19 Merknader til de enkelte bestemmelser

Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

Til § 1 Virkeområde

Første ledd angir lovens saklige virkeområde. For det første gjelder loven avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere, som defineres i § 2 bokstav e og f. Avtaler mellom privatpersoner reguleres dermed ikke av loven.

Loven gjelder fire forskjellige avtaletyper, som regnes opp i bokstav a til d. Dette omfatter avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte. Avtaletypene er definert i § 2 bokstav a til d. I flere av de etterfølgende paragrafene er det vist til ”avtaler som omfattes av denne lov”, og det er da de ovennevnte fire avtaletypene det vises til.

Loven er ment å uttømmende regulere de fire avtaletypene innenfor direktivets virkeområde. Direktivet regulerer bare visse aspekter ved disse avtaletypene. Der en er utenfor dette virkeområdet vil andre regler kunne komme i tillegg. Et eksempel på dette er avtalerett (om inngåelse og gyldighet av avtaler etc.). Videre vil de generelle markedsføringsreglene etter EU-direktivet om urimelig handelspraksis, som er inntatt i markedsføringsloven, gjelde i tillegg (jf. henvisningen til dette i direktivets fortale punkt 9).

Annet ledd gjelder lovens geografiske virkeområde. Departementet foreslår å videreføre gjeldene rett ved at loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen, men at språkkravene ikke gjelder på Svalbard. Departementet viser ellers til punkt 17 i de generelle merknadene.

Til § 2 Definisjoner

Bokstav a til h definerer sentrale begreper i loven, som tilsvarer direktivets. For å sikre en korrekt gjennomføring av direktivet, foreslår departementet å legge seg nært opp til ordlyden i direktivet for de fleste av definisjonene.

I bokstav a defineres avtale om deltidsbruksrett. ”Deltidsbruksrett” dekker det engelske begrepet ”timeshare” og tilsvarer ellers ordrett definisjonen i direktivet artikkel 2 nr. 1 bokstav a. Hva som omfattes er nærmere behandlet i punkt 4.2.

Bokstav b definerer avtale om langtidsferieprodukt. Ordlyden tilsvarer definisjonen i direktivet artikkel 2 nr. 1 bokstav b. Hva som omfattes er behandlet i punkt 4.3.

Bokstav c og d definerer avtaler om henholdsvis videresalg og bytte, se punkt 4.4 om innholdet i disse begrepene.

Bokstav e definerer begrepet næringsdrivende. Ordlyden tilsvarer direktivet artikkel 2 nr. 1 bokstav e, men er likevel forkortet ved å sløyfe ”forretnings-, håndverks- eller yrkesvirksomhet”. Departementet mener at ”næringsvirksomhet” er dekkende for lovens formål, og at ”forretnings-, håndverks- eller yrkesvirksomhet” er å betrakte som eksempler på næringsvirksomhet. Begrepet næringsvirksomhet er ment å tilsvare den vanlige forståelsen av begrepet etter juridisk teori og rettspraksis, samt annen forbrukerlovgivning. Sentralt er at formålet med virksomheten er å oppnå økonomisk fortjeneste. Videre stilles krav om at virksomheten er av en viss varighet og omfang.

Bokstav f definerer begrepet forbruker. Definisjonen er den samme som er brukt i norsk rett for øvrig. I forbindelse med vedtagelsen av forbrukerkjøpsloven, ble det innført et enhetlig forbrukerbegrep i flere lover, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) punkt 3.3. Selv om ordlyden i den norske definisjonen avviker noe fra direktivet, legger departementet til grunn at innholdet er det samme.

Bokstav g definerer begrepet tilknyttet avtale og tilsvarer direktivets definisjon i artikkel 2 nr. 1 bokstav g.

Bokstav h inneholder en definisjon av begrepet varig medium, som tilsvarer direktivet artikkel 2 nr. 1 bokstav h. Begrepet omfatter tradisjonell skrift på papir, men også elektroniske media, forutsatt at vilkårene til uforanderlighet mv. er oppfylt. For eksempel kan informasjonen gjengis elektronisk på pdf-filer som kan lagres hos forbrukeren på minnepinner, harddisker etc. Begrepet antas å skulle forstås på tilsvarende måte som i andre direktiver og den vanlige forståelsen i norsk rett ellers, for eksempel i angrerettloven. I sistnevnte er det lagt til grunn at nettsider ikke oppfyller kravene til ”varig medium”, da informasjonen her kan forandres av den næringsdrivende fra dag til dag.

