4 Endringer i kapitalkravsregelverket

4.1 Innledning

Direktiv 2013/36/EU («capital requirements directive», CRD4) og forordning (EU) 575/2013 («capital requirements regulation», CRR) utgjør det europeiske kapitalkravsregelverket for banker og andre kredittinstitusjoner. CRD4 er det fjerde kapitalkravsdirektivet, og er gjennomført i Norge i finansforetaksloven, finansforetaksforskriften, og CRR/CRD IV-forskriften, jf. Prop. 96 L (2012–2013) og Prop. 125 L (2013–2014). CRR gjelder som norsk forskrift ved inkorporasjon i CRR/CRD IV-forskriften. Direktiv (EU) 2019/878 og forordning (EU) 2019/876 endrer CRD4 og CRR på flere viktige punkter, og omtales henholdsvis som CRD5 og CRR2. Departementet foreslår i dette kapitlet lovendringer for å gjennomføre EØS-regler som svarer til CRD5, samt enkelte lovendringer som tilpasning til en kommende inkorporasjon av CRR2 som norsk forskrift.

CRD5 inneholder en fortale samt fire artikler. Artikkel 1 inneholder endringsbestemmelser til CRD4, og utgjør hoveddelen av endringsdirektivet. Artikkel 2 inneholder gjennomføringsbestemmelser for EU-statene. Artikkel 3 regulerer CRD5s ikrafttredelsestidspunkt i EU. Artikkel 4 angir at direktivet er rettet mot medlemsstatene i EU.

CRR2 inneholder også en fortale, samt fire artikler. Artikkel 1 inneholder endringsbestemmelser til CRR, og utgjør hoveddelen av endringsforordningen. Artikkel 2 inneholder noen få konsekvensendringer til forordning (EU) nr. 648/2012, og omtales ikke nærmere i denne proposisjonen. Artikkel 3 regulerer ikrafttredelses- og anvendelsestidspunkt for CRR2 i EU.

Både CRD5 og CRR2 artikkel 1 inneholder bestemmelser som endrer eksisterende bestemmelser i henholdsvis CRD4 og CRR, og bestemmelser som innfører helt nye artikler i de to rettsaktene. For å gjøre endringene som følger av CRD5 og CRR2 lettere tilgjengelige, vil det i denne proposisjonen henvises til rettsaktene i konsolidert form, det vil si at henvisninger til CRD5 innebærer en henvisning til CRD4 lest i sammenheng med endringene som følger av CRD5. For eksempel vil en henvisning til CRD5 artikkel 104 leses som en henvisning til den konsoliderte teksten av CRD4.

4.2 Gruppering av foretak

4.2.1 Gjeldende rett

Gjeldende regler har ingen tydelig gruppering av finansforetak for rapporterings- og offentliggjøringsformål. Regelverket og retningslinjer viser imidlertid i ulike sammenhenger til at reglene skal anvendes proporsjonalt, i tråd med et vesentlighetsprinsipp. Det er også gitt spesifikke regler og krav for foretak som overskrider gitte terskelverdier eller som oppfyller andre kriterier som kan begrunne en annen regulering.

Finanstilsynet har delt inn foretak i fem grupper for gjennomføring av vurderinger av risiko og kapitalbehov etter regelverkets pilar 2 («supervisory review and evaluation process», SREP). Inndelingen er basert på størrelse, kompleksitet og virkeområde, samt graden av risiko som foretak representerer for det finansielle systemet. Hensikten med inndelingen er primært at foretakene skal unngå unødige byrder sett i forhold til sin størrelse og sitt virkeområde. Gruppe 1 omfatter de systemviktige foretakene, som er gjenstand for SREP-vurderinger årlig. Gruppe 2 omfatter store og mellomstore foretak, som skal gjennom SREP annethvert år. Gruppene 3 og 4 inneholder mindre foretak som er gjenstand for SREP hvert tredje år, mens foretakene i gruppe 5 er verdipapirforetak, forvaltningsselskaper mv. som gjennomfører SREP etter behov.

4.2.2 Forventet EØS-rett

Endringer i CRR2 skal bidra til at kravene om rapportering og offentliggjøring av informasjon i større grad tilpasses foretakenes størrelse og kompleksitet. Lettelsene i myndighetsrapportering etter CRR2 er foreløpig ikke særlig omfattende, men omfanget skal vurderes utvidet basert på undersøkelser gjennomført av EBA. For kravene til offentliggjøring av informasjon er det derimot store lettelser, særlig for mindre og ikke-komplekse foretak. Mye av informasjonen som skal offentliggjøres etter dagens bestemmelser, vil falle bort for en rekke foretak. Hensikten er at rapporterings- og offentliggjøringskrav ikke skal være for byrdefulle, og at ressursbruk og kostnader ved rapportering og offentliggjøring av informasjon kan reduseres. Store foretak vil få noe utvidede krav til rapportering, primært som følge av at noe informasjon skal offentliggjøres oftere enn årlig.

CRR2 angir kumulative vilkår for klassifisering av foretak som «mindre og ikke-komplekse». Etter artikkel 4 nr. 1 punkt 145 er «mindre og ikke-komplekse foretak» de foretakene som:

• (a) ikke er et stort foretak,

• (b) har en total forvaltningskapital på solonivå eller, der det er aktuelt, på konsolidert nivå som i gjennomsnitt over de siste fire årene ikke overstiger 5 milliarder euro (medlemsstater kan redusere denne terskelen),

• (c) ikke er underlagt noen forpliktelser, eller er underlagt forenklede forpliktelser etter BRRD,

• (d) har aktiviteter knyttet til handelsportefølje(r) som er klassifisert som små i artikkel 94 nr. 1,

• (e) har derivatposisjoner som er holdt med intensjon om handelsaktivitet, som i verdi ikke overstiger to prosent av de samlede eiendelene (på og utenfor balansen), og samlede derivatposisjoner som i verdi ikke overstiger 5 prosent, begge beregnet etter artikkel 273a nr. 3,

• (f) har mer enn 75 prosent av sine konsoliderte eiendeler og forpliktelser mot motparter som er lokalisert innenfor EU/EØS-området, intragruppeeksponeringer ekskludert,

• (g) ikke bruker interne modeller for beregning av kapitalkrav,

• (h) ikke har hatt innvendinger mot å bli klassifisert som «mindre og ikke-kompleks», og

• (i) ikke har blitt definert som et foretak som ikke kan bli vurdert som «mindre og ikke-kompleks», basert på en analyse av foretakets størrelse, sammenkoblinger, kompleksitet eller risikoprofil.

Etter CRR2 artikkel 4 nr. 1 punkt 146 er «store foretak» karakterisert ved at de tilfredsstiller minst ett av følgende vilkår:

• (a) er identifisert som et globalt systemviktig foretak (G-SII),

• (b) er identifisert som annet systemviktig foretak (O-SII) etter artikkel 131 nr. 1 og nr. 3 i CRD,

• (c) er blant de tre største foretakene i hjemstaten, eller

• (d) har en total forvaltningskapital på solonivå eller, der det er aktuelt, på konsolidert nivå som er lik eller større enn 50 milliarder euro.

Etter CRR2 artikkel 433c er alle foretak som verken er «mindre og ikke-komplekse» etter punkt 145 eller «store» etter punkt 146, kategorisert som «øvrige» foretak.

I tillegg til inndelingen beskrevet over, skiller CRR2 mellom noterte og ikke-noterte foretak. De noterte foretakene har blant annet strengere krav til offentliggjøring enn de ikke-noterte foretakene i samme gruppe.

4.2.3 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen viser til at proporsjonalitet er et sentralt prinsipp i EUs bankpakke. Dette innebærer at den regulatoriske byrden reduseres for mindre foretak, blant annet gjennom lempeligere krav til offentliggjøring og forenklet beregning av krav om stabil finansiering (NSFR). Arbeidsgruppen peker videre på at rapporteringsbyrden også skal reduseres, men at dette rammeverket er ikke ferdig utviklet. På flere områder deles foretak inn i grupper og underlegges ulike plikter eller krav i henhold til grupperingen. Etter arbeidsgruppens vurdering bør inndelingen for de forskjellige formålene i regelverket i størst mulig grad harmoniseres på tvers. Arbeidsgruppen har sett på andre terskelverdier i norsk regelverk og forsøkt å harmonisere disse med de nye inndelingene i CRR2.

Arbeidsgruppen foreslår at både store foretak og mindre og ikke-komplekse foretak defineres i finansforetaksloven § 1-5. Norske myndigheter har mulighet til å redusere grensen for forvaltningskapital på 5 mrd. euro, som avgjør om et foretak blir kategorisert som «mindre og ikke-komplekst» eller «øvrig». Arbeidsgruppen har imidlertid kommet til at dette ikke vil være hensiktsmessig. Arbeidsgruppen foreslår at grensen settes til 5 milliarder euro, slik hovedregelen er i CRR2.

Vilkåret i bokstav (c) i artikkel 4 nr. 1 punkt 145 handler om foretaket er pålagt noen krav, eller pålagt forenklede krav, i forbindelse med gjenoppretting og krisehåndtering i samsvar med artikkel 4 i BRRD. Finanstilsynet har foreløpig kun gjort en slik vurdering av et utvalg foretak. Det er derfor ennå ikke mulig å avklare hvor mange foretak som vil innfri dette vilkåret.

Artikkel 4 nr. 1 punkt 146 gir ikke nasjonalt handlingsrom i definisjonen av «store» foretak. Denne kategorien vil omfatte de tre største foretakene i Norge, per i dag DNB, Kommunalbanken og Sparebank 1 SR-Bank. Dersom flere foretak enn DNB og Kommunalbanken skulle bli identifisert som systemviktige, vil disse også anses som store foretak.

4.2.4 Høringsinstansenes syn

Finansforbundet støtter «formålet med proporsjonalitet, og Finanstilsynets forslag om å dele inn foretak i grupper, etter størrelse og kompleksitet. Det er viktig for foretakene og for næringen at de mindre bankene ikke pålegges for strenge kapitalkrav, regler og rutiner, men at kravene er hensiktsmessige og ikke til hinder for effektiv drift.»

Finans Norge støtter «forslaget om en direkte anvendelse av definisjonen av mindre og ikke-komplekse foretak uten å ta i bruk nasjonalt handlingsrom. […] Det bør etterstrebes kontinuitet over tid i prinsippene for klassifisering av foretak, og eventuelle endringer i klassifisering bør varsles i god tid så det enkelte foretaket får tid til å tilpasse seg. Finans Norge støtter intensjonen om harmonisering av terskelverdier for ulike regulatoriske krav med utgangspunkt i definisjonen av mindre og ikke-komplekse foretak i CRR2.»

Finans Norge uttaler videre på side 27 følgende:

«4.1.1 Inndeling i mindre og ikke-komplekse, øvrige, og store foretak

[…] Det er positivt at arbeidsgruppen foreslår direkte anvendelse av EU-definisjonen uten å benytte det nasjonale handlingsrommet til å redusere den øvre terskelen for å kunne kvalifisere som mindre og ikke-komplekst foretak på 5 mrd. EUR i forvaltningskapital. Svært mange norskregulerte banker vil falle inn under denne grensen. Vi mener det er riktig da svært mange norskregulerte banker er små og lite komplekse. Å ikke utnytte mulighetene til forholdsmessig behandling som CRR2 åpner for fullt ut ville vært kostnadsdrivende for alle parter.

Inndelingen i grupper er svært viktig da de legger føringer for etterlevelsesbyrden for flere andre krav, for eksempel:

• Små og ikke-komplekse foretak får lettelser i krav til offentliggjøring av informasjon (pilar 3), mens store foretak får større krav til hyppigere pilar 3-rapportering og nye krav til rapportering av bærekraftsrelatert informasjon.

• Mindre og ikke-komplekse foretak kan få lettelser i rapportering av NSFR, og trolig på sikt også andre rapporteringskrav på bakgrunn av EBAs pågående undersøkelse om byrde ved myndighetsrapportering.

• Mindre og ikke-komplekse foretak har adgang til å benytte forenklet standardmetode for beregning av kapitalkrav for renterisiko i bankboken

• CRD5 artikkel 94 åpner for at foretak som ikke er definert som store foretak får lempeligere regler knyttet til godtgjørelse

CRR2 artikkel 4 nr. 145 angir en rekke karakteristika foretak må oppfylle for å kunne defineres som mindre og ikke-komplekse. Nevnte artikkel åpner for en viss grad av skjønn for tilsynsmyndigheten ved inndeling av foretak.

Etter bokstav c) må foretaket enten ikke være underlagt forpliktelser, eller være underlagt forenklede forpliktelser, om gjenopprettings- og krisehåndteringsplaner etter krisehåndteringsdirektivets artikkel 4. Arbeidsgruppens rapport angir kun krisehåndteringsdirektivet uten å spesifisere at dette gjelder forpliktelser knyttet til gjenoppretting- og krisehåndteringsplaner etter artikkel 4, slik som fremgår av CRR2. Vi legger til grunn at oversettelsen til norsk ikke er av praktisk betydning og at andre forpliktelser som følger av krisehåndteringsdirektivet, eksempelvis krav om MREL, ikke vil være av betydning for hvorvidt et foretak kan anses som mindre og ikke-komplekst eller ikke etter CRR2 artikkel 4 nr. 145 bokstav c).

Finansforetaksloven § 20-7 annet ledd gir Finanstilsynet hjemmel til å fastsette forenklede krav til gjenopprettingsplaner for enkeltforetak eller grupper av foretak. Kommisjonsforordning (EU) 2019/348 angir hvilke foretak som kan underlegges forenklede krav. Etter Finanstilsynets rundskriv 10/2019 kan foretak i SREP-gruppe 3 og 4 følge forenklede krav til gjenopprettingsplaner. Dette omfatter mindre og mellomstore foretak som driver innenfor et begrenset antall forretningsområder og hovedsakelig innenfor et lokalt geografisk område i Norge. Det er allikevel opp til Finanstilsynet å vurdere om foretaket kan underlegges forenklede krav, sett hen til foretakenes størrelse, risikoprofil, kompleksitet, eierstruktur, virksomhetens art og omfang, og i hvilken grad foretaket er sammenvevet med resten av finanssystemet. Foretak som har kritiske funksjoner, eller som forventes å representere en vesentlig belastning for Bankenes sikringsfond ved krisehåndtering/avvikling, kan ikke ha forenklede gjenopprettingsplaner. I hvilken grad et foretak underlegges krav til gjenopprettingsplaner, eller kan følge forenklede slike krav, er med andre ord en skjønnsmessig vurdering som Krisehåndteringsmyndigheten treffer på basis av betydningen en alvorlig finansiell krise i foretaket har for finansielle markeder, andre foretak eller finansieringskostnader.

Etter artikkel 4 nr. 145 bokstav i) kan kompetent myndighet ha definert foretaket som et foretak som ikke kan bli vurdert som ‘mindre og ikke-kompleks’, basert på en analyse av foretakets størrelse, ‘interconnectedness’, kompleksitet eller risikoprofil.

Det blir svært viktig hvordan Finanstilsynet senere praktiserer CRR2 artikkel 4 nr. 145 c) og i). For stor grad av skjønnsutøvelse er uheldig. Inndeling bør først og fremst basere seg på de øvrige kriteriene som fremgår av art. 4 nr. 145. Det er viktig med forutsigbarhet og åpenhet rundt grensene – særlig ved skjønnsutøvelse. Anvendelse av definisjonen burde, etter vår vurdering, vært drøftet grundigere både for å sikre forutsigbarhet for de regulerte foretakene, men også for å sikre transparent og harmonisert implementering av regelverket. I mangel på drøftelser av dette i lovforarbeidene bør eventuelle senere forslag sendes på høring.

