6 Lovens innhold og oppbygging

6.1 Lovens oppbygging

6.1.1 Høringsnotatet

Departementet sendte på høring et lovforslag som bestod av fem hoveddeler: Kommunens ansvar og oppgaver, Økonomisk stønad mv., Kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad, Saksbehandlingen og en del med bestemmelser som pålegger andre forvaltningsorganer enn kommunen oppgaver etter loven. De øvrige kapitlene i lovforslaget var ment å utfylle bestemmelsene i disse kapitlene.

Formålet med denne strukturen og oppbyggingen var å tydeliggjøre kommunens ansvar og oppgaver og den enkeltes rettigheter.

Lovforslaget innebar en videreføring av gjeldende rett etter sosialtjenesteloven, med unntak av bestemmelsene om tilsyn og internkontroll.

Bestemmelsene om generelle oppgaver har et større virkeområde enn kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen. Disse bestemmelsene ble derfor foreslått videreført både i gjeldende sosialtjenestelov og i lovforslaget.

6.1.2 Høringsinstansenes merknader

Det er kommet få merknader til lovforslagets oppbygging. Statens helsetilsyn bemerker at bestemmelsen om plikten til å rådføre seg med tjenestemottaker, som i gjeldende lov er plassert i saksbehandlingskapitlet, er flyttet fra dette kapitlet i lovforslaget uten at det er gitt noen begrunnelse for dette.

6.1.3 Departementets vurdering og forslag

Til tross for få merknader fra høringsinstansene til lovforslagets oppbygging og struktur, forslår departementet en endring og forenkling i forhold det forslaget som ble sendt på høring. Endringen består i hovedsak av en sammenslåing av kapitler, slik at lovforslaget nå består av til sammen 6 kapitler. Dette betyr at samtlige individuelle tjenester nå er samlet i ett tjenestekapittel (kap.4), og at kommunalt og statlig ansvar blir foreslått regulert i samme kapittel (kap.2). Departementet mener at dette har gjort loven mer oversiktlig. Det er videre tatt hensyn til merknaden fra Statens helsetilsyn ved at bestemmelsen om brukermedvirkning nå inngår i saksbehandlingskapitlet.

6.2 Lovens tittel

6.2.1 Høringsnotatet

Departementet foreslo å kalle lovforslaget «Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen». Hensikten var at tittelen skal gjenspeile både tjenestenes karakter og den organisatoriske rammen de inngår i. Potensielle tjenestemottakere skal vite hva loven regulerer og hvor tjenesten tilbys. Lovens tjenester er de tjenestene som er foreslått å være de obligatoriske kommunale tjenestene i NAV-kontoret.

6.2.2 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene hadde ikke merknader til departementets forslag til lovtittel.

6.2.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet foreslår lovens tittel i samsvar med høringsnotatet.

6.3 Begrepsbruk

6.3.1 Høringsnotatet

Gjeldende sosialtjenestelov er fra 1991 og departementet foreslo i høringsnotatet å foreta noen mindre språklige endringer i enkelte av de bestemmelsene som ble foreslått videreført i lovforslaget. Dette ble gjort av hensyn til en språklig harmonisering med arbeids- og velferdsforvaltningslovgivningen, og for å gi loven et mer tidsmessig språklig uttrykk. De språklige endringene var ikke ment å føre til materielle endringer.

I høringsnotatet foreslo departementet som en hovedregel å benytte kommunen som pliktsubjekt i loven og ikke sosialtjenesten som i gjeldende sosialtjenestelov. Loven regulerer kommuneplikter og kommunen vil uansett være ansvarlig for oppfyllelsen av oppgavene etter loven. Med innføring av kommunen som pliktsubjekt vil begrepsbruken harmoniseres med begrepsbruken i arbeids- og velferdsforvaltningsloven.

I høringsnotatet ble det i enkelte bestemmelser foreslått å bruke betegnelsen kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette gjelder bestemmelser som helt eller delvis regulerer ansvar- og oppgavefordeling innad i kommunen. Her gis for eksempel kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen et ansvar for å medvirke til at kommunen som sådan kan oppfylle sitt generelle boligpolitiske ansvar, ved å formidle kunnskap om vanskeligstilte gruppers behov inn i den kommunale planleggingsprosessen. Begrepet tjenester ble i høringsnotatet foreslått som et overordnet begrep som skal dekke samtlige individuelt innrettede tjenester som tilbys kommunens innbyggere etter lovforslaget. Begrepet tjenestemottaker ble foreslått som en generell betegnelse på de som mottar tjenester etter lovforslaget.

6.3.2 Høringsinstansenes merknader

Noen få høringsinstanser har merknader til de begrepsendringene departementet foreslo i høringsnotatet. De som har merknader synes skillet mellom kommunen og kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen er uklart og mener dette bør forklares nærmere.

Fylkemannen i Rogaland uttaler:

«I forslaget innfører departementet omgrepet 'kommunen i arbeids- og velferdsforvaltinga' som erstatning for 'sosialtenesta'. Somme stader vert 'kommunen' nytta, der det i gjeldande lov er 'sosialtenesta' som nyttast. Andre stader nyttast 'kommunen i arbeids-og velferdsforvaltinga'. Jamvel omgrepet 'sosialtenesta' vert nytta einskilde stader. Det er uklårt for Fylkesmannen i kva for høve departementet meiner det eine og det andre omgrepet skal nyttast, og det skapar usikkerheit om kva forslaget eigentleg tyder. Departementet må difor klårgjera dette nærare.»

