Ot.prp. nr. 33 (2000-2001)

Om lov om endringer i konsesjonsloven og odelsloven m.v. (opphevelse av forkjøpsrett og heving av arealgrenser)

Til innholdsfortegnelse

5 Merknadene til de enkelte bestemmelsene

5.1 Endringer i konsesjonsloven

Til § 1:

I § 1 nr. 5 er det fastsatt at regulering og kontroll etter konsesjonsloven skal tilgodese hensynet til bosettingen. Endringen er en kodifisering av gjeldende rett og praksis. Den innebærer at det ikke kan reises tvil om at hensynet til bosetting er et relevant og selvstendig moment ved avgjørelse av saker etter konsesjonsloven. Hensynet til bosettingen må tolkes slik at følgene for lokalsamfunnet i vid forstand er av betydning for avveiningen. Dette gjelder både styrking og opprettholdelse av bosettingen.

Til § 2:

Endringen innebærer at forkjøpsretten jf. § 2 andre ledd oppheves. Tredje ledd innarbeides i første ledd. Fjerde, femte og sjette ledd blir andre, tredje og fjerde ledd. De øvrige endringene i teksten er tilpasning til dette.

Til § 3:

Tekstendringen er en tilpasning til at forkjøpsretten oppheves.

Til § 5 første ledd nr. 2:

Endringen innebærer at bebygd eiendom inntil 20 dekar kan erverves konsesjonsfritt på visse vilkår.

Bestemmelsen forutsetter som tidligere at konsesjonsfriheten er knyttet til eiendommens totalareal. Ved erverv av jord- og skogbrukseiendom, må eiendomsbegrepet i jordloven § 12 legges til grunn ved vurderingen av hva som er eiendommens totalareal. Hører det til eiendommen sameiepart i realsameie, skal den forholdsmessige andelen av sameiepartens areal trekkes med ved vurderingen av hva som er eiendommens totalareal. Dersom det til eiendommen hører bruksrett som ikke kan omsettes separat, og som isolert ville kunne utløse konsesjonsplikt etter konsesjonsloven § 3, fører forholdet mellom bruksretten og eiendommen til at erverv av eiendommen ikke faller inn under arealgrensen.

Bestemmelsen forutsetter som tidligere at eiendommen er bebygd. Den gjelder med andre ord et areal med bygning på. Bygningen kan for eksempel tjene til bolig, fritidshus, forretning, industri eller landbruksformål. Hva som ligger i begrepet bebygd, må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Det skal som etter tidligere forvaltningspraksis bygges på uttalelser fra Ot.prp.nr. 75 (1976-77) s. 8 og Ot.prp.nr. 74 (1981-82) s. 19. Der er det lagt til grunn at dersom bebyggelsen er ubrukelig på grunn av alder eller forfall, anses eiendommen som ubebygd. Det samme gjelder dersom det bare er gjort forberedelse til bygging slik som graving og utsprengning. Tomtas størrelse i forhold til bebyggelsen er ikke lenger av betydning for konsesjonsplikten. Det samme gjelder forholdet mellom tomtas og bebyggelsens verdi.

Kommunens bekreftelse på at eiendommen er bebygd og ikke er større enn 20 dekar, er i alminnelighet tilstrekkelig dokumentasjon for at disse forutsetningene for konsesjonsfriheten er til stede. Denne bestemmelsen er i samsvar med ordningen etter den tidligere ordlyden i § 5 første ledd nr. 2.

I områder som er regulert i reguleringsplan, er konsesjonsfriheten betinget av at erververen ikke foretar bruksendring i strid med planen. Konsekvensen dersom erververen eller noen han leier ut til bruker eiendommen i strid med planen, er at erververen må søke konsesjon. Det er endringen av bruken som utløser konsesjonsplikten. Det oppstår ikke konsesjonsplikt dersom erverver bruker eiendommen i strid med reguleringsformålet dersom selger har gjort tilsvarende lovlig bruk av eiendommen. Den som kjøper boligeiendom med romslig tomt vil etter dette bl.a. ha anledning til å fortsette lovlig etablert bruk av tomta som bolig for en boenhet selv om arealet i reguleringsplanen er regulert til flere boenheter. Den som kjøper en landbrukseiendom vil kunne fortsette denne bruken selv om arealet i reguleringsplan er regulert til boligformål.

