Ot.prp. nr. 104 (2008-2009)

Om lov om endringer i barnelova mv.— (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.)

Til innholdsfortegnelse

6 Forbud mot all form for vold mot barn

6.1 Gjeldende rett

Det følger av barneloven § 30 tredje ledd 1 at et barn ikke må bli utsatt for vold eller på annen måte bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen utsettes for skade eller fare. Det er således ikke bare fysisk vold som rammes av loven, men også annen behandling som utsetter barnets fysiske eller psykiske helse for skade eller fare.

Inntil 1972 hadde foreldre en viss refselsesrett overfor sine barn. Dette fulgte av lov om Indskrænkning i Anvendelsen av legemlig Revselse 20. juni 1891 2. Den såkalte refselsesretten ble først opphevet i 1972, men uten at det samtidig ble innført noe uttrykkelig forbud mot å anvende fysisk avstraffelse som ledd i barneoppdragelsen. Forarbeidene til lovendringen i 1972 var ikke klare på om meningen var å avskaffe foreldrenes refselsesrett helt. For å gjøre det helt klart at det ikke er tillatt å bruke vold i oppdragelsen, ble forbudet i barneloven § 30 tredje ledd tatt inn i 1987.

Det er ikke knyttet noen sanksjoner direkte til regelen i barneloven. Skal overtredelse føre til straff, må det være fordi straffelovens regler er overtrådt. Mest aktuell er straffeloven § 228 om legemsfornærmelser, men i alvorlige tilfeller kan også andre bestemmelser, som for eksempel straffeloven §§ 219 og 229 komme til anvendelse. Andre aktuelle bestemmelser som er nevnt i forarbeidene 3

er straffeloven §§ 223, 246, 247 og 390a.

I forarbeidene 4 til barneloven § 30 tredje ledd gis det klart uttrykk for at den nærmere avgrensingen av forbudet i barneloven må være retningsgivende også for tolkningen av straffelovens bestemmelser når det gjelder foreldres bruk av vold overfor barn.

Det ble i forarbeidene til lovendringen i 1987 gitt uttalelser om hva bestemmelsen var ment å dekke. Blant annet ble det påpekt at bestemmelsen ikke var ment å ramme «lette klaps over hånden eller buksebaken som en spontan reaksjon», se Ot.prp. nr. 8 (1986-87) Om lov om endringer i barneloven § 30. Justiskomiteens flertall uttalte under Stortingsbehandlingen at bestemmelsen «ikke innebærer et totalforbud mot bruk av fysisk makt overfor barn» samt at «mer lempelige irettesettinger som innebærer en rimelig avpasset bruk av fysisk makt, ikke vil rammes», se Innst. O. nr. 20 (1986-87). Under debatten i Odelstinget ble det imidlertid presisert at det bare var holding og hindring for å unngå at barnet skader seg samt «forsiktige klaps», som justiskomiteen hadde ønsket å unnta. Ørefiker og annen mer markert avstraffelse er i henhold til forarbeidene forbudt.Mot slutten av debatten oppsummerte daværende justisminister, Helen Bøsterud, det slik at det ville være adgang til fysisk maktanvendelse for å hindre barnet i å skade seg selv eller andre eller gjenstander, og ellers ikke.

Høyesterett avsa den 30. november 2005 5 en kjennelse om fysisk avstraffelse av barn. Saken gjaldt hvorvidt en stefar som i oppdragelsesøyemed hadde slått to barn på baken med flat hånd kunne straffes for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd om legemsfornærmelse. Høyesterett fant det klart at handlingen lå innenfor gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 228. Spørsmålet var, slik Høyesterett så det, om stefaren til tross for dette skulle frifinnes fordi handlingene var gjennomført i oppdragelsesøyemed. Høyesterett foretok en gjennomgang av bl.a. forarbeidene til barneloven § 30 tredje ledd og konkluderte slik:

«Etter min oppfatning må den forståelse av voldsbegrepet i barneloven § 30 tredje ledd som ble lagt til grunn av Justisdepartementet og flertallet i Stortingets justiskomité slik den ble presisert under debatten i Odelstinget ved lovendringen i 1987, være forenlig med barnekonvensjonen. Dette innebærer at selv om foreldrenes kroppslige refselsesrett er opphevd, vil det ikke rammes av straffeloven § 228 første ledd om foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn lettere klaps, jf. Bratholm/Matningsdal (red) : Straffeloven med kommentarer, Anden Del (1995) side 551. Ved avgjørelsen av hva som kan tillates, må det legges vekt på kraftanstrengelsens styrke, grad av spontanitet og preg av krenkelse.

De kroppslige refselser som er gjennomført i dette tilfellet, overstiger klart det som kan aksepteres i oppdragelsesøyemed. Som nevnt har tingretten beskrevet slagene som kraftige og ydmykende for barna. Handlingene hadde ikke hindrende eller avvergende karakter, men hadde klart preg av fysisk avstraffelse, som ble gjennomført flere timer etter at guttenes forgåelser hadde funnet sted. Lagmannsretten har etter dette forstått og anvendt straffeloven § 228 første ledd riktig når den er kommet til at tingrettens frifinnelsesdom må oppheves.»

Høyesteretts bemerkning med hensyn til at det ikke vil rammes av straffeloven § 228 dersom foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn «lettere klaps», har blitt møtt med kritikk. Se nærmere om dette under kapittel 6.5.1.

I Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon - sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning) ble det vurdert om det skulle foretas en presisering i straffeloven av barns strafferettslige vern mot fysisk avstraffelse. Justisdepartementet kom imidlertid til at dette ikke var nødvendig, på grunn av forestående endringer i barneloven. Fra proposisjon siteres:

«Justisdepartementet har vurdert om dagens rettstilstand gjør det nødvendig å klargjøre barns strafferettslige vern mot fysisk avstraffelse. Etter departementets oppfatning er det som følge av opphevelsen av refselsesretten i 1972, etterfølgende lovendringer, samt internasjonale forpliktelser om vern av barn, ingen tvil om at barn nyter det samme strafferettslige vern mot fysiske kroppskrenkelser som voksne. Departementet har overveiet å ta inn i straffeloven en bestemmelse som uttrykkelig fastslår dette, men har i lys av den forestående tilføyelse i barneloven, ikke funnet dette nødvendig. I tillegg kommer at en lovregulering av barns vern mot foreldres bruk av refselse i oppdragelsesøyemed, riktigst bør plasseres i barneloven.

Nå kunne kanskje forarbeidsuttalelsene det er vist til i Høyesteretts kjennelse fra 2005 gjøre det ønskelig med en uttrykkelig presisering i straffeloven at det ikke er tillatt å refse barn i oppdragelsesøyemed. Ideelt sett burde dette være overflødig, og for øvrig vil en slik presisering stride mot straffelovens oppbygning og innhold. Departementet vil imidlertid understreke at uttalelsene ikke var nødvendige for å begrunne det resultat Høyesterett kom frem til. Departementet ser det slik at gjeldende rett er slik å forstå at foreldrenes refsende maktanvendelse overfor barn i dag er uberettiget og straffbar, uansett om den skjer spontant og i oppdragelsesøyemed.

Departementet finner likevel grunn til å understreke at straffansvaret for kroppskrenkelse må avgrenses mot det man kan omtale som maktanvendelse i avvergelses- eller omsorgsøyemed. Med dette siktes det til handlinger som er ment å forhindre at barnet eller andre personer eller gjenstander blir skadet som følge av barnets spontane atferd, for eksempel når barnet er i ferd med å rive ned gjenstander fra et bord eller å brenne seg på levende lys. Med andre ord må det overfor barn skilles mellom handlinger som har karakter av umiddelbar eller etterfølgende avstraffelse av barnet, som klart er straffbart, og handlinger som består i å gripe inn for å verne barnet mot skade eller lignende.»

I Innst. S. nr. 73 (2008-2009) slutter komiteen seg til regjeringens vurdering. Stortinget ga sin tilslutning til dette ved behandlingen 28. mai 2009, jf. Besl. O. nr. 88 (2008-2009). Det er ikke fastsatt når straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 skal tre i kraft.

Selv om det er foreldrene som har hovedansvaret for barnets oppvekst og omsorg, skal barnevernet sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Dersom et barn blir utsatt for vold eller andre former for omsorgssvikt i hjemmet, har barneverntjenesten rett og plikt til å undersøke barnets omsorgssituasjon og iverksette de tiltak som er nødvendig for å bedre barnets omsorgssituasjon.

Tiltak etter barnevernloven skal alltid være til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Tiltakene skal heller ikke være mer inngripende enn nødvendig. Dette innebærer at dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved bruk av hjelpetiltak kan det ikke iverksettes mer inngripende tiltak.

Blant annet dersom et barn er utsatt for vold i hjemmet kan det imidlertid være nødvendig å iverksette mer inngripende tiltak. Etter nærmere bestemte vilkår kan fylkesnemnda fatte vedtak om omsorgsovertakelse uten samtykke fra barnets foreldre. Et slikt vedtak kan blant annet fattes dersom barnet blir utsatt for mishandling eller andre alvorlige overgrep i hjemmet, samt der det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen barnet får, eller alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling, jf. barnevernloven § 4-12 c og a.

Videre følger det av § 4-6 annet ledd at barneverntjenestens leder (og påtalemyndigheten) kan fatte et midlertidig akuttvedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet dersom det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet. Bestemmelsen er blant annet aktuell i tilfeller der et barn utsettes for vold i hjemmet.

6.2 Barnekonvensjonen m.m.

Det har skjedd en internasjonal rettsutvikling etter vedtakelsen av barneloven § 30 tredje ledd. Barnekonvensjonen ble ratifisert av Norge i 1991 og inkorporert i menneskerettsloven i 2003. Barnekonvensjonen går ved motstrid foran annen norsk lovgivning. Barns rett til ikke å bli utsatt for vold er en grunnleggende rettighet som er vernet i barnekonvensjonen.

En rekke øvrige internasjonale rettslige instrumenter kommer til anvendelse i forbindelse med forebygging av vold mot barn. De generelle menneskerettigheter er vernet gjennom Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) fra 1950. I tillegg kommer Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) - begge med tilleggsprotokoller. Disse er også inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven.

