Del 1
Innledende del

1 Regjeringens mål for arbeids- og velferdspolitikken

Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er sentrale mål for regjeringens økonomiske politikk og er avgjørende for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Regjeringen vil ha et samfunn der det er muligheter for alle, og hvor alle som kan får delta i arbeidslivet og ta del i velstandsutviklingen.

Det er fastsatt følgende overordnede mål for arbeids- og velferdspolitikken:

1. Et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting

2. Økonomisk og sosial sikkerhet

3. Et sikkert og seriøst arbeidsliv

Gjennom en aktiv arbeids- og velferdspolitikk legger regjeringen til rette for å inkludere flere i arbeidslivet. Regjeringen vil bidra til at ledige og permitterte raskt kan komme tilbake til arbeid og at utsatte grupper ivaretas gjennom styrking av bl.a. inkluderingsdugnaden og ungdomsinnsatsen. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til et velfungerende arbeidsmarked med omstillingsevne og fleksibilitet for arbeidstakere og arbeidsgivere.

Økonomisk og sosial sikkerhet gjennom gode velferds- og inntektssikringsordninger er viktig både for den enkelte og for arbeidslivets omstillingsevne. For å trygge gode velferdsordninger, må vi lykkes med å inkludere flere av dem som står utenfor arbeidslivet. Gode arbeidsinsentiver er avgjørende for å sikre høy sysselsetting. Utenforskap svekker ikke bare velferdsstatens bærekraft, men forsterker også fattigdomsproblemer og kan gi varige integreringsutfordringer.

Koronapandemien og tiltakene for å møte denne har hatt og har store konsekvenser for norsk arbeids- og samfunnsliv. Regjeringens arbeid er nå rettet mot å håndtere disse på en best mulig måte, og samtidig legge til rette for en god langsiktig utvikling. Regjeringen iverksatte en rekke midlertidige endringer i inntektssikringsordningene da mange virksomheter måtte stenge eller sterkt redusere sin aktivitet i mars 2020 for å begrense spredningen av koronaviruset. Hensikten var å hjelpe arbeidstakere og bedrifter gjennom en vanskelig situasjon. De midlertidige ordningene har fortløpende blitt vurdert og tilpasset utviklingen, for å stimulere til at flere kommer tilbake til jobb etter hvert som smitten har kommet under kontroll.

Aldring av befolkningen gir markert høyere utgifter til pensjoner, og det blir færre til å bære kostnadene. Avgangsalderen fra arbeidslivet må økes, samtidig som sysselsettingen for alle i yrkesaktiv alder må opp. Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og fullføre pensjonsreformen med et pensjonssystem som bidrar til at flere står lenger i arbeid.

Regjeringen legger til rette for et arbeidsliv med trygghet og fleksibilitet for arbeidstakere, seriøse arbeidsgivere og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid. Regjeringen styrker sin innsats mot useriøse virksomheter og arbeidslivskriminalitet. Dette er nødvendig for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Et velfungerende arbeidsliv er en forutsetning for helsefremmende arbeid og for å hindre frafall og inkludere flere.

Et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting

Arbeidsmarkedspolitikken må ses i sammenheng med andre politikkområder som helse- og utdanningspolitikken, og er en viktig del av den økonomiske politikken.

Arbeidstilbudet må tilpasses endringer i etterspørselen etter arbeidskraft. Mange bedrifter kan, som følge av koronapandemien, stå overfor en langvarig reduksjon i etterspørselen. Ikke alle bedrifter vil komme tilbake på samme nivå som før krisen. Samtidig går noen bransjer bra og trenger arbeidskraft. Det er viktig å sikre tilgang på arbeidskraft for virksomhetene som trenger den.

En stor og kompetent arbeidsstyrke er vår viktigste ressurs. Utvikling av arbeidsstyrkens kompetanse stiller krav til arbeidstakere og arbeidsgivere, til virkemidlene i arbeidsmarkedspolitikken og til samarbeid med utdanningsmyndighetene og partene i arbeidslivet.

Alle som kan jobbe må få muligheten til det. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til et velfungerende arbeidsmarked med god utnyttelse av arbeidskraften. Det må legges til rette for opplæringstilbud som bidrar til at flere får den kompetansen som morgendagens arbeids- og næringsliv trenger, og som bl.a. sikrer tilgang på arbeidskraft med relevant yrkesfaglig bakgrunn.

Enkelte grupper opplever særlige utfordringer med å få innpass i arbeidslivet, og har behov for bistand som styrker deres muligheter til å komme i jobb. Regjeringen arbeider for bred deltakelse i arbeidslivet. Inkluderingsdugnaden legger til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne og/eller hull i CV-en skal kunne delta i arbeid. Samarbeid med relevante aktører og satsing på virkemidler som gjør det enklere for arbeidsgivere å ansette personer i målgruppen, er en viktig del av dette arbeidet.

Regjeringens ungdomsinnsats bidrar til at unge som har behov for bistand fra Arbeids- og velferdsetaten, raskt får hjelp til å komme i arbeid eller utdanning. Regjeringens integreringsløft legger bl.a. til rette for at innvandrere kommer i jobb og blir aktive deltakere i samfunnet.

En mest mulig effektiv forvaltning frigjør ressurser til oppfølging av dem som trenger det mest. Det er derfor viktig å automatisere og digitalisere arbeidsoperasjoner som egner seg for dette. Et brukervennlig nav.no og en målrettet satsing på IKT i Arbeids- og velferdsetaten vrir flere ressurser til hjelp som er tilpasset den enkeltes behov og som bidrar til raskere overgang til arbeid.

Blant personer som står utenfor arbeidslivet i Norge, er det mange som mottar offentlige ytelser. Risikoen for varig utenforskap øker med lengden på fraværet. Det økonomiske tilbakeslaget vi nå opplever forsterker denne risikoen.

Regjeringen og partene i arbeidslivet har inngått avtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen 2019–2022) med mål om å bidra til høy sysselsetting gjennom å forebygge og redusere sykefravær og frafall fra arbeidslivet.

Økonomisk og sosial sikkerhet

Velferdsordningene, insentiver til omstilling og inkludering av flere i arbeid må spille sammen. En forsterket arbeidslinje og krav til aktivitet i velferdsordningene er viktige virkemidler for å stimulere til økt arbeidsinnsats i befolkningen. Det demper økningen i framtidige kostnader og bidrar til å sikre mer bærekraftige velferdsordninger.

Godt utbygde velferdsordninger bidrar også til å stabilisere den økonomiske utviklingen. I en nedgangskonjunktur faller husholdningenes og bedriftenes inntekter, men en del av dette inntektstapet kompenseres av velferdsordningene. Det bidrar til å redusere fallet i etterspørselen, som igjen bidrar til en mer stabil økonomisk utvikling. Denne stabiliserende effekten av inntektssikringsordningene har vært tydelig under koronapandemien. Folketrygdens regelstyrte utgifter har økt som følge av lavere aktivitet og høyere ledighet. Omfattende midlertidige endringer i ordningene har styrket velferdsordningenes rolle som stabilisator ytterligere.

En stor andel av dem som står utenfor arbeidslivet mottar en helserelatert ytelse, som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Særlig bekymringsfull er den samlede veksten i disse to ytelsene blant personer under 30 år i løpet av de siste tjue årene. Det er viktig at unge mennesker med svak tilknytning til arbeidslivet får riktig oppfølging. Spesielt bør ikke oppfølgingen knyttes for tett til diagnostisering av sykdom dersom det ikke er helseproblemer som er deres grunnleggende utfordring. Tett og god oppfølging er uansett viktig for å hjelpe utsatte unge inn i arbeid eller utdanning.

De siste års endringer i inntektssikringsordningene har gått i retning av å kombinere trygd og arbeid. Plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet til sosialhjelpsmottakere under 30 år ble innført i 2017. Endringene i regelverket for arbeidsavklaringspenger, som trådte i kraft i hhv. 2018 og 2020, skal gi bedre og mer målrettede stønadsløp, øke insentivene for arbeid og gjøre overgangen tilbake til arbeid enklere.

Behovet for å sikre velferdsordningene gjennom inkludering av flere i arbeidslivet forsterkes av en utvikling der en aldrende befolkning vil føre til en lavere andel yrkesaktive og økte utgifter til pensjon, helsetjenester og omsorgstjenester.

Regjeringens mål er et samfunn med små forskjeller. Regjeringen vil redusere fattigdom og bidra til sosial mobilitet ved å inkludere flere i arbeidslivet og redusere risikoen for at levekårsutfordringer går i arv. Arbeid gir inntekt og bedrer levekårene og livsmulighetene til enkeltpersoner og familier. Kompetanse og utdanning øker mulighetene på arbeidsmarkedet.

Mange som står utenfor arbeidslivet har levekårsutfordringer knyttet til helse, bolig eller andre sosiale forhold. De trenger samordnet bistand fra arbeids- og velferdsforvaltningen og andre hjelpeinstanser. Det sosiale sikkerhetsnettet skal bidra til at alle får nødvendig bistand til å kunne delta i arbeidslivet og på andre arenaer i samfunnet. Innsatsen mot fattigdom, og for et sterkere sosialt sikkerhetsnett, omfatter også tiltak under andre departementer.

Ideelle organisasjoner og sosiale entreprenører er viktige aktører med et mangfold av virkemidler som bidrar til å løse sosiale utfordringer i samfunnet, bl.a. ved å få flere inn i arbeidslivet og hindre at mennesker faller utenfor sosiale arenaer.

Regjeringen vil sikre alle en trygg og verdig alderdom, og folketrygdens alderspensjon skal gi et rimelig inntektsnivå i forhold til tidligere inntekt og med en god minstesikring. Et arbeid med å reformere pensjonssystemet har pågått siden Pensjonskommisjonen ble nedsatt i 2001.

Fra 2006 er det lovfestet obligatorisk tjenestepensjon til alle arbeidstakere, som tillegg til alderspensjon fra folketrygden. Det er viktig at også tjenestepensjonene er utformet slik at de støtter opp under målene med pensjonsreformen samt legger til rette for mobilitet mellom privat og offentlig sektor. Omlegging av pensjonsordningen for offentlig ansatte, som innebærer at offentlig sektor i framtiden fullt ut vil være omfattet av pensjonsreformen, gir økte insentiver til å stå lenger i arbeid også for offentlig ansatte.

For å sikre økonomisk bærekraft i velferdssamfunnet og et robust og forutsigbart pensjonssystem, må hovedprinsippene i pensjonsreformen ligge fast over tid. På enkelte punkter er det imidlertid behov for å videreutvikle innretningen av pensjonssystemet for å sikre måloppnåelsen. Regjeringen har på den bakgrunn nedsatt et utvalg som skal beskrive pensjonssystemet og evaluere om de langsiktige målene i reformen vil kunne nås.

Et sikkert og seriøst arbeidsliv

Regjeringen arbeider for et arbeidsliv som gir trygge rammer for både arbeidstakere og seriøse arbeidsgivere. Regjeringen vil vektlegge og bygge videre på et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid.

Regjeringen fører en aktiv politikk for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Dette er avgjørende for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse, og for at arbeidstakere skal ha forsvarlige arbeidsforhold. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer skal intensiveres i nært samarbeid med bransjene selv, og et samordnet og bredt myndighetssamarbeid bidrar til en helhetlig innsats mot arbeidslivskriminalitet. Regjeringen vil også videreutvikle samarbeidet på europeisk nivå.

Arbeidslivet er mer mangfoldig enn før, og påvirkes av konjunktursvingninger og andre endringer. Koronapandemien har også konsekvenser for arbeidsmiljøet, både på arbeidsplasser der smitteverntiltak må settes inn og knyttet til endrede arbeidsformer som økt bruk av hjemmearbeid mv.

Regjeringen fortsetter arbeidet med å modernisere og tilpasse regelverket til framtidens arbeidsliv. Regjeringen legger til grunn at hovedregelen er og skal være fast ansettelse. For at arbeidsmarkedet skal fungere hensiktsmessig, er det likevel viktig at virksomhetene har mulighet til å dekke fravær og uforutsette arbeidstopper gjennom midlertidig ansettelse og innleie av arbeidskraft. Regjeringen styrker samtidig innsatsen for et seriøst arbeidsliv gjennom en styrking av Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynets oppfølging av virksomhetene.

Norge har og skal ha en høy standard på arbeidsmiljøet. Utfordringer i utsatte bransjer og næringer følges opp gjennom styrket tilsyn, veiledning og kunnskapsformidling. IA-avtalen (2019–2022) har bl.a. satt nasjonale mål, hvor innsatsen skal rettes inn mot de bransjer og sektorer som har potensial for å redusere sykefravær og frafall. IA-avtalen setter arbeidsplassen i sentrum, og tiltakene som iverksettes skal være kunnskapsbaserte. Et mer målrettet og kunnskapsbasert forebyggende arbeidsmiljøarbeid i virksomhetene vil bidra til et helsefremmende arbeidsliv, som samtidig ivaretar et viktig konkurransefortrinn for norske virksomheter. Dette bidrar til et godt og ryddig arbeidsliv for alle, og er viktig for å nå de samfunnsmessige målene om økt inkludering og redusert frafall fra arbeidslivet.

2 Profil og satsingsområder

2.1 Samlet budsjettforslag fordelt på programområder og programkategorier

Arbeids- og sosialdepartementets samlede budsjettforslag for 2021 er på 512,2 mrd. kroner. Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i utgiftene inkludert lånetransaksjoner på om lag 24 mrd. kroner, eller 4,9 pst. sammenlignet med Saldert budsjett 2020.

Budsjettforslaget for 2021 for de G-regulerte ytelsene inkluderer anslått effekt av reguleringen av folketrygdens grunnbeløp per 1. mai 2021 og overhenget fra trygdeoppgjøret fra 2020. Som følge av dette øker utgiftsanslaget for 2021 med til sammen 6,7 mrd. kroner.

Våren 2020 ble det besluttet å utsette årets lønnsoppgjør for det statlige tariffområdet til høsten 2020. Som følge av dette er virkninger for 2021-budsjettet av inneværende års lønnsoppgjør for ansatte i det statlige tariffområdet foreløpig ikke innarbeidet i departementenes budsjettrammer. Regjeringen vil komme tilbake til virkninger for 2021-budsjettet av oppgjøret.

Endringene sammenlignet med Saldert budsjett 2020 påvirkes av at utviklingen i 2020 har avveket fra det som lå til grunn for budsjettforslaget for 2020. Dette skyldes flere forhold, men spesielt konsekvensene av koronapandemien. For å illustrere dette, sammenligner tabellen under forslaget til budsjett for 2021 med siste anslag på regnskap for 2020 for utgifter til folketrygden og Saldert budsjett 2020.

Utgifter under folketrygden i mill. kroner¹

En oversikt over realveksten for sentrale ytelser i folketrygden under Arbeids- og sosialdepartementet er gitt i tabellen Utviklingen i folketrygdens ytelser etter stønadstype 2009–2021 under punkt 3.7 Utvikling i folketrygdens utgifter.

2.2 Koronapandemien har store konsekvenser for arbeidsmarked og arbeidsliv

Koronapandemien har preget norsk økonomi og arbeidsmarkedet sterkt i 2020. Inngripende tiltak som var nødvendige for å begrense smittespredningen, ga betydelige utslag i arbeidsmarkedet, og har hatt store konsekvenser for enkeltpersoner og bedrifter. Regjeringen har gjort midlertidige endringer i flere av folketrygdens ordninger for å bidra til å redusere arbeidsgivers utgifter ved permittering, sykefravær og omsorg for barn. Det ble også gjort endringer som styrker inntektssikringen for ledige og permitterte, og innført nye midlertidige ordninger for selvstendig næringsdrivende, frilansere og lærlinger som mistet sitt inntektsgrunnlag. Det er også gitt utvidede rettigheter til omsorgspenger, og foretatt en rekke midlertidige endringer i regelverket for bl.a. sykepenger, arbeidsavklaringspenger og kvalifiseringsprogrammet. Arbeids- og velferdsetaten har levert endringer og nyutvikling i IKT-løsninger for å sikre utbetalinger til livsopphold til de som ble rammet.

Parallelt med de gradvise lettelsene i smitteverntiltakene har mange permitterte kunnet gå tilbake til jobb. Pandemien vil likevel påvirke arbeidsmarkedet i 2021. Selv om arbeidsledigheten har falt fra et historisk høyt nivå i vår, er den fortsatt høy, og mange arbeidstakere er fremdeles permitterte. Det forventes et høyere ledighetsnivå i 2021 enn i 2019 og starten av 2020.

Arbeidsmarkedspolitikken må nå innrettes med sikte på at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet også i tiden framover, bl.a. ved å legge til rette for at arbeidsledige kan ta arbeid innenfor nye yrker, gjennom omskolering og opplæring.

Jo dypere og mer langvarig lavkonjunkturen er, desto større vil de negative konsekvensene være, særlig for de som er mest sårbare i arbeidsmarkedet. De som stod utenfor arbeidslivet før koronapandemien, og som fortsatt står utenfor, vil oppleve større konkurranse om færre ledige jobber. Dette vil bl.a. gjelde målgruppene for inkluderingsdugnaden. Innsatsen må derfor innrettes slik at de ikke skyves lenger unna arbeidsmarkedet, men får den bistanden de trenger for å komme i jobb.

Mange unge har lave formelle kvalifikasjoner og liten arbeidserfaring. De kan ha større problemer med å komme tilbake i jobb, og er nå mer utsatt for langvarig ledighet enn før koronapandemien. Også innvandrere som står uten arbeid, særlig de med svake norskkunnskaper og lav formell utdanning, kan være i faresonen for langvarig arbeidsledighet. Alle disse gruppene vil trenge mer bistand fra Arbeids- og velferdsetaten enn før krisen.

De mange endringene i eksisterende ordninger, og innføringen av nye midlertidige ordninger innenfor Arbeids- og velferdsetatens ansvarsområde, har ført til en rekke omprioriteringer i etaten. Ettervirkningene av dette vil også prege etatens prioriteringer i 2021. Etaten må håndtere restanser som har bygget seg opp pga. omprioritering av ressurser, bl.a. til saksbehandling av dagpenger. De midlertidige løsningene som er utviklet, må også forvaltes slik at de raskt kan gjenopptas dersom det skulle bli nødvendig.

Smitteverntiltakene som er iverksatt i mange bedrifter vil også kunne få innvirkning på arbeidsmiljøforhold og arbeidets innretning, både på kort og på lengre sikt. Pandemien har bidratt til at digitaliseringen av arbeidslivet har skutt fart, med mange positive følger, men også endringer som for mange vil kunne være utfordrende. Bl.a. har arbeidets organisering i mange virksomheter endret seg betydelig, med det utfall at også arbeidsmiljøene er i endring. I perioder vil smitteutbrudd og nødvendige smitteverntiltak kunne gi økt arbeidspress fordelt på færre arbeidstakere på enkelte arbeidsplasser. Økt bruk av hjemmekontorløsninger kan for noen arbeidstakere medføre økt fleksibilitet og bidra til en enklere hverdag, men på den andre siden kan hjemmearbeid, særlig i perioder med stort arbeidspress, lett viske ut skillet mellom arbeid og fritid.

Koronapandemien har også bidratt til økt usikkerhet knyttet til arbeidsmiljø og sikkerhet i petroleumsnæringen. I denne situasjonen er det viktig at selskapene ivaretar sitt ansvar for forebyggende arbeid og tilpasset oppfølging av risiko.

Myndighetene må tilpasse tiltak og virkemidler til et arbeidsliv i endring. Samtidig må oppfølgingen av bransjer som er utsatt for useriøsitet styrkes.

Regjeringen legger til grunn at gjenåpningen av samfunnet fortsetter, selv om det fortsatt er usikkerhet om den videre utviklingen av pandemien og smittesituasjonen. De fleste av de midlertidige tiltakene avvikles i løpet av høsten eller ved utgangen av året, jf. Prop. 142 S (2019–2020). Dersom det igjen blir nødvendig å iverksette inngripende smitteverntiltak, lokalt eller nasjonalt, vil regjeringen løpende vurdere behovet for nye tiltak eller for å forlenge eksisterende tiltak for arbeidstakere og arbeidsgivere. Regjeringen vil følge situasjonen nøye og ved behov komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

2.3 Satsinger og hovedprioriteringer

Koronapandemien og tiltakene for å møte denne har hatt og har store konsekvenser for norsk arbeids- og samfunnsliv. Regjeringen har ført en kraftfull politikk og innført omfattende tiltak for å dempe konsekvensene av pandemien. Regjeringens arbeid er nå rettet mot å håndtere situasjonen på en best mulig måte, og samtidig legge til rette for en god, langsiktig utvikling. Det overordnede målet for arbeids- og velferdspolitikken er høy sysselsetting og et omstillingsdyktig arbeidsliv. Gode inntektssikringsordninger gir økonomisk trygghet for den enkelte og bidrar dermed også til å understøtte omstillingsevnen. Ordningene bidrar til å utjevne inntektsforskjeller. Pandemiutbruddet har vist betydningen av gode velferdsordninger som automatiske stabilisatorer. Inntektssikring og trygghet for dem som står utenfor arbeidslivet, må avveies mot gode insentiver til arbeid. Et sikkert og seriøst arbeidsliv er en forutsetning for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Innsatsen rettet mot utsatte næringer, bransjer og virksomheter styrkes, og ved å bekjempe useriøsitet og arbeidslivskriminalitet vil regjeringen gjøre det enklere for de seriøse aktørene i arbeidslivet.

Arbeids- og sosialdepartementets budsjettforslag bygger opp under et velfungerende arbeidsmarked og et mer inkluderende arbeidsliv som skal stimulere til arbeid og selvforsørgelse.

Regjeringens tiltak og virkemidler skal møte de langsiktige utfordringene knyttet til å

• Øke sysselsettingsgraden

• Skape et sikkert, seriøst og mer inkluderende arbeidsliv

• Sikre gode velferdsordninger

Samtidig skal regjeringens tiltak og virkemidler møte dagens utfordringer knyttet til koronasituasjonen på en god måte. Tiltak under Arbeids- og sosialdepartementet har bidratt til å dempe konsekvensene for berørte virksomheter, til å sikre inntekt for de som har mistet inntekt som følge av pandemien og smitteverntiltak, og til å hindre unødvendige oppsigelser. Nå er det viktig å legge til rette for å skape mer og inkludere flere, ikke minst gjennom å legge til rette for et effektivt privat næringsliv. Regjeringen prioriterer tiltak og virkemidler som fremmer arbeid, aktivitet og omstilling.

Et sentralt mål med pensjonsreformen er at flere står lenger i arbeid. En fullføring av pensjonsreformen er derfor viktig. Regjeringen har iverksatt en inkluderingsdugnad og forsterker innsatsen for å få flere med nedsatt funksjonsevne og/eller hull i CV-en inn i arbeidslivet. Arbeidet i sysselsettingsutvalget ble forsinket pga. koronautbruddet , men utvalget skal etter planen legge fram rapport med forslag om tiltak for å øke sysselsettingen før årsskiftet i 2020. Regjeringen har videre satt ned et partssammensatt utvalg som skal vurdere ulike tilknytningsformer og virksomhetsorganisering i arbeidslivet. Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv for perioden 2019–2022 skal bidra til høy sysselsetting gjennom å forebygge og redusere sykefravær og frafall fra arbeidslivet. Koronapandemien har påvirket arbeidet med utviklingen av nye tiltak, som har blitt forsinket.

Velferdsordningene må være bærekraftige, og utformes slik at de gir gode insentiver til inntektsgivende arbeid for dem som helt eller delvis kan arbeide. Forvaltningen må effektiviseres og gjøres mer brukerorientert gjennom digitalisering. Gjennom modernisering av IKT-systemene blir det utviklet gode digitale tjenester til brukerne, og det kan frigjøres ressurser til å gi individuell bistand til dem som trenger det.

I det følgende gis en overordnet omtale av de viktigste satsingene og prioriteringene for 2021 på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde.

