Ot.prp. nr. 33 (2000-2001)

Om lov om endringer i konsesjonsloven og odelsloven m.v. (opphevelse av forkjøpsrett og heving av arealgrenser)

Til innholdsfortegnelse

6 Administrative og økonomiske konsekvenser

6.1 Helheten i lovforslaget

Med et unntak gjelder lovutkastet i denne odelstingsproposisjonen forslag som ble forelagt for Stortinget i St.meld.nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. Unntaket i konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 2 om heving av arealgrensen ved erverv av bebygd eiendom som ikke er landbrukseiendom. I lovutkastet er forslagene utformet i samsvar med de ønskene et flertall i Stortinget ga uttrykk for, jf. Innst. S. nr. 167 (1999-2000) og de etterfølgende forhandlingene i tilknytning til stortingsmeldingen.

Forslagene til endringer i boplikt og arealgrenser har nær sammenheng med distriktspolitikken. I St.meld.nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon la en vekt på at landbrukspolitikken skulle ha betydning i en slik sammenheng. Det heter bl.a.om dette 1:

«Landbruk er en næring som baserer seg på bærekraftig utnytting av naturressurser. Betydningen av landbruksressursene som grunnlag for bosetting og sysselsetting er størst i distriktene. Flere kommuner i Norge opplever tilbakegang i folketallet og har mangel på arbeidsplasser. Som følge av lav befolkningstetthet i utgangspunktet, vil nedgang i aktiviteten i landbruket i slike områder kunne innebære en trussel for bosettingen. Regjeringen legger derfor stor vekt på de distriktspolitiske effektene av landbrukspolitikken. Det er viktig at landbrukspolitikken utformes slik at den bygger opp under den generelle distriktspolitikken. Landbrukspolitikken skal imidlertid balansere flere mål i forhold til hverandre der ulike hensyn må ses i sammenheng. Regjeringen mener at de forslag som fremmes i denne meldingen samlet vil ha en positiv effekt for distriktene og bidra til en desentralisert bosetting og sysselsetting i Norge framover.

Som omtalt i kapittel 3.1.5 har den årlige nedgangen i antall driftsenheter ligget på 2-2,5 prosent det siste 10-året. Dette er en noe lavere nedgang enn i perioden før dette. Nedgangen i antall driftsenheter har i stor grad hatt sammenheng med demografiske forhold, produktivitetsforbedringer, den teknologiske utvikling og andre forhold som ikke påvirkes direkte av de økonomiske virkemidler. Landbrukspolitikken har imidlertid bidratt til å bremse nedgangen i antall driftsenheter. Produksjonsvolumene og det dyrkede arealet er opprettholdt i hele landet, og bygdeutviklingsmidlene har blant annet lagt grunnlag for sysselsetting ut over tradisjonelt landbruk.

En gradvis strukturutvikling vil fortsatt pågå av samme årsaker som nevnt ovenfor. Markedsbegrensninger vil få sterkere betydning for handlingsrommet framover. Overproduksjonen av melk og begrensninger i adgangen til regulering av markedet gjennom eksport i WTO-avtalen er slike forhold. En ny forhandlingsrunde om landbruk i WTO vil starte opp i løpet av året og påvirke rammebetingelsene. Importvernet er avgjørende for det handlingsrom politikken kan utformes innenfor. De forslag som fremmes i denne meldingen må ses i lys av den totale utviklingen for landbrukssektoren ...

Vurderingen av distriktspolitiske konsekvenser av endringsforslag i meldingen er uttrykk for departementets vurderinger om effekter av forslagene. De enkelte endringsforslagene kan trekke i noe ulik retning, men må vurderes samlet.»

I tilknytning til endringene i de juridiske virkemidlene ble det lagt til grunn at endringene samlet - og da sammen med de endringsforslagene som departementet senere skal starte opp arbeidet med - ville bidra til å øke det lokale handlingsrommet i spørsmål som gjelder bosetting, og styrke landbruksressursenes bidrag til bosetting i distriktene.