Forutsetningen for konsesjonsfrihet er bare aktuell dersom det foreligger reguleringsplan som omfatter eiendommen. Med reguleringsplan menes plan etter plan- og bygningsloven § 25, men også eldre reguleringplaner omfattes av bestemmelsen. Forutsetningen for konsesjonsfrihet innebærer at erververens bruk må vurderes i forhold til det reguleringsformålet som er fastsatt for eiendommen. Bruksendringen vil være i strid med planen dersom den endrede bruken forutsetter dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7. Konsekvensen av dette er at det oppstår konsesjonsplikt dersom erververens bruk av eiendommen forutsetter dispensasjon fra planen.

Forutsetningen for konsesjonsfrihet knytter seg som nevnt til at erverver ikke foretar bruksendring i strid med planen. Dersom erverver faktisk setter i gang en bruk som innebærer at det oppstår misforhold mellom den faktiske bruken og planformålet, kan konsesjonsmyndighetene pålegge erververen å søke konsesjon. Se merknader til endringen i § 20 tredje ledd.

Forutsetningen for konsesjonsfrihet innebærer imidlertid ikke at erververen på et senere tidspunkt er forhindret fra å søke om bruksendring. Når de aktuelle tillatelsene er gitt, kan også den faktiske bruken legges om uten at det får følger for spørsmålet om konsesjon. Dersom det er gitt dispensasjon fra planen, jf. plan- og bygningslovens § 7, kan det ikke sies å være noe misforhold mellom bruken og planen.

Noen ganger er reguleringsplanen «foreldet», under endring, eller bygger på faktiske feil slik at erververen ikke kan binde seg til å følge planen. Ved den konsesjonsvurderingen som følger av dette, skal det imidlertid foretas en konkret vurdering basert på de faktiske omstendigheter som gjør seg gjeldende på avgjørelsestidspunktet.

Også hvor eiendommen i kommuneplanens arealdel er lagt ut til landbruks-, natur- og friluftsområder, jf. plan- og bygningsloven § 20-4 nr. 2 er konsesjonsfriheten betinget av at erververen ikke foretar bruksendring som er i strid med planformålene. Som ved reguleringsplan, er det bare bruksendring som fanges opp av bestemmelsen, og redegjørelsen ovenfor knyttet til fortsatt lovlig bruk m.v. gjelder dermed tilsvarende. Det innebærer for eksempel at den som kjøper en fritidsbolig vil kunne fortsette denne bruken selv om eiendommen i kommuneplanens arealdel er lagt ut til landbruks-, natur- og friluftsformål. Bruksendringen vil være i strid med planen dersom den endrede bruken forutsetter dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7. Erververen kan på et senere tidspunkt endre sine planer og søke om bruksendring, jf. tilsvarende som er sagt om reguleringsplaner. Dersom det gis dispensasjon fra planen, kan det ikke sies å være et misforhold mellom bruken og planen.

Ved erverv av eiendom med jordbruksareal er konsesjonsfriheten betinget av at arealet holdes i hevd. Det er i denne sammenhengen vist til jordloven § 8. Konsekvensen av at vilkåret ikke oppfylles, er at den nye eieren kan pålegges å søke konsesjon, jf. konsesjonsloven § 20.

Bestemmelsen forutsetter at det er jordbruksareal på eiendommen. Bestemmelsen har en parallell i jordloven § 8 der det stilles opp en absolutt regel om at all dyrka jord som kan gi grunnlag for lønnsom drift skal holdes i hevd. Uttrykket «jordbruksareal» er ment å dekke de samme produksjonsegenskapene som fanges opp av jordloven § 8. Dette innebærer at fulldyrka jord, overflatedyrka jord og gjødsla beite omfattes. Dette er arealer det er utført kultiverings- og kulturtiltak på. Ved vurdering av spørsmålet om et areal er dyrka jord, mener departementet at de definisjonene som er tatt i bruk i tilknytning til økonomisk kartverk bør legges til grunn, jf. omtalen av dette i Ot.prp.nr. 72 (1993-94) avsnitt 5.2.4.

