovutkastet til kapittel 20 i NOU 2016: 23 er såkalt «bail-in», jf. lovutkastet §§ 20-36 til 20-44. «Bail-in» er nedskrivning og konvertering til egenkapital av alminnelige fordringer. Som følge av virksomhetsbegrensningsreglene i finansforetaksloven §§ 13-1 og 13-2 vil det vesentligste av fordringene i forsikrings- og pensjonsforetak utgjøre forsikrings- og pensjonsforpliktelser og «bail-in» fremstår derfor ikke som et aktuelt krisetiltak for forsikrings- og pensjonsforetak. Av lovutkastet § 21-32 tredje ledd bokstav c) fremgår det imidlertid at alminnelige fordringer på foretaket skal nedskrives eller bortfalle i den utstrekning fordringene ikke kan dekkes av de midler som gjenstår i boet etter at forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett i samsvar med lovutkastet § 21-26 er dekket fullt ut.

Lovutkastet § 20-30 i NOU 2016: 23 er basert på fire overordnede krisetiltak. Siden «bail-in» tiltaket ikke er aktuelt for forsikrings- og pensjonsforetak, opereres det derfor med tre overordnede krisetiltak i oversikten i første ledd ved siden av videreføringen av reglene om fri virksomhet i lovutkastet § 21-35. For det første, overdragelse av forsikrings- og pensjonsvirksomheten i foretaket eller deler av denne til annet foretak, jf. bokstav a). Nærmere regler om dette tiltaket er inntatt i lovutkastet § 21-36. For det andre, overdragelse av hele eller deler av forsikrings- og pensjonsvirksomheten i foretaket til et broforetak som er opprettet for å drive overtatt virksomhet på kommersielle vilkår, jf. bokstav b). Reglene om slik overdragelse og broforetakets virksomhet, er inntatt i lovutkastet § 21-37. For det tredje, deling av forsikrings- og pensjonsvirksomheten i foretaket og overføring av virksomhet til ett eller flere forvaltningsforetak, jf. bokstav c). Nærmere regler om slik overføring og forvaltningsforetakets virksomhet, er inntatt i lovutkastet § 21-38. Deling av virksomhet og overføring til et forvaltningsforetak kan etter omstendighetene også gjøres i et broforetak.

Nedskrivning eller egenkapitalkonvertering av kapitalinstrumenter er som regel tiltak som anvendes før et vedtak om offentlig administrasjon, jf. lovutkastet §§ 21-19 og 21-20. Under krisehåndtering er det forutsatt at slik nedskrivning eller konvertering skal være gjennomført før eller senest samtidig med at andre krisetiltak eventuelt iverksettes, se lovutkastet § 21-32 tredje ledd bokstav b). Slik sett vil et slikt tiltak kunne inngå som innledende element under en krisehåndtering, og således kunne kombineres med de øvrige krisetiltak. Av disse grunner mener Banklovkommisjonen også her at det er hensiktsmessig at nedskrivning eller konvertering til egenkapital av kapitalinstrumenter utstedt av foretaket etter reglene i lovutkastet §§ 21-19 og 21-20, inngår som et opplistet krisetiltak, jf. første ledd bokstav d). Det vises også til bemerkningene til lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 i avsnitt 7.4 foran.

Som ledd i en krisehåndtering vil det også kunne være aktuelt å gjennomføre nedskrivning av fordringer og forsikrings- og pensjonsrettigheter med og uten fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26. Som ledd i prioritetsrekkefølgen, er dette også krisetiltak som inngår i en kronologisk rekkefølge. Nedskrivning av fordringer uten fortrinnsrett, vil være første steg i den grad aksjekapital og andre kapitalinstrumenter som inngår i foretakets ansvarlige kapital er tilstrekkelig til å dekke tap, jf. første ledd bokstav e). Nærmere regler om dette følger av lovutkastet § 21-32 tredje ledd bokstav c) og § 21-33 første ledd. Etter omstendighetene vil det også kunne være aktuelt å foreta en nedskrivning etter reglene i lovutkastet §§ 21-33 og 21-34 av forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26 i forbindelse med gjennomføring av andre krisetiltak, jf. første ledd bokstav f) første punktum. Slik nedskrivning vil bare være aktuelt i den utstrekning forpliktelsene ikke kan dekkes fullt ut i administrasjonsboet etter at kapitalinstrumenter og andre fordringer uten fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26 er nedskrevet fullt ut, jf. lovutkastet § 21-33 annet ledd.

Nedskrivning av forsikrings- og pensjonsrettigheter vil også kunne være den reelle konsekvens av et annet foreslått tiltak, nemlig omdanning av pensjonsfordringer med kontraktfastsatte forpliktelser til pensjonsforpliktelser som medfører at retten til pensjon blir knyttet til verdien til enhver tid av en fastsatt investeringsvalgportefølje, jf. første ledd bokstav f) annet punktum. Adgangen til slik omdanning er i dag basert på frivillighet eller begrenset til overdragelse av fripolisebestanden til annet foretak i forbindelse offentlig administrasjon, se finansforetaksloven § 21-20 første ledd fjerde punktum. Bestemmelsen ble inntatt ved lovendring av 10. februar 2017 nr. 4. Det vises til avsnitt 3.3 foran og merknadene til § 21-33 fjerde ledd nedenfor.

Hvis det ikke lykkes å videreføre forsikrings- og pensjonsforpliktelsene ved tiltak etter lovutkastet §§ 21-35 til 21-38, jf. §§ 21-33 og 21-34, vil foretaket måtte avvikles etter lovutkastet § 21-39, jf. første ledd bokstav g). Dersom det viser seg at de ordinære krisetiltakene ikke er tilstrekkelig, kan det iverksettes offentlige finans- eller støttetiltak. Dette er således ekstraordinære statlige krisetiltak, og er derfor inntatt i oppregningen, jf. første ledd bokstav h). De nærmere regler om slike særskilte krisetiltak er inntatt lovutkastet §§ 21-40 og 21-41.

Annet ledd fastslår at krisetiltakene som nevnt i første ledd kan anvendes enkeltvis eller i kombinasjon. Dette er en viktig hjemmel, ettersom administrasjonsstyrets kartlegging av foretakets virksomhet og muligheter ikke alltid vil gjøre det åpenbart hvilke spesifikke tiltak og handlinger som er mest effektive og hensiktsmessige. Ulike omstendigheter og endringer i prosessen, markedet og oversikten underveis vil kunne tilsi at det iverksettes kombinerende tiltak, eller at det iverksettes andre tiltak enn først planlagt og eventuelt gjennomført. Målet vil uansett være å søke videreføring av foretakets viktige forsikrings- og pensjonsvirksomhet og ellers legge vekt på å begrense virkninger til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien, jf. lovutkastet § 21-32 annet ledd.

I tredje ledd er det bestemt at reglene i dekningsloven kapittel 5 om omstøtelse av disposisjoner som er til skade for et foretaks kreditorer, ikke skal gjelde overføringer av virksomhet, eierandeler, eiendeler eller forpliktelser som foretas i henhold til tiltak som nevnt i første ledd. Bestemmelsen svarer til lovutkastet § 20-31 femte ledd i NOU 2016: 23. Banklovkommisjonen har på samme vis som i lovutkastet kapittel 20 i NOU 2016: 23 ikke sett behov for å gjøre ytterligere unntak fra regler i norsk insolvenslovgivning.

Fjerde ledd bygger på prosedyreprinsippene som fremgår av krisehåndteringsdirektivet artikkel 83 nr. 1 og 2 vedrørende vedtak om anvendelse av krisetiltak. I samsvar med dette skal slike vedtak uten ugrunnet opphold meddeles departementet, administrasjonsstyret, Norges Bank og i tilfelle Garantiordningen for skadeforsikring. Banklovkommisjonen forutsetter for øvrig at myndigheten med bistand fra Finanstilsynet, vil informere andre relevante myndigheter.

Til § 21-32. Alminnelige regler om anvendelsen av krisetiltak

Paragrafen bygger på lovutkastet § 20-31 i NOU 2016: 23 og omhandler en del alminnelige regler om anvendelsen av krisetiltak. Bestemmelsene bygger igjen på ulike bestemmelser fra krisehåndteringsdirektivet. Det vises til avsnitt 4.5.6.1 punkt 3) foran.

Krisehåndtering av forsikrings- og pensjonsforetak vil normalt medføre følelige inngrep i de forsikredes og andre fordringshaveres rettigheter i forhold til foretaket. Dette tilsier at beslutninger om anvendelse av krisetiltak blir truffet på grunnlag av et så vidt mulig pålitelig samlet bilde av foretakets økonomiske stilling basert på en nøktern vurdering av foretakets eiendeler og forpliktelser og av antatt grad av underdekning i foretaket. Før det treffes konkrete krisetiltak skal derfor disse forhold være klarlagt ved en verdsetting av foretaket etter reglene i lovutkastet § 21-21, jf. første ledd. Banklovkommisjonen viser til at tilsvarende regel følger av lovutkastet § 21-21 første ledd. Det er likevel en meget viktig inngangsregel i forhold til eventuell iverksettelse av krisetiltak, og er derfor også reflektert i bestemmelsen her. En verdivurdering vil danne et viktig bakteppe for å avgjøre om det er tilstrekkelig grunnlag for videreføring av virksomheten gjennom krisehåndtering eller om virksomheten bør avvikles.

I annet ledd er de overordnede prinsipper og betraktninger rundt formålene ved krisehåndtering, inntatt. I realiteten beror iverksetting av tiltakene på forvaltningsskjønn, men formålene ved krisehåndtering legger i prinsippet visse føringer på hvilke momenter som skal vektlegges ved valg av krisetiltak sammen med forholdsmessighetsprinsippet i lovutkastet § 21-4 første ledd. Banklovkommisjonen viser til at ingen av momentene kan sies å være av viktigere karakter enn andre, og systematikken i bestemmelsen gir derfor ikke uttrykk for noen prioritetsrekkefølge mellom de ulike formålene. Myndigheten skal ved valg av krisetiltak søke å få videreført viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet dersom omstendighetene og vurderingen av foretakets posisjon viser at dette er mulig. En videreføring av virksomheten vil også være et viktig moment i forhold til hensynet til forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien, jf. lovutkastet § 21-6 fjerde ledd. Ellers skal myndigheten legge vekt på å begrense virkninger til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien. I dette ligger også et overordnet mål om at myndigheten skal forsøke å minimalisere kostnadene ved krisehåndteringen og unngå verdiforringelser. Reglene om fortrinnsrett til dekning for krav som følger av forsikrings- og pensjonsavtaler, bygger også opp om dette. Begrensninger av skade som nevnt vil etter omstendighetene også kunne omfatte bruk av offentlige finansielle støttetiltak. Det vises i den sammenheng blant annet til lovutkastet §§ 21-40 til 21-41, selv om slik støtte også kan tenkes gitt i andre former.

Tredje ledd angir generelle regler og krav som myndigheten skal sørge for oppfylles ved anvendelsen av reglene om krisetiltak i lovutkastet avsnitt VI, samt avsnitt VII om tilleggsbeføyelser. En viktig del av dette er prioritetsrekkefølgen mellom de ulike krav, jf. også lovutkastet § 21-25 første ledd bokstav g). Etter bokstav a) skal myndigheten sørge for at aksje- og eierkapitalen bærer tap først. Dette omfatter også egenkapitalbeviseiere, jf. lovutkastet § 21-6 annet ledd. Videre skal myndigheten sørge for at kapitalinstrumenter som omfattes av reglene i lovutkastet §§ 21-19 og 21-20, blir nedskrevet for å dekke tap og i tilfelle konvertert til egenkapital før eller samtidig med anvendelsen av krisetiltak som vil medføre tap for fordringshavere som nevnt i bokstavene c) og d), jf. bokstav b). I forlengelsen av dette er det i bokstav c) fastslått at foretakets fordringshavere uten fortrinnsrett til dekning etter lovutkastet § 21-26, deretter tar udekket tap i samsvar med prioritetsrekkefølgen ved konkurs. Etter slik tapsdekning, er det i bokstav d) bestemt at forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper med fortrinnsrett til dekning etter lovutkastet § 21-26, tar tap som ikke kan dekkes på annen måte, ved en forholdsmessig nedskrivning av deres fordringer etter reglene i lovutkastet §§ 21-33 og 21-34.

Ut over prioritetsrekkefølgen er det i bokstavene e) til g) inntatt visse andre generelle prinsipper som myndigheten skal sørge for blir oppfylt ved anvendelsen av krisetiltak. For det første at fordringshavere innenfor samme gruppe så vidt mulig behandles likt, jf. bokstav e). Det vises for øvrig til drøftelsene av dette prinsippet i forhold til forsikringsforpliktelsenes fortrinnsrett i avsnitt 5.2.2 foran. For det andre at reglene i lovutkastet avsnitt VIII om vern blir fulgt ved anvendelsen av krisetiltak, jf. bokstav f). Det vises her til bemerkningene til disse bestemmelsene i avsnitt 7.9 nedenfor. Dette omfatter blant annet at det ikke kan gjennomføres krisetiltak som vil medføre at fordringshavere ikke vil oppnå en dekning av sine krav som minst tilsvarer den dekning de ville ha oppnådd ved en avvikling av foretaket etter reglene i lovutkastet § 21-39, jf. lovutkastet § 21-46. For det tredje skal myndigheten så vidt mulig ha underrettet arbeidstakerne i foretaket under administrasjon før krisetiltak settes i verk, og ha gjort seg kjent med deres synspunkter, jf. bokstav g).

Til § 21-33. Nedskrivning av fordringer og forsikrings- og pensjonsforpliktelser

Nedskrivning av fordringer og forpliktelser vil være nødvendig i de tilfeller forpliktelsene i boet er større enn verdien av boets samlede aktiva og egenkapital og annen ansvarlig kapital ikke er tilstrekkelig til å dekke tapet, se ovenfor i avsnittene 4.4.3.5 og 4.5.4.5. En nedskrivning innebærer at fordringer og forpliktelser oppnår en lavere dekning eller en fremtidig sikring som er lavere enn fordringens pålydende eller forpliktelsens beregnede nåverdi, jf. lovutkastet § 21-27 annet ledd tredje punktum og § 21-29. Nedskrivningen vil skje i sammenheng med gjennomføring av de ulike krisetiltak som fremgår av lovutkastet avsnitt VI. Nedskrivning kan derfor både ha til formål å sikre grunnlag for overdragelse av fordringene til annet foretak, etablere kapitalgrunnlag for videre virksomhet i foretaket eller kapitalgrunnlag for etablering av et broforetak eller et forvaltningsforetak. Et forvaltningsforetak kan både etableres som ledd i en krisehåndtering eller som et ledd i en avvikling av foretaket.

Paragrafen må sees i sammenheng med lovutkastet § 21-32 tredje ledd og den prioritetsrekkefølge for dekning som der fremgår. Dette innebærer blant annet at fordringer først kan nedskrives etter at aksje- og eierkapital og ansvarlig kapital er fullt nedskrevet, jf. lovutkastet § 21-32 tredje ledd bokstavene a) og b). Før forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett kan nedskrives, må alle fordringer uten fortrinnsrett være brukt til dekning av tap, jf. lovutkastet § 21-32 tredje ledd bokstavene c) og d). Det er videre en forutsetning for gjennomføringen av krisetiltaket og nedskrivningen av fordringer og forsikrings- og pensjonsforpliktelser i denne sammenheng, at nedskrivningen vil medføre at dekningen av kravene ikke blir minst tilsvarende den dekning de ville ha oppnådd ved en avvikling av foretaket etter reglene i lovutkastet § 21-39. jf. lovutkastet § 21-46 annet ledd.

Sammen med lovutkastet § 21-34 angir paragrafen hvordan nedskrivning av fordringer uten fortrinnsrett og forpliktelser med fortrinnsrett skal skje dersom vilkårene for dette er til stede.

Første ledd gjelder nedskrivning av fordringer uten fortrinnsrett til dekning etter lovutkastet § 21-26. Dette vil være fordringer som ikke følger av forsikrings- eller pensjonsavtale, men som heller ikke anses som kapitalinstrumenter, jf. lovutkastet §§ 21-19 og 21-20. Slike fordringer kan først nedskrives etter at kapitalinstrumenter er nedskrevet fullt ut etter lovutkastet § 21-32 tredje ledd bokstavene a) og b). Nedskrivningen kan bare skje i den utstrekning det ikke er dekning for disse i boet etter at dekning av massekrav og forpliktelser med fortrinnsrett er dekket fullt ut, jf. lovutkastet § 21-21.

Nedskrivning av forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26 kan etter annet ledd bare skje i de tilfeller hvor reglene i lovutkastet §§ 21-34 til 21-39 åpner for dette, og bare dersom fordringer uten fortrinnsrett er blitt nedskrevet fullt ut i samsvar med første ledd. Reglene i lovutkastet §§ 21-34 til 21-39 åpner for nedskrivning av forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett ved følgende tilfeller:

• videreføring av virksomhet i foretaket, jf. lovutkastet § 21-35 annet ledd annet punktum,

• overdragelse av virksomhet til et annet foretak, jf. lovutkastet § 21-36 tredje ledd annet punktum,

• overdragelse av virksomhet til broforetak, jf. lovutkastet § 21-37 tredje ledd,

• overføring til forvaltningsforetak, jf. lovutkastet § 21-38 første ledd annet punktum, og

• avvikling, jf. lovutkastet § 21-39 fjerde ledd.

Av tredje ledd fremgår det at i tillegg til en nedskrivning av forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett i den grad aktiva i boet ikke er tilstrekkelig til å dekke disse fullt ut i tillegg til massekrav, kan det skje en nedskrivning for å dekke kapitalbehov ved videreføring av foretaket, overdragelse av virksomhet til annet foretak, etablering av broforetak eller et forvaltningsforetak. Forutsetningen er at slik videreføring av virksomheten vil begrense tap og virkninger til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper. Dette innebærer at en nedskrivning av forsikrings- og pensjonsforpliktelsene beregningsmessig ville ha blitt større dersom foretaket hadde blitt avviklet enn ved en nedskrivning som følge av manglende dekning og kapitalbehov ved videreføring i foretaket, annet overtakende foretak, broforetak eller forvaltningsforetak. I dette ligger en erkjennelse av at det ved forsikrings- og pensjonsforetak vil være behov for å sikre restrisiko og eksisterende pensjonsrettigheter som først kommer til utbetaling en gang i fremtiden på en eller annen måte og at administrasjonsboet ikke er et egnet instrument til å gjøre dette.

Dersom vilkårene for nedskrivning av forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett etter annet og tredje ledd er oppfylt, kan kontraktfastsatte forpliktelser i henhold til pensjonsordninger overtatt av foretaket etter fjerde ledd første punktum, omdannes til pensjonsforpliktelser som er knyttet til verdien av en fastsatt investeringsvalgportefølje til enhver tid. Dette omfatter både pensjonsforpliktelser som omfattes av løpende pensjonsordninger, men også fripoliser som er utstedt før vedtaket om offentlig administrasjon og fripoliser som er utstedt som følge av opphør av pensjonsordningen i samsvar med lovutkastet § 21-28 tredje ledd. Etter lovutkastet § 21-31 første ledd bokstav f) annet punktum er dette å anse som en nedskrivning. Det vises for øvrig til medlemmet Skomsvolds merknad i avsnitt 4.5.4.3 punkt 3) foran, der dette medlemmet gir uttrykk for at omdanning av fripoliser bør kunne skje til rettigheter med investeringsvalg og uten dødelighetsarv. I denne forbindelse har Banklovkommisjonen vist til at det ikke foreslås konkrete regelendringer på dette området, men at dette ikke utelukker at et administrasjonsstyre kan vurdere dette som en konkret løsning i det enkelte tilfelle ut fra en vurdering av dødelighetsforutsetninger, utbetalingstid og hensynet til likebehandling av de forsikrede.

Omdanningen gjør det mulig å nedskrive livsforsikringsforetakets ytelsesbaserte pensjonsordninger gjennom en omdanning til investeringsvalg for den enkelte arbeidstaker, jf. foretakspensjonsloven § 11-2. Bestemmelsen gir mulighet for omdanning til investeringsvalg uten at den enkelte pensjonsordning må bringes til opphør og det må utstedes fripoliser i samsvar med lovutkastet § 21-28. En slik omdanning vil innebære at årlige avkastningsforpliktelser i forhold til de enkelte pensjonsordninger bortfaller. Dette vil kunne redusere behovet for en nedskrivning av forpliktelsenes nåverdi på annen måte, jf. lovutkastet § 21-29 første ledd. Forutsetningen for omdanning er at dette vil begrense virkningene til skade for forsikringsforetakere og forsikrede, eller legge til rette for krisetiltak som vil gi et slikt resultat. En slik omdanning vil blant annet kunne gi grunnlag for en overdragelse til annet foretak til en verdi som gjør at det ikke er behov for ytterligere nedskrivninger av forpliktelsene. I annet punktum er det lagt til grunn at utvalget av fordringshavere skal forelegges spørsmålet om omdanning til uttalelse før vedtak om omdanning treffes, jf. lovutkastet § 21-24 tredje ledd.

Det følger av lovutkastet § 21-34 første ledd annet punktum at det skal tas utgangspunkt i nåverdien av den enkelte forpliktelse ved nedskrivning. Nåverdien av kontraktfastsatte forpliktelser vil følge av lovutkastet § 21-29 første ledd. Omdanning til investeringsvalg skal således ta utgangspunkt i forpliktelsenes nåverdi og ikke i premiereserven knyttet til de enkelte rettigheter slik som er tilfellet ved frivillig omdanning av fripoliser til fripoliser med investeringsvalg etter foretakspensjonsloven § 4-7 a.

Til § 21-34. Forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett

Paragrafen fastsetter nærmere regler om hvordan nedskrivning av forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-33 annet til fjerde ledd skal skje. Etter første ledd første punktum skal det samlede nedskrivningsbeløpet fordeles forholdsmessig mellom fordringshaverne. Utgangspunktet er således at alle forsikrings- og pensjonsforpliktelser skal bære samme forholdsmessige andel av nedskrivningsbehovet etter lovutkastet § 21-33 annet og tredje ledd så langt det lar seg gjøre, jf. lovutkastet § 21-32 tredje ledd bokstav e). Bestemmelsen må imidlertid sees i sammenheng med lovutkastet § 21-26 annet ledd annet punktum og tredje ledd annet punktum. Fortrinnsretten til dekning er i lovutkastet § 21-26 annet og tredje ledd for forpliktelser med investeringsvalg og andre forpliktelser i livsforsikrings- og pensjonsforetak, blitt delt i forhold til eiendeler knyttet til de ulike kapitalforvaltningsporteføljene i foretaket. Dette får også betydning for beregningen av nedskrivningsbehovet for de ulike forpliktelsene. Det vises til avsnitt 5.2.3 punkt 3) foran.

Etter annet punktum skal fordelingen av nedskrivningsbehovet foretas ut fra forholdet mellom nåverdien av den enkelte forpliktelse og samlet nåverdi av forpliktelsene med fortrinnsrett til dekning i administrasjonsboet, jf. lovutkastet § 21-26 annet ledd annet punktum og tredje ledd annet punktum. Beregningsgrunnlaget for den forholdsmessige fordelingen av nedskrivningsbehovet, vil dermed være nåverdiberegningen av den enkelte forpliktelse etter lovutkastet §§ 21-27 annet ledd tredje punktum og 21-29. Dette er slått fast i annet ledd. Første punktum legger til grunn at nåverdien av skadeforsikringer og risikoforsikringer som omfattes av lovutkastet § 21-27, skal beregnes ut fra renteforutsetningen på opphørstidspunktet etter lovutkastet § 21-27 annet ledd. Nåverdien av pensjonsrettigheter i livsforsikrings- og pensjonsforetak som omfattes av lovutkastet § 21-28 skal nåverdiberegnes i samsvar med lovutkastet § 21-29, jf. annet punktum. Dette gjelder uavhengig av om forpliktelsene er knyttet til pensjonsordninger eller fripoliser, pensjonsbevis eller pensjonskapitalbevis. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene ovenfor. Nåverdien er således en kvantifisering av det enkelte krav som legges til grunn ved beregningen av dekningsprosenten i administrasjonsboet og den forholdsmessige fordelingen av boets midler.

