3 Fellespensjonskasser for flere foretak
3.1 Adgang til å opprette fellespensjonskasser
3.1.1 Gjeldende rett
Pensjonskasser er regulert i forsikringsloven kapittel 7. Regelverket for pensjonskasser i forsikringsloven (tidligere forsikringsvirksomhetsloven) er utformet i tråd med pensjonskassedirektivet og inneholder regler om konsesjon, vedtekter, kapitalforhold og krav til ansvarlig kapital. Det er gitt overgangsregler for pensjonskasser, jf. forskrift 30. juni 2006 nr. 868 om overgangsregler til lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet (forsikringsloven) § 2. Etter gjeldende rett kan en pensjonskasse omfatte pensjonsordning for ett foretak/rettssubjekt, men kan også omfatte de enkelte pensjonsordninger for flere foretak/rettssubjekt i samme konsern (konsernpensjonskasse) eller et kommunalt konsernlignende forhold (interkommunal pensjonskasser). Etter gjeldende lovgivning har derimot flere uavhengige foretak ikke adgang til å etablere en fellespensjonskasse som skal tilby pensjonsordningene til de enkelte foretak som omfattes av avtalen.
3.1.2 Banklovkommisjonen forslag
Banklovkommisjonens foreslår at det innføres adgang til å etablere fellespensjonskasser. Banklovkommisjonen mener det ikke er behov for særregler, og foreslår at de alminnelige regler om pensjonskasser i forsikringsloven kapittel 7 også kommer til anvendelse på fellespensjonskasser. De foreslåtte endringene i forsikringsloven kapittel 7 innebærer at flere uavhengige foretak kan gå sammen om å etablere en fellespensjonskasse for foretakenes pensjonsordninger. Kommisjonen foreslår at samarbeidet mellom foretakene og således etableringen av en fellespensjonskasse, skal være basert på en samarbeidsavtale som omfatter alle foretakene som inngår i fellespensjonskassen. Kommisjonen foreslår videre en del særlige regler vedrørende utforming av vedtektene, fellespensjonskassens øverste organ og forhold knyttet til endringer i samarbeidet som ligger til grunn for fellespensjonskassen. Banklovkommisjonen foreslår noen mindre endringer i § 7-2 første ledd slik at begrepet konsernpensjonskasse kommer frem av lovteksten.
3.1.3 Høringsinstansenes merknader
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon støtter en lovendring som åpner for at det kan opprettes fellespensjonskasser.
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) er generelt positiv til konkurranse i markedet om tjenestepensjoner, men gir uttrykk for at konkurransen må skje ut fra mest mulig like rammebetingelser. FNH tar spesielt opp at kapitalkravet for en fellespensjonskasse bør ses i forhold til kapitalkravet for et livsforsikringsselskap.
Konkurransetilsynet er positiv til at det foreslås regler som åpner for at flere uavhengige foretak kan gå sammen om å etablere en fellespensjonskasse for foretakenes pensjonsordning.
Kredittilsynet slutter seg til hovedprinsippene i lovutkastet for fellespensjonskasser innen privat sektor.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet slutter seg til Konkurransetilsynets uttalelse.
Landsorganisasjonen i Norge uttaler at forslagene fra Banklovkommisjonen vil kunne bidra positivt for små bedrifter som kan organisere seg i felles kasser og blant annet spare administrative kostnader.
Norges Bank støtter forslaget fra Banklovkommisjonen.
Nærings- og handelsdepartementet uttaler at en gjennom å legge til rette for etablering av fellespensjonskasser kan oppnå positive virkninger gjennom økt konkurranse i markedet.
Næringslivets Hovedorganisasjon er ikke sikre på om ordningen med fellespensjonskasser får et betydelig omfang. Men uttaler videre at de
«er overbevist om at bare muligheten til å kunne etablere slike ordninger vil kunne ha en positiv effekt på kostnadsnivået for fremtidige pensjonsordninger».
SilverPensjonsforsikring AS (Silver) gir uttrykk for stor tilfredshet med at det er utredet forslag til lovendringer som skal muliggjøre danning av fellespensjonskasser for private foretak. Silver mener adgangen til å etablere fellespensjonskasse vil være et verdifullt supplement i dagens marked og bidra til en økt konkurranse mellom aktørene som vil komme kundene til gode.
Enkelte høringsinstanser har tatt opp spørsmål om det bør åpnes for at uavhengige foretak også kan gå sammen om å opprette felles pensjonsordning.
Konkurransetilsynet skriver i sin høringsuttalelse at de er av den oppfatning at det ville være naturlig å vurdere spørsmålet om felles pensjonsordning i forlengelsen av behandlingen av fellespensjonskasser. Fornyings- og administrasjonsdepartementet slutter seg til Konkurransetilsynets uttalelse vedrørende felles pensjonsordning.
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon mener også at Banklovkommisjonen skulle ha utredet spørsmålet knyttet til felles pensjonsordning for flere uavhengige foretak.
Landsorganisasjonen i Norge (LO) mener at de foreliggende lovforslag «ikke representerer noe vesentlig skritt på vei mot bredere og mer kollektive pensjonsordninger i privat sektor, med bedre tilrettelegging for jobbskifte og kjønns- og aldersnøytrale ordninger». For at dette skal realiseres mener LO at en trenger felles pensjonsordninger og ikke bare felles pensjonskasser for de enkelte ordningene. Virkningene av forslagene vil dermed etter LOs oppfatning være begrenset.
3.1.4 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til at det bør legges til rette for etablering av fellespensjonskasser. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at de alminnelige regler om pensjonskasser i forsikringsloven kapittel 7 også bør komme til anvendelse på fellespensjonskasser, og at det er nødvendig med spesialregler for etablering, drift, uttreden og avvikling.
Etter departementets vurdering vil det være hensiktsmessig å gjøre noen mindre endringer slik at begrepet konsernpensjonskasse fremkommer av lovteksten. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-2 første ledd. Det er i tillegg foreslått en mindre endring i lovens § 7-1 første ledd første punktum for å få klart frem at et foretak kan ha pensjonsordning i en fellespensjonskasse uten å ha deltatt i opprettelsen av kasser.
Banklovkommisjonen skulle etter sitt mandat ikke utrede felles pensjonsordning for flere uavhengige foretak. Etter departementets vurdering bør det heller ikke legges opp til å åpne for dette. De prinsipielle retningslinjer som ligger til grunn for skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger i privat sektor bygger på at hvert enkelt foretak har sin egen pensjonsordning. Det er en grunnleggende forutsetning i lovgivningen at foretaket skal være juridisk og økonomisk ansvarlig for at ordningens regelverk oppfylles, og at foretaket også i tråd med dette skal ha beslutningsmyndigheten ved utformingen av regelverket. Både regler om avvikling, reduksjon av ytelsesplan og omdanning til innskuddsordning bygger på at det enkelte foretak skal stå fritt med hensyn til utforming av sin pensjonsordning. Etter lov om obligatorisk tjenestepensjon skal et foretak ha pensjonsordning som fyller lovfastsatte minstekrav. Dersom flere uavhengige foretak skulle gå sammen om én felles pensjonsordning, ville disse foretakene nødvendigvis måtte gi opp suverenitet over pensjonsordningen, for eksempel i forhold til hvordan ordningen skal utformes, hvilke ytelser som skal inngå og nivået på disse etc. En slik løsning ville også kunne reise betydelige og meget kompliserte utfordringer i tilfelle ett eller flere av foretakene skulle gå konkurs. Departementet vil i denne sammenheng peke på at gjeldende lovverk, og de reglene som nå foreslås, ikke er til hinder for at flere foretak (som har hver sin ordning) har identiske ordninger (i en felles pensjonskasse eller i samme livsforsikringsselskap).