Stavanger kommune ser begrepsbruken i sammenheng med de deler av sosialtjenesteloven som ikke foreslås endret og er uenig i at begrepet «sosialtjeneste» utgår, og erstattes av «kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen». Kommunen mener begrepet «sosialtjeneste» bør opprettholdes. Når det for eksempel gjelder oppfølgingen av NOU 2004:18, viser kommunen til at begrepet «omsorgstjenester» ikke vil være en fullgod erstatning for begrepet «sosialtjenester». Ikke alle tjenester som skal gjenstå i gjeldende sosialtjenestelov, og inngå i en harmonisering med kommunehelsetjenesteloven, vil naturlig kunne karakteriseres som omsorg etter dagens forståelse av ordlyden. Som eksempel kan nevnes botrening og støttekontakt. Bernt-utvalget, ref. NOU 2004:18, brukte benevnelsen «lov om sosial- og helsetjenester i kommunene». Stavanger kommune er enig i denne benevnelsen. Kommunen foreslår videre at begrepet «kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen» erstattes av begrepet «sosialtjenesten i arbeids- og velferdsforvaltningen».

6.3.3 Departementets vurdering og forslag

Forslaget om, som en hovedregel, å bruke betegnelsen kommunen som pliktsubjekt, er begrunnet i at det er kommunen som vil være ansvarlig for tjenestene, uavhengig av betegnelse. Løsningen er også bedre harmonisert med begrepsbruken i arbeids- og velferdsforvaltningsloven, hvor også kommunen er pliktsubjekt.

Som etter dagens lovgivning er det kommunen som vil være ansvarlig for å utføre oppgaver etter loven. Enkelte bestemmelser i lovforslaget pålegger et spesielt ansvar for oppfølging internt i kommunen. Det er derfor behov for å benytte et snevrere begrep enn kommunen i disse bestemmelsene, nærmere bestemt kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser stilte spørsmålstegn ved bruken av henholdsvis kommunen og kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen som pliktsubjekt i lovforslaget.

Skillet regulerer ikke hva som skal legges til NAV-kontoret, som enkelte høringsinstanser har vært usikre på. Etter forslaget til endring i arbeids- og velferdsloven § 13 skal NAV-kontoret ivareta alle kommunens oppgaver etter loven.

På bakgrunn av høringsinstansenes merknader, har departementet kommet til at betegnelsen kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen bør benyttes i færre bestemmelser enn det forslaget i høringsnotatet gikk ut på. Etter den endringen som er gjort, bør begrepsbruken ikke gi grunn til misforståelser. Der betegnelsen kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen benyttes, vil det etter departementets mening fremgå av ordlyden at betegnelsen tydeliggjør en ansvarsplassering mellom kommunale organer.

Det er ingen høringsinstanser som har merknader til bruken av begrepene tjenester og tjenestemottaker. Tjenester brukes som et overordnet begrep som skal dekke samtlige individuelt innrettede tjenester som tilbys kommunens innbyggere etter lovforslaget. Departementet er kommet til at det i høringsnotatet var lagt opp til et noe snevert tjenestemottakerbegrep. I tillegg til at begrepet vil dekke personer som mottar tjenester etter lovforslaget vil den også omfatte personer som henvender til kommunen/NAV-kontoret med anmodning om sosiale tjenester, eller som kommunen gir eller tilbyr sosiale tjenester i det enkelte tilfelle.

6.4 Lovens formål

6.4.1 Høringsnotatet

Lovens formål i henhold til dagens sosialtjenestelov § 1-1 første punktum, er å fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til økt likeverd og forebygge sosiale problemer. Formuleringen i sosialtjenesteloven § 1-1 andre punktum fremholder at den enkelte gjennom hjelpetiltak skal få mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en aktiv om meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Det er her lagt til grunn at det bør være et hovedprinsipp for sosialtjenestens arbeid å styrke den enkeltes muligheter til selv å styre sitt liv og hindre at hjelpen skaper avhengighet.

Departementet foreslo å endre formålsbestemmelsen noe i forhold til gjeldende sosialtjenestelov. Formålet ble utvidet til også å skulle fremme overgang til arbeid. Bakgrunnen for dette er at bestemmelsen ikke ble endret ved vedtakelsen av sosialtjenestelovens kapittel 5A om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad. Hovedvirkemidlene i departementets lovforslag er økonomisk stønad og kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad. På bakgrunn av dette ønsket departementet i formålsbestemmelsen å gi støtte til at den enkelte skal kunne forsørge seg selv gjennom deltakelse i arbeidslivet. Departementet ønsket også å understreke det forhold at økonomisk stønad er ment å være en midlertidig ytelse. Det har også vært et ønske at formålsbestemmelsen skal avspeile at tjenestene som ytes etter loven inngår i en organisatorisk enhet med Arbeids- og velferdsetaten og at kontorets samlede virkemidler skal benyttes for å fremme overgang til arbeid og selvforsørgelse.

Departementets høringsforslag videreførte ikke formuleringen i sosialtjenestelovens § 1 bokstav b om at loven «skal bidrag til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig». Denne formuleringen var i Ot.prp. nr. 29 (1990-1991) Om lov om sosiale tjenester m.v., særlig begrunnet med den økte satsingen på hjelpe- og støtteordninger for at mennesker med særlige behov skulle kunne bo i egne hjem og ikke i institusjon. Disse hjelpetiltakene er ikke foreslått å ligge i dette lovforslaget, men vil inntil videre bli liggende i sosialtjenesteloven. Departementet foreslo derfor å ta ut denne målformuleringen, men viste i den forbindelse til at den foreslåtte formålsbestemmelsen sier at tjenestene etter loven skal «bidra til sosial og økonomisk trygghet for den enkelte» og bidra til «aktiv deltakelse i samfunnet». De nevnte formuleringene ville, slik departementet vurderte det, ivareta de samme formål ved anvendelsen av dette lovforslagets generelle og individuelle bestemmelser. For øvrig var det departementets intensjon at formålsbestemmelsen skulle oppstille de samme sosialpolitiske mål som gjeldende sosialtjenestelov. Noen endringer er foretatt for å gi bestemmelsen et mer tidsmessig språk. Ved disse språklige endringene er det forsøkt tatt hensyn til at formålet skal være relevant i forhold til samfunnsmessige endringer etter vedtakelsen av sosialtjenesteloven i 1991, særlig med tanke på behovet for integrering av personer fra andre land og kulturer.