Det er dyrka jord som kan gi grunnlag for lønnsom drift som etter jordloven § 8 skal holdes i hevd. Dette må også gjelde konsesjonslovens krav til drift av jordbruksareal på bebygde eiendommer ikke større enn 20 dekar. Det må legges til grunn en objektiv standard. Der vil være lønnsom drift dersom noen kan drive arealet som jordbruk med økonomisk utbytte. Dette innebærer en vurdering som ikke bare knyttes til eierens bruk av jorda. For eieren kan forholdene være slik at han må foreta investeringer i driftsapparat eller bygninger som gjør at drift av arealet ikke vil bli lønnsom. Spørsmålet er om en vanlig flink yrkesutøver med de nødvendige teoretiske og praktiske kunnskaper kan drive jorda med økonomisk utbytte.

Landbruksmyndighetene har på sin side bare plikt til å vurdere virkemiddelbruk for å sette stopp for vanhevden dersom jorda kan gi grunnlag for lønnsom drift. I forarbeidene til jordloven § 8 og praksis etter den er det lagt til grunn at virkemidlene for å få vanhevda jord i hevd bare tas i bruk etter en bred skjønnsmessig vurdering av forholdene. Avgjørelsen av om det skal gripes inn overfor vanhevda jord er knyttet til tid, sted, driftsforhold, omsetningsforhold, arbeidsforhold og personlige forhold. En viser i den forbindelse til Innst. O.XV-1954 s. 28 der det uttales:

«Vanhevd kan ofte koma av at dei som driv eigedomen er gamle, at dei vantar økonomisk evne eller av andre årsaker som det er mindre grunn til å laste eigaren for. Jordstyret må her vise skjønnsemd og først og fremst hjelpa til som rådgjevar for eigaren i slike tilfelle som her nemnt. Er det derimot skort på vilje og tiltak som er årsaken, får jordstyret nytte dei rådgjerder som denne paragrafen gir høve til.»

Dette innebærer etter dette at gode arealer i aktive jordbruksområder skal følges tettere opp enn svake arealer i områder med liten eller ingen jordbruksvirksomhet.

Ved vurderingen av om det i en vanhevdssituasjon skal gis pålegg om å søke konsesjon må det tas utgangspunkt i en tilsvarende vurdering som foretas i forhold til jordloven § 8.

Til § 6 første ledd nr. 1 andre punktum:

Det foretas en heving av arealgrensen ved erverv av jord- og skogbrukseiendom som utløser bo- og driveplikt jf. konsesjonsloven. Hevingen av arealgrensen er tilpasset endringen i konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 2. Endringen i § 6 første ledd nr. 1 får imidlertid betydning både ved erverv av bebygde og ubebygde jord- og skogbrukseiendommer.

Til ny § 6 a:

Bestemmelsen i § 6 a er ny. Med de unntak som er nærmere omtalt nedenfor bygger bestemmelsen på praksis knyttet til innholdet i den lovbestemte boplikten etter odelsloven og konsesjonsloven slik den har utviklet seg fra den ble innført i 1974. Bestemmelsen er knyttet til erververe som har lovbestemt boplikt etter konsesjonsloven § 6 første ledd nr. 1. Det går fram av ordlyden i § 6 første ledd nr. 1 at boplikten er en personlig plikt.

Første punktum innebærer at erververe som har boplikt, jf. konsesjonsloven § 6 første ledd nr. 1, plikter å ta eiendommen i bruk som sin reelle bolig. Innholdet i boplikten skal etter dette knyttes til hvor personen har sitt virkelige hjem. Dette innholdet er i samsvar med tolkingen av bopliktens innhold i tiden fra den ble innført i 1974, og må leses som en kodifisering av gjeldende rett. Så langt er utgangspunktet om at eiendommen skal være eierens virkelige hjem også i samsvar med regler gitt i medhold av folkeregistreringsloven og i skattelovgivningen.

Boplikten må regnes som oppfylt der eieren bor på et annet bruk som sammen med det eiendommen boplikten gjelder for utgjør en driftsenhet, jf. jordloven § 12 fjerde ledd. Det samme gjelder hvor eieren bor på fraskilt tomt som grenser til landbrukseiendommen.

