Prop. 102 LS (2014-2015)

Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, og endringer i enkelte andre lover, og samtykke til ratifikasjon av konvensjonen — Haagkonvensjonen 1996

Til innholdsfortegnelse

9 Endringer i barnevernloven

9.1 Beskyttelsestiltak etter barnevernloven

Haagkonvensjonen 1996 omfatter alle tiltak som har som formål å beskytte barnet, jf. artikkel 1 og 3, med unntak av de tiltak som er spesielt nevnt i artikkel 4, se ovenfor i punkt 3.2.3. Formålet med barnevernloven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. § 1-1. Barnevernloven har som overordnet prinsipp at tiltak skal være til barnets beste, jf. § 4-1. Departementet legger derfor til grunn at alle tiltak i barnevernloven kapittel 4 vil omfattes av konvensjonen, så fremt de ikke faller inn under unntakene i artikkel 4. De tiltak som omhandles nedenfor er ikke ment å være uttømmende.

Hjelpetiltak etter § 4-4, vil være omfattet av konvensjonen. Dette gjelder også de hjelpetiltak som i utgangspunktet synes rettet mot foreldrene, som for eksempel foreldreveiledning, jf. barnevernloven § 1-1 og § 4-1.

Det fremgår uttrykkelig av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 3 bokstav e at «placement of the child in a foster family or in institutional care» omfattes av konvensjonen. Barnevernloven har ulike hjemmelsgrunnlag for slike plasseringer. Barn kan være frivillig plassert i fosterhjem og institusjon som et hjelpetiltak etter § 4-4. Videre kan barn være plassert i fosterhjem eller institusjon hvis barneverntjenesten fatter et midlertidig vedtak i en akuttsituasjon, jf. § 4-6 annet ledd. Akuttvedtak kan treffes dersom det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet. Er barnet utsatt for alvorlig omsorgssvikt kan fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker treffe vedtak om å overta omsorgen for barnet etter § 4-12. Barnet skal da plasseres i fosterhjem eller en institusjon.

Har et barn vist alvorlige atferdsvansker kan barnet tvangsplasseres i institusjon, jf. § 4-24. Barnet kan også samtykke til slik plassering med vilkår om at barnet kan holdes tilbake i institusjonen i tre uker, jf. § 4-26. Slike plasseringer faller som utgangspunkt innenfor konvensjonens anvendelsesområde, jf. artikkel 3 bokstav e. Et av grunnlagene for plassering etter § 4-24 og § 4-26 er imidlertid at barnet har vist alvorlige atferdsvansker ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 4 bokstav i får ikke konvensjonen anvendelse for tiltak «taken as a result of penal offences committed by children». Det er naturlig å forstå ordlyden i artikkel 4 bokstav i slik at tiltaket må være iverksatt som en direkte følge av den straffbare handlingen begått av barnet. Dette er også lagt til grunn i de danske forarbeidene til inkorporeringen av Haagkonvensjonen 1996.1

Dersom plasseringsvedtaket kun er begrunnet i den kriminelle handlingen kan det på denne bakgrunn legges til grunn at vedtaket ikke omfattes av konvensjonen. Tiltak etter barnevernloven § 4-24 og § 4-26 kan imidlertid ofte være begrunnet i en kombinasjon av alvorlig eller gjentatt kriminalitet og andre alvorlige atferdsproblemer, slik som for eksempel rusproblemer. Det kan derfor være vanskelig å identifisere om plasseringen skjer som en direkte følge av en straffbar handling. Departementet mener det må foretas en konkret vurdering av om tiltaket er omfattet av konvensjonen.

Ved fare for utnyttelse til menneskehandel kan barn plasseres midlertidig i en institusjon uten samtykke, jf. barnevernloven § 4-29. Slik plassering omfattes også av konvensjonen, jf. artikkel 3 bokstav e, jf. artikkel 1.

Barnevernloven regulerer samvær mellom barn og foreldre etter et vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-19. Fastsetting av samvær omfattes av konvensjonen, jf. artikkel 3 bokstav b. Konvensjonen kommer også til anvendelse ved et eventuelt vedtak om samvær mellom barnet og andre personer etter § 4-19 tredje og fjerde ledd.

Haagkonvensjonen 1996 kommer ikke til anvendelse for «decisions on adoption, measures preparatory to adoption, or the annulment or revocation of adoption», jf. artikkel 4 bokstav b. Barnevernloven § 4-20 om fratakelse av foreldreansvar med sikte på adopsjon og tvangsadopsjon faller således utenfor konvensjonens anvendelsesområde. Imidlertid vil fratakelse av foreldreansvar etter § 4-20 av andre grunner enn adopsjon omfattes av konvensjonen, jf. artikkel 3 bokstav a.

Haagkonvensjonen 1996 gjelder for barn inntil fylte 18 år, jf. artikkel 2. Tiltak for barn etter fylte 18 år etter barnevernloven § 1-3 annet ledd omfattes dermed ikke av konvensjonen.

Tiltak overfor enslige mindreårige asylsøkere etter barnevernloven kapittel 5A omfattes av konvensjonen.

9.2 Jurisdiksjon

9.2.1 Gjeldende rett

Det fremgår av barnevernloven § 1-2 at lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for alle som oppholder seg i riket. Barnevernloven kommer etter sin ordlyd dermed til anvendelse overfor alle barn som faktisk oppholder seg i Norge. Det stilles ikke krav om at barnet er bosatt i Norge og loven kommer til anvendelse uavhengig av nasjonalitet, statsborgerskap og oppholdsstatus. Dette innebærer at det som utgangspunkt kan treffes alle typer beskyttelsestiltak etter barnevernloven kapittel 4 for barn som oppholder seg i Norge.

På bakgrunn av forarbeider og rettspraksis må barnevernlovens utgangspunkt likevel modifiseres ut fra hvor langvarig beskyttelsestiltaket vil være og ut fra barnets tilknytning til Norge. I barnevernlovens forarbeider vises det til Sosiallovutvalgets utredning der det uttales at:

«[B]arnevernloven må i utgangspunktet også antas å gjelde barn som oppholder seg her i riket, selv om de ikke er bosatt her. I prinsippet gjelder dette uavhengig av om oppholdet er av kortere eller lengre varighet. Varigheten vil likevel ha betydning for arten av hvilke vernetiltak som kan iverksettes. Utvalget antar at barnevernsnemndas adgang til å gripe inn vil bero på de konkrete omstendigheter i saken, så som oppholdets varighet, arten av tiltaket, grunnen for inngrepet. Vi antar at barnevernloven § 11 må kunne nyttes i en akutt situasjon, selv ved helt kortvarige opphold. Derimot vil et slikt turistopphold neppe kunne gi grunnlag for vedtak om omsorgsovertakelse. Et slikt vedtak kan det i alminnelighet bare bli tale om ved mer permanente opphold selv om det ikke nødvendigvis vil måtte oppfylle kravet til domisil (bopel).»2

Barne- og familiedepartementet fastholdt i proposisjonen Sosiallovutvalgets syn og fremhevet at hovedprinsippet er at det kan treffes vedtak i akuttsituasjoner selv ved kortvarige opphold, for eksempel turistopphold. Inngrep av mer langvarig karakter vil komme på tale kun ved mer langvarig opphold i landet.3 Barnevernloven gir således jurisdiksjon til å treffe midlertidige vedtak om hjelpetiltak og akuttvedtak for alle barn som oppholder seg i Norge, uavhengig av lengden på oppholdet.

Etter departementets oppfatning er det klart at det kan treffes langvarige beskyttelsestiltak, slik som vedtak om omsorgsovertakelse, dersom barnet er bosatt og oppholder seg i Norge. Hvorvidt fylkesnemnda har jurisdiksjon til å treffe vedtak om omsorgsovertakelse når barnet ikke er bosatt i Norge, men kun oppholder seg her, må vurderes konkret i den enkelte sak. På bakgrunn av forarbeidene kan det legges til grunn at det kreves en viss oppholdstid i landet før det kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse. Helt kortvarig opphold, som turistopphold, vil ikke være tilstrekkelig.

Det er fylkesnemnda og domstolen som i den enkelte sak vurderer om de har jurisdiksjon til å fatte vedtak om langvarig beskyttelsestiltak. Avgjørelsesorganet må foreta en konkret helhetsvurdering av om Norge har jurisdiksjon i saken. Relevante momenter i vurderingen vil være barnets og familiens begrunnelse for oppholdet, varigheten av oppholdet og barnets tilknytning til Norge for øvrig. Også barneverntjenesten må vurdere barnets tilknytning til Norge før det fremmes sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda.

Utgangspunktet for å treffe et vedtak etter barnevernloven kapittel 4 er at barnet faktisk oppholder seg i Norge på det tidspunkt vedtak treffes. Spørsmålet om norske myndigheter har jurisdiksjon til å treffe vedtak etter barnevernloven når barnet ikke lenger oppholder seg i Norge, har vært vurdert av Høyesteretts kjæremålsutvalg (i dag Høyesteretts ankeutvalg) i Rt. 2004 side 2034. Etter utvalgets syn må barnevernloven § 1-2 forstås etter sin ordlyd, slik at tiltak, som omsorgsovertakelse, ikke kan besluttes når barnet har forlatt landet. Dette må gjelde selv om barnet har forlatt landet etter at sak om omsorgsovertakelse er reist, men før vedtak er truffet. Utvalget mener imidlertid at det må innfortolkes at oppholdet i utlandet er ment å skulle ha en viss varighet. Ferieopphold og lignende vil være uten betydning i denne sammenheng. Høyesterett kjæremålsutvalg utvidet med dette anvendelsesområdet for barnevernloven.

9.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det skal fremgå av § 1-2 første ledd at barnevernloven også skal gjelde for barn som anses bosatt («habitual residence») i Norge.

Barnevernloven gjelder for barn som oppholder seg i Norge, jf. § 1-2. Det er ikke krav om at barnet er bosatt i Norge. Hovedregelen etter Haagkonvensjonen 1996 er at landet der barnet er bosatt har jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak, jf. art 5. Det er imidlertid tilstrekkelig med opphold for å treffe hastevedtak og midlertidige vedtak. Opphold er også tilstrekkelig for å treffe tiltak for barn som er flyktninger, barn som er internt fordrevne på grunn av uroligheter i landet og saker der barnets bosted ikke lar seg fastsette, jf. artikkel 6.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at jurisdiksjonsbestemmelsen i barnevernloven i hovedsak er i samsvar med Haagkonvensjonen 1996, men at det kan oppstå motstrid i enkelte tilfeller. Dette gjelder for eksempel de tilfeller der barnet ikke lenger oppholder seg i Norge, men fortsatt kan anses bosatt i Norge. Etter konvensjonen vil man i disse tilfellene ha jurisdiksjon til å treffe langvarig beskyttelsestiltak, slik som omsorgsovertakelse. Gjeldende barnevernlov § 1-2 gir ikke adgang til dette med mindre det dreier seg om kortvarige ferieopphold. Departementet uttalte i høringsnotatet at det ikke er motstrid mellom Haagkonvensjonen 1996 og barnevernloven § 1-2 når det gjelder reguleringen av når barnevernet kan treffe midlertidige vedtak (hjelpetiltak og hastevedtak).

