Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)

Til innholdsfortegnelse

3 Utviklingstrekk og internasjonale rammer

3.1 Innledning

Tvistemålsutvalget behandler løsning av sivile rettstvister i et norsk historisk perspektiv i utredningen del II kap. 2 (s. 118-26). Det gis et riss av prosessreglenes utvikling nedenfor i 3.2. Den institusjonelle utvikling er det ikke plass til å gi en bred omtale av her. I 3.3 gis en oversikt over den påvirkning som har skjedd og skjer fra andre lands sivilprosess, fra folkeretten og fra utviklingen i EU, særlig med bakgrunn i utredningen del II kap. 4 (s. 151-85).

3.2 Historisk oversikt over norsk sivilprosess

Det norske ættesamfunnet utviklet tidlig formelle prosessformer for behandling av tvister. Det var ikke noe prinsipielt skille mellom sivile saker og straffesaker. I motsetning til det romerske prosessystem var det norske systemet i stor grad partsstyrt. Sivile saker ble innledet ved at saksøkeren satte fram kravet for motparten, og bad saksøkte oppfylle («kvada»). Oppfylte ikke saksøkte, gikk saken over til behandling ved «skiladómr». Retten bestod av partsoppnevnte dommere. Kom ikke dommerne til enighet om resultatet, gikk saken videre til behandling ved såkalt veddemålsdom («vedjanar-dómr»). Ledet heller ikke det til løsning, ble saken ført for tinget. Den eldste tingordningen er lite kjent, men den er omtalt i landskapslovene som ble nedtegnet fra 1100-tallet og i andre kilder. Det antas å ha eksistert organiserte rettsområder i de forskjellige landsdeler. Rettsområdene var underlagt sitt særskilte lovregime og et allting hvor bøndene møtte personlig. Tingene behandlet rettslige, og i noen grad også politiske fellesanliggender. Omkring år 1000 var tingene blitt så store at personlig oppmøte ikke var praktisk mulig. Hvert ting sendte sine oppnevnte nemndemenn til det felles store ting, lagtinget. De representative lagting ble holdt én gang i året. Sakene ble avgjort av et utvalg av tingmennene («løgretta»).

Tingenes bistand til tvisteløsningen var å fastslå om partene hadde ført tilstrekkelig bevis for sin side av saken. Selve bevisføringen foregikk som regel utenfor tinget. Det var ikke tale om noen materiell bevisvurdering fra tingets side, men en rent formell vurdering av om bevis forelå. Bevismidlene som ble brukt, er andre enn de vi er vant til i dag. Tilstrekkelig bevis kunne nemlig utgjøres av tvekamp, gudsdom, ed og meded.

Ættesamfunnets organisering av rettergangen virket godt under de forholdsvis enkle og gjennomsiktige forhold der samfunnsmedlemmene kjente hverandre. De fleste kjente godt til de rettsforhold som kunne gi opphav til rettergang: eiendomsforhold, kjøp og salg og skadeserstatningssaker. Rettergangen hadde som hovedformål å erstatte selvtekt med et forutberegnelig og formelt oppgjørssystem.

Økt nasjonal og internasjonal handel og andre forhold medførte at samfunns- og rettsforholdene ble mer komplekse. Faktum og rettsregler var ikke lenger umiddelbart tilgjengelig. Prosessreglene måtte ta hensyn til denne utviklingen. Landskapslovene, og ikke minst Magnus Lagabøters lovgivning fra 1270-årene, viser en mer aktiv rolle for tingene. Tingene foretok i stadig sterkere grad en materiell prøving av saken. Lagmannsposisjonen gikk over fra å være et folkelig tillitsverv til å bli et kongelig embete med en stadig sterkere stilling. Loven hadde regler om avgjørelsen av meningsforskjell mellom lagmannen og lagretten. Lagmannens orskurd kunne ikke underkjennes av lagretten, men den kunne bringes inn for Kongen som øverste domsmyndighet. Ved Magnus Lagabøters bylover fra 1276 ble det opprettet egne bylagting. Visse saker - blant annet om testament, kirkelig eiendom og ågring - ble brakt under kirkelige domstoler fra midten av det 12. århundre. Det stod strid om omfanget av kirkelig jurisdiksjon i hele den katolske tid i Norge.