I andre punktum er det lagt til grunn at erververen må anses å ha eiendommen som sin reelle bolig dersom han både er registrert som bosatt på eiendommen i henhold til reglene i folkeregistreringsloven med underliggende forskrifter, og dessuten over tid overnatter på eiendommen minst 70 prosent av nettene. Andre punktum angir to vilkår som begge skal være oppfylt for at innholdet i boplikten etter første punktum er oppfylt. En erverver som ikke kan oppfylle vilkårene, har imidlertid mulighet for å søke om fritak fra boplikten, jf. det som følger av gjeldende praksis. Innholdet i de kumulative vilkårene fører til at det ikke er sammenfall mellom bostedsbegrepet etter konsesjonsloven § 6 første ledd nr. 1 og bostedsbegrepet i skattesystemet eller reglene i folkeregisteret.

Det er fastsatt i andre ledd at dersom den nye eieren er eller blir registrert, i folkeregisteret som pendler, faller kravet i andre punktum om 70 prosent overnattinger bort. Det går fram av tredje ledd at eiere som oppfyller kravet til 70 % overnattinger, men som, fordi familien bor et annet sted, ikke registreres i folkeregisteret som bosatt på eiendommen, gis unntak fra kravet om å være registrert i folkeregisteret på visse vilkår. I slike tilfeller må den nye eieren innen utløpet av ettårsfristen før boplikten oppstår, sende skriftlig melding til kommunen om hvordan han vil ordne bosettingsforholdet sitt. Med basis i meldingen vurderer landbruksmyndighetene om boplikten kan anses oppfylt, og må gi den nye eieren melding om dette. Myndigheten til å ta stilling til dette vil bli lagt til kommunen.

I normaltilfellene kan eierne selv lett gjøre rede for om de to vilkårene er oppfylt. Myndighetenes kontroll med oppfyllelse av boplikten vil etter dette primært måtte bygge på eierens egen redegjørelse. Hvor det i enkelttilfeller oppstår tvil om faktum, må avveiningen av om boplikten er oppfylt bygge på en helhetlig vurdering av ulike faktiske indikasjoner på om eieren er bosatt på eiendommen eller ikke. Dette er en videreføring av gjeldende praksis.

Innholdet i de kumulative vilkårene innebærer at det i praksis vil variere om det er folkeregisteret eller landbruksmyndighetene som blir ansvarlig for å foreta den kontrollen avveiningene forutsetter. Ved vurderingen av om eiendommen er eierens reelle bosted, vil begge myndigheter ha ansvar for oppfølging. Det samme gjelder kravet til overnatting inntil 50 % av nettene. Knytter tvilen seg til om kravet til 70 % overnattinger er oppfylt, er det landbruksmyndighetene som må foreta vurderingen av om tvilen bygger på slike faktiske forutsetninger at boplikten må anses misligholdt.

Til § 8:

Konsesjonsloven § 8 endres slik at det skal legges særlig vekt på jordlovens formål ved konsesjonsbehandling av erverv som gjelder landbrukseiendom. Henvisningen til jordloven § 1 er generell. Det skal etter dette legges vekt på hensyn både knyttet til arealbruk og til ressursvern.

Jordlovens mål for bruksstruktur og eiendomsutforming er knyttet til et mål om å skape grunnlag for stabile arbeidsplasser og gi lønnsomhet i landbruket. Et av jordlovens mål er at driftsenhetene bør styrkes. Ved vurderingen av om det enkelte bruk bør styrkes, må det tas utgangspunkt i den varierte bruksstrukturen som finnes i landet. Virkemidlene skal brukes på en slik måte at det legges til rette for utvikling av bruk som er tjenlige for samfunnet både nasjonalt og lokalt, sett ut fra det området hvor eiendommen ligger. Dette innebærer at det både i sentrale strøk og i distriktene skal legges vekt på å skape ressurssterke bruk. Et bredt sammensatt ressursgrunnlag kan bidra til å skape ressurssterke bruk dersom ressursene kan drives på en kostnadseffektiv måte. Dette kan bidra til at svingninger i markedet får mindre virkning for inntektsgrunnlaget på bruket. I arbeidet med å styrke ressursgrunnlaget skal det ikke bare tas hensyn til hva bruket trenger av jord- og skogbruksarealer, men også arealer som kan nyttes i forbindelse med aktuelle tilleggsnæringer. Slik virksomhet må i utgangspunktet utøves i forbindelse med tradisjonell landbruksdrift, ikke som en selvstendig virksomhet. Jordlovens formål angir ingen grense for når et bruk er så stort at det ikke er aktuelt å nytte virkemidler for å styrke bruket. Virkemidlene kan dermed nyttes for å styrke bruk som allerede gir grunnlag for stabile arbeidsplasser eller har god inntjeningsevne. Ved avgjørelse av en konkret sak kan en likevel komme til at arealet ikke vil føre til noen særlig styrking av bruket som arbeidsplass eller gi forbedret inntjening. I slike tilfeller vil arealressursen etter omstendighetene kunne nyttes bedre som ressurs for andre bruk. Behovet for en styrking av det enkelte bruket skal vurderes ut fra samfunnsutviklingen i området, og med hovedvekt på hensynet til bosetting, arbeid og driftsmessig gode løsninger.

