8 Bruk av makt og maktmidler mv.

8.1 Bruk av makt

Etter gjeldende rett har en vekter ikke større adgang til å anvende makt enn det enhver annen borger har. Reglene i straffeloven og straffeprosessloven setter her skrankene, for eksempel bestemmelsen om nødverge i straffeloven § 48. Videre har vekteren som en hvilken som helst annen privatperson adgang til å pågripe en person som treffes på fersk gjerning eller ferske spor og det er fare ved opphold, jf. straffeprosessloven § 176 første ledd. De materielle vilkår for pågripelse i straffeprosessloven §§ 171 til 173 må være oppfylt for at lovlig pågripelse skal kunne finne sted. Videre må pågripelsen være forholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 170 a. Personer under 18 år bør ikke pågripes med mindre dette er «særlig påkrevd», jf. straffeprosessloven § 174.

Arbeidsgruppen beskriver vektere og bruk av makt i punkt 5.7.3 i rapporten. Arbeidsgruppen foreslår at det tas inn i loven at vektere ikke har større adgang enn enhver annen privatperson til å utøve fysisk makt. Arbeidsgruppen anser det videre som viktig at det innføres interne rutiner for rapportering fra vektere hvis de har benyttet fysisk makt i utøvelsen av tjenesten. Rapportene skal arkiveres og danne grunnlag for statistikk, i tillegg til å være tilgjengelig for politiet ved kontroll.

Av høringsinstansene så støtter Politidirektoratet, Oslo politidistrikt og Datatilsynet forslaget om å presisere i loven at vektere ikke har større adgang enn andre personer til å anvende makt. Oslo politidistrikt mener at det ikke bør gjøres noe forsøk på beskrive grensene for vekternes maktutøvelse nærmere.

Forsvarsdepartementet fremsetter et forslag til alternativ lovtekst, hvor det skal fremgå at utøver av vakttjeneste kun har adgang til å anvende makt i selvforsvarsøyemed, slik enhver annen borger har anledning til i medhold av straffeloven.

Advokatforeningen mener at bestemmelsen i større utstrekning bør tydeliggjøre hvilken maktutøvelse det siktes til utover henvisningen til det enhver har adgang til. Advokatforeningen savner en rapportskrivningsplikt etter loven for situasjoner hvor makt og vold er blitt benyttet.

Jernbaneverket og Rom Eiendom uttaler at det ikke er grunn til å gi vektere noen videre fullmakt til maktbruk enn andre borgere.

Helse Sør-Øst viser til synspunkter som er innhentet fra Ullevål universitetssykehus. Ullevål universitetssykehus ber blant annet om at det vurderes om ikke vektere på sykehus etter omstendighetene bør ha større adgang til å «gripe inn» i gitte situasjoner.

Departementet er av den oppfatning at selv om dagens regelverk ikke gir vektere noen videre adgang til å anvende makt enn det enhver privatperson har adgang til, så er man her på et livsområde hvor det ut fra et informasjons- og opplysningssynspunkt bør inntas en bestemmelse om dette i spesialloven. Av samme grunn mener departementet at det i bestemmelsen bør vises til straffeloven § 48 og straffeprosessloven § 176, jf. § 170 a som fastsetter grensene for henholdsvis nødverge og for pågripelse som foretas av privatpersoner.

Departementet mener at det ikke bør gis noen videre adgang til å «gripe inn» for bestemte kategorier vektere, som vektere på sykehus. Det vil imidlertid være naturlig at enkelte vektergrupper oftere enn andre kan havne i situasjoner hvor det kan være aktuelt å anvende makt, og dette bør gjenspeiles i opplæringen som gis.

Departementet har også vurdert om det er grunnlag for å regulere en snevrere adgang til bruk av makt for vektere nettopp fordi de i kraft av sitt yrke vil bli stilt overfor situasjoner hvor bruk av makt vil forekomme hyppigere enn for den alminnelige borger. Departementet har imidlertid ikke funnet grunnlag for en slik innsnevring, både sett hen til at uberettiget maktbruk av vektere ikke anses som et stort samfunnsproblem og at en slik innsnevring i bruken vil være praktisk vanskelig å gjennomføre.

Departementet vil imidlertid se nærmere på spørsmålet om rapportskrivningsplikt ved bruk av makt og maktmidler i forbindelse med utarbeidelsen av forskrift, og da knyttet til hva vaktforetakene skal ha plikt til å rapportere om ved den årlige kontrollen.

Departementet har foretatt språkendringer i forhold til arbeidsgruppens forslag, uten at dette anses å ha noen realitetsbetydning.