7.7 Gjennomføring av krisetiltak

Lovutkastet avsnitt VI «Gjennomføring av krisetiltak» inneholder først og fremst reglene om den konkrete krisehåndteringen. Dette omfatter ulike tiltak som etter omstendighetene kan legge til rette for å videreføre viktig forsikring- og pensjonsvirksomhet, jf. lovutkastet §§ 21-35 til 21-38, jf. også lovutkastet § 21-32 annet ledd.

Opplegget i lovutkastet §§ 21-35 til 21-38 svarer i det store og hele til opplegget og de aktuelle krisetiltak i finansforetaksloven §§ 21-15 og 21-16 første ledd, jf. loven § 21-20. Hovedgrepet i lovutkastet avsnitt VI er det samme som i gjeldende lovgivning, og innebærer at det fortsatt er opp til myndigheten å velge krisetiltak ved et forvaltningsvedtak basert på alminnelige prinsipper for forvaltningsskjønn i det enkelte tilfelle, jf. også lovutkastet § 21-32 og de innledende bemerkninger til lovutkastet avsnitt V i avsnitt 7.6 foran. «Regelverket» er således fortsatt i det alt vesentlige en samling av vide hjemler for ulike typer av enkeltvedtak. Det vises også her til avsnitt 4.5.6.1 foran. Det er imidlertid i lovutkastet inntatt uttrykkelige og til dels utførlige regler om de enkelte krisetiltak, det vil si overdragelse av virksomhet, broforetak og utskilling av virksomhet til et eller flere forvaltningsforetak. Det er også tatt hensyn til at en god del forsikrings- og pensjonsforpliktelser ikke kan gjøres opp ved et kontantbeløp, men må sikres forvaltning og administrasjon frem til utbetaling kan skje i form av løpende pensjonsytelser eller erstatningsutbetalinger. I en slik sammenheng kan muligheten for etablering av forvaltningsforetak brukes som et hjelpemiddel, se lovutkastet §§ 21-38 og 21-39, hvor det ikke er mulig å videreføre virksomhet på kommersielt grunnlag.

I tillegg omfatter avsnittet reglene om avvikling av forsikrings- og pensjonsforetak, enten fordi det ikke besluttes å sette foretaket under krisehåndtering eller krisehåndteringen ikke viser seg å gi grunnlag for videreføring av virksomheten, jf. lovutkastet § 21-39.

Viktige forutsetninger for valg av krisetiltak ved krisehåndtering av et forsikrings- eller pensjonsforetak vil være de forhold som er regulert i lovutkastet avsnittene IV og V. Dette omfatter for det første, avgrensning av hvilke forpliktelser som omfattes av administrasjonen og opphørsreglene for løpende forsikringsforhold i lovutkastet §§ 21-27 og 21-28. For det annet, at forsikrings- og pensjonsforpliktelsene har fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26 til dekning i alle foretakets eiendeler etter dekning av massekrav. Denne fortrinnsretten gir imidlertid ikke forsikrings- og pensjonsforpliktelser vern mot nedskrivning i tilknytning til gjennomføring av krisetiltak, jf. lovutkastet §§ 21-33 og 21-34. For det tredje, pensjonskravenes egenart gjør at de ikke kan komme til utbetaling som et kapitalbeløp, men bare som en løpende pensjon fra bestemte tidspunkt fastsatt i pensjonsplan i henhold til gjeldende lovgivning. Krisetiltakene må derfor legge til rette for en sikring og forvaltning av disse forpliktelsene inntil de er ferdig utbetalt Heller ikke risiko i form av mulige fremtidige erstatningsutbetalinger som følge av alle inntrådte forsikringstilfeller vil nødvendigvis kunne gjøres opp innenfor en avgrenset tidsperiode, også mulige fremtidige erstatningsutbetalinger vil derfor måtte sikres i form av avsetninger inntil utbetaling kan skje eller risikoen for krav er bortfalt. Dette vil også gjelde dersom det bestemmes at foretaket skal avvikles etter lovutkastet § 21-39.

Banklovkommisjonen har i avsnitt 4.5.8 ovenfor lagt til grunn at det vil kunne skape forutberegnelighet om det i lovverket etableres visse kjøreregler for når det kan være aktuelt med statlige krisetiltak uten at dette på noen måter binder de bevilgende myndigheter eller departementet til at det skal ytes slik støtte. Regler om statlige krisetiltak er inntatt i lovutkastet §§ 21-40 og 21-41.

Til § 21-35. Videreføring av virksomhet

Paragrafen bygger på finansforetaksloven § 21-15, jf. også § 21-20. Det vises her til Ot.prp. nr. 63 (1995-1996) avsnitt 8.1 side 54 og den nærmere beskrivelsen av gjeldende regler i avsnitt 4.5.6.2 punkt 1) foran.

Banklovkommisjonen anser det som viktig og hensiktsmessig at en krisehåndtering etter lovutkastet her også inneholder en slik mulighet for videreføring av foretakets virksomhet, se avsnitt 4.5.6.2 punkt 2) og 3) foran. En videreføring av viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet i foretaket kan fremstå som den beste måten å ivareta offentlige interesser og begrense skadevirkninger for forsikringstakere, sikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien, jf. lovutkastet § 21-32 annet ledd.

I samsvar med dette er det i første ledd fastslått at dersom det ved krisetiltak eller på annen måte kan skaffes et tilstrekkelig økonomisk grunnlag for betryggende virksomhet, kan departementet beslutte at foretaket skal settes i fri virksomhet for å få videreført forsikrings- og pensjonsvirksomhet helt eller delvis. Hva som vil kunne anses som tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videre drift, vil bero på en konkret vurdering av foretakets økonomiske stilling og utsiktene til å gjenopprette soliditeten i det enkelte tilfelle, se ovenfor i avsnitt 4.5.6.2 punkt 2). Det forholdet at foretaket er satt under offentlig administrasjon innebærer at foretaket har vært ansett som insolvent eller må ventes i nær fremtid å bli insolvent, jf. lovutkastet § 21-22. For å skaffe grunnlag for videreføring av virksomheten må det dermed skaffes til veie kapital som gjør at foretaket igjen blir solvent og som i tillegg gir grunnlag for forsvarlig drift.

Kapitalgrunnlag for videre drift kan tenkes skaffet gjennom overdragelse av virksomhet som reduserer foretakets risiko og dermed gir en reduksjon av kapitalkravene, anskaffelse av ekstern kapital eller gjennom nedsettelse av eierkapital og nedsettelse og konvertering av ansvarlig lånekapital i samsvar med lovutkastet §§ 21-19 og 21-20. Dette vil etter omstendighetene – og i samsvar med prioritetsrekkefølgen – kunne omfatte forpliktelser med og uten fortrinnsrett, jf. også forutsetningen i lovutkastet § 21-26 første ledd. Annet ledd omhandler slike tiltak. Etter første punktum kan det i beslutning etter første ledd fastsettes at kapitalinstrumenter og andre fordringer uten fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26 skal nedsettes i samsvar med reglene i lovutkastet § 21-33. Det vil si i den utstrekning det ikke er dekning for forpliktelsene i administrasjonsboet, jf. bemerkningene til denne bestemmelsen i avsnitt 7.6 foran. Det kan også fastsettes at forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett skal settes ned eller omdannes etter reglene i lovutkastet §§ 21-33 og 21-34 i den grad eiendelene i boet ikke er tilstrekkelig til å dekke disse forpliktelsene. Dette innebærer at forpliktelsene reduseres slik at foretaket kommer i balanse ved at forpliktelsene nedsettes slik at de svarer til eiendelene i foretaket. Dette vil etter omstendighetene også kunne innebære en omdanning av de kontraktfastsatte forpliktelser til pensjonsforpliktelser som er knyttet til verdien av en fastsatt investeringsvalgportefølje til enhver tid. Det vises ellers til bemerkningene til disse bestemmelsene i avsnitt 7.6 foran.

For å kunne få til en videreføring av virksomheten kan det også bli nødvendig med ytterligere nedskrivelser for å kunne skaffe til veie ansvarlig kapital som minst svarer til regelverkets minstekrav til ansvarlig kapital, jf. finansforetaksloven kapittel 14. Dersom andre krisetiltak vil påføre forsikringsforpliktelsene mindre tap i form av lavere nedskrivninger av forpliktelsene, vil ikke videreføring av virksomheten i form av at foretaket settes i fri virksomhet være aktuelt, jf. lovutkastet § 21-46. Det vises til lovutkastet § 21-33 tredje ledd om at nedskrivning av forsikrings- og pensjonsforpliktelser til kapitalbehov bare kan skje dersom det må antas at krisetiltaket vil begrense tap og virkninger til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper. Dette er regulert i tredje ledd. Banklovkommisjonen viser her til at ofte vil forholdene være slik at en overdragelse til annet foretak fremstår som billigere, men det kan likevel dreie seg om virksomhet som ikke lar seg overdra, og for slik virksomhet kan en videreføring derfor fremstå som et bedre alternativ.

Fjerde ledd omhandler de prosessuelle regler knyttet til vedtak om videreføring av foretakets virksomhet. Etter første punktum er det administrasjonsstyret som utarbeider utkast til beslutning etter paragrafen. Beslutningen kunngjøres etter reglene i lovutkastet § 21-22 tredje ledd, jf. annet punktum. Dette innebærer blant annet at det meldes til Foretaksregisteret og kunngjøres i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon. Banklovkommisjonen har i avsnitt 4.5.6.2 punkt 2) vist til at dersom administrasjonsstyret skal lykkes i å få til en videreføring av virksomheten, vil det være viktig å skaffe en bred tilslutning om dette for at foretaket skal ha en tilstrekkelig kundemasse å kunne basere den videre virksomheten på. Videreføringen vil derfor i praksis måtte basere seg på forhandlinger for å skaffe til veie ny kapital og bred støtte blant fordringshavere slik at de ser fordelene av at virksomheten drives videre i foretaket selv om de blir påført tap gjennom nedskrivninger. For å skaffe slik oppslutning vil blant annet et utvalg av fordringshavere spille en viktig rolle, jf. lovutkastet § 21-24 tredje ledd annet punktum. Administrasjonsstyret skal videre – og i samsvar med gjeldende rett, jf. finansforetaksloven § 21-15 fjerde ledd – sørge for at nyvalg av tillitsmenn i foretaket, jf. tredje punktum. Som etter gjeldende rett kan også Finanstilsynet fastsette overgangsregler, jf. fjerde punktum.

Til § 21-36. Overdragelse av virksomhet til annet foretak

Banklovkommisjonen har ansett det som hensiktsmessig å innta klare regler om overdragelse av virksomhet til annet foretak under krisehåndtering, og har i den forbindelse sett hen til lovutkastet § 20-32 i NOU 2016: 23. Paragrafen her er imidlertid forenklet på enkelte punkter, samt at den er tilpasset de særlige forhold ved overdragelse av virksomhet som gjør seg gjeldende på forsikring- og pensjonsområdet. Det vises ellers til avsnitt 4.5.6.3 foran.

I første ledd er det inntatt overordnede regler knyttet til overdragelse av virksomhet til annet foretak. Etter første punktum kan myndigheten inngå avtale på kommersielle vilkår om at foretaket skal slås sammen med, eller at forsikring- og pensjonsvirksomhet i foretaket skal overdras til, annet foretak forutsatt at dette foretaket har tillatelse etter finansforetaksloven kapittel 12 til å overta og drive den virksomhet som overdras. Overdragelsen kan gjelde hele virksomheten i foretaket, men også deler av virksomheten. Hvis bare en del av virksomheten blir overdratt vil resten av virksomheten måtte håndteres i samsvar med krisetiltak etter lovutkastet §§ 21-37 til 21-39. Henvisningen til finansforetaksloven kapittel 12 innebærer blant annet at Finansdepartementet må gi tillatelse til overdragelsen. Banklovkommisjonen viser også til at ettersom det kun er et begrenset antall finansforetak som omfattes av reglene i lovutkastet kapittel 21, vil henvisningen til overtakende «foretak» (erververen) først og fremst omfatte forsikrings- og pensjonsforetak med konsesjon i henhold til loven §§ 2-12 til 2-17. Annet punktum fastslår at vederlag fra erververen tilfaller foretaket. Vederlaget vil da kunne brukes til dekning av gjenstående forpliktelser i boet. Dette gjelder i den grad det ikke er foretatt en utstedelse av aksjer i foretaket. For det tilfellet at det er utstedt aksjer, vil vederlagsreglene i annet ledd komme til anvendelse. Forholdet til foretakets eiere, fordringshavere og tredjeparter under en slik overdragelse, er regulert i tredje punktum, og fastslår – i samsvar med prinsippet om den offentligstyrte overdragelsen – at disse ikke kan utøve noen rett i forhold til de eiendeler og forsikrings- og pensjonsforpliktelser som overdragelsen omfatter. Det vises for øvrig til at reglene om vern inntatt i lovutkastet avsnitt VIII, kommer til anvendelse. Det følger blant annet der at ulike motregningsordninger og sikkerhetsrettigheter skal ha vern ved overdragelse som nevnt i paragrafen her, se særlig lovutkastet § 21-47.

Om den praktiske gjennomføringen av overdragelse av forsikrings- og pensjonsvirksomhet, vises det til vurderingene inntatt i avsnitt 4.5.6.3 foran. For skadeforsikringer medfører opphørsfristen på tre måneder etter vedtak om offentlig administrasjon i henhold til lovutkastet § 21-27 at overdragelse av virksomhet til andre foretak ikke fremstår som like aktuell. For skadeforsikring vil derfor avvikling fremstå som mest aktuelt, men overdragelse kan blant annet være aktuelt ved nisjeprodukter og lignende der andre foretak kan ha en spesiell interesse i å få kontakt med kundene. For livsforsikringer og pensjonsordninger beror muligheten for overdragelse på virksomhetens art, herunder hvilken risiko som er knyttet til avkastning, dødelighet og utbetalingstid til den porteføljen som overdras og hvordan denne risikoen er plassert.

Annet ledd regulerer de tilfeller hvor det er foretatt utstedelse av aksjer i foretaket etter at det er satt under offentlig administrasjon, jf. lovutkastet § 21-6 annet ledd. Dette innebærer også at reglene om erverv av kvalifiserte eierandeler i finansforetaksloven kapittel 6 kommer til anvendelse. Etter første punktum kan således overdragelse som nevnt i første ledd, også foretas ved at myndigheten selger eierandeler utstedt av foretaket. Henvisningen til første ledd innebærer blant annet at kravet om salg på kommersielle vilkår og kravet om at overtakende foretak har tillatelse etter finansforetaksloven kapittel 12, også kommer til anvendelse. Annet punktum er en utvidelse av første ledd tredje punktum med henblikk på at det her dreier seg om overdragelse av eierandeler utstedt av foretaket. I samsvar med dette er det fastslått at salg kan foretas uten samtykke fra eiere, foretakets fordringshavere eller tredjeparter, og uten at formelle krav etter kontrakt eller i selskaps- eller verdipapirlovgivningen blir overholdt. Eierne og fordringshavere kan imidlertid ikke behandles dårligere enn hva som ville vært tilfellet dersom foretaket ble avviklet, jf. lovutkastet § 21-46 første ledd. Det vises før øvrig til at de berørte parter vil kunne få beslutningen overprøvd ved forvaltningsrettslig klage og i tilfelle ved søksmål om gyldigheten av beslutningen, se lovutkastet § 21-52. Vederlaget fra kjøper tilfaller eierne av aksjene, jf. tredje punktum. I den grad overdragelsen innebærer en posisjonering med kvalifisert eierandel, er det i fjerde punktum fastslått at ervervet bare kan gjennomføres i henhold til tillatelse fra departementet etter reglene i finansforetaksloven kapittel 6.

Forholdet til foretakets fordringer uten fortrinnsrett og forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26 i forbindelse med en overdragelse, er inntatt i tredje ledd. Etter første punktum kan det for vedtak om overdragelse som nevnt i første og annet ledd fastsettes at kapitalinstrumenter og andre fordringer uten fortrinnsrett til dekning skal nedsettes i samsvar med reglene i lovutkastet § 21-33. I den grad det er behov for det kan det også fastsettes at forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26 skal nedsettes eller omdannes etter reglene i lovutkastet §§ 21-33 og 21-34, jf. annet punktum. Som nevnt i bemerkningen til lovutkastet § 21-35 annet ledd annet punktum, innebærer dette at forpliktelsene reduseres slik at foretaket kommer i balanse ved at forpliktelsene nedsettes slik at de svarer til eiendelene i foretaket. Dette vil etter omstendighetene også kunne innebære en omdanning av de kontraktfastsatte forpliktelser til pensjonsforpliktelser som er knyttet til verdien av en fastsatt investeringsvalgportefølje til enhver tid. Det vises ellers til bemerkningene til disse bestemmelsene i avsnitt 7.6 foran.

Fjerde ledd regulerer forholdet til erververen og retten til videre drift av foretakets virksomhet etter overdragelse som nevnt i første og annet ledd. Første punktum omhandler forholdet til ulike systemer og ordninger som foretaket har vært medlem i tidligere, og som er avgjørende for foretakets videre drift og virksomhet. Det er således bestemt at erververen også har rett til fortsatt medlemskap i og tilgang til betalings-, avregnings- og oppgjørssystemer, regulerte markeder for finansielle instrumenter, og garantiordninger for forsikringsforpliktelser og investorbeskyttelse. Forutsetningen er naturligvis at erververen oppfyller medlemskaps- og deltakervilkårene. Som en sikkerhetsventil for videre tilgang til slike systemer og ordninger, er det i annet punktum likevel slått fast at selv om vilkårene ikke er oppfylt, kan myndigheten fastsette at erververen skal ha rett til medlemskap og tilgang til slike systemer og ordninger for en periode på inntil 24 måneder, med adgang til å søke om fornyelse av slik rett. Det må antas at et slikt unntak vil vurderes opp mot de formål som følger for anvendelse av krisetiltak, særlig lovutkastet § 21-32 annet ledd.

Til § 21-37. Overdragelse av virksomhet til broforetak

Paragrafen svarer til lovutkastet §§ 20-33 og 20-34 i NOU 2016: 23 som omhandler overdragelse av virksomhet til et offentlig foretak som er etablert for nettopp dette formålet, men reglene er betydelig forenklet og tilpasset de særlige forhold som gjør seg gjeldende på forsikrings- og pensjonsområdet. Det vises også til avsnitt 4.5.6.4 foran.

Et broforetak er et statlig opprettet foretak med det formål å overta og videreføre virksomhet fra ett eller flere foretak som er under krisehåndtering, når det ikke lar seg gjøre å overdra virksomhet som anses som viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet til andre forsikringsforetak uten at det skjer til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien. Virksomheten i broforetaket skal bare drives inntil det lar seg gjøre å tilbakeføre virksomheten til markedet. Banklovkommisjonen foreslår at det statlige foretaket på forsikringsområdet skal kalles «broforetak», jf. også lovutkastet § 21-6 tredje ledd. Foretaket trenger ikke være heleid av staten, men kan delvis eies av staten så lenge det er under myndighetens kontroll.

Første ledd omhandler adgangen til etablering og overdragelse av virksomhet til et offentligrettslig kontrollert broforetak. Første ledd må sees i sammenheng med fjerde ledd der formålet med etablering av et broforetak er nærmere presisert. Et vesentlig krav er at broforetaket etableres for å kunne videreføre viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet fra et foretak som er satt under offentlig administrasjon og som er undergitt krisehåndtering, jf. lovutkastet § 21-30. Selve overdragelsen kan skje ved at aksjer og forsikrings- og pensjonsporteføljer i det eller de aktuelle foretakene overføres til det etablerte broforetaket. I samsvar med dette er det i første punktum slått fast at departementet kan opprette et forsikrings- eller pensjonsforetak som helt eller delvis eies av staten og undergis myndighetens kontroll, og som skal overta aksjer og forsikrings- og pensjonsporteføljer fra foretak under krisehåndtering, med sikte på å opprettholde viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet og begrense virkningene til skade for forsikringstakere, forsikrede og andre kundegrupper, det offentlige eller samfunnsøkonomien. De nærmere regler om forholdet til berørte parter i en slik transaksjon, er inntatt i tredje ledd, jf. lovutkastet § 21-36 første og annet ledd. Kapitalen for å etablere broforetaket og drive virksomheten må enten etableres ved nedskrivning eller konvertering av kapitalinstrumenter til egenkapital etter lovutkastet §§ 21-19 og 21-20, nedskrivning av andre fordringer uten fortrinnsrett eller ved nedskrivning eller omdannelse av forsikrings- og pensjonsforpliktelser.

Annet ledd stiller foretaksrettslige krav til broforetaket, både etablering og drift av virksomheten. Banklovkommisjonen bemerker at broforetaket forutsettes å være uavhengig, og driver slik sett for ny regning. Første punktum fastslår at broforetaket kan drive virksomhet i henhold til tillatelse etter reglene i finansforetaksloven kapittel 2. Foretaket skal for øvrig være undergitt ellers gjeldende lov- og forskriftsverk for forsikrings- og pensjonsforetak. Dette kravet innebærer at broforetaket skal behandles på lik linje med de øvrige forsikrings- og pensjonsforetak som omfattes av finansforetaksloven, herunder kravene til avsetninger og ansvarlig kapital. Dette innebærer i sin tur at broforetaket vil måtte skaffes soliditet og evne til å drive virksomheten videre på kort og lang sikt på markedsmessige vilkår. Dette innebærer også at et broforetak med konsesjon som skadeforsikringsforetaket etter finansforetaksloven § 2-14, skal bli medlem av Garantiordningen for skadeforsikring, jf. finansforetaksloven § 20-4 (videreført i lovutkastet § 21-60). I annet punktum er det understreket at broforetakets vedtekter, samt styret og dets godtgjørelse og arbeidsoppgaver, forretningsstrategi og risikoprofil skal være godkjent av myndigheten. Selv om dette også i stor grad vil følge av de virksomhetsreglene broforetaket forutsettes å være underlagt og måtte oppfylle, mener Banklovkommisjonen at dette er særlige viktige forhold for at broforetaket skal kunne virke etter sin hensikt, og således forhold som bør presiseres direkte i lovbestemmelsen. Tredje punktum slår fast at lovutkastet § 21-36 fjerde ledd gjelder tilsvarende. Dette regulerer broforetakets rett til å ha tilgang til og være medlem av ulike systemer og ordninger som er avgjørende for broforetakets videre drift og virksomhet, se bemerkningene til denne bestemmelsen ovenfor.