Vurderingen etter konsesjonsloven § 8 knytter seg i utgansgpunktet til konsesjonseiendommen. Dersom søkeren skal bruke eiendommen som tilleggsjord, må det vurderes om eiendommene egner seg for å drives sammen.

Henvisningen til jordlovens formål innebærer bl.a. at det skal legges vekt på å oppnå driftsmessig gode løsninger, jf. jordloven § 1 andre ledd. Henvisningen til de nokså parallelle uttrykkene i gjeldende lov § 8 nr. 3 og 4 er derfor sløyfet. Det skal derfor fortsatt legges særlig vekt på om erververen ved ervervet vil få en rasjonell driftsenhet. Dette gjelder både hvor eiendommen er ervervet som selvstendig enhet og i tilfeller hvor eiendommen skal nyttes som tilleggsjord. Som hovedregel antar en at mulighetene for å drive rasjonelt øker med størrelsen på eiendommen. Bestemmelsen innebærer imidlertid at det må foretas en konkret vurdering av dette hvor bl.a. den driftsformen som er påregnelig for området må trekkes med i vurderingen. Eiendommens bygningsmasse og standard er også relevant ved vurderingen av om erververen vil få en rasjonell driftsenhet. Ut over dette er også drifts- og arronderingsmessige forhold av betydning ved denne vurderingen. Med arrondering mener en hvordan eiendommen er utformet og om eiendommen består av flere teiger og i så fall hvor lang avstanden er mellom dem.

Bestemmelsen i § 8 nr. 1 er ikke endret. § 8 nr. 1 forutsetter at erververen må være skikket til å drive eiendommen enten han skal bruke den som selvstendig enhet eller som tilleggsjord til en eiendom han eier fra før. Bestemmelsen stiller ikke opp et krav om formell utdanning. Praksis fra landbruk kan etter dette oppveie manglende utdanning. Ved erverv av tilleggsjord vil erververen normalt ha tilstrekkelig praksis fra driften av den eiendommen han har fra før. Konsesjonssøknaden bør normalt ikke avslås med mindre søkeren ut fra en helhetsvurdering kan sies å være uskikket til å drive eiendommen.

I § 8 nr. 2 er det vist til at det særlig skal legges vekt på om erververen vil ta fast bopel på eiendommen for selv å drive den. Det er ikke gjort endringer i denne bestemmelsen. Forholdet til bosetting er av særlig betydning dersom erververen har som formål å opprettholde eiendommen som en selvstendig enhet, men det er også relevant dersom konsesjonseiendommen skal brukes som tilleggsjord. Konsekvensen av bestemmelsen er at den som søker konsesjon på erverv av en landbrukseiendom hvor det ut fra arbeidsmuligheter på eiendommen eller i området er grunnlag for bosetting og drift, ikke kan påregne at det vil bli gitt konsesjon til andre formål.

Til kapittel 5:

Spesialreglene om forkjøpsretten oppheves som en følge av at forkjøpsretten oppheves. En gjør særlig oppmerksom på sammenhengen mellom opphevelsen og overgangsreglene knyttet til saker hvor forkjøp er vedtatt før endringene trer i kraft.

Til § 19:

Tekstendringen er en tilpasning til at forkjøpsretten oppheves.