Departementet fremhevet i høringsnotatet at forslaget til endring i § 1-2 første ledd vil tydeliggjøre konvensjonens hovedregel om at staten der barnet er bosatt («habitual residence») har jurisdiksjon til å treffe nødvendige beskyttelsestiltak. Departementet foreslo også en henvisning i § 1-2 annet ledd om at reglene i Haagkonvensjonen 1996 kommer til anvendelse. Departementet uttalte at dette vil synliggjøre konvensjonens bestemmelser og bidra til at regelverket blir mer oversiktlig for rettsanvender.

Videre uttalte departementet at det kan diskuteres i hvilken grad fylkesnemnda bør treffe vedtak om omsorgsovertakelse der barnet og foreldrene er i en asylsøkerfase, selv om det kan legges til grunn at Norge har jurisdiksjon til å treffe langvarige tiltak.

9.2.3 Høringsinstansenes syn

11 høringsinstanser støtter forslaget. De høringsinstansene som støtter forslaget er Justis- og beredskapsdepartementet, Fylkesnemndene, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vestfold, Kripos, IMDi, Asker kommune, Oslo kommune, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Aleneforelderforeningen og Utdanningsforbundet. Ingen høringsinstanser er direkte i mot forslaget.

Kripos uttaler:

«Dersom jurisdiksjonsbestemmelsen i barnevernloven § 1-2 utvides som foreslått vil en bortføring fra barnevernet kunne rammes av straffeloven § 216 dersom barnet fortsatt holdes tilbake i utlandet etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-8. Dette vil gjelde selv om barnet ikke lengre oppholder seg i Norge på vedtakstidspunktet. Egnede straffeprosessuelle tiltak vil da kunne iverksettes også i disse tilfellene. Kripos støtter på dette grunnlaget den foreslåtte lovendringen i barnevernloven § 1-2, og er enig i at en slik utvidelse vil gi barnet en sterkere beskyttelse enn etter gjeldende rett.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Fylkesmannen støtter forslaget om å gjøre en slik endring i bvl. § 1-2. Konvensjonen og endringen av § 1-2 vil medvirke til at det blir vanskeligere for foreldre å unndra seg barneverntiltak ved å rømme til andre land med barnet. Det følger imidlertid av bvl. § 4-13 at vedtak om omsorgsovertakelse skal iverksettes så snart som mulig, og at vedtaket faller bort dersom det ikke iverksettes innen seks uker fra vedtakstidspunktet. Fylkesnemndas leder kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det. Departementet bør klargjøre at når det fattes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn som ikke oppholder seg i Norge, er dette en særlig grunn som kan gi fylkesnemndsleder kompetanse til å forlenge fristen for å iverksette vedtaket.»

Enkelte høringsinstanser ber departementet om å gi en nærmere beskrivelse av i hvilke situasjoner barnevernet har kompetanse til å åpne undersøkelsessak og treffe ulike typer barnevernvedtak. Dette er Asker kommune, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Fylkesnemndene.

Asker kommune uttaler:

«Barneverntjenesten kan ikke se at forholdet til undersøkelsesplikten/-retten etter bvl. § 4-3 er omtalt i høringsnotatet. Det bør omtales i hvilken grad den kommunale barneverntjenesten har plikt til å iverksette undersøkelse på bakgrunn av en bekymringsmelding fra utlandet når barnet bor i Norge, men ikke oppholder seg her.»

Høgskolen i Sør-Trøndelag uttaler:

«Etter vårt syn er det ikke tilstrekkelig informativt når for eksempel det i barnevernloven § 1-2 andre ledd henvises til Haagkonvensjonen og loven. Der det er aktuelt, er det etter vårt syn bedre om lovteksten uttrykkelig sier hva konvensjonen bestemmer. I § 1-2 kunne det gjøres ved at det uttrykkelig sies at loven i enkelte tilfelle gjelder barn som er bosatt her, selv om de ikke oppholder seg her.»

Fylkesnemndene uttaler:

«Fylkesnemndene vil understreke betydningen av at det fremgår klart av lovtekst og forarbeider hvilken tilknytning til riket som kreves ved de ulike tiltakene etter barnevernlovens kapittel 4.»

Departementet uttalte i høringsnotatet at det kan diskuteres i hvilken grad fylkesnemnda bør treffe vedtak om omsorgsovertakelse der barnet og foreldrene er i en asylsøkerfase, selv om det kan legges til grunn at Norge har jurisdiksjon til å treffe langvarige tiltak. Enkelte høringsinstanser er kritiske til departementets uttalelse og uttaler at det kan være behov for å ivareta barnet også i en asylsøkerfase. Justis- og beredskapsdepartementet uttaler imidlertid at de er positive til å vise tilbakeholdenhet i disse sakene.

Fylkesnemndene uttaler:

«Departementet uttaler under drøftelsen av behovet for denne lovendringen at det kan diskuteres i hvilken grad fylkesnemnda bør treffe vedtak om omsorgsovertakelse der barnet og foreldrene er i en asylsøkerfase, selv om det kan legges til grunn at Norge har jurisdiksjon til å treffe langvarig tiltak. Fylkesnemndene vil bemerke at det av ulike grunner kan gå lang tid før en asylsøknad er endelig avgjort. Dersom barneverntjenesten får kunnskap om at barn i en asylsøkerfamilie utsettes for grov omsorgssvikt, og foreldrene ikke vil samtykke til frivillige tiltak, kan det være vanskelig å finne akseptable løsninger. Et midlertidig vedtak i en akuttsituasjon vil som kjent falle bort dersom ikke begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda innen seks uker.»

Norsk Barnevernlederorganisasjon (NOBO) og Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) uttaler at det må avklares hvorvidt det ligger i forslaget at det kan fattes vedtak om omsorgsovertakelse overfor barn uten avklart asylstatus hvis vilkår ellers er til stede.

Stavanger kommune uttaler:

«Stavanger kommune er skeptisk til at det signaliseres at barn uten permanent opphold i Norge skal behandles annerledes enn de som er permanent bosatt, uten at dette sies i klartekst. I høringsnotatet gis det signaler om at barnevernet bør være tilbakeholdne med omsorgsovertakelser der barnet ikke er permanent bosatt, men det er svært uklart hvordan dette skal forstås rent lovmessig. Konkret ber Stavanger kommune derfor departementet avklare hvorvidt en mener at det ikke skal kunne fattes vedtak om omsorgsovertakelse for barn som lever under skadelige oppvekstforhold dersom foreldrene har et tidsbegrenset opphold i Norge knyttet til arbeidsimmigrasjon. Vi ber også om en avklaring av hvorvidt det ligger i forslaget at det ikke kan fattes vedtak om omsorgsovertakelse overfor barn uten avklart asylstatus hvis vilkårene ellers er til stede.»

9.2.4 Departementets vurderinger

Innledning

Etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5 har staten der barnet har vanlig bosted jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak.4 Barnets bostedsstat beholder jurisdiksjonen når barnet har forlatt landet og inntil barnet har oppnådd vanlig bosted i en ny stat, jf. artikkel 5 og 14. Hvis barnet oppholder seg i en annen konvensjonsstat enn der barnet har vanlig bosted, har oppholdsstaten jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak i hastesituasjoner og midlertidig beskyttelsestiltak som er territorialt begrenset, jf. artikkel 11 og 12. Tiltak etter artikkel 11 og 12 skal bortfalle hvis myndighetene i barnets bostedsstat treffer nødvendige tiltak. Dersom barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette eller hvis barnet er flyktning eller internt fordrevet følger det av konvensjonen artikkel 6 at det er den stat der barnet oppholder seg som har jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak for barnet.

Konvensjonen og barnevernloven har forskjellige utgangspunkter for når Norge kan treffe beskyttelsestiltak. Etter barnevernloven § 1-2 er utgangspunktet for å treffe tiltak at barnet oppholder seg i Norge. Hvorvidt det kan treffes langvarig tiltak må likevel vurderes konkret ut fra barnets tiknytning til landet.5 Vurderingen av om det kan treffes langvarig tiltak etter barnevernloven er i stor grad sammenfallende med vurderingen av om et barn har vanlig bosted etter konvensjonen. For å sikre at barnevernloven er i overensstemmelse med konvensjonen og for å tydeliggjøre konvensjonens bestemmelser, mener departementet det er nødvendig å innta vanlig bosted som jurisdiksjonsgrunnlag i barnevernloven § 1-2. Høringsinstansene støtter at vanlig bosted inntas som jurisdiksjonsgrunnlag i barnevernloven.

Vanlig bosted («habitual residence») er ikke et definert begrep etter konvensjonen. Det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak. Det er de faktiske omstendighetene i saken som er avgjørende. I tvilstilfeller kan intensjonen for oppholdet vektlegges. Relevante momenter i vurderingen vil være barnets tilknytning til landet, varigheten av oppholdet, familiens tilknytning og tilhørighet og barnets nettverk. Et midlertidig utenlandsopphold, for eksempel på grunn av ferie og skole, vil som utgangspunkt ikke endre barnets bosted.Se mer om begrepet «vanlig bosted» i punkt 3.3.1.

Flere av høringsinstansene ber departementet vurdere om § 1-2 kan utfylles med nærmere beskrivelse av i hvilke situasjoner barnevernet har kompetanse til å treffe ulike typer barnevernvedtak. Departementet er enig i høringsinstansenes syn og ser behovet for ytterligere presiseringer i lovbestemmelsen for å klargjøre jurisdiksjonsreglene. Departementet har funnet det hensiktsmessig å innta i § 1-2 i hvilke situasjoner norske myndigheter har jurisdiksjon til å treffe ulike tiltak etter barnevernloven. Dette vil avhenge av barnets tilknytning til riket. Departementet skiller mellom følgende situasjoner, som blir omtalt nærmere nedenfor:

  • Ansvaret for barn med vanlig bosted i Norge og som oppholder seg i Norge

  • Ansvaret for barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i utlandet

  • Ansvaret for barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i utlandet

  • Ansvaret for barn som er flyktninger eller internt fordrevet og der barnets bosted ikke lar seg fastsette

Ansvaret for barn med vanlig bosted i Norge og som oppholder seg i Norge

For barn som har vanlig bosted i Norge og som oppholder seg i Norge vil samtlige tiltak i barnevernloven kapittel 4 kunne komme til anvendelse. Avgjørelsesmyndigheten (barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolen) må foreta en konkret vurdering av om barnet har vanlig bosted i Norge. Departementet foreslår å innta i § 1-2 at loven gjelder når barn har vanlig bosted og oppholder seg i riket.

Ansvaret for barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i utlandet

Konvensjonen bestemmer hvilken stat som har jurisdiksjon til å treffe ulike beskyttelsestiltak, men det er opp til den enkelte konvensjonsstat å avgjøre hvilke tiltak som kan treffes i ulike situasjoner. Som et utgangspunkt åpner konvensjonen for at Norge kan treffe alle typer beskyttelsestiltak for et barn som har vanlig bosted i Norge, selv om barnet oppholder seg i utlandet. Konvensjonen gir likevel den stat der barnet oppholder seg jurisdiksjon til å treffe midlertidige beskyttelsestiltak som er territorialt begrenset og hastevedtak i akuttsituasjoner.

