Neste kapittel

Forrige kapittel

5 Lovforslagets innhold

5.1 Endringer i forhold til dagens midlertidige lov av 1990

Lovforslaget inneholder få materielle endringer i forhold til gjeldende lov. De viktigste endringene i forslaget er at lovens virkeområde foreslås utvidet til også å omfatte marine viltlevende bestander og sjøpattedyr, og at det innføres presiserte hjemler for internkontroll og regionalisering. Dessuten foreslås det å gi hjemmel for å vurdere smittehygieniske forhold ved plassering av slakterier og tilvirkningsanlegg for akvatiske dyr. Forvaltningen av viltlevende marine bestander i forhold til denne loven tenkes tillagt fiskerimyndighetene. Det foreslås også egen hjemmel til å ilegge gebyr for søknadsbehandling og annet arbeid som pålegges det offentlige etter loven.

Lovforslaget inneholder en vesentlig strukturell endring ved at man har gått bort fra den generelle fullmaktsbestemmelsen i § 8 i dagens lov, til å ta de enkelte forhold som ønskes regulert inn i egne paragrafer. Loven skal imidlertid fortsatt ha de hjemler som den eksisterende loven har. I tilfeller der det er påvist sykdom, eller det er mistanke om sykdom er det foreslått å opprettholde de generelle fullmakter som gis i dagens lov. Dette fordi det er umulig å forutsi hvilke tiltak som kan være nødvendige da disse endres med tid og sted, alt etter hvilket smittestoff og i hvilket miljø det dreier seg om.

Når de fleste lovparagrafene gir forskriftshjemler, er det også gitt at det med hjemmel i disse forskriftene kan fattes de enkeltvedtak som er nødvendige for å oppfylle forskriftens formål. Forskriftene kan således regulere og forby aktiviteter enten med direkte bestemmelser i forskriften eller i form av vedtak fattet med hjemmel i den.

5.2 Hovedtrekk i lovforslaget

Loven er delt inn i 5 kapitler, der det første kapitlet inneholder innledende bestemmelser slik som formål, virkeområde og definisjoner. Formålet angir forebygging, bekjempelse og utrydding av smittsomme sykdommer hos fisk og andre akvatiske dyr. Virkeområdet omfatter alle akvatiske dyr, samt deres kjønnsprodukter, hvile og forplantningsstadier. Som akvatiske dyr regnes også sjøpattedyr. Loven gjelder kun for smittsomme sykdommer der annet ikke er sagt. Videre er enkelte paragrafer begrenset til utelukkende å gjelde særskilte listeførte sykdommer. Lovens geografiske virkeområde avgrenses til å gjelde på fastlandet og i farvann under norsk jurisdiksjon. Kongen kan bestemme at loven også skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.

I det andre kapitlet er de allmenne plikter samlet. Dette er plikter som for eksempel aktsomhetsplikt slik at det ikke oppstår fare for sykdomsspredning, meldeplikt ved mistanke, eller påvisning av smittsom sykdom, samt plikt til å la tilsynsmyndighet få adgang til sted eller anlegg der det er akvatiske dyr. Tilsynsmyndigheten skal også ha anledning til ta de nødvendige prøver, og få seg forelagt de opplysninger av helse- eller sykdomsmessig karakter som er nødvendig for at lovens formål skal kunne oppfylles.

I det tredje kapitlet er de forebyggende tiltakene samlet, reguleringer som gjelder for all aktivitet, uavhengig av helsemessig status. Godkjenning av lokaliteter, regionalisering, internkontroll og innførsels- og utførselskontroll, samt hygieniske og helsemessige reguleringer av forebyggende art. Videre er transport av levende og døde akvatiske dyr m.v., slakting og behandling av avfall også lagt til dette kapitlet.