Tredje ledd regulerer overdragelsen av virksomheten fra foretaket under administrasjon til det etablerte broforetaket. Etter første punktum gjelder bestemmelsene i lovutkastet § 21-36 første til tredje ledd ved overdragelse av virksomhet til broforetaket. Dette innebærer at broforetaket enten må ha tillatelse etter finansforetaksloven kapittel 12 til å overta og drive den virksomhet som overdras, eller at myndigheten sørger for at overdragelsen skjer ved at aksjer utstedt av foretaket selges. I det førstnevnte tilfellet vil vederlaget tilfalle foretaket, og i det andre tilfelle vil vederlaget tilfalle eierne av aksjene. Selve overdragelsen eller salget kan foretas uten hensyn til foretakets eiere, fordringshavere og tredjeparter. Ved et salg av utstedte aksjer kan dette skje uten at formelle krav etter kontrakt eller i selskaps- eller verdipapirlovgivningen blir overholdt, men reglene om erverv av kvalifisert eierandel i finansforetaksloven kapittel 6 må overholdes. Henvisningen til lovutkastet § 21-36 tredje ledd innebærer videre at det i overdragelsen kan fastsettes at kapitalinstrumenter og andre fordringer uten fortrinnsrett nedskrives. Dersom det er nødvendig kan det også fastsettes at forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26 nedskrives eller omdannes fra kontraktfastsatte ytelser til ytelser med investeringsvalg. Annet punktum presiserer at dersom bare en del av virksomheten i forsikrings- og pensjonsforetaket blir overdratt til broforetaket, gjelder lovutkastet § 21-39 første ledd annet punktum. Dette innebærer at gjenværende del skal avvikles ved at gjenværende forsikrings- og pensjonsforpliktelser overføres til et forvaltningsforetak som nevnt i lovutkastet § 21-39 femte ledd.

I fjerde ledd er formålet med broforetaket nærmere presisert, og bestemmelsen legger opp til at broforetaket ikke er ment å være noen markedsaktør på lang sikt. Det vesentlige er i første omgang at viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet i det overtatte foretaket eller dets virksomhet opprettholdes, jf. også første ledd. Dernest å legge til rette for salg av broforetaket eller overtatt virksomhet på kommersielle vilkår til en eller flere private parter, jf. første punktum. Et eventuelt overskudd som oppstår ved slik overdragelse vil tilfalle eierne av broforetaket. Foretaket under offentlig administrasjon, dets eiere eller kreditorer vil ikke ha noen rettigheter i denne sammenheng, se likevel lovutkastet § 21-21 femte ledd annet punktum. Annet punktum slår videre fast at broforetaket utøver overtatt virksomhet uten ansvar i forhold til eiere og fordringshavere i foretaket under administrasjon. Det vises for øvrig til at det i lovutkastet avsnitt VIII er inntatt nærmere regler om ulike former for vern for eiere, fordringshavere og motparter som indirekte kan legge visse begrensninger på dette utgangspunktet.

Selv om broforetaket vil være underlagt gjeldende aktuelle lover og forskrifter, samt at myndigheten blant annet skal godkjenne broforetakets forretningsstrategi og risikoprofil, jf. annet ledd, viser Banklovkommisjonen til at broforetakets virksomhet og strategi kan være av en slik art at det kan være behov for nærmere regler for virksomheten. En hjemmel for myndigheten til å fastsette nærmere regler for broforetakets virksomhet, er derfor inntatt i femte ledd første punktum. Dette vil også kunne omfatte pålegg om overdragelse som nevnt i fjerde ledd. Slikt pålegg må anses som en sikkerhet for myndigheten for at broforetaket fungerer etter sin hensikt og mest mulig effektivt.

Femte ledd annet og tredje punktum regulerer broforetaket etter at det er gjennomført en overdragelse av foretaket og dets virksomhet tilbake til markedet. En overdragelse av broforetaket eller dets virksomhet innebærer at foretaket skal avvikles etter reglene i lovutkastet § 21-39. Et overskudd ved avvikling skal i tilfelle tilfalle eierne av broforetaket, jf. også bemerkningene til fjerde ledd første punktum ovenfor.

Til § 21-38. Overføring av eiendeler og forpliktelser til forvaltningsforetak

I lovutkastet § 20-35 i NOU 2016: 23 er det åpnet for at eiendeler og forpliktelser kan overføres fra foretaket under offentlig administrasjon til et separat forvaltningsforetak som er under myndighetens kontroll. Bestemmelsen bygger på krisehåndteringsdirektivet artikkel 42. Hensikten er å forvalte de overførte eiendeler og forpliktelser på best mulig vis for rettighetshaverne inntil disse forpliktelsene kan overdras til annet foretak eller broforetak eller til forpliktelsene opphører.

Som lagt til grunn ovenfor i avsnitt 4.5.6.5 kan forvaltningsforetaket være et hjelpemiddel ved salg av delporteføljer, eller et forberedende tiltak til avvikling av virksomhet som ikke har kommersielt grunnlag.

I samsvar med dette er det i første ledd første punktum fastslått at departementet kan beslutte at det skal foretas en deling av eiendelene og forsikrings- og pensjonsporteføljen i foretaket. Formålet skal være å legge til rette for gjennomføring av krisehåndteringen, herunder tiltak i henhold til reglene i lovutkastet §§ 21-35, 21-36 eller 21-37. Før delingen kan det etter omstendighetene være aktuelt å skrive ned eller omdanne forpliktelser etter reglene i lovutkastet §§ 21-33 og 21-34, jf. annet punktum. En oppdeling av foretakets porteføljer kan gjøre det enklere å skille ut og videreføre deler av foretakets virksomhet gjennom eksempelvis en overdragelse til et annet foretak. Det kan imidlertid ikke foretas en utskillelse som i prinsippet innebærer en forfordeling for rettighetshavere til deler av foretakets porteføljer. Dette følger av tredje punktum hvor det er bestemt at de enkelte delene skal tilordnes en andel av foretakets eiendeler som beregnes forholdsmessig ut fra nåverdien av de forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26 som blir tilordnet hver del.

Annet ledd regulerer de forsikrings- og pensjonsforpliktelser som etter delingen ikke blir videreført i foretaket etter lovutkastet § 21-35 eller overtatt av annet foretak eller av et broforetaket etter lovutkastet §§ 21-36 og 21-37. Dette innebærer at en beslutning om etablering av forvaltningsforetak vil være et av flere krisetiltak som iverksettes og ikke et krisetiltak som det vil være aktuelt å iverksette alene. Beslutningen vil være beregnet på en situasjon med store forskjeller på forskjellige deler av virksomheten og hvor en utskillelse fremstår som et fornuftig tiltak, det vil si at man foretar en fisjon. Det indirekte kravet om at oppdelingen og overføring ikke vil foretas som et enkelt krisetiltak, men i kombinasjon med andre, må sees i sammenheng med at et foretak som er i en solvenskrise ikke skal få et uforholdsmessig konkurransefortrinn ved at eksempelvis dårlige eiendeler og forpliktelser blir lempet ut av foretaket og håndtert av offentlige myndigheter, sml. krisehåndteringsdirektivets formålsparagraf 66. Etter første punktum skal således gjenværende forpliktelser overføres til forvaltning i ett eller flere forvaltningsforetak som er opprettet av myndigheten for dette formål, og som skal være helt eller delvis eiet av staten og undergitt myndighetens kontroll. Slik overføring forutsettes for øvrig å kunne skje uten samtykke fra eiere, fordringshavere eller tredjeparter. Annet punktum fastslår videre at forvaltningsforetakets vedtekter, samt styret og dets godtgjørelse og arbeidsoppgaver skal være godkjent av myndigheten. Krav til forvaltningsstrategi er inntatt i fjerde ledd første punktum. Banklovkommisjonen viser til at et eventuelt behov for nærmere regler kan håndteres ved den generelle forskriftshjemmelen i lovutkastet § 21-5 første ledd. Det er ellers presisert at lovutkastet § 21-39 første ledd tredje punktum gjelder tilsvarende, jf. tredje punktum. I dette ligger at det skal gjennomføres en avvikling av forvaltningsforetaket etter reglene i lovutkastet § 21-39.

Siden forvaltningsforetaket ikke skal drive foretakets virksomhet videre, vil det ikke være nødvendig at dette foretaket skal ha konsesjon etter finansforetaksloven, jf. også femte ledd. Det vil heller ikke være nødvendig at forvaltningsforetaket skal oppfylle de normale krav til ansvarlig kapital. Det forutsettes imidlertid at forvaltningsforetaket må tilføres noe kapital til etablering. I tredje ledd første punktum er det lagt til grunn at forvaltningsforetakets kapital først og fremst vil bestå av den forholdsmessige andel av foretakets eiendeler som foretaket er tilordnet ved fordelingen etter første ledd. Forpliktelsene kan før en overdragelse til forvaltningsforetaket ha vært gjenstand for nedskrivning og eiendelene i foretaket under offentlig administrasjon vil være forholdsmessig fordelt i forhold til forpliktelsenes nåverdi. Videre vil kontraktfastsatte forpliktelser måtte omdannes til forpliktelser med investeringsvalg med mindre det skal skje en snarlig overføring til annet foretak, da forvaltningsforetaket etter fjerde ledd ikke skal ha noen egen risiko knyttet til forvaltningen av midlene, jf. lovutkastet § 21-33 fjerde ledd. En videreføring av virksomhet i form av kontraktfastsatte forpliktelser med avkastningsgaranti vil bare kunne skje gjennom krisetiltak i form av videreføring av virksomheten i foretaket (lovutkastet § 21-35), overdragelse av virksomhet til annet foretak (lovutkastet § 21-36) eller ved overdragelse til broforetak (lovutkastet § 21-37).

Dersom forvaltningsforetaket har behov for ytterligere kapital vil dette kunne sikres gjennom ytterligere nedskrivning av forsikrings- og pensjonsforpliktelsene etter lovutkastet §§ 21-33 og 21-34, jf. annet punktum. Banklovkommisjonen presiserer at også en slik nedskrivning skal i tilfelle fordeles på alle forpliktelsene i foretaket under krisehåndtering. Det legges for øvrig til grunn at kapitalbehovet i forvaltningsforetak vil være ganske beskjedent blant annet som følge av at forvaltningsforetaket ikke kan påta seg noe risiko knyttet til forvaltningen i form av garantert avkastning eller forsikringsrisiko knyttet til død eller uførhet. Etter at det er foretatt en overføring av eiendeler og forsikrings- og pensjonsforpliktelser til forvaltningsforetaket, kan ikke eiere, fordringshavere og tredjeparter i foretaket under administrasjon utøve noen rett i forhold til disse, jf. tredje punktum.

Formålet med forvaltningsforetaket og forholdet til rettighetshaverne til de overførte porteføljene, herunder spørsmål knyttet til avkastning, følger av fjerde ledd. Etter første punktum skal et forvaltningsforetak på rettighetshavernes vegne og uten egen risiko forestå forvaltningen av overførte forsikrings- og pensjonsforpliktelser med tilhørende kapital med sikte på å oppnå tilfredsstillende avkastning i samsvar med forvaltningsstrategi godkjent av myndigheten. Forvaltningen av forsikrings- og pensjonsforpliktelsene med tilhørende kapital skal således skje på rettighetshavernes risiko. Den oppnådde avkastning skal etter fradrag for kostnader knyttet til forvaltningen, tilfalle rettighetshaverne og fordeles forholdsmessig ut fra den andel av forvaltningsforetakets kapital som er knyttet til de enkelte rettighetshaveres forsikrings- og pensjonsrettigheter, jf. annet punktum. Det samme gjelder kapital som frigjøres ved en rettighetshavers død før uttak av pensjon (dødelighetsarv), jf. tredje punktum. I dette ligger at slik dødelighetsarv regnes som avkastning. Når det gjelder uttak av årlig pensjon er det forutsatt at reglene i innskuddspensjonsloven § 7-4 første og tredje ledd gjelder tilsvarende så langt de passer, jf. fjerde punktum. Unntak gjelder i den grad noe annet er fastsatt av departementet.

I femte ledd er det inntatt ulike krav til forvaltningsforetaket og dets forhold til lovfastsatte krav til konsesjon og ansvarlig kapital. Etter første punktum kan ikke et forvaltningsforetak drive annen virksomhet. Som det fremgår av fjerde ledd er forvaltningsforetakets oppgave å forestå forvaltningen av de overførte forsikrings- og pensjonsforpliktelser med sikte på å oppnå en tilfredsstillende avkastning. Det er således ingen andre anliggender – ut over oppfyllelse av lov- og forskriftskrav – forvaltningsforetaket skal sørge for eller drive. Forvaltningsforetaket vil drive sin virksomhet til de overtatte forpliktelsene er opphørt, med mindre forpliktelsene blir overdratt på et senere tidspunkt eller ved at rettighetshaverne flytter rettighetene sine til annet foretak, jf. også syvende ledd. Forvaltningsforetaket skal heller ikke regnes som finansforetak i forhold til finansforetakslovens krav til ansvarlig kapital og betryggende virksomhet, med mindre annet er fastsatt av departementet, jf. annet punktum. Som nevnt i bemerkningen til tredje ledd første punktum ovenfor forutsettes det imidlertid at forvaltningsforetaket må tilføres noe kapital til etablering. Etter tredje punktum skal for øvrig forvaltningsforetaket ha revisor og være undergitt tilsyn av Finanstilsynet.

Forvaltningsforetakets oppgave med forvaltning av de overførte forsikrings- og pensjonsforpliktelser vil ikke nødvendigvis måtte oppfylles direkte i forvaltningsforetaket. Sjette ledd legger i så måte opp til en utkontraktering av forvaltningsoppdraget, og fastslår at foretaket kan inngå avtale med annet forsikrings- og pensjonsforetak om forvaltning på vegne av de forsikrings- og pensjonsrettigheter med tilhørende kapital som er overført til forvaltningsforetaket.

Syvende ledd slår fast en rettighetshavers rett til å flytte sine pensjonsrettigheter med tilhørende kapital til annet forsikrings- og pensjonsforetak. Banklovkommisjonen bemerker at dette vil måtte skje i samsvar med flyttereglene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 6.

Til § 21-39. Avvikling mv.

Paragrafen bygger til dels på finansforetaksloven § 21-16. Når det gjelder særreglene for håndteringen livsforsikrings- og pensjonsforpliktelsene i finansforetaksloven § 21-20 foreslås det imidlertid andre løsninger. Bestemmelsen der forutsetter at bestanden skal overdras til annet foretak eller håndteres ved etablering av et gjensidig foretak med forsikringstakerne og de forsikrede som eiere. Dette er en løsning som fremstår som foreldet i forhold til forretningsstrukturen i dagens marked og sammensetning av forsikringsporteføljer. Avvikling er behandlet nærmere i avsnitt 4.5.7 foran.

Første ledd i paragrafen regulerer når det skal skje en avvikling, mens annet, sjette og syvende ledd fastsetter hovedreglene for booppgjøret. Regler om håndtering av forsikrings- og pensjonsforpliktelsene er inntatt i tredje og fjerde ledd. Femte ledd gjelder etablering av forvaltningsforetak som kan sikre gjenværende pensjonsrettigheter slik at foretaket under administrasjon kan avvikles.

Første ledd svarer i hovedsak til finansforetaksloven § 21-16 første ledd. Avvikling av forsikrings- eller pensjonsforetaket vil være nødvendig dersom departementet etter lovutkastet § 21-30 ikke beslutter at foretaket skal undergis krisehåndtering, jf. første punktum. Det vises til merknadene til avsnitt 4.5.5 foran. Etter annet punktum skal avvikling av foretaket også skje dersom det ikke er sannsynlig at forsikrings- og pensjonsvirksomheten kan videreføres, slås sammen med eller overdras til ett eller flere andre foretak innen ett år etter at foretaket er satt under administrasjon. Dette vil være tilfelle hvor departementet har bestemt at det skal skje en krisehåndtering av foretaket etter lovutkastet § 21-30, men hvor det gjennom krisetiltakene i lovutkastet §§ 21-35 til 21-37 ikke lykkes å finne en løsning for å sikre videre virksomhet. Beslutningen om avvikling skal treffes av myndigheten. I de tilfeller hvor det gjennom krisetiltak er skjedd en overdragelse av deler av virksomheten til et annet foretak eller et broforetak eller det kan være grunnlag for å videreføre deler av virksomheten i foretaket gjennom en fristilling, vil den delen av virksomheten som ikke omfattes av krisetiltaket måtte avvikles etter reglene i paragrafen her, jf. tredje punktum. En avvikling vil således fremstå som en nødvendighet fordi myndigheten ikke finner grunnlag for å krisehåndtere foretaket eller at krisetiltakene ikke viser seg tilstrekkelige for å kunne videreføre hele virksomheten, og ikke som et resultat av en vurdering fra myndighetenes side. Myndighetens vurdering vil imidlertid ligge i at de ikke finner det sannsynlig at virksomheten kan videreføres selv med en fortsettelse av krisehåndteringen ut over ett år etter at foretaket ble satt under offentlig administrasjon, se avsnitt 4.5.7.1 foran. Fordi avviklingen anses som en nødvendighet er beslutningen ikke gjenstand for forhandlinger eller høring hos utvalget av fordringshavere, jf. lovutkastet § 21-24 tredje ledd annet punktum.

Før foretaket kan avvikles må samtlige forpliktelser i boet overdras til andre eller gjøres opp i form av dividendekrav eller sletting som følge av at det ikke er midler til dekning av kravene. Som følge av at pensjonsrettigheter ikke kan utbetales på annen måte enn i form av pensjonsutbetalinger når vilkårene for dette foreligger, vil ikke en avvikling av foretaket kunne skje før en annen juridisk enhet har overtatt de forpliktelsene som gjenstår etter nedskrivning i samsvar med lovutkastet §§ 21-33 og 21-34. Av annet ledd første punktum fremgår det at avviklingen og oppgjøret av forpliktelser i den sammenheng skal forestås av administrasjonsstyret. Annet punktum slår fast at nedskrivnings- og oppgjørsreglene i lovutkastet §§ 21-31, 21-33 og 21-34 og i dekningsloven skal legges til grunn ved oppgjøret. Som følge av at massekravene i boet skal dekkes før forpliktelser med fortrinnsrett, jf. lovutkastet § 21-26, må massekrav dekkes først av administrasjonsboets midler, jf. tredje punktum.

Tredje ledd fastsetter hovedreglene for booppgjør i et forsikringsforetak med skadeforsikringer eller risikoforsikringer, jf. lovutkastet § 21-27. Slike forsikringer vil normalt kunne gjøres opp ved at de tilordnes en forholdsmessig dekning ut fra beregnet nåverdi av kravet på erstatning etter reglene i lovutkastet §§ 21-26 tredje ledd, 21-27 annet ledd og 21-34, jf. første punktum. Dersom forsikringen gir rett til årlige utbetalinger vil oppgjøret av disse måtte behandles i samsvar med fjerde ledd. En insolvensbehandling vil også omfatte betingede krav. I forhold til skadeforsikringer og risikoforsikringer vil dette omfatte krav som følge av forsikringstilfeller som omfattes av administrasjonsboets ansvar, men som ennå ikke er meldt til boet eller som er meldt til boet, men som ennå ikke er ferdigbehandlet. Det vises til avsnitt 4.5.7.2 ovenfor. For slike krav skal administrasjonsstyret etter annet punktum foreta forsikringsmessige avsetninger til sikring av disse, jf. finansforetaksloven § 14-7. Dersom disse avsetningene og det betingede ansvaret som følger av disse overføres til et forvaltningsforetak etter paragrafens femte ledd, vil likevel foretaket under administrasjon kunne avvikles før disse kravene er endelig gjort opp, jf. tredje punktum.

Forsikringstakere, sikrede og andre med interesse i skadeforsikringsdekninger kan etter reglene i finansforetaksloven kapittel 20, som i hovedsak er foreslått videreført i lovutkastet avsnitt X her, ha krav på utbetaling av erstatning fra Garantiordningen for skadeforsikring dersom forsikringsforetak tas under offentlig administrasjon. I slike tilfeller skal administrasjonsstyret i samsvar med tredje ledd fjerde punktum medvirke ved utbetaling til dekning av forpliktelser som er sikret i garantiordningen. For den del av kravet som forsikringstaker, forsikrede eller andre ikke får dekket av garantiordningen vil de kunne gjøre gjeldende et fortrinnsberettiget dividendekrav i boet etter lovutkastet § 21-26 annet ledd. Garantiordningen vil få et regresskrav mot administrasjonsboet for de utbetalinger som skyldes administrasjonen i foretaket, jf. femte punktum. Dette regresskravet vil ha samme prioritet som det forsikringskundenes krav ville ha hatt om de var blitt meldt i boet. Det vil si at kravet vil ha fortrinnsrett i samsvar med lovutkastet § 21-26, jf. lovutkastet § 21-63 tredje ledd.

Fjerde ledd fastsetter hovedreglene for booppgjør i et forsikrings- eller pensjonsforetak med pensjonsordninger, jf. lovutkastet § 21-28 første og annet ledd. Det spesielle ved slike kollektive eller individuelle pensjonsordninger, herunder rettigheter utgått fra slike i form av fripoliser, pensjonsbevis eller pensjonskapitalbevis, er at de ikke kan gjøres opp ved et kapitalbeløp, men må sikres i et foretak med rett til å drive slik virksomhet, inntil de kan utbetales i form av pensjonsytelser. For å få til dette foreslår Banklovkommisjonen at slike pensjonsforpliktelser etter opphør av pensjonsordningen i samsvar med lovutkastet § 21-28, skal sikres i ett eller flere forvaltningsforetak, jf. femte ledd. Etter en overdragelse av fripoliser, pensjonsbevis og pensjonskapitalbevis til et forvaltningsforetak etter at nåverdien eventuelt er nedskrevet i samsvar med reglene i lovutkastet §§ 21-26 annet og tredje ledd, 21-29 og 21-34, vil foretaket under administrasjon kunne avvikles. Siden forvaltningsforetaket ikke skal ha noen egen risiko for resultatet av forvaltningen av midlene basert på dødelighetsforutsetninger og lignende, vil fripoliser med avkastningsgaranti måtte omdannes til fripoliser med investeringsvalg i forbindelse med en overføring til forvaltningsforetaket, jf. lovutkastet § 21-33 fjerde ledd.

Et forvaltningsforetak som etableres for å få til en avvikling av foretaket under administrasjon, skal etter femte ledd første punktum svare til forvaltningsforetak etter lovutkastet § 21-38 tredje og fjerde ledd. Det vises til avsnitt 4.5.7.3 foran. Så lenge foretaket under administrasjon ikke er formelt avviklet og slettet fra Foretaksregisteret vil dette kunne stå som eier av forvaltningsforetaket. Dette må imidlertid endres på det tidspunktet det er aktuelt å avvikle foretaket under administrasjon, jf. også syvende ledd. Det foreslås derfor i annet punktum at forvaltningsforetaket skal overføres til staten på det tidspunkt departementet bestemmer, senest før avvikling av foretaket er gjennomført. Banklovkommisjonen kan ikke se at det er andre alternative eiere til et slikt forvaltningsforetak som har til formål å sikre en best mulig forvaltning av kapital knyttet til pensjonsrettighetene og deretter en avvikling av rettighetene i form av utbetaling av erstatninger og pensjonsytelser. Forvaltningsforetaket skal ikke ha vanlige forretningsmessige interesser og har dermed ikke grunnlag for å betjene en eierkapital på vanlig måte. Dette følger av lovutkastet § 21-38 fjerde ledd som i tredje punktum er gitt tilsvarende anvendelse for virksomheten i forvaltningsforetaket etter femte ledd i paragrafen her sammen med lovutkastet § 21-38 tredje til syvende ledd. For rettighetshaverne til pensjonsrettighetene vil kvaliteten i forvaltningsforetaket etter femte ledd ligge i at det vil forvalte kapitalen så effektivt som mulig uten beregnet fortjeneste til foretaket og at hele fortjenesten med fradrag for kostnader vil tilfalle rettighetshaverne.

Sjette ledd første punktum gir konkursloven kapittel VIII følgende tilsvarende anvendelse så langt de passer på booppgjøret og avviklingen. Bestemmelsen svarer til finansforetaksloven § 21-16 annet ledd. Siden en offentlig administrasjon ikke ledes av tingretten som vanlig konkursbehandling, er det i annet punktum lagt til grunn at Finanstilsynet skal ta de avgjørelser som skal treffes i medhold av konkursloven med unntak av fordringsprøvelse som skal foretas av tingretten, jf. konkursloven kapittel XII.

