Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 154 L (2016–2017)

Endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (skyldevne, samfunnsvern og sakkyndighet)

Til innholdsfortegnelse

4 Skyldevne

4.1 Prinsipper for utilregnelighet

Det kan sondres mellom tre forskjellige prinsipper for avgrensningen av utilregnelighetsgrunnene: Det medisinske, det psykologiske og det blandede prinsipp. Etter det medisinske prinsipp beskriver loven ved medisinske og biologiske kjennetegn den tilstand som utelukker tilregnelighet, for eksempel alder, psykose, psykisk utviklingshemming og bevissthetsforstyrrelse. Etter det psykologiske prinsipp er det avgjørende personens evne til innsikt og fri viljesbestemmelse. Etter det blandede prinsipp blir begge kjennetegn brukt. Det blandede prinsipp kan gå ut på at det, i tillegg til en mer eller mindre alvorlig psykisk tilstand på handlingstidspunktet, kreves at det er årsakssammenheng mellom tilstanden og handlingen (kausalitetskriterium), eller at lovbryteren ikke har hatt evne til å forstå rettsstridigheten eller virkningene av handlingen eller kontrollere denne (psykologisk kriterium).

Utvalget nevner også en tredje variant på hvordan det blandede system kan utformes, der avgjørelsen tenkes løst med utgangspunkt i en konkret helhetsvurdering. Lovgiver overlater her den nærmere grensedragningen til retten, som på mer eller mindre fritt verdimessig grunnlag kan treffe en passende avgjørelse.

I Norge har man lenge basert utilregnelighetsregelen på det medisinske prinsipp, der utilregneligheten knyttes til en medisinsk eller biologisk tilstand. Litt forenklet kan det sies at vi siden Kriminalloven 1842 har hatt en absolutt utilregnelighetsbestemmelse i straffelovgivningen. I 1842 gjaldt det de «Galne og Afsindige», mens i 1929 ble begrepet «sinnssyk» benyttet, som igjen ble erstattet av begrepet «psykotisk» i 1997 (i kraft 2002). Samtidig ble et blandet prinsipp tidligere benyttet når det gjaldt alternative utilregnelighetstilstander. Først ved lovendringene i 1929 ble et rent medisinsk prinsipp lagt til grunn for tilregnelighetsvurderingen i Norge. Med dagens utilregnelighetsprinsipp er det ikke av betydning å identifisere årsaker til at en person med psykose foretar en voldshandling.

De fleste fremmede lover som det er naturlig å sammenligne seg med legger et blandet prinsipp til grunn. Det kan imidlertid bemerkes at den norske utilregnelighetsregelen ikke har noe utpreget vidt anvendelsesområde hva gjelder hvilke tilstander som gir grunnlag for utilregnelighet, sammenlignet med fremmed rett, til tross for at vi ikke har noen tilleggsbegrensning. Snarere tvert imot. Dette har sammenheng med at inngangsvilkåret, selve tilstandsbegrepet «psykotisk», er snevert. Flere lands lovgivning, som bygger på et blandet prinsipp, beskriver i vagere termer den psykiske avvikstilstand som danner utgangspunkt for bedømmelsen av tilstandens innvirkning på gjerningsmannens handlemåte.

I utformingen av utilregnelighetsregler er det overordnede valget mellom de ulike modellene sentralt, ettersom de fører til vesensforskjellige regelkonstruksjoner. Samtidig skal forskjellen mellom et medisinsk og et blandet prinsipp ikke overdrives. Et medisinsk prinsipp kan begrunnes ut fra nøyaktig samme utgangspunkt om utilregnelighet som et psykologisk prinsipp. Begrunnelsen for «psykotisk» som kriterium i et medisinsk prinsipp kan eksempelvis være at en slik alvorlig tilstand anses å innebære at evner til forståelse og handlingskontroll mangler. Valget mellom et medisinsk og blandet prinsipp må derfor forstås som et reguleringsteknisk valg og ikke nødvendigvis som et uttrykk for ulike syn på utilregnelighetens vesen.

4.2 Historikk – tidligere reformforslag

Straffeloven 1902 § 44 hadde i sin opprinnelige form et system som kombinerte et medisinsk og et blandet prinsipp. Det var absolutt straffrihet der lovbryteren var «sindssyk» eller «bevidstløs», men utover dette skulle et blandet prinsipp legges til grunn. Spørsmålet var da om man var «iøvrigt utilregnelig paa grund af mangelfuld udvikling af sjæslevnerne eller svækkelse eller sygelig forstyrrelse av disse».

Etter en gjennomgripende revisjon i 1929 ble utilregnelighetsreglene strammet inn, og man gikk over til et rent medisinsk prinsipp. Dette ble blant annet begrunnet med rettstekniske argumenter og hensynet til samfunnsvernet. Straffelovkomiteen fremhevet også at det var et problem ved straffelovens opprinnelige bestemmelse at den ikke satt «nogen skranke for dommerens individuelle skjønn», og at regelen var «prinsipielt uriktig, fordi den må føre til usikker, vilkårlig strafferettspleie». Tre grunner ble etter dette anerkjent for utilregnelighet: 1) sinnssykdom, derunder åndssvakhet, 2) bevisstløshet, med unntak av bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus, og 3) alder under 14, senere endret til 15 år.

Straffelovrådet foreslo i NOU 1974: 17 Strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner å utvide anvendelsesområdet til reglene om strafferettslig utilregnelighet, ved å kombinere regelen om absolutt straffrihet med en fakultativ regel, det vil si en «kan-regel» i motsetning til en «skal-regel», der avgjørelsen i større grad overlates til dommerens skjønn. Enkelte «abnormtilstander» som ikke kunne regnes som sinnssykdom eller bevisstløshet, ble antatt å kunne ha en slik betydning for lovbryterens skyldevne at frifinnelse burde bli resultatet. Som et tillegg til den absolutte straffrihetsregelen i § 44 ble det derfor foreslått en fakultativ straffritaksregel i § 45. Det ble imidlertid ikke fremmet lovforslag på grunnlag av Straffelovrådets utredning. I Straffelovkommisjonens delutredning i NOU 1983: 57 Straffelovgivningen under omforming, støttes imidlertid i hovedsak forslagene fra flertallet i Straffelovrådets utredning.

Etter forslag fra Straffelovkommisjonen oppnevnte Justisdepartementet et underutvalg, Særreaksjonsutvalget, som avga sin utredning NOU 1990: 5 Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner. Også her bygget lovforslaget på det medisinske prinsipp, slik at straffrihet fulgte automatisk dersom lovbryteren var i en psykisk avvikstilstand som beskrevet i bestemmelsen. Det ble foreslått å erstatte begrepet «sinnssyk» i straffeloven 1902 § 44 første ledd med uttrykket «psykotisk», samt at dette skulle forklares med tilføyelsen «og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen». Dette var en presisering av kjernen i en psykotisk tilstand, ikke et tilleggsvilkår. Videre skulle det etter § 44 annet ledd tilstås straffrihet til en lovbryter som på gjerningstiden var høygradig psykisk utviklingshemmet.

I likhet med Straffelovrådet, kom Særreaksjonsutvalget til at den absolutte straffrihetsregelen burde suppleres med en skjønnsmessig adgang til å frita for straff en lovbryter som handlet i en alvorlig psykisk avvikstilstand uten å være psykotisk eller høygradig psykisk utviklingshemmet. I utkastet til § 45 foreslo Særreaksjonsutvalget en regel som åpnet adgang for retten til å frita tre kategorier lovbrytere for straff: 1) den som på handlingstiden hadde «en alvorlig psykisk lidelse», 2) den som på handlingstiden var «psykisk utviklingshemmet i lettere grad» og 3) den som handlet under «sterk bevissthetsforstyrrelse».

De foreslåtte reglene fra Straffelovrådet og Særreaksjonsutvalget var fakultative, det vil si at de forutsatte et nærmere skjønn fra retten over hvorvidt tiltalte burde straffedømmes eller frifinnes. Både etter Straffelovrådets og Særreaksjonsutvalgets oppfatning var det viktigste momentet i vurderingen om straffansvar synes rimelig og rettferdig, jf. NOU 1974: 17 side 64 og 159 og NOU 1990: 5 side 50 og 61. Årsakssammenheng mellom avvikstilstanden og handlingen var verken etter Straffelovrådets eller Særreaksjonsutvalgets forslag et vilkår for straffritak. Likevel skulle kausalitetsspørsmålet være viktig ved utøvelsen av det nærmere skjønn over hvorvidt den tiltalte skulle frifinnes. Andre momenter som forarbeidene til lovforslagene trekker frem er tilstandens alvorlighetsgrad, i hvilken grad gjerningspersonen var påvirkelig av straffetrusselen, en konkret vurdering av hensynet til allmennprevensjonen, den alminnelige rettsfølelse, hva som var en hensiktsmessig reaksjon og at det ikke utelukkende er et gode å bli erklært utilregnelig.

Ved lov 17. januar 1997 nr. 11 ble utilregnelighetsreglene revidert på ny, sammen med reglene om særreaksjoner for personer som frembyr en særlig fare. Endringene ble imidlertid ikke så store som man etter de foreliggende utredninger kunne ha ventet.

Justisdepartementet støttet ikke Særreaksjonsutvalgets forslag om å presisere uttrykket «psykotisk» med tilføyelsen «og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen». Departementet mente at det måtte kunne forventes at de som skulle praktisere bestemmelsen, først og fremst jurister med hjelp av psykiatere, var klar over kjennetegnene ved en psykotisk tilstand. Presiseringen ble derfor ansett unødvendig.

Departementet støttet derimot forslaget om å supplere de absolutte straffrihetsreglene for handlinger begått i psykotisk tilstand eller bevisstløshet, med en adgang til å frita for straff også i enkelte andre tilfelle av psykiske avvik, jf. Ot.prp. nr. 87 (1993–94). Dette skulle gjelde for personer som på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenene uten å være psykotisk, og likeså for den som var psykisk utviklingshemmet i lettere grad når særlige omstendigheter talte for det. Begrunnelsen var at det kan foreligge tilstander som, selv om de ikke diagnostiseres som psykoser (sinnssykdom), kan være like dyptgripende og virke like forstyrrende på motivdannelse og evne til å la seg påvirke av straffetrusselen.

Flertallet i Stortingets justiskomité var imidlertid imot en slik utvidelse av utilregnelighetsreglene og anførte blant annet at det var prinsipielt uheldig å ha uklare regler om straffritak, samt at personer i størst mulig utstrekning bør kjennes ansvarlig for sine handlinger. Straffrihet burde forbeholdes de tilstander der det ikke kunne være tvil om grunnlaget for straffrihet, jf. Innst. O nr. 34 (1996–97) side 7. Stortingets flertall sluttet seg til dette.

Endringene i utilregnelighetsreglene i 1997 var dels av terminologisk art, dels tok de sikte på å lovfeste prinsipper som tidligere bygget på rettspraksis. Uttrykket «sinnssyk» ble erstattet med «psykotisk», og det ble gitt en egen bestemmelse om den som på handlingstiden var «psykisk utviklingshemmet i høy grad», en kategori som tidligere var henført under begrepet «sinnssyk».

Til tross for at Særreaksjonsutvalgets forslag om en fakultativ regel ikke ble vedtatt av Stortinget, tok likevel Straffelovkommisjonen i delutredning VII, NOU 2002: 4, på nytt til orde for å supplere med en fakultativ regel. Dette ble imidlertid ikke fulgt opp i den gjeldende straffelov, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 15.8.5 side 225.

Dagens straffelov § 20 viderefører den tidligere rettstilstanden og innebærer ytterligere terminologiske justeringer, blant annet ved at tilregnelighetsbegrepet er gjeninnført. Dessuten er uttrykket «bevisstløs» som grunnlag for utilregnelighet erstattet av uttrykket «sterk bevissthetsforstyrrelse».

4.3 Gjeldende rett

For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet, jf. straffeloven § 20. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er under 15 år, psykotisk, psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller har en sterk bevissthetsforstyrrelse. Bestemmelsen bygger på det medisinske prinsipp og lyder som følger:

Ǥ 20. Tilregnelighet
For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er
  • a) under 15 år,

  • b) psykotisk,

  • c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller

  • d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.

Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff.»

Betegnelsen «psykotisk» henviser til tilstander som medisinsk er å regne som psykose, men faller likevel ikke sammen med det medisinske psykosebegrepet. Straffeloven, sett i sammenheng med forarbeidene, krever psykotiske symptomer av en viss styrke på handlingstidspunktet.

Det forutsettes altså at straffrihet bare inntrer når psykosen viser seg ved åpenbare symptomer, ikke når den for eksempel er trengt tilbake av medisinering. Det kan imidlertid ikke utelukkes at anmeldte forhold i dag henlegges dersom politiet får kjennskap til at lovbryteren har en alvorlig psykisk lidelse som schizofreni eller annen psykosesykdom, uten at det er tilstrekkelig utredet om tilstanden var så alvorlig på handlingstidspunktet at lovbryteren var å anse som utilregnelig.

Det er retten som i prinsippet har det siste ordet når det skal avgjøres om en av de nevnte tilstander forelå, men i praksis har de rettsmedisinsk sakkyndige ved sin utredning og konklusjon hatt stor, nærmest avgjørende, innflytelse på resultatet, med mindre det har vært uenighet mellom de sakkyndige.

For øvrig vises det til utvalgets utredning om gjeldende rett i kapittel 6 side 44 til 53.

4.4 Fremmed rett

Tilregnelighetsutvalgets utredning kapittel 7 side 60 til 83 inneholder en omfattende og detaljert gjennomgåelse av fremmed rett, og departementet kan derfor i stor grad vise til denne. For helhetens skyld inntas imidlertid en kort beskrivelse av de nordiske reglene nedenfor.

I Danmark er tilregnelighetsspørsmålet regulert i straffeloven § 16, som lyder som følger:

«§ 16. Personer, der på gerningstiden var utilregnelige på grund af sindssygdom eller tilstande, der må ligestilles hermed, straffes ikke. Tilsvarende gælder personer, der var mentalt retarderede i højere grad. Befandt gerningsmanden sig som følge af indtagelse af alkohol eller andre rusmidler forbigående i en tilstand af sindssygdom eller i en tilstand, der må ligestilles hermed, kan straf dog pålægges, når særlige omstændigheder taler derfor.
Stk. 2. Personer, der på gerningstiden var mentalt retarderede i lettere grad, straffes ikke, medmindre særlige omstændigheder taler for at pålægge straf. Tilsvarende gælder personer, der befandt sig i en tilstand, som ganske må ligestilles med mental retardering.»

Bestemmelsen er basert på det blandede prinsipp. Grunnvilkåret er at det foreligger «sindssygdom» eller en tilstand «der må ligestilles hermed». Begrepet «sindssygdom» omfatter de tilstandene som i dansk psykiatri betegnes som sinnssykdom eller psykose. Det forekommer sjelden og i svært ulike situasjoner at en tilstand blir likestilt med «sindssygdom». Noen eksempler fra rettspraksis kan likevel nevnes: epileptiske tåketilstander, tiltagende demens med hukommelsesinnprentningssvekkelse, personlighetsforandringer utløst av kranietraume og tåketilstand utløst ved insulinsjokk.

Videre må et begrensende vilkår om utilregnelighet være oppfylt. Det spørsmålet som stilles når utilregnelighetsvilkåret drøftes, synes å være om det foreligger årsakssammenheng mellom det psykiske avviket og den kriminelle handlingen.

I Sverige er gjerningspersonens psykiske tilstand kun av betydning for straffespørsmålet, og tilstanden er således ikke gjort til en betingelse for idømmelse av straffansvar. Den svenske bestemmelsen finnes i Brottsbalken 30:6 og lyder som følger:

«6 § Den som har begått ett brott under påverkan av en allvarlig psykisk störning ska i första hand dömas till en annan påföljd än fängelse. Rätten får döma till fängelse endast om det finns synnerliga skäl. Vid bedömningen av om det finns sådana skäl ska rätten beakta
  • 1. om brottet har ett högt straffvärde,

  • 2. om den tilltalade saknar eller har ett begränsat behov av psykiatrisk vård,

  • 3. om den tilltalade i anslutning till brottet själv har vållat sitt tillstånd genom rus eller på något annat liknande sätt, samt

  • 4. omständigheterna i övrigt.

Rätten får inte döma till fängelse, om den tilltalade till följd av den allvarliga psykiska störningen har saknat förmåga att inse gärningens innebörd eller att anpassa sitt handlande efter en sådan insikt. Detta gäller dock inte om den tilltalade har vållat sin bristande förmåga på det sätt som anges i första stycket 3.
Om rätten i fall som avses i första eller andra stycket finner att någon påföljd inte bör dömas ut, ska den tilltalade vara fri från påföljd. Lag (2008:320).»

Etter svensk rett er psykiske lidelser altså i prinsippet ikke til hinder for å idømme gjerningspersonen straffansvar. Men gjerningspersonens psyke har relevans når handlingens straffverdighet skal bedømmes. Fengselsforbudet i annet ledd er formulert som et sterkere krav om sammenheng mellom gjerningspersonens sinnstilstand og handling enn det som følger av første ledd. Metoden for å påvise årsakssammenheng er å se hen til den tidsmessige nærheten mellom tilstand og atferd, supplert med en presumsjon for at den alvorlig psykisk forstyrredes handlinger er påvirket av tilstanden.

Begrepet «allvarlig psykisk störning» omfatter psykoser definert som tilstander som innebærer «[…] störd realitetsvärdering […] med symtom av typen vanföreställningar, hallucinationer och förvirring», jf. Prop. 1990/91:8 s. 86–87.

Inn under begrepet faller også alvorlig psykisk funksjonsnedsettelse i form av manglende realitetsorientering som skyldes hjerneskade. Dertil kommer nevropsykiatriske lidelser som autisme eller autismelignende tilstander. Alvorlige depresjoner med selvmordstanker og alvorlige personlighetsforstyrrelser vil også kunne omfattes.

Begrepet «allvarlig psykisk störning» omfatter dessuten tilstander som skyldes rusmiddelbruk, herunder alkoholpsykoser som delirium tremens, alkoholhallusinasjoner og klare tilfeller av demens, og kognitiv svikt som har oppstått som følge av andre typer rusmiddelbruk.

Hvorvidt tilstanden anses «allvarlig» beror på en vurdering av innholdet og styrken i gjerningspersonens symptombilde.

I Finland er tilregnelighetsspørsmålet regulert i strafflagen kap. 3 § 4, som lyder slik:

«4 § Ansvarsålder och tillräknelighet
För straffansvar förutsätts att gärningsmannen vid tidpunkten för gärningen har fyllt femton år och är tillräknelig.
Gärningsmannen är otillräknelig, om han eller hon vid tidpunkten för gärningen på grund av en mentalsjukdom, ett gravt förståndshandikapp, en allvarlig mental störning eller medvetanderubbning inte kan förstå gärningens faktiska natur eller rättsstridighet eller om hans eller hennes förmåga att kontrollera sitt handlande av någon sådan anledning är nedsatt på ett avgörande sätt (otillräknelighet).
Om gärningsmannen inte är otillräknelig enligt 2 mom., men hans eller hennes förmåga att förstå gärningens faktiska natur eller rättsstridighet eller att kontrollera sitt handlande är avsevärt nedsatt vid tidpunkten för gärningen på grund av en mentalsjukdom, ett förståndshandikapp, en mental störning eller medvetanderubbning (nedsatt tillräknelighet), skall 6 kap. 8 § 3 och 4 mom. beaktas vid bestämmandet av straff.
Ett självförvållat rus eller någon annan tillfällig självförvållad medvetanderubbning skall inte beaktas vid bedömningen av tillräkneligheten, om det inte finns särskilt vägande skäl för det.
Om domstolen på grund av den åtalades sinnestillstånd inte dömer ut ett straff skall domstolen, om det inte är uppenbart onödigt, låta utreda frågan om den åtalades behov av vård på det sätt som föreskrivs i 21 § mentalvårdslagen (1116/1990).»

Bestemmelsen er basert på et blandet prinsipp. Inngangsvilkårene, eller tilstandskriteriene, skal ikke forstås medisinskfaglig eller med grunnlag i medisinske diagnosesystemer, men i allmennspråklig betydning. Det avgjørende er videre at tilstanden har ført til at de psykologiske tilleggsvilkårene er oppfylt.

Uttrykket «mentalsjukdom» tolkes, i samsvar med den begrepsforståelse som legges til grunn for finsk psykisk helsevernlov, slik at det omfatter psykotiske tilstander. Med «gravt förståndshandikapp» siktes det til det som vanligvis betegnes som psykiske utviklingshemninger. Uttrykket ble valgt for at lovteksten ikke skulle virke stigmatiserende. I praksis har grensen blitt trukket ved IQ 55, men også enkelte i spekteret mellom IQ 50­70 faller inn under begrepet, hvis det også foreligger andre avvik, for eksempel andre diagnoser.

Uttrykket «allvarlig mental störning» refererer til grensepsykoser (borderline) og forvirringstilstander, mens «medvetanderubbning» sikter til enkelte forgiftningstilstander, alvorlig alderdomssløvhet, demensrelaterte sinnssvekkelser og organiske hjerneskader, og etter omstendighetene febersykdommer, forgiftning, hjernerystelser og rus når den fører til bevisstløshet.

4.5 Bør det være en utilregnelighetsregel i norsk rett?

I norsk strafferett, som i de fleste rettstaters strafferett, er gjerningspersonens tilregnelighet i gjerningsøyeblikket et vilkår for straffansvar. Sverige har som nevnt ovenfor en annen modell, der gjerningspersonens psykiske tilstand kun er av betydning for straffutmålingen, ikke skyldspørsmålet. Ordningen er imidlertid under debatt, og i den svenske Psykiatrilagsutredningen SOU 2012: 17 er det anbefalt at tilregnelighet igjen innføres som straffbarhetsvilkår.

Tilregnelighetsutvalget vil ikke endre på utgangspunktet i norsk rett, jf. kapittel 8, punkt 8.3.4 side 89, der det heter:

«Utvalget mener at straffens begrunnelser, slik de er redegjort for i 8.2.1, ikke legitimerer straffansvar for alle lovbrytere, og at norsk straffelov derfor bør inneholde en regel om strafferettslig utilregnelighet. Overfor den som på grunn av en alvorlig psykisk avvikstilstand har en forstyrret oppfatning av virkeligheten og en sterkt begrenset evne til å styre sine handlinger etter samfunnets normer, er det lite grunnlag for bebreidelse. Vedkommende mangler da skyldevne.
Reglene om strafferettslig utilregnelighet bør angi hva som skal til av mental svikt og psykisk avvik for at moralsk og strafferettslig ansvar er utelukket. Også umodenhet hos friske personer kan tilsi at ansvar ikke idømmes. Klart utenfor den gruppen som bør anses ansvarlig faller barn. For øvrig vil utilregnelighetsproblematikken aktualiseres for fullstendig gale personer og de som er bevisstløse på gjerningstiden. Grensespørsmålene for disse gruppene byr imidlertid på sammensatte og komplekse spørsmål.
Gruppen som unntas straff gjennom en regel om utilregnelighet, bør være snever og mest mulig presist angitt. I minst mulig grad bør den omfatte personer og situasjoner hvor en av de tradisjonelle begrunnelsene for å straffe slår til.»

Det er svært få høringsinstanser som mener at utilregnelighetsreglene bør vurderes avskaffet: Likestillings- og diskrimineringsombudet, Den internasjonale juristkommisjon ICJ og We Shall Overcome (brukerorganisasjon). Departementet vil komme nærmere tilbake til disse høringsuttalelsene i punkt 4.6.4 nedenfor om folkerettslige begrensninger ved utformingen av utilregnelighetsregler. Også Nasjonalt folkehelseinstitutt stiller spørsmål om tilregnelighet bør være tema i skyldspørsmålet eller ved straffutmåling:

«Juridisk anses man å ha full skyldevne med mindre man hadde en psykose med tunge symptomer. Da er man til gjengjeld helt uten skyldevne. Men reelt er skyldevne – det å «kunne noe for sin ugjerning» – åpenbart noe som forekommer i grader. […] I en tenkelig alternativ lovgivning er mentale forstyrrelser formildende omstendigheter som i varierende grad påvirker straffeutmålingen, helt opp til det punkt hvor straff helt bortfaller.»

Samtlige øvrige høringsinstanser legger imidlertid til grunn at Norge fortsatt skal ha regler om utilregnelighet.

Departementet mener, i likhet med Tilregnelighetsutvalget og det klare flertall av høringsinstansene, at det fortsatt bør være en regel om utilregnelighet i norsk rett. Departementet støtter også utvalget i at det er riktig å ta utgangspunkt i straffens begrunnelser når anvendelsesområdet for straffeskyld skal angis.

Tilregnelighet, eller «skyldevne», innebærer at vedkommende har strafferettslig ansvarskapasitet. Strafferettens tilregnelighetsvilkår hviler på en betraktning om det urettferdige eller urimelige i å straffe visse personer, slik som barn, alvorlig psykisk syke og psykisk utviklingshemmede. Forutsetninger for skyldevne er at det foreligger et minstemål av modenhet, sjelelig sunnhet og bevissthet. Når en gjerningsperson på handlingstidspunktet savner slike egenskaper, finnes det ikke grunnlag for å klandre eller ansvarliggjøre vedkommende. Skyldhensynet er hovedargumentet for hvorfor vi har regler om utilregnelighet.

I tillegg kan prevensjonshensyn trekkes inn. Det er liten grunn til å tro at straffens allmennpreventive virkninger reduseres nevneverdig ved å innvilge straffrihet for den lille gruppen lovbrytere det er snakk om. Straffen vil heller ikke ha den ønskede individualpreventive effekten. Det individualpreventive argumentet baseres på presumsjonen om at straff ikke kan oppfylle sitt formål for visse personer, ettersom de ikke kan respondere normalt på straff. Straffens avskrekkende og forbedrende virkninger oppnås ikke for disse. Det individualpreventive argumentet har også en kobling til argumenter om barmhjertighet eller humanitet. Det er urimelig å holde visse personer ansvarlige og straffe dem på grunn av den belastning som straffeprosessen og fremfor alt straffen innebærer.

4.6 Folkerettslige begrensninger ved utformingen av reglene om utilregnelighet og særreaksjoner

4.6.1 Innledning

Tradisjonelt har reglene om utilregnelighet og særreaksjoner vært antatt å samsvare med folkeretten. Etter at Norge i 2013 ratifiserte Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRPD), har det imidlertid vært reist spørsmål om gjeldende rett er i samsvar med denne konvensjonen.

Norge la til grunn at norsk rett på strafferettens område var i samsvar med CRPD da konvensjonen ble ratifisert. Utvalget har også lagt til grunn at spørsmålet om gjeldende utilregnelighetslovgivning kan videreføres, eventuelt med presiserende endringer, er et spørsmål som lovgiver står fritt til å avgjøre.

Flere høringsinstanser har imidlertid uttalt at både utilregnelighetsreglene og ordningen med strafferettslige særreaksjoner, både slik de er i dag og slik de vil lyde etter utvalgets forslag, er i strid med CRPD. Høringsinstansene peker særlig på artikkel 12 og 14, og viser i denne forbindelse til en uttalelse fra FNs høykommissær for menneskerettigheter og praksis fra CRPD-komiteen.

Departementet vil i det følgende drøfte om utilregnelighetsregler og regler om strafferettslige særreaksjoner er i overensstemmelse med CRPD artikkel 12 og 14. Først redegjøres det kort for konvensjonen og komiteen, samt utvalgets og høringsinstansenes syn, jf. punkt 4.6.2 til 4.6.4. Deretter drøftes konvensjonen nærmere, herunder høykommissærens og komiteens uttalelser om de aktuelle artiklene, jf. punkt 4.6.5. Videre behandles den konvensjonsforståelse Norge har gitt til kjenne, høyesterettspraksis, juridisk teori og nedsatte utvalg, jf. punkt 4.6.6 til 4.6.10. Til slutt oppsummeres departementets vurderinger i punkt 4.6.11.

4.6.2 Generelt om FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne ble vedtatt av FNs generalforsamling 13. desember 2006 og trådte i kraft 3. mai 2008. Norge ratifiserte konvensjonen 3. juni 2013, og avga to tolkningserklæringer i den forbindelse.

Én av tolkningserklæringene er knyttet til konvensjonens artikkel 12 om likhet for loven. Den andre tolkningserklæringen er knyttet til artikkel 14 om frihet og personlig sikkerhet og artikkel 25 om helse.

I forbindelse med norsk ratifikasjon av CRPD ble det ansett at den dagjeldende vergemålslovgivningen var i strid med konvensjonens artikkel 12 om likhet for loven, først og fremst fordi vergemålet ikke var tilstrekkelig individuelt tilpasset, og fordi det ikke forelå tilstrekkelige rettssikkerhetsmekanismer. Ny vergemålslov ble vedtatt 26. mars 2010 og trådte i kraft 1. juli 2013, like før konvensjonen trådte i kraft for Norge.

Forut for norsk ratifikasjon ble det også foretatt en endring i diskrimineringsombudsloven for at ombudet skulle føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med Norges forpliktelser etter konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Utover de nevnte endringene, ble norsk rett ansett å være i samsvar med konvensjonens bestemmelser, jf. Prop. 106 S (2011–2012) Samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Bortsett fra de nevnte lovendringene, ble CRPD gjennomført ved såkalt passiv transformasjon. Det vil si at det ble slått fast at nasjonal rett var i samsvar med forpliktelsene i konvensjonen. CRPD er ikke inkorporert i norsk lov. Det innebærer at konvensjonsbestemmelsene ikke i seg selv gjelder som norsk lov, og at de som hovedregel ikke vil ha forrang fremfor bestemmelser i annen norsk lovgivning. Grunnloven § 92 om at «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i […] for Norge bindende traktater om menneskerettigheter», omfatter imidlertid også denne konvensjonen. Presumsjonsprinsippet vil også komme til anvendelse. Videre er det på enkelte områder innført sektormonisme. Dette innebærer at de aktuelle lovene gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten, herunder konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Sektormonisme er blant annet innført på strafferettens område, jf. straffeloven § 2.

Komiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er opprettet i samsvar med artikkel 34 i konvensjonen, som er utformet etter mønster av tilsvarende bestemmelser i FNs andre menneskerettskonvensjoner.

Norges første rapport om gjennomføring av konvensjonen ble levert til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne 2. juli 2015. Komiteen har foreløpig ikke gitt avsluttende merknader til Norges rapport.

4.6.3 Utvalgets vurdering

Tilregnelighetsutvalget kom i NOU 2014: 10 punkt 6.10 til at CRPD ikke innebar noen begrensning ved utformingen av regler om tilregnelighet.

Utvalget viste til følgende uttalelse fra FNs høykommissær for menneskerettigheter om betydningen av artikkel 12 for utformingen av strafferettslige ansvarsregler:

«In the area of criminal law, recognition of the legal capacity of persons with disabilities requires abolishing a defence based on the negation of criminal responsibility because of the existence of a mental or intellectual disability. Instead disability-neutral doctrines on the subjective element of the crime should be applied, which take into consideration the situation of the individual defendant. Procedural accommodations both during the pretrial and trial phase of the proceedings might be required in accordance with article 13 of the Convention, and implementing norms must be adopted.»

Utvalget uttalte at de ikke var enig med høykommissæren i at artikkel 12 nr. 2 skal forstås slik. Utvalget tok utgangspunkt i at høykommissæren ikke har gitt noen nærmere begrunnelse for sin forståelse av gjeldende rett, og at høykommissæren ikke har noen kompetanse til å utvide konvensjonsstatenes forpliktelser. Utvalget fremholdt:

«Utvalget kan vanskelig se at denne FN-konvensjonen setter rammer for utforming av statenes utilregnelighetsregler. Særlig to forhold tilsier at så ikke er tilfellet.
Først er det grunn til å fremheve Høykommissæren ikke har gitt noen nærmere begrunnelse for rettsforståelsen som er utledet av konvensjonens artikkel 12. Høykommissæren har til oppgave å fremme menneskerettigheter på ulike måter, men kan ikke utvide statenes forpliktelser etter konvensjonen. Når konvensjonsinnholdet skal klarlegges må utgangspunktet derfor være, her som ellers, alminnelige prinsipper for traktattolkning slik disse fremgår av artiklene 31 og 32 i Wien-konvensjonen av 1969 om traktatretten.
Av artikkel 12 i CRPD følger at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal gis «legal capacity» på alle livets områder og på lik linje med andre. Rettigheten som er generelt utformet, gjelder alle former for nedsatt funksjonsevne, og gir liten klarhet i hva det siktes til med uttrykket «legal capacity». Én mulig forståelse er derfor at det siktes til den prosessuelle handleevne. En annen mulig tolkning er at det siktes til materiellrettslig likestilling på alle rettsområder.
Sistnevnte forståelse, som er den som er lagt til grunn av enkelte i debattene om utilregnelighetsregler og særreaksjoner, gir konvensjonsbestemmelsen en meget omfattende rekkevidde. Skulle en slik forståelse legges til grunn, vil det innebære at det måtte gjøres vesentlige endringer i de fleste lands rettssystemer og på de fleste områder, herunder innenfor arveretten, ekteskapsretten, erstatningsretten og strafferetten. Det er lite trolig at konvensjonspartene gjennom en slik generell og vidtrekkende formulering har ment at en grunnleggende del av alle vestlige lands strafferettssystemer, nemlig medisinsk definerte utilregnelighetsregler, skulle avskaffes uten nærmere presisering. I psykologisk litteratur er Høykommissærens uttalelse karakterisert som en «unrealistic unworkable suggestion for law reform».
CRPDs primære formål er ikke å etablere nye rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, men å sikre et effektivt vern av allerede eksisterende rettigheter, og konvensjonsrekkevidden må derfor fastslås i lys av forutgående rettighetserklæringer og konvensjoner. I disse er det forutsatt at det på nærmere betingelser kan benyttes vergeordninger. Spørsmålet om strafferettslig utilregnelighet er derimot ikke tematisert. Det synes heller ikke å være holdepunkter for at spørsmålet har vært et tema i forhandlingene som ledet frem til CRPD. Heller ikke i det senere konvensjonsarbeidet er spørsmålet tatt opp til særskilt drøftelse.
En slik vid forståelse er heller ikke forenlig med at konvensjonen er basert på en såkalt sosial modell for funksjonshemninger. Med det menes at konvensjonens overordnede mål er å sikre at personer med funksjonshemninger, herunder psykiske lidelser, ikke blir betraktet som et objekt for behandling, men tvert om inkluderes i samfunnet og tilskrives en samfunnsmessig egenverdi. Selv om man kan hevde at å bli kjent strafferettslig ansvarlig er en måte å bli inkludert i samfunnet på, vil dette falle på siden av og faktisk kunne vanskeliggjøre det betydelige arbeidet man kontinuerlig har med å oppnå aksept for psykiske lidelser generelt.»

Tilregnelighetsutvalget fremholder videre at høykommissærens forståelse harmonerer dårlig med andre regler innenfor den folkerettslige strafferetten, og konkluderer slik:

«Utvalgets syn er at konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og Høykommissærens forståelse av disse rettigheter ikke rokker ved de grunnleggende og tradisjonstunge oppfatninger og reguleringer av strafferettslig utilregnelighet, som også kommer klart til uttrykk i andre folkerettslige kilder.»

Når det gjelder spørsmålet om CRPD setter bestemte krav til utformingen av reglene om utilregnelighet, kom utvalget til at det medisinske prinsipp ikke er i strid med konvensjonen, slik at lovgiver står fritt til å videreføre dagens rettstilstand.

4.6.4 Høringsinstansenes syn

Utvalgets vurdering har blitt imøtegått av Likestillings- og diskrimineringsombudet, Den internasjonale juristkommisjon – norsk avdeling (ICJ-Norge), Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen og We Shall Overcome.

Høringsinstansene har for det første uttalt seg om hvorvidt utilregnelighetsregler står i et problematisk forhold til CRPD. Oppfatningene er at en utilregnelighetsregel som tar utgangspunkt i en medisinsk definert tilstand generelt er i strid med CRPD.

Likestillings- og diskrimineringsombudet anbefaler i sin høringsuttalelse at departementet avstår fra å videreføre gjeldende utilregnelighetsregel basert på det medisinske prinsipp.

Ombudet imøtegår Tilregnelighetsutvalgets vurdering av spørsmålet. Ombudet viser til at tradisjonell oppfatning ikke kan være avgjørende for forståelsen av CRPD, ettersom konvensjonen er uttrykk for et paradigmeskifte. Ombudet bemerker videre at et vesentlig formål med internasjonale menneskerettigheter nettopp er å endre nasjonal praksis som er diskriminerende overfor sårbare og utsatte grupper, også når denne er forankret i tradisjoner.

Sentralt i ombudets begrunnelse står CRPD-komiteens avgitte tolkningserklæring, General Comment No. 1. Ombudet fremholder:

«Ombudet mener at det fremgår tydelig av General Comment No. 1 at strafferettslig skyld hos personer med nedsatt funksjonsevne må avgjøres uavhengig av både diagnose og generelle vurderinger om nedsatt psykososial funksjonsevne: [...]».

Ombudet viser videre til at komiteen har kritisert andre land for eksisterende utilregnelighetslovgivning:

«De fleste stater har utilregnelighetsregler som ikke er basert på det medisinske prinsipp og som derfor er nærmere kravene CRPD stiller enn det Norge har i dag. Likevel har CRPD-komiteen anbefalt Argentina, Danmark, Costa Ricas, Mexico, Belgia, Sør-Korea, New Zealand og Ecuador å gjøre endringer i eksisterende utilregnelighetslovgivning.»

Ombudet kritiserer så utvalgets vurdering av spørsmålet:

«FNs Høykommissær har uttalt at anerkjennelsen av rettslig handleevne for personer med nedsatt funksjonsevne krever at utilregnelighetsregler som er basert på diagnose må avskaffes. FNs Høykommissær for menneskerettigheter har betydelig legitimitet når det gjelder forståelsen av innholdet i FNs menneskerettskonvensjoner. Uttalelsen bør derfor ikke uten videre avfeies slik utvalget har gjort.
Utvalget skriver at i «psykologisk litteratur er Høykommissærens uttalelse karakterisert som en «unrealistic unworkable suggestion for law reform». Utvalget henviser her til blogginnlegget til Charles O'Mahony under tittelen 'Mental Illness and Criminal Responsibility' i bloggen 'Disability and Human Rights' (11. august 2011). O'Mahony skriver at «To my mind the replacement of the insanity defence with a disability defence runs counter to the rationale – for example – of Irish criminal law and as such is an unrealistic unworkable suggestion of law reform.»
Begrunnelsen for at O'Mahony mener at Høykommissærens uttalelse ikke har rettskildemessig tyngde, er at Høykommissæren «did not provide any meaningful reasoning in reaching this interpretation of Article 12.» O'Mahony skriver at han håper at CRPD-komiteen kan klargjøre tolkningen av artikkel 12: «It is anticipated that the Committee will make a general comment that clarifies State Parties obligations in respect of Article 12.» Utvalgets henvisning til innlegget til O'Mahony svekkes av at dette innlegget ikke tar innover seg de tolkningene av artikkel 12 som fremgår av General Comment No. 1.
Selv om juridisk teori har begrenset rettskildemessig vekt, er det verdt å merke seg at flere forskere har tatt til orde for endringer i utilregnelighetsregler. Blant disse er Tina Minkowitz. Utvalget ser ikke ut til å ha vurdert eksisterende forskning på området på en balansert måte.
Det er Ombudets vurdering at det blir upresist og utilfredsstillende å legge til grunn at CRPD-komiteens General Comment 1 og FNs Høykommissær ikke rokker ved de tradisjonstunge oppfatningene om hvordan skyldspørsmålet skal reguleres for personer med nedsatt funksjonsevne.»

Om valget mellom et medisinsk og blandet prinsipp uttaler høringsinstansen følgende:

«Det medisinske prinsipp, som er grunnlaget for gjeldende utilregnelighetsregel og som utvalget anbefaler å videreføre, er det som er lengst unna prinsippene i konvensjonen.
Ombudet mener at ved å fastholde det medisinske prinsipp vil ikke utilregnelighetsregelen bare være uforenlig med paradigmeskiftet i CRPD, men også bidra til å sementere negative fordommer om beslutningsevnen til personer med psykososiale funksjonsnedsettelser. Det er som nevnt ikke mulig å bruke vitenskap til å identifisere årsak mellom funksjonsnedsettelse og handling. En videreføring av utilregnelighetsregelen basert på det medisinske prinsipp er også vanskelig å forene med norske myndigheters plikt til å bekjempe fordommer og forutinntatte holdninger mot personer med nedsatt funksjonsevne, jf. CRPD artikkel 8.
Utvalget forutsetter et valg mellom medisinske eller det blandede prinsipp. Ombudet mener at disse ikke er de eneste mulighetene. Det bør foretas en drøftelse av mulighetene for å avskaffe utilregnelighetsregelen.
Gjerningspersoner med nedsatt funksjonsevne vil da kunne påberope manglende forsett under den alminnelige regel om skyldevne samt andre straffrihetsgrunner, og ha mulighet til å påberope seg nedsatt funksjonsevne som grunnlag for nedsatt straff. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund har tatt til orde for en slik regel. Under en slik regel, er det ikke funksjonshemningen selv, men spørsmål knyttet til det subjektive element (skyldevne) ved lovbruddet som blir avgjørende. I mange tilfeller vil personer med psykososiale funksjonsnedsettelser ha handlet forsettlig ved at de har vært klar over at de begikk en straffbar handling. Også Tina Minkowitz argumenterer for at CRPD krever et skifte til en funksjonshemningsnøytral forståelse av skyldevne i straffeprosessen.»

ICJ-Norge fremholder at Tilregnelighetsutvalgets forslag ikke overholder Norges folkerettslige forpliktelser, og anbefaler at det nedsettes et nytt utvalg for å utrede hvordan Norge kan overholde disse forpliktelsene.

I likhet med Likestillings- og diskrimineringsombudet, begrunner ICJ-Norge sitt standpunkt i den forannevnte uttalelsen fra høykommissæren, komiteens generelle kommentarer og landrapporter. Også ICJ-Norge er kritisk til utvalgets vurdering:

«At utilregnelighetsregler inngår i tradisjonelle strafferettssystemer, er en banal påpekning. Det er imidlertid bemerkelsesverdig at utvalget nærmest synes å overse eller neglisjere at et hovedformål med mange internasjonale menneskerettskonvensjoner nettopp er å endre tradisjonstung, nasjonal diskrimineringspraksis overfor sårbare og utsatte grupper. Ikke minst gjelder det CRPD.»

Høringsinstansen fremholder at forslaget er i strid med CRPD:

«I åpenbar motsetning til konvensjonen representerer det en reservasjonsløs tilslutning til den tradisjonelle diskriminering av mennesker med alvorlige mentale eller psykososiale funksjonsnedsettelser som er nedfelt i lovgivningen, en lovgivning som har gitt grunnlag for omfattende overgrep og brudd på menneskerettighetene ved å frakjenne disse funksjonshemmede moralsk og rettslig ansvarlighet, selvbestemmelse og autonomi, som er grunnelementer i all menneskelig livsutfoldelse. Dette begrunnes, i likhet med hva som ikke sjelden nettopp gjelder statlige overgrep, i ugjennomtenkte moralske postulater; forslagene tilsies av «rettferdighetshensyn»; det er «dypt urettferdig» å behandle psykotiske personer som ansvarlige mennesker ol.
Tilregnelighetsutvalget drøftelse av CRPD, utredningens kapittel 6, er forbløffende overflatisk og avslører ikke bare manglende kjennskap til konvensjonens innhold, men dessverre også en nedlatende holdning til CRPD-komiteens omfattende praksis som ikke engang nevnes, og til FNs Høykommisær for menneskerettigheters tolking av konvensjonen.»

I likhet med Likestillings- og diskrimineringsombudet og ICJ-Norge, fremholder Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen og We Shall Overcome at utvalgets forslag er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser etter CRPD. Innholdsmessig er argumentasjonen langt på vei den samme som for de forannevnte høringsinstansene.

We Shall Overcome imøtegår at artikkel 12 sin betydning ikke har vært framme under forhandlingene som ledet fram til konvensjonen, samt at materiell likestilling ikke er forenlig med øvrige folkerettslige reguleringer av utilregnelighet. We Shall Overcome anbefaler at det nedsettes et nytt lovutvalg og konkluderer slik:

«WSO må dessverre konkludere med at det har vært en særdeles mangelfull involvering av, og konsultering med, mennesker med funksjonsnedsettelser og deres representative organisasjoner i utredningsprosessen. Vi må også konkludere med at Utilregnelighetsutvalgets forslag til videreføring av utilregnelighetsregler og særreaksjoner er diskriminerende og i strid med Norges menneskerettslige forpliktelser etter CRPD. At utvalget i tillegg fremmer forslag om å utvide anvendelsesområdet for både utilregnelighetsregler og bruk av særreaksjoner er svært alvorlig og fører Norge enda lenger unna et mål om å bringe straffelovgivning og praksis i tråd med CRPD. Får Utilregnelighetsutvalgets forslag politisk gjennomslag, vil Norge gå baklengs inn i fremtiden og stille seg på sidelinjen av den viktige utvikling som skjer internasjonalt når det gjelder inkludering og likestilling av funksjonshemmede.
Basert på dette bør det så raskt som mulig nedsettes et nytt lovutvalg, med en sammensetning som sikrer gjennomføring av CRPD art. 4.3, hvor funksjonshemmede er en naturlig del av utvalget, og for øvrig sikres aktiv involvering, via sine representative organisasjoner, gjennom mandatet. Lovutvalgets mandat må for øvrig sikre at det gjennom den nye utredningen utarbeides forslag i tråd med en ikke-diskrimineringsmodell basert på CRPD. En overgang til funksjonshemningsnøytrale og ikke-diskriminerende regler er nødvendig for å bringe norsk strafferett i tråd med rettighetene til mennesker med funksjonshemning og Norges folkerettslige forpliktelser på dette området.»

Høringsinstansene har videre uttalt seg om hvorvidt særreaksjonsordningene i straffeloven §§ 62 og 63 er i strid med CRPD.

ICJ-Norge peker på at et sentralt moment i CRPD-komiteens praksis er at konvensjonen ifølge komiteen etablerer et paradigmeskifte: Grunnleggende tradisjonstunge oppfatninger og reguleringer endres, nye rettigheter innføres og særbehandling av funksjonshemmede som utelukker dem fra de samme rettigheter, friheter og sosiale sammenhenger som andre, forbys. I henhold til komiteen baserer konvensjonen seg i stedet på et inkluderingsprinsipp, som fordrer at de funksjonshemmede får den støtte og tilrettelegging de trenger for å kunne utøve sin rettslige handleevne på linje med andre.

ICJ-Norge viser til CRPD artikkel 5, 12, 14, 15, 17 og 25, og mener at konvensjonen forutsetter avvikling av tvungent psykisk helsevern som sådan. Høringsinstansen uttaler:

«Fjernt fra utvalgets oppfatning om at konvensjonen ikke tilstår funksjonshemmede nye rettigheter, revolusjonerer disse bestemmelsene internasjonal rett for personer med psykososiale funksjonshemninger og krever tilsvarende endringer i nasjonalstatenes lover og praksis.»

Høringsinstansen peker videre på at CRPD-komiteen har kritisert det belgiske og det danske systemet for å være i strid med konvensjonen. I Belgia kan en person uten strafferettslig ansvarsevne underkastes et sikkerhetsregime hvis vedkommende antas å være farlig. I Danmark kan personer som anses ute av stand til å stilles for retten i en straffesak, dømmes til behandling. ICJ-Norge viser også til at komiteen har uttalt at personer med funksjonshemninger som antas å ha begått en straffbar handling, må dømmes i en vanlig straffesak, på linje med andre.

ICJ-Norge mener at CRPD artikkel 14 nr. 1 bokstav b medfører at en mental eller psykososial funksjonshemming ikke i noe tilfelle skal kunne berettige frihetsberøvelse, hverken alene eller i kombinasjon med andre kriterier. Frihetsberøvelse skal i henhold til ICJ-Norge utelukkende kunne skje på samme grunnlag som for andre:

«For det tilfelle at de berøves friheten, fastslår artikkel 14 para 2 at de, overensstemmende med internasjonale menneskerettigheter, nyter godt av samme rettsikkerhetsgarantier som alle andre og skal behandles i samsvar med CRPDs formål og prinsipper, herunder tilrettelegging. Artikkel 14 para 1, jf. 14 para 2 forbyr at funksjonshemmede som har begått straffbare handlinger, tvangsanbringes i psykisk helseverninstitusjoner, kriminalasyl eller i rettspsykiatriske fengselsavdelinger; dessuten er enhver tvangsbehandling forbudt, hva enten det gjelder helseinstitusjoner eller fengsler.»

I henhold til ICJ-Norge følger det av dette at et hvert system som anser funksjonshemmede ute av stand til å stille for retten, forsvare seg eller pådra seg strafferettslig ansvar, og i stedet åpner for å idømme tvungent psykisk helsevern eller tvangsbehandling begrunnet i hensynet til samfunnsvernet, er konvensjonsstridig. Høringsinstansen mener dessuten at å tillegge helsevesenet oppgaver innen samfunnsvern, forkludrer grensen mellom helseomsorg og vokteroppgaver, og bidrar til å bringe det psykiske helsevernet i vanry og til stigmatisering av denne gruppen funksjonshemmede.

ICJ-Norge mener at regelverket bør omlegges slik at flere anses som ansvarlige lovbrytere og idømmes straff:

«Straffen vil måtte utmåles som for andre skyldige under hensyntaken til eventuelle skjerpende og formildende omstendigheter. Soningen skal i utgangspunktet gjennomføres som for andre. Allerede i dag er fangebefolkningen preget av mennesker med ulike former og grader av mentale og psykososiale funksjonshemninger. At noen flere enn i dag vil ha uttalte funksjonshemninger gjør ikke oppgaven prinsipielt vesentlig annerledes. Det sier seg selv at Kriminalomsorgen må ha et apparat som gir forsvarlig hjelp til alle fanger uavhengig av funksjonshemning eller sykdomsbilde. Men tvangsoverføring til særlige institusjoner for mennesker med funksjonshemninger gir CRPD ikke adgang til.»