2.3.1 Arbeidsmarkedspolitikken

Den aktive arbeidsmarkedspolitikken skal stimulere til god tilgang på arbeidskraft, motvirke avgang fra arbeidslivet til varige trygdeytelser, og redusere og forebygge arbeidsledighet.

For å bidra til lav ledighet og høy yrkesdeltakelse, må de arbeidsmarkedspolitiske virkemidlene tilpasses situasjonen i arbeidsmarkedet.

Koronapandemien har preget norsk økonomi og arbeidsmarkedet sterkt i 2020. Enkelte bransjer er særlig rammet. Selv om arbeidsledigheten har falt fra et historisk høyt nivå i vår, er den fortsatt høy, og mange arbeidstakere er permitterte. I en situasjon med høy ledighet må arbeidsmarkedspolitikken innrettes særlig med sikte på å unngå økning i langtidsledigheten, og sikre at utsatte grupper får den bistanden de trenger for å komme i arbeid. Det legges til rette for at arbeidsledige kan ta arbeid innenfor nye yrker, gjennom omskolering og opplæring.

Regjeringens inkluderingsdugnad skal bidra til at flere med nedsatt funksjonsevne og/eller hull i CV-en kommer over i ordinære jobber. Lavere etterspørsel etter arbeidskraft og høyere generell arbeidsledighet gjør denne utfordringen mer krevende. Det er derfor desto viktigere at utsatte grupper får den bistanden de trenger for å komme i jobb. Inkluderingsdugnadens målsettinger ligger fast. Innsatsen for unge forsterkes.

Arbeidsmarkedspolitikken omtales nærmere under hovedmålet om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting.

Arbeidsmarkedstiltak

Arbeidsledigheten steg kraftig i 1. halvår 2020 som følge av utbruddet av koronaviruset og innføring av smitteverntiltak. Ledigheten har gått markert ned de siste månedene, og den anslås å falle videre i 2021. Det legges til grunn at ledighetsnivået i gjennomsnitt vil være høyere neste år enn i 2019 og starten av 2020. Regjeringen foreslår derfor å øke tiltaksnivået i 2021. Det vil redusere risikoen for at arbeidsledigheten fester seg på et høyt nivå, og bidra til at flere får tilbud om bistand for å komme i jobb.

Jo lenger helt ledige blir stående uten jobb, jo større er risikoen for å falle varig ut av arbeidsmarkedet. De som sto utenfor arbeidslivet før koronapandemien, og som fortsatt står utenfor, vil oppleve hardere konkurranse om færre ledige jobber. Denne gruppen vil trenge mer bistand fra Arbeids- og velferdsetaten enn før krisen. Studier og erfaring viser at godt tilpassede arbeidsmarkedstiltak har positiv effekt på overgang til arbeid.

Noen grupper er særlig utsatte i arbeidsmarkedet. En betydelig andel av tiltaksplassene tildeles personer med nedsatt arbeidsevne. Blant unge og innvandrere fra land utenfor EØS-området, er det grupper som stiller svakere på arbeidsmarkedet. Det samme gjelder personer som har stått lenge uten arbeid. Når arbeidsledigheten er høy, kan situasjonen bli enda vanskeligere for disse gruppene. De er derfor særskilt prioritert for deltakelse i arbeidsmarkedstiltak. Innsatsen for disse gruppene støttes også av inkluderingsdugnaden.

Arbeidsmarkedstiltak er en sentral del av ungdomsinnsatsen fra Arbeids- og velferdsetaten, og vil også være en viktig del av regjeringens innsats for unge i 2021.

Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er tiltak for personer som mottar, eller i nær framtid ventes å få innvilget uføretrygd, og som har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. Tiltaket kan arrangeres i skjermede virksomheter eller i ordinært arbeidsliv. Regjeringen foreslår å fortsatt styrke innsatsen for denne gruppen ved å øke bevilgningen til VTA i 2021. Samlet innebærer det en sterk vekst i antall VTA-plasser i perioden 2018–2021.

Se hovedmålet om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting og programkategori 09.30 Arbeidsmarked for nærmere omtale av arbeidsmarkedstiltakene.

Endringer i permitteringsregelverket

For å møte situasjonen med høy ledighet og mange permitterte som følge av koronapandemien, ble det gjort midlertidige endringer i permitteringsregelverket i 2020. For nærmere omtale av endringene vises det til hovedmålet om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting og programkategori 33.30 Arbeidsliv.

I Prop. 142 S (2019–2020) har regjeringen foreslått å utvide permitteringsperioden fra 26 til 52 uker i løpet av en 18-månedersperiode, med virkning fra 1. november 2020. Regjeringen foreslår også å innføre en arbeidsgiverperiode II på fem dager etter 30 ukers permittering fra 1. januar 2021. Se hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting og programkategorien 33.30 Arbeidsliv for nærmere omtale av permitteringsordningen.

Endringer i dagpengeregelverket

Som et midlertidig tiltak i en situasjon med svært mange permitterte og ledige ble det fra 20. april og fram til 31. desember 2020 innført en ordning som gjør det lettere å ta opplæring og samtidig beholde retten til dagpenger, jf. omtale i Prop. 117 S (2019–2020) og Prop. 127 S (2019–2020). Regjeringen arbeider nå med å utforme et forslag til et nytt permanent regelverk for å kunne ta utdanning mens man mottar dagpenger. I påvente av en permanent ordning, foreslår regjeringen å forlenge den midlertidige ordningen fram til 1. juli 2021.

Det er rimelig at personer som selv kan lastes for at de er blitt arbeidsløse, eller for at de forblir uten arbeid, selv bærer en stor del av den økonomiske byrden ved å være uten arbeidsinntekt. For å ytterligere understreke ansvaret for egen arbeidsløshet, foreslår regjeringen å skjerpe sanksjonene i dagpengeordningen fra 1. januar 2021. Det foreslås å øke varigheten på forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall av dagpenger under arbeidsløshet ved selvforskyldt ledighet, også for dem som takker nei til arbeid eller arbeidsmarkedstiltak. Dette vil underbygge insentivene til ønsket atferd i arbeidsmarkedet, herunder aktiv arbeidssøking og tiltaksdeltakelse. Forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall økes fra tolv til 18 uker ved førstegangs sanksjonsbetingede forhold.

Det er gjort flere midlertidige endringer i dagpengeregelverket som følge av koronapandemien. For nærmere omtale vises det til hovedmålet om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting og programkategori 33.30 Arbeidsliv.

2.3.2 Arbeids- og velferdsetaten

I mars 2020 ble det gjennomført en rekke tiltak for å begrense spredningen av koronaviruset. I forlengelsen av dette vedtok Stortinget flere midlertidige endringer i eksisterende ordninger og innføring av nye midlertidige ordninger innenfor Arbeids- og velferdsetatens ansvarsområde.

Så langt i 2020 har dette ført til en rekke omprioriteringer i Arbeids- og velferdsetaten. Ettervirkningene av dette vil også prege etatens prioriteringer i 2021. Det er behov for økte ressurser hos Arbeids- og velferdsetaten for å oppnå en normalsituasjon når det gjelder saksbehandlingstider i ytelsesforvaltningen og håndtering av restanser på flere områder. Oppfølging av arbeidssøkere vil intensiveres. Det vil også være behov for å avvikle/forvalte IKT-løsninger laget for implementering av koronarelaterte tiltak. Det foreslås derfor en ettårig bevilgningsøkning på 500 mill. kroner til etaten i 2021.

Se programkategori 09.10 Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken for nærmere omtale.

2.3.3 Satsing på seriøst arbeidsliv – styrking av Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet

De fleste i Norge arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold, men selv om helhetsbildet er bra er det likevel utfordringer i enkelte yrker og næringer. I 2020 har arbeidslivet vært preget av de tiltakene som ble satt i verk pga. koronapandemien, hvor enkelte bransjer og virksomheter er blitt særlig hardt rammet.

Regjeringen foreslår en satsing på seriøst arbeidsliv ved å styrke Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynets driftsbevilgninger med hhv. 38 mill. kroner og 14 mill. kroner.

Et seriøst arbeidsliv er viktig for både arbeidstakere og virksomheter. Lovbrudd og manglende håndheving vil kunne få negative konsekvenser for arbeidstakeres rettigheter og arbeidsmiljøforhold. Det vil også kunne føre til konkurransevridende konsekvenser for seriøse virksomheter.

Tilsyn med arbeidslivskriminalitet og useriøsitet er komplekse og ressurskrevende områder. Det er derfor viktig at tilsynene har tilstrekkelig ressurser til oppfølging, håndheving og kontroll. Tilsynene har bl.a. fått nye virkemidler for å hindre bruk av ulovlig innleie, og håndheving og kontroll med innleie- og likebehandlingsreglene er en ny oppgave for tilsynene. Styrkingen innebærer i tillegg økt tilsynsoppfølging på Svalbard.

Videre innebærer styrkingen også en oppfølging av sikkerhet og arbeidsforhold i petroleumsvirksomheten og leverandørindustrien. Over tid har HMS-nivået i petroleumsvirksomheten utviklet seg i en positiv retning. Et fortsatt høyt sikkerhetsnivå kan likevel ikke tas for gitt. Det må jobbes kontinuerlig for stadig forbedring og tilpasning til skiftende utfordringer.

Oljepris- og konjunktursvingninger, koronapandemien og andre omstillinger og endringer i petroleumsnæringen vil kunne påvirke dagens risikonivå både på kort og lang sikt. Det er viktig at sikkerheten opprettholdes også i denne situasjonen.

Styrkingen vil også følge opp Stortinget anmodningsvedtak nr. 688, 12. juni 2020, jf. Prop. L 113 (2020–2021) Midlertidige endringer i petroleumsskatteloven, Innst. 351 L (2019–2020.

Samlet foreslås en styrking på 52 mill. kroner til innsats mot arbeidslivskriminalitet og satsing på et seriøst og sikkert arbeidsliv.

Se også omtale under kap. 640 Arbeidstilsynet, kap. 642 Petroleumstilsynet og under hovedmål om et sikkert og seriøst arbeidsliv, herunder omtalen av innsatsen mot arbeidslivskriminalitet.

2.3.4 Aktivitetshjelpemidler for personer over 26 år

Utgiftene til ordningen med aktivitetshjelpemidler for personer over 26 år har vært økende siden ordningen ble innført fra 1. juli 2014. For at flere personer som oppfyller vilkårene for ordningen skal få tildelt aktivitetshjelpemidler, foreslås det å styrke ordningen med 30 mill. kroner som en midlertidig bevilgningsøkning i 2021.

2.3.5 Styrking av tolketjenesten for hørselshemmede, døve og døvblinde

Tolking for hørselshemmede, døve og døvblinde utføres både av fast ansatte tolker ved NAV Hjelpemiddelsentral og av frilanstolker. Retten til tolk er hjemlet i folketrygdloven. Det har over tid vært misnøye på tolkeområdet, både blant brukere og tolker. Brukerorganisasjonene har bl.a. påpekt at tjenesten ikke er forutsigbar, fordi ikke alle innmeldte tolkeoppdrag blir dekt og at tolketjenestene ikke er av god nok kvalitet.

For å legge til rette for kvalitativt bedre tolketjenester, økt forutsigbarhet for brukerne og bedre muligheter for å ivareta prioriterte oppdrag, foreslås det at driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten økes med 31,8 mill. kroner. Dette innebærer at antall fast ansatte tolker kan økes med inntil 34 årsverk fra 2021. 15,8 mill. kroner av styrkingen er dekt inn gjennom en overføring fra bevilgningene som dekker utgifter til tolking i regi av frilanstolker. Dette innebærer en nettoøkning på 16 mill. kroner til formålet.

2.3.6 Grunnstønad til glutenfri kost

Grunnstønad etter folketrygdloven kapittel 6 skal kompensere for nødvendige, varige og løpende ekstrautgifter som funksjonshemmede og kronisk syke har.

Etter folketrygdloven har det som hovedregel vært en forutsetning for å få grunnstønad til fordyret kosthold at nødvendigheten av spesialdiett for den aktuelle sykdomsdiagnosen er vitenskapelig dokumentert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Ut fra tilgjengelig informasjon og forskning, er vurderingen at non-cøliakisk glutensensitivitet ikke er objektivt diagnostiserbart, og det finnes ingen egen diagnosekode i ICD-10-systemet. Helsedirektoratet vurderer at det per i dag ikke finnes noen etablert eller enhetlig spesialdiett for non-cøliakisk glutensensitivitet som er anerkjent i medisinsk praksis. Det er således et medisinsk skille mellom den kroniske betennelsessykdommen cøliaki, hvor glutenfritt kosthold er den eneste form for behandling, og non-cøliakisk glutensensitivitet.

Det foreslås derfor at grunnstønad til fordyret kosthold ikke lenger gis til personer med non-cøliakisk glutensensitivitet, og at det særlige unntaket for denne gruppen som ble innført fra 1. mars 2019 oppheves. Endringen iverksettes fra 1. juni 2021. Endringen anslås å gi en innsparing på 18,7 mill. kroner i 2021, med en helårseffekt på 32 mill. kroner.

Se nærmere omtale under hovedmål om økonomisk og sosial sikkerhet og programkategori 29.60 Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne mv.

2.3.7 Nominell videreføring av tilskuddssatser i folketrygden

Satser for grunn- og hjelpestønad samt enkelte satser på hjelpemiddelområdet under kap. 2661 foreslås videreført nominelt. Samlet utgjør dette en innsparing på Arbeids- og sosialdepartementets budsjett på 167,8 mill. kroner.

2.3.8 Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen

Regjeringen bygger sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et potensial for økt effektivitet. Regjeringen har derfor innført en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, og forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Reformen vil gi insentiver til mer effektiv statlig drift og skape handlingsrom for prioriteringer i statsbudsjettet. Virksomhetene har også god anledning til å planlegge og gjennomføre tiltak for å effektivisere driften når reformen er et årlig krav. Deler av gevinsten fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres til fellesskapet i de årlige budsjettene. Den årlige overføringen settes til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet. For Arbeids- og sosialdepartementet innebærer det at driftsutgifter reduseres med 72,4 mill. kroner.

2.3.9 Økt barnetrygd og forholdet til sosialhjelp

I Granavolden-plattformen fastslås det at barnetrygden for barn fra null til fylte seks år skal økes i stortingsperioden, og at regjeringen vil sørge for at dette også kan komme familier som er avhengige av økonomisk sosialhjelp til gode. Dette ble fulgt opp i statsbudsjettet for 2020. Under Barne- og familiedepartementets kap. 845 Barnetrygd, post 70 Tilskudd, foreslår regjeringen å øke barnetrygden for barn opp til fylte seks år med ytterligere 300 kroner per måned med virkning fra 1. september 2021. Dette utgjør en årlig økning på 3 600 kroner. For å tydeliggjøre at kommunene skal la dette komme sosialhjelpsmottakere til gode, vil de statlige veiledende satsene for økonomisk stønad til livsopphold for kategorien barn 0–5 år bli økt tilsvarende fra samme tidspunkt.

2.3.10 IKT-modernisering i Arbeids- og velferdsetaten

IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten innebærer et langsiktig utviklingsløp, og har så langt bestått av tre prosjekter. Modernisering av etatens IKT-systemer er nødvendig for å skifte ut svært gamle systemer som ikke tilfredsstiller krav til sikkerhet og brukervennlige tjenester. Systemene medfører unødvendig mye manuell behandling i ytelsesforvaltningen og gjør det vanskelig å implementere politiske reformer. Målet er å utvikle gode selvbetjeningsløsninger for brukerne, gi innsyn i egen sak og muligheter for digital kommunikasjon med forvaltningen.

Prosjekt 1 og Prosjekt 2 er avsluttet. Prosjekt 3 startet opp i 2019 og fortsetter i 2021 med en forskyvning fra 2019, jf. Prop. 117 S (2019–2020). I Prosjekt 3 utvikles det nye løsninger for sykepenger, pleiepenger, omsorgspenger m.m. I tillegg til forskyvning av bevilgningen fra 2019, vil det også bli en forskyvning fra 2020. Forskyvning fra 2020 følger bl.a. av at etaten har måttet trekke på ressurser fra Prosjekt 3 knyttet til koronapandemien, og er basert på anslått mindreforbruk i 2020. Basert på endelig mindreforbruk for 2020, vil det bli foretatt nødvendige justeringer i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2021. Forskyvning til 2021 vil ikke gjøre Prosjekt 3 dyrere, men vil gi god effektivitet for prosjektet i tråd med opprinnelig omfang av prosjektet (inkl. opsjoner).

IKT-moderniseringen og utviklingen av moderne systemløsninger videreføres med oppstart av et prosjekt for utfasing av systemene Arena/Abetal. Disse systemene håndterer i dag bl.a. vesentlige ytelsesområder som dagpenger og arbeidsavklaringspenger. I prosjektet er det også planlagt å modernisere tjenesteyting og forvaltning av arbeidsmarkedstiltakene. Regjeringen foreslår å bevilge 60 mill. kroner til dette i 2021. Denne bevilgningen vil først utløses når Stortinget har tatt en investeringsbeslutning for prosjektet. Regjeringen vil komme tilbake til saken i forbindelse med revidert nasjonal budsjett for 2021.

For 2021 foreslås en bevilgning på 439,5 mill. kroner til Prosjekt 3 og utfasing av Arena/Abetal i IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten.

Se programkategori 09.10 Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken for nærmere omtale.

2.3.11 Administrative forberedelser i Statens pensjonskasse for innføring av nye samordningsregler og ny offentlig tjenestepensjon

Nye regler for samordning av offentlig tjenestepensjon med alderspensjon fra folketrygden beregnet med ny opptjeningsmodell ble vedtatt av Stortinget 4. juni 2018, jf. Prop. 61 L (2017–2018) og Innst. 343 L (2017–2018). Samordningsreglene trer i kraft fra 2021 når årskullet født i 1954 fyller 67 år. Dette kullet vil da motta offentlig tjenestepensjon samordnet med alderspensjon fra folketrygden delvis beregnet med ny opptjeningsmodell. Statens pensjonskasse vil i 2021 fortsette arbeidet med de administrative forberedelser slik at de kan forvalte det nye regelverket på en effektiv og korrekt måte. Dette bidrar til rettssikkerhet og trygghet for medlemmene i Statens pensjonskasse.

Statens pensjonskasse vil i 2021 fortsette arbeidet med de administrative forberedelser knyttet til ny offentlig tjenestepensjon. Forslag til lovvedtak om den nye tjenestepensjonen ble fremmet 10. april 2019 ved Prop. 87 L (2018–2019). Stortinget har vedtatt lovendringene, jf. behandlingen av Innst. 314 L (2018 –2019) og lovvedtak 72 (2018–2019). Den nye tjenestepensjonen vil få virkning for utbetalt pensjon når 1963-kullet fyller 62 år, dvs. fra 2025. De samlede forberedelser i Statens pensjonskasse er omfattende, kostnads- og tidkrevende. Departementet vil på egnet måte orientere Stortinget om status i de videre administrative forberedelser. Bevilgningen til Statens pensjonskasse foreslås økt med 30 mill. kroner slik at arbeidet med administrative forberedelser til innføring av ny offentlig tjenestepensjon, kan fortsette.

Det vises til nærmere omtale under programkategori 09.50.

2.3.12 Pensjonsreformen

For å styrke bærekraften i pensjonssystemet og sikre en god fordeling av byrder og goder mellom generasjoner, ble pensjonsreglene lagt om fra 2011. Det nye pensjonssystemet er økonomisk bærekraftig og gir gode insentiver til arbeid. Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner gjennom en ansvarlig økonomisk politikk, og fortsetter å gjennomføre pensjonsreformen. Hovedprinsippene i pensjonsreformen ligger fast, men på enkelte punkter kan det imidlertid være behov for å videreutvikle innretningen av pensjonssystemet. Regjeringen nedsatte 12. juni et utvalg som skal beskrive pensjonssystemet og evaluere om de langsiktige målene i reformen vil kunne nås. Utvalget skal videre se på mulige justeringer for å sikre pensjonssystemets økonomiske og sosiale bærekraft. Utvalget består av representanter utpekt av de politiske partiene som gjennom stortingsforlik eller regjeringsdeltakelse har stilt seg bak pensjonsreformen, samt fageksperter. Partene i arbeidslivet og bl.a. representanter for pensjonistene, samt ungdomsorganisasjonene til alle partiene som er representert på Stortinget, er invitert til å gi innspill til utvalgets arbeid gjennom et råd og et ungdomspanel. Utvalget skal legge fram sin utredning med tilrådinger innen 1. mars 2022.

Stortinget vedtok 5. juni 2019 nye pensjonsordninger i offentlig sektor, i tråd med avtalen mellom regjeringen og partene i offentlig sektor 3. mars 2018. Som i dag vil reglene være like for kvinner og menn, og sikre en livsvarig utbetaling av pensjon. De nye ordningene gir bedre insentiver til å stå lenger i jobb, gjør det lettere for offentlig ansatte å kompensere for effekten av levealdersjusteringen og gjør det enklere å bytte jobb mellom offentlig og privat sektor. Ny AFP utformes etter mønster av ny AFP i privat sektor. Ny alderspensjon utformes som en påslagsordning hvor:

• alle år i jobb fram til 75 år gir pensjonsopptjening

• pensjonen skal beregnes uavhengig av folketrygden

• pensjonen kan tas ut fleksibelt fra 62 år og kan kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen reduseres.

Opptjening av pensjon etter de nye ordningene gjelder fra 2020 men utbetalingene fra de nye ordningene kommer fra 2025. De nye ordningene omfatter årskull født fra og med 1963.

2.3.13 IA- avtalen 2019–2022

I desember 2018 ble regjeringen ved arbeids- og sosialministeren og partene i arbeidslivet, enige om en intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv for perioden 2019–2022 (IA-avtalen 2019–2022). Det overordnede målet med avtalen er å legge til rette for at så mange som mulig kan arbeide så mye som mulig, så lenge som mulig. IA-avtalen skal bidra til høy sysselsetting gjennom å forebygge og redusere sykefravær og frafall fra arbeidslivet.

Avtalen gjelder for hele arbeidslivet og setter arbeidsplassen i sentrum. I tråd med dette er virkemidlene tilgjengelige for hele arbeidslivet. Virkemidler til en målrettet innsats mot bransjer og sektorer som har potensial for å redusere sykefravær og frafall, skal prioriteres.

Koronapandemien har påvirket arbeidet med utviklingen av nye tiltak. Avtalt oppfølging har blitt forsinket, og en rekke tiltak er ennå ikke ferdigstilt.

Det vises til nærmere omtale under hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting.

2.3.14 Stortingsmelding om utenforskap og inkludering i arbeids- og samfunnsliv

Regjeringen har i sin regjeringsperiode tatt mange initiativ for å hindre at enkeltpersoner og familier faller utenfor arbeids- og samfunnsliv. Disse utfordringene krever like fullt en kontinuerlig og fornyet innsats. Samfunnet endrer seg, og årsakene til utenforskap er ofte sammensatte og gjensidig forsterkende. En politikk for å forebygge utenforskap må derfor omfatte et bredt spekter av politikkområder. Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding med en helhetlig politikk for å forebygge utenforskap og fremme inkludering av flere i arbeids- og samfunnsliv våren 2021.

2.3.15 Feilpraktiseringen av folketrygdens oppholdskrav for rett til sykepenger, pleiepenger og arbeidsavklarings-penger, ved opphold i andre EØS-land

Et betydelig antall personer har, som følge av Arbeids- og velferdsetatens feilpraktisering av adgangen til å motta sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger ved opphold i et annet EØS-land, fått urettmessige tilbakebetalingskrav. Enkelte har også blitt anmeldt og dømt for trygdesvindel, uten at forholdet mellom folketrygdloven og EØS-retten har blitt vurdert av påtalemyndigheten eller domstolene.