6.4.2 Høringsinstansenes merknader

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om formålsbestemmelsen er kritiske til at departementet i lovforslaget ikke hadde foreslått videreført sosialtjenestelovens § 1-1 bokstav b om at lovens formål er «å bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig».

Rettspolitisk forening (Rpf) skriver at

«etter vår erfaring har formuleringen hatt betydning i praksis for tolkningen av bestemmelsene også utenfor de som gjelder tiltak med særlige behov. Det gjelder dagens sosialtjenestelovs bestemmelser om økonomisk stønad, rådgivning - og veiledningsplikt, boliger til vanskeligstilte og midlertidig husvære. Forslaget vil således etter Rpfs oppfatning innebære en materiell endring av lovens regler. Å leve og bo selvstendig er en grunnleggende rettighet. Rpf mener det vil ha stor betydning, både symbolsk og i praksis, at dette kommer tydelig frem også i den nye lovens formålsbestemmelse.»

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener det er

«uheldig at formålet om å leve og bo selvstendig fjernes, uten at det boligsosiale perspektivet kommer inn på annen måte i den nye bestemmelsen. (...) Formålsbestemmelsen har en viktig retningsgivende og veiledende funksjon for kommunens prioriteringer generelt, for tolkningen av enkeltbestemmelser og for utøvelse av skjønnet loven gir rom for. Bestemmelsen angir hvilke sosialpolitiske mål kommunen skal jobbe mot, i arbeids- og velferdsforvaltningen og i samarbeid med en rekke andre offentlige og private aktører. (...) Det boligsosiale perspektivet ligger implisitt i departementets tekstforslag, og kan omtales nærmere i rundskriv. Når direktoratet allikevel foreslår at bolig eksplisitt er med i bestemmelsen, er det for å understreke for både tjenestemottaker og tjenesteyter at bolig er en avgjørende faktor for muligheten til å skaffe eller stå i arbeid og er en sentral del av det sosialfaglige arbeidet. En ordnet bosituasjon er en forutsening for oppstart av kvalifiseringsprogram. Retten til tilfredsstillende bolig står i tillegg nedfelt i konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 11.»

Et flertall av fylkesmennene er også negative til at denne formuleringen i bokstav b i sosialtjenestelovens formålsbestemmelse fjernes.

Enkelte høringsinstanser mener at formuleringen om at loven skal bidra til å «bedre levevilkårene for vanskeligstilte» også bør videreføres i den nye lovens formålsbestemmelse. Høgskolen i Oslo mener at formuleringen om at loven skal bidra til «å fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet» er for snever. Høgskolen uttaler at

«begrepet dekker verken de som allerede har tilknytning til arbeidslivet og som har behov for supplerende sosialhjelp, eller de som har sammensatte behov for hjelp.»

De fleste høringsinstansene som uttalte seg om formålsbestemmelsen stiller seg positive til at formålet med loven er utvidet til at loven skal fremme overgang til arbeid. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at «dette i tillegg gir kvalifiseringsprogrammet en klar forankring i formålsparagrafen.» Direktoratet viser også til at det er

«positivt at sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet er tatt inn for særlig å fremme det helhetlige kommunale velferdsansvaret og knytte dette til Norges oppfølging av ratifiseringen av konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette anses også hensiktsmessig sett i forhold til integrering av mennesker fra ulike land og kulturer.»

6.4.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet mener, slik også noen av høringsinstansene påpeker, at formålsbestemmelsen har en viktig retningsgivende og veiledende funksjon for kommunens prioriteringer generelt, for tolkingen av enkeltbestemmelser og for utøvelse av skjønnet loven gir rom for. Departementet ønsker en formålsbestemmelse som gjenspeiler de grunnleggende verdiene som loven skal fremme.

En overvekt av høringsinstansene som har uttalt seg til formålsbestemmelsen mener at det uttrykkelig bør sies at de sosiale tjenestene i arbeids- og velferdsforvaltningen skal bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig. Departementet ser at formuleringen i sosialtjenesteloven § 1-1 bokstav b om at lovens formål er «å bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig» i praksis har hatt betydning for tolkingen av bestemmelser i sosialtjenesteloven ut over de bestemmelser som gjelder tiltak for mennesker med særlige behov. På bakgrunn av høringsinstansenes merknader har departementet kommet til at denne formuleringen fra gjeldende formålsbestemmelse bør inngå i formålsbestemmelsen i forslaget til ny lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Departementet mener formålet om at loven skal bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig skal være retningsgivende for utformingen av alle tjenester etter loven.

Det er departementets intensjon at lovens formål skal oppstille de samme sosialpolitiske mål som gjeldende sosialtjenestelov. Når departementet nå foreslår å ta inn i formålsbestemmelsen formuleringen om at loven skal bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, er det for å understreke det ansvar kommunen har for blant annet å drive boligsosialt arbeid og hjelpe den enkelte til å mestre en selvstendig tilværelse. Departementet ser på bakgrunn av høringsinstansenes merknader at dette ikke kom tydelig nok frem i formålsbestemmelsen i høringsnotatet. Departementet tydeliggjør nå dette formålet i bestemmelsen.

Departementet foreslår en formålsbestemmelse med et mer moderne språklig uttrykk. Samfunnsmessige endringer siden vedtakelsen av sosialtjenesteloven i 1991, har ført til behov for tydeligere fokus på blant annet behovet for integrering av mennesker fra ulike land og kulturer.

På bakgrunn av høringsinstansenes merknader og for å unngå at lovens formål blir tolket snevrere enn etter gjeldende sosialtjenestelov, velger departementet å ta inn formuleringen «å bedre levekårene for vanskeligstilte» i bestemmelsen. Departementet mener det er viktig å understreke at kommunen etter loven har et ansvar for de som faller utenfor eller får utilstrekkelig hjelp etter andre hjelpeordninger. Loven skal være et sikkerhetsnett for de mest vanskeligstilte.