Adgangen til å etablere fellespensjonskasser for flere uavhengige foretak er viktig fordi dette reelt vil øke konkurransen mellom livsforsikringsselskaper og pensjonskasser.
3.2 Selskapsform – forholdet til andre pensjonsinstitusjoner
3.2.1 Gjeldende rett
Tjenestepensjonsordninger opprettet i henhold til foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven kan plasseres i ulike pensjonsinnretninger avhengig av om pensjonsordningen er ytelsesbasert eller innskuddsbasert. Pensjonsordninger med forsikringselement kan plasseres enten i livsforsikringsselskap eller i pensjonskasse som er forsikringsteknisk oppbygget. Innskuddsbaserte pensjonsordninger som ikke har tilstrekkelig forsikringselement til å anses som livsforsikringsselskap, kan etableres i bank, forvaltningsselskap for verdipapirfond eller pensjonskasse. I tillegg åpner forsikringsloven § 8-1 for at slike pensjonsordninger kan plasseres i innskuddspensjonsforetak. Rene innskuddspensjonsordninger kan imidlertid normalt ikke plasseres i livsforsikringsselskaper eller pensjonskasse som bare har adgang til å drive virksomhet som regnes som livsforsikring.
3.2.2 Banklovkommisjonens forslag
Banklovkommisjonens flertall tar som utgangspunkt at det skal være adgang til å etablere fellespensjonskasser, og tok ikke opp til vurdering om denne form for pensjonssamarbeid og virksomhet i en slik pensjonsinnretning bør kreves drevet med utgangspunkt i konsesjon som livsforsikringsselskap i stedet for konsesjon som fellespensjonskasse. Flertallet viser i denne sammenheng til at Stortinget har anmodet Regjeringen om at det blir forelagt forslag til ny lovgivning om fellespensjonskasser for flere foretak, og til det oppdrag Banklovkommisjonen har mottatt fra Finansdepartementet. Banklovkommisjonens flertall tar derfor som utgangspunkt for utredningen at det skal opprettholdes et rettslig skille mellom pensjonskasser som omfatter flere foretak og livsforsikringsselskap, herunder livsforsikringsselskaper som etter sine vedtekter og konsesjon bare kan overta forsikringer for en begrenset kundekrets (såkalte captive-selskaper).
Et mindretall, bestående av medlemmene Dyrhaug, Skrede og Vannebo, har forståelse for at en samling av foretak vil kunne se det som hensiktsmessig å samarbeide om å plassere sine pensjonsordninger hos én leverandør for gjennom dette søke å oppnå billigere løsninger, herunder å etablere et selskap som kan tjene som pensjonsleverandør. Disse medlemmene kan imidlertid ikke se at etablering av en pensjonskasse i den form som flertallet foreslår, representerer noen god løsning. De mener den selskapsrettlige reguleringen for den foreslåtte selskapsformen er for løs til å være egnet til å håndtere de interessemotsetninger som naturlig vil kunne oppstå i et slikt samarbeid mellom selvstendige og uavhengige foretak. Mindretallet mener at et samarbeide om et pensjonsforetak vil kunne skje mer hensiktsmessig med en selskapsform enten som gjensidig selskap eller aksjeselskap, uten at dette bryter med Stortingets forutsetninger. En mulighet er at pensjonsforetaket regnes som et forsikringsselskap, det vil si som et livcaptive. Mindretallet har imidlertid merket seg at minstekravet til startkapital i så fall må settes i samsvar med livdirektivets bestemmelser, hvilket kan fremstå som prohibitivt høyt. Mindretallet mener en fullgod løsning vil være at pensjonsforetaket regnes som pensjonskasse i øvrige sammenhenger, men underlegges selskapsrettslige regler som et forsikringsselskap. Etter mindretallets vurdering innebærer flertallets forslag en betydelig forskjellsbehandling i forhold til livselskapene når det gjelder minstekrav til startkapital, som mindretallet ikke kan se har noen reell begrunnelse.
3.2.3 Høringsinstansenes merknader
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) slutter seg til Banklovkommisjonens mindretall og viser til at den foreslåtte selskapsformen ikke er egnet til å håndtere de interessemotsetninger som vil kunne oppstå i et samarbeid mellom selvstendige foretak. FNH mener at forskjellen mellom et livsforsikringsselskap og en fellespensjonskasse er svært liten. En fellespensjonskasse kan i en viss grad operere som et livselskap ved at nye foretak kan tas inn i samarbeidet. FNH kan derfor ikke se at det er grunnlag for helt andre og løsere krav til den selskapsrettslige organiseringen av en fellespensjonskasse. FNH uttaler at en «mer hensiktsmessig organisering vil være gjensidig selskap, aksjeselskap eller alternativt livcaptive».
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) støtter flertallet i Banklovkommisjonen som vil ha et rettslig skille mellom pensjonskasser som omfatter flere foretak og livsforsikringsselskaper, herunder selskaper som etter sine vedtekter og konsesjon bare kan overta forsikringer for en begrenset kundekrets (livcaptive). HSH uttaler videre:
«Det er uheldig om pensjonssamarbeidet må skje i form av livcaptive (slik mindretallet vil) da det vil begrense konsesjonsmyndighetenes adgang til å tilpasse minstekravene til grunnkapital ved etablering av pensjonsinstitusjonen. Hvis en velger etablering som livcaptive, så vil konsesjonsmyndighetene ikke kunne gjøre unntak fra minstekrav på 3 millioner euro som gjelder for alle livsforsikringsselskaper etter livsforsikringsdirektivet (2002/83/EF). Et høyt minstekrav til grunnkapital vil ha prohibitiv effekt på å etablere fellespensjonskasser, og dermed vil ikke fellespensjonskasser bli et reelt alternativ for de aller fleste virksomhetene, samt at vi ikke vil få de gunstige effektene på konkurranseforholdene i pensjonsmarkedet.»
Konkurransetilsynet er positiv til at det legges til rette for at nye aktører kan etablere seg på markedet. Konkurransetilsynet støtter på denne bakgrunn kommisjonens flertall når det foreslår et rettslig skille mellom pensjonskasser som omfatter flere foretak og livsforsikringsselskaper, herunder livcaptive. Konkurransetilsynet uttaler videre:
«Dersom fellespensjonskasser kan organiseres som pensjonskasser i motsetning til livsforsikringsselskap, herunder livcaptive, vil det kunne innebære et konkurransemessig korrektiv i et markedet som har vært preget av fravær av nyetableringer, markedsmessige etableringshindringer og lav kundemobilitet.»
Fornyings- og administrasjonsdepartementet støtter Banklovkommisjonens flertall som foreslår at fellespensjonskasser kan organiseres som pensjonskasser, noe som vil gi lavere etableringsterskel enn dersom fellespensjonskasser kreves organisert som livsforsikringsselskap, herunder livcaptive. Organisering som pensjonskasse vil skape et konkurransemessig korrektiv samtidig som små og mellomstore bedrifter vil kunne redusere sine administrasjonsutgifter gjennom etablering av pensjonskasse.
3.2.4 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til forslaget fra Banklovkommisjonen om at det bør legges til rette for fellespensjonskasser. En slik adgang vil komme i tillegg til den adgangen det nå er til å opprette livsforsikringsselskaper som etter sine vedtekter og konsesjon bare kan overta forsikringer for en begrenset kundekrets. For det første har Stortinget eksplisitt bedt om at det foreslås en slik adgang. Videre mener departementet at det vil være en fordel at foretakene får utvidet alternativene med hensyn til å organisere sine tjenestepensjonsordninger.