Særlig er det kritisk dersom vurderinger gjort av krisehåndteringsmyndigheten, av hensyn til finansiell stabilitet, eksempelvis for å håndtere risikoen for at problemer hos mange små kan skape ustabilitet, får konsekvenser for de små foretakenes mulighet til å kunne anvende proporsjonale krav for eksempel knyttet til offentliggjøring.

[…]

4.1.3 Behov for overgangsordninger/tilpasningstid

Det bør unngås at foretak som ligger nær grensene hyppig endrer kategori, eksempelvis gjennom at et krav gjøres gjeldende etter at et foretak har oversteget grensen over en periode. Foretakene vil ha behov for tilpasningstid ved skifte av ‘klassifisering’, særlig mtp. oppfyllelse av offentliggjørings- og rapporteringskrav. Eventuelle endringer i klassifisering bør varsles i god tid så det enkelte foretaket får tid til å tilpasse seg.

Likeledes er det lite formålstjenlig å hyppig endre slike terskler. Finans Norge legger til grunn at de nå foreslåtte grensene, herunder prinsipper for vurdering av CRR2 artikkel 4 nr. 145 bokstav c) og i), ikke vil være gjenstand for hyppige revurderinger.»

Finanstilsynet har i sitt høringssvar uttalt at

«Finanstilsynet forstår arbeidsgruppens forslag om gruppering av foretak slik at det kun er ment å gjelde foretak som er omfattet av CRR2, det vil si kredittinstitusjoner. Det gjøres derfor oppmerksom på at finansforetaksloven med forskrift også gjelder for enkelte finansforetak som ikke er omfattet av reglene i CRR, herunder forsikrings- og pensjonsforetak. […] Reglene for forsikringsforetak bør ikke endres uten at konsekvensene er belyst og vurdert opp mot EØS-forpliktelser som gjelder på dette området. […] Tilsvarende problemstilling kan også være aktuell for andre finansforetak som ikke er kredittinstitusjoner. Det bør påses at man ikke etterlater et juridisk tomrom for disse. […]»

Finanstilsynet foreslår i sitt høringssvar noen endringer forslaget til justeringer i finansforetaksloven § 1-5, og beskriver forslaget som følger:

«Det er foreslått å ta inn definisjoner av henholdsvis ‘store foretak’ og ‘mindre og ikke-komplekse foretak’ i finansforetaksloven § 1-5 nye niende og tiende ledd, slik at det vises til definisjonene av slike foretak i CRR art. 4(146) og (145). CRR omfatter kredittinstitusjoner, mens finansforetaksloven omfatter også andre finansforetak. Finanstilsynet legger til grunn av arbeidsgruppen har ment at de nye definisjonene er ment å gjelde kun for kredittinstitusjoner og finansieringsforetak. Det foreslås at det i finansforetaksloven § 1-5 niende og tiende ledd skal stå (foreslåtte endringer i kursiv):

(9) Med store foretak menes kredittinstitusjoner og finansieringsforetak som nevnt i CRR art. 4 (146).

(10) Med mindre og ikke-komplekse foretak menes kredittinstitusjoner og finansieringsforetak som nevnt i CRR art. 4 (145).»

Landsorganisasjonen i Norge (LO) viser til at proporsjonalitet fremheves i EUs bankpakke, og uttaler at:

«På tross av at hensynet til proporsjonalitet er et bærende prinsipp i EUs bankpakke, har ikke dette gitt seg utslag i de konkrete forslag til norsk implementering av regelverket. Tvert imot sies uttrykkelig at man på noen områder ikke ønsker å benytte handlingsrommet. For eksempel sier arbeidsgruppen at den ‘ikke ser det som hensiktsmessig at de mindre og ikke-komplekse foretakene skal kunne rapportere store engasjementer til myndighetene sjeldnere enn i dag’ (s. 56). Og videre at ‘etter arbeidsgruppens vurdering tilsier strukturen i det norske bankmarkedet, at det er ønskelig å bevare krisehåndteringsmyndighetens handlingsrom for fastsettelse av høyere krav til etterstillelse. Det foreslås en bestemmelse i finansforetaksforskriften § 20-7 om at Finanstilsynet kan fastsette høyere krav til etterstillelse for mellom 30 prosent og 100 prosent av foretakene’ (s. 23).

Det foreslås altså ingen bindende lettelser for mindre foretak utover det som måtte følge av bindende regler i EUs bankpakke selv.

LO er enig med utgangspunktet for EUs bankpakke om at det er viktig å redusere de regulatoriske kostnadene for mindre og ikke-komplekse finansforetak, slik at disse kan være konkurransedyktig overfor store nasjonale og internasjonale finansforetakskonsern. Det er viktig å gi norske lokalbanker like konkurransevilkår som de store regionbankene og de utenlandske bankene i Norge.

[…]

Arbeidsgruppen har gjennomgående gjort godt rede for det nasjonale handlingsrommet, men har i liten grad utredet alternativer innenfor det nasjonale handlingsrommet. Det er derfor opp til Finanstilsynets skjønn hvordan de vil benytte handlingsrommet. Det skaper usikkerhet og gjør situasjonen uforutsigbar for lokalbankene som må forberede seg på at Finanstilsynet legger den strengest mulige fortolkning til grunn.»

Norges Bank støtter at krav til myndighetsrapportering og offentliggjøring utformes ut fra proporsjonalitetshensyn, men understreker samtidig betydningen av at mindre banker rapporterer og offentliggjør tilstrekkelig informasjon slik at myndigheter, investorer og andre eksterne aktører får et tilfredsstillende grunnlag for å vurdere bankenes lønnsomhet, risiko, likviditet og kapitaldekning.

4.2.5 Departementets vurdering

CRR2 innfører et overordnet prinsipp om mer forholdsmessighet i kapitalkravsregelverket. Dette prinsippet vil videre konkretiseres i delegerte kommisjonsforordninger, blant annet på bakgrunn av anbefalinger og forslag fra EBA. I sum vil gjennomføring av bankpakken med tilhørende tekniske standarder kunne bidra til at mindre og ikke-komplekse finansforetak kan forholde seg til noe enklere krav, og dermed også kunne få noe reduserte kostnader. De konkrete lettelsene for mindre og ikke-komplekse foretak er ikke ennå klarlagt i sin helhet. Enkelte lettelser følger imidlertid direkte av CRR2, og vil komme til anvendelse når CRR2 gjennomføres i norsk rett.

Arbeidsgruppen har foreslått samordning av terskelverdier for andre forenklinger i finansforetaksforskriften og CRR/CRD IV-forskriften. Departementet mener en slik samordning er hensiktsmessig, siden det innebærer en forenkling av rammeverket for de ulike kategoriene av finansforetak. Departementet viser til at de konkrete forslagene til samordning berører forskriftsbestemmelser, og vil derfor følge opp forslagene og høringsinstansenes merknader i forbindelse med fastsettelse av forskriftsendringer.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering om at det ikke bør fastsettes en lavere grense for maksimal forvaltningskapital enn 5 mrd. euro for klassifisering av kredittinstitusjoner og finansieringsforetak som mindre og ikke-komplekse. Som Finans Norge viser til, vil dette nivået innebære at mange norske foretak faller inn under grensen, noe som også gjenspeiler at mange norske foretak i en europeisk sammenheng utvilsomt må kunne anses som mindre og ikke-komplekse. Om lag 75 norske foretak har forvaltningskapital under 50 mrd. kroner (som er ca. 5 mrd. euro), se figur 4.1. Det er imidlertid flere foretak som ligger rundt dette nivået, og det går slik sett ikke noen naturlig grense mellom mindre og større norske foretak ved en forvaltningskapital på 50 mrd. kroner, men det gjør det heller ikke ved f.eks. 40 eller 30 mrd. kroner. Det er etter departementets syn ikke særlige forhold i det norske bankmarkedet som tilsier valg av en lavere grense enn utgangspunktet i CRR2 på 5 mrd. euro. Departementet legger også vekt på at grensen bør være såpass høy at finansforetak som for øvrig oppfyller kriteriene i CRR2 artikkel 4 nr. 1 punkt 145, ikke utelukkes fra å bli klassifisert som et mindre og ikke-komplekst foretak på grunn av en ev. lavere grense for forvaltningskapital.

Forstørr bilde

Kilde: Finanstilsynet

Finanstilsynet har vist til at definisjonen bare bør gjelde kredittinstitusjoner og finansieringsforetak. Departementet er enig med Finanstilsynet i at definisjonene kun gjelder foretak som omfattes av kapitalkravsforordningen. Departementet foreslår at det i finansforetaksloven § 1-5 legges til rette for definisjoner av begrepene «store foretak» og «mindre og ikke-komplekse foretak» i samsvar med CRR2 artikkel 4 nr. 1 punkt 145 og 146 som kan legges til grunn i finansforetaksloven og tilhørende forskrifter, og foreslår derfor at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om hvilke foretak som inngår i de to begrepene.

4.3 Krav til uvektet kjernekapitalandel

4.3.1 Gjeldende rett

Etter finansforetaksloven § 14-4 kan Finansdepartementet fastsette at foretak skal ha ren kjernekapital eller kjernekapital som minst utgjør en bestemt prosent av verdien av foretakets eiendeler og ikke-balanseførte forpliktelser beregnet uten risikovekting, og gi regler for slike beregninger. Et slikt krav til uvektet kjernekapitalandel er fastsatt i CRR/CRD IV-forskriften § 8. Det følger av bestemmelsen at banker skal ha en kjernekapital som utgjør minst 3 pst. av foretakets såkalte eksponeringsmål, som er nærmere angitt i CRR artikkel 429. Alle banker skal etter forskriften § 8 i tillegg ha en uvektet kjernekapitalandelsbuffer som utgjør minst 2 pst. av eksponeringen, mens systemviktige banker skal ha en slik buffer på minst 3 pst. Bufferkravet gjelder altså ikke for kredittforetak. Kravene til uvektet kjernekapitalandel og tilhørende buffer gjelder parallelt med de risikovektede kravene, det vil si at den samme kapitalen kan brukes til å oppfylle uvektede krav og risikovektede krav.

4.3.2 Forventet EØS-rett

Det følger av CRR2 artikkel 92 at finansforetak skal ha en uvektet kjernekapitalandel på minst 3 prosent. Kravet gjelder fra 28. juni 2021 i EU. Globalt systemviktige foretak skal etter samme artikkel fra 1. januar 2022 i tillegg oppfylle en uvektet kjernekapitalandelsbuffer som i prosent tilsvarer halvparten av satsen for foretakets risikovektede bufferkrav for global systemviktighet (G-SII-buffer). Bestemmelsene om beregningen av uvektet kjernekapital er mer detaljerte enn i CRR.

Nasjonale myndigheter kan midlertidig unnta sentralbankinnskudd fra eksponeringsmålet, jf. artikkel 429a (1)(n) der dette anses nødvendig av hensyn til gjennomføringen av pengepolitikken. Unntaket kan ikke gjelde lenger enn ett år, jf. artikkel 429a (5) og (6).

Det er ingen bestemmelser i CRR2 om bufferkrav for andre foretak enn de globalt systemviktige. Om en eventuell buffer for nasjonalt systemviktige foretak, følger det av fortalens punkt 14 at «further analysis should be done to determine whether it would be appropriate».

4.3.3 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen viser til at CRR2 ikke inneholder regler om uvektet bufferkrav for andre enn globalt systemviktige foretak, men peker på at dersom tilsynsmyndighetene mener at minstekravet til uvektet kjernekapitalandel på 3 prosent ikke er tilstrekkelig, er det åpnet for at det kan ilegges ytterligere krav i pilar 2, jf. CRD5 artikkel 104a nr. 3. I fortalen punkt 15 til CRD5 understrekes det at et slikt krav skal legges til minstekravet til uvektet kjernekapitalandel, ikke det risikovektede pilar 2-kravet.

Etter arbeidsgruppens vurdering er det i utgangspunktet ønskelig å videreføre bufferkravet på 2 prosent for norske banker. Kravet til uvektet kjernekapitalandel skal fungere som et ikke-risikobasert sikkerhetsnett («backstop»), og skal bidra til å sikre at bankene har en viss evne til å dekke tap, også i porteføljer med lave risikovekter. Et krav til uvektet kjernekapitalandel på 3 prosent vil i praksis ha svært liten effekt i Norge. Arbeidsgruppen har gjort enkle beregninger som viser at de største bankene må halvere sine gjennomsnittlige risikovekter for at det uvektede kravet skal være bindende. For de mindre bankene må reduksjonen være enda større. Dersom risikovektene holdes konstante, vil de største bankene bindes av kravet til uvektet kjernekapitalandel først når kjernekapitaldekningen er redusert til cirka 7 prosent.

Ettersom CRR2 er et fullharmoniseringsregelverk, vil dagens norske buffer oppheves i sin nåværende form når dette trer i kraft. Finanstilsynet vil imidlertid ha mulighet til å benytte pilar 2 til å fastsette uvektede krav utover minstekravet på 3 prosent. Arbeidsgruppen foreslår å erstatte finansforetaksloven § 14-4 som gir departementet hjemmel for å fastsette uvektede krav og tilhørende beregningsregler, med en ny bestemmelse som angir at minstekrav til uvektet kjernekapitalandel følger av CRR artikkel 92 nr. 1 bokstav d.

Arbeidsgruppen foreslår også at bufferkravet for globalt systemviktige foretak innføres i finansforetaksloven § 14-3. Spørsmålet om nasjonalt systemviktige foretak også må møte et bufferkrav, er til vurdering i EU-kommisjonen. Etter arbeidsgruppens vurdering er det naturlig å se hen til dette, dersom EU-kommisjonen konkluderer før CRR2 trer i kraft i Norge.

4.3.4 Høringsinstansenes syn

Senter for finansregulering ved Handelshøyskolen BI deler arbeidsgruppens syn om at det nåværende uvektede kapitalbufferkravet i CRR/CRD IV-forskriften § 8 er uforenlig med CRR2. BI peker på at virkningene for den enkelte bank vil avhenge av hvordan kompetansen til å pålegge enkeltbanker uvektede pilar 2-krav blir praktisert. BI legger til grunn at CRR2/CRD5 kun tillater at tilsynsmyndighetene pålegger banker uvektede pilar 2-krav dersom et slikt pålegg kan begrunnes ut fra risikoer ved den enkelte bank. BI mener disse rettsaktene ikke tillater en tilsynspraksis som går ut på at mer eller mindre alle banker pålegges liknende uvektede pilar 2-krav, i og med at dette vil innebære en de facto videreføring av det uvektede kapitalbufferkravet.

Finans Norge viser til at ifølge fortalepunkt 8 i CRR2 skal krav til uvektet kjernekapitalandel bidra til finansiell stabilitet gjennom å fungere som et sikkerhetsnett («back stop»-mekanisme) for det vektede kravet, og ved å forhindre overdreven gjeldsoppbygging i oppgangstider. Kravet er ifølge Finans Norge i utgangspunktet innført med henblikk på andre forretningsmodeller enn de tradisjonelle bankene, nemlig investeringsbanker med betydelige posisjoner utenom balansen og avansert bruk av risikostyringsteknikker for å bringe kapitalkravet lavt. At kravet på 3 prosent generelt ikke er effektivt bindende for norske banker, er, etter Finans Norges mening, ikke et argument i seg selv for å øke kravet. Finans Norge mener derimot at dette heller er en indikasjon på at norske banker ikke har overdreven gjeldsbelastning. Finans Norge mener dette blant annet kan ses ut fra at norske banker ligger vesentlig over gjennomsnittet i EU både for det vektede og det uvektede kravet, mens land det er naturlig å sammenlikne seg med har vesentlig lavere uvektet kjernekapitalandel. Som en konsekvens av at de norske bankene har høye gjennomsnittlige risikovekter og gjennomgående høyere risikovektede kapitalkrav relativt til EU-land, er det slik Finans Norge ser det naturlig at avstanden mellom «sikkerhetsnivået» i form av krav til uvektet kjernekapitalandel og det risikovektede kapitalkravet er større.