Bestemmelsen understreker også at oppfyllelse av lovens formål fordrer at kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen samarbeider med blant annet andre deler av kommunen og med arbeids- og velferdsetaten.

Innføringen av kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad har gitt kommunen en mulighet til å tilby et individuelt tilpasset program med formål om å styrke tjenestemottakers muligheter til å forsørge seg selv gjennom arbeid, og er et av hovedvirkemidlene i loven. Departementet mener derfor at det er hensiktsmessig å innta i formålsbestemmelsen at loven skal bidra til å fremme overgang til arbeid. Dette understreker også det forhold at økonomisk stønad er ment å være en midlertidig ytelse.

6.5 Lovens virkeområde

6.5.1 Videreførte bestemmelser

Loven vil gjelde for alle som oppholder seg i riket, jf. lovforslagets § 2. Som i sosialtjenesteloven foreslår departementet i samme bestemmelse å videreføre hjemmel for å gi forskrifter som begrenser anvendelsen av loven på personer som ikke er norske statsborgere eller som ikke har bopel i Norge. Det samme gjelder hjemmel til å gi forskrifter om anvendelse av loven på personer med tilknytning til riket som oppholder seg i utlandet og om lovens anvendelse på Svalbard. Se om forskrifter under kapittel 8.

6.6 Ansvar etter loven

6.6.1 Videreførte bestemmelser

6.6.1.1 Kommunens ansvar

Ansvarsfordeling mellom kommune og stat og administrasjon av sosialtjenesten, er regulert i kapittel 2 i dagens sosialtjenestelov. Kommunens ansvar går frem av sosialtjenesteloven kapitlene 2, 10 og 11.

Departementet foreslår en videreføring av sosialtjenesteloven § 2-1 første ledd om kommunens ansvar for å utføre de oppgaver etter loven som ikke er lagt til et statlig organ i lovforslagets § 3. Sosialtjenesteloven § 10-1 om oppholdskommunens ansvar er foreslått videreført i samme bestemmelse, med en språklig presisering, se omtale nedenfor.

Adgangen til å delegere kommunens myndighet til et interkommunalt organ eller annen kommune er foreslått videreført i lovforslagets § 3 siste ledd.

Som en følge av forslaget om innføring av plikt for kommunene til å føre internkontroll med tjenestene etter kapittel 4, blir kommunens ansvar etter lovforslaget noe utvidet, jf. lovforslagets § 5 og omtale under kapittel 5.

Regler om avgjørelse av tvister mellom kommuner om ansvaret etter loven, er foreslått videreført i lovutkastet § 49, se omtale under kapittel 6.9.

Kapittel 11 i sosialtjenesteloven inneholder regler om kommunens økonomiske ansvar for sosialtjenesten. Det økonomiske ansvaret følger som hovedregel ansvaret for å yte tjenester og er foreslått videreført i § 7 om kommunens økonomiske ansvar og § 11 om tilskudd fra staten.

Det er ikke aktuelt for kommunen å kreve vederlag for tjenester etter lovforslaget. Sosialtjenestelovens bestemmelse om kommunens rett til å kreve vederlag hos den som mottar ytelsene er derfor ikke foreslått videreført i lovforslaget.

6.6.1.2 Statens ansvar og myndighet, herunder Statens helsetilsyns tilsynsmyndighet

Statens oppgaver og myndighet etter loven er regulert i dagens sosialtjenestelov § 2-5. Departementet vurderte bestemmelsen som overflødig. Den ble derfor ikke foreslått videreført i høringsnotatet. Statistisk sentralbyrå peker imidlertid i sin høringsuttalelse på at bestemmelsen er nødvendig som hjemmel for innhenting av statistikk. Departementet foreslår derfor bestemmelsen videreført i lovens § 8, med enkelte endringer som følge av lovforslaget. Statlig tilsyn med kommunens virksomhet etter loven er regulert i lovens § 9 og § 10. For å vise helheten i det statlige ansvaret etter loven er det vist til disse bestemmelsene i lovforslagets § 8 tredje ledd, i stedet for å betegne tilsyn som en departementsoppgave som i dagens lov. Regionalt helseforetak og helseforetak vil ikke utføre tjenester under den foreslåtte loven og er ikke foreslått videreført i bestemmelsens annet ledd.

Statens helsetilsyns overordnede faglige tilsyn med kommunenes virksomhet etter loven er foreslått videreført i § 10.

6.6.1.3 Opplæring

6.6.1.4 Andre bestemmelser

6.6.2 Krav til forsvarlige tjenester

6.6.2.1 Høringsnotatet

Gjeldende lovgivning pålegger ikke sosialtjenesten en uttrykkelig plikt til forsvarlig tjenesteyting. På bakgrunn av forarbeider, sammenholdt med lovens formål og rettspraksis, er det imidlertid blitt innfortolket at loven gir krav på et forsvarlig livsopphold, jf. rundskriv til sosialtjenesteloven I-34/2001 og tidligere I-1/93 og I-45/1998. Krav til forsvarlig livsopphold ble også lagt til grunn etter den forrige lov om sosial omsorg, jf. sosiallovrundskrivet 1980 s. 24.

Departementet mente i høringsnotatet at kravet om forsvarlige tjenester burde komme direkte til uttrykk i loven. Bestemmelsen om at tjenestene skal være forsvarlige vil ikke pålegge kommunene nye plikter, men er en lovfesting av gjeldende rett på sosialtjenestelovens område. Kommunens ansvar for at tjenestene er forsvarlige innebærer et ansvar for at tjenestene er forsvarlige både når det gjelder innhold og omfang.

Bestemmelsen vil gjelde for alle tjenestene som ytes etter lovforslaget. Kommunen har et generelt ansvar for at forvaltningen av tjenestene skjer innenfor lovfastsatte rammer. Kommunen vil derfor være ansvarlig for å organisere virksomheten slik at den sikrer at tjenestene som ytes er forsvarlige. Innenfor de rammene som er satt er kommunen gitt stor grad av frihet med hensyn til hvordan den ønsker å organisere sin virksomhet.