Det fjerde kapitlet inneholder de tiltak som ansees nødvendige for å kunne begrense og utrydde sykdom når det er påvist, eller det er mistanke om sykdom. De fleste av tiltakene i dette kapitlet er begrenset til å gjelde for særskilte listeførte sykdommer. Tiltak etter dette kapitlet omfatter for eksempel omsetningsforbud, mulighet for å pålegge restriksjoner på driften, innskjerpede hygienekrav, pålegg om utslakting og sanering, sanitetsslakting m.v. I kampen for å utrydde alvorlige smittsomme sykdommer, som for eksempel ILA, vil det ved påvisning av sykdom også være aktuelt med opprettelse av spesielle tiltakssoner. Innenfor en tiltakssone vil det legges særlig vekt på rask utslakting, skjerpede krav til smittehygienisk slakte- og avfallsbehandling, brakklegging, intensivert helseovervåking, epidemiologisk kartlegging og eventuelt andre tiltak for å forhindre spredning av sykdom. Rundt en tiltakssone etableres i tillegg en observasjonssone med intensivert helseovervåking for å raskest mulig avdekke eventuelle nye tilfeller av sykdommen.

Det femte og siste kapitlet inneholder administrative bestemmelser som tvangstiltak, innkreving ved Statens innkrevingssentral, tvangsmulkt og straff. Kapitlet inneholder også bestemmelser om delegering, der delegasjonsadgangen gir hjemmel til det ansvarlige departement for å delegere myndighet også til andre departementers underliggende organer. Likeledes tas det inn bestemmelse om saksbehandlingsgebyr. Siste paragraf i kapitlet fastslår lovens ikrafttredelsestidspunkt og gyldighet av forskrifter og vedtak gitt med hjemmel i tidligere lover.

Særlig om sykdomsbekjempelse i viltlevende bestander

Tiltak som tar sikte på å forebygge, begrense eller utrydde sykdom i oppdrettsnæringen vil være av stor betydning for å opprettholde en god helsesituasjon hos viltlevende bestander. Selv om alle smittestoff har sine opprinnelige reservoar i viltlevende bestander, er det likevel i tette bestander, som eksempelvis i oppdrettsanlegg, at den vesentligste oppformering av smittestoffene som regel skjer. Oppdrettsanlegg med syk fisk representerer således en betydelig smitterisiko for viltlevende bestander. Lovens bestemmelser om sykdomsbekjempelse i oppdrett er derfor av stor betydning for helsesituasjonen i viltlevende bestander.

Loven gir imidlertid klare hjemler til å iverksette tiltak som retter seg direkte mot viltlevende bestander, blant annet:

regulering av utsetting av fisk i vassdrag, med blant annet krav til helse- og opprinnelsesattest og strenge hygienekrav til kultiveringsanlegg
generelt forbud mot flytting av fisk mellom vassdrag
restriksjoner på bruk og flytting av gjenstander og utstyr i og mellom vassdrag

Dette er i det vesentligste forebyggende tiltak. I tillegg gir loven hjemmel til å iverksette tiltak av direkte bekjempende art. Som det mest kjente kan nevnes rotenonbehandling av vassdrag, der man fjerner all fisk i vassdraget for en periode, for dermed også å få fjernet parasitten Gyrodactylus salaris.

5.3 Viktige nye bestemmelser

5.3.1 Hjemmel til å kunne innføre regionalisering

Regionalisering innebærer en inndeling av landet i epidemiologiske områder med begrensninger på forflytning av biologisk materiale mellom de ulike områdene. Flytting av biologisk materiale over lengre distanser er erfaringsmessig en av de største risikofaktorer for overføring av smitte og sykdom til nye områder. Innføring av regionalisering vil kunne ha en vesentlig forebyggende effekt på spredning av eventuelle «nye» sykdommer. Det er viktig å understreke at en alltid vil være på etterskudd når det gjelder å oppdage og diagnostisere «nye» sykdommer. Intensiv overvåking kan aldri alene hindre utbredelse og spredning av slike sykdommer.

I høringsutkastet fremmet Landbruksdepartementet forslag om å ta inn hjemmel for regionalisering av både kyst og innlandsområder. Dette vil imidlertid være av stor betydning både for akvakulturnæringen og for viltlevende bestander at hjemmelen tas inn allerede nå. Innføring av regionalisering vil også lette tilpasningen til EUs regelverk på området, og gi større frihet ved eksport av oppdrettsfisk, spesielt til EU.