Departementet uttalte i høringsnotatet at å innføre bosted som et jurisdiksjonsgrunnlag ikke vil gi barneverntjenesten plikt til å treffe vedtak om midlertidige tiltak (hjelpetiltak) og akuttvedtak overfor barn som ikke oppholder seg i Norge. Departementet la til grunn at i disse tilfellene vil ikke bosted være tilstrekkelig og det er et krav at et barn oppholder seg i Norge for å treffe tiltakene. Departementet opprettholder denne vurderingen. Etter departementets vurdering vil staten der barnet oppholder seg være nærmest til å vurdere barnets behov og treffe midlertidige vedtak (hjelpetiltak) og akuttvedtak. Departementet kan ikke se at det er praktisk eller gjennomførbart at barneverntjenesten skal treffe vedtak om hjelpetiltak når barnet oppholder seg i utlandet. Hjelpetiltak etter barnevernloven er utformet for å ivareta barn som oppholder seg i Norge. Ved frivillige hjelpetiltak kan foreldre og barnet reise tilbake til Norge hvis de ønsker hjelp fra barneverntjenesten. Også reglene for akuttvedtak er utformet for situasjoner der barnet oppholder seg i Norge. Departementet vil imidlertid følge utviklingen av behovet for lovendringer for å treffe akuttvedtak for barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i utlandet.

Etter departementets oppfatning er det Norge som etter konvensjonen har jurisdiksjon til å treffe vedtak om omsorgsovertakelse mot foreldrenes vilje eller langvarig tvangsplassering på institusjon når barnet har vanlig bosted i Norge. Etter gjeldende rett er det imidlertid ikke adgang til å treffe tiltak etter barnevernloven for barn som ikke lenger oppholder seg i Norge, selv om de har vanlig bosted i Norge.6 For å sikre at barn med vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i utlandet får nødvendig beskyttelse og oppfølging, foreslår departementet å presisere i § 1-2 annet ledd første punktum at det kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 og plassering på institusjon etter § 4-24 for denne gruppen. Det mest praktiske eksempelet er der en familie reiser ut av landet med barnet etter at begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda, men før saken er behandlet av fylkesnemnda eller vedtak er truffet. Med den foreslåtte endringen vil kommunen som fremmet saken før familien forlot Norge, beholde ansvaret og saken kan fortsatt behandles og avgjøres av fylkesnemnda, jf. § 8-4 annet ledd. Fylkesnemnda må foreta en konkret vurdering av om barnet fortsatt har vanlig bosted i Norge.

Departementet viser til at fylkesnemnda kan behandle en sak om omsorgsovertakelse selv om barnet og eventuelt foreldrene er i utlandet og uteblir fra forhandlingen. Det kreves likevel at reglene for innkalling og forkynning i barnevernloven § 7-7 er oppfylt for at fylkesnemnda kan behandle saken. Etter § 7-3 skal fylkesnemnda sørge for at bevisførselen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Når partene uteblir fra forhandlingene kan det bli spørsmål om saken er tilstrekkelig opplyst. Dette vil avhenge av omstendighetene i den konkrete sak.

Når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse skal vedtaket settes i verk så snart som mulig. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet, jf. barnevernloven § 4-13. Fylkesnemndas leder kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det. Som påpekt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus vil det kunne ta tid før barneverntjenesten får iverksatt vedtaket når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for et barn som ikke oppholder seg i Norge. Det kan være flere grunner som gjør det vanskelig å iverksette vedtaket. Foreldrene vil kunne holde barnet tilbake eller det kan ta tid å oppnå kontakt og få til et samarbeid med utenlandske myndigheter. Departementet er enig med Fylkesmannen i at dette kan være særlige grunner som gir fylkesnemndsleder kompetanse til å forlenge fristen for å iverksette vedtaket. Departementet viser til at vedtak etter § 4-24 må settes i verk innen seks uker, ellers faller vedtaket bort, jf. § 4-25 tredje ledd. Det er ikke regler for utsatt iverksettelse for disse vedtakene.

Barneverntjenesten kan motta bekymringsmeldinger for barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i utlandet. Bekymringsmeldingene kan komme fra for eksempel barnets slektninger, utenriksstasjonen eller utenlandske myndigheter. Gjennomgang av en bekymringsmelding og en undersøkelsessak er en forutsetning for å kunne vurdere behovet for tiltak. Departementet mener derfor at barneverntjenesten må gjennomgå bekymringsmeldingen og åpne undersøkelsessak dersom vilkårene i § 4-3 er oppfylt og barneverntjenesten vurderer at barnet har vanlig bosted i Norge.7 Det vil likevel ofte være vanskelig å gjennomføre undersøkelser når et barn oppholder seg i utlandet. Departementet vil påpeke at barneverntjenesten må vurdere konkret hvilke undersøkelser som lar seg gjennomføre sett hen til situasjonen. Barneverntjenesten kan undersøke barnets omsorgssituasjon i Norge før barnet reiste ut av landet, og innhente opplysninger fra for eksempel barnehage, skole, familie og andre relevante personer og tjenester i Norge. Videre kan barneverntjenesten kontakte utenlandske myndigheter i det landet barnet oppholder seg og be om informasjon. Dersom barnet oppholder seg i en stat som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996, vil det være enklere å oppnå et samarbeid gjennom sentralmyndighetene, se konvensjonens kapittel V om samarbeid. Barneverntjenestens taushetsplikt er ikke til hinder for å samarbeide og utlevere opplysninger om et barn til utenlandske myndigheter, når opplysningen gis for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 2. Formålet i barnevernsaker er å beskytte og ivareta barnet.8

Dersom barneverntjenesten mener at barnets situasjon i utlandet tilsier at barnet kan ha behov for hjelpetiltak eller barnet er i en akuttsituasjon, kan barneverntjenesten henvende seg til myndighetene i det landet barnet oppholder seg og anmode dem om å treffe midlertidige beskyttelsestiltak og hastevedtak. Barneverntjenesten kan også forberede og tilrettelegge for hjelpetiltak som kan iverksettes når barnet kommer tilbake til Norge. Hvis barneverntjenesten vurderer at vilkårene for en omsorgsovertakelse etter § 4-12 eller tvangsplassering på institusjon etter § 4-24 er oppfylt, skal barneverntjenesten fremme sak for fylkesnemnda.

Særlig om kommunens ansvar for barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i utlandet

I dag følger det av barnevernloven § 8-1 at barneverntjenesten skal yte tjenester og tiltak etter loven til alle som oppholder seg i kommunen. I tillegg følger det av § 8-4 at kommunen hvor barnet oppholder seg har ansvaret for å reise sak for fylkesnemnda etter §§ 4-8, 4-9, 4-10, 4-11, 4-12, 4-24 og 4-29. Dette gjelder selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg i tidsrommet mellom begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda og vedtak er fattet. Denne kommunen vil også ha ansvaret for gjennomføring, oppfølging og kontroll etter at fylkesnemnda har truffet vedtak i saken. Kommunen kan likevel avtale å overføre saken til en annen kommune som barnet har tilknytning til.

Departementet vil derfor vurdere å sende på høring forslag om en særbestemmelse i barnevernloven kapittel 8 om hvilken kommune som har ansvar for barn som oppholder seg i utlandet, men som har vanlig bosted i Norge.

Ansvaret for barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i utlandet

Etter konvensjonen artikkel 11 vil Norge ha jurisdiksjon til å treffe nødvendige beskyttelsestiltak i hastesaker for barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i en annen stat. Konvensjonen definerer ikke når det foreligger en hastesituasjon, men det fremgår av Explanatory Report 1998 punkt 68 at hvis det vil medføre en uopprettelig skade for barnet å vente til bostedsstaten treffer tiltak, kan oppholdsstaten treffe nødvendige hastetiltak. Etter konvensjonen artikkel 12 vil Norge også ha jurisdiksjon til å treffe midlertidige vedtak for barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i en annen stat. Et beskyttelsestiltak etter artikkel 12 kan ikke være uforenlig med beskyttelsestiltak som tidligere er truffet av myndighetene i barnets bostedsstat og vedtaket må være territorialt begrenset.

Departementet uttalte i høringsnotatet at endringen i § 1-2 om å innta bosted som jurisdiksjonsgrunnlag ikke ville få betydning for barneverntjenestens plikt til å treffe akuttvedtak og frivillige hjelpetiltak overfor barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i utlandet. Departementet opprettholder denne vurderingen. Flere høringsinstanser har imidlertid bedt departementet om å klargjøre hvilke tiltak etter barnevernloven som kan treffes for barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i en annen stat. Departementet er enig i at det er behov for en slik klargjøring.

Etter departementets oppfatning er vedtak etter §§ 4-6, 4-9, 4-10, 4-25 og 4-29 å anse som hastevedtak etter konvensjonens artikkel 11. Slike vedtak kan derfor treffes for barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i en annen stat. Vedtakene vil likevel bortfalle når myndighetene i den stat der barnet har vanlig bosted treffer nødvendige beskyttelsestiltak.

Etter departementets oppfatning vil vedtak etter §§ 4-4, 4-7, 4-11 og 4-26 være midlertidige vedtak som er territorialt begrenset etter konvensjonen artikkel 12. Norge vil derfor ha jurisdiksjon til å treffe slike vedtak for barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i en annen stat. Konvensjonen stiller krav om at vedtak etter artikkel 12 må være forenlig med beskyttelsestiltak som tidligere er truffet av myndighetene i staten der barnet har vanlig bosted. Norske barnevernmyndigheter må vurdere dette fra sak til sak.

Departementet legger til grunn at det ikke kan treffes vedtak etter § 4-8, § 4-12 og § 4-24 for barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i en annen stat. Disse vedtakene er etter departementets oppfatning ikke midlertidige vedtak som er territorialt begrenset og faller derfor utenfor artikkel 12.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å presisere i § 1-2 annet ledd annet punktum at §§ 4-4, 4-6, 4-7, 4-9, 4-10, 4-11, 4-25, 4-26 og 4-29 gjelder for barn som oppholder seg i Norge, men som ikke har vanlig bosted her.

Ansvaret for barn som er flyktninger eller internt fordrevet og der barnets bosted ikke lar seg fastsette

Haagkonvensjonen 1996 artikkel 6 har en særregel om at staten der barnet oppholder seg har jurisdiksjon til å treffe nødvendige beskyttelsestiltak dersom barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette, barnet er flyktning eller barnet er internt fordrevet.9

Ved en inkorporering vil artikkel 6 gjelde som norsk rett. For å tydeliggjøre konvensjonens bestemmelser foreslår departementet å innta i første ledd nytt annet punktum i § 1-2 at lovens bestemmelser om tjenester og tiltak skal gjelde for barn som er flyktninger eller er internt fordrevne, eller når barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette. Dette innebærer at det kan treffes alle typer vedtak etter barnevernloven kapittel 4 for denne gruppen barn, også vedtak om omsorgsovertakelse. Avgjørelsesmyndighetene må foreta en konkret vurdering av om barnets bosted ikke lar seg fastsette, barnet er flyktning eller er internt fordrevet.