I tillegg til denne generelle bestemmelsen, har departementet foreslått en plikt for kommunen til å føre internkontroll med forvaltningen av tjenestene. Internkontrollbestemmelsen har som formål å understøtte forsvarlighetskravet.

Forsvarlige tjenester forutsetter at tjenestene er tilgjengelige og at de holder et kvalitativt nivå som er i samsvar med samfunnsutviklingen og gjeldende norm for godt sosialfaglig arbeid. Formålsbestemmelsen i gjeldende sosialtjenestelov og den tilsvarende bestemmelsen i departementets lovforslag, anviser at tjenestene ikke må være statiske, men tilpasses den generelle velferdsutviklingen. Denne vil også avspeiles i utdanningsinstitusjonenes faglige standarder, herunder standarder for sosialt arbeid.

Departementet har i rundskriv til sosialtjenesteloven veiledet kommunene i oppfyllelsen av forsvarlighetskravet. I rundskriv I-34/2001 er det gitt retningslinjer for stønadsnivået for et forsvarlig livsopphold. Retningslinjene er gitt i form av veiledende stønadssatser som regelmessig justeres i henhold til prisutviklingen. Utmålingen av stønad til livsopphold skal skje på bakgrunn av en konkret og individuell vurdering av den enkelte sak, og retningslinjene er ment som et hjelpemiddel for kommunen ved denne vurderingen.

Rundskrivet gir ikke bare retningslinjer for stønadsnivået, men utdyper også hvilke utgifter som utgjør kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet. Kjerneområdet omfatter utgifter til dekning av grunnleggende behov som mat, klær, bolig og oppvarming, og tar også hensyn til andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. Etter retningslinjene skal det tas særlig hensyn til barns behov ved utmåling av stønad etter loven.

Praksis fra fylkesmannens overprøving av enkeltvedtak etter sosialtjenesteloven § 5-1 viser at retningslinjene gitt i rundskrivet blir sett hen til ved den individuelle og konkrete vurderingen av om stønadsnivået er forsvarlig.

Parallelt med departementets arbeid med denne loven, har det pågått en evaluering av de statlige veiledende retningslinjene for utmåling av stønad etter sosialtjenesteloven. Statistisk sentralbyrå og Telemarksforskning-BØ leverte deler av grunnlagsmaterialet for evalueringen våren 2008. Departementet viser til

• Mads Ivar Kirkeberg og Jon Epland: Inntektsforhold blant langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp - en deskriptiv analyse av kommunale forskjeller (SSB Rapporter 2008/40)

• Trond Erik Lunder: Kartlegging og analyse av kommunale sosialhjelpssatser, Telemarksforskning 2008-1, og Satser og beløp, Telemarksforskning 2008-2

Forskningen viser blant annet til at de veiledende retningslinjene har bidratt til å utjevne forskjellene mellom kommunale sosialhjelpssatser.

Mens de fleste kommuner har satser lik statens veiledende satser, lar en del kommuner satsene dekke flere livsoppholdsutgifter enn de statlige satsene er ment å dekke. Det fremgår imidlertid av forskningsmaterialet at langtidsmottakere av sosialhjelp i gjennomsnitt har betydelig høyere inntekter enn summen av veiledende livsoppholdssats og dekning av nøkterne boutgifter.

Departementet har også i rundskriv U-5/2003 Veileder for kvalitetskrav til midlertidig husvære etter lov om sosiale tjenester § 4-5, gitt retningslinjer for forsvarlighetsnivået i kommunens tjenester. Rundskrivet omhandler hvilke minimumskrav, men hensyn til standard og kvalitet, som bør stilles til tilbud som ytes som en tjeneste etter sosialtjenesteloven § 4-5. Rundskrivet vil være retningsgivende når kommunen foretar en konkret og individuell vurdering i den enkelte sak.

I den grad domstolene behandler sosialrettslige krav, vil også rettspraksis gi innhold til begrepet forsvarlige tjenester.

6.6.2.2 Høringsinstansenes merknader

Om lag en tredjedel av høringsinstansene som kom med uttalelser til høringsnotatet har uttalt seg om departementets forslag om å lovfeste at tjenestene etter loven skal være forsvarlige. Med unntak av Kommunal- og regionaldepartementet har alle uttalelsene vært positive. Statens helsetilsyn mener at

«lovfesting av kravet til forsvarlighet vil være et viktig bidrag til å sikre tjenestene tilstrekkelig sosialfaglig forankring i den nye loven. Historisk har dette tydeligst kommet til uttrykk i drøftelser om forsvarlig livsopphold/levestandard. Statens helsetilsyn er svært tilfreds med at departementet i høringsnotatet også påpeker at dette er et dynamisk krav som må ses i sammenheng med samfunnsutviklingen og gjeldende norm for godt sosialfaglig arbeid.»

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag

«ser det som positivt at det lovfestes at tjenestene skal være forsvarlige, og at forsvarlighetskravet omfatter både ytelser, innhold og omfang. Det har lenge vært et ønske om å få dette inn i loven da det er lite tilfredsstillende at helse- og sosiallovgivningen ikke har likelydende krav til faglig forsvarlighet. I praksis har imidlertid kravet til forsvarlighet vært praktisert som en fortolkning av sosialtjenestelovens formålsbestemmelse og fylkesmannens tilsynsansvar.»

Både Stavanger kommune og Trondheim kommune viser til at krav til forsvarlighet innfortolkes allerede i gjeldende sosialtjenestelov, men at det er et viktig signal å lovforankre prinsippet om forsvarlighet. Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til at

«kravet om forsvarlige tjenester er særlig viktig for brukere av de sosiale tjenestene i NAV, da disse brukerne ofte har komplekse og sammensatte problemer. Flere forskningsstudier har vist at mange langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp sliter med dårlig generell helse og stort omfang av psykiske plager. Mange rapporterer om oppvekstproblemer, og har liten sosial kontakt ut over sin nærmeste krets. Dessuten oppgir mange å ha eller ha hatt rusmiddelproblemer. Siden det er snakk om utsatte målgrupper, blir kravet om forsvarlighet i tjenestene ekstra viktig.»