Når booppgjøret er gjennomført og et forvaltningsforetak har overtatt pensjonsrettigheter og avsetninger for ikke meldte krav, vil foretaket under administrasjon kunne avvikles, jf. syvende ledd. Det er da ikke forpliktelser eller aktiva igjen i boet. Dette skal skje ved at administrasjonsstyret legger frem sluttregnskap med forslag til utlodning til godkjenning av Finanstilsynet. Utlodningen skal kunngjøres og melding om sletting av foretaket skal deretter sendes til Foretaksregisteret.

Til § 21-40. Statlige tiltak

Paragrafen omhandler ulike statlige tiltak som kan iverksettes i særskilte tilfelle. Det vises til avsnitt 4.5.8 foran. Det fremgår der at mange kriser i finanssektoren tradisjonelt har blitt løst ved ulike støtteordninger som enten har vært etablert eller sterkt finansiert av det offentlige. Dette har enten vært låneordninger eller ordninger som har skutt inn kapital på eiersiden eller midlertidig overtatt eierskapet i foretak som har vært i vanskeligheter. Disse støttetiltakene har vært begrunnet i hensynet til samfunnsøkonomien og finansiell stabilitet. For bank har slik støtte kunnet komme i tillegg til mulig støtte fra Bankenes sikringsfond til banker i vanskeligheter dersom dette har kunnet sikre at sikringsfondet ikke har måttet foreta større utbetalinger til innskytere i banken ved en senere offentlig administrasjon. Tilsvarende mulighet foreligger ikke for forsikring, se ovenfor i avsnitt 4.3.4.

Som det fremgår ovenfor i avsnitt 4.5.8 er det i krisehåndteringsdirektivet artikkel 56 fastsatt forholdsvis detaljerte regler om slike støttetiltak for banker og kredittforetak. Utgangspunktet for direktivet er at kriser i banker og kredittforetak skal håndteres uten statlig støtte og at de angitte krisetiltakene i direktivet skal være tilstrekkelig til å håndtere en oppstått krisesituasjon. Det er derfor lagt til grunn at statlige tiltak i form av offentlig finansiell støtte bare kan anses som en slags sikkerhetsventil i ekstraordinære situasjoner hvor det har oppstått en systemkrise og slike tiltak bare skal utnyttes som siste utvei og på midlertidig basis, se NOU 2016: 23 side 277. I lovutkastet §§ 20-46 og 20-47 i NOU 2016: 23 er det bygget på disse bestemmelsene i krisehåndteringsdirektivet.

Noen tilsvarende EU-/EØS-rettslige rammeregler foreligger foreløpig ikke på forsikrings- og pensjonsområdet, og man står dermed langt friere med hensyn til om det skal inntas slike regler i lovverket og på hvilken måte. Banklovkommisjonen legger imidlertid til grunn at det vil kunne være hensiktsmessig med regler som begrenser adgangen til å etablere statlige krisetiltak for visse særskilte tilfelle uten at dette på noen måte bør skape forventninger som at bevilgende myndigheter i andre situasjoner vil yte slik støtte. Dette vil kunne være med på å dempe forventinger hos kunder og lignende om at staten skal ta ansvar for å sikre opptjente forsikringsrettigheter der foretaket som har påtatt seg disse forpliktelsene, ikke kan klarer å oppfylle disse.

Første ledd innebærer at departementet bare har adgang til å yte offentlig finansiell støtte til et enkeltforetak for å bidra til at viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet kan bli ført videre i foretaket under krisehåndtering, annet foretak eller broforetak eller for å erverve midlertidig statlig eierskap til foretaket. Offentlig finansielle støtte er definert nærmere i lovutkastet § 21-6 sjette ledd som tilførsel av ansvarlig kapital og erverv av egenkapital- og lånekapitalinstrumenter, se bemerkningene til denne bestemmelsen i avsnitt 7.2 foran. Slik støtte kan bare ytes dersom det må antas:

• at krisehåndtering av et foretak etter lovutkastet §§ 21-30 til 21-39 vil få negative virkninger for finansiell stabilitet, tilgang til viktige forsikrings- og pensjonstjenester, samfunnsøkonomien eller viktige samfunnshensyn, eller

• at krisehåndtering vil medføre vesentlige virkninger til skade for grupper av forsikringstakere, forsikrede og andre kunder.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med annet og tredje ledd hvor de nærmere vilkår for statlige tiltak er inntatt. Banklovkommisjonen viser for øvrig til at bestemmelsen forutsetter at det foreligger nødvendig bevilgningsvedtak, normalt Stortingsvedtak, slik at departementet har de nødvendige fullmakter for å effektuere eventuelle krisetiltak. Banklovkommisjonen bemerker også at bestemmelsen omhandler tiltak rettet mot de enkelte foretak som er i solvenskrise. Den er derfor ikke til hinder for at det treffes andre tiltak innenfor rammene av den økonomiske politikk og andre samfunnsøkonomiske hensyn.

Av annet ledd fremgår at et statlig tiltak som nevnt i første ledd bare kan besluttes dersom myndigheten har truffet vedtak etter lovutkastet § 21-30 om at foretaket skal undergis krisehåndtering, og departementet etter samråd med Finanstilsynet er kommet til at andre krisetiltak ikke vil være tilstrekkelige til å unngå virkninger som nevnt i første ledd. Det er således stilt krav om at det er foretatt en grundig vurdering av andre krisetiltak, og at disse således gis en høyere prioritet ved gjennomføring av en krisehåndtering i et forsikrings- eller pensjonsforetak.

Når formålet med støtten skal være å sikre videreføring av viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet, bør ikke slik støtte kunne gis uten at eiere og innskytere av ansvarlig kapital har dekket sin del av tapet. Offentlig finansiell støtte bør ikke kunne brukes til å verne slik kapital mot den risiko som ligger i denne kapitalens egenart som nevnt. I samsvar med dette inneholder tredje ledd to ytterligere vilkår for beslutning om statlige tiltak. For det første, jf. bokstav a), at eierne av aksjer, kapitalinstrumenter og fordringer uten fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26, fullt ut har dekket tap i samsvar med reglene i lovutkastet § 21-32 tredje ledd bokstavene a) til c), jf. § 21-33 første ledd. For det andre at tiltaket er i samsvar med de alminnelige regler om statsstøtte, jf. bokstav b) og lov 27. november 1992 nr. 117 om offentlig støtte. Om det fra EU-hold også for statlig støtte til forsikrings- og pensjonsforetak, vil stilles krav om restruktureringsplan slik som for bank under finanskrisen i 2008, er ikke klart, sml. bemerkningen til lovutkastet § 20-46 i NOU 2016: 23 side 279.

Til § 21-41. Statlig oppkapitalisering og eierskap

Paragrafen angir de formelle hjemler til å iverksette statlige tiltak så fremt vilkårene i lovutkastet § 21-40 er oppfylt. Bestemmelsen bygger – i samsvar med de innledende bemerkninger til lovutkastet § 21-40 ovenfor – på lovutkastet § 20-47 i NOU 2016: 23. Det vises til avsnitt 4.5.8 foran.

Første ledd omhandler statlig oppkapitalisering av foretaket ved tilførsel av ny ansvarlig kapital. Sett i sammenheng med vilkårene i lovutkastet § 21-40 er det vesentlig at det har skjedd en nedskrivning av egenkapitalen, andre kapitalinstrumenter og fordringer uten fortrinnsrett, jf. lovutkastet § 21-32 tredje ledd. Departementet kan i tilfelle bidra med tilførsel av ny ansvarlig eier- eller lånekapital i foretaket, jf. første punktum. Det kan således ikke dreie seg som støtte til en løpende virksomhet. Når dette er tilfelle vil bero på en konkret vurdering basert på markedsutviklingen på området. Det forutsettes for øvrig at slik statlig deltakelse i oppkapitalisering må være i samsvar med selskapslovgivningen. Etter annet punktum skal forsikrings- og pensjonsvirksomheten i foretaket deretter drives i samsvar med kommersielle prinsipper. En slik kontroll med foretakets virksomhet må naturligvis avstemmes mot den aksjepost som tilegnes som følge av kapitaltilførselen fra staten. Tiltakets midlertidige karakter understrekes av at de ervervede kapitalinstrumenter skal overdras til den private sektor når markedsforholdene tillater det, jf. tredje punktum.

Annet ledd gjelder midlertidig erverv av statlig eierskap i foretaket, og legger opp til at staten kan overta eksisterende aksjer i et foretak eller overta selve virksomheten i foretaket og overføre dette til et statlig foretak. I samsvar med dette kan staten etter første punktum erverve eierskap til foretaket eller dets virksomhet. Det bemerkes at vilkårene i lovutkastet § 21-40 må være oppfylt. Her er det også viktig at det har skjedd en nedskrivning av egenkapitalen, andre kapitalinstrumenter og fordringer uten fortrinnsrett. I tillegg vil nok ivaretakelse av samfunnsmessige interesser være et viktig moment ved avgjørelsen om et statlig eierskap til foretaket skal gjennomføres. I de tilfeller hvor det først er foretatt en statlig oppkapitalisering, fremstår det statlige eierskapstiltaket som et absolutt siste forsøk på å løse den oppståtte krisen i foretaket. For å gjennomføre et statlig eierskap, er det i annet punktum lagt til grunn at departementet skal kunne overføre overtatte aksjer eller virksomhet til et foretak utpekt av departementet eller et statlig heleid foretak. Endelig er det i tredje punktum fastslått at første ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende, det vil si at det (nå) statskontrollerte foretaket skal drives i samsvar med kommersielle prinsipper, og at det skal overdras til privat eier når markedsforholdene tillater det, se også bemerkningene til disse bestemmelsene ovenfor.

7.8 Tilleggsbeføyelser

Lovutkastet avsnitt VII «Tilleggsbeføyelser» inneholder bestemmelser som gir myndigheten nødvendige tilleggskompetanser slik at krisetiltakene kan gjennomføres på en effektiv måte. Bestemmelsene i lovutkastet avsnitt VII tilsvarer i det vesentlige lovutkastet kapittel 20 avsnitt VI i NOU 2016: 23. Av den grunn vil en del av bemerkningene til lovutkastet kapittel 20 avsnitt VI også være relevante her, herunder også de prinsipper og regler som følger av krisehåndteringsdirektivet med direkte betydning for anvendelsen og forståelsen av de tilsvarende reglene i avsnittet her, se avsnitt 7.1 ovenfor og NOU 2016: 23 avsnitt 15.6.

Bestemmelsene i lovutkastet kapittel 21 avsnitt VII fremstår som utdypende hjemler til den generelle myndighet som er lagt til norske myndigheter og reflektert ulike steder i lovutkastet avsnittene IV til VI, se særlig lovutkastet §§ 21-30 og 21-31 og bemerkningene til disse bestemmelsene i avsnitt 7.6 foran. Det er i hovedsak overlatt til myndigheten å avgjøre ved forvaltningsskjønn om det i enkelttilfelle skal gis slike pålegg som tilleggsbeføyelsene omhandler. De skranker for myndighetsutøvelsen som følger av reglene i lovutkastet kapittel 21 avsnitt VIII må imidlertid overholdes. Banklovkommisjonen bemerker at reglene ved behov kan utbygges og detaljreguleres i forskrift med hjemmel i lovutkastet § 21-5 første ledd.

Til § 21-42. Overdragelse av eiendeler

Paragrafen tilsvarer lovutkastet § 20-48 i NOU 2016: 23. Paragrafen omhandler myndighetens kompetanse til å overdra eiendeler og rettigheter og treffe ulike beslutninger i denne sammenheng ved gjennomføring av krisetiltak.

Første leddførste punktum slår fast at ved anvendelsen av krisetiltak kan myndigheten overdra eiendeler og rettigheter fri for andre forpliktelser, herunder fortrinnsrett til aksjer. Det er imidlertid gjort unntak for sikkerhetsrettigheter. Nærmere regler knyttet til slike sikkerhetsrettigheter er inntatt i lovutkastet § 21-49 som inngår i lovutkastets avsnitt VIII om ulike former for vern, se bemerkningene til denne paragrafen i avsnitt 7.9 nedenfor. Banklovkommisjonen viser til at det i fjerde ledd er inntatt et generelt forbehold for reglene om ulike former for vern som er inntatt i lovutkastet §§ 21-46 til 21-51, men at det for ordens skyld er presisert direkte i lovteksten her for sikkerhetsrettigheter som nevnt. Annet punktum bestemmer videre at ved overdragelse av virksomhet kan myndigheten pålegge foretaket å treffe tiltak på rimelige vilkår som det er behov for ved driften av overtatt virksomhet. Bestemmelsen innebærer at det eventuelt kan settes krav til foretaket om å yte de tjenester som er nødvendig for at overtakende foretak kan utføre den overførte virksomhet på en tilstrekkelig effektiv måte. Banklovkommisjonen forutsetter at dette kun skal omfatte operasjonelle tjenester og ikke finansiell støtte av noen art. Kravet om at tiltak skal treffes på rimelig vilkår bør for øvrig sees i sammenheng med hvordan tjenestene tidligere har blitt utført.

Annet ledd gjennomfører et prinsipp om at overdragelse av eiendeler og rettigheter som befinner seg i annen EØS-stat, eller av forpliktelser som er undergitt loven i annen EØS-stat, skal tillegges virkning i Norge. Tilsvarende prinsipp i forhold til nedskrivning eller konvertering til egenkapital av kapitalinstrumenter og ansvarlige fordringer, følger av lovutkastet § 21-20 femte ledd.

Tredje leddførste punktum omhandler videreføring av kontrakter som tidligere er inngått av foretaket under krisehåndtering. Bestemmelsen fastslår at myndigheten kan treffe de beslutninger som trengs for å sikre at kontraktsmessige og andre rettigheter som tilligger foretak, blir videreført til erververen og kan utøves av denne, samt bestemme at erververen skal tre inn som kontraktspart. Banklovkommisjonen viser til at formuleringen «kontraktsmessige og andre rettigheter» er forholdsvis vid og i prinsippet vil omfatte foretakets forpliktelser på generelt grunnlag. I annet punktum er det inntatt visse unntak fra myndighetens kompetanse til videreføring av eller inntreden i kontrakter. I dette ligger at utøvelsen av slik myndighet ikke skal være til hinder for at en ansatt avslutter arbeidsforholdet, eller at en kontraktspart utøver rettigheter etter kontraktsvilkårene som følger av foretakets handlemåte før overdragelse.

Den kompetanse og myndighet som kan utøves med hjemmel i første til tredje ledd, må leses med forbehold om ulike former for vern som er inntatt i lovutkastet §§ 21-46 til 21-51. Av den grunn er det fjerde ledd slått fast at myndigheten ikke kan treffe beslutninger i henhold til første til tredje ledd som vil være i strid med disse reglene, se også bemerkningene til første ledd ovenfor.

Til § 21-43. Forholdet til foretakets kontrakter

Paragrafen tilsvarer i det vesentlige til lovutkastet § 20-49 i NOU 2016: 23. Det fastlegges der unntak fra kontraktsvilkår i ulike situasjoner med myndighetstiltak under krisehåndtering. Sett i sammenheng med femte ledd, er bestemmelsen preseptorisk i situasjoner hvor det iverksettes tidligtiltak eller krisetiltak overfor et foretak.

Første ledd første punktum fastslår at ved anvendelsen av krisetiltak kan myndigheten avslutte kontrakter inngått av foretaket eller endre kontraktsvilkårene, når dette er nødvendig av hensyn til gjennomføringen av krisehåndteringen. Det må også her tas forbehold for at slike tiltak ikke er i strid med reglene om vern for eiere, fordringshavere og motparter i lovutkastet §§ 21-47 til 21-51. Ved nedskrivning av forsikrings- og pensjonsforpliktelser etter lovutkastet §§ 21-33 og 21-34, vil det kunne foretas endring av vilkårene i slike kontrakter, herunder særlig omdanning til investeringsvalg. I tilfelle skal reglene i de nevnte bestemmelsene legges til grunn, jf. annet punktum.

Annet leddførste punktum fastslår at tidligtiltak og krisetiltak i henhold til reglene i lovutkastet kapittel 21 ikke skal regnes som tvangsfullbyrdelse etter lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse § 5, og heller ikke som insolvensbehandling etter betalingssystemloven § 4-2. Forutsetningen er at forpliktelsene etter kontrakten, herunder plikt til betaling, levering og sikkerhetsstillelse, fortsatt blir oppfylt. Dette kravet må sees i sammenheng med det grunnleggende formålet med tidligtiltak og krisetiltak, nemlig videreføring av foretakets virksomhet, jf. lovutkastet § 21-32 annet ledd og bemerkningene til denne bestemmelsen i avsnitt 7.6 foran. Annet punktum adresserer de konsernrettslige spørsmål som kan oppstå i denne sammenheng. For å unngå at det i visse konsernforhold kan oppstå tvil om rekkevidden til regelen i første punktum, er det for det første fastslått at det samme skal gjelde i forhold til kontrakt inngått av et datterforetak med garanti fra morselskapet eller et annet foretak i finanskonsernet og, for det andre, skal det samme gjelde for kontrakt inngått av et konsernforetak med vilkår som knytter rettsvirkning til andre konsernforetaks mislighold. Det er dessuten presisert at suspensjon av fordringer, sikkerhetsretter og hevingsrett etter lovutkastet §§ 21-44 og 21-45 her ikke skal kunne anses som unnlatt oppfyllelse av en forpliktelse etter kontrakten, se også fjerde ledd.

Tredje ledd gir videre en lengre liste på hvilke andre generelle rettigheter som ikke skal kunne utøves på grunnlag av iverksettelse av tidligtiltak eller krisetiltak etter lovutkastet kapittel 21. Det dreier seg således om tilsidesettelse av visse kontraktsrettslige rettigheter som ellers kunne bli aktuelle ved gjennomføring av tidligtiltak eller krisetiltak overfor foretaket, jf. også femte ledd annet punktum. Bestemmelsen forutsetter at forpliktelsene etter en kontrakt fortsatt blir oppfylt.

Så lenge forpliktelsene etter en kontrakt fortsatt blir oppfylt, kan ikke tidligtiltak eller krisetiltak gi grunnlag for følgende disposisjoner: For det første, å utøve rett til heving og avslutning, suspensjon, endring, netting og annen motregning, herunder når det gjelder kontrakt inngått av et datterforetak med garanti fra et annet foretak i forsikringskonsernet, eller kontrakt inngått av et konsernforetak med vilkår som knytter rettsvirkning til andre konsernforetaks mislighold, jf. bokstav a). For det andre, å oppnå besittelse av, kontroll over eller utøve sikkerhetsrett i eiendeler som tilhører foretaket eller morselskapet i forsikringskonsernet, eller som tilhører et konsernforetak som har kontrakt med vilkår som knytter rettsvirkning til andre konsernforetaks mislighold, jf. bokstav b). For det tredje, å innskrenke kontraktsmessige rettigheter som tilkommer foretaket eller morselskapet i forsikringskonsernet, eller et konsernforetak som har kontrakt med vilkår som knytter rettsvirkning til andre konsernforetaks mislighold, jf. bokstav c).

I fjerde ledd er det videre fastslått generelt at suspensjon av fordring, sikkerhetsrettighet eller hevingsrett mv. etter reglene i lovutkastet §§ 21-44 eller 21-45 ikke utgjør mislighold.

I femte ledd er det inntatt to viktige bestemmelser om rekkevidden til reglene i paragrafen. For det første kan ikke bestemmelsene i paragrafen settes til side ved avtale, jf. første punktum. For det andre er ikke bestemmelsene til hinder for utøvelse av rettigheter som oppstår som følge av andre forhold enn tidligtiltak og krisetiltak, jf. annet punktum og bemerkningen til tredje ledd ovenfor.

Til § 21-44. Suspensjon av fordringer og sikkerhetsretter

Paragrafen omhandler pålegg om suspensjon av fordringer og sikkerhetsretter og tilsvarer i det vesentlige lovutkastet § 20-50 i NOU 2016: 23. Bestemmelsen må sees i sammenheng med virkningene av vedtaket om offentlig administrasjon og virkningene av dette, jf. lovutkastet § 21-25.

Første ledd omhandler muligheten til å gi pålegg om suspensjon av fordringer. Det er fastslått at myndigheten kan gi foretak under krisehåndtering pålegg om ikke å foreta betaling og levering i henhold til foretakets kontrakter i tidsrommet fra offentliggjøring av pålegget og til midnatt ved utløpet av første arbeidsdag etter offentliggjøringen. Formuleringen «arbeidsdag» som referansegrunnlag bygger på definisjonen av «business day» i krisehåndteringsdirektivet artikkel 2 nr. 1 punkt 81). Banklovkommisjonen viser til at bestemmelsen kan synes unødvendig i lys av lovutkastet § 21-25 første ledd bokstavene d) til f) om virkningen av offentlig administrasjon. Det er likevel lagt vekt på at bestemmelsen som følge av bestemmelsene i annet og tredje ledd kan få selvstendig betydning. Uansett vil bestemmelsen i lovutkastet § 21-25 første ledd bokstav c) generelt avskjære foretakets adgang til å foreta utbetalinger eller motta premie i henhold til forsikrings- og pensjonskontrakter.

Annet ledd omhandler muligheten til å gi pålegg som begrenser bruken av sikkerhetsretter i eiendeler i foretaket under krisehåndtering. I samsvar med dette kan myndigheten gi kreditorer som har sikkerhetsrett i eiendeler til foretak undergitt krisehåndtering, pålegg om ikke å gjøre bruk av sikkerhetsretten i tidsrommet fra offentliggjøring av pålegget og til midnatt ved utløpet av første arbeidsdag etter offentliggjøringen.

Unntaket i tredje ledd må sees i sammenheng med betalingssystemloven kapittel 4, særlig §§ 4-2 og 4-4. Det er ansett som meget viktig at tilliten og funksjonen til betalingssystemer opprettholdes fullt ut under en krisehåndtering. I tråd med dette er det fastslått at reglene i første og annet ledd ikke gjelder betaling av krav som tilkommer betalingssystemer som omfattes av betalingssystemloven, herunder operatøren og deltakerne, sentrale motparter og sentralbanker, eller sikkerhet som foretak undergitt krisehåndtering har stilt for slike krav.

Til § 21-45. Suspensjon av hevingsrett mv.

Paragrafen regulerer suspensjon av hevingsretter og er ansett som nødvendig for å gjennomføre krisetiltakene på en effektiv og hensiktsmessig måte. Bestemmelsen tilsvarer lovutkastet § 20-51 i NOU 2016: 23 som igjen bygger på krisehåndteringsdirektivet artikkel 71. Med utgangspunkt i bestemmelsen vil myndigheten kunne hindre kreditorer og motparter i å gjøre fordringer gjeldende og avslutte, fremskynde eller på annen måte si opp kontrakter med et foretak undergitt krisehåndtering. Dette vil legge til rette for at myndigheten kan fastsette verdien av de kontrakter som potensielt skal overføres til en tredjepart uten risiko for at verdien og innholdet av de finansielle kontrakter endrer seg når motpartene utøver sine hevingsrettigheter.

Første ledd slår fast at myndigheten kan gi pålegg til part som etter kontrakt med foretaket har rett til å heve eller avslutte kontrakten, om ikke å gjøre bruk av slik rett i tidsrommet fra offentliggjøring av pålegget og til midnatt ved utløpet av første arbeidsdag etter offentliggjøringen. Forutsetningen er for øvrig at forpliktelser etter kontrakten som gjelder betaling, levering og sikkerhetsstillelse, fortsatt blir oppfylt.