Etter folketrygdloven kan sykepenger, pleiepenger og arbeidsavklaringspenger normalt ikke utbetales til personer som oppholder seg utenfor Norge. Arbeids- og velferdsetaten har i sin praksis lagt til grunn at disse bestemmelsene også gjelder ved opphold i et annet EØS-land. Det følger imidlertid av artikkel 21 i trygdeforordningen at man ikke kan stanse utbetalinger av slike ytelser utelukkende med den begrunnelse at mottakeren bor eller oppholder seg i et annet EØS-land enn det landet som utbetaler ytelsen.

Regjeringen oppnevnte 8. november 2019 et utvalg under ledelse av professor Finn Arnesen, som har gransket saken med sikte på å avdekke hvordan feiltolkningen kan ha oppstått og blitt videreført i så lang tid – både i trygdeforvaltningen og i straffesakssporet.

Funn og læringspunkter fra granskingsutvalget

Granskingsutvalget overleverte sin utredning, NOU 2020:9 Blindsonen 4. august 2020. Utvalget har lagt frem en rekke viktige funn og læringspunkter knyttet til denne saken og for arbeidet med EØS-saker generelt.

Utvalget ser saken som en systemsvikt og retter kritikk mot alle de involverte aktørene. I utredningen er det lagt til grunn at Arbeids- og velferdsetaten har hovedansvaret for feiltolkingen og feilpraktiseringen. Samtidig understreker utvalget at også Arbeids- og sosialdepartementet, Trygderetten, påtalemyndigheten, advokater, domstolene og akademia har et betydelig ansvar. Fellesnevneren ligger i manglende bevissthet og oppmerksomhet om problemstillingen. Utvalget mener at EØS-rettens betydning for folketrygdens ordninger har befunnet seg i blindsonen til alle involverte. Det er ikke stilt de nødvendige spørsmålene som skulle til for å avdekke at reglene om å ta med pleiepenger, arbeidsavklaringspenger og sykepenger til andre EØS-land ble tolket og anvendt feil.

Utvalgets funn kan grupperes i følgende kategorier:

• Behov for oppmerksomhet på og synliggjøring av EØS-rettens betydning for trygdeområdet

• Behov for styrket EØS-kompetanse

• Behov for styrket styring og kommunikasjon

Basert på de funnene utvalget har gjort, har de lagt frem en rekke læringspunkter som gir grunnlag for forbedringsarbeid både i departementet, i underliggende etater og hos andre aktører.

Arbeids- og sosialdepartementet er i gang med vurdering og oppfølging av anbefalinger fra utvalget og annet forbedringsarbeidet på departementets ansvarsområde. Departementet har i denne forbindelse hatt utredningen ute på høring, med høringsfrist 21. september 2020. Innspillene vil bli vurdert i departementets videre oppfølging av saken. Arbeidet med flere av utvalgets lærings- og oppfølgingspunkter som gjelder departementet, er igangsatt.

Et sentralt tiltak i oppfølgingen av saken, er at regjeringen 23. juni 2020 satte ned et lovutvalg, ledet av professor Halvard Haukeland Fredriksen. Utvalget skal foreta en gjennomgang av trygdelovgivningen og forholdet til internasjonale avtaler med betydning for trygdekoordinering. Lovutvalget skal ferdigstille sitt arbeid innen sommeren 2021. Her vil det bl.a. gis vurderinger og forslag til hvordan man kan sikre at lovverket er tilgjengelig og gir en god nok fremstilling av rettstilstanden. Regjeringen vil på bakgrunn av lovutvalgets tilrådninger komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

EØS-retten er dynamisk. Praksis og forståelse av regelverket vil endres som følge av kjennelser i trygderetten, i norske domstoler, i EFTA- og EU-domstolen m.m. I slike tilfeller vil det bl.a. måtte vurderes om nasjonalt regelverk skal legges om.

Departementet legger til grunn at det vil være økt oppmerksomhet om EØS-rettslige spørsmål framover og at det vil komme kjennelser som utfordrer gjeldende praksis. Departementet har økt kapasiteten på området, bl.a. for å bedre følge rettsutviklingen, utrede konsekvenser av nye kjennelser og utrede EØS-konsekvenser av endring i regelverk. Arbeids- og velferdsetaten skal løpende følge kjennelser på området og kjennelser som utfordrer gjeldende praksis skal vurderes med sikte på endring av praksis, eventuelt tas videre i rettssystemet. I tillegg vil departementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet vurdere nærmere spørsmål som følger av EØS-dommer. Som et eksempel vises til at det er varslet en gjennomgang av den norske garantipensjonsordningen på bakgrunn av en dom i EU-domstolen som gjelder den svenske garantipensjonen.

Oppfølging av de berørte

Oppfølgingen av de berørte er prioritert. Den siste oppdateringen fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at om lag 1100 personer er rammet av urettmessige tilbakebetalingskrav siden 2012. Av disse har 860 personer fått omgjort urettmessige vedtak om tilbakekreving. Om lag 3000 personer kan være rammet av urettmessig avslag, stans eller avkortning. Arbeidet med å rette opp disse sakene pågår, og 1160 personer har fått omgjort sitt vedtak. Totalt har Arbeids- og velferdsetaten utbetalt ca. 63 mill. kroner, og i tillegg er det slettet gjeld på ca. 55 mill. kroner.

Arbeids- og velferdsetaten arbeider med sikte på at de innen utgangen av 2020 skal ferdigbehandle alle saker for perioden etter 1. juni 2012.

Arbeids- og velferdsetaten har lagt ned en stor innsats for å rette opp overfor de berørte. Regjeringen har etablert et særlig rettshjelptiltak. De som vil klage på de nye vedtakene eller ønsker å fremme krav om erstatning, kan benytte seg av fritt rettsråd som er opprettet for disse sakene. Klager på erstatningsvedtak blir behandlet av en egen, nyopprettet nemnd. Her tilbys det også fritt rettsråd.

Med hensyn til straffesakene, har Høyesterett besluttet at det skal innhentes en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. Høyesterett anmodet 30. juni 2020 EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse.

For noen berørte vil det ta tid å få satt et endelig punktum. Setteriksadvokaten har stilt alle relevante straffesaker i bero inntil det foreligger en avklarende avgjørelse i Høyesterett. Regjeringen tar til etterretning at setteriksadvokaten mener det er behov for en juridisk avklaring av rettstilstanden for straffesakene og at dette kan ta tid.

De som urettmessig har vært utsatt for straffeforfølgning, vil ha krav på erstatning etter de ordinære reglene i straffeprosessloven. Det innebærer at de som frifinnes ved ny domstolsbehandling vil kunne søke om erstatning etter straffeforfølgning. De vil i disse sakene ha krav på fritt rettsråd uten behovsprøving. Etter reglene i straffeprosessloven kan det gis erstatning både for økonomisk tap og for ikke-økonomiske belastninger, såkalt oppreisning.

Arbeids- og velferdsetatens behandling av saker fra tiden før 1. juni 2012 vil bli igangsatt når Høyesteretts avklaring av det rettslige spørsmålet foreligger.

3 Sysselsetting, levekår og utviklingen i sentrale inntektssikringsordninger

3.1 Innledning

Høy sysselsetting og høy samlet produktivitet er grunnlaget for høy verdiskaping. En omfattende offentlig finansiert velferdsstat er avhengig av høy yrkesdeltakelse. Derfor er det viktig å snu tendensen til fallende sysselsettingsandel for viktige grupper og sikre høy sysselsetting på lang sikt. Sammenlignet med mange andre OECD-land er yrkesdeltakelsen blant kvinner og seniorer fortsatt forholdsvis høy, mens sysselsettingen for menn i alderen 25–54 år er lavere enn gjennomsnittet for OECD.

Det er stor usikkerhet knyttet til konsekvensene av koronapandemien. Tidligere erfaringer, både fra Norge og utlandet viser at kraftige tilbakeslag i økonomien kan påvirke sysselsettingen over lang tid. Selv om oppgangen i ledighet reverseres, kan flere ha forlatt arbeidsstyrken på varig basis. De langsiktige utfordringene knyttet til høy sysselsetting er følgelig ikke mindre enn tidligere. Utviklingen de nærmeste årene kan heller forsterke dem dersom arbeidsledigheten ikke normaliseres raskt. Langvarig høy ledighet kan øke sannsynligheten for at arbeidsledige mister ferdigheter eller motivasjonen til å søke jobb. Risikoen for at det økonomiske tilbakeslaget vi nå opplever får langvarige konsekvenser for sysselsettingen, er trolig større jo dypere og mer langvarig lavkonjunkturen blir.

Den demografiske utviklingen påvirker utgiftene til de rettighetsbaserte ordningene i folketrygden. Vi lever stadig lenger, og befolkningsframskrivinger peker på at denne utviklingen vil fortsette. Det blir gradvis færre i yrkesaktiv alder per pensjonist i Norge. Det innebærer at en stadig større andel av samfunnets ressurser må gå til å sikre en trygg og verdig alderdom, noe som stiller offentlige finanser, pensjonssystemet og de øvrige velferdsordningene overfor store utfordringer i årene framover.

Det er for mange i yrkesaktiv alder som i perioder står utenfor arbeidslivet og mottar offentlige ytelser. Særlig er bruken av helserelaterte ytelser høy sammenlignet med andre OECD-land. Personer med svake kvalifikasjoner, personer med helseproblemer, en del unge og noen innvandrergrupper har problemer med å få eller beholde jobber. Unge uten videregående opplæring risikerer å få en ustabil yrkeskarriere med mye ledighet og lav pensjonsopptjening. Det er også en utfordring for noen grupper innvandrere å bli integrert i arbeidsmarkedet.

Det største sosiale skillet i Norge går mellom de som har jobb og de som står utenfor arbeidslivet. Det er tendenser til økende inntektsforskjeller og økt andel med vedvarende lavinntekt, selv om forskjellene og forekomsten av lavinntekt er mindre i Norge enn i andre land. Norge er blant landene i verden med høyest levestandard og inntektsnivå, noe som betyr at grensen for lavinntekt ligger relativt høyt i Norge. Gratis eller subsidierte offentlige tjenester bidrar også til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i mange andre land. Skattesystemet, omfattende velferdsordninger og offentlige tjenester bidrar til å redusere forskjeller i levekår.

Arbeidsmiljøstandarden i Norge er høy. Det er likevel helse- og sikkerhetsmessige utfordringer i enkelte bransjer og yrker. Arbeidslivskriminalitet er også fortsatt et stort problem, med negative konsekvenser for berørte arbeidstakere, virksomheter og samfunnet for øvrig. Målrettede og kunnskapsbaserte tiltak, tilpasset regulering, kontroll og samarbeid mellom myndigheter og arbeidslivets parter bidrar til å redusere utfordringene i arbeidslivet.

3.2 Situasjonen i arbeidsmarkedet

Koronapandemien har gitt betydelige utslag i arbeidsmarkedet

Utbruddet av koronapandemien og de påfølgende smitteverntiltakene førte til at aktiviteten i norsk økonomi falt brått. Lavere etterspørsel fra våre handelspartnere og lave oljepriser, som også henger sammen med pandemien, bidrar også til å trekke ned aktiviteten. Utslagene i arbeidsmarkedet har vært svært store. I løpet av de første fire ukene etter smitteverntiltakene ble innført i midten av mars, ble antallet registrerte arbeidssøkere mer enn firedoblet. Den betydelige oppgangen i arbeidsledigheten kom i hovedsak som følge av permitteringer, men også ordinære ledige økte, se figur 3.1A.

Ved inngangen til 2020 var arbeidsledigheten svært lav i Norge, og den gjennomsnittlige registrerte ledigheten over året hadde ikke vært lavere på over ti år. Nedstengingen av samfunnet som følge av koronaviruset førte til at antall registrerte helt ledige økte med over 235 000 fra februar til mars, eller fra 2,3 pst. til 10,7 pst. av arbeidsstyrken. Summen av arbeidssøkere, dvs. helt ledige, delvis ledige og arbeidssøkere på tiltak, nådde en topp i uke 15. Totalt 432 700 var da registrert som arbeidssøkere, tilsvarende 15,4 pst. av arbeidsstyrken.

Oppgangen i arbeidsledigheten fra mars kan i stor grad knyttes til permitteringer, de fleste helt permitterte, men en del var også delvis permitterte. Smitteverntiltak og strenge restriksjoner førte til at mange bedrifter måtte stenge helt ned, men også lavere etterspørsel og stor usikkerhet førte til at flere bedrifter permitterte ansatte. I tillegg kan de midlertidige utvidelsene i permitteringsordningen ha bidratt til at virksomheter permitterte raskere og i et større omfang enn tidligere. Permitterte utgjør nå en betydelig større andel av arbeidssøkerne enn før krisen inntraff, med 42 pst. i august mot bare 5 pst. i februar.

Etter hvert som samfunnet gradvis har gjenåpnet, har antallet arbeidssøkere falt betydelig. Nedgangen skyldes både at det har kommet færre nye arbeidssøkere inn i ledighetsstatistikken, og at mange har kommet raskt tilbake i arbeid igjen. Nedgangen har vært størst blant permitterte. Arbeidsledige som ikke er permittert utgjør dermed en stadig større andel av de ledige. Flere helt permitterte har også gått delvis tilbake i jobb. Sammensetningen av de ledige har dermed endret seg gjennom krisen.

Til tross for at oppgangen i permitterte og ledige har snudd til rask nedgang, er arbeidsledigheten fremdeles høy. Ved utgangen av august var det registrert i overkant av 122 000 helt ledige, tilsvarende 4,3 pst. av arbeidsstyrken. Bruttoledigheten, dvs. summen av helt ledige og arbeidssøkere på tiltak, var knapt 133 000 personer, eller 4,7 pst. av arbeidsstyrken. I tillegg utgjorde delvis ledige 83 600 personer.

Utslagene i AKU-ledigheten var ikke særlig store i begynnelsen av koronapandemien. Det skyldes i hovedsak at permitterte først regnes som arbeidsledige når de har vært permittert i tre måneder i AKU. I AKU-tallene for juni, dvs. for tremånedersperioden mai–juli som til en viss grad fanger opp den store oppgangen i antall permitteringer, var det derimot en tydelig effekt, jf. figur 3.1B. AKU-ledigheten utgjorde 5,2 pst. i denne perioden, og hadde økt med nærmere 50 000 personer fra tremånedersperioden januar–mars. Rene månedstall fra AKU viser at både antall sysselsatte til stede på jobb og utførte ukeverk har økt fra bunnen i mars til juli. Selv om det er stor usikkerhet knyttet til de rene månedstallene fra AKU, er denne utviklingen i tråd med annen løpende statistikk som bekrefter at permitterte vender tilbake i jobb, og at arbeidsmarkedet er i bedring.

Det er blitt store regionale forskjeller i arbeidsmarkedet. Ledigheten er klart høyest i Oslo, etterfulgt av Viken. Nordland har lavest ledighet med en ledighetsprosent på bare om lag halvparten av nivået i Oslo. På kommunenivå er forskjellene enda større. Det henger sammen med til dels svært ulik næringsstruktur i enkeltkommuner.

Det er også store yrkesvise forskjeller. Smitteverntiltakene førte til at jobber som innebærer fysisk nærkontakt var klart mest utsatt for permittering og ledighet i starten av perioden. Også aktivitet basert på store forsamlinger og reiser ble rammet. Men etter hvert spredde konsekvensene av virusutbruddet seg til større deler av økonomien, bl.a. gjennom svakere etterspørsel fra norske husholdninger og bedrifter fra utlandet. I takt med høyere innenlandsk forbruk og gradvis lemping av smitteverntiltakene har derimot ledigheten falt kraftig i mange yrker de siste månedene. De yrkesvise forskjellene har dermed endret seg gjennom krisen. Arbeidsledigheten har økt mest, og er klart høyest, innen reiseliv og transport. Oppgangen i ledigheten har også vært høy innen butikk- og salgsarbeid samt serviceyrker, der bl.a. frisørtjenester og kultur- og underholdningsvirksomhet inngår. Men her har også nedgangen vært betydelig, og andelen ledige i begge disse yrkene ligger nå under ledighetsandelen i bl.a. industrien.

Kvinner, unge og innvandrere var mest utsatt for permitteringer den første perioden av krisen. Kvinner er overrepresentert i deler av tjenestesektoren som umiddelbart ble rammet av nedstengingen. Mange av bransjene som var særlig utsatt for ledighet og permitteringer i starten kjennetegnes også av å ha mange unge og innvandrere i jobb. Etter hvert som konsekvensene av virusutbruddet spredde seg til flere næringer, har forskjellene avtatt. Andelen menn har økt blant de permitterte og det har vært en tendens til økende alder blant de som er utsatt for ledighet.

Blant alle arbeidstakere finner Alstadsæter et al. (2020) at risikoen for permittering eller oppsigelse gjennom krisens første fase er høyere jo lavere utdanning, inntekt, timelønn og sosial klassebakgrunn en lønnstaker har.1

Ettersom den store ledighetsøkningen kom i midten av mars, har flertallet av arbeidssøkerne i august vært registrert som arbeidssøkere mellom tre og seks måneder. Andelen langtidsledige, dvs. personer som har vært arbeidsledige i mer enn seks måneder, har holdt seg stabil de siste tre årene. Den betydelige innstrømmingen av nye ledige i mars førte til et fall i andelen langtidsledige. Men etter hvert som flere av de nye ledige har kommet tilbake i jobb har andelen langtidsledige økt, og nivået er nå nær nivået før koronakrisen. Ifølge Arbeids- og velferdsetaten utgjør gruppen langtidsledige en fjerdedel av alle registrerte arbeidsledige. Eldre og personer med kort utdanning kommer ikke like raskt tilbake i arbeid som andre arbeidsledige, og er derfor overrepresentert blant langtidsledige.

De senere årene har innvandrere utgjort om lag 40 pst. av alle registrert helt ledige.

Utslagene i sysselsettingen har vært store. I 2. kvartal 2020 var det 47 000 færre sysselsatte enn på samme tid i fjor, ifølge nasjonalregnskapet. Det tilsvarer en nedgang på 1,7 pst. Fra 1. til 2. kvartal ble det om lag 37 000 færre sysselsatte, sesongjustert. Ifølge registertall har nedgangen i antall lønnstakere det siste året vært kraftigst blant de yngste (under 25 år) og eldste (over 67 år), som til sammen stod for om lag halvparten av fallet fra 2. kvartal 2019 til 2. kvartal 2020. Siden permitterte har et arbeidsforhold, og regnes som sysselsatte de tre første månedene av permitteringen, inngår de fleste permitterte som sysselsatte i statistikken for 2. kvartal.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Da koronakrisen inntraff hadde allerede veksten i sysselsettingen dempet seg gjennom fjoråret, etter tre år med sterk vekst. Oppgangen fram til i fjor var bredt basert. Sysselsettingen økte i hele landet og i de fleste næringer, jf. figur 3.2. Tilsvarende har koronakrisen rammet bredt, og de fleste næringer har hatt redusert sysselsetting. Fallet har vært størst innen overnattings- og serveringsvirksomhet, men også innen kultur, underholdning og annen tjenesteyting, samt forretningsmessig tjenesteyting har antall sysselsatte gått kraftig ned, ifølge nasjonalregnskapet for 2. kvartal.

I tillegg til økt ledighet og redusert sysselsetting, reflekterer også fallet i ledige stillinger at etterspørselen etter arbeidskraft er redusert. I perioden fra mars til august var det i gjennomsnitt 25 pst. færre utlyste stillinger per virkedag sammenlignet med samme periode i fjor. Innen jordbruket har mindre flyt av arbeidskraft over landegrensene ført til mangel på arbeidskraft, og antallet nye ledige stillinger har økt mye.

Jobbstrømmene i arbeidsmarkedet er fremdeles betydelige. Hvert år er det mange jobber som opprettes og mange som opphører, uavhengig av konjunktursituasjonen. Bak en nedgang på nærmere 130 000 arbeidsforhold (jobber) fra 2. kvartal i fjor til 2. kvartal i år, skjuler det seg en bruttovekst på 270 000 nye jobber og et opphør på om lag 400 000 jobber, ifølge tall fra SSB. Over 80 pst. av jobbnedgangen i 2. kvartal kom i privat sektor. Det meste av nedgangen har skjedd fra 1. til 2. kvartal, og kan derfor knyttes til koronakrisen. Mobiliteten i arbeidsmarkedet er enda større når det gjelder arbeidstakeres bevegelser inn i og ut av virksomheter, såkalte arbeidskraftsstrømmer. Arbeidskraftsstrømmer fanger opp at mange skifter jobb fra en virksomhet til en annen, at unge går inn i etablerte jobber, at eldre pensjonerer seg og at syke faller ut av jobb. Jobbnedgangen i 2. kvartal skyldes både færre nyansettelser og flere avsluttede ansettelser. For de yngste under 25 år var det spesielt stor nedgang i nyansettelser. Det kan henge sammen med at det etter koronautbruddet ble mindre behov for fleksibel arbeidskraft innenfor bl.a. varehandel, samt overnatting og servering. Blant dem over 67 år skyldtes jobbnedgangen først og fremst en stor økning i avsluttede arbeidsforhold, som ifølge SSB kan forklares ved at en del eldre har valgt å pensjonere seg tidligere.

Etter en langvarig nedadgående tendens, økte sysselsettingsandelen fra midten av 2017 og fram til slutten av 2019, jf. figur 3.3. I 4. kvartal 2019 var 67,9 pst. av alle i alderen 15–74 år sysselsatt. Det er 1,2 prosentenheter høyere enn to år tidligere, og om lag på nivå med andelen før den begynte å falle som følge av oljekrisen i 2014. Konjunktursvingninger har normalt stor betydning for utviklingen i sysselsettingsandelene, og sysselsettingsandelen har også falt så langt i 2020.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I tillegg til konjunkturutviklingen, påvirker demografiske trekk utviklingen i sysselsettingen. Gjennom mange år har en aldrende befolkning trukket den gjennomsnittlige sysselsettingsandelen ned, og ifølge de siste befolkningsframskrivingene fra SSB vil denne tendensen bli sterkere enn hva den har vært i de siste årene. Også en større andel innvandrere i befolkningen har bidratt til å trekke ned andelen som er i arbeid.

Årsgjennomsnitt i pst. 2000–2019. Tall for 2. kvartal for 2020.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Arbeidstid og tilknytningsformer

Om lag tre av fire sysselsatte arbeider heltid. I enkelte næringer og yrker er deltidsandelen særlig høy, og deltid er i større grad enn heltid knyttet til turnusarbeid. Fortsatt er det langt flere kvinner enn menn som jobber deltid, men mønsteret er likevel slik at i næringer det er mye deltid for kvinner er det også mye deltid for menn. Over tid har forskjellen mellom menn og kvinner avtatt, noe som bl.a. må ses i sammenheng med en betydelig økning i utdanningsnivået blant kvinner. For kvinner i yngre aldersgrupper har det vært en markant reduksjon i deltidsandelen over tid, samtidig som det har vært en viss økning i deltidsandelen for menn. Fra 2013 til 2019 har det blitt over 75 000 flere heltidssysselsatte kvinner, ifølge AKU. I samme periode har andelen deltidssysselsatte kvinner sunket fra 40 pst. til 36 pst.

Deltid er mer utbredt blant innvandrere, personer med kortere utdanning, og blant de yngste og eldste. Høy deltidsandel blant ungdom skyldes i hovedsak at en stor andel har utdanning som sin hovedaktivitet, mens de jobber deltid ved siden av skolegang. Omfanget er større blant kvinner enn menn fordi kvinner i større grad fortsetter i høyere utdanning, mens flere menn starter å jobbe heltid i ung alder. Blant de eldste er helsesituasjon og muligheten til å kombinere pensjon og arbeid viktige forklaringer. Dette mønsteret gjenspeiles i tallene. Av de som jobber deltid, oppgir bare noe over 60 pst. at de har sysselsetting som hovedsakelig virksomhet. Nær 25 pst. oppgir skolegang som hovedbeskjeftigelse, mens 7 pst. oppgir at de er alderspensjonister, førtidspensjonister eller uføre, ifølge AKU.