3.3 Etablering av en fellespensjonskasse og forholdet mellom de enkelte foretak i fellespensjonskassen
3.3.1 Gjeldende rett
Det følger av regelverket for pensjonskasser at en pensjonskasse ikke kan drive virksomhet uten konsesjon, jf. forsikringsloven § 7-3. Pensjonskassen kan gis tillatelse til å overta kollektive pensjonsordninger som regnes som livsforsikring eller kollektive pensjonsordninger uten forsikringselement. Bestemmelsene om konsesjon for forsikringsselskaper i forsikringsloven §§ 2-1 annet til femte ledd, 2-2 og 2-3 gjelder tilsvarende. Lovens § 7-3 fastsetter at pensjonskassens vedtekter skal vurderes og godkjennes ved konsesjonsbehandlingen.
Forsikringsloven § 7-4 fastsetter minstekrav til vedtektenes innhold. Vedtektene skal minst inneholde: Pensjonskassens navn og forretningskontor, pensjonskassens virksomhet, minstekrav til grunnkapital, regler om styre, daglig leder og andre organer, regler om valg av styremedlemmer, styreleder, andre organer og revisor, regler om vedtak vedrørende endring av vedtekter og sammenslutning, deling og avvikling og regler om utbytte av grunnkapitalen og andre kapitalinnskudd. Kravet til grunnkapital kan ikke settes lavere enn det generelle minstekravet som følger av lovens § 7-5. Ifølge denne bestemmelsen skal pensjonskassen til enhver tid ha en minste grunnkapital tilsvarende 10 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Dette gjelder med mindre høyere minstekrav er fastsatt i vedtekter eller konsesjonsvilkår.
Det er etter gjeldende rett adgang til at flere foretak i samme konsern har hver sin pensjonsordning i en felles pensjonskasse. Det er også adgang for flere foretak i samme konsern til å ha én felles pensjonsordning som kan være i et livselskap, i en pensjonskasse, eller hos en annen type pensjonsleverandør. I forhold til det sistnevnte tilfellet, én felles pensjonsordning for flere foretak i samme konsern, er det gitt særregler i foretakspensjonsloven (§§ 12-2 til 12-4) og innskuddspensjonsloven (§§ 10-2 til 10-4) som regulerer kostnadsfordeling og fordelingen av ordningens midler mellom foretakene i konsernet.
3.3.2 Banklovkommisjonens forslag
Banklovkommisjonen har drøftet om det bør stilles som vilkår for å etablere en fellespensjonskasse at det foreligger et visst interessefellesskap mellom foretakene utover den tilknytning som ligger i selve inngåelsen av avtalen om pensjonssamarbeid. Banklovkommisjonen mener at inngåelse av en samarbeidsavtale i tilstrekkelig grad vil etablere og dokumentere tilstrekkelig felles interesse hos foretakene, og at det ikke er behov for særskilt etterprøving fra konsesjonsmyndighetenes side om den felles interesse i et pensjonssamarbeid også underbygges av andre forbindelser mellom foretakene. I lovutkastet § 7-2 tredje ledd foreslår Banklovkommisjonen i samsvar med dette at to eller flere uavhengige foretak kan inngå samarbeidsavtale om å ha sine pensjonsordninger i samme pensjonskasse, såkalt fellespensjonskasse. Banklovkommisjonen foreslår at «samarbeidsavtale» anvendes i lovteksten for å markere at det foreligger en form for fellesskap mellom foretakene i en fellespensjonskasse.
Banklovkommisjonen foreslår at reglene i foretakspensjonsloven §§ 12-2 til 12-4 og innskuddspensjonsloven §§ 10-2 til 10-4 skal gjelde tilsvarende for fellespensjonskasser. Dette for å hindre at det skjer overføringer av midler eller kostnader mellom de enkelte foretakene i en fellespensjonskasse. Reglene gjelder i utgangspunktet konsernforhold, og det er etter Banklovkommisjonens vurdering ikke noe som skulle tilsi at reglene ikke også vil fungere for en fellespensjonskasse. Det vises til lovutkastet § 7-13 første ledd første punktum.
Når det gjelder innholdet i samarbeidsavtalen foreslår Banklovkommisjonen at denne må angi hvilke foretak som omfattes av avtalen.
Banklovkommisjonen mener at avtalen også bør inneholde en del ordensregler for samarbeidet. Dette vil være grunnprinsipper som det vil være helt avgjørende å ha enighet om for at pensjonskassen skal fungere. Det foreslås at avtalen skal angi grunnkapitalen i fellespensjonskassen og hvor stor andel hvert foretak skal skyte inn i fellespensjonskassen, og i tilfelle regler om plikt til senere å skyte inn kapital. Det foreslås videre at avtalen skal angi fellespensjonskassens øverste organ med stemmerettsregler og hvilke pensjonsprodukter som fellespensjonskassen skal tilby. Banklovkommisjonen foreslår at fellespensjonskassen kan tilby gruppelivsforsikring, men at dette må bestemmes i forbindelse med konsesjonen etter en nærmere vurdering av mulighetene for risikoutjevning.
Det foreslås at samarbeidsavtalen også inneholder regler om oppsigelsesfristen for foretak som vil tre ut av samarbeidsavtalen, regler om adgangen til å utelukke et foretak fra fellespensjonskassen, samt regler om oppgjøret i samsvar med lovutkastet § 7-13 fjerde ledd når et foretak går ut av fellespensjonskassen. Banklovkommisjonen foreslår at oppsigelse i alle tilfelle skal kunne skje med virkning fra årsskiftet og med minst tre måneders varsel. Banklovkommisjonen foreslår at samarbeidsavtalen også angir vedtektene for fellespensjonskassen, herunder bestemmelser om avvikling.
Banklovkommisjonen foreslår at de alminnelige regler om etablering av pensjonskasser i forsikringsloven kapittel 7 også kommer til anvendelse på fellespensjonskasser. Dette innebærer blant annet at en fellespensjonskasse ikke kan drive virksomhet uten tillatelse fra Kongen. Det vises til forsikringsloven § 7-3 første ledd. De øvrige bestemmelsene vedrørende konsesjon i lovens § 7-3 vil også komme til anvendelse på fellespensjonskasser. Forholdet mellom fellespensjonskassen og foretakene som har opprettet fellespensjonskassen, reguleres i forsikringsavtale og forsikringsvilkår og er ikke undergitt krav om forhåndsgodkjenning. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør heller ikke samarbeidsavtalen mellom foretakene i fellespensjonskassen konsesjonsbehandles.
Banklovkommisjonen foreslår en endring i forsikringsloven § 7-4 bokstav b slik at vedtektene for pensjonskasser og fellespensjonskasser også skal angi hvilke pensjonsprodukter fellespensjonskassen skal tilby.
Etter Banklovkommisjonens vurdering bør vedtektene i en fellespensjonskasse – i tillegg til de forhold som angis i vanlige pensjonskassers vedtekter – også angi hvilke foretak som omfattes av avtalen, kapitalforhold og regler vedrørende pensjonskassens øverste organ, herunder stemmeregler. Disse institusjonsrettslige forholdene vil dermed bli gjenstand for konsesjonsbehandling. Dersom det er variasjoner av en viss grad med hensyn til hvilke typer foretak som skal være med i fellespensjonskassen eller hvilke produkter fellespensjonskassen har til hensikt å tilby, kan konsesjonsmyndighetene kreve søknad om konsesjon for livcaptive, eventuelt livkonsesjon. Også senere endringer i vedtektene skal godkjennes og kan medføre at konsesjonsmyndighetene setter vilkår for tillatelsen, eller eventuelt krever søknad om ny konsesjon.