Til § 20 tredje ledd:

Bestemmelsen gjelder - som tidligere - forvaltningens mulighet til å pålegge konsesjonsbehandling ved brudd på etterfølgende forhold knyttet til konsesjonsfriheten. Det er foretatt en utvidelse av bestemmelsen som oppfølging av endringene i § 5 første ledd nr. 2. Dersom erververe foretar bruksendring i strid med plan eller unnlater å holde jordbruksareal i hevd, kan konsesjonsmyndighetene gi pålegg om å søke konsesjon.

Til § 21:

På grunn av opphevelsen av forkjøpsretten er det foretatt redigeringsmessige endringer i § 21. Andre ledd innarbeides i første ledd. Tredje ledd blir andre ledd. Fjerde ledd oppheves og femte ledd blir tredje ledd. Bestemmelsen er for øvrig uendret. Dette innebærer at bestemmelsen ikke fullt ut er informativ i forhold til den behandlingen som følger av delegasjonsbestemmelser mv. Dette kommer en imidlertid tilbake til i forbindelse med den generelle gjennomgangen av konsesjonslovens regler.

Til § 24:

Henvisningen til vilkår satt i forbindelse med salg av eiendom der forkjøpsretten er nyttet er fjernet fra første ledd første punktum. Forslaget er ikke ment som en realitetsendring i saker der forkjøpsretten har vært brukt. En viser til overgangsbestemmelsene der det går fram at kommunen og fylkesmannen fortsatt har ansvar for kontrollen av slike vilkår.

Til § 25:

Siste punktum oppheves. Endringen er en følge av at forkjøpsretten oppheves.

5.2 Endringer i odelsloven

Til odelsloven § 2 første ledd:

Endringen i odelsloven § 2 første ledd innebærer at arealgrensen er hevet fra 10 dekar til 20 dekar jordbruksareal.

Til odelsloven § 27:

Lovutkastet inneholder forslag til nytt tredje, fjerde og femte ledd i odelsloven § 27. Nåværende tredje ledd blir sjette ledd. Endringen gjelder innholdet i den lovbestemte boplikten etter odelsloven. Bestemmelsen er en parallell til utkast til ny § 6 a i konsesjonsloven. Det vises til omtalen av innholdet i boplikten i tilknytning til § 6 a ovenfor.

Til odelsloven § 27 a:

I lovutkastet er andre ledd endret. Endringen innebærer ikke at det skal legges vekt på nye momenter ved vurderingen av søknad om fritak fra bo- og driveplikten i forhold til tidligere lov eller praksis. Vekten av enkelte av momentene er imidlertid endret. Ut over dette er det lagt til grunn at det særlig skal legges vekt på hensynet til bosettingen og på søkerens livssituasjon som selvstendige momenter.

Den lovbestemte boplikten gjelder alle eiendommer uavhengig av om det gjør seg gjeldende bosettingshensyn i området. Avveiningen av om det skal gis fritak fra boplikten må bygge på en helhetsvurdering knyttet til alle de momentene som er nevnt i § 27 a andre ledd. Selv om det ikke foreligger et bosettingsbehov i området kan en ut fra denne helhetsvurderingen komme til at fritak ikke kan gis.

Bestemmelsen innebærer at det dessuten skal legges særlig vekt på ønsket om å styrke eller opprettholde bosettingen i området der eiendommen ligger. Momentet er av særlig betydning i områder der det er bosettingsbehov. Ved denne faktiske vurderingen er det kommunens syn på om det er bosettingsbehov i kommunen eller i området som det må bygges på. Skal hensynet til bosettingen tillegges avgjørende vekt bør det etter en konkret vurdering være klart at avslag på fritakssøknaden vil kunne innvirke positivt på bosettingen. Ut fra en objektiv vurdering må det enten på bruket eller i området være mulig å skaffe seg en inntekt det er mulig å leve av. Det må i den forbindelse tas hensyn til arbeidsmuligheter utenom bruket. Det bør kreves noe mer enn et generelt ønske om å styrke eller opprettholde bosettingen i kommunen. Det er av interesse om kommunen aktivt har lagt forholdene til rette for fast bosetting på eiendommen eller i området der den ligger.