Til § 3 Lovens ufravikelighet

Bestemmelsen fastslår at loven ikke kan fravikes til skade for forbrukeren. Vilkår som gir forbrukeren dårligere vern kan dermed ikke gjøres gjeldende. Bestemmelsen tilsvarer tidspartloven § 3 og gjennomfører direktivet artikkel 12 nr. 1.

Til § 4 Lovvalg utenfor EØS

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 12 nr. 2 og beskytter forbrukeren mot visse lovvalgsklausuler. I hovedsak er dette en videreføring av tidspartloven § 5.

Dersom det i avtalen er tatt med vilkår om at tvister skal løses etter retten i et land utenfor EØS, må det foretas en konkret vurdering av om det er den norske loven eller retten i vedkommende land som gir forbrukeren best beskyttelse. Den norske loven skal legges til grunn i den grad dette gir forbrukeren bedre beskyttelse. Forutsetningen er at en av de berørte faste eiendommene ligger innenfor EØS, eller at den næringsdrivende utøver næringsvirksomhet i eller retter virksomheten mot et EØS-land.

Lovvalgs- eller vernetingsklausuler (hvor søksmål kan reises) som finnes urimelige overfor forbrukere, vil videre kunne forbys eller settes til side etter henholdsvis markedsføringsloven § 22 og avtaleloven § 36 jf. § 37.

Spørsmålene er behandlet i punkt 13 ovenfor.

Kapittel 2 Den næringsdrivendes opplysningsplikt

Til § 5 Opplysningsplikt før avtaleinngåelsen

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 4 og skal sørge for at forbrukeren får nødvendig og relevant informasjon før kjøpsbeslutningen.

Første og annet ledd gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 1, jf. vedleggene I-IV. Det stilles krav til at den næringsdrivende gir forhåndsinformasjon i form av standardopplysningsskjemaer, ett for hver av de fire avtaletypene som er omfattet av direktivet. Opplysningene i skjemaenes del 1 og 2 må gis i form av selve skjemaene, ved at skjemaene fylles ut og gis til forbrukeren, mens opplysningene i del 3 kan gis i brosjyrer etc. hvis de ikke er innarbeidet i skjemaene. I sistnevnte tilfelle må det da opplyses om hvor tilleggsopplysningene kan innhentes.

I § 5 første ledd bokstav a til k har departementet gjengitt rammene for opplysningsplikten, dvs. hovedinnholdet i skjemaene. De ulike opplysningsskjemaene som skal brukes vil bli fastsatt ved forskrift med hjemmel i annet ledd.

Siden direktivet bygger på totalharmonisering, må skjemaene brukes som de er og kan ikke endres, og opplysningsplikten er uttømmende angitt. Dette er likevel ikke til hinder for at den næringsdrivende frivillig kan gi andre opplysninger i tillegg utenom skjemaene, selv om loven ikke krever det.

Informasjonen skal gis i ”god tid” før avtalens inngåelse. En avtaleinngåelsesprosess kan forløpe på forskjellige måter, og det kan være glidende overganger mellom markedsføring, tilbud, forhandlinger og bindende aksept. Departementet vil anta at opplysningene må gis senest når den næringsdrivende inngir et bindende tilbud. Begrepet ”god tid” bør ellers tolkes i lys av formålet med bestemmelsen, dvs. at forbrukeren i god tid før avtaleinngåelse får nødvendig og relevant informasjon slik at han eller hun kan ta en veloverveid kjøpsbeslutning.

Tredje ledd gjennomfører artikkel 4 nr. 2 og angir at opplysningene skal gis kostnadsfritt og på papir eller annet varig medium som definert i § 2 bokstav h.

Fjerde ledd gjennomfører artikkel 4 nr. 3 og gjelder språket opplysningene skal gis på. Forbrukeren kan velge mellom språket i bostedslandet eller der vedkommende er statsborger, forutsatt at dette er et offisielt EØS-språk. Med ”offisielt språk etter EØS-avtalen” menes de offisielle EU-språkene (for tiden 23 språk) samt islandsk og norsk, jf. punkt 6.3 ovenfor.