Andelen midlertidig ansatte har falt de siste årene. I 2. kvartal 2020 var 7,5 pst. av de sysselsatte i alderen 15–74 år midlertidig ansatt, ifølge AKU. Det er 0,3 prosentenheter lavere enn 2. kvartal i fjor og 1,5 prosentenheter lavere enn toppen i tilsvarende kvartal i 2016. Nedgangen har vært størst for kvinner de siste årene, men fortsatt er andelen høyere for kvinner enn for menn. Andelen midlertidig ansatte avtar sterkt med alder. Blant unge under 25 år er 25 pst. midlertidig ansatt, mens andelen er om lag 12 pst. i gruppen 25–29 år og bare i overkant av 3 pst. i aldersgruppen 40–54 år.

Arbeidsmarkedssituasjonen for innvandrere

Arbeidsinnvandringen økte sterkt etter EØS-utvidelsene på 2000-tallet og nådde, etter et markert fall i kjølvannet av finanskrisen, en topp i 2011. De siste årene har nivået vært noe lavere og variert med konjunkturene.

Dette mønsteret gjenspeiles i utviklingen i antall sysselsatte innvandrere med under ett års botid i Norge, jf. figur 3.4.A. Figuren illustrerer nedgangen i årlig brutto arbeidsinnvandring til et lavere nivå de seneste fire årene fram til 2019. Med koronakrisen har innvandringen nærmest stoppet opp. Også mange sesongarbeidere ble hindret i å komme til Norge. Fra 2. kvartal 2019 til 2. kvartal 2020 har antallet ikke-bosatte lønnstakere falt med nærmere 20 pst.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Innvandrere deltar i mindre grad i arbeid enn den øvrige befolkningen. Forskjellen har likevel blitt mindre, og de siste årene fram til 2019 økte den prosentvise sysselsettingen blant innvandrere mer enn i majoritetsbefolkningen, og særlig for personer fra Afrika og Asia.

Ved utgangen av 2019 var sysselsettingsandelen om lag 67 pst. blant innvandrere i aldersgruppen 20–66 år, og i underkant av 79 pst. i majoritetsbefolkningen. En justering for at innvandrerbefolkningen er yngre enn majoritetsbefolkningen, og for at det har kommet flere menn enn kvinner, ville økt forskjellen noe.

Det er store variasjoner i sysselsettingen blant innvandrere etter landbakgrunn, kjønn og botid i Norge. Andelen i jobb er forholdsvis høy blant innvandrere fra land i Europa og Nord-Amerika, som i stor grad har kommet som arbeidsinnvandrere, og lav blant innvandrere fra land i Afrika og Asia som har kommet som flyktninger eller ved familiegjenforening. Sysselsettingen er særlig lav blant kvinner i denne gruppen.

Ifølge Alstadsæter et al. (2020) var innvandrere mer utsatt for permitteringer og oppsigelser enn norskfødte gjennom den første fasen av koronakrisen. Det skyldes til en viss grad at innvandrere jobber i næringer og bedrifter som i større grad har vært utsatt for ledighet og permitteringer. Men selv når det kontrolleres for ulik næringsstruktur, inntekt, utdanning mv., har det vært en betydelig forskjell i ledigheten mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen. Den registrerte ledigheten blant innvandrere har økt markert, fra rundt 5 pst. i 2. kvartal 2019 til nærmere 14 pst. i 2. kvartal 2020, ifølge tall fra SSB. Ledigheten er dermed klart høyere blant innvandrere enn for den øvrige befolkningen, selv om det er store forskjeller mellom ulike landgrupper, jf. figur 3.4B. Innvandrere fra Afrika hadde høyest andel arbeidsledige i 2. kvartal med over 18 pst., mens innvandrere fra Norden og Nord-Amerika og Oseania hadde lavest ledighet med om lag 8 pst.

Arbeidsmarkedssituasjonen for unge

Arbeidsmarkedet for unge er normalt preget av store svingninger som følger konjunkturutviklingen. I perioder med høy økonomisk vekst kommer flere unge i arbeid, gjerne på deltid i kombinasjon med utdanning. Det så vi også da konjunkturene snudde fra slutten av 2016. I perioder med svak utvikling i etterspørselen etter arbeidskraft blir unge gjerne mer berørt enn eldre aldersgrupper.

Koronapandemien har ført til et markert fall i sysselsettingen, og som i tidligere nedgangskonjunkturer har utslagene vært størst for de yngste. Det ble i Prop. 127 S. (2019–2020) signalisert at regjeringen vil følge utviklingen nøye og komme tilbake til Stortinget med en samlet vurdering av situasjonen for ungdom i Prop. 1 S (2020–2021). Det vises til omtale av regjeringens innsats for unge i hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting, del 2, punkt 6.1.

Når mulighetene til jobb avtar, forlater gjerne unge arbeidsstyrken for en periode til fordel for utdanning, jf. figur 3.5A. Samtidig har unge kortere ansiennitet og er ofte mer utsatt når bedriftene må nedbemanne. Derfor har også utslagene i arbeidsledigheten vært store for denne aldersgruppen, særlig i starten av krisen. Mange unge jobber i reiselivsbransjen, restaurantnæringen og i butikker. Det er alle bransjer som var de første til å permittere da krisen inntraff.

Samtidig som koronapandemien har gitt kraftige utslag i arbeidsmarkedet og færre sysselsatte, har sysselsettingen blant unge også vist en langvarig nedadgående trend. Det må ses i sammenheng med at det har vært en økning i andelen unge som er under utdanning, jf. figur 3.5A. Samtidig har det blitt færre jobber for lavt kvalifiserte og konkurransen om jobbene som krever lite utdanning har blitt større. Perioder med stor arbeidsinnvandring har økt denne konkurransen ytterligere, og kan ha ført til fortrengning av unge i arbeidsmarkedet.

Land som har lav samlet ledighet har gjennomgående også lav ungdomsledighet, og omvendt. Ungdomsledigheten i Norge er forholdsvis lav i internasjonal sammenheng. Som i alle andre land er unge likevel en mer utsatt gruppe i arbeidsmarkedet, og ungdomsledigheten er betydelig høyere enn arbeidsledigheten i befolkningen for øvrig. Ved utgangen av august var den registrerte ledigheten 6,0 pst. i aldersgruppen 20–24 år og 5,7 pst. blant 25–29-åringer. Den høye arbeidsledigheten blant unge kan gi opphav til langvarige negative konsekvenser for deltakelse i arbeidslivet og øker faren for langvarig utenforskap.

En spesiell oppmerksomhet er knyttet til unge under 30 år som verken er under utdanning eller i arbeid, den såkalte NEET-gruppen («Not in Employment, Education or Training»). NEET-raten er høyest for de eldste i aldersgruppen, og lav blant dem under 20 år. Hovedbildet er at det har vært små bevegelser i NEET-raten det siste tiåret, jf. figur 3.5B. Registerbaserte tall for NEET-gruppen viser et høyere nivå, men samme utvikling over tid. Utviklingen så langt i 2020 tyder derimot på at andelen unge utenfor arbeidsmarkedet har økt betraktelig i år.

NEET-gruppen er sammensatt. Den består bl.a. av ledige, unge med alvorlige helseproblemer, personer som er hjemme med barn og personer som tar en pause fra arbeid og skole. Selv om deler av NEET-gruppen kun er midlertidig utenfor utdanning eller arbeid, er det også godt dokumentert at flere i gruppen har problemer med å få fotfeste i arbeidslivet. Noen blir gående ledige over tid og mange gir etter hvert opp jobbsøkingen og faller utenfor arbeidsstyrken. Også unge med helseproblemer har høy sannsynlighet for å forbli utenfor over lang tid. Innvandrere, personer med lav utdanning og personer som mottar helserelaterte ytelser er overrepresentert i NEET-gruppen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Arbeidsmarkedssituasjonen for eldre

Eldre har i stadig større grad deltatt i arbeidslivet de siste 15–20 årene. Andelen lønnstakere har økt for alle årskull i alderen 60–74 år fra 2010 til 2020, se figur 3.6. Kombinasjonen av bedre helse, høyere utdanning og et gjennomgående godt arbeidsmarked er viktige forklaringer. Pensjonsreformen har også bidratt til å øke yrkesaktiviteten, og særlig i den delen av privat sektor som omfattes av AFP. De første årene etter 2010 var økningen spesielt stor for aldersgruppen 62–66 år. Siden 2015 har økningen vært spesielt stor for aldersgruppen 67–68 år. De siste årene har det også vært en økning i gjennomsnittlig avtalt arbeidstid for de eldste aldersgruppene. Fra 2019 til 2020 har det vært en nedgang i andelen lønnstakere i alle aldersgrupper. Som for de fleste grupper i samfunnet, har koronakrisen ført til økt arbeidsledighet blant eldre over 60 år, men økningen er noe mindre enn for yngre aldersgrupper.

Kilde: Arbeids- og velferdsetatens Aa-register 2010–2014, fra og med 2015 a-ordningen

Eldre arbeidstakere bytter jobb i mindre grad enn yngre. Samtidig har eldre arbeidsledige større vanskeligheter enn yngre med å komme tilbake i jobb, jf. Arbeid og velferd nr. 2 – 2016. Norsk seniorpolitisk barometer viser at eldre arbeidssøkere gjennomgående vurderes som mindre attraktive enn yngre arbeidssøkere. Samtidig viser undersøkelsen at arbeidsgivernes grense for når en kompetent arbeidssøker er å betrakte som eldre, og derfor vurderes som mindre aktuell for å innkalles til intervju, har økt noe det siste tiåret.

Sysselsetting blant funksjonshemmede

Ifølge AKU for 2. kvartal 2020 oppga i underkant av 18 pst. av befolkningen i alderen 15–66 år, tilsvarende 640 000 personer, å ha en funksjonshemming, dvs. varige helseproblemer som kan medføre begrensninger i det daglige liv. Andelen reduseres med 5–6 prosentenheter dersom en bare ser på de som har svart at de er funksjonshemmet to år på rad, ifølge en undersøkelse i regi av IA-faggruppen.

Andelen sysselsatte med nedsatt funksjonsevne endret seg lite fra midten av forrige tiår og fram til 2019. I år har derimot andelen falt. Sysselsettingen blant de som oppgir å ha en funksjonshemming var i overkant av 40 pst. i alderen 15–66 år i 2. kvartal 2020, en nedgang på over 3 prosentenheter fra 2. kvartal 2019. For befolkningen i alt i denne aldersgruppen var nedgangen på 0,7 prosentenheter i samme periode. Den siste målingen er mer usikker enn normalt, og trolig er sysselsettingsandelen i alt noe overvurdert fordi mange av de som ble permittert i mars og april inngikk som sysselsatte i 2. kvartal. Flere analyser har likevel vist at koronakrisen har rammet utsatte grupper hardest.

Nær 45 pst. av sysselsatte funksjonshemmede jobber deltid. Nær 40 pst. mottar samtidig ulike stønader, først og fremst helserelaterte stønader. Den samme undersøkelsen viser at i underkant av 60 pst. av de ansatte med funksjonshemming har fått tilpasset arbeidssituasjonen sin. Denne andelen har økt noe over tid. Det kan være tilpasninger knyttet til fysisk tilrettelegging av arbeidsplassen, men også endringer i arbeidsoppgavene eller i arbeidstiden.

I underkant av 30 pst. av funksjonshemmede som ikke er i arbeid, eller 105 000 personer, oppgir at de ønsker arbeid. Langt fra alle disse oppfyller vilkårene for å bli regnet som arbeidssøker i AKU. Antallet har endret seg lite over tid.

Personer med nedsatt arbeidsevne

Personer som oppgir i AKU at de har en funksjonshemming overlapper i noen grad med gruppen av personer som er registrert med nedsatt arbeidsevne i Arbeids- og velferdsetaten. Nedsatt arbeidsevne er en betegnelse som benyttes for personer som pga. sykdom, skade eller andre hindringer har behov for ekstra oppfølging fra NAV-kontoret for å få eller beholde arbeid. Denne gruppen omfatter personer som har gjennomført en arbeidsevnevurdering i arbeids- og velferdsforvaltningen som konkluderer med et betydelig behov for innsats for at personen skal komme i jobb.

Antall personer med nedsatt arbeidsevne har falt etter en topp i 2011. Etter en særlig markert nedgang fra 2017 til begynnelsen av 2019, har antallet økt noe fra juni i fjor til i år, mens andelen har holdt seg uendret i samme periode. I juni 2020 var 182 800 personer registrert med nedsatt arbeidsevne, tilsvarende 5,3 pst. av befolkningen i alderen 18–66 år. Ifølge Arbeids- og velferdsetaten var det en liten økning i antall tilfeller i mars, som trolig kan knyttes til koronapandemien.

Av de som var registrert med nedsatt arbeidsevne ved utgangen av 2. kvartal mottok 63 pst. arbeidsavklaringspenger, omtrent som i samme periode i fjor. Mer enn halvparten av de som blir registrert med nedsatt arbeidsevne kommer fra et arbeidsforhold med sykemelding. Mange med nedsatt arbeidsevne kommer over i jobb, men det er også mange som blir uføretrygdet. Av de som sluttet å være registrert med nedsatt arbeidsevne i 3. kvartal 2019, var det noen flere som var i jobb (43 pst.) enn som mottok uføretrygd (37 pst.) seks måneder senere.

3.3 Arbeidsmiljøtilstanden

De fleste i Norge arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold. Sammenlignbare tall fra Eurofound (EWCS 2015) viser at norske arbeidsforhold er jevnt over bedre enn i andre land. Statistisk sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø (LKU-A 2019) viser at 9 av 10 arbeidstakere er tilfreds med jobben sin. Men selv om helhetsbildet er bra er det ikke alltid sammenfall mellom høy trivsel og høy sikkerhet. Det er fortsatt utfordringer i enkelte bransjer og yrker, og deler av arbeidslivet er preget av høyt sykefravær og tidlig avgang.

Koronapandemien, og tiltakene som er igangsatt vil også på kort og lengre sikt kunne få innvirkning på arbeidsmiljøtilstanden. Det er særlig tiltak i arbeidslivet for å bidra til å begrense smittespredningen som i denne situasjonen potensielt vil kunne ha innvirkning på arbeidets innretning og arbeidsmiljøforhold. Smitteutbrudd og nødvendige smitteverntiltak vil i perioder bl.a. kunne gi økt arbeidspress fordelt på færre arbeidstakere på enkelte arbeidsplasser. Utstrakt bruk av hjemmekontorløsninger o.l. kan i noen tilfeller medføre en økt fleksibilitet for arbeidstakerne, og bidra til en enklere hverdag for mange som opplever tidspress grunnet omsorgsoppgaver mv. På den annen side vil også hjemmearbeid, særlig i perioder med høyt arbeidstrykk, lettere kunne viske ut grensene mellom arbeid og fritid, noe som vil kunne oppleves som en svekkelse av opplevd fleksibilitet.

Pandemien har bidratt til at digitaliseringen av arbeidslivet har skutt fart, med mange positive følgekonsekvenser, men også endringer som for mange vil kunne være utfordrende. Bl.a. har arbeidets organisering i mange virksomheter endret seg betydelig, med det utfall at også arbeidsmiljøene er i endring. Eventuelle langvarige virkninger av dette kjenner vi enda ikke. Gode arbeidsmiljøforhold har vært en av bærebjelkene i et bærekraftig norsk arbeidsliv, og det vil være viktig å opprettholde en høy arbeidsmiljøstandard også i den videre utviklingen av arbeidslivet framover.

Generelt har den demografisk, teknologisk og global utvikling ført til at behovet og muligheten for større fleksibilitet i arbeidslivet har økt. Endringer i nærings- og yrkessammensetning gir også behov for omstilling. Samtidig har Norge, sammenlignet med andre land, fortsatt et stabilt og trygt arbeidsliv.

Veksten i tjenesteytende sektor har ført til at stadig flere jobber i yrker preget av kunde-, bruker- og pasientrelasjoner med utfordringer knyttet til emosjonelle krav, rollekonflikter og i enkelte yrkesgrupper; vold og trusler. Undersøkelser2 viser bl.a. at utdannede innen helse-, sosial- og idrettsfag er blant de mest utsatte for vold og trusler. Også utdannede innen samferdsel, sikkerhet og servicefag, samt lærere og pedagogisk utdannede er mer utsatt enn landsgjennomsnittet. Kvinner er også gjennomgående mer utsatt enn menn.

Videre er fortsatt flere av de tradisjonelle fysiske, kjemiske og mekaniske arbeidsmiljøeksponeringene utbredt i mange yrker.

Statens arbeidsmiljøinstitutts overvåkningsdata indikerer at 23 pst. av alle sykefraværstilfellene i løpet av et år kan tilskrives mekaniske eksponeringer og 16 pst. kan tilskrives psykososiale risikofaktorer på arbeidsplassen. Om lag 35 pst. av de med minst ett sykefravær på mer enn 14 dager siste år oppgir at fraværet var arbeidsrelatert.3

Arbeidsskader antas å utgjøre om lag 11 pst. av alle skadetilfeller i Norge, og det er særlig høy skaderisiko blant unge menn og utenlandske arbeidstakere. Det er fortsatt knyttet noe usikkerhet til datagrunnlaget for arbeidsskader, bl.a. grunnet underrapportering i enkelte næringer. Tallet på arbeidsskadedødsfall har gått betydelig ned i et lengre tidsperspektiv. For 2019 har Arbeidstilsynet registrert 29 arbeidsskadedødsfall, mot 27 i 2018, for det landbaserte arbeidslivet. Tall fra Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP 2019) viser at det på norsk sokkel ble meldt 230 rapporteringspliktige personskader til Petroleumstilsynet, mot 196 i 2018 og 204 i 2017. 32 av disse skadene ble klassifisert som alvorlige i 2019 mot 25 i 2018 og 29 i 2017. Siden 2010 har det vært to dødsulykker i norsk petroleumsvirksomhet.

For nærmere omtale av sikkerheten i petroleumssektoren, se hovedmål om et sikkert og seriøst arbeidsliv.

For nærmere omtale av forebyggende arbeidsmiljøarbeid, se omtale under hovedmål om et omstillingsdyktig arbeidsliv med høy sysselsetting.

3.4 Lavinntekt og levekår

Det store flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning og de fleste har hatt en betydelig realinntektsvekst og forbruksvekst.

Ser vi de siste fem årene under ett (2013–20184), har realinntektsveksten til norske husholdninger vært svakt negativ, og medianinntekt etter skatt for husholdninger var i alt 0,2 pst. lavere i 2018 enn i 2013.

Etter en betydelig realinntektsnedgang i 2016, fikk husholdningene en liten vekst i realinntektene i 2017, og de holdt seg på samme nivå i 2018. Inntektsutviklingen til husholdningene med de laveste inntektene har vært svakere enn i resten av befolkningen. Tall fra SSB viser at det har vært en nedgang i realinntekten på 0,6 pst. for den tidelen med lavest inntekt fra 2013 til 2018. Småbarnsfamilier, enslige foreldre med barn under 18 år og unge aleneboende er grupper som har hatt en svak inntektsutvikling de siste årene. Koronakrisen har hatt stor innvirkning på det norske arbeidsmarkedet, men vi vet ikke enda hvilken betydning dette vil ha for husholdningers inntekter på sikt. Det er likevel nærliggende å tro at flere vil kunne få svakere arbeidstilknytning eller tap av arbeid, med medfølgende tap av inntekt. Utfordringene vil kunne bli størst for allerede utsatte grupper i arbeidsmarkedet, bl.a. unge og personer med nedsatt arbeidsevne. Dette vil kunne slå ut på omfang av lavinntekt og ulikhet. Det er også en risiko for at flere vil kunne få økonomiske problemer, herunder problemer med å betale gjeld fremover.

Norge er blant landene i verden med minst forskjeller i inntekter og levekår, men også her har inntektsulikheten økt noe siden midten av 1980-tallet. Utviklingen i retning av noe større forskjeller skyldes flere forhold. Kapitalinntektene har økt, og dette er inntekter som i stor grad tilfaller husholdningene på toppen av inntektsfordelingen. Endringer i fordelingen av lønnsinntekt har også trukket i retning av større ulikhet, mens utviklingen for næringsinntekt ser ut til å ha trukket ned. Skatter og overføringer bidrar sammen til betydelig omfordeling, og bidraget har vært ganske stabilt de siste 30 årene. Økningen i antall personer med innvandrerbakgrunn,5 som har større inntektsforskjeller enn majoritetsbefolkningen, har bidratt til å trekke inntektsulikheten noe opp.

Formue utgjør en viktig del av husholdningenes økonomiske ressurser. Som i andre land er formue skjevere fordelt i Norge enn inntekter, og ulikheten i fordelingen av formue har økt noe over tid. Inntektsulikheten har imidlertid endret seg lite fra 2017 til 2018.

Fordeling av inntekt og formue har betydning for den enkeltes levekår, men levekår og livskvalitet må vurderes langs flere dimensjoner enn de rent økonomiske. I Meld. St. 13 (2018–2019) Muligheter for alle – Fordeling og sosial bærekraft er det en bred gjennomgang av utviklingen i fordelingen av inntekt og formue og andre forhold som har betydning for ulikhet og muligheter i befolkningen, herunder helse, utdanning, sosiale nettverk, innflytelse og deltakelse i sivilsamfunn og demokratiske prosesser. Offentlig finansierte velferdstjenester som barnehage, skole og utdanning og helse- og omsorgstjenester bidrar til å fremme likhet i muligheter. Verdien av offentlige tjenester utgjør en større andel av inntekten for personer med lav inntekt enn for personer med høy inntekt. Offentlig finansierte velferdstjenester bidrar dermed til å redusere forskjeller i levekår.

Høy sysselsetting, universelle velferdsordninger og offentlige velferdstjenester bidrar til at omfanget av fattigdom og lavinntekt er mindre enn i de fleste andre land. En andel av befolkningen har likevel økonomiske ressurser som avviker betydelig fra det generelle inntektsnivået i samfunnet. Noen har så lav inntekt og levestandard at dette begrenser deres forbruksmuligheter og deltakelse i samfunnet. Inntekt er en sentral indikator på fattigdom, men det er også andre levekårsfaktorer som ikke fanges opp av inntektsmålet alene. Et rent inntektsbegrep inkluderer kontantinntekter og stønader, men fanger bl.a. ikke opp verdien av offentlige tjenester. En mye brukt indikator på fattigdom og levekårsproblemer er likevel andelen personer med inntekt under et gitt nivå. Andelen med lavinntekt og sammensetningen av lavinntektsgruppen påvirkes i stor grad av hvordan en definerer lavinntekt, se boks 3.2.

Andelen med vedvarende lavinntekt har vært relativt stabil siden slutten av 1990-tallet og på 2000-tallet, men har økt siden 2010. Selv om det over tid har vært en betydelig inntektsvekst i gjennomsnitt også i lavinntektsgruppen, har veksten i medianinntekten vært noe høyere. Fra 2013 til 2018 har realinntektsveksten vært svak, og tidelen med lavest inntekter har hatt en nedgang i realinntekten. En annen vesentlig forklaring på økningen i lavinntekt er befolkningsvekst som følge av innvandring. Dette er fordi andelen av innvandrergruppen som har lavt inntektsnivå er større enn i befolkningen ellers.

Økningen må også ses i sammenheng med svekkelsen i arbeidsmarkedet fra 2012 og noen år framover, da lavinntekt henger tett sammen med lav yrkesaktivitet. I treårsperioden 2016–2018 hadde 9,8 pst. av befolkningen, om lag 486 000 personer, en inntekt under 60 pst. av mediangjennomsnittet. Dette er en økning på 0,2 prosentpoeng fra forutgående treårsperiode, tilsvarende om lag 18 000 personer.