Fylkesmannen i Rogaland, Norges Tekniske Forbund, Norges Handikapforbund og Gatejuristens tøtter forslaget i høringsnotatet, men mener innholdet i begrepet bør presiseres.

Kommunal- og regionaldepartementet mener

«det kan reises spørsmål til om det er nødvendig å lovfeste et krav til forsvarlighet i en egen bestemmelse når dette likevel er en del av dagens lovgivning på området. Det er også spørsmål om hvilken rettslig betydning en slik generell bestemmelse vil få. Kravet om forsvarlighet er i dagens lovgivning forankret ved rundskriv og veiledende retningslinjer og må anses som et etablert rettsprinsipp på området. På denne bakgrunn vil lovforslaget i § 2-3 trolig ikke få noen selvstendig rettslig betydning. Det kan stilles spørsmål ved hvor klargjørende/presiserende en slik bestemmelse vil være. Den kan forstås slik at det nå skal gjelde et særlig forsvarlighetskrav utover det som følger av gjeldende rett i dag. Kommunal- og regionaldepartementet mener også det er grunn til å stille spørsmål om hvorvidt lovbestemmelser som primært har en pedagogisk funksjon er en hensiktsmessig løsning i et lenger perspektiv.»

6.6.2.3 Departementets vurdering og forslag

Når departementet nå foreslår å lovfeste gjeldende rett om at tjenestene etter loven skal være forsvarlige, er det for å tydeliggjøre hvilke krav som stilles til kommunens tjenester. Departementet mener lovfestingen gir et viktig signal både til kommunen som skal yte tjenester og til tjenestemottakerne. Med en felles førstelinjetjeneste tillagt både statlige og kommunale tjenester i de lokale NAV-kontorene er det viktig å understreke at kommunen er ansvarlig for at tjenestene som ytes etter loven er forsvarlige uavhengig av om tjenesten saksbehandles av en kommunalt ansatt eller en statlig ansatt.

Som også Arbeids- og velferdsdirektoratet påpeker er forsvarlighetskravet en rettslig minstestandard, og det setter en nedre grense for hva som kan aksepteres før det kan regnes som svikt i tjenestene. Å tilby tjenester som ikke er forsvarlige vil være et brudd på loven.

Departementet mener det i stor grad er opp til kommunen å vurdere hvordan forsvarlighetskravet skal sikres. Det er kommunen som er ansvarlig for at den er organisert på en slik måte at tjenestene som ytes er forsvarlige, både når det gjelder tilgjengelighet, innhold og omfang.

Departementet vil i forbindelse med en gjennomgang av lovforslagets forskrifter og rundskriv vurdere om det er nødvendig å gi nærmere retningslinjer for hvilke krav som må stilles for at tjenestene skal være forsvarlige etter loven, ut over de retningslinjene som allerede foreligger, se også proposisjonens kapittel 8. Departementet vil ta med seg høringsinstansenes merknader i dette arbeidet.

6.7 Generelle oppgaver

6.7.1 Videreførte bestemmelser

Lovforslaget innebærer at de delene av sosialtjenesteloven som regulerer tjenestene som kommunen skal legge inn i NAV-kontoret, flyttes over i en egen lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Kommunens generelle oppgaver etter sosialtjenesteloven er i all hovedsak knyttet til all tjenesteyting etter loven. For ikke å redusere kommunens ansvar i forhold til gjeldende rett foreslår departementet at det blir gitt tilsvarende regler om kommunens generelle oppgaver i lovforslaget.

Sosialtjenesteloven kapittel 3 regulerer sosialtjenestens generelle oppgaver. Kapitlet omhandler de generelle mål og oppgaver som sosialtjenesten skal virkeliggjøre og må ses i sammenheng med lovens formålsbestemmelse.

Reglene pålegger kommunene plikter, men gir ikke enkeltpersoner tilsvarende rettigheter. Etter dette kapitlet har kommunen ansvar for

• generell forebyggende virksomhet og informasjon til befolkningen, som er foreslått videreført i lovforslagets § 12,

• samarbeid med andre deler av forvaltningen og frivillige organisasjoner, som er foreslått videreført i § 13 og § 14,

• medvirke til å skaffe boliger for vanskeligstilte, som med en endring er foreslått videreført i lovforlagets § 15, se nedenfor, og

• beredskapsplan, hjelpeplikt og gjensidig bistand, som er foreslått videreført i lovforslagets § 16.

Enkelte av kommunens generelle oppgaver etter sosialtjenesteloven kapittel 3 er knyttet til særlige tjenester etter loven. Dette gjelder kommunens arbeid for å forebygge og motvirke rusmiddelmisbruk, og kommunens arbeid for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemmede og andre med behov, jf. lovens § 3-1 tredje og fjerde ledd. Disse oppgavene er nært knyttet til henholdsvis lovens kapittel 6 om særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere og kapittel 4 om sosiale tjenester, og er derfor ikke foreslått videreført i lovforslaget.

Høringsnotatets forslag til regulering av kommunens generelle oppgaver var i all hovedsak videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen om kommunens samarbeid med frivillige organisasjoner omfatter også samarbeid med brukergruppenes organisasjoner. Departementet viser til at arbeids- og velferdsforvaltningsloven pålegger Arbeids- og velferdsetaten å sørge for at representanter for brukerne får mulighet til å uttale seg i forbindelse med planlegging, gjennomføring og evaluering av etatens virksomhet, jf NAV-loven § 6. Erfaringer fra brukerne av tjenestene kommer således til NAV-kontorets kunnskap og vil kunne påvirke utformingen av kontorets tjenestetilbud.

Høringsinstansene har få uttalelser til denne delen av lovforlaget, bortsett fra enkelte høringsinstanser, i hovedsak kommuner, som har merknader til forslaget om kommunens medvirkningsplikt til å skaffe boliger til vanskeligstilte.