Også Likestillings- og diskrimineringsombudet har uttalt seg om CRPD artikkel 14 og forholdet til særreaksjonsordningen. Ombudet viser til ordlyden i artikkel 14 og skriver at bestemmelsen anerkjenner retten til frihet og personlig sikkerhet uavhengig av funksjonsevne. Videre skriver høringsinstansen at artikkel 14 nr. 2 beskytter personer med nedsatt funksjonsevne mot forskjellsbehandling i straffeprosessen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser også til CRPD artikkel 12 og komiteens General Comment No. 1, og skriver at det fremgår tydelig av komiteens uttalelser at strafferettslig skyld hos personer med nedsatt funksjonsevne må avgjøres uavhengig av både diagnose og generelle vurderinger av nedsatt funksjonsevne. Høringsinstansen mener videre at komiteens tolkning innebærer at også valg av straffereaksjon må vurderes uavhengig av diagnose.

Også Likestillings- og diskrimineringsombudet peker på at CRPD-komiteen har uttalt at det belgiske systemet med sikkerhetsregime for mennesker uten strafferettslig ansvarsevne som anses farlige, er i strid med konvensjonen. Høringsinstansen viser i denne forbindelse til følgende sitat fra komiteen:

«Persons with disabilities who have committed a crime should be tried under the ordinary criminal procedure, on an equal basis with others and with the same guarantees, although with specific procedural adjustments to ensure their equal participation in the criminal justice system.»

På denne bakgrunnen mener ombudet at en tilpasset straffereaksjon er det som er best forenlig med CPRD. Ombudet viser til at komiteen i en uttalelse fra september 2014 oppsummerer sin praksis om artikkel 14 slik:

  • «1. The absolute prohibition of detention on the basis of disability. There are still practices in which state parties allow for the deprivation of liberty on the grounds of actual or perceived disability. In this regard the Committee has established that article 14 does not permit any exceptions whereby persons may be detained on the grounds of their actual or perceived disability. However, legislation of several states party, including mental health laws, still provide instances in which persons may be detained on the grounds of their actual or perceived disability, provided there are other reasons for their detention, including that they are dangerous to themselves or to others. This practice is incompatible with article 14 as interpreted by the jurisprudence of the CRPD committee.

  • 2. Mental health laws that authorize detention of persons with disabilities based on the alleged danger of persons for themselves or for others. Through all the reviews of state party reports the Committee has established that it is contrary to article 14 to allow for the detention of persons with disabilities based on the perceived danger of persons to themselves or to others. The involuntary detention of persons with disabilities based on presumptions of risk or dangerousness tied to disability labels is contrary to the right to liberty. For example, it is wrong to detain someone just because they are diagnosed with paranoid schizophrenia.»

Ombudet ber om at CRPD-komiteens tolkning av forpliktelsene som følger av CRPD artikkel 14 drøftes og tillegges betydelig vekt i det videre lovarbeid på dette området.

Også Stopp diskrimineringen har kommet med innspill til disse spørsmålene, og viser i denne forbindelse til CRPD-komiteens tilbakemelding til Danmark og Belgia, samt Mexico.

Det samme gjelder We Shall Overcome. Høringsinstansen viser til CRPD artikkel 13, som forplikter konvensjonspartene til å sikre mennesker med funksjonsnedsettelse effektiv tilgang til rettssystemet på lik linje med andre. We Shall Overcome skriver:

«CRPD-komiteen har diskutert retten til å stilles for retten og til å ha en inkluderende prosess for fastsettelse av skyld under både art. 13 og 14. Komiteen har også, under begge disse artikler, fastslått at psykiatrisk frihetsberøvelse i forbindelse med straffesaker er i strid med konvensjonen.
CRPD-komiteen har under art. 13 og 14 fastslått plikten til å avskaffe praksiser hvor personer blir vurdert som ute av stand til å stilles for retten («unfit to stand trial»), utledet fra retten til å ha like materielle og prosessuelle garantier i saker knyttet til frihetsberøvelse. Retten til tilgang til rettssystemet krever den samme prosess og de samme standarder for bestemmelse av straffeansvar for personer med funksjonsnedsettelse som for andre. Dette innebærer avskaffelse av systemer hvor personer kan erklæres strafferettslig utilregnelige basert på funksjonsnedsettelse, og eller overføres fra straffesak til psykiatrisk frihetsberøvelse eller tvangsbehandling (se under vedr. særreaksjoner).»

We Shall Overcome viser videre til CRPD artikkel 14. Høringsinstansen uttaler at CRPD artikkel 14 nr. 1 fastslår at nedsatt funksjonsevne ikke i noe tilfelle skal rettferdiggjøre frihetsberøvelse. Videre skriver We Shall Overcome at konvensjonspartene etter artikkel 14 nr. 2 er forpliktet til å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser som berøves sin frihet har krav på garantier på lik linje med andre i samsvar med internasjonale menneskerettighetsbestemmelser.

Også denne høringsinstansen viser til at komiteen har kritisert særreaksjonsordningene i Belgia og Danmark for å være i strid med artikkel 14.

We Shall Overcome uttaler videre:

«Utilregnelighetsutvalgets har ikke foretatt vurderinger av hvilke begrensninger CRPD setter for det strafferettslige særreaksjonssystemet. Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern innebærer tidsubestemt frihetsberøvelse, og kan videre medføre tvungen psykiatrisk behandling, samt bruk av mekaniske og kjemiske tvangsmidler, skjerming og isolat. Et slikt innesperringsregime er diskriminerende, vilkårlig og i strid med CRPD art. 5 og 14.
CRPD-komiteen tolker art. 14.1 slik at den setter et forbud mot psykiatrisk frihetsberøvelse, inkludert frihetsberøvelser i psykiatriske institusjoner basert på farevurderinger/antagelser om at vedkommende er til fare seg selv eller andre, eller basert på at vedkommende antas å ha et behandlings- eller omsorgsbehov. Institusjonalisering uten fritt og informert samtykke utgjør jf. GC 1 vilkårlig frihetsberøvelse, i strid med CRPD art. 12 og 14.
Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern (eller tvungen omsorg) baseres på funksjonsnedsettelse, hvor funksjonsevne, via utilregnelighetsreglene, er et terskelvilkår for overføring til et slikt innesperrings- og tvangsregime, i strid med CRPD art. 5 og 14.
I sin Concluding Observation til Østerrike, anbefaler CRPD-komiteen;
«[…] the State party to take all necessary legislative, administrative and judicial measures to ensure that no one is detained against their will in any kind of mental health facility.»
«Any kind…» må også inkludere sikkerhetspsykiatriske og andre institusjoner hvor mennesker som får særreaksjonsdommer i dag befinner seg.
CRPD-komiteen bruker ofte å inkludere i sine Concluding Observations under art. 14 at retten til personlig sikkerhet inkluderer en plikt til å sikre at alle helsetjenester, inkludert psykiske helsetjenester, baseres på fritt og informert samtykke fra den det gjelder.
CRPD-komiteen har i sin GC 1 og en rekke Concluding Observations slått fast at psykiatrisk tvangsbehandling, er i strid med CRPD art. 12, art. 15 (frihet fra tortur og annen mishandling), art. 16 (frihet fra utnytting, vold og misbruk), art. 17 (rett til respekt for fysisk og psykisk integritet) og art. 25d (rett til helsehjelp basert på fritt og informert samtykke);
«As has been stated by the Committee in several concluding observations, forced treatment by psychiatric and other health and medical professionals is a violation of the right to equal recognition before the law and an infringement of the rights to personal integrity (art. 17); freedom from torture (art. 15); and freedom from violence, exploitation and abuse (art. 16). This practice denies the legal capacity of a person to choose medical treatment and is therefore a violation of article 12 of the Convention. States parties must, instead, respect the legal capacity of persons with disabilities to make decisions at all times, including in crisis situations; […]
States parties must abolish policies and legislative provisions that allow or perpetrate forced treatment, as it is an ongoing violation found in mental health laws across the globe, despite empirical evidence indicating its lack of effectiveness and the views of people using mental health systems who have experienced deep pain and trauma as a result of forced treatment.
The Committee recommends that States parties ensure that decisions relating to a person’s physical or mental integrity can only be taken with the free and informed consent of the person concerned.»
Også rammeverket for tortur og annen mishandling innenfor internasjonal rett setter skranker for psykiatrisk tvangsbehandling.»

På denne bakgrunnen mener We Shall Overcome at særreaksjonsordningen må avskaffes:

«Ingen vil lenger idømmes særreaksjoner i form av tidsubestemt innesperring i psykiatriske og andre tvangsregimer. CRPD gir ikke adgang til tvangsoverføring til særlige institusjoner for mennesker med funksjonshemninger eller medisinsk behandling uten fritt og informert samtykke. For de som idømmes straff må det sørges for rimelig tilrettelegging i soningssituasjonen, inkludert frivillige tilbud om helsehjelp og andre velferdsordninger, og sørges for at disse er tilgjengelige for mennesker med funksjonsnedsettelser. Det må sørges for tilgang til det fysiske og sosiale miljøet, til informasjon og kommunikasjon mv., i tråd med CRPD art. 9.»

4.6.5 Nærmere om CRPD artikkel 12 og 14

4.6.5.1 CRPD artikkel 12

Artikkel 12 lyder som følger:

«Article 12 – Equal recognition before the law
  • 1. States Parties reaffirm that persons with disabilities have the right to recognition everywhere as persons before the law.

  • 2. States Parties shall recognize that persons with disabilities enjoy legal capacity on an equal basis with others in all aspects of life.

  • 3. States Parties shall take appropriate measures to provide access by persons with disabilities to the support they may require in exercising their legal capacity.

  • 4. States Parties shall ensure that all measures that relate to the exercise of legal capacity provide for appropriate and effective safeguards to prevent abuse in accordance with international human rights law. Such safeguards shall ensure that measures relating to the exercise of legal capacity respect the rights, will and preferences of the person, are free of conflict of interest and undue influence, are proportional and tailored to the person's circumstances, apply for the shortest time possible and are subject to regular review by a competent, independent and impartial authority or judicial body. The safeguards shall be proportional to the degree to which such measures affect the person's rights and interests.

  • 5. Subject to the provisions of this article, States Parties shall take all appropriate and effective measures to ensure the equal right of persons with disabilities to own or inherit property, to control their own financial affairs and to have equal access to bank loans, mortgages and other forms of financial credit, and shall ensure that persons with disabilities are not arbitrarily deprived of their property.»

I Prop. 106 S (2011–2012) punkt 4.2.4 side 14 omtales artikkel 12 slik:

«I artikkel 12 bekrefter partene at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder. Partene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne tilgang til den støtte de kan trenge for å kunne bruke sin rettslige handleevne.
Statene skal ha mekanismer som sikrer at tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne respekterer vedkommende persons rettigheter, vilje og preferanser, at det ikke foreligger noen interessekonflikt og utilbørlig påvirkning, at tiltakene er forholdsmessige og tilpasset vedkommendes omstendigheter og at de gjelder for kortest mulig tid. Tiltakene skal gjennomgås jevnlig av en kompetent, uavhengig og upartisk myndighet eller rettsinstans.»

Spørsmålet er om utilregnelighetsregler som tar utgangspunkt i at enkelte ikke har strafferettslig skyldevne på grunn av en psykisk lidelse eller psykisk utviklingshemming, er innenfor de rammene som følger av CRPD artikkel 12.

4.6.5.2 Høykommissærens uttalelse

FNs høykommissær for menneskerettigheter har uttalt følgende om betydningen av artikkel 12 for utformingen av strafferettslige ansvarsregler:

«In the area of criminal law, recognition of the legal capacity of persons with disabilities requires abolishing a defence based on the negation of criminal responsibility because of the existence of a mental or intellectual disability. Instead disability-neutral doctrines on the subjective element of the crime should be applied, which take into consideration the situation of the individual defendant. Procedural accommodations both during the pretrial and trial phase of the proceedings might be required in accordance with article 13 of the Convention, and implementing norms must be adopted.»

Dersom traktatbestemmelsen skal forstås slik høykommissæren for menneskerettigheter gir uttrykk for, vil den kunne være til hinder for utilregnelighetsregler som baseres på en medisinsk tilstand hos gjerningspersonen. Den rettskildemessige vekten av høykommissærens uttalelser er imidlertid begrenset.

4.6.5.3 CRPD-komiteens tolkning av artikkel 12

CRPD-komiteen har avgitt en tolkningsuttalelse som er ment å klargjøre innholdet i konvensjonen artikkel 12. Komiteen behandler innholdet i artikkel 12 nr. 2 i General Comment No. 1 (2014) Article 12: Equal recognition before the law, avsnitt 12–15.

Komiteen gir først uttrykk for sin forståelse av begrepet «legal capacity»:

«Legal capacity includes the capacity to be both a holder of rights and an actor under the law. Legal capacity to be a holder of rights entitles a person to full protection of his or her rights by the legal system. Legal capacity to act under the law recognizes that person as an agent with the power to engage in transactions and create, modify or end legal relationships.
[…]
Legal capacity and mental capacity are distinct concepts. Legal capacity is the ability to hold rights and duties (legal standing) and to exercise those rights and duties (legal agency). It is the key to accessing meaningful participation in society. Mental capacity refers to the decision-making skills of a person, which naturally vary from one person to another and may be different for a given person depending on many factors, including environmental and social factors.»

Komiteen fremholder at den rettslige handleevnen både omfatter det som omtales som «legal standing» og «legal agency». Slik komiteen uttrykker det, innebærer dette at rettslig handleevne både retter seg mot evnen til å ha rettigheter og plikter, og retten til å utøve disse rettighetene og pliktene.

Komiteen går videre over på hvilke konsekvenser deres forståelse av begrepet har, se avsnitt 13-15:

«Article 12 of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities, however, makes it clear that «unsoundedness of mind» and other discriminatory labels are not legitimate reasons for the denial of legal capacity (both legal standing and legal agency). Under article 12 of the Convention, perceived or actual deficits in mental capacity must not be used as justification for denying legal capacity.
[…]
In most of the State party reports that the Committee has examined so far, the concepts of mental and legal capacity have been conflated so that where a person is considered to have impaired decision-making skills, often because of a cognitive or psychosocial disability, his or her legal capacity to make a particular decision is consequently removed. This is decided simply on the basis of the diagnosis of an impairment (status approach), or where a person makes a decision that is considered to have negative consequences (outcome approach), or where a person’s decision-making skills are considered to be deficient (functional approach). […] In all of those approaches, a person’s disability and/or decisionmaking skills are taken as legitimate grounds for denying his or her legal capacity and lowering his or her status as a person before the law. Article 12 does not permit such discriminatory denial of legal capacity, but, rather, requires that support be provided in the exercise of legal capacity.»

Komiteen fremholder at «unsoundedness of mind» og andre diskriminerende betegnelser ikke er legitime begrunnelser for å nekte rettslig handleevne, og presiserer at dette både gjelder «legal standing» og «legal agency». Funksjonsnedsettelse kan i det hele tatt ikke rettferdiggjøre en nektelse av rettslig handleevne.

CRPD-komiteen sondrer videre mellom en statustilnærming («status approach») og en funksjonstilnærming («functional approach»). Statustilnærmingen foreligger der den nedsatte rettslige handleevnen utelukkende er en konsekvens av en bestemt diagnose. Funksjonstilnærmingen innebærer at man ser på evnen til å treffe beslutninger uavhengig av en diagnose. Komiteen legger til grunn at også den sistnevnte tilnærmingen for å frata rettslig handleevne vil være i strid med konvensjonen. Tankegangen er at en funksjonstilnærming vil være en form for indirekte diskriminering, ettersom det er personer med funksjonsnedsettelse som i realiteten vil være omfattet av kriteriene som settes. At man oppstiller et vurderingstema som tar utgangspunkt i noens beslutningsevne, og på det grunnlag fratar den rettslige handleevne, anføres dermed også å være i strid med bestemmelsen.

I General Comment No. 1 til artikkel 12 uttaler komiteen også at overholdelse av retten til «legal capacity» innebærer at man dessuten må sikre retten til frihet og personlig sikkerhet etter artikkel 14. På denne bakgrunnen uttaler komiteen at tvungent psykisk helsevern utgjør vilkårlig frihetsberøvelse og dermed er i strid med artikkel 12 og 14.

Komiteen har også avgitt en rekke landrapporter («Concluding Observations»). Foreløpig har det ikke kommet en rapport om den norske rettstilstanden. Det har imidlertid kommet landrapporter til land med en lignende rettstilstand, hvor ulike sider ved utilregnelighetsregler kritiseres. Det kan for eksempel nevnes at Danmark har fått kritikk for en regel der enkelte anses «unfit to stand trial». Komiteen har imidlertid vurdert ordningen opp mot CRPD artikkel 14, og ikke artikkel 12, jf. punkt 4.6.5.5 nedenfor.

CRPD-komiteen har videre gitt utrykk for at det belgiske systemet, hvor en person som ikke anses strafferettslig ansvarlig kan underkastes et sikkerhetsregime hvis vedkommende antas å være farlig, er i strid med artikkel 14.

4.6.5.4 CRPD artikkel 14

CRPD artikkel 14 lyder som følger:

«Article 14 – Liberty and security of the person
  • 1. States Parties shall ensure that persons with disabilities, on an equal basis with others:

    • (a) Enjoy the right to liberty and security of person;

    • (b) Are not deprived of their liberty unlawfully or arbitrarily, and that any deprivation of liberty is in conformity with the law, and that the existence of a disability shall in no case justify a deprivation of liberty.

  • 2. States Parties shall ensure that if persons with disabilities are deprived of their liberty through any process, they are, on an equal basis with others, entitled to guarantees in accordance with international human rights law and shall be treated in compliance with the objectives and principles of this Convention, including by provision of reasonable accommodation.»

Artikkel 14 nr. 1 forplikter statspartene til å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne har rett til frihet og personlig sikkerhet, og at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke berøves friheten på ulovlig eller vilkårlig måte, samt at nedsatt funksjonsevne ikke i noe tilfelle skal rettferdiggjøre frihetsberøvelse. Bestemmelsen retter seg mot alle sektorer.

Spørsmålet i denne sammenhengen er om regler om utilregnelighet og særreaksjonsordningen er innenfor de rammene som følger av CRPD artikkel 14.

4.6.5.5 CRPD-komiteens tolkning av CRPD artikkel 14

Komiteen har ikke avgitt noen «General Comment» om artikkel 14. I september 2014 ble det imidlertid avgitt en kortfattet uttalelse om forståelsen av bestemmelsen basert på komiteens vurderinger fra arbeidet med statusrapporter. Komiteen uttaler blant annet:

  • «3. Detention of persons unfit to plead in criminal justice systems. The committee has established that declarations of unfitness to stand trial and the detention of persons based on that declaration is contrary to article 14 of the Convention since it deprives the person of his or her right to due process and safeguards that are applicable to every defendant.»

Komiteen utdyper videre sin forståelse i Guidelines on article 14 of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities fra September 2015. Komiteen uttaler at disse retningslinjene erstatter uttalelsen fra September 2014. I de nye retningslinjene heter det blant annet:

«There are still practices in which States parties allow for the deprivation of liberty on the grounds of actual or perceived impairment. In this regard the Committee has established that article 14 does not permit any exceptions whereby persons may be detained on the grounds of their actual or perceived impairment. However, legislation of several States parties, including mental health laws, still provide instances in which persons may be detained on the grounds of their actual or perceived impairment, provided there are other reasons for their detention, including that they are deemed dangerous to themselves or others. This practice is incompatible with article 14; it is discriminatory in nature and amounts to arbitrary deprivation of liberty.»

Videre uttaler komiteen blant annet følgende om tvang innen helsevesenet:

«Involuntary commitment of persons with disabilities on health care grounds contradicts the absolute ban on deprivation of liberty on the basis of impairments (article 14(1)(b)) and the principle of free and informed consent of the person concerned for health care (article 25). The Committee has repeatedly stated that States parties should repeal provisions which allow for involuntary commitment of persons with disabilities in mental health institutions based on actual or perceived impairments. Involuntary commitment in mental health facilities carries with it the denial of the person’s legal capacity to decide about care, treatment, and admission to a hospital or institution, and therefore violates article 12 in conjunction with article 14.
[…]
  • 11. The Committee has emphasized that States parties should ensure that the provision of health services, including mental health services, are based on free and informed consent of the person concerned.

[…]
  • 12. The Committee has called on States parties to protect the security and personal integrity of persons with disabilities who are deprived of their liberty, including by eliminating the use of forced treatment, seclusion and various methods of restraint in medical facilities, including physical, chemical and mechanic restrains. The Committee has found that these practices are not consistent with the prohibition of torture and other cruel, inhumane or degrading treatment or punishment against persons with disabilities pursuant to article 15 of the Convention.

[…]
  • 13. Throughout all the reviews of State party reports, the Committee has established that it is contrary to article 14 to allow for the detention of persons with disabilities based on the perceived danger of persons to themselves or to others. The involuntary detention of persons with disabilities based on risk or dangerousness, alleged need of care or treatment or other reasons tied to impairment or health diagnosis is contrary to the right to liberty, and amounts to arbitrary deprivation of liberty.»

Komiteen har i denne forbindelse også uttalt seg om utilregnelighetsregler og særreaksjonsordninger:

  • «14. Persons with intellectual or psychosocial impairments are frequently considered dangerous to themselves and others when they do not consent to and/or resist medical or therapeutic treatment. All persons, including those with disabilities, have a duty to do no harm. Legal systems based on the rule of law have criminal and other laws in place to deal with the breach of this obligation. Persons with disabilities are frequently denied equal protection under these laws by being diverted to a separate track of law, including through mental health laws. These laws and procedures commonly have a lower standard when it comes to human rights protection, particularly the right to due process and fair trial, and are incompatible with article 13 in conjunction with article 14 of the Convention.

[…]
VIII. Detention of persons unfit to stand trial in criminal justice systems and/or incapable of criminal liability
  • 16. The Committee has established that declarations of unfitness to stand trial or incapacity to be found criminally responsible in criminal justice systems and the detention of persons based on those declarations, are contrary to article 14 of the Convention since it deprives the person of his or her right to due process and safeguards that are applicable to every defendant. The Committee has also called for States parties to remove those declarations from the criminal justice system. The Committee has recommended that «all persons with disabilities who have been accused of crimes and… detained in jails and institutions, without trial, are allowed to defend themselves against criminal charges, and are provided with required support and accommodation to facilitate their effective participation», as well as procedural accommodations to ensure fair trial and due process.

[…]
XI. Security measures
  • 20. This Committee has addressed security measures imposed on persons found not responsible due to «insanity» and incapacity to be held criminally responsible. This Committee has also recommended eliminating security measures, including those which involve forced medical and psychiatric treatment in institutions. It has also expressed concern about security measures that involve indefinite deprivation of liberty and absence of regular guarantees in the criminal justice system.»

Uttalelsene i retningslinjene fra 2015 reflekteres i komiteens tilbakemelding i landrapporter. Blant annet har CRPD-komiteen uttrykt bekymring for at det er adgang til å dømme utilregnelige lovbrytere til behandling i Danmark:

«The Committee is concerned at the distinction made by the State party between punishment and treatment, according to which persons considered «unfit to stand trial» on account of their impairment are not punished but are sentenced to treatment. Treatment is a social control sanction and should be replaced by formal criminal sanctions for offenders whose involvement in crime has been determined. The procedure applied when determining whether a person should be sentenced to treatment is not in accordance with the safeguards that a criminal procedure should have if it may result in a sanction being imposed on a person. Sentencing a person to treatment is therefore incompatible with article 14.
The Committee recommends that the State party adopt a policy to initiate a structural review of the procedures used to sanction persons with disabilities when they commit criminal offences. The system should comply with the general safeguards and guarantees established for all persons accused of a crime in the criminal justice system, inter alia, the presumption of innocence, and the right to defence and to a fair trail.»

Som påpekt av høringsinstansene, har også Belgia fått kritikk for sin ordning, der personer uten strafferettslig ansvarsevne underkastes et sikkerhetsregime hvis vedkommende antas å være farlig. Komiteen uttaler i landrapporten til Belgia:

«The Committee is concerned that the new Act on the Confinement of Persons, adopted in May 2014, which governs safety measures applicable to persons who have been deprived of legal capacity, is not in conformity with the Convention. The measures are forms of social punishment that are adopted not on the basis of the principle of proportionality, but rather in response to a person’s perceived «dangerous» state. The procedure used to put in place safety measures for persons who have been deprived of legal capacity is not in accordance with the procedural guarantees established in international human rights law, such as, inter alia, the presumption of innocence, the right to a defence and the right to a fair trial.
The Committee recommends that the State party revise the Act of May 2014 to remove the system of safety measures applicable to persons with disabilities who have been deprived of legal capacity. Persons with disabilities who have committed a crime should be tried under the ordinary criminal procedure, on an equal basis with others and with the same guarantees, although with specific procedural adjustments to ensure their equal participation in the criminal justice system.»

4.6.6 Norges forståelse av CRPD artikkel 12 og 14

Norge ratifiserte CRPD 3. juni 2013, jf. Prop. 106 S (2011–2012) Samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Før ratifikasjonen ble det ansett nødvendig å gjøre noen endringer i lovverket, se punkt 4.6.2. Utover dette ble norsk rett ansett å være i samsvar med konvensjonens bestemmelser, jf. Prop. 106 S (2011–2012) punkt 5 side 25. For å klargjøre at Norge ville oppfylle kravene i artikkel 12 etter ikrafttredelse av den nye vergemålsordningen med individtilpasset vergemål, ble det ved ratifikasjonen avgitt en tolkningserklæring med følgende ordlyd:

«Norge anerkjenner at personer med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, i alle sammenhenger. Norge anerkjenner også forpliktelsene til å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne mottar den støtte og bistand de trenger for å utøve sin rettslige handleevne. Norge erklærer videre dets forståelse av at konvensjonen tillater fratakelse av rettslig handleevne eller bistand til å utøve rettslig handleevne og/eller tvungent vergemål der slike tiltak er nødvendige, som en siste utvei og underlagt kontrollmekanismer.»

Når det gjelder artikkel 14, fremgår det av Prop. 106 S (2011–2012) punkt 4.2.6 side 16 at ulike brukerorganisasjoner og menneskerettighetsjurister hadde stilt spørsmål om reguleringen av tvunget psykisk helsevern i psykisk helsevernloven ville komme i strid med CRPD. Også FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør mot tortur hadde i enkelte uttalelser gitt uttrykk for lignende synspunkter. I Prop. 106 S (2011–2012) ble det pekt på at andre stater som hadde ratifisert konvensjonen ikke støttet de mer vidtgående rettsoppfatningene som blant annet høykommissæren hadde tatt til orde for:

«Av relevans er blant annet Australias tolkningserklæring som ble avgitt i forbindelse med ratifikasjon 25. juli 2008, som sier at bestemmelsen forstås slik at den åpner for tvungen behandling og omsorg når slik behandling er nødvendig, som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier. Sverige har ikke avgitt noen tolkningserklæring, men fant under behandlingen av spørsmålet om ratifikasjon at egen lovgivning om tvungent psykisk helsevern ikke forhindret ratifikasjon av konvensjonen. Tyskland og Danmark har også lagt til grunn en lignende tolkning. Videre indikerer også flere andre stater som arbeider med ratifikasjonen en tilsvarende tolkning.»

Fra norsk side vurderte man i forbindelse med ratifikasjonen om konvensjonen nødvendiggjorde endringer i reglene om tvungent psykisk helsevern. Man kom til at det ikke var tilfelle, jf. punkt 4.2.6 side 16–17:

«I forbindelse med ratifikasjonsprosessen har det blitt vurdert om det er samsvar mellom norsk rett og konvensjonens artikkel 14. Konklusjonen er at konvensjonsforpliktelsene ikke nødvendiggjør endringer i de gjeldende tvangshjemlene i nasjonal helselovgivning (Psykisk helsevernloven § 3-2, § 3-3 og § 4-4). Tvangsbestemmelsene etter gjeldende norsk rett oppstiller klare tilleggsvilkår som må være oppfylt for at tvangstiltak kan benyttes, og en varig og alvorlig psykisk lidelse vil i seg selv ikke gi adgang til tvungent psykisk helsevern. Det er med andre ord ikke vedkommendes nedsatte funksjonsevne i seg selv som er avgjørende for om tvangstiltak kan benyttes etter norsk rett, noe som i så fall ville ha vært i strid med konvensjonen.»

Selv om norsk rett ble ansett å være i samsvar med konvensjonens bestemmelser, ble det ved ratifikasjon avgitt en tolkningserklæring også til artikkel 14 og artikkel 25 for å klargjøre Norges forståelse av bestemmelsene:

«Norge anerkjenner at ethvert menneske med nedsatt funksjonsevne har rett til frihet og personlig sikkerhet og en rett til respekt for sin fysiske og psykiske integritet på lik linje med andre. Norge erklærer videre som sin forståelse at konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling av mennesker, herunder tiltak iverksatt for å behandle psykiske lidelser, når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier.»

Norge har i ettertid holdt fast ved sin forståelse av artikkel 12 og 14. Da CRPD-komiteen arbeidet med General Comment No. 1 til artikkel 12, kom Norge med innspill til arbeidet. Også her viser man fra norsk side til de avgitte tolkningserklæringene til artikkel 12, 14 og 25, og peker på at man anser den konvensjonsforståelsen man gir uttrykk for i tolkningserklæringene for å være i tråd med artiklenes ordlyd og med andre staters oppfatning av bestemmelsene:

«A number of states that have ratified the Convention have legal provisions similar to the Norwegians ones in the areas of guardianship, withdrawal of legal capacity and compulsory care and treatment of mental illnesses, and have considered these to be compatible with the Convention.
The existence of several declarations similar to the Norwegian declarations, the state reports submitted to the Committee and recent national legislation intended to implement the Convention, indicate a general understanding among the States Parties that the Convention allows for substitute decision-making, provided that such provisions meet certain criteria and are subject to legal safeguards. In this context, it is also worth noting that none of the States Parties to the Convention have objected to the Norwegian interpretative declarations, or to the similar declarations given by other States Parties.»

Videre gjør man fra norsk side det klart at statenes oppfatning og praksis må vektlegges:

«An interpretation which is prevalent among the Parties and supported by widespread state practice, should be taken into account when determining the obligations of the States. The intentions of the States Parties as to the extent of the obligations assumed are of particular importance in the case of a convention as new as the CRPD.»

Norges første rapport om implementering av konvensjonen i Norge ble sendt til CRPD-komiteen 2. juli 2015. Også her fastholder Norge de synspunktene man ga uttrykk for i tolkningserklæringene til artikkel 12, 14 og 25, og viser til at den norske oppfatningen av bestemmelsenes innhold er i tråd med ordlyden i artiklene og i overensstemmelse med en utbredt forståelse blant konvensjonens statsparter, jf. rapporten side 23 og 34, hvor det heter:

«Personer med nedsatt funksjonsevne i Norge har på lik linje med alle andre rett til frihet og personlig sikkerhet. De skal heller ikke utsettes for vilkårlighet. Norges forståelse av konvensjonens art. 14, jf. også art. 25, er at konvensjonen ikke oppstiller et forbud mot nødvendig tvangsinnleggelse eller -behandling av personer med psykiske lidelser, så lenge frihetsberøvelsen og behandlingen er begrunnet i objektive kriterier som går utover det forhold at det foreligger en psykisk lidelse. Norge har derfor i tolkningserklæring avgitt ved ratifikasjon av CRPD erklært som sin forståelse at «konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling av mennesker, herunder tiltak iverksatt for å behandle psykiske lidelser, når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier.»»

I rapporten fokuseres det i stor grad på vergemålsordningen og tvungent psykisk helsevern. Under redegjørelsen for artikkel 14 knytter Norge ingen spesielle bemerkninger til utilregnelighetsreglene og særreaksjonsordningen. De norske utilregnelighetsreglene og reglene om særreaksjonsordningen er imidlertid beskrevet under avsnittet om artikkel 12. Her redegjøres det for innholdet de norske i reglene, uten at forholdet til konvensjonen problematiseres.

I Meld. St. 39 (2015–2016) Individklageordningene til FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, barnets rettigheter og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, drøftes det om Norge bør slutte seg til den valgfrie protokollen om individklageordningen til CRPD. Anbefalingen i Stortingsmeldingen var at Norge ikke skulle slutte seg til denne ordningen. Det ble også resultatet, jf. Innst. 161 S (2016–2017). I Stortingsmeldingen punkt 1 side 7 uttales følgende om årsaken til at man ikke ønsket å slutte seg til individklageordningen:

«Det som særlig taler imot norsk tilslutning til individklageordningen til denne konvensjonen på det nåværende tidspunkt, er at konvensjonsorganet på enkelte områder tolker konvensjonen på en vidtrekkende måte som ikke er i samsvar med statspartenes forståelse. Dersom konvensjonsorganets forståelse legges til grunn, vil det innebære at sentrale bestemmelser i norsk lovgivning er i strid med konvensjonen. Det gjelder blant annet bestemmelsene om fratakelse av rettslig handleevne i vergemålsloven, og bestemmelsene om tvang i lov om psykisk helsevern og helse- og omsorgstjenesteloven.»

Komiteens konvensjonsforståelse er altså en viktig grunn til at man fra norsk side valgte å ikke slutte seg til individklageordningen etter CRPD. Det knyttes også merknader til komiteens sammensetning, se punkt 8.9 side 62:

«Bare sju av 18 medlemmer er jurister og ingen av dem har dommererfaring. I de andre konvensjonsorganene som behandler individklager, er minst halvparten av medlemmene jurister. I Komiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne jobber halvparten av medlemmene for organisasjoner som representerer eller arbeider for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som kan ha interesse i sakenes utfall, og de fremstår derfor ikke nødvendigvis som uavhengige.»

I meldingen punkt 8.4 side 56 kommenteres komiteens tolkningsmetode:

«Komiteen har en vidtrekkende tolkning av bestemmelsene om rettslig handleevne i artikkel 12, som blant annet har kommet til uttrykk i dens generelle kommentar nr. 1 fra 2014. [...]
Komiteens syn er blant annet at nedsatt funksjonsevne aldri kan gi grunnlag for fratakelse av rettslig handleevne. Komiteen har i liten grad gått inn på de vanskelige spørsmålene som denne vidtrekkende tolkningen reiser. Det er ingen tvil om at den klare hovedregelen er at personer med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre. Komiteen har imidlertid ikke drøftet hvilke konsekvenser uinnskrenket rettslig handleevne vil kunne ha for personer som ikke er i stand til å ivareta sine interesser på grunn av for eksempel psykososiale funksjonsnedsettelser, demens eller utviklingshemming. Konsekvensen kan være at andre rettigheter de har i henhold til konvensjonen svekkes, herunder frihet fra utnytting (artikkel 16), rett til den høyest oppnåelige helsestandard (artikkel 25) og rett til en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie (artikkel 28).»

Videre pekes det på at komiteens sterke vektlegging av selvbestemmelsesretten, uavhengig av personens psykiske og kognitive funksjonsevne, også er førende for komiteens tolkning av andre konvensjonsbestemmelser, herunder artikkel 14. Når det gjelder sistnevnte bestemmelse, vises det til at komiteens forståelse ikke har god nok dekning i ordlyden og at komiteen tolker bestemmelsen på en måten som er i strid med den utbredte tolkningen blant statspartene, jf. punkt 8.4 side 57:

«I komiteens retningslinjer («guidelines») om artikkel 14, vedtatt i september 2015, uttaler den at ufrivillig frihetsberøvelse av personer med nedsatt funksjonsevne basert på risiko eller farlighet, antatt behov for omsorg eller behandling eller andre grunner knyttet til funksjonsnedsettelse eller medisinsk diagnose er i strid med retten til frihet, og utgjør vilkårlig frihetsberøvelse. Dette på tross av ordlyden i artikkel 14 nr. 2 bokstav b, som for det første bare forbyr ulovlig og vilkårlig frihetsberøvelse, og for det andre forutsetter at «nedsatt funksjonsevne ikke i noe tilfelle skal rettferdiggjøre frihetsberøvelse» (vår kursivering). Som det fremgår av Norges tolkningserklæring til denne artikkelen, som også er omtalt i kapittel 8.1 ovenfor, har norske myndigheter tolket bestemmelsen slik at nedsatt funksjonsevne ikke i seg selv kan gi grunnlag for frihetsberøvelse, men at «konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling av mennesker, herunder tiltak iverksatt for å behandle psykiske lidelser, når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier». Det fremgår av retningslinjene at komiteen i samtlige avsluttende merknader til periodiske rapporter fra statspartene som den har vurdert, har funnet grunn til å påpeke at det er i strid med artikkel 14 å tillate frihetsberøvelse av personer med nedsatt funksjonsevne basert på deres antatte fare for seg selv eller andre. Norges syn deles følgelig av mange andre stater.
I de samme retningslinjene uttaler komiteen at tvungen behandling, isolasjon og andre tvangstiltak i forbindelse med frihetsberøvelse av personer med nedsatt funksjonsevne i helsefasiliteter, ikke er i samsvar med forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (artikkel 15). Verken i forhold til artikkel 14 eller 15 har komiteen vurdert retten til frihet opp mot andre menneskerettigheter, som retten til sikkerhet, liv og helse for den det gjelder og for andre personer.»

I punkt 8.4 side 57 pekes det videre på at komiteens tolkning av artikkel 9 om tilgjengelighet, slik denne blant annet har kommet til uttrykk i komiteens General Comment No. 2 og i noen individklagesaker, også er vidtrekkende:

«Det fremgår av ordlyden i artikkel 9 at statene skal treffe «hensiktsmessige tiltak» for å sikre tilgjengelighet, noe som tilsier at de har en viss skjønnsmargin. I den generelle kommentaren uttaler komiteen imidlertid at alle varer og produkter som er åpne for eller tilbys allmennheten, må være tilgjengelige for alle, uansett om de eies eller tilbys av en offentlig myndighet eller av en privat virksomhet. Dette til tross for at varer og produkter ikke er nevnt i artikkel 9, og uten at det gis noen forklaring. Komiteen gir også uttrykk for at plikten til å gjennomføre tilgjengelighet er ubetinget, det vil si at virksomheten som har plikt til å sørge for tilgjengelighet, ikke kan rettferdiggjøre manglende gjennomføring under henvisning til at det vil være byrdefullt.»

I samme Stortingsmelding punkt 8.9 side 62 oppsummeres synet på komiteen slik:

«Komiteens nåværende sammensetning og arbeids- og tolkningsmetode anses ikke egnet til å sikre en betryggende behandling av individklagesaker.»

Det uttales også at det på enkelte områder er klart at komiteen tolker konvensjonen på en vidtrekkende måte, som ikke er i samsvar med den forståelsen Norge og andre statsparter legger til grunn. I Stortingsmeldingen punkt 8.9 side 63 understrekes det at statenes praksis bør tillegges vekt:

«Uttalelser i komiteens generelle kommentar nr. 1 om likhet for loven og komiteens retningslinjer om frihet og personlig sikkerhet tyder på at den ikke legger nevneverdig vekt på statspartenes konvensjonstolkning eller praksis. En tolkning som er rådende blant partene og støttet av utbredt statspraksis, bør tas med i betraktning når statenes forpliktelser skal klarlegges. Statenes intensjoner er av særlig viktighet ved en konvensjon som er så ny som konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.»

Videre konkluderer man med at dersom norsk rett skal bringes fullt ut i samsvar med komiteens anbefalinger vedrørende blant annet artikkel 9 om tilgjengelighet, artikkel 12 om rettslig handleevne, artikkel 14 om frihet og personlig sikkerhet og artikkel 15 om frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, vil det ha store og uoversiktlige konsekvenser og innebære behov for omfattende endringer i norsk lov, jf. Stortingsmeldingen punkt 8.9 side 64.

I punkt 9 side 66 understrekes det at enkelte av komiteens tolkninger knyttet til selvbestemmelse reiser vanskelige og prinsipielle spørsmål der hensynet til rettssikkerhet må stå sterkt, og der ulike menneskerettigheter må avveies mot hverandre.

På denne bakgrunnen konkluderes det slik, jf. punkt 8.9 side 64:

«Slik situasjonen er nå, vil regjeringen derfor ikke fremme forslag om at Norge slutter seg til protokollen, men se an utviklingen av komiteens praksis og avvente en avklaring av forståelsen av sentrale konvensjonsbestemmelser.»

4.6.7 Høyesterettspraksis

Høyesterett har nylig diskutert CRPD-komiteens praksis i to dommer fra 2016.

For det første behandlet Høyesterett i HR-2016-1286-A en anførsel om at tvangsmedisinering av psykisk syke på grunn av selve sykdommen er diskriminerende og i strid med CRPD. Relevant i denne forbindelse er CRPD-komiteens uttalelser om forståelsen av artikkel 14 i Guidelines on article 14 of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities fra 2015. Kort oppsummert uttaler komiteen her at tvungent psykisk helsevern og tvangsbehandling er i strid med konvensjonen artikkel 14 og 15.

Til tross for de ovennevnte uttalelsene fra komiteen, uttalte Høyesterett følgende da de skulle vurdere om tvangsmedisinering av psykisk syke på grunn av selve sykdommen er diskriminerende og i strid med CRPD:

«Det materialet som er fremlagt for Høyesterett med hensyn til hvilke føringer og begrensninger konvensjonen om personer med nedsatt funksjonsevne gir for tvangsinnleggelse og tvangsbehandling av psykisk syke, er fragmentarisk, flertydig og i noen grad også motstridende. Ikke minst er rekkevidden av den sentrale bestemmelsen i artikkel 14 nr. 1 b usikker, når den sier at «the existence of a disability shall in no case justify deprivation of liberty», jf. nærmere Syse, Psykisk helsevernloven med kommentarer (2016) side 460–469.
Så langt jeg kan bedømme dette, er det ikke grunnlag for generelt å konkludere med at konvensjonen forbyr tvangsinnleggelse og tvangsbehandling av psykisk syke, når dette skjer i henhold til de kriterier som følger av psykisk helsevernloven. Jeg viser her også til Prop. 106 S (2011–2012) side 16, hvor det gis uttrykk for at det i forbindelse med Norges ratifikasjon ikke ble funnet nødvendig å endre tvangsbestemmelsene i psykisk helsevernloven § 3-2, § 3-3 og § 4-4. Det blir der dessuten fremhevet at det gjelder klare tilleggsvilkår som må være oppfylt før tvangstiltak kan benyttes, og at varig og alvorlig psykisk lidelse ikke i seg selv gir adgang til tvungent psykisk helsevern. Norge har avgitt en særskilt erklæring til artikkel 14, bygget på den forståelse at konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling «når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier ».
På denne bakgrunnen er jeg ikke enig med A i at det gjelder et mer alminnelig menneskerettslig forbud mot tvangsmedisinering av psykisk syke som ikke utgjør noen fare for andre, selv om vedkommende – på grunn av den pågående tvangsmedisineringen – for tiden er så velfungerende at han eller hun anses samtykkekompetent i andre anliggender, blant annet med hensyn til somatisk behandling. En ganske annen sak er at de menneskerettslige normene i Grunnloven og i konvensjonene utgjør rettslige rammer, rammer som ligger til grunn for utformingen av den alminnelige lovgivningen om tvangsbruk og som også, i varierende grad, vil måtte virke styrende ved tolkningen og anvendelsen av denne lovgivningen.»

Høyesterett synes her å legge til grunn en annen forståelse av CRPD enn komiteen har gitt uttrykk for i sine retningslinjer, uten at dette gjøres til gjenstand for nærmere drøftelse. Merk i denne forbindelse at Høyesterett viser til Syse, Psykisk helsevernloven med kommentarer (3. utgave, Oslo 2016) side 460–469, der det igjen er vist til komiteens uttalelser i Guidelines on article 14 of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities samt sitert ytterligere uttalelser fra komiteen der det gis uttrykk for lignende synspunkter. Man må med andre ord kunne legge til grunn at Høyesterett var kjent med komiteens synspunkter om tvangsmedisinering og tvungent psykisk helsevern.

Høyesterett viser i stedet til Prop. 106 S (2011–2012) side 16, hvor det gis uttrykk for at det i forbindelse med Norges ratifikasjon ikke ble funnet nødvendig å endre tvangsbestemmelsene i psykisk helsevernloven §§ 3-2, 3-3 og 4-4, samt til at det gjelder klare tilleggsvilkår som må være oppfylt før tvangstiltak kan benyttes, og at varig og alvorlig psykisk lidelse ikke i seg selv gir adgang til å benytte tvungent psykisk helsevern. Høyesterett viser også til at Norge har avgitt en særskilt erklæring til artikkel 14, bygget på den forståelse at konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling «når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier».

I HR-2016-2591-A velger Høyesterett en annen fremgangsmåte. Ett av spørsmålene i saken var om adgangen etter vergemålsloven § 22 til å fullt ut frata en vergetrengende rettslig handleevne i økonomiske forhold, er forenlig med Norges folkerettslige forpliktelser etter CRPD artikkel 12.

Høyesterett tar utgangspunkt i at konvensjonen ikke er inkorporert i norsk rett:

«Konvensjonen er ikke inkorporert i norsk rett. Grunnloven § 92 er ikke noen inkorporasjonsbestemmelse, men pålegger myndighetene å håndheve menneskerettskonvensjoner på det nivå de er gjennomført i norsk rett, jf. HR-2016-2554-P avsnitt 70 (Holship).
Det følger av presumsjonsprinsippet at vergemålsloven § 22 så vidt mulig skal tolkes i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser. Jeg går nå over til å se nærmere på hvor langt disse rekker.»

Høyesterett tar videre utgangspunkt i ordlyden i artikkel 12, og fastslår at denne ikke utelukker at tiltak kan bestå i fratakelse av handleevnen:

«Formuleringen i artikkel 12 nr. 4 om «tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne», utelukker ikke at tiltaket kan bestå i en fratakelse av handleevnen. Departementet la dette til grunn i proposisjonen til vergemålsloven 2010, jf. Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 61. Der bygget man på at FN-konvensjonen, som på det tidspunkt ennå ikke var ratifisert, ikke ville være til hinder for å frata handleevnen også i visse personlige spørsmål «så lenge beslutningen om slik fratakelse oppfyller kravene i artikkel 12. nr. 4 om forholdsmessighet». Denne forståelsen ble gitt uttrykkelig til kjenne da Norge i 2013 ratifiserte konvensjonen, jf. Prop. 106 S (2011–2012) side 15. Norge avga da følgende tolkningserklæring til artikkel 12: [...]»

I avsnitt 53 uttaler Høyesterett at det imidlertid er på det rene at CRPD-komiteen har en langt mer restriktiv forståelse av artikkel 12 enn norske myndigheter. Høyesterett siterer komiteens General Comment No. 1 til artikkel 12 og oppsummerer:

«Det fremgår her at «substitute decision-making» etter komiteens mening er uforenlig med konvensjonen; altså å frata personer med nedsatt funksjonsevne deres rettslige handleevne. Bare «supported decision-making» vil være lovlig; det vil si tiltak til støtte for beslutninger ved utøvelsen av den rettslige handleevnen.»

Videre sier Høyesterett om komiteens rolle:

«Komiteen har etter artikkel 36 til oppgave å gjennomgå rapportene den mottar fra statene tilsluttet konvensjonen og å legge frem «de forslag og generelle anbefalinger om rapporten som den anser hensiktsmessig». Det er altså ikke formulert noe direkte tolkningsmandat. Men for å kunne utføre de pålagte oppgavene må komiteen nødvendigvis tolke konvensjonen.»

Høyesterett viser videre til Meld. St. 39 (2015–2016), der man uttaler seg kritisk til komiteens konvensjonsforståelse på dette punktet og begrunner kritikken.

Høyesterett går deretter over til å gjøre rede for vekten av komitéuttalelser generelt:

«Det er på det rene at komitéuttalelser generelt ikke er folkerettslig bindende, jf. Rt-2009-1261 avsnitt 41 (Sri Lanka). Synspunktet er senest lagt til grunn i Rt-2015-1388 avsnitt 151 (lengeværende barn II). Samtidig er det klart at slike uttalelser kan ha betydelig vekt som rettskilde, jf. Rt-2008-1764 avsnitt 81 om konvensjonstolking foretatt av FNs menneskerettskomité, eventuelt vekt etter en mer sammensatt og konkret vurdering, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 151 flg. med ytterligere henvisninger.»

Høyesterett konkluderer imidlertid i avsnitt 58 med at det likevel ikke er nødvendig å drøfte vekten av CRPD-komiteens uttalelser:

«Det er imidlertid – slik foreliggende sak ligger an – ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på vekten av uttalelsene fra CRPD. Dette har sammenheng med at den norske tolkningserklæringen til artikkel 12 etter mitt syn må føre til at konvensjonen får begrenset betydning når rekkevidden av vergemålsloven § 22 andre ledd skal fastlegges i lys av folkeretten.»

Høyesterett uttaler at den norske tolkningserklæringen står i klar motstrid til CRPD-komiteens uttalte oppfatning av tolkningsspørsmålet. Dermed blir spørsmålet hvor langt presumsjonsprinsippet kan sies å rekke. Høyesterett uttaler i den forbindelse:

«Den kritiske holdningen som er uttrykt i Meld. St.39 (2015–2016) side 56 flg. til CRPDs konvensjonsforståelse av 2014, bygger på den tolkning av konvensjonen som ble lagt til grunn i proposisjonen til vergemålsloven 2010. Som allerede nevnt, ligger meldingen for tiden til behandling i Stortinget. Selv om det i mangel av en sluttbehandling ennå ikke foreligger noe lovgiversyn på motstriden mellom vergemålslovens og konvensjonens løsning på det aktuelle punktet, er det ingen tvil om hva som har vært lovgivers forutsetninger ved vedtakelsen av vergemålsloven. Disse forutsetningene har vært gjentatt ved ratifikasjonen av konvensjonen. Etter mitt syn ligger nærværende sak slik an at domstolene da må legge lovens løsning til grunn selv om den skulle være folkerettsstridig.»