Forekomsten av vedvarende lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, enslige forsørgere, barnerike familier, personer med innvandrerbakgrunn og blant aleneboende minstepensjonister enn i befolkningen for øvrig. Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg over tid. Endrede familiemønstre, med flere enslige forsørgere og aleneboende over tid, har isolert sett bidratt til økt forekomst av lavinntekt, ettersom éninntektshusholdninger er mer utsatt for lavinntekt enn husholdninger med to inntekter. Andelen med lavinntekt har økt blant barnefamilier med små barn og enslige forsørgere, og dette må ses i sammenheng med inntektsutviklingen for disse gruppene samt økningen i antall personer med innvandrerbakgrunn. Forekomsten av lavinntekt blant ungdom og unge voksne har også økt. Utviklingen skyldes at flere unge har fått en svakere tilknytning til arbeidsmarkedet.

Forekomsten av vedvarende lavinntekt blant personer med innvandrerbakgrunn ligger fortsatt på et høyt nivå. 29 pst. av alle personer med innvandrerbakgrunn hadde, målt ut fra EU-60, vedvarende lavinntekt i treårsperioden 2016–2018.

Denne andelen har vært stabil de siste årene. Forekomsten av lavinntekt blant personer med innvandrerbakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, samt Øst-Europa, er enda noe høyere. Forekomsten av lavinntekt blant personer med innvandrerbakgrunn varierer ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid. Mange nyankomne har svak tilknytning til arbeidsmarkedet. I denne gruppen er det mobilitet ut av lavinntekt, etter hvert som en del av disse får en mer etablert tilknytning til arbeidsmarkedet. Noen grupper har høy forekomst av lavinntekt til tross for lang botid. Dette gjelder bl.a. personer med bakgrunn fra Somalia, Irak, Syria og Afghanistan.

Det har over en tid vært en økning i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Utviklingen er bl.a. forklart av et større innslag av barnefamilier med innvandrerbakgrunn og samtidig svak yrkestilknytning. Det har også vært en økning i lavinntekt blant barn i den øvrige befolkningen, hovedsakelig blant barn som lever med enslig forsørger. Barn med bakgrunn fra landgrupper der familiene er store og yrkesaktiviteten blant mødre er lav, er klart overrepresentert i lavinntektsgruppen. I perioden 2016–2018 levde om lag 111 000 barn (11,3 pst. av alle barn) i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt med EU-60. Dette var en økning på 0,6 prosentpoeng fra foregående treårsperiode. Det tilsvarer om lag 5 000 barn. Av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har 57,2 pst. innvandrerbakgrunn.

Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant alderspensjonister, gått betydelig ned. Pensjonister har hatt relativt god inntektsvekst de senere årene. Dette skyldes bl.a. økt yrkesaktivitet blant eldre og høyere pensjonsgrunnlag blant nye pensjonistkull. Regjeringen har gjennomført flere tiltak for å styrke pensjonistenes økonomi de siste årene. Grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister er økt med om lag 4 000 kroner per pensjonist, som tilsvarer en økning på om lag 1,6 pst. for en person med gjennomsnittlig pensjonsnivå. Videre har minste pensjonsnivå til enslige alderspensjonister økt med 4 000 kroner i tre omganger, senest med virkning fra 1. september 2019. Uten disse økningene ville minste pensjonsnivå for enslige vært om lag 6 pst. lavere enn gjeldende sats. Minste pensjonsnivå for gifte og samboende har også økt. Regjeringen har gjennomført betydelige skattelettelser som også har kommet pensjonistene til gode. Aleneboende minstepensjonister er imidlertid fremdeles overrepresentert i lavinntektsgruppen.

Levekårsundersøkelsene viser at lavinntektshusholdninger i større grad enn andre husholdninger rapporterer om materielle og sosiale mangler. Personer med lavinntekt har oftere dårlig helse, bor oftere alene og har mindre sosial kontakt enn andre. Barn i lavinntektshusholdninger opplever først og fremst at de ikke har tilgang til de samme sosiale godene i form av fritidsaktiviteter, skoleaktiviteter og ferie som andre barn.

Eurostat har utviklet en indikator for risiko for fattigdom og sosial ekskludering («at–risk-of-poverty» or social exclusion, AROPE) som dekker flere levekårsfaktorer. Indikatoren fanger både opp de som bor i husholdninger med (årlig) lavinntekt, de som tilhører husholdninger med lav arbeidsintensitet og de som av økonomiske grunner har betydelige materielle mangler. Ifølge AROPE-indikatoren er andelen av befolkningen med risiko for fattigdom og sosial ekskludering i Norge blant de laveste i Europa. Om lag 16 pst. av befolkningen i Norge er i risikosonen for fattigdom eller sosial ekskludering, mot omtrent 22 pst. i EU som gjennomsnitt.

Det er stor forskjell på å ha en gitt kontantinntekt i et land der sentrale velferdstjenester er gratis eller subsidierte, og å ha den samme inntekten i et land der slike tjenester må kjøpes i det private markedet. Situasjonen til personer med lavinntekt er derfor enklere i Norge og andre land med godt utbygde offentlige tjenester enn i land uten slike. Som følge av et generelt høyt inntektsnivå er dessuten lavinntektsgrensen høyere i Norge enn i de fleste andre land, og lavinntektsgruppen vil ha en høyere levestandard enn i land med et lavere gjennomsnittlig inntektsnivå.

3.5 Helserelaterte ytelser

Koronapandemiens påvirkning på helserelaterte ytelser

Koronapandemien, og regjeringens tiltak for å bekjempe den, har preget mottaket av helserelaterte ytelser i tiden etter utbruddet. For å begrense risikoen for smittespredning er det innført flere midlertidige utvidelser i regelverket for sykepenger og omsorgspenger. Folketrygden har også midlertidig påtatt seg økt finansieringsansvar for sykefravær som følge av pandemien for å redusere de økonomiske konsekvensene for arbeidsgivere og norsk næringsliv som følge av økt fravær. For at mottakere av arbeidsavklaringspenger ikke skal bli skadelidende av redusert mulighet for aktivitet, er det innført midlertidige utvidelser i regelverket for arbeidsavklaringspenger. For en nærmere omtale av disse regelendringene, se Del II, programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet.

De midlertidige regelendringene har ført til en stor økning i folketrygdens utgifter til de helserelaterte ytelsene. Samtidig tyder statistikk og regnskapstall for 1. halvår 2020 på at langt færre enn først antatt har blitt syke.6 I tillegg tyder undersøkelser på at arbeidsgivere i stor grad har lagt til rette for hjemmekontor,7 noe som trolig også har bidratt til å holde smittetrykket og bruken av både sykepengedager og omsorgspengedager lavere enn forventet. Koronapandemien har også ført til en kraftig økning i antall permitterte og arbeidsledige.

Langvarig ledighet kan gi negative konsekvenser for videre tilknytning til arbeidslivet og øker sannsynligheten for overgang til helserelaterte ytelser. Utviklingen i arbeidsmarkedet kan påvirke det legemeldte sykefraværet på ulike måter (se nærmere omtale under Utviklingen i de helserelaterte ytelsene de siste tiårene).8 Dersom det viser seg at gjennomsnittlig varighet i det legemeldte sykefraværet øker og flere bruker opp sykepengerettighetene sine, kan dette igjen føre til en økning i overgangen til arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Dette kan bety at det er fare for negative ettervirkninger av pandemien på disse ytelsene også i årene framover.

Ifølge Statistisk sentralbyrå økte den sesongjusterte sykefraværsprosenten (ikke influensa- og koronajustert) med om lag 8 pst. i årets første kvartal. Økningen kom hovedsakelig i mars og kan relatertes til covid-19 og andre luftveissykdommer som trolig lett kan forveksles med covid-19, jf. figur 3.7. Det ser ut til at de fleste koronarelaterte sykefraværene er kortvarige. Godt over 80 pst. har under tre ukers varighet. I årets andre kvartal ble det registrert en tilsvarende reduksjon som økningen kvartalet før. Nedgangen må ses i sammenheng med at mange arbeidstakere på dette tidspunkt var blitt permittert eller hadde mistet jobben. Økt bruk av hjemmekontor har trolig også bidratt til lavere sykefravær.

Til sammenlikning viser sesong-, influensa- og koronajusterte tall at sykefraværet var nokså stabilt i hele perioden.

¹ Sykefraværstilfellene bør tolkes med varsomhet. Statistikken er ikke å anse som offisiell statistikk fra Arbeids- og velferdsetaten, men heller indikatorer som kan belyse effekten covid-19 har i samfunnet målt gjennom sykmeldinger fra helsevesenet.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Før koronakrisen slo til hadde utviklingen i antall omsorgspengedager justert for omsorgspengegrad holdt seg relativt stabil. Som følge av nedstengningen av skoler og barnehager i mars, økte både antall omsorgspengedager og antall mottakere kraftig. Pga. innføringen av et nytt IT-system for refusjon av omsorgspenger til arbeidsgivere, kan det imidlertid ikke utarbeides fullstendig statistikk over bruken av ytelsen på nåværende tidspunkt. Foreløpige statistikk- og regnskapstall tyder imidlertid på et langt lavere uttak av omsorgsdager enn forventet. Trolig har flere enn først antatt hatt mulighet til å kombinere hjemmekontor med hjemmeskole og stengte barnehager. Videre har flere foreldre vært hjemme pga. økningen i permitteringer og arbeidsledighet.

Tiltakene som ble innført i forbindelse med koronapandemien har ført til at mottakere av arbeidsavklaringspenger har fått forlenget ytelsen. I perioden april til juni fattet Arbeids- og velferdsetaten om lag 10 500 vedtak om forlengelse av arbeidsavklaringspenger i henhold til de midlertidige forskriftsendringene som følge av virusutbruddet. I denne perioden var det forlengelsesvedtak til de mottakerne som var nær ved å nå maksimal varighet etter det ordinære regelverk som ble prioritert. Mange av de som fikk forlenget sin stønadsperiode, vil likevel gå ut av ordningen uten å ha behov for hele eller deler av forlengelsen. Av gruppen som fikk forlenget sin ordinære stønadsperiode, vil mange også bli vurdert opp mot forlengelse av stønadsperioden etter unntaksbestemmelsen i loven, eller mot fortsatt arbeidsavklaringspenger i påvente av avklaring mot uføretrygd eller som arbeidssøker. Det er derfor usikkert i hvor stor grad de 10 500 vedtakene om forlengelse har bidratt til reduksjon i antall avganger fra arbeidsavklaringspenger i 2. kvartal.

Utvidelsen av stønadsperioden for arbeidsavklaringspenger i forbindelse med koronapandemien har trolig også bidratt til at inngangen av nye saker til uføretrygdbehandling i perioden mars til juni har vært noe lavere enn tidligere år. Gjennomsnittlig per måned var inngangen i denne perioden 2 973 saker, mot 3 478 i samme periode i 2019 og 3 818 i samme periode i 2018.

Utviklingen i de helserelaterte ytelsene de siste tiårene

Andelen mottakere av helserelaterte ytelser9 i Norge ligger høyt sammenlignet med de fleste andre land.10 Sykefraværet og uføreandelen er klart høyere enn i sammenlignbare land. De helserelaterte ytelsene skal sikre økonomisk trygghet når evnen til selvforsørging er bortfalt eller redusert som følge av sykdom, skade eller lyte. Mange stønadsmottakere er dermed dels et uttrykk for et generøst velferdssamfunn med mål om sosial og økonomisk utjevning. Videre fører en høy andel sysselsatte også til at flere har rett til inntektsrelaterte ytelser, og det påvirker hvilket nivå de kan få på ytelsene. I hvilken grad det er tilgjengelig arbeid for personer med nedsatt arbeids- eller inntektsevne, har også betydning for bruken av helserelaterte ytelser. Den høye andelen som mottar en helserelatert ytelse kan dermed også være et utrykk for at personer med helseproblemer har utfordringer med å få innpass i arbeidslivet.

Flere av dem som mottar en helserelatert ytelse har et arbeidsforhold som de enten har midlertidig fravær fra, eller som de kombinerer med en gradert trygdeytelse. Antall mottakere av helserelaterte ytelser gjenspeiler derfor ikke antall personer som står utenfor arbeidslivet. Mange mottar dessuten en ytelse bare deler av året, og mange går tilbake til arbeid etter en stund, særlig tidlig i stønadsforløpet. I sykepengeordningen er gjennomstrømmingen av mottakere stor,11 og de aller fleste sykepengemottakere er også i et arbeidsforhold. Halvparten av alle som ble sykmeldt i 2018, kombinerte arbeid og sykepenger gjennom bruk av gradert sykmelding. Av alle avsluttede tilfeller i 2018 var nesten ni av ti registrert i arbeid (enten kun i arbeid eller i arbeid kombinert med ytelse) seks måneder etter en avsluttet sykmeldingsperiode. Også på arbeidsavklaringspenger er gjennomstrømmingen relativt høy. De fleste som mottar arbeidsavklaringspenger, mottar dette i under 2 år,12 og 33,1 pst. av mottakerne av arbeidsavklaringspenger var i arbeid på ett eller flere tidspunkt i løpet av 2019, en nedgang på 1 prosentpoeng fra 2018. Av de som sluttet å motta arbeidsavklaringspenger i 2. kvartal 2019, var 39,1 pst. i arbeid seks måneder senere. Av disse var 43,2 pst. kun i arbeid og 56,8 pst. kombinerte arbeid med en ytelse – i mange tilfeller uføretrygd. Uføretrygd er en varig ytelse som gis inntil fylte 67 år, og de aller fleste som slutter å motta ytelsen går over til alderspensjon eller dør. En del mottakere av uføretrygd vil i perioder kunne arbeide noe ved siden av uføretrygden. I løpet av 2018 var 20 pst. av mottakerne av uføretrygd i arbeid på ett eller flere tidspunkt.

Den samfunnsmessige betydningen av mottak av helserelaterte ytelser i befolkningen kan illustreres ved å se på tapte årsverk som følge av mottak av disse ytelsene. I figur 3.8 er det gitt et estimat på utviklingen i denne størrelsen. Med tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser menes her hvor mange ekstra årsverk det ville utgjort dersom alle som mottok sykepenger pga. legemeldt fravær, eller som mottok arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, i stedet hadde vært i heltidsarbeid. I motsetning til statistikken over antall mottakere, tar denne beregningen hensyn til hvor stor andel av en full ytelse hver person mottar og hvor stor andel av året personen mottar denne ytelsen. Tallene gir et mål på en teoretisk arbeidskraftreserve, og kan ikke tolkes som et realistisk anslag på hvor mange som kan komme i arbeid. Det er ikke tatt hensyn til hvor mye en person arbeidet før mottaket av den helserelaterte ytelsen startet.

Det er med andre ord mange personer som genererer de tapte årsverkene presentert i figur 3.8. I 2019 tapte i overkant av 1,32 millioner unike personer hele eller deler av arbeidsåret som følge av mottak av helserelaterte ytelser, mens antall tapte årsverk var i underkant av 534 000.13 I gjennomsnitt stod det 2,5 personer bak hvert tapte årsverk. Det er store forskjeller i hvor mange personer som står bak hvert tapte årsverk i de ulike ordningene. Siden de fleste sykefravær er korte, stod det hele 8,1 personer bak hvert tapte årsverk i kategorien sykefravær. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger står det 1,6 personer bak hvert tapte årsverk, mens i kategorien uføretrygd står det 1,1 personer bak hvert tapte årsverk.

¹ Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Sammenlignet med 2001 har antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser økt med 18 pst. fram til 2019. Det er tapte årsverk knyttet til mottak av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd som står for økningen, mens antall tapte årsverk knyttet til legemeldt sykefravær er lite endret. Som andel av befolkningen i alderen 18–66 år utgjorde tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser 15,6 pst i 2019. Det er 0,3 prosentpoeng mindre enn i 2001. Andelen varierer lite over år, men er i 2019 den laveste i tjueårsperioden vi har tall for.

I perioden 2013–2019 ble andelen tapte årsverk redusert fra 16,2 pst. til 15,6 pst., mens antallet økte svakt. Det betyr at befolkningsveksten var sterkere enn veksten i antall tapte årsverk. Økningen i antall tapte årsverk kom blant uføre og sykmeldte, mens det ble færre tapte årsverk blant mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Statistikk over antall og andel mottakere av helserelaterte ytelser gir informasjon om hvor mange som til enhver tid går på en helserelatert ytelse. I figur 3.9 er dette vist ved omfanget ved utgangen av hvert år. Andel mottakere av helserelaterte ytelser i pst. av befolkningen i alderen 18 til 66 år, var 16,6 pst. ved utgangen av 2019. Det er uendret fra 2018. Fra 2001 til 2010, holdt andelen seg stabil på rundt 18 pst. Etter 2010 har andelen gått ned. Antall mottakere av helserelaterte ytelser var ved utgangen av 2019 på om lag 581 000, som er en økning på om lag 8 000 mottakere fra 2018. I perioden 2001 til 2019 har dette antallet økt med om lag 88 000, tilsvarende en økning på 18 pst. Økningen er noe lavere enn hva befolkningsutviklingen skulle tilsi.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Andelen av befolkningen som mottar arbeidsavklaringspenger har hatt en nedadgående trend siden 2011. Andelen med uføretrygd gikk klart ned fra 2004 til 2009, med innføringen av tidsbegrenset uførestønad. I de påfølgende årene lå andelen relativt stabilt, men andelen har økt noe de siste årene. Denne økningen må ses i sammenheng med nedgangen i mottak av arbeidsavklaringspenger.14 Andelen som mottar sykepenger har vært relativt stabil siden 2004. I perioden 2013 til 2019 gikk antall mottakere av helserelaterte ytelser marginalt ned, mens andelen ble redusert fra 17,5 pst. til 16,6 pst.

Det er ikke en enkel forklaring på utviklingen i bruken av helserelaterte ytelser over tid. Ettersom det er store forskjeller i mottak av helserelaterte trygdeytelser mellom kjønn, aldersgrupper og befolkningsgrupper, vil endringer i befolkningssammensetningen påvirke utviklingen i andelen som mottar helserelaterte ytelser.

Siden 2001 har det blitt flere i de eldste aldersgruppene i arbeidsdyktig alder i Norge. Siden helsen blir dårligere med alderen bidrar dette isolert sett til flere på helserelaterte ytelser. Når andelen på helserelaterte ytelser likevel har gått ned, kan det tyde på bedre helse i befolkningen. Hvis det er blitt lettere å være i arbeidslivet med redusert helse sammenlignet med tidligere vil det trekke i samme retning.15

Det er særlig lavere andel mottakere av helserelaterte ytelser i de eldste aldersgruppene som har trukket den samlede andelen ned. Andelen av befolkningen i alderen 18–29 år som mottar en helserelatert ytelse, er derimot nesten like høy i dag som i 2003. Andelen på arbeidsavklaringspenger er redusert, samtidig som andelen som blir uføretrygdet ved 18-års alder har økt. Noe av økningen i andelen unge uføretrygdede skyldes at flere barn med alvorlige helseproblemer vokser opp og når voksen alder. I tillegg har fjerningen av den tidligere ordningen med tidsbegrenset uførestønad (2004–2010) ført til at flere unge får innvilget uføretrygd på et tidligere tidspunkt i stedet for først å gå på den midlertidige stønaden.16

Flere analyser viser at utviklingen i sykefraværet har stor betydning for antall nye mottakere til de øvrige helserelaterte ytelsene.17 Den klareste nedgangen i antall mottakere så vi 2004, noe som bl.a. må ses i sammenheng med fallet i sykefraværet det samme året. Året etter ble antallet som brukte opp sykepengerettighetene sine redusert med 22 pst.18 Når antallet som bruker opp sykepengerettighetene går ned, blir overgangen til mer langvarige helserelaterte ytelser også redusert. Det gjenspeiles i den samlede utviklingen etter 2004.

Kjennetegn ved mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd illustrerer også den nære sammenhengen mellom utviklingen i de helserelaterte ytelsene. Blant de som startet å motta arbeidsavklaringspenger i 1. kvartal 2020, mottok 54 pst. sykepenger to måneder tidligere. Blant de som sluttet å motta arbeidsavklaringspenger i 2. kvartal 2019, mottok drøyt 38 pst. uføretrygd (uten å kombinere dette med arbeid) seks måneder senere. Den reelle overgangen til uføretrygd var imidlertid høyere ettersom 23 pst. av de som sluttet å motta arbeidsavklaringspenger i det samme tidsrommet gikk over til arbeid i kombinasjon med stønad – i mange tilfeller uføretrygd. Statistikk på nye mottakere av uføretrygd i 1. kvartal 2020 viser dessuten at i overkant av 67 pst. av disse var registrert som mottakere av arbeidsavklaringspenger to måneder forut for uføretrygd.

Analyser gjort av Arbeids- og velferdsdirektoratet19 viser at nedgangen i andelen av befolkningen som mottar helserelaterte ytelser etter 2004 har kommet på tross av at alderssammensetningen trekker i motsatt retning. Det ser dermed ut til at andre forhold enn endret alderssammensetning i befolkningen forklarer de store endringene i mottak av helserelaterte ytelser de siste 20 årene. Dette kan for eksempel være endringer i befolkningens helse og utdanningsnivå, forhold på arbeidsmarkedet, endringer i regelverk og endringer i individuell adferd. En studie har undersøkt betydningen av endringer i alderssammensetning og utdanningsnivå for veksten i helserelaterte ytelser fra 1994 til 2006. Studien finner at selv om en økende andel eldre isolert sett har bidratt til veksten, har samtidig økt utdanningsnivå trukket i motsatt retning. Det konkluderes med at disse langt på vei utlikner hverandre, slik at de samlet kan forklare svært lite, om noe, av veksten i mottak av helserelaterte ytelser i perioden. Endringene må derfor forklares av andre forhold.20

Et særtrekk ved den demografiske utviklingen er høy arbeidsinnvandring fra midten av 2000-tallet fram til 2011. Den høye arbeidsinnvandringen har bidratt til å trekke ned andelen som mottar helserelaterte ytelser, fordi innvandringen har vært særlig høy i aldersgrupper med lav trygdetilbøyelighet. I tillegg har nyankomne innvandrere i mindre grad opparbeidet seg trygderettigheter. Figur 3.10 viser at andelen mottakere av helserelaterte ytelser blant bosatte født i Norge i hele perioden har vært større enn andelen blant alle bosatte. Differansen mellom gruppene økte fram til og med 2014, og har deretter vært uendret.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Studier viser at innvandrere på lengre sikt har fallende sysselsettingsandeler og økt overgang til helserelaterte ytelser.21 I den grad innvandrere bosetter seg permanent i Norge vil innvandringens effekt på mottak av helserelaterte ytelser i befolkningen dermed kunne endre seg over tid.

En rekke analyser utført av Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at situasjonen og utviklingen i arbeidsmarkedet har betydning for bruken av helserelaterte ytelser i befolkningen. Funn mellom 2000 og 2012 viser for det første en tendens til at færre nye sykefravær ble påbegynt når ledigheten var høy. For det andre økte den gjennomsnittlige varigheten av sykefraværet som startet i perioder hvor antallet nye arbeidsledige økte.22 Andre analyser viser også sammenhenger mellom økt ledighet og hhv. en økning i antall personer med oppbrukte sykepengerettigheter,23 og redusert sannsynlighet for overgang til arbeid for mottakere av arbeidsavklaringspenger.24 Det foreligger også analyser som peker på at tilgangen til arbeidsavklaringspenger øker når ledigheten øker.25 Tidligere analyser av ordningene attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad har vist tilsvarende effekter i kjølvannet av finanskrisen i 2008.