I annet ledd er det inntatt særlige vilkår i forhold til rekkevidden til påleggshjemmelen i første ledd for parter etter kontrakter med et datterforetak av foretak under krisehåndtering. Det er således tale om en eventuell utvidelsesadgang av påleggshjemmelen som følge av kontraktens tilknytning til foretaket under krisehåndtering. Pålegg etter første ledd kan etter dette også gis til part etter kontrakt med slikt datterforetak, dersom foretaket under krisehåndtering ved garanti eller på annen måte har overtatt ansvar for forpliktelsene etter kontrakten, jf. bokstav a). Det samme gjelder dersom retten til å heve eller avslutte kontrakten er basert på insolvens eller finansielle forhold i foretaket under krisehåndtering, jf. bokstav b). Endelig vil pålegget om suspensjon av hevingsrett gis til slik kontraktspart dersom eiendeler og forpliktelser i foretaket under krisehåndtering er overdratt eller skal overdras til annet foretak, og også datterforetakets eiendeler og forpliktelser knyttet til kontrakten skal overdras til og overtas av erververen, jf. bokstav c). Unntak gjelder imidlertid dersom myndigheten treffer tiltak som sikrer de forpliktelser datterforetaket har etter kontrakten.

Tredje ledd omhandler visse unntak fra muligheten til å gi pålegg om suspensjon av hevingsretter mv. etter første og annet ledd. Første punktum fastslår at det ikke kan gis slike pålegg i forhold til betalingssystemer som omfattes av betalingssystemloven, herunder operatøren og deltakerne, sentrale motparter og sentralbanker. Etter annet punktum gjelder det samme dersom myndigheten har bekreftet at eiendelene og forpliktelsene som omfattes av kontrakten, ikke skal overdras til annet foretak, eller bli gjenstand for nedskrivning, konvertering eller omdanning etter reglene i lovutkastet § 21-31. Tredje punktum angir generelt at myndigheten kan gjøre unntak fra pålegg etter første og annet ledd. Banklovkommisjonen bemerker at dette først og fremst vil være aktuelt når krisetiltaket er avsluttet og forsikrings- eller pensjonsforetakets virksomhet er overført til annet foretak eller virksomhet videreføres under normale forhold. I tilfelle kan hevingsretten gjenoppstå i samsvar med myndighetens beslutning om å gjøre unntak.

7.9 Vern for eiere, fordringshavere og motparter

Lovutkastet avsnitt VIII «Vern for eiere, fordringshavere og motparter» bygger på lovutkastet kapittel 20 avsnitt VII i NOU 2016: 23, men er endret på visse punkter for å tilpasse reglene bedre og mer effektivt for forsikrings- og pensjonsforetak. De bestemmelsene som i det vesentlige tilsvarer bestemmelsene i lovutkastet kapittel 20 avsnitt VII, bygger for øvrig på krisehåndteringsdirektivet artiklene 73 til 80 om tiltak («safeguards») som beskytter og gir rettslig vern for aksjeeiere, fordringshavere og motparter ved ulike krisetiltak.

Reglene i lovutkastet avsnitt VIII gir ulike former for vern av ervervet rett til foretakets eiendeler, rettigheter og forpliktelser ved gjennomføring av krisetiltak. Bestemmelsene medfører således innskrenkninger i myndighetens kompetanse, slik at myndigheten ikke uten videre kan sette i verk de krisetiltak som lovutkastet avsnittene V og VI omhandler. En side av reglene er tapsbegrensning i forbindelse med overføringer av foretakets eiendeler og forpliktelser under en krisehåndtering, samt ved nedskrivning eller konvertering av kapitalinstrumenter og andre fordringer, for eksempel likviditetslån gitt til foretak, jf. lovutkastet § 21-46. En annen side er vern for ulike sikrings-, motregnings- og nettingordninger, slik at det under krisehåndtering ikke kan foretas oppsplitting eller endring av kontrakter som fører til at slike ordninger mister sin betydning, jf. lovutkastet §§ 21-48 til 21-50. Det er også lagt vekt på at krisetiltak som medfører delvis overdragelse av eiendeler, rettigheter og forpliktelser, samt endring eller opphør av kontrakter tilknyttet et foretak under en krisehåndtering, ikke skal kunne påvirke driften av betalings-, avregnings- og oppgjørssystemer, jf. lovutkastet § 21-51. Bestemmelsene om de ulike former for vern som nevnt er for øvrig forutsatt å inngå som overordnede prinsipper i forbindelse med en krisehåndtering, jf. lovutkastet § 21-32 tredje ledd bokstav f).

I tillegg er regler om klage og søksmål i forbindelse med vedtak om tidligtiltak og krisetiltak, inntatt i denne delen av lovutkastet, se lovutkastet § 21-52. Bestemmelsen er utformet i samsvar med lovutkastet §§ 20-50 og 20-59 i NOU 2016: 23. Dette er regler som sikrer eiere, fordringshavere, motparter og andre aktører med tilknytning til foretaket rett til forvaltningsmessig klageadgang og domstolsprøving.

Til § 21-46. Tapsgrenser for eiere og fordringshavere

Paragrafen bygger på lovutkastet § 20-52 i NOU 2016: 23. Paragrafen fremstår som en tapsbegrensningsregel for eiere og fordringshavere, og er et utslag av prinsippet om at disse ikke skal bære større tap enn de ville bli påført under en normal konkursbehandling. Dette gjelder også forsikringstakere og sikrede.

Første ledd fastslår at myndigheten ikke har adgang til å anvende krisetiltak etter avsnittene V og VI i lovutkastet som medfører at bare en del av foretakets eiendeler, rettigheter og forpliktelser blir overført til et annet foretak, herunder broforetak, dersom tiltaket innebærer at eiere av aksjer og fordringshavere med rettigheter som ikke er omfattet av overføringen (og blir tilbake i foretaket), ikke vil oppnå en dekning av sine krav som minst tilsvarer den dekning de ville ha oppnådd ved en avvikling av foretaket etter reglene i lovutkastet § 21-39. Utgangspunktet for gjenværende aksjeeiere og fordringshavere er jo at den gjenstående delen av foretaket skal avvikles, jf. lovutkastet § 21-39 første ledd tredje punktum. Vurderingen skal således knyttes opp mot dekningsgraden dersom foretaket i sin helhet hadde blitt avviklet som insolvent. For å kunne gjennomføre en overdragelse vil administrasjonsstyret derfor måtte ta høyde for og ha en formening om en mulig nedskrivning som skal fordeles på samtlige forpliktelser. Dersom det senere skulle vise seg at det ikke er nødvendig å foreta så store nedskrivninger vil dette kunne rettes opp ved etterutlodning i samsvar med alminnelige konkursrettslige prinsipper og lovutkastet § 21-26.

Annet ledd omhandler forholdet til eiere av kapitalinstrumenter og fordringer uten fortrinnsrett ved nedskrivning eller konvertering. Slike kapitalinstrumenter og fordringer nyter likevel vern etter prinsippet i lovutkastet § 21-46. For forsikringsforpliktelser med fortrinnsrett etter lovutkastet § 21-26 gjelder særlige regler.

I samsvar med dette er det i annet ledd første punktum fastsatt at myndigheten ikke har adgang til å foreta nedskrivning etter reglene i lovutkastet §§ 21-19 til 21-38 av kapitalinstrumenter og fordringer uten fortrinnsrett til dekning etter lovutkastet § 21-26, dersom eierne av nedskrevne og konverterte kapitalinstrumenter og fordringer dermed vil bli påført et større tap enn ved en avvikling av foretaket etter reglene i lovutkastet § 21-39, se likevel lovutkastet § 21-21 femte ledd annet punktum. Bestemmelsen svarer til lovutkastet § 21-19 sjette ledd første punktum. Det vises ellers til at den innbyrdes prioritet mellom kapitalinstrumenter og fordringer uten fortrinnsrett følger av lovutkastet §§ 21-32 første ledd bokstavene a) og b) og 21-33 første ledd. Utgangspunktet er etter dette at all eierkapital og kapitalinstrumenter som omfattes av reglene i lovutkastet §§ 21-19 og 21-20 skal bære tap først, jf. lovutkastet § 21-32 tredje ledd.

For forsikrings- og pensjonsforpliktelser med fortrinnsrett er det i lovutkastet inntatt særskilte regler om dekningsrett og nedskrivning. I samsvar med dette er det i annet ledd annet punktum fastsatt at for forsikrings- og pensjonsforpliktelser gjelder reglene i lovutkastet §§ 21-26, 21-33 og 21-34, jf. også lovutkastet § 21-39 annet til fjerde ledd som gir særskilte regler om forholdsmessig dekning av slike forpliktelser ved et booppgjør.

Til § 21-47. Vern for motparter

Paragrafen tilsvarer i hovedsak lovutkastet § 20-54 i NOU 2016: 23. Paragrafen gir ulike sikkerhetsrettigheter og motregningsordninger særlige vern mot inngrep som følger av visse typer av krisetiltak og disposisjoner som foretas under en krisehåndtering. Også i de øvrige bestemmelsene i lovutkastet avsnitt VIII er det inntatt en del regler som begrenser ulike kontraktsrettslige rettigheter etter modell av krisehåndteringsdirektivet. Et hovedformål er å beskytte ulike sikrings-, motregnings- og nettingordninger mot oppsplitting som vil kunne påvirke gyldigheten av slike ordninger. Banklovkommisjonen mener at slike regler også bør gjelde ved krisehåndtering av forsikrings- og pensjonsforetak hvis det foretas en delvis overføring av foretakets eiendeler og forpliktelser eller dersom myndigheten endrer eller bringer til opphør en sikringskontrakt inngått av foretaket, sml. lovutkastet §§ 20-54 til 20-58 i NOU 2016: 23. Paragrafen her fremstår således som en slags innledende bestemmelse til disse reglene, både med tanke på hvilke omstendigheter og vedtak som innebærer at reglene om ulike former for vern kommer til anvendelse og hvilke ordninger og motparter som skal ha slikt vern.

Første ledd spesifiserer nærmere hvilke disposisjoner og vedtak av myndigheten som skal gi vern for ulike ordninger og motparter. I samsvar med dette følger det av første ledd at paragrafen kommer til anvendelse i to ulike situasjoner. For det første, dersom myndigheten med hjemmel i lovutkastet §§ 21-35 til 21-38 skal overdra en del av foretakets eiendeler, rettigheter og forpliktelser enten fra foretaket under krisehåndtering til et annet foretak, eller fra et broforetak eller forvaltningsforetak til et annet foretak, jf. bokstav a). For det andre, dersom myndigheten med hjemmel i lovutkastet §§ 21-42 eller 21-43 første ledd skal treffe vedtak om å bringe til opphør en kontrakt inngått av foretaket, fravike kontraktsvilkårene, eller bestemme at erververen skal tre inn som part i kontrakten, jf. bokstav b).

Annet ledd angir nærmere hvilke ordninger og motparter som skal ha vern etter bestemmelsene i lovutkastet §§ 21-48 til 21-51 i de tilfeller som er nevnt i første ledd. Det er imidlertid gjort unntak for de kontraktsmessige begrensninger og inngrepshjemler som følger av lovutkastet §§ 21-43 til 21-45. Dette er således inngrep som er i behold også i forhold til de ordninger og motparter som inngår i oppregningen. De ulike ordninger og motparter som skal ha vern er følgende:

• Sikkerhetsrettigheter knyttet til enkelte eller grupper av rettigheter eller eiendeler som omfattes av overdragelsen, jf. bokstav a).

• Finansiell sikkerhetsstillelse som dekker forpliktelser oppstått ved overdragelse av eiendomsrett til eiendeler fra den som stiller sikkerheten og til den som erverver sikkerhetsretten, og medfører plikt for erververen til å overdra eiendeler når forpliktelsene oppfylles. Dette vil omfatte sikkerhetsstillelser som omfattes av lov om finansiell sikkerhetsstillelse av 26. mars 2004 nr. 17, jf. også Ot.prp. nr. 22 (2003-2003). Det vises særlig til denne loven §§ 2 og 3.

• Motregningsordninger hvoretter to eller flere fordringer mellom foretaket og en motpart kan avregnes mot hverandre, jf. bokstav c).

• Nettingordninger, jf. bokstav d). Dette vil blant annet omfatte avtaler om sluttavregning som nevnt i lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 6 og avtaler om avregning og oppgjør etter betalingssystemloven § 4-2.

• Strukturerte finansielle ordninger, jf. bokstav e). Dette vil også omfatte verdipapiriserings- og derivatavtaler og finansielle sikringsinstrumenter.

Banklovkommisjonen nevner at det lovfestede vernet for ordninger som nevnt medfører at de slår gjennom overfor alle krisetiltak, jf. også prinsippet i lovutkastet § 21-32 tredje ledd bokstav f).

Betydningen av reglene om vern for de nevnte ordninger og motparter har en mer selvstendig betydning i lovutkastet her enn i lovutkastet kapittel 20 i NOU 2016: 23, ettersom en del av ordningene der er unntatt fra reglene om nedskrivning og konvertering til egenkapital («bail-in»), jf. lovutkastet § 20-37 annet ledd i samme utredning.

Til § 21-48. Sikrings-, motregnings- og nettingordninger

Paragrafen tilsvarer lovutkastet § 20-55 første ledd i NOU 2016: 23, men regelen i lovutkastet § 20-55 annet ledd knyttet til overføring av garanterte innskudd fra et foretak under krisehåndtering, er ikke tatt inn i kapittel 21 som følge av det ikke er en aktuell problemstilling for forsikrings- og pensjonsforetak. Paragrafen gir vern for visse av ordningene som er inntatt i lovutkastet § 20-54 annet ledd i NOU 2016: 23.

I samsvar med dette slår første punktum fast at myndigheten ikke har adgang til å treffe de tiltak som omfattes av lovutkastet § 21-47 første ledd, og som innebærer at bare en del av de rettigheter og forpliktelser som er sikret under en ordning som nevnt i lovutkastet § 21-47 annet ledd bokstavene b), c) eller d), blir overdratt til et annet foretak, endret eller bragt til opphør. Dette er finansiell sikkerhetsstillelse, motregnings- og nettingsordninger, jf. også overskriften til paragrafen. I annet punktum er det fastslått at det for parter som omfattes av slike ordninger, uansett fortsatt skal være adgang til å foreta oppgjør ved motregning eller netting av fordringer i samsvar med de vilkår som er fastsatt for ordningen. Dersom det likevel skulle gjennomføres en delvis overdragelse eller dersom hele ordningen overdras til et annet foretak, skal motregnings- og nettingrettigheten fortsatt være i behold. Vernet slår her gjennom for slike ordninger i alle tilfelle.

Til § 21-49. Sikkerhetsrettigheter

Paragrafen tilsvarer lovutkastet § 20-56 første ledd i NOU 2016: 23. Bestemmelsen gir vern for forpliktelser med tilknyttede sikkerhetsrettigheter. Det er de sikkerhetsrettigheter som nevnt i lovutkastet § 21-47 annet ledd bokstav a) som omfattes, se bemerkningene til bestemmelsen ovenfor. Regelen i lovutkastet § 20-56 annet ledd i NOU 2016: 23 knyttet til overføring av garanterte innskudd fra et foretak under krisehåndtering, er heller ikke her videreført som følge av det ikke er en aktuell problemstilling for forsikrings- og pensjonsforetak.

Etter første punktum kan ikke myndigheten iverksette tiltak som har visse virkninger for forpliktelser med tilknyttede sikkerhetsrettigheter. Hovedformålet er å forhindre at forbindelsen mellom forpliktelsen og den tilknyttede sikkerhetsrettigheten for denne blir brutt. For det første kan ikke myndigheten gjennomføre overdragelse av eiendel som er stilt som sikkerhet, med mindre forpliktelsen også blir overdratt, jf. bokstav a). For det andre kan det ikke gjennomføres en overdragelse av forpliktelsen, med mindre tilknyttet sikkerhet også blir overdratt, jf. bokstav b). For det tredje kan det heller ikke gjennomføres en overdragelse av retten til å utnytte sikkerhetsrettigheten, med mindre den sikrede forpliktelsen også blir overdratt, jf. bokstav c). For det fjerde kan det ikke gjennomføres endring eller opphør av sikkerhetsrettigheten dersom virkningen er at forpliktelsen ikke lenger er sikret, jf. bokstav d). Se også lovutkastet § 21-43 første ledd.

Til § 21-50. Strukturerte finansielle ordninger

Paragrafen tilsvarer i hovedsak lovutkastet § 20-57 første ledd i NOU 2016: 23, men er redaksjonelt forenklet. Bestemmelsen gir vern for strukturerte finansielle ordninger, jf. lovutkastet § 21-47 annet ledd bokstav e), slik at det som hovedregel ikke kan foretas oppsplitting eller vesentlige endringer i slike ordninger. Myndigheten kan således ikke gjennomføre overdragelse, endring eller unntak som gjelder en del av de eiendeler, rettigheter og forpliktelser som omfattes av, eller inngår som del av, en slik strukturert finansiell ordning hvor foretaket under krisehåndtering er part. Det vises ellers til bemerkningene til lovutkastet § 21-47 annet ledd bokstav e) ovenfor.

Det bemerkes at regelen i lovutkastet § 20-57 annet ledd i NOU 2016: 23 knyttet til overføring av garanterte innskudd fra et foretak under krisehåndtering, heller ikke her er videreført som følge av at det ikke er en aktuell problemstilling for forsikrings- og pensjonsforetak.

Til § 21-51. Betalings-, avregnings- og oppgjørssystemer

Paragrafen gir regler som skal sørge for at driften av betalings-, avregnings- og oppgjørssystemer ikke blir påvirket under en krisehåndtering. EU-rettslige regler om slike systemer er inntatt i direktiv 98/26/EF og er i Norge gjennomført ved betalingssystemloven av 17. desember 1995 nr. 1999 med tilhørende forskrifter. Paragrafen tilsvarer lovutkastet § 20-58 i NOU 2016: 23.

I samsvar med dette er det i første ledd fastslått at myndigheten skal påse at driften av betalings-, avregnings- og oppgjørssystemer etter betalingssystemloven og regelverket for slike systemer ikke blir påvirket ved ulike nærmere bestemte tiltak av myndigheten under en krisehåndtering. Dette gjelder for det første vedtak om at det skal overdras en del av eiendeler, rettigheter og forpliktelser i et foretak under krisehåndtering til et annet foretak, jf. bokstav a). For det andre dersom myndigheten treffer vedtak etter lovutkastet § 21-43 første ledd om at kontrakter inngått av et foretak under krisehåndtering, skal bringes til opphør, endres eller overtas av en erverver som er part, jf. bokstav b).

Mens første ledd generelt fastslår at myndighetens ulike tiltak ikke skal påvirke driften av slike systemer, er det i annet ledd inntatt mer spesifikke regler for å sørge for at visse bestemmelser i betalingssystemloven overholdes ved overdragelse, opphør eller endring av eiendeler, rettigheter og forpliktelser som omfattes av første ledd. For det første skal det ikke medføre tilbakekall, endring eller bortfall av innlagt overføringsordre eller av avregning og oppgjør ved netting i et betalingssystem som vil være i strid med reglene i betalingssystemloven § 4-2 om rettsvern for avtaler om avregning og oppgjør, jf. bokstav a). For det andre skal det heller ikke være til hinder for utnyttelse av sikkerhet som nevnt i betalingssystemloven § 4-4, jf. bokstav b). Denne bestemmelsen fastslår blant annet at sikkerhet stilt overfor en annen operatør av slike systemer ikke skal kunne omstøtes etter dekningsloven § 5-7 eller påvirkes ved insolvensbehandling hos mottakende operatør.

Til § 21-52. Klage. Søksmål

Paragrafen svarer i det vesentlige til lovutkastet § 20-59 i NOU 2016: 23. Tidligtiltak og krisetiltak vil kunne ha stor betydning for private aktører. Av den grunn er det i paragrafen inntatt regler som sikrer slike aktører tilstrekkelig rettssikkerhet i form av forvaltningsrettslig klage og domstolsprøving. Dette må for øvrig sees i sammenheng med EUs charter om grunnleggende rettigheter (Charter of Fundamental Rights of the European Union (2000/C 364/01)) av 20001, hvor det i artikkel 47 er fastsatt at berørte parter skal ha tilgang til effektive rettsmidler i forhold til tiltak som påvirker dem. I forhold til reglene i lovutkastet vil dette innebære at slike parter skal ha adgang til å få gyldigheten av vedtak overprøvd ved forvaltningsrettslig klage og i tilfelle ved søksmål om gyldigheten av beslutningen. Dette utgjør således en viktig rettssikkerhetsgaranti, og må sees i sammenheng med kreditorers og andre parters etablerte rettigheter.

Banklovkommisjonen bemerker at den positivrettslige reguleringen av klage- og søksmålsadgang i paragrafen her ikke er ment som en begrensning i forhold til den alminnelige klage- eller søksmålsadgang etter forvaltningsloven eller tvisteloven når det gjelder andre vedtak og beslutninger etter finanslovgivningen generelt, sml. også bemerkningen til lovutkastet § 19-21 i NOU 2016: 23, se avsnitt 10.2 i utredningen.

Første ledd fremstår som en generell regel om klage og søksmål. Første punktum omhandler retten til å få en beslutning av departementet eller Finanstilsynet overprøvd ved forvaltningsrettslig klage og i tilfelle ved søksmål om gyldigheten av beslutningen etter reglene i paragrafen her. Bestemmelsen begrenser retten – i tråd med forvaltnings- og sivilprosessrettslige prinsipper – til den som har rettslig interesse. Formuleringen «beslutning» vil omfatte beslutninger av generell art, og er ikke begrenset til formelle vedtak etter forvaltningsrettslige prinsipper. Valg av formuleringen «beslutning» eller «vedtak» for øvrig i paragrafen, er heller ikke ment å innebære noen nærmere rettslig forskjell eller begrensning.

Når det gjelder overprøving av verdivurderinger, er det i lovutkastet § 21-21 femte ledd inntatt særskilte regler om dette. Disse erstatter ordningen for etterprøving i lovutkastet § 20-53 i NOU 2016: 23 som er knyttet til krisefondet, og som ikke kan benyttes her. Reglene i lovutkastet § 21-21 skal derfor legges til grunn ved særskilt overprøving av verdivurderinger, jf. annet punktum. For øvrig skal verdivurderingen bare kunne overprøves i forbindelse med søksmål om lovligheten og gyldigheten av de vedtak som myndigheten har truffet.

Annet ledd omhandler klage eller overprøving av vedtak om tidligtiltak og andre vedtak som ikke omfattes av paragrafens tredje og fjerde ledd, det vil først og fremst si en avgrensning mot vedtak om offentlig administrasjon og anvendelse av krisetiltak. I samsvar med dette kan vedtak etter reglene i lovutkastet avsnittene II og III i lovutkastet eller utøvelse av myndighet som ikke omfattes av tredje og fjerde ledd, overprøves ved klage etter forvaltningsloven og i tilfelle ved søksmål om gyldigheten av vedtaket.

Når det gjelder vedtak om offentlig administrasjon av foretaket og om anvendelse av krisetiltak etter reglene i lovutkastet avsnittene IV til VI, er det i tredje ledd inntatt særskilte regler om klage og søksmål knyttet til slike vedtak. Det er også lagt opp til at reglene i avsnitt VII om ulike former for vern skal kunne være gjenstand for klage og søksmål, og dette vil først og fremst være aktuelt dersom det hevdes at myndigheten ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til slike regler der. Ved en slik klage eller søksmål vil det være naturlig at det faktiske og økonomiske grunnlaget for vedtakene undersøkes nærmere, selv om det legges til grunn at myndighetens skjønn og kompetanse vil måtte tillegges vekt. Nærmere regler om saksforberedelse følger for så vidt av forvaltningsloven og tvisteloven, og er ikke nødvendig å utdype nærmere her.

