3 Akkreditering av private høyskoler
3.1 Gjeldende rett
3.1.1 Om loven
Dagens privathøyskolelov omfatter tildeling av eksamensrett og statstilskudd. Loven stiller en del generelle krav til styring og krav om regelverk på ulike områder for å oppnå eksamensrett og/eller statstilskudd. Dagens ordning er at private høyskoler som oppfyller de generelle kravene etter lovens kapittel 2, har rett til å få godkjent sin eksamen eller grad, så lenge det godtgjøres at den aktuelle eksamen eller grad er faglig jevngod med universitets- eller høyskoleeksamen eller grad fastsatt med hjemmel i lov om universiteter og høgskoler. Eksamensrett kan gis for andre eksamener eller grader når studiene er på faglig nivå med eksamen eller grad fastsatt med hjemmel i lov om universiteter og høgskoler.
Forslaget om å innføre en ordning med akkreditering av private høyskoler innebærer noe helt nytt i forhold til dagens lov om private høyskoler. Det gis etter dagens lov ingen generell godkjenning av institusjonen som sådan. De vilkår som stilles for eksamensrett eller statstilskudd i lovens kap. 2, er utelukkende formelle krav til styringsorganer og reglementer, samt kvalifikasjonskrav for undervisningspersonalet.
Det eksisterer i dag ingen hjemmel i loven for å tildele private høyskoler betegnelsene universitet eller vitenskapelig høyskole. Det finnes heller ingen lovhjemmel for å nekte bruk av disse betegnelsene ettersom lov om universiteter og høgskoler ikke formelt beskytter disse navnene. Lov om universiteter og høgskoler nevner alle institusjoner som omfattes av loven ved navn under en av hovedbetegnelsene universitet, vitenskapelig høgskole, statlig høgskole eller kunsthøgskole. Loven gir ikke spesielle rettigheter til de nevnte institusjoner, men gir universiteter og vitenskapelige høyskoler et særlig ansvar for grunnforskning, forskeropplæring, forskningsbiblioteker og museer. I Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) foreslås at Kongen skal fastsette institusjonenes navn og hvilken kategori den enkelte institusjon tilhører.
3.1.2 Om institusjonene
Den private høyskolesektoren er en svært uensartet sektor, med institusjoner som varierer både hva angår studenttall, ansatte og faglig omfang og nivå. Sektoren består av 28 private høyskoler med eksamensrett for ett eller flere studietilbud.
Størst er Handelshøyskolen BI, hvor det høsten 2000 var registrert rundt 11 000 heltidsekvivalenter (i tillegg kommer deltidsstudenter), fulgt av Norges Informasjonsteknologiske Høgskole med ca. 2200 studenter og Norsk Lærerakademi med ca. 1200 studenter. Institusjoner som Fjellhaug Misjonshøgskole, Atlantis Medisinske Høgskole og Encefalon, Høgskole i grunnmedisin har rundt 50 studenter, og Høyskolen for Kristendom rapporterte om 13 studenter for året 2000.
De private høyskolene har eksamensrett for studietilbud innenfor en rekke ulike fagområder. Handelshøyskolen BI har tilbud innenfor det økonomisk-administrative området samt innenfor markedsføring, mens en institusjon som Norges Informasjonsteknologiske Høgskole har spesialisert seg på informasjonsteknologi. Selv om de to ovennevnte høyskolene er de to største private høyskolene, og dermed representerer flest studenter, er det innenfor områdene helsefag og kristne religiøse studier de fleste private høyskolene har sitt fagfelt. Langt de fleste av de private høyskolene er etablert som religiøse alternativ til tilbudene i statlig sektor. Også blant de private høyskolene som har tilbud innen helsefagene er det institusjoner med en kristen grunnidé som dominerer. Norsk Lærerakademi, Lærerhøgskolen og Dronning Mauds Minne, Høgskolen for førskolelærerutdanning tilbyr henholdsvis allmennlærerutdanning og førskolelærerutdanning, men da med en kristen innretning på studiene. Så er også tilfelle for Mediehøgskolen Gimlekollen som tilbyr journalistudanning.