Finans Norge viser til at Finanstilsynet vil kunne ilegge enkeltbanker ytterligere krav i pilar 2, jf. ny artikkel 104a (3) i direktivet. Det redegjøres etter Finans Norges mening i liten grad i høringsnotatet for hvordan dette er tenkt gjennomført. Finans Norge mener det er viktig at det er åpenhet rundt de vurderingskriteriene som benyttes. Etter Finans Norges vurdering burde det vært lagt føringer for å sikre harmonisert praksis og skape forutsigbarhet for foretakene. Finans Norge er av den oppfatning at det etter CRR2 ikke er adgang til å introdusere generelle tillegg i uvektede kjernekapitalkrav, verken for samtlige banker eller grupper av banker, ei heller under pilar 2. Dersom myndighetene i pilar 2 vurderer at risikoen for høy gjeldsbelastning ikke er tilstrekkelig dekket av pilar 1-kravet, må dette etter Finans Norges mening være en institusjonsspesifikk og godt begrunnet vurdering som leder til et tillegg i minstekravet til uvektet kjernekapitalandel for den aktuelle banken. Finans Norge mener det bør fremgå eksplisitt at et tilleggskrav fastsatt i pilar 2 skal være bankspesifikt.

I henhold til CRR2 fortalepunkt 9 og 10 er kravet til uvektet kjernekapitalandel fastsatt til 3 prosent fordi det både etter EBA og Baselkomiteens syn er et riktig nivå for å fungere som en troverdig sikkerhetsmekanisme mot overdreven gjeldsoppbygging uten å legge unødvendige hindre for foretakenes utlånsevne eller påvirke likviditeten i markedet negativt. Settes kravet til uvektet kjernekapitaladel for høyt vil den spille ut de risikovektede bufferkravene.

Finans Norge viser til at G-SII-er skal ha en uvektet kjernekapitalandelsbuffer som i prosent tilsvarer halvparten av bankens G-SII-buffersats, og uttaler at det vil være urimelig at norske banker, som er blant de best kapitaliserte i Europa, skal ha større påslag for overdreven gjeldsoppbygging enn de globalt systemviktige.

Finanstilsynet deler arbeidsgruppens vurdering om at det er ønskelig å videreføre bufferkravet for banker og nasjonalt systemviktige banker. Finanstilsynet viser til at det i fortalen til CRR2 står at «Leverage ratios contribute to preserving financial stability by acting as a backstop to risk-based capital requirements […]». Finanstilsynets vurdering, basert på beregningene gjengitt i høringsnotatet, er at et krav på 3 prosent i liten grad vil virke som en «backstop» for norske banker. Finanstilsynet mener at dette vil være naturlig å ta med i vurderingen av uvektede tilleggskrav i pilar 2.

Kommunalbanken mener det er viktig at kravet til uvektet kjernekapitalandel kalibreres på et nivå som fungerer som en «backstop» også ved påslag av ev. pilar 2-krav, og anser det som svært viktig at nivået for kredittforetak med forretningsmodell med svært lav risiko ikke økes utover dagens nivå. Kommunalbanken mener på den bakgrunn at det ikke kan åpnes for pilar 2-krav for uvektet kjernekapitalandel for kredittforetak med forretningsmodell som Kommunalbanken så lenge minstekravet er satt til 3 prosent, som omtrent svarer til nivået for vektet kapitalkrav. Nivåer som overstiger 3 prosent, ville etter Kommunalbankens syn være inkonsistent med premisset for kravet. Etter Kommunalbankens syn er det svært viktig at fremtidige EU-regler åpner for å videreføre differensiering mellom (også systemviktige) banker og kredittforetak, for å unngå at enkelte foretak får krav til uvektet kjernekapitalandel på nivåer som er betydelig høyere enn hva som er hensikten med reglene.

Kommunalbanken bemerker at eventuelle bufferkrav for kommunefinansieringsinstitusjoner i EU som er nasjonalt systemviktige, vil ha mindre konsekvenser fordi de behandles som «public development credit institutions», som kan ekskludere fra beregningsgrunnlaget eiendeler som anses å ha en særlig tilknytning til offentlig sektor. Kommunalbanken viser i den forbindelse til pkt. 11 i fortalen til CRR2, hvor det bl.a. heter:

«A 3 % leverage ratio requirement would however constrain certain business models and lines of business more than others. In particular, public lending by public development banks and officially supported export credits would be impacted disproportionally. The leverage ratio should therefore be adjusted for those types of exposures»

Dersom det innføres bufferkrav for nasjonalt systemviktige foretak på EU-nivå som vil omfatte Kommunalbanken, eller dersom det nye regelverket kan føre til at Kommunalbanken vil bli omfattet av pilar 2-påslag, ønsker Kommunalbanken en behandling som sikrer et forholdsmessig nivå for kravet til uvektet kjernekapitalandel, tilsvarende som sammenlignbare institusjoner i EU.

Norges Bank viser til at krav til uvektet kjernekapitalandel skal fungere som en nedre grense som supplerer risikovektede kapitalkrav. Uvektede bufferkrav bør derfor etter Norges Banks vurdering fastsettes slik at de normalt ikke er bindende og i minst mulig grad begrenser effekten av å redusere andre kapitalbuffere i en alvorlig krise. EU-kommisjonen vurderer om det også skal åpnes for at nasjonalt systemviktige foretak må oppfylle et uvektet bufferkrav. Norges Bank støtter arbeidsgruppens vurdering av at det i utgangspunktet hadde vært ønskelig å videreføre dagens uvektede bufferkrav.

Norges Bank viser videre til at CRR2 under eksepsjonelle makroøkonomiske forhold gir myndighetene adgang til å la bankene midlertidig ekskludere sentralbankreserver fra beregningen av uvektet kjernekapitalandel. Samtidig skal prosentkravet til uvektet kjernekapitalandel øke stilsvarende for banker som benytter adgangen. Det innebærer at det reelle kravet forblir uendret. Norges Bank peker på at Covid-19-forordningen frem til 27. juni 2021 endrer denne framgangsmåten for å beregne uvektet kjernekapitalandel i CRR2, slik at effekten av det tidsbegrensede unntaket ikke motvirkes i samme grad. Norges Bank mener myndighetene bør ha adgang til å la bankene ekskludere sentralbankreserver fra beregningen av uvektet kjernekapitalandel uten at prosentkravet til uvektet kjernekapitalandel økes, slik at adgangen til å ekskludere sentralbankreserver faktisk gir en reduksjon i det reelle uvektede kravet.

4.3.5 Departementets vurdering

Etter CRR2 artikkel 92 ny bokstav d skal finansforetak ha en uvektet kjernekapital på minst 3 prosent. Det er ikke nasjonale valg på dette punktet, og arbeidsgruppen har foreslått at finansforetaksloven § 14-4 erstattes med en henvisning til at minstekrav til uvektet kjernekapitalandel følger av CRR. Etter departementets syn er det imidlertid ikke hensiktsmessig med en bestemmelse i loven som henviser til en forordning som gjennomføres i forskrift. Departementet foreslår isteden at gjeldende § 14-4 oppheves, slik at kravet bare vil fremkomme gjennom inkorporasjonsbestemmelsen når CRR2 gjøres gjeldende som norsk forskrift. Departementet tar sikte på også å oppheve reglene om dette i CRR/CRD IV-forskriften § 8 når CRR2 gjøres gjeldende.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering om at det i utgangspunktet er ønskelig å videreføre bufferkravene til uvektet kjernekapitalandel på to og tre prosent for norske banker, men dette er altså ikke mulig etter reglene i CRR2 og CRD5. CRD5 legger imidlertid til rette for at Finanstilsynet i pilar 2-prosessen kan fastsette uvektede krav utover minstekravet, jf. avsnitt 4.6.

Departementet foreslår ikke egne lovregler for globalt systemviktige foretak i denne proposisjonen. Arbeidsgruppen har foreslått at et bufferkrav for globalt systemviktige foretak skal innføres i finansforetaksloven § 14-3 femte ledd. Departementet foreslår isteden at dette erstattes med en hjemmel i sjette ledd til å fastsette forskriftsregler og treffe enkeltvedtak om foretak som skal ha en global systemviktighetsbuffer og buffer for uvektet kjernekapitalandel. Hvorvidt nasjonalt systemviktige foretak også må møte et bufferkrav, er til vurdering i EU-kommisjonen. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er naturlig å se hen til denne vurderingen dersom EU-kommisjonen konkluderer før CRR2 trer i kraft i Norge.

4.4 Krav til stabil finansiering (NSFR)

4.4.1 Gjeldende rett

Det følger av finansforetaksloven § 13-7 nr. 5 at Finansdepartementet kan fastsette minstekrav til finansforetaks sammensetning av finansieringskilder for å sikre stabil finansiering av virksomheten og motvirke risiko knyttet til inndekning av fremtidig innlånsbehov (stabil finansiering). Finansdepartementet har ikke fastsatt slike minstekrav. Et minstekrav til likviditetsreserve («liquidity coverage requirement», LCR) følger imidlertid av CRR artikkel 412 og forordning (EU) 2015/61, jf. CRR/CRD IV-forskriften § 2.

4.4.2 Forventet EØS-rett

CRR2 innfører et minstekrav til stabil finansiering («net stable funding ratio», NSFR) i artikkel 428b, jf. artikkel 413. Hovedregelen er at tilgjengelig stabil finansiering skal være minst like stor som nødvendig stabil finansiering (lite likvide eiendeler). Kravet til stabil finansiering er uttrykt som en brøk som skal være minimum 100 prosent. Mindre og ikke-komplekse finansforetak kan etter artikkel 428ai bruke en forenklet versjon av kravet til stabil finansiering, jf. avsnitt 4.2.

Kravet til stabil finansiering gjelder for alle valutaer samlet, men valutafordelingen til samlet finansiering skal generelt være konsistent med valutafordelingen til eiendelene (samme prinsipp som for likviditetsreservekravet LCR). Nasjonale myndigheter kan kreve at valutaubalanser begrenses ved å sette grenser for hvor stor del av nødvendig finansiering i en gitt valuta som er dekket av tilgjengelig stabil finansiering i en annen valuta, jf. artikkel 428b nr. 5. Slike begrensninger kan bare knyttes til signifikante valutaer, det vil si valutaer som utgjør minimum 5 prosent av foretakets samlede gjeld.

Kravet til stabil finansiering gjelder både på konsolidert og ikke-konsolidert nivå. Nasjonale myndigheter kan gi unntak fra kravet på ikke-konsolidert nivå.

4.4.3 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen viser til at kravet til stabil finansiering var en viktig del av Baselkomiteens forslag til styrking av bankreguleringen i Basel III-anbefalingene. Arbeidsgruppen mener innføringen av kravet til stabil finansiering vil være et viktig bidrag til å redusere likvidtetsrisikoen i finansforetakene. Det nye kravet vil bli del av norsk rett gjennom inkorporasjon av CRR2 i norsk rett. Arbeidsgruppen peker på at et generelt prinsipp både for kravet til stabil finansiering og til likviditetsreserve er at valutafordelingen til finansieringen skal være konsistent med valutafordelingen til eiendelene. Da kravet til stabil finansiering har en lengre tidshorisont enn likviditetsreservekravet, og det derfor ikke er samme behov for raske tilpasninger, mener arbeidsgruppen det ikke er like stort behov for å begrense ev. valutaubalanse i kravet til stabil finansiering som det er i likviditetsreservekravet.

4.4.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge viser til at arbeidsgruppen tilsynelatende ikke har gjort en vurdering av om det er nødvendig eller hensiktsmessig å endre finansforetaksloven § 13-7 nr. 5 som gir Finansdepartementet hjemmel til å fastsette minstekrav for finansforetaks sammensetning av finansieringskilder for å sikre stabil finansiering av virksomheten. Finans Norge reiser derfor spørsmål ved om denne bestemmelsen bør oppheves av redaksjonelle grunner ettersom denne kompetansen ikke lenger vil tilligge norske myndigheter. Dagens bestemmelse er ifølge Finans Norge i det alt vesentlige en videreføring av tidligere finansieringsvirksomhetslov § 2-17, som kom inn i loven for ca. 15 år siden. Finans Norge viser til at det i Banklovkommisjonens utredning (NOU 2011: 8) s. 856 bl.a. fremgår at forskriftshjemmelen i femte ledd ble tatt inn i loven slik at Finansdepartementet kan fastsette kvantitative minstekrav til finansforetakenes likviditetsreserve i samsvar med nye anbefalinger fra Baselkomiteen og gjennomføringen av disse på EU/EØS-nivå. Ettersom disse reglene nå følger direkte av forordningen, er det etter Finans Norges syn ikke lenger et nasjonalt handlingsrom for gjennomføring av likviditetskrav, slik at også lovteksten må tilpasses.

Kommunalbanken viser til at minstekravet etter CRR2 skal gjelde for alle valutaer samlet. Det er ikke krav til stabil finansiering i enkeltvalutaer, men det gjelder samme krav som for LCR, at valutafordelingen til finansieringen skal være konsistent med valutafordelingen til eiendelene. Kommunalbanken peker på at arbeidsgruppens vurdering og uttaler at det ikke bør innføres stabil finansiering i signifikante valutaer eller for enkeltvalutaer.

Norges Bank viser til at formålet med minstekravet i CRR2 er å sikre stabil finansiering av finansforetakenes virksomhet og motvirke risiko knyttet til inndekning av fremtidig innlåning. Norges Bank støtter innføringen av krav til stabil finansiering i norsk regelverk og mener dette kravet vil være et viktig bidrag til å redusere likviditetsrisikoen i bankene.

4.4.5 Departementets vurdering

Hjemmelen for å fastsette krav til finansforetaks sammensetning av finansieringskilder for å sikre stabil finansiering av virksomheten og motvirke risiko knyttet til fremtidig innlånsbehov (stabil finansiering), har til nå ikke vært benyttet. Kravet til stabil finansiering som kommer med CRR2, og likviditetsreservekravet som fra før gjelder etter CRR, er viktige elementer i reguleringen av finansforetakene. Ettersom minstekravet til stabil finansering er regulert i CRR2 uten nasjonale valg, ser ikke departementet behov for å beholde § 13-7 femte ledd i finansforetaksloven. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen oppheves, slik at kravene til likviditetsreserve og stabil finansiering bare vil fremkomme gjennom inkorporasjonsbestemmelsen når CRR2 gjøres gjeldende som norsk forskrift.

Selv om norske foretak har rapportert etter NSFR-definisjonen i flere år og samlet sett allerede oppfyller det nye kravet med god margin, er departementet enig med arbeidsgruppen i at innføringen av et bindende krav vil være et viktig bidrag til å redusere likvidtetsrisikoen i finansforetakene. Departementet vil vurdere om det er behov for å fastsette krav til stabil finansiering i signifikante valutaer i forskrift.