Tilknytningen til eiendommen skal tillegges særlig vekt. Det er ikke foretatt endringer knyttet til dette. Praksis etter tidligere bestemmelse må etter dette legges til grunn. Ordlyden er følgelig ikke til hinder for at det også legges vekt på tilknytningen til overdrageren eller slektskapsforhold. Det må forutsettes en viss nærhet i tilknytning til eiendommen dersom dette hensynet skal ha vekt. I første rekke er tilknytningen aktuell der søkeren er født og oppvokst på eiendommen.

Det er nytt i bestemmelsen at det skal legges særlig vekt på søkerens livssituasjon. Dette er imidlertid ikke nytt ved avveiningen. Praksis etter tidligere bestemmelse må etter dette kunne legges til grunn. De hensyn som gjør seg gjeldende ved en søknad om fritak kan være av ulik karakter. De fleste sider ved søkerens livssituasjon kan komme i betraktning. Søknaden kan være begrunnet ut fra arbeids- eller utdannelsessituasjonen, familiære, helsemessige eller andre sosiale forhold. Det kan for eksempel være en bedrift som må avvikles, en utdanning som må fullføres eller et barn eller ektefelle som er avhengig av spesiell medisinsk behandling.

Det er ikke gjort endringer i tredje ledd. Andre ledd er imidlertid endret fra å gjelde søknad om fritak fra bo- og driveplikt til bare å gjelde søknad om fritak fra boplikt. Tredje ledd gjelder etter dette avgjørelse av søknad om fritak fra driveplikt. Uttrykket «og» i bestemmelsen innebærer at det som tidligere skal legges vekt på de momenter som er nevnt i andre ledd.

5.3 Endringer i andre lover:

Til Lov 23. desember 1994 nr. 79 § 25:

Forslaget innebærer at henvisningen til konsesjonslovens tittel endres. Endringen er en følge av at forkjøpsretten oppheves.

Til lov 12. mai 1995 nr. 23 (jordloven) § 6 og § 13:

Som en følge av at forkjøpsretten oppheves tas henvisningen til forkjøp ut.

5.4 Merknader til ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene

Til ikrafttredelsesbestemmelsen:

Første ledd bestemmer at endringene i konsesjonsloven §§ 2, 3, 8, 10-19, 21, 24 og 25, samt endringene i lov 23. desember 1994 om erverv av næringsvirksomhet § 25 og jordlova §§ 6 og 13 trer ikraft straks. Dette innebærer at adgangen til å nytte forkjøpsrett og alle bestemmelser som er knyttet til forkjøpsretten og gjennomføringen av den oppheves umiddelbart den datoen loven blir sanksjonert. Bestemmelsen får anvendelse ved alle erverv som skjer etter ikrafttredelsen. Bestemmelsen får imidlertid også anvendelse for saker som er under behandling, og for saker der forkjøp er vedtatt, men vedtaket ikke er endelig.

I andre ledd er det lagt til grunn at de øvrige endringene tar til å gjelde fra den tiden Kongen bestemmer.

Dette får bl.a. betydning for endringene i odelsloven §§ 2, 27 og 27a. Utkastet til endring i § 2 innebærer at det etter ikrafttredelsestidspunktet ikke kan hevdes odelsrett på eiendom dersom det til eiendommen hører mindre enn 20 dekar jordbruksareal. Påbegynt odelshevd kan heller ikke fullføres. Endringen får betydning både for odels- og åsetesretten. Overgangsreglene fastsetter imidlertid at endringen får betydning for situasjoner der odelshevd er fullført. Se merknadene til overgangsbestemmelsen.

Forholdet får også betydning for innholdet i reglene om boplikt. Ved ikrafttredelsen vil innholdet i boplikten bli endret både for nye erververe og for eiere som ikke har påbegynt eller fullført oppfyllelse av boplikten etter de tidligere reglene. I den grad de nye reglene bidrar til å klargjøre situasjonen i tvilstilfeller, kan saken følges opp som mislighold etter de nye bestemmelsene.

Det er videre lagt til grunn i andre ledd at Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene skal gjelde fra ulik tid. Det en særlig har i tankene er at endringen av arealgrensen i konsesjonsloven § 5 første ledd forutsetter en etterfølgende behandling i kommuner med nedsatt konsesjonsgrense. Se om dette under kapittel 24 og kapittel 4 punkt 4.3.2.