Banklovkommisjonen har drøftet om minstekravet til grunnkapital bør være høyere enn minstekravet i en pensjonskasse som bare omfatter ett foretak. Banklovkommisjonens flertall (alle medlemmene unntatt Dyrhaug, Skrede og Vannebo) legger til grunn at selv om minstekravet til grunnkapital er 10 ganger folketrygdens grunnbeløp, forutsetter loven utrykkelig at det i pensjonskassens egne vedtekter eller i konsesjonsvilkårene kan fastsettes et høyere minstekrav. Konsesjonsmyndighetene er gitt kompetanse og har plikt til i hvert enkelt tilfelle å vurdere om det av soliditets- eller forsvarlighetsgrunner skal settes høyere minstekrav for den enkelte pensjonskasse. Fastsettelse av hva som skal være et forsvarlig minstekrav til kapital for en pensjonskasse, vil bero på omfanget og arten av den virksomhet pensjonskassen har til hensikt å drive, herunder omfanget av pensjonsrettigheter som skal sikres i pensjonskassen, antall pensjonsordninger, og eventuelle tilleggsprodukter pensjonskassen tenker å tilby. Den samme vurdering vil måtte gjøres ved søknad om konsesjon for en fellespensjonskasse. Konsesjonsmyndighetene kan sette et høyere minstekrav til kapital i fellespensjonskassen, og vil også ha mulighet til å kreve en gradvis oppbygging av kapitalen etter hvert som virksomheten eventuelt øker i omfang. Banklovkommisjonens flertall kan ikke se at det nødvendigvis foreligger behov for et høyere minstekrav til grunnkapital i en fellespensjonskasse enn i en vanlig pensjonskasse. En fellespensjonskasse som eksempelvis bare omfatter to mindre foretak med få ansatte, vil som regel ikke ha behov for høyere grunnkapital enn en pensjonskasse for ett større foretak. Det vil derfor etter flertallets vurdering være vanskelig å lage en bestemmelse for minstekrav til grunnkapital som skal passe for alle typer av fellespensjonskasser. Dersom det for fellespensjonskasser generelt fastsettes et vesentlig høyere minstekrav til grunnkapital enn etter forsikringsloven § 7-5, vil det etter flertallets syn kunne utgjøre en etableringshindring i tilfeller der fellespensjonskassens virksomhet ikke atskiller seg vesentlig fra det som har vært vanlig for pensjonskasser flest.
Et mindretall, medlemmene Dyrhaug, Skrede og Vannebo, mener det er to viktige sider som gjør at flertallets forslag om grunnkapital vanskelig kan aksepteres. Den ene er at det dreier seg om en ubegrunnet forskjell i konkurransevilkår mellom pensjonskasser og livselskaper. Den andre er at flertallets forslag til startkapital uansett må anses for lavt, med mindre det legges betydelige restriksjoner på omfanget av virksomheten. Disse medlemmene mener derfor at minstekravet til egenkapital for en fellespensjonskasse må settes betydelig høyere, og foreslår et minstekrav tilsvarende 100 G for pensjonsforetak som også skal dekke biometrisk risiko. For pensjonskasser som skal operere som rene innskuddspensjonskasser, som bare tilbyr innskuddspensjonsordninger uten forsikringselement, vil imidlertid flertallets forslag kunne aksepteres.
3.3.3 Høringsinstansenes merknader
Norske Pensjonskassers Forening (NPF) mener det er en god og hensiktmessig løsning at virksomheten i en fellespensjonskasse skal reguleres gjennom en avtale mellom de foretak som er involvert og gjennom pensjonskassens vedtekter. NPF og De Selvstendige Kommunale Pensjonskasser (DSKP) viser til Banklovkommisjonens forslag til konkrete krav i samarbeidsavtalen. NPF er ikke overbevist om at en slik «dobbeltføring» er hensiktsmessig. De foreslår derfor at forhold som reguleres i vedtektene tas ut av samarbeidsavtalen, samtidig som det eksplisitt tas inn i avtalen en bestemmelse om hvordan vedtektene skal endres. NPF og DSKP slutter seg fullt ut til Banklovkommisjonens synspunkter vedrørende grunnkapital. Et høyt krav til grunnkapital vil få karakter av etableringshindring.
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) viser til sin høringsuttalelse 27. desember 2004 til Banklovkommisjonens utredning om pensjonskasselovgivningen. FNH ba den gang Finansdepartementet sikre at det kommer klart frem i lovverket (lov om forsikringsavtaler eller lov om forsikringsvirksomhet) at pensjonskasser også er omfattet av plikten til å tilby fortsettelsesforsikringer. I forbindelse med at det åpnes for fellespensjonskasser, uttaler FNH at det vil være flere medlemmer i kollektive pensjonsordninger som blir berørt at denne forskjellen, og oppfordrer igjen departementet til å vurdere utvidelse av plikten til å tilby fortsettelsesforsikring.
FNH slutter seg til mindretallets forslag til dissens til Banklovkommisjonens lovutkast § 7-13 sjette ledd om grunnkapital. FNH peker videre på at Banklovkommisjonen ikke i tilstrekkelig grad har foretatt en grundig vurdering av hva kapitalkravet for en fellespensjonskasse for flere foretak bør være. FNH uttaler videre:
«Vi vil videre påpeke at vi mener det er uheldig at konsesjonsmyndighetene får et slikt ansvar som det er lagt opp til, når det gjelder å vurdere kapitalkrav ved hver konsesjonssøknad. Det vil føre til stor usikkerhet blant de foretak som eventuelt vurderer en felles pensjonskasse. Banklovkommisjonen gir slik FNH ser det, heller ingen god rettledning for konsesjonsmyndighetene for den type vurderinger fremover.»
FNH mener det bør utarbeides retningslinjer for konsesjonsgiveren for ytterligere vurderinger av kapitalkravet.
Silver Pensjonsforsikring AS (Silver) er enig med Banklovkommisjonen i at foretakene som går sammen om en fellespensjonskasse ikke behøver å ha nærmere sammenheng enn at de er enige om å samarbeide om en pensjonskasse.
Etter Silvers syn bør det fremgå av samarbeidsavtalen om det skal anvendes en felles premietariff, benyttes differensierte pristariffer eller om det eventuelt skal være fellesordning for premieberegning i henhold til forsikringsloven kapittel 10A (forutsatt at vilkårene er oppfylt). Silver foreslår at § 7-2 utvides med et nytt bokstavpunkt for å regulere dette, om nødvendig også i § 7-4 om vedtektene.
Silver slutter seg til Banklovkommisjonens flertall om at det ikke er nødvendig med særlige regler om grunnkapital i fellespensjonskasser utover dagens § 7-5 i forsikringsloven.
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) mener kommisjonen er noe uklar med henhold til om fellespensjonskassen skal kunne tilby gruppelivsforsikring uten å måtte komme inn under regelverket for livcaptive – og dermed høyere kapitalkrav. HSH mener fellespensjonskassene må ha anledning til å kunne tilby gruppelivsforsikring, men at dette selvfølgelig må ha innvirkning i forhold til kapitalkravet som stilles ved søknad om konsesjon.