Departementet uttalte i høringsnotatet at det kan diskuteres i hvilken grad fylkesnemnda bør treffe vedtak om omsorgsovertakelse der barnet og foreldrene er i en asylsøkerfase, selv om det kan legges til grunn at Norge har jurisdiksjon. Enkelte høringsinstanser uttalte at dersom barnevernet har jurisdiksjon, må det treffes vedtak om omsorgsovertakelse når barnet blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt, selv om barnet er i en asylsøkerfase.

Etter departementets vurdering vil barn som har søkt asyl kunne anses som flyktning, internt fordrevet eller for ikke å ha et vanlig bosted som lar seg fastsette. Også barn som har fått avslag på søknad om opphold, men fortsatt oppholder seg i Norge, vil kunne være i en situasjon der barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette. Det må foretas en konkret vurdering av om Norge har jurisdiksjon etter konvensjonen artikkel 6 i disse sakene. Dette innebærer at barneverntjenesten kan fremme sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse dersom barneverntjenesten vurderer at vilkårene i § 4-12 er oppfylt. Det vil være opp til fylkesnemnda og eventuelt domstolen å avgjøre om barnet er flyktning, internt fordrevet eller barnets bosted ikke lar seg fastsette.

Familier som har søkt asyl og som ikke har fått endelig vedtak fra utlendingsmyndighetene, er ofte i en sårbar og vanskelig situasjon. I denne sammenheng er det svært viktig at barneverntjenesten gir god informasjon til foreldrene og er sikre på at de forstår alvoret i situasjonen, hvordan barnevernet kan bistå familien og hva et vedtak om omsorgsovertakelse innebærer. Barneverntjenesten må også få saken tilstrekkelig opplyst, blant annet ved å innhente informasjon fra utlendingsmyndighetene om status i asylsøknaden til barnet og foreldrene. Departementet påpeker at det er viktig at barneverntjenesten undersøker hvorvidt omsorgssvikten er situasjonsbestemt og om det er mulig å avhjelpe situasjonen med hjelpetiltak. Barneverntjenesten skal ikke fremme sak om omsorgsovertakelse dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Hvis barneverntjenesten imidlertid mener det er grunnlag for omsorgsovertakelse og omsorgsovertakelse er nødvendig og til barnets beste, skal den fremme sak for fylkesnemnda.

Øvrige forslag til endringer i § 1-2

For å inkorporere Haagkonvensjonen 1996 er det i utgangspunktet kun behov for å foreta lovendringer som skal gjelde når et barn har tilknytning til andre konvensjonsstater. Etter departementets syn er det imidlertid viktig at det er like regler uavhengig av om barnet har tilknytning til en konvensjonsstat eller en stat som ikke har sluttet seg til konvensjonen. Departementet er derfor av den oppfatning at forslagene til endringer i § 1-2 skal gjelde i alle saker for å sikre likebehandling og rettssikkerhet for alle barn.

Det vises for øvrig til merknaden til barnevernloven § 1-2 i proposisjonen punkt 13.

9.3 Lovvalg

9.3.1 Gjeldende rett

Barnevernloven inneholder ikke særskilte lovvalgsregler. Som for andre offentligrettslige områder er det norsk rett som skal anvendes dersom norske barnevernmyndigheter har jurisdiksjon til å behandle saken.

9.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet uttalte i høringsnotatet at det ikke vil være behov for endringer i barnevernloven ved ratifisering og inkorporering av Haagkonvensjonen 1996. Departementet antok at det heller ikke er behov for å tydeliggjøre lovvalgsreglene ytterligere i barnevernloven.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser hadde merknader til departementets vurdering av at det ikke er behov for å innføre lovvalgsregler i barnevernloven for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996.

9.3.4 Departementets vurderinger

Haagkonvensjonen 1996 artiklene 15 til 22 har regler om hvilken stats lov som skal anvendes innenfor konvensjonens anvendelsesområde, se proposisjonen punkt 3.4. Hovedregelen etter konvensjonen er at kompetente myndigheter i en medlemsstat som har jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak, skal anvende sin egen stats lov, jf. artikkel 15. Dette er i overensstemmelse med norske ulovfestede offentligrettslige prinsipper. Departementet opprettholder derfor at det ikke er behov for endringer i barnevernloven ved ratifisering og inkorporering av Haagkonvensjonen 1996. Departementet antar at det heller ikke er behov for å tydeliggjøre lovvalgsreglene ytterligere i barnevernloven.

Departementet vil likevel påpeke at selv om konvensjonens lovvalgsregler ikke medfører behov for lovendringer, vil konvensjonens bestemmelser kunne få betydning i praksis. Departementet viser i denne sammenheng særlig til artikkel 15 nr. 3. Det fremgår av bestemmelsen at dersom barnet endrer vanlig bosted til en annen konvensjonsstat, regulerer loven i denne andre staten fra da av vilkårene for anvendelsen av tiltak truffet i staten der barnet hadde sitt tidligere bosted. Explanatory Report 1998 og Practical Handbook 2014 klargjør at artikkel 15 nr. 3 refererer seg til måten beskyttelsestiltaket skal utøves på i den nye konvensjonsstaten.

Beskyttelsestiltaket består etter artikkel 14 til tross for at barnets vanlige bosted endres, men tiltaket utøves i den nye medlemsstaten etter artikkel 15 nr. 3. Når barnet skifter vanlig bosted, overtar den nye staten jurisdiksjonen. Denne staten kan dermed endre, erstatte eller oppheve beskyttelsestiltaket, jf. konvensjonen artikkel 14.

Hvis en fosterfamilie kan flytte til Norge fra en annen konvensjonsstat, må Norge anerkjenne beskyttelsestiltaket etter konvensjonen artikkel 23. Dersom barnet oppnår vanlig bosted i Norge, vil barnevernlovens regler for gjennomføring og oppfølging av beskyttelsestiltaket komme til anvendelse, jf. artikkel 15 nr. 3. Dette innebærer for eksempel at Norge får ansvaret for oppfølging av barnet og tilsyn med barnet og fosterhjemmet. Vedtaket vil bestå helt frem til Norge eventuelt endrer, opphever eller fatter et nytt vedtak overfor barnet. Norge har jurisdiksjon til å treffe nye beskyttelsestiltak når barnet har fått vanlig bosted i Norge, jf. artikkel 5 nr. 2.

9.4 Anerkjennelse og fullbyrdelse

9.4.1 Gjeldende rett

Barnevernloven har ingen særskilte regler om anerkjennelse og fullbyrdelse av barneverntiltak.

Lov av 1970 om utlevering for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land gjelder også når det er truffet vedtak etter barnevernloven om å plassere et barn på en institusjon eller i en fosterfamilie. Det fremgår av § 1 at den som etter vedtak av myndighet i Danmark, Finland, Island eller Sverige skal være på institusjon eller annet særskilt oppholdssted i samsvar med vedkommende lands lovgivning om blant annet barne- og ungdomsvern kan på begjæring utleveres etter reglene i loven.

Dersom foreldrene tar med seg barnet ut av landet uten barneverntjenestens samtykke etter det er truffet akuttvedtak etter § 4-6, § 4-9 eller § 4-25, vedtak om forbud mot flytting etter § 4-8, vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 eller vedtak om plassering i institusjon etter § 4-24, er dette å anse som en ulovlig barnebortføring. Europeisk konvensjon av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar får anvendelse i slike saker. At konvensjonen får anvendelse i de nevnte barnevernsaker, følger av konvensjonens definisjon av «custody», jf. artikkel 1 c. Også Haagkonvensjon av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring kommer til anvendelse. De siste seks årene er det registrert ca. 20 barnebortføringer etter vedtak om omsorgsovertakelse der foreldrene selv eller ved hjelp av andre har tatt med seg barnet ut av landet uten barnevernets samtykke.

9.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet la til grunn at det ikke er nødvendig med endringer i barnevernloven for å ratifisere konvensjonen. Men departementet la til grunn at ved en ratifikasjon av Haagkonvensjonen 1996 skal norske myndigheter som hovedregel anerkjenne barneverntiltak truffet av andre konvensjonsstater, jf. artikkel 23.

9.4.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har merknader til departementets uttalelser om anerkjennelse og fullbyrdelse av barneverntiltak.

9.4.4 Departementets vurderinger

Haagkonvensjonen 1996 kapittel IV inneholder regler om anerkjennelse og fullbyrdelse av tiltak truffet i medhold av konvensjonen, se proposisjonen punkt 3.5. Siden barnevernloven ikke inneholder særskilte regler om anerkjennelse og fullbyrdelse, opprettholder departementet at det ikke er nødvendig med endringer i barnevernloven for å ratifisere konvensjonen.

Ved ratifikasjon av Haagkonvensjonen 1996 skal norske myndigheter som hovedregel anerkjenne barneverntiltak truffet av andre konvensjonsstater etter reglene i konvensjonen kapittel IV. I lov om Haagkonvensjonen 1996 kapittel 3 er det forslag til nærmere regler om behandlingen av begjæringer om anerkjennelse og fullbyrdelse, se proposisjonen punkt 7.5.5.

9.5 Plasseringer i fosterhjem eller institusjon i utlandet

9.5.1 Gjeldende rett

Etter norsk lov skal barneverntjenesten når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, tilby barnet og foreldrene frivillige hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-4 annet ledd. Det fremgår av § 4-4 fjerde ledd at barneverntjenesten kan formidle plass i fosterhjem eller institusjon dersom behovene ikke kan løses ved andre hjelpetiltak og vilkårene i annet ledd er oppfylt. Av fjerde ledd fremgår også at dersom det må forutsettes at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, bør barneverntjenesten i stedet vurdere å reise sak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-12.

Har fylkesnemnda truffet vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 skal barnet plasseres i et fosterhjem eller institusjon, jf. § 4-14. Fylkesnemnda kan i sitt vedtak også stille som vilkår at barnet skal plasseres i et konkret fosterhjem eller institusjon, jf. § 4-15 annet ledd. I de fleste saker tar likevel ikke fylkesnemnda stilling til det konkrete plasseringsstedet. Barneverntjenesten har i disse sakene ansvaret for å finne et egnet plasseringssted innenfor rammen av fylkesnemndas vedtak.

Ved valg av fosterhjem til et barn skal barneverntjenesten legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Fosterhjemmet må godkjennes etter § 4-22. Nærmere regler om valg og godkjenning av fosterhjem følger av forskrift om fosterhjem.10

Fosterhjemsplasseringen skal velges ut fra hensynet til barnets beste, herunder barnets egenart og barnets behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Det skal også tas hensyn til kontinuitet i barnets oppdragelse, og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. I fosterhjemsforskriften stilles generelle krav til fosterforeldrene, og det må foretas en konkret vurdering av om plasseringen i fosterhjemmet er til det enkelte barns beste.

Barneverntjenesten skal vurdere om det er noen i barnets familie eller nære nettverk som er egnet som fosterforeldre, jf. fosterhjemsforskriften § 4. Det kan derfor synes som om barneverntjenesten har en plikt til å vurdere familie og nettverk i utlandet som mulige fosterforeldre. Barnevernloven bygger imidlertid på en forutsetning om at fosterhjemmet befinner seg i Norge. Barnevernloven kommer til anvendelse for barn som oppholder seg i Norge, jf. § 1-2. Det er derfor ikke regler om fosterhjemsplassering i utlandet i barnevernloven eller i fosterhjemsforskriften.