Fordi barn har behov for et særlig vern, går retten til beskyttelse mot vold, overgrep og utnyttelse etter barnekonvensjonen lengre enn tilsvarende rettigheter etter de generelle menneskerettighetene.

Etter barnekonvensjonen artikkel 16 har barn rett til vern mot ulovlig eller vilkårlig innblanding i sitt privatliv. Bestemmelsen tilsvarer Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8. Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) har tolket artikkel 8 i saker om vold mot barn som ledd i barneoppdragelsen slik at artikkel 8 verner barnets fysiske og psykiske integritet («physical and moral integrity»). Fysisk avstraffelse av barn er av EMD i flere saker blitt ansett som en krenkelse av barnets rett til privatliv. Svært grove krenkelser er blitt ansett som et brudd på EMK artikkel 3: forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Kravene i forhold til artikkel 3 er imidlertid svært strenge.

Barnekonvensjonens artikkel 19 omhandler barns rett til ikke å bli utsatt for vold og overgrep fra foreldre og andre omsorgspersoner. Bestemmelsen pålegger statene å treffe alle egnete lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barn mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk fra barnets omsorgspersoner.

Bestemmelsen i artikkel 19 gir barn beskyttelse mot alle former for vold, mishandling og omsorgssvikt, men det er ikke gitt noen definisjon av begrepene i konvensjonsteksten. Spørsmålet blir om enhver maktanvendelse rammes eller om bare grovere tilfeller rammes, og om foreldre har en refselsesrett overfor sine barn. Det framgår av UNICEFs håndbok 6 om gjennomføringen av barnekonvensjonen og av barnekomiteens generelle merknader at konvensjonen ikke tillater noen form for vold mot barn. I mai 2006 avga barnekomiteen generelle kommentarer om fysisk avstraffelse 7. De generelle kommentarene som FNs barnekomité utgir er verdifulle retningslinjer for tolkningen og anvendelsen av konvensjonen. FNs barnekomité er det ekspertorgan som tolker barnekonvensjonen. Det bør derfor legges relativt stor vekt på disse uttalelsene ved tolkning og anvendelse av konvensjonens bestemmelser i praksis.

I de generelle kommentarene avsnitt 11 8 definerer komiteen fysisk avstraffelse til å omfatte enhver fysisk maktanvendelse som har til straffehensikt å forårsake smerte eller ubehag, selv lett. Det gis også en definisjon av psykisk vold. I følge definisjonen er det ikke-fysiske avstraffelser som er grusomme eller nedverdigende, for eksempel avstraffelser som ydmyker barnet, får barnet til å føle seg lite verdt, baktaler barnet, gjør barnet til syndebukk, truer, skremmer eller latterliggjør barnet.

Barnekomiteen fortolker konvensjonen slik at den ikke overlater rom for skjønn eller tvil med hensyn til bruk av vold mot barn. Dette presiseres i de generelle kommentarene avsnitt 18 der det blant annet står:

«... There is no ambiquity: «all forms of physical or mental violence» does not leave room for any level of legalized violence against children. Corporal punishment and other cruel or degrading forms of punishment are forms of violence and States must take all appropriate legislative, administrative, social and educational measures to eliminate them.»

Komiteen uttaler at statene etter konvensjonen har en forpliktelse til snarest mulig å forby og utrydde enhver form for korporlig avstraffelse eller annen form for nedverdigende og grusom behandling.

Komiteen framhever at konvensjonen må betraktes som et levende instrument som må være gjenstand for en dynamisk fortolkning over tid. Det er nå en klar utvikling i retning bort fra fysisk avstraffelse i barneoppdragelsen, og det er blitt stadig mer klart at slik avstraffelse er i strid med barnets krav på respekt for sin menneskelige verdighet og fysiske integritet. Komiteen mener at dette bør komme til uttrykk i tolkningen av Barnekonvensjonen, og at man har et solid grunnlag for det bl.a. i ordlyden i konvensjonens artikkel 19 om beskyttelse mot alle former for vold. Se blant annet de generelle kommentarene avsnitt 20 og Komiteens anbefalinger 2001 - Violence against children in the family and in school.

6.3 Fremmed rett

I alle de nordiske land 9 er det regler som setter forbud mot å utsette barn for vold og annen krenkende behandling, herunder det som i Danmark kalles revselse og på svensk aga.

Det følger av den danske foreldreansvarsloven § 2 stk. 2, at

«Barnet har ret til omsorg og trygghed. Det skal behandles med respekt for sin person og må ikke udsættes for legemlig afstraffelse eller anden krænkende behandling.»

Ifølge islandsk lov er det foreldrenes plikt å beskytte deres barn mot all fysisk eller psykisk vold og annen nedverdigende eller ydmykende oppførsel.

Den finske Vårnads og umgängeslagen (VUL) 1 § 3 st. 2 pt. lyder slik:

«Barnet får inte undertryckas, agas eller utsättas för annan kränkande behandling».

I den svenske Föräldrabälken (FB) 6 kap. 1 § 2 pt. uttales følgende:

«Barn skal behandlas med aktning för sin person och egenart och får inte utsättas för kroppslig bestraffning eller annan kränkande behandling».

For nærmere informasjon om fremmed rett, se www.endcorporalpunishment.org.

6.4 Forskning om vold mot barn

6.4.1 Omfanget av barns utsatthet for vold og krenkelser fra egne foreldre

En nylig foretatt norsk undersøkelse 10 hvor avgangselever i videregående skole ble spurt om voldsopplevelser fra egen oppvekst, viser stor variasjon i de volds- og overgrepserfaringene som ungdom rapporterer om. Bildet av barn og unges utsatthet for vold og overgrep ser forskjellig ut avhengig av om man fokuserer på krenkelser generelt, eller om man utelukkende ser på grove krenkelser. I undersøkelsen blir bildet oppsummert slik: Relativt mange har opplevd en mild krenkelse i løpet av oppveksten, relativt få har opplevd det som er definert som grove krenkelser, og svært få har opplevd både grov vold, grove vitneerfaringer og grove seksuelle overgrep.

Andelen som oppga mild vold fra mor var høyere enn andelen som oppga mild vold fra far. I alt oppga 16 prosent av jentene og 14 prosent av guttene at de kun var blitt utsatt for mild vold fra mor. Tilsvarende tall for vold fra far var ni prosent både blant gutter og jenter. Andelen jenter og gutter som hadde opplevd grov vold fra mor var henholdsvis seks og fire prosent. Andelen som oppga grov vold fra far var seks prosent blant jentene og fem prosent blant guttene.

Undersøkelsen viser, som nevnt, at relativt mange har opplevd en mild krenkelse i løpet av oppveksten. I rapporten blir forebygging av milde krenkelser framhevet som et viktig innsatsområde i et folkehelseperspektiv. Mild vold og milde overgrep rammer et betydelig antall barn og unge i løpet av oppveksten. Som eksempler på mild vold regnes her klyping, lugging og ørefik. Slike krenkelser er viktige å forebygge fordi de er skadelige i seg selv, og fordi de kan tenkes å bidra til å legitimere grovere former for vold og overgrep. Resonnementet i rapporten er: Jo høyere terskelen i befolkningen er for å anvende vold av den milde typen, jo mer avvikende vil grov voldsbruk være.

Spørreundersøkelsen «Ung i Oslo» 11 viser at 3,7 % av jentene og 2,7 % av guttene som deltok i undersøkelsen hadde opplevd vold fra foreldrene det siste året.

I en rapport basert på helseundersøkelser 12 blant ungdom i seks fylker kom det fram at 3,3 % av de intervjuede guttene og 4,6 % av jentene hadde vært utsatt for vold fra voksne det siste året (Schou, Dyb og Graff-Iversen, 2007). Det antydes at forekomst av fysisk avstraffelse blant etniske minoriteter i Norge er høyere enn blant etnisk norske i Norge, men det finnes ingen undersøkelser som kan gi noe godt bilde av dette. Disse undersøkelsene viste at ungdom med far med ikke-vestlig bakgrunn var mer utsatt for vold fra voksne enn ungdom med norskfødt far; tallene var henholdsvis 6,7 % versus 2,7 % for guttene og 7,4 % versus 4,1 % for jentene.

6.4.2 Konsekvenser for barn av å bli utsatt for vold

I informasjonsheftet Barnefordelingssaker der det er påstander om vold - psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige13 er det presentert forskning som viser hvordan vold kan påvirke barns fungering (bl.a. Kelly, Thornberry og Smith, 1997, Crittenden 1992 og Kaufman og Henrich, 2000).

Forskningen som det refereres til, viser at barn som har vært utsatt for vold, kan ha mer utadrettede atferdsvansker enn andre barn. Flere av disse barna har vansker som er innen det kliniske sjiktet (dvs. at de er hjelpetrengende). Barna kjennetegnes ved å være mer aggressive, forstyrrer mer i barnehagen og skolen, er mer ulydige mot foreldre og andre, er mer destruktive, ødelegger for andre og ødelegger ting. De viser også mer antisosial atferd som stjeling, lyving, kriminalitet og rus.

Denne forskningen viser videre at barn med voldserfaringer ofte har sosiale og utviklingsmessige vansker. Barna viser sosiale vansker på mange måter og i mange sammenhenger. De viser sosiale vansker både i barnehage, skole og nærmiljø. Det dreier seg om svekket evne til å håndtere frustrasjoner og stress, svekket evne til å regulere følelser/affekt i samvær med andre og svekket evne til problemløsning og konflikthåndtering. Disse barna misforstår og feiltolker i større grad tvetydige sosiale og relasjonelle situasjoner som potensielt truende (forstår ofte andre som fiendtlig innstilt). De har færre interesser og tar mindre del i sosiale aktiviteter, har færre venner og er oftere avvist av andre barn. Utviklingsmessig skårer voldsutsatte barn lavere på kognitive mål sammenlignet med normative jevnaldrende barn. De har oftere akademiske skolevansker og trenger tilpasset undervisning (må ta opp igjen fag etc.). De viser oftere skolerelaterte vansker som: oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet, lett å distrahere, stort fravær, gjenglemte skolemateriale m.m.