Norske fiskeoppdretteres forening gikk som eneste høringsinstans imot å ta inn hjemmel til å innføre regionalisering på dette tidspunkt. De henviser i sin høringsuttalelse til sitt årsmøtevedtak fra -95 der de gikk i mot regionalisering. De er skeptiske til ordningen, men innser likevel at det i spesielle situasjoner kan være et redskap for å hindre sykdomsspredning og for å sikre markedsadgang. De er av den oppfatning at forarbeidet er mangelfullt, og at det er uforsvarlig å ta stilling til etablering av lovhjemmel på dette grunnlaget. NFF anfører videre at det, med bakgrunn i de store strukturmessige og driftsmessige endringer oppdrettsnæringen har gjennomgått, må foretas en omfattende utredning av de administrative og økonomiske konsekvensene av en eventuell regionalisering også før selve hjemmelen tas inn i loven.

Alle øvrige høringskommentarer vedrørende regionalisering har vært udelt positive.

Som det fremgår av lovutkastet og kommentarene har Landbruksdepartementet likevel valgt å beholde hjemmelen. Når dette gjøres også for oppdrettsnæringen langs kysten er det fordi et slikt tiltak vil kreve at det må gjennomføres ytterligere en konsekvensutredning i nært samarbeid med alle berørte parter før man eventuelt velger å benytte hjemmelen. Det er også ønskelig at hjemmelen for regionalisering tas inn i loven allerede nå, slik at man har hjemmel for å iverksette tiltakene på de områder der de praktiske konsekvensene vil være minst, for eksempel i innlandet. Det forutsettes likevel at gjennomføring av regionalisering forelegges Stortinget før eventuell iverksetting. I og med at regionalisering også er et næringspolitisk spørsmål, har det vært forutsetningen at en regionaliseringsparagraf parallelt også blir innført i oppdrettsloven. Det vil imidlertid være naturlig å vente med dette til nevnte konsekvensutredning er gjennomført.

Myndighet til selve innføringen av regionalisering foreslås lagt til Kongen. Forvaltningsansvaret for innføring av regionalisering av innlandet tenkes lagt til Landbruksdepartementet, forvaltningsansvaret for innføring av regionalisering av oppdrettsnæringen langs kysten tenkes lagt til Fiskeridepartementet. Myndighet til å regulere forflytning mellom de ulike regionene av akvatiske dyr, gjenstander og produkter som kan medføre smitte, delegeres til Landbruksdepartementet både for innlandet og for kysten.

Med regioner menes i denne sammenhengen geografiske områder som er mest mulig adskilt fra hverandre hovedsakelig ut fra topografiske og oceanografiske forhold, slik at sannsynligheten for passiv smitteoverføring blir minst mulig. For de klassiske bakterielle sykdommene, som for eksempel furunkulose og kaldtvannsvibriose, hvor den generelle utbredelsen og muligheten for passiv smitte er stor, vil regionaliseringsprinsippet ha begrenset forebyggende effekt. Ukontrollerbare populasjoner i form av viltlevende fisk og rømt oppdrettsfisk vil også bidra til å redusere effekten av en regionalisering. Når det gjelder sykdommer som ILA er bildet derimot motsatt. Epidemiologiske studier har vist at den vesentligste delen av spredningsrisikoen er knyttet til menneskestyrt forflytning av fisk og fiskemateriale. For slike sykdommer er det åpenbart at regionalisering vil ha en betydelig forebyggende effekt.

ILA er en virusbetinget sykdom, og det er innenfor denne sykdomskategorien vi i fremtiden kan vente størst risiko for at det vil oppstå nye sykdomsproblemer, både fra hittil ukjente agens, og fra allerede kjente virus (som IHN og VHS) som forekommer i Europa. Både når det gjelder epidemiologi, diagnostikk og bekjempelsesaspekter, kan ILA på mange måter fungere som en modellsykdom på hvordan «nye» sykdommer vil kunne arte seg i våre fiskepopulasjoner. Det gikk eksempelvis flere år fra det første utbruddet av ILA, til man hadde tilstrekkelig kunnskap om sykdommen til å sette inn effektive tiltak mot ytterligere spredning. I denne perioden ble smitten spredt langs nesten hele kysten på bakgrunn av den omfattende transporten over store avstander med både smolt og slaktefisk. På bakgrunn av dette vil regionalisering også ha en vesentlig forebyggende effekt på spredning av eventuelle «nye» sykdommer.