HSH støtter vurderingen til Banklovkommisjonens flertall som ikke vil ha særlige regler som regulerer kravene til grunnkapital. HSH mener mindretallets forslag om et minstekrav på 100 G i realiteten vil fungere som en hindring mot å etablere fellespensjonskasser – særlig gjelder dette for de små og mellomstore virksomhetene. HSH er enig med flertallet om at det er vanskelig å lage en bestemmelse som skal passe for alle typer fellespensjonskasser. HSH uttaler videre:
«HSH er enig med flertallet i at det bør være opp til foretakene som deltar i pensjonssamarbeidet å avgjøre om den organisatoriske ramme for pensjonssamarbeidet skal være en fellespensjonskasse eller et livcaptive (forskjell i kundekrets og kapitalkrav), og at det kan være opp til konsesjonsmyndighetene å tilpasse konsesjonsvilkårene til virksomhetens omfang og karakter (f eks være undergitt særlige organisatoriske krav og/eller særlige kapitalkrav tilsvarende de som gjelder for livsforsikringsselskaper). Samtidig ser vi at mangelen på presise regler mht konsesjonskrav innebærer mindre forutsigbarhet for virksomhetene som ønsker å få konsesjon til å inngå et pensjonssamarbeid i form av fellespensjonskasser. Vi mener imidlertid som flertallet at dersom det etter en tid viser seg at er behov for mer presise regler, så kan slike regler gis i forskrift med hjemmel i forsikringsloven § 7-2 fjerde ledd. »
Konkurransetilsynet uttaler:
«Ut fra konkurransemessige hensyn er Konkurransetilsynet også enig med flertallet i at i praksis vil et høyt minstekrav til grunnkapital for fellespensjonskasser utgjøre en etableringshindring. Herunder kan det øke etableringshindringene dersom opprettelsen av felles pensjonskasser må skje gjennom opprettelsen av livcaptive med påfølgende høyt minstekrav til startkapital. Fordi konkurransen allerede er svekket i markedet for pensjonsordninger er det viktig at regelverket stimulerer til konkurranse og bidrar til at alternative leverandører kan etablere seg. Reguleringen bør derfor ikke gå lenger enn nødvendig for å nå dens formål, herunder bør det ikke stilles strengere krav til grunnkapital enn det som er nødvendig.
Konkurransetilsynet forutsetter i likhet med flertallet at kravene til en forsvarlig grunnkapital vil kunne ivaretas ved at konsesjonsmyndighetene kan velge å stille høyere mistekrav til grunnkapital enn lovens minimum, i de tilfeller dette er påkrevd. Videre påpekes det at kravene til ansvarlig kapital og solvensmarginkapital bestemmes ut fra de samme regler for både livselskapene og pensjonskasser, jf. forsikringsloven § 7-9. På denne bakgrunn støtter Konkurransetilsynet flertallets oppfatning av at det ikke er behov for å fastsette særlige regler om grunnkapitalens størrelse for fellespensjonskasser.»
3.3.4 Departementets vurdering
Departementet er enig i at det ikke bør stilles krav om at det må være et visst interessefellesskap mellom foretakene utover den tilknytning som ligger i selve inngåelsen av avtalen om pensjonssamarbeid. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at avtalen i seg selv vil etablere og dokumentere tilstrekkelig felles interesse. Departementet mener at uttrykket «avtale» er mer hensiktsmessig å benytte i lovteksten enn uttrykket «samarbeidsavtale».
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurderinger av hva avtalen skal inneholde. For å begrense dobbeltføringen foreslår departementet at det ikke stilles krav om at vedtektene skal tas inn i avtalen slik Banklovkommisjonen foreslår. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-2 tredje ledd.
Med hensyn til merknader fra Silver Pensjonsforsikring AS vedrørende hva som skal inngå i avtalen mellom foretakene i en fellespensjonskasse, antar departementet at det vil være hensiktsmessig at det fremkommer av avtalen mellom foretakene i en fellespensjonskasse om foretakene skal anvende den samme premietariffen eller ulike premietariffer. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-2 bokstav g.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at vedtektene, både for pensjonskasser og fellespensjonskasser, skal angi hvilke former for kollektive pensjonsordninger pensjonskassen skal overta. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-4 første ledd bokstav b.
Departementet slutter seg videre til at vedtektene for fellespensjonskasser skal inneholde opplysninger om hvilke foretak som deltar i pensjonskassen, grunnkapitalen og regler om sammensetning og valg av et representantskap dersom styret ikke skal være øverste organ. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-4 annet ledd.
Lovforslaget åpner for at foretak kan opprette en felles pensjonskasse, men ikke for at foretakene kan ha felles pensjonsordning (se mer om dette i avsnitt 3.1.4). Hvert av foretakene i en fellespensjonskasse vil således ha en egen pensjonsordning som er økonomisk atskilt fra de andre foretakenes pensjonsordninger. De foreslåtte lovreglene er ikke til hinder for at foretakene i en fellespensjonskasse kan ha identiske pensjonsplaner og identiske medlemskapsregler mv. Foretakene kan også ha lik premietariff og inngå i samme risikofellesskap.
Departementet foreslår at det i forsikringsloven kapittel 10A om fellesordning for premieberegning for pensjonsordninger med ytelsesbasert tjenestepensjon tas inn en bestemmelse om at foretakspensjonsordninger i samme fellespensjonskasse kan utgjøre en fellesordning for premieberegning. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 10A-1 tredje ledd.
Ettersom uavhengige foretak ikke har adgang til å ha felles pensjonsordning ser ikke departementet grunn til å gi reglene i foretakspensjonsloven §§ 12-2 til 12-4 og innskuddspensjonsloven §§ 10-2 til 10-4 om fordeling av kostnader og midler i én pensjonsordning mellom foretak i samme konsern «tilsvarende» anvendelse for fellespensjonskasser. Dette er ikke til hinder for at et konsern kan inngå i en fellespensjonskasse med sin felles pensjonsordning for foretakene i konsernet. I den grad flere foretak i samme konsern har felles pensjonsordning, vil de nevnte reglene i foretakspensjonsloven §§ 12-2 til 12-4 og innskuddspensjonsloven §§ 10-2 til 10-4 komme til anvendelse for denne ordningen uansett hvem som leverer pensjonsordningen.
Departementet slutter seg til flertallets vurdering av at det ikke nødvendigvis foreligger behov for et høyere minstekrav til grunnkapital i en fellespensjonskasse enn i en vanlig pensjonskasse. Etter departementets vurdering vil det være vanskelig å fastsette et minstekrav som skal passe for alle typer av fellespensjonskasser. Konsesjonsmyndighetene er gitt kompetanse og har plikt til i hvert enkelt tilfelle å vurdere om det av soliditets- eller forsvarlighetsgrunner skal settes et høyere minstekrav for den enkelte pensjonskasse. De konkrete krav som vil bli stilt vil etter hvert eventuelt kunne utledes av tidligere konsesjonspraksis.
Spørsmålet om den enkelte fellespensjonskasse kan tilby tilleggsdekninger i form av for eksempel gruppeliv vil, etter departementets syn, være et spørsmål som må vurderes i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. Finansnæringens Hovedorganisasjon tar opp spørsmål vedrørende plikten til å tilby fortsettelsesforsikring. Finansdepartementet viser til vurderingene i forhold til pensjonskasser foretatt i Ot. prp. nr. 68 (2004-2005) pkt. 4.3.4. Der uttalte departementet:
«Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å tilby ulike typer tilleggsdekninger, slutter departementet seg til Kredittilsynets høringsuttalelse som er sitert ovenfor i avsnitt 4.3.3. I forhold til fortsettelsesforsikringer forstår departementet Kredittilsynets merknad dit hen at en adgang for pensjonskassene til å tilby slike dekninger vil innebære en endring i forhold til gjeldende rett. Departementet vil i den forbindelse vise til at spørsmålet om den enkelte pensjonskasse skal kunne tilby slike dekninger vil være et spørsmål som må vurderes i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. Det samme gjelder i forhold til dekningen gruppelivsforsikringer, jf. Kredittilsynets merknader vedrørende denne dekningen.