Tingordningen bestod etter at det norske kongedømmet opphørte, men Riksrådet under ledelse av erkebiskopen overtok som øverste domsmyndighet. Etter hvert vokste overlagtingene fram som en kollegial lagmannsrett. Sorenskriverembetene ble opprettet i 1591.

Innføringen av eneveldet i 1660 gjorde det nødvendig å revidere den domstolsstrukturen som hadde vokst fram. Ved Christian Vs Norske Lov av 1687 (NL) ble rettergangen lovfestet i større grad enn hva som hadde vært tilfellet så langt. Loven forutsatte at saksbehandlingen skulle baseres på muntlighet. Loven tillot imidlertid i vid utstrekning skriftlighet - også i form av framleggelse av skriftlig materiale som kunne legges til grunn for dommen. Skriftlighetselementet ble enda tydeligere ved at saken ved overprøving skulle legges fram nøyaktig slik den var blitt ført i underinstansen. Underretten måtte derfor i dommen gi et fullstendig referat av anførsler og bevis. I løpet av 1700-tallet ble skriftlig saksbehandling helt dominerende.

Overgangen til skriftlig saksbehandling medførte at dommerens stilling ble en annen. Norske Lov forutsatte aktiv saksstyring fra dommerens side. Dommeren var blant annet gitt myndighet til å avskjære bevis, jf. NL 1-5-7, og han skulle sørge for at saksbehandlingen skulle gjennomføres raskt, se NL 1-5-8. Ved at prosessen ble fullstendig gjennomsyret av skriftlighet, svant også dommerens mulighet for effektiv ledelse av prosessen. En rekke initiativ til å påskynde prosessen ble forsøkt i løpet av 1700-tallet, blant annet ved å motvirke adgangen til å gi utsettelser for rettidig prosesshandling. Prosessens sendrektighet viste seg imidlertid å være et problem som ikke lot seg løse ved slike spredte og spede forsøk på reform.

Norske Lov kodifiserte den sedvanerettslige utviklingen som hadde pågått siden høymiddelalderen med hensyn til bevislæren. Norske Lov 1-13 og 1-14 bygger således på det materielle bevissystem. I motsetning til det formelle bevissystem forutsettes retten etter det materielle system å foreta en selvstendig vurdering av bevisene. Vitnebeviset fikk en langt sterkere betydning, selv om loven stilte særskilte krav til de personer som skulle vitne, samt hvilken vekt vitnebeviset skulle tillegges (legal bevisteori). «Fullt bevis» forelå for eksempel vanligvis ikke før to vitner hadde avgitt vitneprov om bevistemaet. I praksis ble imidlertid de fleste vitnebevis som ble tilbudt, tillatt ført, og dommeren tilla vitnebeviset vekt selv om lovens forutsetninger ikke var til stede. Lovens regler om vitnehabilitet og antall vitner ble etter hvert bare veiledende. Prinsippet om fri bevisvurdering ble på denne måten utviklet på sedvanerettslig grunnlag. Prinsippet ble først gjennomført i lovgivningen innen straffeprosessen, jf. straffeprosessloven 1887 § 349. Den bestemmelsen er forbildet for tvistemålsloven § 183, som er forløperen for lovforslaget § 21-2 første ledd.

Sivilprosessens uheldige utvikling skapte et klart reformbehov. Selv om Grunnlovens ambisjon i § 94 om en alminnelig lovbok ikke ble gjennomført, ble det foretatt flere lovendringer. En viktig endring skjedde for eksempel i 1863, da det ble innført offentlig votering i Høyesterett, og det gjorde at også rettens begrunnelse ble offentlig. Allerede ved kongelig resolusjon 11. august 1831 ble det imidlertid tatt initiativ til å få utarbeidet et utkast til en alminnelig prosesslov som skulle omfatte så vel sivile saker som straffesaker. Arbeidet ble forsinket, og lovutkastet ble ikke lagt fram før i 1854. Lovutkastet ble ikke fulgt opp.