4.6.8 Kritikk av CRPD-komiteens tolkning i juridisk teori

Også i norsk juridisk teori har CRPD-komiteens praksis blitt kritisert. Aslak Syse skriver blant annet følgende i «Psykisk helsevernloven med kommentarer» (3. utgave, Oslo 2016) side 468–469:

«Etter mitt syn går CRPD-komiteen så langt i sin fortolkning av artikkel 14 at det er grunn til å reservere seg mot komiteens traktatforståelse. Dette medfører samtidig at det er liten grunn til å ratifisere tilleggsprotokollen, idet Norge da tillegger komiteen en evne til vurderende overprøvingsevne som komiteen ikke synes å kunne ivareta på en hensiktsmessig måte.
[…]
Det blir spennende å se om CRPD-komiteen vil komme mer på «talefot» med statenes vurderinger i vergespørsmålet og i spørsmålet om behovet for tvangsmuligheter som en «siste mulighet» innen psykisk helsevern dersom behovet for intervensjon er overhengende og en pasient ikke vil eller kan gi et gyldig samtykke. Det er godt mulig at komiteen vil fortsette sin valgte og vidtrekkende («radikale») tolkningspraksis. Da er det liten grunn til å tillegge uttalelsene større vekt enn som utfordrende og spennende innspill, men folkerettslig ikke bindende, fra et internasjonalt ekspertorgan til den enkelte stats forståelse av egen lovgivning.»

Syse skriver videre (op.cit. side 482):

«Et utfordrende spørsmål er derfor om denne konvensjonen, som synes å bryte radikalt med tidligere menneskerettsarbeid på feltet, og da uten at dette ble synliggjort under vedtaksprosessen, skal tolkes slik CRPD-komiteen gjør, og hvilke implikasjoner det vil ha for den enkelte stat. Foreløpig har ingen land, heller ikke Danmark og Sverige, endret lovgivning etter påpekninger om konvensjonsbrudd i statusrapportene. Hvilken holdning EMD vil ta til forpliktelsene etter CRPD ved kommende psykiatrisaker, gjenstår å se. Foreløpig er ikke konvensjonen trukket inn ved avgjørelser, selv ikke de som er fattet i 2015.
Etter mitt syn gjorde Norge klokt i å avgi tolkningserklæringer om sin forståelse av CRPD artikkel 14 og artikkel 12. Som vist i kapittel 2 punkt 6.7 ville helsetjenesten og dens utøvere stå som hjelpeløse tilskuere i situasjoner hvor for eksempel pasienter med alvorlige former for anorexia nervosa som, uten intervensjon, ville lykkes i å sulte seg til døde dersom CRPD-komiteens forståelse av tvangspsykiatri skulle legges til grunn. Etter mitt syn er Høyesteretts vurderinger i Rt. 2015 s. 913 langt å foretrekke.»

4.6.9 Rettighetsutvalget

Rettighetsutvalget drøftet CRPD artikkel 12 i relasjon til vergemålsloven i NOU 2016: 17 – På lik linje. Utvalget gir uttrykk for at rekkevidden av bestemmelsen er omstridt og usikker. Utilregnelighet er også berørt av Rettighetsutvalget. I utredningen punkt 18.3.1 side 175 uttaler Rettighetsutvalget følgende om alternativet psykisk utviklingshemmet i høy grad:

«Som nevnt over er reglene om tilregnelighet, straffrihet og særreaksjoner knyttet til et inngangsvilkår om alvorlig utviklingshemming. Dersom disse reglene kan medføre en dårligere behandling av enkeltpersoner på grunn av utviklingshemming må reglenes legitimitet vurderes opp mot forbudet mot diskriminering i CRPD artikkel 5 og 12.
Det vises til utvalgets drøftelser av adgangen til å knytte inngrep i enkeltpersoners rettslige handlefrihet til diagnose i kapittel 12 og 13. Det er klart at også straffeloven legger en medisinsk forståelse av nedsatt funksjonsevne til grunn for utformingen av reglene om tilregnelighet. Utvalget mener at dette kan komme i konflikt med menneskerettighetene. […]
All den tid norsk politikk bygger på en relasjonell forståelse av nedsatt funksjonsevne (se kapittel 4) kan ikke dette utvalget, som har i mandat å styrke utviklingshemmedes rettigheter, se at det er tilstrekkelig saklig å knytte reglene om tilregnelighet til diagnose eller IQ. Utvalget kan heller ikke se at det er sannsynliggjort at en vurdering av IQ i det enkelte tilfellet er mer treffsikkert eller gir en mer effektiv straffesakshåndtering enn en konkret vurdering av den tiltaltes forståelse knyttet til det konkrete straffbare forholdet.»

Rettighetsutvalget knytter sine bemerkninger til spørsmålet om utilregnelighetsreglene medfører «dårligere behandling» av enkeltpersoner på grunn av utviklingshemming. Departementet bemerker at selv om de i punkt 4.6.4 nevnte høringsinstansene anfører at reglene om utilregnelighet innebærer en diskriminering, så er frifinnelse innen strafferetten og strafferettslig teori ansett å være en fordel for vedkommende, uavhengig av hvilken straffrihetsgrunn som er kommet til anvendelse. For øvrig vil departementet påpeke at Rettighetsutvalget kun synes å uttale seg om regler der tilregnelighet utelukkende knyttes til diagnose eller IQ (statustilnærmingen).

4.6.10 Tvangslovutvalget

Det bemerkes for helhetens skyld at regjeringen i juni 2016 satte ned et utvalg som skal foreta en samlet gjennomgåelse av reglene for bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren. Utvalget ledes av professor Bjørn Henning Østenstad. I henhold til mandatet skal utvalget blant annet vurdere om menneskerettighetene, herunder CRPD, åpner for å bruke diagnose som et inngangsvilkår for bruk av tvang. Utvalget leverer sin innstilling høsten 2018.

4.6.11 Departementets vurdering

Ved utarbeidelsen av nye regler om utilregnelighet og særreaksjoner, plikter lovgiver å respektere menneskerettighetene slik de er nedfelt i bindende traktater, jf. Grunnloven § 92. Spørsmålet departementet må ta stilling til, er om norske regler om utilregnelighet og særreaksjoner er i overensstemmelse med CRPD artikkel 12 og 14.

Tolkningen av CRPD artikkel 12 og 14 følger som ellers de alminnelige prinsipper for traktattolkning slik disse fremgår av artiklene 31 og 32 i Wien-konvensjonen av 1969 om traktatretten, og som er uttrykk for folkerettslig sedvanerett. Ordlyden i artikkel 12 gir normalt ikke sterke assosiasjoner til den strafferettslige skyldevnen. Bestemmelsen er svært generelt utformet, og gir ikke noen avgjørende veiledning for hvilke krav CRPD stiller til materiellrettslig likhet på strafferettens område. Det er derfor naturlig å se hen til øvrige rettskilder.

Departementet vil understreke at komitéuttalelser ikke er rettslig bindende for statene som har ratifisert konvensjoner. De kan imidlertid etter omstendighetene ha en betydelig vekt ved tolkningen av disse, jf. Høyesteretts dom HR-2016-2591-A avsnitt 57, der det heter:

«Det er på det rene at komitéuttalelser generelt ikke er folkerettslig bindende, jf. Rt-2009-1261 avsnitt 41 (Sri Lanka). Synspunktet er senest lagt til grunn i Rt-2015-1388 avsnitt 151 (lengeværende barn II). Samtidig er det klart at slike uttalelser kan ha betydelig vekt som rettskilde, jf. Rt-2008-1764 avsnitt 81 om konvensjonstolking foretatt av FNs menneskerettskomité, eventuelt vekt etter en mer sammensatt og konkret vurdering, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 151 flg. med ytterligere henvisninger.»

Den rettskildemessige vekten av uttalelser vil variere, jf. Rt. 2009 side 1261. Blant annet vil det kunne ha betydning om uttalelsen kan ses som en tolkingsuttalelse, eller mer som en tilrådning om optimal praksis på vedkommende område. Det er naturlig å betrakte General Comment No. 1 som en tolkningsuttalelse som er ment å klargjøre innholdet av CRPD artikkel 12.

Likevel må det for det første påpekes at komiteens forståelse av artikkel 12 og 14 i noen grad er uklar. Komiteens få uttalelser om utilregnelighet og særreaksjoner kommer som en konsekvens av betraktninger om rettslig handleevne og administrativ helsehjelp, og strafferettssporet problematiseres i liten grad.

Komiteens kommentarer til artikkel 12 er ikke rettet mot strafferettslig skyldevne spesielt, men den rettslige handleevne mer generelt. Det er i den forbindelse verdt å merke seg at komiteen i en landrapport har behandlet Danmarks regler for utilregnelige lovbrytere, uten å komme inn på at straffrihet for personer med medisinske lidelser kan være i strid med artikkel 12 nr. 2. Kritikken retter seg altså ikke mot at man kan oppnå straffritak på grunn av en funksjonsnedsettelse. Det er andre sider ved reglene som kritiseres, nemlig at utilregnelige personer kan dømmes til behandling istedenfor straff. Om det er slik at de danske utilregnelighetsreglene er vurdert å være i strid med CRPD artikkel 12, burde det forventes at komiteen knyttet bemerkninger til funksjonshemming som straffrihetsgrunn, særlig sett i lys av høykommissærens uttalelser. Selv om man skal være forsiktig med å trekke motsetningsslutninger fra uttalelsen, er det påfallende at komiteen ikke berører temaet.

Når det gjelder spørsmålet om strafferettslige særreaksjoner er forenlige med CRPD artikkel 14, synes også rettskildebildet uklart. Det foreligger ingen General Comment til artikkel 14. Komiteens uttalelser om særreaksjoner er dertil uklare. Komiteen har som nevnt uttrykt bekymring for at det er adgang til å dømme utilregnelige lovbrytere til behandling i Danmark, og i den anledning vist til CRPD artikkel 14. Videre har komiteen utdypet sin forståelse av artikkel 14 på dette punktet i september 2015 i Guidelines on article 14 of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities under romertall VIII. På bakgrunn av komiteens uttalelser er det uklart om det er de manglende rettssikkerhetsgarantiene som anses i strid med CRPD eller også selve særreaksjonen. På den ene siden uttales det at tvungent psykisk helsevern i seg selv er konvensjonsstridig. Samtidig er det primært manglende rettssikkerhetsgarantier som kritiseres ved den danske særreaksjonsordningen.

For det andre er det, i motsetning til de uklarheter som betegner rettskildebildet ellers, uansett klart at Norge ikke oppfatter konvensjonen dithen at statene inngikk slike forpliktelser som i ettertid innfortolkes av komiteen. Dette fremgår av de tolkningserklæringer som ble avgitt ved ratifikasjonen for å klargjøre Norges forståelse av bestemmelsene. Det fremgår videre av Norges første rapport om implementering av konvensjonen, forarbeidene til ny vergemålslov, Norges innspill til komiteen og Meld. St. 39 (2015–2016). Utilregnelighetsreglene og strafferettslige særreaksjoner er ikke drøftet særskilt i ratifikasjonsproposisjonen, men det uttales at norsk rett generelt anses å være i overensstemmelse med CRPD, jf. Prop. 106 S (2011–2012) punkt 5.

Den norske tolkningen av CRPD deles også av en rekke andre konvensjonsstater, og statenes praksis må tillegges vekt i denne sammenheng. Det er naturlig å se hen til at det er vanlig i de fleste lands rett å ha regler om straffrihet for utilregnelige lovbrytere, der vurderingen i det minste tar utgangspunkt i en sykdomstilstand. Det kan hevdes at det har formodningen mot seg at statene har vedtatt en traktat med et innhold som slår bena under gjeldende rett i de fleste land. Dersom komiteens tolkning legges til grunn, vil det innebære at mange og svært sentrale deler av norsk regelverk vil måtte endres. Dette kan ha uoversiktlige og uønskede konsekvenser. Det vil også innebære en begrensning av norske og andre staters myndigheters fremtidige handlingsrom, blant annet muligheten til å bestemme økonomiske og sosiale prioriteringer.

Rettskildevekten av komiteens uttalelser er uansett uavklart, jf. HR-2016-2591-A. Det bemerkes at Høyesterett har valgt å overse komiteens retningslinjer i en nyere avgjørelse, jf. HR-2016-1286-A. Det kan også nevnes at FNs menneskerettighetskomité ser ut til å akseptere tvangsbruk innen psykisk helsevern i en større utstrekning enn hva CRPD-komiteen gjør, jf. Syse, Psykisk helsevernloven med kommentarer (3. utgave, Oslo 2016) side 467-468 med videre henvisninger og FNs menneskerettighetskomité GC nr. 35 fra desember 2014.

Departementet mener dessuten at det svekker vekten av de foreliggende komiteuttalelsene at den aktuelle komiteen synes å ha en sterk politisk profil og en vidtrekkende tolkningspraksis. Komiteens konvensjonsforståelse er som nevnt i punkt 4.6.6 ovenfor en viktig grunn til at man fra norsk side valgte å ikke slutte seg til individklageordningen etter CRPD. Det ble i den anledning vist til komiteens sammensetning, herunder at det var høy grad av representasjon av partsinteresser, men derimot få jurister i komiteen. Videre ble det vist til komiteens arbeidsmetode, herunder manglende begrunnelse og forankring i ordlyden, samt en utvidende tolkning av konvensjonen som ikke er i samsvar med Norges og de andre statspartenes forståelse, og som ikke ser hen til mulig konflikt med øvrige rettigheter i konvensjonen. Norges standpunkt knyttet seg konkret til vergemål og administrativt helsevern, men dette må gjelde tilsvarende ved spørsmål om strafferettslig utilregnelighet og særreaksjoner. Departementet holder således fast ved de synspunkter som er skissert ovenfor i punkt 4.6.6, og bemerker at det synes å være en økt rettsliggjøring av politiske spørsmål som bør være underlagt demokratisk kontroll.

Departementet mener etter dette at den forståelse av konvensjonen som er anført av enkelte høringsinstanser i punkt 4.6.4 ovenfor, er uriktig.

Reglene om utilregnelighet strider ikke mot Norges forpliktelser etter CRPD, verken slik de lyder i dag eller slik de vil lyde i henhold til forslagene i proposisjonen her. Departementet noterer seg likevel at Rettighetsutvalget har lagt til grunn at utilregnelighetsreglenes legitimitet må vurderes opp mot forbudet mot diskriminering i CRPD artikkel 5 og 12 dersom reglene medfører en dårligere behandling av enkeltpersoner på grunn av utviklingshemming, og at det anses problematisk å basere utilregnelighetsvurderingen utelukkende på IQ eller diagnose. I NOU 2016: 17 vurderte Rettighetsutvalget en ordning basert på funksjonstilnærming på vergemålsområdet. Flertallet fant at en slik funksjonstilnærming ikke ville være i strid med konvensjonen. Dette kan trekke i retning av at Rettighetsutvalget er av den oppfatning at et medisinsk prinsipp som det norske, kan stå i et mer problematisk forhold til konvensjonen enn et blandet prinsipp, som i stor grad legges til grunn i de øvrige europeiske landene. Det kan anføres at dersom det ikke tas hensyn til andre momenter enn lovbryterens diagnose, så har dette karakter av en forskjellsbehandling av personer med funksjonsnedsettelse. Men igjen vil dette bare være problematisk dersom det legges til grunn at CRPD innskrenker medlemslandenes handlingsrom for utformingen av den strafferettslige utilregnelighetsnormen, noe departementet mener at ikke er tilfelle. Under enhver omstendighet foreslås det i denne proposisjonen å forlate det strenge medisinske prinsippet for utilregnelighet. Departementets forslag til utilregnelighetsmodell forutsetter at domstolen foretar en konkret og skjønnsmessig vurdering, der verken diagnose eller IQ alene er avgjørende.

Departementet mener videre at de norske reglene om særreaksjon ikke kan anses konvensjonsstridige. For det første anser departementet både tvungent psykisk helsevern i seg selv og forslaget til nye regler om strafferettslig utilregnelighet i proposisjonen her for å være i overensstemmelse med CRPD. Dette taler for at også den strafferettslige særreaksjonsordningen står seg overfor konvensjonen. Videre mener departementet at rettssikkerhetsgarantiene knyttet til særreaksjonsordningen i Norge er gode og i tråd med det som gjelder generelt i norsk strafferett. Norge har således ikke et eget spor for behandling av straffesaker som gjelder de persongrupper konvensjonen skal beskytte. Et slikt spor synes å være en hovedbegrunnelse for komiteens kritikk av utilregnelighetsregler og særreaksjoner. Departementet finner etter dette ikke grunn til å gjøre endringer i særreaksjonsordningen som følge av Norges forpliktelser etter CRPD.

4.7 Prinsipielt utgangspunkt

4.7.1 Utvalgets forslag

Utvalget innleder med å konstatere at det medisinske prinsipp har høstet kritikk. Under 22. juli-saken hevdet mange at Norge bør gå over til en ordning med et blandet prinsipp, da psykiatriens innflytelse bør svekkes og domstolenes innflytelse styrkes. Utvalget erkjenner at man umiddelbart skulle anta at en regel basert på et blandet prinsipp vil treffe de «egentlig utilregnelige» bedre. Tilsynelatende virker det forstandig å ha en regel som ikke «blindt» fritar for ansvar den lovbryter som på handlingstiden var i en alvorlig psykisk avvikstilstand, men i tillegg krever at denne tilstanden har hatt betydning for hans handlemåte.

På den annen side mener utvalget at det hefter usikkerhet og vanskeligheter ved en regel basert på et blandet prinsipp. Det finnes ikke empiriske eller faglige holdepunkter for den avgjørende bedømmelsen av om den psykiske avvikstilstand har hatt innflytelse på gjerningsmannens lovbrudd. Den dominerende oppfatning i medisinskfaglige kretser er at psykosen rammer sinnet som helhet, og det er vanskelig i konkrete tilfeller å utelukke at sykdommen har virket inn på handlingsvalget. Det vil altså være beheftet med stor usikkerhet å ta stilling til om det foreligger årsakssammenheng mellom tilstand og handling, eller om lovbryteren har forstått rekkevidden av handlingen. Etter utvalgets oppfatning vil juristene være henvist til løse antagelser uten klar forankring.

Utvalget gir uttrykk for at et medisinsk prinsipp gir mindre grad av vaghet, og at dette gir et fortrinn ved bevisbedømmelsen. Under en regel basert på et medisinsk prinsipp, vil oppgaven i første omgang bestå i å klassifisere symptomene i henhold til medisinske kriterier – ofte gitt i et diagnosesystem – og deretter bedømme tyngden av disse, men uten å tematisere hvordan de har virket inn på lovbryterens handlingsvalg. Utvalget foreslår en utilregnelighetsregel som bygger på et noe modifisert medisinsk prinsipp, der en beholder inngangsvilkåret om at tiltalte er «psykotisk» på handlingstidspunktet.

Utvalget sammenfatter sitt syn slik, jf. punkt 8.3.4.7 side 94 i utredningen:

«Utvalget mener at en strafferettslig utilregnelighetsregel basert på et medisinsk prinsipp klart er å foretrekke fremfor en regel basert på et blandet prinsipp. Med en slik regel unngår man å ta stilling til problematiske og omstridte spørsmål om bakgrunnen for menneskelige handlinger. En slik regel vil kunne baseres på empirisk og systematisert kunnskap om slike tilstander som i alminnelighet bør føre til straffrihet. Regelen vil i større grad enn en regel basert på et blandet prinsipp sikre forutberegnelighet med hensyn til hvem som faller innenfor og utenfor regelen, og herunder sikres det også en klar grensedragning mellom rettens og de øvrige aktørenes oppgaver under utilregnelighetsspørsmålet. Endelig vil en slik regel by på mindre utfordrende bevisspørsmål enn en regel basert på et blandet prinsipp.»

På bakgrunn av drøftelsene foreslår utvalget at straffeloven 1902 § 44 heretter skal lyde slik:

«Den som retten anser for å ha vært psykotisk på handlingstiden eller i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk, er ikke strafferettslig ansvarlig. Det samme gjelder den som handlet i en sterk bevissthetsforstyrrelse.
Den som var psykisk utviklingshemmet i høy grad eller tilsvarende svekket, holdes heller ikke ansvarlig.»

Forslaget til ny § 20 første ledd i straffeloven lyder som følger:

Ǥ 20. Tilregnelighet
Den som på handlingstidspunktet var under 15 år, eller av retten anses for å ha vært
  • a) psykotisk eller i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk,

  • b) i en sterk bevissthetsforstyrrelse, eller

  • c) psykisk utviklingshemmet eller svekket i høy grad,

er ikke strafferettslig ansvarlig.»

4.7.2 Høringsinstansenes syn

Et knapt flertall av høringsinstansene (29) støtter utvalget i å beholde det medisinske prinsipp i en noe modifisert form. Dette inkluderer Asker og Bærum politidistrikt, Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), Advokatforeningen, Borgarting lagmannsrett, Buskerud friomsorgskontor, Drammen kommune, Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, Helsedirektoratet, Ila fengsel og forvaringsanstalt, Universitetet i Oslo Institutt for klinisk medisin ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet, Lovisenberg Diakonale sykehus, Det nasjonale statsadvokatembetet (Nast), Nasjonalt folkehelseinstitutt, Nordland statsadvokatembeter, Norsk psykologforening, Norsk Sykepleierforbund, Oslo statsadvokatembeter, Oslo universitetssykehus ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Narud, Politihøgskolen, Randi Rosenqvist, Riksadvokaten, Rogaland statsadvokater, Statens helsetilsyn, Sykehuset i Vestfold HF ved Klinikk Psykisk Helse og Rusbehandling, Trondheim kommune, UNIO, Sørlandet sykehus, Universitetssykehuset Nord-Norge HF ved Psykisk helse- og rusklinikken UNN HF og Sykehuset Telemark HF.

DRK påpeker at prinsippet som legges til grunn i Norge i dag er strengt:

«DRK støtter Tilregnelighetsutvalget i forslaget om å beholde det medisinske prinsipp og oppfatter at de argumenterer godt for dette. I sammenligningen med andre lands lovgivning peker de på en overbevisende måte at det norske prinsippet fremstår strengt og av den grunn er det mindre behov for begrensende tilleggsvilkår enn i mange andre land. Spesielt ville innføring av element fra et psykologisk prinsipp i stor grad vanskeliggjøre den arbeidsdeling mellom de sakkyndige og retten som utvalget ønsker å legge opp til.»

Også Norsk psykologforening understreker at tilstandskriteriet i Norge er langt strengere enn i andre land, og derfor blir behovet for et begrensende vilkår mindre.

Borgarting lagmannsrett støtter utvalget i at psykosebegrepet er best egnet til å treffe den gruppen som ikke kan klandres for sine handlinger:

«Borgarting lagmannsrett slutter seg til utvalgets forslag om et modifisert medisinsk prinsipp. Lagmannsretten er enig med utvalget i at psykosene er den psykiske sykdomstilstand som griper sterkest inn i og virker mest forstyrrende på sinnet, og som derved også er best egnet til å skille de «skyldfrie» – de som på grunn av sykdom er uten evne til å foreta normale handlingsvalg – fra de som bør være ansvarlige.»

Videre peker Borgarting lagmannsrett på problemer ved å innføre et krav om årsakssammenheng mellom sykdom og lovbrudd:

«Borgarting lagmannsrett er videre enig med utvalget i at det ikke er hensiktsmessig å innføre et krav om sammenheng mellom den straffbare handlingen og sykdommen. Dette blir etter lagmannsrettens syn for usikkert. Som utvalget fremhever, finnes det ikke empiriske eller faglige holdepunkter for den avgjørende bedømmelsen av om den psykiske avvikstilstand har hatt innflytelse på gjerningspersonens lovbrudd. Det vil altså være beheftet med stor usikkerhet å ta stilling til om det foreligger årsakssammenheng mellom tilstand og handling, eller om lovbryteren har forstått rekkevidden av handlingen. Psykiatrien kan ikke gi noen anvisning på bedømmelsen, og juristene vil være henvist til løse antagelser uten klar forankring.»

Også Norsk Sykepleierforbund er enig med utvalget i at det er heftet med stor usikkerhet å ta stilling til om det foreligger årsakssammenheng mellom tilstand og handling, eller om lovbryteren har forstått rekkevidden av handlingen.

Advokatforeningen gir uttrykk for at det medisinske prinsipp rettssikkerhetsmessig er det beste, og det uttales i den sammenheng:

«Advokatforeningen er enig med utvalget som vil beholde det medisinske prinsipp som grunnregel for tilregnelighetsvurderingen og slutter seg til den omfattende begrunnelsen som utvalget har gitt for sitt syn. I tillegg til de betydelige bevisproblemer som en endring til et blandet prinsipp med et kausalitetskrav ville ha medført, er det medisinske prinsipp mest nøytralt og rettssikkerhetsmessig det beste for å sikre strafferettens overordnede prinsipp om at straff ikke skal anvendes mot den som er uten skyldevne. Ved en leting etter årsakssammenheng eller konkret oppfatningsevne vil man få flere alvorlig psykisk syke mennesker i fengsel, samtidig som man åpner for en mer taktisk bruk av strafferetten til å likevel straffe personer som er syke.»

Helsedirektoratet gir uttrykk for at psykosen rammer og dominerer hele personen:

«Det viktigste premisset er at personer som er psykisk syke, med alvorlige psykoser, kan tape evnen til å oppfatte virkeligheten på en reell og vanlig måte. Dette fører til at de får nedsatt eller tapt evne til å skille mellom rett og galt. Utvalget viser til at alvorlige psykoser best forstås slik at det påvirker og dominerer hele personen. Helsedirektoratet er enig i utvalgets beskrivelse.
Utvalgets forståelse samsvarer også med den som er lagt til grunn i Nasjonale faglige retningslinje for utredning, behandling og oppfølgning av personer med psykoselidelser, utgitt av Helsedirektoratet, IS-1957, kapittel 12.
[…]
Ved alvorlige psykoser vil de psykotiske symptomene som hovedregel påvirke hvordan en person tenker og handler. Selv om det ikke kan påvises direkte årsakssammenheng mellom handlinger og en psykose vil psykotiske symptomer som regel uansett være en medvirkende årsak og influere hvordan personen tenker og handler.
Forslaget om å begrense det medisinske prinsipp tar etter Helsedirektoratets vurdering også hensyn til noe av kritikken mot dagens rettstilstand. Lovforslaget fremstår derfor samlet sett som en fornuftig justering av det medisinske prinsippet.»

Riksadvokaten mener utvalget gir en overbevisende begrunnelse for hvorfor det medisinske prinsipp bør videreføres, og at det avgjørende bør være om vedkommende var «psykotisk» på handlingstiden.

Universitetssykehuset Nord-Norge ved Psykisk helse- og rusklinikken gir uttrykk for at de som etterlyser det blandede prinsipp, undervurderer kompleksiteten i å tolke pasientens adferd med tanke på egen vilje eller psykotisk motivert handling:

«Vi mener utvalgets valg av å videreføre det medisinske prinsipp er riktig. Vi som arbeider i den kliniske hverdag med psykotiske pasienter ser hvor komplekst dette er, og hvor vanskelig det er å tolke pasientens atferd med tanke på egen vilje eller psykotisk motivert handling. Vi tror at de som etterlyser det blandede prinsipp undervurderer denne kompleksiteten, og vi risikerer ved å fjerne oss fra det medisinske prinsipp å få et system som i enda større grad er basert på skjønnsmessige vurderinger.»

Også Sykehuset i Vestfold HF, Klinikk Psykisk Helse og Rusbehandling (KPR) støtter utvalgets forslag om å basere utilregnelighetsregelen på et medisinsk prinsipp:

«Utvalgets etiske og humanistiske verdisyn kommer tydelig frem, noe som er meget bra, uskyldige skal ikke kunne domfelles. Utvalget foreslår at det bare er den lovbryter som på handlingstiden var «psykotisk» med en markant styrkegrad av psykotiske symptomer, som skal gå fri for ansvar. Mange tenkte seg at NOU 2014: 10 skulle argumentere for et såkalt psykologisk prinsipp (eller blandet prinsipp, som utvalget mer drøfter). Det skrives at et psykologisk prinsipp strander på det vanskelige spørsmålet om kausalitet. Enn videre vil det gi de sakkyndige for stor makt. Det støttes at man ikke går for det psykologiske prinsipp. En konsekvent bruk av det psykologiske prinsipp, ville kunne ha som følge at personer med en alvorlig psykisk lidelse ble dømt til å stå rettslig ansvarlig for sine handlinger.»

Sykehuset påpeker imidlertid at også det medisinske prinsipp har sine svakheter, da det legger til grunn at en psykose er en tilstand som rammer sinnet som helhet. En helt konsekvent bruk av det medisinske prinsipp kan føre til at en person med alvorlig psykisk lidelse vil anses å være uten skyld i ethvert lovbrudd, også ved simpelt tyveri eller svindel. Dette betyr også å frata noen personer med alvorlige psykiske lidelser retten til å stå juridisk og moralsk ansvarlig. Sykehuset mener at dette er lite i tråd med samfunnets tilnærming til mennesker med psykiske lidelser ellers, der en vektlegger sterkt pasienters rett til medvirkning, medansvar og medbestemmelse vedrørende egen person og eget liv. Motivene for å begå kriminelle handlinger behøver ikke være annerledes hos mennesker med psykiske lidelser enn andre. Sykehuset mener derfor at det, i situasjoner hvor det kan sannsynliggjøres at gjerningspersonen forsto konsekvensen av egne handlinger og ikke handlet ut fra en psykotisk virkelighetsoppfatning, bør vurderes ikke å gi full straffefrihet.

Enkelte høringsinstanser utviser noen grad av tvil, men faller ned på utvalgets forslag. Det nasjonale statsadvokatembetet (Nast) er i utgangspunktet positiv til et blandet prinsipp, men ser vanskeligheter ved praktiseringen og støtter derfor utvalgets forslag:

«Embetet er enig med utvalget i at hovedutfordringen ved utformingen av utilregnelighetsregler er å oppnå treffsikkerhet, slik at utilregneligheten bare vil gjelde de gjerningspersoner som har en så avvikende sinnstilstand i gjerningsøyeblikket at de ikke bør trekkes til ansvar for handlingen. Utvalget legger til grunn at det er verre å straffe personer som ikke kan klandres enn å frita for mange, men embetet vil også understreke det uheldige ved at gjerningspersoner som tross en psykisk avvikstilstand på gjerningstidspunktet skjønte at de gjorde noe galt anses utilregnelige.
Fra denne side var en således i utgangspunktet positivt innstilt til en regel basert på et blandet prinsipp, med en antakelse om at en slik regel ville gi størst treffsikkerhet. Vi registrerer imidlertid den usikkerhet og de vanskeligheter ved praktiseringen av et slikt prinsipp som utvalget gjør rede for, og støtter derfor utvalgets forslag om et modifisert medisinsk prinsipp. I denne sammenheng antar embetet at det markante skillet mellom psykiatri og jus – herunder skillet mellom det medisinske og det rettslige psykosebegrepet – som utvalget legger opp til være en klar forbedring i forhold til dagens situasjon.»

Nasjonalt folkehelseinstitutt støtter utvalget i at vurderingen ved et medisinsk prinsipp vil være noe enklere for dommeren og føre til mindre tilfeldig variasjon. Instituttet gir likevel uttrykk for at likheten mellom det medisinske og det blandede prinsipp underkommuniseres, og at jo tyngre psykosesymptomer, desto mer sannsynlig er det at psykosen er årsak:

«Argumentasjonen som underbygger [utvalgets beslutning] virker overbevisende, og reflekterer psykiatriens vitenskapelige status bedre enn et såkalt blandet prinsipp som forutsetter at det er en årsaksmessig sammenheng mellom symptominnholdet i psykosen og handlingen. Vi vil imidlertid bemerke at begge prinsipper innebærer en forutsetning om kausalitet mellom psykose og kriminell handling, selv om det blandete prinsippet forutsetter en mye mer spesifikk årsakssammenheng. […]
Men utvalgets begrunnelser for at tunge psykosesymptomer bør gi straffrihet handler i høy grad om at slike symptomer svekker «barrierer» som overveielser, motforestillinger og selvkontroll mot lovovertredelse. Psykose som årsak til kriminelle handlinger synes mao å ligge til grunn også for den medisinske tilnærmingen til spørsmålet om «skyldevne». Denne likheten i grunntanke mellom den medisinske og den psykologiske tilnærmingen – dvs at det uansett er kausalitet som er det etiske argumentet for og forutsetningen for straffrihet – kunne ha vært uttrykt tydeligere fra utvalgets side.
En sammenlikning av de to tilnærmingene kan dermed sies i realiteten å handle om hvordan en eventuell årsakssammenheng mest treffsikkert kan bestemmes. Tilhengere av det blandede/psykologiske prinsipp mener at retten i hvert enkelt tilfelle skal vurdere om årsakssammenheng foreligger. En årsak er imidlertid ikke et fenomen man kan observere direkte. Vi oppfatter det slik at tilregnelighetsutvalget vil spare dommere for å måtte besvare svært vanskelige årsaksspørsmål (spørsmål av «nærmest metafysisk karakter», se s 90). Utvalget foreslår i stedet en tilnærming som kan leses som en indirekte tilnærming med samme formål. Jo tyngre psykosesymptomene var på handlingstidspunktet, desto mer sannsynlig er det at psykosen var årsak til lovovertredelsen – ikke bare gjennom vrangforestillinger, men også gjennom svekkelse av refleksjon over og motforestillinger mot lovbrudd. Det gjelder da å bestemme en terskelverdi for psykosesymptomene som er så høy at årsakssammenheng med handlingen er tilstrekkelig sannsynlig til at straffritak bør inntre. Jo høyere terskelen for straffrihet legges, desto større er risikoen for urettferdig domfellelse, og jo lavere den legges, desto større er risikoen for frifinnelser i strid med den alminnelige rettsfølelse. Dommerens oppgave blir å vurdere om de symptomer som er dokumentert i retten – blant annet ved de sakkyndiges erklæringer – tilfredsstiller kravet for straffrihet som de folkevalgte har spesifisert i lov og forarbeider. Utvalget mener at denne vurderingen vil være enklere for dommere, og føre til mindre tilfeldig variasjon i rettspraksis, enn det å uttale seg om «årsakssammenheng» i hvert enkelt tilfelle. Vi støtter denne vurderingen. Vi oppfatter m.a.o. at også utvalget ønsker å begrense straffritak til de tilfellene hvor psykose må antas å ha vært årsak. Dette kunne ha blitt tydeligere kommunisert i utredningen.»

Helse Bergen Haukeland universitetssykehus ved Divisjon Psykisk helsevern gir også uttrykk for at linjene mellom de ulike prinsippene ikke er klare:

«En av begrunnelsene i utredningen for det medisinske prinsipp er vanskene med det psykologiske prinsipp. I praksis vil linjene mellom disse prinsippene være mer uklare. Utredningen legger opp til en oppmyking; «modifisert medisinsk prinsipp» ved at retten i større grad skal ta stilling til forholdet mellom tilstand og handling. Men i tillegg kan en stille spørsmål ved om ikke det også er en oppmykning av det medisinske prinsipp ved at krav til tilstandsalvorlighet fordrer en mer psykologisk orientert vinkling i de sakkyndiges undersøkelse av den tiltalte for få fram alvorlighetsgrad av psykose utover kun en diagnose.»

En rekke høringsinstanser (22) gir uttrykk for at Norge bør gå over til et blandet prinsipp, at utvalgets begrunnelse for å holde fast på det medisinske prinsipp ikke er overbevisende eller kritiserer utvalgets forslag til ordlyd. Dette gjelder Agder lagmannsrett, Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen, Den norske legeforening, Fellesorganisasjonen (FO), Helse Bergen Haukeland universitetssykehus ved Divisjon Psykisk helsevern, Hvite Ørn Norge, Den internasjonale juristkommisjonen – norsk avdeling (ICJ), Institutt for psykoterapi, Kristiansand tingrett, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Mental Helse, Mental Helse Ungdom, Oslo Politidistrikt, Oslo universitetssykehus Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Bjørkly og Grøndahl, Oslo universitetssykehus Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Holst, Oslo universitetssykehus Seksjon psykosebehandling, Oslo universitetssykehus ved Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst, Sør-Trøndelag politidistrikt, Rogaland fylkeskommune, Rådet for psykisk helse, Stine Sofies Stiftelse og We Shall Overcome.

Noen instanser mener at «merkelappen» man gir lovreguleringen ikke har betydning. Domstoladministrasjonen, Kristiansand tingrett og Agder lagmannsrett har ikke særlige synspunkter på utvalgets valg av prinsipp, men særlig sistnevnte instans (ført i pennen av Dag Bugge Nordén) kritiserer utvalgets forslag og foreslår en alternativ ordlyd. Agder lagmannsrett uttaler:

«Utvalget betegner selv sitt forslag som uttrykk for et modifisert medisinsk prinsipp.
Slike etiketter kan være et hjelpemiddel ved en grovkornet sammenligning mellom ulike måter å løse problemet med straffansvaret for psykisk avvikende lovbrytere på, men gir ikke noe bidrag til den konkrete utformingen av en lovregel. Hvilken merkelapp noen måtte ønske å sette på vårt forslag, stiller vi oss likegyldige til. Vi ber om at forslaget blir bedømt etter sitt eget innhold.
Vi antar at vårt forslag i hovedsak svarer til det vi oppfatter som intensjonen i utvalgets lovforslag. Men en avveiningsregel som ikke gjør bruk av fagmedisinske uttrykk, er bedre egnet til å skille mellom bevisbedømmelse og rettsanvendelse ved tilregnelighetsvurderingen, tydeliggjøre de sakkyndiges oppgaver og fremheve rettens selvstendige rolle.»

Helse Bergen Haukeland universitetssykehus ved Divisjon Psykisk helsevern setter spørsmålstegn ved om utvalgets forslag er mer treffsikkert enn en regel basert på et blandet prinsipp.

«Den tunge vektleggingen på diagnosene i forhold til det medisinske prinsipp blir fort problematisk her. Det er i forskningslitteraturen reist betydelig tvil til om diagnosene i ICD-10 er valide, noe som i seg selv også rammer begrunnelsen utvalget bruker for det medisinske prinsipp.
[…]
Etter å ha valgt det medisinske prinsipp som utgangspunkt for regelen om utilregnelighet hovedsakelig begrunnet i treffsikkerhet går utvalget videre med en rekke modifikasjoner. For det første opprettholdes naturlignok kravet om symptomtyngde fra gjeldende rett. Deretter legges det til grunn at psykoser ikke dekker gruppen utilregnelige godt nok (altså ikke er så treffsikkert likevel) og foreslår at også likestilte tilstander skal kunne omfattes av utilregnelighetsregelen. Begrunnelsen og utformingen av den siste må sies i liten grad bygd på et medisinsk (diagnostisk) prinsipp, og ligner mer på regler utformet med et blandet prinsipp.
Den nye regelen kan således sies å være en videreføring av det medisinske prinsippet, men med et betydelig tillegg av en regel bygd på et blandet prinsipp. Hvordan den forholdsvis lange begrunnelsen for å beholde det medisinske prinsippet da står seg er ikke lett å se.
[…]
Den foreslåtte regelen er en forbedring fra gjeldene bestemmelse, da den presiserer gjeldene rett og utvider i forhold til likestilt tilstander.
Begrunnelsen for å holde fast på det medisinske prinsipp er ikke overbevisende. En regel hvor en bytter ut «psykotisk» med psykiske lidelser og knytter vilkårene nærmere til funksjonsnivå […] ville trolig være mer i tråd dagens kunnskap om psykiske lidelser og være minst like treffsikker (nøyaktig/valid) som den foreslåtte regelen.»

Den norske legeforening, Fellesorganisasjonen (FO), Kristiansand tingrett, Rådet for psykisk helse og Sør-Trøndelag politidistrikt peker på at Norge er et av svært få land som benytter et medisinsk prinsipp. Fellesorganisasjonen (FO) uttaler følgende:

«FO mener at et blandet prinsipp vil gi mer presise rettslige avgjørelser enn det utvalget argumenterer for.
Norge er et av svært få land som benytter et strengt medisinsk prinsipp som utgangspunkt for utilregnelighet. Utvalgets forslag utgjør et noe «svakere medisinsk prinsipp», der grad av symptomer også skal ha betydning for vurderingen av utilregnelighet. Dette er et skritt i riktig retning. FO mener likevel at utvalget burde gjort lovteksten enda klarere og vektlagt et mer «blandet prinsipp». Det kan ikke være slik at enhver «psykotisk» gjerningsperson kjennes utilregnelig. Denne vurderingen må, i større grad enn det utvalget skisserer, ta utgangspunkt i en helhetsvurdering der kausalitet, funksjon og andre forhold tas med.»

Kristiansand tingrett har ikke sterke oppfatninger om hvilket prinsipp som bør velges, men påpeker at utvalgets redegjørelse for valg av prinsipp fremstår som noe skjev sett ut fra debatten om temaet. Utredningens fremstilling av de ulike hensyn synes langt på vei å være styrt av den konklusjon som utvalget trekker. Tingretten mener det er egnet til større ettertanke enn hva som fremgår av utredningen at Norge er forholdsvis alene om å ha et medisinsk prinsipp, fremfor et blandet prinsipp.

Sør-Trøndelag politidistrikt påpeker at det i de fleste lands utilregnelighetsregler ikke er tilstrekkelig til straffrihet at lovbryteren befant seg i en abnorm sinnstilstand da handlingen ble begått. Det kreves også at handlingene på en eller annen måte kan anses som en følge av tilstanden. Politidistriktet mener at det dermed må kreves en særlig begrunnelse for at reglene på dette området i Norge skal avvike fra en slik oppfatning. Utvalgets redegjørelse for valg av prinsipp og forslag synes farget av konklusjonen.

Stine Sofies Stiftelse forstår at det medisinske prinsipp har enklere vurderinger, men påpeker at jurister i andre land er i stand til å foreta den vurderingen som ligger i det blandede prinsipp. Stiftelsen peker videre på at det blandede prinsipp vil gi adgang til å foreta en mer konkret og bredere vurdering av straffverdigheten i den enkelte sak. Stiftelsen poengterer også at ved vurderingen av om en tilstand må likestilles med psykose, vil sentrale momenter være sykdommens innflytelse på tankeevne, virkelighetsforståelse og evne til normal motivdannelse, det vil si lidelsens betydning for skyldevnen. Stiftelsen ser ikke hvordan dette skiller seg i stor grad fra den konkrete vurdering som utvalget ønsker å unngå ved å velge bort det blandede prinsipp.

Andre høringsinstanser setter spørsmålstegn ved om psykosen rammer sinnet som helhet, slik utvalget legger til grunn.

Oslo universitetssykehus Seksjon psykosebehandling mener det er faglig uklart om psykosen rammer hele sinnet, og at områder av motivasjonsdannelse og rasjonell tenkning med stor sannsynlighet kan være bevart, slik at adferd kan drives av motivasjon som ikke er psykotisk betinget. En bør derfor kunne straffe personer med beviselig evne til å forstå loven (psykologisk kriterium) eller ingen plausible vrangforestillinger som kan forklare handlingen/ikke-patologisk motiv (kausalitetskriterium).

Helse Bergen Haukeland universitetssykehus ved Divisjon Psykisk helsevern uttaler:

«Diskusjonen om partiell psykose er litt pussig, da dette ikke er et relevant begrep innen psykisk helsevern, og av den grunn ikke beskrevet i litteraturen. Dette trenger ikke å bety at ikke begrepet er valid. Situasjonen er nok mer omvendt enn antydet i utredningen; det er implisitt at mennesker med psykose alltid kun har psykotiske forestillinger om en begrenset del av sin virkelighet, og ellers forholder seg realistisk til det mest[e] av sanseinntrykk, tenkning og informasjonsinnhenting fra omgivelsene. Psykosens natur er at realitetsbristen er knyttet til innholdet i vrangforestillingene eller fortolkningen av alternative sanseopplevelser.»

Oslo universitetssykehus ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Bjørkly og Grøndahl uttaler følgende:

«Det kan argumenteres for at psykose ikke nødvendigvis rammer alle sider ved personens tanker, følelser, motivasjon og handlingssett. Psykotiske symptomer kan påvirke enkelte og avgrensende områder av menneskets psyke og at dette er knyttet til gitte kontekster og samspill med omgivelsene. Et gitt blandet prinsipp kan ta høyde for en mer dynamisk forståelse av psykotisk fungering. Slik forståelse blir ikke fanget opp i dagens medisinske prinsipp som går ut ifra at hele menneskets psykiske fungering vil være dominert av gitte psykotiske symptomer.»

Bjørkly og Grøndahl gir også uttrykk for at det er empirisk grunnlag i forskningen for at det særlig er kombinasjonen forfølgelsesvrangforestillinger og negativ affekt eller emosjonelt ubehag som forhøyer risikoen for vold hos noen personer. Det hjelper lite å telle antall symptomer, slik utvalget foreslår. Det er ikke tilfeldig hvilke psykosesymptomer som gir økt risiko for vold. Paranoide vrangforestillinger om å bli forfulgt og å bli skadet eller drept, og som medfører sterkt emosjonelt ubehag, er viktige markører for å identifisere sammenheng mellom psykose og vold. Videre stilles følgende spørsmål:

«Hvis en kan identifisere psykotiske symptom på gjerningstidspunktet, hvorfor kan en da ikke utrede om disse symptomene virket inn på handlingene? Om en tiltalt først forteller om forfølgelsesvrangforestillinger eller hørselshallusinasjoner, hvorfor kan en ikke da også gå videre og utrede personen i forhold til spesifikke kriminalitets- eller voldsfremmende komponenter i disse psykotiske symptomene? Er det nok å vite at denne personen hadde hørt stemmer om morgenen samme dag som den kriminelle handlingen skjedde. Hva om dette var lystige og overstrømmende positive stemmer? Vil det kunne likestilles med at personen hadde blitt truet på livet av stemmer som påla han å gjøre den kriminelle handlingen for å ikke bli drept? Begge deler avspeiler jo et aktivt symptom på gjerningstidspunktet.»

Den norske legeforening mener at en opprettholdelse av det medisinske prinsipp, selv med presisering om symptomtyngde, vil favne for snevert til å ta stilling til skyldevne. Foreningen anfører at det bør kreves at fungeringen er påvirket, slik at psykosen fører til manglende forståelse for en handlings straffbarhet og/eller svekkelse av evnen til kontroll over egen vilje og handlinger. Det medisinske prinsipp bør derfor suppleres med et psykologisk prinsipp som krever en sammenheng mellom den medisinske tilstand og handlingen. Dette støttes av Institutt for psykoterapi, som mener at noe av det sentrale er om det foreligger en realitetsbrist i så stor grad at det kan antas å forklare handlingen eller ikke.

Også Rådet for psykisk helse mener at den fortsatte vektleggingen av det medisinske prinsipp er for ensidig. Modifiseringen som gjøres ved en presisering av symptomtyngde er bra, men ikke tilstrekkelig. Det uttales i den sammenheng:

«Vi har i dag kunnskap om psykose, og tilsvarende tilstander, og personens evne til å vurdere og å ta ansvar for egne handlinger som gjør det naturlig med en større vektlegging av det psykologiske prinsipp, også [kalt] det blandede prinsipp. Vi mener derfor at det må være en enda klarere sammenheng mellom handlingen og psykosen for at gjerningspersonen skal fritas for straff. Det må være en markant sviktende funksjonsevne som ligger til grunn for at en gjerningsperson skal anses som strafferettslig utilregnelig.»

Andre høringsinstanser mener at det bør være krav om årsakssammenheng (kausalitet) mellom den medisinske tilstand og handlingen, herunder Mental Helse, Oslo politidistrikt, Sør-Trøndelag politidistrikt, Rogaland fylkeskommune, Oslo universitetssykehus Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Rådet for psykisk helse og Stine Sofies Stiftelse.

Rogaland fylkeskommune er av den oppfatning at det i utgangspunktet kan synes naturlig å kreve en form for årsakssammenheng mellom diagnose og handling. Det er nærliggende å anta at en slik kobling vil gi et mer treffsikkert system, hvor det i størst mulig grad er de «egentlig utilregnelige» som fritas for ansvar og straff. Videre er det vanskelig å se at hensynene bak utilregnelighetsbestemmelsene er treffende for de tilfeller hvor årsakssammenheng ikke foreligger. Fylkesrådmannen mener at det er viktig å få etablert et klarere skille mellom juss og psykiatri i utilregnelighetsvurderingen, slik at domstolen ikke blindt legger de sakkyndiges vurdering til grunn. Det kan argumenteres for at et blandet prinsipp i større grad tydeliggjør ansvarsfordelingen.

Også brukerorganisasjonen Mental Helse støtter bruk av det blandede prinsipp:

«Utvalget legger for stor vekt på at en psykiatrisk diagnose er en klar størrelse. Innen psykiatrien er det ingen biamarkører som kan diagnostisere psykoser med unntak av organiske tilstander. Dette gjør at diagnosene er basert på konsensus hvor det er ulike fortolkninger i fagfeltet. Av denne grunn er det blandede prinsipp bedre hvor graden av sammenheng mellom vrangforestilling og handling må vurderes nærmere.»