Departementet deler for øvrig Finansnæringens Hovedorganisasjons syn på lovutkastets forhold til forsikringsavtaleloven § 19-7, og legger til grunn at pensjonskasser, på samme måte som livsforsikringsselskaper, vil ha plikt til å tilby fortsettelsesforsikringer for personer som avslutter gruppelivsforsikring i den grad de har konsesjon til å utøve slik virksomhet.»
Finanskomiteen sluttet seg til dette i Innst. O. nr. 92 (2004-2005). Etter departementets vurdering vil tilsvarende gjelde for fellespensjonskasser.
Det har under forberedelsen av lovforslaget blitt reist spørsmål ved om kommuner vil få adgang til å ha sin pensjonsordning i fellespensjonskasse opprettet av foretak utenfor kommunal sektor. I forhold til de regler som gjelder for interkommunale pensjonskasser (forsikringsloven § 7-2 annet ledd) har det også oppstått spørsmål om foretak kan ha pensjonsordning i interkommunale pensjonskasser. Departementet foreslår at det gis hjemmel for å fastsette forskrift vedrørende kommuners adgang til å ha pensjonsordning i fellespensjonskasse og foretaks adgang til å ha pensjonsordning i en interkommunal pensjonskasse. Det vises til forslag til endring i forsikringsloven § 7-2 fjerde ledd.
3.4 Organisering av virksomheten
3.4.1 Gjeldende rett
Reglene for organisering av en pensjonskasse følger for det første av forsikringsloven § 7-7 som fastsetter hovedprinsippet for hvordan virksomheten skal organiseres i en pensjonskasse, uavhengig av om pensjonskassen er forsikringsteknisk oppbygd eller ikke. Det kreves at pensjonskassens virksomhet og økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra virksomheten til foretak som har pensjonsordning i pensjonskassen. Styret skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten, herunder at det foreligger systemer for internkontroll. Styret skal videre sørge for at det til enhver tid foreligger fastsatte retningslinjer for forsvarlig kapitalforvaltning.
Det følger videre av forsikringsloven § 7-11 at medlemmene og pensjonistene skal sikres en del informasjon om pensjonskassen og pensjonskassens virksomhet.
3.4.2 Banklovkommisjonens forslag
Etter Banklovkommisjonens vurdering vil prinsippet om at pensjonskassens virksomhet og økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra virksomheten til arbeidsgiver i forsikringsloven § 7-7 også dekke behovet i en fellespensjonskasse.
Banklovkommisjonen har vurdert om det er behov for regler om en utvidelse av styret eller behov for et overordnet organ som kan bidra til ivaretakelse av de enkelte foretaks interesser. Banklovkommisjonen mener at de gjeldende reglene i forsikringsloven vedrørende ovennevnte ikke i alle tilfeller vil være tilstrekkelige for å løse konflikter og ivareta interessene til mange forskjellige foretak i en fellespensjonskasse. Banklovkommisjonen foreslår at det åpnes for at fellespensjonskasser kan ha et representantskap som pensjonskassens øverste organ. Banklovkommisjonen foreslår at vedtektene i så fall skal inneholde regler om sammensetning og valg av representantskap. Bakgrunnen for at det ikke foreslås et absolutt krav om representantskap er at det i fellespensjonskasser som for eksempel bare består av to mindre foretak ikke nødvendigvis vil være hensiktsmessig at pensjonskassen oppretter representantskap. Kommisjonen foreslår videre at representantskapet skal velge styre og revisor, og at vedtektene skal angi hvilke saker som skal behandles i representantskapet.
3.4.3 Høringsinstansenes merknader
Datatilsynet opplyser at «pensjonskasser er konsesjonspliktige i henhold til personopplysningsforskriften § 7-2. Avgjørende for om konsesjonsplikten hviler på den enkelte bedrift eller fellespensjonskassen er hvem som betraktes som behandlingsansvarlig, jf. personopplysningsforskriften § 2 nr. 4. Datatilsynet finner det mest hensiktsmessig at fellespensjonskassene tar problemstillingen opp med tilsynet i god tid før oppstart.»
Det er ingen andre høringsinstanser som har merknader til denne delen av Banklovkommisjonens utkast.
3.4.4 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at de gjeldende reglene om organisering av pensjonskasser også dekker behovet for fellespensjonskasser. Departementet slutter seg videre til at det kan være hensiktsmessig for noen fellespensjonskasser å ha et representantskap. Departementet er enig i at sammensetning og valg av representantskap må fremkomme av vedtektene. Det samme gjelder hvilke saker representantskapet skal behandle. Departementet slutter seg også til at et eventuelt representantskap skal velge styre og revisor. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-4 annet ledd bokstav c.
Departementet legger til grunn at den enkelte pensjonskasse forholder seg til reglene i personopplysningsloven med forskrift.
3.5 Endringer i pensjonssamarbeidet
3.5.1 Gjeldende rett
Det følger av forsikringsloven § 7-12 at sammenslåing, deling og opphør av en pensjonskasse krever samtykke av Kongen. Kongen er gitt hjemmel til å fastsette nærmere regler om sammenslåing, deling og opphør. Kompetansen er delegert til Finansdepartementet. Vedtak om sammenslåing, deling og opphør skal meldes til Foretaksregisteret.
Innskuddspensjonsloven kapittel 13 og foretakspensjonsloven kapittel 15 inneholder nærmere bestemmelser om hva som skal skje med en innskudds- eller foretakspensjonsordning når foretaket opphører eller ikke ønsker å videreføre pensjonsordningen.
3.5.2 Banklovkommisjonens forslag
Banklovkommisjonen foreslår at foretakene i en fellespensjonskasse ved enstemmighet kan beslutte å gi et bestemt foretak adgang til å slutte seg til samarbeidsavtalen og i den forbindelse foreta de nødvendige vedtektsendringer, jf. lovutkastet § 7-13 første ledd annet punktum.
Banklovkommisjonen mener det er behov for å regulere endringer i pensjonssamarbeidet som følge av oppsigelse/uttreden, utelukkelse og oppløsning. Dette bør etter Banklovkommisjonen oppfatning reguleres av samarbeidsavtalen. Foretakspensjonsloven kapittel 15 og innskuddspensjonsloven kapittel 13 inneholder en del bestemmelser om hva som skal skje med en pensjonsordning når foretaket opphører eller ikke ønsker å videreføre pensjonsordningen. Blant annet reguleres fordeling av pensjonsordningens midler ved opphør. Disse reglene vil etter Banklovkommisjonen vurdering gi støtte for hva som bør inntas i samarbeidsavtalen om slike situasjoner.
Banklovkommisjonen foreslår at et foretak skal ha rett til å tre ut av fellespensjonskassen i samsvar med bestemmelsene i samarbeidsavtalen. Det vises til lovutkastet § 7-13 annet ledd første punktum. Banklovkommisjonen foreslår videre at et foretak ikke kan flytte eller avvikle sin pensjonsordning uten å tre ut av fellespensjonskassen. Det vises til lovutkastet § 7-13 annet ledd annet punktum.
Dersom et foretak eller dets virksomhet blir kjøpt opp av, eller sammenslått med, et foretak som ikke har sin pensjonsordning i pensjonskassen, foreslår Banklovkommisjonen at det nye foretaket automatisk trer ut av avtalen med mindre de øvrige foretakene samtykker i at foretaket fortsatt omfattes av avtalen. Denne løsningen medfører at det ikke er element av tvang i samarbeidet. Det vises til lovutkastet § 7-13 annet ledd tredje punktum.