Opplysningsplikt før avtaleinngåelse er behandlet i de alminnelige merknadene punkt 6 ovenfor.

Til § 6 Markedsføring

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 3. I fortalen punkt 9 vises det til at direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis forbyr villedende, aggressiv og annen urimelig handelspraksis overfor forbrukere. Videre står det at ”I betraktning av produktenes art og handelspraksisen i forbindelse med deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte bør det vedtas mer detaljerte særlige bestemmelser om opplysningskrav og salgsarrangementer…”. Direktivet om urimelig handelspraksis er gjennomført i markedsføringsloven, og disse generelle markedsføringsreglene kommer i tillegg til artikkel 3 om markedsføring av deltidsbruksrett mv.

Første ledd gjelder markedsføring i form av reklame som spres i ulike media, herunder annonser, superboards, TV-reklame, direktereklame i posten etc. I slike tilfeller er den næringsdrivende forpliktet til å opplyse om muligheten til å få forhåndsinformasjonen etter § 5 og hvor den kan fås. Bestemmelsen tilsvarer direktivet artikkel 3 nr. 1.

Annet ledd gjelder markedsføring på salgsarrangementer etc. der den næringsdrivende (eller dennes representant) og forbrukere er personlig til stede. Det kan være tale om salg utenfor fast utsalgssted i angrerettlovens forstand, for eksempel salg på messer, hoteller etc. Siden det nye timeshare-direktivet inneholder særlige bestemmelser om opplysningsplikt og angrerett, vil salgsarrangementer for timeshare etc. unntas fra angrerettlovens virkeområde (som i dag), jf. lovforslaget her § 17 nr. 2.

Etter direktivet artikkel 3 nr. 2 skal den næringsdrivende tydelig angi arrangementets kommersielle art i invitasjonen. Det følger allerede av markedsføringsloven § 3 første ledd at all markedsføring tydelig skal fremstå som sådan. Selv om direktivets krav på dette punkt kan anses å være oppfylt i og med den generelle regelen i markedsføringsloven, foreslår departementet å ta den med i lovteksten her for klarhets skyld, jf. punkt 7.2 i de generelle merknadene. Videre skal den lovpålagte forhåndsinformasjonen etter § 5 være tilgjengelig for forbrukeren til enhver tid under arrangementet, jf. direktivet artikkel 3 nr. 3.

Tredje ledd forbyr å markedsføre deltidsbruksrett eller langtidsferieprodukter som en investering. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 3 nr. 4. Direktivet går ikke nærmere inn på hvordan bestemmelsen skal forstås, men bakgrunnen er formodentlig at man innen EU har erfart mye villledende markedsføring på dette punkt. Departementet legger likevel til grunn at direktivet tar sikte på å ramme markedsføring som ”økonomisk” investering, ikke som en investering i ens ”velbefinnende” eller lignende ikke-økonomiske interesser. I lovteksten brukes imidlertid begrepet ”investering”, siden begrepet ”økonomisk investering” har en spesifikk betydning som er definert i EØS-retten. Også markedsføring som gir inntrykk av at det er en økonomisk investering slik man vanligvis oppfatter begrepet, uten at det nødvendigvis siktes til den eksakte juridiske definisjonen av ”økonomisk investering” i EØS-rettens forstand, er forbudt.

Kapittel 3 Avtalens form og innhold

Til § 7 Formkrav og språk

Bestemmelsen gjennomfører artikkel 5 nr. 1 og 5.

Etter første ledd skal avtalen utformes skriftlig på papir eller et annet varig medium og undertegnes av begge parter. ”Varig medium” er definert i § 2 bokstav h og åpner for at avtalen kan opprettes elektronisk. Avtalen kan også ”underskrives” av partene ved hjelp av elektronisk signatur, jf. lov nr. 81/2001 om elektronisk signatur (esignaturloven) § 6.