6.8 Individuelle tjenester

6.8.1 Videreførte bestemmelser

Kommunens oppgaver etter sosialtjenesteloven kapittel 5 og 5A skal som et minimum ivaretas av det felles kontoret for Arbeids- og velferdsetaten og kommunen (NAV-kontor), jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 13. I høringsnotatet har departementet foreslått å utvide denne bestemmelsen slik at NAV-kontoret skal ivareta alle kommunens tjenester og oppgaver etter lovforslaget, herunder midlertidig botilbud. Dette begrunnes med at disse oppgavene i dag i hovedsak forvaltes av NAV-kontoret på grunn av oppgavenes faglige sammenheng med forvaltning av stønad til livsopphold. For nærmere omtale se proposisjonens kapittel 4.

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsene i sosialtjenesteloven kapittel 5 og 5A om økonomisk stønad og kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad uten endringer, med unntak av den foreslåtte endringen i bestemmelsen om bruk av vilkår ved tildeling av økonomisk stønad, se nedenfor.

Videre er bestemmelsene i sosialtjenesteloven § 4-1 om opplysning, råd og veiledning, og § 4-3a om rett til individuell plan foreslått videreført uten endringer i lovforslaget som henholdsvis §§ 17 og 28. Sosialtjenesteloven § 4-5 om midlertidig husvære blir foreslått videreført i lovforslagets § 27, men med en språklig endring ved at «husvære» blir erstattet med «botilbud», se nærmere omtale i proposisjonens kapittel 4.

6.8.2 Bruk av vilkår

Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet en endring i forhold til ordlyden i sosialtjenesteloven § 5-3.

Bestemmelsen regulerer sosialtjenestens adgang til å stille vilkår for tildeling av stønad. Bestemmelsen er forslått videreført, men med et krav om at vilkårene ikke må være «uforholdsmessig byrdefulle» for stønadsmottaker. Dette vilkåret kommer i tillegg til at vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket og ikke urimelig begrense vedkommendes handle- og valgfrihet. Dette følger av den alminnelige vilkårslæren. Departementet mente at det av pedagogiske grunner var hensiktsmessig å lovfeste den alminnelige vilkårslæren.

Høringsinstansenes merknader

Det er ikke kommet negative merknader til departementets forslag.

Departementets vurdering og forslag

Departementet forslår en lovfesting av den alminnelige vilkårslæren i tråd med forslaget i høringsnotatet.

6.9 Saksbehandlingen

6.9.1 Videreførte bestemmelser

Forvaltningsloven regulerer den virksomhet som drives av forvaltningsorganer, dvs. organer for stat eller kommuner. Ved tildeling av sosialtjenester skal kommunen i utgangspunktet følge de generelle bestemmelsene i forvaltningsloven, jf. sosialtjenesteloven § 8-1. Sosialtjenesteloven gir enkelte særregler om saksbehandlingen.

Sosialtjenesteloven regler om saksbehandlingen er i all hovedsak foreslått videreført i lovforslagets kapittel 5. Følgende bestemmelser i sosialtjenesteloven er foreslått videreført:

• § 8-1 første ledd om at forvaltningsloven skal gjelde med de særregler som fastsatt i loven er foreslått videreført i § 41. Det samme er sosialtjenestelovens bestemmelse om at avgjørelser om tildeling av sosiale tjenester skal regnes som enkeltvedtak, se nedenfor.

• § 8-4 om sosialtjenestens plikt til å rådføre seg med klienten er foreslått videreført i § 42.

• § 8-5 om innhenting av opplysninger er foreslått videreført i § 43

• § 8-8 om taushetsplikt er foreslått videreført i § 44.

• § 8-8a om opplysningsplikt til barneverntjenesten er foreslått videreført i § 45.

• § 8-5a om folkevalgt organs sammensetning i enkeltsaker er foreslått videreført i § 46.

• § 8-6 første ledd om at enkeltvedtak som sosialtjenesten treffer kan påklages til fylkesmannen er foreslått videreført i § 47.

• § 8-7 om fylkesmannens kompetanse i klagesaker er foreslått videreført i § 48

• § 10-3 om avgjørelser av tvister er foreslått videreført i § 49

Regler om saksbehandlingen i sosialtjenesteloven som ikke er foreslått videreført i lovforslaget

Sosialtjenesteloven § 8-1 annet ledd andre setning omhandler tjenester som det er knapphet på. I Ot.prp. nr. 29 (1990-1991) er det vist til at tildeling av sosiale tjenester i mange tilfeller vil bero på en avveining mellom personers behov for bistand, blant annet ved tildeling av institusjonsplasser. De tjenestene som blir regulert i lovforslaget vil i hovedsak ikke være av en slik karakter at det kan oppstå knapphet på dem. Kommunen kan derfor ikke gi avslag på tjenester og stønader etter lovforslaget med denne begrunnelsen, jf. lovforslagets § 10 om kommunens ansvar for å sørge for de bevilgninger som er nødvendige for å yte de tjenester og stønader som kommunen har ansvar for etter loven. Departementet mener på bakgrunn av dette at det ikke er nødvendig å videreføre denne bestemmelsen i lovforslaget.

Sosialtjenesteloven § 8-1 tredje ledd er ikke foreslått videreført i lovforslaget da det regulerer områder som ikke faller inn under anvendelsesområdet for lovforslaget.

Sosialtjenesteloven § 8-2 om anvendelse av forvaltningsloven på private boliger med heldøgns omsorgstjenester, § 8-3 om barns rettigheter under saksbehandlingen, § 8-9 om bistand fra politiet i tvangssaker og § 8-10 om politiattest er ikke relevante i forhold til de tjenestene som er foreslått regulert i lovforslaget, og blir følgelig ikke foreslått videreført.

Ingen høringsinstanser har kommentarer til de delene av sosialtjenestelovens saksbehandlingsregler som er foreslått videreført for sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.