I retningslinjer for fosterhjem er det imidlertid en omtale av fosterhjemsplassering i utlandet.11 Det uttales at det generelt bør utvises stor forsiktighet når det gjelder å fosterhjemsplassere barn i utlandet. Begrunnelsen for dette er at barneverntjenesten vil ha svært begrensede muligheter til å ivareta sitt tilsynsansvar og ansvar for oppfølging av barnet og foreldrene når barn er plassert utenfor norsk jurisdiksjon. Videre vil en slik plassering kunne vanskeliggjøre samværet mellom barnet og foreldrene. Bakgrunnen for uttalelsene i retningslinjene fra 2004 var å åpne for en snever mulighet til å plassere barn i utlandet kun i helt særlige tilfeller.

Departementet har imidlertid senere kommet til at det ikke bør være adgang til å fosterhjemsplassere et barn i utlandet etter gjeldende rett. Ved plasseringer utenfor hjemmet har barneverntjenesten et særskilt ansvar for barna. Barneverntjenesten kan ikke fravike barnevernlovens regler om tilsyn, samvær og oppfølging. Norske myndigheter har ikke tvangsmyndighet eller forvaltningsmyndighet i utlandet som gjør det mulig å følge opp plasseringer. Plasseringer i utlandet vil derfor kreve samarbeid med utenlandske myndigheter om oppfølging av barnet. Det er i dag ingen regler om hvordan barneverntjenesten eventuelt kan samarbeide med andre lands myndigheter om fosterhjemsplasseringer i utlandet. Gjeldende regler medfører dermed at det ikke synes mulig å fosterhjemsplassere et barn i utlandet.

Det er heller ikke regler i barnevernloven om plassering av barn på institusjon i utlandet. Barnevernloven bygger som nevnt på en forutsetning om at plasseringsstedet befinner seg i Norge. Det er heller ikke regler om at barnevernet kan inngå avtaler med utenlandske myndigheter om plassering på institusjon i utlandet. Institusjoner som kan benyttes etter barnevernloven må per i dag være godkjent og kvalitetssikret av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) etter reglene i barnevernloven kapittel 5 med forskrifter.

9.5.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet en ny bestemmelse i barnevernloven § 4-4 a som åpner for at barneverntjenesten kan treffe vedtak om frivillig fosterhjemsplassering i en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1996. Det ble foreslått at det rent unntaksvis skal være adgang til å plassere et barn i et fosterhjem i utlandet. Departementet foreslo flere vilkår som må være oppfylt for at barneverntjenesten kan beslutte fosterhjemsplassering i utlandet som et frivillig hjelpetiltak. For det første ble det foreslått at vilkårene for hjelpetiltak etter § 4-4 må være oppfylt og at plasseringen vil være til det enkelte barns beste. Det ble også stilt krav om at barnet skal høres i samsvar med reglene i § 6-3, og at barnets mening skal fremgå av sakens dokumenter. Barn over 12 år og foreldre med foreldreansvar må samtykke til plasseringsstedet. Videre ble det stilt vilkår om at barneverntjenesten skal inngå en avtale med utenlandske myndigheter om oppfølgingen av barnet etter plassering og om kostnadsfordelingen. Det ble også stilt krav om at staten der barnet ønskes plassert kan føre forsvarlig tilsyn med fosterhjemmet.

Departementet ønsket ikke å åpne for fosterhjemsplassering i utlandet etter omsorgsovertakelse. Departementet ønsket heller ikke å åpne for plassering på institusjon i utlandet.

9.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser er direkte i mot forslaget om plassering av barn i fosterhjem i utlandet som et midlertidig hjelpetiltak. 11 høringsinstanser uttaler at de støtter forslaget. Dette er Justis- og beredskapsdepartementet, Fylkesnemndene, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vestfold, Asker kommune, Fredrikstad kommune, Oslo kommune, Stavanger kommune, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Aleneforelderforeningen og Fellesorganisasjonen (FO). Flere av disse instansene har likevel innspill til forslaget.

Departement foreslo i høringsnotatet flere vilkår for å kunne fosterhjemsplassere i utlandet, blant annet at barn over 12 år må samtykke til plasseringsstedet. Noen høringsinstanser har uttalt seg om dette forslaget. Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Oslo kommune støtter uttrykkelig departementets forslag om at barn over 12 år må samtykke til plasseringsstedet.

Asker kommune mener aldersgrensen bør være 15 år og uttaler:

«Når det gjelder spørsmålet om barn skal samtykke når det er 12 år anser barneverntjenesten at det pålegger barnet et for stort ansvar. En plassering mot barnets vilje er imidlertid lite hensiktsmessig, men hvis barnet trekker samtykket underveis i plasseringen innebærer dette at barneverntjenesten må finne et nytt plasseringssted eller et annet hjelpetiltak. Det kan medføre uro og lite kontinuitet for barnet og familien. Forslag må også sees i sammenheng med barns rett til medvirkning i barnevernloven ellers, hvor barns rett til selvbestemmelse i frivillige hjelpetiltak først inntrer ved 15 år.»

I høringsnotatet uttalte departementet at det ikke bør være adgang til å fosterhjemsplassere barn i utlandet etter et vedtak om omsorgsovertakelse. Flere høringsinstanser støtter uttrykkelig departementets forslag, blant annet Fylkesnemndene, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Oslo kommune. Justis- og beredskapsdepartementet mener imidlertid at det bør være mulig å fosterhjemsplassere et barn i utlandet uten foreldrenes og barnets samtykke:

«Det er viktig at barnet blir hørt, og at barnets mening tillegges stor vekt, men vi mener det er barnevernet som til sist må avgjøre hva som er til det enkelte barns beste, ikke barnet selv. Det bør derfor ikke være et vilkår i bestemmelsen at barn over 12 år må samtykke til plasseringen. Vi mener også at det ikke bør være et ubetinget vilkår at barnets foreldre må samtykke til plassering i et annet konvensjonsland. I situasjoner hvor barnets foreldre ikke har/vil få oppholdstillatelse, kan det være at slikt samtykke ikke gis fordi foreldrene antar at deres mulighet for opphold øker hvis barnet oppholder seg i Norge. Dette er uheldig hvis plassering i utlandet anses å være til barnets beste. Vi foreslår derfor at det i bestemmelsen gjøres unntak fra kravet til «foreldresamtykke» dersom foreldrene ikke har lovlig opphold i Norge.»

Enkelte høringsinstanser ser behov for nærmere regler om godkjenning av og tilsyn med fosterhjemmet og om innholdet i avtalen som skal inngås med utenlandske myndigheter. Flere instanser uttrykker behov for bistand fra statlige myndigheter i slike saker.

Asker kommune uttaler:

«Barneverntjenesten anser at det må fremgå klart at den stat hvor barnet ønskes plassert i også godkjenner fosterhjemmet og kriteriene for dette. Det er verken praktisk eller økonomisk mulig for den kommunale barnverntjenesten å foreta denne vurderingen.
BLD sier at staten som barnet ønskes plassert i skal kunne føre forsvarlig tilsyn med fosterhjemmet. Barneverntjenesten viser til at det kan bli ulik praksis for hva de enkelte kommuner anser som forsvarlig tilsyn. Det bør vurderes om ikke statlige myndigheter bør ha et overordnet ansvar for å godkjenne det enkelte lands tilsynsordning og ha ansvaret for at det utføres et forsvarlig tilsyn. Det er ikke hensiktsmessig at det skal være opp til den enkelte kommunale barneverntjeneste i Norge å vurdere dette. Det kreves både kompetanse og kan bli svært ressurskrevende for den enkelte kommune å få innsikt i ulike lands tilsynsordninger og hvordan barna følges opp.»

Stavanger kommune uttaler:

«Basert på Stavanger kommunes erfaringer med saker som kan likne på dette, vil Stavanger kommune derfor foreslå følgende avgjørende forutsetninger for at en slik lovbestemmelse skal kunne innføres:
Avtaler om godkjenning av fosterhjem og tilsyn med plassering i andre land skal inngås mellom statene, dvs mellom Norge v/BLD og det angjeldende konvensjonsland, ikke mellom en kommune og et annet lands myndigheter.
Norske statlige myndigheter må etablere en veiledningstjeneste med juridisk spisskompetanse som kommunene kan benytte i denne type saker.»

Også Justis- og beredskapsdepartementet har merknader til forslaget om at det stilles som vilkår at tilsyn og oppfølging med fosterhjemmet må være forsvarlig:

«I ny § 4-4a første ledd nr. 5 er det foreslått å ta inn et vilkår om at plasseringsstaten kan tilby et «forsvarlig» tilsyn. I utgangspunktet synes dette fornuftig. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved hvor strenge krav det bør stilles til tilsyn i plasseringsstaten, samt i hvilken grad dette bør være bestemmende for hvorvidt en plassering bør finne sted eller ikke. (…) JD foreslår at «forsvarlig tilsyn» og «forsvarlig oppfølging» tas inn som relevante momenter i barnets beste-vurderingen, fremfor å oppstilles som selvstendige vilkår.»

Videre er det noen instanser som fremhever at det må tydeliggjøres hva som er barneverntjenestens kostnader ved slike plasseringer.

Asker kommune uttaler:

«Asker barneverntjeneste vil påpeke at det må klarlegges tydeligere hva som den kommunale barneverntjeneste skal dekke. Kostnadene på dette området vil være opplæring og veiledning av de som utfører tilsyn, utgiftsgodtgjørelse til tilsynspersonene, reise- og oppholdsutgifter til tilsynsfører, foreldrene evt. søsken som vil besøke barnet i utlandet, fosterhjemgodtgjørelse (hvilket lands nivå skal man legge seg på), tolkeutgifter og ikke minst vil samarbeidet medføre oversettelsesutgifter av nødvendig korrespondanse.»

Justis- og beredskapsdepartementet og Fylkesnemndene trekker frem i sine høringsuttalelser at det er viktig at Norge får klargjort jurisdiksjonen med plasseringsstaten før barneverntjenesten beslutter en plassering.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener at forslaget også bør omfatte mulighet for å plassere barn i institusjon i utlandet. Justis- og beredskapsdepartementet fremhever i sine høringsuttalelser at det bør vurderes om forslaget til § 4-4 a også bør omfatte institusjonsplasseringer og kafala-ordninger for bedre å kunne ivareta hensynet til barnets beste.

9.5.4 Departementets vurderinger

9.5.4.1 Innledning

Haagkonvensjonen 1996 har regler om prosedyrer for plassering i annen konvensjonsstat, jf. artikkel 33. Bestemmelsen stiller blant annet krav om at det skal oversendes en rapport om barnet til den anmodede stat og denne staten må samtykke til plasseringen. Samtykket skal basere seg på hensynet til barnets beste. Det er imidlertid opp til den enkelte konvensjonsstat å beslutte om slike plasseringer skal være tillatt og eventuelt hvordan det skal reguleres i intern rett.