Til overgangsbestemmelsen:

I overgangsbestemmelsen fremgår det av første ledd at endringen av arealgrensen etter odelsloven § 2 første ledd også skal få anvendelse der odelshevden er fullført, men hvor det ikke er oppstått en aktuell løsningssituasjon. Bestemmelsen får virkning både for odelsrett og for åsetesretten. Der eiendommens jordbruksareal er mellom 10 og 20 dekar, og eiendommen er gått over til en ny eier før ikrafttredelsestidspunktet, kan den etter dette løses på odel i samsvar med de tidligere gjeldende reglene. Den odelsberettigede kan gjøre gjeldende et slikt krav selv om den nye eieren ikke har tinglyst ervervet, og det er heller ingen forutsetning at det på ikrafttredelsestidspunktet skal være tatt skritt til odelsløsning. Tilsvarende gjelder adgangen til å få utlagt eiendommen på skifte i kraft av åsetesretten etter odelsloven § 51. Tidspunktet for arvelaters dødsfall må her være avgjørende. Det er dermed ingen forutsetning at det må være satt fram krav om bruk av åsetesretten.

Selv om eiendommen er overtatt før de nye arealgrensene trådte i kraft er det i andre ledd i overgangsbestemmelsen fastsatt at bo- og driveplikt jf. odelsloven § 27 og konsesjonsloven § 6 første ledd nr. 1 også faller bort for eiendom med areal ikke større enn de nye arealgrensene i odelsloven § 2 og konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 2.

Endringen av arealgrensen i konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 2 vil få virkning for alle erverv som skjer etter ikrafttredelsesdatoen. I tredje ledd i overgangsbestemmelsen er det imidlertid fastsatt at endringen også skal gjelde konsesjonssaker som er under forvaltningsmessig behandling ved ikrafttredelsen. På dette punktet innebærer overgangsbestemmelsen at erververne kan få tinglyst sine erverv selv om kjøpekontrakten er inngått før ikrafttredelsen. Den innebærer dessuten at konsesjonsmyndighetene kan unnlate ytterligere behandling av saken. For ordens skyld bør det imidlertid legges opp til en rutine som gjør at konsesjonsmyndighetene gir søkerne en orientering om dette.

Fjerde ledd i overgangsreglene fastsetter at det skal gjelde særlige regler i saker der forkjøp er nyttet før opphevelsen av forkjøpsreglene og vedtaket om bruk av forkjøpsrett er endelig. Avgjørelsen av om forkjøpsretten skal brukes er i slike tilfeller tatt, og hensynet til alle de berørte tilsier at det fortsatt er mulig å gjennomføre vedtaket. Vedtaket om bruk av forkjøpsrett er endelig i de tilfellene hvor klage ikke er mottatt innen klagefristens utløp eller hvor klageadgangen etter forvaltningsloven § 28 er brukt og forvaltningen har fattet avgjørelse i klagesaken.

Det er ikke gitt overgangsbestemmelser knyttet til konsesjonsvilkår. Enkelte konsesjonsvilkår kan innebære at tredjemenn er gitt rettigheter som ikke uten videre faller bort ved en lovendring. I slike tilfeller kan det imidlertid søkes om å få lempet på konsesjonsvilkåret. Ved behandling av slike søknader må den nye rettstilstanden trekkes med ved vurderingen av om vilkåret skal opprettholdes. Gjelder søknaden fritak fra bo- og driveplikt, bør det gis slikt fritak med mindre det er innført nedsatt konsesjonsgrense etter konsesjonsloven § 5 tredje ledd i kommunen.

I enkelte tilfeller har det blitt stilt vilkår ved salget av eiendom som er skaffet til veie ved forkjøpsrett. Kommunen og fylkesmannen skal etter gjeldende § 24 føre kontroll med overholdelse av slike vilkår. Departementet legger til grunn at det dreier seg om få saker, og at plikten til å føre kontroll kan fastsettes i delegasjonsbestemmelser eller forskrift etter jordloven § 3. Det er på den bakgrunn ikke innarbeidet noe i overgangsbestemmelsene om dette.

Til dokumentets forside