4.5 Kapitalbufferkrav

4.5.1 Gjeldende rett

Finansforetaksloven § 14-3 fastsetter bufferkrav for norske finansforetak. Foretakene skal ha en bevaringsbuffer av ren kjernekapital på 2,5 pst. i tillegg til minstekravet til ren kjernekapital. Foretakene skal videre ha en systemrisikobuffer på minst 3 pst., mens systemviktige foretak skal ha ytterligere en buffer på 2 pst., og Finansdepartementet kan i forskrift fastsette at begge bufferkravene skal være høyere eller lavere enn angitt i loven. Foretakene skal også ha en motsyklisk buffer på mellom 0 og 2,5 pst., avhengig av hvor økonomien befinner seg i den finansielle sykelen. Finansdepartementet kan gi forskrift om de ulike bufferne, om beregningen av bufferkravene og om konsekvenser dersom kravene ikke er oppfylt.

Nærmere regler om bufferkravene er fastsatt i CRR/CRD IV-forskriften. Hovedregelen i § 3 er at foretakene skal beregne kravene til systemrisikobuffer og motsyklisk buffer på grunnlag av satser som er fastsatt i de enkelte land der de har engasjementer. Etter CRR/CRD IV-forskriften § 26 er formålet med systemrisikobufferen å gjøre foretakene mer solide og robuste overfor utlånstap og andre forstyrrelser som kan oppstå som følge av strukturelle sårbarheter i økonomien og annen systemrisiko av varig karakter, og gjeldende sats for systemrisikobufferkravet for engasjementer i Norge er 4,5 pst. etter § 27.

Reglene om bufferkrav i CRD4 ligger til grunn for de gjeldende norske bufferkravene, selv om mange av direktivreglene ikke er gjennomført i forskrift fordi de retter seg mot myndighetene. Bevaringsbufferkravet og det motsykliske bufferkravet er obligatoriske etter hhv. artikkel 129 og 130 i CRD4. Øvrige bufferkrav er valgfrie for nasjonale myndigheter. Etter artikkel 131 kan nasjonale myndigheter pålegge nasjonalt systemviktige foretak et særskilt bufferkrav på opptil 2 pst. Slike foretak kalles «other systemically important institutions» (O-SII). Artikkel 131 omhandler i tillegg bufferkrav for globalt systemviktige foretak («global systemically important institutions», G-SII). Etter artikkel 133 kan nasjonale myndigheter pålegge bankene et systemrisikobufferkrav for å «prevent and mitigate long term non-cyclical systemic or macro-prudential risks not covered by [CRR], in the meaning of a risk of disruption in the financial system with the potential to have serious negative consequences to the financial system and the real economy». Mens et systemrisikobufferkrav på mellom 1 og 3 pst. generelt kan fastsettes etter en enkel notifiseringsprosedyre, er det mer omfattende prosedyrer hvis nasjonale myndigheter ønsker å sette høyere krav, dog avhengig av om kravet skal gjelde bare innenlandske engasjementer eller alle engasjementer.

4.5.2 Forventet EØS-rett

Reglene om O-SII-bufferkrav og systemrisikobufferkrav er noe endret i CRD5, mens det for øvrige bufferkrav ikke er vesentlige endringer.

Etter CRD5 artikkel 131 kan nasjonale myndigheter fastsette et O-SII-bufferkrav på opptil 3 pst., og også over 3 pst. etter tillatelse fra EU-kommisjonen. O-SII-bufferkravet skal gjelde i tillegg til eventuelle systemrisikobufferkrav, men dersom summen av de to bufferkravene er høyere enn 5 pst., kreves det særskilt tillatelse. Reglene om G-SII-bufferkrav i artikkel 131 er lite endret, men også dette bufferkravet skal komme i tillegg til eventuelle systemrisikobufferkrav.

Systemrisikobufferkravet er mer fleksibelt i CRD5. Etter artikkel 133 kan kravet gjelde for alle engasjementer i hjemlandet, visse sektorengasjementer i hjemlandet (boliglån, næringseiendomslån, andre foretakslån, andre personkundelån eller underkategorier av disse segmentene), alle engasjementer i andre EØS-land, visse sektorengasjementer i andre EØS-land og engasjementer i tredjeland. Dersom et land anerkjenner andre lands systemrisikobufferkrav, kan kravene etter artikkel 134 komme i tillegg til landets eget systemrisikobufferkrav hvis kravene er rettet mot ulik risiko, og den høyeste satsen skal gjelde hvis kravene er rettet mot den samme risikoen.

4.5.3 Arbeidsgruppens vurdering

For å sikre at norske regler er i tråd med direktivreglene. foreslår arbeidsgruppen en del mindre materielle endringer i finansforetaksloven § 14-3. Arbeidsgruppen foreslår særlig enkelte endringer i bestemmelsen om systemrisikobuffer for å gjenspeile at nivået på kravet skal vurderes jevnlig ut fra utviklingen i systemrisikofaktorer, og kan fastsettes til ulike nivåer for engasjementer i Norge og andre land, men foreslår å videreføre at bufferkravet likevel skal være minst 3 prosent. Arbeidsgruppen foreslår også en ny lovbestemmelse om bufferkrav for globalt systemviktige foretak.

Siden endringene i bufferreglene i CRD5 i all hovedsak gjelder rammene for myndighetenes fastsettelse av de ulike kravene, er det etter arbeidsgruppen vurdering ikke behov for å gjøre vesentlige endringer verken i lov eller forskrift. Norske myndigheters skjønnsrom etter EØS-reglene er folkerettslige forpliktelser som det ikke er behov for å fastsette nærmere regler om. Dette ble også lagt til grunn ved gjennomføringen av CRD4.

Arbeidsgruppen peker på at norske regler allerede innebærer at bufferkravet for systemviktige foretak kommer i tillegg til systemrisikobufferkravet. Dermed blir det ingen endringer for norske foretak av at O-SII-bufferkravet etter CRD5 alltid skal komme i tillegg til systemrisikobufferkravet.

4.5.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge er ikke enig i lovfestingen av at systemrisikobufferkravet skal utgjøre minst 3 prosent av beregningsgrunnlaget for engasjementer i Norge. Finans Norge viser til at systemrisikobufferen i CRD5 ikke er et permanent krav, og at kravet skal kalibreres jevnlig for å reflektere den underliggende systemrisikoen. Å lovfeste et minimumsnivå på systemrisikobufferen er, slik Finans Norge ser det, det samme som å lovfeste nivået på systemrisiko i norsk økonomi. Det er ifølge Finans Norge viktig at det settes riktig relativt til anvendelse av kravet i andre land. Et høyere krav i Norge for samme risiko innebærer etter Finans Norges syn en fragmentering av det indre markedet og bidrar til å undergrave harmoniserte EØS-regler. Finans Norge mener at å fastsette et norsk krav på 3 prosent i tillegg legger hindringer for en differensiering av systemrisikobufferkravet, slik det åpnes for i CRD5 artikkel 133 nr. 2.

4.5.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til arbeidsgruppens forslag til justeringer i finansforetaksloven § 14-3 om bufferkrav. Som Finans Norge peker på, bør det imidlertid ikke angis et «gulv» for systemrisikobufferkravet på tre prosent i loven. CRD5 fastsetter ikke noe minimum, men forutsetter at kravet skal tilpasses nivået på den ikke-sykliske systemrisikoen i finanssystemet, som kan endre seg over tid. Ettersom departementet uansett bør fortsette å fastsette nivået på dette bufferkravet i forskrift, er det etter departementets vurdering ikke hensiktsmessig å lovfeste et minimum eller spenn i loven.

4.6 Vurdering av risiko og kapitalbehov i pilar 2

4.6.1 Gjeldende rett

Finansforetaksloven stiller krav om at foretakene til enhver tid skal ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig ut fra den risikoen ved, og omfanget av, virksomheten foretaket driver, jf. § 13-6. Foretakene skal vurdere kapitalbehovet på kort og lengre sikt og hvordan dette kapitalbehovet kan tilfredsstilles. Vurderingen skal omfatte størrelsen på, og sammensetningen og fordelingen av, kapitalen sammenholdt med arten og omfanget av den risiko som til enhver tid er knyttet til virksomheten, og til den risiko som vil kunne oppstå, jf. loven § 13-6 tredje ledd. Denne interne kapitalvurderingsprosessen følger av pilar 2 i det europeiske kapitaldekningsregelverket, og kalles der ICAAP («internal capital adequacy assessment process»).

Nærmere regler om tilsynsmessig oppfølging av risiko og kapitalbehov i enkeltforetak følger av finansforetaksloven §§ 13-6 og 14-6 og verdipapirhandelloven §§ 9-16 og 9-18. Etter finansforetaksloven § 14-6 annet ledd skal Finanstilsynet vurdere de risikoer foretakene er og kan bli eksponert for, herunder risikoen som foretakene representerer for det finansielle systemet. Finanstilsynets overvåking og evaluering av foretakenes egenvurdering av kapitalbehov mv. kalles SREP («supervisory review and evaluation process»). Finansdepartementet kan etter finansforetaksloven § 13-6 syvende ledd fastsette høyere kapitalkrav eller virksomhetsbegrensninger for å sikre at ansvarlig kapital er i samsvar med foretakets risikoeksponering, men denne myndigheten er delegert til Finanstilsynet. Kapitalkrav under pilar 2 skal dekke risikoer som ikke, eller bare delvis, er dekket av de generelle pilar 1-kravene. Pilar 2-krav kommer i tillegg til minstekrav og bufferkrav, jf. finansforetaksloven §§ 14-1 og 14-3.

Som nevnt i avsnitt 4.2.1, har Finanstilsynet har delt inn foretakene i fem grupper basert på størrelse, kompleksitet og virkeområde. Gruppeinndelingen avgjør hyppigheten og omfanget av gjennomgangen av foretakenes risiko- og kapitalbehovsvurderinger (SREP). Ved vurdering av pilar 2-krav benytter Finanstilsynet en felles metode som utgangspunkt, mens endelige vedtak fattes på bakgrunn av en helhetlig vurdering av foretakets risikoeksponering og kapitalbehov. Rundskriv 12/2016 med tilhørende vedlegg beskriver Finanstilsynets praksis for risiko- og kapitalbehovsvurdering og fastsettelse av pilar 2-krav.

For de største foretakene uttrykker Finanstilsynet i tillegg en forventning til kapitalkravsmargin. Det fremgår av finansforetaksloven § 13-6 tredje ledd at foretaket ved vurderingen av kapitalbehovet også skal ta høyde for risiko som vil kunne oppstå på lengre sikt. Finanstilsynets tilnærming til kapitalkravsmargin er presisert i vedlegg 5 til rundskriv 12/2016. For de mindre og mellomstore foretakene forventer Finanstilsynet at foretaket må tilpasse kapitaliseringen slik at den til enhver tid overstiger det samlede kravet til ren kjernekapital med god margin, uten å tallfeste forventninger til marginen. I vurderingen ser Finanstilsynet hen til egne stresstester, foretakets stresstester og eventuelle stresstester gjennomført av EBA der det er aktuelt.

4.6.2 Forventet EØS-rett

CRD5 gir mer utfyllende regler om hvilke risikoer som skal inngå i vurderingene av foretakenes kapitalbehov. Det presiserer også hvilke typer kapital som kan oppfylle pilar 2-kravet. Særlig kan ikke pilar 2-kravet lenger omfatte elementer av systemrisiko eller risiko knyttet til overdreven gjeldsoppbygging i foretaket. Systemrisiko forutsettes dekket under pilar 1, jf. CRD5 artikkel 104a nr. 2 bokstav a. Risiko som følger av overdreven gjeldsoppbygging i foretaket, skal inngå i et parallelt uvektet pilar 2-krav, jf. artikkel 104a nr. 3 og omtale i avsnitt 4.3.

De risikoer og risikoelementer som inngår i pilar 2-kravet, skal være vesentlige, jf. artikkel 104a nr. 2 femte avsnitt. CRD5 inneholder ingen nærmere angivelse av hvilke kriterier som skal legges til grunn ved vurdering av vesentlighet, men refererer til renterisiko i bankboken som et eksempel, jf. artikkel 98 nr. 5. Tilsynsmyndigheten skal fastsette pilar 2-krav for foretak som ikke etterlever regelverk om risiko- og kapitalbehovsvurdering (ICAAP), styring og kontroll eller store engasjementer, såfremt ikke andre tilsynsmessige virkemidler anses tilstrekkelige. Tilsynsmyndigheten kan fastsette pilar 2-krav på bakgrunn av «andre foretaksspesifikke situasjoner» som gir grunnlag for vesentlig bekymring, jf. artikkel 104 a nr. 1 bokstav f. CRD5 presiserer også at foretakenes innsats mot terrorfinansiering og hvitvasking skal vurderes som en del av SREP, jf. artikkel 97 nr. 6. I den grad risikoen har økt, eller det er rimelig å anta at det har vært forsøk på, eller tilfeller av, hvitvasking eller terrorfinansiering i foretaket, skal tilsynsmyndigheten varsle EBA.

I CRD5 presiseres det at kapital som skal dekke pilar 2-kravet, skal bestå av minimum 56 prosent ren kjernekapital og 75 prosent kjernekapital, jf. artikkel 104a nr. 4. Tilsynsmyndigheten kan, ut fra foretaksspesifikke forhold, fastsette at kravet må dekkes av en høyere andel kjernekapital eller ren kjernekapital. Kapital som brukes for å dekke pilar 1-krav (minstekrav til ansvarlig kapital og bufferkrav) og kapitalkravsmarginen, kan ikke benyttes for å oppfylle pilar 2-krav. All kapital kan imidlertid benyttes til også å oppfylle minstekravet til uvektet kjernekapitalandel og ev. uvektede pilar 2-krav knyttet til overdreven eller unormal gjeldsoppbygging, jf. artikkel 92 nr. 1. Det vil si at dobbelttelling er tillatt i disse tilfellene.

CRD5 artikkel 97 nr. 4 presiserer hvilke kriterier tilsynsmyndigheten skal legge til grunn i sin vurdering av proporsjonalitet, jf. artikkel 143 nr. 1 bokstav c. Etter ny artikkel 97 nr. 4. bokstav a kan tilsynsmyndigheten benytte felles metode og tilnærming til SREP for grupper av foretak med lik risikoprofil, under forutsetning av at det gjøres en konkret vurdering av risikoen i det enkelte foretak, og at bruk av tilsynsmessige virkemidler tilpasses foretaket. En gruppebasert tilnærming vil imidlertid utløse krav om notifisering til EBA.

Ny artikkel 104b nr. 1 i CRD5 presiserer foretakets plikt til å fastsette en intern kapitalkravsmargin som sikrer at kapitalnivået i tilstrekkelig grad dekker de risikoer foretaket er utsatt for, og tap foretaket kan bli utsatt for i en stressituasjon, herunder de tap som fremgår av tilsynsmyndighetens stresstester. Tilsynsmyndigheten skal regelmessig vurdere foretakets kapitalkravsmargin som ledd i SREP og se hen til egen vurdering av interne modeller og resultatene av foretakets stresstest, jf. artikkel 104b nr. 2. Tilsynsmyndigheten skal meddele sin vurdering av hva som vil være et passende nivå på kapitalkravsmarginen, til foretaket, jf. artikkel 104b nr. 3. Tilsynsmyndighetens vurdering av kapitalkravsmarginen skal være foretaksspesifikk og kan omfatte de samme risikoer og risikoelementer som inngår i pilar 2-kravet, men kun dersom risikoen ikke allerede anses dekket gjennom pilar 2-kravet, jf. artikkel 104b nr. 4. Dersom foretaket etter tilsynsmyndighetens vurdering ikke har tilstrekkelig kapitalkravsmargin, kan tilsynsmyndigheten fastsette et høyere pilar 2-krav etter artikkel 104a.