Departementet opprettholder forslaget til ny § 4-4 a om frivillig plassering i utlandet. Det er støtte fra høringsinstansene om å regulere frivillig fosterhjemsplassering i utlandet i barnevernloven. Departementet foreslår imidlertid etter en fornyet vurdering også å åpne for at et barn kan plasseres på en institusjon i utlandet som et frivillig hjelpetiltak. Enkelte høringsinstanser, blant annet Justis- og beredskapsdepartementet, uttalte i høringen at man ikke kan se bort fra at en institusjonsplassering kan anses å være til barnets beste, f.eks. når det vil medføre at det er lettere for barnet å ha regelmessig kontakt med familiemedlemmer eller der barnet språkmessig og kulturelt har større tilhørighet til det aktuelle konvensjonslandet enn til Norge. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet er enig i disse vurderingene og mener at i visse unntakstilfeller kan det være til barnets beste å bli plassert i en institusjon i en stat som barnet har sterk tilknytning til.

Regulering av plasseringer i utlandet vil styrke rettsikkerheten til de involverte parter og tydeliggjøre rammene for barneverntjenesten i slike saker. Utgangspunktet vil fortsatt være at barneverntjenesten skal gi hjelpetiltak i Norge. Departementet legger til grunn at det sjeldent vil være aktuelt å plassere et barn i utlandet som et frivillig hjelpetiltak. Det fremgår av § 4-4 fjerde ledd at barneverntjenesten kan formidle plass i fosterhjem eller institusjon dersom behovene ikke kan løses ved andre hjelpetiltak. I unntakstilfeller kan det likevel være til barnets beste å plasseres i utlandet fordi barnet har sterk tilknytning til den aktuelle staten. Barnet kan ha slekt og nært nettverk i landet, samt kulturell, religiøs og språklig tilhørighet som tilsier at en plassering vil være til barnets beste.

9.5.4.2 Plassering kun som et frivillig hjelpetiltak

Departementet mener at det kun bør være adgang til å plassere et barn i utlandet som et frivillig hjelpetiltak. Dette innebærer at det ikke tillates at barn plasseres i utlandet etter omsorgsovertakelse. Det er flere grunner til at departementet ikke ønsker å åpne for å plassere et barn i utlandet som et tvangsvedtak etter barnevernloven. Ved en omsorgsovertakelse overtar barneverntjenesten det formelle omsorgsansvaret for barnet, jf. § 4-18. Barneverntjenesten har også et særlig oppfølgingsansvar overfor barn og foreldre, jf. § 4-16. Barneverntjenesten har imidlertid begrensede muligheter for å følge opp et barn i utlandet der norske myndigheter ikke har forvaltningsmyndighet eller tvangsmyndighet. Ved plassering i utlandet etter en omsorgsovertakelse vil barnet som regel få vanlig bosted i den nye staten fordi plasseringen ofte vil bli langvarig. Barneverntjenesten vil derfor ved en slik plassering miste jurisdiksjonen i barnevernsaken, jf. konvensjonen artiklene 5 og 14. Barneverntjenesten vil således ikke ha kompetansen til å endre eller treffe nye beskyttelsestiltak, slik som vedtak om samvær og endring av plasseringssted. Det vil være den nye staten som har denne kompetansen.

Departementet mener det vil være en uholdbar situasjon dersom norske myndigheter skulle miste jurisdiksjonen til å treffe nye beskyttelsestiltak og følge opp barnet, samtidig som barneverntjenesten beholder det formelle omsorgsansvaret etter § 4-18 og oppfølgingsansvaret etter § 4-16. Barneverntjenesten vil i slike tilfeller ikke ha jurisdiksjonen til å reise sak om tilbakeføring etter barnevernloven § 4-21. Når barnet har vanlig bosted i plasseringsstaten vil denne staten ha jurisdiksjon til å oppheve det norske vedtaket og enten tilbakeføre barnet til foreldrene eller treffe nye vedtak.

Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget om at plassering i utlandet begrenses til frivillige plasseringer, og at det ikke skal være adgang til å plassere et barn i fosterhjem eller institusjon i utlandet etter en omsorgsovertakelse.12 Det er også støtte i høringen for at plassering i utlandet kun skal tillates som et frivillig hjelpetiltak.

Justis- og beredskapsdepartementet påpekte at det i saker der barnets foreldre ikke har lovlig opphold bør være adgang til å plassere et barn i utlandet uten foreldrenes samtykke dersom det er til barnets beste. Hvis barnevernet vurderer at det er til barnets beste å få langvarig oppfølging i et annet land enn Norge som barnet har sterkere tilknytning til, er Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet av den oppfatning at barnevernet heller bør vurdere å anmode den aktuelle staten om å overta jurisdiksjonen i saken. Overføring av jurisdiksjon kan skje på alle stadier av en sak, også etter en omsorgsovertakelse.13 Departementet gjør imidlertid oppmerksom på at overføring av jurisdiksjon kun gjelder overfor stater som har sluttet seg til konvensjonen.

Departementet vil for øvrig vise til at forslaget til ny § 4-4 a ikke gjelder for de situasjoner der en fosterfamilie i Norge ønsker å oppholde seg midlertidig i utlandet, for eksempel på grunn av arbeidsopphold eller en lengre ferie. Etter gjeldende rett kan dette kun skje unntaksvis.14 Departementet mener at en forutsetning for slike opphold er at barneverntjenesten inngår en avtale med utenlandske myndigheter som blant annet regulerer tilsyn, oppfølging og samvær.

9.5.4.3 Vilkår for plassering i utlandet

Høringsinstansene støtter i hovedsak forslagene til vilkår for plassering i utlandet. Noen høringsinstanser har imidlertid merknader til vilkårene og ønsker en nærmere utdyping av innholdet i vilkårene.

Det følger av forslaget til § 4-4 a første ledd at barneverntjenesten kan plassere barnet i et konkret fosterhjem eller en institusjon i en stat som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996. Departementet mener at det er mest betryggende og forsvarlig å begrense muligheten til å plassere barn i utlandet til andre konvensjonsstater. Det er kun andre konvensjonsstater som er forpliktet til å anerkjenne og fullbyrde et norsk beskyttelsestiltak og som må følge øvrige prosessuelle regler for samarbeid som følger av konvensjonen.

Departementet opprettholder forslaget om å innta i ny § 4-4 a første ledd bokstav a at vilkårene i § 4-4 om hjelpetiltak må være oppfylt. Barneverntjenesten skal tilby barnet og familien hjelpetiltak når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, jf. § 4-4 annet ledd.

Departementet opprettholder også forslaget om å innta i ny § 4-4 a første ledd bokstav b at plasseringen må være til det enkelte barns beste. Det følger av barnevernloven § 4-1 at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til barnets beste. Departementet ønsker å synliggjøre dette som et eget vilkår i bestemmelsen. Dette innebærer at barneverntjenesten må foreta en helhetlig vurdering av om det vil være til det enkelte barns beste å bli plassert i et konkret fosterhjem eller en institusjon i utlandet. Det skal legges særlig vekt på barnets tilknytning til den aktuelle staten. Departementet foreslår dette fremhevet i lovteksten. Relevante momenter vil være barnets tilknytning til aktuelle omsorgspersoner, barnets eget ønske, nærhet til eventuelle søsken og annen slekt, barnets kjennskap til den nye statens kultur og om barnet kan språket i den nye staten. Disse momentene må veies opp mot barnets tilknytning til Norge, herunder språk, kultur, skole, nærmiljøet og familie, særlig foreldre og søsken.

Det følger allerede av barnevernloven § 1-4 at alle tiltak og tjenester skal være forsvarlige. Departementet ønsker å synliggjøre kravet til forsvarlighet også for plasseringer i utlandet, og foreslår at dette inntas i forslag til første ledd bokstav b. Barneverntjenesten skal ved vurderingen se hen til barnevernlovens rettssikkerhetsgarantier, herunder lovens regler for godkjenning av fosterhjem og regler om rettigheter og bruk av tvang på barneverninstitusjon. Barneverntjenesten må innhente informasjon om det konkrete fosterhjemmet eller institusjonen og om regelverket for plasseringer i den aktuelle staten for å vurdere om plasseringen er forsvarlig. Barneverntjenesten kan få bistand fra sentralmyndigheten. Departementet viser i denne sammenheng til at verken fosterhjemmet eller institusjonen i plasseringsstaten skal godkjennes etter barnevernlovens regler.

Barnet har en rett til å bli hørt i alle saker som vedrører barnet, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 12. Det følger av barnevernloven § 6-3 at et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. En forutsetning for å plassere barnet i utlandet må derfor være at barnet har blitt hørt i samsvar med § 6-3 og at barnets syn fremkommer av sakens dokumenter. Departementet mener det er betenkelig å gjennomføre en plassering i utlandet når barnet motsetter seg det, uansett barnets alder. Barnets mening må få stor vekt i avgjørelsen av om barnet skal plasseres i utlandet. Departementet mener det er viktig å fremheve barnets rett til medvirkning i bestemmelsen. Departementet opprettholder derfor forslaget om å innta som vilkår i § 4-4 a første ledd bokstav c at barnet skal bli hørt i samsvar med § 6-3 og at barnets syn fremkommer av sakens dokumenter. Departementet viser til at en ny bestemmelse om barns medvirkning trådte i kraft 1. juni 2014, jf. § 4-1 annet ledd. Det er videre utarbeidet forskrift til bestemmelsen som gir nærmere regler om hvordan medvirkningen skal gjennomføres og hva den skal inneholde. Departementet foreslår også å innta en henvisning til § 4-1 i forslag til § 4-4 a første ledd bokstav c.

Frivillige hjelpetiltak etter § 4-4 krever samtykke fra foreldre som har daglig omsorg for barnet og fra barn som har fylt 15 år. Plassering i utlandet som et hjelpetiltak kan oppfattes som mer inngripende enn en plassering i Norge, og kan også få betydning for foreldre som ikke har daglig omsorg. Departementet opprettholder derfor forslaget om at foreldre med foreldreansvar skal samtykke til plasseringen, se forslag til ny § 4-4 a første ledd bokstav d. Dette er også i overensstemmelse med barnelovens regler om flytting til utlandet, se barneloven § 40.

Departementet foreslo i høringsnotatet at barn som har fylt 12 år skal samtykke til en plassering i utlandet. Dette skiller seg fra andre hjelpetiltak der barn over 15 år må samtykke, jf. § 4-4, jf. § 6-3. Det er kun en høringsinstans som mener aldersgrensen for samtykke bør være 15 år. Flere høringsinstanser støtter forslaget om at barn som har fylt 12 år må samtykke til plasseringen. Departementet opprettholder derfor forslaget i ny § 4-4 a første ledd bokstav d om at barn som har fylt 12 år må samtykke til plassering i utlandet. Dette er i samsvar med forslag til endringer i barneloven § 40 som krever at barn over 12 år skal samtykke når foreldrene beslutter at barnet skal flytte til utlandet.15 Å plassere et barn i utlandet vil ha svært stor betydning for et barn. Departementet mener derfor det er viktig å senke aldersgrensen for samtykke i disse sakene. Barn over 12 år vil kunne ha sterke oppfatninger om plasseringen. Departementet viser til at også yngre barn har en rett til å uttale seg og at deres mening skal tillegges stor vekt.