I 1853 ble det nedsatt en prosesslovkommisjon som skulle se på både sivil- og straffeprosessen. Kommisjonen begrenset seg likevel til å utrede straffeprosessen. Straffeprosessloven ble vedtatt 1. juli 1887. Loven bygget på muntlighetsprinsippet og prinsippet om fri bevisvurdering, og saksbehandlingen utgjorde en slående kontrast til den ineffektivitet sivilprosessen framviste. Stortinget pekte i 1885 på behovet for en gjennomgående reform av den sivile rettergangsordning, jf. Indst. O. nr. 31 (1885). Etter flere framstøt i samme retning ble Civilproceslovkommissionen nedsatt ved kongelig resolusjon 3. januar 1891. Kommisjonen fikk frie hender ved valget av prinsipper som skulle være styrende for reformen av den sivile rettergangsordningen. Den la fram forslag til domsstollov i 1902 og til tvistemålslov og tvangsfullbyrdelseslov i 1908.

Justisdepartementet fremmet forslag til domstollov og tvistemålslov ved Ot.prp. nr. 1 (1910). Departementet pekte i proposisjonen på de største svakhetene ved den dagjeldende prosessordning: For det første tok saksbehandlingen for lang tid. For det annet var en hovedmangel at prosessordningen ikke i tilstrekkelig grad bidro til «å bringe det sande saksforhold for dagen». Dette ble nærmere begrunnet i dommerens passive og tilbaketrukne rolle, måten partsframstillingene framkom på, og den skriftlige formen av vitneforklaringer. For det tredje var lovgivningen ufullstendig: Prosessordningen hvilte i atskillig utstrekning på sedvane, og det var ofte uklart hva som var gjeldende rett. Det ble også pekt på at reglene om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring var utilstrekkelige. Et femte ankepunkt var kostnadsnivået.

Domstolloven, tvistemålsloven og tvangsfullbyrdelsesloven ble vedtatt 13. august 1915. Tvistemålsloven ble satt i kraft ved en egen lov om rettergangsordningens ikrafttreden (lov 14. august 1918 nr. 4). Det skjedde for førsteinstansen først i 1927 av budsjettmessige årsaker, og for overinstansene 1. juli 1936. Det siste hadde blant annet sin bakgrunn i diskusjoner om Høyesteretts funksjon som ankedomstol og resulterte i en kompetanse til å prøve også bevisvurderingen uten umiddelbar bevisføring, kombinert med en silingsordning, jf. tvistemålsloven § 373 tredje ledd.

Som Tvistemålsutvalget framhever på side 124, var nøkkelord for prosessreformen større prosessenergi, saksbehandlingstiden skulle reduseres ved at sakene skulle behandles mer konsentrert, muntlighet skulle bedre mulighetene for dommerens saksstyring, og sammen med bevisumiddelbarhet ville man oppnå sikrere resultater.

I Norden lå loven nærmest opp til de danske regler om rettergangen i sivile saker. I forhold til europeisk sivilprosess har det vært vanlig å anta at tvistemålsloven er preget av østerriksk lovgivning, men den har tilfang også fra både tyske, franske og engelske rettergangsregler. Tvistemålsutvalget konkluderer (utredningen del II kap. 2.6.3, s. 126) med å plassere tvistemålsloven i en nordisk modell mellom det engelske og det kontinentaleuropeiske systemet.