Oslo politidistrikt uttaler at evnen til å bekjempe kriminalitet er betydelig begrenset som følge av at Norge, nokså alene, har valgt å følge det medisinske prinsipp med hensyn til å frita enkeltpersoner for ansvar for kriminelle handlinger. Som følge av dette har en god del personer «frikort» til å begå kriminelle handlinger, til tross for at handlingen ikke var relatert til diagnosen. Oslo Politidistrikt ønsker et blandet prinsipp der det i tillegg til et medisinsk inngangsvilkår settes et begrensende tilleggsvilkår, og vurderer det slik at årsakssammenheng (kausalitet) er det mest hensiktsmessige. En unnlatelse av å trekke en grense i loven mellom gjerningspersonens adekvate adferd og sykdomspåvirkede adferd, oppleves urimelig. I tillegg sikrer et krav om sammenheng at domstolen får det endelige ordet ved avgjørelsen om straff. Oslo politidistrikt er av den oppfatning at det begrensende vilkåret antakelig vil få større gjennomslagskraft i vinnings- og narkotikaforbrytelser enn i integritetskrenkende forbrytelser.

Flere instanser mener at et medisinsk prinsipp innebærer en diskriminering eller er unødvendig stigmatiserende, herunder Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen, Den internasjonale juristkommisjonen (ICJ), Likestillings- og diskrimineringsombudet, Mental Helse Ungdom,Oslo universitetssykehus Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri og Rådet for psykisk helse. Rådet for psykisk helse uttaler følgende:

«Mennesker med psykiske lidelser er svært sjeldent farlige. De aller fleste med en schizofrenilidelse er tilregnelige. Når noen dør i tilknytning til psykisk lidelse, er det i hovedsak fordi de tar sitt eget liv, ikke andres. Vi mener den ensidige vektleggingen av det medisinske prinsipp bidrar til stigmatisering av en større gruppe mennesker, uten at det er et medisinsk grunnlag for det. Dette er svært problematisk, gitt den kunnskap vi i dag har.»

We Shall Overcome (WSO) mener at heller ikke et blandet prinsipp vil være ikke-diskriminerende, og at reglene om utilregnelighet bør avvikles. Det siste nevnes også av Likestillings- og diskrimineringsombudet og ICJ. ICJ mener at utvalgets syn bryter med internasjonale menneskerettigheter og diskriminerer mennesker med alvorlige mentale eller psykososiale funksjonsnedsettelser ved å frakjenne disse moralsk og rettslig ansvarlighet, selvbestemmelse og autonomi.

Når det gjelder anførslene om diskriminering, vises det til punkt 4.6 om folkerettslige begrensninger ved utformingen av reglene om utilregnelighet.

4.7.3 Departementets vurdering

Departementet vil innledningsvis bemerke at forskjellen mellom det medisinske prinsipp og det blandede prinsipp ikke nødvendigvis behøver å være så stor, og at resultatet – i form av hvilke personer som anses utilregnelige – kan være det samme uavhengig av hvilket prinsipp man tar utgangspunkt i. Både tilhengere av et blandet og et medisinsk prinsipp kan mene at en psykotisk tyv skal straffes, den første fordi det ikke er sammenheng mellom sykdommen og handlingen, den andre fordi sykdommen ikke er alvorlig nok til å havne inn under det juridiske tilstandsbegrepet. Man kan altså enes om hvem som bør være skyldfrie, men ad forskjellige veier. Hvis den medisinske grunntilstanden beskrives slik at den forutsetter at gjerningsmannen er så dårlig at han er uten realistisk forhold til omverdenen, så har han sannsynligvis heller ikke det til den straffbare handlingen.

Strafferettens utilregnelighetsregler tar sikte på å bestemme hvilken grad av sjelelig sunnhet og modenhet som må være til stede for at det skal være moralsk akseptabelt av staten å påføre en lovbryter et strafferettslig ansvar. Det primære målet er å foreslå en utilregnelighetsregel som best mulig treffer de alvorlig psykisk syke lovbrytere som ut fra begrunnelsene for straff ikke bør være ansvarlige – altså identifisere de som ikke kan klandres. Det er utfordrende å utforme regler om utilregnelighet som skal være både vitenskapelig oppdatert, praktisk anvendelige for rettens aktører og forsvarlige sett hen til krav til likebehandling og tiltaltes rettssikkerhet.

Utvalget gir uttrykk for følgende på side 87 i utredningen:

«Avgjørende for om det er hensiktsmessig å bygge på et medisinsk prinsipp, er om det finnes en medisinsk kategori som omfatter slike alvorlige psykiske avvikstilstander som bør falle inn under en regel om utilregnelige, og at det utenfor medisinen ikke finnes et begrep som avgrenser gruppen på en bedre måte.»

Utvalget mener at dette kan hevdes å være tilfellet for kategorien «psykose», likevel slik at det kan være grunn til å kvalifisere det medisinske begrepet psykose før det anvendes i en rettsregel, ved å kreve en symptomtyngde som tilsier at vedkommende ikke evner å oppfatte omverdenen på en realistisk måte, jf. side 88 i utredningen. Spørsmålet om hvilket prinsipp som skal legges til grunn er altså nært knyttet til hvilke rettslige vilkår som benyttes i loven. Begrepsbruken vil drøftes nærmere i punkt 4.8.

Departementet bemerker at jurister i andre land er i stand til å foreta de vurderinger som ligger i et blandet prinsipp. I Danmark er inngangsvilkåret at det foreligger «sindssygdom» eller «tilstande, der må ligestilles» med dette. Sinnssykdomsbegrepet er noe videre enn det norske psykosebegrepet. Et begrensende vilkår er imidlertid at personer på gjerningstiden var «utilregnelige på grund av» den mentale tilstanden. Det spørsmålet som stilles når utilregnelighetsvilkåret drøftes, er om det foreligger årsakssammenheng mellom sykdomstilstanden og den kriminelle handlingen. I Finland er inngangsvilkårene «mentalsjukdom, ett gravt förståndshandikapp, en allvarlig mental störning eller medvetanderubbing». Det avgjørende er videre om tilstanden har ført til at et psykologisk vilkår er oppfylt, nærmere bestemt om gjerningspersonen på grunn av tilstanden «inte kan förstå gärningens faktiska natur eller rättsstridighet eller om han eller hennes förmåga att kontrollera sitt handladade av någon sådan anledning är nedsatt på ett avgörande sätt (otillräknelighet)».

Det bemerkes videre at det legges et blandet prinsipp til grunn på en rekke områder av sivilretten, der det knyttes rettsvirkninger til personens sinnstilstand. Etter vergemålsloven § 20 er det avgjørende om en person på grunn av sinnslidelse ikke er i stand til å ivareta sine interesser. Etter arveloven § 62 anses testamentariske disposisjoner ugyldige når testator var «sinnsjuk eller i høg grad hemma i sjeleleg utvikling eller i høg grad sjeleleg svekt», men mindre det er usannsynlig at sinnstilstanden har hatt innvirkning på innholdet i disposisjonen. Også rimelighetsvurderingen i skadeserstatningsloven § 1-3 kan betegnes som et blandet prinsipp. Sammenhengen mellom sinnstilstanden og gjerningen står ofte sentralt i saker om erstatningsansvar for psykisk syke, jf. Rt. 2005 side 104.

Et spørsmål som kan stilles er om psykosen rammer sinnet som helhet. Utvalget har dette som utgangspunkt for sin konklusjon om at regelen bør baseres på det medisinske prinsipp, og legger til grunn at det er vanskelig i konkrete tilfeller å utelukke at sykdommen har virket inn på handlingsvalget. Departementet mener det er faglig uklart om psykosen rammer sinnet som helhet eller om den kan sies å ramme mer partielt. Departementet noterer at flere medisinske aktører har gitt uttrykk for en annen oppfatning enn utvalget.

Enkelte, som psykolog Pål Grøndahl, mener at det avgjørende bør være om det er årsakssammenheng mellom tilstanden, psykosen, og den gjerningen som blir begått. Han fremhever, både i høringen og i møte med departementet 20. september 2016, at det er empirisk grunnlag i forskningen for å si at forfølgelsesvrangforestillinger kombinert med en negativ affekt vil kunne medføre voldshandlinger. Det er derimot ikke noe som tyder på at økonomisk kriminalitet er et utslag av en slik sinnstilstand. Han legger til grunn at psykosen kan ramme personen delvis, og den vil kunne påvirke personens handlingsvalg i ulik grad. Sinnstilstanden behøver heller ikke å gå ut over personens funksjon i det daglige, slik at man kan opprettholde en fasade av normalitet.

Psykiater Randi Rosenqvist er ikke nødvendigvis uenig i at psykosen kan ramme delvis, for eksempel ved paranoid psykotisk sjalusi eller ved såkalt paranoia erotica/erotomani (der personen innbiller seg å være i et kjærlighetsforhold med en annen, gjerne offentlig person). Hun er imidlertid uenig i at det her skal være straffrihet basert på at det er sammenheng mellom psykosen og handlingen. Et eksempel hun nevner (Tidsskrift for strafferett 01/2010 side 17) er mannen som hadde en vrangforestilling om at ekskonen hadde vært utro gjentatte ganger, og som, etter å ha etablert seg i et nytt parforhold og mens han fortsatt skjøttet sitt arbeid, tente på ekskonens hus. Det er ikke tvil om at den straffbare handlingen sprang ut av den psykotiske vrangforestillingen, men han burde likevel ut fra sin funksjonsevne forstå at selv om ekskonen har vært utro, så kan man ikke stifte brann. Vedkommende var altså ikke «syk nok» til at han burde anses utilregnelig.

Departementet er enig i sistnevnte vurdering. Selv om psykosen ikke nødvendigvis innebærer at sinnet som helhet rammes, slik utvalget legger til grunn, behøver ikke det bety at en nå bør gå over til et blandet prinsipp der det avgjørende for straffrihet er kausalitet mellom sykdom og handling. I eksemplene ovenfor kan det nok sies at handlingen springer ut av psykosen dersom den paranoid sjalue ektemannen dreper sin innbilte utro kone eller skader hennes eiendom, eller den erotomane kvinnen gjentatte ganger plager sin utkårede eller forsøker å kvitte seg med dem som måtte stå i veien for hennes store kjærlighet, i motsetning til tilfeller der de samme personene snyter på skatten. Men departementet setter spørsmålstegn ved om disse personene er så dårlige at de ikke «kan for» sine handlinger. Selv om de har vrangforestillingslidelser, med én spesiell «hang-up», vil resten av tilværelsen deres kunne være så ordnet at de ikke bør anses som utilregnelige. Totalfungeringen bør være det avgjørende. Dersom den psykotiske vrangforestillingen bare omhandler en viss del av livet, og man ellers fungerer tilfredsstillende, bør man i utgangspunktet også ha skyldevne.

Departementet er altså skeptisk til å innføre et blandet prinsipp med krav om årsakssammenheng mellom sykdom og handling. Det er ikke gitt at personene er syke nok, selv om det kan sies å foreligge en sammenheng mellom en vrangforestilling og en kriminell handling. Det kan dessuten være vanskelig for rettens aktører å ta stilling til direkte sammenheng mellom sykdom og handling eller hva lovbryteren har tenkt eller forstått på handlingstidspunktet. Det kan også være vanskelig å påvise en årsakssammenheng mellom sykdom og handling der sykdomsbildet hos personen er så kaotisk og tankeforvirringen er så stor at det er umulig å si hva som var motivasjonen for handlingen. Dette taler imot å innføre et blandet prinsipp med krav om kausalitet eller med et psykologisk tilleggskriterium.

Departementet påpeker at selv om det i noen tilfelle kan hevdes at psykoser rammer personen partielt, så vil det i andre tilfeller være riktig å si at psykosen rammer hele personligheten og alle personens handlingsvalg. Dette er de tilfellene der realitetsbristen er så altovergripende, personen har så sterke symptomer og er så dårlig at vedkommende ikke kan klandres for sine handlinger. Det er ikke en hvilken som helst psykose som bør frita for straff, men den som virker invalidiserende på lovbryteren og gjør at han mangler evne til å analysere totalsituasjonen på handlingstidspunktet. Den grunnleggende realitetsbristen bør være avgjørende, og i slike tilfeller vil det ofte også foreligge manglende funksjonsevne. Departementet vil imidlertid ikke helt utelukke at også en tilsynelatende «partiell» psykose kan ha slike omfattende konsekvenser.

Det kan diskuteres om departementets lovforslag kan sies å være et utslag av et modifisert medisinsk prinsipp eller et blandet prinsipp. Det er tydeligere at Tilregnelighetsutvalgets forslag springer ut av det medisinske prinsipp, blant annet fordi «psykotisk»-begrepet beholdes som grunnvilkår. Begrensningen i form av symptomtyngde er dessuten kun underforstått i utvalgets forslag, i og med at den beskrives i sammenheng med de likestilte tilstander. Når departementet foreslår et rundere juridisk begrep («alvorlig sinnslidelse»), samtidig som det oppstilles kriterier som beskriver symptomtyngden («svikt i virkelighetsforståelsen og funksjonsevnen») og uttrykket «utilregnelig» i loven gis en mer selvstendig betydning og rom for dommerskjønn, beveger en seg mer og mer bort fra det medisinske prinsipp. Den danske regelen, som det da er naturlig å sammenligne med, sies å være et utslag av det blandede prinsipp, da det nettopp i begrepet «utilregnelige på grund av» innfortolkes et krav om årsakssammenheng mellom sykdomstilstanden og den kriminelle handlingen.

Departementet mener på den annen side at det verken bør være tilstrekkelig eller nødvendig å oppstille krav om årsakssammenheng mellom tilstanden og den konkrete handlingen (kausalitetskriterium), eller krav om at lovbryteren ikke har hatt evne til å forstå rettsstridigheten eller virkningene av den konkrete handlingen eller kontrollere denne (psykologisk kriterium), slik det blandede prinsipp gjerne går ut på. Det avgjørende vil være hvorvidt tilstanden på handlingstidspunktet er så alvorlig at den har en innvirkning på forståelsen av omverdenen, men det vil ikke kreves bevis for innvirkning på den aktuelle handlingen. Eller sagt på en annen måte: Det avgjørende er at lovbryteren var utilregnelig mens han foretok lovbruddet, ikke at han begikk lovbruddet fordi han var utilregnelig. Slik er det også likhetstrekk med det medisinske prinsipp.

Som nevnt i punkt 4.1 gir utvalget uttrykk for at det finnes en tredje variant på hvordan det blandede system kan utformes, der avgjørelsen tas med utgangspunkt i en konkret, skjønnsmessig helhetsvurdering. Lovgiver overlater her den nærmere grensedragningen til retten. Dette kan minne om den modellen departementet legger opp til og kan kanskje betegnes som et modifisert blandet prinsipp. Likevel må det understrekes at det oppstilles strenge juridiske rammer for dommerskjønnet, i form av lovgitte momenter som skal vektlegges ved avgjørelsen av om utilregnelighetsnormen er oppfylt. Det bør gå frem av lovteksten hvilken symptomtyngde som gjør at tilstandsvilkåret er oppfylt, kjennetegnet ved en svikt i virkelighetsforståelsen og funksjonsevnen, herunder kognitiv svikt. Dette er momenter som vil begrense utilregnelighetsregelens anvendelsesområde. Det vil fremgå tydelig at det er en snever gruppe man anser å være uten skyldevne, de utilregnelige som ikke «kan for» sine handlinger og derfor ikke kan klandres. Departementet vil komme nærmere tilbake til dette i punkt 4.8.3.

Departementet mener etter dette at det er mest riktig å betegne forslaget som et utslag av et modifisert blandet prinsipp, fordi bestemmelsen inneholder både et grunnvilkår og et begrensende vilkår, samt at forslaget åpner for en større grad av skjønn hos dommeren. Departementet bemerker at en slik modell imøtegår mye av kritikken mot et alminnelig blandet prinsipp. Som det fremgår av punkt 4.7.2 mente Borgarting lagmannsrett at det ville bli for usikkert å basere tilregnelighetsvurderingen på om det forelå en sammenheng mellom sykdommen og den straffbare handlingen. Universitetssykehuset Nord-Norge trakk frem hvor vanskelig det er å tolke pasientens adferd med tanke på egen vilje eller psykotisk motivert handling. Også Norsk Sykepleierforbund mente det heftet stor usikkerhet ved å ta stilling til om det forelå årsakssammenheng mellom tilstand og handling, eller om lovbryteren har forstått rekkevidden av handlingen. Slike innvendinger vil imidlertid ikke kunne rettes mot departementets forslag, der man slipper bevisføring om lovbryterens psykotiske motivering, et tema som det er vanskelig å belyse.

Samtidig vil forslaget styre klar av bekymringer knyttet til det medisinske prinsipp, herunder om straffrihetens nedslagsfelt. Departementet mener dessuten at en slik modell, der utilregneligheten ikke avgjøres alene på bakgrunn av diagnose, men baseres på en konkret, skjønnsmessig helhetsvurdering der det ses hen til både funksjonsevne og virkelighetsforståelse på handlingstidspunktet, også vil være bedre i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser, slik disse er tolket av Rettighetsutvalget.

Under enhver omstendighet mener departementet at «merkelappen» ikke er det viktigste, men heller å utforme en utilregnelighetsregel som best mulig treffer de alvorlig psykisk eller somatisk syke lovbrytere som ut fra begrunnelsen for straff ikke bør være ansvarlige – altså identifisere de som ikke kan klandres. Samtidig må regelen være forsvarlig sett hen til krav til likebehandling og tiltaltes rettssikkerhet, praktisk anvendelig for rettens aktører, samt gi domstolene tilstrekkelig skjønnsrom til å komme frem til et rimelig og rettferdig resultat.

4.8 Psykosebegrepet

4.8.1 Utvalgets forslag

Etter utvalgets mening er det medisinske begrepet «psykose» det viktigste hjelpemiddel for retten når den skal ta stilling til om gjerningsmannen rettslig sett var psykotisk på handlingstidspunktet. Psykose er den psykiske sykdomstilstand som griper sterkest inn i og virker mest forstyrrende på sinnet, og som derved også er best egnet til å skille de «skyldfrie» – de som på grunn av sykdom er uten evne til normale handlingsvalg – fra de som bør være ansvarlige. Utvalget uttaler følgende om dette, jf. punkt 8.5 side 111:

«Kjennetegnet ved psykotiske tilstander er at de fører til forstyrret virkelighetsoppfatning eller manglende kontroll. Sentrale positive symptomer er blant annet hallusinasjoner, vrangforestillinger og tankeforstyrrelser. Sentrale negative symptomer er blant annet apati, kognitiv svikt og viljeslammelse.
Utvalget mener at de nevnte symptomene i alminnelighet har betydning for gjerningspersonens skyldevne. Dersom en person er dypt påvirket av slike symptomer, svikter de grunnleggende forutsetninger for å idømme et straffeansvar, se 6.2 og 8.2.
Som et utgangspunkt får man med det medisinske psykosebegrepet på en hensiktsmessig og relativt klar måte avgrenset utilregnelighetsregelen til den gruppen alvorlige psykiske avvikstilstander som bør medføre straffrihet. Mer presist enn ved noen andre uttrykk angir ordet «psykotisk» den gruppen alvorlige psykiske avvikstilstander som fratar en person skyldevne.»

Utvalget nevner at Særreaksjonsutvalget i sin tid foreslo at uttrykket «psykotisk» skulle suppleres med presiseringen «og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen», men at forslaget ikke ble støttet av departementet. Utvalget uttaler videre:

«Utvalget anbefaler en rettslig presisering av psykosebegrepet, ikke minst på grunn av erfaringene med praktiseringen av dagens regel. Av pedagogiske grunner er det behov for å tydeliggjøre hva som kjennetegner tilstander som skal føre til at vedkommende ikke er strafferettslig ansvarlig. Utvalget anbefaler imidlertid ikke det tidligere presiseringsforslaget, ettersom begrunnelsen for straffrihet ikke alene er knyttet opp til den enkeltes kognitive og emosjonelle evner. Utvalget foreslår et særskilt tillegg i lovteksten som angir de mest fremtredende og tunge symptomene ved psykose, dvs. «sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen».»

Utvalget mener at forslaget gjør det klart at det bare er den lovbryter som på handlingstiden var «psykotisk» med en markant styrkegrad av psykotiske symptomer, som skal gå fri for ansvar. Kjernen i regelen er at den medisinsk-psykotiske tilstand som tiltalte var i på handlingstiden, må ha hatt så sterke og fremtredende symptomer at han må fritas for straffansvar. Det rettslige psykosebegrepet vil således være snevrere enn det medisinske. Om dette heter det videre i punkt 8.9.3 side 139:

«Uttrykket «psykotisk» skal forstås som et krav om symptomenes styrke, på samme måte som lovforarbeidene forutsatte ved endringen av § 44 i 1997. Det heter således i Særreaksjonslovutvalgets bemerkninger til § 44:
«Både etter gjeldende rett og etter utvalgets forslag vil straffrihet etter § 44 således bare tilstås de «aktivt psykotiske». Begås lovbruddet mens psykosen er i en «inaktiv fase» på grunn av medikamentell eller annen behandling, vil utvalgets forslag til ny § 44 ikke kunne anvendes. Den sondringen som her er gjort, kan også uttrykkes ved å si at ikke alle som har en psykose er (aktivt) psykotiske eller uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen. Dette er bakgrunnen for at utvalget foreslår å knytte straffriheten til det å være psykotisk og ikke til det å ha en psykose
Utvalget slutter seg fullt ut til de betraktninger som fremkommer i det siterte. Den symptomfrie schizofrene som jevnlig tar sine medisiner faller derfor utenfor bestemmelsen, og vil kunne straffes. Det samme vil andre med en alvorlig sinnslidelse som er under kontroll og uten påfallende symptomer. Det vil etter forslaget kreves en relativt massiv opphopning av symptomer av psykotisk eller lignende karakter.
Selv om den rettslige bedømmelsen i noen grad er «skjult» bak en term som også er av medisinsk art, er det ved denne bedømmelsen mengden og kvaliteten av psykotiske symptomer eller psykoselignende symptomer som er avgjørende for den strafferettslige utilregneligheten. Derved blir massiv sykdom på sinnet det sentrale, noe som også er kjernen i begrunnelsen for strafferettslig utilregnelighet.»

At symptomene må være av en viss mengde og styrke, kommer indirekte til uttrykk ved beskrivelsen av tilstander som er å likestille med å være psykotisk. Utvalget påpeker at det sentrale da vil være hvorvidt gjerningspersonen på tidspunktet for handlingen hadde symptomer på «sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen».

Når det gjelder hvilke typer tilstander som vil omfattes av psykosebegrepet, uttaler utvalget:

«Hvilke typer tilstander som kan falle inn under regelen dersom symptomtyngden er tilstrekkelig, er det redegjort for i 8.4. I all hovedsak vil det si gjennombrudd av symptomer fra en underliggende psykoselidelse, men også «eksogene psykoser», for eksempel ved forgiftninger, og «reaktive psykoser» med massive symptomer fremkalt av akutte livskriser, kan etter utvalgets forslag, og etter gjeldende rett, falle inn under lovens alternativ «psykotisk».»

4.8.2 Høringsinstansenes syn

Som nevnt støtter flertallet av høringsinstansene utvalgets forslag, og underforstått også bruken av begrepet «psykotisk».

Borgarting lagmannsrett mener at psykose er den psykiske sykdomstilstand som griper sterkest inn i og virker mest forstyrrende på sinnet, og som derved også er best egnet til å skille de «skyldfrie» – de som er uten evne til å foreta normale handlingsvalg – fra dem som bør være ansvarlige.

Ila fengsel og forvaringsanstalt mener det er en viktig klargjøring at ikke enhver psykosediagnose vil frita fra straff:

«Det er blitt hevdet i mange sammenhenger, ikke minst i Breivik-saken, at har man en psykosediagnose, så skal man fritas for straffansvar uten at psykosen styrke er blitt (tilstrekkelig) diskutert. Denne dessverre nærliggende feiloppfatning mener vi har vært svært uheldig for den alminnelige rettsfølelsen. Mange vil kunne tro at en hvilken som helst klinisk psykose vil frita for straff, og finne dette urimelig.
Vi innser behovet for å stramme inn noe når det gjelder de nokså velfungerende gjerningsmenn med psykosesykdom som blir fritatt for straff fordi man har antatt de var utilregnelige kun på grunnlag av en diagnose. Vi vil likevel understreke at dersom flere siktede med psykosesykdom blir dømt til fengselsstraff, vil dette by på utfordringer for fengsel og fengselshelsetjeneste. Dette kan løses ved straffeutmåling og ved hyppigere anvendelse av soningsudyktighetsvurderinger, men naturligvis også ved å bygge opp psykiatriske behandlingstilbud for innsatte.»

Helsedirektoratet støtter utvalget i at det er behov for å begrense det medisinske prinsipp, slik at ikke alle med en diagnostiserbar psykoselidelse skal anses utilregnelige, men at dette forbeholdes de symptomtunge tilstandene. Helsedirektoratet mener at dette er en riktig og viktig avgrensing, selv om det innebærer at flere psykisk syke vil anses strafferettslig tilregnelige. Det uttales videre:

«En psykosediagnose utelukker ikke i seg selv at en person forstår hva som er rett og galt. Videre er en psykosediagnose ikke alene egnet som grunnlag for å vurdere strafferettslig utilregnelighet. […] Ved å stille krav til symptomenes styrke vil de personer som, til tross for sin lidelse, har innsikt i hva som rett og galt kunne vurderes som tilregnelige. Det bør imidlertid vurderes om det bør fremkomme av lovteksten hvilken rettslig forståelse en legger i begrepet psykotisk, slik at forskjellen til den rent medisinske forståelsen blir tydelig.
Som innvending mot å velge en løsning med krav om symptomenes styrke er at dette kan åpne for vanskelige og skjønnsmessige vurderinger. Helsedirektoratet mener det uansett vil være vanskelig vurderinger i enkeltsaker, og at krav til symptomtyngde vil føre til at man kan skille ut de som ikke bør straffes på grunn av manglende evne til å skille mellom rett og galt på grunn av psykotiske symptomer. Momenter i grensetilfellene bør imidlertid utdypes nærmere i forarbeidene.»

Haugesund kommune synes det er betryggende at det i lovteksten kommer klart frem hva det skal legges vekt på ved bedømmelsen av den strafferettslige utilregnelighet:

«Lovens grunnvilkår vil være at gjerningspersonen må ha vært i en «psykotisk» tilstand på handlingstiden. Vilkåret er oppfylt hvis lovbryter på handlingstidspunktet hadde en psykoselidelse og symptomene var av en viss tyngde. At symptomene skal være avgjørende, er også markert ved symptomangivelsen som er tatt inn i ordlyden. Det er videre klart kommet til uttrykk i lovteksten at det er retten som bestemmer om lovens krav til «psykotisk tilstand» er oppfylt.
[…] Endringene vil tydeliggjøre at det ikke er en medisinsk diagnose eller det forhold at gjerningsmannen har en psykisk sykdom som begrunner at han fritas fra straffansvaret, men den aktuelle lidelsens betydning for de sentrale psykiske funksjoner som er nevnt i lovteksten.»

Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Institutt for klinisk medisin Universitetet i Oslo mener at utvalgets konklusjon fremstår som godt begrunnet, inkludert valget av termen psykotisk, og uttaler:

«Utredningene forankrer forståelsen av psykotisk til de fenomen eller symptom som er grunnleggende for diagnoser av psykotiske tilstander. Vurderingen av tilregnelighet er imidlertid ikke knyttet til diagnosen i seg selv men at de fenomenene som gjør at tilstanden karakteriseres som psykotisk er til stede i gjerningsøyeblikket, slik at det fører til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen.
Å avgrense prinsippet til kun situasjoner hvor det kan føres en logisk sammenheng fra innholdet i psykosen til handlingen vil føre til at de aller sykeste psykotiske pasientene, som er så forstyrret og desorganisert i sin tenking at det ikke er mulig å følge noen form for logikk, vil kunne falle utenfor.»

Enkelte av høringsinstansene som støtter utvalget i at utilregnelighetsreglene bør bygge på et modifisert medisinsk prinsipp, mener likevel at psykosebegrepet bør revurderes. Dette gjelder for eksempel Norsk psykologforening og spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist.

Norsk psykologforening mener at «psykotisk» bør fjernes fra lovteksten, fordi begrepet har en tydelig og allment kjent psykologfaglig betydning som ikke er den samme som den juridiske betydningen. Psykologforeningen mener dette bidrar til forvirring, spesielt i den alminnelige oppfattelsen av hva loven faktisk sier. I stedet for å knytte straffefrihetsgrunn opp mot begrepet «psykotisk» mener Psykologforeningen at loven bør lyde: «personer som på grunn av sviktende funksjonsevne eller forstyrret tenkning grunnet alvorlig psykisk lidelse, og derav med manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, er uten strafferettsansvar».

Randi Rosenqvist viser til at det i forarbeidene til dagens lov (NOU 1990: 5) ble presisert at den straffefritakende psykosen måtte ha en slik styrke at gjerningsmannen på handlingstiden dermed var uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen. Videre heter det:

«I denne generelle presiseringen ligger naturligvis innbakt at han da heller ikke hadde evne til realistisk vurdering av sitt forhold til den påklagete handlingen, men man slipper bevisføring for hans psykotiske motivering, et tema som det er vanskelig å belyse. Den totale sykdomsutformingen kan man derimot med rimelig sikkerhet utrede i de fleste tilfellene.
Utvalget synes å videreføre dette resonnement i kap. 8.4, kap. 8.5 og kap. 8.6. Jeg finner imidlertid at disse kapitlene gir en litt forenklet fremstilling av de kliniske utfordringer som vil oppstå. Denne situasjonen blir ytterligere vanskelig i og med at lovutvalget har foreslått en lovformulering (den som retten finner psykotisk...) hvor det forutsettes at alle aktører skal ha forståelse for at ordet psykotisk slik det anvendes i psykiatrien har et annet innhold enn det juridiske begrep i straffeloven.
Det er min oppfatning at de eventuelle uheldige dommer og henleggelser i tiden fra 2002 er et resultat av at verken sakkyndige, påtalemyndighet eller domstol har forholdt seg til presiseringene i forarbeidene til dagens juridiske psykosebegrep. Jeg mener det var uheldig at presiseringen av psykosebegrepet den gangen ble utelatt fra selve lovteksten. Det er blitt hevdet i mange sammenheng, ikke minst i 22. juli-saken, at har man en psykosediagnose, så skal man fritas for straffansvar uten at psykosen styrke er blitt (tilstrekkelig) diskutert.
Denne dessverre nærliggende feiloppfatning mener jeg har vært svært uheldig for den alminnelige rettsfølelsen. Mange vil kunne tro at en hvilken som helst klinisk psykose vil frita for straff, og finne dette urimelig. Dessverre har jeg liten tro på at man med den foreslåtte lovformulering vil rydde opp i denne misforståelse. Det er vanskelig å forstå for jurister og legdommere og journalister at en (klinisk) psykose ikke er det samme som en (strafferettslig) psykose.»

Randi Rosenqvist finner det uheldig at det ikke er en klarere beskrivelse av psykosegraden i selve lovteksten eller at man hadde funnet et annet begrep som klart avviker fra det medisinske psykosebegrepet. Hun uttaler at en mulighet for å presisere dette nærmere uten å endre for mye på den foreslåtte lovteksten kunne være: «Den som retten finner har en psykosesykdom og var psykotisk på handlingstiden eller i en annen tilstand..». Slik tydeliggjøres det at en psykosesykdom ikke er tilstrekkelig for å frita for straff. Formuleringen vil kunne endre den misoppfatning at «alle schizofrene er utilregnelige», anføres det.

Agder lagmannsrett mener at uttrykket «psykotisk» bør erstattes med «alvorlig sinnslidelse» og at det er en illusjon å tro at man kan trekke et skarpt skille mellom et medisinsk og et rettslig psykosebegrep:

«Hovedårsaken til at utvalget får problemer med å beskrive grensen mellom rettsanvendelse og bevisbedømmelse, og mellom de sakkyndiges og rettens roller ved tilregnelighetsvurderingen, på en tilstrekkelig klar måte, er nok at utvalget vil beholde psykosebegrepet som et rettslig vilkår i lovteksten.
Man klarer ikke å etablere noe skarpt skille mellom psykiatri og jus ved å beholde det medisinske begrepet psykose som et rettslig begrep med et noe annet meningsinnhold.
Utvalget leverer selv argumenter som etter vår oppfatning taler mot å bruke psykose som rettslig vilkår for utilregnelighet:
«Angis utilregnelighetsregelens anvendelsesområde med utgangspunkt i et psykosekriterium vil regelen lett bli for snever, da det vil være tilfeller som ikke omfattes av dette begrepet, men hvor utilregnelighet og frifinnelse likevel bør bli resultatet etter en etisk, filosofisk og strafferettslig vurdering. Enkelte andre mentale avvikstilstander kan, som det fremgikk i 8.4 og 8.6.2, være vel så forstyrrende for gjerningspersonens virkelighetsforståelse og motivdannelse som psykosene.
Dette er ikke så overraskende. Den medisinskfaglige kategorisering av ulike sykdomstilstander forfølger et annet formål enn strafferettens avgrensning av hvem som mangler skyldevne og bør fritas for straffansvar: Mens de kategorier som den medisinske profesjon anvender i sitt daglige virke, oppstilles og forstås i lys av et formål om å diagnostisere, foreskrive en behandling og behandle en pasients lidelser, tar strafferettens utilregnelighetsregler sikte på å bestemme hvilken grad av psykisk sunnhet og modenhet som må være til stede hos gjerningspersonen for at det fra samfunnets side skal være moralsk akseptabelt og hensiktsmessig å pålegge et strafferettslig ansvar. […]
Å kun benytte kriterier som har klangbunn i medisinen for å avgjøre hvem som skal anses utilregnelige, vil medføre at avgrensningen av straffriheten i praksis i stor grad vil måtte bero på utviklingen og oppfatninger innenfor psykiatrien.»

Agder lagmannsrett mener at innvendingene mot å bruke «psykose» med et tillegg for likestilte tilstander som rettslige vilkår i lovteksten, er så tungtveiende at man bør finne en annen term for å beskrive de alvorlige psykiske avvik som begrunner straffrihet. Lagmannsretten mener at «alvorlig sinnslidelse» utpeker seg som et godt alternativ til psykosebegrepet. Videre uttales det:

«Vi har ikke noe bestemt å innvende mot utvalgets redegjørelse for de tilstander som bør kunne lede til straffrihet. Å gjøre bruk av et kriterium hvor den rettslige bedømmelsen ikke «[i] noen grad er skjult bak en term som også er av medisinsk art» [...] er likevel bedre egnet til å oppfylle utvalgets målsetning om å skille skarpt mellom den medisinsk-faglige og rettslige bedømmelsen. Kjernen i begrunnelsen for strafferettslig utilregnelighet er en massiv sykdom på sinnet. At symptomene må være av en viss mengde og styrke, blir markert ved at tilstanden etter rettens selvstendige vurdering av de sakkyndiges beskrivelse og diagnostisering må være «alvorlig.»
«Alvorlig sinnslidelse» brukes i lovspråket også som hovedvilkår for tvangsbehandling i psykisk helsevernloven § 3-3 første ledd nr. 1. Om dette kriteriet sier Aslak Syse i Norsk lovkommentar note 52:
«Noe enkelt sagt, men relativt godt dekkende, omfatter begrepet «alvorlig sinnslidelse» klare, aktive psykoser samt visse svært manifeste avvikstilstander av ikke-psykotisk karakter der funksjonssvikten er like stor som den man ser ved psykoser. I tillegg innbefattes personer med en kronisk psykosesykdom, også i symptomfrie perioder, når symptomfriheten settes i sammenheng med antipsykotisk medikasjon.»
Første setning synes å gi en relativt treffende beskrivelse av tilstander som kan medføre strafferettslig utilregnelighet. Noen full overlapping kan det ikke bli. Reglenes forskjellige formål begrunner blant annet at personer med en kronisk psykosesykdom også i symptomfrie perioder vil oppfylle vilkåret for tvangsbehandling, mens de ikke vil oppfylle vilkårene for straffrihet.»

Agder lagmannsrett påpeker videre at det normative perspektivet har fått en fremtredende plass i utvalgets vurdering. Lagmannsretten foreslår at begrepet «utilregnelig» inntas i lovteksten, for å tydeliggjøre at det etiske perspektivet er styrende – spørsmålet om hvilke psykisk avvikende gjerningspersoner som det i betraktning av formålet med straffrihetsregelen fremstår som rimelig og rettferdig å straffe. Det uttales:

«Det etiske perspektivet gjennomsyrer ikke bare utvalgets drøftelse av generelle legislative hensyn, men trekkes også inn som et tungtveiende moment ved rettens avgjørelse av spørsmålet om straffrihet i enkeltsaker. […]
Vi er enige med utvalget i at dette etiske perspektivet, spørsmålet om hvilke psykisk avvikende gjerningspersoner som det i betraktning av formålet med straffrihetsregelen fremstår som rimelig og rettferdig å straffe, bør være styrende både for utformingen av vilkårene for straffrihet og for rettens konkrete avgjørelse.
Dette er etter vår oppfatning en prinsipielt annen måte å utforme skyldkravet på enn i gjeldende rett etter straffeloven § 44. […]
Etter gjeldende rett må straffeloven § 44 etter vår oppfatning tolkes slik at bevisvurderingen i realiteten er bestemmende for om skyldkravet tilregnelighet er oppfylt. Det forholder seg på samme måte som med skyldkravet forsett. […]
Vi antar at utvalgets forslag til ny regel, når ordlyden ses i sammenheng med motivene, må tolkes slik at den innebærer en viktig endring. De forskjellige utsagnene i utredningen vi har gjengitt ovenfor, viser klart at utvalget legger til grunn at spørsmålet om straffeskyld i siste instans skal bero på en skjønnsmessig avveining fra rettens side: «Det er retten selv som på etisk og normativt grunnlag innenfor rammene av straffeloven § 44 selvstendig skal konkludere i tilregnelighetsspørsmålet…». Hvorvidt gjerningspersonen på handlingstidspunktet «[f]remstod som så avvikende at det ikke er rimelig, rettferdig eller formålstjenlig å holde ham strafferettslig ansvarlig, er da det grunnleggende spørsmålet som dommeren må stille seg.»
Straffeloven § 44 endres med denne forståelsen til å være en avveiningsregel hvor avgjørelsen om straffrihet på grunn av utilregnelighet, i siste instans beror på en normativ vurdering fra rettens side slik som når skyldkravet er uaktsomhet.
At det er foretatt en slik prinsipielt viktig endring av skyldkravet, har utvalget ikke problematisert. Det er for fristende å replisere til utvalgets utfordring på side 60 at dette kanskje ikke har «sunket inn» blant medlemmene. Utvalget synes å forutsette at forslaget ikke innebærer en endring av de materielle vilkårene for straffrihet, men at skillet mellom rettsanvendelse og bevisvurdering blir klargjort, og at rettens mer selvstendige rolle signaliseres ved formuleringen «[d]en som retten anser for å ha vært psykotisk».
Vi er for vår del enige med utvalget at vilkårene for straffrihet på grunn av psykiske avvik bør omdannes etter disse retningslinjene, men at dette bør gjøres eksplisitt og derfor komme klarere frem i lovteksten.
Utvalget belyser spørsmålet om hvordan grensen for straffansvar bør trekkes ved hjelp av verdiladede eller vurderingspregede termer som «rimelig», «rettferdig», formålstjenlig», «hensiktsmessig», «etisk», «normativt» og «filosofisk». Utvalget fremhever også at det juridiske skjønnet blir sentralt og avgjørende og stiller gjentatte ganger spørsmål om gjerningspersonen «bør» holdes ansvarlig.
Etter vår oppfatning tilsier rettssikkerhetshensyn at man ved beskrivelsen av hvor grensene for straffeskyld går, bør være forsiktige med å legge vekt på hva som fremstår som hensiktsmessig eller formålstjenlig i den enkelte sak. Etter vår oppfatning bør det sentrale kriteriet være om det i betraktning av det psykiske avvikets karakter og styrke fremstår som rettferdig og etisk forsvarlig å holde gjerningspersonen strafferettslig ansvarlig for lovbruddet.
I utvalgets forslag til lovtekst er den normative vurderingen fra rettens side kamuflert som et element i det rettslige psykosebegrepet. «Psykose» er imidlertid helt uegnet som kriterium for en slik avveining. Dette er et ytterligere argument mot å benytte dette begrepet i loven.
Vi foreslår å benytte «utilregnelig» som begrep i lovteksten. Ordet står frem som en svært naturlig kandidat. Det er en rent juridisk term på samme måte som «uaktsom», og er et uttrykk for at gjerningspersonen etter en samlet vurdering mangler skyldevne. Man kan om ønskelig fremheve de mest sentrale momenter ved avveiningen i lovteksten, eller man kan overlate til motivene og en videre utvikling i rettspraksis å gi nærmere retningslinjer for relevansen og vekten av ulike momenter ved tilregnelighetsvurderingen. […]
Etter vårt forslag til lovregel vil avgjørelsen om hvorvidt gjerningspersonen var tilregnelig eller utilregnelig, den konkrete anvendelse av «tilregnelighetsnormen», være rettsanvendelse som Høyesterett kan prøve fullt ut på grunnlag av de faktiske premissene i den påankede dommen.
Alvorlig sinnslidelse og utilregnelighet vil være kumulative vilkår for frifinnelse.»

Flere motstandere av det medisinske prinsipp er også skeptiske til psykosebegrepet.

Den norske legeforening mener at begrepet ikke alene bør være avgjørende:

«I strafferettslig sammenheng betyr «psykose» at det foreligger aktive psykotiske symptomer, det vil si hallusinasjoner, vrangforestillinger eller tenkningsforstyrrelser på handlingstiden, og symptomene må ha en viss intensitet og varighet. Legeforeningen mener at dette er et utilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til skyldevne og dermed for å ivareta lovens formål, som er at de som ikke kan ta ansvar for egne handlinger på grunn av sykdom, ikke har skyldevne.
For å ivareta dette formålet bør det innføres et blandet medisinsk/ psykologisk prinsipp i straffelovens § 44, med hovedkriteriene psykose, høygradig demenssykdom eller alvorlige hjerneorganiske tilstander. I tillegg bør det innføres tilleggskriterier som omhandler hvordan psykosen fører til vesentlig svekket funksjon og dermed til svekket/manglende forståelse for en handlings straffbarhet og/eller svekkelse av evne til kontroll over egen vilje og handlinger. […]
Det fremstår som at utvalget mener det overhodet ikke kan stilles opp en funksjonsvurdering ved psykose. Utvalget anbefaler at utilregnelighetsregelen utvides til å omfatte enkelte tilstander som faller utenfor det gjeldende psykosebegrepet. For slike likestilte tilstander, eller restgruppen av særlig alvorlige avvikstilstander, som utvalget foreslår å inkludere, synes de imidlertid å trekke inn slike funksjonsbetraktninger. Det foreslås da at det «åpnes opp for at domstolene, i disse helt særlige tilfellene, må foreta en mer konkret vurdering av avvikstilstanden og dens betydning for gjerningspersonens skyldevne.».
Legeforeningen mener det også må være grunnlag for å gjøre de samme betraktninger gjeldende motsatt vei, det vil si at en liknende konkret vurdering av avvikstilstanden og dens betydning for gjerningspersonens skyldevne må gjøres for de tilfeller der gjerningspersonen var psykotisk.

Legeforeningen uttaler også:

«Dette betyr imidlertid ikke krav om at den psykiatriske tilstand skal være årsak til eller motivere den kriminelle handling.
[…]Legeforeningen mener straffens be-grunnelser også gjør seg gjeldende for de tilfellene der gjerningspersonen har en psykose, men likevel forstår handlingens straffbarhet og har kontroll over egen vilje og handlinger. Vi mener at det her foreligger skyldevne og at det ikke finnes holdepunkter for å anta at en straffetrussel ikke kan virke avskrekkende også i slike tilfeller.»

Legeforeningen peker også på at utvalget viser til at det å benytte kriterier som har klangbunn i medisinen for å avgjøre hvem som skal anses som utilregnelige, vil medføre at avgrensningen av straffriheten i praksis i stor grad vil måtte bero på utviklingen og oppfatninger innenfor psykiatrien. Legeforeningen mener dette taler for at en bør ha adgang til å foreta funksjonsvurderinger også ved psykose. Også her kan det forekomme tilstander og situasjoner som man ikke har tenkt på, eller som er av ny karakter, og det er da uheldig om man har bundet seg til at enhver gjerningsperson som var psykotisk må kjennes utilregnelig, helt uavhengig av en slik funksjonsvurdering.

Helse Bergen Haukeland universitetssykehus ved Divisjon Psykisk helsevern gir uttrykk for at utvalgets oppmykning av det medisinske prinsipp, ved at det stilles krav til tilstandsalvorlighet, fordrer en mer psykologisk orientert vinkling i de sakkyndiges undersøkelse av den tiltalte. Dette anses å være en hensiktsmessig retning, i tråd med internasjonale tendenser for hvordan en ser på psykiske lidelser som et kontinuum, men tenkningen er imidlertid ikke konsistent fremstilt:

«Psykosen skal ha vært så sterk og framtredende at den tiltalte må fritas for ansvar, og en psykosediagnose er ikke nok. En slik tenkning er i tråd med et økende fokus internasjonalt både innen klinikk og forskning der en i mye større grad er opptatt av psykose som tilstand enn diagnose. Psykologisk orientert, basalbiologisk og genetisk forskning antyder at der er mindre avgrensete diagnosegrupper innen psykiske lidelser enn tidligere antatt, at det ofte dreier seg om et kontinuum fra normal tenkning til psykotisk realitetsbrist; og at det å sette en psykosegrense dermed både er mer komplisert og i mindre grad sam-varierer med tradisjonelle diagnoser. Videre er en i dag mer optimistisk ift prognose/behandlingsutsikter for mennesker med psykosediagnoser, selv mennesker med den mest alvorlige psykoselidelsen schizofreni vil oftest kunne respondere godt på behandling og bli psykosefrie etter noen måneder. Der vil kunne være rest-symptomer, men ofte da knyttet mer til tilbaketrekningssymptomer, kognitiv svikt, sekundære depresjoner mm. Mao; det er ikke et 1:1 forhold mellom diagnose og psykosetilstand; og utvalgets økte fokus på psykosegrad er i utgangspunktet en hensiktsmessig retning, og intensjonene er gode.
Men i gjeldende tekstutkast er ikke denne tenkningen konsistent framstilt, psykose som tilstand og psykose som diagnose blir blandet og diagnosen blir trukket fram som det sentrale flere steder i teksten. Mengden tekst om diagnose reflekterer også en særlig opptatthet av dette, på tvers av krav til psykosegrad.»

Haukeland universitetssykehus mener imidlertid at den foreslåtte regelen er en forbedring fra gjeldende rett, og støtter utvalget i at utilregnelighetsbegrepet ikke bare kan knyttes til det medisinske psykosebegrepet relatert til diagnoser. Det er et behov for å presisere begrepet ytterligere for å unngå at regelen favner for vidt i en strafferettslig sammenheng. Det sentrale bør være fortolkning av omverdenen, tenkning og egne alternative sanseopplevelser som ikke er realistiske, og som derfor gir implikasjoner for adferd, følelser og funksjonsnivå. Men samtidig bør det være tatt med i betraktning at dette er kunstige skiller, da psykosesymptomer beveger seg over et kontinuum. Haukeland universitetssykehus konkluderer med at en regel hvor en bytter ut «psykotisk» med «psykiske lidelser» og knytter vilkårene nærmere til realitetsbrudd og funksjonsnivå, ville trolig være mer i tråd med dagens kunnskap om psykiske lidelser og være minst like treffsikker som utvalgets forslag.

Institutt for psykoterapi mener utvalgets uttalelse om «psykose» – at «straffrihet bare inntrer når psykosen viste seg ved åpenbare symptomer, ikke når disse var trengt tilbake ved medisinering» – gir et for snevert grunnlag for å vurdere utilregnelighet:

«Det strafferettslige begrepet «psykose» innebærer at det foreligger aktive psykotiske symptomer og at disse har en viss intensitet og varighet. Vi vil mene at dette er utilstrekkelig til å avgjøre om lovens formål om tiltalte ikke hadde skyldevne, er oppfylt, ved at hun ikke kunne ta ansvar for egne handlinger pga. sykdom. Diagnosen psykose stilt til en person kun ut fra kriterier i ICD-10 tar ikke opp i seg en vurdering av hvordan personen og personens fungering var påvirket av psykosen. Det innebærer at diagnosen, stilt kun fra ICD-10, ikke sier noe om personens evne til å forstå og vurdere sine handlinger, inkludert handlingens straffbarhet. Ei heller hvorvidt personen har evne til kontroll over egen vilje og handlinger. Som grunnlag for diagnosen legges stor vekt på bruk psykometriske undersøkelser (skjemaer og ratingscales) i tillegg til den personlige samtalen.
Det er til en viss grad logisk at man legger det diagnostiske systemet som Norge har godkjent, til grunn for også en rettspsykiatrisk vurdering. Men bakgrunnen for systemene er langvarige prosesser i komiteer både nasjonalt og internasjonalt, hvor man etter hvert arbeider seg frem til konsensus. Diagnosene er derfor ikke «sannheter» av evig verdi, men de vil alltid forandres i takt med tiden og de til enhver tid rådende strømninger innen det psykiske helsevesen. Disse strømningene påvirkes igjen av kulturelle forhold, forskning og de enkelte individers erfaringer.
[…]
Vi er derfor enig i at funksjonsvurdering er vesentlig i både psykose og «likestilte tilstander», slik vi ser Legeforeningen tar til orde for. Men vi mener altså at det er nødvendig at i dette også ligger en vurdering av den indre psykiske funksjon, og at noe av det sentrale er om det foreligger en realitetsbrist i så stor grad det kan antas å forklare handlingen eller ikke.»

Kriminalomsorgsdirektoratet mener at definisjonen av utilregnelighet som ensbetydende med psykose, bevisstløshet eller høyere grad av utviklingshemming, synes for snever med hensyn til at enkelte er så syke med sammensatte diagnoser som samlet sett burde kvalifisere til psykisk helsevern og ikke fengsel. Den utbredte sykeligheten i fengsel kan være en indikasjon på at flere alvorlig sinnslidende burde vært dømt til psykisk helsevern i stedet for fengsel.

Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør Øst ved Holst mener forslagets største svakhet er at det knytter skyldevne til medisinsk terminologi, og at ingen av markørene som er angitt av utvalget – rimelig, rettferdig og formålstjenlig – inngår i psykosebegrepet:

«For det første mener jeg begrepet ikke er hensiktsmessig. Skyldevne og diagnoser er ulike størrelser. Utvalget beskriver dette treffende; «Det dreier seg om en rettslig bedømmelse som kun skal tjene rettslige formål. Det er lovbryterens tilstand som begrunner straffriheten. Hvorvidt han på handlingstidspunktet fremstod som så avvikende at det ikke er rimelig, rettferdig eller formålstjenlig å holde ham strafferettslig ansvarlig, er da det grunnleggende spørsmålet som dommeren må stille seg» (pkt 8.6.5.2.4). Ingen av markørene som er angitt her – rimelig, rettferdig og formålstjenlig å holdes strafferettslig ansvarlig – inngår i psykosebegrepet. Koblingen strafferettslig skyldevne og medisinsk terminologi har etter min oppfatning fellestrekk med «sammenligning av epler og pærer».

Videre peker nevnte høringsinstans på at begrepet «psykose» ikke er nevneverdig klart, og her siteres vedlegget til utvalgets rapport, der det heter at et «grunnproblem i relasjon til psykosebegrepet er at det i stor grad mangler entydige og klare (medisinske) kriterier som angir hva som kreves for å være psykotisk, og som angir hvilke symptomer og svikter som skal foreligge og med hvilken styrke». Videre fremgår det at det er ulike kliniske og teoretiske perspektiver på hva det er å være psykotisk, og det mangler i stor grad entydige kriterier for psykose. Høringsuttalelsen oppsummeres med følgende utsagn:

«Etter snart 20 år med «psykotisk»-kriteriet i strl § 44 og til tross for diverse opplæringstiltak i form av C-kurs og lignende, kan Tilregnelighetsutvalget med god grunn peke på at det «synes noe usikkert om lovforståelsen og nyansene mellom det medisinske og det rettslige psykosebegrepet har sunket inn blant de som støter på bestemmelsen i praksis» (pkt 6.4.3). I tillegg har det skapt grobunn for «rettspsykiatriske psykosediagnoser». Som utvalget påpeker er det verken behov eller rom for slike hybrider (pkt 14.3).»

Rådet for psykisk helse mener at det er problematisk i et samfunn å operere med to psykosebegrep med ulikt innhold, et klinisk og et strafferettslig.

St. Olavs Hospital, Divisjon Psykisk Helsevern ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg mener at den diagnostikk som utvalget beskriver at de sakkyndige skal utføre, ikke er egnet til å hjelpe retten til å ta stilling til skyldevnen. Det bør utarbeides tydeligere vurderingskriterier, særlig gjelder dette vedrørende sviktende funksjonsevne.

Flere peker på at utvalgets tanke, at begrepet «psykotisk» forutsetter en viss symptomtyngde på handlingstiden der det kreves at lovbryteren har vært i en «tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen», ikke kommer til uttrykk i ordlyden. I stedet er dette knyttet til de likestilte tilstander, jf. punkt 4.9.2. Dette gjelder for eksempel Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Helsedirektoratet, Institutt for psykoterapi, Kristiansand tingrett, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Mental helse, Oslo universitetssykehus ved Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst og Riksadvokaten.

Advokatforeningen uttaler følgende:

«Når det gjelder den konkrete utformingen av forslaget til ny § 44 i straffeloven, fremholder Advokatforeningen at forslaget treffer godt den gruppen som pga betydelig kognitiv svikt ikke kan straffes. Det er etter Advokatforeningens syn viktig at det utover at gjerningsmannen må ha vært «psykotisk på handlingstiden», også kreves at vedkommende har vært i en tilstand med sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen. Ved dette presiseres at ikke enhver som ut fra en ren medisinsk vurdering må anses psykotisk på handlingstiden, skal fritas for straff. Det er nettopp den kognitive svikt som beskrives i dette tillegget som favner det sentrale grunnlaget for å statuere utilregnelighet.
Advokatforeningen vil imidlertid peke på at lovteksten i utvalgets forslag ikke er helt treffende på dette punktet. Det fremgår således ikke klart at det dreier seg om kumulative vilkår og at den nevnte presisering av den kognitive svikt også gjelder den som var «psykotisk på handlingstiden», jfr. bruken av ordet «eller».»

Nasjonalt folkehelseinstitutt mener forslaget til ordlyd er litt bakvendt. Utvalget har to intensjoner. Den ene er å presisere hvor tung psykose som kreves. Det andre er å inkludere ikke-psykotiske tilstander med tilsvarende symptomtrykk. I den foreslåtte setningen knytter imidlertid ikke presiseringen av symptomer seg til psykosekriteriet, som meningen var, men til andre tilstander.

Agder lagmannsrett finner det også interessant at utvalget benytter seg av det forutsetningsvis meget snevre unntaket for likestilte tilstander for å forklare innholdet i det rettslige psykosebegrepet. Lagmannsretten henviser til at utvalget uttaler at symptomangivelsen «[v]il få klarere frem at utilregnelighetsvurderingen innebærer stillingtagen til et verdispørsmål som ikke kan reduseres til medisinsk diagnostikk og klinisk skjønn».

Mental helse påpeker at utvalget trekker inn funksjonsvurderinger for de likestilte tilstandene, og at det da «åpnes for at domstolene, i disse helt særlige tilfellene, må foreta en mer konkret vurdering av avvikstilstanden og dens betydning for gjerningspersonens skyldevne». Mental helse mener at dette også må gjelde for psykosene.

Institutt for psykoterapi mener det virker selvmotsigende å åpne for funksjonsvurderinger av personer med avvikende adferd/tilstand uten psykose, men ikke for personer med psykose.

Oslo universitetssykehus ved Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst stiller spørsmål om utvalget undervurderer psykosebegrepets kompleksitet, og det gis videre uttrykk for at ordlyden er utydelig, noe som medfører at definisjonen av rettslig psykose blir uklar:

«I NOU 2014: 10 fremkommer det det slik vi ser det et enkelt syn på den komplekse prosessen som må gjøres ved klinisk vurdering av psykoser og diagnostisering av psykiske tilstander. Psykosebegrepets kompleksitet kan ikke forklares alene med tilstedeværelse av symptomer av en viss tyngde og et visst omfang. I tillegg til symptomene vil blant annet funksjon, realitetsbrist og muligens også lidelsestrykk være en del av vurderingen om hvorvidt klinisk psykotisk tilstand foreligger. Konkret kan det sies at NOU 2014:10 forutsetter enighet om klinisk psykosebegrep som ikke nødvendigvis foreligger i kliniske miljøer eller i de rettspsykiatriske miljøene i landet, selv om alle miljøene bruker samme diagnosesystem. Det kan hende at bruken av det rettslige begrepet «psykose» likevel bør knyttes opp til kliniske vurderinger på psykose fordi det ikke finnes bedre definisjoner på rettslig psykose, men begrepets kompleksitet og forskjeller på rettslig og klinisk psykose bør ikke undervurderes. Det er uklart om rettslig presisering av psykosebegrepet slik som foreslås på side 111 (kap 8.5) gjelder kun likestilte tilstander eller også psykose i rettslig forstand, da lovteksten som foreslås bruker «eller» mellom disse. NOU 2014: 10 foreslår at visse kriterier gjelder for likestilte tilstander, men det er ikke helt klart om de mener dette også skal gjelde psykose, særlig i lys av så sterk fokus i diskusjon om psykose om tilstedeværelse av symptomer og symptomenes tyngde som nærmest skal definere rettslig psykose. Men hva angår likestilte tilstander er det «sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen» som skal definere disse. På grunn av denne utydeligheten oppstår dessverre en uklar definisjon på rettslig psykose og likestilte tilstander i NOU 2014: 10.»

Denne oppfatningen deles også av Randi Rosenqvist, som uttaler at det språklig sett ser ut som om «sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen» kun henviser til formuleringen «i en tilstand som […] må likestilles». Likevel ser det ut til at man har tenkt at disse presiseringene om funksjonsutfall også skal henvise til psykosebegrepet.

Riksadvokaten uttaler følgende om ordlyden:

«Riksadvokaten mener utvalget gir en overbevisende begrunnelse for hvorfor det medisinske prinsipp bør videreføres, og at det avgjørende bør være om vedkommende var «psykotisk» på handlingstiden (se nedenfor om til-stander som kan likestilles). En er videre enig med utvalget i at lovteksten bør utformes slik at det klarere enn i dag fremgår at det ikke er tilstrekkelig med en psykose-diagnose, men at denne må ha vært «aktiv» på gjerningstidspunktet i form at et visst symptomtrykk. Vi er imidlertid usikre på om den foreslåtte lovteksten, der symptomtrykket er indirekte angitt gjennom en beskrivelse av hva som skal til for at en tilstand må «likestilles med å være psykotisk», er tydelig nok og treffende. Det er psykose-tilstander som er det absolutte hovednedslagsfeltet for bestemmelsen (ikke de likestilte tilstandene), og det bør etter vårt syn vurderes om det er mer pedagogisk å knytte beskrivelsen av symptomtrykk direkte til psykose-begrepet.»

Andre høringsinstanser peker på at bruken av psykosebegrepet i strafferetten skaper unødig frykt og fordommer hos allmenheten, fordi media ofte gir «utilregnelige» personer som utøver vold stor oppmerksomhet, og at ordbruken dermed sverter og stigmatiserer en stor gruppe av befolkningen. Dette fremheves blant annet av Hvite Ørn Norge, en bruker- og interesseorganisasjon for psykisk helse.

Mental Helse mener at det er manglende forståelse for at psykose alene ikke gir farlig eller avvikende adferd. Det fører til en oppfatning av at mennesker med psykiske lidelser har «en fribillett til å begå kriminalitet». Dette blir en belastning for majoriteten av mennesker med psykiske lidelser som faktisk lever lovlydige liv. Det påfører både stigma og skam for en hel gruppe mennesker, men mer alvorlig er at dette kan medføre straffeunndragelse.

4.8.3 Departementets vurdering

4.8.3.1 Bør psykosebegrepet erstattes?

Utvalget gir uttrykk for at det avgjørende for om det er hensiktsmessig å bygge på et medisinsk prinsipp, er om det finnes en medisinsk kategori som omfatter slike alvorlige psykiske avvikstilstander som bør falle inn under en regel om utilregnelige, og at det utenfor medisinen ikke finnes et begrep som avgrenser gruppen på en bedre måte, jf. side 87 i utredningen. Utvalget mener at dette kan hevdes å være tilfellet for kategorien «psykose», likevel slik at det kan være grunn til å kvalifisere det medisinske begrepet «psykose» før det anvendes i en rettsregel, ved å kreve en symptomtyngde som tilsier at vedkommende ikke evner å oppfatte omverdenen på en realistisk måte, jf. side 88 i utredningen. Utvalget føyer seg med dette inn i tradisjonen der det medisinske språket definerer utilregnelighet.

Man bør imidlertid ikke miste av syne det faktum at domstolen reelt sett bes om å trekke en fast grense for skyldevne i et nyansert landskap der sykdomsgraden er flytende. Departementet er ikke overbevist om at det mest rimelige og rettferdige er å trekke grensen for hvem som kan klandres for sine handlinger ved et psykosebegrep. Departementet legger til grunn at enkelte saker i dag henlegges dersom lovbryteren har en psykosesykdom, uavhengig av om denne var aktiv på handlingstidspunktet, eller dersom det er usikkerhet om dette. I andre saker tas det ut tiltale der vedkommende ikke er diagnostisert med en psykosesykdom, til tross for at hun eller han har en sykdomstilstand som gir like inngripende og omfattende forstyrrelser, og der sykdommen har avgjørende innflytelse på virkelighetsforståelsen, tankeevnen og funksjonsevnen. Utvalgets forslag om å beholde «psykotisk»-begrepet og å utvide anvendelsesområdet til likestilte tilstander, vil kun adressere den ene halvparten av dette problemkomplekset; en vil fortsatt risikere henleggelse av saker der lovbryteren faktisk har skyldevne.

Begrepet som utvalget har valgt å beholde kan dessuten sies å være både for snevert og for vidtgående. For snevert fordi utvalget ser seg nødt til å utvide begrepet til likestilte tilstander, for å omfatte for eksempel demens og autismetilstander, som kan medføre tilsvarende realitetsbrist. For vidtgående fordi det juridiske begrepet må begrenses til de aktive og altoverskyggende psykosene med tungt symptomtrykk. Randi Rosenqvist har i møte med departementet 10. oktober 2016 gitt uttrykk for at ca. 95 prosent av de med psykosesykdom faller utenfor tilstandskriteriet og bør anses som tilregnelige. De fleste er ikke syke nok til å oppfylle dagens juridiske psykosevilkår, da de for eksempel kan ha en schizofreni som er godt behandlet og derfor fungerer godt. Også utvalgets sekretariat og ett utvalgsmedlem gir uttrykk for et slikt syn i Aftenposten 25. april 2015, der det heter:

«Utvalget mener ikke at enhver psykotisk person er uten skyldevne, og dermed fratas evne til å føle skyld og ta ansvar. Symptomene som utvalgets regel krever må være svært invalidiserende, og de fleste som har en psykoselidelse vil da også være tilregnelige og stilles til ansvar for sine handlinger.»

Departementet mener det kan settes spørsmålstegn ved å beholde begrepet «psykotisk» når de fleste med psykosesykdommer faller utenfor. Det rettsstatlige idealet om at lover bør utformes med et så enkelt og alminnelig språk som mulig, taler dessuten for å benytte mer allmenne begreper enn «psykotisk».

Et viktig motargument mot utvalgets forslag er at det kan være problematisk at de sakkyndige skal operere med et psykosebegrep, den kliniske psykosen, og domstolen alene med et annet, den strafferettslige psykosen. Det er forvirrende når det samme begrepet «psykotisk» brukes i både medisinsk og rettslig forstand, men med forskjellig innhold.

Departementet er enig med Agder lagmannsrett i at bruk av en ikke-medisinsk term er bedre egnet til å skille skarpt mellom den medisinsk-faglige og den rettslige bedømmelsen. Et sentralt poeng er å unngå at lovteksten kan leses slik at psykosesykdom i seg selv er avgjørende, når det egentlige spørsmålet er symptomtyngden på handlingstidspunktet, i form av grad av realitetsbrist og sviktende funksjonsevne.

Det bemerkes at bestemmelsen i straffeloven § 78 om formildende omstendigheter inneholder begrepet «redusert evne til å vurdere sitt forhold til omverdenen på grunn av psykisk lidelse». Bestemmelsen i straffeloven § 80 om straffnedsettelse under minstestraffen eller til en mildere straffart inneholder begrepet «alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen, men ikke er psykotisk». Her benyttes altså mer generelle begreper, hvoretter muligheten for straffnedsettelse vurderes ut fra alvorlighetsgraden på lidelsen og realitetsbristen. Dette tilsier at et rettslig begrep også vil kunne være en farbar vei å gå ved vurderingen av straffrihet, men da med enda strengere vilkår – at vedkommende er «utilregnelig».

Dersom psykosebegrepet erstattes med en rettslig term, vil det i større grad tydeliggjøres at det er retten som avgjør skyldspørsmålet og at domstolen utøver et skjønn i denne sammenheng. Dette reflekteres ikke i begrepet «psykotisk», da den rettslige bedømmelsen her er skjult bak en term av medisinsk art. Departementet mener at «psykotisk» er uegnet som kriterium for en avveining av om det er rettferdig og etisk forsvarlig å holde gjerningsmannen strafferettslig ansvarlig.

Ved å erstatte begrepet «psykotisk» med en juridisk term, som «alvorlig sinnslidelse» eller «alvorlig sykdom på sinnet», vil en også i større grad unngå unødvendig stigmatisering av de som har psykoselidelser, noe som påpekes av flere høringsinstanser. Dersom den strafferettslige utilregnelighet angis med medisinske uttrykk, risikerer man i ytterste konsekvens at offentligheten uriktig setter likhetstegn mellom den medisinske diagnosen og straffbare handlinger, fordi en gjerne hører om psykoser ved medieoppslag om ekstreme drapssaker, som Halloween-drapet (Oslo tingretts dom 30. august 2013, TOSLO-2013-61523-1). Det vil kunne føre til at de som har diagnosen anses som farlige, også de som aldri har begått eller kan forventes å begå kriminalitet. Virkeligheten er imidlertid en annen, nemlig at kun et fåtall av de psykotiske er til fare for andre enn seg selv.

Departementet mener etter dette at psykosebegrepet bør erstattes med et annet vilkår, som mer naturlig er å anse som et rettslig begrep.

4.8.3.2 Nærmere om valg av hensiktsmessig terminologi

Det neste spørsmålet blir hvilket rettslig begrep som bør erstatte dagens psykosebegrepet. Alternativer som har vært nevnt av høringsinstansene er «alvorlig sinnslidelse», «alvorlig psykisk lidelse» og at vedkommende «har en psykosesykdom og var psykotisk». Av disse finner departementet at «alvorlig sinnslidelse» er mest aktuelt. Begrepet «alvorlig psykisk lidelse» kan synes å være noe snevert, da departementet ønsker å understreke at også somatiske og organiske sykdommer med tilsvarende alvorlige konsekvenser for personens virkelighetsforståelse og funksjonsevne skal kunne omfattes. Uttrykket «har en psykosesykdom og var psykotisk» baserer seg i for stor grad på en betegnelse som departementet ønsker å forlate. Departementet vil nedenfor drøfte begrepet «alvorlig sinnslidelse» nærmere.

Hovedkriteriet for anvendelse av sivilrettslig tvungent psykisk helsevern er at det foreligger en «alvorlig sinnslidelse», jf. psykisk helsevernloven § 3-3. Begrepet er en juridisk term som ikke motsvares av noen medisinsk diagnose, jf. Aslak Syse, Psykisk helsevernloven med kommentarer, (3. utgave Oslo 2016) side 139 og 333. Begrepet ble videreført fra lov 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern, hvor det erstattet sinnssykebegrepet, og det ble først forsøkt klarlagt i rettspraksis fra midten av 1980-årene.

Flere av de momenter som nevnes i beskrivelsen av vilkåret «alvorlig sinnslidelse» i forarbeidene til psykisk helsevernloven, er også treffende og overførbare til den strafferettslige tilstand departementet mener bør frita for straff. Det heter i merknaden til § 3-3, jf. Ot.prp. nr. 11 (1998–99):

«Alvorlig sinnslidelse er et rettslig begrep som ikke tilsvarer noen klar psykiatrisk diagnose. Som tilfellet er i dag, er det i utgangspunktet slik at hovedkriteriet alvorlig sinnslidelse har nær tilknytning til psykosene. Alvorlig sinnslidelse skal imidlertid ikke være avgrenset til bare å omfatte tilstander av psykose, idet man har ment å opprettholde den tidligere rettstilstand hvor enkelte andre tilstander enn psykoser skal kunne kvalifisere til tvungent psykisk helsevern. Når det gjelder hvilke grensetilfeller i tillegg til psykosene som kan komme inn under begrepet alvorlig sinnslidelse, vil man stå overfor en helhetsvurdering. Ikke bare selve sykdomstilstanden, men også de utslagene den gir seg, må tillegges stor vekt. Utgangspunktet er at karakteravvik – herunder psykopati – i alminnelighet ikke kan anses som alvorlig sinnslidelse, men det kan være hjemmel for å anvende tvungent psykisk helsevern overfor personer med store karakteravvik, hvor lidelsen medfører tap av mestrings- og realitetsvurderingsevnen.»

Departementet mener det kan være hensiktsmessig å erstatte dagens «psykotisk»-vilkår med et rettslig begrep som går noe videre enn det strafferettslige psykosebegrepet. Også enkelte andre tilstander enn aktive psykoser bør omfattes av lovens hovedvilkår, i likhet med reguleringen i psykisk helsevernloven. Hvilke grensetilfeller dette gjelder, bør også innenfor strafferetten baseres på en helhetsvurdering der ikke bare selve sykdomstilstanden, men også utslagene den gir seg, må tillegges vekt. Spørsmålet er om sykdommen har så store konsekvenser for pasientens funksjons- og realitetsvurderende evne at han ikke kan klandres for sine handlinger. Både somatiske og organiske sykdommer med tilsvarende symptomtyngde bør kunne medføre straffrihet, jf. punkt 4.9. Med dette som utgangspunkt, synes det fornuftig å benytte tilsvarende vilkår som i psykisk helsevernloven.

På den annen side er det enkelte forskjeller mellom den sivilrettslige og strafferettslige reguleringen som taler for å benytte et annet begrep enn «alvorlig sinnslidelse». Aslak Syse sammenfatter innholdet i det sivilrettslige begrepet slik, jf. nevnte kommentarutgave side 139:

«Noe enkelt sagt, men relativt godt dekkende, omfatter begrepet «alvorlig sinnslidelse» klare, aktive psykoser, herunder rusutløste psykoser, samt visse sært manifeste avvikstilstander av ikke-psykotisk karakter der funksjonssvikten er like stor som den man ser ved psykoser. I tillegg innbefattes personer med en kronisk psykosesykdom, også i symptomfrie perioder, når symptomfriheten settes i sammenheng med antipsykotisk medikasjon.»

For det første vil det innenfor det sivilrettslige psykiske helsevern vurderes slik at pasienten har en alvorlig sinnslidelse til tross for at han mangler psykotiske symptomer fordi disse er trengt tilbake av medisinering, jf. Rt. 1993 side 249 og Rt. 2001 side 1481. Departementet ønsker imidlertid at den strafferettslige bestemmelsen om utilregnelighet kun skal treffe de som har symptomtunge tilstander på handlingstidspunktet.

Videre nevnes det i retningslinjene til psykisk helsevernloven enkelte likestilte tilstander som ikke er påtenkt i strafferettslig øyemed, som spiseforstyrrelser og personlighetsforstyrrelser, jf. rundskriv helsedirektoratet IS-9/2012, samt Rt. 2015 side 913. Den første lidelsen vil neppe være særlig aktuell i strafferettslig sammenheng, da man vel må anta at vedkommende anorektiker utgjør en større fare for seg selv enn for andre. Personlighetsforstyrrelser vil derimot i aller høyeste grad kunne være en aktuell lidelse hos lovbrytere. Det er svært mange innsatte i norske fengsler som har ulike typer personlighetsforstyrrelser, for eksempel av dyssosial eller paranoid art, og departementet mener i utgangspunktet at det ikke bør være grunnlag for straffrihet i disse tilfellene, jf. også NOU 1974: 17 side 61, der det slås fast at psykopatene bør holdes utenfor straffrihetsreglene.

Endelig vil en tilstand kunne anses som en alvorlig sinnslidelse i sivilrettslig forstand uten hensyn til hva som var årsaken til lidelsen, for eksempel rus. Dette skiller seg fra den strafferettslige reguleringen, der lovbryteren etter gjeldende rett ikke anses å være «psykotisk» i straffelovens forstand der tilstanden er en følge av selvforskyldt rus, jf. punkt 4.12.1 nedenfor.

En fullstendig overlapping i anvendelsesområde er imidlertid uansett ikke hensiktsmessig eller nødvendig når begrepet «alvorlig sinnslidelse» benyttes i lovregler som har helt forskjellige siktemål; det ene som hjemmel for anvendelse av tvangsfullmakter, det andre som grunnlag for straffrihet. Dersom grensene for utilregnelighet trekkes opp i ordlyden for øvrig og i proposisjonen, er det ikke noe i veien for å benytte samme begrep som utgangsvilkår også i straffeloven.

Skyldhensynet og behandlingshensynet kan tilsi forskjellige anvendelsesområder når det gjelder spørsmålet om det foreligger en «alvorlig sinnslidelse» der personen mangler psykotiske symptomer fordi disse er trengt tilbake av medisinering. På strafferettens område vil det avgjørende være om lovbryteren på handlingstidspunktet var så dårlig at han manglet skyldevne og må anses utilregnelig, mens på sivilrettens område kan det være grunnlag for tvangsinnleggelse av personer med kroniske psykosesykdommer også der symptomtrykket er noe lavere. Når det gjelder hvilke sykdommer som i grensetilfeller skal kunne medføre straffrihet, vil skyldhensynet i strafferetten tilsi at enkelte lidelser som kan fordre sivilrettslig tvangsinnleggelse, likevel ikke medfører at personen anses «utilregnelig» i straffelovens forstand.

Skyldhensynet kan også tilsi at rusutløste sykdomstilstander faller utenfor det strafferettslige begrepets anvendelsesområde, i motsetning til hva behandlingshensynet tilsier innenfor det sivilrettslige psykiske helsevernet. Under enhver omstendighet vurderer departementet det slik at rusutløste psykoser og andre ruslidelser med alvorlige virkninger på sinnet, bør kunne anses som «alvorlig sinnslidelse» også i strafferettslig forstand, når det samtidig oppstilles unntak fra straffrihet ved rusutløste forbigående utilregnelighetstilstander, jf. punkt 4.12.5.1. Departementet ønsker ikke lenger å «tvinge» rusutløste forbigående psykoser inn under bevissthetsforstyrrelsesbegrepet. Et psykoseutbrudd vil anses som en sinnslidelse uavhengig av hva som utløste psykosen. Legalitetsprinsippet taler for en slik løsning.

Et alternativt begrep til «alvorlig sinnslidelse» er «alvorlig sykdom på sinnet», som vil kunne omfatte både psykisk, somatisk og organisk sykdom, herunder demens og hjerneskader personen har pådratt seg ved ulykke (som defineres som organisk sykdom). Utvalget sier selv at det er «massiv sykdom på sinnet» som er det sentrale, med en «relativt massiv opphopning av symptomer av psykotisk eller lignende karakter». Mot begrepet «alvorlig sykdom på sinnet» kan det imidlertid innvendes at det gir assosiasjoner til det tidligere, belastende sinnsykebegrepet. Dette trekker i retning av at begrepet «alvorlig sinnslidelse» er å foretrekke.

Departementet finner etter dette at det er mest hensiktsmessig å benytte det rettslige begrepet «alvorlig sinnslidelse» som utgangspunkt for vurderingen av om lovbryteren har skyldevne. Dette er imidlertid ikke hele kriteriet for straffrihet, da det er et kumulativt vilkår at lovbryteren på handlingstidspunktet var «utilregnelig» som følge av lidelsen.

4.8.3.3 Rettens skjønnsmessige utilregnelighetsvurdering

Departementet erkjenner at en ved å forlate «psykotisk»-begrepet og gå over til et rettslig sinnslidelsesbegrep og en rettslig utilregnelighetsnorm som i større grad åpner for rettens skjønn, velger en ny retning for bedømmelsen av skyld. Det har historisk sett vært motstand mot fakultative straffrihetsregler i Norge, jf. punkt 4.2.

Rettslige begreper kan sies å være vagere enn de mer diagnostiske, og de kan gi en bredere innfallsvinkel. Begrepet «alvorlig sykdom på sinnet» vil i utgangspunktet kunne omfatte alt fra alvorlige depresjoner og personlighetsforstyrrelser til psykosesykdommer. Begrepet «alvorlig sinnslidelse» kan sies å ha et noe snevrere nedslagsfelt, dersom det tas utgangspunkt i de retningslinjer som er gitt for sivilrettslig tvungent psykisk helsevern, hvor begrepet har nær tilknytning til psykosene. Departementet vil uansett understreke at det er viktig å presisere nærmere hvilke karakteristiske kjennetegn ved slike tilstander en har for øye. Slik settes det grenser for rettens skjønnsutøvelse.

Departementet mener at utvalgets innvending mot å erstatte psykosebegrepet med rettslige begreper fordi disse anses å være vage, ikke bør være utslagsgivende, all den tid utvalgets alternative vilkår om likestilte tilstander åpner for nettopp de samme skjønnsmessige vurderingene. Dessuten er det heller ikke tvil om at utvalget, ved å trekke opp et skille mellom det rettslige og det medisinske psykosebegrepet, i større grad åpner for dommerskjønn.

Også Agder lagmannsrett påpeker at utvalgets forslag til ny regel, når ordlyden ses i sammenheng med motivene, må tolkes slik at den innebærer en viktig endring. Forskjellige utsagn i utredningen viser klart at utvalget legger til grunn at spørsmålet om straffeskyld i siste instans skal bero på en skjønnsmessig avveining fra rettens side: «Det er retten selv som på etisk og normativt grunnlag innenfor rammene av straffeloven § 44 selvstendig skal konkludere i tilregnelighetsspørsmålet […]». Hvorvidt gjerningspersonen på handlingstidspunktet «[f]remstod som så avvikende at det ikke er rimelig, rettferdig eller formålstjenlig å holde ham strafferettslig ansvarlig, er da det grunnleggende spørsmålet som dommeren må stille seg.» Agder lagmannsrett mener at tilregnelighetsbestemmelsen med denne forståelsen endres til å være en avveiningsregel hvor avgjørelsen om straffrihet på grunn av utilregnelighet, i siste instans beror på en normativ vurdering fra rettens side. Departementet er enig i dette.

Tilregnelighetsutvalget gir altså uttrykk for at det grunnleggende spørsmålet som dommeren må stille seg er hvorvidt lovbryteren på handlingstidspunktet fremstod som «så avvikende at det ikke er rimelig, rettferdig eller formålstjenlig å holde ham strafferettslig ansvarlig». Departementet er i utgangspunktet skeptisk til å basere straffansvar på om det er «formålstjenlig» eller «hensiktsmessig». Det er mulig at begrepene har blitt med over fra tidligere lovforslag om fakultative straffrihetsregler. I Særreaksjonsutvalgets utredning NOU 1990: 5 på side 50 ble det gitt uttrykk for at retten etter den fakultative regelen ville «stå fritt med hensyn til om den ønsker å innrømme straffrihet ut fra betraktninger over om straff er rimelig, rettferdig og hensiktsmessig i det konkrete tilfellet». Dette ble sett i sammenheng med hva som var hensiktsmessig reaksjon. I utredningen på side 62 fremgår det at Særreaksjonsutvalget, i likhet med Straffelovrådet, mente at det bør tillegges en viss vekt hva som er den mest hensiktsmessige reaksjonen der retten er i tvil om den fakultative straffrihetsregelen bør anvendes, for eksempel dersom særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern er inadekvat. I slike tilfeller mente Særreaksjonsutvalget at det ville være aktuelt å idømme forvaring for å sikre samfunnsbeskyttelsen.

Departementet mener at det i utilregnelighetsvurderingen ikke skal ha noen betydning hvorvidt straff eller særreaksjon anses mest hensiktsmessig. Andre uttalelser i Tilregnelighetsutvalgets utredning trekker for øvrig i retning av at utvalget også mener dette, jf. punkt 8.6.5.2.4 side 129, der det heter:

«Forhold som for eksempel forbrytelsens grovhet, kausalitet, eller psykologiske forhold (for eksempel evnen til å forstå med hvilket alvor samfunnet og rettsordenen bedømmer krenkelsen eller evnen til å innse gjerningens rettsstridighet) eller om overføring til tvungent psykisk helsevern vil være en hensiktsmessig reaksjon, skal ikke inngå i domstolenes vurdering av om gjerningspersonen bør frifinnes.»

Departementet er enig med Tilregnelighetsutvalget i at slike forhold ikke skal spille inn i utilregnelighetsvurderingen. Det bemerkes at dette står i motsetning til hva Straffelovrådet og Særreaksjonsutvalget mente at det skulle legges vekt på i sine forslag til fakultative straffritaksregler. Her skulle kausalitetsspørsmålet være viktig ved utøvelsen av det nærmere skjønn over hvorvidt den tiltalte skulle frifinnes. Andre momenter som forarbeidene til disse lovforslagene trakk frem var hensynet til allmennprevensjon, den alminnelige rettsfølelse, i hvilken grad gjerningspersonen var påvirkelig av straffetrusselen, hva som var en hensiktsmessig reaksjon og at det ikke utelukkende er et gode å bli erklært utilregnelig. Slike forhold skal ikke vektlegges i utilregnelighetsvurderingen etter den modellen departementet nå foreslår.

Etter departementets oppfatning bør det avgjørende være om det i betraktning av sinnslidelsens karakter og styrke fremstår som rettferdig å holde lovbryteren strafferettslig ansvarlig for lovbruddet. Departementet er således enig med Tilregnelighetsutvalget i at det er rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger som bør være styrende både for utformingen av vilkårene for straffrihet og for rettens konkrete avgjørelse. Når psykosebegrepet erstattes med en rettslig term, vil det i større grad tydeliggjøres at det er retten som avgjør skyldspørsmålet og at domstolen utøver et skjønn i denne sammenheng. Dette reflekteres ikke i begrepet «psykotisk», da den rettslige bedømmelsen her er skjult bak et begrep av medisinsk art. Departementet mener at «psykotisk» er uegnet som kriterium for en avveining av om det er rettferdig å holde gjerningsmannen strafferettslig ansvarlig. Dette i motsetning til et begrep som «utilregnelig» på grunn av «alvorlig sinnslidelse». Departementet vil likevel understreke at det er de helsemessige forhold som er avgjørende ved vurderingen av om lovbryteren er utilregnelig, herunder symptomenes styrkegrad på handlingstidspunktet.

Også ved å utforme regelen med vekt på nærmere angitte symptomer og deres styrkegrad, vil regelen bli av skjønnsmessig karakter, slik utvalget uttaler på side 91 i utredningen. Departementet slutter seg for øvrig til Helsedirektoratets synspunkt sitert nedenfor – at det ikke kan være et tungtveiende motargument mot løsningen at den kan åpne for vanskelige og skjønnsmessige vurderinger, da det under enhver omstendighet må foretas vanskelige vurderinger i enkeltsaker om utilregnelighet:

«Som innvending mot å velge en løsning med krav om symptomenes styrke er at dette kan åpne for vanskelige og skjønnsmessige vurderinger. Helsedirektoratet mener det uansett vil være vanskelig vurderinger i enkeltsaker, og at krav til symptomtyngde vil føre til at man kan skille ut de som ikke bør straffes på grunn av manglende evne til å skille mellom rett og galt på grunn av psykotiske symptomer.»

Departementet er enig med utvalget i at det er de svært symptomtunge tilstander som bør være gjenstand for straffrihet. De begrepene utvalget har benyttet for å definere de alvorlige tilstander som kan likestilles med psykoser, kan være et hensiktsmessig utgangspunkt ved presiseringen av hvilke tilstander som skal frita fra straff. Utvalget har brukt begrepene «sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen». Dersom slike eller lignende begreper inntas i lovteksten, vil grensene for rettens skjønnsutøvelse tydeliggjøres.

Som nevnt i punkt 4.7.3 mener departementet at de personer som bør være fritatt fra straff, er de som har så sterke symptomer og er så dårlige at de ikke kan klandres for sine handlinger. Det kan stilles spørsmål om personen er «uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen», en betegnelse som opprinnelig ble foreslått av Særreaksjonsutvalget for å presisere hva «psykotisk» i juridisk forstand innebar. Det sentrale er om det foreligger en grunnleggende realitetsbrist eller mangelfull virkelighetsforståelse. Personen mangler evne til å analysere totalsituasjonen på handlingstidspunktet. Departementet har valgt å benytte det enklere begrepet «svikt i virkelighetsforståelse» fremfor den noe lengre formuleringen foreslått av utvalget.

Videre kan utilregnelighetsvilkåret for straffrihet knyttes nærmere til nedsatt funksjonsevne, herunder dagligdags, sosial og kognitiv funksjon (det siste omfatter tenkning, læring, oppmerksomhet, hukommelse, problemløsning, avgjørelser, resonnering, språk og kommunikasjon). Det behøver således ikke å være nok å ha en vrangforestilling. Det kan være vanskelig for allmennheten å akseptere at en person som er relativt velfungerende og i stand til å planlegge og gjennomføre kompliserte lovbrudd, ikke straffes. Funksjonssvikt skal derfor være et moment som vektlegges i helhetsvurderingen av om tilstanden oppfyller utilregnelighetsnormen. Samtidig kan det tenkes at personen anses utilregnelig selv om bare ett av momentene er til stede, for eksempel der en utviklingshemmet har stor funksjonssvikt, men det ikke foreligger realitetsbrist.

Departementet mener for øvrig at det er tilstrekkelig å benytte begrepene «svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne», og at det således ikke er nødvendig å innta begrepet «forstyrret tenkning», da svikt i den kognitive funksjonsevnen også vil omfatte tenkning. I den forbindelse kan det bemerkes at funksjonsevnen er ment å omfatte også personens indre psykiske funksjon, ikke bare den daglige funksjon, i motsetning til hva Institutt for psykoterapi synes å legge til grunn ved sin uttalelse: «Vi er derfor enig i at funksjonsvurdering er vesentlig i både psykose og «likestilte tilstander», slik vi ser Legeforeningen tar til orde for. Men vi mener altså at det er nødvendig at i dette også ligger en vurdering av den indre psykiske funksjon, og at noe av det sentrale er om det foreligger en realitetsbrist i så stor grad det kan antas å forklare handlingen eller ikke.». Departementet er imidlertid enig med sistnevnte høringsinstans i at både funksjonsevnen og virkelighetsforståelsen er avgjørende momenter i utilregnelighetsvurderingen.

Når psykosebegrepet erstattes med en juridisk term, vil det for øvrig heller ikke være grunn til å innta presiseringen «Den som […] av retten anses […]», slik utvalget foreslår, da det fremgår tydelig av bestemmelsen at retten skal foreta en utilregnelighetsvurdering, og da skyldevnen ikke lenger knyttes til medisinsk terminologi. Se punkt 4.10.

Departementet stiller videre spørsmål om det er naturlig å betegne en mindreårig som «utilregnelig», slik det gjøres i utvalgets forslag og i ny straffelov, i motsetning til i straffeloven 1902. Alder er en mer absolutt størrelse enn de øvrige straffrihetsalternativer. Språklig synes det mer naturlig at utilregnelighetsnormen forbeholdes sinnslidelser, utviklingshemming og bevissthetsforstyrrelser, der domstolen i større grad utøver skjønn. Departementet foreslår derfor å endre paragrafens overskrift fra Tilregnelighet til Skyldevne, som også utvalget har valgt som overskrift på sin utredning. Dette vil omfatte både de som er uskyldige som følge av at de er under den kriminelle lavalder og de som er utilregnelige.

4.9 Likestilte tilstander

4.9.1 Utvalgets forslag

Etter utvalgets oppfatning gir dagens utilregnelighetsregel en for snever angivelse av hvilke tilstander som kan kvalifisere for utilregnelighet og en frifinnende dom. Det blir også for snevert å avgrense utilregneligheten strengt til de lovbrytere som på handlingstiden oppfylte det rettslige psykosevilkåret i utvalgets foreslåtte regel, jf. utredningen punkt 8.6.5.2 side 124:

«Angis utilregnelighetsregelens anvendelsesområde med utgangspunkt i et psykosekriterium vil regelen lett bli for snever, da det vil være tilfeller som ikke omfattes av dette begrepet, men hvor utilregnelighet og frifinnelse likevel bør bli resultatet etter en etisk, filosofisk og strafferettslig vurdering. Enkelte andre mentale avvikstilstander kan [..] være vel så forstyrrende for gjerningspersonens virkelighetsforståelse og motivdannelse som psykosene.»

Utvalget gir uttrykk for at utilregnelighetsregelen bør omfatte også likestilte tilstander, se punkt 8.9.4 side 140:

«Utvalget mener det må åpnes for en forsiktig utvidelse av kretsen av personer som kan bli erklært utilregnelige som følge av sterkt avvikende og patologiske psykiske symptomer. Etter utvalgets forutsetninger kan det kun være tale om å frifinne personer for straff, som på handlingstidspunktet befant seg i avvikstilstander som er like inngripende på følelsesliv, tankeliv, funksjonsevne og persepsjon som en aktiv psykose.»

Den etiske, filosofiske og pragmatiske begrunnelsen for å erklære enkelte sterkt psykisk avvikende lovbrytere for ansvarsfrie og uten skyldevne, rekker ifølge utvalget lenger enn til dem som rettslig sett er å anse som psykotiske, jf. punkt 1.2.2.4 side 24 og punkt 8.6.5.2 side 124 flg. Utvalget legger vekt på at det er enkelte personer med alvorlige avvikstilstander som ikke kan gis en slik diagnose, men som kan ha tankeforstyrrelser, funksjonssvikt eller sviktende virkelighetsforståelse i samme grad og med samme tyngde som en person som er «psykotisk».

Utvalget viser til dansk rett, som gir adgang til å statuere utilregnelighet i tilfeller der tiltalte ikke var psykotisk på gjerningstiden, men likevel i en såpass avvikende tilstand at straffrihet bør bli resultatet. Det uttales videre:

«Da forslagene om fakultative straffritaksregler ikke ble vedtatt, ble antagelig området for utilregneligheten i norsk rett også noe innsnevret ved overgangen fra sinnssykdomsbegrepet til psykosebegrepet. Det vil derfor ikke utgjøre et markant brudd med tradisjonen om regelen åpnes noe.»

Ved å gi en liten åpning for ansvarsfrihet for de likestilte tilstander, vil man kunne unngå dypt urimelige domfellelser. Utvalget ønsker også å unngå at uttrykket «psykotisk» av rimelighetsgrunner blir «strukket».

Utvalget stiller spørsmål om hvordan det best kan gjøres å utvide utilregnelighetsregelen til å omfatte enkelte tilstander som faller utenfor det gjeldende psykosebegrepet, jf. punkt 8.6.5.2.1 side 124:

«Det er vanskelig å se at det finnes begreper, medisinske eller andre, som på en presis og entydig måte angir den meget begrensede restgruppen av særlig alvorlige avvikstilstander som kan være aktuell.
Løsningen kan neppe bli en annen enn at det i regelen åpnes opp for at domstolene, i disse helt særlige tilfellene, må foreta en mer konkret vurdering av avvikstilstanden og dens betydning for gjerningspersonens skyldevne. På grunnlag av en grundig medisinskfaglig utredning kan domstolene da vurdere den enkelte gjerningspersons symptomtyngde og så ta stilling til det rettslige spørsmålet om denne symptomtyngde, selv om lovbryteren ikke var «psykotisk» på gjerningstidspunktet, likevel var av en slik karakter at det av tilsvarende grunner som ved psykose verken er rimelig eller hensiktsmessig å idømme straff.»

Utvalget understreker at det er en snever gruppe tilstander det er tale om, jf. merknadene på side 375 i utredningen. Personen må være like hardt rammet som den som er psykotisk, slik at begrunnelsene for straffriheten slår til med tilsvarende styrke. Denne normative vurdering vil være en del av bedømmelsen av om den aktuelle tilstanden «må likestilles» det å være «psykotisk». Men domstolene skal ikke trekke grensen mellom den utilregnelige og den tilregnelige alene ut fra en stillingtagen til om straffens begrunnelser tilsier at den tiltalte bør holdes ansvarlig. Det avgjørende skal være en konkret vurdering av gjerningspersonens symptomer og tyngden av disse. Den sakkyndiges rolle vil her være den samme som under psykosevilkåret.

Tilstander som utvalget mener kan være aktuelle for straffrihet er diabetesrelaterte tilstander, demens, delirium, dissosiative lidelser, hjerneskader, gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, psykiske og atferdsmessige forstyrrelser i barseltiden, samt særdeles avvikende væremåte som følge av komorbiditet, jf. utredningen punkt 8.6.2 side 112 flg., punkt 8.6.5.2.5 side 129 og punkt 8.9.4 side 140. Forutsetningen er at symptomene var sterke nok. Tilstandene kan fluktuere og det må bero på en konkret vurdering av symptomtyngden på gjerningstiden om utilregnelighet og straffrihet skal bli resultatet.

Utvalget understreker at det må kreves mye før manglende emosjonelle evner kan føre til straffrihet. Man har til alle tider holdt psykopater og folk med personlighetsforstyrrelser som innebærer manglende empati, strafferettslig ansvarlige for sine handlinger:

«Et viktig spørsmål er hvilken betydning gjerningspersonens emosjonelle evner skal ha for spørsmålet om moralsk ansvar. På den ene siden er det klart at evnen til empati, det å forstå eller bli berørt av andres følelsesliv, og evnen til sympati, det å være positivt innstilt til andre, er av stor betydning i alt velfungerende sosialt liv. Og slik sett er disse evnene viktige forutsetninger for en moralsk aktør.
På den andre siden er det å ha slike evner, ikke nødvendig for å kunne innrette seg etter samfunnets krav til adferd, så lenge de kognitive evnene er intakte. At dette er en alminnelig utbredt oppfatning, kommer blant annet til uttrykk ved at man til alle tider har holdt psykopater, personer med personlighetsforstyrrelser som innebærer overfladisk følelsesliv, herunder manglende empati og ansvarsfølelse, strafferettslig ansvarlige for sine handlinger.
Utvalget mener at det må kreves mye før manglende emosjonelle evner kan føre til straffrihet.»

Samtidig påpeker utvalget at det er tilstander hvor manglende emosjonelle evner, eventuelt sammen med andre psykiske avvik, kan få slike omfattende konsekvenser at straffrihet bør bli resultatet. Som eksempel på en slik tilstand som bør kunne gi mulighet for en utilregnelighetsvurdering, nevner utvalget Aspergers syndrom.

Utvalgsmedlemmene Stoltenberg og Sæther slutter seg til den generelle fremstillingen av hvordan et tillegg til vilkåret «psykotisk» bør utformes, men mener det bør fremgå av lovteksten at de likestilte tilstander bare skal frita straff om de «åpenbart» må likestilles med å være «psykotisk». Dette vil understreke at det dreier seg om en meget snever utvidelse og bidra til å hindre en utglidning.

4.9.2 Høringsinstansenes syn

Et klart flertall av høringsinstansene som uttaler seg om dette, støtter utvalgets forslag om å utvide utilregnelighetsregelen til å omfatte tilstander som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen kan likestilles med å være psykotisk. Dette gjelder Advokatforeningen, Borgarting lagmannsrett, Det nasjonale statsadvokatembetet (Nast), Den norske legeforening, Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, Fellesorganisasjonen, Helse Bergen Haukeland universitetssykehus ved Divisjon Psykisk helsevern, Helsedirektoratet, Ila fengsel og forvaringsanstalt, Institutt for psykoterapi, Kriminalomsorgsdirektoratet, Kristiansand tingrett, Mental Helse Ungdom, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Oslo universitetssykehus ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Narud, Randi Rosenqvist, Riksadvokaten, Rogaland fylkeskommune, Stine Sofies Stiftelse og St. Olavs Hospital Divisjon Psykisk Helsevern ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg.

Advokatforeningen mener det er avgjørende at det nå kommer inn i bestemmelsen at også personer som ikke diagnostiseres som psykotiske kan fritas dersom deres kognitive svikt kan likestilles med psykose.

Borgarting lagmannsrett påpeker at ved å ha med dette alternativet, unngår man at det strafferettslige psykosebegrepet strekkes for å unngå urimelige resultater.

Ila fengsel og forvaringsanstalt støtter forslaget til en marginal utvidelse av utilregnelighetsbegrepet, og uttaler følgende:

«Dette snevre reformforslaget er etter vår mening det viktigste i hele utredningen. Spesielt noen få forvaringsdømte, men også enkelte soningsdømte, er så avvikende i sin virkelighetsoppfatning at det synes uetisk å straffedømme dem. Dette vil være personer som oppfyller psykisk helsevernlovens begrep «alvorlig sinnslidende» men som ikke blir lagt inn pga alvorlig adferdsforstyrrelser. Vi har erfaring med at noen er så syke at de tidligere ville blitt oppfattet som sinnssyke, men da de verken var opplagt psykotiske eller høygradig psykisk utviklingshemmet på handlingstiden etter moderne diagnostikk, er de blitt oppfattet som tilregnelige. Når de da også har sterkt avvikende adferd med stort farepotensial blir de idømt forvaring. Kriminalomsorgen har lite å stille opp med for denne lille kategorien, og i en del tilfeller vil de kun isoleres gjennom lang tid, noe som hadde vært ulovlig i psykiatrien.»

Kriminalomsorgsdirektoratet mener at definisjonen av utilregnelighet som ensbetydende med psykose, bevisstløshet eller høyere grad av utviklingshemming, synes for snever med hensyn til at enkelte er så syke med sammensatte diagnoser som samlet sett burde kvalifisere til psykisk helsevern og ikke fengsel. Den utbredte sykeligheten i fengsel kan være en indikasjon på at flere alvorlig sinnslidende burde vært dømt til psykisk helsevern istedenfor fengsel.

Oslo universitetssykehus ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Narud mener at både psykoser og likestilte tilstander som nevnes i utredningen hvor det er sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må anses som relevante tilstander for å komme inn under utilregnelighet.

Randi Rosenqvist gir uttrykk for helhjertet støtte til utvalgets forslag til en marginal utvidelse av utilregnelighetsbegrepet. Hun uttaler:

«Utvalget har understreket at det vil være en meget snever gruppe som vi frifinnes etter likestillet-regelen. Vi i kriminalomsorgen har erfaring for at noen er så syke at de tidligere nok ville ha blitt oppfattet som sinnssyke, men da de verken var psykotiske eller høygradig psykisk utviklingshemmet på handlingstiden etter moderne diagnostikk, er de blitt oppfattet som tilregnelige. Ved sterkt avvikende adferd med potensiell fare, blir de da idømt forvaring.
Dette vil etter forarbeidene stort sett dreie seg om personer som har ulike autistiske trekk, gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, enkelte medfødte syndromer, hjerneskader og/eller/uten lettere psykisk utviklingshemming som beskrevet i kap 8.4.6. Vi er imidlertid klart av den oppfatning at dette ikke er noen stor gruppe.»

Noen høringsinstanser, som Den rettsmedisinske kommisjon, Norsk psykologforening og St. Olavs hospital Divisjon Psykisk helsevern ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg, gir uttrykk for at lovforslaget om likestilte tilstander kan bringe lovverket i overenstemmelse med en allerede etablert rettspraksis, hvor blant annet demente og personer med Aspergers syndrom har blitt funnet å være utilregnelige.

Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) uttaler i den sammenheng:

«Straffelovens begrep både før og etter lovendringen i 2002 har av sakkyndige blitt ansett som juridiske begrep som omfatter en rekke medisinske tilstander. Av den grunn foreligger det rettspraksis at personer med dyptgripende autismespekterlidelser som alvorlig Aspergers syndrom er oppfattet som «sinnssyk» eller «psykotisk». På samme måte har alvorlige ervervede hodeskader i voksen alder og sykdommer som demens blitt oppfattet som «sinnssyk» eller «psykisk utviklingshemmet i høy grad» om funksjonsnivået er tilsvarende. Dette da psykisk utviklingshemmet i høy grad ikke har hatt det tidskriteriet for debut som ICD-10 har. Lovforslaget kan derfor oppfattes å bringe lovverket i tråd med allerede etablert rettspraksis.»

DRK stiller spørsmål om utvidelsen er nødvendig, da tilstandene antagelig allerede er omfattet av dagens utilregnelighetsregel, og anfører at det er en fare for at det kan utvikles en praksis der flere tilstander kan oppfattes å omfattes av utilregnelighetsregelen som følge av manglende entydig forståelse av de nye begrepene som foreslås.

Norsk psykologforening uttaler:

«Det kan se ut som om utredningen foreslår en utvidelse av tilstander som potensielt kan føre til utilregnelighet, og nevner spesielt hjerneskader, autismeforstyrrelser og demens. Tradisjonelt ble imidlertid begrepet sinnssyk i straffeloven behandlet som et juridisk begrep som omfattet en rekke medisinske tilstander. Vektleggingen av ICD-10 og innføring av begrepet psykotisk kunne fremstå som snevrere, men utvalgets forslag vil egentlig bare bringe lovverket i tråd med etablert rettspraksis. Personer med Aspergerdiagnose og demente har alltid blitt funnet utilregnelige når de har manglet funksjonsevne. Sakkyndige og retten har i alle år forholdt seg til § 44 som juridisk begrep. Det tilsynelatende endringsforslaget presiserer bare det vi ser som dagens rettspraksis.»

St. Olavs Hospital Divisjon Psykisk helsevern ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg gir uttrykk for tilsvarende oppfatning:

«Tradisjonelt ble begrepet sinnssyk i straffeloven behandlet som et juridisk begrep som omfattet en rekke medisinske tilstander. Ved endring til psykotisk og vektlegging av ICD-10 fremstår dette begrepet snevrere, men endringen utvalget foreslår om for eksempel å inkludere tilstander som alvorlig autismespekterlidelse kan oppfattes å bringe lovverket i tråd med etablert rettspraksis.
Sentral fagenhet vil her påpeke at personer med Aspergers syndrom har blitt funnet utilregnelig etter § 44 når de har manglet funksjonsevne. Sakkyndige og retten har i alle år forholdt seg til § 44 som juridiske begrep. Endringsforslaget oppfattes derfor å presisere hva som er rettspraksis.»

Helse Bergen Haukeland universitetssykehus ved Divisjon Psykisk helsevern støtter forslaget, men mener det likevel er verdt å merke seg at det for noen grupper er en økning i diagnoseringer, blant annet ved autismeforstyrrelser, og at det kan ha betydning for omfanget av tilfeller.

Enkelte av høringsinstansene er enige med et mindretall på to utvalgsmedlemmer som ønsker en snevrere regel, der kun tilstander som «åpenbart» kan likestilles med psykose omfattes. Dette gjelder Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembetet (Nast), Norsk psykologforening og St. Olavs Hospital Divisjon Psykisk helsevern ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg.

Riksadvokaten uttaler:

«Når det gjelder utvidelsen av hvilke tilstander som skal innebære strafferettslig utilregnelighet, bør det – som påtalemyndighetens representanter foreslår (side 141) ­ vurderes å presisere i lovteksten at det bare er tilstander som «åpenbart» må likestilles med å være psykotisk som skal innebære utilregnelighet.»

En rekke høringsinstanser påpeker at, eller stiller spørsmål om, forslaget om utvidelse vil kunne innebære at personer med demens, hjerneskader, autistiske trekk og somatiske lidelser dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern. Disse personene får ikke nødvendigvis noen god helsehjelp i psykiatriske avdelinger, som mangler spesialkompetanse på slike tilstander. Dette gjelder for eksempel Den norske legeforening, Institutt for psykoterapi, Helsedirektoratet, Norsk psykologforening, Oslo universitetssykehus ved Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst og Randi Rosenqvist.

Helsedirektoratet er i utgangspunktet enig i at likestilte tilstander bør omfattes. Det vises til at også begrepet «alvorlig sinnslidelse» i psykisk helsevernloven § 3-3, hvor psykoser er kjerneområdet, omfatter andre grensetilfeller hvor personen har en funksjonsnedsettelse på lik linje med psykose. Helsedirektoratet presiserer imidlertid at en eventuell utvidelse av utilregnelighetsregelen som hovedregel bør avgrenses til personer som har en psykisk tilstand eller lignende hjerneorganisk tilstander med hensyn til sviktende funksjonsevne mv. Det kan være hensiktsmessig at dette fremgår direkte av ordlyden i bestemmelsen. Dette for å synliggjøre at utvidelsen av utilregnelighetsbegrepet handler om likestilte tilstander som kan gis et behandlings- og omsorgstilbud i det psykiske helsevern eller ved tvungen omsorg.

Den norske legeforening støtter forslaget om å innta likestilte tilstander i bestemmelsen, men uttaler:

«Vi vil imidlertid peke på at forslaget vil kunne innebære at personer med demens, hjerneskader og forskjellige somatiske lidelser kan dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern. Dette bør utredes nærmere. Fra faglig synspunkt vil dette ofte ikke være hensiktsmessig da disse personer som regel ikke vil ha tilstander som det er riktig å behandle innen psykisk helsevern, men fortrinnsvis i andre deler av helsetjenesten.»

Institutt for psykoterapi støtter Legeforeningen i at man bør differensiere nærmere hva som er følgen av utilregnelighet. «Likestilte tilstander» kan være demens eller del av en somatisk sykdom, eller være av forbigående art (f.eks. delirium tremens). Det passer ikke nødvendigvis å dømme disse til en særreaksjon som tvungen psykisk helsevern.

Oslo universitetssykehus ved Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst uttaler:

«Utvidelse av tilregnelighetsbegrepet til å inkludere flere psykiske og somatiske lidelser kan prinsipielt være riktig beslutning, da de kan være uten skyldevne slik som NOU 2014: 10 påpeker. Det er likevel slik at det legges opp til at personer med andre tilstander enn psykiske lidelser kan dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern. Dette er problematisk da det ikke nødvendigvis er god helsehjelp å dømme folk med diabetes, demens eller alvorlige hjerneskader til et opphold i psykiatriske avdelinger. Personer med slike tilstander vil kunne få bedre helsehjelp i andre deler av helsevesenet. En utvidelse av særreaksjonen overføring til dom på tvungent psykisk helsevern vil kunne føre til at personer behandles i spesialisthelsetjenesten hvor spesialkompetansen på tilstanden ikke foreligger. Dette er problematisk konsekvens av slik utvidelse av utilregnelighetsbegrepet.
[…] Dessverre er det slik at noen av de tilstander som nevnes hos pasientgruppene som kan vurderes som likestilt med rettslig psykose – som demens, hjerneskader, og utviklingsforstyrrelser – er tilstander hvor behandling som regel ikke fører til bedring i tilstanden og hvor omsorgsbehovene vedvarer. Dette vil kunne føre til at personer med slike tilstander opptar døgnplasser i psykiatrien over lang tid og som dermed kan redusere psykiatriens muligheter til å gi andre pasienter behandlingstilbud.»

Regional sikkerhetsavdeling mener dessuten at det er viktig at utvidelsen ikke går på bekostning av andre pasienter, og at det må ses i lys av nedskjæringer av døgnplasser i psykiatrien.

Den rettsmedisinske kommisjon, Den norske legeforening, Norsk psykologforening, St. Olavs Hospital ved Regional sikkerhetsavdeling Brøset og St. Olavs Hospital ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg mener det bør utredes en etablering av tilrettelagte enheter.

Den rettsmedisinske kommisjon uttaler i den anledning:

«Et argument for å innføre denne type utvidelse som Tilregnelighetsutvalget foreslår, var om de som omfattes av de nye juridiske betegnelsene kunne dømmes til en tilrettelagt særreaksjon tilpasset deres behov, i tilfelle de straffbare handlingene kvalifiserer for en særreaksjon. Det har dessverre ikke utvalget foreslått. DRK foreslår derfor at om denne endringen vedtas, må det samtidig utredes etablering av tilrettelagte enheter som har som formål å ivareta gjennomføringen av særreaksjonen, og at bestemmelsene i straffeloven § 39 må endres tilsvarende. Dette da personer med slike «likestilte tilstander» vanligvis ikke vil tilfredsstille kriteriene for tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven kapittel 3, eventuelt kriteriene for tvang etter kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven.»

Tilsvarende synspunkter fremmes av St. Olavs Hospital, Regional sikkerhetsavdeling Brøset:

«Dersom personer med slike «likestilte tilstander» ikke tilfredsstiller kriteriene for tvungent psykisk helsevern etter kapittel 3 og skal kunne idømmes en særreaksjon, bør det utredes en etablering av tilrettelagte enheter med dette som formål. Dette for å sikre faglig forsvarlig tilbud innen rammen av en særreaksjon.»

Norsk psykologforening uttaler:

«Hva gjelder personer med «likestilte tilstander», vil det være aktuelt at disse dømmes til en særomsorg. Man kan godt tenke seg at disse ikke vil tilfredsstille kriteriene for tvungent psykisk helsevern og at psykiatrien ikke vil ha den riktige kompetanse. Det bør derfor utredes etablering av tilrettelagte enheter for disse. På samme måte nevner utvalget at demente må kunne dømmes til tvungen omsorg, men fagenheten for tvungen omsorg har ingen kompetanse på demens. Det hører inn under psykogeriatri. Før man vedtar eventuelle endringer i lovverket, bør det grundig utredes hvilke konsekvenser endringene kan ha i etterkant av en dom.»

Universitetssykehuset Nord-Norge HF ved Psykisk helse- og rusklinikken ønsker at det åpnes opp for tvungen omsorg i slike saker:

«Vi vurderer at dette er en svært kompleks problemstilling, men samtidig prinsipielt viktig. Vilkårene til å dømme noen til tvungen psykisk helsevern er, og bør være, et behov og nytte av denne spesifikke behandlingen. Vi ser i dag at enkelte tilstander blir likestilt med de tilstander psykosebegrepet beskriver, eksempelvis alvorlige autismetilstander, og resulterer i en dom om behandling. Mange av disse likestilte tilstander har i større grad et behov for kontroll og omsorg, ikke aktiv behandling, og vi skulle ønske at man også åpnet for en annen del av lovgivningen, f eks dømt til tvungen omsorg. Dette ville være et system som i større grad sikrer ressurser til oppfølging av disse gruppene, og vil nok også ivareta samfunnsvernet.»

Helsedirektoratet mener det ikke er hensiktsmessig å utvide gruppen utilregnelige som skal idømmes tvungent psykisk helsevern utover de tilfellene hvor behandlingsapparatet kan gi et tilbud, og at forvaring bør være et alternativ.

Ila fengsel- og forvaringsanstalt mener på sin side at Kriminalomsorgen har lite å stille opp med for de straffedømte som er så syke at de tidligere ville blitt oppfattet som sinnssyke, uten at de er å anse som psykotiske og utilregnelige. Videre heter det:

«Utvalget har understreket at det vil være en meget snever gruppe som vil frifinnes etter likestillet-regelen og vi tror heller ikke at dette vil utgjøre noen større gruppe og medføre noen utglidning av utilregnelighetsbegrepet som menigmann eller politikere vil synes er galt. Vi mener at psykiatrien må bygges ut for å gi disse syke lovovertredere god behandling og sikre samfunnets sikkerhet.
Dette vil etter forarbeidene stort sett dreie seg om personer som har ulike autistiske trekk, gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, enkelte medfødte syndromer, hjerneskader og/eller/uten lettere psykisk utviklingshemming som beskrevet i kap 8.4.6. Disse personene trenger (livs)varig omsorg og vern på en måte som også imøtekommer samfunnets behov for sikkerhet. Det er uverdig at det eneste de får er en plass i kriminalomsorgen.»

Mental Helse mener det bør utredes mer om det skal kunne fastslås utilregnelighet ved «likestilte tilstander».

We Shall Overcome (WSO) motsetter seg på det sterkeste en slik utvidelse:

«En slik utvidelse vil sannsynligvis medføre at enda flere enn i dag skilles ut som «utilregnelige», med påfølgende mulighet for å ende opp i det strafferettslige særreaksjonssystemet.
WSO vil på det sterkeste motsette seg en slik utvidelse. Å utvide et grunnleggende diskriminerende og menneskerettighetsstridig system er et ytterligere skritt i feil retning, motsatt vei av det Norge bør gå for å oppfylle våre forpliktelser etter CRPD.»

Flere høringsinstanser påpeker upresisheter i utvalgets opplisting over ulike diagnostiske kategorier og deres relasjon til psykosebegrepet, herunder Oslo universitetssykehus ved henholdsvis Regional seksjon psykiatri, utviklingshemming/autisme (PUA) og Søndre Oslo DPS. Det påpekes at psykose forekommer i høyeste grad som komorbid til utviklingsforstyrrelser, i motsetning til det utvalget mener. Autismespekterforstyrrelsene, som faller innenfor kategorien utviklingsforstyrrelse, er for eksempel overrepresentert med psykoser.

Oslo universitetssykehus ved Regional seksjon psykiatri, utviklingshemming/autisme (PUA) uttaler:

«I opplistingen over ulike diagnostiske kategorier og deres relasjon til psykosebegrepet, er F80-89 Utviklingsforstyrrelser plassert i gruppen Sykdomskategorier der psykotiske symptomer vanligvis ikke opptrer. Det anføres videre at Utviklingsforstyrrelser, der spesifikke utviklingsforstyrrelser som begynner i barndommen kan avta etter hvert som barnet blir eldre. Punktet er problematisk av to grunner:
  1. Psykose forekommer i høyeste grad som komorbid til utviklingsforstyrrelser i F80-89-gruppen. Det er usikkerhet knyttet til reell forekomst, men det synes å være lite grunnlag for å hevde at psykotiske symptomer vanligvis ikke opptrer hos denne gruppen (se for eksempel Gahziuddin, 2005).

  2. I gruppen utviklingsforstyrrelser inngår også gjennomgripende utviklingsforstyrrelser/autismespekterforstyrrelser, som er medfødte, livslange tilstander hvis uttrykk riktig nok kan endre seg etter hvert som individet blir eldre og utvikler seg, men det fremstår noe misvisende å hevde at de «avtar» (Bolte & Hallmayer, 2011; Frith, 2003).»

Også Oslo universitetssykehus ved Søndre Oslo DPS uttaler at formuleringen er uheldig, da F 80-89-spekteret jo også inkluderer autismespekterforstyrrelsene, som er overrepresentert med psykoser.

Agder lagmannsrett påpeker at kjernen i begrunnelsen for strafferettslig utilregnelighet er en massiv sykdom på sinnet. Ved å benytte et annet rettslig vilkår i teksten enn «psykotisk», for eksempel «alvorlig sinnslidelse», er det ikke behov for et tillegg om likestilte tilstander. Lagmannsretten har imidlertid ingen innvendinger mot utvalgets redegjørelse for de tilstander som bør kunne lede til straffrihet.

4.9.3 Departementets vurdering

Det er ikke nødvendig med en utvidelse til likestilte tilstander i bestemmelsens ordlyd dersom man benytter et mer generelt rettslig begrep, «alvorlig sinnslidelse». Departementet vil understreke at begrepet «alvorlig sinnslidelse» er ment å kunne omfatte både alvorlige psykiske, somatiske og organiske sykdommer som gir seg utslag på sinnet. Det er således uten betydning hvordan tilstanden oppstod, enten dette skyldes akutt og forbigående psykose (reaktiv psykose), paranoid psykose, psykoselidelser (schizofreni), nevrologiske lidelser (hjernesvulst, demens, Parkinsons eller Alzheimers), hjerneskade (etter slag mot hodet eller flåttbitt), infeksjons- og parasittsykdommer (malaria), seksuelt overførbare sykdommer (herpes eller syfilis), feberdelirier eller autismeforstyrrelser. Departementet utelukker heller ikke at enkelte er så syke på grunn av sammensatte (komorbide) diagnoser at de samlet sett burde kvalifisere til psykisk helsevern og ikke fengsel. Det avgjørende er symptomtyngden, slik at det foreligger en vesentlig brist i virkelighetsforståelsen og/eller funksjonsevnen. Det vil bero på en helhetsvurdering hvorvidt denne svikten er av en slik art og tyngde at vedkommende kan anses å være «utilregnelig». Det vises til utvalgets utredning punkt 8.6.2, der det angis eksempler på dyptgripende mentale avvikstilstander som kan være aktuelle.

Departementet vil understreke at personlighetsforstyrrelser, herunder dyssosial personlighetsforstyrrelse (tidligere kalt psykopati), ikke vil omfattes av begrepet «alvorlig sinnslidelse». I dette feltet møter biologi som forklaringsgrunnlag ondskapens problem. Utvalget fremhever at selv om emosjonelle evner, som å kunne føle empati og sympati, er av stor betydning for det sosiale liv og en forutsetning for en moralsk aktør, så er de ikke nødvendige for å kunne innrette seg etter samfunnets krav til adferd, så lenge de kognitive evnene er intakte, jf. utredningen punkt 8.6.5.2 side 130 og vedlegget til utredningen punkt 5.2 side 413, der det heter:

«Det kan […] argumenteres for at en person som ikke har evnen til å identifisere og konstruere moralske problemstillinger, og ikke kan oppleve moralske dilemmaer, likevel kan forventes å forstå og innrette sine handlinger etter strafferettens normer. Strafferetten innrettes nemlig ikke generelt på det mellommenneskelige samværet, men forbyr typisk sett bare visse særlig klanderverdige handlinger – og kommuniserer også disse samfunnsnormene gjennom lovgivning. Uten klare holdepunkter for at en gjerningsperson ikke har evne til å forstå og la seg styre av disse grunnleggende normene, bør ikke utilregnelighet komme på tale. Og mer generelt: så lenge det ikke kan påvises at mentale avvik fratar den enkelte evne til å handle riktig, bør man være tilbakeholden med å gi forrang til en medisinsk forklaringsmodell for menneskets handlinger fremfor strafferettens forklaringsmodell om ansvar.»

Departementet deler denne oppfatningen. At dette er en alminnelig utbredt oppfatning, kommer blant annet til uttrykk ved at man til alle tider har holdt psykopater, personer med personlighetsforstyrrelser som innebærer overfladisk følelsesliv, herunder manglende empati og ansvarsfølelse, strafferettslig ansvarlige for sine handlinger.

En rekke høringsinstanser er skeptiske til at utvidelsen vil kunne innebære at personer med demens, hjerneskader, autistiske trekk og somatiske lidelser dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern. Departementet ser at det kan være et poeng at disse personene ikke nødvendigvis får spesialtilpasset helsehjelp i psykiatriske avdelinger, som kan mangle kompetanse på slike tilstander. Departementet legger likevel til grunn at en helseinstitusjon vil være bedre rustet enn kriminalomsorgen til å ivareta denne pasientgruppen. Departementet foreslår dessuten å åpne for at reaksjonen tvungen omsorg skal kunne benyttes, slik Universitetssykehuset Nord-Norge HF ved Psykisk helse- og rusklinikken ønsker. Bakgrunnen er at det dreier seg om pasienter som kan ha et vedvarende omsorgsbehov, og som vil kunne få en mer hensiktsmessig tilrettelegging på enheter for tvungen omsorg, for eventuelt senere å sluses ut til kommunene, dersom dette anses forsvarlig.

Det bemerkes at Randi Rosenqvist har lagt til grunn at dagens særreaksjoner kan anvendes for gruppen med likestilte tilstander. Hun skriver:

«Den likestillede gruppen, personer uten helt klar psykosediagnose som kan være lettere psykisk utviklingshemmet med tilleggsproblematikk, bør ikke nødvendigvis dømmes til tvungent psykisk helsevern, men til tvungen omsorg. Det er i Sentral fagenhet personalet har kompetansen i å utrede og etablere varige botilbud også til lettere psykisk utviklingshemmede med atypisk autisme eller annen psykisk tilleggsproblematikk.[…]
Senil demente og alvorlig hjerneskadete, dersom dette skulle bli aktuelt, kan derimot dømmes til tvungent psykisk helsevern og innlegges i psykogeriatriske avdelinger og etter hvert overføres til sykehjem dersom det er hensiktsmessig både behandlingsmessig og sikkerhetsmessig.
Personer med normal til høy intelligens, men som har omfattende autistiske trekk (ICD-10 Aspergers syndrom) og er så dårlig fungerende at dette skulle frita for straffskyld, vil antagelig best bli tatt vare på i psykiatrien, men dette må avgjøres i hver enkelt sak etter en hensiktsmessighetsvurdering.»

Departementet er for øvrig enig med utvalget i at utilregnelighetens nærmere avgrensning må bero på hvem det er rettferdig å straffe, jf. utredningen punkt 8.6.5.2.2 side 125. De «likestilte» tilstandene dreier seg om personer som er alvorlig syke og som bør anses som uskyldige, da de ikke kan klandres for sine handlinger. Argumenter fra helsefaglig hold om at det er problematisk dersom personer uten behandlingsbehov skrives inn til sykehusopphold, kan ikke være avgjørende. Slike hensyn må ivaretas ved utformingen av særreaksjonene og praktiseringen av psykisk helsevernlovgivningen – ikke ved strafferettens ansvarsregler. Helsevesenet er for øvrig uansett best egnet til å ta seg av disse menneskene, som ofte vil være i en sårbar situasjon. Alternativet er fengsel eller sivilsamfunnet. Da er tross alt en helseinstitusjon bedre, der kompetansen på alvorlige sinnslidelser allerede finnes.

Departementet støtter Randi Rosenqvist og Ila fengsel og forvaringsanstalt i at denne marginale utvidelsen av utilregnelighetsbegrepet er viktig, og fra et etisk perspektiv riktig. Det pekes på at noen få innsatte i kriminalomsorgen er så avvikende i sin virkelighetsoppfatning at det synes uetisk å straffedømme dem. Dette kan være personer som oppfyller psykisk helsevernlovens begrep «alvorlig sinnslidende», men som ikke har blitt lagt inn administrativt på grunn av alvorlige adferdsforstyrrelser. De ville også tidligere ha blitt oppfattet som sinnssyke, men faller utenfor begrepene psykotisk og høygradig psykisk utviklingshemmet i dagens straffelov, slik at de anses tilregnelige. Dersom de har sterkt avvikende adferd med stort farepotensiale, blir de gjerne idømt forvaring, og i en del tilfeller vil de isoleres gjennom lang tid, noe som hadde vært ulovlig i psykiatrien.

Departementet kan heller ikke se at hensynet til den gruppen pasienter med tilvarende symptomtrykk som ved psykoser, blir tilstrekkelig ivaretatt gjennom reglene om straffnedsettelse. Det er, som utvalget sier, en vesentlig forskjell mellom å bli frifunnet og å bli domfelt selv om straffen gjøres mindre streng, jf. utredningen side 125, der det heter:

«I det ene tilfellet ser rettsordenen nådig på den skyldige og uttrykker dette ved å idømme ham en mildere straff. I det andre tilfellet har lovbryteren et ubetinget krav overfor rettsordenen på å bli erklært uskyldig, fordi han ikke kan klandres for sin handlemåte. Dette kravet motsvares av samfunnets plikt til å gi uttrykk for gjerningspersonens uskyld gjennom en frifinnende dom. Man bør i denne sammenheng heller ikke undervurdere det sosiale og moralske stigma som knytter seg til en fellende dom, og som kan gjøre seg gjeldende uavhengig av om dommen er mild eller streng.»

Departementet deler også utvalgets oppfatning om at, selv om det er en verdi for borgerne å bli stilt til ansvar for sine handlinger, så må det gå en grense for hvor det er rimelig å ilegge straffansvar.

4.10 Et skille mellom psykiatri og juss

4.10.1 Utvalgets forslag

Utvalget mener at det er viktig å skille klart mellom psykiatri og juss. Sakkyndiges oppgave vil være å utrede lovbryterens sinnstilstand utelukkende på egne faglige premisser og etter det internasjonale klassifikasjonssystemet for psykiske lidelser (for tiden ICD-10), jf. punkt 8.9.2 side 138:

«Den psykiatrisk sakkyndige, og eventuelt andre sakkyndige, skal ved sin bedømmelse holde seg til sitt fag – den allmenne psykiatrien og psykologien. Det skal gis en grundig klinisk beskrivelse av siktede på gjerningstiden og i tiden før og etterpå, og om nødvendig med korreksjoner mot slutten av hovedforhandlingen, av grad og kvalitet av psykotiske symptomer, herunder funksjonssvikt. De sakkyndiges sentrale oppgave er, ved å anvende sin særlige fagkompetanse, å gi retten et faktisk grunnlag for tilregnelighetsvurderingen.
Diagnostiseringen skal skje i henhold til alminnelige anerkjente faglige standarder. De skal selv ikke konkludere med om observanden på gjerningstiden var «psykotisk» eller «likestilt» – altså utilregnelig – i lovens forstand. Det er retten, basert på den kliniske beskrivelse de sakkyndige har gitt, som skal anvende loven. Domstolen vil ved å legge sakkyndighetsvurderinger til grunn for subsumsjonen, utvikle standarder for hvilken grad av symptombelastning som skal kreves for at lovens krav «psykotisk» og «likestilt» er oppfylt.»

De sakkyndige skal således ikke uttale seg om hvorvidt lovens vilkår er oppfylt. Dette foreslås tydeliggjort ved å innlede tilregnelighetsbestemmelsen med ordene «Den som […] av retten anses» i straffeloven § 20 og «Den som retten anser» i straffeloven 1902 § 44. I punkt 8.9.2 side 138 uttales det:

«Lovens forutsetning – både i gjeldende § 44 og i utvalgets forslag – er at det er retten som avgjør om vilkårene i utilregnelighetsregelen foreligger, ettersom det er retten som tar stilling til skyldspørsmålet. Dette er det likevel nødvendig å markere klart og tydelig. Etter utvalgets syn er det på tide å fravike en tradisjon hvor de sakkyndiges konklusjoner i praksis er blitt lagt til grunn nokså ubetinget, således at legene av retten har fått det avgjørende ord om straffrihetens grenser.»

Utvalget slår videre fast at lovforslaget fordrer en normativ vurdering som det er retten alene som må foreta, jf. blant annet punkt 8.6.5.2.3 side 128 og punkt 8.9.4 side 140. Regelen skal åpne for at retten i større grad og på et konkret og selvstendig grunnlag kan avgjøre spørsmålet om lovbryteren er ansvarlig. Det fremgår også flere steder i utvalgets vurdering at domstolen skal gis mulighet til å fastslå utilregnelighet på mer skjønnsmessig grunnlag, jf. 8.6.5.2.2 side 126 og 127, der det heter:

«Men den regel om absolutt straffrihet som utvalget foreslår, gjør de sakkyndiges rolle mindre sentral ved at de utelukkende skal uttale seg på medisinskfaglige premisser, se 8.3.4. Rettens rolle blir dermed langt mer fremskutt, ved at den i hver sak må ta selvstendig stilling til om den medisinske beskrivelsen av tiltalte medfører et så sterkt avvik at han rettslig sett må anses «psykotisk». Det blir klarere at retten må anvende det rettslige begrepet «psykotisk», som vil være snevrere enn det tilsvarende medisinske begrepet. En slik regel vil ikke rammes av den innvending som er referert foran, om at det er lite hensiktsmessig å knytte straffrihet til likestilte tilstander i en regel basert på et «medisinsk prinsipp». Det juridiske skjønnet blir jo alltid sentralt og avgjørende, både ved spørsmålet om tiltalte var «psykotisk» eller i en «likestilt» tilstand på gjerningstiden.»

Det er retten som på etisk og normativt grunnlag selvstendig skal konkludere i tilregnelighetsspørsmålet. Hvorvidt lovbryteren på handlingstidspunktet fremstod som så avvikende at det ikke er rimelig, rettferdig eller formålstjenlig å holde ham strafferettslig ansvarlig, er da det grunnleggende spørsmålet som dommeren må stille seg. Dette fremgår blant annet av punkt 8.6.5.2.4. side 128-129, der det heter:

«Domstolens avgjørelse skal etter forslagets forutsetninger baseres på en totalvurdering av tiltaltes tilstand og ikke på psykiaternes medisinsk-diagnostiske klassifikasjon. Likevel vil psykiatrisk sakkyndighet være til hjelp for dommeren ved de nærmere vurderingene. […]
Den psykiatriske erklæring som skal veilede retten bør derfor begrense seg til å omtale siktedes symptombilde og komme med generelle opplysninger om hvilken betydning siktedes tilstand i alminnelighet må antas å ha for funksjonsevne, tenkning og forståelse av omverdenen. […]
Dette må også være de sakkyndiges rolle under regelen om de likestilte tilstander: Psykiateren og psykologspesialisten må med sin faglige bakgrunn og begrepsdannelse vurdere graden og karakteren av gjerningspersonens psykiske forstyrrelse og etter beste evne uttale seg om vedkommendes tilstand slik denne fortonet seg på tidspunktet for handlingen. Men det må understrekes at det er rettens oppgave å ta endelig stilling til tilstandens karakter og så konkludere i spørsmålet om tilstanden i det konkrete tilfellet bør likestilles med det å være psykotisk. Det dreier seg om en rettslig bedømmelse som kun skal tjene rettslige formål. Det er lovbryterens tilstand som begrunner straffriheten. Hvorvidt han på handlingstidspunktet fremstod som så avvikende at det ikke er rimelig, rettferdig eller formålstjenlig å holde ham strafferettslig ansvarlig, er da det grunnleggende spørsmålet som dommeren må stille seg.»

Det er altså rettens oppgave å ta stilling til om tiltalte på handlingstidspunktet var så psykisk forstyrret, hans tilstand av en slik karakter og fremtrådte med slik symptomstyrke, at han ikke bør påføres straffansvar. Det avgjørende skal være en konkret vurdering av gjerningspersonens symptomer og tyngden av disse.

4.10.2 Høringsinstansenes syn

Et stort flertall av høringsinstansene er positive til at det skilles klart mellom psykiatri og juss, mellom de sakkyndiges og rettens rolle og mellom det medisinske og det rettslige psykosebegrepet. Dette gjelder blant annet Asker og Bærum politidistrikt, Borgarting lagmannsrett, Buskerud friomsorgskontor, Den norske legeforening, Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, Fellesorganisasjonen, Haugesund kommune, Helsedirektoratet, Institutt for psykoterapi, Mental Helse Ungdom, Det nasjonale statsadvokatembetet (Nast), Nasjonalt folkehelseinstitutt, Norsk psykologforening, Norsk sykepleierforbund, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Oslo universitetssykehus Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Narud, Oslo universitetssykehus Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Holst, Rogaland fylkeskommune, Riksadvokaten, Rådet for psykisk helse, Sørlandet sykehus, Stine Sofies Stiftelse, St. Olavs Hospital ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg, Helse Sør-Øst RHF ved Det regionale fagrådet for psykisk helse, Sykehuset i Vestfold HF, Trondheim kommune, Unio og Universitetssykehuset Nord-Norge HF.

En rekke høringsinstanser gir uttrykk for at de sakkyndige bør begrense sin deltagelse til det fagområdet de behersker og er utdannet for, mens retten selvstendig bør konkludere i det rettslige tilregnelighetsspørsmålet.

Sørlandet sykehus uttaler i den anledning:

«Etter regelen utvalget foreslår, vil de sakkyndiges oppgave være å utrede lovbryterens sinnstilstand utelukkende på egne faglige premisser og etter det internasjonale klassifikasjonssystemet for psykiske lidelser, som for tiden er ICD-10. Det er altså rettens oppgave på selvstendig grunnlag å ta stilling til om gjerningsmannens tilstand var av en slik karakter og fremtrådte med slik symptomstyrke, at han ikke bør påføres straffansvar. Ved skarpt å skille mellom den medisinsk-faglige og den rettslige bedømmelse, og således mellom det medisinske og det rettslige psykosebegrepet, kan det være riktig å si at den foreslåtte utilregnelighetsregel fra utvalget bygger på et noe modifisert medisinsk prinsipp.»

Universitetssykehuset Nord-Norge HF ved Psykisk helse- og rusklinikken uttaler at de sakkyndiges rolle er forsøkt presisert i utredningen, og man har valgt å la de sakkyndige konsentrere seg om det de kan bidra med kompetanse på; vurdering av klinisk tilstand. Psykisk helse- og rusklinikken støtter denne presiseringen av de sakkyndiges rolle. Tidligere har de sakkyndige måtte forholde seg til både medisinske og juridiske fortolkninger av samme fenomen, og klinikken tror dette har skapt både usikkerhet og unøyaktighet ved forståelsen av en eventuell tilstand.

Asker og Bærum politidistrikt fremhever som særlig positivt at utvalget har fokus på et tydeligere skille mellom psykiatri og juss. De sakkyndige kan da uttale seg om det medisinske psykosebegrepet, mens retten med utgangspunkt i de sakkyndige vurderingene på et mer selvstendig grunnlag kan ta stilling til det rettslige psykosebegrepet og spørsmålet om tilregnelighet og straffansvar.

Etter Borgarting lagmannsretts oppfatning innebærer utvalgets klargjøring av skillet mellom juss og psykiatri en klar forbedring. Det blir både mer tydelig og mer prinsipielt riktig hva som er dommerens rolle og hva som er den sakkyndiges.

Mental Helse Ungdom uttaler følgende:

«Mental Helse Ungdom er svært tilfreds med at det i utredningen legges stor vekt på behovet for et skarpere skille mellom det juridiske og det medisinfaglige ansvar. Blant annet skal ikke lenger rettens sakkyndige enten denne er medisiner eller psykolog, uttale seg om hvorvidt de juridiske vilkår etter loven er oppfylt. Dette blir opp til retten å vurdere, noe som etter vårt skjønn er en særdeles viktig prinsipiell og praktisk endring.»

Haugesund kommune mener det er betryggende at det i lovteksten markeres at det er domstolens oppgave å trekke opp utilregnelighetens grenser – ikke de oppnevnte sakkyndige.

Norsk Sykepleierforbund støtter også tydeliggjøringen av skillet mellom psykiatri og juss, uavhengig av om det legges et medisinsk eller blandet prinsipp til grunn:

«Dette for å kunne sikre at de sakkyndige begrenser sin deltagelse til eget fagområde, og for at retten på selvstendig grunnlag kan ta stilling til om gjerningsmannen kan påføres straffeansvar eller ikke.»

Stine Sofies Stiftelse er enig i at det skal være et klart skille mellom sakkyndiges vurdering og vurdering av lovens vilkår, som ligger til juristene.

Helse sørøst RHF ved Det regionale fagrådet for psykisk helse mener at det er klokt å begrense de sakkyndiges mandat til kun det å gi psykologisk og psykiatrisk bistand til retten, og ikke å ta stilling til rettslige begreper. Slik tydeliggjøres skillet mellom medisin og juss, som noe av kritikken har rettet seg mot.

Enkelte høringsinstanser knytter dette konkret til utvalgets forslag om å innta uttrykket «Den som […] av retten anses» eller «Den som retten anser» i bestemmelsens ordlyd.

Helsedirektoratet støtter utvalgets presisering av at det er retten som avgjør om det foreligger utilregnelighet, jf. «Den som retten anser». Dette særlig med henblikk på at begrepet psykose ved forslaget vil få mer karakter av å være et rettslig begrep, som ikke fullt ut sammenfaller med det medisinske begrepet.

Andre gir derimot uttrykk for at det er unødvendig og uheldig å innta uttrykket «Den som […] av retten anses» eller «Den som retten anser» i ordlyden, herunder Domstoladministrasjonen og Kristiansand tingrett. Dette fordi det alltid er avgjørende hvem retten anser for å fylle lovens vilkår.

Domstoladministrasjonen (DA) uttaler følgende:

«Etter vårt syn er det unødvendig å endre straffeloven § 44 første ledd med formuleringen «den som retten anser». En slik formulering i kun denne bestemmelsen kan bidra til å skape usikkerhet om rettens selvstendighet i liknende/tilsvarende bestemmelser der sakkyndighet er aktuelt»

Kristiansand tingrett gir uttrykk for samme oppfatning, og påpeker at en kan tydeliggjøre at det er et rettslig psykosebegrep ved å innta en egen definisjon av dette:

«Så lenge ikke annet framgår av en lovbestemmelse, er det imidlertid alltid avgjørende hvem «retten anser» for å fylle lovens vilkår. Det virker derfor kunstig å ta inn en slik presisering i lovverket på ett bestemt område. Rent umiddelbart kan det forstås slik at retten gis en større skjønnsfrihet enn ellers, hvilket ikke er meningen. Rettens uavhengighet av vurderingene til rettsoppnevnte sakkyndige er ikke en særlig problemstilling for straffesaker der retten må ta stilling til spørsmål om tilregnelighet, jf. alt fra saker etter barneloven og barnevernloven til personskadeerstatningssaker og saker etter avhendingsloven. Det kan i så måte også vises til straffeloven § 44 annet ledd og forslaget til endringer i denne, om psykisk utviklingshemming i høy grad og lignende tilstander, der samme problemstilling er høyst aktuell, men der rettens suverenitet ikke er foreslått presisert. Det kan ikke være slik at det blir en ny kilde for forståelsen av rettens selvstendige stilling hvorvidt lovteksten inneholder en presisering av at det er retten som fastsetter om lovens vilkår er til stede. Dersom meningen er å tydeliggjøre at det er tale om et rettslig psykosebegrep og ikke et medisinsk, kan dette alternativt gjøres ved å ta inn en egen definisjon av psykosebegrepet, og at dette gjøres på en tydeligere måte enn ved å beskrive dette indirekte ved omtalen av de lignende tilfeller som også skal unntas straff.»

Advokatforeningen og Oslo politidistrikt mener det strengt rettslig er unødvendig med presiseringen «den som retten anser», men gir henholdsvis uttrykk for at en tydeliggjøring er hensiktsmessig og at praksis har vist at sakkyndige nærmest har inntatt en dømmende funksjon når de konkluderer over lovanvendelsen.

Oslo universitetssykehus ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Narud gir uttrykk for at det trolig er nødvendig å understreke rettens rolle:

«De sakkyndiges ekspertise bør benyttes til å utrede observander mht psykisk tilstand og funksjonsnivå. At det understrekes at rettens rolle blir mer fremskutt er positivt, men praksis i dag er vel heller at retten har «abdisert». En understreking for å unngå at dette kontinueres, er trolig nødvendig.»

Også Riksadvokaten en positiv til at skillet mellom medisinske og rettslige vurderinger fremgår av lovteksten ved at det understrekes at det er retten som skal vurdere om symptomtrykket er tilstrekkelig til at vedkommende skal anses utilregnelig. Videre uttales det:

«Dette er i og for seg videreføring av gjeldende rett, men i praksis er det slik at de sakkyndige som regel blir bedt om å uttale seg om hvorvidt siktede var psykotisk og dermed utilregnelig etter straffeloven § 44, og det skal mye til for at domstolen fraviker de sakkyndiges konklusjon (dersom disse er enige). En justering av denne praksis vil utvilsomt medføre visse utfordringer.»

Noen høringsinstanser påpeker at det kan bli krevende for rettens aktører å ta stilling til om symptomtyngden i en psykose er å anse som «psykotisk» i rettslig forstand. Oslo politidistrikt mener det er nødvendig med kompetanseheving hos påtalemyndigheten. Nordland statsadvokatembeter mener dette vil forutsette at gode opplæringsprogram utarbeides:

«For de sakkyndige vil vurderingene antagelig bli mer rendyrket faglig innenfor egen profesjon. For aktørene for øvrig, kan det bli en mer krevende øvelse å ta stilling til om symptomtyngden i en diagnose skal lede til om den tiltalte er å anse som psykotisk i rettslig forstand eller ikke.
Vi mener det er nødvendig både med mer åpenhet om hvordan de sakkyndige gjennomfører undersøkelsene […], samt at aktørene må settes i bedre stand til faktisk å gjøre de vurderingene utvalget legger opp til. Til det siste, vil både dommere, advokater og representanter for påtalemyndigheten måtte tilegne seg nødvendig medisinsk kompetanse for å kunne være i stand til å vurdere om symptomtyngden i en psykose bør lede til straffrihet eller ikke. Dette kan ikke undervurderes og det forutsettes at gode opplæringsprogram utarbeides.»

Atter andre påpeker at ved å opprettholde tilknytningen mellom strafferettslig utilregnelighet og medisinsk terminologi, så bidrar ikke dette til det helt nødvendige skillet mellom juss og psykiatri, for eksempel Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst ved Holst:

«Utvalget fremhever gjentatte ganger behovet for å skille mellom jus og psykiatri. Det er kan hende utvalgets viktigste poeng. Forslaget om å opprettholde tilknytningen mellom strafferettslig utilregnelighet og medisinsk terminologi bidrar ikke til dette helt nødvendige skillet. Enhver bruk av medisinsk terminologi innebærer en risiko for at både sakkyndige og rett kan komme til å tro at skyldevne handler om medisinske størrelser.
Tilregnelighetsutvalget peker selv på det sentrale; «psykiateren har ikke innenfor sitt fag forutsetninger for å besvare det avgjørende spørsmålet, som dypest sett er av rettslig art: Var den tiltalte i gjerningsøyeblikket så psykisk forstyrret at han ikke bør og kan holdes ansvarlig?» (pkt 1.2.2.3). Behovet for å skille mellom jus og psykiatri taler mot å holde på et medisinsk prinsipp, som «i stor grad flytter avgjørelsen av tilregnelighetsspørsmålet inn i den diagnostiske og medisinske sfæren» (vedlegg I, pkt 9.2).
Tatt i betraktning erfaringene med psykotisk-kriteriet og det velbegrunnede behovet for å skille mellom jus og psykiatri, er det etter min oppfatning et steg i riktig retning å løsne på tilknytningen til medisinske termer.
Den danske regelen om utilregnelighet åpner for et rettslig skjønn, og plasserer avgjørelsen hos domstolene. En slik utilregnelighetsregel kan også dekke behovet for en fakultativ straffrihetsregel som har vært foreslått gjentatte ganger. Den fremste ulempen ved en slik regel er antagelig mangel på forutberegnelighet, men den plasserer usikkerheten hos domstolene og ikke hos sakkyndige.»

Agder lagmannsrett påpeker at en avveiningsregel som ikke gjør bruk av medisinske uttrykk er bedre egnet til å oppfylle utvalgets målsetning om å skille skarpt mellom den medisinsk-faglige og rettslige bedømmelsen, og tydeliggjøre aktørenes oppgaver og roller:

«Vi antar at vårt forslag i hovedsak svarer til det vi oppfatter som intensjonen i utvalgets lovforslag. Men en avveiningsregel som ikke gjør bruk av fagmedisinske uttrykk, er bedre egnet til å skille mellom bevisbedømmelse og rettsanvendelse ved tilregnelighetsvurderingen, tydeliggjøre de sakkyndiges oppgaver og fremheve rettens selvstendige rolle.»

Agder lagmannsrett påpeker videre at det normative perspektivet har fått en fremtredende plass i utvalgets vurdering, jf. høringsuttalelsen gjengitt i punkt 4.8.2 ovenfor. Lagmannsretten foreslår at begrepet «utilregnelig» inntas i lovteksten, for å tydeliggjøre at det etiske perspektivet er styrende for spørsmålet om hvilke psykisk avvikende gjerningspersoner som det i betraktning av formålet med straffrihetsregelen fremstår som rimelig og rettferdig å straffe. Forskjellige utsagn i utredningen viser etter lagmannsrettens oppfatning klart at utvalget legger til grunn at spørsmålet om straffeskyld i siste instans skal bero på en skjønnsmessig avveining fra rettens side.

Fellesorganisasjonen (FO) er enig i at sakkyndige skal vurdere medisinske- og psykologiske forhold mens det er rettens oppgave å trekke grensen for det juridiske begrepet. Retten skal kun dra nytte av den særlige fagkunnskapen og erfaring psykiatere og psykologer har til å beskrive siktedes funksjonsevne, tenkning og realitetsforståelse. Fellesorganisasjonen mener dette bidrar til en klarere ansvarsdeling mellom juss og medisin. Likevel påpekes det at et rent medisinsk prinsipp ikke er nødvendig for å oppnå et klarere skille mellom juss og medisin. Et mer blandet prinsipp vil ikke være til hinder for dette.

Også Den norske legeforening gir uttrykk for dette:

«Legeforeningen støtter den tydeliggjøring Tilregnelighetsutvalget foreslår mellom de sakkyndiges rolle og rettens rolle: De sakkyndige skal utrede sinnstilstanden på medisinskfaglig grunnlag og derved gi retten et grunnlag for bedømmelsen av om tiltalte var utilregnelig. […]
Legeforeningen støtter imidlertid ikke utvalgets oppfatning om at det vil være enklere å sikre en slik tydeliggjøring ved det medisinske prinsipp enn ved det blandede prinsipp.»

Rådet for psykisk helse mener at utvalgets tydeliggjøring av hva som er de sakkyndiges og rettens rolle bidrar til en klarere ansvarsdeling mellom juss og medisin. Men samtidig er det problematisk i et samfunn å operere med to psykosebegrep med ulikt innhold, et klinisk og et strafferettslig. Rådet for psykisk helse påpeker at et mer blandet prinsipp ikke vil være til hinder for en klarere ansvarsfordeling.

4.10.3 Departementets vurdering

Departementet støtter utvalget i at det er viktig å skille mellom de sakkyndiges og domstolens oppgaver, og at hver av aktørene skal holde seg til sitt fag. Det klare flertallet av høringsinstansene ønsker seg også et skarpere skille mellom det juridiske og det medisinfaglige ansvar. Departementet er videre enig med Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse-Sør Øst i at ved å opprettholde tilknytningen mellom strafferettslig utilregnelighet og medisinsk terminologi, så bidrar ikke dette til det helt nødvendige skillet mellom juss og psykiatri, jf. punkt 4.8.3.1 ovenfor.

Etter departementets forslag er det retten som på etisk og normativt grunnlag selvstendig skal konkludere i utilregnelighetsspørsmålet. Det grunnleggende spørsmålet som dommeren må stille seg er hvorvidt lovbryteren på handlingstidspunktet var så syk at det ikke er rimelig og rettferdig å holde ham strafferettslig ansvarlig. Departementet støtter altså utvalget i at domstolen skal gis mulighet til å fastslå utilregnelighet på et mer skjønnsmessig grunnlag, men er av den oppfatning at dette ikke er tilfredsstillende løst i utvalgets valg av ordlyd. Lovens forutsetning – både i gjeldende lovbestemmelse, i utvalgets og i departementets forslag – er at det er retten som avgjør om vilkårene i utilregnelighetsregelen foreligger, ettersom det er retten som tar stilling til skyldspørsmålet. Dette vil imidlertid markeres tydeligere i departementets forslag, ved å innta en utilregnelighetsnorm og et rettslig begrep – «alvorlig sinnslidelse» – fremfor å benytte termen «psykotisk», hvor utvalget i tillegg har sett seg nødt til å innta formuleringen «Den som […] av retten anses». Flere av høringsinstansene, herunder Domstoladministrasjonen, påpeker at det er unødvendig og uheldig å innta formuleringen, fordi det jo alltid er avgjørende hvem retten anser for å fylle lovens vilkår. En slik formulering kun i denne bestemmelsen, kan bidra til å skape usikkerhet om rettens selvstendighet i liknende bestemmelser der sakkyndighet er aktuelt.

Selv om det også i dag er retten som i prinsippet har det siste ord når utilregnelighetsspørsmålet avgjøres, har de rettsmedisinsk sakkyndige i praksis ved sin utredning og konklusjon av om lovbryteren var «psykotisk», hatt nærmest avgjørende innflytelse på resultatet, med mindre det har vært uenighet mellom de sakkyndige. De sakkyndige konkluderer ikke utelukkende på medisinsk-faglig grunnlag, men de tar i dag også stilling til om siktede i juridisk forstand var i en utilregnelighetsstilstand som nevnt i straffeloven § 20 på handlingstidspunktet. Når det er klarlagt hvilket faktum som skal legges til grunn, vil rettsanvendelsen i praksis gi seg selv. Bevisvurderingen er derfor i dag i realiteten bestemmende for om skyldkravet er oppfylt.

Etter departementets forslag skal de sakkyndige gi en grundig klinisk beskrivelse av siktede på handlingstidspunktet og i tiden før og etterpå, av både diagnose og grad av symptomer, herunder realitetsbrist og funksjonssvikt. De sakkyndiges sentrale oppgave er, ved å anvende sin særlige fagkompetanse – den allmenne psykiatrien og psykologien – å gi retten et faktisk grunnlag for utilregnelighetsvurderingen. Diagnostiseringen skal skje i henhold til alminnelige anerkjente faglige standarder. De skal selv ikke konkludere med om observanden på gjerningstiden var «utilregnelig» i lovens forstand. Det er retten, basert på den kliniske beskrivelse de sakkyndige har gitt, som skal anvende loven. Det er imidlertid viktig å understreke at de sakkyndiges vurderinger fortsatt vil ha stor betydning.