Ved plassering i utlandet er det staten der barnet er plassert som har myndighet til å føre tilsyn med fosterhjemmet eller institusjonen. Departementet foreslo i høringsnotatet å innta i bestemmelsen et vilkår om at plasseringsstaten kan tilby et forsvarlig tilsyn. Enkelte høringsinstanser ønsker at departementet omtaler nærmere hva som ligger i forsvarlig tilsyn og hvilken instans som skal beslutte om tilsynet er forsvarlig.

Departementet opprettholder forslaget om å innta i bestemmelsen et vilkår om at plasseringsstaten har en forsvarlig tilsynsordning, se forslag til ny § 4-4 a første ledd bokstav e. Det vil være den enkelte barneverntjeneste som må vurdere om plasseringsstaten har en forsvarlig tilsynsordning i den enkelte sak. Barneverntjenesten må derfor innhente informasjon om tilsynsordningen i det aktuelle landet. Dette kan for eksempel være informasjon om antall tilsyn, hvilken myndighet som utfører tilsynet, håndtering av informasjon av hva som fremkommer under tilsyn, om tilsynsmyndigheten snakker direkte med barnet osv. Sentralmyndigheten kan bistå barneverntjenesten. Tilsynet må som minimum kunne avdekke mangler i omsorgen og at forutsetningene for plasseringen blir fulgt opp. Det stilles ikke krav om at andre stater har samme tilsynsordning som i Norge. Tilsynsordningen må likevel være så god at barneverntjenesten er av den oppfatning at plasseringen vil være til barnets beste.

Departementet opprettholder forslaget om å innta i ny § 4-4 a første ledd bokstav f at gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med plasseringen er nærmere avtalt. For å kunne plassere et barn i utlandet må det være enighet med myndighetene i plasseringsstaten om oppfølging, tilsyn og utgiftsfordeling. Det myndighetene enes om må inntas i en avtale før barnet plasseres. Enkelte høringsinstanser har uttalt at det bør være en statlig sentral myndighet som må inngå avtalen. Departementet opprettholder at det er den enkelte barneverntjeneste som skal inngå en avtale om plasseringen. Det er barneverntjenesten som har kunnskap om barnet, som skal vurdere om det er til barnets beste å bli plassert i utlandet og som vil ha ansvar etter barnevernloven for å følge opp plasseringen i utlandet. Det er derfor hensiktsmessig at det er barneverntjenesten som blir enig med utenlandske myndigheter og har kompetanse til å inngå avtalen. Barneverntjenesten kan ved behov for råd og veiledning henvende seg til fylkesmannen, jf. barnevernloven § 2-3. Barneverntjenesten kan også henvende seg til sentralmyndigheten som kan gi veiledning.16

Det er viktig at barneverntjenesten blir enig med myndighetene i plasseringsstaten om hvilke oppgaver de ulike lands myndigheter skal ha og hvordan barnet skal følges opp. Barneverntjenesten har uansett et ansvar for å følge opp barnet etter barnevernloven § 4-5. For å ivareta dette ansvaret er det viktig at barneverntjenesten får jevnlig og god informasjon om hvordan det går med barnet slik at de kan vurdere om plasseringen fungerer etter sitt formål. Dette bør fremgå av avtalen som inngås. Barneverntjenesten bør få informasjon om barnets helse, utvikling, sosiale forhold og skolegang under plasseringen. Tilrettelegging og gjennomføring av samvær bør også fremgå av avtalen.

Videre bør det fremgå av avtalen at barneverntjenesten kan avbryte plasseringen hvis barneverntjenesten kommer til at plasseringen ikke lenger er til barnets beste. Så lenge barnet anses å ha vanlig bosted i Norge, vil norske barnevernmyndigheter ha kompetanse til å endre, oppheve og treffe nye beskyttelsestiltak. Hvis plasseringen blir langvarig, kan barnets vanlige bosted endre seg og norske myndigheter vil ikke lenger ha jurisdiksjon til å oppheve, endre eller treffe nye tiltak for å beskytte barnet. Tiltaket vil likevel bestå inntil myndighetene i landet barnet er plassert opphever eller endrer tiltaket. Departementet mener derfor det er viktig at barneverntjenesten avklarer med utenlandske myndigheter at Norge beholder jurisdiksjonen i saken, så langt det lar seg gjøre. Det at barnet etter en viss tid kan oppnå bosted i plasseringsstaten, tilsier etter departementets oppfatning at det kan være hensiktsmessig i første omgang å begrense plasseringstiden til en kortere periode slik at Norge beholder jurisdiksjonen i saken. Etter denne perioden må barneverntjenesten vurdere om plasseringen bør fortsette.

Haagkonvensjonen 1996 artikkel 38 nr. 2 gir adgang til å sette som vilkår at det inngås avtale om fordeling av utgifter.17 Det kan for eksempel i forbindelse med gjennomføring og tilrettelegging av samvær påløpe utgifter. Barneverntjenesten må avklare med plasseringsstaten hvordan utgiftene ved plasseringen skal fordeles.

Videre må vilkårene for plassering i utlandet etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 være oppfylt for å kunne plassere barnet i en annen konvensjonsstat. Norske barnevernmyndigheter må ha anmodet en annen konvensjonsstat om plassering i et konkret fosterhjem eller en institusjon i denne staten. Ved anmodningen skal barneverntjenesten oversende en rapport om barnet og om begrunnelsen for plasseringen. Denne konsultasjonen gir den anmodede stat en mulighet til å gjennomgå grunnlaget for plasseringen og kunne avklare behovet for oppholdstillatelse for barnet, utgiftsfordeling og hvordan barnet skal følges opp.18 Det kreves at den rette myndighet i den anmodede konvensjonsstat har samtykket til plasseringen på bakgrunn av hensynet til barnets beste. Departementet foreslår at det inntas som et vilkår i forslag til ny § 4-4 a første ledd bokstav g at de prosessuelle vilkår i Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 er oppfylt.

Departementet presiserer at en forutsetning for at barnet kan plasseres i utlandet, er at barnet sikres oppholdstillatelse der dette er nødvendig. Barneverntjenesten må påse at dette er ivaretatt før plasseringen kan finne sted.

Departementet opprettholder forslagene til vilkår for plassering av barn i utlandet, se lovforslaget til barnevernloven § 4-4 a første ledd.

9.5.4.4 Midlertidige plasseringer

Et frivillig hjelpetiltak etter barnevernloven er som utgangspunkt midlertidig. Dette gjelder også plasseringer utenfor hjemmet. At en plassering er midlertidig innebærer at barnet som et utgangspunkt skal tilbake til foreldrene. En midlertidig plassering kan være tidsbegrenset, men må ikke være det. Selv om et tiltak er midlertidig kan det ut fra omstendighetene i den enkelte sak vare over en lengre periode. Det fremgår av barnevernloven § 4-4 fjerde ledd at dersom barneverntjenesten vurderer at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, bør den vurdere å reise sak om omsorgsovertakelse fremfor en frivillig plassering. Barneverntjenesten må vurdere konkret om den i disse situasjonene skal fremme sak om omsorgsovertakelse eller om det er best for barnet å bli plassert i utlandet som et frivillig tiltak. Hvis barneverntjenesten vurderer at det kan være til barnets beste å få langvarig oppfølging i en annen konvensjonsstat, kan barneverntjenesten vurdere å anmode om overføring av jurisdiksjon, se konvensjonen artikkel 8.19

Hvis plasseringen er klart tidsavgrenset for en kortere periode, vil barnet etter departementets oppfatning beholde sitt vanlige bosted i Norge. Dette vil likevel måtte vurderes konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Forholdene kan endre seg underveis slik at barnet oppnår vanlig bosted i plasseringsstaten, for eksempel ved at plasseringen varer lengre enn det som var forutsatt. Det er viktig med god dialog med de utenlandske myndighetene om hvilken stat som har jurisdiksjon i saken.

Departementet gjør oppmerksom på at Haagkonvensjonen 1996 ikke definerer når et barn har oppnådd vanlig bosted i en stat. Det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Se punkt 3.3.1 om begrepet «vanlig bosted». Det kan oppstå uenighet mellom kompetente myndigheter om hvilken stat som har jurisdiksjon overfor barnet. Departementet mener at norske myndigheter derfor bør klargjøre spørsmålet om bosted og jurisdiksjon i størst mulig grad i dialog med plasseringsstaten før plasseringen finner sted. Se ovenfor om forslag til ny § 4-4 a første ledd bokstav f.

9.5.4.5 Særlig om kafala

Enkelte høringsinstanser ønsker også at det skal åpnes opp for at barn kan plasseres i kafala i utlandet. Kafala innebærer en frivillig overføring av verge- og forsørgeransvar, gjerne til medlemmer av storfamilien, frem til barnet fyller 18 år. Det finnes ikke et slikt tiltak i barnevernloven. Barnevernloven har kun hjemmel til å frata foreldre omsorgen og foreldreansvar som et tvangsvedtak. En frivillig overføring av foreldreansvar for barn i Norge må følge reglene i barneloven, vergemålloven eller adopsjonsloven. Departementet foreslår kun plasseringer i utlandet som et frivillig hjelpetiltak. Ved hjelpetiltak etter barnevernloven beholder foreldrene verge- og omsorgsansvar for barnet og kafala vil derfor ikke være aktuelt.

Foreldre i Norge som ønsker at barnet skal plasseres i kafala hos slektninger i utlandet kan i utgangspunktet selv beslutte dette i kraft av sitt foreldreansvar.20 Departementet viser for øvrig også til unntaksbestemmelsene i Haagkonvensjonen 1996 om overføring av jurisdiksjon til andre konvensjonsstater når dette er til barnets beste.

Det vises for øvrig til merknaden til barnevernloven ny § 4-4 a første ledd i proposisjonen punkt 13.

9.6 Plassering i fosterhjem eller institusjon i Norge etter utenlandsk vedtak

9.6.1 Gjeldende rett

Barnevernloven gjelder for barn som oppholder seg i Norge, jf. § 1-2. Det er heller ingen bestemmelse i barnevernloven som regulerer en plassering i Norge etter utenlandsk vedtak. I tilfeller der utenlandske myndigheter kontakter barneverntjenesten med anmodning om å plassere et barn i Norge etter et utenlandsk vedtak, har derfor ikke barneverntjenesten en mulighet til å imøtekomme anmodningen. Departementet er imidlertid kjent med saker der utenlandske myndigheter ønsker at barnet flytter til Norge og at norske myndigheter overtar jurisdiksjonen til å treffe eventuelle tiltak.

9.6.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse i § 4-4 a annet ledd om at barneverntjenesten skal kunne samtykke i frivillig fosterhjemsplassering av et barn i Norge etter anmodning fra utenlandske myndigheter som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996. Departementet foreslo at vilkårene i § 4-4 a første ledd om fosterhjemsplassering i utlandet må være oppfylt. I tillegg foreslo departementet et vilkår om at barneverntjenesten må godkjenne fosterhjemmet. Departementet foreslo videre at barnet må ha nødvendig oppholdstillatelse etter utlendingsloven og at det er barneverntjenesten som må søke om oppholdstillatelse for barnet.