Banklovkommisjonen foreslår at dersom et foretak vesentlig misligholder sine forpliktelser i pensjonskassen, kan de øvrige foretakene beslutte å utelukke foretaket fra pensjonskassen, og herunder fastsette opphørstidspunkt. Det vises til lovutkastet § 7-13 tredje ledd.
Medlemmenes rettigheter til opptjente midler bortfaller ikke selv om pensjonsordningen flyttes eller avvikles. I forbindelse med uttreden skal medlemmenes opptjente rettigheter sikres i en annen pensjonsinnretning, enten ved at pensjonsordningen flyttes til en annen pensjonsinnretning eller dersom virksomheten i foretaket skal avvikles slik at pensjonsordningen skal opphøre, ved at det utstedes fripoliser/pensjonskapitalbevis etter reglene i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Når et foretak ikke lenger skal ha sin pensjonsordning i fellespensjonskassen, bør derfor den del av pensjonskassens midler som knyttet seg til foretakets gruppe av medlemmer på opphørstidspunktet, tilordnes foretaket. Det vises til lovutkastet § 7-13 fjerde ledd.
Banklovkommisjonen foreslår at reglene om konsernforhold i foretakspensjonsloven § 12-7 og innskuddspensjonsloven § 10-5 fjerde ledd gis tilsvarende anvendelse ved uttreden av fellespensjonskasse.
Banklovkommisjonen foreslår at foretaket skal tilordnes en del av egenkapitalen i pensjonskassen på opphørstidspunktet, beregnet etter forholdet mellom premiereserven eller alderspensjonskapitalen for de øvrige grupper av medlemmer i pensjonskassen. Det vises til lovutkastet § 7-13 fjerde ledd. Den samme nøkkel til fordeling er anvendt i foretakspensjonsloven § 12-6 annet ledd bokstav b om tilordning av egenkapital til et utskilt foretak. Banklovkommisjonen ser det som en fordel at samme fordelingsnøkkel anvendes i begge tilfeller.
Banklovkommisjonen foreslår at samarbeidsavtalen bør angi hvilket tidspunkt oppsigelsen får virkning fra, og oppsigelsesfristen for foretak som vil tre ut av samarbeidsavtalen. Banklovkommisjonen antar at det vil være mest praktisk å kunne avtale et skjæringstidspunkt knyttet opp til regnskapsavslutningen og årsskiftet fordi foretaket skal ha med en andel av kapitalen, og beregningen av renter og overskudd på kapitalen vil være enklest i forbindelse med regnskapsavslutningen. Som en ytre grense for avtalefrihet på dette punkt foreslås det at oppsigelse skal kunne skje ved årsskiftet og med minst tre måneders varsel. Bestemmelsen innebærer at foretak ikke kan bindes til pensjonskassen lenger enn til årsskiftet. Banklovkommisjonen understreker at bestemmelsen ikke innebærer en begrensning i avtalefriheten til å avtale andre oppsigelsestidspunkter så lenge disse ikke strekker seg utover et årsskifte, og eventuelt en kortere oppsigelsesfrist enn tre måneder. Forslaget fastsetter således maksimalrammer for avtalemessig begrensning av opphør som følge av flytting. Det vises til lovutkastet § 7-2 tredje ledd bokstav e.
Banklovkommisjonen mener det neppe er nødvendig å ta hensyn til og la bestemmelsen omfatte eiermessige endringer i foretak som inngår i eierstrukturen til de foretak som omfattes av fellespensjonskassen. Ved sammenslåing av flere foretak som omfattes av en fellespensjonskasse, eller av virksomhet i foretakene, foreslår Banklovkommisjonen at samarbeidsavtalens bestemmelser om stemmerett og kapitalforhold skal tilpasses de endrede forhold. Tilsvarende gjelder ved deling av foretak som omfattes av pensjonsordningen. Det vises til lovutkastet § 7-13 femte ledd.
Banklovkommisjonen foreslår at vedtektene til fellespensjonskassen skal angi regler om vedtak vedrørende avvikling av pensjonskassen, jf. forsikringsloven § 7-4 bokstav f. Dette skal også angis i samarbeidsavtalen, jf. lovutkastet § 7-2 tredje ledd bokstav f.
3.5.3 Høringsinstansenes merknader
Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) er positiv til Banklovkommisjonens forslag om regler som gjør det mulig for foretak å tre inn og ut av samarbeidet. FAD uttaler at slike regler kan hindre konkurransebegrensende innelåsning.
Silver Pensjonsforsikring AS (Silver) er enig med Banklovkommisjonen at det er viktig å ta inn regler for å håndtere framtidige endringer som følge av nye foretak, fusjoner og opphør mv. Silver mener dette vil være godt i varetatt i utkastet til ny § 7-13 i forsikringsloven.
Konkurransetilsynet uttaler:
«Regler som begrenser muligheten for å flytte pensjonsordningene herunder regler som begrenser foretakenes mulighet til å få med seg innskutt kapital kan ha en innelåsende effekt som begrenser konkurransen. Konkurransetilsynet er derfor positiv til at det innføres regler som åpner for at flere foretak kan slutte seg til pensjonskassen og at foretak kan tre ut av samarbeidet. Ut fra konkurransemessige hensyn er Konkurransetilsynet også positiv til at det foreslås at foretak som trer ut bør tilordnes en del av egenkapitalen i fellespensjonskassen, samt at det oppstilles maksimalrammer for avtalefriheten knyttet til når en eventuell oppsigelse får virkning.»
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) bemerker at forhold knyttet til konkurs ikke er særlig grundig håndtert i lovutkastet, og ber Finansdepartementet vurdere dette nærmere.
FNH uttaler vedrørende uttredelse:
«Egenkapitalen kan dels være innbetalt av deltakerne dels opptjent ved overskudd i pensjonskassen. Det vil derfor være mer naturlig at et foretak som skal tre ut av kassen får med seg den egenkapital det selv har innbetalt til kassen, samt en andel av den egenkapital som er opptjent i pensjonskassen. Banklovkommisjonen har i sin begrunnelse vist til lov om foretakspensjon § 12-6, og påpekt at reglene for tilordning av egenkapital bør være like, jf merknader til § 7-13 i Kap 7 i utredningen. Reglene i LOF forstås slik at foretaket tilordnes egenkapital som foretaket har tilført pensjonskassen samt en beregnet avkastning av denne. Det synes dermed ikke å være samsvar mellom lovtekst og begrunnelsen i utredningen.»
FNH antar videre at det må være en feil i ordlyden i både foretakspensjonsloven § 12-6 og i utkast til § 7-13 fjerde ledd. FNH uttaler videre:
«Det står at andelen skal beregnes etter forholdet mellom premiereserven for foretakets gruppe og de øvrige gruppene, mens vi mener det korrekte må være alle grupper. Ellers vil eksempelvis et foretak med 50 prosent av premiereserven få med seg hele egenkapitalen, i det de øvrige gruppene også vil ha 50 prosent, og ordlyden tilsier at foretaket skal få med seg 50/50 av egenkapitalen.»
FNH foreslår dermed følgende ordlyd i § 7-13 fjerde ledd annen setning:
«Foretaket skal også tilordnes en del av egenkapitalen i fellespensjonskassen på opphørstidspunktet som utgjør foretakets innskutte kapital, samt en del av egenkapitalen som ikke er innskutt kapital beregnet etter forholdet mellom premiereserven eller alderspensjonskapitalen for foretaks gruppe av medlemmer og premiereserven eller alderspensjonskapitalen for alle grupper av medlemmer i fellespensjonskassen.»