En anvendelse av en utilregnelighetsnorm vil være rettsanvendelse, som Høyesterett kan prøve fullt ut på grunnlag av de faktiske premissene i den påankede dommen. Dette innebærer at det vil utpensles i rettspraksis hvilke tilstander og hvilken alvorlighetsgrad som oppfyller utilregnelighetsnormen. Domstolen vil utvikle standarder for hvilken grad av symptombelastning som skal kreves for at lovens krav «utilregnelig» er oppfylt. Dette vil sikre likebehandling og rettssikkerhet på en bedre måte enn når de sakkyndige utøver «domsmyndighet» i den enkelte sak. Den foreslåtte lovreguleringen vil tydeliggjøre skillet mellom faktumbedømmelse og rettslig subsumsjon, selv om dette ikke er skarpt.

Departementet vil bemerke at motargumentet om at en slik ordning vil medføre en mangel på forutberegnelighet, ikke kan være avgjørende. Det vil uansett være en usikkerhet ved avgjørelsen av om en lovbryter er utilregnelig eller ikke, og departementet mener, i likhet med Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst, at denne usikkerheten bør plasseres hos domstolen, ikke hos de sakkyndige. En slik utilregnelighetsregel kan også dekke behovet for en fakultativ straffrihetsregel, som har vært foreslått gjentatte ganger.

Departementet ser at det kan bli mer krevende for rettens aktører, herunder påtalemyndigheten og domstolen, å ta stilling til om symptomtyngden i en sykdom medfører at personen er å anse som «utilregnelig» i rettslig forstand. På den annen side tar påtalemyndigheten og domstolen hver eneste dag stilling til vanskelige juridiske spørsmål, noe som er påpekt blant annet av Agder lagmannsrett, som trekker linjer til uaktsomhetsvurderinger. Departementet mener dessuten at det er mer problematisk dersom de sakkyndige i realiteten skal foreta rettsanvendelsen, slik det er etter dagens system, og at det således må være riktig å tydelig plassere dette ansvaret hos påtalemyndigheten og domstolen. Prinsipielt sett innebærer ikke forslaget at påtalemyndigheten og domstolen får et større ansvar enn etter dagens regler, men skal bidra til at man kommer bort fra en praksis der disse aktørene har støttet seg på de sakkyndiges vurdering ikke bare av de psykiatriske spørsmål, men også av om lovens vilkår er oppfylt. Departementet utelukker ikke at det kan være behov for kompetansehevingstiltak hos påtalemyndigheten og domstolen, slik Oslo politidistrikt og Nordland statsadvokatembeter anfører, og det er naturlig at Domstoladministrasjonen og Riksadvokaten vurderer behovet for kurs og retningslinjer dersom departementets forslag blir vedtatt av Stortinget.

4.11 Øvrige utilregnelighetstilstander – høygradig psykisk utviklingshemming og sterk bevissthetsforstyrrelse

4.11.1 Gjeldende rett

4.11.1.1 Høygradig psykisk utviklingshemmet

En lovbryter anses ikke å være tilregnelig dersom han på handlingstiden er «psykisk utviklingshemmet i høy grad», jf. straffeloven § 20 første ledd bokstav c (straffeloven 1902 § 44). Før lovrevisjonen i 1997 ble denne gruppen henført under betegnelsen «sinnssyk».

Utviklingshemming i medisinsk forstand betegner en lav intellektuell funksjonsevne som er medfødt eller har oppstått i tidlig barnealder, og som vedvarer resten av livet. Det er ikke som ved psykosene tale om en sykdom. Tilstanden kan skyldes arvelige anlegg, kromosomforstyrrelser (Downs syndrom), alkoholinntak under svangerskap, skader eller infeksjoner på fosterstadiet, ved fødsel eller i tidlige barneår.

I ICD-10 angir kodene F70-F79 den medisinske forståelsen av «psykisk utviklingshemming». Det er vanlig å klassifisere psykisk utviklingshemming i fire kategorier: Lett psykisk utviklingshemming (F70) omfatter personer med IQ anslagsvis mellom 50 og 69 (mental alder fra 9 til under 12 år). Moderat psykisk utviklingshemming (F71) gjelder personer med IQ anslagsvis mellom 35 og 49 (mental alder fra 6 til under 9 år). Alvorlig psykisk utviklingshemming (F72) omfatter personer med IQ anslagsvis mellom 20 og 34 (mental alder fra 3 til under 6 år). Dyp psykisk utviklingshemming (F73) gjelder personer med IQ under 20 (mental alder under 3 år).

Det er ikke sammenfall mellom den medisinske klassifiseringen av utviklingshemming og de strafferettslige begrepene. Uttrykket «psykisk utviklingshemmet i høy grad» i straffeloven § 20 første ledd bokstav c fritar lovbrytere med alvorlig svikt i intellektuelle funksjoner for straffansvar. Den veiledende grensen for hvem som regnes som utilregnelig etter dette alternativet, går ved IQ på 55 og lavere. Men også faktorer som personlighet og sosial funksjon vil kunne være viktige elementer når graden av psykisk utviklingshemming skal bestemmes.

Lovbrytere som er lettere psykisk utviklingshemmet i rettslig forstand, har en IQ i spennet mellom 55 og 75 og faller inn under straffeloven § 80 (straffeloven 1902 § 56 bokstav c), som gir retten adgang til å sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen eller til en mildere straffart. Dessuten åpner § 78 bokstav d for at slike forhold kan tillegges vekt ved straffutmålingen innenfor den ordinære strafferammen.

Det har rettslig betydning på hvilket grunnlag en gjerningsperson anses utilregnelig. Blant annet vil utilregnelighetsgrunnlaget avgjøre valget av særreaksjon – tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Mens de som anses psykotiske eller bevissthetsforstyrrede kan ilegges tvungent psykisk helsevern, vil de psykisk utviklingshemmede kunne ilegges tvungen omsorg.

4.11.1.2 Sterk bevissthetsforstyrrelse

Etter straffeloven § 20 første ledd bokstav d er personer som har «en sterk bevissthetsforstyrrelse» utilregnelige. Denne formuleringen erstatter formuleringen «bevisstløs» i straffeloven 1902 § 44. Sterk bevissthetsforstyrrelse omfatter ikke bare absolutt bevisstløshet, men også personer som fysisk sett er rørlige, men på grunn av forskjellige forhold ikke vet hva de gjør – «relativ bevisstløshet». Den nye formuleringen ble valgt nettopp for å markere dette, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 15.5.4 side 219–220. I Tilregnelighetsutvalgets utredning punkt 6.5 på side 51 heter det:

«Begrepet om bevisstløshet […] omfatter også det som betegnes som relativ bevisstløshet. Dette er tilstander hvor bevegelsesapparatet er i orden og det reageres på visse inntrykk fra omverdenen, men hvor vedkommende handler uten evne til å fremkalle motforestillinger.
Det dreier seg da ikke om koma i medisinsk forstand, men om en tilstand hvor sanseinntrykk ikke blir registrert, bearbeidet og lagret i hukommelsen som ellers.»

I NOU 1990: 5 punkt 1.3 side 43 beskrives det slik:

«Det som er opphevet eller sterkt svekket, er evnen til å motta og bearbeide informasjon og sette dette i en bevisst sammenheng, slik at denne informasjonen senere vil kunne gjenkalles og erindres, og slik at handlinger blir basert på denne mottatte og bearbeidete informasjonen».

Det kan også beskrives som at evnen til sansing og bevegelse er i behold, men «forbindelsen med det vanlige jeg» er borte, jf. Ot.prp. nr. 87 (1993–94) punkt 5.1.3 side 23 og Rt. 2008 side 549.

Årsaken til bevissthetsforstyrrelsen kan være organisk. Eksempler på aktuelle tilstander er hypnose, søvngjengertilstander, visse febertilstander, epileptiske tilstander og tåketilstander i forbindelse med hodeskader, hjernesvulst eller forgiftninger. Ved disse tilstandene kan vedkommende reagere tilsynelatende adekvat på sanseinntrykk og ha sin handleevne intakt, men minnet om hendelsen er faktisk tapt og umulig å gjenkalle. Dette må ikke forveksles med fortrengning, som er en ubevisst måte å kvitte seg med problematiske opplevelser på ved å glemme, men der inntrykkene senere vil kunne dukke opp igjen.

Rusutløste psykoser faller inn under bevissthetsforstyrrelser i strafferettslig forstand, jf. punkt 4.12.1 nedenfor. Det følger av Rt. 2008 side 549 avsnitt 43 følgende at den som var psykotisk i medisinsk forstand skal vurderes som bevissthetsforstyrret når psykosen skyldes rus og psykosen blir borte når ruspåvirkningen opphører, jf. også Rt. 2010 side 346 og Rt. 2011 side 1159 avsnitt 10.

Ved «mindre sterk bevissthetsforstyrrelse» åpner § 80 bokstav h for at det kan anvendes en mildere straffart, og for at straffen kan settes under en eventuell minstestraff. I tillegg åpner § 78 bokstav d for at slike forhold kan tillegges vekt ved straffutmålingen innenfor den ordinære strafferammen.

4.11.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener det ikke er grunn til å revidere innholdet i utilregnelighetsregelen for tilfellene som faller inn under alternativene «sterk bevissthetsforstyrrelse» og «psykisk utviklingshemmet i høy grad». Utvalget svarer benektende på om man også for disse tilstandene bør utvide til «likestilte tilstander». I motsetning til «psykotisk», som er knyttet til det medisinske psykosebegrepet, er disse tilstandene ifølge utvalget rettslige begreper med et eget meningsinnhold, jf. utredningen punkt 8.6.5.3 side 130. I den grad det finnes rimelig at «nye» eller andre tilstander skal omfattes av disse begrepene, kan de gis utvidet anvendelse i rettspraksis, eventuelt ved at lovgiver bestemmer at nye tilstander skal omfattes av begrepet.

Utvalget har likevel vurdert om det kunne være hensiktsmessig å knytte disse alternativene opp mot medisinske diagnoser, for så å supplere med et tillegg for likestilte tilstander. For eksempel kunne man la den gruppen gjerningspersoner som i dag omfattes av begrepet «psykisk utviklingshemmet i høy grad», isteden bli angitt med medisinske diagnoser etter ICD-10. Gruppen kunne angis ut fra diagnosene i F70­F79 som omhandler psykisk utviklingshemming. De som i dag anses «psykisk utviklingshemmet i høy grad» som svarer til et IQ-nivå under 55, vil falle mellom de medisinske diagnosene «lett psykisk utviklingshemming» i F70 og «moderat psykisk utviklingshemming» i F71 som svarer til et IQ-nivå i spennene mellom 35–49 og 50–69. Utvalget uttaler:

«Det er her grunn til å understreke at IQ-målinger ikke er presise, og at det i alle tilfeller ikke er det eneste forhold det ses hen til når det avgjøres om en person er strafferettslig utilregnelig eller faller inn under diagnosene etter ICD-10. IQ sier ikke alt om en persons funksjonsevne, og det er derfor nødvendig at det utøves et visst skjønn hvor det også sees hen til vedkommendes sosiale funksjon.
Selv om det ville gi en enhetlig utformet straffrihetsregel om alle alternativene for straffrihet var angitt først ved et medisinsk begrep og deretter med et utfyllende og presiserende rent rettslig begrep, har ikke utvalget vurdert det som en hensiktsmessig lovgivningsstrategi. Utgangspunktet ved utforming av loven bør være alminnelige begreper som klart og tydelig gir borgerne og profesjonelle aktører et inntrykk av bestemmelsens rettslige innhold. Med mindre det foreligger særlige grunner, bør man å unngå bruke begreper fra særskilte fagtradisjoner som er utviklet med andre formål for øye.»

Utvalget anbefaler imidlertid at alternativet «psykisk utviklingshemmet i høy grad» tilføyes «eller tilsvarende svekket», for å tydeliggjøre at også reduksjon i funksjonsevne ervervet i voksen alder, for eksempel som følge av hjerneskade, omfattes.

4.11.3 Høringsinstansenes syn

Randi Rosenqvist gir i høringen uttrykk for at det er beklagelig at utvalget ikke har gått inn på en nærmere drøftelse av begrepene bevisstløs og høygradig psykisk utviklingshemmet. Hun mener det burde vært utredet om utvalgets forslag om inkludering av likestilte tilstander er en fullgod erstatning for dagens bevisstløshetsvilkår, som er vanskelig å praktisere, kun forekommer i et par saker i året og som gjerne dreier seg om somatiske tilstander som epilepsi, hodeskader eller søvnforstyrrelser. Hun mener videre at det er behov for å utrede hvorvidt lovbrytere med en IQ på mellom 55 og 60 også burde bli funnet utilregnelige, og påpeker at den mentale alderen for denne gruppen er lavere enn den kriminelle lavalderen:

«Etter min mening er det behov for å utrede hvorvidt lovbrytere med en IQ på mellom 55 og 60 også burde bli funnet utilregnelige. Tidligere ble personer med en IQ på under 50-55 funnet utilregnelige. De var da ofte allerede plassert på en sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede (HVPU). Der hadde de stabile rammer og begrenset mulighet til utfoldelse. Med nedleggelsen av HVPU ble mange plassert ut i egen bolig, med varierende grad av oppfølging fra kommunen. Disse sterkt funksjonshemmede ble eksponert for kompliserte sosiale situasjoner de hadde liten forutsetning for å mestre. Man burde se på om det var rimelig å forutsette en høyere IQ enn maks 55 for å kunne navigere i et moderne samfunn. Dette var vel også en medvirkende årsak til at den kriminelle lavalder ble hevet til 15 år. En IQ på 55 tilsvarer en «alder» på 8-9 år, selv om det ikke lenger er riktig «å oversette» IQ til alder.»

Helsedirektoratet etterlyser en nærmere drøftelse av behovene til de lettere psykisk utviklingshemmede:

«For den gruppen av personer som blir bedømt tilregnelige, men som grenser nært opp til de utilregnelige, er det viktig at kriminalomsorgens tilbud er så bra at manglende kvalitet i straffegjennomføringen ikke blir noen begrunnelse mot straff.
Helsedirektoratet minner om at flere stortingsmeldinger har foreslått egne ressursavdelinger i fengsel for lettere psykisk utviklingshemmede. Det har også vært en utredning fra en arbeidsgruppe om «Ressursavdelinger for innsatt med psykiske lidelser og store atferdsavvik» avgitt til Justisdepartementet november 2009. Helsedirektoratet mener at denne gruppens behov må ivaretas bedre enn i dag, og savner en drøfting av dette i utredningen.»

St. Olavs Hospital Divisjon Psykisk helsevern ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg merker seg også at utvalget ikke omtaler utviklingshemmede som dømmes til forvaring eller regulær fengselsstraff. Søk på Lovdata på dommer fra 2000 som trekker frem den dømtes utviklingshemming som betydningsfullt for dommen, gir i overkant av 200 treff, anføres det.

Fagenheten mener videre at det er forvirrende at de juridiske begrepene «psykisk utviklingshemmet i høy grad» og «lettere psykisk utviklingshemmet» overlapper med de medisinske begrepene i ICD-10. Videre påpekes det at det er viktig med en grundig funksjonsvurdering av vedkommende:

«Sentral fagenhet viser også til at det etter vår erfaring oppleves som forvirrende at de juridiske begrepene «lettere psykisk utviklingshemmet» og «psykisk utviklingshemmet i høy grad» overlapper med de medisinsk/psykologisk begrepene F70 Lett utviklingshemming og moderat, alvorlig og dyp psykisk utviklingshemming (hhv. F71, F72 og F73 etter ICD10). I klinisk praksis og etter anbefaling fra den rettspsykiatriske kommisjon tillegges funksjonsvurdering vekt, ikke kun resultat fra formell evnetesting, tilsvarende utvalgets merknader under punkt 8.4.62, s. 105. Sentral fagenhet viser til viktigheten av en grundig funksjonsvurdering for å avgjøre hvorvidt avvikstilstanden faller inn under § 44 eller § 56 bokstav c.»

Sentral fagenhet støtter imidlertid utvalget i at en differensiering mellom ulike grader utviklingshemming knyttet til kategoriene i ICD-10 vanskeliggjøres ved at høygradig psykisk utviklingshemmet omfatter både kategoriene F70 og F71 (lett og moderat psykisk utviklingshemming), og at man bør unngå å bruke begreper fra særskilte fagtradisjoner som er utviklet med andre formål for øye.

Flere høringsinstanser støtter forslaget om at det til alternativet «psykisk utviklingshemmet i høy grad» tilføyes «eller tilsvarende svekket». Dette gjelder Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Buskerud friomsorgskontor, Fellesorganisasjonen (FO), Kristiansand tingrett, St. Olavs Hospital Divisjon Psykisk helsevern ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg og Sørlandet sykehus.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede uttaler i den sammenheng:

«Vi er enig i utvalgets vurdering om at IQ­målinger ikke er presise og at man i vurderingen også må se hen til vedkommendes funksjonsevne og sosiale funksjon. Vi støtter derfor utvalgets forslag til tilføyelsen «eller tilsvarende svekket».»

Sørlandet sykehus mener at tilføyelsen av begrepet «eller tilsvarende svekket» støtter opp om et likhetsprinsipp, hvor likt funksjonsnivå vurderes og dømmes likt i rettsvesenet.

Sentral fagenhet for tvungen omsorg støtter utvalget, men anfører imidlertid at dette medfører at populasjonen som lovendringen berører dermed vil øke i omfang, samt at det krever at fagenheten må utvide sin fagkompetanse til for eksempel nevropsykologi og geriatri:

«Sentral fagenhet følger også utvalgets resonnement om at «psykisk utviklingshemmet» i lovteksten bør sees i sammenheng med funksjonsnivå og grad av svekkelse, og støtter utvalgets forslag om en tilføyelse av «eller tilsvarende svekket». Sentral fagenhet vil imidlertid påpeke at det medfører at populasjonen som lovtekstendringen innbefatter dermed vil øke i et omfang som det er vanskelig å anslå, samt at det krever at fagenheten må utvide sin fagkompetanse til å omfatte blant annet utredning, behandling og risikovurderinger/håndtering av personer med andre lidelser enn nå. Innen lege og psykologkompetanseområder omfatter dette i praksis både klinisk nevropsykologi, gerontopsykologi og geriatri. En større varians i diagnoser og funksjonsutfall vil dessuten medføre større krav til kompetanse blant miljøpersonalet. Forslaget medfører med andre ord en planleggingsfase og utvidelse av faglige og økonomiske rammer dersom det skal gi de omsorgsdømte et adekvat tilbud slik det er beskrevet i forskrift for gjennomføring av tvungen omsorg.»

Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) påpeker at utvalgets forslag til ny § 20 bokstav c i straffeloven 2005 er ulik forslaget til ny § 44 andre ledd i straffeloven 1902. I § 44 står det «psykisk utviklingshemmet i høy grad eller tilsvarende svekket» mens det i forslag til ny § 20 bokstav c står «psykisk utviklingshemmet eller svekket i høy grad». DRK mener at sistnevnte formulering ikke er like entydig da «tilsvarende» mangler.

Oslo politidistrikt mener ordlyden «psykisk utviklingshemmet eller tilsvarende svekket i høy grad» er misvisende, da det er uklart om uttrykket «i høy grad» viser tilbake på ordet psykisk utviklingshemmet eller bare ordet svekket.

Oslo universitetssykehus ved Regional seksjon psykiatri, utviklingshemming/autisme (PUA) mener at utvalgets utredning er uklar på flere punkter når det gjelder beskrivelsen av diagnoser. Det understrekes at det ikke er krav om at utviklingshemming skal være diagnostiserbar i tidlig barnealder, og at det ofte ikke er mulig å finne noen konkret årsak. Psykisk utviklingshemming er heller ikke en lidelse og skal i seg selv heller ikke behandles. Videre understrekes det at diagnosen Aspergers syndrom ikke kan benyttes dersom det foreligger en intellektuell funksjonssvikt i slik grad at personen oppfyller kriteriene til diagnosen lett psykisk utviklingshemming, slik utvalget synes å legge til grunn.

We Shall Overcome mener at gjeldende rett, med begreper som «psykotisk», «bevisstløs» eller «psykisk utviklingshemmet i høy grad», er kategorisk og diskriminerende, og uttaler:

«WSO er enig med utvalget i at det er et alvorlig inngrep å frata mennesket dets rett til å stå til ansvar for sine handlinger. Vi er derimot uenig i at [det] er legitimt å frakjenne en gruppe mennesker denne retten, fordi disse etter utvalgets syn, basert på funksjonsnedsettelse, er så fundamentalt annerledes enn andre.
[…] Ulike mentale tilstander bør ses som et kontinuum. Ikke som et avvik, men som en del av et menneskelig mangfold. Funksjonsnedsettelser bør ikke danne egne kategorier som gir grunnlag for separate og diskriminerende rettsregler. Også i strafferettslig forstand må mennesker med psykososial eller annen funksjonsnedsettelse anerkjennes som rettssubjekter. Vi må derfor bevege oss bort fra klassifiseringen «uten skyldevne» («utilregnelig») og vurdering av slik «skyldevne», og over til å konkret vurdere skyld i den foreliggende sak.»

Norsk Forbund for Utviklingshemmede støtter på den annen side utvalget i at forslaget til utilregnelighetsregel ikke er diskriminerende, men stiller spørsmål om regelverket praktiseres diskriminerende, på grunn av forskjeller i kompetanse og tjenestetilbud for personer med utviklingshemming, både i spesialisthelsetjenesten, kriminalomsorgen og i de enkelte kommuner. Forbundet mener at dette er en problemstilling som kan bli enda mer aktuell ved tilføyelsen «eller tilsvarende svekket».

4.11.4 Departementets vurdering

Da Straffelovrådet i sin innstilling i 1974 foreslo å sette IQ-grensen ved 55, hadde dette sammenheng med den diagnostiske inndelingsmåten den gangen, som Straffelovrådet valgte å følge. I henhold til denne ble psykisk utviklingshemming delt inn slik i henhold til evnenivå: Idioter IQ 35 og lavere, Imbecile IQ 36–55 og Debile IQ 56–75. Grensen for strafferettslig utilregnelighet ble altså satt sammenfallende med grensen Debil/Imbecil.

Særreaksjonsutvalget vurderte i 1989 å benytte de offisielle norske betegnelsene etter ICD-9, «grov», «alvorlig», «moderat» og «lett» psykisk utviklingshemming, som målt i IQ tilsvarte henholdsvis under 20, 20–34, 35–49 og 50–70. Men utvalget fant at denne begrepsbruken var så lite i samsvar med alminnelig språkbruk at det ville være lite veiledende å ta den inn i lovteksten. Særreaksjonsutvalget valgte av rimelighetsgrunner å beholde IQ-grensen på 55 til tross for at den offisielle diagnostiske grensen ble endret til IQ 50, og understreket samtidig at man ikke måtte legge for stor vekt på absolutte tall og grenser, da målemetodenes grad av treffsikkerhet og nøyaktighet ikke burde overdrives. Utvalget mente at en målingsforskjell på 5 IQ-poeng ga få holdepunkter. Grenseverdien IQ 55 ble sagt å svare til en intelligensalder (IA) på ca. 8 ¾ år. Det manglende sammenfallet mellom denne intelligensalderen og den kriminelle lavalder på 15 år kunne begrunnes med at også faktorer som modenhet, livserfaring, personlighet og sosial funksjon skulle trekkes inn ved vurderingen av grensen for utilregnelighet, jf. NOU 1990: 5 side 52. Særreaksjonsutvalget mente at disse momentene gjorde det riktig å sette grensen lavere enn til en intelligensalder tilsvarende den kriminelle lavalder. I tillegg kom at psykisk utviklingshemmede med høyere intelligensalder enn 9 år likevel kunne gjøres straffrie etter den skjønnsmessige regelen i utkastet til § 45.

Den fakultative straffrihetsregelen ble som kjent ikke vedtatt. Derimot har man i dag bestemmelser om straffnedsettelse ved lettere psykisk utviklingshemming, og dette vil også kunne komme inn som en formildende omstendighet i reaksjonsfastsettelsen. Departementet mener likevel at det er rimelig og rettferdig at også straffrihet på grunn av utilregnelighet skal kunne gjøres gjeldende for en større gruppe utviklingshemmede enn i dag, der det grovt sett trekkes en grense på IQ lavere enn 55. Selv om en ikke lenger «oversetter» IQ med alder, kommer en likevel ikke rundt at personer med IQ lavere enn IQ 55 sjablonmessig kan sies å ha en aldersmessig modenhet på 8–9 år. Det er forhold som kan tilsi at personer i den medisinske kategorien lett psykisk utviklingshemming med en IQ under 60 (som tilsvarer en aldersmessig modenhet på ca. 9–10 år) bør kunne falle inn under utilregnelighetsbegrepet. Dette vil i så tilfelle medføre at flere som i dag idømmes fengsel, vil kunne frifinnes, eventuelt idømmes tvungen omsorg.

Randi Rosenqvist påpeker at mange, ved nedleggelsen av HVPU, ble plassert ut i egen bolig, med varierende grad av oppfølging fra kommunen. Disse funksjonshemmede ble eksponert for kompliserte sosiale situasjoner de hadde liten forutsetning for å mestre. Departementet mener at det ikke kan ses bort fra at samfunnets behandling av de psykisk utviklingshemmede kan ha medført at enkelte har havnet på «skråplanet». Hvorvidt dette kan anses som et relevant moment når grensen for utilregnelighet nå på ny skal fastsettes, er en annen sak. Departementet mener imidlertid at Randi Rosenqvist har et godt poeng når hun stiller spørsmål om det er rimelig å forutsette en høyere IQ enn maks 55 for å navigere i det moderne samfunn. Dagens komplekse informasjons- og kunnskapssamfunn kan sies å være dårlig tilpasset denne gruppen. Kombinert med varierende kompetanse og tjenestetilbud for personer med utviklingshemming i spesialisthelsetjenesten og i de enkelte kommunene, kan dette ha svært uheldige konsekvenser for den enkelte.

I tillegg kan det nevnes at Sentral fagenhet for tvungen omsorg i møte med departementet har gitt uttrykk for at det er ledige plasser der, og opplyst at det i dag foreligger avtaler med Kriminalomsorgen om overføring av domfelte med lavere grad av psykisk utviklingshemming fra fengsler til fagenheten for å fylle ledige plasser og gi dem et bedre tilbud før eventuell prøveløslatelse. Tilbakefallsprosenten er dessuten langt lavere for de som har vært i tvungen omsorg. Tilbakefallsprosenten for psykisk utviklingshemmede i fengsel er derimot tre ganger så høy som for andre fengselsinnsatte. Det er også sett eksempler på at psykisk utviklingshemmede er sårbare for utnyttelse i fengsel, for eksempel som «løpegutter» for kriminelle eller ved å levere seksuelle tjenester mot sigaretter og godteri. Det er utarbeidet en felles rapport fra Helsedirektoratet og Kriminalomsorgsdirektoratet, «Oppfølging av innsatte med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer» 9. mai 2016, der det i tiltakspunkt nr. 7 uttales at det bør vurderes å opprette ressursavdeling for særlig sårbare innsatte med psykisk utviklingshemming i ett utvalgt fengsel. Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet skal samarbeide om å følge opp dette. Departementet finner uansett, basert på etiske betraktninger samt argumenter som nevnt ovenfor, at dagens «grense» på IQ 55 er for lav. Vektige grunner taler for en utvidelse.

Departementet vil understreke at det i vurderingen av om en person er «utilregnelig» på grunn av psykisk utviklingshemming, skal legges vekt på funksjonsevnen. Departementet er enig med Sentral fagenhet for tvungen omsorg og Norsk Forbund for Utviklingshemmede i at det er viktig med en grundig funksjonsvurdering for å avgjøre hvorvidt tilstanden til gjerningspersonen tilsier straffrihet eller straffnedsettelse. Dette vil tydeliggjøres med den foreslåtte ordlyden, der det uttrykkelig fremgår at funksjonsevnen er et moment i utilregnelighetsvurderingen. I NOU 2016: 17 punkt 18.2.2 side 173 gis det uttrykk for at forskning viser at domstolene i varierende grad har tatt hensyn til funksjonsnedsettelsen, fordi denne har blitt veid opp mot andre omstendigheter knyttet til lovbruddet, som lovbruddets grovhet, straffens formål og andre forhold ved gjerningspersonen (Dullum, J. (2011) UIO). Departementet understreker at dette nå må endres. Det er således ikke IQ-tester alene som skal være avgjørende for hvorvidt vedkommende anses utilregnelig. Det må foretas en konkret vurdering av den enkelte, herunder den daglige, sosiale og kognitive funksjonsevnen. Dette vil også være i bedre overensstemmelse med våre folkerettslige forpliktelser, slik disse er tolket av Rettighetsutvalget. Det vises til NOU 2016: 17 punkt 18.5 side 177, der Rettighetsutvalget anbefaler at reglene om tilregnelighet og særreaksjoner vurderes opp mot bestemmelsene i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), samt til punkt 4.6 ovenfor.

Departementet stiller spørsmål om det er nødvendig å ha med tillegget «i høy grad» knyttet til dagens juridiske vilkår. Å definere den aktuelle kategorien som høygradig psykisk utviklingshemming passer dårlig med de korresponderende gradene i medisinsk forstand, nærmere bestemt moderat eller lett psykisk utviklingshemming. Selv om det ikke er noe mål å bruke begreper fra den medisinske fagtradisjonen, kan det diskuteres hvorvidt det er heldig at begrepene i lovteksten har et diametralt motsatt innhold av det som finnes innenfor medisinsk begrepsbruk. Det kan således argumenteres med at det er adekvat å benytte begrepet «psykisk utviklingshemmet», særlig med henblikk på at det i tillegg er foreslått å innføre en utilregnelighetsnorm. Det kan også ses hen til at begrepet «psykisk utviklingshemmet i lettere grad» benyttes i § 80 om straffnedsettelse under minstestraff eller til en lavere straffart, slik at det allerede her er en distinksjon mellom ulike grader av psykisk utviklingshemming. Departementet har likevel konkludert med at det ikke vil foreslås en endring på dette punktet, og at begrepet «høygradig» fortsatt beholdes. Dette er basert på at begrepet synes innarbeidet i dag, og at Den rettsmedisinske kommisjonen har gitt uttrykk for at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å fjerne dette. Men begrepet «høygradig» skal altså forstås slik at det skal kunne godtas en høyere IQ enn det som er tilfelle i dag, og at dette vil baseres på en skjønnsmessig helhetsvurdering der vedkommendes funksjonsevne er det viktigste momentet.

Departementet stiller videre spørsmål om det er behov for tilføyelsen «eller tilsvarende svekket», som utvalget foreslår. Demens blir av utvalget beskrevet som en tilstand som kan medføre utilregnelighet både ved nevnte tilføyelse (se utredningen side 24 og 376) og ved utvidelsen til likestilte tilstander (side 112 til 114 og 129). Hjerneskader ervervet i voksen alder er en organisk sykdom på sinnet som vil kunne falle inn under departementets forslag til ordlyd i § 20 annet ledd bokstav b, «alvorlig sinnslidelse», dersom den har alvorlige nok utslag. DRK gir dessuten uttrykk for at det kun er det medisinske begrepet «psykisk utviklingshemming» som ikke omfatter de som har ervervet hjerneskade i voksen alder, og ikke det juridiske begrepet i gjeldende § 20 første ledd bokstav c. Dersom det ikke finnes nødvendig å tilføye «eller tilsvarende svekket», må det tas stilling til om den aktuelle gruppen skal vurderes etter § 20 annet ledd bokstav a «alvorlig sinnslidelse» eller bokstav c «psykisk utviklingshemmet», samt hvilken særreaksjon som er naturlig, tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Departementet finner det mest naturlig å la dette inngå i «alvorlig sinnslidelse», men ønsker samtidig å åpne for at domstolen kan velge den type særreaksjon som er mest hensiktsmessig, sett hen til siktedes tilstand, jf. punkt 5.1.9 nedenfor.

4.12 Selvforskyldt utilregnelighet

4.12.1 Gjeldende rett – selvforskyldt rus

Vanligvis medfører rus en svekkelse av dømmekraft og hemninger, uten at det har betydning for det strafferettslige ansvaret. Men rusen kan imidlertid føre til sterk bevissthetsforstyrrelse, en tilstand som i utgangspunktet medfører straffrihet.

Opprinnelig likestilte straffeloven 1902 personer som var bevisstløse som følge av selvforskyldt rus langt på vei med andre bevisstløse. Bevisstløshet utelukket som utgangspunkt straffbarhet også når den skyldtes rus. Men på et punkt skjerpet den ansvaret: Den som ved egen skyld var kommet i en bevisstløs tilstand, skulle alltid straffes for uaktsomhet hvis han i denne tilstanden foretok en handling som var straffbar i sin uaktsomme form.

Da lovens bestemmelser ble revidert i 1929, var det enighet om at de tidligere regler var for milde. Særlig ble det pekt på det folkeoppdragende moment i at man er fullt ansvarlig også for handlinger foretatt under rus. Den alminnelige rettsbevissthet krevde fullt ansvar for den berusede. Den någjeldende strengere ordningen var således primært begrunnet i alkoholpolitiske hensyn.

Straffeloven 1902 § 45 lyder slik:

«Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus (fremkalt ved alkohol eller andre midler), utelukker ikke straff.»

Ved revisjonen av utilregnelighetsreglene i 1997 ble det ikke fremsatt forslag om endring av reglene. Straffeloven § 20 annet ledd viderefører den tidligere § 45 og lyder som følger:

«Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff.»

De alminnelige betingelsene for straffansvar – at gjerningspersonen må ha utvist skyld og vært tilregnelig på handlingstiden – fravikes når vedkommende handlet under ruspåvirkning. Det følger av straffeloven § 20 annet ledd og straffeloven 1902 § 45 at bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, ikke fritar for straff. Det er tilstrekkelig at rusen er selvforskyldt – bevissthetsforstyrrelsen behøver ikke være det.

I rettspraksis er bestemmelsen også gitt an-vendelse for rusutløst psykose. Det følger av Rt. 2008 side 549 at den som var psykotisk i medisinsk forstand, skal vurderes som bevisstløs eller bevissthetsforstyrret når psykosen skyldes rus og forsvinner etter at virkningen av rusmiddelet er opphørt. Førstvoterende, som øvrige dommere sluttet seg til, slo fast at det fremgikk av forarbeidene til lovendringen i 1929 at begrepet sinnssykdom ble reservert for de varige sinnslidelser, jf. Straffelovkomiteens innstiling I (1925). Det fremgikk også av NOU 1974: 17 side 43 at det måtte dreie seg om en tilstand av en viss varighet for at den kunne anses som sinnslidelse eller psykose. Videre ble det vist til NOU 1990: 5 side 39, der det ble gitt uttrykk for at det bare ville være riktig å bedømme tilstanden som sinnssykdom dersom de psykotiske symptomene vedvarte etter at den toksiske virkningen var opphørt. Førstvoterende var således ikke enig med forsvareren i at det ikke var rettskildemessig dekning for at rusutløste psykoser betraktes som bevissthetsforstyrrelser. Til tross for strafferettens strenge legalitetsprinsipp, konkluderte Høyesterett med at rusbetinget psykose ikke fritok for straff, men måtte behandles på samme måte som bevisstløshet, fordi psykosen var en forbigående tilstand, ikke en varig sinnslidelse.

Departementet bemerker at siktede i ovennevnte sak ble domfelt ved den nye behandlingen i lagmannsretten og at saken ble brakt inn for menneskerettsdomstolen med påstand om at domfellelsen var i strid med klarhetsprinsippet i EMK artikkel 7. Høyesterett har opprettholdt denne tolkningen i senere avgjørelser, jf. Rt. 2010 side 346, Rt. 2011 side 1159 og Rt. 2014 side 92. Forbigående rusutløste psykoser bedømmes altså rettslig som «bevissthetsforstyrrelse» etter § 20 annet ledd, ikke som psykose etter § 20 første ledd, og er dermed ikke straffriende.

Når det tas stilling til om en psykosetilstand er rusutløst eller ikke, er psykosens varighet etter rusinntaket ansett som det sentrale momentet ved bedømmelsen. I rettspsykiatrisk praksis har det vært en tendens til å diagnostisere tilstander som har vart i mer enn én måned, som straffriende psykose. Hovedbegrunnelsen er at de fleste som har en slik langvarig tilstand, vil ha en alvorlig kronisk sinnslidelse. Rusutløste psykoser som varer klart mindre enn én måned etter at rusen er ute av kroppen, vil medføre straffansvar, jf. Rt. 2011 side 1159, der tiltalte få dager etter episoden var ikke-psykotisk.

I Rt. 2010 side 346 fant retten at psykosen, som til dels hadde sammenheng med rusmiddelmisbruk, var straffriende etter § 44. Tiltalte hadde fortsatt psykotiske symptomer 28 dager etter handlingen, til tross for at han ble behandlet med antipsykotisk medisin. Seks uker etter handlingstidspunktet ble det ikke påvist psykotiske symptomer, men etter de sakkyndiges oppfatning fikk han senere en kronisk alvorlig sinnslidelse i form av en paranoid schizofreni. Høyesterett fant at den relativt lange tiden før tiltalte var symptomfri, sett i sammenheng med den etterfølgende utviklingen, tydet sterkt på at han hadde en psykotisk grunnlidelse, og at det ikke var grunnlag for å si at psykosen på handlingstidspunktet alene skyldtes selvforskyldt rus.

I Rt. 2014 side 92 gjorde forsvareren gjeldende at siktede fortsatt fremstod som psykotisk i over én måned etter pågripelsen. Lagmannsretten hadde ved vurderingen av om psykosen falt inn under straffeloven § 44, unnlatt å ta stilling til om psykosen ville forsvinne når den toksiske virkningen av rusen opphørte, eller om det forelå en grunnleggende psykoselidelse. Lagmannsrettens kjennelse om forlengelse av fengsling ble derfor opphevet som følge av saksbehandlingsfeil.

Dersom bevissthetsforstyrrelsen skyldes en kombinasjon av rusmidler og latente forhold hos gjerningspersonen – atypisk rus – legges det til grunn at den skyldes rusen. Gjerningspersonen frifinnes heller ikke under henvisning til at han er psykotisk, jf. Rt. 1963 side 46 og Rt. 1981 side 924. Forholdet betraktes som «bevissthetsforstyrrelse», og det legges kun vekt på om rusen er selvforskyldt eller ikke. Bestemmelsen om selvforskyldt rus får altså anvendelse hva enten bevissthetsforstyrrelsen skyldes typisk eller atypisk rus – loven sondrer ikke mellom disse tilfellene, jf. også Rt. 1983 side 202 og Rt. 1985 side 14.

En annen sak er at den atypiske rus lettere enn den normale kan tenkes å være uforskyldt, fordi den kan inntre etter inntak av en liten mengde alkohol, jf. Rt. 1978 side 1306 og Johs. Andenæs «Alminnelig strafferett» 6. utgave ved Georg Fredrik Rieber-Mohn og Knut Erik Sæther (Oslo, 2016) side 317. I Rt. 1978 side 1306 hadde tiltalte blitt bevisstløs etter å ha drukket en cocktail, en halv pils og en pjolter. Etter ytterligere alkoholkonsum hadde han med høy promille kjørt bil, og det endte med utforkjøring. Retten uttalte at spørsmålet om tiltaltes beruselse var selvforskyldt etter § 45, var avhengig av om hans alkoholinntak før bevisstløsheten inntrådte var slik at han burde regne med at han kunne miste kontrollen over seg selv. Det moderate alkoholinntaket kunne ikke bebreides tiltalte som uaktsomt. Tiltalte kjente ikke til at han tidligere hadde ervervet en hjerneskade, han hadde aldri reagert atypisk på alkohol eller hatt hukommelsestap som følge av alkoholbruk. Tiltalte hadde uten å vite det drukket mye etter at bevisstløsheten inntrådte, men dette kvantumet var ikke selvforskyldt.

Dersom en person drikker større mengder alkohol før utilregnelighetstilstanden inntrer, er rusen i rettspraksis ansett for å være selvforskyldt, jf. Rt. 1983 side 202 og Rt. 1985 side 14. I den førstnevnte saken, hvor tiltalte hadde konsumert tre drinker, to glass hetvin og en tredjedels flaske vin, uttalte retten at omfanget av vedkommendes alkoholkonsum var et viktig moment i vurderingen av om det forelå selvforskyldt rus. Den sakkyndige hadde i sin erklæring karakterisert den inntatte alkoholmengden som betydelig, og bemerket at den ville kunne gi klinisk påvirkbar rus. På dette grunnlag kunne det vanskelig konkluderes med at rusen ikke var selvforskyldt.

I Rt. 1985 side 14 hadde tiltalte, som var epileptiker og gikk på medisinen Tegretol, drukket seks halvflasker eksportøl. Han hadde fått en advarsel mot å drikke alkohol, men det var ikke holdepunkt for at tiltalte fikk rede på at kombinasjonen av alkohol og medisin kunne påvirke hans atferdsmønster slik at han kunne opptre på en måte som var vesensfremmed for ham. Beruselsen ble ansett som selvforskyldt, og Høyesterett uttalte i den sammenheng:

«Jeg presiserer at det etter § 45 ikke er avgjørende om rusen er normal eller atypisk, men om den er selvforskyldt eller ikke. Tiltalte har i den forliggende sak drukket et kvantum alkohol som i seg selv er tilstrekkelig til at han ble beruset, og dette har ført over i bevisstløshet. Tiltalte kan følgelig bebreides for at han har satt seg i en situasjon hvor han kunne miste kontrollen over seg selv. Rusen må på dette grunnlag anses som selvforskyldt. Jeg viser til avgjørelsen i Rt-1983-202 med henvisninger. Hvorvidt virkningen av alkoholinntaket er blitt forsterket som følge av medisin eller sykdom, vil da ikke kunne føre til straffrihet.»

Undertiden kan en bedømmelse av om rusen er selvforskyldt volde tvil, for eksempel der årsakssammenhengen er komplisert. Det må eksempelvis tas stilling til betydningen av blandingsrus, hodeskader, somatiske sykdommer og følelsesmessige reaksjoner. Vurderingstemaet var det samme etter tidligere § 56 bokstav c, og her har Høyesterett lagt til grunn at rusen må ha vært en «fremtredende årsaksfaktor i det samvirkende årsaksforholdet», jf. Rt. 1978 side 1046 og Rt. 1983 side 9.

Den vidtgående ansvarsregelen i den tidligere § 45, nå § 20 annet ledd, har vært gjenstand for atskillig kritikk. Vår ordning er strengere enn de fleste andre lands. Både Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget har tidligere foreslått oppmykninger, men dette har blitt avvist av departementet.

I NOU 1974: 17 side 53 og 55 flg. foreslo Straffelovrådet å erstatte den absolutte straffriheten ved bevisstløshet med en fakultativ regel som overlot spørsmålet om straffritak for bevissthetsforstyrrelser til retten. Sterk bevissthetsforstyrrelse som følge av selvforskyldt rus, kunne bare i unntakstilfelle virke straffritakende («diskulperende«), jf. nevnte utredning side 66 flg. Retten kunne frita for straffansvar når «særlige grunner» talte for det, for eksempel der tiltalte ikke hadde tidligere erfaringer for at han reagerte med massiv bevissthetsforstyrrelse under alkoholpåvirkning, og hvor de handlinger han hadde begått syntes fremmede for hans normale personlighet. Dette for å forhindre urimelige resultater.

Også Særreaksjonsutvalget gikk inn for en slik fakultativ ordning. Utvalget foreslo at dersom bevissthetsforstyrrelsen var en følge av selvforskyldt rus, kunne lovbryteren bare fritas for straff når «helt særlige omstendigheter» talte for det. Heller ikke dette forslaget ble fulgt opp.

Det utvidede strafferettslige ansvaret ved selvforskyldt beruselse gjelder også for spørsmålet om det er utvist forsett. Ved vurdering av om det subjektive straffvilkåret er oppfylt ses det bort fra faktisk uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller fingeres forsett og lovbryteren bedømmes som om han hadde vært edru, jf. straffeloven § 25 tredje ledd (straffeloven 1902 §§ 40 og 42 tredje ledd).

Også ved straffutmålingen vil selvforskyldt rus kunne ha betydning. Bevissthetsforstyrrelse kan ikke anvendes som formildende omstendighet etter § 78 bokstav d dersom den er en følge av selvforskyldt rus. Bestemmelsen om straffnedsettelse under strafferammen eller til en lavere straffart, forutsetter også at tilstanden ikke var en følge av selvforskyldt rus, jf. straffeloven § 80 bokstav h (straffeloven 1902 § 56 bokstav c). Men dersom det foreligger særdeles formidlende omstendigheter, kan straffen i slike tilfeller nedsettes. For eksempel vil det kunne ha betydning om handlingen er foretatt under atypisk rus, eller at det har vært et samvirke mellom alkoholinntak og medikamentbruk (Rt. 1985 side 1404 og Rt. 1967 side 688). Regelen må forstås slik at både den sterke og den noe mindre sterke bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, kan medføre straffnedsettelse etter § 80 bokstav h annet punktum.

4.12.2 Fremmed rett

Nedenfor følger en kort redegjørelse over nordisk rett. Utover dette vises det til Tilregnelighetsutvalgets utredning kapittel 9.4 side 151 flg.

Dansk straffelov § 16 første ledd lyder som følger:

«Befandt gerningsmanden sig som følge af indtagelse af alkohol eller andre rusmidler forbigående i en tilstand af sindssygdom eller i en tilstand, der må ligestilles hermed, kan straf dog pålægges, når særlige omstændigheder taler derfor.»

Det åpnes altså etter dansk rett for å pålegge en alvorlig sinnslidende lovbryter straffansvar når tilstanden er akutt og hurtig forbigående, den er fremkalt ved selvforskyldt rus, og det foreligger særlige omstendigheter. Et eksempel på slike særlige omstendigheter er at personen tidligere har kommet i en slik tilstand som loven krever, og at han derfor kan bebreides rusbruken. Det siste kan også være tilfelle ved patologisk (atypisk) rus. Personer som har en grunnleggende sinnssykdom skal derimot fritas for straff.

I svensk rett skal det ved avgjørelsen av om fengsel skal idømmes ses hen til «om den tilltalade i anslutning till brottet själv har vållat sitt tillstånd genom rus eller på något annat liknande sätt», jf. brottsbalken 30:6 første ledd. Avgjørende for om tilstanden er å anse som selvforskyldt, er om gjerningspersonen hadde grunn til å regne med at rusbruken kunne resultere i tilstanden. Er reaksjonen patologisk, og lovbryteren ikke hadde erfaring med at han kunne reagere abnormt, kommer fengselsforbudet til anvendelse. En ytterligere forutsetning er at den selvforskyldte tilstanden har nærhet til gjerningen. Psykoser i sin alminnelighet og psykoser som oppstår som følge av abstinenser, vil for eksempel omfattes av fengselsforbudet.

I finsk rett reguleres spørsmålet om unntak fra straffrihet ved utilregnelighet i strafflagen kapittel 3 paragraf 4, som lyder:

«Ett självförvållat rus eller någon annan tillfällig självförvållad medvetanderubbning skall inte beaktas vid bedömningen av tillräkneligheten, om det inte finns särskilt vägande skäl för det.»

Utgangspunktet her er altså at det skal ses bort fra selvforskyldt rus og selvforskyldt bevisshetsforstyrrelse ved utilregnelighetsbedømmelsen. Hvorvidt rusen skal anses selvforskyldt beror på om inntaket er frivillig og bevisst. Forhold som kan innebære slike «särskilt vägande skäl» som tilsier at tilstanden likevel ikke skal tilskrives lovbryteren, selv om den er selvforskyldt, er i forarbeidene eksemplifisert ved samvirke av rus, atypiske virkninger, gjerningspersonens manglende erfaring, trøtthet eller nedsatt toleranse som følge av langvarig rusbruk.

4.12.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår en utvidelse av straffansvaret til lovbrudd forøvet i en tilstand av «selvforskyldt utilregnelighet». Med dette begrepet menes det at lovbryteren på en eller annen måte er å klandre for at utilregnelighetstilstanden oppstod. Utvalgets forslag til regel er helt generell og vil være aktuell både ved psykoser, likestilte tilstander og sterke bevissthetsforstyrrelser. Forslag til bestemmelse i straffeloven 1902 § 45 lyder som følger:

«Den som selvforskyldt har satt seg i en tilstand som nevnt i § 44 første ledd, kan straffes. Slike tilstander som er en følge av selvforskyldt rus, utelukker ikke straff.»

Tilsvarende bestemmelse i straffeloven § 20 annet ledd er foreslått å lyde:

«Den som selvforskyldt fremkaller en tilstand som nevnt i bokstav a og b, kan straffes. Slike tilstander som er en følge av selvforskyldt rus, utelukker ikke straff.»

Utvalget gir uttrykk for at de hensyn som tilsier at personer med alvorlige psykiske avvikstilstander bør fritas for straffansvar, ikke gjør seg gjeldende med samme styrke når den det gjelder selv har satt seg i tilstanden vel vitende om at den innebærer en risiko for uakseptabel og kanskje aggressiv, voldelig atferd. Derimot slår straffens begrunnelser til med full tyngde overfor den som med tilstrekkelig grad av skyld utsetter sine omgivelser for en slik fare som selvpåførte utilregnelighetstilstander i alminnelighet kan medføre. Regelen kan virke preventivt, sikre sosial ro og begrunnes i skyldhensynet, jf. utredningen punkt 9.5.2.1 side 154, der det heter:

«Et straffansvar for handlinger begått under «selvforskyldt utilregnelighet» lar seg i noen grad begrunne indvidualpreventivt. Et ilagt straffansvar kan virke avskrekkende for den som på nytt måtte vurdere å sette seg i en slik tilstand. I tillegg kan individualpreventive virkninger oppnås under straffegjennomføringen i form av rusmestringsprogrammer og lignende. Slike programmer kan bidra til at gjerningspersonen senere avholder seg fra å fremkalle alvorlige psykiske avvikstilstander.
Et straffansvar for det å selvforskyldt fremkalle psykiske avvikstilstander har antagelig også en viss allmennpreventiv effekt. Selv om den som i gjerningsøyeblikket er i en alvorlig psykisk avvikstilstand kanskje ikke har den samme evnen til å la seg påvirke av om handlingen er belagt med straff som friske lovovertredere, vil et slikt straffansvar kunne bidra til en særlig bevisstgjøring om farene som knytter seg til slike tilstander og i noen grad begrense adferd som fremkaller slike avvikstilstander som kan være farlige.
Også hensynet til å sikre sosial ro kan tale for et straffansvar for gjerninger begått i selvforskyldte utilregnelighetstilstander. […]
Gjengjeldelse som er knyttet til subjektiv skyld kan vanskelig begrunne et ansvar for handlinger begått i alvorlige psykiske avvikstilstander. Gjerningspersonen som er tilstrekkelig avvikende, er uten skyldevne. Når det gjelder «utilregnelighet» som gjerningspersonen fremkaller på egen hånd, vil gjerningspersonen undertiden kunne klandres for at tilstanden oppstod. For eksempel kan det være grunn til å klandre den som ruser seg eller seponerer antipsykotika hvis det fremstod som mulig for vedkommende at en alvorlig avvikstilstand ville oppstå.»