Utgangspunktet er at slike vedtak skal kunne påklages og bringes inn for domstolene på lik linje med tidligtiltak mv. etter annet ledd. I forhold til klage og søksmål over vedtak om offentlig administrasjon, krisetiltak og krisehåndtering generelt, er det imidlertid – og etter forbilde av krisehåndteringsdirektivet – lagt stor vekt på å motvirke at myndighetens vedtak og tiltak mister sin rettsvirkning i en klage- eller domstolprosess. Dette er særlig viktig i forhold til vedtak som er fattet for å videreføre viktig forsikrings- og pensjonsvirksomhet som det er vesentlig å opprettholde tilgang til ut fra hensynet til forsikringstakere og samfunnsøkonomien. Generelt har det vært utslagsgivende at vedtak om offentlig administrasjon og tiltak under krisehåndtering så langt som mulig ikke skal kunne forsinkes eller forhindres, og at myndighetens vurderinger og beslutninger må antas å være veloverveide og dessuten til dels beror på et forvaltningsskjønn. Av den grunn er det i bokstav a) fastslått at en klage eller et søksmål som omhandlet her ikke automatisk skal ha oppsettende virkning i forhold til vedtakets og dets virkninger. I forlengelsen av dette er det i bokstav b) fastslått at vedtaket kan iverksettes umiddelbart, og at det skal gi grunnlag for en presumsjon om at en utsettelse av gjennomføringen av vedtaket vil være i strid med offentlige interesser. Banklovkommisjonen bemerker at forvaltningsloven § 42 for øvrig gir hjemmel til å utsette iverksetting av et vedtak inntil klagen er avgjort, men at en slik utsetting ikke vil være særlig aktuell her. Samlet sett innebærer disse begrensningene at myndighetens vedtak og tiltak under krisehåndtering ikke vil påvirkes særlig av klage eller søksmål, i alle fall ikke under selve krisehåndteringen. Hovedspørsmålet om vedtakets gyldighet forutsettes prøvd i etterhånd.

Fjerde ledd omhandler forholdet til tredjemann som i god tro har ervervet aksjer, eiendeler, rettigheter eller forpliktelser i et foretak under krisehåndtering i henhold til vedtak av myndigheten som omfattes av tredje ledd. I slike tilfeller er det fastslått at en klage eller søksmål som medfører at vedtaket oppheves eller endres, ikke skal ha noen virkning for etterfølgende administrative handlinger eller transaksjoner som myndigheten har foretatt på grunnlag av vedtaket, jf. første punktum. Erstatningsretten for myndighetens uriktige vedtak og handlemåte, er regulert i annet punktum.

Femte ledd fastslår endelig at ved klage etter reglene i paragrafen her, gjelder forvaltningsloven § 27 b tilsvarende. Dette angår eventuelle ulike vilkår som stilles for å kunne reise sak for domstolene om vedtaket. Selv om det i annet og tredje ledd er fastslått at forvaltningsloven generelt skal gjelde, er det således lagt vekt på at det skal tas standpunkt til om det bør bestemmes at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak ikke skal kunne reises uten at vedkommende part har benyttet sin adgang til å klage over vedtaket, og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen.

7.10 Forsikringskonsern med grenseoverskridende virksomhet

1) Ved utformingen av bestemmelsene i lovutkastet kapittel 21 avsnitt IX «Forsikringskonsern med grenseoverskridende virksomhet» har Banklovkommisjonen – på samme måte som ved utformingen av lovutkastet kapittel 20 avsnitt VIII i NOU 2016: 23 – sett som det vesentlige å utarbeide regler for forsikringskonsern (grupper) med virksomhet som har norsk tilknytning, og som derfor kan reise spørsmål i forhold til norsk tilsyns- og krisehåndteringsmyndighet. Her må vi skille mellom, på den ene side, tilfeller hvor et norsk forsikringskonsern også har datterforetak eller filial i annen EØS-stat og, på den annen side, tilfeller hvor et forsikringskonsern med morselskap etablert i annen EØS-stat også driver virksomhet her i riket gjennom et norsketablert datterforetak eller en filial etablert her. Bakgrunnen er at prinsippet om hjemstatstilsyn medfører at myndighetene i den stat hvor konsernets morselskap er etablert, vil ha et hovedansvar for tilsyn og krisehåndtering som gjelder morselskapets og de øvrige konsernforetakenes virksomhet sett som et hele.

Norsk tilknytning vil foreligge, for det første, når et norsk forsikringsforetak driver grenseoverskridende virksomhet gjennom et datterforetak eller en filial etablert i annen EØS-stat. Norsk hjemstatstilsyn vil da som regel omfatte foretakets samlede virksomhet, men prinsipielt er et datterforetak også undergitt tilsyn i den stat hvor det er etablert.

Et vanligere opplegg er at et norsk forsikringskonsern med (hoved)morselskap som er norsk, driver virksomhet gjennom ulike foretak både her i riket og i stat innenfor EØS-området. I så fall foreligger det grenseoverskridende virksomhet dersom det norske konsernet også omfatter konsernforetak etablert i annen EØS-stat og/eller filial etablert innenfor EØS-området. Slik «norsk» virksomhet i annen EØS-stat vil ofte bli organisert og samlet i et delkonsern med et eget konsernforetak etablert i denne staten som morselskap. I slike tilfeller oppstår det spørsmål om norsk myndigheters rolle både i forhold det norske forsikringskonsernets samlede virksomhet, herunder delkonsernets EØS-virksomhet, og dessuten særskilte tilsynsspørsmål i forhold til konsernets virksomhet gjennom sitt delkonsern i den EØS-stat hvor delkonsernets morselskap er etablert.

Omvendt vil et forsikringskonsern med morselskap etablert i annen EØS-stat ofte drive grenseoverskridende virksomhet her i riket organisert i et delkonsern eller gjennom datterforetak og/eller filial i Norge. I så fall er det klart myndighetene i den EØS-stat hvor forsikringskonsernets morselskap er etablert, har et hovedansvar for tilsyn og krisehåndtering av konsernets samlede virksomhet. Samtidig er det klart at et delkonserns eller datterforetaks «norske» virksomhet er undergitt norske tilsynsmyndigheter, men med de begrensninger som følger av hjemstatstilsynet med det samlede konsernforhold i den EØS-stat hvor forsikringskonsernets morselskap er etablert.

Oppsummert for grupper med (hoved)morselskap i annen EØS-stat vil disse altså i hovedsak bli krisehåndtert i den stat hvor (hoved)morselskapet er etablert og etter lovgivningen der. Særlige «norske» spørsmål oppstår da bare dersom gruppen har virksomhet i Norge som drives gjennom 1) et norsk delkonsern, det vil si et norsketablert konsernforetak som er morselskap i et delkonsern for virksomheten her i riket, 2) et datterforetak etablert her, eller 3) en filial av et konsernforetak etablert i annen EØS-stat. Spørsmål som gjelder slik «norsk» virksomhet og forholdet til norske myndigheter, kan da oppstå ved krisehåndtering av hele gruppen i annen EØS-stat.

Bestemmelsene i lovutkastet avsnitt IX er utformet i samsvar med hovedlinjene i bemerkningene ovenfor. Systematisk følges i hovedsak samme opplegg som i lovutkastet kapittel 20 avsnitt VIII i NOU 2016: 23.

2) EU-lovgivningen bygger på prinsippet om hjemstatstilsyn, og inneholder også bestemmelser om tilsyn på gruppebasis i konsernforhold, jf. forsikringsdirektivet 2009/138/EF (Solvens II) artiklene 212 til 266. Dette er regler om fordelingen av tilsynskompetansen mellom EØS-statene når det gjelder tilsynet med grenseoverskridende virksomhet og forsikringsgrupper. Disse reglene er tilpasset variasjonene i selskapsstrukturen på forsikringsområdet som atskiller seg vesentlig fra bankstrukturene.

EU har imidlertid hittil ikke utarbeidet tilsvarende kompetanseregler for krisehåndterings- eller tilsynsmyndigheter for forsikrings- og pensjonsforetak eller forsikringskonsern. Hvilken myndighet som vil stå for krisehåndtering i annen EØS-stat og de nærmere regler for krisehåndteringen, vil derfor inntil videre bli bestemt av nasjonale regler i den enkelte stat, og vil nok variere en god del. Dette utelukker imidlertid ikke at det ved grenseoverskridende virksomhet på forsikrings- og pensjonsområdet som har slik tilknytning til Norge som beskrevet ovenfor, vil oppstå behov for kontakt – eller samarbeid – mellom norske myndigheter og utenlandske krisehåndteringsmyndigheter eller – i mangel av slike – med tilsvarende utenlandske tilsynsmyndigheter, jf. lovutkastet § 21-5 annet ledd.

Gjennomføringen i norsk rett av forsikringsdirektivet 2009/138/EF (Solvens II), pensjonskassedirektivet 2016/2341/EU (IORP II) og forordning (EU) nr. 1094/2010 om den europeiske tilsynsmyndighet for forsikrings- og pensjonsforetak («European Insurance and Occupational Pensions Authority» (EIOPA)), innebærer imidlertid at EIOPA nå er tillagt viktige roller når det gjelder grenseoverskridende virksomhet innenfor forsikrings- og pensjonsområdet og når det gjelder koordinering av nasjonalt tilsyn innenfor EU. Det vises her til at det i juni 2016 ble vedtatt en ny lov om EØS-finanstilsyn som i §§ 1 til 4 fastsetter at EUs fire forordninger om de europeiske tilsynsmyndigheter (EU) nr. 1092 til 1095/ 2010, herunder EIOPA-forordningen 1094/2010, skal gjelde som norsk lov fra og med oktober 2016. Det vises også i denne forbindelse til Prop. 127 (2015–2016).

Reglene i forsikringsdirektivet 2009/138/EF (som endret ved direktiv 2014/51/EU) bygger på prinsippet om at en gruppe skal ha en «group supervisor», og at det for en gruppe dessuten skal opprettes et «college of supervisors» (tilsynsutvalg) hvor de nasjonale tilsynsmyndighetene for de foretak som inngår i en gruppe, skal være representert (artiklene 247 og 248). Hovedreglene om gruppetilsyn i direktiv 2009/138/EF foreslås nå forankret i lovutkastet til avsnitt IX. Dette – sammen med EUs nye organer for finansielt tilsyn på bank- og forsikringsområdet – vil medføre at det blir etablert et nettverk for samarbeid mellom tilsynsmyndighetene i EØS-statene. I tilfelle av krisehåndtering av foretak som har grenseoverskridende virksomhet med norsk tilknytning, innebærer disse forhold som nevnt ovenfor at den norske myndighet på forsikrings- og pensjonsforetaksområdet vil ha behov for samråd og samarbeid både med nasjonal krisehåndteringsmyndighet i berørte EØS-stater og – i mangel av slik myndighet – med nasjonal tilsynsmyndighet. Etter behov vil nærmere regler kunne fastsettes ved forskrift med hjemmel i lovutkastet § 21-5 annet ledd.

Til § 21-53. Beslutninger med virkning i annen EØS-stat

Paragrafen bygger på lovutkastet § 20-60 i NOU 2016: 23, og omhandler en del regler og prinsipper for myndigheters beslutninger og tiltak som påvirker andre stater innenfor EØS-området. I norsk sammenheng innebærer dette at det skal vurderes og tas hensyn til de virkninger som norsk myndighets beslutninger knyttet til et norsk foretak eller forsikringskonsern vil få i andre stater innenfor EØS-området hvor foretaket eller konsernet driver virksomhet, jf. lovutkastet § 21-4 annet ledd. Reglene kan etter behov utfylles ved forskrift med hjemmel i lovutkastet § 21-5 annet ledd, jf. tredje ledd.

Første ledd regulerer krisehåndtering av norsk foretak eller forsikringskonsern som driver virksomhet gjennom filial eller datterforetak i annen EØS-stat. Etter første punktum skal myndigheten i slike situasjoner legge tilbørlig vekt på hvilke virkninger de beslutninger som tas i forbindelse med en slik krisehåndtering i henhold til reglene i kapitlet her må antas å få i slik stat. I dette ligger at man unngår en urettferdig og uforholdsmessig byrdefordeling mellom medlemsstatene.

Første ledd annet punktum regulerer krisehåndtering av filial eller datterforetak av foretak, delkonsern eller forsikringskonsern som er etablert i annen EØS-stat og som driver virksomhet her i riket. Det er i den forbindelse fastsatt at bestemmelsene i første ledd første punktum gjelder tilsvarende.

Som nevnt innledningsvis bygger forsikringsdirektivet 2009/138/EF og pensjonskassedirektivet 2016/2341/EU på prinsippet om at en gruppe skal ha en «group supervisor», og at det for en gruppe dessuten skal opprettes et «college of supervisors» (tilsynsutvalg) hvor de nasjonale tilsynsmyndighetene for de foretak som inngår i en gruppe, skal være representert. I tilfelle av krisehåndtering av foretak som har grenseoverskridende virksomhet med norsk tilknytning, innebærer disse forhold at de norske myndigheter på forsikrings- og pensjonsområdet vil ha behov for samråd og samarbeid både med nasjonal krisehåndteringsmyndighet i berørte EØS-stater og – i mangel av slik myndighet – med nasjonal tilsynsmyndighet. Ved krisehåndtering av foretak eller konsern med grenseoverskridende virksomhet er det etter Banklovkommisjonens oppfatning derfor nødvendig å legge vekt på samarbeid og rollefordeling mellom de aktuelle myndigheter. Et poeng i dette er at krisehåndterings- eller tilsynsmyndigheten i den stat som berøres bør varsles og samrås med før beslutninger omfattet av første ledd treffes av myndigheten. I annet ledd er det således bestemt at slike beslutninger så vidt mulig treffes etter forhåndsvarsel, utveksling av relevant informasjon og samråd med krisehåndterings- eller tilsynsmyndigheten i den eller de EØS-stater som berøres, jf. også lovutkastet § 21-4 annet ledd. Banklovkommisjonen viser til at det praktisk sett også vil foregå informasjonsutveksling forut for et vedtak om offentlig administrasjon, jf. blant annet reglene om tilsynsutvalg.

Banklovkommisjonen antar at det vil kunne være behov for utfyllende regler, særlig med henblikk på informasjonsutveksling og samarbeid mellom norske myndigheter og tilsyns- og krisehåndteringsmyndigheter innenfor Den europeiske union og stater i EØS-området. Nærmere regler om dette kan i tilfelle etter tredje ledd fastsettes ved forskrift etter lovutkastet § 21-5 annet ledd, se også bemerkningene til denne bestemmelsen i avsnitt 7.2 foran.

Til § 21-54. Kriseutvalg mv.

Paragrafen omhandler opprettelse av såkalte kriseutvalg («resolution college») for grenseoverskridende norsk forsikringskonsern og dets funksjon. Bestemmelsene bygger delvis på lovutkastet § 20-61 i NOU 2016: 23, men er tilpasset forholdene på forsikringsområdet i den forstand at norske myndigheter vil måtte forholde seg til så vel tilsyns- som krisehåndteringsmyndigheter i andre EØS-stater, avhengig av nasjonal lovgivning i de enkelte stater. Reglene er først og fremst rettet mot forsikringsforetak, ettersom det antas at norske pensjonskasser og andre pensjonsforetak i meget liten grad er engasjert i grenseoverskridende virksomhet. Det vises også til innledende bemerkninger til avsnittet.

Formålet med slike utvalg bestående av representanter fra blant annet de aktuelle nasjonale krisehåndteringsmyndigheter eller tilsynsmyndigheter, herunder eventuelt departement og sentralbanker, er å fremme ytterligere samarbeid og forhindre fragmenterte nasjonale tiltak. Det er således ment å danne et forum med informasjonsutveksling og koordinering av krisetiltak. Reglene om kriseutvalg bygger på reglene i forsikringsdirektivet 2009/138/EF artiklene 247 følgende om etableringen av såkalte «tilsynsutvalg» som innbefatter de nasjonale tilsynsmyndigheter med tilsynskompetanse i forhold til et grenseoverskridende forsikringskonsern innenfor EØS-området, jf. også lovutkastet § 21-6 niende ledd. På samme vis vil de nasjonale krisehåndteringsmyndigheter mv. med kompetanse i forhold til et grenseoverskridende forsikringskonsern, møtes i et «kriseutvalg» for å diskutere håndteringen av en krise i et slikt forsikringskonsern. Kriseutvalg har som sådan ikke beslutningsmyndighet, men er forutsatt å fungere mer som en plattform for utveksling av informasjon og samråd mellom aktuelle myndigheter og organer. De felles beslutninger som det blir enighet om i utvalget knyttet til konsernet og dets enheter forutsettes at gjennomføres på nasjonalt nivå, jf. også systemet etter krisehåndteringsdirektivet, se direktivets formålsparagraf 98.

I samsvar med de innledende bemerkninger til dette avsnittet, er det foretatt en begrensning til bestemmelser som omhandler forsikringskonsern (grupper) med norsk tilknytning, det vil først og fremst si hvor Finanstilsynet fungerer som tilsynsmyndighet for gruppen og hvor således norske myndigheter er å anse som en «group supervisor». I tillegg er det inntatt regler om deltakelse i kriseutvalg hvor utenlandske forsikringskonsern driver virksomhet i Norge gjennom filial eller datterforetak, eller ved et etablert delkonsern her i riket.

I samsvar med dette er det i første ledd inntatt regler om opprettelse av kriseutvalg dersom et norsk forsikringskonsern driver grenseoverskridende virksomhet i annen EØS-stat. Forutsetningen er at morselskapet har hovedsete og forretningskontor her i riket, jf. lovutkastet § 21-6 femte ledd, og at konsernet omfatter forsikrings- og pensjonsforetak som nevnt i lovutkastet § 21-1 første ledd, og at disse driver virksomhet gjennom filial eller datterforetak i annen EØS-stat. I tilfelle skal myndigheten opprette et kriseutvalg for konsernet som også omfatter krisehåndterings- og tilsynsmyndigheter i EØS-stat hvor slik virksomhet drives, jf. første punktum. Etter annet punktum skal også kriseutvalg opprettes av myndigheten dersom morselskapet i det norske forsikringskonsernet, er et datterforetak i et konsern i annen EØS-stat. Det dreier seg således om et norsketablert morselskap i delkonsern som driver virksomhet her i riket.

Annet ledd regulerer nærmere kriseutvalgets funksjon og oppgaver. Etter første punktum skal kriseutvalget virke som et forum for behandling av spørsmål som gjelder krisehåndtering av morselskapet i forsikringskonsernet og konsernforetak som er forsikringsforetak. Som nevnt innledningsvis er ikke kriseutvalget et beslutningsorgan, men skal først og fremst virke som et forum for informasjonsutveksling og samråd. I annet punktum er det fastslått at myndigheten skal koordinere utveksling av informasjon mellom medlemmene i utvalget.

Tredje ledd omhandler forholdet til krisehåndterings- og tilsynsmyndigheter i andre EØS-stater. EU-lovgivningen inneholder ikke krav om etablering av en egen krisehåndteringsmyndighet og opprettelse av kriseutvalg for grenseoverskridende konsern, slik som krisehåndteringsdirektivet på bankområdet legger opp til. EU-lovgivningen bygger imidlertid på prinsippet om hjemstatstilsyn. Hvilken myndighet som vil stå for krisehåndtering i annen EØS-stat og de nærmere regler for krisehåndteringen, vil derfor inntil videre bli bestemt av nasjonale regler i den enkelte stat. Dette utelukker imidlertid ikke at det ved grenseoverskridende virksomhet på forsikrings- og pensjonsområdet som har tilknytning til Norge, vil oppstå behov for kontakt – eller samarbeid – mellom norske og utenlandske kompetente myndigheter. I samsvar med dette følger det av første punktum at myndigheten så vidt mulig skal være representert i kriseutvalg for forsikringskonsern i annen EØS-stat hvor et konsernforetak er norsk forsikringsforetak. Banklovkommisjonen viser til at selv om det ikke er norsk lovgivers oppgave å pålegge andre EØS-stater som er hjemstat for et forsikringskonsern plikt om å etablere slike kriseutvalg, er det ansett som hensiktsmessig å innta en bestemmelse som sier at den norske myndigheten – i den grad det er etablert et kriseutvalg, jf. formuleringen «så vidt mulig» – skal være representert i kriseutvalget eller annet lignende forum. Det bemerkes at bestemmelsen også omfatter de tilfeller hvor det er etablert et delkonsern i annen EØS-stat under et norsk (hoved)morselskap. Motsatt følger det av annet punktum at det samme gjelder når norsk morselskap i forsikringskonsern er datterforetak i et konsern i annen EØS-stat. Dette vil altså dreie seg om et norsk delkonsern av et forsikringskonsern som er etablert i annen EØS-stat.

Det vil etter omstendighetene kunne være behov for mer omfattende og detaljerte regler for kriseutvalg. Det samme gjelder for reglene om tilsynsutvalg i forsikringsdirektivet 2009/138/EF, som etter inkluderingen av EIOPA-forordningen 1094/2010 (EU) i EØS-avtalen og gjennomføringen av forordningen i norsk rett, bør forankres i finansforetaksloven, jf. også innledende bemerkninger ovenfor. Av den grunn er det i fjerde ledd fastsatt at nærmere regler om kriseutvalg og tilsynsutvalg for norsk forsikringskonsern og utvalgenes sammensetning og oppgaver kan fastsettes ved forskrift etter forskriftshjemmelen i lovutkastet § 21-5 annet ledd. Det vil kunne være naturlig å se hen til de regler som følger av krisehåndteringsdirektivet på dette området. Det vises her til direktivet artikkel 88 som fastsetter en del krav og regler, herunder fastsettelse av retningslinjer og prosedyrer for utvalget, koordinering av utvalgets arbeid, samt innkalling og ledelse av utvalgets møter. På bankområdet er det dessuten foreslått utfyllende regler på området som er forutsatt å inngå i forskrifter fastsatt av EU-kommisjonen.2

Til § 21-55. Krisehåndtering av foretak som inngår i forsikringskonsern i annen EØS-stat

Paragrafen gjelder krisehåndtering av foretak som inngår i forsikringskonsern i annen EØS-stat. Hovedformålet med bestemmelsen er å sørge for underretning og informasjonsflyt mellom myndigheten i Norge og myndigheten i annen EØS-stat for de tilfeller det er etablert et foretak her i riket av et forsikringskonsern i slik EØS-stat, og dette foretaket oppfyller vilkårene for krisehåndtering. Paragrafen bygger delvis på lovutkastet § 20-62 i NOU 2016: 23, men er tilpasset forholdene på forsikringsområdet. Dette har en side mot at norske myndigheter vil måtte forholde seg til så vel tilsynsmyndigheter som krisehåndteringsmyndigheter i andre EØS-stater, avhengig av nasjonal lovgivning i de enkelte stater. Reglene er også først og fremst rettet mot forsikringsforetak, ettersom det antas at norske pensjonskasser og andre pensjonsforetak i meget liten grad er engasjert i grenseoverskridende virksomhet. Det vises også til innledende bemerkninger til avsnittet.

I samsvar med dette er det i første leddførste punktum fastslått at myndigheten skal gi underretning til krisehåndterings- eller tilsynsmyndigheten i den aktuelle EØS-staten om at vilkårene for offentlig administrasjon og krisehåndtering etter lovutkastet §§ 21-22, 21-23 og 21-30 er besluttet oppfylt for norsk forsikringsforetak eller morselskap i forsikringskonsern som er datterforetak i et forsikringskonsern etablert i EØS-staten. Formuleringen dekker norsketablert morselskap i delkonsern som er datterforetak i et forsikringskonsern etablert i EØS-staten.