I Norge er det forsket lite i tilknytning til virkningene av de juridiske virkemidlene i jordloven, konsesjonsloven og odelsloven. I St.meld.nr. 19 er det forutsatt at det må stimuleres til slik forskning med sikte på å belyse effekter av reglene. Dette forskningsbehovet er også omtalt i St. prp.nr. 1 (2000-2001) Budsjettproposisjonen for Landbruksdepartementet. Det er særlig uttalt at det foreligger behov for forskning knyttet til eierskap til landbrukseiendom som belyser sammenhengen mellom det å eie landbrukseiendom og bosted og hvilke følger denne sammenhengen har for utnyttelsen av eiendommens ressurser. Det er i kapittel 4 vist til at mange av høringsinstansene er skeptiske til om endringene fører til økt bosetting. Sett i lys av dette mener departementet at det er særlig viktig å følge opp med forskning og evaluering knyttet til eventuelle virkninger av regelverket. I St.meld.nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon ble det lagt til grunn at endringen i arealgrensen etter konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 2 ville bidra til å gi kommunene større handlingsrom innen enkelte saksfelt. Endringen ville føre til at kommunene selv kan vurdere om hensynet til bosetting blir best ivaretatt ved konsesjonsfrihet eller ved å innføre forskrift etter konsesjonsloven § 5 tredje ledd. I tilknytning til dette heter det:

«Dette gir kommunen adgang til å utforme en lokal (kommunal) politikk for forvaltning av eiendomsressursene. Disse mulighetene kombinert med ansvar er reflektert i forslagene i forhold til virkemidler knyttet til jordvern, bosetting og ønsket om å vitalisere eiendomsmarkedet for små landbrukseiendommer.»

Samlet sett vil lovendringene som er omtalt i kapittel 6.2-6.4 føre til reduserte administrative og økonomiske utgifter.

6.2 Opphevelse av forkjøpsretten

Det går frem av departementets generelle merknader jf. kapittel 4 at det er ønskelig å innvirke på bruksstrukturen ved hjelp av juridiske virkemidler. I den forbindelse har en også påpekt viktigheten av økt offentlig aktivitet for å bidra til frivillig bruksrasjonalisering.

Opphevelse av det offentliges adgang til å nytte forkjøpsrett vil føre til at arbeidet med forkjøpsavgjørelsen faller bort. Ved behandlingen av søknader om konsesjon på erverv av landbrukseiendom må det imidlertid langt på vei foretas de samme undersøkelsene som tidligere ble gjort i forbindelse med forkjøpssakene. Opplysningene om eiendommen må foreligge, det vil ofte måtte undersøkes om det er interesserte naboer som vil kunne ha nytte av eiendommen som tilleggsjord og det må i en del tilfeller foretas en avveining av hvilken arealbruk og hvilke eierforhold som er best for samfunnet. Departementet har etter dette kommet til at opphevelse av forkjøpsretten vil føre til en viss reduksjon av arbeidsomfanget på kommunenivået. Etterarbeidet knyttet til fordelingssaken og gjennomføringen av forkjøpsvedtaket vil videre falle bort. Dette vil ha en viss betydning både for kommunens og for fylkesmannens og fylkeslandbruksstyrets arbeidsomfang. I fylker som har hatt en stor portefølge av forkjøpssaker er det grunn til å anta at endringen kan bli merkbar.

6.3 Endring av boplikt

Klarere regler for innholdet i boplikten fører til bedre rettssikkerhet for den som skal oppfylle boplikten, og det gjør det dessuten enklere for det offentlige å gjennomføre kontrollen med at boplikten er oppfylt. Lovutkastet reduserer med andre ord en del ulemper for den enkelte. Endringen antas å føre til redusert arbeid for kommune og fylkesmann med hensyn til om boplikten er oppfylt.

Forslaget til endring av reglene om fritak fra boplikt må antas å føre til strengere dispensasjonspraksis. Dette kan igjen føre til at flere grunneiere ønsker å selge eiendommen sin - enten som egen enhet - eller beholde bygningene og selge arealet som tilleggsjord. Det er grunn til å tro at flere eiendommer enn tidligere kommer på salg utenom slekta. En slik utvikling kan føre til økning av kommunene og fylkesmennenes arbeid med delings- og konsesjonssaker. Det er neppe grunn til å tro at dette blir av vestentlig størrelse dersom en tar hver kommune eller hvert fylke for seg.