3.6 Pensjon

Figur 3.11 viser den historiske utviklingen i antall mottakere av alderspensjon i folketrygden i perioden 1980–2019, samt framskrivinger til 2050. Ved utgangen av 2019 var det 959 000 mottakere av alderspensjon i folketrygden. Antallet har økt sterkt etter 2011 som følge av at en da kunne ta ut alderspensjon fra 62 år, men veksttakten har vært fallende fram mot 2019. Fram mot 2025 anslås det en vekst i antall alderspensjonister på noe over to pst. per år. Fra 2025 forventes noe høyere vekst som følge av innfasing av ny AFP i offentlig sektor. Etter 2030 faller veksttakten i framskrivingene gradvis til om lag 1 pst. per år i 2050.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Levealderen i befolkningen øker stadig, og dette bidrar til veksten i antall mottakere av alderspensjon. I 1980 var forventet levealder for menn 72 år, og for kvinner 79 år. I 2019 hadde menns og kvinners forventede levealder økt til hhv. 81 år og 85 år. Forventet levealder anslås i middelalternativet i SSBs befolkningsframskrivinger fra 2020 å øke videre til 89 år for menn og 91 år for kvinner i 2060. Som følge av at flere tar høyere utdanning, kommer mange senere ut i yrkeslivet enn tidligere. Antall yrkesaktive per alderspensjonist og uføretrygdet har sunket fra 3,5 da folketrygden ble etablert i 1967, til 2,2 i 2019, og forventes å reduseres ytterligere til 1,5 i 2060. Denne utviklingen stiller offentlige finanser overfor store utfordringer i de kommende årene, og pensjonsreformen fra 2011 er et viktig bidrag til å sikre framtidens velferdsstat.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har anslått virkninger av pensjonsreformen på folketrygdens utgifter til alderspensjon samlet og fordelt på ulike komponenter i perioden 2011–2019.26 I figur 3.12 er de ulike komponentene definert som følger:

• Skjermingstillegg er effekten av delvis skjerming av uføres alderspensjon mot levealdersjusteringen.

• Fleksibel pensjon er de samlede endringer i utgifter knyttet til at den enkelte selv kan velge når pensjonen skal tas ut mellom 62 og 75 år. Dette inkluderer følgende effekter:

  • Merutgiftene til personer som tar ut pensjonen før den gamle aldersgrensen på 67 år, og de senere innsparingene etter 67 år ved at denne gruppen får livsvarig lavere alderspensjon.

  • Innsparinger som følge av at enkelte utsetter pensjonsuttaket til etter den gamle aldersgrensen på 67 år og senere merutgifter som følge av at denne gruppen får livsvarig høyere alderspensjon.

• Levealdersjustering innebærer at alderspensjonen blir justert ut fra forventet levealder for hvert årskull. Effekten angir innsparingen som følge av levealdersjusteringen forutsatt uttak av alderspensjon ved 67 år.

• Endret indeksering er innsparing som følge av at pensjoner under utbetaling reguleres lavere enn lønnsveksten.

Reformen har samlet anslagsvis bidratt til å øke utgiftene til alderspensjon i folketrygden med 7,3 mrd. kroner i 2019. Innsparingselementene i pensjonsreformen får økende betydning over tid, bl.a. som følge av levealdersjusteringen, og fra 2015 er det anslått at veksten i utgiftene til alderspensjon har vært lavere med pensjonsreformen enn den ville vært uten reformen. I 2022 er pensjonsutgiftene anslått å bli lavere med pensjonsreformen enn uten.

Effekten av fleksibel pensjon har til nå blitt klart dominert av at mange har tatt ut pensjon før 67 år. Merutgiftene til alderspensjon fra folketrygden pga. fleksibel pensjonering har økt gradvis fra 2011 til 2017. Fra 2018 har disse merutgiftene falt, og er anslått til 19,2 mrd. kroner i 2019. Omfanget av tidlig uttak ser nå ut til å stabiliseres, og som følge av de nøytrale uttaksreglene der tidlig uttak gir lavere årlig pensjon, vil de økte utgiftene i form av tidlig uttak på kort sikt motvirkes av reduserte utgifter på lengre sikt. Denne effekten kommer gradvis, slik at de økte utgiftene i form av tidlig uttak fortsatt vil dominere de nærmeste årene. Få personer har foreløpig utsatt uttaket av pensjon til etter 67 år.

Levealdersjusteringen ved 67 år har foreløpig hatt begrenset effekt da den bare gjelder nye mottakere av alderspensjon fra 2011, og innsparingen reduseres av at de første årskullene er delvis skjermet for effekten av levealdersjusteringen. Innsparingen knyttet til levealdersjustering ved 67 år er anslått til 4,0 mrd. kroner i 2019. Effekten av levealdersjusteringen vil bli sterkere over tid, og yngre årskull vil i betydelig grad bidra til innsparing gjennom levealdersjustering.

Innsparinger av pensjonsreformen de første årene er særlig knyttet til ny regulering av pensjon under utbetaling, som gjelder alle alderspensjonister og isolert sett har bidratt til innsparinger som er anslått til 8,3 mrd. kroner i 2019. Innsparingen må ses i lys av den sterke økningen i utgiftene til alderspensjon som følge av økningen i antall eldre.

Pensjonsreformen tar sikte på å etablere et bærekraftig pensjonssystem som gir en rimelig byrdefordeling mellom generasjonene. Mens levealdersjusteringen vil bidra til betydelige innsparinger fra yngre generasjoner, er bidraget fra dagens eldre i hovedsak knyttet til de nye reglene for regulering av pensjon under utbetaling. Med de utfordringene vi står overfor med finansiering av velferdsordningene er det rimelig at også dagens eldre bidrar til å sikre et bærekraftig pensjonssystem.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Regjeringen har gjennomført flere tiltak for å styrke pensjonistenes økonomi de siste årene. Grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister har blitt økt fra 85 pst. til 90 pst. av grunnbeløpet. Økningen var på om lag 4 000 kroner pr pensjonist, dvs. 8 000 kroner pr pensjonistpar. Minste pensjonsnivå til enslige alderspensjonister har blitt økt med 4 000 kroner i tre omganger, og minste pensjonsnivå til gifte og samboende har blitt økt med 1 000 kroner. I tillegg har pensjonistene fått betydelig skattelette. Samlet skattelette i perioden 2014 til 2020 er på om lag 4,5 mrd. kroner for alderspensjonistene. Disse tiltakene har bidratt til at pensjonistenes kjøpekraft har økt betydelig mer enn det som isolert sett følger av den årlige reguleringen.

Figur 3.13 viser realveksten i median samlet inntekt etter skatt for ulike aldersgrupper i perioden 2008–2018. Figuren viser at den eldre befolkningen har hatt en sterkere økning i kjøpekraften de siste ti årene sammenlignet med utviklingen for de under 62 år. Endringer i sammensetningen av pensjonistene og at nye pensjonister har bedre pensjonsopptjening bidrar til å forklare veksten for de eldre aldersgruppene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

3.7 Utvikling i folketrygdens utgifter

Her følger en oversikt over utviklingen i realveksten for de sentrale stønadene på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde, samt en oversikt over utviklingen i antall mottakere og gjennomsnittlig ytelse. Direkte og indirekte konsekvenser av koronapandemien har medført en kraftig økning i arbeidsledigheten, og sterk økning i utgiftene til dagpenger, sykepenger, omsorgspenger og pleiepenger. Antall mottaker av arbeidsavklaringspenger har gått kraftig ned de siste årene, men virusutbruddet har de siste månedene medført en utflating.

Tabellen Utviklingen i folketrygdens ytelser etter stønadstype 2010–2021 under viser utviklingen i folketrygdens utgifter i nominell verdi og realvekst i pst. Dagpenger mv. er ikke inkludert i tabellen. Beløpene for perioden 2010–2019 er basert på regnskapstall, mens beløpene for 2020 er anslag på regnskap. For 2021 brukes utgiftsanslag som følger av regjeringens budsjettforslag i Gul bok 2021. Den direkte effekten av regelendringene som har kommet som følge av pandemien er anslått til å gi merutgifter i 2020 på 5,0 mrd. kroner for områdene i tabellen, hvorav 4,6 mrd. kroner gjelder sykepenger (inkl. omsorgspenger), mens resterende gjelder arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Av disse regelverkseffektene ventes det at det fortsatt vil være 1,5 mrd. kroner i merutgifter også i 2021. Det skyldes at regelendringene for arbeidsavklaringspenger gir effekter også framover, samt merutgifter til feriepenger av sykepenger utbetalt etter de midlertidige reglene i 2020.

Tall for realvekst i tabellen under illustrerer utgiftsendringer utover endringer som skyldes generell prisvekst, lønnsvekst eller andre faste reguleringer som gjelder for de ulike stønadene. Endringer i sykepengeutgiftene skyldes bl.a. endringer i fraværstilbøyeligheten og antall sysselsatte. Økningen i utgiftene til alderspensjon skyldes en økning i antall pensjonister og at nye pensjonister i gjennomsnitt kan ha høyere pensjon enn de som faller fra. For uføretrygd og andre stønader illustrerer tallene hovedsakelig endringer i antall mottakere.

For sykepenger framkommer realveksten ved at utgiftene justeres for lønnsutviklingen. Utgiftene til arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, enslige forsørgere og etterlatte justeres for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp (G), mens for alderspensjon er det i årene etter 2011 tatt hensyn til at de fleste pensjoner under utbetaling justeres med G fratrukket 0,75 pst. Realveksten viser dermed ikke effekten av at alderspensjon reguleres med en lavere sats enn f.eks. arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Dette vises imidlertid i de nominelle tallene.

Samlet sett har det vært en realvekst i folketrygdens utgifter hvert år siden 2009. Utgiftsveksten i disse rettighetsbaserte ordningene har begrenset handlingsrommet i budsjettpolitikken i betydelig grad, og dette forventes å gjelde også i de kommende årene ved en videreføring av dagens regelverk.

Utviklingen i folketrygdens utgifter etter stønadstype¹ 2009–2021. I nominelle mrd. kroner og gjennomsnittlig årlig realvekst²

Hovedtrekkene i utviklingen som ligger til grunn for realveksttabellen er:

Sykepenger

Det trygdefinansierte sykefraværet per sysselsatt gikk ned i årene 2010 til 2012, og var deretter stabilt fra 2013 til 2015, etterfulgt av en ny nedgang fra 2016 til 2018. I 2019 økte sykefraværet med 1,1 pst. Sysselsettingsveksten i perioden har bidratt til å trekke realveksten opp, sammen med økt kompensasjonsgrad for sykepenger til selvstendig næringsdrivende. Tallene omfatter også pleiepenger, og pleiepengereformen fra 2017 har trukket disse utgiftene opp. I 2020 ventes realveksten å bli 15,1 pst. i hovedsak som følge av de midlertidige regelverksendringene for sykepenger og omsorgspenger i forbindelse med koronapandemien. Realveksten i folketrygdens sykepengeutgifter anslås til -10,8 pst fra 2020 til 2021. Det tilsvarer en reduksjon på om lag 5,5 mrd. 2021-kroner.

Arbeidsavklaringspenger

Fra og med 1. mars 2010 ble rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattet av den nye ytelsen arbeidsavklaringspenger. Etter en betydelig vekst de første årene, har det fra 2012 vært en reduksjon i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger som har gitt lavere utgifter. I 2018 og 2019 var nedgangen i gjennomsnittlig antall mottakere større enn i foregående år, først og fremst som følge av økt avgang fra ordningen til uføretrygd og til andre statuser. Dette må ses i sammenheng med regelendringene som ble iverksatt fra 1. januar 2018, og særlig innstrammingen av vilkårene for unntak fra den generelle, maksimale varigheten. Antall mottakere har flatet ut så langt i 2020 og ventes å øke noe i 2021. De midlertidige regelendringene, generelle forsinkelser i avklaringsløpene og økt arbeidsledighet i forbindelse med koronapandemien bidrar til redusert avgang fra ordningen. Realveksten i folketrygdens utgifter til arbeidsavklaringspenger anslås til 2,3 pst. fra 2020 til 2021, tilsvarende en økning på om lag 0,7 mrd. 2021-kroner.

Uføretrygd

De første årene etter 2010 var utviklingen i antall uføre om lag i tråd med den demografiske utviklingen. I 2013 falt antall mottakere av uføretrygd noe da mange uføre nådde pensjonsalder. Siden 2014 har det vært en økning i antall mottakere. Dette har særlig sammenheng med høy tilgang til uføretrygd fra arbeidsavklaringspenger, og at noe færre uføre har nådd pensjonsalder enn tidligere år. Veksten har vært særlig høy fra 2018 og fremover, som følge av regelendringene for arbeidsavklaringspenger. Utgiftene til uføretrygd har i stor grad fulgt utviklingen i antall mottakere. Det ventes lavere vekst i antall mottakere i 2021 både som følge av de midlertidige regelverksendringene for arbeidsavklaringspenger i 2020 og at koronapandemien gir forsinkelser i avklaringsløpene for mottakere av arbeidsavklaringspenger. Realveksten i folketrygdens utgifter til uføretrygd anslås til 1,7 pst. fra 2020 til 2021, tilsvarende en økning på om lag 1,8 mrd. 2021-kroner.

Alderspensjon

Fra 2011 ble det mulig å ta ut alderspensjon fra 62 år, mot 67 år tidligere. Mange valgte å ta ut alderspensjon før 67 år, og dette bidro til at utgiftene til alderspensjon økte sterkt i årene etter 2010. Den årlige veksten i antall alderspensjonister under 67 år har vært avtakende, og omfanget av tidlig uttak ser ut til å ha stabilisert seg de siste årene. Utgiftene til alderspensjon vil likevel øke betydelig også i årene som kommer, hovedsakelig som følge av at det blir flere alderspensjonister over 67 år. I 2021 anslås realveksten i folketrygdens utgifter til alderspensjon til 2,7 pst., tilsvarende en økning på om lag 6,5 mrd. 2021-kroner.

Stønader til enslige forsørgere og etterlatte

Utgiftene til overgangsstønad og etterlattepensjon har vært reelt avtakende i hele perioden. Nedgangen for overgangsstønad kan ha sammenheng med økt barnehagedekning, at flere har delt omsorg, og at regelverket for å motta overgangsstønad har blitt strammet inn og gjort mer arbeidsrettet. For etterlattepensjon skyldes nedgangen redusert dødelighet, og at stadig flere enker og enkemenn er i arbeid. Realveksten i folketrygdens utgifter til enslige forsørgere og etterlattepensjon mv. anslås til -3,9 pst. fra 2020 til 2021, tilsvarende en nedgang på om lag 220 mill. 2021-kroner.

Stønader til å dekke merutgifter

Utgiftene til grunn- og hjelpestønad mv. har vært avtakende store deler av perioden. Det var en positiv realvekst mellom 2013 og 2018, bl.a. som følge av økningen i antall eldre i befolkningen, men siden 2018 har realveksten vært negativ. Dette skyldes hovedsakelig avviklingen av hjelpestønadens sats 0 fra 1. juli 2018, samt lavere gjennomsnittlig ytelse for grunnstønad. Realveksten i folketrygdens utgifter til merutgifter anslås til -0,4 pst., fra 2020 til 2021.

Mottakere¹ av sentrale ytelser 2014–2021. Gjennomsnittstall for året (utvalgte stønadsgrupper)

Gjennomsnittlig ytelse¹ for mottakere av sentrale ytelser, 2014–2021. Tall i 2021-kroner²

3.8 Kommunale stønader

Økonomisk sosialhjelp

Det var forventet at koronapandemien ville føre til en økning i antall sosialhjelpsmottakere i 2020. Det foreligger ikke tall for antall sosialhjelpsmottakere for 2020 før i juni 2021. Rapporter Arbeids- og velferdsdirektoratet har innhentet fra de største byene og fra fylkene indikerer imidlertid at det ikke har vært noen stor økning i antall søknader om økonomisk sosialhjelp.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har utarbeidet en veileder for forenklet behandling av vedtak om økonomisk sosialhjelp som følge av koronasituasjonen. Den gir veiledning på hvordan NAV-kontoret kan sikre forsvarlig saksbehandling i en situasjon med større press på de sosiale tjenestene. Videre ble digital søknad om sosialhjelp (DIGISOS) gjort tilgjengelig for alle landets kommuner i løpet av våren. I mai 2020 var det 324 NAV-kontor som hadde tatt i bruk løsningen. Det innebærer at 92 pst. av landets befolkning har digital søknad tilgjengelig. Løsningen har økt tilgjengeligheten til arbeids- og velferdsforvaltningen for de som har behov for å søke om sosialhjelp. Den har også bidratt til å forenkle saksbehandlingen av søknader om økonomisk sosialhjelp.

Figur 3.13 viser utviklingen i antall stønadsmottakere og utgiftene til økonomisk sosialhjelp i løpet av året for perioden 2002–2019. For første gang siden 2012 var det en nedgang i antall mottakere i 2019. Det ble utbetalt totalt 6,98 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2019. Dette var en reduksjon på 1,7 pst. i faste priser sammenlignet med 2018.

¹ Tall for 2003 og 2004 inkluderer mottak av introduksjonsstønad for nyankomne innvandrere.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og sosialdepartementet.

I løpet av 2019 mottok i alt 129 900 personer økonomisk sosialhjelp. Det var 3 200 færre som mottok økonomisk sosialhjelp i løpet av 2019 enn i 2018, dvs. en nedgang på 2,4 pst. Fra 2017 til 2018 var veksten på 0,4 pst. Tallet omfatter personer som mottar stønad minst en måned i løpet av året. Dette gjelder både personer som mottar økonomisk sosialhjelp i tillegg til annen inntekt eller stønad, og personer som har stønaden som hovedkilde til forsørgelse. Siden tallene i figur 3.14 illustrerer antall mottakere som mottar sosialhjelp en gang i løpet av året, kan disse tallene ikke sammenlignes med beholdningstall for antall mottakere av helserelaterte ytelser eller dagpenger.

Fra 2018 til 2019 ble antall mottakere redusert med 2 500 i aldersgruppen under 30 år, dvs. en nedgang på 5,7 pst. Dette er en forsterkning av nedgangen i 2018, da nedgangen i denne aldersgruppen var på 4,3 pst. Nedgangen er mest markert blant mottakere under 25 år. Det ble fra 2017 innført en plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet til mottakere av økonomisk stønad under 30 år. Lovendringen evalueres, og endelig rapport vil foreligge innen utgangen av 2020.

I 2019 var andelen innvandrere blant sosialhjelpsmottakerne 44,6 pst. Dette var på samme nivå som i 2017 og 2018. Fram til 2017 økte denne andelen.27 Stabiliseringen etter 2017 kan bl.a. ha sammenheng med redusert tilstrømning av flyktninger til Norge. I 2010 var 31 pst. av sosialhjelpsmottakerne innvandrere. Denne økningen i innvandrerandelen over tid må ses i sammenheng med økt innvandrerbefolkning. I årene 2015 til 2017 skjedde all vekst i antall sosialhjelpsmottakere blant innvandrere, mens det blant befolkningen ellers var en nedgang i antall mottakere. Generelt er innvandrere overrepresentert blant de som ikke har opptjente rettigheter i folketrygden, bl.a. når det gjelder de helserelaterte ytelsene. Isolert sett kan dette føre til at en større andel av innvandrerbefolkningen mottar økonomisk sosialhjelp enn blant resten av befolkningen.

Den største gruppen sosialhjelpsmottakere er enslige uten barn. Nær 40 pst. av mottakerne av økonomisk sosialhjelp er enslige menn uten barn, mens 23 pst. er enslige kvinner uten barn. Videre forsørger 26 pst. av mottakerne barn under 18 år. Rundt 12 pst. av mottakerne er par uten barn. Disse andelene har vært ganske stabile over flere år.

Sosialhjelp var hovedinntekten til 41 pst. av mottakerne. Dette er det samme som i 2018. En stor andel av sosialhjelpsmottakerne mottar økonomisk sosialhjelp som supplement til ytelser fra folketrygden. Om lag 26 pst. av mottakerne hadde trygd eller pensjon som hovedinntekt i 2019. Denne andelen har gått ned over tid.28 Videre hadde i underkant av 6 pst. av mottakerne introduksjonsstønad som hovedinntekt. Dette er en nedgang på i underkant av to prosentpoeng fra 2018, og bak denne nedgangen ligger en reduksjon på 2 500 mottakere med introduksjonsstønad som hovedinntekt fra 2018 til 2019. Fram til og med 2017 økte andelen med introduksjonsstønad som hovedinntekt for hvert år, fra nær 3 pst. i 2008. En stor del av økningen i antall sosialhjelpsmottakere til og med 2017 skyldtes at flere mottok sosialhjelp ved siden av introduksjonsprogrammet.

Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. Likevel er det en ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne som mottar stønad over lang tid, som er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. Rundt fire av ti mottakere hadde stønad i seks måneder eller mer i 2019, mens 14 pst. av mottakerne mottok stønad i tolv måneder. I gjennomsnitt fikk sosialhjelpsmottakerne stønad i 5,5 måneder i løpet av 2019. Dette er noe høyere enn i 2018. Yngre mottakere har gjennomgående kortere stønadsperioder enn eldre.

Det er relativt få av sosialhjelpsmottakerne som har arbeidsinntekt som viktigste inntekt. I 2019 var 14 pst. registrert med enten heltids- eller deltidsarbeid som viktigste arbeidsstatus. Denne andelen har vært ganske stabil de siste ti årene, men svakt økende de to siste årene. Av disse er det i overkant av en tredel som arbeider heltid, de øvrige deltid.

Kvalifiseringsstønad

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad er en rettighet i alle kommuner. Ved utgangen av 2019 var det om lag 6 700 deltakere i kvalifiseringsprogrammet, en økning fra i underkant av 5 500 ved utgangen av 2018. Antall deltakere i programmet har de senere årene ligget mellom 5 000 og 6 000, som er lavere enn ved innføringen av programmet. Av de som gjennomførte eller planmessig avviklet programmet i 2019, gikk 51 pst. til arbeid (heltid, deltid, med eller uten lønnstilskudd) ved programslutt, to prosentpoeng mer enn i 2018.

4 Anmodningsvedtak

Oversikt over anmodnings- og utredningsvedtak

Nedenfor gis en oversikt over oppfølging av anmodnings- og utredningsvedtak under Arbeids- og sosialdepartementet. Oversikten inkluderer alle vedtak fra stortingssesjonen 2019–2020 og alle vedtak fra tidligere stortingssesjoner hvor rapporteringen ikke ble avsluttet i forbindelse med behandlingen av Prop. 1 S (2019–2020). I enkelte tilfeller kan oppfølgingen av vedtakene være mer omfattende beskrevet under det aktuelle programområdet i proposisjonen. Det vil i disse tilfellene være en henvisning til hvor denne teksten finnes.

I kolonne 4 i tabellen under angis det hvorvidt departementet planlegger at rapporteringen knyttet til anmodningsvedtaket nå avsluttes eller om departementet vil rapportere konkret på vedtaket også i neste års budsjettproposisjon. Rapporteringen på vedtak som innebærer at departementet skal legge frem en konkret sak for Stortinget f.eks. proposisjon, stortingsmelding, utredning el., vil normalt avsluttes først når saken er lagt fram for Stortinget.

Selv om det i tabellen angis at rapporteringen avsluttes, vil det i en del tilfeller kunne være slik at oppfølgingen av alle sider av vedtaket ikke er endelig avsluttet. Dette kan f.eks. gjelde vedtak med anmodning til regjeringen om å ivareta særlige hensyn i politikkutformingen på et område, der oppfølgingen vil kunne gå over mange år. Stortinget vil i disse tilfellene holdes orientert om den videre oppfølgingen på ordinær måte, gjennom omtale av de relevante politikkområdene i budsjettproposisjoner og andre dokumenter.

Oversikt over anmodnings- og utredningsvedtak, ordnet etter sesjon og nummer

Stortingssesjon (2019–2020)

Informasjonstilgang mv. for utvalget for ekstern gransking av håndtering og praktisering av EUs trygdeforordning

Vedtak 255, 12. desember 2019

«Stortinget ber regjeringen innføre en instruks, som sikrer at utvalget får tilgang til informasjonen som ansatte i embetsverket og underliggende etater kan ha.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 27 L (2019–2020), Innst. 90 L (2019–2020), Lovvedtak 23 (2019–2020).