Annet ledd stiller krav til språket avtalen skal utformes på. Som for forhåndsopplysningene etter § 5 fjerde ledd, kan forbrukeren velge mellom språket i landet der vedkommende er bosatt eller er statsborger, forutsatt at dette er et offisielt EØS-språk. Dersom en avtale om deltidsbruksrett gjelder en bestemt eiendom i en annen EØS-stat, skal den næringsdrivende i tillegg utlevere en autorisert oversettelse av avtalen til et offisielt EØS-språk i dette landet. Sistnevnte regel er ikke obligatorisk etter direktivet, men en mulighet etter direktivet artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Dette følger også av den gjeldende tidspartloven § 9 annet ledd.

Tredje ledd angir at forbrukeren skal få en kopi av avtalen når den inngås. Tidspunktet når forbrukeren mottar avtalen er et viktig element i beregningen av angrefristen etter § 12 (både fristens utgangspunkt og siste utløpsfrist).

Fjerde ledd angir at avtale som ikke er opprettet i samsvar med formkravene i første og annet ledd, ikke er bindende for forbrukeren. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. tidspartloven § 9 fjerde ledd. Selv om bestemmelsen ikke følger direkte av direktivet, vil den etter departementets syn være en passende sanksjon etter artikkel 15. Departementet viser også til at direktivet ikke berører ”alminnelige avtalerettslige skritt”, se artikkel 1 nr. 2 bokstav a.

Til § 8 Avtalens innhold

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 2, 3 og 4.

Første ledd angir at forhåndsopplysningene etter § 5 skal tas inn i avtalen og regnes som en del av denne. Avtalevilkårene kan bare endres på visse vilkår som nærmere angis. Bestemmelsen tilsvarer det tidligere direktivet artikkel 3 nr. 2, som er gjennomført i tidspartloven § 10 annet ledd. Bestemmelsen medfører at den næringsdrivende i stor grad er bundet av opplysningene som gis før avtalen inngås, herunder i markedsføringen. Næringsdrivende skal ikke gjennom å ta inn mer eller mindre vanskelig tilgjengelige bestemmelser i avtalen uten videre kunne ta tilbake det som er lovet før avtalen inngås.

Annet ledd tilsvarer direktivet artikkel 5 nr. 3 og bestemmer at avtalen også skal inneholde partenes navn, adresse, underskrift, dato og sted for avtalens inngåelse.

Tredje ledd foreskriver at vilkårene om angreretten, angrefristen og forbudet mot forskuddsbetaling skal underskrives separat. Dermed skal det settes et særskilt fokus på disse kjernerettighetene etter direktivet og loven. Dette er for øvrig opplysninger den næringsdrivende er forpliktet til å opplyse om før avtaleinngåelsen etter § 5 første ledd bokstav g og i.

Etter fjerde ledd skal avtalen inneholde et særskilt standardskjema om angrerett, som fastsettes ved forskrift. Dette er standardskjemaet i direktivets vedlegg V.

Ellers viser departementet til de alminnelige merknadene i punkt 8 ovenfor.

Kapittel 4 Betaling og sikkerhetsstillelse mv.

Til § 9 Forbud mot forskuddsbetaling

Første ledd gjennomfører direktivet artikkel 9. Første ledd første punktum gjennomfører artikkel 9 nr. 1 og gjelder avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter og bytte. Bestemmelsen forbyr enhver forskuddsbetaling, sikkerhetsstillelse, reservasjon av et beløp på konto, utrykkelig anerkjennelse av gjeld eller annet vederlag før angrefristen har løpt ut.

Første ledd annet punktum gjennomfører artikkel 9 nr. 2 og gjelder videresalgsavtaler. Bestemmelsen forbyr de samme typene forhåndsbetaling som for avtaler om deltidsbruksrett mv. Dette gjelder frem til salget faktisk finner sted eller avtalen om videresalg opphører på annen måte. Dersom det lykkes å få solgt tidsparten, vil videresalgsavtalen avsluttes og den næringsdrivende får vederlaget som er avtalt, for eksempel provisjon av salgssummen og et vederlag som dekker utarbeidelse av salgsprospekt eller lignende. I andre tilfeller vil avtaleforholdet mellom forbrukeren og den næringsdrivende opphøre uten at tidsparten er solgt. Det kan for eksempel være tilfelle der forbrukeren ser at det ikke er mulig å oppnå ønsket pris og trekker tidsparten fra markedet eller at han eller hun ønsker å bytte til en annen videresalgsagent. Forbrukeren kan likevel ha pådratt seg forpliktelser i henhold til videresalgsavtalen. Både adgangen til å si opp en avtale og partenes rettigheter og plikter i den forbindelse vil normalt framgå av videresalgsavtalen. I slike tilfeller kan det være at forbrukeren ikke skal betale provisjon av salgssummen, men dekke videresalgsagentens kostnader til prospekt, markedsføring og lignende. Forbrukeren må da betale slike utgifter, til tross for at tidsparten ikke er solgt.