Som følge av manglende EU-lovgivning om krisehåndtering på forsikringsområdet, er det forutsatt at underretningen kan skje til den aktuelle tilsynsmyndigheten i EØS-staten. Dette innebærer for øvrig at det heller ikke vil være etablert et formelt kriseutvalg for forsikringskonsernet i den aktuelle EØS-staten. Underretningen skal derfor i tillegg gis til medlemmene i tilsynsutvalget for dette forsikringskonsernet.

Annet ledd regulerer nærmere de krav som stilles til innholdet av underretningen etter første ledd og forholdet til gjennomføring av de tiltak som foreslås gjennomført. Helt overordnet skal det i underretningen fra den norske myndigheten opplyses om vedtak som faktisk er truffet etter lovutkastet §§ 21-22, 21-23 og 21-30 og i tilfelle om hvilke krisetiltak som planlegges gjennomført, jf. første punktum. Hvorvidt tiltakene kan iverksettes avhenger av den påvirkning de vil ha i forhold til de øvrige konsernforetakene. I annet punktum er det fastslått at dersom krisehåndterings- eller tilsynsmyndigheten i EØS-staten antar at tiltakene ikke vil ha slike virkninger for forsikringskonsernet at det må ventes at konsernforetak etablert i en EØS-stat vil oppfylle vilkårene for krisehåndtering, kan tiltakene gjennomføres. Dette vil være krisehåndterings- eller tilsynsmyndigheten som fungerer som gruppens kompetente myndighet (i EU-terminologi «group supervisor» eller «tilsynsmyndighet på konsolidert basis»), det vil si hvor konsernets morselskap er etablert. Vurderingen bør foretas i tilsynsutvalget for konsernet i samråd med de andre relevante myndighetene. Da vil man kunne være noenlunde sikre på at krisehåndteringen av det norske forsikringsforetaket eller morselskapet ikke vil ha smittevirkninger, og kan håndteres separat uten av konsernet som helhet blir negativt påvirket. Dersom det ikke er mulig å anta at tiltakene ikke vil ha smittevirkninger for et konsernforetak i en annen EØS-stat, er det etter tredje punktum fastslått at det skal utarbeides en krisehåndteringsplan i fellesskap av krisehåndterings- og tilsynsmyndighetene for de konsernforetak som omfattes av planen. I mangel av et formelt kriseutvalg for forsikringskonsernet, vil dette naturlig tas opp i forsikringskonsernets tilsynsutvalg.

Til § 21-56. Krisehåndtering av norsk forsikringskonsern med virksomhet innenfor EØS-området

Paragrafen gjelder krisehåndtering av norsk forsikringskonsern med virksomhet innenfor EØS-området. Bestemmelsen tilsvarer i stor grad det som følger av lovutkastet § 21-55, bortsett fra at det speiler at det her er den norske myndigheten som har det overordnede ansvaret for konsernet («group supervisor»), jf. merknadene til lovutkastet § 21-6 niende ledd foran. Dette innebærer også at myndigheten vil kunne fastsette en plan som omhandler krisetiltak i forhold til de enkelte konsernforetak og samordning av tiltakene. Paragrafen bygger i stor grad på lovutkastet § 20-63 i NOU 2016: 23.

Første ledd omhandler underretningsplikten dersom det besluttes av vilkårene for krisehåndtering er oppfylt for et norsk morselskap. Etter første punktum gjelder dette norsk morselskap i finanskonsern som omfatter de av konsernforetakene som driver forsikringsvirksomhet innenfor EØS-området, jf. lovutkastet § 21-1 første ledd bokstav a). Dersom vilkårene for offentlig administrasjon og krisehåndtering etter lovutkastet §§ 21-22 eller 21-23 (offentlig administrasjon), jf. lovutkastet § 21-30 (krisehåndtering), er oppfylt, skal myndigheten gi underretning om dette til de andre medlemmene i kriseutvalget for forsikringskonsernet. Dersom morselskapet i konsernet er et norsketablert datterforetak i forsikringskonsern etablert i annen EØS-stat, vil forsikringskonsernet være et norsk delkonsern, og da skal i tilfelle ikke reglene her gjelde, men det som følger av lovutkastet § 21-55, jf. annet punktum.

Annet ledd regulerer det nærmere innhold av underretningsplikten etter første ledd. Etter første punktum skal myndigheten opplyse om vedtak truffet etter lovutkastet §§ 21-22 eller 21-23, jf. lovutkastet § 21-30, og i tilfelle om hvilke krisetiltak som etter myndighetens vurdering bør settes i verk. Underretningen kan også inneholde en krisehåndteringsplan for forsikringskonsernet som omhandler krisetiltak i forhold til de enkelte konsernforetak og samordning av tiltakene, dersom ulike vilkår er oppfylt, jf. annet punktum. Dette vil være tilfellet dersom det må ventes at krisetiltakene overfor morselskapet vil medføre at vilkårene for krisehåndtering av konsernforetak i annen EØS-stat også vil være oppfylt, jf. bokstav a). Krisehåndteringsplan for finanskonsernet skal også utarbeides dersom det må ventes at krisetiltakene overfor morselskapet alene ikke vil være tilstrekkelige til å stabilisere situasjonen, jf. bokstav b). I tilfelle anses det nødvendig å gjennomføre en helhetlig krisehåndtering av konsernet (såkalt «Single Point of Entry»). Videre kan det utarbeides en slik krisehåndteringsplan dersom myndigheten som er ansvarlig for konsernforetak i annen EØS-stat har besluttet at vilkårene for krisehåndtering av foretaket der er oppfylt, jf. bokstav c). Dette vil først og fremst være tilfellet dersom det må ventes at de planlagte tiltak, vil kunne medføre at vilkårene for krisehåndtering vil oppfylles for andre konsernforetak i konsernet, herunder morselskapet her i riket, jf. bemerkningen til lovutkastet § 21-55 annet ledd ovenfor. Endelig er det lagt vekt på likhetsprinsipper i forhold til konsernforetakene og de EØS-stater de er etablert i, slik at det da kan utarbeides en krisehåndteringsplan dersom krisetiltakene overfor morselskapet vil medføre særlige fordeler for enkelte av konsernforetakene, jf. bokstav d).

I tredje ledd første punktum er det fastslått at dersom underretningen etter første ledd ikke inneholder et forslag til krisehåndteringsplan for forsikringskonsernet i samsvar med annet ledd, kan myndigheten treffe sin beslutning etter samråd med medlemmene i kriseutvalget eller tilsynsvalget for konsernet. Det dreier seg således om separate tiltak overfor morselskapet som bør diskuteres i utvalget.

Dersom underretningen derimot inneholder forslag til en krisehåndteringsplan for konsernet, skal planen fastsettes i fellesskap av myndigheten og myndighetene for de konsernforetak som omfattes av planen, jf. tredje ledd annet punktum. Dette vil etter omstendighetene omfatte tilsynsmyndigheter i andre EØS-stater, ettersom det etter EU-lovgivningen ikke foreligger krav om opprettelse av en krisehåndteringsmyndighet på forsikringsområdet.

§ 21-57. Filial her i riket av utenlandsk foretak

Paragrafens første og annet ledd omhandler krisehåndtering av filial her i riket av forsikringsforetak etablert utenfor EØS-området. Paragrafen tilsvarer i det vesentlige lovutkastet § 20-64 i NOU 2016: 23. Hvorvidt det kan gjennomføres en krisehåndtering av slike filialer avhenger av om visse vilkår er oppfylt. Dette må sees i sammenheng med at en separat krisehåndtering («ring-fencing») av en filial av utenlandsk foretak i prinsippet strider mot det EU-rettslige universalitetsprinsippet om hjemstatens kompetanse til å gjennomføre avvikling og reorganisering av et foretak etablert der, jf. forsikringsdirektivet 2009/138/EF artiklene 273 og 274. Vilkårene i direktivet er utformet slik at det vanskelig kan sies å være uhensiktsmessig eller utfordrende at filialen kan undergis krisehåndtering i vertsstaten.

Første ledd legger opp til at den norske myndigheten kan beslutte at filial av forsikrings- eller pensjonsforetak etablert utenfor EØS-området, kan undergis krisehåndtering her i riket når offentlige interesser tilsier dette. Dette kriteriet må anses som det helt avgjørende i spørsmålet om filialen kan undergis krisehåndtering. I denne vurderingen vil et viktig moment være at det ikke er innledet insolvensbehandling mot filialen fra hjemstatens myndigheter, eller slik behandling ikke anerkjennes av norske myndigheter.

I tillegg må for øvrig et av flere ytterligere vilkår være oppfylt. For det første, dersom filialen ikke oppfyller og heller ikke kan ventes å oppfylle de kravene til virksomheten som er fastsatt i konsesjonen eller følger av ellers gjeldende lov- og forskriftsverk, og det ikke er utsikt til at det innen rimelig tid blir truffet tiltak som vil sikre at kravene vil bli etterlevet, jf. bokstav a). For det andre, dersom myndigheten må anta at det utenlandske forsikringsforetaket ikke kan eller vil være ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser her i riket, eller forpliktelser som utspringer av filialens virksomhet her, etter hvert som de forfaller, jf. bokstav b). For det tredje, dersom det er innledet insolvensbehandling av foretaket i hjemstaten. Det vesentlige vil være at filialen og det utenlandske foretaket er i en slik stilling at det bør settes i verk raske tiltak overfor filialen for å forsøke å sikre videre drift av filialens virksomhet i Norge.

I annet ledd er det videre fastslått at bestemmelsene i lovutkastet §§ 21-22, 21-24, 21-25 til 21-29, 21-31 til 21-34 og 21-39, skal gjelde ved krisehåndtering av filialen etter første ledd. Dette innebærer i første omgang at reglene om vedtak om offentlig administrasjon, administrasjonsstyre og dets virkninger gjelder tilsvarende (lovutkastet §§ 21-22, 21-24 og 21-25). I tillegg vil reglene om fortrinnsrett og opphør av ulike forsikrings- og pensjonsordninger, samt verdiberegning av pensjonsrettigheter komme til anvendelse (lovutkastet §§ 21-26 til 21-29). Ved beslutning om at filialen skal underlegges krisehåndtering, vil også prinsippene og formålsreglene bak anvendelse av krisetiltak måtte legges til grunn (lovutkastet §§ 21-31 til 21-34). Endelig vil reglene om avvikling i lovutkastet § 21-39 komme til anvendelse, samt bestemmelser fastsatt av departementet i forskrift.

I tredje ledd er det endelig fastslått at når hensyn til finansiell stabilitet og andre hensyn som skal ivaretas etter forsikrings- og finanslovgivningen tilsier det, kan departementet bestemme at filialer etablert her i riket av utenlandske forsikrings- eller pensjonsforetak, skal settes under offentlig administrasjon og krisehåndtering og fastsette nærmere regler om dette. Banklovkommisjonen bemerker at hjemmelen gjelder filialer av utenlandske foretak generelt, og at det således i utgangspunktet ikke har betydning om foretaket er etablert i eller utenfor EØS-området. Når det gjelder hvilke hensyn som vil være tilstrekkelig etter bestemmelsen her, bør det her kunne tas til inntekt det som følger av forskrift 12. oktober 2008 nr. 1102 om offentlig administrasjon av filial av bank med hovedsete i fremmed stat § 3. Der fremgår det at vedtak om offentlig administrasjon av filial av bank med hovedsete i annen EØS-stat kan treffes når Finansdepartementet anser det som et nødvendig og forholdsmessig tiltak for å sikre at sentrale hensyn etter EØS-regler som svarer til direktiv 2001/24/EF (direktiv 2009/138/EF på forsikringsområdet) blir overholdt.

7.11 Garantiordningen for skadeforsikring

Lovutkastet avsnitt X «Garantiordningen for skadeforsikring» svarer i all hovedsak til finansforetaksloven kapittel 20 som i sin tur svarer til tidligere banksikringslov kapittel 2A med enkelte lovtekniske og redaksjonelle endringer. Reglene om Garantiordningen for skadeforsikring ble tatt inn i banksikringsloven ved lovendring av 10. juni 2005 nr. 43. Før dette var reglene inntatt i forsikringsvirksomhetsloven. Nærmere regler om Garantiordningen for skadeforsikring følger av forskrift av 9. desember 2016 nr. 1502 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksforskriften) kapittel 20. Garantiordningen for skadeforsikring dekker blant annet krav til manglende oppgjør for privatforsikringer og små og mellomstore næringslivsforsikringer. Medlemskap i ordningen er pliktig for forsikringsselskaper som er gitt tillatelse til å drive direkte skadeforsikring i Norge.

Forsikringsdirektivet 2009/138/EF (Solvens II) berører ikke regler om garantiordninger på forsikringsområdet. Dette må sees i sammenheng med at regler om restrukturering og avvikling av forsikringsforetak i all hovedsak kun omhandler samarbeid og gjensidig anerkjennelse av vedtak og tiltak som treffes av myndighetene i hjemstaten, se direktiv 2009/138/EF artiklene 267 til 296. Av direktivets formålsparagrafer nr. 117 til 128 fremgår det også at regelverket om reorganisering og avvikling av forsikringsforetak ikke er harmonisert og dette rettsområdet er således undergitt hjemstatenes lovgivning.

Lovutkastet avsnitt X er således et nasjonalt utformet regelverk om garantiordning for skadeforsikringsforetak. Om spørsmål knyttet til garantiordninger for andre forsikringsforetak, vises det til avsnitt 5.2.3 foran, jf. også bemerkningene til avsnitt XI nedenfor i avsnitt 7.12.

Selv om bestemmelsene viderefører gjeldende regler i finansforetaksloven kapittel 20 i det alt vesentlige, er det ansett som hensiktsmessig å innta fullstendige merknader til de enkelte bestemmelsene basert på gjeldende rett og forarbeider, både i forhold til finansforetaksloven kapittel 20, men også til de opprinnelige reglene fra tidligere banksikringslov kapittel 2A i den grad de er videreført i finansforetaksloven. Dette omfatter også omtale av en del av de gjeldende bestemmelser om garantiordningen i finansforetaksforskriften kapittel 20. Dette vil gi en samlet fremstilling av reglene for Garantiordningen for skadeforsikring. Banklovkommisjonen peker også i merknadene knyttet til enkelte av paragrafene på mulige justeringer i forskriftsverket for garantiordningen, se nedenfor i merknadene til lovutkastet § 21-61.

Til § 21-58. Virkeområde. Formål

Paragrafen svarer til finansforetaksloven § 20-1, men den er utbygget med en ny bestemmelse i femte ledd som må sees i sammenheng med bestemmelsen om opphør av skade- og risikoforsikringer i lovutkastet § 21-27, og en forskriftshjemmel i sjette ledd. Finansforetaksloven § 20-1 er for øvrig en videreføring av tidligere banksikringslov § 2A-2, se Prop. 125 L (2013–2014) side 214.

Garantiordningen for skadeforsikring skiller seg fra innskuddsgarantiordningen for bank. Det dreier seg ikke om en fondsbasert ordning med fond bygget opp og forvaltet av en sentral administrasjon. Garantiordningen for skadeforsikring er derimot en innkallingsordning der midler må innkalles fra medlemmene av ordningen dersom garantiordningens ansvar utløses. Medlemmenes ansvar i forhold til garantiordningen til enhver tid er sikret gjennom fond bygget opp og forvaltet i det enkelte foretak som er medlem av garantiordningen.

I første ledd er det presisert at bestemmelsene i lovutkastet §§ 21-58 til 21-64 gjelder for Garantiordningen for skadeforsikring.

Formålet til Garantiordningen for skadeforsikring fremgår av annet ledd. Garantiordningen skal bidra til å sikre utbetaling av krav som følger av avtale om direkte skadeforsikring, til sikrede og skadet tredjeperson. Garantiordningen dekker krav fra alle som kan reise erstatningskrav i henhold til forsikringsavtalene som dekkes av ordningen. Dette omfatter således både navngitte sikrede etter forsikringsavtalen og ukjente tredjeperson om forsikringsavtalen dekker slike skader. Det vises til forsikringsavtaleloven §§ 1-2 første ledd bokstav c) og 10-2 første ledd bokstav c), samt § 7-1. Kravet om direkte forsikring innebærer for det første en avgrensning mot gjenforsikringer. Selvforsikringer gjennom såkalte captives vil for øvrig være omfattet av ordningen så langt det gjelder lovpliktige ansvarsforsikringer. For det andre avgrenser bestemmelsen mot det som ikke er å anse som skadeforsikring. I forskrift om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksforskriften) av 9. desember 2016 nr. 1502 § 20-1 tredje ledd er det inntatt nærmere regler om denne avgrensningen. Garantiordningen dekker ikke kredittforsikringer som er nærmere definert i finansforetaksloven § 2-6 annet ledd fjerde punktum, jf. forskriften § 20-1 tredje ledd bokstav a). Ordningen har hittil ikke omfattet livsforsikringer som kan tilbys av skadeforsikringsforetak, se finansforetaksloven § 2-14 annet ledd og forskriften § 20-1 tredje ledd bokstav b). Banklovkommisjonen foreslår en endring av dette i femte ledd. I finansforetaksforskriften kapittel 20 er det videre unntatt en del forsikringer knyttet til ulike typer næringsvirksomhet og offentlig virksomhet så lenge dette ikke dreier seg om lovpliktige ansvarsforsikringer, jf. finansforetaksforskriften § 20-1 tredje ledd bokstav c) til h), jf. fjerde ledd. Her er det ikke foreslått endringer.

Tredje ledd første punktum fastslår videre at garantiordningen ikke dekker krav som gjelder en forsikret risiko som ikke består her i riket. Annet punktum inneholder en forskriftshjemmel for departementet til å fastsette regler om når en forsikret risiko anses å bestå her i riket. Det vises her til finansforetaksforskriften § 20-1 tredje ledd hvor dette er nærmere definert. Dette gjelder blant annet fast eiendom og innbo for eiendommer her i riket, kjøretøy registrert her i riket, forsikringer tegnet her i riket med en varighet på maksimalt fire måneder, eller hvor forsikrede eller sikrede har sitt vanlige bosted her eller virksomheten befinner seg her i riket.

I fjerde ledd er det inntatt en generell forskriftshjemmel for Garantiordningen for skadeforsikring. Det kan blant annet fastsettes nærmere regler om hvilke avtaler om direkte skadeforsikring som faller inn under garantiordningens dekningsområde. Det vises her til finansforetaksforskriften § 20-1 og bemerkningene til annet og tredje ledd ovenfor. Videre kan det fastsettes regler om hvilke personer garantiordningen gjelder for, se blant annet finansforetaksforskriften § 20-1 tredje ledd bokstav d). Det kan også gis forskrift om grense for maksimalt beløp som dekkes per skadetilfelle. Dette følger av finansforetaksforskriften § 20-1 sjette ledd hvoretter garantiordningen ikke skal dekke forsikringskrav ut over 20 millioner kroner for hvert krav for hver sikret for hvert skadetilfelle. Endelig kan det gis nærmere regler om dekningsgraden for krav mot garantiordningen, se finansforetaksforskriften § 20-1 femte ledd hvor det fremgår at garantiordningen ikke skal dekke mer enn 90 prosent av hvert enkelt krav. Krav etter forsikringer som gjelder bolig og tvungen ansvarsforsikring skal likevel dekkes med 100 prosent. Dekningsgraden må for øvrig sees i sammenheng med grensen for maksimalt beløp som dekkes per skadetilfelle.

Femte ledd er ny, og må sees i sammenheng med bestemmelsen om opphør av skade- og risikoforsikringer i lovutkastet § 21-27. Banklovkommisjonens flertall mener at det bør fastsettes direkte i lovteksten at garantiordningen skal omfatte direkte forsikringer i skadeforsikringsforetak som er risikoforsikringer som omfattes av finansforetaksloven § 2-14 annet ledd og gir rett til utbetaling som følge av forsikredes død eller uførhet. Dette er personforsikringer som er livsforsikringer som kan tilbys av skadeforsikringsforetak. Som nevnt ovenfor er det i dag i finansforetaksforskriften § 20-1 annet ledd bokstav b) fastsatt at slike forsikringer i skadeforsikringsforetak ikke omfattes av garantiordningen. Banklovkommisjonens flertall legger til grunn at det for denne kundegruppen vil være vanskelig å forstå at de skal holdes utenfor en garantidekning når andre kunder i skadeforsikringsforetaket dekkes av garantiordningen.

Medlemmene Dyrhaug, Heldal og Kierulf Prytz er uenig i forslaget til lovutkastet § 21-58 femte ledd, som innebærer at garantiordningen skal utvides til i forhold til dagens rammer, slik de er definert i finansforetaksloven kapittel 20 og finansforetaksforskriften kapittel 20. I forskriften § 20-1 annet ledd bokstav b) heter det at livsforsikringer som tilbys av skadeforsikringsselskaper etter tillatelse fra Finanstilsynet, ikke er omfattet av garantiordningen. Hovedbegrunnelsen er at denne type forsikringer ikke vil være omfattet hvis de tilbys av livsforsikringsselskaper. Det vises ellers til den oppfølgende særmerknad fra disse medlemmene til sjette ledd nedenfor.

I femte ledd annet punktum er departementet gitt hjemmel til å fastsette nærmere regler knyttet til garantidekning av slike forsikringer.

Banklovkommisjonens flertall legger videre til grunn at det ved en utvidelse av garantiordningen til dekning av også livsforsikringer som kan tilbys av skadeforsikringsforetak som foreslått av flertallet i femte ledd, vil det blant annet av hensyn til likhet mellom ulike tilbydere også måtte vurderes om tilsvarende forsikringer i livsforsikringsforetak bør omfattes av garantiordningen. Etter sjette ledd første punktum kan derfor departementet også bestemme at livsforsikringsforetak som omfatter slike risikoforsikringer skal være medlem av garantiordningen. Dette vil i tilfelle innebære medlemskap og plikter for livsforsikringsforetaket etter reglene i lovutkastet §§ 21-60 til 21-63. Dersom en slik løsning velges vil det blant annet måtte finnes løsninger på spørsmål om ansvar for å bygge opp avsetninger og ansvar ved innkalling av kapital til garantiordningen.

Medlemmene Dyrhaug, Heldal og Kierulf Prytz viser til særmerknaden ovenfor til lovutkastet § 21-58 femte ledd, og til at en etablering av tilsvarende garantiordning for livsforsikringsforetakene vil utløse en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål om medlemskap og medlemsforpliktelser, om utforming av ansvars- og beregningsregler mv. Disse medlemmene mener at en utvidelse av garantiordningen slik det åpnes for i lovforslaget, vil være vanskelig gjennomførbart og ikke hensiktsmessig økonomisk sett. Det vises i den sammenheng til det pågående arbeid i EU med ny kriselovgivning på forsikringsområdet, jf. avsnitt 3.4 foran. I følge EIOPAs høringsnotat av 2. desember 2016 viser deres foreløpige undersøkelser at det er dyptgripende forskjeller mellom EU-/EØS-statene når det gjelder nasjonale garantiordninger. Forskjellene går både på hva slags garantiordninger som er etablert (hvilke typer forsikringer som er omfattet), hvilke foretak som er omfattet (innenlandske kontra utenlandske) og hvordan de er organisert med hensyn til finansiering, mandat og dekningsgrad. Av denne grunn mener EIOPA at garantiordninger bør holdes utenfor den første runden av harmoniseringsarbeid i EU, fordi hovedfokus bør legges på å utvikle en del grunnleggende prinsipper for en minimumsharmonisering innenfor områdene beredskapstiltak, tidligtiltak, krisehåndtering samt samarbeid og koordinering statene imellom, se avsnitt 3.4.3.2 foran. Disse medlemmene mener at bestemmelsene i § 21-58 femte ledd og sjette ledd første punktum bør utgå av lovforslaget.