Det ble 10. januar 2020 gitt en instruks i form av kongelig resolusjon i tråd med Stortingets vedtak. Instruksen ga ansatte i embetsverket en plikt til å forklare seg for granskingsutvalget.

Anmodningsvedtaket anses som fulgt opp.

Lønn i minimum 20 dager fra permittering

Vedtak 387, 16. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen sikre full lønn (inntil 6G) i minimum 20 dager fra permittering, derav staten dekker fra dag 3 til 20. Dette er en midlertidig ordning inntil videre. Endringen trer i kraft umiddelbart og utbetalingene skjer så raskt Nav får på plass en teknisk løsning.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 53 LS (2019–2020), Lovvedtak 49–54 (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp gjennom innføring av ordningen med lønnskompensasjon, jf. midlertidig forskrift 29. mai 2020 nr. 1102 om lønnskompensasjon til permitterte for å avhjelpe konsekvenser av covid-19. Ordningen sikret full lønn inntil 6 G fra dag tre til dag 20 i permitteringsperioden. Stønaden kan ytes til alle arbeidstakere som er omfattet av permitteringslønnsloven. Midlertidig forskrift om lønnskompensasjon ble opphevet 31. august 2020. Regjeringens oppfølging av vedtaket ble omtalt i Prop. 127 S (2019–2020).

Inntekt etter dag 20 i permitteringstiden

Vedtak 388, 16. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning som sikrer personer en inntekt på minimum 80 % av dagpengegrunnlaget opp til 3G og 62,4 % av dagpengegrunnlaget over 3G og opp til 6G etter dag 20 i permitteringstiden. Dette er en midlertidig ordning inntil videre. Endringen trer i kraft umiddelbart og utbetalingene skjer så raskt Nav får på plass en teknisk løsning. Inntektsgrensen for å ha rett på dagpenger reduseres til 0,75 G. Dette er en midlertidig ordning inntil videre. Endringen trer i kraft umiddelbart og utbetalingene skjer så raskt Nav får på plass en teknisk løsning.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 53 LS (2019–2020), Lovvedtak 49–54 (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp. Unntak fra reglene i folketrygdloven ble gitt i midlertidig forskrift 20. mars. 2020 nr. 368 om unntak fra folketrygdloven og arbeidsmiljøloven i forbindelse med koronapandemien. De midlertidige reglene gjelder for alle nye søknader om dagpenger, ikke bare permitterte. Regjeringens oppfølging av vedtaket ble omtalt i Prop. 67 S (2019–2020). Regjeringen har i Prop. 142 S (2019–2020) foreslått å videreføre den forhøyede kompensasjonsgraden i dagpengeordningen ut året 2020.

Inntektssikring for lærlinger

Vedtak 389, 16. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning som sikrer lærlinger som mister lærlingplassen i forbindelse med virusutbruddet en inntektssikring på nivå med lærlingelønnen. Dette er en midlertidig ordning inntil videre. Endringen trer i kraft umiddelbart og utbetalingene skjer så raskt Nav får på plass en teknisk løsning.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 53 LS (2019–2020), Lovvedtak 49–54 (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp. Det er innført en ordning som sikrer lærlinger som ble permitterte eller ledige 100 pst. kompensasjon opp til 1,5 G og 62,4 pst. mellom 1,5 G og 6 G, jf. midlertidig forskrift 20. mars. 2020 nr. 368 om unntak fra folketrygdloven og arbeidsmiljøloven i forbindelse med koronapandemien. Regjeringens oppfølging ble omtalt i Prop. 73 S (2019–2020). Regjeringen har i Prop. 142 S (2019–2020) foreslått at ordningen avvikles for nye tilfeller fra 1. november 2020, men at de som har fått innvilget stønaden, skal kunne motta den i inntil 52 uker.

Arbeidsgiverperioden for betaling av sykepenger knyttet til korona-pandemien

Vedtak 390, 16. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen redusere arbeidsgiverperioden for betaling av sykepenger knyttet til korona-pandemien reduseres til 3 dager. Dette er en midlertidig ordning inntil videre. Endringen trer i kraft umiddelbart og utbetalingene skjer så raskt Nav får på plass en teknisk løsning.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 53 LS (2019–2020), Lovvedtak 49–54 (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp. Kongen i statsråd besluttet 27. mars 2020 at for fravær fra arbeidet som skyldes koronapandemien, skal arbeidsgiver betale sykepenger i et tidsrom på opptil tre kalenderdager, inkludert dager med delvis fravær. Arbeidsgiver utbetaler sykepenger fra 4. til 16. dag og krever refusjon fra trygden. Dette gjelder frem til 31. desember 2020 med mindre Kongen i statsråd eller departementet treffer vedtak om tidligere opphevelse. Regjeringens oppfølging av vedtaket ble omtalt i Prop. 67 S (2019–2020).

Sykepenger til selvstendig næringsdrivende og frilansere

Vedtak 391, 16. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen gi selvstendig næringsdrivende og frilansere sykepenger fra dag 4 av fraværet med samme dekningsgrad som etter gjeldende regler. Dette er en midlertidig ordning inntil videre. Endringen trer i kraft umiddelbart og utbetalingene skjer så raskt Nav får på plass en teknisk løsning.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 53 LS (2019–2020), Lovvedtak 49–54 (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp. Kongen i statsråd besluttet 27. mars 2020 at for sykefravær som skyldes koronapandemien, yter trygden sykepenger til selvstendig næringsdrivende og frilansere fra og med fjerde dag regnet fra og med den dagen arbeidsuførheten oppstod. Dekningsgraden følger folketrygdlovens alminnelige regler. Dette gjelder frem til 31. desember 2020 med mindre Kongen i statsråd eller departementet treffer vedtak om tidligere opphevelse. Regjeringens oppfølging av vedtaket ble omtalt i Prop. 67 S (2019–2020).

Doble ordningen med omsorgspenger

Vedtak 392, 16. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen doble ordningen med omsorgspenger. Dette er en midlertidig ordning inntil videre. Endringen trer i kraft umiddelbart og utbetalingene skjer så raskt Nav får på plass en teknisk løsning.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 53 LS (2019–2020), Lovvedtak 49–54 (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp. Kongen i statsråd besluttet 20. mars 2020 å doble antall dager med omsorgspenger i 2020. Regjeringens oppfølging av vedtaket ble omtalt i Prop. 67 S (2019–2020).

Fra 1. juli 2020 er ordningen med omsorgspenger «nullstilt», slik at alle får full årskvote for årets siste seks måneder, uavhengig av hvor mye av den doble kvoten den enkelte hadde brukt på denne datoen. Endringen er omtalt i Prop. 127 S (2019–2020), Innst. 360 S (2019–2020). Dersom lokale stengninger blir langvarige eller omfattende, kan man risikere at heller ikke den nye årskvoten med omsorgspengedager strekker til. Regjeringen innfører derfor en ny ordning med utvidet rett til omsorgspenger ved lokal stengning av skole eller barnehage, jf. Prop. 142 S (2019–2020).

Redusere arbeidsgiverperioden for betaling av omsorgspenger

Vedtak 393, 16. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen redusere arbeidsgiverperioden for betalingen av omsorgspenger til 3 dager. Dette er en midlertidig ordning inntil videre. Endringen trer i kraft umiddelbart og utbetalingene skjer så raskt Nav får på plass en teknisk løsning.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 53 LS (2019–2020), Lovvedtak 49–54 (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp. Kongen i statsråd besluttet 20. mars 2020 at dersom en arbeidstaker må være borte fra arbeidet av grunn som nevnt i § 4-1, yter arbeidsgiver omsorgspenger i opptil tre stønadsdager. Deretter yter trygden omsorgspengene. Regjeringens oppfølging av vedtaket ble omtalt i Prop. 67 S (2019–2020). Fra og med 1. juli 2020 er ordningen reversert, slik at arbeidsgiver igjen yter omsorgspenger for til sammen ti stønadsdager for kalenderåret 2020. For omsorgspenger utbetalt i perioden fra og med 13. mars til og med 30. juni kan arbeidsgiver kreve refusjon for det antall dager som overstiger tre. Endringen er omtalt i Prop. 127 S (2019–2020), Innst. 360 S (2019–2020).

Omsorgspenger for selvstendig næringsdrivende og frilansere

Vedtak 394, 16. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning for selvstendig næringsdrivende og frilansere som innebærer utbetaling av omsorgspenger fra og med dag 4, etter samme regler som arbeidstakere og med samme dekningsgrad som for sykepenger for selvstendig næringsdrivende. Dette er en midlertidig ordning inntil videre. Endringen trer i kraft umiddelbart og utbetalingene skjer så raskt Nav får på plass en teknisk løsning.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 53 LS (2019–2020), Lovvedtak 49–54 (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp. Kongen i statsråd besluttet 20. mars 2020 at dersom en frilanser eller selvstendig næringsdrivende må være borte fra arbeidet fordi skole eller barnehage er helt eller delvis stengt som følge av koronapandemien, yter trygden omsorgspenger etter en ventetid på tre dager. 6. april 2020 ble vilkåret om stengt skole eller barnehage fjernet. Regjeringens oppfølging av vedtaket ble omtalt i Prop. 67 S (2019–2020). Fra og med 1. juli 2020 ble ventetid på til sammen ti dager for kalenderåret 2020 gjeninnført. For perioden fra og med 13. mars til og med 30. juni er ventetiden tre dager. Dette er i samsvar med ordningen for arbeidstakere.

Kompensasjon til selvstendig næringsdrivende og frilansere

Vedtak 395, 16. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen innføre en midlertidig ordning for selvstendig næringsdrivende og frilansere som nå mister hele eller deler av inntektsgrunnlaget sitt som en følge av korona-pandemien. Disse får en kompensasjon der dekningsgraden er om lag 80 % av gjennomsnitt av siste tre års inntekt begrenset oppad til 6G. Kompensasjonen dekkes fra og med 17. dag etter at inntektsbortfallet inntraff. Dette er en midlertidig ordning inntil videre. Endringen trer i kraft umiddelbart og utbetalingene skjer så raskt Nav får på plass en teknisk løsning.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 53 LS (2019–2020), Lovvedtak 49–54 (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp. Inntektssikringsordningen for selvstendig ble opprinnelig gitt ved midlertidig forskrift 8. april 2020 nr. 735 om kompensasjonsytelse for selvstendig næringsdrivende og frilansere som har mistet inntekt som følge av utbrudd av covid-19, fastsatt med hjemmel i koronaloven. Dette ble omtalt i Prop. 73 S (2019–2020). Da koronaloven opphørte, ble ordningen hjemlet i midlertidig lov om kompensasjonsytelse for selvstendig næringsdrivende og frilansere som har mistet inntekt som følge av utbrudd av covid-19, jf. Prop. 116 L (2019–2020).

Aktivitetskrav i sosiale ytelser

Vedtak 399, 16. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen stille aktivitetskrav i sosiale ytelser i bero inntil videre.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 53 LS (2019–2020), Lovvedtak 49–54 (2019-2020).

Vedtaket er fulgt opp. Arbeids- og sosialdepartementet fastsatte 20. mars 2020 forskrifter som fulgte opp lovvedtak 53 (2019–2020) om endringer i folketrygdloven, jf. midlertidig forskrift 20. mars 2020 nr. 368 om unntak fra folketrygdloven og arbeidsmiljøloven i forbindelse med koronapandemien. I lys av vedtak 399 ble det presisert i forskriften at ytelser fra folketrygdloven skal kunne utbetales uten hensyn til krav til medvirkning og aktivitet mv. som ikke kan gjennomføres som følge av generelle eller individuelle restriksjoner grunnet koronapandemien. Regjeringen vil presisere forskriften ytterliggere slik at det framkommer at de ordinære aktivitetskravene gjelder, men at dette ikke gjelder aktiviteter som ikke kan gjennomføres som følge av generelle eller individuelle restriksjoner grunnet koronapandemien.

Gjennom behandlingen av Innst. 198 L (2019– 2020), jf. Prop. 53 LS (2019–2020), ble det inntatt en ny lovbestemmelse i sosialtjenesteloven, § 51 a Forskrifter om unntak ved allmennfarlig smittsom sykdom mv. Denne forskriftshjemmelen ble utvidet ved lov 15. april 2020 nr. 19. Begrunnelsen for utvidelsen var behovet for å kunne gi nødvendige, midlertidige unntak fra bestemmelser om vilkår om aktivitet for tildeling av økonomisk stønad, og tilsvarende unntak fra bestemmelser i kvalifiseringsprogrammet. Se Prop. 72 L (2019–2020).

Forlenget periode for tidsavgrensede ytelser

Vedtak 400, 16. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen sørge for at tidsavgrensede ytelser, som arbeidsavklaringspenger, får forlenget perioden sin slik at manglende avklaring nå ikke fører til at kvoten på tre år avkortes for mottakerne. Dette er en midlertidig ordning inntil videre. Endringen trer i kraft umiddelbart og utbetalingene skjer så raskt Nav får på plass en teknisk løsning.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 53 LS (2019–2020), Lovvedtak 49–54 (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp. Arbeids- og sosialdepartementet fastsatte 20. mars 2020 forskrifter som fulgte opp lovvedtak 53 (2019–2020) om endringer i folketrygdloven, jf. midlertidig forskrift 20. mars 2020 nr. 368 om unntak fra folketrygdloven og arbeidsmiljøloven i forbindelse med koronapandemien. I lys av vedtak 400 ble det regulert at stønadsperiodene for arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-12 (maksimal stønadsperiode på tre år – fire år hvis ytelsen er innvilget før 2018 – og unntakene på inntil to år) forlenges med seks måneder med varighet ut 2020. Tilsvarende forlengelse av stønadsperiode på seks måneder ble vedtatt for personer som mottar arbeidsavklaringspenger under behandling av søknad om uføretrygd etter folketrygdloven § 11-18. Regjeringen legger nå opp til at disse endringene skal opphøre fra og med 1. november 2020, se Prop. 142 S (2019–2020). For personer som er ferdig avklart mot arbeid, men som er i arbeidssøkerprosess etter folketrygdloven § 11-17, ble stønadsperioden også forlenget – i første omgang ut juni 2020, deretter ut oktober 2020.

I midlertidig forskrift av 8. mai 2020 nr. 966 er det fastsatt at for deltakere i kvalifiseringsprogrammet som har fravær underveis i programmet pga. koronapandemien, skal ikke stønaden falle bort. Fraværet skal heller ikke medregnes i programmets varighet. Dette gjelder for en periode på maksimalt seks måneder. For deltakere i kvalifiseringsprogrammet som nærmer seg slutten av programmet og ikke har fått utsatt programmet pga. koronapandemien, kan det etter en konkret vurdering gis en forlengelse (på inntil seks måneder) dersom dette kan bidra til å nå målet om arbeid.

Videre ble stønadsperioden for dagpenger forlenget for dem som ville gått ut maksimal stønadsperiode jf. midlertidig forskrift 20. mars 2020 nr. 368 om unntak fra folketrygdloven og arbeidsmiljøloven i forbindelse med koronapandemien. I første omgang ble perioden forlenget ut juni for dem som ville mistet retten til dagpenger etter 29. februar. Stønadsperioden ble senere ytterligere forlenget ut oktober. Regjeringens oppfølging av vedtaket ble omtalt i Prop. 67 S (2019–2020).

Midlertidig inntektssikring for selvstendig næringsdrivende og frilansere

Vedtak 406, 19. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen komme så raskt som mulig tilbake til Stortinget med et konkret forslag om at selvstendig næringsdrivende og frilansere bør ha tilgang til midlertidig inntektssikring gjennom økonomisk sosialhjelp, inntil en ny ordning kommer på plass.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 52 S (2019–2020), Innst. 197 S (2019–2020), unntatt kap. 2541, post 70.

Oppfølgingen av anmodningsvedtaket er omtalt i Prop. 117 S (2019–2020). Det vises til forskrift av 8. april 2020 om Midlertidig forskrift om kompensasjonsytelse til selvstendig næringsdrivende og frilansere som har mistet inntekt som følge av virusutbruddet. Den tekniske løsningen for søknader med umiddelbar utbetaling var ved fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett 2020 på plass. Det ble dermed ikke ansett å være behov for en egen forskutteringsordning for perioden mellom inntektsbortfall og utbetaling av kompensasjon. Videre ble det vist til at bankene viser velvillighet overfor kunder som er rammet av virusutbruddet, Skatteetaten minner om mulighet for å endre forskuddsskatt og arbeids- og velferdsforvaltningen har publisert en veileder for forenklet saksbehandling av søknad om økonomisk stønad, som gjør at flere vil kunne få slik stønad i en overgangsfase. Anmodningsvedtaket anses med dette som fulgt opp.

Overføring av omsorgspenger til den andre foresatte som følge av pandemien

Vedtak 420, 19. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen midlertidig innføre rett til å overføre omsorgspenger til den andre foresatte for foresatte i familier der personer på regjeringens liste over kritiske samfunnsfunksjoner og nøkkelpersonell, og som må jobbe som følge av pandemien.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 52 S (2019–2020), Innst. 197 S (2019–2020), unntatt kap. 2541, post 70.

Vedtaket er fulgt opp. Kongen i statsråd besluttet 20. mars 2020 at dager med omsorgspenger kan overføres fra en omsorgsperson til en annen i perioder skole eller barnehage er stengt pga. koronapandemien. Ved «nullstilling» av omsorgspengedager 1. juli 2020 ble overføringene reversert, slik at alle har ny årskvote uavhengig av tidligere overføring. Dersom det blir ny stengning av skoler eller barnehager vil omsorgspersoner igjen kunne overføre dager seg imellom. Dette gjelder frem til 31. desember 2020 med mindre Kongen i statsråd eller departementet treffer vedtak om tidligere opphevelse. Regjeringens oppfølging av vedtaket ble omtalt i Prop. 117 S (2019–2020).

Ytterligere forbedringer i inntektssikringsordningene

Vedtak 452, 31. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen om å komme tilbake med en vurdering av ytterligere forbedringer i inntektssikringsordningene senest i revidert nasjonalbudsjett 2020.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 67 S (2019–2020), Innst. 216 S (2019–2020).

Regjeringen har en gjennomført rekke forbedringer i inntekstsikringsordningene for å møte utfordringene som følge av koronapandemien. I Prop. 117 S (2019–2020) gis en gjennomgang av de ulike endringene.

Anmodningsvedtaket anses som fulgt opp.

Midlertidig endring av dagpengeregelverket

Vedtak 457, 31. mars 2020

«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med partene i arbeidslivet, vurdere en midlertidig endring av dagpengeregelverket. Endringene skal gi adgang til å ta utdanning og opplæring under permittering og ved arbeidsledighet i større grad enn i dag. Endringene forutsetter at fleksibiliteten i arbeidsmarkedet opprettholdes. Mottakere av dagpenger ved oppsigelse har plikt til å prioritere pliktene etter reglene i folketrygdloven § 4-5, for fortsatt rett til dagpenger.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 67 S (2019–2020), Innst. 216 S (2019–2020).

Vedtaket er fulgt opp gjennom å innføre en midlertidig ordning som gjør det lettere å ta opplæring og samtidig beholde retten til dagpenger, jf. omtale i Prop. 117 S (2019–2020). Ordningen ble innført 20. april 2020, og regjeringen foreslår å forlenge ordningen fram til 1. juli 2021.

Endringer i folketrygdens bestemmelser om rett til dagpenger

Vedtak 524, 23. april 2020

«Stortinget ber regjeringen omgående fremme forslag til endringer i folketrygdlovens bestemmelser om rett til dagpenger, § 4-10, eller i forskrift eller på annen måte tydeliggjøre at ofre for menneskehandel og arbeidslivskriminalitet er unntatt fra ventetidsbestemmelsene i folketrygdens bestemmelser om rett til dagpenger i § 4-10.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:32 S (2019–2020), Innst. 183 S (2019–2020).

Reglene om forlenget ventetid i folketrygdloven § 4-10 innebærer at de som selv kan lastes for at de er blitt arbeidsløse, i en periode må bære en del av den økonomiske byrden ved å være uten arbeidsinntekt. Det gis imidlertid ikke forlenget ventetid til personer som har hatt en «rimelig grunn» for å avslutte arbeidsforholdet.

I direktoratets rundskriv om dagpenger er det tatt inn en rekke eksempler på forhold som vanligvis vil anses som «rimelig grunn», og dermed ikke føre til vedtak om forlenget ventetid.

I brev 19. mai 2020 er Arbeids- og velferdsdirektoratet bedt om også ta inn grov arbeidslivskriminalitet og menneskehandel, som eksempel på hva som vanligvis vil anses som «rimelig grunn» for å avslutte et arbeidsforhold.

Anmodningsvedtaket anses som fulgt opp.

Veiledning og oppfølging av den enkelte bruker i NAV

Vedtak 570, 14. mai 2020

«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak for å bedre veiledningen og oppfølgingen av den enkelte bruker i Nav.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:56 S (2019–2020), Innst. 254 S (2019–2020).

Arbeids- og velferdsetaten har de siste årene arbeidet målrettet for å forbedre brukernes møte med forvaltningen både gjennom nye selvbetjeningsløsninger, dialogtjenester og veiledning på nett, telefon og ved oppmøte på NAV-kontor. Dette er i tråd med de tydelige retningsvalgene i Meld. St 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet og i den nye virksomhetsstrategien som vektlegger bedre brukermøter som en av tre hovedmål for forvaltningen fremover.

Det er derfor de siste årene gjennomført betydelige løft i modernisert systemstøtte, utvikling av kunnskapsgrunnlag og kompetanse i møte med brukernes ulike behov for veiledning, bistand og oppfølging. Strategien legger også vekt på å realisere gevinster som følge av systemutvikling og benytte disse til å styrke NAV-kontorene for bedre oppfølging av den enkelte. Dette arbeidet fortsetter og vektlegges bl.a. i oppfølging av EØS-saken, i inkluderingsdugnaden og ungdomsinnsatsen. Det legges også opp til en betydelig satsing på å skifte ut det gamle systemet Arena, som bl.a. vil innebære bedre systemstøtte og tjenester på store ytelsesområder og i de arbeidsrettede tjenestene, jf. omtale under programkategori 09.10 Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken, kap. 604.

Anmodningsvedtaket anses som fulgt opp.

Søksmålsfristen ved klage over Trygderettens kjennelser til Sivilombudsmannen

Vedtak 571, 14. mai 2020

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endring i trygderettsloven som avbryter søksmålsfristen til lagmannsretten ved klage over Trygderettens kjennelser til Sivilombudsmannen.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:56 S (2019–2020), Innst. 254 S (2019–2020).

Arbeids- og sosialdepartementet gjør i samarbeid med bl.a. Trygderetten en nærmere vurdering av forslaget. Regjeringen vil komme tilbake til saken på egnet måte.

Unntak fra plikt om å dekke sykepenger

Vedtak 614, 26. mai 2020

«Stortinget ber regjeringen sikre at arbeidsgivere unntas fra plikt om å dekke sykepenger for kvinner som ønsker å donere egg.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 34 L (2019–2020), Innst. 296 L (2019–2020), Lovvedtak 104 (2019–2020), Lovanmerkning 1 (2019–2020).

Dette følger av folketrygdloven, slik den lyder i dag. I henhold til § 8-4 tredje ledd bokstav i, har en person som er medlem i folketrygden og som må være borte fra arbeidet fordi vedkommende er donor eller under vurdering som donor, rett til sykepenger. I henhold til § 8-17 første ledd bokstav e, er det trygden som yter sykepenger når arbeidstakeren er donor. I slike tilfeller dekker arbeidsgiver ikke sykepengene. Bestemmelsene er generelt utformet og gjelder for alle typer donasjon med mindre noe annet er uttrykkelig bestemt. Bestemmelsene gjelder også donasjonsformer som av ulike grunner ikke var en relevant problemstilling da de aktuelle bestemmelsene ble vedtatt, og som derfor ikke er omtalt i forarbeidene til bestemmelsen. Anmodningsvedtaket kan med dette anses som fulgt opp.