Tvistemålsloven har blitt endret en rekke ganger, men aldri underkastet noen systematisk revisjon før nå. Av de prinsipielt viktigste endringer kan det særlig pekes på at loven i 1969 fikk et nytt kapittel 33 om overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep. I 1960 ble silingsordningen for anker til Høyesterett utvidet, jf. tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 4, som i sin tur ble endret ved lov 23. mai 1981 nr. 24. Bakgrunnen for endringen var å få en avlasting av Høyesterett slik at Høyesterett kunne konsentrere seg bedre om store og viktige prinsipielle saker. Endringen har hatt stor betydning for arbeidet i Høyesterett. Forliksrådets domskompetanse har vært utvidet flere ganger, senest i 1993 da beløpsgrensene for domskompetansen ble opphevet. Innføringen av forsøksordningen om rettsmekling ved enkelte tingretter og lagmannsretter er et vesentlig element som har kommet til de senere år, jf. tvistemålsloven § 99 a som ble gitt ved lov 6. september 1999 nr. 64, se også forskrift 13. desember 1996 nr. 1144 om forsøksordning med rettsmekling. Regler om forenklet rettergang i første instans ble innført i 1986, men har hatt liten praktisk betydning.

Endringer i sivilprosessen er til dels skjedd utenfor tvistemålsloven. Reformbehov i tilknytning til særskilte saksområder har tidvis ledet til prosessuelle særregler i vedkommende lovgivning. Adgangen til å sette rett i plenum i Høyesterett ble innført ved lov 25. juni 1926 nr. 2. Ved lov 26. juni 1992 nr. 86 ble en av de tre store prosesslovene vedtatt i 1915 - tvangsfullbyrdelsesloven - erstattet av en helt ny lov. Tvistemålsloven kapittel 32 om voldgift ble avløst av lov 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift på grunnlag av Tvistemålsutvalgets utredning NOU 2001: 33.

3.3 Påvirkning fra andre land og fra folkeretten og internasjonalt samarbeid

3.3.1 Påvirkning fra andre land

Reguleringen av prosessordningen i Magnus Lagabøters lands- og bylovgivning fra 1270-tallet, stod fast helt fram til Christian Vs Norske Lov fra 1687. Dansk-norsk sivilprosess ble før reformasjonen påvirket av den katolske kirkes kanoniske prosessordning, blant annet ved dens vekt på vitnebevis og formalitet. På den måten fikk trekk av romerrettens prosessregler, som dels var videreført i den kanoniske prosess, et visst innpass i den sekulære rettergang. Prosessens stadig større vektlegging av skriftlighet og formell saksbehandling skjedde imidlertid i stor grad ved prosessuell sedvanerettsdannelse påvirket av tysk prosess.

Ved arbeidet med sivilprosessreformen som ledet til vedtakelsen av tvistemålsloven, domstolloven og tvangsfullbyrdelsesloven i 1915, ble det foretatt grundige undersøkelser av hva som var verdt å hente av inspirasjon fra andre lands rettssystemer. Flere land hadde fra midten av 1800-tallet arbeidet med reformer innen den sivile rettspleie. Reform av sivilprosessen stod på dagsordenen i alle de nordiske land. En felles tysk sivilprosesslov ble vedtatt i 1877 (revidert i 1898), mens Østerrike fikk sin nye lov i 1898. I Civilproceslovkommissionens utkast med motiver (1908) vises det til at disse lovene - særlig den østerrikske - danner forbilde for kommisjonens forslag (s. 79). De tyske og østerrikske lover var i sin tur sterkt påvirket av fransk prosess. Frankrike hadde i mye større grad beholdt muntlighet og aktiv dommerstyring som reelle og grunnleggende prinsipper i sivilprosessen. Kommisjonen lot seg på noen punkter dessuten påvirke av engelsk prosess, som også bar preg av muntlighet.

Tvistemålsutvalget har særlig latt seg inspirere av reformen av engelsk sivilprosess som har vært i kraft siden 1999, se utredningen del II kap. 4.6.4 (s. 183-84). Den engelske reformen er motivert av å finne løsninger på problemer som er kjent også fra norsk sivilprosess. Virkemidlene er blant annet større vekt på utenrettslig konfliktløsning, stram saksstyring fra rettens side, gjennomføring av et proporsjonalitetsprinsipp, større grad av åpenhet i bevisføringen og saksbehandlingsregler som er avpasset sakens verdi. Engelsk prosess er fremdeles partsstyrt, men man har nå tatt et klart steg i retning av kontinental praksis med hensyn til rettens ansvar for aktiv saksstyring. Det illustreres godt av følgende uttalelse fra Lord Woolfs rapport som lå til grunn for det engelske lovforslaget:

«There should be a fundamental transfer in the responsibility for the management of civil litigation from litigants and their legal advisers to the courts» (Woolf Interim, kap. 4 avsnitt 2).