Sjette leddannet punktum gir endelig departementet hjemmel til å gi forskrift om anvendelse av forvaltningsloven og offentleglova for garantiordningen. Det vises her til finansforetaksforskriften § 20-6 sjette og syvende ledd, jf. også Prop. 125 L (2013–2014) side 214.

Til § 21-59. Styre og vedtekter mv.

Paragrafen svarer til finansforetaksloven § 20-2. Finansforetaksloven § 20-2 er for øvrig en videreføring av tidligere banksikringslov § 2A-2, se Prop. 125 L (2013–2014) side 214. Bestemmelsen angir de organisatoriske og selskapsrettslige forhold for Garantiordningen for skadeforsikring.

Første ledd første punktum slår fast at garantiordningen er et eget rettssubjekt. Dette innebærer at ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av garantiordningens midler, jf. også annet punktum. Vedtekter for garantiordningen skal ellers være godkjent av departementet, jf. tredje punktum.

Annet ledd inneholder de nærmere regler om garantiordningens styre. Etter første punktum skal garantiordningen ledes av et styre bestående av fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Departementet oppnevner medlemmene, varamedlemmene og utpeker styrets leder, og oppnevningsperioden er på fire år, jf. annet og tredje punktum.

Gyldig vedtak i styret krever tilslutning fra minst tre stemmer, jf. tredje ledd.

I fjerde ledd er det gitt nærmere regler om innkalling av styret. Etter første punktum er hovedregelen at Finanstilsynet kan kalle sammen styret. Dette må sees i sammenheng med at sekretariatet for styret er Finanstilsynet, jf. finansforetaksforskriften § 20-6 første ledd. Annet punktum gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om Finanstilsynets adgang og plikt til å kalle sammen styret. Finanstilsynet kan sammenkalle styret når det finner det nødvendig, jf. finansforetaksforskriften § 20-6 annet ledd. Det fremgår også at Finanstilsynet skal sammenkalle styret når det er grunn til å frykte for at et medlem av garantiordningen ikke vil være i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter forsikringskontraktene.

Det vises ellers til at finansforetaksforskriften § 20-6 inneholder flere regler om garantiordningens styre og dets arbeid. Blant annet kan garantiordningen oppta likviditetslån og inngå avtaler om rammekreditt for å sikre ordningens likviditet og sørge for at garantiordningens ansvar kan dekkes, se forskriften § 20-6 tredje og fjerde ledd. I forskriften § 20-6 femte ledd er det også forutsatt at garantiordningen skal utarbeide årsregnskap og årsmelding, og at disse skal være gjenstand for revisjon. Det vises også her til forskriftshjemmelen i lovutkastet § 21-64.

Til § 21-60. Medlemskap

Paragrafen svarer til finansforetaksloven § 20-3. Finansforetaksloven § 20-3 er for øvrig en videreføring av tidligere banksikringslov § 2A-3, se Prop. 125 L (2013–2014) side 214. Bestemmelsen inneholder regler om medlemskap i Garantiordningen for skadeforsikring.

Første ledd angir det generelle kravet til medlemskap, og bestemmer at forsikringsforetak som er gitt tillatelse til å drive direkte skadeforsikring her i riket, skal være medlem av garantiordningen. Sett i sammenheng med lovutkastet § 21-58 femte ledd, vil det kunne kreves at livsforsikringsforetak som omfatter risikoforsikringer skal være medlem av garantiordningen. Dette fulgte tidligere – om enn på en litt annen måte – av den tidligere forskriften om garantiordning for skadeforsikring § 2-1 første ledd. Bestemmelsen er ikke videreført i finansforetaksforskriften.

Medlemsplikten omfatter også datterforetak av utenlandske foretak uavhengig av om morselskapet er etablert innenfor eller utenfor EØS-området, se Innst. O nr. 89 (2004–2005) avsnitt 4.5. Datterforetak av utenlandske forsikringsforetak må søke om tillatelse til å drive virksomhet i Norge og er i stor grad underlagt reglene i finansforetaksloven, se loven § 5-1 første ledd. Videre vil utenlandske foretak med hovedsete utenfor EU-/EØS-området måtte ha norsk konsesjon for å etablere filial i Norge, jf. finansforetaksloven § 5-6. Plikten til medlemskap vil derfor også omfatte slike.

Annet ledd gir regler om EØS-filialers medlemskap i garantiordningen. Det er der fastslått at når et forsikringsforetak med hovedsete i annen EØS-stat driver direkte skadeforsikring gjennom filial etablert her i riket, skal filialen være medlem av garantiordningen. Grensekryssende virksomhet vil således ikke omfattes av den norske garantiordningen, men dekkes av hjemstatens garantiordning. I finansforetaksforskriften § 20-2 tredje ledd er det for øvrig gjort unntak for EØS-filialer dersom skadeforsikringsforetaket er medlem av en garantiordning for skadeforsikring i hjemstaten, og filialen dokumenterer at ordningen i tilnærmet samme utstrekning dekker forsikringer som faller inn under den norske garantiordningen. I finansforetaksforskriften § 20-4 sjette ledd er det uansett fastsatt at de nærmere regler om medlemmenes ansvar overfor garantiordningen, herunder fondsavsetninger, ikke gjelder for EØS-filialer. I forskriften § 20-7 er det gitt nærmere regler om slike filialers medlemskap og samordning med garantiordninger i foretakets hjemstat. Det vises til at norsk filial av forsikringsforetak med hovedsete i annen EØS-stat årlig skal rapportere brutto opptjent premie knyttet til forsikringer som dekkes av garantiordningen til Finanstilsynet, jf. forskriften § 20-7 første ledd. Videre er det i forskriften § 20-7 annet ledd fastsatt regler for å unngå dobbeltdekning fra flere garantiordninger for de samme krav dersom filialen omfattes av medlemskap av garantiordning i hjemstaten. Det vises ellers til Innst. O nr. 89 (2004–2005) avsnitt 4.5.

I tredje ledd er det gitt en forskriftshjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om medlemskap i ordningen, herunder hjemmel til å fastsette unntak fra plikten til å være medlem. I finansforetaksforskriften § 20-2 første ledd er det fastslått at en del foretak ikke skal være medlem av ordningen, med mindre det dreier seg om tvungen ansvarsforsikring, jf. annet ledd. Dette omfatter foretak som er unntatt fra forsikringsvirksomhetslovens og finansforetakslovens bestemmelser, gjensidige foretak som har rett til, og årlig foretar, etteravregning overfor forsikringstakerne, og foretak som bare tilbyr forsikringer som ikke dekkes av garantiordningen. EØS-filialer kan også være unntatt fra plikten til medlemskap, se bemerkningen til annet ledd ovenfor. Det vises også til forskriftshjemmelen i § 21-58 sjette ledd som innebærer at departementet kan fastsette at også livsforsikringsforetak som tilbyr risikoforsikringer skal være medlem av garantiordningen.

Til § 21-61. Medlemmenes ansvar overfor garantiordningen

Paragrafen svarer til finansforetaksloven § 20-4, men er for beregningsgrunnlaget utvidet til å omfatte risikoforsikringer som anses som livsforsikringer, jf. også lovutkastet § 21-58 femte ledd. Finansforetaksloven § 20-4 er for øvrig en videreføring av tidligere banksikringslov § 2A-4, se Prop. 125 L (2013–2014) side 215. Paragrafen fastsetter hvor mye som garantiordningen kan kreve innbetalt fra medlemmene, det vil si hvilket ansvar som medlemmene har i forhold til garantiordningen. Det foretas derfor ikke årlige innbetalinger til garantiordningen. Det foretas dermed heller ingen oppbygging av midler i garantiordningen til dekning av et fremtidig ansvar. I stedet skjer det en innkalling av kapital fra medlemmene når det inntrer ansvar for garantiordningen som følge av at det er utløst krav som er dekket av garantiordningen.

Etter første ledd første punktum skal et medlems maksimale ansvar overfor garantiordningen hvert år være 1,5 prosent av summen av medlemmets bruttopremie opptjent i de siste tre regnskapsår før innkallingsåret ved direkte skade- og risikoforsikring som omfattes av garantiordningen. Risikoforsikringer er nevnt som følge av forslaget om at garantiordningen skal omfatte slike forsikringer, se lovutkastet § 21-58 femte ledd.

Det vises ellers til finansforetaksforskriften § 20-4 annet ledd som fastsetter at medlemmene hvert år skal foreta en avsetning på passivasiden i balansen på én prosent av beregningsgrunnlaget inntil maksimalansvaret etter bestemmelsen her er nådd. For senere år skal det avsettes manglende beløp, eller om avsetningen eventuelt reduseres, slik at den samlede avsetningen til enhver tid tilsvarer medlemmets maksimale ansvar, jf. finansforetaksforskriften § 20-4 tredje ledd. Dette innebærer at kravet til avsetninger er satt lik maksimalansvaret og således som et kapitalkrav uten at det er tatt hensyn til risikoen for innkalling av kapitalen. Banklovkommisjonen ser at det kan drøftes om det er grunnlag for å gå over til en mer forsikringsmessig beregning av avsetningene i de enkelte skadeforsikringsforetak for dekning av ansvaret i forhold til garantiordningen. Banklovkommisjonen viser til at Finans Norge har påpekt at dette vil redusere den konkurransemessige ulikhet som oppstår som følge av at finansforetaksforskriften § 20-4 ikke gjelder for norske filialer av foretaket etablert i annen EØS-stat. Resultatet vil eventuelt være en endring av forskriftsreglene og dette er dermed et spørsmål som faller utenfor Banklovkommisjonens arbeidsområde. Banklovkommisjonen vil likevel nevne at en slik forsikringsmessig beregning av avsetningene vil kunne reise enkelte mer spesielle spørsmål, for eksempel det forhold at risikoen for innkalling blant annet vil bero på forholdene i andre foretak som er medlem av garantiordningen. En gjennomføring av en slik beregning vil også reise spørsmål om blant annet hva som skal skje med midler som overskrider avsetningsgrensen. Dette bør imidlertid ikke være forhold som er til hinder for en ellers ønsket endring i forhold til gjeldende regler.

Første ledd annet punktum fastslår at Finanstilsynet kan fastsette nærmere regler om hvilke premieinntekter som skal inngå i beregningsgrunnlaget. Det skal tas utgangspunkt i medlemsforetakenes bruttopremie beregnet i samsvar med første punktum i bestemmelsen. Det skal deretter gjøres fradrag for premieinntekter knyttet til energiforsikringer, luftfartsforsikringer, sjøforsikringer unntatt kystkasko, og forsikret risiko som ikke består her i riket, jf. finansforetaksforskriften § 20-4 første ledd.

I annet ledd inngår avsetningskravet for medlemmenes ansvar, sml. tidligere forsikringsvirksomhetsloven § 12-16, slik at det til dekning av ansvaret skal hvert medlem foreta årlige avsetninger etter regler fastsatt av Finanstilsynet. Formålet med avsetningsplikten er at foretakene ikke skal måtte bære hele resultatet av en innkalling av midler til garantiordningen det året som innkallingen skjer. Etter at Solvens II-regelverket i finansforetaksloven kapittel 14 ble innført vil risikoen for innkalling uansett være en fremtidig risiko som ville påvirke markedsverdien, og dermed en risiko som det må tas hensyn til ved fastsettelse av beregning av solvenskapitalkrav, jf. finansforetaksloven § 14-8. Avsetningsplikten gjelder ikke for filialer av forsikringsforetak med hovedsete i annen stat, jf. finansforetaksforskriften § 20-4 sjette ledd. Filialene vil her følge hjemstatens regnskaps- og avsetningsregler. Dersom garantiordningen har innkalt midler fra foretakene og avsetningene dermed er blitt redusert under maksimalgrensen, skal Finanstilsynet fastsette regler om gjenoppretting av volumet, jf. finansforetaksforskriften § 20-4 fjerde ledd. Dette innebærer at det i en gjenopprettingsfase kan fastsettes høyere årlige bidrag enn det som fremgår av finansforetaksforskriften § 20-4 annet ledd. Det vises ellers til at avkastning av de avsatte midler skal tilfalle foretaket, jf. finansforetaksforskriften § 20-4 femte ledd.

Til § 21-62. Innkalling av kapital

Paragrafen svarer til finansforetaksloven § 20-5. Finansforetaksloven § 20-5 er for øvrig en videreføring av tidligere banksikringslov § 2A-5, se Prop. 125 L (2013–2014) side 215.

Første ledd angir de nærmere regler om innkalling av kapital fra medlemmene for å dekke pliktige utbetalinger. Etter første punktum er det garantiordningens styre som vedtar innkalling av kapital for å dekke utbetalinger fra ordningen. Innbetalingsplikten for medlemmene inntrer derved når det oppstår ansvar som garantiordningen er ansvarlig for, jf. også lovutkastet § 21-63. Beløpet som kreves innkalt skal også omfatte omkostninger knyttet til ordningen. Det beløp som innkalles, fordeles forholdsmessig på medlemmene i samsvar med lovutkastet § 21-61 første ledd, jf. annet punktum. I dette ligger at medlemmene skal trekke av avsetningene til garantiordningen. Dersom foretakenes maksimalansvar ikke er tilstrekkelig til å dekke utbetalingene kan garantiordningens styre ta opp likviditetslån for å dekke ansvaret, jf. finansforetaksforskriften § 20-6 fjerde ledd, jf. tredje ledd. Som nevnt i bemerkningene til lovutkastet § 21-61, skal Finanstilsynet fastsette regler om gjenoppretting av volumet dersom garantiordningen har innkalt midler fra foretakene og avsetningene dermed er blitt redusert under maksimalgrensen etter lovutkastet § 21-61, jf. finansforetaksforskriften § 20-4 fjerde ledd.

I annet ledd er det gitt regler om dekning av kostnadene knyttet til driften av garantiordningen. Bestemmelsen dekker de tilfeller der det ikke skal foretas utbetaling fra ordningen og hvor styret etter første ledd kan kreve at innkalling av kapital for også å dekke omkostninger knyttet til ordningen. I slike tilfelle kan Finanstilsynet bestemme at driftskostnadene skal dekkes av Finanstilsynet og utlignes på skadeforsikringsforetakene i samsvar med finanstilsynsloven § 9.

Til § 21-63. Utbetaling fra garantiordningen

Paragrafen svarer til finansforetaksloven § 20-6. Finansforetaksloven § 20-6 er for øvrig en videreføring av tidligere banksikringslov § 2A-6, se Prop. 125 L (2013–2014) side 215. Paragrafen omhandler de nærmere regler om utbetaling fra garantiordningen dersom det oppstår et utbetalingsansvar og retten til å tre inn i de sikredes krav mot det aktuelle forsikringsforetaket.

Første ledd fastslår at det er styret i garantiordningen som avgjør hvordan ordningens midler skal brukes for å hindre eller redusere tap for sikrede eller skadet tredjeperson. Ordlyden gir i utgangspunktet rom for at garantiordningens styre skulle kunne innkalle og bruke midler til støtte ved tidligtiltak etter finansforetaksloven §§ 21-1 til 21-6, jf. lovutkastet §§ 21-11 til 21-20, før situasjonen er blitt så alvorlig at det åpnes offentlig administrasjon i foretaket. Dette vil i en del tilfelle kunne tenkes å være den mest effektive bruken av garantiordningens midler for å hindre større utbetalinger ved en eventuell senere offentlig administrasjon. Både Finansdepartementet og garantiordningens styre har imidlertid lagt til grunn at ordningen utelukkende skal ha som formål å dekke direkte forsikringskrav fra sikrede og skadet tredjeperson, se Ot.prp. nr. 58 (2004–2005) avsnitt 4.5.5. Denne forståelsen ble lagt til grunn for å sikre at ordningen – uten å komme i strid med EØS-avtalen – skal kunne omfatte medlemsplikt for filialer av skadeforsikringsforetak med hovedsete i EØS-området, jf. også forsikringsdirektivet 2009/138/EF artikkel 189.

I samsvar med dette følger det av finansforetaksforskriften § 20-5 første ledd at garantiordningens styre kan basere sitt vedtak om utbetaling på at forsikringskravet er godkjent av administrasjonsstyret for foretaket under administrasjon. Dersom kravet bestrides av administrasjonsstyret kan den som fremsetter kravet reise sak mot forsikringsforetaket eller boet. Garantiordningens styre kan også avtale at administrasjonsstyret skal foreta utbetaling på garantiordningens vegne, jf. forskriften § 20-5 annet ledd.

I annet ledd er det inntatt en hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler i forskrift om utbetaling under garantiordningen, herunder om reduksjon av dekningsbeløp, delutbetaling, adgang til å sette vilkår for utbetalingen og om dekning av rentekrav. Nærmere regler om dette er inntatt i finansforetaksforskriften § 20-5. Garantiordningens utbetaling vil basere seg på hovedstol. Rentekrav dekkes ikke, med mindre det dreier seg om forsikring som gjelder bolig eller tvungen ansvarsforsikring, jf. finansforetaksforskriften § 20-5 tredje ledd. Utbetalingene kan videre skje i terminer med inntil fem millioner kroner i første omgang for hvert krav for hver sikret for hvert skadetilfelle, jf. finansforetaksforskriften § 20-5 fjerde ledd. Det kan også besluttes en avkortning av kravet dersom garantiordningens styre finner det nødvendig etter en nærmere vurdering. Vedtak om utbetaling fra garantiordningen kan påklages til Finansdepartementet.

Tredje ledd regulerer garantiordningens rett til å tre inn i de sikredes krav mot forsikringsforetaket. Etter første punktum skal garantiordningens inntreden i kravet gis samme prioritet som de sikredes krav forutsatt at kravene dekkes gjennom garantiordningen. Ettersom utbetalinger fra garantiordningen etter gjeldende praksis bare skjer ved erstatningskrav mot foretak som er vedtatt satt under offentlig administrasjon etter finansforetaksloven § 21-11 (lovutkastet § 21-22) og forsikringsforpliktelser etter finansforetaksloven § 21-18 annet ledd (lovutkastet § 21-26) har fortrinnsrett til hele selskapsformuen, innebærer dette at garantiordningen vil ha fortrinnsrett i boet etter dekning av massekrav og foran andre gjeldskrav. Dette innebærer at garantiordningen går inn med fortrinnsrett på lik linje med andre forsikringsforpliktelser med fortrinnsrett til dekning som ikke er blitt dekket av garantiordningen. I annet punktum er det nå fastsatt at midler som kommer inn til garantiordningen ved at krav blir innfridd, skal tilbakebetales til medlemmene etter forholdet mellom innkalte beløp. Innkomne midler vil etter gjeldende praksis dreie seg om dividende eller innbetaling fra administrasjonsboet.

Til § 21-64. Rapportering, regnskap og revisjon

Paragrafen svarer til finansforetaksloven § 20-7. Finansforetaksloven § 20-7 er for øvrig en videreføring av tidligere banksikringslov § 2A-7 med enkelte lovtekniske endringer, se Prop. 125 L (2013–2014) side 215.

Paragrafen inneholder en forskriftshjemmel for departementet vedrørende styrets plikt til å legge frem rapport om virksomheten, regnskap og revisjon. Det vises her til finansforetaksforskriften § 20-6 femte ledd.

7.12 Andre garantiordninger i forsikring

Lovutkastet avsnitt XI «Andre garantiordninger i forsikring» er en videreføring av finansforetaksloven kapittel 20 avsnitt II. I avsnitt 5.2.3 foran er behovet for slike mulige garantiordninger drøftet nærmere uten at Banklovkommisjonen har funnet grunnlag for å foreslå oppbygging av nye garantiordninger i forsikring på nåværende tidspunkt. Det vises for øvrig til merknad fra medlemmene Dalsøren og Gjelsvik inntatt i avsnitt 5.2.3 punkt 2) foran, der de gir uttrykk for at midler i innskuddspensjonsordninger plassert som bankinnskudd bør sikres i innskuddsgarantiordningen for bank gjennom lovutkastet § 19-5 første ledd bokstav g) i NOU 2016: 23. Det vises også til at Banklovkommisjonen har gitt uttrykk for at spørsmålet om garantidekning av slike forpliktelser bør vurderes når man ser hvilke løsninger som velges i forbindelse med det pågående arbeidet om egen pensjonskonto for de enkelte arbeidstakere, se ovenfor i avsnitt 5.2.3. punkt 2).

Til § 21-65. Garantiordninger for andre forsikringsforetak

Paragrafen svarer til finansforetaksloven § 20-8. Finansforetaksloven § 20-8 er for øvrig en videreføring av tidligere banksikringslov § 2A-8, se Prop. 125 L (2013–2014) side 215. Det er ikke etablert andre garantiordninger i forsikring enn Garantiordningen for skadeforsikring. Det vises til drøftelsene ovenfor i avsnitt 5.2.3.

Paragrafen gir departementet adgang til å bestemme at det skal etableres garantiordninger for kredittforsikringsforetak, livsforsikringsforetak og pensjonsforetak, og fastsette regler for ordningene.

7.13 Overgangsregler

Lovutkastet avsnitt XII «Ikrafttredelse. Overgangsregler» inneholder regler om lovutkastets ikrafttredelse dersom det gjennomføres, samt regler om overgang fra gjeldende lovgivning. I overgangsbestemmelsen første punkt første punktum er det på vanlig måte lagt til grunn at et nytt kapittel 21 basert på lovutkastet i utredningen her, vil tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Som lagt til grunn ovenfor i avsnitt 5.2.3 og merknadene til lovutkastet § 21-26 er Banklovkommisjonen av den oppfatning at endringen av fortrinnsretten i forhold til gjeldende rett og en deling av denne i forhold eiendeler knyttet til de ulike porteføljene for forvaltning av kapital i livsforsikrings- eller pensjonsforetak, bør utstå noe i tid i forhold til en iverksettelse av lovutkastet for øvrig. Det fremgår derfor uttrykkelig av annet punktum at Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.

Det er antatt at nye regler om krisehåndtering i forsikrings- og pensjonssektoren vil kunne tre i kraft i løpet av 2019. Det er derfor i overgangsbestemmelsens annet punkt lagt til grunn at lovutkastet § 21-26 bør tre i kraft 1. januar 2025. Fra dette tidspunktet vil gjeldende bestemmelse om fortrinnsrett i finansforetaksloven § 21-18 annet ledd, jf. § 21-17, kunne oppheves. Øvrige bestemmelser i finansforetaksloven kapittel 21 vil kunne oppheves ved en gjennomføring og ikrafttredelse av lovutkastet etter første punkt første punktum.

Inntil 1. januar 2025 og ikrafttredelse av lovutkastet § 21-26, er det i overgangsbestemmelsen tredje punkt lagt til grunn at reglene om fortrinnsrett i finansforetaksloven § 21-18 annet ledd, jf. § 21-17, skal gjelde. Dette innebærer at samtlige forsikringsforpliktelser skal ha fortrinnsrett til samtlige eiendeler i foretaket. Det er i bokstav a) likevel fastsatt at en slik fortrinnsrett ikke bare gjelder forpliktelser som er oppstått før vedtaket om offentlig administrasjon, men også forpliktelser som er oppstått etter vedtaket, for så vidt dette følger av lovutkastet §§ 21-27 og 21-28, samt krav om renter. Det vises til merknadene til lovutkastet § 21-26 første ledd annet punktum foran i avsnitt 7.5. Videre skal nåverdien av forpliktelsene med fortrinnsrett beregnes etter reglene i lovutkastet §§ 21-27 annet ledd og 21-29, se bokstav b). Det vises til merknadene til disse bestemmelsene i avsnitt 7.5 og til avsnitt 4.5.4.4 foran.

Banklovkommisjonen utelukker ikke at det kan være behov for nærmere overgangsregler ved en ikrafttredelse, og det er derfor i fjerde punkt gitt hjemmel for departementet til å fastsette overgangsregler.