4.6.3 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen viser til at det etter CRD4 er «competent authorities» som skal ha myndighet til å kunne kreve at foretakene har kapital og likviditet utover minstekravene i pilar 1, og at det i CRD4 artikkel 3 (36) er angitt at med «competent authority» menes nasjonale tilsynsmyndigheter. Selv om myndigheten til å fastsette pilar 2-krav i Norge er delegert til Finanstilsynet, er det Finansdepartementet som formelt er gitt myndigheten i loven. Arbeidsgruppen mener at Finanstilsynets myndighet til å fastsette pilar 2- krav bør fremgå av loven, og foreslår derfor en endring i finansforetaksloven § 13-6 syvende ledd.

Arbeidsgruppen viser til at CRD5 fastsetter krav til kvalitet på kapitalen som benyttes for å oppfylle pilar 2-kravet, herunder krav til at minimum 56 prosent av kravet må oppfylles med ren kjernekapital, og at Finanstilsynet har lagt til grunn at foretakene skal oppfylle pilar 2-kravet med ren kjernekapital, uten at dette fremgår i lov eller forskrift. Arbeidsgruppen viser til at tilsynsmyndigheten etter direktivet kan stille strengere krav til sammensetning av kapital basert på en vurdering av risikoen i det enkelte foretak.

Etter direktivet er systemrisiko dekket under pilar 1, og kan derfor ikke omfattes av pilar 2-kravet. Arbeidsgruppen foreslår derfor at finansforetaksloven, jf. § 13-6 første og annet ledd og § 14-6 annet ledd, samt verdipapirhandelloven § 9-47 endres slik av systemrisiko ikke lenger skal inngå som et element i pilar-2 vurderingen.

CRD5 inneholder nye bestemmelser om transparens rundt tilsynsmyndighetens vurdering av pilar 2-kravet. Siden Finanstilsynets pilar 2-vurderinger er offentlige, ser ikke arbeidsgruppen behov for regelendringer.

Arbeidsgruppen viser til at tilsynsmyndigheten etter CRD5 må vurdere behov for en kapitalkravsmargin som en del av SREP, og til at en eventuell beslutning om kapitalkravsmargin skal meddeles foretaket. Arbeidsgruppen viser til Finanstilsynets rundskriv 12/2016, og peker på at Finanstilsynet allerede uttrykker en forventning til kapitalkravsmargin for de største foretakene, mens det for mindre og mellomstore foretakene presiseres at foretaket må tilpasse kapitaliseringen slik at den til enhver tid overstiger det samlede kravet til ren kjernekapital med god margin, uten at marginen tallfestes.

4.6.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge peker på at pilar 2-krav ikke lenger kan omfatte elementer av systemrisiko eller risiko knyttet til overdreven gjeldsoppbygging i foretaket, og viser til arbeidsgruppens lovforslag for å gjenspeile dette. Finans Norge mener imidlertid at dette bør fremgå mer tydelig og direkte, slik det gjør i direktivet. For å sikre direktivtro gjennomføring i norsk rett og harmonisert og transparent praksis, mener Finans Norge også at de bestemmelsene i CRD5 som gjelder rammeverket for fastsettelse av kapitalkravsmargin, bør reguleres i forskrift.

Senter for finansregulering ved handelshøyskolen BI mener at implementeringen av CRD5 vil kreve at pilar 2-kravet som hovedregel kan oppfylles med samme kapitalsammensetning som minstekravet til ansvarlig kapital etter pilar 1. Etter BIs syn bør dette reflekteres i lovverket, slik at hovedregelen og vilkårene for unntak i CRD5 artikkel 104a nr. 4 fremgår eksplisitt av finansforetaksloven. BI mener at formålet med arbeidsgruppens forslag om å gi Finanstilsynet direkte kompetanse til å treffe pilar 2-vedtak, fremstår som uklart. BI peker på at det i dag er klart at vedtakene er underlagt departementets kontroll- og instruksjonsmyndighet, og antar at den skisserte lovendringen ikke vil endre rettstilstanden på dette punkt, siden departementet uansett har ordinær kontroll- og instruksjonsmyndighet overfor Finanstilsynet. Dersom det er ønskelig å begrense myndigheten departementet har i dag, bør dette ifølge BI fremkomme av loven.

BI mener det fremstår som om arbeidsgruppen forutsetter at Finanstilsynet skal treffe enkeltvedtak om dets forventninger til det enkelte foretaks kapitalkravsmargin, og viser til at enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b er «vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer». Det å gi uttrykk for en forventning om at noen skal gjøre noe, er ifølge BI ikke det samme som å pålegge vedkommende en plikt til å gjøre dette. Det bør derfor etter BIs syn fremgå av lovverket at Finanstilsynets forventninger om kapitalkravsmargin ikke er bindende.

4.6.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å endre finansforetaksloven § 13-6 syvende ledd slik at Finanstilsynets kompetanse til å fastsette høyere kapitalkrav eller virksomhetsbegrensninger for å sikre at den ansvarlige kapitalen er i samsvar med det enkelte finansforetaks risikoeksponering, fremgår av § 13-6 syvende ledd. Kompetansen til å fastsette slike krav og begrensninger er i dag delegert til Finanstilsynet, og departementet finner at direktivets system og norsk praksis bør fastsettes i § 13-6.

Etter CRD5 skal systemrisiko dekkes av kapitalkravene i pilar 1, og departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om tilpasninger i finansforetaksloven § 13-6 første og annet ledd og § 14-6 annet ledd, samt verdipapirhandelloven § 9-47, slik at systemrisiko ikke lenger nevnes som vurderingstema.

Departementet viser til at CRD5 vil innebære vesentlige endringer i EØS-reglene om fastsettelse av pilar 2-krav og nye regler om kapitalkravsmargin, samtidig som arbeidsgruppen ikke har foreslått å regulere vesentlig mer av pilar 2-prosessen enn i dag. Pilar 2-prosessen har over tid utviklet seg, både nasjonalt og på europeisk nivå. I tillegg til regelverksendringene i CRD5 er det også utviklet omfattende retningslinjer om pilar 2, i tillegg til at det har skjedd en utvikling i praksis etter hvert som europeiske tilsynsmyndigheter har vunnet mer erfaring med pilar 2-prosessen. Rettssikkerhetshensyn kan tilsi at rammene for pilar 2-prosessen i større grad enn i dag bør fremgå av regelverket. I arbeidet med utfyllende forskriftsregler basert på arbeidsgruppens forslag, tar departementet sikte på å vurdere behovet for ytterligere regulering av rammene for pilar 2-prosessen. Departementet viser til at gjeldende forskriftshjemmel i § 13-6 syvende ledd allerede åpner for slik forskriftsregulering, men foreslår likevel en endring i § 13-6 syvende ledd som presiserer departementets adgang til å fastsette nærmere regler om pilar 2-prosessen.

4.7 Disponeringsrestriksjoner ved brudd på bufferkrav

4.7.1 Gjeldende rett

Hvis et finansforetak eller verdipapirforetak ikke oppfyller kapitalbufferkravene, skal foretaket utarbeide en plan for økning av den rene kjernekapitaldekningen, og kan ikke uten samtykke fra Finanstilsynet utbetale utbytte, bonus til ansatte eller rente på annen godkjent kjernekapital, jf. finansforetaksloven § 14-3 femte ledd og verdipapirhandelloven § 9-42 femte ledd. CRR/CRD IV-forskriften § 10 gir utfyllende bestemmelser om finansforetak og verdipapirforetaks plikt til å utarbeide en kapitalplan, og om beregning av et såkalt maksimalt disponeringsbeløp som kan benyttes til blant annet utdeling utbytte, konsernbidrag, innløsning eller tilbakekjøp av egne aksjer eller egenkapitalbevis mv.

Finansdepartementet har i brev 15. januar 2016 til Finanstilsynet uttalt at ved brudd på det samlede kapitalkravet, det vil si pilar 1-minstekrav, pilar 2-kravet og det samlede bufferkravet, treffes vedtak om restriksjoner etter finansforetaksloven § 14-6. De automatiske restriksjonene på utbytte mv. inntreffer først ved brudd på summen av pilar 1-minstekravet og det samlede buffekravet.

4.7.2 Forventet EØS-rett

CRD5 artikkel 141 og 141a gjelder disponeringsrestriksjoner som inntrer automatisk ved overtredelser av det samlede kapitalbufferkravet. Når foretaket oppfyller det samlede bufferkravet, kan det ikke foreta disponeringer vedrørende den rene kjernekapitalen som medfører at foretaket ikke lenger vil oppfylle det samlede kapitalbufferkravet. Hvis foretaket ikke overholder det samlede kapitalbufferkravet, skal foretaket beregne et maksimalt disponeringsbeløp («maximum distributable amount», MDA) og gi melding om dette til tilsynsmyndigheten. Endringene med CRD5 gjelder i hovedsak metoden for beregning av det maksimale disponeringsbeløpet. Videre presiseres det i CRD5 artikkel 141a at et foretak skal anses å være i brudd med det samlede bufferkravet hvis det ikke har nok kapital av tilstrekkelig kvalitet til å dekke det samlede bufferkravet, minstekravet til ansvarlig kapital i pilar 1 og det foretaksspesifikke kapitalkravet i pilar 2, med unntak av pilar 2-krav pålagt foretaket som følge av risiko knyttet til overdreven gjeldsoppbygging i foretaket («excessive leverage»).

CRD5 artikkel 141b og 141c gjelder automatiske disponeringsrestriksjoner ved brudd på bufferkravet for uvektet kjernekapitalandel for globalt systemviktige foretak (G-SII). Blant annet skal et foretak som ikke lenger oppfyller kravet til uvektet kjernekapitalandelsbuffer, beregne et maksimalt disponeringsbeløp («leverage ratio related maximum distributable amount», L-MDA), og gi melding til tilsynsmyndigheten.

For øvrig følger det av CRD5 artikkel 104b nr. 6 at brudd på en eventuell kapitalkravsmargin som er kommunisert til foretaket under pilar 2, ikke skal medføre automatiske disponeringsrestriksjoner.

4.7.3 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen viser til at CRD5 ikke inneholder noen nasjonale valg om disponeringsrestriksjoner, og foreslår at direktivendringene om beregning av maksimalt disponeringsbeløp gjennomføres i forskrift. Arbeidsgruppen peker videre på at hva som anses som et brudd på det samlede kapitalbufferkravet, bør fremgå av lov, og foreslår derfor at finansforetaksloven § 14-3 og verdipapirhandelloven § 9-42 justeres i tråd med direktivreglene.

Arbeidsgruppen viser til at CRD5 artikkel 141b og 141c gjelder for globalt systemviktige foretak, men mener at det likevel bør innføres regler som legger til rette for gjennomføring av direktivbestemmelsene. Etter arbeidsgruppens syn bør finansforetaksloven § 14-3 tilpasses slik at den omfatter hjemmel til å fastsette nærmere regler om brudd på bufferkrav for uvektet kjernekapitalandel for globalt systemviktige foretak i forskrift.

4.7.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge er enig med arbeidsgruppen i at det ikke er noen nasjonale valg i reglene for disponeringsrestriksjoner, og at norsk regelverk må tilpasses for å gjenspeile de endringer som følger av CRD5.

4.7.5 Departementets vurdering

Disponeringsrestriksjonene i CRD5 gjør seg gjeldende ved brudd på det samlede kapitalbufferkravet. Departementet viser til at kapitalkravsstrukturen for finansforetak etter CRR2/CRD5 er bygd opp slik at de generelle minstekravene til kapital (pilar 1) ligger i bunn, og deretter følger foretaksspesifikke minstekrav (pilar 2). Kapitalbufferkravene kommer på toppen. Rekkefølgen på kravene innebærer at når foretaket kommer i brudd med de samlede minste- og bufferkravene etter pilar 1 og 2, anses det først som brudd på bufferkravene, slik at de automatiske disponeringsrestriksjonene inntreffer.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering og forslag, se lovforslaget § 14-3 femte ledd. Departementet tar sikte på å følge opp arbeidsgruppens forslag om gjennomføring i forskrift av direktivendringene om beregning av maksimalt disponeringsbeløp.

Det er ingen globalt systemviktige foretak i Norge. Loven bør imidlertid inneholde en hjemmel slik at det kan gis nærmere regler om dette, se forslaget til § 14-3 sjette ledd i finansforetaksloven.

4.8 Konsolidering

4.8.1 Gjeldende rett

Regler om hvordan kapitalkrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav skal anvendes på konsolidert basis følger av finansforetaksloven §§ 17-13 (2) og 18-2 og CRR/CRD IV-forskriften del VI. Soliditetsregler skal oppfylles på konsolidert basis for datterforetak, tilknyttet foretak og for eierforetakene i samarbeidende grupper. Hovedregelen er full konsolidering, det vil si at regnskapene til foretakene slås sammen som om virksomheten var samlet i ett foretak. Det er etter finansforetaksloven § 18-2 første ledd bokstav a adgang til å tillate forholdsmessig konsolidering av datterforetak på nærmere vilkår. Forholdsmessig konsolidering innebærer at bare den andelen av datterforetakets virksomhet som svarer til morforetakets eierandel, skal konsolideres inn i konsernregnskapet.

4.8.2 Forventet EØS-rett

Konsolideringsreglene i CRR2 følger av artikkel 11 til 24. CRR2 endrer reglene om konsolidering i artikkel 18 slik at det ikke lenger er adgang til å tillate at et datterforetak som er foretak i finansiell sektor, omfattes av regler om forholdsmessig konsolidering, det vil si at full konsolidering skal anvendes for slike datterforetak. For datterforetak som ikke er i finansiell sektor, er hovedregelen at morselskapet skal behandle eierskapet som en aksjeinvestering etter den såkalte egenkapitalmetoden. Det vil si at en forholdsmessig andel av datterforetakets egenkapital skal balanseføres som en eiendel hos morforetaket. Det samme gjelder for deltakerinteresser i foretak som ikke er i finansiell sektor. CRR2 artikkel 18 er imidlertid endret med et nytt 8. ledd som gjør det mulig å kreve full eller forholdsmessig konsolidering av datterforetak og foretak der morforetaket har deltakerinteresser, også når slike foretak ikke er i finansiell sektor eller yter tilknyttede tjenester som definert i artikkel 4 punkt 3, 26 og 18. Dette gjelder i tilfeller der det er en betydelig risiko for at foretaket i en stressituasjon vil gi finansiell støtte til datterforetaket eller foretaket det har deltakerinteresser i. Bestemmelsen gjelder ikke forsikringsforetak.

4.8.3 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen uttaler at det er behov for å endre opplistingen i CRR/CRD IV-forskriften av hvilke foretakstyper som omfattes av konsolidering, i lys av endringene i CRR2 artikkel 18. Arbeidsgruppen peker også på behovet for utfyllende norske forskriftsregler til den nye bestemmelsen i artikkel 18 (8).

Arbeidsgruppen viser til at finansforetaksloven § 18-2 første ledd bokstav a annet punktum som gir Finanstilsynet adgang til å tillate forholdsmessig konsolidering av datterforetak på nærmere vilkår, ikke er i tråd med CRR2, og foreslår derfor at bestemmelsen oppheves.

4.8.4 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har inngitt merknader til arbeidsgruppens forslag.