Forskning har også vist at former for atypisk omsorgsutøvelse som vold i familien påvirker hjerneorganiske funksjoner. Det hjerneorganiske stressystemet blir i stor grad organisert gjennom samspill med foreldre mens man er barn. Stress i denne perioden kan påvirke hjernens utvikling på en uheldig måte og kan ha en varig effekt når det gjelder evne til stressregulering. Barn med voldserfaringer viser også oftere andre vansker relatert til fysisk helse. De har oftere allergi og pusteproblemer, hodepine og mageproblemer, søvnvansker og svekket immunsystem. De har ofte høyt fravær fra skole pga. sykdom.

6.5 Høringsnotat av 21. november 2008

6.5.1 Bakgrunn

Høyesteretts avgjørelse fra 2005 (omtalt under kapittel 6.1 om gjeldende rett) har skapt offentlig debatt. Enkelte, bl.a. Barneombudet, mener at avgjørelsen innebærer at det er rom for å diskutere hvor grensen går for når man kan legge hånd på barn i oppdragelsesøyemed.

Barneombudet mener det bør være et absolutt forbud mot fysisk avstraffelse av barn, og sendte derfor en henvendelse til justisministeren i desember 2005 med en anmodning om å foreta nødvendige avklaringer slik at barn blir sikret det samme vern om sin fysiske integritet som voksne. Barneombudet har også ved senere anledninger tatt opp behovet for en tydeliggjøring av lovverket.

I brev av 15. desember 2005 uttaler Barneombudet følgende:

«Det er Barneombudets inntrykk at det har skjedd en utvikling i folks oppfatning i Norge i retning av større motstand mot fysisk irettesettelse av barn siden endringen i barneloven i 1987 og at dagens rettstilstand som tillater at foreldre tildeler lette klaps i oppdragelsesøyemed vil være i strid med manges rettsoppfatning. Tilbakemeldinger Ombudet har fått i etterkant av Høyesteretts kjennelse gir nettopp uttrykk for forbauselse over at fysisk irettesettelse av barn ved å gi dem lette klaps i dag aksepteres.

Barneombudet mener det er behov for en avklaring når det gjelder foreldres mulighet til fysisk å irettesette barn i Norge. Ombudet ber Regjeringen om at det foretas nødvendige presiseringer/endringer, slik at barn sikres samme vern om sin fysiske integritet som voksne.»

Plan Norge har også tatt opp saken i brev av 18. oktober 2006 til justisminister Knut Storberget og daværende barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem. De nevnte statsrådene fikk også henvendelse fra organisasjonen End Corporal Punishment. 14

I uttalelse 07/2007 15 tar Bispemøtet klart avstand fra all bruk av vold mot barn og anbefaler at begrepet «tukt» fjernes fra fremtidige bibeloversettelser. Dette skjedde på oppfordring fra Barneombudet.

I slutten av november 2007 satte stortingsrepresentantene Trine Skei Grande, Odd Einar Dørum, Gunvald Ludvigsen og André N. Skjelstad fram forslag om å endre barneloven. Representantlovforslag nr. 31 (2007-2008) Dokument nr. 8:31 (2007 -2008). Forslagsstillerne mente uttalelsen fra Høyesterett tyder på at dagens rettstilstand ikke er tydelig nok. Forslagsstillerne viser til at selv lett fysisk avstraffing er i strid med barnekonvensjonen, og at norsk rett må være helt presis på at all vold mot og fysisk avstraffing av barn er ulovlig, inkludert «forsiktige» eller «lettere» klaps.

Saken ble behandlet av familie- og kulturkomiteen i februar 2008 jf. Innst. O. nr. 30 (2007-2008). Komiteen understreket at all form for fysisk avstraffelse som ledd i barneoppdragelsen er forkastelig og helt uakseptabelt, og understreket også at det som er forbudt å gjøre mot et voksent menneske også er forbudt å gjøre mot et barn. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Høyesteretts uttalelse har vakt offentlig debatt og skapt en uklar rettstilstand. Flertallet viser til at hensikten med lovforslaget som fremmes i Dok. nr. 8:31 (2007-2008) er å tydeliggjøre rettstilstanden slik at det framgår uttrykkelig at foreldre ikke kan bruke noen form for fysisk avstraffelse overfor barn i barneoppdragelsen. For å oppnå dette må man endre barneloven og straffeloven. Forslaget inneholder bare endringer i barneloven. På denne bakgrunn foreslo komiteen at regjeringen bes om å utrede og fremme forslag til endringer i barneloven § 30 og vurdere behov for å klargjøre og eventuelt forsterke barns vern mot fysisk avstraffelse i straffeloven.

I februar 2008 ble saken debattert i Odelstinget. Stortinget vedtok den 14. mars 2008 følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme for Stortinget forslag om endring i barneloven § 30 i tråd med intensjonen i Dokument nr. 8:31(2007-2008) - representantlovforslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande, Odd Einar Dørum, Gunvald Ludvigsen og André N. Skjelstad.

Regjeringen bes samtidig vurdere om det er behov for å klargjøre og eventuelt forsterke barns vern mot fysisk avstraffelse i straffeloven. Regjeringen bes legge fram lovforslag i løpet av høsten 2008/våren 2009 (jf. Innst. O. nr. 30).».

6.5.2 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte Barne- og likestillingsdepartementet det slik at det ikke er tillatt med noen form for fysisk avstraffelse av barn selv om det skjer i oppdragelsesøyemed. Foreldrenes refselsesrett ble opphevet ved lovendringen i 1987.

Departementet hadde imidlertid merket seg at det etter Høyesteretts uttalelse i 2005 kan ha oppstått en uklar rettssituasjon. Det ble i høringsnotatet vist til at uttalelsen har blitt kritisert for å gi en uklar rettstilstand som i praksis kan føre til at noen oppdragere griper til hardere refselsesmidler enn lovlig, fordi de ikke har fått noe klart signal å holde seg til. I den forbindelse har det blitt framhevet at fagfolk mener selv mild form for fysisk irettesetting er en uheldig oppdragelsesmetode. Kritikken har også gått på at kjennelsen åpner for at barn ikke får samme vern om sin fysiske integritet som voksne, og at den harmonerer dårlig med barnekonvensjonen slik den er tolket og presisert av FNs barnekomité. Kjennelsen kan også bidra til å legitimere vold mot barn nasjonalt og internasjonalt. I høringsnotatet ble det reist spørsmål om Høyesterett gjennom denne kjennelsen har skapt uklarheter med hensyn til foreldres bruk av fysisk makt mot barn som gjør at foreldrene likevel har en viss grad av refselsesrett, og om refselsesretten til foreldre - som man ønsket å oppheve ved lovendringen i 1987 - likevel ikke er opphevet.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at forarbeidene til barneloven § 30 - innlegg under debattene i Odelsting og Lagting i forbindelse med endringen i barneloven § 30 tredje ledd - i liten grad kan tas til inntekt for den forståelse av bestemmelsen som førstvoterende dommer i Høyesterett ga uttrykk for i Rt. 2005 s. 1567 avsnitt 24. Det ble vist til professor Inge Lorange Backer som har foretatt en grundig drøftelse av kjennelsen og det rettsgrunnlaget Høyesteretts uttalelser bygger på i Kan foreldrene gi barna en «lett klaps»? Festskrift til Carl August Fleischer (Oslo 2006) s. 57 - 75 16. Backer konkluderer med at han ikke deler rettens syn på lovforståelsen. Det ble også vist til professor Ragnhild Hennum, 17 ved Universitetet i Oslo, som også har vanskelig for å se hvordan førstvoterendes uttalelse om at det ikke er i strid med barneloven og barnekonvensjonen at foreldre tildeler sin barn «lettere klaps», er forenlig med barnekonvensjonens artikkel 19. Hennum mener det er uheldig at Høyesterett gjennom denne kjennelsen har skapt uklarheter med hensyn til foreldres bruk av fysisk makt mot barn. Hun mener det er behov for at rettstilstanden blir klargjort, enten gjennom at nye saker om fysisk vold mot barn bringes inn for Høyesterett slik at man der kan presisere sitt syn, eller aller helst gjennom en presisering av lovverket, som fjerner den mulige tvil som måtte være tilstede med hensyn til forbudet mot vold mot barn. Til sist vises det til at både professorene Lucy Smith, Peter Lødrup 18og Gudrun Holgersen 19 gir uttrykk for at det er oppstått en uheldig situasjon.

I høringsnotatet vises det til at departementet er av den oppfatning at all fysisk avstraffelse av barn er ulovlig etter barneloven § 30 tredje ledd. Departementet viste til at uttalelsen i den nevnte kjennelsen fra Høyesterett sammenholdt med forarbeidene og dagens ordlyd kunne være egnet til å skape uklarhet med hensyn til både hva som er legitimt og straffefri bruk av fysisk maktanvendelse mot barn i oppdragelsesøyemed. Departementet så derfor at det kunne være behov for en klargjøring, og foreslo en presisering i barneloven slik at det kommer tydelig fram at all form for vold mot barn - både fysisk og psykisk - også når det skjer i oppdragelsesøyemed - er forbudt i Norge. En klargjøring i lovverket hadde også som formål å tydeliggjøre at barns fysiske integritet er vernet på minst like god måte som voksnes. Det ble i høringsnotatet uttalt at det må være klart at det som er forbudt mot et voksent menneske, også er forbudt mot et barn. Videre ble det vist til at ved å foreta en tydeliggjøring i barneloven vil rettstilstanden harmonere med barnekonvensjonen slik den er tolket og presisert av FNs barnekomité.

Det ble også vist til at bl.a. Barneombudet mener en slik presisering er påkrevet. Det samme mente flertallet av stortingsrepresentantene i forbindelse med behandlingen av dokument 8-forslaget som ledet til det tidligere nevnte anmodningsvedtaket. Høringsnotatet var en oppfølgning av anmodningsvedtaket.

I høringsnotatet ble det uttalt at selv om en endring i barneloven vil gjøre det klart at vold mot barn er forbudt, gir barneloven ikke adgang til å sette straff for brudd på lovens bestemmelser. Det ble imidlertid vist til at straffelovens bestemmelser om legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse vil kunne komme til anvendelse. Det ble også vist til at Justisdepartementet var i ferd med å utarbeide forslag til straffebestemmelser om voldslovbrudd i straffeloven 2005. Det ble uttalt at det i motivene til bestemmelsen som viderefører straffeloven 1902 § 228 vil bli gjort klart at all form for fysisk avstraffelse av barn er straffbart. Videre vil det tydeliggjøres at det som anses som vold i barneloven § 30 også vil anses som vold i straffebestemmelsen som viderefører straffeloven 1902 § 228. I høringsnotatet ble det også presisert at psykisk vold mot barn skulle rammes.