3.3.2 Lovgrunnlag og lovrevisjon i Norden

I Danmark, Finland og Sverige inngår reglene om sivil rettergang i en alminnelig rettergangslov som også omfatter straffesaker. Arbeid med revisjon av reglene for sivile saker skjer imidlertid vanligvis for seg.

I den danske retsplejeloven - som opprinnelig er fra 1916 - ble den siste større endring foretatt i 1997 med det hovedformål å påskynde saksbehandlingen. Det ble blant annet innført regler om særskilt forberedende møte til å planlegge sakens forløp, utvidet adgang til å avskjære påstander mv. som bringes inn på et sent stadium, sanksjoner mot innlevering av prosesskriv etter fristen og frister for domsavsigelse. Siden 1998 er en generell reform av den sivile rettspleie under utredning og gjennomføring. Retsplejerådet har foreløpig avgitt tre betenkninger: om instansordningen, byrettens sammensetning og alminnelige regler om saksbehandlingen i første instans (nr. 1401/2001), om offentlighet, særlig innsyn i rettsavgjørelser (nr. 1427/2003) og om tilgang til domstolene, særlig om økonomiske forhold som har betydning for borgernes tilgang til domstolene og om særlige prosessregler for inkassosaker og saker om små krav (nr. 1436/2004). Foreløpig er de to siste betenkningene i stor grad fulgt opp med lovendringer.

De finske reglene om sivil rettergang er inntatt i rättegångsbalken som skriver seg fra 1734. Den siste større revisjon fant sted i 1991 med økt vekt på muntlighet, umiddelbarhet og konsentrasjon. En revisjon i 2002 hadde til hovedformål å gi en mer fleksibel prosessordning for sivile saker, særlig når det gjelder å veksle mellom skriftlig og muntlig behandling. Behandlingen i annen instans (hovrätt) var i hovedsak skriftlig fram til en lovrevisjon i 1998, og det er siden lagt større vekt på fleksibel saksbehandling også her.

I Sverige finnes rettergangsreglene for sivile saker i rättegångsbalken fra 1942, som trådte i kraft i 1948. Den siste større revisjon av reglene for behandlingen i første instans (tingsrätt) skjedde i 1988, som gav retten større frihet til å velge mellom muntlig og skriftlig behandling og innførte andre regler for å motvirke forsinkelser i saksbehandlingen, blant annet en større adgang til å avskjære nye, sent framsatte påstandsgrunnlag og bevis. Senere er det også gjort reformer i saksbehandlingen for annen instans. Det er nylig sendt på lagrådsremiss et proposisjonsutkast med blant annet forslag til ytterligere oppmyking av kravet til muntlig behandling, bruk av videokonferanser og videoopptak av parts- og vitneforklaringer, sterkere understreking av partenes ansvar for framdrift i saksbehandlingen og en hovedregel om samtykke til anke over en dom avsagt i første instans.

3.3.3 Menneskerettslige og folkerettslige rammer. Internasjonalt samarbeid

I de senere tiår har norsk prosessrett i stigende grad blitt påvirket av folkerettslige regler. Disse reglene setter likeledes rammer for tvistelovreformen. Også pågående internasjonalt reformarbeid når det gjelder rettergang i sivile saker, kan ha betydning for vurderingen av hvilke regler som bør foreslås.

De aktuelle folkerettslige reglene faller i flere hovedgrupper.

Menneskerettskonvensjonene - særlig den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) setter grunnleggende krav til rettergangen i en rettsstat. Disse reglene har hatt størst innflytelse på straffeprosessen, men har også betydning for rettergangen i sivile saker. Tvistemålsutvalget har gjennomgått betydningen av EMK og SP generelt i utredningen del II kap. 4.3 og 4.4 (s. 156-80) og dessuten i tilknytning til de enkelte spørsmål hvor konvensjonenes krav gjør seg særlig gjeldende.

