11 Særlig om avtaler om langtidsferieprodukter – artikkel 10

Direktivet fra 2009 artikkel 10 har særlige bestemmelser som gjelder langtidsferieprodukter. Bestemmelsen har ingen parallell i tidligere regelverk siden verken direktivet fra 1994 eller tidspartloven regulerer denne typen avtaler.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at det ofte er slik at forbrukeren ved avtaleinngåelsen avkreves en større sum som vederlag for ytelser han eller hun skal motta over flere tiår eller på ubestemt tid. Et typisk eksempel er at det betales 50.000 kroner eller mer for medlemskap i en såkalt ferieklubb ved inngåelsen av avtale om medlemskap. Bestemmelsen kom inn i direktivet under behandlingen i Europaparlamentet fordi man ønsket å innføre større grad av ”ytelse mot ytelse” for disse produktene. Løsningen ble at betaling skal skje forholdsmessig i løpet av den perioden avtalen gjelder for.

Artikkel 10 nr. 1 stiller krav om en betalingsplan og angir hvordan betalingene skal skje. Blant annet skal betalingene deles inn i like store årlige avdrag, og betalingsvarsel skal sendes minst 14 dager før hver forfallsdato. Formålet er bl.a. å hindre store engangsutbetalinger fra forbrukeren i den innledende fasen av avtalen for ytelser som skal leveres over en lengre periode.

Artikkel 10 nr. 2 gir forbrukeren en rett til å tre ut av avtalen i forbindelse med hvert betalingsvarsel fra og med det andre betalingsvarselet. Regelen innebærer at forbrukeren hvert år innen en 14 dagers periode kan si opp avtalen om langtidsferieprodukt så lenge avtalen løper. Denne oppsigelsesretten gjelder ved siden av angreretten etter § 12.

Departementet foreslår å lovfeste en bestemmelse som tilsvarer artikkel 10, og viser til forslaget § 11.