4.8.5 Departementets vurdering

Arbeidsgruppen har foreslått endringer i finansforetaksloven § 18-2 første ledd, som regulerer konsolidering av datterforetak. Videre peker arbeidsgruppen på behovet for justeringer i CRR/CRD IV-forskriften som følge av endringene i CRR2. Etter departementets syn er det imidlertid ikke hensiktsmessig med en lovregel som gjennomfører bestemmelser i en forordning som skal gjennomføres i forskrift. Departementet foreslår derfor at virkeområdet for § 18-2 første til tredje ledd kan endres i forskrift, slik at kredittinstitusjoner og holdingforetak i finanskonsern kan unntas. For disse foretakene vil konsolideringsreglene fremgå av inkorporasjonsbestemmelsen når CRR2 gjøres gjeldende som norsk forskrift. Departementet tar også sikte på å konsekvensjustere og oppheve overlappende forskriftsregler om konsolidering i CRR/CRD IV-forskriften del VI når CRR2 blir gjort gjeldende som norsk forskrift. Departementet anser at forskriftshjemmelen i finansforetaksloven gjeldende § 18-2 fjerde ledd dekker slik konsekvensjustering av gjeldende forskriftsregler, men foreslår en ny nummerering av § 18-2 som følge av forslaget om å innføre en konkret forskriftshjemmel til å unnta kredittinstitusjoner og holdingforetak i finanskonsern fra første til tredje ledd i et nytt fjerde ledd.

4.9 Organisering av finanskonsern

4.9.1 Krav om tillatelse for å etablere holdingforetak

4.9.1.1 Gjeldende rett

Det kreves tillatelse for å etablere et finanskonsern, jf. finansforetaksloven § 17-1. Som finanskonsern regnes et konsern der minst ett foretak som ikke er morforetak, er et finansforetak, jf. finansforetaksloven § 1-4 første ledd. Organiseringen av finanskonsern skal godkjennes, jf. finansforetaksloven § 17-8. Som morforetak i finanskonsern regnes foretak som har en så stor eierandel i et finansforetak at det er etablert et konsernforhold mellom foretaket og finansforetaket, jf. finansforetaksloven § 17-6 første ledd. Morforetak i et finanskonsern kan være et holdingforetak, et annet finansforetak (unntatt pensjonsforetak og e-pengeforetak) og annet eierforetak, jf. finansforetaksloven § 17-6 annet ledd. Morforetak i konsern som omfatter både bank og forsikring (blandet konsern), skal som hovedregel være et holdingforetak, jf. finansforetaksloven § 17-8 tredje ledd.

Som holdingforetak regnes et norsk aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som etter sine vedtekter ikke skal drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i finansforetak og i tilfelle andre foretak som inngår i konsernet, jf. finansforetaksloven § 17-3 annet ledd.

Det kreves tillatelse for å være holdingforetak i finanskonsern, jf. finansforetaksloven § 17-3 første ledd. Holdingforetak regnes om finansforetak, jf. finansforetaksloven § 1-3 første ledd bokstav f.

Finansforetaksloven § 17-5 inneholder krav til søknad om tillatelse til å etablere finanskonsern og til å være holdingforetak i finanskonsern. Reglene om konsesjonsbehandling i finansforetaksloven kapittel 3 gjelder tilsvarende.

Etter finansforetaksloven § 3-2 fjerde ledd er hovedregelen at konsesjonssøknader skal avgjøres innen seks måneder etter at fullstendig søknad er mottatt. En søknad skal i alle tilfelle være avgjort innen tolv måneder etter at den er mottatt.

Finansforetaksloven § 3-7 inneholder regler om endring og tilbakekall av konsesjon.

4.9.1.2 Forventet EØS-rett

I utgangspunktet skal kredittinstitusjoner og verdipapirforetak oppfylle kapital-, soliditets- og sikkerhetskrav på individuell basis, jf. CRR2 artikkel 6 nr. 1. I konsern skal kravene også oppfylles på konsolidert nivå, jf. CRR2 artikkel 11 nr. 2. CRR2 artikkel 11 til 24 gir nærmere regler om konsolidering.

Det følger av fortalens punkt 3 i CRD5 at siden kredittinstitusjoner og verdipapirforetak som kontrolleres av holdingforetak, ikke alltid er i stand til å sikre at kravene overholdes på konsolidert nivå i hele konsernet, er det nødvendig at tilsynssanksjoner kan rettes direkte mot visse holdingforetak.

Etter CRD5 artikkel 21a stilles det krav til konsesjon for holdingforetak i finanskonsern. Bestemmelsen regulerer «financial holding company» og «mixed financial holding company». Et «financial holding company» vil være et holdingforetak i en gruppe som hovedsakelig består av banker, kredittforetak, finansieringsforetak eller verdipapirforetak. Et «mixed financial holding company» vil være et holdingforetak i en tverrsektoriell finansiell gruppe bestående av minst én bank, ett kredittforetak, ett finansieringsselskap eller ett verdipapirforetak, og minst ett forsikringsforetak.

Etter CRD5 artikkel 21a nr. 4 kan det søkes om unntak fra kravet til tillatelse dersom følgende vilkår er oppfylt:

• a) foretakets hovedvirksomhet er å eie aksjer i datterforetak,

• b) foretaket er ikke utpekt som krisehåndteringsenhet,

• c) et datterforetak er en kredittinstitusjon som er ansvarlig for å oppfylle tilsynskrav som gjelder på konsolidert nivå i konsernet, og kan oppfylle disse kravene på en effektiv måte,

• d) foretaket tar ikke del i operasjonelle, finansielle eller andre ledelsesbeslutninger som berører konsernet eller de regulerte datterforetakene, og

• e) det er ikke noe som hindrer et effektivt tilsyn med konsernet på konsolidert nivå.

Søknader om unntak skal behandles etter samme prosedyrer som søknader om godkjenning. Det er stilt krav til hvilke opplysninger som skal gis i konsesjonssøknaden. Det skal blant annet gis opplysninger om konsernstruktur, faktiske ledere og kvalifiserte eiere, jf. CRD5 artikkel 21a nr. 2. Søknaden skal sendes til den konsoliderte tilsynsmyndigheten, jf. artikkel 21 a nr. 2 første ledd. Hvem som skal være konsolidert tilsynsmyndighet, er regulert i ny artikkel 111 i CRD5, se avsnitt 4.13.2.

Dersom tilsynsmyndigheten i etableringsstaten er en annen enn den konsoliderte tilsynsmyndigheten, skal søknaden også sendes til tilsynsmyndigheten i etableringsstaten. Tilsynsmyndighetene skal søke å bli enige om en felles beslutning, jf. CRD5 artikkel 21a nr. 8. Beslutningen skal treffes innen to måneder etter at den konsoliderte tilsynsmyndigheten har sendt sin vurdering av søknaden til tilsynsmyndigheten i etableringsstaten.

Dersom de ulike tilsynsmyndighetene ikke blir enige, skal beslutningen tas av EBA (etter at saken er henvist til EBA i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1093/2010, jf. CRD5 artikkel 21a nr. 8 tredje ledd). Dersom søknaden gjelder et blandet konsern (konsern som omfatter både bank og forsikring) hvor det er utpekt en tilsynsmessig koordinator, skal også denne samtykke til beslutningen, jf. artikkel 21a nr. 9. Dersom de ulike tilsynsmyndighetene ikke blir enige, skal beslutningen tas av EBA eller EIOPA. Forordning (EU) nr. 1093/2010 er tatt inn i EØS-avtalen. I EØS-tilpasningen av forordningen er EFTAs overvåkningsorgan gitt beslutningskompetanse overfor EFTA-statene, etter en fastsatt samarbeidsprosedyre med EBA.

CRD5 artikkel 21a nr. 3 stiller følgende vilkår for tillatelse til å være holdingforetak:

• Konserninterne retningslinjer og fordelingen av oppgaver i konsernet må effektivt sikre (a) koordinering av virksomhetene i datterforetakene, (b) forhindre eller håndtere interessekonflikter i konsernet og (c) håndheving av konserninterne retningslinjer fastsatt av holdingforetaket, jf. bokstav a.

• Organisasjonsstrukturen i konsernet kan ikke være til hinder for et effektivt tilsyn med datterforetak, jf. bokstav b.

• Eiere og ledelse må oppfylle krav til egnethet, jf. bokstav c.

Avslag på både søknader om konsesjon og søknader om unntak fra konsesjonsplikten må gis innen fire måneder etter at søknaden er mottatt, jf. artikkel 21a nr. 10. Er søknaden ufullstendig, løper fristen fra tidspunktet alle nødvendige opplysninger er mottatt. En avgjørelse skal uansett treffes innen seks måneder etter at søknaden er mottatt.

Også ved egnethetsvurderinger av kvalifiserte eiere skal myndighetene koordinere sine vurderinger, jf. artikkel 21a nr. 2 annet ledd. I slike tilfeller suspenderes direktivets ordinære saksbehandlingsfrister for egnethetsvurdering ved erverv av kvalifiserte eierandeler.

Ved overtredelse av krav til tillatelse, eller vilkår for tillatelse, skal tilsynsmyndigheten ha nødvendige virkemidler bl.a. for å bidra til at krav som følger av CRD5 og CRR2, overholdes på konsolidert nivå, jf. artikkel 21a nr. 6.

Direktivet inneholder ikke absolutte krav til tilsynsmessige virkemidler, men det er i artikkel 21 a nr. 6 gitt en del eksempler på slike virkemidler:

• suspensjon av utøvelse av stemmeretten til aksjer i datterforetak som er kredittinstitusjon eller verdipapirforetak,

• påbud eller sanksjoner mot holdingforetaket eller dets styre og ledelse, påbud om at holdingforetaket skal overføre aksjene i datterforetak, som er kredittinstitusjon eller verdipapirforetak, til sine aksjonærer,

• utpeking av annet holdingselskap, kredittinstitusjon eller verdipapirforetak i konsernet som ansvarlig for overholdelse av krav på konsolidert nivå,

• begrense adgangen til eller forby utbetaling av utbytte til aksjonærer, påbud om at holdingforetaket skal selge eller selge seg ned i kredittinstitusjon, verdipapirforetak eller andre enheter i den finansielle sektoren,

• påbud om å fremlegge en plan for overholdelse av krav.

CRD5 endrer videre artiklene 64, 66 og 67, slik at holdingforetak omfattes av tilsynsbeføyelser og sanksjoner ved overtredelse av regelverk.

4.9.1.3 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen viser til at bestemmelsen i artikkel 21 a om godkjennelse av holdingforetak ikke inneholder noen nasjonale valg, med unntak av valg av tilsynssanksjoner.

Etter finansforetaksloven må det søkes om å etablere holdingforetak i finanskonsern. Reglene om tillatelse gjelder i dag bare norske holdingforetak i norske finanskonsern. Arbeidsgruppen mener at gjeldende regler i finansforetaksloven kapittel 17 som gjelder for slike holdingforetak oppfyller kravene i CRD5 artikkel 21a nr. 2 og 3.

Arbeidsgruppen foreslår at det i finansforetaksloven § 17-3 tas inn et nytt ledd om at kravet til tillatelse etter første ledd også gjelder for norsk holdingforetak med datterforetak som er bank, kredittforetak eller verdipapirforetak etablert i annen EØS-stat. Kravet foreslås også å omfatte holdingforetak etablert i annen EØS-stat som etablerer slike datterforetak i Norge, i tilfeller der Finanstilsynet vil være konsolidert tilsynsmyndighet for konsernet.

Arbeidsgruppen foreslår at det i samsvar med artikkel 21a nr. 4 lovfestes en adgang for Finanstilsynet til å gi unntak fra kravet om tillatelse. Vilkårene for å få unntak foreslås tatt inn i en ny § 17-3 a i finansforetaksloven. Det fremgår ikke nærmere av direktivet hva som ligger i vilkåret i bestemmelsens bokstav d om at foretaket ikke tar del i ledelsesmessige, operasjonelle eller finansielle beslutninger som påvirker konsernet eller de regulerte datterforetakene. Arbeidsgruppen legger til grunn at vilkåret ikke innebærer et unntak fra alminnelige selskapsrettslige regler om selskapsstyring gjennom de ulike selskapsorganene.

Arbeidsgruppen legger til grunn at Finanstilsynets tilsynsmessige virkemidler oppfyller direktivets krav.

Direktivet stiller krav til myndighetenes behandling av en søknad, herunder frister for behandlingen. Arbeidsgruppen legger til grunn at direktivets bestemmelse om at avslag skal gis innen fire måneder etter at fullstendig søknad er mottatt, i realiteten innebærer en frist for å avgjøre om en søknad skal innvilges eller avslås, selv om direktivet åpner for at fristen for å gi godkjennelse er seks måneder etter at søknaden er mottatt. Arbeidsgruppen foreslår at det i finansforetaksloven § 3-2 femte ledd tas inn en bestemmelse i samsvar med direktivet.

Arbeidsgruppen foreslår i samsvar med bestemmelsen i artikkel 21a nr. 2 annet ledd at fristen for å behandle søknader om erverv av kvalifisert eierandel suspenderes i minst 20 virkedager ved søknader om konsesjon som holdingforetak. I slike tilfeller avbrytes saksbehandlingsfristen i finansforetaksloven § 6-2 inntil søknaden om konsesjon eller unntak fra konsesjon for etablering av holdingforetak er ferdigbehandlet. Det vises til forslag til finansforetaksloven § 6-2.

Arbeidsgruppen foreslår ikke bestemmelser om samarbeid mellom ulike tilsynsmyndigheter i finanskonsern. Norske myndigheter vil være folkerettslig forpliktet til å følge direktivets bestemmelser om dette.

4.9.1.4 Høringsinstansenes merknader

Finanstilsynet uttaler at

«[i] arbeidsgrupperapporten er det foreslått å ta inn bestemmelser om godkjennelse av holdingforetak som ikke inngår i norsk finanskonsern, i nytt fjerde og femte ledd i finansforetaksloven § 17-3, en bestemmelse som i utgangspunktet gjelder for norske holdingforetak i norske finanskonsern. Skillet mellom holdingforetak i norske finanskonsern og andre holdingforetak som skal godkjennes, bør komme tydeligere frem av loven. Etter Finanstilsynets vurdering bør det vurderes en alternativ plassering av bestemmelsene, for eksempel i en ny bestemmelse, eller i en ny del i kapittel 17. Vilkår for tillatelse til å være holdingforetak følger av CRD5 artikkel 21a nr. 3. Slik Finanstilsynet forstår bestemmelsen, gjelder denne alle holdingforetak, også de som inngår i norske finanskonsern. Det er ikke foreslått å ta disse vilkårene inn i loven. Finansforetaksloven angir ikke slike vilkår i dag, og kravene til tillatelse må tilpasses holdingforetak som ikke er holdingforetak i norsk finanskonsern. Etter Finanstilsynets vurdering vil det skape større forutsigbarhet å ta vilkårene inn i loven. Samtidig kan det også være nyttig når Finanstilsynet skal samarbeide med andre tilsynsmyndigheter. […] I høringsnotatet vises det til at egnethetskrav for styret i holdingforetak som ikke inngår i finanskonsern, gjelder, fordi det i finansforetaksloven § 17-5 siste ledd er vist til kapittel 3 i samme lov. Det gjøres oppmerksom på at det også bør være henvisninger til finansforetaksloven § 8-9 og § 8-14, slik at også endringer meldes til Finanstilsynet.»

Finanstilsynet har videre foreslått at saksbehandlingsfristen for søknader om etablering av holdingforetak plasseres i kapittel 17, og ikke i finansforetaksloven § 3-2 femte ledd som foreslått av arbeidsgruppen.

4.9.1.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å inkludere bestemmelser om krav om tillatelse for holdingforetak i finansforetaksloven § 17-3, samt at vilkår for unntak fra krav til tillatelse tas inn som en ny § 17-3 a.

Departementet slutter seg videre til Finanstilsynets forslag om å ta inn vilkår for å gi tillatelse som holdingforetak i loven. Det vises til forslag til ny § 17-5 tredje ledd. CRD5 artikkel 21a nr. 2 oppstiller for øvrig særlige minstekrav til innholdet i søknader om tillatelse som holdingforetak. Departementet viser til at kravet om tillatelse etter § 17-3 eller unntak etter § 17-3 a vil gjelde også for foretak etablert i andre EØS-stater når Finanstilsynet er konsolidert tilsynsmyndighet for konsernet, og foreslår av hensyn til forutsigbarhet for aktuelle søkere at disse minstekravene tas inn som nytt § 17-5 annet ledd.