Ved menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 ble EMK og SP gjort gjeldende som norsk lov. Det samme gjelder FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (ØSK), og etter lovendring i 2003 også FNs internasjonale konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter. Etter menneskerettsloven § 3 skal bestemmelsene i de inkorporerte konvensjoner og protokoller ved motstrid gå foran andre bestemmelser i norsk lov. Det har som konsekvens at disse reglene vil supplere reglene i øvrig norsk prosesslovgivning og ved konflikt gå foran. En effektiv oppfyllelse av menneskerettslige forpliktelser tilsier imidlertid at den nye loven søkes utformet slik at den selv tilfredsstiller menneskerettskonvensjonenes krav.

Alle fire konvensjoner stiller krav til innholdet av norsk sivilprosess, men den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har en særlig betydning. Det skyldes blant annet at konvensjonens standarder er gjenstand for autonom og dynamisk fortolkning av Den europeiske menneskerettsdomstol med sete i Strasbourg. Det foreligger en rikholdig praksis om de konvensjonsartiklene som har særlig relevans for prosessen. Dette dreier seg i første rekke om artikkel 6, som knesetter grunnkravet til rettferdig rettergang («fair trial»). Retten til en rettferdig rettergang medfører et generelt krav til forsvarlig saksbehandling. Dette har en sentral side til de prosessuelle virkemidler som bør anvendes for å komme fram til materielt riktige resultater, for eksempel effektiv kontradiksjon. Artikkel 6 nr. 1 stiller seg imidlertid ikke i veien for at andre hensyn kan og må tas i betraktning. Bestemmelsen peker for eksempel selv på at rettergangen skal skje innen rimelig tid. Dette er klart nok en rettssikkerhetsgaranti, men indikerer også at effektivitets- og proporsjonalitetsbetraktninger nødvendigvis kommer inn, se utredningen del II kap. 3.5 (s. 131-33).

Artikkel 5 om frihetsberøvelse har betydning for sivilprosessens regler om overprøving av vedtak om administrativ frihetsberøvelse. Artikkel 13 fastsetter regler om retten til et effektivt nasjonalt rettsmiddel for den som med grunn kan hevde at konvensjonsrettighetene er krenket. Artikkel 8 om retten til privat- og familieliv kan sette enkelte skranker for bevisføringen og grenser for hvor lang saksbehandlingstiden kan være i familiesaker. Artikkel 10 om ytrings- og informasjonsfrihet har betydning for spørsmålet om offentlighet i rettspleien, derunder retten til dokumentinnsyn. Disse eksemplene viser at konvensjonen gir grunnleggende føringer for utformingen av ny tvistelov.

De overordnede reglene i EØS-avtalen kan medføre at norsk sivilprosess må ta særlige hensyn dersom tvistegjenstanden faller innenfor EØS. Tvistemålsutvalget redegjør for det i utredningen del II kap. 4.2 (s. 151-55). Dette var også bakgrunnen for endringene av reglene om sikkerhetsstillelse i tvistemålsloven § 182 første ledd, jf. Ot.prp. nr. 63 (2000-2001). EØS-avtalen omfatter for øvrig ikke samarbeid om den sivile rettspleie. Regelverk på dette området utviklet innen EU får derfor ikke direkte relevans for Norges del. Indirekte kan imidlertid reglene få betydning for norsk sivilprosess, ved at man på norsk side kan være interessert i å gjennomføre lignende regler, eller ved at de prosessuelle bestemmelsene henger nær sammen med materielle regler som faller inn under EØS-avtalens område. Et eksempel på det siste er gjennomføringen av direktivet om forsinket betaling i forretningsforhold, jf. Ot.prp. nr. 3 (2003-2004).