Hvilket nivå de private høyskolene kan tilby studier innenfor er også svært ulikt. Per i dag har to av høyskolene rett til å tildele doktorgrad. Handelshøyskolen BI har rett til å tildele graden dr. oecon., mens Det teologiske Menighetsfakultet kan tildele graden dr. theol. og graden dr. artium. Norsk Lærerakademi, Vitenskapelig Høgskole og Misjonshøgskolen har søkt om rett til å tildele doktorgrad men har foreløpig ikke fått denne retten. Flere av institusjonene kan tildele grader på hovedfagsnivå: cand. philol. tildeles ved Menighetsfakultetet og Norsk Lærerakademi, Vitenskapelig Høgskole, cand. polit. tildeles ved Norsk Lærerakademi, Vitenskapelig Høgskole og cand. theol. tildeles ved Menighetsfakultetet og Misjonshøgskolen.
I tillegg kan Handelshøyskolen BI tildele tre ulike mastergrader, mens Menighetsfakultetet kan tildele én. Menighetsfakultetet, Diakonhjemmets høgskole, Diakonissehjemmets høgskole, Betanien sykepleierhøgskole, Dronning Mauds Minne og Norsk Lærerakademi, Vitenskapelig Høgskole har alle rett til å tildele cand. mag.- graden.
De fleste private høyskoler kan imidlertid ikke tildele grader, men har kun eksamensrett for et ulikt antall studietilbud. En høyskole har kun eksamensrett for ett semesteremne.
3.2 Departementets høringsutkast
Med utgangspunkt i Stortingets vedtak, der Regjeringen ble bedt om å fremme forslag om et tillegg til lov om private høyskoler, slik at bruk av betegnelsen universitet og vitenskapelig høyskole reguleres som for statlige institusjoner under lov om universiteter og høgskoler jf. punkt 2.2, sendte departementet våren 1999 som nevnt et utkast til endringer i privathøyskoleloven på høring. I utkastet ble det foreslått nye bestemmelser om institusjonsgodkjenning/akkreditering av private høyskoler. Bestemmelsene åpnet for at private høyskoler kunne søke Kongen om institusjonsgodkjenning og samtidig få rett til å bruke betegnelser som «institusjonsgodkjent høyskole», «vitenskapelig høyskole» eller «universitet». Det ble samtidig foreslått å verne disse betegnelsene, slik at bare institusjoner med godkjenning etter privathøyskoleloven eller institusjoner nevnt i lov om universiteter og høgskoler kunne bruke disse betegnelsene. Det ble foreslått hjemmel for departementet til å fastsette forskrift om prosedyrer og vilkår for slik godkjenning og regler om utvidete fullmakter til institusjoner som ble godkjent.
I høringsutkastet ble det pekt på at en institusjonsgodkjenning skal komme i tillegg til, og ikke erstatte dagens system med tildeling av eksamensrett for enkeltstudier.
Fra departementets side ble det fremhevet at institusjoner som skal få institusjonsgodkjenning, må oppfylle bestemte faglige krav, krav til infrastruktur og lignende, som skulle fastsettes i forskrift. Departementet understreket at disse kravene måtte være strengere enn de krav som er fastsatt for eksamensrett med hjemmel i lovens kap. 2.
Det ble videre uttalt at kriteriene for institusjonsgodkjenning burde utarbeides med jevnføring til nivået ved tilsvarende statlige institusjoner, og at de burde relateres til hvilken type institusjon det ble søkt godkjenning for. Departementet signaliserte i høringsutkastet at det foreløpig bare var aktuelt å fastsette kriterier for institusjonsgodkjenning som «vitenskapelig høyskole» og «institusjonsgodkjent høyskole». Departementet forutsatte at en institusjonsgodkjenning skal følges av utvidede faglige fullmakter.