Departementet foreslo på denne bakgrunn følgende tilføyelse i barneloven § 30:

All bruk av vald mot barn, både fysisk og psykisk, er forbode. Dette gjeld òg når den fysiske og/eller psykiske valden brukast som straff av barn i oppsedinga .

6.6 Høringsinstansens syn

Av de høringsinstansene som avga realitetsuttalelse er det et stort flertall som i hovedsak støtter departementets forslag. Dette gjelder: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Politidirektoratet, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging - Region Øst (RVTS-Ø) Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) i Midt - Norge, Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Hordaland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vestfold, Domstolsadministrasjonen, Kirkerådet, Bjørgvin bispedømeråd, Borg bispedømmeråd, Nord-Hålogaland biskop, Hordaland statsadvokatembeter, Nordland Statsadvokatembeter, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Barneombudet, Det norske Hedningsamfunnet, Fellesorganisasjonen (FO), Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), Kirkens Bymisjon, Kirkens Familievern, Landsforeningen for barnevernsbarn, Landsorganisasjonen i Norge (LO), MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner (MiRA), Norsk Barnevernsamband, Norsk fosterhjemsforening, Norsk psykologforening, Norsk senter for menneskerettigheter (SMR), Norsk Sykepleierforbund (NSF), Organisasjonen for Private Barneverntiltak (OPB), Redd Barna, Stine Sofies Stiftelse, Sykehuset Buskerud, Voksne for barn og Yrkesorganisasjonens Sentralforbund (YS).

Advokatforeningen støtter deler av lovforslaget.

Følgende høringsinstanser går i hovedsak imot forslaget: Riksadvokaten og Human Rights Alert Norway (HRA-N). Sistnevnte ønsker istedenfor en endring i straffeloven.

Riksadvokaten slutter opp om de gode intensjoner som ligger til grunn for forslaget; å understreke det skadelige og uakseptable i alle former for vold mot barn. Det er for øvrig ingen tvil om at de typiske tilfeller som faller inn under en slik karakteristikk, er straffbare etter gjeldende rett. Riksadvokaten har imidlertid visse reservasjoner i forhold til hvor klargjørende den foreslåtte lovendringen er. Fra uttalelsen siteres:

«(...) Det kan ikke være tvil om at også gjeldende første punktum er et uttrykkelig og utvetydig forbud mot å utsette barn for vold. Dette voldsforbudet gir ikke i seg selv noen veiledning ved fortolkning av voldsbegrepet i straffeloven § 228. Tilsvarende gjelder også om forbudet gjentas. Forslaget til nytt annet punktum bør således etter riksadvokatens syn eventuelt innarbeides som en endring av gjeldende første punktum, eller utgå.»

Riksadvokaten stiller videre spørsmål ved om det er behov for en klargjøring siden refselsesretten ble opphevet allerede ved lov 25. februar 1972. Riksadvokaten påpeker at det er klart at ikke enhver fysisk kontakt eller maktbruk overfor barn er vold. Etter Riksadvokatens syn bør det komme til uttrykk i motivene at lovendringen tar sikte på å klargjøre at det ikke lenger gjelder noen særskilt refselsesrett. Det bør videre framgå klart at den nærmere avgrensningen av området for det straffbare, som ellers, må finne sin løsning i rettspraksis. En slik klargjøring kan gjerne kombineres med en understrekning av at det skal lite til før fysisk maktbruk i barneoppdragelsen vil være straffbar. Fra uttalelsen siteres:

«(...) Selv om foreldres refselsesrett er avskaffet, kan man etter riksadvokatens syn heller ikke ved en strafferettslig vurdering av maktbruk overfor barn se bort fra kontekstens betydning. De vurderingskriterier det er vist til i den nevnte avgjørelsen fra Høyesterett, kan i denne sammenheng vanskelig avfeies som irrelevante. For ordens skyld understrekes at en her kun mener å gi uttrykk for at de nevnte momenter må vurderes, og ikke at det generelt vil være straffritt med lettere klaps i barneoppdragelsen.

Om det foreligger irettesettelseshensikt overfor barnet - ved at det utdeles «straff» - kan heller ikke alene være avgjørende. Man kan ikke slutte fra at vold i oppdragelsesøyemed ikke lenger er straffritt til at all maktbruk i samme øyemed utgjør straffbar vold. Selv ikke med en negativ avgrensning for tilfeller av nødrett og andre straffrihets- og straffritaksgrunner er det grunnlag for en slik slutning. For eksempel må den treåring, som døv for oppfordringer om å ta seg sammen frydefullt igjen og igjen velter melkeglasset sitt under søndagsfrokosten, straffritt kunne bringes ut av sin "transe" ved en mild maktbruk, kanskje et lett klaps eller mild holding, også om den er av en slik art at den ikke hadde vært akseptabel overfor en kollega under en lunsj. Det må gjelde selv om den ansvarlige far eller mor tar affære i irettesettelsesøyemed. En bemerker for øvrig at det i mange sammenhenger trolig vil være glidende overganger i hensikten - f.eks. fra irettesettelse ("straff' om enn i preventivt og sosialiserende snarere enn repressivt øyemed) via varetakelse av barnets egne interesser til beskyttelse av småsøsken mv.

Uten at en her skal forsøke å avklare den nærmere grensen for straffbar maktbruk i barneoppdragelsen, vil en mane til forsiktighet med å konstatere straffansvar for handlinger som de færreste foreldre vil være fremmed for. En for streng avgrensning av området for det straffbare vil kunne innebære en rent formell kriminalisering av handlinger som neppe er skadelige, og som i praksis aldri vil bli håndhevet. Det kan i realiteten svekke respekten for straff på dette området, til skade for det viktige arbeidet med å motvirke barnemishandling og annen skadelig vold mot barn, og følgelig ha den motsatte effekt av intensjonen.»

Riksadvokaten er uten videre enig i at handlinger som er ment å avverge at barnet eller andre skader seg må være straffrie. Men Riksadvokaten mener at den straffrie maktbruk overfor barn neppe fullt ut kan avgrenses til de tilfeller der en straffrihets- eller straffritaksgrunn kommer til anvendelse. Det siteres:

«Det må for øvrig stilles spørsmål ved at man i det hele tatt finner det påkrevet at situasjonen med 3-åringen som slår seg vrang i butikken, vurderes under en strafferettslig synsvinkel. Det er her åpenbart ikke tale om en handling med slik materiell typisitet som det er naturlig å vurdere som voldslovbrudd for deretter å gjøre straffritak eller foreta en innskrenkende fortolking av straffebudet. Eksemplet viser vel nettopp at man ved fysisk kontakt i forbindelse med barneoppdragelse må foreta en kontekstuell vurdering som kan være forskjellig fra lignende kontakt mellom voksne.»

Fra de høringsinstanser som er positive til lovendringer nevnes følgende:

Barneombudet støtter forslaget om å presisere at all form for vold både fysisk og psykisk er forbudt. Lovendringen tydeliggjør at det helt klart ikke godtas noen form for fysisk eller psykisk avstraffelse i barneoppdragelsen. Samtidig presiserer Barneombudet at kunnskap om barn som blir utsatt for vold må vektlegges i alle instanser som arbeider med barn, både i hjelpeapparatet, hos påtalemyndigheten og i rettsvesenet. Ombudet er opptatt av at de som arbeider med barn har høy kompetanse på dette området slik at det ikke foreligger tvil om hva som er fysisk og psykisk vold mot barn og hvordan en skal bistå disse barna i å få nødvendig oppfølging.

Politidirektoratet støtter den foreslåtte presiseringen i barneloven § 30 tredje ledd som klargjør at enhver voldsbruk mot barn er forbudt. Oslo politidistrikt har påpekt en rekke problemstillinger som må vurderes ved en eventuell utvidelse av anvendelsesområdet for någjeldende straffelov § 228 for å favne endringsforslaget i barneloven § 30 tredje ledd. Politidirektoratet slutter seg til Oslo politidistrikt sin uttalelse. Oppsummeringsvis mener Oslo politidistrikt det er prisverdig å klargjøre reglene om vold mot barn, men at det bør skje i form av endring av bestemmelsene i straffeloven (av 2005), og at de særlige strafferettslige og straffeprosessuelle problemstillingene dette reiser utredes grundig. En fanebestemmelse med uklar strafferettslig rekkevidde vil være et lite egnet verktøy for politiet til å håndtere vold mot barn, og bedrer etter Oslo politidistrikt sitt syn ikke barns vern mot vold.

Etter Barne-, ungdoms- og familieetatens oppfatning bør det utdypes i hvilke nødrettssituasjoner og lignede situasjoner det er tillatt å anvende fysisk tvang eller makt overfor barnet.

Kirkerådet sier seg glad for det som gjøres for å beskytte barn mot vold og krenkelser, og mener høringsbrevet gir en svært entydig begrunnelse for at denne lovendringen er på sin plass. Borg Bispedømmeråd sier i sin uttalelse at det er en selvfølge i dagens samfunn at barn skal ha rett på en trygg og sikker oppvekst. Fra uttalelsen siteres:

«(...) Barn har en like stor rett som voksne til å vite at ingen har rett til å utøve vold mot en, verken av fysisk eller av psykisk art. Det er derfor viktig at vi har et lovverk som er klart og tydelig på dette området, slik at det ikke kan være noen tvil om at det ikke er lov å utsette barn for voldelige handlinger i noen tilfeller. Det er også viktig at vår barnelov tydeliggjøres, slik at rettstilstanden harmonerer med FNs barnekonvensjon.

Som kirke mener vi at alle mennesker uansett alder, kjønn eller etnisitet har like stor verdi, og rett på et rettsvern. Dette vil en tydeliggjøring på det aktuelle området i barneloven være med på å forsterke. Vi vil også presisere at bibelen ikke gir voksne noen rettigheter til å gi barn fysisk eller psykisk avstraffelse. Bispemøtets uttalelse 07/2007 fremholder at vold og overgrep mot barn er ulovlig og ukristelig.