8.2 Ubevæpnet vakttjeneste mv.

Etter gjeldende rett skal personer som utfører vaktvirksomhet være ubevæpnet, jf. forskrift om vaktvirksomhet § 9 første ledd. De kan heller ikke utstyres med gassvåpen. Dersom det foreligger særlige behov kan personer som utfører vakttjeneste i medhold av annet ledd i samme bestemmelse likevel utstyres med batong/kølle i samsvar med bestemmelser fastsatt i våpenlovgivningen. Det må søkes særskilt om å få bære batong. Batong kan bare benyttes når vilkårene for nødverge i straffeloven § 48 foreligger.

Etter forskrift om vaktvirksomhet § 9 fjerde ledd kan håndjern bare medbringes for vekterens sikkerhet når tjenesten tilsier det, jf. straffeloven § 48, eller for å sikre gjennomføringen av en lovlig pågripelse etter straffeprosessloven § 176.

Om adgangen til å benytte hund står det uttrykkelig i vaktvirksomhetsloven § 11 at hund bare skal benyttes som egenbeskyttelse.

Arbeidsgruppen mener at dagens hovedregel om at vektere skal være ubevæpnet er så grunnleggende at dette bør komme til uttrykk i loven og ikke bare i forskriften. Dette fremgår av punkt 5.7.1 i rapporten.

Dernest foreslår arbeidsgruppen at adgangen til å søke om tillatelse til å utruste vekter med batong tas ut av regelverket. Arbeidsgruppen skriver i punkt 5.7.5 i rapporten at politiet har vært restriktive med å gi foretakene dispensasjon til dette, og at en forespørsel til bransjen synes å indikere at det ikke foreligger noe behov for en slik dispensasjonsadgang.

Arbeidsgruppen foreslår også i punkt 5.7.4 i rapporten at bestemmelsen i forskriften om håndjern innsnevres slik at håndjern kun kan benyttes til egenbeskyttelse, og at adgangen til å bruke håndjern for å sikre gjennomføringen av en lovlig pågripelse tas ut.

Endelig foreslår arbeidsgruppen i punkt 5.7.6 i rapporten at hund også i fremtiden kun skal benyttes som egenbeskyttelse, og mener at Justisdepartementet bør utarbeide nødvendige forskrifter for utdanning, godkjenning og bruk av hund for å sikre enhetlig regelverk.

Det er få av høringsinstansene som har uttalt seg om disse spørsmål. Kun Politidirektoratet har uttalt seg om forslaget om å ta inn i loven at tjenesten skal utføres ubevæpnet. Politidirektoratet støtter at dette kommer klart frem.

Ingen av høringsinstansene har særlige merknader knyttet til forslaget om å fjerne adgangen i forskrift om vaktvirksomhet til å søke om dispensasjon for å bære batong, og forslaget om å innsnevre bestemmelsen i forskriften slik at håndjern bare skal kunne benyttes til egenbeskyttelse. Politidirektoratet mener at det bør tas inn i forskriftshjemmelen at det kan gis nærmere bestemmelser om våpen, herunder definisjon av hva som menes med våpen i lovgivningen som angår vaktselskaper. Det er ikke opplagt for alle at batong regnes som våpen. Oslo politidistrikt mener at vekteres adgang til å bære håndjern og batong bør omtales i bestemmelsen, eventuelt i forskriften.

I tilknytning til bruk av hund er det kun Advokatforeningen som har hatt kommentarer. Advokatforeningen mener det bør fremkomme direkte i loven at det stilles krav om oppfyllelse av godkjenningsordning for den aktuelle hunden.

Departementet er enig i at bestemmelsen om at vakttjeneste skal utføres ubevæpnet bør fremkomme i loven. Bestemmelsen gir uttrykk for et helt sentralt utgangspunkt for å utøve vaktvirksomhet.

Departementet vil i arbeidet med ny forskrift følge opp forslaget om å fjerne dispensasjonsadgangen for batong, da det ikke synes å foreligge noe behov for å opprettholde denne, kanskje med unntak av personell i Norges Bank. Departementet har merket seg arbeidsgruppens forslag knyttet til håndjern, og vil vurdere nærmere bestemmelser om håndjern i forskrift.

Departementet er enig i at hund fortsatt bare skal kunne benyttes til egenbeskyttelse under tjenesteutførelse, og at den da skal føres i kort line. Det må videre være opp til det enkelte vaktforetak å vurdere om hund i det hele tatt skal kunne anvendes i tjenesten. Det skal i forskrift stilles nærmere krav til utdanning, godkjennelse og bruk av hund.