9.6.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser uttaler at de er imot forslaget. Ti instanser støtter forslaget. Dette er Justis- og beredskapsdepartementet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vestfold, UDI, Asker kommune, Oslo kommune, Stavanger kommune, Høgskolen i Sør Trøndelag, Aleneforeldreforeningen og Felles organisasjonen (FO). Få høringsinstanser har merknader til forslaget. Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Oslo kommune støtter uttrykkelig at det ikke skal være tillatt å plassere et barn i Norge på bakgrunn av et tvangsvedtak truffet av utenlandske myndigheter.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Fylkesmannen støtter også forslaget om at andre lands myndigheter gis en tilsvarende adgang til å plassere barn i fosterhjem i Norge.
Fylkesmannen støtter departementets syn på at det ikke bør gis adgang til å fosterhjemsplassere barn i utlandet etter en omsorgsovertakelse. Departementet har gjennomgått de hensynene som taler mot å åpne opp for slike plasseringer i høringsnotatets punkt 10.2.2.2. Etter vårt syn vil de samme hensynene som taler mot å gi slik adgang til å plassere norske barn i utlandet, tale mot å gi adgang til å plassere utenlandske barn i fosterhjem i Norge etter en omsorgsovertakelse i hjemlandet. Vi er på denne bakgrunn enig med departementet i at det ikke bør gis adgang for andre lands myndigheter til å plassere barn i fosterhjem i Norge etter en omsorgsovertakelse.»

Oslo kommune uttaler:

«Oslo kommune støtter forslaget om endringer i barnevernloven som åpner for frivillig plassering av barn i fosterhjem i andre konvensjonsstater, og at andre konvensjonsstater kan plassere barn i fosterhjem i Norge. Oslo kommune er enig i at det ikke bør være adgang til å plassere barn når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Dette bør også gjelde for fosterhjemsplasseringer av barn i Norge etter vedtak i et annet land.»

Stavanger kommune uttaler:

«I høringsnotatet foreslås det en endring i barnevernlovens § 4 som gir adgang til å plassere et barn i fosterhjem i en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen eller til å samtykke til at et barn plassert av et annet land plasseres i fosterhjem i Norge. Vi antar at det siste alternativet vil gjelde barn med norsk statsborgerskap som er tatt hånd om av utenlandske myndigheter.(…)Stavanger kommune er enig med departementet at denne ordningen ikke kan gjøres gjeldende for saker der barn er plassert gjennom tvangsvedtak.»

UDI viser til utfordringer etter utlendingsloven dersom barn blir plassert i norsk fosterhjem etter utenlandsk kafala-vedtak.

9.6.4 Departementets vurderinger

Etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 kan norske myndigheter motta en anmodning fra utenlandske myndigheter om plassering av et barn i Norge. Dette er i dag ikke regulert i barnevernloven, jf. ovenfor om gjeldende rett.

Det er støtte for forslaget om å regulere frivillig fosterhjemsplassering i Norge på bakgrunn av utenlandsk vedtak og departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår imidlertid etter en fornyet vurdering å åpne for at barn også kan frivillig plasseres på institusjon i Norge etter et utenlandsk vedtak.21

Departementet åpner ikke for at barn kan plasseres i Norge når utenlandsk myndighet har truffet vedtak om omsorgsovertakelse eller lignende tvangsvedtak.22 I slike tilfeller kan overføring av jurisdiksjon være et alternativ.23

Departementet mener det i visse unntakstilfeller kan være til barnets beste å bli plassert i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge på bakgrunn av et utenlandsk vedtak når barnet har særlig tilknytning til Norge. Departementet mener at vilkårene som gjelder for plassering i utlandet etter forslag til ny § 4-4 a første ledd må gjelde tilsvarende så langt de passer.24 Departementet foreslår dette lovregulert i ny § 4-4 a annet ledd.

Det vil kun være adgang til plassering i Norge når anmodningen kommer fra en stat som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996. For at barneverntjenesten kan samtykke i en plassering i Norge må barneverntjenesten ha vurdert at plasseringen er til barnets beste. I denne vurderingen skal det legges særlig vekt på barnets tilknytning til Norge. Relevante momenter i vurderingen vil være om barnet har slekt og nært nettverk i Norge og om barnet kjenner norsk språk og kultur. Disse momentene må veies opp mot barnets tilknytning til den andre konvensjonsstaten, herunder språk, kultur, skole, nærmiljøet og familie, særlig foreldre og søsken. Det stilles ikke krav om norsk statsborgerskap, men dette vil være et moment i vurderingen.

Videre skal barnet høres i samsvar med barnevernloven §§ 4-1 og 6-3 og barnets mening skal fremkomme av sakens dokumenter. Det foreslås også et krav om at foreldre med foreldreansvar og barn over 12 år samtykker til plasseringen i Norge. Barneverntjenesten og den aktuelle myndigheten i konvensjonsstaten som anmoder om en plassering, må bli enige om tilsyn, oppfølging og utgiftsfordeling. Dette må inntas i en avtale. Det er likevel klart at reglene om tilsyn og oppfølging etter barnevernloven vil komme til anvendelse ved en plassering. Barneverntjenesten kan ikke fraskrive seg dette ansvaret i en avtale.

Videre foreslås det et krav om at de prosessuelle vilkårene i Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 er oppfylt for at barneverntjenesten kan samtykke i plasseringen i Norge. Konvensjonsstaten må ha anmodet norske myndigheter om å plassere barnet i Norge. Ved anmodningen skal utenlandske myndigheter oversende en rapport om barnet og om begrunnelsen for plasseringen. Det er barneverntjenesten som har kompetanse til å samtykke i en plassering på bakgrunn av hensynet til barnets beste. Det vises for øvrig til at det i lov om Haagkonvensjonen 1996 § 6 fremgår at utenlandske myndigheter må sende anmodningen om å plassere et barn i Norge til sentralmyndigheten. Det vil være sentralmyndighetens oppgave å videresende anmodningen til rette barneverntjeneste i den kommune som barnet foreslås plassert i. Videre skal sentralmyndigheten bistå kommunen med å etterleve konvensjonen.

Som ved fosterhjemsplassering i utlandet etter forslag til ny § 4-4 a første ledd, må anmodningen gjelde et konkret fosterhjem i Norge. Norske myndigheter har ikke ansvar for å vurdere alternative plasseringer i Norge. Departementet antar at en fosterhjemsplassering vil kunne være aktuelt hos barnets slektninger i Norge. Når det gjelder plasseringer på institusjon i Norge, må barneverntjenesten vurdere om barnet har behov for en institusjonsplass. Det vil likevel kun være aktuelt med en plassering på institusjon i Norge når barnet har særlig tilknytning til Norge og barneverntjenesten vurderer at en slik plassering er til barnets beste. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for en plassering i Norge at en institusjon har et godt behandlingstilbud.

Et samtykke forutsetter at barnevernlovens alminnelige regler for institusjons- og fosterhjemsplasseringer følges. Dette betyr blant annet at plasseringstiltaket skal være godkjent og bruk av statlige tiltak skal være avklart med Barne-, ungdoms- og familieetaten. Departementet viser til at ved fosterhjemsplassering hos barnets slekt må fosterforeldrene i utgangspunktet oppfylle de generelle kravene som stilles til fosterforeldre i fosterhjemsforskriften § 3. Disse kravene må imidlertid kunne fravikes noe dersom det utvilsomt er til barnets beste å bli plassert der. Dette fremgår allerede av retningslinjene for fosterhjem når det gjelder plasseringer hos barnets slektninger eller nære nettverk.

En forutsetning for at et barn kan plasseres i Norge er at barnet kan få oppholdstillatelse. Det er nødvendig med formell oppholdstillatelse til barn som skal oppholde seg i Norge utover tre måneder. Dette gjelder også barn som er EØS/EFTA-borgere. Departementet foreslår at barneverntjenesten skal ha ansvaret for å søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når det er nødvendig. Videre foreslår departementet å innta i annet ledd at barneverntjenesten ikke kan samtykke i plasseringen før barnet har fått oppholdstillatelse. Justis- og beredskapsdepartementet vil vurdere behovet for å innføre en særregel i utlendingsregelverket som kan gi utenlandske barn adgang til å få oppholdstillatelse i disse tilfellene.

Se for øvrig punkt 11 om forholdet til utlendingsloven.

Det vises for øvrig til merknaden til barnevernloven ny § 4-4 a annet ledd i proposisjonen punkt 13.

Fotnoter

1.

Betænkning nr. 1467 2005 punkt 3.2.2.5.

2.

Ot.prp. nr. 44 (1991–92) side 17-18, NOU 1985: 18 side 326.

3.

Ot.prp. nr. 44 (1991–92) side 18.

4.

I høringsnotatet ble uttrykket «habitual residence» oversatt til bosted/bosatt. Etter en fornyet vurdering har departementet valgt å oversette uttrykket med vanlig bosted. Se proposisjonen punkt 3.3.1. om barnets «habitual residence».

5.

Se over om gjeldende rett, proposisjonen punkt 9.2.1.

6.

Høyesterett har imidlertid lagt til grunn at det kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse for barn når oppholdet i utlandet er helt kortvarig, slik som ferieopphold, se Rt. 2004 side 2034.

7.

Også Sverige har en slik adgang til å åpne undersøkelsessak og treffe nødvendige tiltak for barn som har vanlig bosted i Sverige, men oppholder seg i utlandet.

8.

Se proposisjonen punkt 7.3 om samarbeid, overføring av personopplysninger og taushetsplikt.

9.

Se proposisjonen punkt 3.3.2 om konvensjonen artikkel 6.

10.

Forskrift 18. desember 2003 nr. 1659 om fosterhjem.

11.

Retningslinjer for fosterhjem av 15. juli 2004, Q-1072B.

12.

Dette er også i samsvar med Sveriges regulering av plassering av barn i utlandet etter socialtjänstlagen § 11b.

13.

Se nærmere om overføring av jurisdiksjon i barnevernsaker i proposisjonen punkt 7.4.5.

14.

Retningslinjer for fosterhjem av 15. juli 2004, Q-1072B.

15.

Se nærmere i proposisjonen punkt 8.5.2.

16.

Det er foreslått en forskriftshjemmel om sentralmyndighetens oppgaver i lov om Haagkonvensjonen 1996 § 2, se proposisjonen punkt 7.2.

17.

I Explanatory Report, Lagarde 1998 punkt 152, er det fremhevet at det blant annet kan stilles vilkår om fordeling av utgifter ved gjennomføring av tiltak i annen stat, for eksempel ved en plassering i utlandet.

18.

Se Explanatory Report, Lagarde 1998 punkt 143.

19.

Se proposisjonen punkt 7.4.5 om overføring av jurisdiksjon.

20.

Se proposisjonen punkt 8.5.2 om samtykke når barnet flytter ut av landet uten foreldrene.

21.

Se proposisjonen punkt 9.5.4.1.

22.

Se Sveriges Prop. 2011/12:85 side 66 hvor det fremgår at det ikke åpnes for plasseringer i Sverige på bakgrunn av tvangsvedtak truffet av utenlandske myndigheter.

23.

Se proposisjonen punkt 7.4.5 om overføring av jurisdiksjon i barnevernsaker.

24.

Se nærmere om vilkårene i ny § 4-4 a første ledd ovenfor i proposisjonen punkt 9.5.4.3.

Til forsiden