6.10 Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover

6.10.1 Ikrafttredelse

Høringsnotatet

Departementet tok i høringsnotatet sikte på at loven skulle tre i kraft fra 1. juli 2009.

I forbindelse med vedtakelse av reglene om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad ble det vedtatt at reglene skal gjelde for den enkelte kommune fra det tidspunkt det er inngått avtale mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunen etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven §§ 13 og 14, og felles lokalt kontor er etablert. Dette ble foreslått videreført. I tillegg ble det foreslått at reglene om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad skal gjelde for alle kommuner fra 1. januar 2010.

Høringsinstansenes merknader

Det er få høringsinstanser som har kommentert denne delen av høringsnotatet.

Fylkesmannen i Rogaland er enig i begrunnelsen for å fremme lovforslaget, men

«på bakgrunn av at arbeidet med harmonisering av regelverket for omsorgstenestene i sosialtenestelova og regelverket for kommunen sine helsetenester ikkje er ferdig, meiner vi i utgangspunktet at iverksetjinga av forslaget bør utsetjast. Ei anna grunngjeving for dette synet, er den belastninga det vil vera for NAV-kontora å implementera det nye lovverket i kontora. Det er rett nok få materielle endringar i forslaget, men det krev opplæring og endring av til dømes vedtaksmalar. Dette vil bli ei meirbelastning i ein svært krevjande og hektisk arbeidskvardag.»

Departementets vurdering og forslag

Med bakgrunn i at det i løpet av 2010 vil være etablert NAV-kontor i alle landets kommuner, mener departementet at det er hensiktsmessig å iverksette lovforslaget nå, til tross for at arbeidet med å harmonisere reglene i kommunehelsetjenesteloven og de øvrige bestemmelsene i sosialtjenesteloven ikke er sluttført. Regler om tilsyn og internkontroll med sosialtjenestelovens regler om økonomisk sosialhjelp har vært etterlyst lenge og det er etter departementets mening viktig å få på plass disse reglene snarest mulig.

6.10.2 Endringer i andre lover

6.10.2.1 Innledning

Departementet foreslår lov om sosial tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen som tittel på lovforslaget. Som en følge av dette må henvisningen til sosialtjenesteloven i andre lover endres der reglene viser til den delen av sosialtjenesteloven som i lovforslaget foreslås samlet i ny lov.

Som det fremgår under kapittel 2.5 vil kommunens sosiale tjenester en periode reguleres av lov om sosiale tjenester m.v. og lovforlaget her. En del henvisninger til sosialtjenesten og sosiale tjenester i annet lovverk vil måtte omfatte begge lovene. Her er det ikke foreslått endringer. Henvisningene til sosialtjenesten og sosiale tjenester vil i disse tilfellene omfatte både lov om sosiale tjenester m.v. og lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette gjelder blant annet folketrygdloven § 21-5 og § 22-6, kommunehelsetjenesteloven § 6-6a, arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 8, § 11 og § 16, barnehageloven § 21, spesialisthelsetjenesteloven § 3-12, barnevernloven § 6-7 og lov om helsemessig og sosial beredskap.

6.10.2.2 Endringer i lov om sosiale tjenester m.v.

Lovforslaget innebærer at reglene i dagens sosialtjenestelov kapittel 5 om økonomisk stønad, kapittel 5A om kvalifiseringsprogram og bestemmelsen om midlertidig husvære i lovens § 4-5 foreslås regulert i en egen lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Disse reglene foreslås samtidig opphevet i sosialtjenesteloven.

De resterende kapitlene i dagens sosialtjenestelov innholder bestemmelser om formål og virkeområde, ansvarsfordeling, saksbehandling, finansiering og egenbetaling og regler om sosialtjenestens generelle oppgaver. Dette er bestemmelser det vil være behov for i begge lovene.

6.10.2.3 Endringer i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen

De foreslåtte endringene i arbeids- og velferdsforvaltningsloven i er i hovedsak en endring i henvisninger til sosialtjenesteloven. Departementet foreslår at «sosialtjenesteloven» erstattes med «lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen» i § 16 i arbeids- og velferdsforvaltningsloven.

Forslaget til endring av arbeids- og velferdsloven § 13 andre ledd til at kontoret skal ivareta oppgaver for etaten og kommunens oppgaver etter lov om sosiale tjeneste i arbeids- og velferdsforvaltningen medfører at kontoret også (som minimum) skal ivareta kommunens oppgaver knyttet til plikten til å finne midlertidig botilbud . I tillegg vil forslaget til endring medføre at det blir tydelig at NAV-kontoret skal ivareta kommunens generelle oppgaver knyttet til forvaltningen av de sosiale tjenestene etter loven. Se nærmere omtale under kapittel 6.7 og 7.

6.10.2.4 Endringer i lov om folketrygd

Departementet foreslår å erstatte «sosialtjenesteloven» med «lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen» i § 6-2, § 13-11, § 23-2 og § 23-3 i folketrygdloven. Betegnelsen «sosialkontor» i § 22-6 er foreslått tatt ut, da dette vil være omfattet av begrepet «NAV-kontor» i bestemmelsen.

6.10.2.5 Endringer i lov om pasientrettigheter

Pasientrettighetsloven§ 8-2 første ledd lyder: «Staten skal sørge for at det er et pasient- og brukerombud i hvert fylke. Pasient- og brukerombudets arbeidsområde omfatter statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og sosialtjenester. Med kommunale helse- og sosialtjenester menes i dette kapittelet helsetjenester etter lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene, med unntak av lovens kapittel 4a, og sosialtjenester etter lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v., med unntak av lovens kapitler 5 og 5A.»

Departementet foreslår å fjerne unntaket for sosialtjenesteloven kapittel 5 og 5A i bestemmelsen.

6.10.2.6 Endringer i lov om ligningsforvaltning

Departementet forslår at henvisningene til sosialtjenesteloven i ligningsforvaltningsloven § 6-2 nr. 1 bokstav b og § 13-11 annet ledd endres til lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.