Departementet viser til at frist for avgjørelse av søknad om erverv av kvalifisert eierandel etter finansforetaksloven § 6-1 suspenderes i minst 20 dager, dersom det samtidig søkes om etablering av holdingforetak, jf. CRD5 artikkel 21a nr. 2 annet ledd og arbeidsgruppens forslag til § 6-2 tredje ledd, nytt tredje punktum. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag.

Som hovedregel skal søknad om tillatelse til å etablere holdingforetak avgjøres innen fire måneder etter at søknaden er mottatt. Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å plassere fristregelen i kapittel 17 om konsernforhold fremfor i kapittel 3 som foreslått av arbeidsgruppen, og foreslår at denne blir nytt § 17-5 fjerde ledd.

4.9.2 Krav til mellomliggende morforetak i EØS for tredjelandskonsern

4.9.2.1 Gjeldende rett

Reglene i finansforetaksloven § 5-1 om krav til tillatelse for å etablere norske finansforetak som datterforetak, gjelder også for finansforetak etablert utenfor EØS. Det er ikke et krav til etablering av morforetak i Norge eller innenfor EØS.

4.9.2.2 Forventet EØS-rett

Dersom et tredjelandskonsern har to eller flere kredittinstitusjoner eller verdipapirforetak som datterforetak i EØS, skal disse ha ett mellomliggende morforetak etablert i EØS, jf. CRD5 artikkel 21b nr. 1. Tredjelandskonsern er definert i CRD5 artikkel 3 nr. 1 punkt 63 og 64, jf. CRR2 artikkel 4 nr. 1 punkt 138.

Kravet til mellomliggende morforetak i EØS skal ikke gjelde for konsern med samlede eiendeler i EØS på mindre enn 40 milliarder euro, jf. artikkel 21b nr. 4. Etter artikkel 21b nr. 5 skal følgende inngå i beregningen:

• samlet forvaltningskapital til konsernforetakene i EU, og

• den samlede forvaltningskapitalen til tredjelandskonsernets filialer som har tillatelse i henhold til MiFID II eller MiFIR (verdipapirforetak).

Tilsynsmyndighetene kan tillate at det etableres to mellomliggende morforetak i EU, jf. artikkel 21b nr. 2. Dette gjelder dersom et krav om at datterforetakene i EØS skal ha ett felles mellomliggende morforetak i EØS, vil være uforenlig med obligatoriske krav til separasjon av virksomheter i konsernet etter regler eller myndighetspåbud i konsernspissens hjemland. Det samme gjelder dersom krisehåndteringsmyndigheten for det mellomliggende morforetaket i EØS mener at ett felles mellomliggende morforetak vil gjøre krisehåndtering mindre effektivt enn om det er to mellomliggende morforetak.

Etter artikkel 21b nr. 3 skal et mellomliggende morforetak være en kredittinstitusjon med konsesjon etter artikkel 8, eller et holdingforetak med tillatelse etter artikkel 21a. Dersom konsernet bare omfatter verdipapirforetak etablert i EØS, kan det mellomliggende morforetaket være et verdipapirforetak som omfattes av krisehåndteringsdirektivet. Dette gjelder verdipapirforetak som omfattes av startkapitalkravet i verdipapirhandelloven § 9-39 første ledd, som følge av at de har tillatelse til å handle finansielle instrumenter for egen regning, avgi fulltegningsgaranti eller å drive multilateral eller organisert handelsfasilitet.

For tredjelandskonsern som hadde mer enn ett kredittforetak eller verdipapirforetak i EØS per 27. juni 2019 og som har en forvaltningskapital på minst 40 milliarder euro i EØS, er det gitt overgangsregler frem til 30. desember 2023, jf. artikkel 21b nr. 8.

4.9.2.3 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen viser til at bestemmelsen ikke åpner for nasjonale valg, og legger til grunn at kravet til mellomliggende morforetak vil gjelde for morforetak i tredjeland som sammen med datterforetakene i EU utgjør et konsern der samlet forvaltningskapital i EU er på minst 40 milliarder euro. Direktivet stiller ikke krav til at det mellomliggende morforetaket må være 100 prosent eid av konsernspissen.

I dag er det ingen norske banker eller kredittforetak som inngår i tredjelandskonsern. Det er ett norsk verdipapirforetak som er del av et tredjelandskonsern.

Arbeidsgruppen foreslår at det i finansforetaksloven § 17-3 tas inn et nytt femte ledd om at kravet til tillatelse etter første ledd også gjelder foretak med hovedsete i tredjeland, som vil etablere datterforetak i Norge. Det forslås en generell bestemmelse om at Finanstilsynet kan stille vilkår om at det etableres et mellomliggende morforetak i en EØS-stat. Det anses ikke nødvendig å presisere hvilke forutsetninger som må oppfylles for at Finanstilsynet kan stille slike krav. Finanstilsynet vil ved eventuelle søknader, måtte begrense slike vilkår til de situasjonene direktivet åpner for krav om mellomliggende morforetak.

Arbeidsgruppen foreslår ikke særskilte bestemmelser om samarbeid mellom tilsynsmyndighetene eller tilsynsmyndighetenes rapportering til EBA. Norske myndigheter vil være folkerettslig forpliktet til å følge direktivets regler om dette.

4.9.2.4 Høringsinstansenes merknader

Finanstilsynet mener at det også bør vurderes om vilkårene for når det kan kreves mellomliggende holdingforetak etter CRD5 artikkel 21b, bør tas inn i loven. Det vises for øvrig til avsnitt 4.9.1.4.

4.9.2.5 Departementets vurdering

CRD5 artikkel 21b stiller krav til organiseringen av visse tredjelandskonserns virksomhet innenfor EØS, når virksomheten har et visst omfang. Selv om EØS-avtalen ikke regulerer forholdet til tredjeland, anses bestemmelsen om krav til mellomliggende morforetak å være EØS-relevant ettersom virksomhetstillatelsene som gis etter regelverket, gir adgang til å drive virksomhet i hele det indre marked. Krav om mellomliggende morforetak i EØS er videre relevant for utarbeidelse av krisetiltaksplaner for foretak innenfor EØS som er en del av tredjelandskonsern.

Kravet i CRD5 artikkel 21b innebærer ikke i seg selv at det må opprettes et nytt holdingforetak, men etter omstendighetene kan det være nødvendig for tredjelandskonsernet å etablere holdingforetak for å tilfredsstille kravet til mellomliggende morforetak innenfor EØS. I så fall vil opprettelsen av et slikt holdingforetak følge de alminnelige reglene om krav til tillatelse for holdingforetak, jf. avsnitt 4.9.1 ovenfor.

Departementet foreslår at bestemmelser om krav til mellomliggende morforetak for finansforetak etablert i EØS som inngår i tredjelandskonsern, tas inn i finansforetaksloven ny § 17-8 a, i kapittel 17 del II om organiseringen av finanskonsern. Departementet foreslår videre at reglene om beregning av terskelen på 40 milliarder euro, samt nærmere regler om unntak fra kravet om at det mellomliggende morforetaket er en kredittinstitusjon eller et holdingforetak, fastsettes i forskrift. Det foreslås av den grunn en forskriftshjemmel i ny § 17-8 a.

4.10 Egnethetskrav for styremedlemmer

4.10.1 Gjeldende rett

Et finansforetak skal ha et allsidig sammensatt styre av egnede styremedlemmer, jf. finansforetaksloven §§ 8-4 og 3-5. Dersom styremedlemmer ikke har nødvendig kunnskap, erfaring og god vandel, kan Finanstilsynet pålegge finansforetaket å endre styresammensetningen, jf. finansforetaksloven § 8-9. Finansforetaksloven kapittel 9 inneholder regler som skal sikre at styremedlemmer opptrer uavhengig og med integritet.

4.10.2 EØS-rett

Etter CRD5 artikkel 91 nr. 1 plikter foretakene selv å sørge for at kravene til at styremedlemmer i kredittinstitusjoner og verdipapirforetak har tilstrekkelig kunnskap, erfaring og god vandel, er oppfylt til enhver tid. Kravene gjelder også for holdingforetak i konsern. Videre skal tilsynsmyndigheten ha hjemmel til å avsette styremedlemmer som ikke oppfyller egnethetskravene. Tilsynsmyndigheten skal særlig kontrollere at kravene er oppfylt dersom det foreligger mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering.

Etter CRD5 artikkel 91 nr. 7 skal sammensetningen av styret reflektere en tilstrekkelig erfaringsbredde. Artikkel 91 nr. 8 setter krav til uavhengighet og integritet for styrets medlemmer.

4.10.3 Arbeidsgruppens vurdering

Etter arbeidsgruppens vurdering er kravene til styremedlemmer tilstrekkelig gjennomført i finansforetaksloven §§ 3-5 og 8-4, som også gjelder for norske holdingforetak i norske finanskonsern. Arbeidsgruppen legger til grunn at kravet til egnethet vil gjelde for norske holdingforetak med datterforetak som er kredittinstitusjon eller verdipapirforetak etablert i annen EØS-stat, samt for holdingforetak etablert i annen EØS-stat som etablerer slike datterforetak i Norge, i tilfeller der Finanstilsynet vil være konsolidert tilsynsmyndighet for konsernet. Arbeidsgruppen viser til at reglene i finansforetaksloven kapittel 3 vil gjelde tilsvarende for konsesjonsbehandlingen, jf. finansforetaksloven § 17-5 siste ledd.

4.10.4 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet mener at bestemmelser om holdingforetak også bør inneholde henvisninger til finansforetaksloven § 8-9 og § 8-14, slik at også endringer i daglig ledelse eller i styret skal meldes til Finanstilsynet.

4.10.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering om at CRD5 artikkel 91 nr. 1, 7 og 8 i hovedsak er tilstrekkelig gjennomført i finansforetaksloven §§ 3-5 og 8-4 for finansforetak.

Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at direktivets krav også gjelder for holdingforetak. Departementet slutter seg til forslaget fra Finanstilsynet om å ta inn bestemmelser om meldeplikt ved endringer i styret eller daglig ledelse for holdingforetak, jf. finansforetaksloven § 17-3 nytt fjerde og femte ledd.

4.11 Godtgjørelse

4.11.1 Gjeldende rett

Godtgjørelsesreglene i finansforetaksloven og finansforetaksforskriften gjennomfører kravene til godtgjørelsesordninger som følger av CRD4. Reglene gjelder uavhengig av foretakets størrelse og kompleksitet, og størrelsen på den ansattes variable godtgjørelse.

Etter finansforetaksloven § 15-1 kan departementet ved forskrift fastsette nærmere regler for å sikre at finansforetak​ fastsetter og til enhver tid har og praktiserer en godtgjørelsesordning for hele foretaket som omfatter alle ansatte og tillitsvalgte. En slik godtgjørelsesordning skal ha særskilte regler for ledende ansatte, for andre ansatte og tillitsvalgte med arbeidsoppgaver av betydning for foretakets risikoeksponering for andre ansatte og tillitsvalgte med tilsvarende godtgjørelse, samt for andre ansatte og tillitsvalgte med kontrolloppgaver.

Styret i foretak som omfattes av godtgjørelsesreglene, skal sørge for at foretaket har en godtgjørelsesordning som gjelder for hele foretaket og datterforetak, jf. finansforetaksforskriften § 15-2, jf. § 15-1. Det gjelder særlige krav for godtgjørelse til ledende ansatte, ansatte med arbeidsoppgaver av vesentlig betydning for foretakets risikoeksponering, ansatte med kontrolloppgaver og tillitsvalgte, jf. finansforetaksforskriften §§ 15-4 til 15-7.

Minst 50 prosent av den variable godtgjørelsen skal ikke kunne disponeres fritt av den ansatte, men fordeles jevnt over en periode på minst tre år, jf. finansforetaksforskriften § 15-4 sjette ledd. Denne andelen skal være minst 60 prosent «dersom den variable godtgjørelsen utgjør et meget stort beløp sett i lys av blant annet foretakets virksomhet og lønnsnivået i foretaket».

Minst halvparten av den variable godtgjørelsen skal etter bestemmelsen gis i form av aksjer eller andre egenkapitalinstrumenter, eller betinget kapital som avspeiler foretakets verdiutvikling.

Det følger av likestillings- og diskrimineringsloven § 34 at godtgjørelsesordningen skal være kjønnsnøytral.

4.11.2 Forventet EØS-rett

CRD5 inneholder enkelte endringer i reglene om godtgjørelsesordninger. I artikkel 74 nr. 1 og 92 nr. 1 bokstav b nr. 2 er det tatt inn en bestemmelse om at godtgjørelsesordninger skal være kjønnsnøytrale.

I artikkel 92 nr. 2 er det tatt inn en ikke-uttømmende definisjon av hvilke medarbeidere som anses å kunne påvirke foretakenes risikoeksponering (risikotakere). Definisjonen omfatter medlemmer av ledelsesorganer (styret og daglig ledelse), ansatte med lederansvar for foretakets kontrollfunksjoner eller vesentlige forretningsenheter. Videre omfattes ansatte som i forrige regnskapsår ble tildelt godtgjørelse på minst 500 000 euro, og hvor godtgjørelsen var lik eller oversteg gjennomsnittlig godtgjørelse til medlemmer av ledelsesorganer, og som utfører arbeid innenfor en vesentlig forretningsenhet og arbeidets art har betydelig («significant») innflytelse på den aktuelle enhetens risikoprofil.

EU-kommisjonen er gitt hjemmel til å fastsette utfyllende regler om bl.a. hvilke medarbeidere som skal anses å ha vesentlig innflytelse på foretakets risikoprofil, jf. artikkel 94 nr. 2.

4.11.3 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen har foreslått at direktivets samlebetegnelse for ansatte som anses som risikotakere og som skal omfattes av særlige godtgjørelsesregler, tas inn i finansforetaksloven § 15-1 og § 15-2. Arbeidsgruppen har i tillegg til direktivets minstekrav til omfattede ansatte, foreslått å inkludere tillitsvalgte, og ansatte med kontrolloppgaver.

4.11.4 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har inngitt merknader til arbeidsgruppens forslag.

4.11.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at CRD5 endrer artikkel 92 nr. 2, slik at det i stedet for en konkret opplisting av ulike kategorier av ansatte som skal omfattes av særskilte regler om godtgjørelse, innføres en samlebetegnelse for slike tillitsvalgte og ansatte. Arbeidsgruppen har i tråd med dette foreslått at finansforetaksloven § 15-1 og § 15-2 endres, og at samlebetegnelsen «tillitsvalgte og ansatte med arbeidsoppgaver av vesentlig innvirkning på foretakets risikoeksponering» innføres. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å erstatte gjeldende opplisting av kategorier av ansatte med samlebetegnelsen for disse som angitt i CRD5 artikkel 92 nr. 2. Det vises til forslag til endringer i finansforetaksloven § 15-1 første ledd annet punktum og § 15-2. Departementet viser videre til at CRD5 artikkel 92 nr. 3 stiller minstekrav om at visse ansatte skal være omfattet av særlige godtgjørelsesregler, blant annet tillitsvalgte slik som styremedlemmer, personer som inngår i den daglige ledelsen av foretaket, ansatte med ansvar for kontrollfunksjoner eller for vesentlige virksomhetsområder, og ansatte som har krav på betydelig godtgjørelse i det foregående året. Departementet foreslår at disse minstekravene til omfattede ansatte fremgår av forskrift, og viser til eksisterende forskriftshjemmel i loven § 15-2 bokstav a.

