17 Vedtak som avgjerdsform i jordskifteretten. Reglar om bruksområde, sakshandsaming, grunngjeving, melding til partane og rettsmiddel

17.1 Avgjerdsformer i saker for jordskifteretten

17.1.1 Gjeldande rett

I tvistemålslova § 137 er rettens avgjerder delt inn i to definerte kategoriar: Dommar og orskurder. Ei avgjerd som ikkje er dom eller orskurd, er ei formlaus avgjerd, slik at ein kan seie at det finst tre ulike avgjerdstyper etter tvistemålslova. Tvml. § 144 stiller opp reglar for kva ein dom skal innehalde når det gjeld mellom anna grunngjeving, og § 164 seier at orskurder skal vere grunngjevne. For formlause avgjerder er det ikkje noko krav til grunngjeving, og det er heller ingen andre tvingande reglar. Det skal gjevast melding til parten «paa den maate, som finnes hensiktsmessig», og dei kan gjerast om etter § 165 siste ledd og påkjærast etter § 396. Etter som dei ordinære domstolar si hovudoppgåve er å ta avgjerd i tvistar, vert dei fleste avgjerdene tekne i dom. Dei viktige prosessuelle avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er i utgangspunktet relativt uvesentlege spørsmål som vert avgjort formlaust.

Slik er det ikkje etter systemet i jordskiftelova. Jordskiftelova inneheld fleire reglar som gjev jordskifteretten kompetanse til å ta avgjerder i spørsmål vedrørande materielle plikter og rettar for partane, utan at det er reglar i jordskiftelova for korleis dette skal skje. Slike reglar er til dømes § 2 bokstav h om rettsutgreiing, § 16 om klårlegging og fastsetting av rettsgrunnlaget i skiftefeltet, § 19 om verdsetting, § 23 om reglar for bruken, § 27 om skiftegrunnlaget i sameige, attest for minneleg jordskifte etter § 82 og grensegang etter § 88. Ingen av desse reglane seier noko om form eller grunngjeving. Jordskiftelova § 16, som seier at jordskifteretten skal klårleggje grensene for skiftefeltet, evt. regulere dei, og få grensene mellom eigedomane i skiftefeltet innbyrdes på det reine, seier ikkje i kva form dette skal skje. Domsforma skal etter jordskiftelova § 17 berre nyttast når det er tvist mellom partane, og i jordskifteretten vil det ofte vere slik at partane er usikre, utan at dette framstår som ein tvist. I § 14 om fremming av saka og § 20 om skifteplan er det reglar om grunngjeving, og mange avgjerder i løpet av ei jordskiftesak vil kunne krevjast grunngjeve med heimel i § 20. Korkje i § 14 eller § 20 er det stilt opp nærare krav til grunngjevinga.

Jordskifterettens ulike avgjerder i materielle spørsmål kan etter dette delast inn i tre: regulerande vedtak (avgjerder som endrer ein eksisterande rettstilstand), verdsettande vedtak (avgjerder i spørsmål om bonitet og verdsetting) og rettsfastsettande vedtak (avgjerder som fastset kva som er gjeldande rett mellom partane). I tillegg har vi fremmingsvedtaket i § 14, som er prosessleiande.

Kapittel 12 i tvistemålslova om dommar, orskurder og andre rettslege avgjerder er i jordskiftelova § 97 gjort gjeldande for jordskifteretten, og dei viktige materielle kompetanseføresegnene i jordskiftelova som er nemnt ovanfor, er etter jordskiftelova § 22 første ledd uttrykkeleg handsama som dei formlause avgjerdene i tvistemålslova. Det same vert lagt til grunn fleire stader i kommentarutgava til Austenå og Øvstedal, og det vert på s. 88 utrykkeleg sagt at tvistemålslova sine reglar for formlause avgjerder gjeld for jordskifteretten sin vedtak. Dette inneber at det, i høve til kva for reglar som gjeld for ei avgjerd, er likegyldig om avgjerda i lova er kalla «vedtak» eller om ho ikkje er kalla noko i det heile teke.

I tillegg til dei ovanfor nemnte føresegnene i jordskiftelova som gjev jordskifteretten kompetanse til å ta avgjerd i spørsmål om materielle rettar og plikter mellom partane, er det fleire prosessuelle avgjerder som har same «formlause» status. Fastsetting og forlenging av fristar, § 13 om fastsetting av kva tid saka skal handsamast og § 62 om utvida ankerett og førehands påanke er døme på dette. Desse avgjerdene er slike som etter tvistemålslova sitt system er meint åskulle vere formlause, og dei er av ein annan karakter enn t.d. jordskiftelova §§ 16, 19 og 23. Dei avgjerdene som ikkje er dommar, er etter tvistemålslova § 137 andre ledd orskurder når dei vert kalla det i lova eller dei avsluttar saka eller ein sjølvstendig del av saka. Denne føresegna gjeld som ovanfor nemnt for jordskifteretten og. Nekting av å fremme ei sak skal m.a.o. avgjerast i orskurd.

17.1.2 Departementet si vurdering

Departementet ser det slik at tvistemålslova sitt system for inndeling av avgjerder ikkje høver fullt ut for jordskifteretten. Det er spesielt utilfredsstillande at avgjerder i viktige materielle spørsmål skjer formlaust etter tvistemålslova sine reglar for «andre avgjerder», som er meint for mindre viktige prosessuelle spørsmål, og tildels etter spreidde handsamingsreglar i jordskiftelova.

Jordskifteretten tek ei lang rekkje avgjerder som i liten grad kan samanliknast med det dei ordinære domstolane gjer. Dei ordinære domstolane driv nesten utelukkande med tvisteløysing, medan jordskifteretten driv mykje med å lage reglar og føresegner for korleis tilhøvet mellom partane skal vere i framtida.

Den prinsipielle skilnaden på forvaltningsvedtak og dom har i teorien vorte skildra slik at ein dom slår fast kva som er rettstilstanden på domstidspunktet, medan eit forvaltningsvedtak regulerer rettstilstanden for framtida. Slik sett har mange av jordskifteretten sine «formlause avgjerder» meir til felles med vedtak etter forvaltningslova enn med dei formlause prosessuelle avgjerdene som tvistemålslova taler om. I forvaltningslova er det, til samanlikning, reglar for både sakshandsaming, grunngjeving og anna i samband med vedtak. I tillegg har jordskifteretten kompetanse til å fastleggje eksistensen og omfanget av rettar (t.d. kor grenser går) der dette framstår som uklårtfor partane, sjølv om det ikkje eigentleg er tvist. Det vil kunne vere rettslege spørsmål partane treng hjelp til å greie ut, men det vil og kunne vere meir tekniske «ingeniørspørsmål» som er det sentrale. Jordskifteretten har fagleg kompetanse i både juridiske og tekniske spørsmål, og dette gjer at folk oppsøker jordskifteretten for å få klårlagt t.d. kor grensa går mellom to eigedomar når dei sjølve er usikre, utan at det treng å foreliggje ein klår rettstvist mellom dei. I slike høve vil det ikkje vere tenleg med rettsforlik, ettersom partane i desse sakene ikkje vil ha eit heilt avklårt forhold til kva dei sjølv meiner. Dei vil oftast vere utan advokat, og dei vil ha ein tendens til å lite på jordskifteretten sine faglege synspunkt.

Dersom det vert inngått rettsforlik i slike saker, noko det finst mange døme på, vil ansvaret for jordskifteretten sine faglege vurderingar bli lagt på partane. Eit rettsforlik kan som hovudregel ikkje ankast, og det kan ikkje krevjast teke opp att. Dersom desse «klårgjeringane» frå jordskifteretten si side skal få rettskraft, bør det vere ein føresetnad at avgjerda får både ei form og ei grunngjeving som gjer at ho seinare kan takast opp att dersom det skulle vise seg at det har skjedd ein feil.

Det vil ikkje vere tenleg å nytte forma orskurd på dei ovanfor nemnde avgjerdene, då det vil skape forvirring mellom anna i høve til rettsmiddelbruken.

Etter dette meiner departementet at det i jordskifteretten sitt arbeid vil vere tenleg med fireavgjerdsformer: Dom, vedtak, orskurd og formlaus avgjerd. Dom etter § 17i rettstvistar, vedtaknår ei sak vert fremma og elles i alle spørsmål om materielle tilhøve, plikter og rettar som ikkje skal avgjerast ved dom. I viktige prosessuelle avgjerder orskurdetter systemet i tvistemålslova, og formlause avgjerder i alle andre prosessuelle spørsmål. I dei tilfelle der lova taler om vedtak i prosessuelle spørsmål som ikkje skal avgjerast i orskurd, bør dette endrast. Det vil skape forvirring dersom lova taler om vedtak der det er tilstrekkeleg med ei formlaus avgjerd. Ein føresetnad for at vedtaksforma skal kunne nyttast både til dei regulerande, dei verdsettande, dei rettsfastsettande avgjerdene og fremmingsvedtaket, er at det går klårt fram i vedtaket kva for slag vedtak det er.

Det er etter dette fleire tilhøve som det må takast stilling til. Det oppstår mellom anna spørsmål om kva for avgjerder ein skal knytte vedtaksforma til (pkt. 17.2 nedanfor), kva for reglar som skal gjelde for desse vedtaka vedrørande handsaming (pkt. 17.3) og grunngjeving (pkt. 17.4). Vidare oppstår det spørsmål om retting og omgjering av slike vedtak (pkt. 17.5) og om anke (pkt. 17.6). Spørsmålet om oppattaking av vedtak, inklusive skifteplanvedtaket, vert drøfta nedanfor under pkt. 17.7.

17.2 Vedtak - bruksområde

17.2.1 Gjeldande rett

Som sagt under pkt. 17.1.1 er ikkje vedtak i dag noko eiga avgjerdsform ved sida av avgjerdsformene etter tvistemålslova. Dei avgjerdene i ei jordskiftesak som ikkje er dommar eller orskurder, har etter systemet i lova status som formlause avgjerder, sjølv om det unntaksvis er sagt noko om handsaminga eller at ei avgjerd skal grunngjevast. Ein viser elles til det som er sagt under pkt. 17.1.1.

Det er elles slik at ved fastlegging av rettstilhøva i skiftefeltet etter § 16 og i grensegangssaker etter § 88, kan det vere tilfelle der det ikkje er klår tvist mellom partane, samstundes som det heller ikkje ligg føre utrykkeleg semje. I desse tilfella vil jordskifteretten hjelpe partane med å finne ut av spørsmålet, og det vert deretter ofte fatta eit vedtak om kvar grensa går som bygger på at partane er samde om dette, eller det vert underteikna eit rettsforlik. Dersom det kjem fram ein tvist mellom partane med motstridande påstandar, skal det avseiast dom etter § 17.

17.2.2 Framlegget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet vart det, i samsvar med det som er sagt ovanfor under pkt. 17.1.2, gjort framlegg om å innføre vedtak som ei fjerde avgjerdsform i jordskiftelova. Bruksområdet for denne nye avgjerdsforma skal vere slik at avgjerda om å fremme ei sak, og elles alle avgjerder i spørsmål om materielle plikter og rettar for partane, skal takast i vedtaks form, og vedtak skal då etter framlegget ikkje lenger vere ei formlaus avgjerd. Dei avgjerdene etter dagens jordskiftelov som etter framlegget skulle takast i vedtaks form, er desse: § 14 (fremming), § 16 første ledd (fastsetting og regulering av skiftefeltet sine yttergrenser), § 16 andre ledd (fastsetting av grenser og rettar i skiftefeltet når dom eller rettsforlik ikkje vert nytta), § 19 andre ledd (verdsetting), § 20 første og andre ledd (skifteplan/regulering av grenser i skiftefeltet), § 23 og § 60 (reglar for bruken og erstatning for tap i samanheng med slik reglar), § 25 (utviding av skiftefelt), § 27 (fastsetting av skiftegrunnlaget), kap. 6 (skifteplanen), § 76 (fordeling av jordskiftekostnader), § 88 (fastsetting av grenser der det ikkje er tvist), § 88 nest siste punktum (fastsetting av grenser ved minneleg makeskifte) og §§ 88 siste punktum (regulering av grensene). Nokre av desse vil som ovanfor nemnt vere regulerande, andre rettsfastsettande og andre igjen vil vere verdsettings- eller boniteringsvedtak. Vedtak etter § 16 vil kunne vere både regulerande og rettsfastsettande. Fremmingsvedtaket etter § 14 er prosessleiande.

Det vert gjort framlegg om at rettsfastsettande vedtak skal nyttast framfor dom og rettsforlik der det ikkje ligg føre tvist eller klår semje, men ei uvisse som jordskifteretten hjelper partane med å finne ut av, og at eit slikt vedtak ikkje skal grunngjevast berre med semje mellom partane (sjå nærare om grunngjevingsspørsmålet nedanfor under pkt. 17.4).

Det vart vidare gjort framlegg om endringar slik at dei avgjerdene som i jordskiftelova i dag er kalla vedtak, men som ikkje lenger skal vere det etter den nye definisjonen, berre skal kallast «avgjerd». Det dreier seg her om § 58 andre ledd første punktum, § 62, § 70 siste ledd og § 80 tredje ledd. Andre vil kunne vere ulike typer avgjerder, til dømes gjeld dette § 69. Framlegget inneber ikkjeat «avgjerd» i jordskifteretten ikkje kan vere anna enn ei formlaus avgjerd, ei avgjerd kan vere dom, orskurd, vedtak eller formlaus avgjerd, på same måte som ei avgjerd av ein alminneleg domstol kan vere dom, orskurd eller formlaus avgjerd. Med andre ord: Dersom det står «avgjerd» i jordskiftelova, og avgjerda ikkje fell inn under korkje definisjonane i tvistemålslova § 137 av dom og orskurd eller definisjonen i jordskiftelova § 17a av vedtak, kan avgjerda vere formlaus.

Framlegget inneber ei formalisering av jordskifterettens fastsetting av rettstilstanden mellom partane, der dette ikkje skjer ved dom eller rettsforlik. Dette er omhandla nærare under pkt. 17.4 om grunngjeving av vedtak.

Det vart gjort framlegg om ein ny § 20a som skulle seie kva for avgjerder som skulle ha vedtaks form, sjå ovanfor under pkt. 3.4.

17.2.3 Høyringsfråsegner

Få høyringsinstansar har argumentert mot innføring av vedtak som ei fjerde avgjerdsform i jordskifteprosessen, eller mot den nærare avgrensinga av kva for avgjerder som skal ha vedtaks form. Nokre høyringsinstansar i Jordskifteverket har rett nok gjeve uttrykk for at framlegget går litt for langt i å regulere avgjerdsformene, og meiner at dagens regelverk fungerer godt, men dei har ikkje argumentert noko nærare mot denne delen av framlegget. I Jordskifteverket har og ein del høyringsinstansar uttalt at høyringsnotatet går for langt i å skille mellom ulike typer vedtak, og at dette gjer paragrafane om vedtak unødig kompliserte.

Fleire høyringsinstansar uttaler seg positivt til at det no vert gjort noko for å klårgjere avgjerdsformene, mellom anna gjeld dette Den Norske Advokatforening, Eidsivating, Gulating og Agder jordskifteoverrettar, Vest-Oppland, Hardanger og Sunnhordland jordskifterettar, Justisdepartementet, Samferdselsdepartementet, Miljøverndepartementet og fylkesjordskiftekontora i Oppland og Finnmark.

Nord-Gudbrandsdal jordskifterett uttaler:

«Det er svært gledeleg at det nå vert gjort noko for å klårgjere avgjerdsformene, for på dette området er ikkje jordskiftelova heilt god. Men det kan vera grunn til å minne om at praksis har vore langt betre, og at det kan vera grunn til å leggje lovforslaget opp mot praksis. Eg er enig i innføringa av ny vedtaksform i jordskiftearbeidet. Sjølv om dette blir ei vedtaksform som er særskild for jordskifteprosessen, er det nødvendig av omsyna til særtrekka ved arbeidet i jordskifteretten. Eg vil også sei meg enig i det som er sagt om grunngjeving av vedtak.»

Agder jordskifteoverrett uttaler:

«Vi er enige i at avgjørelser om fremming, fastsetting og regulering av skiftefeltets yttergrenser, fastsetting av retter og grenser i skiftefeltet, fastsetting av skiftegrunnlaget, skifteplanen, fordeling av jordskiftekostnader, fastsetting av grenser det ikke er tvist om, fastsetting av grenser ved minnelig makeskifte og regulering av grenser bør vedtas i form av vedtak. Dette praktiseres dels også i dag av jordskifterettene og vil være med på å øke rettssikkerheten for partene.»

Justisdepartementet uttaler:

«Det er en klar forbedring av jordskifteloven at det innføres en ny, definert kategori av avgjørelser.»

Når det gjeld avgrensinga av kva for avgjerder som skal ha vedtaks form, uttaler Eidsivating jordskifteoverett dette:

«Vi kan i hovudsak støtte denne sorteringa, men vil nemne at vedtak etter § 58 andre ledd andre punktum i høg grad krev grunngjeving. Dette vil gjelde i endå større grad ved overjordskifte etter § 70, tredje ledd om å vise ei sak attende til jordskifteretten. Desse to paragrafar bør derfor stå uendra.»

Jordskifterettane i Sogn og Fjordane og fylkesjordskiftekontora i Sogn og Fjordane og i Buskerud har slutta seg til jordskifterettane i Møre og Romsdal som uttaler dette om at jordskifteretten skal nytte rettsfastsettande vedtak der det korkje ligg føre klår tvist eller klår semje:

«Når det gjeld fastsetting/klargjering av eksisterande rettssituasjon, arbeider jordskifteretten etter fylgjande prinsipp: Partane legg fram sine synspunkt for retten. Retten kan så til ei viss grad hjelpe til med å klargjere situasjonen, men partane har eit sjølvstendig ansvar for å klargjere sitt syn (dette kjem klart fram i innkallinga til møta).

Retten skal ikkje avgjere slike spørsmål med vedtak der partane er usikre og ikkje kjem med sine synspunkt. Sjølv om partane er usikre og kvir seg, pliktar dei likevel å kome med sine synspunkt til retten. Er her så tvist vert det avsagt dom, er her semje vert dette konstatert av retten og lagt til grunn for det vidare arbeid.»

Voss jordskifterett uttaler til dette spørsmålet:

«(det kan) vere positivt at partane nå får eit klart vedtak å halda seg til når det gjeld viktige avgjerder, med klare reglar for korleis det evt. kan overprøvast. Dette i motsetnad til i dag då saker som ikkje inneheld klar tvist kan få ei meir uklar avgjerdsform, «samde om» o.s.v.»

Norges Landbrukshøgskole uttaler:

«Vi ser det som fortenestefullt at dette spørsmålet blir teken opp til drøfting. Vi har sett og høyrt om mange tilfelle der uklåre reglar har skapt tvil i jordskiftedomstolane om kva som er den rette måten å gå fram på. Spørsmålet har også fleire gonger vore tema i rettsmiddelinstansane.

Vi deler departementet sitt syn på at det kan vere tenleg med fire avgjerdsformer i jordskiftesaker (s. 8 i høyringsnotatet). Ei slik oppdeling vil etter det vi førebels kan sjå, gjere arbeidet i jordskifterettane meir ryddig og det vil vere til fordel for partane som vil få eit fastare system å halde seg til.

Vi er likeeins samd i departementet sitt syn på bruk av vedtak i pkt. 1.2.1. Vidare er vi heilt ut samde i det som er skrive i pkt. 1.2.4. om grunngjeving av vedtak. Kravet her bør vere strengt. Det vil sikre partane eit skikkeleg grunnlag til å forstå det som er gjort.

Til slutt under dette avsnittet vil vi likevel gi uttrykk for eit par innvendingar (......). Det gjeld for det første at drøftinga i stor grad synest å vere ført på eit prinsipielt grunnlag om korleis lovsystemet bør vere. Og det er sjølvsagt vel og bra. Men det bør også leggast vekt på røyndomen, d.v.s. korleis framgangsmåten vanlegvis er i praksis. Ein bør altså ikkje la skildringa av lovsystemet gjelde for skildringa av praksis. Dette gjer seg t.d. gjeldande ved analysen av grunngjeving av vedtak. Her kan ein lett få det inntrykket at jordskifterettane i dag ikkje grunngjev vedtaka sine, korkje dei rettsfastsettande eller dei som regulerer eigedomsforholda. Det er knapt tilfelle, dei fleste - og viktigaste - regulerande vedtaka blir grunngitt og skal grunngjevast etter gjeldande lov, jf. § 20, 2. ledd. Men etter vår meining er det eit særs viktig framsteg å få standardiserte krav til form og grunngjeving av rettsfastsettande vedtak etter § 16, 2. ledd.»

Den Norske Advokatforening uttaler om tilhøvet mellom dom og rettsfastsettande vedtak:

«Vedtaksformen skal altså brukes både ved prosessuelle og materiellrettslige avgjørelser. Grensen mellom avgjørelsesformene vedtak og dom er ikke klar. Avgjørelsen skal treffes i form av dom når det foreligger tvist, jfr. § 17, men som påpekt i høringsnotatet er det ikke alltid klart hvorvidt det foreligger «tvist» mellom partene - f.eks. fordi en eller flere av partene er usikker på sin rettsstilling og derfor ikke tar til egentlig motmæle mot et krav, men overlater til jordskifteretten å avklare spørsmålet. Fører denne avklaringen til et resultat i strid med den annen parts syn, har det reelt foreligget en tvist selv om partene selv ikke har formulert den som sådan.

Av hensyn til rettsmiddelreglene kunne det være ønskelig å få en skarpere grense mellom avgjørelsesformene vedtak og dom, da det etter § 61 som hovedregel bare er dommer som kan ankes til lagmannsrett. Særlig ved avgjørelse av spørsmål av mer juridisk karakter, er det ønskelig at ankeadgangen til lagmannsretten står åpen. (.....) En ser imidlertid at det her kan være vanskelig å få definert noen klar grense. (.....) I slike saker bør jordskifteretten derfor bruke domsformen, selv om det mellom partene ikke er formulert direkte tvist. (.....) Alternativt kan man derfor heller endre reglene om anke ... (og) ... Advokatforeningen foreslår derfor at det i § 61, 2. ledd inntas en bestemmelse om at vedtak kan ankes til lagmannsrett, når vedtaket avgjør et spørsmål som jordskifteretten kunne ha avgjort ved dom dersom en av partene hadde krevet det. Eventuelt kan ankeadgangen begrenses til å gjelde anke over saksbehandlingen og rettsanvendelsen.»

Miljøverndepartementet uttaler:

«Departementet drøfter ulempene ved å inngå rettsforlik på s. 8 i høringsnotatet, rett nok i spesielle situasjoner. Vi deler fullt ut de synspunktene som skisseres, og begrunnelsen for at det i slike saker bør nyttes vedtak. Dersom man innfører vedtak som en egen sakstype med saksbehandlingsregler som foreslått, kan vi imidlertid ikke se at noen åpenbar god begrunnelse for at man i framtiden nødvendigvis bør opprettholde muligheten til å inngå rettsforlik i forbindelse med jordskifterettens arbeid. Rettsforlik er jo betinget av at partene nå er blitt enige om noe de i utgangspunktet var uenig om, og på bakgrunn av enigheten vil det alltid være mulig å fatte et «vedtak». I og med at rettsforlik kan føles noe «påtvunget» av en part, slik departementet selv har antydet, bør en vurdere å avskaffe muligheten for rettsforlik. Dersom muligheten likevel opprettholdes antar vi at de nye sabehandlingsreglene ikke skal gjelde, og det i seg selv kan friste til enklere løsninger som vel ikke partene nødvendigvis vil være tjent med ut fra et rettssikkerhetsaspekt.»

Når det gjeld omgrepa «regulerande avgjerder» og «regulerande vedtak», uttaler Miljøverndepartementet vidare følgjande:

«I forslag til ny § 20 a brukes begrepet regulerande avgjerder, og vi forstår det slik at det med dette menes tilfeller der jordskifteretten endrer eiendoms- eller bruksrettsforhold. Begrepet er ikke tidligere nyttet i loven, og vi hadde sett det som en fordel om man i steden kunne finne et annet begrep eventuelt at det ble mer entydig presisert i lovteksten. Dette fordi uttrykket «reguleringsvedtak» i relasjon til arealbruk/eiendomsforhold vanligvis blir oppfattet som regulering etter plan- og bygningsloven. Begrepet er svært sentralt i pbl. og det er da uheldig at man nytter samme begrep med et helt annet meningsinnhold.»

Miljøverndepartementet gjer på bakgrunn av dette framlegg om at det vert vald ei anna begrep enn «regulerande vedtak», f.eks. ved heller å nytte uttrykka «endre» eller «justere».

Lovteknisk gjer Justisdepartementet framlegg om at §§ 20a og 20c i høyringsnotatet vert slege saman til ein paragraf.

17.2.4 Departementet sine merknader

Departementet konstaterer at det er høg grad av semje blant høyringsinstansane om innføring av ei fjerde avgjerdsform i jordskifteprosessen slik det er gjort framlegg om i høyringsnotatet.

Som nemt har det kome nokre fråsegner frå Jordskifteverket som går ut på at dagens ordning fungerer godt, med grundig handsaming og grunngjeving av alle viktige avgjerder sjølv om lova ikkje stiller slik krav. Departementet er klår over at praksis i jordskifterettane stort sett ligg langt over dei krav som jordskiftelova stiller på dette området, men meiner likevel at det er trong for ei lovendring her. Mangelen på klåre reglar i lova gjer at praksis varierer for mykje frå jordskifterett til jordskifterett, samstundes som det er vanskeleg for partane å skaffe seg oversikt over korleis jordskifteretten arbeider og kva for krav dei kan stille til form, sakshandsaming og grunngjeving.

Eidsivating jordskifteoverrett gjer som nemnt, framlegg om at utsett grensemerking etter jordskiftelova § 58 andre ledd og tilbakevising av sak etter § 70 tredje ledd og skal avgjerast i vedtak. Slik departementet ser det, er utsett grensemerking etter § 58 andre ledd ei reint administrativ avgjerd, som det ikkje er nokon grunn til å stille opp særskilte form-, sakshandsamings- eller grunngjevingskrav til. Når det gjeld tilbakevising av sak etter § 70 tredje ledd, står det i same paragrafs siste ledd at det ikkje kan nyttast rettsmiddel mot slik avgjerd. I tredje ledd står det at ved avgjerda som fører til avgjerd om tilbakevising, d.v.s. opphevingsavgjerda, skal det nyttast orskurd. Denne orskurda kan påkjærast etter vanlege reglar. Om jordskifteoverretten deretter skal gjennomføre jordskiftet sjølv, eller om saka skal visast tilbake til jordskifteretten, er etter departementet sitt syn ei type jordskiftefagleg og prosessuell vurdering som det ikkje er naturleg å legge fram for partane og innhente deira syn på. Når det heller ikkje kan nyttast rettsmiddel mot avgjerda, meiner departementet at det ikkje er grunn til å kreve vedtaks form her.

Når det gjeld spørsmålet om bruk av rettsfastsettande vedtak der det ikkje ligg føre klår tvist eller klår semje mellom partane, er departementet klår over at dette er noko som ikkje er i bruk i dei ordinære domstolar. Der er partane anten samde, og saka vert då avvist frå retten, eller det vert underteikna eit rettsforlik, eller det er ein tvist som vert avgjort med dom. Det er ingen grunn til at dei ordinære domstolar skal handsame saker der partane er usikre. I jordskifteretten er dette annleis. For det første er det slik at når ei jordskiftesak er fremma, skal retten etter jordskiftelova § 16 klårgjere rettstilhøva i skiftefeltet. Dette har å gjere med at jordskifteretten skal endre rettstilhøva i skiftefeltet, og eksisterande rettstilhøve må derfor endeleg fastsettast først, anten det er tvist mellom partane eller berre mild grad av uvisse. Dersom partane ikkje har sterke meiningar om korleis det har seg med rettar og grenser i feltet, eller ikkje vil kome med meiningane sine, kan ikkje jordskifteretten sende dei heim. Dette ville kunne gjere saka umuleg å gjennomføre, og ville i så fall vere ein måte for motvillige partar å få slått beina under heile jordskiftesaka. For det andre har mange av partane ikkje bede om jordskifte, og retten kan heller ikkje, slik departementet ser det, ved å provosere fram anten tvist eller semje, krevje at desse skal take stilling til spørsmål om rettar og grenser på same måte som det er rimeleg å gjere i ei sak for dei ordinære domstolar. I den grad dette skjer ute i jordskifterettane, ser departementet på det som uheldig. Det vil mellom anna kunne føre til at partane, fordi dei ikkje ønskjer nokon tvist med naboen, under press seier seg samde i noko dei ikkje er sikre på. Høyringsfråsegnene frå dei ulike jordskiftesokna tyder og på at det er forskjellar i korleis dette vert handsama i jordskifterettane, og departementet meiner at det er ønskjeleg med klårare reglar for korleis slike spørsmål skal handsamast, reglar som er tilpassa jordskifterettens spesielle situasjon. Dei ovanfor nemnte omsyna gjer seg ikkje i like stor grad gjeldande i grensegangssaker etter § 88, heller ikkje for rettsutgreiingssaker, men det vil etter departementets syn vere tenleg at dei samme reglane gjeld for dei ulike sakstypene på dette punktet. Mellom anna er ikkje grensene mellom sakstypene alltid så klåre.

På s. 92 i kommentarutgåva til Austenå og Øvstedal står det følgjande om dette spørsmålet (d.v.s. avgjerdsform der partane ikkje er sikre):

«Spørsmålet om kva slags form avgjerda i ei rettsutgreiingssak skal ha, bør i hovudsak kunne løysast etter dei same retningslinene som ved grensegangssaker (...). Er det tvist om rettsspørsmålet må det avseiast dom. Blir partane forlikte, bør dette kome til syne i eit rettsforlik. Ligg det ikkje føre tvist, men berre rettsuvisse omkring rettstilhøva vil saka måtte avsluttast med eit vedtak av jordskifteretten. Det må då gjerast klart for partane at vedtaket vil få rettskraftverknader og at den som er misnøgd, må gjere bruk av rettsmiddel innanfor dei fastsette fristane ....»

Departementet vil etter dette gjere gjere framlegg om at rettsfastsettande vedtak vert den avgjerdsforma som skal nyttast der det ikkje ligg føre klår tvist eller klår semje mellom partane, t.d. der dei treng hjelp av jordskifteretten til å finne ut av rettstilhøva. Dette skulle gje klårare reglar for avgjerdsformene i jordskifteretten, og gjere det overflødig å provosere fram tvist eller semje mellom partane. Dette vert omhandla nærare nedanfor i pkt. 17.4 om grunngjeving.

I kapitel 9 om sakskostnader er det gjort framlegg om nye reglar for kostnadsfordeling for dei sakene som hovudsakleg er av rettsfastsettande karakter. Som det er gjort greie for der, er det i dag slik at reglane for fordeling av sakskostnader er ulike for dei sakene der det er tvist, og dei sakene der det ikkje er tvist. Dette er i og for seg ikkje nokon ideell situasjon, men det svært vanskeleg å tenkje seg ei fordeling av sakskostnader etter seier/tap-reglane i tvistemålslova der det ikkje har vore nokon tilspissa tvist. Departementet kan derfor ikkje sjå at ein kjem utanom å ha ulike reglar om fordelinga av kostnadene i desse to typene av saker. Dette er omhandla nærare i kapitlet om sakskostnader.

Dette gjer det viktig ha nokolunde klåre kriterier for kva som skal til for at det skal foreliggje ein tvist. Slik departementet ser det, vil ei ordning der ein krev klåre påstander frå begge partar for at det skal vere tvist, opne for at ein part kan manipulere situasjonen og val av reglar om kostnadsfordeling ved å kome med uklåre anførslar. Det må difor vere tilrekkeleg at ein part legg ned ein klår påstand for at ein skal vere over i jordskiftelova § 81 første ledd om tvist.

Departementet ser vidare problemet som Miljøverndepartement tek opp om omgrepa «regulerande avgjerder» og «regulerande vedtak». Alternativet «endringsvedtak», evt. «justeringsvedtak» synest likevel ikkje spesielt godt. For det første er det ikkje alltid slik at eit regulerande vedtak i jordskifteretten endrar ein tidlegare rettstilstand, det kan gjerne vere slik at jordskifteretten skaper noko heilt nytt. For det andre ser departementet det slik at eit «endringsvedtak» etter naturleg språkbruk er eit vedtak som endrar eit anna vedtak. Det er innarbeidd språkbruk at jordskifteretten regulerer bruken i eit område eller regulerer grensa mellom to eigedomar, og ein kan ikkje sjå at dette til no har skapt mistydingar. Omgrepet vil likevel bli tatt ut av lovteksten, ettersom departementet i samsvar med ein del av høyringsfråsegnene vil forenkle lovteksten slik at dei ulike vedtakstypene ikkje er ramsa opp. Omgrepet vil derimot verte nytta her i proposisjonen når dei ulike typene vedtak vert omtalt.

Departementet vil vidare plassere reglane om vedtak i tilknytning til jordskiftelova § 17 i staden for § 20, og slå saman paragrafane om bruksområdet for vedtak og sakshandsaming når vedtak skal fattast, til ein ny § 17a.

17.3 Vedtak - sakshandsaming

17.3.1 Gjeldande rett

Ettersom vedtak til no ikkje har vore noko eiga avgjerdsform i jordskiftelova ved sida av dei formlause avgjerdene, finst det heller ingen alminnelege sakshandsamingsreglar ut over det som gjeld for dei formlause avgjerdene etter reglane i tvistemålslova, men det finst nokre sporadiske reglar knytt til einskilde avgjerder. Ein av desse er jordskiftelova § 20 om vedtak av skifteplan. Denne paragrafen seier at jordskifteretten skal legge utkast til skifteplan fram for partane til drøfting, og at desse kan krevje ein frist på opptil ei veke for å kome med merknader til planen. Den seier likevel ingenting om at utkastet skal leggjast fram skriftleg, at drøftingane av planen skal skje i rettsmøte med partane til stades, at partane skal få uttale seg til dei andre partane sine merknader etc., og dette er etter departementet si meining ein mangel ved denne paragrafen. Det kontradiktoriske prinsipp er sett til side når jordskifteretten kan endre utkastet før vedtaking på grunnlag av merknader som ikkje alle partar har sett eller fått høve til å uttale seg om. Ein annan sakshandsamingsregel er § 60 andre ledd siste punktum, som seier at når ei sak er anka, og retten skal gjere vedtak om mellombels reglar for bruken, skal partane først få uttale seg.

17.3.2 Framlegget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet vart det gjort framlegg om detaljerte reglar for sakshandsaming i ein ny § 20 b, som skulle gjelde for alle typer vedtak. Paragrafen i framlegget inneheld reglar om kva som skal leggjast fram for partane, kontradiksjon og fristar for å fatte vedtak, og ulike reglar for verdsettande og regulerande vedtak på den eine sida og rettsfastsettande vedtak og fremmingsvedtaket på den andre sida. Her følgjer ein gjennomgang av argumentasjonen i høyringsnotatet.

Framlegget legg stor vekt på kontradiksjonsprinsippet d.v.s. at alle partar skal bli høyrt, at dei får leggje fram prov og dokumentasjon og får høve til å uttale seg om dei andre partane sine påstandar og grunngjevingar. Vidare vert det teke til orde for at dei prinsippa som i dag finst i jordskiftelova § 20 første ledd om at utkast til løysingar skal leggjast fram til drøfting med partane, burde gjelde generelt for jordskifteretten sine regulerande og verdsettande vedtak. Dette bør gjerast skriftleg - evt. i tillegg til muntleg i rettsmøte. Når det gjeld dei rettsfastsettande vedtaka og fremmingsvedtaket, ser departementet det slik at det ikkje er naturleg at dette vert drøfta med partane etter at retten har kome til eit resultat, men partane bør få uttale seg i tilfelle det t.d. er noko retten har misforstått.

Under arbeid etter § 16 vil det ofte vere ein del rettar og grenser som er heilt klåre og uomtvista mellom partane. Desse kan jordskifteretten registrere og sende ut til partane til gjennomsyn. Partane må samstundes verte oppfordra til å gje tilbakemelding dersom det er noko som er uklårt eller som det likevel ikkje er semje om, evt. om det er noko jordskifteretten har misforstått. Dei må vidare få melding om at dersom dei ikkje protesterer innan ein viss frist, så vil vedtak verte fatta i samsvar med det utsende. Det er særs viktig at partane mottek dette materialet, og det må difor forkynnast for dei det gjeld. Dersom noko er uklårt eller omtvista, skal dette handsamast på vanleg måte.

Det er i jordskiftelova ingen reglar for når vedtaket skal fattast. Departementet gjer i høyringsnotatet framlegg om fristreglar for når vedtaket skal fattast. Fordi ulike omsyn gjer seg gjeldande for dei ulike typene vedtak, vart det gjort framlegg om ein regel for fremmings- og rettsfastsettingsvedtak, og ein annan for regulerings- og verdsettingsvedtak. For fremming og rettsfastsetting var framlegget at vedtaket skal fattast så snart som mogleg og seinast innan ein månad etter at saka var ferdig handsama etter reglane i den nye § 20b andre ledd bokstav a. For regulering og verdsetting, vart det gjort framlegg om ein regel om at vedtaket skal fattast utan unødig opphald etter at saka er ferdig handsama etter reglane i § 20b andre ledd bokstav b.

Det vart gjort framlegg om at dei nye sakshandsamingsreglane skulle gjevast i en ny § 20b.

17.3.3 Høyringsfråsegner

Ein klår tendens i høyringsfråsegnene som kom frå Jordskifteverket, er at dei foreslåtte reglane om sakshandsaming er for detaljerte, innfløkte og strenge, og at sakshandsaminga er god nok i dag.

Jordskifterettane i Sogn og Fjordane og Gulating jordskifteoverrett uttaler:

«Gjennomføring av framlegget § 20 b vil gje jordskifteretten svært stive sakshandsamingsreglar og gjere det svært lett å gjere sakshandsamingsfeil. Vi meiner at dagens § 20 gjev grunnlag for ei god sakshandsaming og opnar for god dialog med partane i saka. Jordskifteretten er i jordskiftesaker ein planleggande domstol. Å gjennomføre det kontradiktoriske prinsipp fullt ut i ein planprosess er svært vanskeleg, og det vil anten medføre skriftleg sakshandsaming eller at det må haldast fleire rettsmøte enn det som er nødvendig etter dagens lov. Ein vanleg kritikk vi møter i vårt arbeid er den lange ventetida og at sakene tek for lang tid. Med framlegget til § 20 b vil truleg både ventetida og sakshandsaminga verte lenger, og kritikken vil auke. Dei seinare åra har vi ikkje registrert kritikk frå partar om manglande medverknad eller innsyn i andre partar sine synspunkt i planprosessen, dersom denne er gjennomført på ein open og god måte og i tråd med gjeldande reglar, føresett at samrådingsplikta etter § 20 tredje ledd er oppfylt i dei sakene det er aktuelt. Etter vårt syn er rettstryggleiken godt ivareteken med dagens reglar i § 20.»

Dette er i samsvar med fleirtalet av høyringsfråsegnene frå Jordskifteverket.

Eidsivating jordskifteoverrett er samde i at jordskiftelova vert stramma opp når det gjeld det kontradiktoriske prinsippet, men meiner at dette bør kunne gjerast med ei utbygging av reglane i § 20 om vedtaking avskifteplan. Dei og meiner at departementet sitt framlegg er for detaljert og strengt. Etter framlegget i høyringsnotatet er dei reglane som no står i § 20 om vedtaking av skifteplanen, foreslått omgjort til generelle reglar om alle vedtak under jordskiftesaka i en ny § 20b. Eidsivating jordskifteoverrett uttaler om dette:

«Framlegget har som nemnt ført til at § 20 første ledd har falle ut av jordskiftelova. Dette er planparagrafen i jordskiftelova. Eidsivating jordskifteoverrett ser det som svært viktig at § 20 første ledd framleis får sin plass i lova uendra.»

Vidare skriv Eidsivating jordskifteoverrett at ettersom det er § 17 i jordskiftelova som omhandlar avgjerdsform, bør ytterlegare reglar om avgjerdsform knyttast opp til denne paragrafen, t.d. i ein ny § 17a, og dei gjer framlegg om at betre sakshandsamingsreglar vert gjeve gjennom ei utbygging av reglane for vedtaking av skifteplan i jordskiftelova § 20 og ei tilvising til denne frå ny § 17a.

Eit fleirtal høyringsinstansar i Jordskifteverket har uttalt at det ikkje kan vere nødvendig å forkynne utkast til vedtak for partane, og at det bør vere tilstrekkeleg at partane får framlegga tilsendt i vanleg brev eller lagt fram på rettsmøte. Fleire har og uttalt at det, på grunn av jordskiftesakenes særeigne karakter, ikkje er tenleg med ein slik frist som i framlegget for når vedtak skal fattast. Eidsivating jordskifterett uttaler at dersom det skal vere ein regel om dette, bør denne gå ut på at vedtak skal fattast «utan tarvlaus dryging».

Et fleirtal av høyringsinstansane har vidare uttalt at det ikkje vil vere nødvendig å forkynne vedtak utanom i dei tilfelle der vedtaket vert sett til påanke etter § 62 femte eller sjette ledd eller fordi saka er ferdig. Nord-Gudbrandsdal jordskifterett uttaler om dette:

«Alle vedtak som blir stilt til anke må sjølvsagt forkynnast, men ellers har eg vanskeleg for å sjå grunnar gode nok for å krevja forkynning av alle vedtak undervegs i saka når ein også tek omsyn til ulempene med auka tidsbruk og kostnad. Det vanlege informasjonsbehovet bør vera oppfylt ved at partane får kopi av møteboka etter kvart i vanleg brev.»

Høyringsinstansane utanfor Jordskifteverket støttar hovudsakleg framlegget om sakshandsamingsreglar for vedtak. Dette gjeld mellom anna Justisdepartementet, Den Norske Advokatforening, Regjeringsadvokaten og Dommerforeningen.

Justisdepartementet uttaler følgjande:

«Det er en klar forbedring av jordskifteloven at det innføres en ny, definert kategori av avgjørelser. Innholdsmessig reiser vi spørsmål om det er nødvendig å påby at utkast til vedtak skal meddeles ved forkynnelse, og om ikke partene bør få mer enn en uke til å uttale seg. Lovteknisk foreslår vi at nye §§ 20a og 20c slås sammen til en ny § 20a, og at ny § 20b annet ledd utformes uten bokstavoppsett, og at regelen om uttalefristen formes som en regel om hva partene skal gis og ikke som en regel om hva partene kan kreve.»

Den Norske Advokatforening uttaler at fristen i framleggets § 20b bokstav a på ei veke er for kort, spesielt der partane må få sakkyndig bistand til å vurdere framlegget, og at tre veker vil vere meir passande.

17.3.4 Departementet sine merknader

Departementet er framleis av den oppfatning at det trengst betre reglar for sakshandsaminga når det skal fattast vedtak. Det kan likevel vere noko i at dei foreslåtte reglane i § 20b i framlegget har vorte litt for detaljerte og innfløkte.

Som nemnt ovanfor, er det ein del som meiner at rettens framlegg til vedtak ikkje skal forkynnast for partane (framlegg til ny § 20b andre ledd i høyringsnotatet). Etter ei nærare vurdering er det, slik departementet ser det, ulike omsyn som gjer seg gjeldande for dei ulike typene av vedtak. Når det gjeld verdsetting, regulering og fremming, vil det at ein er part er usamd eller har merknader ikkje automatisk få nokon verknad. Når det derimot gjeld «enighetsvedtak» under arbeid etter § 16, er det ein føresetnad at partane er samde om det som det skal fattast vedtak om. Dersom retten t.d. har gjort ei feilregistrering eller ein av partane har kome på andre tankar, vil vedtaket måtte endrast eller saka handsamast på annan måte, gjennom eit grunngjeve vedtak eller eit tvistemål. Det er difor viktig at partane får høve til å sjekke kva retten har lagt til grunn at det er semje om, før det vert fatta eit vedtak på dette grunnlaget. Spørsmålet vert då om det skal vere ein særskilt regel for desse «enighetsvedtaka». Det må i så fall skillast klårt mellom dei rettsfastsettande vedtaka som byggjer på semje og dei som ikkje gjer det. Det er etter departementets syn viktig å avgrense bruk av forkynning til der dette trengst, samstundes som det og er viktig å ikkje lage for mange ulike reglar for dei ulike vedtaka. Det er likevel så ulike omsyn som gjer seg gjeldande her, at departementet har valt å gå inn for ein delt regel: Forkynning når det skal fattast «enighetsvedtak», elles ikkje.

Utover dette har departementet vurdert å gjere framlegg om like sakshandsamingsreglar for dei ulike typer av vedtak. Ein har likevel kome til at det er ulike omsyn som gjer seg gjeldande for på den eine sida fremmingsvedtaket og rettsfastsettande vedtak, og på den andre sida regulerande og verdsettande vedtak. Dette går først og fremst ut på kor naturleg det er å legge eit framlegg fram for partane til drøfting. Når det gjeld regulerande og verdsettande vedtak, må det vere eit krav at framlegg til slike vert drøfta med partane. Det er i all hovudsak tale om skjønnsbaserte avgjerder og i svært liten grad om rettsbruk. Når det derimot gjeld rettsfastsettande vedtak og fremmingsvedtaket, er det etter departementets syn ikkje på same måte naturleg at eit «framlegg» vert drøfta med partane. Departementet meiner at partane her må få uttale seg om det saka gjeld, og leggje fram det dei måtte ha av dokumentasjon og utrekningar, men deretter må retten ta stilling til saka. Det er sjølvsagt ikkje noko forbod mot å drøfte ulike løysingar med partane her og, men departementet meiner at det ikkje er naturleg å stille opp eit krav om at det alltid skal skje. På dette punktet vil reglane derfor skille seg frå kvarandre, og det vert gjort framlegg om slike reglar i ny § 17a andre og tredje ledd. Reglane er omhandla nærare i kommentarane til den einskilde paragraf.

Ein har vidare endra regelen for når rettsfastsettande og regulerande avgjerder skal fattast frå «seinast innan ein månad» til «så snart som råd», slik at regelen her vert den same for dei ulike typene av vedtak. Regelen for når vedtak skal fattast, heng imidlertid nøye saman med høvet til å omgjere vedtak etter at dei er fatta. Dette er omhandla nærare nedanfor under pkt. 17.5.

Den Norske Advokatforening og Justisdepartementet skriv i sine fråsegner at ei veke er for kort tid for partane til å gje tilbakemelding, særleg dersom dei vil ta kontakt med t.d. advokat. Slik Advokatforeningen ser det, vil tre veker vere meir passande. Departementet er samd i at ei veke kan vere kort tid. Det går fram av høyringsfråsegnene at jordskifterettane ofte gjev partane lengre tid dersom dei ønskjer det.

Vidare skriv Justisdepartementet at regelen bør gå ut på at partane alltid skal få ein frist av ei viss lengde til å uttale seg, ikkje at partane kan krevje ein slik frist. Dette verkar, slik departementet ser det, rimeleg. Ikkje alle partar vil synest at det er enkelt å krevje frist dersom dei andre partane har hastverk med å få saka ut av verden. Ettersom partane i praksis ofte vert gjeve lengre frist enn ei veke, vil truleg ikkje ein regel om at partane har krav på ein lengre og viss frist innebere store omveltningar. Det vil vel snarare kunne opne for ressurssparing, ettersom jordskifteretten ikkje lenger vil måtte motta krav om frist frå partar. Motargumentet mot å endre regelen slik Justisdepartementet gjer framlegg om, måtte vere at partane ikkje alltid treng så lang frist, og at det derfor i nokre tilfeller vil vere bortkasta tid å gje partane denne fristen. Dette argumentet ser ikkje departementet på som svært tungtvegande.

Spørsmålet er m.a.o. om fristen skal forlengast, og om partane alltid skal få denne fristen, slik at det ikkje er nødvendig at det vert sett fram krav om frist. Slik departementet ser det, er det ingen tunge motargument mot desse innspela frå Justisdepartementet og Advokatforeningen. Departementet vil likevel gjere framlegg om at partane skal ha ein frist som ikkje skal vere kortare ennto veker. Dette fordi tre veker etter departementets syn sjeldan vil vere nødvendig, og vil kunne seinke sakene på ein måte som vil vere til ulempe for partane. Denne lovfesta fristen på to veker skal ikkje vere til hinder korkje for at retten gjev ein lengre frist der det er trong for det, eller at partane, dersom dei ønskjer det, kan fråfalle retten til å kome med merknader slik at vedtak kan fattast med ein gong. Ein føresetnad for dette siste må vere at alle partar er samde i det.

Departementet er samd med fleirtalet av høyringsfråsegnene frå Jordskifteverket i at reglane kan vere stive og tidkrevande - særleg i saker med enkle faktiske tilhøve og vurderingar. Departementet har difor tatt inn eit unntak frå regelen om skriftleg saksførebuing av sakshandsamingsvedtak. Vilkåra for å bruke denne regelen er at alle partane er samde og retten samtykkjer. Departementet meiner med dette å opne for å bruke enkle, men trygge sakshandsamingsreglar for enkle tilhøve og oversiktlege vurderingar.

Fleire høyringsinstansar har uttalt at det etter deira syn ikkje er nødvendig å forkynne vedtaket for partane der vedtaket ikkje kan påankast før saka er slutt. Departementet er samd i at det i slike tilfelle vil vere tilrekkeleg at dei partane som vedtaket gjeld, får melding om vedtaket i vanleg brev eller t.d. på rettsmøte. Ein vil endre framlegget i samsvar med dette.

Til desse sakshandsamingsreglane oppstår det eit spørsmål om kven som skal handsamast som part i høve til det einskilde vedtak. Når det gjeld rettsfastsettande vedtak, t.d. ei grense mellom to eigedomar, er det berre eigarane av desse to eigedomane som vil vere partar i vedtaket om denne grensa, på same måte som om det vart avsagt ein dom i spørsmålet. Verdsettings- og boniteringsvedtak vil i utgangspunktet berre vedrøre eigaren (eigarane) av det arealet som vert handsama. Verdsetting av den einskilde eigedom/figur vil likevel ha særskild interesse for den eller dei som skal overta dette konkrete arealet på skiftet, men kven dette er, vil gjerne ikkje vere avklårt for skifteplanen er vedteke. Spørsmålet om partshøvet når det gjeld regulerande vedtak, vil måtte byggje på reelle vurderingar av kven som vert «ramma» av tiltaket. Både når det gjeld rettsfastsetting, boniterings- og verdsettingsvedtak og regulerande vedtak - og jordskiftesaka som heilskap - vil spørsmålet om kven som er partar, truleg ofte måtte løysast delvis etter dei prinsippa som gjeld i høve til partsomgrepet i forvaltningssaker (forvaltningslova § 2 bokstav e). Dette fordi ein i jordskifteretten som regel ikkje har ein formell situasjon med ein eller fleire saksøkarar på den eine sida, og ein eller fleire saksøkte på den andre. Om partshøvet i forvaltningssaker skriv Torstein Eckhoff i «Forvaltningsrett» (5. utg., 1994) på s. 404-405:

«I sivilprosessen er det enkelt å avgjøre hvem som er parter, for der opererer man med et formelt partsbegrep: Part er den som reiser sak, og den som det reises sak mot (eller som senere trekkes inn eller trer inn etter de spesielle regler man har om dette). Det behov som også andre enn disse kan ha for å vareta sine interesser under saken, tilgodeses av reglene om hjelpeintervensjon. I straffeprosessen kan det by på tvil om en person skal anses for «siktet» slik at han får partsrettigheter. Men ellers er partsbegrepet greit der også.

Forholdet er ikke så enkelt i forvaltningssaker der fremgangsmåten ikke er så sterkt formalisert, og sakene er innbyrdes ulike og kan komme i gang på mange forskjellige måter. Ofte er det et forvaltningsorgan som av eget tiltak tar opp en sak, og det kan være uklart om saksbehandlingen er rettet mot noen. Det vanlige er at han søker om noe til seg selv. Men det han søker om å få, kan være mer eller mindre direkte på bekostning av andre. Et slikt formelt partsbegrep som man har i sivilprosessen, ville derfor ikke være fyldestgjørende i forvaltningsretten. Og regler om hjelpeintervensjon (som man ikke har i forvaltningsretten) ville ikke ha vært tilstrekkelig som supplement til et formelt partsbegrep. For det er ofte ønskelig å gi partsrettigheter til noen som ikke ønsker å hjelpe, men tvert imot bestrider det som er anført, f.eks. av en søker.

Av disse grunner er det den reelle tilknytningen til saken som bør være avgjørende, (......). Og fordi det ikke gir seg selv hvor sterk tilknytning man skal kreve for å anse noen som part, har lovgiverne funnet grunn til å gi en definisjon som sier noe om dette. (.......)

Ifølge § 2 e er «part» for det første den som en avgjørelse retter seg mot. Når man skal ta stilling f.eks. til et habilitetsspørsmål eller spørsmål om hvem som har krav på varsel om saken, vet man imidlertid ikke ennå hva avgjørelsen i saken kommer til å gå ut på. Denne del av definisjonen må derfor forstås slik at den som en avgjørelse kan bli rettet mot, skal anses som part. Inn under dette alternativ går f.eks. den som risikerer å bli pålagt en plikt eller fratatt en rett ved avgjørelsen. Men det må være tatt skritt som gjør det til en aktuell mulighet at en slik avgjørelse kan bli truffet, før noen blir part.

For det annet skal også den som saken ellers direkte gjelder, anses som part. Dette uttrykk er det mest omfattende, og dekker vel også det først nevnte alternativ. Når man skal tolke uttrykket, har klageregelen i § 28 en viss interesse. Den gir klagerett, ikke bare til partene, men også til «annen med rettslig klageinteresse». Det fremgår av dette at ikke enhver som har «rettslig interesse» i en avgjørelse, anses som part. De en sak «direkte gjelder» er altså en snevrere krets av personer enn de som har «rettslig interesser» i avgjørelsen.»

Det er fleire like omsyn som gjer seg gjeldande i forvaltningssaker og jordskiftesaker når det gjeld kva for prinsipp som bør nyttast i vurderinga av kven som er part. For det første skal krav om jordskifte etter jordskiftelova § 12 første ledd «så vidt mogleg nemne dei eigedomane det gjeld, eigarar, bruksrettshavarar, grannar og andre skiftet vedkjem». Formuleringa går att i § 13 første ledd om kven som skal innkallast til rettsmøte. Dette indikerer at det er den reelle tilknytinga til saka som er avgjerande for kven som skal vere part i høve til fremmingsvedtaket og avgrensinga av skiftefeltet (jordskiftelova § 25). Etter at det er fatta eit fremmingsvedtak og skiftefeltet er avgrensa, er det eigarane og andre som har rettar og plikter som vil kunne verte berørt under skiftet, som vil ha partsstatus. Det er m.a.o. ikkje formelle kriterier på line med kven som er saksøkar og saksøkt som vil vere avgjerande, men den reelle tilknytinga.

Det første retten skal gjere etter at det er fatta eit fremmingsvedtak, er å klårleggje dei ytre grensene for skiftefeltet etter jordskiftelova § 16 første ledd første punktum. Her vil rettshavarane på båe sider vere partar, m.a.o. og dei som har eigedomar som ligg utanfor skiftefeltet, men som grenser til det. Det same gjeld dersom desse grensene vert regulert med heimel i § 16 første ledd andre og tredje punktum. På same måten vert det når grenser og rettar i skiftefeltet skal fastleggjast etter andre ledd. Og når retten kjem til dei einskilde spørsmåla som han må taka stilling til undervegs i jordskiftesaka, må det foretakast ei konkret vurdering av kven det er naturleg trekke inn som part. Det er utloddinga på slutten av saka som vil vere avgjerande for kven dei ulike avgjerdene undervegs vil ha konsekvensar for. Av dette følgjer det at kven som vart vurdert som part då spørsmålet vart handsama, ikkje kan vere avgjerande for kven som kan anke over dei ulike avgjerdene når saka er slutt.

Jordskifteretten kan, i motsetnad til forvaltninga, ikkje sjølv sette ei sak i gang, men det er jordskifteretten som avgrenser feltet. Dette skal rett nok «til vanleg» skje i samsvar med jordskiftekravet, jordskiftelova § 25 første ledd. Vidare kan jordskifteretten utvide skiftefeltet etter andre ledd såframt den finn det nødvendig for å gjennomføre eit tenleg jordskifte. Dette er - når det gjeld tilhøvet til partsomgrepet - ein klår parallell til når forvaltninga sett i gang ein sak av eige tiltak. Vidare treng det ikkje for nokon av sakstypene i jordskiftelova § 2 vere slik at to eller fleire står steilt mot kvarandre, dette taler og mot å leggje sivilprosessens formelle partsomgrep til grunn.

Slik departementet ser det, er det uproblematisk å knytt reglane om vedtak opp mot § 17 i staden for § 20. Det er likevel mest greit å gje eigne reglar for sakshandsaming av vedtak, og desse kan takast inn i same paragraf som fastset når vedtak skal nyttast. Det kan visast til desse reglane i § 20 om skifteplan.

Når det gjeld det nærare innhaldet i sakshandsamingsreglane for vedtak, viser ein til merknadene til den einskilde paragraf.

17.4 Vedtak - grunngjeving

17.4.1 Gjeldande rett

Etter gjeldande jordskiftelov er vedtak som nemnt ikkje er nokon eigen avgjerdskategori ved sidan av dei formlause avgjerdene, og korkje jordskiftelova eller tvistemålslova inneheld nokon generell regel om at desse avgjerdene skal grunngjevast. I §§ 14 og 20 er det krav om grunngjeving av fremmingsvedtaket og skifteplanvedtaket. Ein viser elles til framstillinga under pkt. 17.1.1.

17.4.2 Framlegget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet er det tatt utgangspunkt i at avgjerder som på ein eller annan måte har innverknad på partane sin situasjon som hovudregel skal grunngjevast. Det er fleire årsaker til dette. For det første er det å skrive grunngjeving ei god hjelp for retten til å tenkje nøye gjennom saka. For det andre er ei avgjerd som er godt grunngjeve, lettare for partane å akseptere. For det tredje gjev det ein misnøgd part grunnlag for å vurdere om det kan vere noko å hente ved å anke, og eventuelt kva han bør anke over. For det fjerde gjev det ankedomstolen eit grunnlag å vurdere avgjerda på. I høyringsnotatet vert det gjort framlegg om å stille opp generelle krav til innhaldet av vedtak, og at vedtaket skal byggjast opp med premissar (grunngjeving) og ein eigen slutningsdel. Det som skal stå i slutningsdelen, er berre det som skal vere rettskraftig avgjort. Premissane bør, som i ein dom, først innehalde namnet på retten, dommarane og tid og stad for avgjerda, partar og evt. prosessfullmektigar. Deretter bør det kome ei kort framstilling av kva saka dreier seg om, og grunnane for jordskifteretten si avgjerd. Det bør og gå fram kva som er heimelen for vedtaket.

Når jordskifteretten gjer eit rettsfastsettande vedtak,t.d. om kvar ei grense går etter gjeldande rett eller om ein rett eksisterer eller ikkje eksisterer og kor omfattande den eventuelt er, så vil dette vere der det i utgangspunktet ikkje er ein klår tvist mellom partane. Rettsfastsettande vedtak vert, fordi det ikkje er tvist mellom partane, gjerne berre grunngjeve med at partane er samde om at grensa går slik eller slik. Dette vil ofte ikkje gje eit heilt korrekt bilete av kva som har gått føre seg. Mange partar kjem til jordskifteretten fordi dei ikkje er sikre på kvar grensa går, utan at det eigentleg er tvist mellom dei. Som det står i Austenå og Øvstedal s.100:

«I praksis kan vi få situasjonar der det er heilt klart at det ligg føre usemje eller tvist. Frå dette meir bastante tilhøvet får vi ein glidande overgang til det andre ytterpunktet, der det berre er ei mild grad av uvisse. Situasjonen kan også vere den at jordskifteretten byggjer på at partane er samde om t.d. kvar grensa går. Det er tilsynelatande ingen tvist eller usemje mellom partane.»

I slike tvilstilfelle vil jordskifteretten si rolle ofte vere å gå på synfaring i marka med partane, og hjelpe partane med å tolke kart og finne grensemerke etc. Ofte vil partane då lite på jordskifteretten sine tolkingar og oppfatningar utan at dei eigentleg sjølv har noko fast overtyding om kvar grensa går. Jordskifteretten vil da ofte protokollere at «partane er samde om at grensa går..... (skildring)». Seinare kan det vise seg at jordskifteretten har tatt feil, eller det kjem fram nye prov. Den parten som ønskjer oppattaking, må i så fall prove at dersom det nye beviset eller den nye kjensgjerninga hadde lege føre på tidspunktet for saka, så ville han likevel ikkje vore samd. Dette vil vere nær sagt umogleg dersom vedtaket ikkje er grunngjeve med noko anna enn at partane er samde, d.v.s. dersom vedtaket ikkje inneheld opplysningar om kva som låg til grunn for denne semja. (Sjå om oppattaking nedanfor under pkt. 17.7)

I høyringsnotatet går departementet inn for at det må bli slutt på å grunngje eit rettsfastsettande vedtak med semje mellom partane der utgangspunktet var ei uvisse som jordskifteretten hjalp dei å finne ut av. Uklåre rettstilstandar som partane får hjelp av jordskifteretten til å rydde opp i, skil seg frå utanrettslege avtalar og rettsforlik ved at resultatet i større eller mindre grad er jordskifteretten sitt «verk». Det må difor i staden stå i vedtaket at partane var usikre på kor grensa gjekk, kva dei la fram og kva arbeid/vurderingar jordskifteretten gjorde. Deretter kan det skrivast ei slutning om kvar grensa går. Partane vil då ha mykje større høve til seinare å få tatt vedtaket opp att dersom det skulle dukke opp noko som viser at grensa faktisk går ein annan stad.

Dersom partane faktisk er heilt samde om kvar grensa går, og ikkje treng noko hjelp av jordskifteretten til å finne ut av det, er det ikkje noko i vegen for å grunngje vedtaket med semje mellom partane. I t.d. arbeid etter § 16 vil jordskifteretten, som ovanfor nemnt, kunne fatte eit fellesvedtak for alle dei grensene/rettane som det er klår semje om.

Det vert i høyringsnotatet vidare gjort framlegg om at grunngjevinga av regulerande vedtak(grensereguleringar, bruksordningar etc.) skal byrje med det rettsgrunnlag reguleringa byggjer på, d.v.s. den faktiske og rettslege situasjon som jordskifteretten legg til grunn før reguleringa. Der det først er gjort t.d. eit rettsfastsettande eller verdsettande vedtak eller avsagt ein dom, kan det visast til dette. Dette er viktig fordi reguleringa vil byggje på feil grunnlag dersom utgangspunktet er feil. Vidare må vedtaket innehalde dei vurderingane/utrekningane som jordskifteretten byggjer på. Dersom eit dataprogram er brukt til å få ut resultatet, skal det gå fram av vedtaket kva for valde føresetnader som er lagt til grunn for dataprogrammet sine utrekningar. Og regulerande vedtak må ha ei slutning, der det går fram kva det er som skal vere rettskraftig avgjort. Verdsettingsvedtaket skal grunngjevast på same måte.

Fremmingsvedtaket etter § 14 skal i dag grunngjevast, jf § 14 første ledd, men noko nærare om denne grunngjevinga seier paragrafen ikkje. For at ankedomstolen skal ha eit reelt grunnlag å prøve vedtaket på, og for å sikre at vedtaket er godt gjennomtenkt, må det ha ei skikkeleg grunngjeving. Det er særleg § 3 bokstav a som er sentral her, men og § 1. Det har skjedd at retten har nøgd seg med å skrive at «tilhøvet til § 1 og § 3 bokstav a er vurdert og funne i orden». Dette er ikkje tilfredsstillande. Eit jordskifte vil som regel vere eit omfattande inngrep i rettstilhøva til eigedomen, og vil såleis kunne oppfattast som ei alvorleg hending i folk sine liv. Vidare vil det vere mykje arbeid som blir lagt ned i den einskilde jordskiftesak, både frå retten og partane si side. Det er m.a.o. ressurskrevjande for samfunnet. Alt dette gjer det svært viktig at vilkåra for fremming er nøye vurdert, og at fremmingsvedtaket har ei grundig grunngjeving med utgangspunkt i vilkåra. Om dette skriv Austenå og Øvstedal på s. 100:

«Det må i allfall understrekast at for partane er grunngiving eit særs viktig punkt og det må difor stillast relativt strenge krav til ei skikkeleg grunngiving for eit vedtak om å fremme jordskifte, (.......... ). Det må gjerast greie for dei standpunkt og påstander som er kome fram, vidare for dei faktiske tilhøva og endeleg for dei grunnane retten finn avgjerande for at skiftet kan fremmast, (....... ). Jamvel om det ikkje er kome motsegner mot kravet, bør retten grunngi vedtaket. Det er ikkje sikkert at partane i første omgang har oversikt over konsekvensane av eit jordskifte og det må difor gå klart fram av grunngivinga for vedtaket at jordskifteretten har tenkt gjennom og vurdert ulempene og nytten av jordskiftet på ein skikkeleg måte.»

I tråd med dette vart det i høyringsnotatet gjort framlegg om ein grunngjevingsparagraf, jordskiftelova § 20c, som skal gjelde for alle jordskifteretten sine vedtak.

17.4.3 Høyringsfråsegner

Ein del av høyringsinstansane i Jordskifteverket meiner at framlegget til ny § 20c stiller for strenge krav til grunngjevinga.

Agder jordskifteoverrett uttaler:

«I skjønnslovens § 28 stilles det krav til skjønnsgrunnene. Jordskifterettens vedtak kan på mange måter sammenlignes med skjønnsavgjørelser, og det bør vurderes om skjønnsprosessloven § 28 kan gjøres gjeldende i stedet for forslagets § 20 c.»

Ein del jordskifterettar og fylkesjordskiftekontor har uttalt at kravet om grunngjeving av skifteplan i § 20 andre ledd er tilstrekkeleg, og at det i staden for framlegget § 20c bør visast til denne når det gjeld grunngjeving av vedtak generelt. Det vert uttalt at det finst mange ulike slag vedtak, i alt frå omfattande og kompliserte til svært enkle spørsmål, og at reglane bør vere tilpassa dette.

Hålogaland jordskifteoverrett uttaler at det kan verte fatta svært mange vedtak i løpet av ei jordskiftesak, og at å ta med pkt. a, b og c i alle desse vedtaka som foreslått i § 20c vil føre til at ein fyller opp rettsbøkene med reine formalitetar.

Framlegget vert støtta av Den Norske Advokatforening, Justisdepartementet og Dommerforeningen. Det vert og støtta av Norges Landbrukshøgskole, som uttaler:

«..... Vidare er vil heilt ut samde i det som er skrive i pkt. 1.2.4. om grunngjeving av vedtak. Kravet her bør vere strengt. Det vil sikre partane eit skikkeleg grunnlag til å forstå det som er gjort.»

(Innhaldet i høyringsnotatet pkt. 1.2.4. samsvarer med innhaldet i pkt. 17.4.2. ovanfor.)

Norsk Skogeierforbund uttaler:

«NSF vil også sterkt understreke viktigheten av det som blir sagt i avsnitt 1.2.4. om «Grunngjeving», både når det gjelder bevis for hva partene har vært enige om og når det gjelder grunngiving av regulerende vedtak og fremmingsvedtak. Vi vil derfor på denne bakgrunn støtte forslaget om ny § 20 c.»

Lista jordskifterett tek opp tilhøvet til forenkla grensegang ved ingeniør, og stiller spørsmål om dette og skal grunngjevast i eit vedtak.

17.4.4 Departementet sine merknader

Departementet konstaterer at sentrale høyringsinstansar utanfor Jordskifteverket støtter framlegget om korleis vedtak skal grunngjevast, og at det heller ikkje andre stader frå har kome tungtvegande argument mot framlegget i høyringsnotatet.

Når det gjeld tilhøvet til tvml. § 144 om grunngjeving av dom og skjønnsprosesslova § 28 om grunngjeving av skjønn, vurderer departementet framlegget i høyringsnotatet slik at det har tatt opp i seg element frå begge regelsetta. Dette er ikkje tilfeldig, fordi jordskifterettens vedtak etter framlegget vil vere avgjerdsforma i fleire ulike typer av spørsmål. I utforminga av framlegget til ny paragraf om grunngjeving av vedtak er det forsøkt tatt omsyn til dette.

Hålogaland jordskifteoverrett tek opp spørsmålet om kor vidt bokstavane a, b og c skal vere med i kvart einaste vedtak i løpet av saka. Når det gjeld bokstav a om namnet på retten og dommarane, så vil ikkje dette ta mykje plass. Departementet ser likevel for seg at det t.d. vil kunne visast til det første vedtaket i saka (fremmingsvedtaket) for desse opplysningane. Tid og stad for når vedtaket vart gjort, vil variere og må vere med. Når det gjeld bokstav b, vil ikkje alle partane i saka vere partar i høve til kvart einskild vedtak, sjå om dette under pkt. 17.3.4 ovanfor. Dei som etter dette er partar i høve til det einskilde vedtak, bør etter departementets syn identifiserast i vedtaket, både med namnet på parten og registereininga til eigedomen. Når det gjeld bokstav c om kva slag vedtak det er og heimelen for vedtaket, er dette sjølvsagt noko som vil variere frå vedtak til vedtak. Det er viktig at dette er med i kvart vedtak, fordi det er viktig å skille mellom dei ulike typene avgjerder. Det er t.d. viktig å skille mellom fastsetting av gjeldande rett, t.d. fastsetting av kvar ei grense går, og regulering av denne grensa etterpå. Det er forsåvidt ikkje noko i vegen for at dette kan gjerast i same vedtak, men da må vedtaket delast opp med separat grunngjeving for kvart punkt. Heimelen for vedtaket er viktig for at denne skal kunne kontrollerast av partar, prosessfullmektigar og evt. ankeinstansar.

Nokre høyringsinstansar i Jordskifteverket har uttalt at krava til grunngjeving er for strenge, fordi nokre vedtak vil vere svært enkle. Departementet understreker at reglane ikkje skal vere til hinder for at vedtak med enkelt faktum og/eller enkle vurderingstema som i lite grad byr på tvil, kan ha ei tilsvarande enkel grunngjeving. Det er likevel på det reine at når det t.d. gjeld kravet til grunngjeving av fremmingsvedtaket bygd på vikåra i jordskiftelova §§ 1 og 3 bokstav a, vil dei nye reglane innebere ei skjerping i høve til dagens lov. I dag er det berre kort sagt i jordskiftelova § 14 at «Vedtak om dette skal grunngivast.»

Når det gjeld det øvrige innhaldet i vedtaket (bokstavane d, e og f i ny § 17b), viser ein til pkt. 17.4.2 ovanfor og til merknadene til den einskilde paragraf.

Lista jordskifterett tar opp eit sentralt spørsmål som departementet og har hatt oppe til diskusjon, nemleg spørsmålet om ingeniøranes «rettsfastsettande arbeid» i høve til reglane om vedtak. Etter rutinerapporten og rundskriv M-34/96 skal ingeniøren ha hand om såkalla «forenkla grensegang», der han kan påta seg å greie ut for partane reint tekniske spørsmål om kvar ei grense går. Dersom det er juridiske spørsmål i saka eller det vert tvist mellom partane, skal ingeniøren overlate saka til dommaren, men ikkje dersom det er reine ingeniørspørsmål og saka elles går greit. Etter at ingeniøren er ferdig med å handsame saka, må retten fatte eit vedtak om kvar grensa går, dersom grensefastsettinga skal få rettskraft. Vedtaket kan i teorien byggje på at partane er samde, eller det kan byggje på ingeniørens arbeid med å klårleggje grensa. Av rettstryggleiksomsyn er sistnemnde alternativ å foretrekke, med mindre partane har blitt samde utan fagkunnig rettleiing frå ingeniøren si side. Dette vil da måtte gjerast på den måten at ingeniøren skriv eit utkast til vedtak, der han mellom anna gjer kort greie for si eiga rolle i saka. Dette utkastet sender dommaren deretter til partane for eventuelle merknader etter dei reglar som skal gjelde for vedtak elles. Denne måten å gjere det på, vil betre rettstryggleiken for partane ved at dei får tid til å vurdere resultatet, og ved at det vil vere mogleg å ta opp att saka dersom det skulle vere gjort feil frå ingeniørens side. Det vil og legge tilhøva til rette for at jordskiftedommaren kan kvalitetskontrollere saka før den får rettskraft.

17.5 Vedtak - tilhøvet til tvistemålslova sine reglar for dommar - omgjering

17.5.1 Gjeldande rett

Som ovanfor nemnt, har jordskifteretten sine vedtak i utgangspunktet ikkje nokon eigen formell status. Reglane om dommar gjeld difor ikkje for vedtak, derimot gjeld reglane for dei formlause avgjerdene. Her gjer departementet no framlegg om endringar, avgjerdsform, sakshandsaming og grunngjeving. Kap. 12 i tvistemålslova er gjort gjeldande for jordskifteretten, jf. jordskiftelova § 97. Dette kapitlet handlar mykje om dommar. Mellom anna har det reglar for kva dommen skal innehalde når det er dissens i retten, stemmegjeving, forkynning, at retten er bunde ved avgjerda si og om retting. Ettersom «vedtaka» i dag ikkje har noen eigen status, gjeld dette kapitlet ikkje for jordskifterettens avgjerder.

17.5.2 Framlegget i høyringsnotatet

Slik departementet vurderte det i høyringsnotatet, høver reglane i kapittel 12 i tvistemålslova godt for den typen avgjerd som vedtak er. Viktige ting vert avgjort i vedtak - fremming, rettsfastsetting, verdsetting og regulering av rettshøve. Det vart difor gjort framlegg om å gjere dei føresegnene som gjeld for dommar, gjeldande for jordskifteretten sine vedtak. Det som hovudsakleg vil utgjere endringane etter framlegget, er at jordskifteretten ikkje vil kunne endre vedtaka sine (§ 155), at dissens i retten skal kome fram i vedtaket (§ 145), at vedtak skal forkynnast (§ 154 - ovanfor under pkt. 1.2.5) og at vedtak kan rettast etter at dei er rettskraftige (§§ 156-160). Departementet ønskjer å gjere unntak for § 152 om at siste frist for å avseie dom er ei veke etter at saka er teke opp til doms. Vi meiner at denne ikkje høver så godt for vedtak, mellom anna fordi det t.d. i samferdselsjordskiftesaker ikkje er uvanleg at prosessfullmektigane vil prosedere alle spørsmåla under hovudforhandlinga, og at det difor er ønskjeleg å vente med å gjere vedtak i dei forskjellige spørsmåla.

Den viktigaste endringa etter framlegget vil vere at vedtak ikkje kan omgjerast (dette gjeld ikkje fremmingsvedtaket, jf. jordskiftelova § 14 andre ledd). Synspunktet i framlegget er at med dei endringane i lova det elles vert lagt opp til, med kontradiksjon og grunngjeving av vedtak, er det ikkje på same måten naturleg med ein omgjeringsadgang. Retten må gjere grundig arbeid før vedtaket vert fatta, og etterpå må han stå for dette med mindre vilkåra for oppattaking er tilfredsstilt. Det er ikkje nokon ønskjeleg situasjon at partane får sine rettshøve endra fleire gonger i løpet av ein sak. Regelen i tvistemålslova § 165 tredje ledd var heller aldri meint for slike avgjerder som jordskifteretten sine vedtak er, men for mindre viktige prosessuelle avgjerder.

På denne bakgrunnen vart det i høyringsnotatet gjort framlegg om at reglane om dommar i kapittel 12 i tvistemålslova skal gjelde tilsvarande for vedtak, med unntak av § 152.

17.5.3. Høyringsfråsegner

Til dette framlegget har det ikkje kome sterke motførestillingar, bortsett frå den delen av det som inneber at jordskifteretten ikkje lenger skal kunne endre vedtaka sine under saka.

Nord-Gudbrandsdal jordskifterett uttaler:

«Eg er avgjerande uenig i at heimelen til å gjere om vedtak undervegs i jordskiftesaka skal bli teken bort. Ulikt dei fleste sakene for dei ordinære domstolane, som tvistemålslova er skriven for, vil ei jordskiftesak ofte strekkje seg over lang tid og forutsetningane kan endrast vesentleg i denne tida, t.d. gjennom forvaltningsvedtak, eller forutsetningane kan vise seg å ikkje halde. Det vil vera svært uheldig dersom jordskifteretten skal vera bunden til å avslutte saka på grunnlag av tidlegare vedtak som kan ha vore utenlege på grunn av endra forutsetningar. Her, som i lovframlegget elles, vil både partane og samfunnsinteresser vere tent med at ein i større grad ser jordskiftesaka som ein heilskap, ikkje som ein serie med avslutta og isolerte enkeltvedtak.»

Nord- og Midhordland jordskifterett og Gulating jordskifteoverrett Bergen uttaler:

«I jordskiftesaker må hovudregelen (.......) vere at vedtaka kan gjerast om heilt til saka vert avslutta, eller til det tidspunkt at jordskifteretten har endeleg bestemt seg for utfallet av saka og berre utskrivinga står att.»

Valdres jordskifterett uttaler:

«Vi ser det som «livsfarleg» dersom det ikkje skulle vera råd å gjera om vedtak. Mange vedtak må byggje på føresetnader som blir gjort under saka. Dersom det skulle vera feil med desse føresetnadene, eller det oppstår nye forhold som endrar føresetnadene medan saka pågår, ville det vera umogeleg både for partane og retten dersom ikkje vedtaket skulle kunne bli gjort om av retten.»

Jordskifterettane i Møre og Romsdal uttaler:

«.....ein regel som hindrar retten i å endre vedtaka sine etter at dei er fatta, (vil) føre til mindre rettstryggleik for partane, skape vanskar for ei smidig framdrift av sakene, føre til fleire ankesaker og i det heile kreve meir ressursar. Det er viktig at jordskifteprosessen er fleksibel, slik at t.d. verdsettinga kan endrast heilt fram mot avsluttinga av saka.»

17.5.4 Departementet sine merknader

Departementet er samd i at det i visse høve vil kunne skape problemer dersom eit vedtak som er fatta undervegs i saka, ikkje skal kunne omgjerast dersom det viser seg at vedtaket bygde på feil føresetnader, bristande føresetnader eller det av andre grunnar viser seg at det er noko gale med vedtaket. Departementet meiner likevel at retten i dag står for fritt til å endre tidlegare vedtak. Som nemnt tidlegare, er det tvistemålslova sine reglar for formlause avgjerder som gjeld for jordskifteretten sine vedtak, og dette inneber at vedtaket fritt kan endrast «hvis ingen erhvervet rett er til hinder», tvml. § 165 tredje ledd. I jordskiftesaker verte dette praktisert slik at vedtaka kan endrast heilt fram til saka er slutta, først då er rettar «erhvervet».

Problemstillinga er aktuell først og fremst for boniterings- og verdsettingsvedtak. Jordskifterettane i Møre og Romsdal uttaler som nemnt, at det er viktig at t.d. verdsettinga kan endrast heilt fram mot vedtakinga av skifteplanen. Slike endringar fram mot avsluttinga av saka vil, slik departementet ser det, kunne leie til at det vert stilt spørsmål om retten har drege inn omsynet til § 3 bokstav a og balansen i skifterekneskapen i vurderinga. Det er viktig at sakshandsamingsreglane er utforma på ein måte som i minst mogleg grad gjev grunnlag for å reise denne typen tvil om jordskifterettens boniterings- og verdsettingsarbeid.

Dette har verknad ikkje berre for utforminga av reglane om endring av vedtak, det har i like stor grad verknad for til kva tidspunkt vedtaka skal fattast i første omgang. Det er lita hjelp i å leggje restriksjonar på høvet til å endre boniterings- og verdsettingsvedtak, dersom retten kan vente med å gjere vedtak heilt til avsluttinga av saka. Ei alminneleg jordskiftesak foregår på den måten at skiftefeltet vert avgrensa, areal og eigedomar vert bonitert og rettar og grenser innanfor skiftefeltet klårlagt og fastsett. Deretter byrjer retten å flytte om på areal og utarbeide framlegg til nye arronderingsløysingar. Departementet kan ikkje sjå tungtvegande grunnar mot at all bonitering og verdsetting er gjort før jordskifteretten byrjer med omarronderingsarbeid og utlodding. Tvert imot er det slik at boniteringa og verdsettinga er nødvendig å ha på plass for å kunne utarbeide meiningsfylte framlegg til nye arronderingsløysingar. Hovudregelen må difor vere at alle boniterings- og verdsettingsvedtak skal vere på plass før jordskifteretten byrjer på endringsarbeidet. Dette vil vere med på å frita jordskifteretten for unødige spørsmål om utanforliggjande omsyn når areal og eigedomar vert bonitert og verdsett.

Når det gjeld på kva vilkår jordskifteretten skal kunne endre vedtaka sine, er dette berre aktuelt for boniterings- og verdsettingsvedtak og regulerande vedtak. Omgjering av fremmingsvedtaket har vi reglar for idag i jordskiftelova § 14 andre ledd. Når det gjeld rettsfastsettande vedtak, så er det ønskjeleg å ikkje ha reglar for desse som skiller seg for mykje for reglane for dommar, og departementet vil derfor gå inn for at desse ikkje skal kunne omgjerast. Det vert gjort framlegg om at dei skal kunne settast til førehands påanke etter dei reglane som gjeld for dommar etter jordskiftelova § 62 andre ledd andre punktum, elles vil dei kunne påankast når saka er slutta etter hovudregelen i første ledd.

Når det gjeld høvet til å omgjere boniterings- og verdsettingsvedtak og regulerande vedtak, oppstår det fleire spørsmål. For det første er det eit spørsmål om det skal vere krav om at bestemte vilkår skal vere oppfylt, og kva for vilkår det i så fall skal vere. For det andre oppstår det spørsmål om retten skal kunne omgjere vedtak av eige tiltak, eller om initiativet skal kome frå ein part.

Når det gjeld desse typene vedtak, så er det meir eller mindre skjønnsbaserte avgjerder som byggjer på ulike føresetnader. Nokre slike føresetnader kan endre seg i løpet av saka, t.d. ein føresetnad om eit bestemt forvaltningsvedtak. Svært mange høyringsinstansar i Jordskifteverket har uttalt at det vil få svært alvorlege konsekvensar dersom slike vedtak ikkje kan omgjerast i løpet av saka, og departementet ser at det finst gode argumenter for at dei skal kunne omgjerast. Ovanfor har departementet likevel argumentert for at omgjeringsadgangen ikkje skal vere fri.

Når det gjeld materielle vilkår for omgjering av desse vedtaka, meiner departementet at retten bør ha høve til endring der avgjerande føresetnader for vedtaket vert endra eller nye opplysningar viser at vedtaket skulle vore annleis. Eit slikt vilkår inneber at eit vedtak ikkje vil kunne endrast med ei rein skjønnsvurdering som grunngjeving. Dette vil kunne vere uheldig i oreigningsjordskiftesakene. I desse sakene er prosessfullmektigane som regel ikkje med i sjølve jordskiftedelen av saka - når dei viktige boniterings- og verdsettingsvedtaka vert fatta. Dette gjer at dei ønskjer at dette skal kunne takast opp under skjønnshovudforhandlinga, og det vil da vere uheldig dersom desse spørsmåla er handsama og endeleg avgjort på eit tidlegare stadium av saka. Departementet er, som ovanfor nemnt, skeptisk til reine skjønnsmessige endringar av boniterings- og verdsettingsvedtak etter at arbeidet med omarrondering og utlodding har byrja, og vil difor gjere framlegg om at det i vanlege jordskiftesaker ikkje skal kunne gjerast endringar som ikkje baserer seg anten på endra føresetnader eller nye opplysningar.

I dei kombinerte sakene der det skal vere ein skjønnsdel etter jordskiftedelen, vil ei ordning der boniterings- og verdsettingsvedtaka skal vere fatta før retten tek til med endringsarbeidet derimot ikkje vere tilfredsstillande, av dei grunnar som er nemnt ovanfor. Dette vil etter departementet sitt syn særleg gjelde der det berre ligg føre ein avgrensa endringsadgang. At jordskifteretten formelt har teke stilling til desse spørsmåla før skjønnssaka kjem til hovudforhandling, vil imidlertid vere problematisk sjølv om endringsadgangen skulle vere fri. I slike saker bør hovudregelen difor vere at boniterings- og verdsettingsvedtak ikkje skal gjerast før etter hovudforhandlinga. Då kan ein vurdere all bonitering og verdsetting - både av tilleggsareal, tapt areal og attverande areal - i innbyrdes samanheng, og i samanheng med dei vurderingane som skal gjerast ved utmåling av oreigningserstatning etter vederlagslova. Føresetnader om desse verdsettingsspørsmåla må likevel leggjast til grunn på eit tidlegare tidspunkt i saka, for at retten skal kunne utarbeide tenlege arronderingsløysingar i samsvar med prinsippet i jordskiftelova § 3 bokstav a.

Grensa for når eit vedtak kan endrast, bør vere når det er sett til påanke. Det vil i dei fleste høve seie når heile saka er sett til påanke. Eit opplagt krav er at dei same sakshandsamingsreglane skal gjelde ved endring som ved første gongs vedtak, og at endringa skal vere godt grunngjeve i tråd med dei grunngjevingsreglane som elles gjeld.

Departementet vil etter dette gjere framlegg om eigne reglar for omgjering av vedtak om verdsetting eller regulering i ny § 17a i jordskiftelova. Ein gjer unntak for § 154 om forkynning, ettersom det vert gjort framlegg om eigne reglar for forkynning av vedtak i jordskiftelova § 22, pkt. 17.3.4 i proposisjonen. Som foreslått i høyringsnotatet, vil ein og gjere unntak frå § 152 om frist for å ta avgjerd. Med desse unntaka vert det i siste ledd i § 17b gjort framlegg om at kap. 12 i tvistemålslova skal gjelde tilsvarande for dommar.

17.6 Vedtak - anke

17.6.1 Gjeldande rett

Etter gjeldande rett er som nemnt ikkje «vedtak» noko eiga avgjerdsform. Det som etter lovframlegget er definert som vedtak, er boniterings- og verdsettingsavgjerder, rettsfastsettande avgjerder der det ikkje er tvist, regulerande avgjerder og avgjerd om at jordskiftesak vert fremma. Etter gjeldande jordskiftelov er rettsmiddelet mot desse avgjerdene anke til jordskifteoverretten, jf. jordskiftelova § 61 fjerde ledd. Etter jordskiftelova § 62 fjerde ledd kan vedtak om fremme av jordskifte straks stilles til påanke til jordskifteoverretten, «når jordskifteretten i særlege høve finn det tenleg». Etter femte ledd kan jordskifteretten, når det er mykje om å gjere å kome i gang med eit tiltak, avgjere at tiltaket (vedtaket) skal stillast til påanking til jordskifteoverretten straks. Bortsett frå desse unntaka er det ikkje høve til å bruke rettsmiddel mot vedtak før jordskiftet er slutt, § 62 første ledd.

Dommar og rettsforlik vert anka til lagmannsretten, § 61 første ledd. Etter § 62 andre ledd kan dommar påankast straks av granne og av nokon som verken er godkjent som eigar eller som bruksrettshavar i skiftefeltet, og jordskifteretten kan ta avgjerd om at det same skal gjelde for andre som har ankerett. Etter tredje ledd kan rettsforlik påankast straks.

17.6.2 Framlegget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet vart dette spørsmålet om rettsmiddel (anke) over desse vedtaka ikkje særskilt drøfta. Det vart lagt til grunn at dagens reglar skulle fortsette å gjelde etter lovendringa, d.v.s. at rettsmiddelet er anke til jordskifteoverretten, som hovudregel etter at jordskiftet er slutt.

17.6.3 Høyringsfråsegner

Etter som spørsmålet om rettsmiddel ikkje var reist som eit eige problem i høyringsnotatet, vart det i liten grad teke opp av høyringsinstansane.

Den Norske Advokatforening har likevel i si høyringsfråsegn peika på eit problem, nemleg tilhøvet mellom rettsfastsettande vedtak og dom. Dommar skal stillast til påanke til lagmannsretten, medan dei rettsfastsettande vedtaka etter framlegget i høyringsnotatet skal gå til jordskifteoverretten. Den Norske Advokatforening framheld at det i rettsfastsettande vedtak kan verte tatt stilling til kamuflerte rettstvistar. d.v.s. at partane i utgangspunktet ikkje legg ned motstridande påstandar, men at usemja viser seg når vedtaket er fatta. Det vert då, etter Den Norske Advokatforening sitt syn, liten samanheng i dei framlagte ankereglane. Advokatforeninga tek opp ulike løysingsmodellar - anten kan domsforma nyttast og der det ikkje er eigentleg tvist, eller lova kan endrast slik at dei rettsfastsettande vedtak kan påankast til lagmannsretten på same måte som dommar, evt. kan dette gjelde berre sakshandsaminga og rettsbruken. Fråsegna til Den Norske Advokatforening på dette punktet er sitert ovanfor under pkt. 17.2.3.

17.6.4 Departementet sine merknader

Departementet er samd med Den Norske Advokatforening i at det vil vere ein glidande overgang mellom rettsuvisse og tvist, og at det vil kunne vere tilfelle der det skjuler seg ein reell tvist bakom ei tilsynelatande uvisse. Ein er vidare samd i at det på denne bakgrunnen ikkje er heldig å ha ulike ankereglar for rettsfastsettande vedtak og dom. Det er etter departementet sitt syn ikkje ønskjeleg å endre ankereglane for dommar i jordskifteretten slik at desse t.d. skal ankast inn for jordskifteoverretten, og alternativet er då at rettsmiddelet mot rettsfastsettande vedtak skal vere anke til lagmannsretten på same måte som for dommar etter gjeldande lov § 61 andre ledd. Det er naturleg at reglane for vedtak og dom elles og er like når det gjeld rettsmiddelbruk, ein tenkjer her særleg på reglane om førehands påanke av dommar etter jordskiftelova § 62 andre ledd.

Dei andre vedtaka skal fortsatt ankast til jordskifteoverretten. Vedtak om midlertidige bruksreglar etter §§ 23 og 60 kan ikkje påankast. Det kan derimot fastsettinga av evt. erstatning for tap i samband med slike bruksreglar. Ettersom eit jordskifte kan vare i mange år, vil eit tap som følgje av bruksreglar kunne få relativt store økonomiske følgjer for den det gjeld. Regelen må derfor vere at ein ikkje kan vente med å utlikne eit slikt tap til saka er over. Her må ein tolke § 62 første ledd innskrenkande, slik at avgjerd om utlikning av tap i samband med midlertidige bruksreglar kan påankast straks.

17.7 Vedtak - oppattaking

17.7.1 Gjeldande rett

Etter § 73 første ledd i jordskiftelova kan dommar etter § 17 takast opp att etter dei vanlege reglane i tvistemålslova kap. 27. Jordskifteretten sine vedtak, inkludert skifteplanvedtaket, kan ikkje takast opp att, heller ikkje orskurder eller jordskifteretten sine skjønn. Rettslege skjønn etter lov om skjønnsprosess kan takast opp att, jf. skjønnsprosesslova § 40, men denne paragrafen gjeld ikkje når jordskifteretten held skjønn, jf. jordskiftelova § 6. Dersom ein dom i ei jordskiftesak eller ei grensegangssak vert teke opp att, skal det gjerast nødvendige endringar i resten av saka, jordskiftelova § 73 andre ledd.

Oppattaking er eit rettsmiddel som er forutsett å skulle vere ein tryggingsventil der ein, etter at avgjerda har vorte rettskraftig, vert merksam på alvorlege feil eller manglar ved sakshandsaminga eller det faktiske grunnlaget for avgjerda.

Det er ulike tilhøve som kan vere grunnlag for eit krav om oppattaking, og dei står i tvistemålslova §§ 405 - 407. Dei fleste av desse grunnane er spelar lita praktisk rolle, og i praksis er det nesten alltid § 407 nr. 6 som vert lagt til grunn for eit krav om oppattaking. Denne føresegna gjev høve til oppattaking dersom det «opplyses en ny kjensgjerning eller skaffes frem et nytt bevis som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.»

Det gjev ikkje grunnlag for oppattaking at det vert gjort gjeldane nye rettslege synsmåtar, heller ikkje kan det krevjast oppattaking på grunnlag av ny lovgjeving.

Når det gjeld alternativet «ny kjensgjerning» i tvml. § 407 nr. 6, kan det krevjast oppattaking på grunnlag av kjensgjerningar som låg føre på det tidspunktet då avgjerda vart truffe,men som av ein eller anna grunn var ukjend. Derimot har det vore meir tvil om kor vidt oppattaking kan krevjast på grunnlag av kjensgjerningar som har inntruffe etter at avgjerda vart tatt.Rettspraksis gjev ikkje heilt klårt svar, men går likevel i retning av at oppattaking ikkje kan skje på slikt grunnlag. Kjensgjerningar som har inntruffe etter at avgjerda vart teke, vil derimot vere grunnlag for å kreve ny sak.

Når det gjeld alternativet «nye bevis», inneber dette at provet ikkje må ha lege føre dåsaka vart avgjort. Det må m.a.o. ha dukka opp seinare. Dersom provet låg føre, men retten ikkje var viljug til å ta omsyn til det, gjev det ikkje grunnlag for oppattaking. Vidare vil ei seinare endring av provvurderingaog måtte gje grunnlag for oppattaking, då det rettspolitiske grunnlaget for instituttet oppattaking er at det skal vere mogleg å få prova saka på nytt der det er grunn til å tru av den første avgjerda ikkje er rett.

Det er og eit vilkår at det nye beviset eller den nye kjensgjerninga, åleine eller saman med det som vart lagt fram under saka, «aapenbart» ville ha ført til ei anna avgjerd. Dette kravet har vore praktisert svært strengt.

17.7.2 Framlegget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet er det først ein gjennomgang av dei framlegg om endring av reglane om oppattaking i jordskiftesaker som var oppe under arbeidet med 1979-lova, og seinare i samband med rettsmiddelrevisjonen i 1991.

I NOU 1976:50 vart det gjort framlegg om at grensegangssaker skulle kunne takast opp att etter reglane i tvistemålslova. Det vart vidare gjort framlegg om at § 17-tvistar under fastlegginga av rettsgrunnlaget i skiftefeltet skulle kunne takast opp att innanfor ein femårsfrist, men ikkje etter at jordskiftet var rettskraftig.

Høyringsinstansane slutta opp om dette framlegget. Den Norske Dommerforening var samd i framlegget, og Jordskiftedommaren i Søre Sunnmøre meinte at mindre rettstap burde kunne gjerast opp i pengar i staden for å utføre meirarbeid med flytting av grenser etc. Norges jordskiftedommar- og landmålarsamband meinte at det ikkje alltid er noko klårt skille mellom ei grensegangssak og ei jordskiftesak, og at det derfor burde være høve til oppattaking på same måte for alle jordskifteretten sine saker. Desse og meinte at feilen burde kunne reparerast med pengar når ikkje avgjerande grunnar taler mot det.

Departementet uttalte (proposisjonen s. 69):

«Departementet er samd med utvalet i at reglar for oppattaking nå bør gjerast gjeldande også i saker for jordskifterettane. Desse reglane bør vere mest mogleg like både for grensegangssaker og andre saker for jordskifteretten - og dei bør leggjast så nær opp til reglane i tvistemålsloven som råd er. For å kunne gjere det, er det nødvendig å ha utvegen med å bruke pengar, skog eller andre verdiar der oppattaking vil føre til store endringar i grenser o.l. Departementet meiner at dette vil bli ein enkel og samtidig praktisk regel. Regelen har og ein viss parallell i § 30 tredje ledd. Departementet vil endre § 73 i samsvar med dette.»

Det vart ikkje gjort. På s. 91 i same proposisjon står det følgjande:

«Til § 73. Denne paragrafen er ny. Den presiserer at det b e r r e er avgjerder i tvist etter § 17 som kan takast opp att. Regelen er såleis avgrensa i høve til vanleg rettargang.»

I høve til kva for avgjerdsformer som faktisk vert bruka i grensegangssaker, rettsutgreiingssaker og jordskiftesaker (§ 16) der det ikkje er uttalt rettstvist, synest det klårt at dette framlegget (som tilsvarar det som seinare vart vedtatt i Stortinget og som fortsatt er gjeldande rett) ikkje dekker departementet sin uttalte intensjon på s. 69 i proposisjonen.

I samband med revisjonen av rettsmiddelordninga i 1991 vart spørsmålet om oppattaking i jordskiftesaker reist på nytt. I det framlegget som vart sendt på høyring i 1990, var det ein ny regel om oppattaking av jordskiftesaker. Etter framlegget skulle heile jordskiftet kunne takast opp att, og vilkåret skulle vere at føresetnader som var lagt til grunn for skiftet, vart skipla på avgjerdande måte, og at dette hadde ført til mishøve som kunne rettast opp utan urimeleg skade eller ulempe for andre. Det var m.a.o. framlegg om ein regel som skil seg frå reglane om oppattaking i tvistemålslova ved at etterfølgjande omstendeskulle vere grunnlag for oppattaking av ei jordskiftesak. Korleis denne regelen ville vorte tolka i praksis dersom den hadde vorte vedteke, er uvisst. Det er ikkje umogleg at konstatering av feil i t.d. rettsfastsettande vedtak eller boniterings-/verdsettingsvedtak som låg til grunn for det seinare skifteplanvedtaket, ville kunne kvalifisere som eit slikt etterfølgjande omstende.

Dette framlegget fekk stort sett tilslutning i høyringsfråsegnene. I proposisjonen (Ot. prp. nr. 38 for 1990-91) gjekk Landbruksdepartementet likevel mot framlegget, med den grunngjevinga at:

«..endringane bryt sterkt med gjeldande reglar i jordskifteloven, og (at) departementet av den grunn er i tvil om dei vil høve like godt i dei ulike sakene som jordskifterettane og jordskifteoverrettane driv med.» (s. 23).

Etter denne gjennomgangen av tidlegare framlegg, drøfta departementet i høyringsnotatet først oppattaking av rettsfastsettande vedtak i rettsutgreiings- og grensegangssaker (d.v.s. ikkje omformingssakene). Det vart vist til førstvoterande i ein høgsterettsdom frå 1954 (Rt. 1954 s. 594):

«En tvist om grensene for fast eiendom har samme karakter hva enten den behandles i vanlig rettergang eller under grensegangsforretning ved utskiftningsrett, og behovet for den adgang til korreksjon overfor mulige feil som rettsmidlet gjenopptagelse representerer, synes å måtte være tilstede i det vesentlige i samme utstrekning, uansett om tvisten er avgjort på den ene eller den andre måte. Det er i det hele vanskelig å se at det fra et lovgivningssynspunkt kan anføres avgjørende grunner mot en adgang til gjenopptagelse av grensegangsforretninger ved utskiftningsretten.»

Departementet seier seg i høyringsnotatet samd i dette. På det tidspunktet då denne dommen vart avsagt, var det rett nok heller ikkje høve til å taka opp att dommar (på den tida orskurder) i grensegangssaker, og slik sett har rettstilstanden på området gått eit steg vidare etter denne dommen. Men når ein ser i kor stor grad andre avgjerdsformer enn dommar vert nytta (og skal nyttast i framtida), synest det klårt at høvet til oppattaking må vere til stades og når det gjeld desse avgjerdene. Det vart videre uttalt i høyringsnotatet at det som gjeld for grensegangssaker i denne samanhengen, og vil gjelde for rettsutgreiing. Det vart etter dette tilrådd at det vert opna for oppattaking av vedtak i grensegangssaker og rettsutgreiingssaker etter reglane i tvistemålslova.

Det vart vidare drøfta om det bør verte høve til å take opp att vedtak i saker etter jordskiftelova § 2 bokstavane a og b (såkalla tradisjonelle jordskiftesaker), d.v.s. § 16-vedtak (grenser og rettar), boniteringsvedtak, skifteplanvedtak m.v. Det har vore motstand mot å innføre reglar om oppattaking av tradisjonelle jordskiftesaker, jf. gjennomgangen av tidlegare framlegg, og det vert i høyringsnotatet stilt spørsmål om i kva grad denne motstanden bygger på realitetar med tilstrekkeleg vekt. Ei total omvelting av ein skifteplan vil naturleg nok få store konsekvensar for dei involverte partane, men det vil, dersom dei strenge vilkåra for oppattaking skulle vere oppfylt, ikkje vere nødvendig å gå så drastisk til verks. Både i 1976 (NOU 1976:50) og i 1990 (revisjonen av rettsmiddelordninga) vart det gjort framlegg om å opne for å gjere opp i pengar eller andre verdiar der flytting av grenser o.l. ville føre til store ulemper. Det vart i høyringsnotatet trukke fram ulike omsyn som taler for og imot oppattaking av jordskifterettens vedtak i omformingssakene:

«Omsyn som talar for ei utviding:

• vilkåra for oppattaking er svært strenge - det er ei sjeldsynt hending at eit tvistemål blir teke opp att ved dei alminnelege domstolar. Oppattaking er med andre ord ikkje noko alminneleg omveltingsinstitutt som generelt vil gjere tilværet utrygt for partane i eit jordskifte. Tvert imot er ordninga for dei alminnelege domstolane meint å skulle vere eit vern og ein garanti for rettstryggleiken.

• det er ikkje slik at ei oppattaking av eit jordskifte må føre med seg at heile jordskiftet vert rive sund, litt reparasjon vil i de aller fleste høve vere tilstrekkeleg. Det kan takast inn ei føresegn som seier at det ved oppattaking ikkje skal gjerast større endringar enn det som trengst for å rette opp mishøvet. I tillegg har vi eit fleksibelt system for godtgjersle i jordskiftelova § 73 siste ledd.

• vi slepp den inkonsekvensen som ligg i at ein dom etter § 17 kan takast opp att, men ikkje andre viktige avgjerder som skulle vise seg å vere feil.

• eit harmoniseringsperspektiv: Rettslege skjønn kan krevjast tatt opp att, jf. skjønnsprosesslova § 40. Jordskifteretten får i denne lovrevisjonen overført mykje skjønnskompetanse, og i dei såkalla ekspropriasjonsjordskifta skal jordskifte kombinerast med skjønn. Dersom jordskiftelova sine noverande prosessreglar skal nyttast i desse sakene, vil det innebere ei innsnevring av partane sitt høve til å nytte rettsmiddel. Dette ønskjer departementet ikkje.

• problema ved oppattaking vil truleg vere størst der ein part har investert i eit område som eigentleg skal tilbakeførast. Men og i saker ved dei alminnelige domstolane - grensetvistsaker og andre typer saker - vil det skje at ein part har innretta seg etter den rettskraftige avgjerda, anten ved investeringer eller på anna vis. Dette vil og gjelde for skjønn.

• utviklinga på IT-området har kome langt, og gjer at det stadig vert enklare å gjennomføre endringar av ein skifteplan.

Omsyn som talar mot ei utviding:

• som nemnt ovanfor, vil oppattaking av ei jordskiftesak med tilbakeføring/omfordeling av rettar kunne vere ei byrde for partane

• eit harmoniseringsperspektiv: Det finst i lovgjevinga ein del reglar som stenger for oppattaking der ei slik tilbakeføring er umogleg, eller så utenleg at det må likestillast med umogleg. I tvml. § 424 andre ledd er det fastsett at dom som går ut på at ekteskap er oppløyst eller ikkje er til, ikkje kan takast opp att dersom ein av partane har gifta seg på nytt. Etter skiftel. § 28 kan oppattaking ikkje krevjast etter at eit bo er lodda ut. Ein tilsvarande regel finst i konkursl. § 153. Heller ikkje dommar som går ut på mortifikasjon, kan takast opp att, jf. mortifikasjonsl. § 9 andre punktum.»

Spørsmålet er om motargumenta har ei slik vekt at reglane av omsyn til partane bør vere annleis for jordskiftesaker enn for andre saker.Det vert konkludert med at så vektige argument ikkje ligg føre. Innrettelsesomsynet vil i større eller mindre grad kunne gjere seg gjeldande i alle sakstyper for alle rettar, sjølv om det nok vil skje oftare i jordskiftesaker. Moglege ulemper vil likevel langt på veg kunne hjelpast av ved reglar som set grenser for omfanget av ei oppattaking, og den regelen om godtgjersle som vi har i § 73 siste ledd.

Vidare vert det i høyringsnotatet peika på at i ein situasjon der jordskifteretten får fleire heimlar og oppgåver, vert det vanskelegare å oppretthalde ein argumentasjon for unntaksreglar. Det er og truleg at eit utvida høve for jordskifteretten til å kunne vedgå og rette opp eventuelle feil, snarare vil styrke enn svekke jordskifteretten sitt truverde.

Det vert etter dette gjort framlegg i høyringsnotatet om å opne for oppattaking av saker etter jordskiftelova § 2 bokstavane a og b, og om å endre § 73 i samsvar med dette.

Når det gjeld dei andre sakstypene i § 2, vert dette i høyringsnotatet vurdert slik at dei omsyn som gjer seg gjeldande mot oppattaking, veg tyngst i omarronderings- og utformingssakene. Når ein først går inn for å opne for oppattaking i dei sakene der eigedomar vert omforma, bør det gjerast over heile lina. Det vil seie bruksordning, avløysing av servituttar, sams tiltak og deling av eigedom. Når det gjeld skjønn, går ein i høyringsnotatet inn for at desse sakene skal gå etter skjønnsprosesslova. Etter denne lova § 40 er det frå før tilgang til å kreve oppattaking etter reglane i tvistemålslova.

Høyringsnotatet tek vidare opp problemet med å gjere store endringar i tilhøve som partane har byrja å innrette seg etter. Sjølv om fristen for oppattaking etter tvistemålslova er 5 år (10 år etter § 406, som er lite praktisk), vil det kunne oppstå vanskar her. Eit jordskifte kan vere ein svært omfattande prosess, med store omformingar i skiftefeltet. Etter 2-4 år vil partane ha innretta seg etter skifteplanen på ulike måtar, og dei fysiske inngrepa i skiftefeltet kan vere av ein slik karakter at det i praksis ikkje vil vere mogleg å starte opp att saka heilt frå botnen. Dette vil, slik det vert vurdert i høyringsnotatet, heller ikkje vere nødvendig. Det som er viktig, er at partar som har lidd tap som følgje av det som har skjedd, får dette erstatta. Dette kan, i samsvar med § 73 andre ledd i gjeldande lov, gjerast ved overføring av pengar, skog eller andre verdiar ved «endringar av grenser o.l. der kostnadene ikkje vil stå i rimeleg høve til det ein oppnår». Poenget er at det ikkje skal gjerast større endringar enn det som er nødvendig for å rette opp mishøvet. Med «mishøvet» meiner ein i høyringsnotatet forskjellen mellom det ein part fekk under jordskiftet, og det han hadde fått dersom dei nye prova eller dei nye kjensgjerningane hadde lege føre på tidspunktet for skiftet. Skiftet skal m.a.o. ikkje takast opp heilt frå botnen av, jordskifteretten kan byggje på den vedtekne skifteplanen og berre gjere dei endringane som er nødvendige for å rette opp det tapet ein part har lidd.

Framlegget i høyringsnotatet skil seg etter dette frå framlegget i 1991 ved at det går ut på å opne for oppattaking berrre etter reglane i tvistemålslova, d.v.s. at det ikkje skal vere høve til å krevje oppattaking på grunnlag av etterfølgjande omstende. Ein vurderer det i høyringsnotatet slik at endring på grunnlag av etterfølgjande omstende betre høyrer heime under regelen i jordskiftelova § 4 om høvet til å kreve ny sak, og det vert sagt at det bør gjerast visse endringar i denne paragrafen med sikte på å opne for ny sak som følgje av etterfølgjande omstende i form av endra forvaltningsmessige føresetnader. Konkrete framlegg om dette er likevel ikkje teke med i høyringsnotatet.

Det vert vidare vurdert om det er noko i vegen for å gje reglane om oppattaking tilbakeverkande kraft, slik at saker som vart avslutta mindre enn fem år før endringa tek til å gjelde, kan krevjast teke opp att. Motargumenta er tilhøvet til grunnlova § 97, og omsynet til auka arbeidsmengde for jordskifteretten. Når det gjeld tilhøvet til grunnlova § 97, vert det vist til ei avgjerd i Rt. 1953 s. 318. Der kom Høgsterett til at Grunnlova § 97 ikkje var til hinder for å gje ei lov om oppattaking verknad for eldre forhold. Lova gjekk ut på å fjerne femårsfristen for oppattaking i farskapssaker. Førstvoterande uttalte at

«...utløpet av fristen for det ekstraordinære rettsmiddel gjenopptagelse ikke hører til de omstendigheter som partene i nevneverdig grad tar med i beregningen av sin rettsstilling».

Vidare:

«Det kan ikke sies å foreligge noen fast praksis fra lovgivningens side med hensyn til virkningen av nye regler om gjenopptagelse for eldre dommer. Loven om rettergangsordningens ikrafttreden av 14. august 1918 § 102 gikk ut på at lovens regler om gjenopptagelse bare skulle anvendes på dommer avsagt etter lovens ikrafttreden. Straffeprosessloven § 493 bestemte derimot uten noen begrensning at lovens regler om gjenopptagelse også skulle anvendes på dommer avsagt under den tidliger lovgivnings herredømme.»

Slik desse utsegnene vert vurdert i høyringsnotatet, peiker dei i retning av at det er lovgjevar si oppgåve å foreta denne vurderinga, samstundes som retten sjølv ikkje ser det som problematisk i høve til Grunnlova å gje reglar om oppattaking tilbakeverkande kraft.

Det vert vidare drøfta om ein regel med tilbakeverkande kraft vil medføre uhandterlege mengder med oppattakingskrav for jordskifterettane. Ein stiller seg for det første tvilande til at det vil kome særleg mange krav om oppattaking av saker som er avslutta dei siste fem åra. For det andre ser ein det slik at omsynet ikkje har særleg stor vekt samanlikna med omsynet til partar som har lidd urett i ei sak.

Det vert etter dette gjort framlegg i høyringsnotatet om å endre § 73 slik at saker som er avslutta før lovendringa trer i kraft, skal kunne krevjast teke opp att innanfor dei alminnelege fristar.

17.7.3 Høyringsfråsegner

Det har kome varierte fråsegner til framlegget om å opne for oppattaking av jordskifterettens vedtak. Internt i Jordskifteverket synest den rådande oppfatninga å vere at dei rettsfastsettande vedtaka bør kunne takast opp att, men ikkje dei meir skjønnsmessige avgjerdene om bonitering og verdsetting. Vidare er det fleire som knyter dette spørsmålet opp til problemet med nye/endra reguleringar fra forvaltninga si side etter at jordskiftet er rettskraftig, og uttrykker frykt for at forvaltninga etter ei slik lovendring lettare vil kunne sjå bort frå eit rettskraftig jordskifte.

Jordskifterettane i Møre og Romsdal uttaler:

«Vi er samde i at det som vert fastsett på grunnlag av konstatert semje om det eksisterande rettsgrunnlaget i jordskifte-, grensegang- og rettsutgreiingssaker, bør kunne takast opp att etter dei vanlege reglane for oppattaking i tvistemålslova.

Men når det gjeld retten sine skjønsmessige vedtak, som verdsetting, skifteplan, bruksordningar m.m. så ser vi det som særs uheldig at desse skal kunne takast opp att etter reglane i tvistemålslova. Vi fryktar for at dette kan skape mykje unødig utryggleik og tvil om kva som kan endrast i ei slik sak, og det vert vanskeleg for partane å innrette seg etter eit avslutta og rettskraftig jordskifte.

Vi ser det som langt betre at § 4 i jordskiftelova vert utvida med ein ny regel, slik at det ikkje er tvil om at det kan gjennomførast eit nytt jordskifte før 10-årsfristen, dersom nye forvaltingsvedtak endrar grunnlaget for det gjeldande jordskiftet vesentleg.»

Vest-Oppland jordskifterett uttaler:

«Vi støtter forslaget om utvidet mulighet for gjenopptakelse av jordskifterettens avgjørelser. Når det gjelder vedtak, bør gjenopptakelsesmuligheten imidlertid begrenses til å gjelde rettsfastsettende vedtak. Her er det et klart misforhold i dag, da partene kan kreve gjenopptakelse hvis en grense er fastsatt ved dom, mens de er avskåret fra å gjøre dette dersom grensa har blitt fastsatt ved vedtak som f.eks. bygger på en tilsynelatende enighet mellom partene.

Vi er ikke enige i at øvrige vedtak enn de rettsfastsettende skal kunne kreves gjenopptatt. Selv om dette kunne gi en viss sikkerhetsventil, vil en generell inføring av slik gjenopptakelsesmulighet skape betydelige uheldige konsekvenser som ikke er tilstrekkelig utredet, og som vil være langt større enn de mulige positive konsekvensene. En slik hjemmel vil bl.a. kunne medføre fare for at forvaltningsorganene lett kan se bort fra rettskraftige jordskiftesaker og endre premissene i tidligere vedtak, med den begrunnelse at jordskiftesaken kan gjenopptas. Før det evt. vurderes en såvidt utvidet mulighet til gjenopptakelse av jordskiftevedtak, bør konsekvensene av dette utredes langt mer enn det som hittil er gjort, og herunder må Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet drøfte seg fram til det felles syn på hvordan problematikken jordskifterett-forvaltningsmyndighet skal håndteres i saker som er avhengige av beslutninger fra både domstol og forvaltning.»

Eidsivating jordskifteoverrett uttaler:

«Ein er komen til at framlegget går for langt når alle vedtak (....) skal kunne vera tema for oppattaking. Vi meiner dette kan føre til ei lang rekke krav om oppattaking av vedtak frå partar som med alle midlar vil hindre at jordskiftesaker blir sluttført og sett i verk. P.g.a. dei strenge vilkår i tvml. § 407 pkt. 6 er det vårt syn at svært få saker vil bli tatt opp att. Likevel kunne einskildpartar av den kategori som er omtalt ovafor, og som finst i dei fleste større jordskiftesaker, sørge for at andre jordskifterettar måtte sette seg inn i ei rekke innfløkte jordskiftevedtak utan at dette fører til nemnande auke i rettstryggleiken, men til ulempe for dei andre partane og til stor unødig ressursbruk for jordskifterettane.

Vi finn grunn til å peike på at skiftelova § 28 set tidsgrense ved utlotting for oppattaking av skiftesaker.

Ein er blitt ståande ved at i tillegg til dommar, som kan takast opp att i dag, bør grensegangssaker, rettsutgreiingssaker og rettsfastsettande vedtak kunne takast opp att.»

Denne fråsegna er i samsvar med fråsegna frå lovutvalet, som fleire jordskifterettar og fylkesjordskiftekontor har slutta seg til.

Agder jordskifteoverrett uttaler:

«I rettspraksis stilles det svært strenge krav til gjenopptagelse. Dersom denne rettspraksisen blir opprettholdt, har vi ingen prinsipielle motforestillinger mot at jordskifterettens vedtak (....) kan gjenopptas.»

Fylkesjordskiftekontoret i Nordland uttaler:

«Innføring av oppattaking av vedtak vil truleg gje ryddigare handsaming av saker der det syner seg at rettsgrunnlaget ein baserte saka på var feil. Vi støttar difor dette forslaget. Dersom dei nye reglane om vedtak vert innførte kan ikkje oppattaking gjevast tilbakeverkande kraft. Dette fordi det då vert snakk om to ulike typer vedtak - vedtak fatta etter dei gamle prosessreglane og vedtak fatta etter dei nye prosessreglane.»

Den Norske Advokatforening er positiv til framlegget, og uttaler:

«I utkastets § 73 foreslås at avgjørelser som jordskifteretten har truffet i form av dom, vedtak, kjennelse eller skjønn, kan gjenopptas etter bestemmelsene om gjenopptagelse i tvistemålsloven. Som begrunnelse for forslaget er fremholdt at hensynet til en part som ved avgjørelsen har fått for lite, må veie tungt. Største innvending mot gjenopptagelse er at partene kan ha innrettet seg i forhold til avgjørelsen. Advokatforeningen støtter departementets forslag, og kan ikke se at innrettelseshensynet bør telle tyngre der det er en avgjørelse av jordskifteretten som søkes gjenopptatt, enn hva som gjelder ved gjenopptagelse av ordinære dommer. Man er også enig i at saken ikke gjenopptas i større omfang enn det som er nødvendig for å rette den «feil» som er gjort.»

Den Norske Dommerforening er og positive til framlegget, men stiller spørsmål om høvet til oppattaking av jordskifterettens vedtak bør vere vidare enn det som gjeld etter tvistemålslova:

«Etter min oppfatning kan det synes for strengt å knytte adgangen til gjenopptakelse av et jordskiftevedtak til reglene i tvistemålsloven. Betingelsene for gjenopptakelse i tvistemålsloven kapittel 27 er som kjent strenge, og er bygget på at den aktuelle avgjørelser er fremkommet etter en grundig og kontradiktorisk behandling. Denne forutsetningen holder neppe for jordskiftevedtakene. Disse må i tillegg antas å være preget av skjønnsmessige vurderinger i større grad enn tilfellet er for en dom. Det er derfor etter min oppfatning spørsmål om adgangen gjenopptakelse - eventuelt formulert som endring - bør være større for jordskiftevedtakene.»

Norges Landbrukshøgskole er samd i framlegget. Det same er Regjeringsadvokaten, som spesielt nemner at dei støtter vurderinga i høyringsnotatet av tilhøvet til grunnlova § 97. Justisdepartementet er samd i framlegget, men trekker mellom anna inn tilhøvet til t.d. forvaltningsmessige føresetnader som endrer seg etter at jordskiftet er rettskraftig:

«Vi er enig i at det i utgangspunktet bør være adgang til gjenopptakelse mot jordskifterettens avgjørelser.

Vi reiser spørsmål om det bør åpnes for en form for gjenopptakelse der et jordskifte bygger på forutsetninger som ikke holder stikk om at forvaltningen vil treffe bestemte vedtak. En adgang til nytt jordskifte (.....) vil ikke være tilstrekkelig til ivareta hensynet til partene dersom retten i forhold til lovens §§ 3 og 31 skal legge til grunn verdiforholdene slik de er blitt etter at forutsetningen har vist seg ikke å holde stikk.»

17.7.4 Departementet sine merknader

Det hovudinntrykket departementet sit att med av høyringsfråsegnene til dette punktet, er at høyringsinstansane i Jordskifteverket meiner at berre dei rettsfastsettande vedtaka skal kunne takast opp att, d.v.s. ikkje dei meir skjønnsprega avgjerdene som bonitering, verdsetting og regulering. Høyringsinstansane utanfor Jordskifteverket støtter framlegget, og Dommerforeningen og Justisdepartementet går på kvar sin måte inn for ei ytterlegare utviding.

Departementet viser til det som er sagt i høyringsnotatet, sjå ovanfor under pkt. 17.7.2. Det har som nemnt, kome innvendingar frå etaten om oppattaking av dei skjønnsmessige avgjerdene - d.v.s. bonitering, verdsetting og regulering. Departementet ser den prinsipielle skilnaden på å ta avgjerd i en rettstvist og å ta avgjerd i eit meir utprega skjønnsspørsmål. Derimot ser ein ingen prinsipiell skilnad på jordskifterettens skjønnsmessige avgjerder og dei avgjerdene som vert teke i rettslege skjønn, t.d. servituttskjønn og gjerdeskjønn, og slike rettslege skjønnsforretningar kan som kjent takast opp att etter reglane i tvistemålslova, jf. skjønnsprosesslova § 40 første ledd. Det har vidare kome fram i høyringsrunden at ein del er engstelege for at høve til oppattaking av slike avgjerder vil kunne medføre at forvaltninga lettare ser bort frå eit rettskraftig jordskifte. Departementet kan ikkje sjå at eit høve til oppattaking av skifteplanen vil ha slike verknader. Ein kan på denne bakgrunn ikkje sjå at reglar om oppattaking skal avgrensast til å gjelde dommar og rettsfastsettande vedtak.

Eidsivating jordskifteoverrett meiner at eit høve til å få teke opp att alle slags vedtak, vil kunne påføre jordskifterettane mykje unødig ekstraarbeid. Ikkje fordi det er mange saker som vil bli gjenopptatt - til det er vilkåra for strenge - men fordi det kjem til å kome inn mange krav om oppattaking som jordskifteretten vil måtte ta stilling til. Dei peiker på at det i dei fleste større jordskiftesaker er minst ein part som ikkje vil ha jordskifte, og som vil gjere det han kan for å stoppe eller trenere saka. Eidsivating jordskifteoverrett ser for seg at det frå slike partar ofte vil kome krav om oppattaking, og at dette vil tvinge jordskifterettane til å sette seg inn i mange og innfløkte jordskiftevedtak. Departementet forstår innvendinga, men ser det slik at problema mest sannsynleg vil vere noko mindre. For det første vil dei nye reglane om strukturert grunngjeving av alle jordskiftevedtak, med opplysning om heimel og kva slag vedtak det er, truleg gjere desse noko lettare å sette seg inn i for andre. For det andre må den som set fram krav om oppattaking, gje presise opplysningar om kva for nye prov eller konkrete omstende elles som er grunnlag for oppattaking. Dette vil gjere at jordskifteretten får konkrete innspel å halde seg til, og ikkje må leite «på lykke og fromme» gjennom heile jordskiftesaka etter feil. For det tredje kan reglane om sakskostnader halde partar frå å sette fram grunnlause oppattakingskrav. For det fjerde og siste ser ein det slik at omsynet til rettstryggleiken må vege tyngre enn ei mindre auke i arbeidsbelastninga ved jordskifterettane.

Dommerforeningen reiser som nemnt, spørsmål om vilkåra i tvistemålslova er for strenge, fordi dei omhandler avgjerder som har kome fram etter grundig kontradiktorisk handsaming. Slik Dommerforeningen ser det, vil dette vere annleis for jordskifterettens vedtak. Departementet er ikkje utan vidare samd i denne føresetnaden. Ein går i denne proposisjonen inn for å lovfeste sakshandsamingsreglar for vedtak i jordskifteretten, og legg gjennom desse reglane opp til ei kontradiktorisk handsaming. Dette er for øvrig noko som, såvidt departementet kjenner til, stort sett har vore praktisert rundt om i jordskifterettane alt under gjeldande lov. Departementet er skeptisk til å gjere det lettare å få teke opp at jordskiftesaker enn det er å få teke opp att andre sivile saker, og viser til den lange motstanden mot oppattaking av jordskiftesaker og dei omsyna som er omhandla ovanfor. Vidare har fleire av høyringsinstansane i Jordskifteverket gjort si støtte til framlegget avhengig av at det ikkje skal vere noko vidare høve til oppattaking i jordskiftesaker enn i andre sivile saker.

Justisdepartementet tek opp spørsmålet om tilhøvet mellom rettskraftige jordskiftesaker og dei forvaltningsvedtaka som saka byggjer på. Problemstillinga er drøfta ovanfor i kap. 7, sjå særleg pkt. 7.5. Gjeldande rett etter tvistemålslova er, som tidlegare nemnt, at ein ikkje kan kreve oppattaking på grunnlag av ei utvikling som i tid har funnet stad etter at saka var oppe. Eit framlegg om at jordskiftesaker skulle kunne takast opp att ved endra forvaltningsmessige føresetnader, var ute til høyring i samband med revisjonen av rettsmiddelordninga i jordskiftesaker i 1991. Vilkåret skulle vere at føresetnader som var lagt til grunn for skiftet hadde vorte skipla på avgjerande måte, og at dette hadde ført til mishøve som kunne rettast utan urimeleg skade eller ulempe for andre. Framlegget vart imidlertid ikkje teke opp i proposisjonen, utan nærare grunngjeving enn at ein ikkje meinte at regelen ville høve. I høyringsnotatet vert denne problemstillinga nemnt, men vurdert slik at ein regel som dette best høyrer heime i § 4 som opnar for å kreve nytt jordskifte før 10 år er gjenge. I si høyringsfråsegn peiker Justisdepartementet på at dette ikkje vil høve, ettersom jordskifteretten ved eit nytt jordskifte skal byggje på tilhøva slik dei har blitt etter at føresetnadene er endra.

Ein viser til drøftinga av denne problemstillinga under pkt. 7.5, til høyringsfråsegna frå Justisdepartementet og til framlegget i samband med rettsmiddelrevisjonen i 1991. Ein har kome til at det no, i tilknytning til dei foreslåtte endringane i reglane om oppattaking av jordskiftesaker, er ønskjeleg å få inn i lova ein regel om at jordskiftesaker kan takast opp att dersom avgjerande forvaltningsmessige føresetnader viser seg å ikkje halde stikk. Departementet har vidare kome til at regelen, som i framlegget frå 1991, bør seie at oppattaking ikkje skal skje dersom skiftet ikkje kan endrast utan urimeleg skade eller ulempe for andre. Det vil oftast vere forbunde med skade eller ulempe å taka opp att eit avslutta jordskifte, dette skal altså ikkje vere tilstrekkeleg til stengje for oppattaking. Med formuleringa «urimeleg skade eller ulempe» er det teke sikte på kvalifiserte skader og ulemper, og det er ikkje meininga at avgrensinga skal vere aktuell anna enn i særlege unntakstilfelle. Departementet ser det og slik at den foreslåtte generelle avgrensinga for omfanget av ei oppattaking - at det ikkje skal gjerast større endringar enn det som trengst for å rette opp mishøvet og at endringane eventuelt kan gjerast opp i pengar, skog eller andre verdiar - bør gjelde og der jordskiftet vert teke opp att på grunn av ei seinare utvikling. Dette vil og gjere sitt til at det skal mykje til for at ei oppattaking skal føre til så store ulemper for dei andre som regelen krev.

Når det gjeld spørsmålet om tilbakeverkande kraft, har Justisdepartementet uttalt at tilhøvet til grunnlova § 97 når det gjeld dei partane som vil verte ramma av ei oppattaking, bør drøftast nærare. Regjeringsadvokaten på si side har støtta vurderinga og konklusjonen i høyringsnotatet om at det er uproblematisk i høve til grunnlova § 97 å gje reglane om oppattaking tilbakeverkande kraft. Departementet er samd med Regjeringsadvokaten, og viser til drøftinga av dette spørsmålet i høyringsnotatet, referert ovanfor under pkt. 17.7.2.

Det vert gjort framlegg om endringar av jordskiftelova §§ 59 og 73 i samsvar med dette.