Innen EU er det tatt en rekke initiativ som har til formål å harmonisere medlemsstatenes sivilprosess. Bakgrunnen for det er at forskjeller i de prosessuelle regelverk kan medføre problemer for den enkelte for å hevde sin (unionsbaserte) rett i en annen medlemsstat og derved hindre framveksten av et rettssikkert og effektivt indre marked. Det sivilrettslige samarbeidet var tidligere underlagt den såkalte «søyle tre» i EU-samarbeidet, men ble ved Amsterdam-traktaten 2. oktober 1997 (i kraft 1. mai 1999) innlemmet i «søyle én». Dette innebærer at regelutviklingen også på dette området kan skje med basis i flertallsvedtak, jf. EF-traktaten artikkel 65 jf. artikkel 251. Dette føres videre i EUs forfatningstraktat (Roma, 2004), jf. særlig artikkel III-170. Et ferskt eksempel er forordning 805/2004/EF om innføring av et europeisk tvangsfullbyrdelsesdokument for ubestridte krav. Tvistemålsutvalget behandler en rekke aktuelle EU-initiativ i utredningen del II kap. 4.2 (s. 151-55), se nå mer utførlig det danske Retsplejerådets utredning Reform av den civile retspleje III Adgang til domstolene (Betænkning nr. 1436) kapittel 3 (s. 69-104).

Andre internasjonale konvensjoner har på sine områder betydning for norske regler om rettergangen i sivile saker. En gruppe konvensjoner tar sikte på tvister som på en eller annen måte har tilknytning til flere stater. Det oppstår særlig spørsmål om hvor saken kan eller skal reises, og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommen i en annen stat. Menneskerettskonvensjonene skal samtidig sikre at rettergangen uansett stat oppfyller visse minimumskrav. Den viktigste konvensjonen i denne gruppen er nå Luganokonvensjonen inngått mellom EFTA-landene (med unntak for Liechtenstein) og EU-landene 16. september 1988. Den bygger på tilsvarende regler for de fleste av EUs medlemsstater (nå gitt som forordning 44/2001/EF). Konvensjonen gjelder som norsk lov, jf. lov 8. januar 1993 nr. 21. Luganokonvensjonen er en såkalt dobbelt konvensjon: Den regulerer domstolenes internasjonale kompetanse og gir regler om anerkjennelse og fullbyrdelse av fremmede dommer. Konvensjonen er omtalt i 12.5. Den har gjort at de særskilte reglene om anerkjennelse og fullbyrdelse av nordiske dommer (lov 10. juni 1977 nr. 71 og konvensjon 16. mars 1932) og en tilsvarende konvensjon med Storbritannia (12. juni 1961) har mistet mye av sin praktiske betydning.

Enkelte konvensjoner stiller krav til rettergangen på sine områder, typisk for å fremme håndheving av rettigheter som konvensjonen gir. WTO-avtalens bestemmelser om immaterielle rettigheter er et eksempel på dette, jf. Ot.prp. nr. 33 (2003-2004) om endringer i tvistemålslovens regler om bevisopptak.

Europarådet har - på bakgrunn av EMK og de nye medlemsstatene i Sentral- og Østeuropa - i de senere år økt sin aktivitet for å styrke rettsstaten og fremme god rettspleie i medlemsstatene. Innenfor rammen av det vanlige sivilrettslige samarbeidet har Europarådets ministerkomité vedtatt forskjellige rekommandasjoner om sivil rettergang. Siden 2002 har Den europeiske kommisjon for effektivitet i rettspleien (CEPEJ - Commission européenne pour l'efficacité de la justice), et organ under ministerkomitéen, arbeidet med særlig henblikk på å utvikle kriterier for og sammenlignbare data om rettspleiens kvalitet i medlemsstatene og gi råd til medlemsstater som ønsker det. Norge deltar aktivt i dette arbeidet gjennom Justisdepartementet/ Domstoladministrasjonen.

Alt i alt later det til å være et betydelig sammenfall i tankegangen i forskjellige europeiske land om utviklingen av rettergangsregler i sivile saker. Departementet understreker at Tvistemålsutvalgets tilnærming føyer seg godt inn i dette. Den nye loven kan derfor også tjene som en modell som kan være av interesse i diskusjonen om rettergangsregler i sivile saker i andre land, særlig i Europa.

Til toppen
Til dokumentets forside