Presiseringen i barneloven er med på å verne om barnet og gi det en plass i samfunnet som sier at det ikke er et mindreverdig individ, men har de samme rettigheter ifht. rettsvern som en voksen person.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet uttaler:

«Tidligere forskning viser at når det gjelder grov vold i nære relasjoner mellom voksne, er det flere menn som slår kvinner enn omvendt (Pape & Stefansen 2004). Vi vet også at mange av de menn som utøver vold, har selv vært utsatt for ulike typer vold i barndommen (Isdal 2000). Det er altså en sjanse for at det å tillate mild vold i oppdragerøyemed vil kunne øke volden mot kvinner i parforhold i neste generasjon. Likestillings- og diskrimineringsombudet vil understreke at en skjerpelse av loven vil være viktig for å hindre diskriminering av barn innenfor enkelte miljøer i Norge der såkalt mild vold brukes som et legitimt virkemiddel i oppdragelsen. For å sikre en god implementering vil vi også anbefale en målrettet foreldreveiledning knyttet til denne problematikken.»

MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner (MiRA) skriver at de alt i alt støtter forslaget. De ser på det som nødvendig å klargjøre i lovverket at alle former for voldsutøvelse mot barn er forbudt, og ser det som selvsagt at barn har krav på samme rettsvern som voksne. MiRA mener ordlyden i gjeldende bestemmelse i barneloven § 30 tredje ledd åpner for en subjektiv vurdering av hva som vil være skadelig for barnet - og at foreldre derfor kan klapse eller på annen måte utøve (mild) vold mot barnet i den tro at det ikke skader barnets fysiske eller psykisk helse. MiRA mener det ikke må være rom for skjønn hva gjelder vold mot barn og mener bestemmelsen må ha en slik ordlyd at det er helt klart for foreldre og rettsvesen at vold ikke er akseptabelt, uansett omfang.

Norsk senter for menneskerettigheter (SMR), stiller seg bak de vurderingene som er gjort i høringsnotatet:

«Slik høringsnotatet viser er endringen også nødvendig for å følge opp våre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Særlig har de siste uttalelsene fra FNs komité for barns rettigheter gjort det klart at forbudet i FNs barnekonvensjon artikkel 19 omfatter alle former for vold mot barn. Norge har tradisjonelt en høy internasjonal profil i arbeid med barns rett til beskyttelse mot vold, blant annet gjennom aktiv deltakelse og støtte til FNs globale studie om vold mot barn. Det er avgjørende for Norges troverdighet på området at vi har et klart uttalt forbud mot alle typer vold mot barn. Gitt Norges rolle i dette internasjonale arbeidet, er det viktig at norske myndigheter også er oppmerksomme på at et uklart budskap fra Norge lett kan misbrukes av andre lands myndigheter som ikke legger like stor vekt på barns rettigheter som det norske myndigheter gjør.»

Redd Barna er

«... tilfreds med det rettsvernet som her kommer til uttrykk, men ser at det er mangler ved det strafferettslige vernet barn gis mot vold.

(...)

Av pedagogiske hensyn er det viktig at forbudet framgår av barnelovens bestemmelse om innholdet i foreldreansvaret. Vi mener videre det er viktig at det i forarbeidene til barneloven trekkes en klar linje til de aktuelle straffebestemmelsene som kan sanksjonere brudd på barnelovens forbud.»

Kirkens Familievern, som slutter seg til hovedlinjene i departementets forslag, mener uttalelsen «foreldrenes refselsesrett er opphevet» forvirrer mer enn det avklarer og stiller spørsmål om hva som menes. Fra uttalelsen siteres:

«(...) Når er refs straff og når er det en del av oppdragelsen - og hvem avgjør hva som er hva?

Vil f.eks. det å inndra lommepenger eller å nekte et barn/ungdom å være ute etter et visst klokkeslett, evt bruke husarrest som refselse, være ulovelig etter endringene i § 30? Antagelig vil barnet/ungdommen oppleve dette som en straff, mens foreldrene på sin side vil hevde at dette er å sette grenser for uakseptabel atferd.

Mange foreldre vil sikkert kunne spørre hvor går egentlig skillet mellom grensesetting og refselsesrett?

Barn er sårbare og skal beskyttes mot overgrep, men hvordan skal familievernet veilede foreldrene dersom «refselsesrett er helt opphevet»?

Høringsinstansenes merknader knyttet til begrepet «psykisk vold»

Justisdepartementet mener det er uheldig å bruke begrepet «psykisk vold» da innholdet i dette begrepet klart faller utenfor etablert forståelse av voldsbegrepet i straffeloven. Straffeloven § 228 rammer bare fysisk vold, ikke psykisk vold. Dersom det er ønskelig med kongruens mellom straffeloven og barneloven, må barneloven avgrenses til kun å omfatte fysisk vold. Justisdepartementet viser imidlertid til at andre straffebestemmelser vil kunne komme til anvendelse på det som i høringsnotatet blir omtalt som psykisk vold, for eksempel straffeloven 1902 § 227 om trusler eller § 390a om skremmende eller hensynsløs atferd.

Advokatforeningen kan ikke gi sin ubetingede støtte til lovforslaget slik det foreligger, uten at man foretar en nærmere drøftelse av om man ønsker en utvidelse av voldsbegrepet. Fra uttalelsen siteres:

«Ordlyden «psykisk vold» innfører et helt nytt voldsbegrep uten at departementet har foretatt en prinsipiell drøftelse av denne utvidelsen. Dette vil reise et spørsmål om hvordan bl.a. straffeloven § 228 skal tolkes i lys av barneloven § 30, og kan innebære en utvidende tolkning av voldsbegrepet i § 228. En slik utvikling ville være meget betenkelig uten en grundig vurdering av hva som omfattes av begrepet psykisk vold.»

Redd Barna mener det er viktig at det presiseres at vold både kan være av fysisk og psykisk karakter, og at det bør utdypes nærmere hvilke straffebestemmelser som kan komme til anvendelse ved psykisk vold. Flere andre instanser, blant annet IMDi og MiRA er også positive til at psykisk vold inkluderes i lovforslaget. Fra uttalelsen til IMDi siteres:

«(...) Gjennom de tiltakene IMDi har ansvar for i Regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap, har vi erfart i praksis hva slags sanksjoner enkelte barn og unge utsettes for dersom de mistenkes for eller faktisk bryter med foreldrenes/miljøenes normer og forventninger.

Sanksjonene kan innebære ren fysisk vold - fra far eller brødre - men som oftest har de en mer psykisk karakter i form av press, trusler og ekstrem kontroll. Dette er en form for vold overfor barn og unge som det er like vesentlig å forebygge og forhindre som den rent fysiske volden. Det er derfor viktig at det i lovteksten klart framgår at all form for vold overfor barn - både fysisk og psykisk - er forbudt i Norge. IMDi støtter departementets påpeking av at nulltoleranse mot enhver bruk av fysisk irettesettelse av barn vil skape tydelige rammer både for foreldrene og barna. Ingen skal være i tvil om at fysisk og psykisk avstraffelse av barn er forbudt.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus er noe i tvil om begrepet «vold» i lovteksten vil oppfattes som dekkende i alle situasjoner. Vold er et meget sterkt begrep og vil kanskje føre til at befolkningen ikke tenker på «lettere klaps» som en naturlig del av begrepet. Fylkesmannen foreslår derfor at det i lovteksten står: «All bruk av fysisk og psykisk avstraffing av barn er forboden». En slik ordlyd vil etter Fylkesmannens oppfatning være mer dekkende for hva bestemmelsen er tenkt å ivareta.

Både Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) og Norsk sykepleierforbund (NSF) foreslår å endre ordlyden i lovforslagets siste setning for å få fram at fysisk og psykisk vold ikke utelukkende brukes som straff av barn, men like gjerne som ledd i det noen mener er en riktig barneoppdragelse.

Forholdet til straffeloven og andre lover

Flere av høringsinstansene, blant annet Barneombudet, Juridisk rådgivning for kvinner, Norsk Senter for menneskerettigheter og Redd Barna mener det burde ha foreligget en presisering i straffeloven som ytterligere ville ha sikret barns strafferettslige vern. Dette følger av at det ikke er tilsvarende sanksjonsmuligheter i barneloven som i straffeloven. Barneombudet

«... forutsetter imidlertid at barnelovens ovennevnte endring fører til at barn får et strafferettslig vern mot fysisk avstraffelse som sammenfaller med barnelovens presiseringer.»

Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) er opptatt av at barns særlige sårbarhet gjøres meget tydelig også i straffeloven og ber myndighetene vurdere om vold mot barn skal nevnes eksplisitt i straffeloven, og ikke bare i forarbeidene.

Redd Barna uttaler:

«Barnelovens definisjon av vold i § 30 tredje ledd skal iflg. høringsbrevet og forarbeidene til den nye straffeloven danne grunnlag for det strafferettslige vernet. Redd Barna mener det er grunn til å understreke at barn som følge av sin sårbarhet skal ha et særlig vern mot vold. I vurderingen av om det foreligger ulovlig krenkelse av et barn skal terskelen for vold i de fleste tilfeller ligge lavere, enn ved lignende vurdering i forhold til voksne. Det er i utgangspunktet et uproposjonalt forhold mellom barn og voksne/foreldre i makt- og styrkeforhold som i stor grad skal påvirke vurderingen. I forholdet mellom foreldre og barn er det i tillegg et spesielt tillits- og avhengighetsforhold som gjør barna særlig sårbare for krenkelser.

(...)

Redd Barna kan ikke se at forarbeidene til straffeloven tar høyde for det særlige vernet barn har krav på i medhold av barnekonvensjonen, jf. ovenfor. Det er videre uklart hvilket strafferettslig vern barn har mot psykisk vold. Psykisk vold er ikke omfattet av straffelovens voldsbegrep med mindre den fører til en virkning på legemet, jf. Ot.prp. nr. 22 s. 173 pkt. 6.3.1. Redd Barna mener etter dette at det fortsatt er usikkert hvilket særlig vern barn har mot vold slik barneloven definerer begrepet.