6.4 Endring av arealgrensene

Departementet vil peke på at nye arealgrenser forutsetter informasjon til publikum, omlegging av skjemaer, utarbeidelse av nye rundskriv og opplæring av personale innen tinglysing og landbrukssektoren. Endringene er etter dette knyttet til ikke ubetydelige omstillingskostnader. Kostnadene gjør seg i første rekke gjeldende i forbindelse med endringer i konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 2, ikke i tilknytning til endringen i odelsloven.

Ved ikrafttredelse av nye regler er det påregnelig at det i venteperioden fra St.meld.nr.19 (1999-2000) ble fremmet har skjedd en opphoping av overdragelser som gir seg utslag i stor omsetning av små eiendommer det første halve året - kanskje hele det første året. Målt i forhold til omsetningen på kort sikt vil endringen dermed gi forholdsvis store utslag. Departementet har ikke tallmateriale som kan gi indikasjoner på hvor store utslagene kan bli. En viser i den forbindelse til at hovedtyngden av overdragelsene normalt går i familien og dermed er unntatt fra konsesjonsplikt på grunn av slektskapsunntaket i konsesjonsloven § 6 nr. 1 eller unntaket for odelsberettigede jf. § 6 nr. 2.

På lengre sikt er det påregnelig at hevede arealgrenser fører til redusert arbeidsomfang for kommuner og fylkeslandbruksstyrer. De fører også til at partene kan omsette eiendommen uten å vente på konsesjonsbehandling. Også her er det vanskelig å gi noe anslag over hvor stor reduksjonen vil bli. Departementet antok i høringsbrevet at det kunne dreie seg om ca 700 konsesjonssaker for året. Enkelte av de høringsinstansene som har uttalt seg om dette har imidlertid gitt uttrykk for at dette må være feil og at tallet trolig er lavere. Departementet rettet 1. desember 1997 en henvendelse til alle landets kommuner hvor en blant annet ba kommunene om en redegjørelse for hvor mye ressurser saksomfanget i konsesjonsloven krevde i kommunene. Henvendelsen var imidlertid i hovedsak knyttet til arbeidet med konsesjonssaker som gjaldt ubebygd eiendom. Heller ikke denne henvendelsen gir grunnlag for å anslå hvor stor reduksjonen i arbeidsmengde kan bli på kommunenivå.

Endringen av arealgrense vil kunne få betydning for kommunenes utgifter. Virkningen for den enkelte kommune vil imidlertid være avhengig av den praksis kommunen vil følge vedrørende reduserte arealgrenser. Kommuner som innfører lavere arealgrense vil kunne få økte administrative utgifter. Dette vil imidlertid bero på et frivillig valg av kommunen.

Kontrollen med at ervervet er konsesjonsfritt bygger på samme system som etter de nå gjeldende reglene. Dette gjelder både forutsetning om bekreftelse fra kommunen og tinglysingsmyndighetenes kontroll. Med et lite forbehold for økt omsetning det første året antar departementet at kontrollen ikke vil føre til merarbeid for de involverte etatene.

Endring av arealgrensen i odelsloven § 2 vil føre til at det blir færre odelseiendommer og at flere derved mister sin odelsrett. Dette vil føre til færre odelsløsningssaker noe som vil få betydning for domstolenes arbeidsomfang.

Endring av arealgrensene i henholdsvis konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1 og odelsloven § 2 gjør det påregnelig at antallet søknader om fritak fra bo- og driveplikt reduseres noe. Reduksjonen vil ha en viss betydning for kommunenes arbeidsomfang, jf. at det er kommunene som i dag avgjør søknad om fritak fra bo- og driveplikt. Det forekommer imidlertid ikke mange slike søknader i hver kommune. Ved at en del klagesaker blir borte, vil også arbeidsomfanget for fylkesmannen/fylkeslandbruksstyret bli noe mindre.

Fotnoter

1.

s. 149

Til dokumentets forside