Annet ledd er en videreføring av tidspartloven § 11 annet ledd jf. § 13 annet ledd og innebærer at den næringsdrivende ikke kan kreve eller motta betaling fra forbrukeren før sikkerhet er stilt for timeshare-anlegg under oppføring, jf. § 10.

Tredje ledd innebærer at forbrukeren kan kreve eventuelle beløp som er betalt i strid med bestemmelsen tilbake med tillegg av forsinkelsesrente, jf. punkt 9.3.

Departementet viser ellers til de alminnelige merknadene i punkt 10.

Til § 10 Sikkerhetsstillelse ved deltidsbruksrettanlegg under oppføring

Første og annet ledd er en videreføring av tidspartloven § 13 annet og tredje ledd. Departementet viser ellers til de alminnelige merknadene punkt 10.

Til § 11 Betalingsplan og oppsigelse av avtaler om langtidsferieprodukter

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 10. Bl.a. er det krav om en betalingsplan, at betalingene skal deles inn i like store årlige avdrag og at den næringsdrivende skal sende betalingsvarsel minst 14 dager før hvert årlige forfall. Fra og med det andre årlige betalingsvarselet, kan forbrukeren trekke seg fra avtalen med 14 dagers varsel. Departementet viser til de alminnelige merknadene punkt 11.

Kapittel 5 Angrerett og oppheving av tilknyttede avtaler

Til § 12 Rett til å gå fra avtalen (angrerett)

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 6. Angreretten gjelder for alle avtaletypene som er omfattet av loven, dvs. avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte.

Første ledd angir at angreretten er ubetinget, dvs. at forbrukeren ikke trenger å oppgi noen grunn for å gå fra avtalen. Bruk av angreretten skal også være kostnadsfri for forbrukeren, dvs. at den næringsdrivende ikke kan kreve noen form for ”avbestillingsgebyr”, erstatning eller liknende dersom forbrukeren går fra avtalen, jf. § 14 første ledd.

Angrefristen er i utgangspunktet 14 kalenderdager dersom den næringsdrivende oppfyller sin opplysningsplikt etter loven. Fristen beregnes enten fra dagen avtalen inngås, eller dagen der forbrukeren mottar kopi av avtalen (jf. § 7 tredje ledd) om dette skjer etter avtaleinngåelsen.

Annet ledd regulerer tilfeller hvor den næringsdrivende ikke oppfyller opplysningsplikten innen tidspunktet som følger av første ledd. Fristen begynner da å løpe først når forbrukeren mottar disse opplysningene.

Tredje ledd inneholder avskjæringsregler som sier når angrefristen uansett løper ut. Det settes dermed en stopp for angreretten på et visst tidspunkt, selv om 14-dagersfristen ikke har begynt å løpe. Ellers ville forbrukeren hatt angrerett i all fremtid, nettopp på grunn av at fristen ikke har begynt å løpe. Dersom det er opplysningene som skal gis før avtaleinngåelsen og som følger av standardopplysningsskjemaene som mangler, løper fristen ut etter tre måneder og 14 dager etter avteleinngåelsen, alternativt forbrukeren mottar avtalen. Hvis det er standard angreskjema som mangler, løper fristen ut etter ett år og 14 dager. I standard angreskjema, jf. direktivets vedlegg V, er disse reglene gjengitt.

Fjerde ledd gjennomfører direktivet artikkel 6 nr. 5 og er en særregel for bytteavtaler. Hvis en bytteavtale inngås sammen med en avtale om deltidsbruksrett, gjelder deltidsbruksrettens angrefrist for begge avtalene.

Til § 13 Melding om bruk av angreretten

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 7. For å utøve angreretten må forbrukeren etter første ledd gi beskjed til den næringsdrivende om dette innen fristen, enten på papir eller et annet varig medium. Det vises til merknadene til definisjonen i § 2 bokstav h om forståelsen av ”varig medium”. Kravet til ”skriftlighet” sikrer bevis dersom det skulle oppstå tvist om angreretten. Forbrukeren kan, men må ikke, bruke det standardiserte angreskjemaet etter § 8 fjerde ledd, som fastsettes ved forskrift.

Annet ledd presiserer at fristen anses overholdt dersom meldingen er sendt innen fristens utløp. I tilsvarende bestemmelse i tidspartloven § 15 står det videre at ”…og på en måte som forsvarlig er etter forholdene. Dette gjelder selv om meldingen blir forsinket eller på annen måte ikke kommer riktig frem.” De samme formuleringene som siteres her følger også av angrerettloven § 13 tredje ledd. Tilsvarende bestemmelser som legger risikoen på mottaker finnes i forbrukerkjøpsloven § 4, håndverkertjenesteloven § 4 og avhendingslova § 2-8. Departementet legger til grunn at bestemmelsen i lovforslaget her skal forstås på samme måte som for disse bestemmelsene.

Det presiseres videre at dersom fristen ender på lørdag, helligdag eller høytidsdag, forlenges fristen til førstkommende virkedag. Innen EU følger dette prinsippet av rådsforordning (EØF, Euratom) nr. 1182/71, som det vises til i direktivets fortale punkt 9. Videre følger prinsippet av tidspartloven § 15 tredje ledd og angrerettloven § 13 annet ledd, med litt forskjellige ordlyder. Departementet legger likevel til grunn at ordlyden i forslaget her skal forstås på samme måte. Det vises til lov 1947 nr. 1 om 1. og 17. mai som høgtidsdager og lov 1995 nr. 12 om helligdager og helligdagsfred om begrepene ”høytidsdag” og ”helligdag”.

Til § 14 Virkninger av bruk av angreretten

Første ledd gjennomfører direktivet artikkel 8.

Annet ledd er en videreføring av tidspartloven § 16 femte ledd og innebærer at den næringsdrivende skal betale forsinkelsesrente på eventuelle beløp som tilbakeføres forbrukeren i tilfeller der angrefristen forlenges som følge av den næringsdrivendes forsømmelse. Bestemmelsen er bare aktuell der det er mottatt betaling før utløpet av angrefristen, for eksempel fordi partene har antatt at avtalen var fullstendig. Det vises til merknadene i punkt 9.3.

Angreretten er ellers behandlet i de alminnelige merknadene i punkt 9.

Til § 15 Oppheving av tilnyttede avtaler

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 11. Departementet viser til de alminnelige merknadene punkt 12.

Kapittel 6 Ikraftsetting, oppheving av tidligere lov og endringer i andre lover

Til § 16 Ikraftsetting og oppheving av tidligere lov

Det er for tidlig å si når loven settes i kraft etter første ledd. Fra samme tidspunkt som loven settes i kraft, oppheves den gjeldende tidspartloven, jf. annet ledd.

Til § 17 Endringer i andre lover

I eiendomsmeglingsloven og angrerettloven er det vist til tidspartloven. Som en følge av at tidspartloven erstattes med ny lov, må disse henvisningene oppdateres.

Endringen i markedsføringsloven er en gjennomføring av EØS-forpliktelser som følge av at direktiv 2009/22/EF om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukernes interesser ble innlemmet i EØS-avtalen ved avgjørelse nr. 35/2010 av 12. mars 2010. Direktivet er en konsolidert utgave av direktiv 98/27/EF, og lovendringen er kun av formell art ved at direktiv 2009/22/EF erstatter direktiv 98/27/EF. Det materielle innholdet i direktivet er gjennomført i markedsføringsloven §§ 45 og 46 samt i forskrift av 20. desember 2001 nr. 1586 om forbrukernes kollektive interesser, som er hjemlet i markedsføringsloven § 44 fjerde ledd.