Juridisk og økonomisk medansvar for transportkjøpere/transportbestillere

Vedtak 626, 28. mai 2020

«Stortinget ber regjeringen utrede innføring av et objektivt juridisk og økonomisk medansvar for transportkjøpere/transportbestillere og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Det objektive ansvaret må inkludere medansvaret for at lønns- og arbeidsvilkårene i sektoren er oppfylt. Utredningen må videre inneholde en vurdering av behovet for et register med virksomheter som oppfyller kravene til å drive med transporttjenester etter modell av for eksempel Renholdsregisteret. Utredningen må også vurdere en avgrensning av oppdragsgivere som skal omfattes av medansvaret.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 60 L (2019–2020), Innst. 293 L (2019–2020), Lovvedtak 105 (2019–2020).

Anmodningsvedtaket er til behandling i departementet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt.

Håndhevingsrett til å stanse kjøretøyer

Vedtak 627, 28. mai 2020

«Stortinget ber regjeringen utarbeide og legge frem for Stortinget forslag om at Statens Vegvesen skal gis håndhevingsrett til å stanse kjøretøyer etter vedtak fra Arbeidstilsynet.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 60 L (2019–2020), Innst. 293 L (2019–2020), Lovvedtak 105 (2019–2020).

Anmodningsvedtaket er til behandling i departementet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt.

Straff for påvirkning til trygdemisbruk

Vedtak 656, 8. juni 2020

«Stortinget ber regjeringen vurdere en plikt til å varsle Arbeidstilsynet når arbeidstakere søker om dagpenger og påberoper seg å være utsatt for menneskehandel eller arbeidslivskriminalitet.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:99 (2019–2020), Innst. 348 S (2019–2020).

Anmodningsvedtaket er til vurdering i departementet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt.

Omsorgspenger til foreldre som må være borte fra arbeidet deler av dagen

Vedtak 658, 8. juni 2020

«Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre omsorgspenger gradert ned mot 50 pst., for foreldre som må være borte fra arbeidet deler av dagen.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:100 (2019–2020), Innst. 349 S (2019–2020).

Departementet arbeider med utredning av en slik ordning. En regulering på dette området krever lovendring, og et ev. forslag til lovendring må sendes på høring. Det er i dag ingenting i regelverket eller i Arbeids- og velferdsforvaltningens rutiner som er til hinder for at fleksibelt uttak av omsorgspengedager avtales på den enkelte arbeidsplass. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utredningen er ferdigstilt.

Økt bevilgning til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet

Vedtak 688, 12. juni 2020

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om økt bevilgning til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet ut over ordinær prisjustering av budsjettet med til sammen minimum 20 mill. kroner i statsbudsjettet for 2021.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 113 L (2019–2020), Innst. 351 L (2019–2020), Lovvedtak 135 (2019–2020).

Anmodningsvedtaket følges opp ved at det i Prop. 1 S (2020–2021) foreslås en bevilgningsøkning på 10 mill. kroner til Arbeidstilsynet og 10 mill. kroner til Petroleumstilsynet.

Flere faste ansatte, rekruttering av lærlinger og videreutvikling av kompetansemiljøer i olje-, gass-, og leverandørindustrien

Vedtak 689, 12. juni 2020

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et samarbeid med partene i arbeidslivet for flere faste ansatte, krav til rekruttering av lærlinger, samt videreutvikling av sterke kompetansemiljøer med bakgrunn i olje-, gass-, og leverandørindustrien og med overføringsverdi til fornybare industrier.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 113 L (2019–2020), Innst. 351 L (2019–2020), Lovvedtak 135 (2019–2020).

Anmodningsvedtaket er til vurdering i departementet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt.

Rett til kompetanseheving

Vedtak 698, 25. juni 2020

«Stortinget ber regjeringen nedsette et partssammensatt utvalg for å utrede hvordan arbeidstakere kan opparbeide seg en rett til kompetanseheving gjennom arbeidslivet, og sikre at tillitsvalgte tas med i drøftinger om hvilken kompetanseutvikling virksomheten trenger.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 14 (2019–2020), Innst. 370 S (2019–2020).

Anmodningsvedtaket er til vurdering i departementet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt.

Stortingssesjon (2018–2019)

Manglende rettigheter i ordningen med pleiepenger

Vedtak 129, 10. desember 2018

«Stortinget ber regjeringen utrede en statlig ordning som sikrer økonomisk trygghet for dem som ikke har opptjent rettigheter i ordningen med pleiepenger. Regjeringen må komme tilbake til Stortinget med forslag om en slik ordning så snart som mulig.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 12 L (2018–2019), Innst. 93 L (2018–2019), Lovvedtak 19 (2018–2019).

Departementet har startet utredningsarbeidet. Regjeringen vil informere Stortinget på egnet måte, og ev. forslag til lovendring vil bli sendt på alminnelig høring.

Stortingssesjon (2017–2018)

Særaldersgrenser for ansatte i staten

Vedtak nr. 42, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen vurdere, i samråd med partene i arbeidslivet, om dagens system med særaldersgrenser for ansatte i staten og statlige virksomheter bør endres, i tråd med utviklingen i samfunns- og yrkesliv.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 1 (2017–2018), Innst. 2 S (2017–2018).

I pensjonsavtalen om tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor som ble inngått 3. mars 2018, var det enighet om å gjennomføre en prosess der målet med arbeidet var å avtale pensjonsregler for personer med særaldersgrense. Det går videre fram at hvem som skal ha særaldersgrense og hvilke aldersgrenser som skal gjelde «må avklares i en senere prosess». I påvente av en endelig avtale om pensjon til personer med særaldersgrense har Stortinget vedtatt å videreføre en tidligpensjonsordning for personer med særaldersgrense for årene fram til fylte 67 år, jf. Prop. 87 L (2018–2019), Innst. 314 L (2018–2019) og lovvedtak 72 (2018–2019). Regjeringen og partene i offentlig sektor har ikke lyktes med å oppnå enighet om nye pensjonsregler for personer med særaldersgrense.

Departementet sendte 23. juni 2020 på høring forslag til endringer i aldersgrenseloven og sykepleierpensjonsloven. Endringene innebærer at personer med særaldersgrense 60, 63 eller 65 år skal få rett til å fortsette i stillingen etter aldersgrensen. Høringsnotatet inneholdt ikke forslag om endringer i rettighetene til pensjon for personer med slik særaldersgrense. Høringsfristen var 25. september, og departementet tar sikte på å fremme et lovforslag i løpet av året.

Utdanning mens man mottar dagpenger

Vedtak nr. 319, 15. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen utrede adgang til i større grad å åpne opp for å ta utdanning, herunder utdanning som gir studiepoeng, mens man mottar dagpenger.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 15 S (2017–2018).

Som et midlertidig tiltak i en situasjon med mange permitterte og ledige, har regjeringen fra 20. april innført en ordning som gjør det lettere å ta opplæring som den enkelte selv tar initiativet til, og samtidig beholde retten til dagpenger, jf. oppfølging og omtale av vedtak 457, 31. mars 2020. Regjeringen foreslår å forlenge ordningen fram til 1. juli 2021.

Det arbeides med ulike modeller som grunnlag for et permanent regelverk for å kunne kombinere dagpenger og utdanning. Arbeidet trekker veksler på flere offentlige utvalg, som Livsoppholdsutvalget (NOU 2018: 13), ekspertutvalget for etter- og videreutdanning (2019: 12) og Sysselsettingsutvalgets ekspertgruppe (2019: 7). Det tas sikte på å sende forslag til nytt regelverk på høring høsten 2020, og ved behov for lovendringer fremme en lovproposisjon for Stortinget våren 2021.

Overgangsordning for fosterforeldre

Vedtak nr. 321, 15. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte, med en ytterligere vurdering av Stortingets anmodningsvedtak 11. mai 2017. Stortinget fastslår at regjeringen i sitt forslag etablerer en overgangsordning for fosterforeldre som mottar dagpenger eller AAP. Stortinget merker seg videre at det ikke er gjennomførbart å utvide ordningen ytterligere innen 1. januar 2018, også fordi det ikke er utredet hvordan ytterligere regelverksendringer knyttet til inntektsbegrepet og dets betydning for avkortning kan utformes.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2017–2018), Innst. 15 S (2017–2018).

Regjeringen viser til at fra 1. januar 2018 skal arbeidsavklaringspenger og dagpenger ikke avkortes ved arbeid som fosterforeldre. Regjeringen viser videre til Fosterhjemsutvalget utredning, NOU 2018: 18 Trygge rammer for fosterforeldre, og vil komme tilbake til oppfølgingen av utredningen til Stortinget på egnet måte.

Bilstønadsordningen for type 1-biler

Vedtak nr. 428, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet 2019 fremme forslag om å gjeninnføre bilstønadsordningen for type 1-biler for personer i varig tilrettelagt arbeid.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:54 S (2017–2018), Innst. 98 S (2017–2018).

Fra 1. januar 2015 ble retten til gruppe 1-bil (ordinær bil) opphevet fordi bil i dag er vanlig i befolkningen og kan derfor ikke anses å være et hjelpemiddel i folketrygdens forstand. Samtidig ble målgruppen for gruppe 2-bil (kassebil) utvidet. Imidlertid ble det gjort et unntak for ordinær bil til bruk i ordinært arbeid og utdanning. Det gis ikke hjelpemidler til bruk i arbeid for personer som mottar uføretrygd, med mindre det er sannsynlig at slik stønad fører til at uføretrygden blir redusert eller faller bort. Personer med full (uredusert) uføretrygd har derfor ikke rett til stønad til gruppe 1-bil. Dette gjelder også personer i varig tilrettelagt arbeid (VTA) og som samtidig mottar full (uredusert) uføretrygd.

I Prop. 1 S (2019–2020) ble det vist til at Arbeids- og sosialdepartementet og Samferdselsdepartementet høsten 2018 lyste ut et oppdrag der det ble bedt om en helhetlig gjennomgang av transportordninger for funksjonshemmede. SINTEF ferdigstilte i desember 2019 en utredning, som bl.a. omhandlet bilstønadsordningen, grunnstønad til transport og TT ordningen.

SINTEF vurderer stønad til bil som lite aktuelt for hovedtyngden av personer innenfor ordningen VTA. Utredningen til SINTEF viser etter departementets vurdering at det ikke er hensiktsmessig at personer med uføretrygd som deltar i VTA gis en særskilt rett til stønad til ordinær bil. Anmodningsvedtaket anses som fulgt opp gjennom utredningen som er gjennomført og de vurderingene som er gjort av ordningen. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte vedrørende de øvrige funnene og anbefalingene i rapporten.

Bestillingsordningen av hjelpemidler

Vedtak nr. 430, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen sørge for forbedringer i bestillingsordningen av hjelpemidler ved å forenkle administrative rutiner, gjennomgå sortimentet som inngår i ordningen, samt etablere flere eksterne lagre av statlige hjelpemidler i kommunene. Brukere og kommuner må sikres enklere tilgang til et bredt produktspekter med gode løsningsmuligheter.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:57 S (2017–2018), Innst. 101 S (2017–2018).

Arbeids- og velferdsetaten har siden 2018 arbeidet med ulike forsøk for å fornye og forbedre bestillingsordningen, bl.a. med en utvidelse av produktgruppene og bruk av eksterne lagre av statlige hjelpemidler i kommunene. Forsøksordningen for utvidet bestillingsordning er nå etablert i fem fylker. Forsøksordningen med eksterne lagre av statlige hjelpemidler er evaluert. Evalueringen viser at ordningen gir stor gevinst for kommunene med tilgjengelighet av høyfrekvente hjelpemidler og bortfall av søkeprosess, men også at kommunale lagre har utfordringer med tilstrekkelig lagerplass. Det er igangsatt et større arbeid med å utvikle bedre digitale løsninger på hjelpemiddelområdet. Dette vil gi enklere og mer fleksibel tilgang til hjelpemidler, inkludert produktene i bestillingsordningen. I påvente av nye digitale løsninger er derfor ikke forsøksordningen for utvidet bestillingsordning utvidet til andre fylker. Som det framgår av omtalen foran har Arbeids- og velferdsdirektoratet arbeidet med å forbedre systemet for bestilling av hjelpemidler.

Anmodningsvedtaket kan med dette anses som fulgt opp. Departementet gjør imidlertid oppmerksom på at dette er et kontinuerlig arbeid, som det det vil redegjøres for under omtalen av hjelpemiddelforvaltningen under kap. 605 Arbeids- og velferdsetaten i de årlige proposisjonene når det er relevant.

Bedre IKT-løsninger på hjelpemiddelområdet

Vedtak 431, 30. januar 2018

«Stortinget ber regjeringen iverksette arbeidet med å utvikle bedre IKT-løsninger på hjelpemiddelområdet slik at samhandlingen mellom brukere, kommune og stat blir mer smidig, bestillingsordningen styrkes og bruken av lokale lagre øker.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:57 S (2017–2018), Innst. 101 S (2017–2018).

Arbeids- og velferdsdirektoratet igangsatte i 2019 arbeidet med å utvikle bedre digitale løsninger på hjelpemiddelområdet. I juni 2020 ble det etablert et samarbeidsprosjekt mellom direktoratet og KS. Prosjektet skal utvikle digitale løsninger mellom partene som ivaretar personvern og felles behov for dialog, innsyn, behovsmelding, vurdering, gjenbruk, utlån og sporing av hjelpemidler, samt koordinering av service og reparasjoner. Hensikten er å skape sammenhengende tjenester som løser brukernes behov, uavhengig av ansvarsdelingen mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunene. De ulike hovedproduktene i prosjektet vil bli ferdigstilt fortløpende i perioden 2020 – 2023. Da utviklingsarbeidet knyttet til IKT-løsninger er igangsatt, anses anmodningsvedtaket for fulgt opp. Departementet vil imidlertid å omtale dette utviklingsarbeidet under omtalen av kap. 605 Arbeids- og velferdsetaten i de årlige budsjettproposisjonene når det er relevant.

Vilkår for aktører som drifter helse- og omsorgstjenester

Vedtak nr. 511, 27. februar 2018

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan det kan sikres at aktører som mottar offentlige tilskudd til drift av helse- og omsorgstjenester, har lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med det som gjelder i offentlige virksomheter.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:32 S (2017–2018), Innst. 123 S (2017–2018).

Temaene i anmodningsvedtaket inngår i mandatet til et offentlig utvalg som skal utrede offentlig finansierte velferdstjenester. Utvalget ble nedsatt av regjeringen i 2018. Velferdstjenesteutvalget skal levere sin utredning til Nærings- og fiskeridepartementet innen høsten 2020. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utvalget har fullført sitt arbeid.

Endringer i arbeidsmiljøloven om ansettelsesforhold

Vedtak nr. 547, 15. mars 2018

«Stortinget ber regjeringen i den varslede proposisjonen om forslag til endringer i arbeidsmiljøloven om fast ansettelse, midlertidig ansettelse i og innleie fra bemanningsforetak vurdere å fremme forslag til endringer som sikrer:

en tydelig definisjon av faste ansettelser, hvor fast ansettelse innebærer at ansettelsen er løpende og tidsubegrenset, og at lovens regler om opphør av arbeidsforhold gjelder, samt hvor det understrekes at fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag ikke oppfyller lovens krav til fast ansettelse.

en plikt for arbeidsgiver til å gi forutsigbarhet for arbeid og inntekt gjennom en arbeidsplan og som forhindrer kontrakter der arbeidstakere er fast ansatt med den konsekvens at de må stå til disposisjon hele tiden og likevel ikke være sikret mer enn en deltidsjobb.

at adgangen til innleie begrenses slik at kun virksomheter som er bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, kan inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie, og at virksomheten og bemanningsforetaket på forespørsel fra Arbeidstilsynet skal fremlegge dokumentasjon på at virksomheten er bundet av tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, og at det er inngått avtale med de tillitsvalgte.

at Arbeidstilsynet gis hjemmel til å føre tilsyn med innleie og sanksjonsmuligheter ved ulovlig innleie.

Forslagene må fremmes på et tidspunkt som gjør det mulig for Stortinget å fatte vedtak innen sommeren 2018.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:58 S (2017–2018), Innst. 131 S (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp ved at Prop. 61 LS (2019–2020) Endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven mv. (håndheving av innleie- og likebehandlingsreglene og Arbeidstilsynets krav om opplysninger mv.) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 39/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2016/1628 er fremlagt og ble behandlet av Stortinget juni 2020.

Virksomhetsoverdragelse og svekkelse av pensjonsvilkår

Vedtak nr. 595, 10. april 2018

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan det kan motvirkes at bruk av anbud i offentlig sektor, herunder ved virksomhetsoverdragelse og skifte av leverandør, svekker ansattes pensjonsvilkår.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:101 S (2017–2018), Innst. 197 S (2017–2018).

Temaene i anmodningsvedtaket inngår i mandatet til et offentlig utvalg som skal utrede offentlig finansierte velferdstjenester. Utvalget ble nedsatt av regjeringen i 2018. Velferdstjenesteutvalget skal levere sin utredning til Nærings- og fiskeridepartementet innen høsten 2020. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når utvalget har fullført sitt arbeid.

Kontrollfunksjon for å gjennomføre bestemmelsene i arbeidsmiljøloven

Vedtak nr. 821, 4. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen utarbeide forslag til en kontrollfunksjon som skal føre tilsyn med, gi pålegg om og treffe enkeltvedtak for å gjennomføre bestemmelsene i arbeidsmiljøloven § 1-7, kapittel 2 til kapittel 11, samt §§ 14-1 a, 14-5 til 14-8, § 14-9 andre ledd bokstav f andre punktum og andre ledd siste punktum, § 14-12, § 14-12 a, § 14-15 femte ledd og §§ 15-2 og 15-15. Forslaget til kontrollfunksjon legges fram for Stortinget på en egnet måte.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 73 L (2017–2018), Innst. 355 L (2017–2018), Lovvedtak 69 (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp ved at Prop. 61 LS (2019–2020) Endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven mv. (håndheving av innleie- og likebehandlingsreglene og Arbeidstilsynets krav om opplysninger mv.) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 39/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2016/1628 er fremlagt og ble behandlet av Stortinget juni 2020.

Utviklingshemmedes muligheter til et andre år på folkehøgskole

Vedtak nr. 898, 12. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen oppheve den innstrammingen som har skjedd i utviklingshemmedes muligheter til å ta et andre år på folkehøgskole.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:172 S (2017–2018), Innst. 377 S (2017–2018).

Retningslinjene for mulighetene til å få støtte til opphold for et andre år ble endret høsten 2017. Formålet var ikke en innstramming, men en presisering basert på at reglene ble feiltolket i noen tilfeller. Arbeids- og sosialdepartementet har utredet hvorvidt det er ønskelig å innføre en alminnelig rett til støtte fra Arbeids- og velferdsetaten til to år på folkehøgskole gjennom en endring i folketrygdloven.

Muligheten til å få stønad fra Arbeids- og velferdsetaten til kostnader ut over de ordinære ved opphold på folkehøgskole brukes primært av unge med utviklingshemming. Kommunene har ansvar for å gi sine utviklingshemmede innbyggere et tilfredsstillende helse- og omsorgstilbud. For å ivareta denne oppgaven får kommunene økte tilskudd fra staten på grunnlag av antall innbyggere med utviklingshemming. Når den utviklingshemmede er på folkehøgskole med støtte fra staten, skjer en utgiftsforskyvning fra kommune til stat, samtidig som kommunen fortsatt får tilskuddet fra staten.

Dersom man innfører en ubetinget rett til å få stønad til toårig opphold på folkehøgskole, anslås en merkostnad for staten på 18,5 mill. kroner. Dette kommer i tillegg til statens tilskudd til elevenes hjemkommuner. Mange av søknadene om forlenget opphold på folkehøgskole begrunnes med dårlig tilbud i hjemkommunen. Dersom kommunen ikke kan tilby et tilfredsstillende opplegg til unge innbyggere som flytter hjem etter ett år på folkehøgskole, er den riktige løsningen at hjemkommunen betaler de ekstra kostnadene ved et lengre opphold på skolen. Dette kan kommunen gjøre innenfor gjeldende rammer og regelverk.

Regjeringen vil derfor ikke foreslå en endring i gjeldende regler for folketrygdens stønad til ekstra utgifter ved opphold på folkehøgskole. Anmodningsvedtaket anses som fulgt opp og regjeringen viser til at kommuner med utviklingshemmede innbyggere får tilskudd som skal gjøre dem i stand til å gi denne gruppen innbyggere et tilfredsstillende tilbud.

Evaluering av allmenngjøringsordningen

Vedtak nr. 909, 12. juni 2018

«Stortinget ber regjeringen om å legge frem en sak med evaluering av allmenngjørings- ordningen og vurdere å fremme forslag til forbedringer i denne ordningen.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:199 S (2017–2018), Innst. 388 S (2017–2018).

Arbeids- og sosialdepartementet har satt i gang en ekstern evaluering av allmenngjøringsordningen, som skal avsluttes i 2021. Den eksterne evalueringen gjennomføres i tråd med oppsatt arbeidsplan i kontrakten. Datainnhenting bl.a. gjennom intervjuer og spørreundersøkelse, gjør det ikke mulig å fremskynde sluttføringen.

Omfang og særtrekk ved ulike organiseringer

Vedtak nr. 911, 12. juni 2018

«Stortinget ber regjeringa greie ut omfang og særtrekk ved organiseringar som franchise, konsern og liknande, med vekt på arbeidsgivaransvar og arbeidstakar sine rettar samt franchisetakar sin posisjon overfor franchisegivar.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:204 S (2017–2018), Innst. 392 S (2017–2018).

Temaene nevnt i anmodningsvedtaket er under utredning. Departementet har bl.a. satt i gang en ekstern utredning. Pga. koronapandemien er denne blitt forsinket, og vil foreligge ved utgangen av 2020. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte om oppfølging av vedtaket etter gjennomført utredning. Det vises også til at regjeringen har satt ned et offentlig utvalg som skal vurdere rammeverket for tilknytning og virksomhetsorganisering i arbeidslivet. Utvalget skal legge fram sin innstilling innen 1. juni 2021.

Stortingssesjon (2016–2017)

Utsendte arbeidstakere og varslingsreglene

Vedtak nr. 737, 1. juni 2017

«Stortinget ber regjeringa kome tilbake til Stortinget med forslag som sikrar at utsendte arbeidstakarar blir omfatta av varslingsreglane i arbeidsmiljølova.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 72 L (2016–2017), Innst. 303 L (2016–2017), Lovvedtak 93 (2016–2017).

Anmodningsvedtaket følges opp ved at departementet 6. juli 2020 har sendt på høring et forslag om at utsendte arbeidstakere som er på oppdrag i Norge lengre enn 12 mnd. skal være omfattet av varslingsreglene i aml. Høringsfristen er 1. nov. 2020. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte etter dette.

Innleie og Arbeidstilsynets tilsynsrolle

Vedtak nr. 862, 9. juni 2017

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå og vurdere hvordan Arbeidstilsynet kan ha en mer aktiv tilsynsrolle når det gjelder vilkårene knyttet til innleie av arbeidskraft, herunder likebehandlingsreglene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:111 S (2016–2017), Innst. 391 S (2016–2017).

Vedtaket er fulgt opp ved at Prop. 61 LS (2019–2020) Endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven mv. (håndheving av innleie- og likebehandlingsreglene og Arbeidstilsynets krav om opplysninger mv.) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 39/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2016/1628 er fremlagt og ble behandlet av Stortinget juni 2020.

5 Oversiktstabeller

5.1 Utgifter og inntekter fordelt på kapitler

Forslag til statsbudsjett for 2021 under programområde 09 Arbeid og sosiale formål, 29 Sosiale formål, folketrygden og 33 Arbeidsliv, folketrygden.

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

5.2 Bruk av stikkordet kan overføres

Under Arbeids- og sosialdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30–49