3.3 Høringsinstansene
Forslaget i høringsutkastet fikk tilslutning fra et flertall av de private institusjonene. De fleste ønsket både godkjenningsordningen og utvidede fullmakter. Innvendingene gikk på hvordan ordningen burde utformes, herunder hvilke kriterier som burde ligge til grunn for tildeling av institusjonsgodkjenning, og hvem som burde ha beslutningsmyndighet. Det ble etterlyst en utredning av hva som skal være kriteriene for godkjenning, og noen mente behovsvurderinger (norgesnettbetraktninger) burde danne grunnlag for tildeling av institusjonsgodkjenning. Fra høringsinstanser i statlig sektor ble det stilt spørsmål ved hvilke konsekvenser ordningen ville få for statlig sektor - det ble etterlyst en tilsvarende mulighet for statlige institusjoner til å kunne søke endret institusjonsbetegnelse. En høringsinstans etterlyste en drøfting av forholdet til internasjonal godkjenningspraksis. Når det gjelder forslaget om å verne betegnelsene «universitet» og «vitenskapelig høyskole», uttrykte noen høringsinstanser bekymring fordi dette kan ramme også sammensatte betegnelser som blir brukt i dag f.eks «Folkeuniversitetet».
De private høyskolene var positive til forslaget om å opprette et akkrediteringsorgan med hjemmel i lov om universiteter og høgskoler da utkast til endringer i lov om universiteter og høgskoler var på høring høsten 2001. Private høyskoler uttalte da at bestemmelsen bør gjelde tilsvarende for dem og fra det tidspunkt den trer i kraft for de offentlige institusjonene. I dialogmøte mellom departementet og private høyskoler 12. februar 2002, jf. pkt. 2.4, uttrykte private høyskoler at de ønsket en akkrediteringsordning koplet til det foreslåtte organet for akkreditering og evaluering. De fremholdt at de ønsket størst mulig likebehandling av offentlige og private utdanningsinstitusjoner og rett til den samme grad av egenforvaltning som statlige institusjoner når det gjelder faglige fullmakter. De private høyskolene var innstilt på at det må stilles vilkår når man gir større grad av egenforvaltning.
3.4 Departementets vurdering
3.4.1 Innføring av en ordning med akkreditering av private høyskoler.
De innvendinger som kom inn etter høringsrunden i 1999 må sees i lys av de endringer som nå blir foreslått for statlige universiteter og høyskoler som følge av Mjøsutvalgets utredning (NOU 2000:14), St.meld. nr 27 (2000-2001) og Innst. S. nr. 337 (2000-2001). Det blir i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) foreslått å etablere et organ for akkreditering og evaluering av høyere utdanningsinstitusjoner og utdanninger. Dette forslaget åpner for at også statlige institusjoner kan søke om endret institusjonskategori. Stortinget har uttalt at det bør utarbeides en felles lov for høyere utdanning, og at de private høyskolene i større grad skal ha samme rammebetingelser som de statlige universiteter og høyskoler. Det er da naturlig at departementet foreslår å legge til rette for større grad av likebehandling av statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Departementet vil videre vise til Stortingets vedtak om beskyttelse av betegnelsene universitet og vitenskapelig høyskole og private institusjoners rett til å benytte disse betegnelsene. Vi viser også til de forpliktelser som ligger i Europarådets rekommendasjon om godkjenning og kvalitetssikring av private utdanningsinstitusjoner, som også Norge har stilt seg bak. Spesielt vil vi peke på de forpliktelser som følger av artikkel 1, 2 og 3. I disse artiklene omtales behovet for et rettslig vern av betegnelser på akademiske strukturer, behovet for kriterier for anerkjennelse av private institusjoner for høyere utdanning og behovet for kvalitetssikring av private utdanningsinstitusjoner.
Departementet mener at private institusjoner som blir underlagt en kvalitetsvurdering, bør kunne få større grad av faglig egenforvaltning. Vern av betegnelsene universitet og vitenskapelig høyskole innebærer et forbud for andre enn de statlige institusjoner til å nytte slike betegnelser. Dersom private høyskoler skal kunne bruke slike betegnelser, må det etableres et system for offentlig godkjenning knyttet til visse vilkår. Dette vil nødvendigvis være en form for akkreditering. Da er det også naturlig å gi disse institusjonene faglige fullmakter som er i samsvar med hva tilsvarende statlige institusjoner har, jf. drøftingen under punkt 3.4.3. Blant de private høyskolene finnes institusjoner som er like faglig sterke på sine områder som statlige institusjoner i universitets- og høyskolesektoren.
Departementet mener at en ordning med akkreditering av institusjoner og studier vil være et godt instrument for å håndtere ønsket om beskyttelse av betegnelsene universitet og vitenskapelig høyskole og ønsket om større grad av selvstyre ved private institusjoner. Ordningen med institusjonsakkreditering vil legge til rette for at kvalifiserte institusjoner kan få en høyere grad av egenforvaltning. Dette vil være et viktig ledd i implementeringen av Kvalitetsreformen for private høyskoler. Det vil også være i tråd med de uttalelser som Stortinget har gitt hva angår private høyskoler i tilknytning til behandlingen av St. meld. nr. 27 (2000-2001), jf. Innst. S. nr. 337.
Departementet går på denne bakgrunn inn for at det opprettes en lovhjemmel i privathøyskoleloven slik at private høyskoler som oppfyller visse standarder, kan få akkreditering av institusjonen som sådan og mulighet for utvidede faglige fullmakter. Departementet mener at det foreslåtte organet for akkreditering og evalutering også bør forvalte akkreditering av private høyskoler. Departementet fremmer derfor forslag om nye bestemmelser i tråd med dette. Departementet legger til grunn at det skal være størst mulig grad av likebehandling av offentlige og private utdanningsinstitusjoner med hensyn til de krav som skal bli stilt for akkreditering i ulike institusjonskategorier og med hensyn til hvilke faglige fullmakter ulike institusjonskategorier skal kunne forvalte jf. drøftelse under punkt 3.4.2 og 3.4.3. Når det gjelder det nye organets oppgaver og fullmakter vises det til forslag til nye bestemmelser i §§ 12 og 13 i lov om universiteter og høgskoler, jf. Ot.prp. nr. 40 (2001-2002).
Det vises til lovforslaget § 10a.
3.4.2 Kriterier for institusjonsakkreditering - behov for nærmere utredning.
Flere av høringsinstansene har etterlyst en grundigere utredning og presentasjon av den ordning som i høringsutkastet ble foreslått som «institusjonsgodkjenning». Ordningen vil i det følgende bli omtalt som «institusjonsakkreditering», i tråd med departementets forslag til lovtekst. Innvendingene er hovedsakelig knyttet til at standardene for institusjonsakkreditering bør gjøres så klare og entydige som mulig, og at de helst bør fastsettes i loven. Innvendingene er relevante også i den ordning som nå blir foreslått om akkreditering, koplet til det nye organet for akkreditering og evaluering av institusjoner og studier.
Departementet er enig i at standardene for institusjonsakkreditering bør gjøres så klare og entydige som mulig. Departementet mener imidlertid at det ikke er hensiktsmessig å fastsette standardene i sin helhet i selve lovteksten.
Utarbeidelsen av standarder krever grundig vurdering. Man må i dette arbeidet ta utgangspunkt i hvilke krav som blir stilt for statlige institusjoner i ulike institusjonskategorier og også se hen mot internasjonale godkjenningsordninger og standarder der slike finnes. I departementets høringsutkast ble det foreslått at Kongen kan gi forskrift om prosedyrer, vilkår for slik godkjenning og om utvidete fullmakter til institusjonsgodkjent høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet. Da vil forskriften kunne endres i samsvar med praksis ved statlige institusjoner uten at loven må endres. Departementet mener at dette ikke kan være betenkelig, verken rettssikkerhetsmessig eller rent lovteknisk. Det forutsettes at forskriften blir sendt på høring til berørte instanser før den blir fastsatt. Denne løsningen vil også være på linje med de hjemler som blir foreslått i lov om universiteter og høgskoler, jf. forslag til nye §§ 12 og 13. I forslaget til ny § 12 blir departementet gitt myndighet til å gi forskrift om fastsetting av standarder som skal legges til grunn for akkrediteringen og forskrift om saksbehandlingsregler. Departementet legger til grunn at det skal fastsettes en felles forskrift for statlige og private institusjoner, men med enkelte særbestemmelser for private høyskoler, der dette er nødvendig tatt i betraktning at disse ikke vil bli ansett som akkreditert i utgangspunktet slik som de statlige høyskolene.
Det blir i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) foreslått at det skal være en sentral oppgave for det nye organet å evaluere institusjonenes interne systemer for kvalitetssikring. Departementet uttrykker videre at det primært må være institusjonenes oppgave å utvikle kvaliteten i høyere utdanning, og at organets rolle skal være å påse at dette skjer. Institusjonene skal så bruke evalueringer som organet foretar i sitt eget utviklingsarbeid. Det blir også foreslått en ny bestemmelsen i lov om universiteter og høgskoler § 2 nr. 8 som pålegger institusjonene å ha interne systemer for kvalitetssikring. Studentevalueringer skal inngå i systemene for kvalitetssikring. Departementet mener at også private institusjoner som blir akkreditert må pålegges slik intern kvalitetssikring, og foreslår derfor at dette eksplisitt blir fastsatt som et krav i den nye akkrediteringsbestemmelsen. Dette ble også tatt opp med private høyskoler i tidligere nevnte dialogmøte 12. februar 2001.
Det vises til lovforslaget § 10a.
3.4.3 Større frihet - faglige fullmakter for akkrediterte institusjoner
Ordningen med institusjonsakkreditering legger opp til at private høyskoler skal kunne gis rett til å benytte de samme betegnelsene som statlige institusjoner. Dette innebærer at private høyskoler kan bli akkreditert som universiteteller vitenskapelig høyskole. Det vil i tillegg bli opprett en egen kategori for private høyskoler: akkreditert høyskole -dette som en parallell til betegnelsen statlig høyskole. Det blir altså fire kategorier av institusjoner i privat sektor, siden man fremdeles også vil ha private høyskoler som kun har eksamensrett for enkeltstudier etter privathøyskoleloven § 9. Det er naturlig at private høyskoler som blir akkreditert til å benytte en bestemt institusjonskategori får fullmakter som samsvarer med de fullmakter man gir statlige institusjoner i tilsvarende kategori, jf. forslaget til ny § 46 i lov om universiteter og høgskoler og omtalen av denne i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002). Departementet går inn for at det innarbeides en tilsvarende bestemmelse i privathøyskoleloven, jf. lovutkastet § 10b.
Etter lov om universiteter og høgskoler er det Kongen som bestemmer hvilke grader institusjonene kan gi og krav til bredde og fordypning i disse. Departementets forslag til ny § 46 i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) innebærer at institusjonenes faglige myndighet blir knyttet til om de kan tilby doktorgrad i et fagområde. Det er dermed den faglige kompetansen i det enkelte fagområde som utløser økt myndighet, og ikke institusjonsbetegnelsen. Departementet mener at dette prinsippet bør legges til grunn også for private institusjoners myndighet i faglige saker, slik at de selv kan bestemme etablering og nedlegging av studier på alle nivåer innenfor doktorgradens fagområde. I praksis betyr dette at private høyskoler som ønsker å etablere nye master- og doktorgradsstudier utenfor disse områdene, skal godkjennes for dette av departementet.
Departementet mener at det er svært viktig at de nye gradene inneholder emner som gir innføring i grunnleggende etiske, forskningsmetodiske og vitenskapsteoretiske spørsmål. På bakgrunn av dette har departementet foreslått en hjemmel i lov om universiteter og høgskoler som gir departementet adgang til å bestemme at en grad skal inneholde bestemte emner inntil 20 studiepoeng. Tilsvarende bestemmelse bør etter departementets syn innarbeides i privathøyskoleloven.
Departementet legger til grunn at myndighetsfordelingen når det gjelder høyere grad bør være mest mulig parallell for statlige og private institusjoner. Det blir derfor foreslått at departementet kan fastsette forskrift om krav til høyere grad og om omfang av selvstendig arbeid i høyere grad, slik det er gjort i forslaget til § 46 i lov om universiteter og høgskoler.
For kategorien akkreditert høyskole legger departementet opp til at utvidete faglige fullmakter blir avgrenset til å gjelde innenfor lavere grad på det fagområdet institusjonen har akkreditering for. Det blir foreslått at det nye organet for akkreditering og evaluering skal avgjøre hvilke fullmakter den enkelte institusjon skal få. For høyskoler som kun har studietilbud innenfor ett fagområde, f.eks. helsefaglige utdanninger, vil fullmaktene gjelde dette området. Dersom en privat høyskole har større bredde, vil det være naturlig også med fullmakter i bredden.
Departementet mener at akkrediterte private høyskoler også bør kunne gis utvidet rett til å gi fritak for eksamen eller prøve og rett til godkjenning av grad eller utdanning fra utenlandsk eller norsk institusjon som ikke går inn under privathøyskoleloven eller loven om universiteter og høgskoler, jf. §§ 48 og 49 i lov om universiteter og høgskoler.
Det vises til lovforslaget § 10b.
3.4.4 Akkreditering og behovsvurderinger.
Fra noen høringsinstanser ble det fremhevet at spørsmålet om akkreditering i ulike institusjonskategorier bør behovsprøves (norgesnetthensyn).
Dagens privathøyskolelov setter klare begrensninger for departementets/Kongens mulighet til å styre private høyskoler i lys av Norgesnettets prinsipper om arbeids- og ansvarsdeling. Departementet kan ikke avslå søknad om eksamensrett ut fra ønsket om å regulere fordelingen av fag og studier i regional eller nasjonal sammenheng. Behov for utdanning kan imidlertid vurderes ved tildeling av statstilskudd, med mindre utdanningen er opprettet av livssynsgrunner eller som et faglig-pedagogisk alternativ.
Når Stortingskomiteen i Innst. O. nr. 40 (1994-95) omtaler private høyskolers deltakelse i Norgesnettet, har departementet forstått denne omtalen slik at man uttaler seg med tanke på knutepunktfunksjon, og ikke med hensyn til nasjonal styring av tildeling av eksamensrett. En slik tolkning ble bekreftet i forbindelse med behandlingen av budsjettproposisjonen for 1996. Da uttalte et flertall i stortingskomiteen at deres merknad i forbindelse med Innst. O. nr. 40 (1994-95) ikke hadde som utgangspunkt at departementet skulle styre de private høyskolene, men at disse høyskolenes utdanninger og forskning skulle regnes med ved utformingen av Norgesnettet og tildeling av knutepunkt etter søknad.
Departementet forutsetter at Stortingets uttalelse fortsatt må legges til grunn, og at det således heller ikke er aktuelt å foreslå at det knyttes behovsvurderinger til en ordning med institusjonsakkreditering. Kvalitetsreformen fokuserer på kvalitetsvurderinger av høyere utdanning. Begrepene Norgesnett og knutepunktfunksjoner er ikke lenger like relevante. Departementet legger til grunn at Stortinget heller ikke innenfor Kvalitetsreformens prinsipper ønsker en større statlig styring av private høyere utdanningsinstitusjoners faglige tilbud f.eks. gjennom behovsvurderinger.
Det vises til lovforslaget § 10a.
3.4.5 Forholdet til internasjonal godkjenningspraksis
Handelshøyskolen BI har i høringen fremhevet behovet for en tilknytning til internasjonale akkrediteringsorganer. Ved å basere seg på internasjonal godkjenningspraksis vil en godkjenningsordning også kunne bidra til ytterligere internasjonalisering av norsk høyere utdanning. BI mener man bør benytte seg av internasjonale organisasjoner som har spesialisert seg på slike funksjoner ved vurderingen av godkjenning.
Departementet ser at det kan være hensiktsmessig å koble nasjonale akkrediteringer opp mot internasjonale standarder. Departementet vil likevel bemerke at det i dag ikke eksisterer internasjonale organer med overnasjonal myndighet til akkreditering. Man er derfor avhengig av å etablere en nasjonal godkjenningsordning. Det er også nødvendig med en nasjonal ordning av hensyn til iverksettelsen av privathøyskolelovens hjemler for å kunne stille krav overfor private institusjoner i tilknytning til akkrediteringen og utvidete fullmakter. Det bør imidlertid vurderes i forbindelse med spørsmålet om hvilke kriterier som skal legges til grunn for akkreditering om kriteriene skal kobles opp mot internasjonale standarder, der slike er etablert. Kriteriene vil bli fastsatt i forskrift.
Det vises til lovforslaget § 10a.
3.4.6 Vern av betegnelser - forholdet til sammensatte betegnelser.
Departementet foreslo i høringsutkastet å verne betegnelsene «vitenskapelig høyskole», «universitet» og «institusjonsgodkjent høyskole». Det ble påpekt at det per i dag bare er èn privat høyskole med «vitenskapelig» i navnet, og at denne høyskolen kun benytter denne betegnelsen som en undertittel. Departementet forutsatte at bruken av denne betegnelsen ville opphøre, dersom denne høyskolen ikke skulle ønske eller få institusjonsgodkjenning som vitenskapelig høyskole.
Departementet forutsatte imidlertid at innarbeidete navn som «Folkeuniversitetet», «Kvinneuniversitetet» og «Kvinneuniversitetet i Nord» fortsatt skal kunne benyttes av de respektive institusjonene. Dette fordi det er snakk om få institusjoner, og fordi navnene er så godt innarbeidet som sammensatte navn, at man må anta at videreføring av disse navnene ikke vil føre til misforståelser.
Det norske Høgskolerådet viste i høringen til at det, i samarbeid med Det norske Universitetsrådet og parter i arbeidslivet, har dannet Norgesuniversitetet. Dette er etter departementets mening en betegnelse som kan sammenlignes med de sammensatte betegnelser nevnt i forbindelse med høringsutkastet. Det som skiller er at dette ikke er et så innarbeidet navn.
Departementet er oppmerksom på at flere lignende betegnelser er tatt i bruk. Departementet holder fast ved at det er ønskelig i visse tilfeller å åpne for bruk av slike sammensatte betegnelser. Departementet mener imidlertid at det er fare for at en praktisering av bestemmelsen i tråd med de vurderinger som ble gjort i høringsutkastet med hensyn til sammensatte betegnelser vil kunne skape en uoversiktlig rettstilstand. Siden det viser seg å være, og trolig vil bli enda flere slike sammensatte betegnelser som innbefatter ordet universitet eller vitenskapelig høyskole, mener departementet at bestemmelsen bør reformuleres med tanke på å opprette en dispensasjonsadgang for departementet i nevnte bestemmelse. På denne måten vil man få en samlet oversikt over bruken av betegnelsene og mulighet til å nekte bruk av betegnelser som er egnet til å misforstås. Det er dessuten nødvendig med klar hjemmel for unntak i en slik forbudsbestemmelse. En hjemmel for å dispensere fra bestemmelsen innebærer imidlertid ikke at departementet vil foreta en kvalitetsvurdering av den enkelte søker i forbindelse med dispensasjonen, men kun en vurdering av hvorvidt betegnelsen bør tillates brukt. Departementet går videre inn for at også betegnelsen «akkreditert høyskole» blir vernet. Når man nå etablerer et nasjonalt organ for kvalitetssikring og evaluering er det viktig at også denne institusjonskategorien blir vernet.
Departementet vil på denne bakgrunn gå inn for at det fastsettes en hjemmel for vern av betegnelsene universitet, vitenskapelig høyskole og akkreditert høyskole, men slik at departementet etter søknad kan gi dispensasjon for sammensatte betegnelser.
Det vises til lovforslaget § 10c.