Kredittilsynet kan ikke se at den fordelingsnøkkelen som Banklovkommisjonen foreslår er rimelig hva angår innskutt egenkapital. Kredittilsynet uttaler: «[v]ed tilsvarende uttreden fra en konsernpensjonskasse skal foretaket tilordnes den egenkapital som det utskilte foretak har tilført pensjonskassen mens den andel av den egenkapital som ikke er innskutt egenkapital skal beregnes på tilsvarende måte som den som er foreslått i utkastet, jf. § 12-6 i foretakspensjonsloven».
Kredittilsynet uttaler videre at lovforslaget ikke inneholder regler om fordeling av egenkapital ved opphør av pensjonskassen. Det foreslås at det presiseres i lovteksten at bestemmelsene i fjerde ledd gjelder også ved opphør av en pensjonskasse, jf. også § 15-4 i foretakspensjonsloven.
Norske Pensjonskassers Forening (NPF) og De Selvstendige Kommunale Pensjonskasser (DSKP) sammenholder § 7-13 fjerde ledd vedrørende fordeling av fellespensjonskassens midler dersom et foretak ønsker å trekke seg ut av ordningen og gjeldende regler for konsernpensjonskasser i foretakspensjonsloven § 12-6 annet ledd. NPF og DSKP uttaler: «En tilsvarende bestemmelse vil kunne være mer hensiktsmessig også for fellespensjonskasser ettersom forholdet mellom premiereserve/alderspensjonskapital vil kunne utvikle seg i et annet forhold mellom de enkelte foretak i ordningen enn det opprinnelige (og senere) tilskudd av egenkapital.» Videre står det: «Den beste løsningen ville imidlertid være, om regelverket for pensjonskassen (samarbeidsavtalen eller vedtektene) inneholdt bestemmelser om at, og hvorledes overskudd/underskudd på pensjonskassens virksomhet hvert år skal fordeles på de foretak som deltar i samarbeidet. Fordelingen av den samlede egenkapital – ikke bare innskutt egenkapital – vil da fremgå av pensjonskassens balanse (noter). NPF vil foreslå en slik løsning».
FNH uttaler at forslaget om at det kan avtales oppsigelsesfrister i fellespensjonskassen som kan innebære en oppsigelsesfrist på inntil ett år og at oppsigelse kun kan skje med virkning fra et årsskifte, kan virke begrensende på flyttingen i markedet. Samarbeidet mellom flere foretak i en fellespensjonskasse vil dermed, etter FNHs vurdering, kunne gi en innelåsningseffekt. FNH kan ikke se at det er behov for særlige oppsigelsesregler for foretak i en fellespensjonskasse i motsetning til foretak som har pensjonsordning i livselskap. FNH mener derfor at det bør være tilsvarende regler for oppsigelsesfrister og flytting som etter forsikringsloven kapittel 11.
3.5.4 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at foretakene i en fellespensjonskasse enstemmig kan beslutte å gi et bestemt foretak adgang til å slutte seg til samarbeidsavtalen. I den forbindelse må det foretas nødvendige vedtektsendringer. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-13 første ledd.
Departementet er enig i Banklovkommisjonens vurdering av at det er behov for regler om endringer i pensjonssamarbeidet som følge av oppsigelse/uttreden, utelukkelse og oppløsning, og at dette bør reguleres i avtalen mellom deltakerne i fellespensjonskassen.
Departementet slutter seg til at et foretak skal ha rett til å tre ut av fellespensjonskassen i samsvar med bestemmelsene i avtalen. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-13 annet ledd.
Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å lovfeste hvilke regler avtalen skal innholde om oppkjøp og sammenslåing av foretak i en fellespensjonskasse. Etter departementets vurdering bør det, fra lovgivers side, være tilstrekkelig å stille krav om at avtalen skal regulere dette slik at det blir opp til foretakene i fellespensjonskassen hvordan de ønsker å regulere dette.
Ved vesentlig mislighold av et foretaks forpliktelser er det foreslått at de øvrige foretakene kan beslutte å utelukke foretaket fra pensjonskassen og fastsette opphørstidspunktet. Departementet slutter seg til dette forslaget. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-13 tredje ledd.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag vedrørende fordelingen av fellespensjonskassens midler med noen mindre endringer. I henhold til departementets forslag tilordnes foretakene sin relative andel av egenkapitalen ved tidspunkt for uttreden beregnet etter forholdet mellom premiereserven eller alderspensjonskapitalen for foretakets medlemmer og premiereserven eller alderspensjonskapitalen for alle medlemmer i fellespensjonskassen. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-13 fjerde ledd.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at avtalens bestemmelser om stemmerett og kapitalforhold må tilpasses de endrede forhold ved sammenslåing av flere foretak som omfattes av en fellespensjonskasse, eller av virksomhet i foretakene. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-13 siste ledd.
Høringsinstansene påpeker at forhold knyttet til konkurs ikke er særlig grundig håndtert i Banklovkommisjonens utredning. Både foretakene i en fellespensjonskasse og fellespensjonskassen selv kan gå konkurs. Departementet viser til at det, med hjemmel i forsikringsloven § 7-2, kan gis nærmere regler om dette dersom det skulle vise seg å være behov for det.
Etter forsikringsloven § 11-5 skal en kontrakt om pensjonsordning kunne sies opp med en frist på to måneder. I forbindelse med en oppsigelse av en avtale om fellespensjonskasse vil det blant annet være behov for å endre vedtektene mv. i fellespensjonskassen. Etter Banklovkommisjonens forslag om oppsigelsesfrister for fellespensjonskasse, skal oppsigelse kunne skje minst ved hvert årsskifte, og minste varslingsperiode kan ikke settes lenger enn tre måneder. Departementet slutter seg til at det skal være adgang til å avtale at en kontrakt om fellespensjonskasse bare skal kunne sies opp med virkning fra det førstkommende årsskiftet. Departementet slutter seg også til at foretakene i en fellespensjonskasse skal kunne ha muligheten til å avtale en oppsigelsestid på tre måneder. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-2 tredje ledd bokstav f.
Departementet har foretatt mindre språklige endringer i forhold til Banklovkommisjonens lovutkast.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at avtalens bestemmelser om stemmerett og kapitalforhold må tilpasses ved sammenslåing av flere foretak som omfattes av en fellespensjonskasse eller ved sammenslåing av virksomhet i foretakene. Tilsvarende gjelder ved deling av foretak som omfattes av pensjonskassen. Det vises til forslaget til endring i forsikringsloven § 7-13 femte ledd.
3.6 Tilsyn
Kredittilsynet fører tilsyn med pensjonskasser i henhold til lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (kredittilsynsloven) § 1. Dette vil også gjelde for fellespensjonskasser. I mandatet vedrørende fellespensjonskasser ba departementet Banklovkommisjonen vurdere om fellespensjonskasser også burde underlegges tilsyn fra Stiftelsestilsynet.
Banklovkommisjonen har vurdert om fellespensjonskasser også bør underlegges kontroll av Lotteri- og stiftelsestilsynet etter stiftelsesloven § 7. I henhold til stiftelsesloven § 6 bokstav b) gjelder ikke stiftelsesloven for pensjonskasser og pensjonsfond som er underlagt Kredittilsynets tilsyn.
Etter Banklovkommisjonens vurdering er det ikke noe ved fellespensjonskasser som skiller disse fra andre pensjonskasser i denne sammenheng. Det forhold at en fellespensjonskasse tilbyr pensjonsordninger til flere uavhengige foretak, gjør ikke at behovet for tilsyn øker i forhold til andre pensjonskasser med tilsvarende størrelse. Banklovkommisjonen er derfor av den oppfatning at det ikke er behov for at fellespensjonskasser underlegges Lotteri- og stiftelsestilsynets kontroll i tillegg til tilsyn fra Kredittilsynet.
Ingen av høringsinstansene har merknader til dette.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering.