3 Tilhøvet til norsk rett

3.1 Høyringsnotatet

Tilhøvet til norsk rett er drøfta i høyringsnotatet punkt 3:

«På bakgrunn av EF-domstolens tolkning av reglene om fritt varebytte og lojalitetsplikt må det antas at EØS-avtalen allerede i dag, i visse situasjoner, kan innebære en plikt til å fjerne privatpersoners hindringer av det frie varebytte. Politiloven 4. august 1995 nr. 53 § 7 gir politiet kompetanse til å gripe inn mot hindringer som innebærer lovbrudd, eller som forstyrrer den offentlige ro og orden. Forordningen gjør det ikke nødvendig å utvide politiets fullmakter etter politiloven. Reglene i forordningen om informasjonsutveksling med andre stater vil derimot innebære noe nytt.

Det følger av EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a at forordningen som sådan må gjennomføres i norsk rett. Ettersom forordningen ikke bare retter seg mot politiet, bør den ikke gjennomføres i politiloven. Det synes heller ikke å finnes andre eksisterende lover der forordningen tematisk og innholdsmessig passer inn. Det foreslås derfor at forordningen gjennomføres ved en særlov med tittelen «lov om håndheving av det frie varebyttet innen EØS». Loven kan eventuelt bygges ut på et senere tidspunkt med annet overordnet regelverk som skal sikre fri bevegelighet i tråd med EØS-avtalens bestemmelser.»

3.2 Gjennomføring ved lov

I høyringsnotatet vert det teke til orde for at forordninga skal gjennomførast ved lov. Fiskeridepartementethar følgjande generelle merknad til gjennomføringa:

«Selv om det i utgangspunktet må legges til grunn at alle EØS-statene har regler som innebærer plikt til å gripe inn mot forstyrrelser av den offentlige ro og orden, samt straffbare handlinger, fremstår det likevel som hensiktsmessig at det etableres felles regler som presiserer og tydeliggjør hvilket nivå slike forpliktelser skal ha i forbindelse med sikring av det frie varebyttet. Behovet for slike regler er, som nevnt i høringsbrevet, ved flere anledninger tydeliggjort mht eksport av fisk og fiskevarer til EU. Hindringene har variert over en skala fra rene faktiske hindringer av transporten, til ødeleggelse av varen og til tyveri og alvorlig legemsbeskadigelse. Det er erfaring for at selv i tilfeller hvor hindringene har utgjort tung kriminell virksomhet, har ikke dette vært nok til å utløse den nødvendige innsats fra politiets side. Departementet antar at de foreslåtte regler, som primært har til formål å sikre økonomiske interesser ved at det indre marked fungerer best mulig, også konkret vil få betydning for ivaretagelsen av sikkerheten til transportpersonell.»

Finansdepartementetstiller seg tvilande til kva for rettsleg verknad ei lov som gjennomfører forordninga vil få. Høyringsinstansen spør i denne samanheng om det er naudsynt med ei særskilt gjennomføring av forordninga i norsk rett. Det uttalast mellom anna:

«I den grad forordningen vil påvirke forståelsen av artikkel 11 EØS vil en slik virkning bli gjennomført gjennom EØS-loven § 1. I den grad det er forvaltningen som påvirkes, er spørsmålet om gjennomføring ved lov er nødvendig. Det kan se ut til at forordningen gjennomføres ved lov utelukkende med henvisning til artikkel 7 nr. 2 EØS. Denne krever at forordninger skal gjøres til del av den interne rettsorden som sådan. Det følger imidlertid ikke direkte av denne artikkelen hvordan gjennomføringen skal skje.»

Departementet er innforstått med at EØS-avtalen og EØS-lova allereie inneber ei viss plikt til fjerning av hindringar for det frie varebyttet, jf. sitatet over frå høyringsnotatet. Forordninga presiserer denne plikta. Etter departementets syn kan det ikkje utelukkast at forordninga går lenger enn gjeldande rett når det gjeld den plikta styresmaktane har til å fjerne hindringar. Innhaldet i forordninga medfører at gjennomføringa bør gjerast ved lov.

I høyringsnotatet går det fram at den resolusjonen som der er omtala, òg er innlemma i EØS-avtalen. Næringslivets Hovedorganisasjonuttalar følgjande om punkt 3 i resolusjonen om skadebot for brot mot forordninga:

«NHO mener at den norske loven, i tråd med forordningens formål og resolusjonens forpliktelse til å etablere en hurtig og effektiv erstatningsordning, bør inneholde en klar hjemmel for erstatning så vel overfor det offentlige (hvis det ikke etterlever overvåkingsorganenes pålegg) som overfor privat skadevolder, slik at skadelidende aktører hurtig og effektivt kan få kompensert sitt tap.»

Departementet peiker på at gjeldande norsk rett tillet private partar å vise til manglande oppfølging av plikter etter EØS-rettsaktar i ei sak om skadebot mot det offentlege. I saker mellom private er det likeins klårt at ei hindring frå ein privat part kan verte møtt med eit krav om skadebot frå ein part som har lidd tap. Etter departementets syn er det ikkje ynskjeleg å stille opp særlege reglar om skadebot på dette området.

3.3 Tilhøvet til gjeldande reglar om politimakt

I høyringsnotatet vart det uttala at det ikkje er naudsynt med endringar i politilova. Politidirektoratetsluttar seg til dette i si høyringsfråsegn. Forsvarsdepartementetpeiker på at lova kan innebere at

«man ved håndhevingen av loven i noen tilfeller vil kunne trekke på militære ressurser. Særlig vil dette være aktuelt i de sjøområder der Norge utøver jurisdiksjon. Forsvarsdepartementet ser det imidlertid ikke som naturlig at Kystvakten gis noe primæransvar for håndhevingen av loven. Departementet finner det således ikke nødvendig med endringer i lov av 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten. I de tilfeller der Kystvaktens bistand er nødvendig i håndhevelsen av loven, anser departementet kystvaktloven § 17 om bistand til politiet og andre statsetater for å gi tilstrekkelig hjemmel.»

Departementetpeiker på at det ved handhevinga av lova kan vere naudsynt med samvirke mellom fleire offentlege etatar, sjølv om tiltak i første rekkje vil bli gjennomført av politiet. Departementet peiker i denne samanheng på at det er opp til norske styresmakter å avgjere om det skal gripast inn. Kva for tiltak som skal nyttast, er det òg opp til norske styresmakter å ta stilling til. Dette følgjer av forordninga artikkel 4 og 5. Departementet er samd med Politidirektoratet i at lovframlegget ikkje gjer det naudsynt med endringar i politilova, og sluttar seg òg til Forsvarsdepartementets merknader om tilhøvet til kystvaktlova.

3.4 Tilhøvet til gjeldande reglar om retten til å streike

Landsorganisasjonenpeiker i si høyringsfråsegn på tilhøvet til retten til å streike:

«For LO er det et krav at forordningens bestemmelser i Artikkel 2 som omhandler de grunnleggende friheter anerkjent i EØS-staten herunder retten og friheten til å streike samt retten og friheten for medlemsstatene til å treffe andre tiltak med bakgrunn i lokale arbeidsmarkedsforhold ivaretas i forbindelse med norsk gjennomføring av forordningen. LO forutsetter at alle lovlige former for aksjoner og tiltak dekkes av bestemmelsen i artikkel 2.»

Departementet viser til at forordninga ikkje grip inn i retten til å streike etter gjeldande nasjonal rett. Dette går fram av forordninga artikkel 2 og fortalen punkt 4. Artikkel 2 lyder i EØS-tilpassa form:

«Denne forordning kan ikke tolkes slik at den på noen måte berøver utøvelsen av de grunnleggende rettigheter, slik de er anerkjent i EØS-statene, herunder retten eller friheten til å streike. Disse rettighetene kan også omfatte retten eller friheten til å treffe andre tiltak med bakgrunn i særlige arbeidsmarkedsforhold i den enkelte EØS-stat.»