Regionalisering kan gjennomføres på grunnlag av to alternative prinsipper:

1. Regionalisering på grunnlag av spesifikke smittsomme sykdommer

Dette er det samme prinsippet som benyttes av EU. For Norges vedkommende er det aktuelt å ta utgangspunkt i historikk og forekomst av ILA. I første omgang har Norge allerede fått godkjent området fra svenskegrensen til Jærens rev som fri for ILA på historisk grunnlag. Øvrige regioner i Norge vil ikke kunne erklæres fri før det er gjennomført et dokumentasjons- og prøvetakingsprogram over fire år. Forutsatt at ILA ikke påvises i den enkelte region i løpet av denne perioden, kan det da søkes om fristatus for den aktuelle region.

2. Regionalisering på generelt grunnlag

En regionalisering på generelt grunnlag innebærer en inndeling i regioner uavhengig av status med hensyn på listeførte sykdommer. Restriksjoner på forflytning av materiale mellom regioner vil da gjelde uavhengig av sykdomsstatus i den enkelte region. Denne formen for regionalisering vil i større grad ta hensyn til det faktum at enhver forflytning av biologisk materiale innebærer en risiko for spredning av sykdomssmitte. Den forebyggende effekten vil være langt bedre ved en generell regionalisering enn en regionalisering som gjennomføres på bakgrunn av spesifikke sykdommer. Dette gjelder særlig ved introduksjon av «nye» sykdommer i næringen. En generell regionalisering må planlegges slik at de strukturelle og økonomiske konsekvenser for næringen blir minst mulig.

5.3.2 Innføring av internkontroll for akvakulturanlegg

Både i Norge og internasjonalt legges stadig større vekt på internkontrollprinsippet. Internkontrollprinsippet innebærer at virksomhetene skal ha egne systemer, rutiner og ansvar for å følge opp myndighetenes pålegg og krav. En innføring av internkontroll i henhold til fiskesykdomsloven vil fremme det sykdomsforebyggende arbeid i virksomhetens egen driftsplanlegging. Internkontroll vil også være hensiktsmessig i forhold til tilsynsoppgaver knyttet til fiskesykdomsloven. En planlegging basert på internkontroll vil for den enkelte oppdretter også være et praktisk verktøy ut fra en bedriftsøkonomisk synsvinkel.

Veterinærmyndighetene har igangsatt et prosjekt i enkelte regioner for å utprøve internkontroll som system etter fiskesykdomsloven. Det er også nedsatt et arbeidsutvalg med representanter fra fiskeri-, veterinær- og miljøvernmyndigheter som blant annet skal vurdere og legge frem forslag til samordning og koordinering mellom forvaltningsgrenene i forbindelse med innføring av internkontroll. På bakgrunn av utvalgets innstilling vil et samordnet opplegg for internkontroll etter oppdrettsloven, forurensingsloven og fiskesykdomsloven kunne iverksettes relativt raskt. Det må legges opp til at tilsynet samordnes så langt dette er praktisk og økonomisk hensiktsmessig. Forskrift om internkontroll for miljø og sikkerhet er blant annet hjemlet i forurensningsloven og derigjennom gjelder allerede krav om internkontroll for oppdrettsnæringen. Fiskeridepartementet vil presisere hjemmelen i oppdrettsloven ved første anledning, på samme måte som hjemmelen nå også foreslås presisert i fiskesykdomsloven. Tilsynsordningene fra det offentliges side blir dermed hovedsakelig en systemrevisjon. Det er essensielt at denne systemrevisjonen samordnes også med øvrige forvaltningsorganer, slik at tilsynet i stor grad utføres av de offentlige tjenestemenn som til en hver tid er ute på anleggene. Fylkesveterinær, distriktsveterinær, fiskerisjef, kontrollverket og miljøvernavdelingen i fylket har alle tilsynsoppgaver i oppdrettsanlegg og andre akvakulturrelaterte virksomheter. Disse vil da kunne føre tilsyn med flere forhold, uavhengig av hvilket lovverk bestemmelsene er nedfelt i. I et slikt samordnet tilsyn er det viktig at det er etablert rapporteringsrutiner slik at de enkelte myndigheter får melding om forhold som vedrører deres forvaltningsområde.

I mange bedrifter arbeides det nå aktivt med kvalitetssikringssystemer, først og fremst for å sikre seg et konkurransefortrinn. For en bedrift som arbeider med kvalitetssikring vil det være nærliggende å lage et felles system som også omfatter myndighetenes krav. Dette innebærer at kravet fra markedet om kvalitetssikring også gir et godt grunnlag for innføring av internkontroll.

5.3.3 Plassering av slakteri og tilvirkningsanlegg

Et av tiltakene som har vært gjennomført for å forebygge spredning av sykdom i oppdrettssammenheng, har vært en smittemessig vurdering av oppdrettsanleggs plassering i forhold til annen akvakulturrelatert virksomhet og til viktige områder for viltlevende bestander. Senere har dette også blitt gjort for avfallsbehandlingsanlegg, avfallskomposteringsanlegg og destruksjonsanlegg, blant annet som et ledd i implementering av R.dir. 90/667/EØF.

Frem til i dag har en ikke hatt tilsvarende bestemmelser om slakteriers og tilvirkningsanleggs plassering selv om det er vitenskapelig vist at nettopp slakterier og tilvirkningsanlegg utgjør en stor risiko for spredning av smittsomme sykdommer. På den annen side blir det ikke gitt tillatelse til nye oppdrettslokaliteter i sjø som ligger innenfor en sirkel på 3 - 5 km fra et slakteri. Allerede etablerte oppdrettslokaliteter i sjø har derimot for dårlig beskyttelse mot nyetableringer og utvidelser av slakterier eller tilvirkningsanlegg.

Ved fremtidige etableringer av denne type virksomheter må imidlertid anlegg i sjø få rettigheter som gir sikkerhet mot at de ikke får nye slakterier eller tilvirkningsanlegg i nærområdet. Dette vil i betydelig grad redusere faren for passiv smitteoverføring fra slakteri eller tilvirkningsvirksomhet til oppdrettsanlegg. Tekniske og driftsmessige tiltak vil bidra til å redusere slik fare, men ikke nok til å erstatte en smittehygienisk vurdering av anleggenes plassering.

Det tas derfor nå inn hjemmel i loven for kunne gi bestemmelser om slakteriers og tilvirkningsanleggs smittehygieniske plassering. Det tas videre sikte på å utferdige forskrifter som gir kriterier for plassering av slakterier og tilvirkningsanlegg. Et vesentlig kriterium vil være avstanden fra slakteriet eller tilvirkningsanlegget til nærmeste akvakulturanlegg eller område for viktige viltlevende bestander.

Miljøverndepartementet hadde i høringsrunden følgende merknad: «I lovutkastet er det gitt hjemmel til å gi forskrifter som gir kriterier for plassering av slakterier og tilvirkningsanlegg. Vi kan imidlertid ikke se at det er anført sykdomsfaglige begrunnelser for at ikke etablering av slakterier og tilvirkningsanlegg skal underlegges den samme enkeltsaksbehandling som etablering av oppdrettsanlegg. Tvert imot anføres det i høringsnotatet at det er «vitenskapelig vist at nettopp slakterier og tilvirkningsanlegg utgjør den største risikoen for spredning av flere av de alvorligste sykdommene». Miljøverndepartementet anser derfor at lovteksten bør endres, slik at plassering av slakterier og tilvirkningsanlegg må ha tillatelse etter fiskesykdomsloven på lik linje med etablering av oppdrettsanlegg.»

Landbruksdepartementet legger imidlertid til grunn at den foreslåtte lovtekst gir hjemmel til å gi forskrifter som vil kunne regulere slakteriers og tilvirkningsanleggs plassering, på en hensiktsmessig måte. Dette fordi de vurderinger som vil måtte gjøres etter den omtalte hjemmel for plassering av slakterier og tilvirkningsanlegg, vil være naturlig å se i sammenheng med de vurderinger som gjøres ved godkjenning av slike anlegg etter dagens regelverk. Deler av dette regelverket vil kunne videreutvikles til også å omfatte de sykdomsfaglige vurderinger som må gjøres i forhold til plassering av slakterier og tilvirkningsanlegg.

5.4 Forvaltningen av ny fiskesykdomslov

Forvaltningsmodellen etter nåværende lov vil i hovedsak opprettholdes. Det vil i praksis si at Landbruksdepartementet har forvaltningsmyndigheten, eventuelt med delegasjon til Statens dyrehelsetilsyn med fylkes- og distriktsveterinærer, der ikke annet er omtalt.

Flere områder er også i dag delegert på skrå fra Landbruksdepartementet til Fiskeridirektoratet. Disse delegasjonene vil bli opprettholdt. Dette er innen områder som teknisk godkjenning av transportenheter, slakterier og tilvirkningsanlegg, drift av slakterier og tilvirkningsanlegg ved slakting og tilvirkning av frisk fisk, samt regulering av stengsetting/langtidslagring av fisk der dette representerer risiko for sykdomsutbrudd eller sykdomsspredning.

Det anses videre som ønskelig at den smittehygieniske vurderingen i forbindelse med plassering og utvidelse av slakterier og tilvirkningsanlegg i størst mulig grad samordnes med Fiskeridirektoratets godkjenning av slakterier og tilvirkningsanlegg etter kvalitetsforskriften, og med den godkjenningsprosess som gjennomføres av kommunen etter plan- og bygningsloven. Statens dyrehelsetilsyn ved fylkesveterinæren vil også være sentrale i forhold til den smittehygieniske vurderingen som må gjøres i forhold til slik plassering.

Forebygging og bekjempelse av sykdom hos viltlevende marine arter, herunder sjøpattedyr, tillegges Fiskeridepartementet.

Statens dyrehelsetilsyn og flere andre instanser har i høringsprosessen påpekt at det er faglig og prinsipielt galt å legge forvaltningsansvaret for forebygging og bekjempelse av sykdom hos viltlevende marine arter, herunder sjøpattedyr til Fiskeridepartementet. Landbruksdepartementet har i forståelse med Fiskeridepartementet, valgt å ikke ta hensyn til dette.

Dagens praksis med stor grad av delegering av forvaltningsmyndighet og tilsynsoppgaver til egne og andre departementers underliggende organer bør videreføres, slik at kompetanse og ressurser utnyttes optimalt, forvaltningen sett under ett. Det forutsettes et nært samarbeid mellom departementer og deres utøvende organer på alle plan, for:

gjensidig bruk av fagkompetanse, for eksempel ved innhenting av faglige råd på kryss av etablerte forvaltningslinjer
et samarbeid ved regelverksutvikling, herunder med utgivelse av fellesforskrifter, blant annet med tanke på drift og internkontroll
delegering av vedtakskompetanse både vertikalt og på skrå til andre departementers underliggende organer i tråd med hva som er dagens praksis
samordning av kontroll- og tilsynsarbeid der dette faglig og ressursmessig synes fornuftig
koordinering av virksomhetsplaner

Av spesifikke områder som egner seg særlig for samordning kan nevnes:

godkjenning av transportenheter
godkjenning av slakteri og tilvirkningsanlegg
inspeksjon og systemrevisjon i forbindelse med internkontroll

Departementene har over tid utviklet nære samarbeidsformer. Dette søkes nå formalisert noe mer i form av etableringen av et samordningsorgan, jfr. omtale i St.meld. nr. 48, side 53:

«Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet legger opp til en mer samordnet ressursinnsats når det gjelder helsearbeidet i havbruksnæringen. Det vil bli etablert et samordningsorgan under Fiskeridepartementets ledelse. Organet skal samordne og koordinere havbruksrelaterte spørsmål vedrørende fiskehelse. Det legges opp til utarbeidelse av felles forskrifter i medhold av oppdrettsloven og fiskesykdomsloven vedrørende sykdomsforebyggende tiltak og driftsmessige forhold i oppdrettsnæringen. Dette vil forenkle og effektivisere behandlingsprosedyrer og beslutningsnivå.»

På direktoratnivå er situasjonen litt spesiell, da Statens dyrehelsetilsyn er et relativt nyopprettet organ med direktoratfunksjon. Statens dyrehelsetilsyn ivaretar en del av de veterinærfaglige oppgaver som tidligere lå i Landbruksdepartementet. Det er derfor naturlig at Statens dyrehelsetilsyn går inn i det nære samarbeidet som Landbruksdepartementet hadde med Fiskeridirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning og Statens forurensningstilsyn.

Den regionale forvaltningen har allerede etablert en god samarbeidsmodell gjennom «helse- og miljøgruppene». En videre utvikling av dette samarbeidet må tilstrebes, også i forhold utover konsesjonsbehandling, som til eksempel kontroll og tilsyn m.v. Dette samarbeidet bør forankres i felles instrukser eller andre former for bindende overenskomster.

Den lokale forvaltningen må knyttes nær opp til kommunenes planarbeid, ved at de lokale representanter for fiskeri-, dyrehelse- og miljøforvaltning deltar aktivt som premissleverandører og rådgivere under for eksempel behandling av kystsoneplaner. Det må oppfordres til etablering av lokale samarbeidsfora, analogt til de regionale «helse- og miljøgruppene».

I sin høringsuttalelse har Miljøverndepartementet, på bakgrunn i sitt forvaltningsansvar for lakse- og innlandsfisk og den nære sammenhengen mellom sykdom i oppdrett og i viltlevende bestander, uttalt at de ser det som nødvendig at de også trekkes inn i samordningsarbeidet på en hensiktsmessig måte. Miljøverndepartementet er ellers enig i at saksbehandlingen kan effektiviseres gjennom fellesforskrifter etter fiskesykdomsloven og oppdrettsloven, men peker på at også forhold som reguleres etter forurensningsloven bør vurderes i denne sammenheng. Forøvrig gir de sin tilslutning til at samarbeidet på regionalt nivå bør videreutvikles, og at felles instrukser og retningslinjer kan være en hensiktsmessig måte å oppnå dette på.

Landbruksdepartementet legger til grunn at Miljøverndepartementet trekkes inn i samordningsarbeidet på en hensiktsmessig måte, ved drøfting av saker som vedgår deres saksfelt. Som ledd i departementenes videre arbeid med å effektivisere saksbehandlingen i oppdrettssaker kan det være hensiktsmessig å videreutvikle bruk av fellesforskrifter til også å omfatte forhold som vedgår Miljøverndepartementets saksfelt.

5.5 Spørsmål som har vært drøftet

Overføring av vann mellom vassdrag, vannkraftutbygginger.

Overføring av vann skjer i ulikt øyemed, og behandles dels etter vassdragsloven, dels etter vassdragsreguleringsloven. Overføringer av vann mellom vassdrag innebærer en potensiell risiko for overføring av smittestoff mellom vassdrag. Det er derfor viktig at kompetent myndighet, dvs Statens dyrehelsetilsyn, trekkes inn i slike saker, og at smittehensyn kan tillegges vekt ved avgjørelsen av om slike overføringer skal tillates. Statens dyrehelsetilsyn er pr. i dag ikke høringsinstans i slike saker.

Landbruksdepartementet har under lovarbeidet tatt opp dette spørsmålet med Nærings- og Energidepartementet. Problemet søkes nå løst ved at Statens dyrehelsetilsyn blir formell høringsinstans når Olje- og energidepartementet behandler slike saker etter vassdragsloven og vassdragsreguleringsloven. Dette vil føre til at sykdomsmessige forhold vurderes og tillegges vekt ved behandling av søknader om tillatelse til overføring av vann mellom vassdrag.

Når det er påvist eller mistanke om alvorlig smittsom sykdom i vassdrag vil imidlertid tiltak etter kapittel 4 i denne lov kunne gjøres gjeldende.