Departementet viser for øvrig til at andre endringer i CRD5 som berører godtgjørelsesordninger bør gjennomføres i forskrift, i tråd med gjeldende regelverksstruktur. Gjeldende forskriftshjemler i finansforetaksloven anses som tilstrekkelige til å gjennomføre disse, og departementet foreslår derfor ingen justeringer av forskriftshjemler i finansforetaksloven kapittel 15.

4.12 Lån til ledende ansatte mv.

4.12.1 Gjeldende rett

Finansforetaksloven § 9-9 regulerer finansforetaks adgang til å gi lån til og stille garantier for styremedlemmer, daglig leder, ansatte, tillitsvalgte og deres personlige nærstående som definert i allmennaksjeloven § 1-5 annet ledd.

Etter finansforetaksloven § 9-10 kan finansforetak ikke gi lån til foretak hvor personer som er styremedlem, daglig leder, ansatt eller tillitsvalgt i finansforetaket, er ansvarlig deltaker eller styremedlem, med mindre internrevisor eller revisor har bekreftet at lånet eller garantien vil være betryggende sikret. Det er gitt enkelte unntak fra forbudet. Finansforetaket skal ved utgangen av hvert kvartal utarbeide oversikter over slike lån.

Etter finanstilsynsloven § 3 annet ledd har foretak under tilsyn plikt til å gi de opplysninger om virksomheten som Finanstilsynet ber om. Bestemmelsen omfatter også opplysninger om lån til ledende ansatte.

4.12.2 Forventet EØS-rett

CRD5 artikkel 88 nr. 1 inneholder en dokumentasjonsplikt for finansforetakenes lån til styremedlemmer og visse personer tilknyttet disse. Finansforetakene skal kunne utlevere denne dokumentasjonen på anmodning fra tilsynsmyndighetene. Definisjonen i artikkel 88 nr. 1 av personer som er tilknyttet et styremedlem, omfatter for det første ektefelle, partner, barn og foreldre. I tillegg omfattes foretak hvor disse personene eller styremedlemmet enten har en kvalifisert eierandel på ti prosent eller mer av kapitalen eller stemmene, eller kan utøve bestemmende innflytelse i foretaket, er en del av den daglige ledelsen eller er styremedlemmer i foretaket.

4.12.3 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen vurderer at kravene i CRD5 om at tilsynsmyndigheten skal ha tilgang til opplysninger om lån til styremedlemmer, ledende ansatte og deres nærstående, er dekket av opplysningsplikten i finanstilsynsloven § 3.

Arbeidsgruppen mener at CRD5 ikke innebærer behov for endring i de materielle reglene om begrensninger i lån til ledende ansatte i finansforetaksloven §§ 9-9 og 9-10.

Arbeidsgruppen foreslår likevel at begrensningene i finansforetaksloven § 9-10 utvides til lån til foretak hvor tillitsvalgte, ansatte eller deres nærstående har en kvalifisert eierandel. Forslaget vil bidra til å imøtekomme påpekninger fra IMF, senest i en rapport fra august 2020.

4.12.4 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet har uttalt bl.a. at:

«CRD5 artikkel 88 nr. 1 fastsetter krav til at medlemsstatene skal sikre at opplysninger om lån til medlemmer av styret og ledelsen og deres nærstående skal dokumenteres mv. I høringsnotatet fremgår det at bestemmelsen gjelder for lån til foretak hvor et medlem av styret eller ledelsen, eller vedkommendes nærstående, har en kvalifisert eierandel på 10 prosent eller mer av kapitalen eller stemmene, eller for øvrig kan utøve betydelige innflytelse. Det samme gjelder lån til foretak hvor nevnte personer er del av den daglige ledelsen eller styret. Etter utkast til finansforetakslov ny § 9-10 første ledd første punktum vil ny bestemmelse gjelde lån til foretak hvor nevnte personer er en del av styret. Lån til foretak hvor nevnte personer er en del av den daglige ledelse, vil ikke omfattes. For eksempel vil lån til et foretak der et styremedlem i banken er en del av den daglige ledelsen i foretaket, ikke omfattes av bestemmelsen. Etter Finanstilsynets vurdering bør også slike lån omfattes av bestemmelsen, på tilsvarende måte som ved lån til foretak der et styremedlem i banken er en del av styret i foretaket. […]»

Finanstilsynet uttaler videre at:

«I utkast til finansforetakslov ny § 9-10 første ledd første punktum anvendes begrepet ‘kvalifisert eierandel.’ Ettersom loven definerer kvalifisert eierandel noe ulikt i ulike bestemmelser, som for eksempel § 3-3 og § 13-9, bør bestemmelsen også inneholde en definisjon av kvalifisert eierandel. Også annet regelverk benytter begrepet kvalifisert eierandel. Det vises for eksempel til nylig vedtatt forordning (EU) 2020/1503 om crowdfundingtjenestetilbydere for næringslivet, der kvalifisert eierandel er en eierandel som representerer 20 prosent eller mer av kapitalen eller stemmene i foretaket.

Det foreslås at det i finansforetaksloven ny § 9-10 første ledd annet punktum tas inn følgende tillegg:

Med kvalifisert eierandel menes en eierandel som representerer 10 prosent eller mer av kapitalen eller stemmene i finansforetaket.

Eventuelt kan ‘kvalifisert eierandel’ tas ut og erstattes med definisjonen, slik at finansforetaksloven ny § 9-10 første ledd første punktum skal lyde:

Et finansforetak kan ikke gi lån eller stille garanti for et foretak hvor personen som nevnt i § 9-9 første eller fjerde ledd eier en eierandel som representerer 10 prosent eller mer av kapitalen eller stemmene i finansforetaket, er ansvarlig deltaker, styremedlem eller i den daglige ledelsen, med mindre internrevisjonen eller revisor har bekreftet overfor styret eller daglig leder at lånet eller garantien vil være betryggende sikret.»

4.12.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at opplysningsplikten i finanstilsynsloven § 3 dekker kravet i CRD5 artikkel 88 nr. 1 om utlevering av dokumentasjon for lån til styremedlemmer og tilknyttede personer av disse, og foreslår ingen endringer i dette.

Artikkel 88 nr. 1 inneholder ikke konkrete krav til eller begrensninger på slike lån. Departementet mener i likhet med arbeidsgruppen at det er riktig å utvide finansforetakslovens begrensninger for lån til styremedlemmer, tillitsvalgte og ansatte til å omfatte enkelte tilknyttede personer av styremedlemmer som ikke allerede dekkes av gjeldende bestemmelser.

For det første foreslår departementet en presisering et nytt tredje punktum i finansforetaksloven § 9-9 fjerde ledd som utvider kretsen av nærstående til å gjelde tilknyttede personer som nevnt i CRD5 artikkel 88 nr. 1, men som ikke er omfattet av definisjonen av personlig nærstående i allmennaksjeloven § 1-5 annet ledd. Utvidelsen gjelder derfor myndige barn av, og foreldre til ansatte og tillitsvalgte.

Departementet slutter seg videre i hovedsak til Finanstilsynets forslag til justeringer i finansforetaksloven § 9-10 første ledd, slik at definisjonen av kvalifiserte eierandeler fremgår direkte av ordlyden. I tillegg bør det også presiseres at eierandeler som gir bestemmende innflytelse, er omfattet. For personlig nærstående som angitt i allmennaksjeloven § 1-5 annet ledd nr. 1 og 2, følger dette av allmennaksjeloven § 1-5 annet ledd nr. 3. Derfor vil presiseringen i finansforetaksloven § 9-10 første ledd først og fremst ha praktisk betydning for myndige barn og foreldre av ansatte og tillitsvalgte, jf. forslag til finansforetaksloven § 9-9 nytt fjerde ledd tredje punktum.

4.13 Tilsynssamarbeid

4.13.1 Gjeldende rett

Det følger av finanstilsynsloven § 1 annet ledd at dersom foretak under tilsyn er del av et konsern, skal det føres tilsyn etter finanstilsynsloven også med andre foretak i konsernet. Når tilsynsmessige hensyn tilsier det, gjelder dette også den del av virksomheten til foretakene i konsernet som ikke ellers omfattes av finanstilsynsloven.

Etter finanstilsynsloven § 4 b kan Finanstilsynet pålegge et foretaks morforetak opplysningsplikt dersom opplysninger ikke blir utlevert av datterforetaket. Etter finansforetaksforskriften § 17-2 siste ledd har eierforetak (som definert i finansforetaksloven § 17-6 annet ledd bokstav c) plikt til å gi de opplysningene som Finanstilsynet finner nødvendig for å gjennomføre et hensiktsmessig og effektivt tilsyn med finansforetakene i konsernet.

Etter finanstilsynsloven § 4 første ledd nr. 3 kan Finanstilsynet pålegge foretak under tilsyn å sende opplysninger til tilsynsmyndigheter i andre stater som fører tilsyn med tilsvarende foretak som nevnt i finanstilsynsloven § 1 første ledd.

Finanstilsynsloven § 7 inneholder bestemmelser om taushetsplikt for tilsynets styremedlemmer og tjenestemenn. Etter bestemmelsens annet ledd gjelder ikke taushetsplikten (etter finanstilsynsloven og forvaltningsloven) overfor andre EØS-staters sentralbanker eller tilsynsmyndigheter som fører tilsyn som nevnt i finanstilsynsloven § 1, herunder Den europeiske sentralbanken (ESB), EBA, EIOPA og ESMA, Det europeiske systemrisikorådet (ESRB) og EFTAs overvåkingsorgan.

I forskrift 30. november 1998 nr. 1102 er det gitt nærmere regler om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter fra land i og utenfor EØS. Etter forskriften § 2 skal Finanstilsynet ved utlevering av opplysninger til andre lands tilsynsmyndigheter stille vilkår om at opplysningene undergis taushetsplikt hos mottaker, og bare kan videreformidles med samtykke fra Finanstilsynet.

4.13.2 Forventet EØS-rett

Det følger av CRD5 artikkel 4 nr. 8 at krisehåndteringsmyndigheten og tilsynsmyndigheten skal samarbeide og rådføre seg med hverandre ved utarbeidelse av krisetiltaksplaner og i andre situasjoner der dette følger av krisehåndteringsdirektivet eller kapitalkravsdirektivet.

CRD5 innebærer enkelte endringer i bestemmelsene i artiklene 56 og 57 om utveksling av opplysninger mellom tilsynsmyndigheter, krisehåndteringsmyndigheter mv. Etter artikkel 58a kan tilsynsmyndighetene på visse vilkår, og hensyntatt personvernforordningen, videreformidle eller dele opplysninger med Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken, Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) og Rådet for finansiell stabilitet (FSB).

I CRD5 artikkel 111 endres reglene for hvilken tilsynsmyndighet som skal føre tilsyn på konsolidert nivå med konsern. Består konsernet av både kredittinstitusjon og verdipapirforetak, er det tilsynsmyndigheten for kredittinstitusjonen som er konsolidert tilsynsmyndighet. Dersom det er flere kredittinstitusjoner i gruppen, er det tilsynsmyndigheten for kredittinstitusjonen med størst forvaltningskapital som er konsolidert tilsynsmyndighet. Hvis flere kredittinstitusjoner er under tilsyn av samme tilsynsmyndighet, er det tilsynsmyndigheten for de foretak som samlet har størst forvaltningskapital, som er konsolidert tilsynsmyndighet. Dersom det ikke er noen kredittinstitusjon i konsernet, er det tilsynsmyndigheten til verdipapirforetaket med størst forvaltningskapital som er konsolidert tilsynsmyndighet.

CRD5 medfører ingen endringer i bestemmelsene om at tilsynsmyndighetene i særlige tilfeller kan avtale hvilken tilsynsmyndighet som skal være konsolidert tilsynsmyndighet.

Artikkel 113 omhandler tilsynskollegiers felles beslutninger om kapital og likviditet («joint decisions»). Fellesbeslutningen skal nå også omfatte fastsettelse av kapitalkravsmargin, jf. artikkel 113 nr. 1. bokstav c. Fellesbeslutninger skal fattes innen fire måneder etter at den konsoliderte tilsynsmyndigheten har delt sin vurdering med tilsynskollegiet, også på likviditetsområdet der fristen tidligere var én måned.

Artikkel 115 omhandler samarbeid og koordinering mellom tilsynsmyndigheter. Det er spesifisert at koordinerings- og samarbeidsavtaler også skal omfatte tilsynsmyndigheten i land der holdingforetak som inngår i finanskonsernet, er etablert.

Den tilsynsmyndigheten som har det overordnede ansvaret for tilsyn med et grensekryssende konsern, skal etter CRD5 artikkel 116 nr. 1 bokstav s etablere tilsynssamarbeid med andre tilsynsmyndigheter i tilfeller hvor alle grensekryssende datterforetak av morforetak i EØS, holdingforetak i EØS eller morforetak i blandede finanskonsern i EØS har hovedkontor i et tredjeland, forutsatt at tredjelands tilsynsmyndighet er underlagt taushetspliktregler som tilsvarende taushetspliktreglene i CRD5 og MiFID. Etter CRD5 artikkel 116 nr. 6 kan tilsynsmyndigheten i holdingforetakets hjemstat delta i tilsynskollegiet. Artikkel 117 omhandler tilsynsmyndighetenes plikt til å samarbeide. Det er tatt inn en bestemmelse i artikkel 117 nr. 5 om at også tilsynsmyndigheter, finansielle etterretningsmyndigheter og øvrige myndigheter som overvåker og har tilsyn med foretak som er rapporteringspliktige etter antihvitvaskingsdirektivet, skal samarbeide og utveksle informasjon, forutsatt at dette ikke kan være til hinder for en pågående undersøkelse eller etterforskning.

4.13.3 Arbeidsgruppens vurdering

Etter arbeidsgruppens vurdering er de nye bestemmelsene om tilsynssamarbeid og utveksling av opplysninger med andre lands tilsynsmyndigheter tilstrekkelig regulert i finanstilsynsloven med tilhørende forskrifter. Arbeidsgruppen mener at det for øvrig ikke er behov for noen særskilt gjennomføring i lov eller forskrift av regler som kun retter seg mot tilsynsmyndighetene. Finanstilsynet har lang erfaring med internasjonalt tilsynssamarbeid i henhold til gjeldende EØS-regler, og endringene i CRD5 medfører ikke behov for lov- eller forskriftsbestemmelser om slikt samarbeid. Finansdepartementet har lagt til grunn at IMF ikke anses som uvedkommende etter finanstilsynsloven § 7. Arbeidsgruppen legger til grunn at Verdensbanken og FSB heller ikke bør anses som uvedkommende etter finanstilsynsloven. Siden overtredelse av finanstilsynsloven § 7 er straffesanksjonert, foreslår arbeidsgruppen at dette likevel klargjøres i finanstilsynsloven. Arbeidsgruppen foreslår derfor at finanstilsynsloven § 7 annet ledd om taushetsplikt ikke gjelder overfor IMF, Verdensbanken, BIS og FSB. Det samme foreslås for Bankenes sikringsfond (og tilsvarende sikringsordninger i andre EØS-land). Det siste vil gi Finanstilsynet adgang til å utlevere taushetsbelagte opplysninger som er nødvendige for at Bankenes sikringsfond kan utøve sine oppgaver.

4.13.4 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har inngitt merknader til arbeidsgruppens forslag.

4.13.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering, og foreslår i tråd med arbeidsgruppens forslag en endring i finanstilsynsloven § 7 annet ledd som klargjør rammene for utveksling av opplysninger med andre tilsynsmyndigheter og internasjonale organisasjoner i forbindelse med tilsynssamarbeid.