Redd Barna mener det strafferettslige vernet mot vold må framgå av straffeloven. Dette er nødvendig for å synliggjøre det særlige vernet barn har i medhold av barnekonvensjonen. En slik synliggjøring vil være særlig verdifull i forhold til den nedre grensen for hva som ansees som vold, både fysisk og psykisk, og i forhold til vold i oppdragelsen. Når forbudet knyttes direkte opp til en strafferettslig sanksjon understrekes dessuten forholdets alvor.»

Barne-, ungdoms- og familieetaten viser til at Bufetat har stor fokus på arbeide med vold i familie- og barnevernet. Det påpekes at en tydeliggjøring av at all form for fysisk avstraffelse som ledd i barneoppdragelse er forkastelig og helt uakseptabelt ikke bare er viktig kommunikasjon til foreldre om hva som er akseptable oppdragelsesmetoder, men også til dem som skal utøve omsorg for barn i foreldrenes sted. Fra uttalelsen siteres:

«På fosterhjemsområdet har arbeidet mot vold blitt ivaretatt gjennom opplærings- og veiledningsprogrammet PRIDE. Bufetats opplæring i forskrift om rettigheter og bruk av tvang (rettighetsforskriften) retter seg mot etatens egne ansatte, ansatte i private/kommunale institusjoner og statlige, private/kommunale omsorgssentre. Opplæringen skal bidra til å sikre at personalet ivaretar beboernes rettigheter og personlige integritet. Merknadene til rettighetsforskriften henviser til barneloven § 30. En endring i § 30 vil gjøre det tydelig hvor grensen går og gjøre det klart at en svært mild form for maktbruk vil være ulovlig. Bestemmelsen retter seg direkte mot barnets foreldre, men fosterforeldre og ansatte på en barneverninstitusjon eller et omsorgssenter har ikke større rett til å bruke tvang eller makt overfor barnet enn det foreldrene har. Det må tvert i mot stilles strengere krav til opptreden fra personalet på et omsorgssenter/barneverninstitusjon og fosterforeldrene enn til barnets foreldre.»

Forebyggende tiltak

Flere av høringsinstansene som er positive til lovforslaget påpeker viktigheten av forebyggende tiltak. Det gjelder bl.a. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) i Midt-Norge, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Fellesorganisasjonen (FO), Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), Kirkens Bymisjon, Landsforeningen for barnevernsbarn, Landsorganisasjonen i Norge (LO), MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner(MiRA) og Norsk psykologforening.

Fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) sin uttalelse siteres:

«For at lovendringen skal ha en forebyggende effekt, må det informeres om innholdet i loven og konsekvensene av å handle i strid med den. Foreldreveiledningsprogrammer sammen med alternative strategier for grensesetting for barn, nevnes i høringsnotatet. For å nå ut til foreldre med minoritetsbakgrunn kan også norsk- og samfunnsopplæringen benyttes, foreldregrupper på skolene og innvandrerorganisasjoner. At alle former for psykisk og fysisk vold mot barn er forbudt må også formidles gjennom den ordinære undervisning i grunnskolen og videregående opplæring. Barn og unge må være klar over hvilke rettigheter de har, og som fremtidige foreldre må de vite hvilke grenser som gjelder når de selv skal oppdra barn.»

MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner(MiRA) uttaler:

«Den foreslåtte lovendringen vil ikke stanse alle former for vold som begås mot barn. Allikevel sender en slik lovendring et tydelig signal om at volden er uakseptabel. Nulltoleranse vil over tid være forebyggende og gir også barn det samme rettsvernet voksne har. For at lovendringen skal bli fulgt opp i praktisk barneoppdragelse påpeker MiRA-Senteret behovet for lett tilgjengelig informasjon om alternative oppdragelsesmetoder - særlig i forhold til grensesetting. Voldsbruk er ofte et uttrykk for utøvers avmaktsfølelse. Dersom foreldre kjenner til alternative måter å håndtere avmaktsfølelsen barneoppdragelse kan medføre - vil bruken av vold reduseres.»

Norsk psykologforening uttaler:

«Når den nye paragrafen i barneloven skal implementeres er det viktig at det satses tilstrekkelig med ressurser for å kunne gi foreldre med en autoritær oppdragelsesstil gode muligheter for læring, samtale og refleksjon om andre oppdragelsesmåter, og at disse foreldrene etter behov kan gis langvarig oppfølging og veiledning. Det er naivt å tro at foreldre skal kunne endre oppdragelsesstil på kort tid på bakgrunn av en lovendring.

Når det gjelder minoritetsforeldre foreslår Neumayer, Meyer og Sveaas (2008) flere konkrete tiltak for å styrke arbeidet med minoritetsforeldre og forebygge vold i oppdragelsen, blant annet gjennomføring av systematiske tiltak knyttet til foreldreveiledning og foreldreopplæring over tid, å innføre familie- og oppdragelseskunnskap i "Introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger" og styrke minoritetsmiljøenes egne initiativ når det gjelder støtte til familier med hensyn til foreldrerolle, oppdragelse og integrering. Gjennomføringen av slike og andre egnete tiltak bør iverksettes for å oppfylle kravene i FNs barnekonvensjon artikkel 18 punkt 2 og artikkel 19 punkt 2.»

6.7 Departementets vurdering og forslag

Forslaget i høringsnotatet har fått bred støtte. Høringsinstansene har i tillegg også pekt på behov for nærmere omtale av de ulike former for vold.

Departementets hensikt med endringsforslaget er å få klart og tydelig fram at all form for vold mot barn er forbudt, selv om det skjer som ledd i barneoppdragelsen. Selv om departementet har vurdert det dit hen at all fysisk avstraffelse av barn allerede er ulovlig etter barneloven § 30 tredje ledd, har det etter Høyesteretts uttalelse fra 2005 vært behov for en avklaring. I tillegg er forarbeidene og dagens ordlyd egnet til å skape uklarhet med hensyn til hva som er legitimt og straffefri bruk av fysisk maktanvendelse mot barn i oppdragelsesøyemed.

En klargjøring i lovverket har også som formål å tydeliggjøre at barns integritet er vernet på minst like god måte som voksnes. På grunn av barns sårbarhet og det uproporsjonale forholdet det er mellom barn og foreldre i makt og styrkeforhold, bør barn ha et bedre vern enn voksne mot krenkelser. I forholdet mellom foreldre og barn er det i tillegg et spesielt tillits- og avhengighetsforhold som gjør barna særlig sårbare for krenkelser.

Ved å foreta en endring i barneloven vil den harmonere med barnekonvensjonen slik den er tolket og presisert av FNs barnekomité. Dette vil også være i tråd med Soria Moria-erklæringen hvor Regjeringen har sagt at den vil «sikre og styrke barns rettigheter, og vil aktivt følge opp anbefalingene fra FNs ekspertkomité for barn som etterser at FNs barnekonvensjon følges opp».

I internasjonale fora er det en omfattende diskusjon om tiltak som kan forebygge og hindre bruk av vold mot barn. En EU-strategi for barns rettigheter ble vedtatt 16. januar 2008 av Europaparlamentet 20. I punkt 42 21 fastslås det at ingen form for vold mot barn kan rettferdiggjøres, heller ikke den som skjer i hjemmet. Det anmodes derfor om at det innføres lovgivning som forbyr alle former for vold mot barn.

Europarådet kom i 2004 med en rekommandasjon 22 om et «Europa-bredt forbud mot Fysisk avstraffelse av barn». Videre kan det vises til Europarådets arbeid med å utvikle en felles europeisk modell for forebygging av vold og overgrep mot barn. Arbeidet med å utvikle en slik felles europeisk modell må ses på bakgrunn av Europarådets program «Building a Europe for and with Children» 23. Dette programmet ble utledet fra The Council of Europe Third Summit i mai 2005 24 som har som siktemål å fremme barns rettigheter og utrydde all form for vold mot barn. Programmets hovedmålsetting er å hjelpe beslutningstakere og premissleverandører med å utvikle nasjonale strategier og politikk med sikte på å fremme barns rettigheter og forebygge vold mot barn. Et annet holdepunkt i denne prosessen er Europarådets handlingsplan «Children and Violence». Norge er et såkalt pilotland på den delen av programmet som handler om forebygging av vold mot barn. Ved å foreta en presisering i barneloven viser man at Norge tar dette på alvor. Dette blir også påpekt av flere høringsinstanser.

Tydeliggjøring i loven vil være i tråd med anbefalingene i FNs internasjonale studie om Vold mot barn fra 2004 25 hvor det blir anbefalt at all vold mot barn forbys, også i oppdragelsesøyemed. Det vil også være i overensstemmelse med barnekomiteens General Comment 2006 nr. 8 (Corporal punishment). Det vises også til at FN nylig har utnevnt en spesialrepresentant som skal arbeide spesielt med å bekjempe vold mot barn.

Som flere høringsinstanser framhever vil en slik tydeliggjøring av rettstilstanden også kunne fungere som en kommunikasjon til foreldre om hva som er akseptable oppdragelsesmetoder. Bruk av enhver form for fysisk og psykisk vold er ikke tillatt oppdragelsesmetode. Nulltoleranse mot enhver bruk av fysisk vold av barn vil skape tydelige rammer både for foreldrene og barna. Ingen skal være i tvil om at fysisk og psykisk vold mot barn ikke er tillatt i Norge.

NOVA-undersøkelsen som er omtalt under 6.4.1. viste at relativt mange unge har opplevd en mild krenkelse i løpet av oppveksten. Forebygging av milde krenkelser blir i rapporten framhevet som et viktig innsatsområde i et folkehelseperspektiv. Det vises bl.a. til at slike krenkelser er viktige å forebygge fordi de kan tenkes å bidra til å legitimere grovere former for vold og overgrep.