8.3 Strafferettslig vern

Etter gjeldende rett har vektere ansatt i private selskaper ikke strafferettslig vern etter straffeloven § 127, ofte benevnt som bestemmelsen om vold mot offentlig tjenestemann. Bestemmelsen får anvendelse dersom gjerningspersonen ved vold søker å oppnå at tjenestemannen foretar eller unnlater å foreta en tjenestehandling, eller hindrer vedkommende fra å foreta en sådan. Formålet med bestemmelsen er å beskytte den offentlige myndighetsutøvelsen. Det er antatt at enkelte vektere ansatt i offentlig virksomhet etter omstendighetene vil kunne ha vern i medhold av bestemmelsen.

Imidlertid vil det etter praksis kunne være et moment i skjerpende retning ved domstolenes straffutmåling dersom vold er utført mot en uniformert vekter som er i tjeneste, uavhengig av om vekteren er ansatt i privat eller offentlig virksomhet.

Arbeidsgruppen drøfter strafferettslig vern for vektere i punkt 5.12 i rapporten. Det fremholdes at dersom man gir vektere ansatt i private firmaer samme beskyttelse som offentlige tjenestemenn har under utførelse av offentlige gjøremål, vil dette kunne skape uklarhet med hensyn til vekterens status og myndighet. Det vil videre kunne skape uklarhet om vekterens oppgaver er å anse som offentlig eller privat virksomhet. På bakgrunn av dette, samt at det etter rettspraksis vil kunne legges vekt på at vold er utøvd mot vekter under utførelse av tjenesten i straffskjerpende retning, konkluderer arbeidsgruppen med at det ikke er grunnlag for å foreslå endringer i gjeldende rett.

Av høringsinstansene er det kun en instans som kommenterer problemstillingen. Toll-og avgiftsdirektoratet er enig i at straffeloven § 127 ikke bør utvides til positivt å omfatte vektere.

Departementet viser innledningsvis til at Justiskomiteen i Innst. O. nr. 20 (2000-2001) side 6 ba departementet om å komme tilbake med et forslag til bedre strafferettslig vern for vektere:

«Komiteen viser til at vekterens oppgaver utgjør et supplement til politiets arbeid, og at selv om bruk av makt er politiets oppgave, vil også vekteres arbeid kunne omfatte truende og potensielt farlige situasjoner. Vekterne utfører et viktig arbeid for å bidra til økt trygghet i samfunnet, og den risiko slikt arbeid innebærer har etter komiteens syn økt de senere årene som følge av at kriminaliteten er blitt grovere. Det kan derfor være naturlig på nytt å vurdere et bedre strafferettslig vern for vold mot vektere, på linje med reglene i straffeloven § 127 om vold mot offentlig tjenestemann.»

I straffeloven 2005 § 155 videreføres straffeloven 1902 § 127, men bestemmelsen er gitt et snevrere anvendelsesområde, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet) side 328-329 jf. side 210-212. I realiteten innebærer dette at enkelte grupper offentlig ansatte ikke lenger er vernet av § 155 i straffeloven 2005. Offentlig ansatte i forretningsvirksomhet og annen virksomhet som rettslig sett like gjerne kan utføres som ledd i privat virksomhet faller utenfor § 155. Det er i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 330 signalisert at departementet ved ytterligere regler vil sikre et fullgodt vern av de aktuelle yrkesgruppene.

Den strafferettslige beskyttelse anses likevel dels ivaretatt ved de generelle straffebudene om vold og trusler mv. i kombinasjon med at den utsatte posisjonen til disse gruppene er et straffskjerpende moment i straffutmålingen innenfor strafferammene i de aktuelle straffebudene. Det følger av straffeloven 2005 § 77 h annet alternativ at det ved straffeutmålingen i skjerpende retning især skal tas i betraktning at lovbruddet har rammet personer som er særlig utsatt for lovbrudd. I Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 271 uttales det at vektere er eksempler på personer med et yrke som kan gjøre dem «særlig utsatt» for lovbrudd:

«Alternativet «særlig utsatt» tar spesielt sikte på personer som har et yrke eller en beskjeftigelse som kan gjøre dem særlig utsatt for lovbrudd, og hvor det er grunn til å gi dem en særlig strafferettslig beskyttelse. Ansatte i fengslene eller ved institusjoner som behandler personer med psykiske avvik, lærere ved visse skoler, ansatte ved offentlig tilgjengelig persontransport som for eksempel konduktører i NSB, drosjesjåfører, vektere og vakter er alle eksempler på dette.»

For ordens skyld presiseres det at straffeloven 2005 ikke er trådt i kraft.

Departementet går på det nåværende tidspunkt ikke inn for at vektere generelt skal gis noe særskilt strafferettslig vern, men man vil komme tilbake til spørsmålet om et særskilt vern for enkelte vektergrupper i den andre proposisjonen om ny straffelov spesiell del.