Flere høringsinstanser påpeker viktigheten av forebyggende tiltak og viser til at lovendringer ikke er tilstrekkelig til å forhindre vold mot barn. Dette er departementet enig i. I den forbindelse kan det vises til at det allerede gjøres mye for å forebygge og forhindre vold mot barn. Foreldreveiledning er et viktig tiltak. Departementet har i mange år arbeidet med å utvikle og etablere tilbud om foreldreveiledning for alle foreldre hvor bl.a. temaer for godt samspill og omsorgsverdier tas opp. Vold mot barn er en integrert del av veiledningen til foreldrene. Det er gjennom Strategiplan mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn (2005-2009) gitt ut foreldremateriell rettet mot førstegangsforeldre om konsekvenser av voldsbruk og alternative handlingsstrategier. Folderen «Når jeg blir så sint at jeg nesten sprekker» kom ut i november 2007 og er oversatt til russisk, tyrkisk, urdu og arabisk. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress utarbeidet i 2008 rapporten «Forebygging av vold i oppdragelsen. Samarbeid mellom hjelpeapparatet og minoritetsforeldre - en kunnskapsoversikt». Mange flere tiltak er blitt iverksatt for å forhindre vold og overgrep og for å gi barn hjelp og oppfølging. Det er bl.a. iverksatt kompetansestyrking i familievernet og barnevernet. Det er utarbeidet veiledningsmateriale til krisesentrene og i 2009 starter et opplæringsprogram for krisesentrene. I juni 2009 åpnet en alarmsentral for barn og unge som er utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. Målet er at barn skal kunne henvende seg til ett telefonnummer om sin situasjon og bekymring, og at henvendelsen deretter kan videreformidles til rett instans i kommunen for oppfølging. Det er etablert Barnehus i fem regioner for å skape et bedre behandlings- og hjelpetilbud til barn som har vært utsatt for vold og overgrep. Departementet vil følge nøye med og iverksette tiltak som kan bidra til å forebygge vold mot barn, utover lovendring.

Nærmere om fysisk vold

Fra flere hold har det blitt hevdet at de retningslinjer som Høyesterett trakk opp i kjennelsen fra 2005 gir barn et dårligere vern mot legemsfornærmelse enn det som er tilfelle for voksne etter straffeloven § 228. Dette bygger på en oppfatning om at «lettere klaps» i andre situasjoner vil være å anse som straffbar legemsfornærmelse. Som eksempel har det vært nevnt at det ikke ville bli akseptert at en arbeidsgiver som er misfornøyd med en arbeidstakers presentasjon, gav vedkommende et «lettere klaps» som reaksjon. Det vil heller ikke godtas at en ektefelle klapser den andre ektefellen fordi vedkommende ikke opptrådte som ønsket.

Barn lærer av de voksne. Dersom foreldrene bruker klapsing i oppdragelsen, vil barnet gjennom foreldrenes handling kunne lære at det å klapse er en akseptabel måte å reagere på overfor andre. Hvis barn skulle følge foreldrenes adferd når de er sammen med andre barn i for eksempel barnehagen, så vil det ikke bli akseptert verken av barnet de gjør det mot eller av de voksne som arbeider i barnehagen. Dersom voksne bruker en aggressiv uttrykksform i sin kommunikasjon med barn, må en kunne anta at det kan forårsake aggressiv atferd hos en del barn. Dessuten vil et barn ikke kunne skille mellom klaps og slag.

Departementet understreker at all form for fysisk avstraffelse som ledd i barneoppdragelsen er helt uakseptabelt. Dette får full støtte fra fagmiljøer som arbeider med forholdet mellom barn og foreldre. Selv mild form for fysisk vold er en skadelig oppdragelsesmetode. 26 Risikoen for psykisk skade som følge av enhver voldsbruk er større enn utsiktene til positive virkninger av slike oppdragelsesmetoder. Irettesettelse ved fysisk markering oppleves ydmykende, og kan påføre skam, selv om det bare er lette klaps. Ydmykede barn blir ofte utrygge barn. Det er også en nær sammenheng mellom fysisk avstraffing av barn og fysisk barnemishandling, og det er påvist klar risiko for at barn som er blitt slått, selv blir voldelige. 27

Etter departementets vurdering vil bestemmelsen i barneloven nå tydeliggjøre at den rammer fysisk maktbruk i straffehensikt, både umiddelbar og etterfølgende avstraffelse av barnet. Mildere vold i affekt vil heller ikke være tillatt. I en vurdering av om en handling kommer inn under bestemmelsen må det vurderes utfra handlingens karakter, formål og konteksten den inngår i.

Barnelovens bestemmelse her setter ikke selv straff for overtredelse, men en overtredelse vil ofte være straffbar etter bestemmelser i straffeloven. Fysisk vold som for eksempel slag, spark, dytting, klyping, lugging med mer, vil som eksempel kunne rammes av straffeloven 1902 § 228 om legemsfornærmelse. (Bestemmelsen videreføres i straffeloven 2005 § 271.) De mest alvorlige overtredelsene vil rammes av straffeloven §§ 219 (om barnemishandling) og 229. Dette vil avhenge av en tolkning av de enkelte bestemmelsene i straffeloven. Overtredelse kan videre gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven.

Selv om det nå tydeliggjøres i barneloven at foreldrenes rett til å bruke noen form for fysisk avstraffelse i oppdragelsen av sine barn er opphevet, vil dette naturligvis ikke si at foreldrene ikke har rett til å sette grenser for sine barn. Tvert i mot vil foreldre ha en rett og plikt til å ta omsorg for sine barn, og dette innebærer også å sette grenser. I enkelte tilfeller vil det også være nødvendig å bruke noe fysisk makt overfor barnet når dette skjer i avvergelses- eller omsorgsøyemed. At ikke enhver fysisk makt overfor barn er vold må, som Riksadvokaten påpeker, være klart. Som eksempel kan nevnes hvor et lite barn går tynnkledd ute i snøen og nekter å komme inn. Det må da være tillatt for foreldrene å bære barnet inn og låse døren. Det må også være tillatt å bruke noe fysisk makt for å hindre at barnet skader seg selv eller andre. Departementet er enig med Riksadvokaten i at det vil være situasjoner hvor man ved fysisk kontakt i forbindelse med barneoppdragelse må foreta en kontekstuell vurdering som kan være forskjellig fra lignende kontakt mellom voksne. Mild holding kan, som nevnt ovenfor, i gitte situasjoner aksepteres. Departementet er imidlertid ikke enig i at lettere klaps skal kunne aksepteres, og mener at dette under enhver omstendighet skal være forbudt.

Utover handlinger som klart skjer i avvergelses- eller omsorgsøyemed, vil departementet understreke at det at atferden er rettet mot barn normalt vil senke terskelen for hva som rammes.

Departementet vil videre presisere at der en situasjon kan løses med lempeligere midler, vil det være forbudt å anvende fysisk tvang eller makt overfor barnet. Den nærmere avgrensningen av området for det straffbare må, som ellers, finne sin løsning i rettspraksis. Men som Riksadvokaten påpeker skal det lite til før fysisk maktbruk i barneoppdragelsen vil være straffbart.

Departementet har merket seg at en del instanser ønsker en nærmere presisering av hvor grensen for slik maktbruk går. Etter departementet sin vurdering vil det være vanskelig å gi helt konkrete grenser i og med at dette vil variere fra situasjon til situasjon, men det er viktig å understreke at det på grunn av barns særlige sårbare situasjon må stilles strenge krav.

Nærmere om psykisk vold

I lovforslaget som ble sendt på høring, ble det presisert at også psykisk vold mot barn skulle rammes. Noen instanser, blant annet Advokatforeningen og Justisdepartementet, mener det er uheldig å ta inn «psykisk vold» i bestemmelsen, da begrepet faller utenfor etablert forståelse av voldsbegrepet i straffeloven og heller ikke omfattes av voldsbegrepet i blant annet straffeloven § 228. Det anføres også at det vil være meget betenkelig å ta begrepet «psykisk vold» inn i barneloven uten en grundig vurdering av hva som omfattes av begrepet.

Departementet mener det er viktig å synliggjøre at alle former for vold mot barn er forbudt. Som flere av høringsinstansene som er positive til at psykisk vold inkluderes i lovforslaget påpeker, er ofte den psykiske volden vel så framtredende som den fysiske volden. Dette rapporterer også Kompetanseteamet mot tvangsekteskap 28 som bistår førstelinjetjenesten med råd og veiledning i konkrete saker som omhandler tvangsekteskap og æresrelatert vold. En endring av barneloven som også omfatter psykisk vold vil være i tråd med Barnekonvensjonen artikkel 19 hvor det bl.a. framkommer at barn skal beskyttes mot alle former for fysisk og psykisk vold. Barnekonvensjonen er inkorporert i menneskerettsloven med forrang og følgelig en del av norsk rett. Det vil også være i tråd med nevnte EU-strategi for barns rettigheter. Det vises også til at fagmiljøenes definisjoner av vold også omfatter psykisk vold.

Departementet ser imidlertid at det vil være en fordel med kongruens mellom straffeloven og barneloven, slik at det som omtales som forbudt etter barneloven også vil omfattes av straffeansvaret etter straffeloven. Departementet ser derfor at det vil være uheldig å benytte begrepet «psykisk vold» i barneloven, da dette begrepet faller utenfor etablert forståelse av voldsbegrepet i straffeloven. Psykisk vold vil ikke rammes av straffeloven 1902 § 228, som kun setter straff for fysisk vold eller fysiske krenkelser. Som Justisdepartementet påpeker, vil imidlertid andre straffebestemmelser kunne komme til anvendelse for psykisk vold. Straffeloven 1902 § 390a setter straff for skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd som krenker en annens fred. (Bestemmelsen videreføres i straffeloven 2005 § 266.) Andre aktuelle bestemmelser som er nevnt i forarbeidene 29 er straffeloven §§ 223 (frihetsberøvelse), 246 og 247 (ærekrenkelser). Hvorvidt den eller de konkrete handlingene faktisk rammes av straffeloven vil avhenge av domstolenes tolkning av de aktuelle bestemmelser i straffeloven. Departementet legger imidlertid til grunn at formuleringen om skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd, vil kunne være dekkende for den atferden man ønsker å ramme med begrepet «psykisk vold».

Flere høringsinstanser etterlyste mer tydelighet i forhold til definisjonen av «psykisk vold» enn det som framkom i høringsnotatet. Selv om begrepet «psykisk vold» ikke videreføres i lovforslaget, ser departementet at det kan være behov for en nærmere omtale av hvilke atferd man ønsker å ramme med forbudet i barneloven mot skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd. Departementet mener man må kunne ta utgangspunkt i begrepet «psykisk vold». Begrepet har imidlertid ingen entydig definisjon, og kan variere både etter fagfelt, blant fagfolk, og avhengig av hvem som utsettes for volden.

The American Professional Society on Abuse of Children (APSAC, 1995) definerer psykisk vold («psychological violence») slik:

«[A] repetition of inadequate behavior with results that cause the child to have low self-esteem, or feel useless, unappreciated, unloved, unwanted or threatened. In addition, psychological violence most often manifests as being deprived of affection, rejected, insulted, ridiculed, terrorized, isolated, exploited or abandoned repeatedly.»

Isdahl 2000 definerer psykisk vold som:

«alle måter å skade, skremme eller krenke på som ikke er direkte fysiske i sin natur, eller måter å styre eller dominere andre på ved hjelp av en bakenforliggende makt eller trussel.»

Departementet mener at «skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd» bør kunne omfatte alle måter å skade, skremme, ydmyke eller på andre måter krenke barnet uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd eller fortvilelse eller en grunnleggende følelse av ikke å være ønsket eller elsket. Det kan for eksempel omfatte innelåsning av barnet i et rom, bruk av trusler om straff eller trusler om at barnet skal bli forlatt eller skadet, trusler om å skade en av barnets omsorgspersoner, søsken eller kjæledyr, ydmykelser, utskjelling, herunder å kalle barnet ved ukvemsord, følelsesmessig manipulering, latterliggjøring, særlig mens andre hører på, nedvurdering, verbal trakassering og følelsesmessig avvisning. Eksemplene er ikke ment å være uttømmende. Ved gjentagende mønstre skal det mindre til for at atferden vil rammes. Ved mer ekstreme handlinger vil en enkelthendelse være nok til at det rammes.

Som nevnt ovenfor vil spørsmålet om den eller de konkrete handlingene rammes av straffeloven avhenge av domstolenes tolkning av de aktuelle bestemmelser i straffeloven i forbindelse med den konkrete straffesaken. Det legges til grunn at et forbud i barneloven som her foreslås, og den forståelse som legges til grunn i forarbeidene, vil få betydning for tolkningen av straffelovens bestemmelse. Det må også her kunne legges vekt på at det at atferden er rettet mot barn, senker terskelen for hva som rammes.

Departementets forslag

Departementet opprettholder på denne bakgrunn intensjonen i forslaget i høringsnotatet. På bakgrunn av de sterke innvendingene i høringsrunden mot utvidelse av voldsbegrepet, har departementet imidlertid foretatt endringer i forslaget til lovtekst, for å få kongruens med straffeloven. Departementets forslag innebærer en presisering i barneloven § 30 hvor det uttrykkelig sies at vold og skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd overfor barn er forbudt, selv om det skjer som ledd i barneoppdragelsen.

Fotnoter

1.

Bestemmelsen lyder: «Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.»

2.

«Til Fremme af Opdragelsens Øiemed er Forældre og Andre, der staar i Forældres Sted, berettigede til at anvende maadeholden legemlig Revselse paa børn, der staar under deres Myndighed.»

3.

Ot.prp. nr. 8 (1986-87)

4.

Ot.prp. nr. 8 (1986-87), Innst. O. nr. 20 (1986-87), Ot.forh. (1986-87)

5.

Rt. 2005 s. 1567 (HR-2005-01865-A)

6.

Hodgkin og Newell 2007 UNICEF (2007) side 249

7.

General Comment no. 8 (2006) The right of the child to protection from corporal punishment and other cruel or degrading forms of punishment (arts. 19; 28; par 2; and 37, inter alia)

8.

«The Committee defines «corporal» or «physical» punishment as any punishment in which physical force is used and intended to cause some degree of pain and discomfort, however light. Most involves hitting («smacking», «slapping», «spanking») children, with the hand or with an implement - a whip, stick, belt, shoe, wooden spoon, etc. But it can also involve, for example, kicking, shaking, or throwing children, scratching, pinching, biting, pulling hair or boxing ears, forcing children to stay in uncomfortable positions, burning, scalding or forced ingestion (for example, washing children´s mouths out with soap or forcing them to swallow hot spices). In the view of the Committee, corporal punishment is invariably degrading. In addition, there are other non-physical forms of punishment that are also cruel and degrading and thus incompatible with the Convention. These include, for example, punishment which belittles, humiliates, denigrates, scapegoats, threatens, scares or ridicules the child.»

9.

Jf. Svend Danielsen: Nordisk børneret II Forældreansvar - Et sammenlignende studie af dansk, finsk, islandsk, norsk og svensk ret med drøftelser af harmoniseringsmuligheder og reformbehov.

10.

NOVA-rapporten (20/2007) Vold og overgrep mot barn og unge - en selvrapporteringsstudie blant avgangselever i videregående skole - Svein Mossige og Kari Stefansen.

11.

Øia, T (2007). Ung i Oslo - levekår og sosiale forskjeller (No.6). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

12.

Schou, L., Dyb, G. og Graff-Iversen, S. (2007) Voldsutsatt ungdom i Norge - resultater fra helseundersøkelser i seks fylker. Rapport 2007:8. Oslo: Folkehelseinstituttet og Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress NKVTS.

13.

Heftet er utarbeidet av psykologene Stig Torsteinson, Judith van der Weele og Per Øystein Steinsvåg, og utgitt av Barne- og likestillingsdepartementet i april 2008. Heftet finnes på Barne- og likestillingsdepartementets sine sider.

14.

www.endcorporalpunishment.org/

15.

Fra uttalelsen siteres: «Bispemøtet vil fremholde at vold og overgrep mot barn er ulovlig og ukristelig. Vold mot barn - i enhver form, og uansett begrunnelse - bryter med norsk lov og er i strid med kristen og allmenn-menneskelig etikk.

Det er i dag alminnelig tilslutning til tanken om at alle mennesker har medfødte rettigheter og friheter. Ethvert menneske tilkjennes dermed en integritet som setter grenser for andres maktutøvelse. Dette gjelder ikke minst for barna. Å øve vold mot barn er å overskride etiske grenser og dermed krenke menneskeverd og menneskelig integritet.

...

Tidligere tider praktiserte fysisk avstraffelse som et ledd i barneoppdragelsen. I dag har vi kunnskap om at slike straffemetoder virker nedbrytende og krenkende på barn. Mange har varige psykiske eller fysiske skader etter å ha vært utsatt for voldelig oppdragelse i sin barndom.

For kirken er det viktig å sette søkelyset på religiøst motivert vold mot barn. Stundom begrunnes slik vold med at Bibelen oppfordrer foreldre til «å tukte» barna. Bispemøtet vil minne om at ordet «tukt» i dag har fått en annen betydning enn hva ordet hadde i tidligere tider. Ordet «tukt» er i moderne norsk språkbruk nærmest ensbetydende med fysisk avstraffelse. Dette ordet er i dag uegnet til å gjengi det saken positivt dreier seg om når Bibelen taler om foreldres ansvar for å oppdra og veilede sine barn. Bispemøtet vil anbefale at ordet «tukt» fjernes i våre bibeloversettelser og erstattes med ord og uttrykk som er mer saksvarende.»

16.

Inge Lorange Backer: Kan foreldre gi barna et «lett klaps» ? i Ole Kristian Fauchald, Henning Jakhelln og Aslak Syse (red.), dog Fred er ej det Bedste.... Festskrift til Carl August Fleischer på hans 70-årsdag 26. august 2006, Oslo 2006.

17.

Ragnhild Hennum: Retten til beskyttelse mot vold, overgrep og utnyttelse - Barnekonvensjonen Barns rettigheter i Norge. Njål Høstmælingen, Elin Saga Kjørholt og Kirsten Sandberg (red).

18.

Lucy Smith og Peter Lødrup: Barn og foreldre (7. utgave) Oslo 2006.

19.

Gudrun Holgersen: Barnerett (Høyskoleforlaget 2008).2

20.

http://www.europarl.europa.eu/sides/getDoc.do?type=TA&reference=P6-TA-2008-0012&language=DA&ring=A6-2007-0520

21.

42 fastslår, at ingen form for vold mod børn kan retfærdiggøres nogetsteds, heller ikke i hjemmet, og må fordømmes, og anmoder derfor om, at der på fællesskabsplan indføres lovgivning, der forbyder alle former for vold, seksuelt misbrug, nedværdigende afstraffelse og skadelig traditionel praksis; fordømmer alle former for vold mod børn, herunder fysisk, psykisk og seksuel vold, såsom tortur, misbrug og udnyttelse, bortførelse af børn, handel med eller salg af børn og deres organer, vold i hjemmet, børnepornografi, børneprostitution, pædofili og eller skadelig traditionel praksis såsom kønslemlæstelse af piger, tvangsægteskaber og æresforbrydelser;

22.

Council of Europe(2004) Europe-wide ban on corporal punishment of children. Parliamentary Assembly. Recommendation 1666(2004) http://assembly.coe.int/Main.asp?link=/Documents/AdoptedText/ta04/EREC1666.htm

23.

For mer informasjon se www.coe.int/children

24.

Vedtak gjort på Statsministermøte i Warszawa i 2005 av 47 medlemsland i Europarådet.

25.

United Nations Secretary-General's Study on Violence against Children, due to report to United Nations General Assembly, autumn 2006. For mer informasjon se: www.violencestudy.org

26.

Afifi TO, Brownridge Da, Cox BJ, Sareen J. Physical punishment, childhood abuse and psychiatric disorders. Child Abuse and Neglect, 2006 Oct, 30(10):1093-103

Ateah CA, SeccoML, Woodgate RL. The risks and alternatives to physical punishment use with children. J Pediatr Health Care. 2003 May-Jun; 17(3):126-32

27.

Straus, M.A (2000) Corporal punishment and primary prevention of Physial abuse.

Schous, L.) Dyb,G. og Graff-Iversen, S. (2007). Voldsutsatt ungdom i Norge - resultater fra helseundersøkelser i seks fylker. Rapport 2007:8. Oslo: Folkehelseinstituttet og NKVTS.

28.

Et tverrfaglig samarbeid med fagpersoner fra Utlendingsdirektoratet, Politidirektoratet, Barne-, ungdoms og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

29.

Ot. prp. nr. 8 (1986-87).

Til toppen
Til dokumentets forside