Utvalget foreslår at fire vilkår må være oppfylt for at tiltalte skal kunne bli strafferettslig ansvarlig, jf. utredningen punkt 9.5.4. side 165 flg. Regelens grunnvilkår er at en alvorlig psykisk avvikstilstand er fremkalt.

Videre er det et vilkår for straffansvar at det foreligger en selvforskyldt fremkallelse av avvikstilstanden. Selvforskyldt vil tilstanden være når den er fremkalt forsettlig eller uaktsomt. Straffansvaret forutsetter altså at lovbryteren på en eller annen måte kan klandres for at den alvorlige psykiske avvikstilstanden har oppstått. Utvalget mener at ansvaret bør inntre når lovbryteren burde ha skjønt at handlingen ville medføre en utilregnelighetstilstand. Et aktuelt eksempel på et klanderverdig selvutløst psykotisk anfall er når en pasient med en grunnleggende psykoselidelse slutter å ta antipsykotisk medisin (seponerer) som han vet er nødvendig for å holde sykdommen i sjakk, eller at han drikker så mye at han risikerer sterk bevissthetsforstyrrelse. Utvalget konsentrerer sin fremstilling rundt disse to atferdskategoriene, seponering og rusmiddelbruk, som anses særlig aktuelle og typisk forekommende, og der sammenhengen mellom adferd og de uønskede virkninger anses sikre nok. Utvalget uttaler følgende om uaktsomhetsbedømmelsen i punkt 9.5.4.4 på side 169:

«Utgangspunktet for uaktsomhetsbedømmelsen er at borge[r]ne må forventes å ha kjennskap til mulige virkninger av slike adferdskategorier som det er redegjort for, for eksempel å innta rusmidler eller seponere medisiner. Det er en rimelig forventning, ettersom slikt i stor grad er alminnelig kjent, og nærmere informasjon om slike virkninger er offentlig tilgjengelig, blant annet på internett og i denne NOUen. Uansett vil en psykiatrisk pasient som er under behandling med antipsykotiske medikamenter være informert om virkningen av å unnlate å ta medisin.
Å handle i strid med slik kunnskap er klanderverdig, og det må foreligge helt ekstraordinære forhold hvis det skal legges til grunn at gjerningsmannen ikke burde ha skjønt at adferden kunne fremkalle tilstanden. Utgangspunktet er derfor at tilstanden kun er uforskyldt dersom han er blitt tvunget eller lurt til handlingen.»

Likevel erkjenner utvalget at det vil kunne oppstå vanskelige grensespørsmål, da personen skal bedømmes ut fra egne forutsetninger, og det lett kan tenkes at vedkommende manglet innsikt i konsekvensene av egne handlinger. Et fremtredende symptom ved en rekke psykoselidelser er nettopp manglende eller inadekvat sykdomsinnsikt, herunder manglende innsikt i eget behov for medisinering. Selve seponeringen kan være utslag av en psykose i emning.

Et tredje vilkår er at det er begått et lovbrudd. Dette vil sikre at straffansvaret kun rammer de situasjonene hvor det faktisk var farefullt å fremkalle avvikstilstanden. En utfordring ved å stille krav om lovbrudd overfor utilregnelige, er at hva som «objektivt» sett utgjør en lovovertredelse i enkelte sammenhenger er tett forbundet med strafferettens krav til forsett hos lovbryteren, altså slik at forsettet utgjør en del av lovbruddets definisjon. Utvalgets flertall foreslår at personer som på grunn av selvforskyldte fremkallelser av utilregnelighetstilstander mangler forsett, vil kunne holdes ansvarlige for den tilhørende fare som har materialisert seg, jf. punkt 4.12.5.3. Utvalgets leder, Rieber-Mohn, dissenterer på forslaget om fingering av forsett, da slik fingering ikke bør gis en videre rekkevidde enn høyst nødvendig og det ikke er noe praktisk behov for regelen.

Et fjerde begrensende vilkår er en rettsstridsreservasjon. Utvalget mener at straffansvar bør være utelukket i situasjoner der det ikke foreligger moralske grunner for å straffe. Utvalget nevner som eksempel at den som har malaria må kunne benytte malariamedikasjon, selv om en bivirkning kan være at det utløser en psykosetilstand. Det samme gjelder medisinseponering med sikte på tilpasning til riktig dose antipsykotika. Her må pasienten og legen innrømmes et vidt handlingsrom. Et annet praktisk eksempel er at abstinenser som følge av at man slutter å drikke alkohol eller bruke narkotika kan føre til psykiske avvikstilstander. Når det er en samfunnsmessig målsetting å avvenne alkoholikere og narkomane fra rusmiddelbruk, kan ikke denne gruppen møtes med straff for mulige konsekvenser av en selvforskyldt avståelse fra rusen. Utvalget foreslår ikke å lovfeste rettsstridsreservasjonen, men mener at en adgang for dommeren til å legge vekt på slike forhold neppe er uforenlig med dagens ordlyd, at selvforskyldt rus ikke «utelukker» straff. Den nye bestemmelsen om selvforskyldt utilregnelighet foreslås utformet som en fakultativ regel om straffansvar, uttrykt ved formuleringen om at gjerningsmannen «kan straffes».

Utvalget peker på punkter der den nye regelen avviker fra gjeldende rett om straffansvar ved selvforskyldt rus, jf. utredningen punkt 9.5.4.7 side 174 flg:

«Den viktigste og mest prinsipielle forskjellen mellom gjeldende rett og forslaget er at straffansvaret utvides. Etter gjeldende rett holdes man kun strafferettslig ansvarlig for rusutløste utilregnelighetstilstander, mens forslaget har en generell utforming som gir ansvar uavhengig av på hvilken måte tilstanden er fremkalt. Forslaget innebærer en nykriminalisering sammenlignet med dagens rettstilstand, selv om det er usikkert hvor langt den rekker. Antagelig vil det nye ansvarsområdet først og fremst aktualisere seg for den som fremkaller utilregnelighetstilstander gjennom seponering av medisiner.»

Samtidig gir utvalget uttrykk for at utvidelsen delvis vil virke på områder hvor lovbryteren i dag holdes ansvarlig på annet grunnlag, som uaktsomhetsansvar. Eksempelvis nevnes en sak hvor en bilfører med diabetes, som fikk hypoglykemi og frontkolliderte med et motgående kjøretøy, ble dømt for uaktsomt drap fordi han kunne bebreides for å ha kommet i følingstilstanden mens han kjørte.

Forslaget vil ifølge utvalget medføre at straffansvaret innskrenkes på ett punkt, nemlig at terskelen blir noe høyere for hvor mye alkohol som kan konsumeres før straffansvar inntrer:

«I rettspraksis er det lagt til grunn at rusen er selvforskyldt dersom det er inntatt slike mengder med rusmidler at gjerningspersonen har mistet den fulle kontroll over seg selv. Forslagets første ledd avviker fra dette. Vurderingstemaet etter forslaget er om utilregnelighetstilstanden er selvforskyldt, ikke om rustilstanden er selvforskyldt. Det innebærer at terskelen for hvor mye alkohol som kan konsumeres før straffansvaret aktualiseres, heves noe.
Den foreslåtte regelen i første punktum sikrer at personer ikke påføres større ansvar enn det de kan klandres for. Sentralt er at man ikke kan holdes ansvarlig for handlinger begått under sterk bevissthetsforstyrrelse fremkalt av moderate alkoholmengder. Det kan reises tunge innvendinger mot å holde borgere strafferettslig ansvarlige for følgene av et «normalt» alkoholkonsum i et middagsselskap. Straffansvar må anses utelukket i et enkeltstående ulykkelig tilfelle, der personen for så vidt har drukket seg til en lett beruselse, mens det bør aktualiseres hvis han er kjent med å være særlig disponert for å komme i en tilstand av utilregnelighet.»

Utvalget foreslår likevel å videreføre gjeldende regel om straffansvar ved bevissthetsforstyrrelser som følge av selvforskyldt rus ved siden av den nye regelen om straffansvar ved selvforskyldt utilregnelighet. Bakgrunnen for dette fremgår av utredningen punkt 9.5.4.6.2 side 173, der det heter:

«Likevel mener utvalget at det samlet sett er noe usikkert hvilke virkninger regelen om selvforskyldt utilregnelighet vil få. Det vil være uheldig dersom bevismessige forhold fører til at regelen ikke blir effektiv i rustilfellene. Utvalget anbefaler derfor at dagens regel videreføres som et tillegg til den anbefalte generelle regelen om selvforskyldt utilregnelighet.»

Men utvalgets ønske er at den gjeldende regelen fases ut i rettspraksis, og at alle tilfeller av lovbrudd forøvet i utilregnelighetstilstander som følge av selvforskyldt rus, omfattes av den nye regelen om selvforskyldt utilregnelighet. Utvalget mener videre at dagens straffansvar på ett område er for strengt, da det ikke sondres mellom typisk og atypisk rus i loven, jf. utredningen punkt 9.5.3.4.6 side 163 flg. Ved den normale rus svekkes bevisstheten gradvis etter hvert som alkoholdosen økes, mens ved den atypiske rus opptrer de mentale forstyrrelser ofte plutselig og etter forholdsvis små doser alkohol. Utvalget uttaler på side 164:

«Dagens ansvar favner også for vidt. Gjeldende rett åpner for at personer som var utilregnelige på handlingstidspunktet, og derfor ikke kan klandres for sine gjerninger, likevel kan møte det fulle strafferettslige ansvar. Tydeligst kommer dette til uttrykk ved at straffansvar blir resultatet for ethvert lovbrudd begått under sterke bevissthetsforstyrrelser som skyldes selvforskyldt alkoholbruk, så lenge man er klar over eller burde være klar over at man gjennom alkoholinntaket utsatte seg for beruselse. Hvordan man har reagert på beruselsen, er da uten betydning for straffansvaret, selv om reaksjonen skulle være atypisk og fullstendig uventet for vedkommende.
Et slikt straffansvar lar seg ikke forene med straffens begrunnelser, verken gjengjeldelses- eller prevensjonsbegrunnelsene. Man kan vanligvis ikke klandre en person som i godt selskap har drukket noen glass rødvin til maten eller noen halvlitere med øl på et julebord. Å la vedkommende rammes av straff for en alvorlig forbrytelse begått i en utilregnelighetstilstand som skyldes en for ham helt fremmed og ukjent reaksjon på et moderat og akseptabelt inntak av alkohol, er urimelig. Selv uten straffen er denne personen havnet i en ulykkelig situasjon, som antagelig vil prege ham resten av livet. Heller ikke preventive grunner tilsier at samfunnet bør pålegge ansvar for handlinger som vedkommende ikke kan klandres for.»

Den nåværende regelen om selvforskyldt rus bør derfor ifølge utvalget praktiseres med en rettsstridsreservasjon, slik at et alminnelig akseptert kvantum alkohol ikke medfører unntak fra utilregnelighet, selv om inntaket skulle føre til en viss ruspåvirkning som er selvforskyldt, og deretter til bevisstløshet og lovbrudd, med mindre gjerningsmannen ut fra erfaring reagerer atypisk på relativt små mengder alkohol. Her kan det sies å foreligge en innsnevring av anvendelsesområdet.

4.12.4 Høringsinstansenes syn

4.12.4.1 Selvforskyldt utilregnelighet

Få høringsinstanser støtter ubetinget utvalgets forslag om straffansvar for selvforskyldt utilregnelighet, samt videreføring av regelen om selvforskyldt rus.

Rogaland fylkeskommune støtter utvalgets forslag om straffansvar for lovbrudd utført i en tilstand av selvforskyldt utilregnelighet, og uttaler:

«Det er rimelig at den som har hensatt seg selv i selvforskyldt bevisstløshet ikke er fri for ansvar. Likevel er det, etter gjeldende rett, tilstrekkelig at inntaket av rusmidler er selvforskyldt, og ikke selve bevisstløsheten.
Fylkesrådmannen er av den oppfatning at dagens regelverk slår svært urimelig ut i det tilfellet at en person får en atypisk reaksjon på et begrenset inntak av rusmidler. Den atypiske reaksjonen vurderes da opp mot personens tidligere reaksjon på tilsvarende inntak.
Fylkesrådmannen støtter utvalgets forslag om å innføre regler for straffansvar for lovbrudd utført i en tilstand av selvforskyldt utilregnelighet.»

Kristiansand tingrett støtter utvidelsen av straffansvar til personer som på andre måter enn ved inntak av rusmidler bevisst og selvforskyldt setter seg i en tilstand der de blir utilregnelige, for eksempel ved manglende inntak av medisiner. Tingretten mener imidlertid at det er et enklere bevistema å ta stilling til om rusen var selvforskyldt enn om utilregneligheten ved inntak av rus var selvforskyldt, jf. punkt 4.12.4.2.

Stine Sofies Stiftelse stiller spørsmål om hvordan selvforskyldt utilregnelighet vil bli vurdert i praksis, og om behovet for en slik endring når det fremgår av utvalgets rapport at dagens regel ikke har ført til urimelige resultater.

Andre instanser støtter den nye bestemmelsen om selvforskyldt utilregnelighet, men setter spørsmålstegn ved å videreføre gjeldende rett om selvforskyldt rus, herunder Haugesund kommune og Agder lagmannsrett, jf. punkt 4.12.4.2.

Enkelte høringsinstanser støtter i utgangspunktet utvalget prinsipielt, men peker likevel på utfordringer, herunder Helsedirektoratet, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Ila Fengsel og forvaringsanstalt, Oslo politidistrikt og Randi Rosenqvist.

Helsedirektoratet uttaler i den anledning:

«Helsedirektoratet er prinsipielt enig i at personer som bevisst, eller klanderverdig, setter seg i en utilregnelighetstilstand, bør holdes ansvarlig for sine handlinger, og at vi fortsatt bør ha regler om dette. Utvalgets drøftelser viser imidlertid med all tydelig[het] at dette er sammensatte og kompliserte vurderinger, når det gjelder hvilke tilfelle[r] som skal omfattes.»

Nasjonalt folkehelseinstitutt mener pasienter med etablert psykoselidelse ofte ikke har full innsikt i at de er syke, selv ikke under pågående behandling:

«Den nye regelen åpner for utstrakt bruk av skjønn, hvor antagelser om hva personen burde vite blir sentrale. Vi vil påpeke at mange pasienter med etablert psykoselidelse ikke har full innsikt i at de er syke, selv ikke under pågående behandling, og at det da må stilles spørsmål ved om denne type pasienter vil kunne se rekkevidden av det å unndra seg behandling. Med disse bemerkninger støtter vi likevel utvalgets forslag.»

Ila Fengsel og forvaringsanstalt påpeker at det er bevismessige problemer og mener det er bekymringsfullt dersom kronisk syke personer som er negative til behandling dømmes som tilregnelige fordi de ikke tar imot hjelp de kan få, og dermed havner hos Kriminalomsorgen:

«Vi finner det prinsipielt riktig at også mennesker med en velregulert psykosesykdom som slutter med medisiner slik at de blir psykotiske og deretter begår en straffbar handling bør vurderes på lik linje med personer som ruser seg slik at de blir psykotiske.
Det er imidlertid flere bevismessige problemer rundt dette som gjør at praksis ikke er gitt.
Det vil være svært bekymringsfullt dersom denne bestemmelsen medfører at kronisk syke personer som er negative til behandling blir oppfattet som tilregnelige fordi de ikke tar imot den hjelp de kan få. Da vil nok veldig mange av de sakene (ordensforstyrrelser, skadeverk, trusler, vinning med mer) som i dag henlegges med mistanke om utilregnelighet måtte føres for retten, og kriminalomsorgen vil måtte ta ansvar for personer som er i behov av, men ikke ønsker, psykiatrisk oppfølging.
Det bør gjøres tydeligere at denne reglen kun vil komme til anvendelse ved hurtig psykoseutvikling som så nesten like hurtig går tilbake, jf hvorledes ruspåvirkning arter seg.»

Også Oslo politidistrikt mener bevisførselen i saker om ansvar for rusinntak eller seponering (nedtrapping av medisiner) kan bli vanskelig og gir uttrykk for at det må undersøkes om siktede er underlagt tvangsmedisinering:

«Oslo politidistrikt er av den oppfatning at enkelte av de utilregnelige kan holdes ansvarlige for sin seponering av medisiner og/eller rusinntak som forårsaket utilregnelighetstilstanden. Utfordringen er å skille de personene som kan klandres for at utilregnelighetstilstanden oppsto, fra de personene som ikke kan klandres for sin seponering av medisiner eller inntak av rusmidler.
Bevisførselen i slike saker kan bli vanskelig. Til illustrasjon bør det når situasjonen tilsier at det kan være en aktuell problemstilling måtte innhentes dokumentasjon mht. hvorvidt siktede er påvirket av rusmidler eller medisiner. Altså at det er behov for at det avgis en blod, urin eller hårprøve for å få analysert siktedes inntak av rusmidler og/eller medisiner. Slike prøver (ikke hårprøve) må tas umiddelbart etter at det straffbare forholdet har funnet sted og prøvetaking kan ikke bero på frivillighet fra den siktedes side. Det er antagelig hensiktsmessig med en hjemmel som gir adgang til utvidet bruk av kroppslig undersøkelse i denne type saker, og dette spørsmålet bør vurderes.
Neste etterforskningskritt vil være å få klarlagt status for siktedes tilregnelighet. I saker hvor varetekt ikke er aktuelt kan det medføre betydelig vanskeligheter å få til en rask vurdering av siktedes tilregnelighet […]. Deretter må det undersøkes hvorvidt siktede er underlagt et vedtak om tvangsmedisinering eller under frivillig medisinering. Slike opplysninger er helseopplysninger og vil derfor være underlagt taushetsplikten i helsepersonelloven § 21. Med mindre siktede samtykker til deling av slike opplysninger jf. helsepersonelloven § 22, vil ikke påtalemyndigheten få tilgang til helseopplysninger som vil utgjøre et helt sentralt bevis i saken.»

Videre påpeker Oslo politidistrikt at det kan være krevende å avklare årsaksbildet som fører til utilregnelighetstilstanden:

«Oslo politidistrikt er uenig i utvalgets synspunkt i pkt. 9.5.4.6.1 om at det i mange situasjoner er «klart hva som fremkalte avvikstilstanden». I de fleste saker har gjerningspersonen også inntatt rusmidler. Samtidig må man påregne at personer som har en alvorlig sinnslidelse vil kunne fremby psykotiske symptomer uten inntak av rusmidler. Det gjør det ikke enklere at en del personer fortsetter å fremby psykotiske symptomer, f.eks. i form av vrangforestillinger, selv etter å ha vært under langvarig adekvat medisinering. Det vil derfor knytte seg en usikkerhet til hvor stor effekt medisiner har overfor enkelte pasienter. Sekundært kan man da stille spørsmålet om de noen gang har en reell innsikt i sin sykdom og dermed behov for medisiner. Slike konkurrerende årsaksforklaringer utgjør en stor del av disse sakene, og årsaksbildet blir, som fremhevet av utvalget, komplekst og ugjennomtrengelig.
Bevismessig vil det være lettest å dokumentere en årsaksammenheng mellom seponering og påfølgende utilregnelighet i de sakene hvor personen ikke har ruset seg. Dette er uheldig, da det nettopp i disse sakene det er mest sannsynlig at pasienten allerede var redusert av sin sinnslidelse da valget om seponering ble tatt. I en del slike saker som politidistriktet er kjent med vil det fremstå som urimelig å idømme en fengselsstraff.
I saker hvor den alvorlig sinnslidende skrives ut og raskt velger å ruse seg/seponere medisiner kan det være rimelig å pålegge personen et straffeansvar. Men i disse tilfellene blir det erfaringsmessig ofte langt mer krevende å avklare årsaksbildet, slik at det oppstår tvil om faktum.
[…]
Vi er nok ikke sikre på om utvalget har rett i at (9.5.4.6.1) vilkåret i begrenset grad reiser bevisvansker. Man kan dessverre ikke legge til grunn at sinnslidende, forutsatt at de tar medisiner, oppnår god fungering, herunder sykdomsinnsikt og mulighet for å ta fullt ut rasjonelle valg. Heldigvis er det slik at mange sinnslidende fungerer utmerket med god behandling og kan delta i samfunnet på lik linje med friske borgere. Disse personene har innsikt i sykdommen, misbruker sjelden rus og kan være fullt ut ansvarlige for sine handlinger. Denne gruppen pasienter volder heller ikke hodebry for samfunnet og pådrar seg svært sjelden straffesaker.
Men på den annen side har vi en gruppe utilregnelige som stadig volder politidistriktet hodebry – gjengangere som er svært dårlig fungerende. Vår erfaring med denne gruppen utilregnelige er at de er kognitivt svekket av et langvarig sykdomsforløp, ofte fulgt av langvarig rusmisbruk, personlighetsforstyrrelser, hjerneskader, utviklingshemming osv. Selv om de er adekvat medisinert etter lang tids innleggelse beskriver ofte sakkyndige eller faglig ansvarlig at funksjonsnivået er lavt, langt fra nivået til en frisk person. […] Ettersom personen etter en tid vil føle at symptomene letter vil mangel på sykdomsinnsikt føre til at vedkommende tenker at han eller hun ikke lenger trenger medisiner. Selv om de er grundig orientert om konsekvensene, så er det langt fra sikkert at de har mulighet til å foreta rasjonelle valg. En objektiv aktsomhetsnorm kan bli kun et utgangspunkt, som må forlates fordi det foreligger tunge subjektive hensyn som retten er nødt til å ta hensyn til. Dette er et faktiske problem (av bevismessig art) og bør imidlertid ikke endre den prinsipielle konklusjonen mht hva rettstilstanden bør være.»

Randi Rosenqvist finner det prinsipielt riktig at også mennesker med en velregulert psykosesykdom som slutter med medisiner slik at de blir psykotiske og deretter begår en straffbar handling, bør vurderes på lik linje med personer som ruser seg slik at de blir psykotiske. Hun ser imidlertid flere bevismessige problemer enn det som er behandlet av utvalget:

«Det som er den vanlige, praktiske situasjon er at mennesker med kroniske psykoselidelser som schizofreni ikke ønsker å fortsette (tvungen) behandling, jf psykisk helsevernloven §§ 3- 3 og 4-4. Helseloven legger opp til at slike ønsker i mange tilfeller skal imøtekommes, i hvert fall dersom pasienten har vært underlagt tvang i over et år og det ikke er sannsynlig at en forverrelse skjer i løpet av mindre enn 3-4 måneder. Selv om pasientene nok vet at de har vært veldig syke tidligere, er det mange som har sterke oppfatninger om at behandling ikke er ønskelig. Om denne oppfatning er et utslag av et informert valg, vil jeg som psykiater ofte betvile, selv om helselovene forutsetter samtykkekompetanse.
Situasjonen kan utvikle seg slik at pasienten langsomt blir dårligere, og etter en tid på ny blir tvangsinnlagt og medisinert, eventuelt etter at han har begått en voldshandling eller en mindre alvorlig straffbar handling. Det vil i slike situasjoner være vanskelig å påstå at den psykotiske fasen kun er selvforskyldt, selv om det var i en relativt god fase pasienten fikk medhold i at han ikke lenger skulle kunne tvangsbehandles eller sluttet med frivillig medikasjon. Det kan imidlertid hevdes med styrke at da pasienten begynte å bli dårlig igjen, hadde han i alle fall ikke forståelse for at han var i behov av medisiner, noe som vil gjøre at en handling begått under en kroniske forverrelse, ikke kan tillegges straffansvar.
Det vil være svært bekymringsfullt dersom denne bestemmelsen medfører at kronisk syke personer som er negative til behandling blir oppfattet som tilregnelige fordi de ikke tar imot den hjelp de kan få. Da vil nok veldig mange av de sakene (ordensforstyrrelser, skadeverk, trusler, vinningskriminalitet med mer) som i dag henlegges med mistanke om utilregnelighet måtte føres for retten, og kriminalomsorgen vil måtte ta ansvar for syke lovbrytere som er i behov av, men ikke ønsker, psykiatrisk oppfølging.»

En rekke høringsinstanser er negative til at seponering fra antipsykotiske medisiner skal kunne gi grunnlag for straffansvar. Enkelte knytter dette til betraktninger rundt tvang.

Advokatforeningen mener at pasienter selv bør kunne velge hvis man ikke er underlagt tvangsmedisinering. Dessuten vil aktivt rusinntak foranledige langt større bebreidelse enn en psykisk sykdomstilstand:

«Advokatforeningen er ikke enig med utvalget i endringen av forståelsen av strl § 45 der en psykose er selvforskyldt fordi man har unnlatt å ta sin medisin. Den enkelte har – dersom man ikke er underlagt tvangsmedisinering – rett til selv å velge om man vil bruke antipsykotiske medisiner eller ikke. Dersom manglende medisinbruk utløser en psykose og noen i en slik tilstand begår ellers straffbare handlinger, må samfunnsvernet eventuelt ivaretas gjennom administrativ frihetsberøvelse i medhold av lov om psykisk helsevern.
Advokatforeningen vil fremheve at det er en vesentlig forskjell på tilstander som er en følge av en psykisk tilstand som er en del av personen, og tilstander som er en følge av aktive inntak av rusmidler. I det førstnevnte tilfellet har man lov om psykisk helsevern som kan sikre samfunnsvernet gjennom anvendelse av tvangsinngrep dersom farekriteriet i loven er oppfylt. En likestilling av disse tilfellene er heller ikke tilstrekkelig begrunnet nettopp ved den forskjell som er i utgangspunktet for de to tilstandene. Rusing foranlediger langt større bebreidelse, enn en psykisk sykdomstilstand.»

Brukerorganisasjonen Hvite Ørn er sterkt imot at mennesker som ikke tar sin antipsykotika skal bli straffet eller frarøvet friheten, og påpeker at det finnes gode medikamentfrie behandlingsmetoder for psykose.

Den norske legeforeningen er tvilende til å knytte ansvar til unnlatelse av å ta medisiner:

«Tilregnelighetsutvalget foreslår at det gjøres et unntak for fritak for straffeansvar når personen har satt seg selv i en avvikstilstand vel vitende om at dette innebærer alvorlig sykdomsrisiko. Legeforeningen har forståelse for prinsippet, men mener det vil være vanskelig å vurdere og er tvilende til kun å knytte det til unnlatelse av å ta medisiner.»

Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo påpeker at det ifølge gjeldende norske retningslinjer er anbefalt seponering av medikamenter etter to års psykosefrihet hos pasienter med førstegangs psykose. Unntaket er der hvor psykosen har medført stor risiko for personen selv eller for andre. For repeterte psykotiske episoder er tidsrommet for anbefalt seponering satt til fem år. En betydelig andel av de psykotiske episodene som sees etter cannabis bruk viser seg ved lengre observasjon å være den første episoden av en primær psykotisk lidelse. Dette gjelder også for kortere episoder som varer mindre enn én måned. Når det gjelder betydningen av det selvforskyldte er det derfor viktig å ha i mente om personen var i en situasjon av å ha burde forstått konsekvensene av sine handlinger (medikamentseponering /rusmiddel inntak).

Helsedirektoratet påpeker at det kan være mange grunner til seponering, herunder store bivirkninger, og advarer mot bruk av «frivillig» tvang.

«Helsedirektoratet mener, som utvalget, at samfunnet må kunne beskytte seg mot en eventuell fare som følge av en forverring av sinnslidelsen. Helsedirektoratet mener imidlertid at en kriminalisering av de som seponerer antipsykotika ikke vil kunne beskytte samfunnet tilstrekkelig til at regelen bør innføres. Helsedirektoratet tror ikke at en slik regel vil gi en individuell preventiv effekt for den gruppen man ønsker å nå.
Samfunnet kan beskyttes ved at personer som er psykisk syke og som vil være farlig ved tilbakefall av sinnslidelsen kan underlegges administrativt tvangsvern i henhold til psykisk helsevernloven § 3-3. Helsedirektoratet mener at dette tiltaket når bedre frem til de personene det av samfunnssikkerhetsmessige hensyn er viktig å holde i behandling.
Utvalget skriver også at et påbud om medisinering vil kunne redusere behovet for tvang. Helsedirektoratet mener at dette ikke gir en riktig forståelse av det totale bildet. Det vil også kunne gi økt bruk av «frivillig» tvang og tildekke den faktiske tvangsbruken. Det er ikke ønskelig at dette skjer slik Helsedirektoratet ser det, og det står for eksempel i kontrast til tiltak innenfor Nasjonal strategi for økt frivillighet i psykiske helsetjenester.»

Helse Bergen – Haukeland sykehus mener at det fremstår som i overkant optimistisk å tro at en slik regel kan redusere behovet for tvang etter psykisk helsevernloven.

Sykehuset i Vestfold HF ved Klinikk Psykisk Helse og Rusbehandling uttaler at argumentet at et påbud om medisinering med trusler om straffeansvar kan redusere behovet for bruk av tvang, synes å oppfordre til bruk av uformell tvang og slik sette et annet vesentlig rettsprinsipp til side; pasientens rettigheter med klageadgang gjennom psykisk helsevernloven. Det uttales:

«Selv om det er tilfeller der en kan mene at det er ønskelig å ansvarliggjøre og anerkjenne personer med psykotiske lidelser deres medansvar og mestring av egen lidelse, så er det også vel kjent at for mange er nettopp en mangelfull innsikt i egen lidelse og manglende innsikt i behandlingsbehovet et kjernesymptom i den psykotiske lidelsen. Sykdomsforståelse blir ikke hos alle bedret på tross av at aktive psykotiske symptomer og den generelle funksjonsevne bedres under adekvat antipsykotisk behandling, og autoseponering av medisiner er en velkjent utfordring i behandlingen. Slik en forstår forslaget, er det også en forutsetning at pasienten forstår at autoseponering av medisiner erfaringsmessig kan føre til psykoseutbrudd med vold tilfølge.
Hos pasienter der voldsrisiko er kjent eller vurdert høy, bør i utgangspunktet både pasientens behandling og samfunnsvernet være ivaretatt av tvangshjemlene i psykisk helsevernloven. Argumentet at et påbud om medisinering med trusler om straffeansvar kan redusere behovet for bruk av tvang, synes å oppfordre til bruk av uformell tvang og slik sette et annet vesentlig rettsprinsipp tilside; pasientens rettigheter med klageadgang gjennom psykisk helsevernloven.»

Flere høringsinstanser påpeker at seponering skjer av ulike grunner, som manglende innsikt, bivirkninger, manglende forståelse for at dette hindrer psykose som pasienten kanskje mener han/hun aldri har hatt. Seponering kan også være første tegn på forverring av psykoselidelsen. Mange psykiske lidelser er episodiske og seponering kan være et tegn på tilbakefall.

Nasjonalt folkehelseinstitutt uttaler:

«Den nye regelen åpner for utstrakt bruk av skjønn, hvor antagelser om hva personen burde vite blir sentrale. Vi vil påpeke at mange pasienter med etablert psykoselidelse ikke har full innsikt i at de er syke, selv ikke under pågående behandling, og at det da må stilles spørsmål ved om denne type pasienter vil kunne se rekkevidden av det å unndra seg behandling. Med disse bemerkninger støtter vi likevel utvalgets forslag.»

Seponering kan være et tegn på tilbakefall, også ifølge Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), Helsedirektoratet og Oslo universitetssykehus ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri.

DRK anser at en bør utvise forsiktighet med å utvide grunnlaget for ansvarliggjøring ut fra mer teoretiske betraktninger, og uttaler:

«Som utvalget selv beskriver i kapittel 9.5.3.2.3 Seponering av medisiner er tilbakefall ved psykotiske lidelser multifaktorielt og det er derfor vanskelig selv i ettertid med sikkerhet å si hva som var årsak til et tilbakefall. Ut fra erfaringer, spesielt med bipolare lidelser, kan seponering av medikasjon like godt være et symptom på tilbakefall som en eventuell årsak. Om vi skulle ha en lovbestemmelse som åpner opp for ansvarliggjøring av personer som slutter med medikasjon, må kriteriene for ansvarliggjøring være tydelige og klare. Personen må ha vært upsykotisk da han eller hun tok beslutningen om å slutte med medikasjon, personen var informert om at det var risiko for personfarlig atferd ved et eventuelt tilbakefall og at han eller hun da eventuelt kunne bli ansvarliggjort for sine handlinger ved et tilbakefall. Det å slutte med medikasjon måtte også være imot behandlende helsepersonells råd. Men det å skulle vurdere innsikt hos personer med sårbarhet for tilbakefall av psykotiske lidelser som tilsynelatende er gått i remisjon, er en vanskelig øvelse beheftet med betydelig grad av usikkerhet. Retten ville antagelig stort sett alltid sitte igjen med en ikke ubetydelig tvil.»

Norsk psykologforening påpeker at mange psykiske lidelser er episodiske og at det derfor i ettertid er vanskelig å vurdere hvorvidt noe var selvforskyldt eller ikke.

Oslo universitetssykehus ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Narud mener seponering skjer av ulike grunner, som manglende innsikt, bivirkninger, manglende forståelse for at dette hindrer psykose som pasienten kanskje mener han eller hun aldri har hatt. Seponering kan også være første tegn på forverring av psykoselidelsen, og på at det er nytt utbrudd av psykose på gang:

«Hva angår det å ha «ansvar» for å slutte med antipsykotisk medikasjon er et vanskelig vurderingsområde. Det er meget sannsynlig at autoseponering skjer av ulike grunner, som manglende innsikt, bivirkninger, manglende forståelse for at dette hindrer psykose som pasienten kanskje mener han/hun aldri har hatt. Autoseponering kan også være første tegn på forverring av psykoselidelsen, og på at det er nytt utbrudd av psykose på gang. Flere faktorer er aktuelle i ulike tilfeller, og en generalisering i lovs form av disse tilfellene er vanskelige. Individuelle vurderinger må foretas i hvert enkelt tilfelle.
Årsakene til at en person velger å la være å bruke medisiner kan være svært vanskelig. Tilregneligbetsutvalget legger til grunn at «en psykiatrisk pasient som er under behandling med antipsykotiske medikamenter vil være informert om virkningen av å unnlate å ta medisin». De mener videre at det at en pasient unnlater å ta medisin derfor vil være klanderverdig, og kunne føre til ansvarliggjøring. Manglende innsikt i egen sykdom er svært vanlig blant de pasienter som må behandles med tvungent psykisk helsevern, og ett av flere kriterier ved psykosediagnoser. […]
En lovendring hvor seponering av medisiner vil kunne føre til ansvarliggjøring ved at det anses selvforskyldt, vil være et svært vanskelig område å vurdere, også fordi man må forsøke å forstå beveggrunner hos pasienten som de kanskje ikke en gang er i stand til å sette ord på selv.»

Helse Bergen Haukeland universitetssykehus ved Divisjon psykisk helsevern gir uttrykk for at mange pasienter har kroniske psykoser med restsymptomer der manglende innsikt og behandlingsmotivasjon ikke endres selv etter årelang og antatt optimal behandling, og at manglende innsikt kan være en del av schizofrenien:

«Drøftingen rundt i hvor stor grad pasienter er å bebreide seponering er litt kortfattet. Det er verdt å bemerke her at svært mange pasienter har kroniske psykoser med residualsymptomer der manglende innsikt og behandlingsmotivasjon ikke endres selv etter årelang og antatt optimal behandling. Tilstanden med manglende innsikt er også av noen ment å være en del av schizofrenisyndromet (Anosognosi) som en også kan finne ved hjerneorganiske tilstander som hjerneslag m.m. Det kommer også til uttrykk en anti-medikasjon holdning hos noen brukerorganisasjoner, som også kan oppleves som et press for å kutte medisiner. En generell vurdering av at psykosepasienter som seponerer medisin er å bebreide er derfor vanskelig å støtte.»

Det samme gir Helsedirektoratet uttrykk for:

«Erfaringsvis vil beslutninger knyttet til seponering av medisiner henge nært sammen med den psykiske lidelsen. Selv om en pasient er å regne for optimalt behandlet, kan pasienten likevel ha psykotiske restsymptomer, som kan føre til autoseponering på grunn av manglende innsikt i sin egen situasjon. Pasienter kan også ha store bivirkninger av antipsykotika som kan medvirke til at de velger å seponere medisinen. Det vil derfor være meget vanskelig å vurdere om en seponering kan anses selvforskyldt.
Videre vil man hverken på individ- eller gruppenivå kunne vite om en psykose er fremkalt ved seponering av medisiner eller om personen er inne i en del av sykdomsforløpet som ikke er behandlet godt nok. Det er for komplekst til at man kan skille ut seponering som den viktigste årsaken.
Hvis det finnes en gruppe som slutter med antipsykotisk medikamentell behandling på en slik klanderverdig måte som utvalget beskriver, vil det være svært vanskelig å identifisere disse personene. Risikoen for å påvise slike falske positive tilfeller vil etter Helsedirektoratets mening alene være for stor til at forslaget bør innføres.»

Oslo universitetssykehus ved Seksjon psykosebehandling gir uttrykk for at utvalget tar for lett på problemene ved alvorlige rusavhengighetstilstander:

«Det anføres et unntak for fritak for straffansvar når personen har satt seg selv i en avvikstilstand vel vitende om at dette innebærer alvorlig risiko (min utheving). Prinsippet om straffansvar ved selvforskyldt rus er sentralt og viktig, men problemene ved alvorlige avhengighetstilstander tas her for enkelt på. Evnen til å ta ansvar for egne handlinger er redusert ved psykoselidelser generelt, men i særskilt grad når det er rusavhengighet. Det beskrives et eksempel på et klanderverdig selvutløst psykotisk anfall der en pasient unnlater å ta medisiner som han vet er nødvendige for å holde sykdommen i sjakk. Det er svært varierende innsikt hos pasientene i viktigheten av å ta medisiner, selv der virkning og risiko ved seponering er godt dokumentert, adherence er generelt lav i gruppen og dette kan sees på som en del av lidelsen.»

Oslo universitetssykehus ved Seksjon psykosebehandling peker videre på at det er sammensatte sammenhenger mellom adferd og psykiatri. Hovedtyper av sammenhenger mellom rusmiddelbruk og psykiske lidelser kan sies å være:

  1. Rusutløste forbigående psykiske lidelser. Dette henger ofte, men ikke alltid, sammen med sårbarhet for psykisk lidelse.

  2. Rusmisbruk som over tid fører til psykiske lidelser.

  3. Psykiske lidelser som kommer av lang tids rusmisbruk, for eksempel på grunn av abstinens eller hjerneskade.

  4. Felles faktorer (for eksempel sosiale forhold i oppveksten) som gir økt risiko for både senere rusmisbruk og psykiske lidelse.

  5. Felles genetisk sårbarhet for begge tilstander.

Oslo universitetssykehus ved Regional sikkerhetsavdeling Helse Sør-Øst setter spørsmålstegn ved om den psykotiske personen som sluttet å ta sine medisiner kan sies å ha tatt sin beslutning på rasjonelt vis. Det uttales at det nok ikke bestandig er slik, da bivirkninger av medisiner, de første symptomene på psykose og realitetsbristen som følge av psykotisk tilstand kan ha begynt tidligere enn andre kan se, slik at adferden er mindre viljestyrt enn antatt av andre. Det slås fast at beslutningen om seponering faktisk kan bygge på manglende skyldevne, noe som gjør dette til et tvilsomt prinsipp.

For mange er nettopp en mangelfull innsikt i egen lidelse og manglende innsikt i behandlingsbehovet et kjernesymptom i den psykotiske lidelsen, uttaler Sykehuset i Vestfold HF ved Klinikk Psykisk Helse og Rusbehandling.

Også brukerorganisasjonen Mental helse gir uttrykk for at rus eller det å slutte å ta medisiner ikke alene skal gi skyld. Mental helse påpeker at det er kompliserte faktorer som gjør at utilregnelighet er like aktuelt. Psykisk sykdom og alvorlig avhengighetsproblematikk gjør at det vil være urimelig å straffe vedkommende. Utvalget drøfter ikke i tilstrekkelig grad kompleksiteten i dette.

Institutt for psykoterapi mener at forslaget ikke tar opp i seg kompleksiteten ved psykotiske lidelser og alvorlige avhengighetstilstander, og anfører at dette er hypotetiske problemstillinger fjernt fra klinisk erfaring:

«Tilregnelighetsutvalget foreslår unntak fra fritak for straffeansvar for personer som selv har satt seg i en avvikstilstand vel vitende om risiko for alvorlig sykdom. Dette forslaget tar ikke opp i seg kompleksiteten ved psykotiske lidelser og alvorlige avhengighetstilstander. En psykotisk person kan ha sviktende evne til å forstå og vurdere konsekvenser av å ta og ikke ta medikasjon. Problemstillingen synes å være fundert på hypotetiske problemstillinger fjernt fra klinisk erfaring, og vi oppfatter dette som den svakest del av hele utredningen. Prinsippet om s.k. selvforskyldt utilregnelighet bør ikke nedfelles i lovverket på den måten utvalget foreslår.
Prinsippet om straffeansvar ved selvforskyldt rus hos sterkt rusavhengige synes også urimelig. Rusavhengighet medfører betydelig påvirkning av personlighet, tenkning, planlegging, impulskontroll og kontroll over egne handlinger i en grad som svekker evnen til å begrense inntak av rusmidler. Dette området må vurderes grundigere.»

Enkelte av høringsinstansene gir uttrykk for at det er svakheter ved utvalgets utforming av forslaget som fakultative (skjønnsmessige) regler.

Kristiansand tingrett mener det er prinsipielt betenkelig med fakultative strafferegler, uten klarere kriterier enn foreslått.

Agder lagmannsrett stiller spørsmål om ordlyden tilsier at det er fakultative regler. Det påpekes at rettsvirkningene er formulert ulikt i utkastet til § 45 første og annet punktum, henholdsvis «kan straffes» og «utelukker ikke straff», men at formuleringene tilsynelatende betyr det samme. Lagmannsretten legger til grunn at utvalget i § 45 første punktum har ment å gi en hovedregel om straffansvar ved selvforskyldt utilregnelighet med en fakultativ adgang til å frita gjerningspersonen for straff under spesielle omstendigheter – gjerningspersonen «kan» straffes, men må det ikke. Lagmannsretten påpeker imidlertid at det ikke er naturlig å oppfatte det modale hjelpeverb «kan» som et uttrykk for at retten har en fakultativ adgang til å straffe, og at det ville vært en svært uvanlig måte å formulere seg på i en lovtekst å si at «den som selvforskyldt har satt seg i en tilstand som nevnt i § 44 første ledd skal straffes». Formuleringen «utelukker ikke straff» er videreført fra gjeldende § 45, men lagmannsretten påpeker at den synes å ha et endret meningsinnhold:

«Jeg oppfatter utvalget dithen at annet punktum, på samme måte som første punktum, er ment å gi uttrykk for en hovedregel om straffansvar ved utilregnelighet som følge av selvforskyldt rus, men med en fakultativ adgang til å frita gjerningsmannen for straff i spesielle unntakstilfeller som utvalget belyser ved å vise til rettsstridsreservasjonen.
Jeg har ikke funnet holdepunkter i utredningen for at formuleringen «utelukker ikke straff» i § 45 annet punktum har noe annet meningsinnhold enn formuleringen «kan straffes» i første punktum. I så fall er det svært uheldig at utvalget har gitt utkastet en utforming som skaper unødvendig uklarhet.
Risikoen for misforståelser blir ytterligere forsterket ved at utvalget viderefører kriteriet «utelukker ikke straff» i gjeldende § 45 med et endret meningsinnhold. Uansett hva ordlyden isolert sett kan gi åpning for rent språklig, er straffeloven § 45 etter gjeldende rett ikke en regel som gir retten en fakultativ adgang til å frita gjerningspersonen for straff. Det er derfor en prinsipielt viktig endring utvalget her foreslår, men utvalget kunne dessverre knapt nok kamuflert endringen bedre.»

Agder lagmannsrett mener videre at det bør høre til skyldspørsmålet å anvende et unntak for selvforskyldt utilregnelighet, ikke til straffespørsmålet, og påpeker at dette er en endring som vil kunne ha en rekke prosessuelle konsekvenser. Lagmannsretten foreslår heller å integrere spørsmålet i utilregnelighetsvurderingen.

4.12.4.2 Selvforskyldt rus

Borgarting lagmannsrett er enig med utvalget i at dagens bestemmelse om selvforskyldt rus er for streng, for eksempel ved atypisk rus, og at det kan være hensiktsmessig å gå skrittvis frem med en gradvis utfasing:

«Av effektivitetsgrunner går utvalget inn for at gjeldende § 45 om selvforskyldt rus med noen mindre endringer videreføres i annet punktum som supplement til den nye generelle bestemmelsen om selvforskyldt utilregnelighet i første punktum. Også i annet punktum er utkastet formulert som en kan-regel.
Borgarting lagmannsrett er enig med utvalget i at den gjeldende § 45 i en del tilfeller er urimelig streng. Forslaget fra utvalget treffer etter lagmannsrettens mening bedre de tilfeller av utilregnelighet som det er grunn til å la være omfattet av straffansvaret. Samtidig ser lagmannsretten fordelen med å kunne gå skrittvis frem, slik at det er ønskelig å ha med annet punktum i utkastet selv om tanken er at den etter hvert kan fases ut.»

Kristiansand tingrett støtter utvidelsen av straffansvar til personer som på andre måter enn ved inntak av rusmidler bevisst og selvforskyldt setter seg i en tilstand der de blir utilregnelige, for eksempel ved manglende inntak av medisiner. Tingretten mener imidlertid at det er et enklere bevistema å ta stilling til om rusen var selvforskyldt enn om utilregneligheten ved inntak av rus var selvforskyldt og uttaler:

«Etter Kristiansand tingretts oppfatning foretar utvalget ikke en tilstrekkelig bred drøftelse av spørsmålet, på den måten at utvalgets drøftelse også på dette punktet i stor grad har en prinsipiell form, og i liten grad tar opp i seg mer praktiske hensyn. Utvalget synes å ta utgangspunkt i inntak av alkohol – og at inntak «innenfor en ramme som er alminnelig akseptert i dagens samfunn», jf. s. 25, ikke skal kunne lede til straff dersom dette mot formodning fører til en sterk bevissthetsforstyrrelse. Det vil være vanskelig å ta stilling til hva som er alminnelig akseptert inntak av alkohol. Utvalgets forsøk på å presisere dette – «noen glass rødvin til maten» eller «noen halvlitere med øl på et julebord», jf. s. 164, gir ikke særlig større klarhet. Det er uansett ikke dette som er foreslått som lovens kriterium, men om utilregneligheten er selvforskyldt. Det kan da tenkes at det vil bli gjort gjeldende at selv omfattende inntak av alkohol, eller inntak av illegale rusmidler – i store eller små mengder, erfaringsmessig ikke har ført til sterk bevissthetsforstyrrelse, og at utilregneligheten derfor ikke var selvforskyldt. Det vil dessuten ofte være vanskelig å føre bevis for hva tiltalte har inntatt og hvor mye, og hvilken erfaring han eller hun har med rusmidler. Det er et enklere bevistema å ta stilling til om rusen var selvforskyldt.»

Kristiansand tingrett mener videre at det er vanskelig å se noen store samfunnsskadelige effekter av at ansvaret for handlinger begått i ruset tilstand er strengt. Der dagens regel gir uheldige utslag, kan dette fanges opp av straffnedsettelsesbestemmelsen i straffeloven § 56 bokstav d, og i ytterste fall gi straffutsettelse ved atypisk rus, eventuelt at det gis en egen skjønnsmessig straffrihetsregel for atypisk rus.

Stine Sofies Stiftelse stiller spørsmål om hvordan selvforskyldt utilregnelighet vil bli vurdert i praksis, og om behovet for en slik endring når det fremgår av utvalgets rapport at dagens regel ikke har ført til urimelige resultater.

Andre instanser støtter forslaget om en ny bestemmelse om selvforskyldt utilregnelighet, men stiller spørsmålstegn ved å videreføre gjeldende rett om selvforskyldt rus.

Haugesund kommune mener at den foreslåtte nye straffeloven § 45 første punktum har klargjort rammene ved at det stilles krav om selvforskyldt utilregnelighet. Videre uttales det:

«Begrunnelsen for at utvalget ønsker å videreføre gjeldene rett, altså at det er tilstrekkelig for fullt straffansvar at rusen var selvforskyldt, fremstår for Haugesund kommune som noe forvirrende, særlig når utvalget samtidig gir uttrykk for at den skal fases ut i rettspraksis.»

Agder lagmannsrett mener man bør oppheve gjeldende bestemmelse om selvforskyldt rus, da den har snever selvstendig betydning ved siden av utvalgets forslag om en regel om selvforskyldt utilregnelighet. Det påpekes at utvalget gir en sterk, overbevisende og prinsipiell begrunnelse for at dagens ansvar for rushandlinger i straffeloven § 45 favner for vidt. Lagmannsretten mener imidlertid at det er overraskende at utvalget til tross for sine prinsipielle motforestillinger foreslår straffeloven § 45 videreført med den begrunnelse at «[d]et samlet sett er noe usikkert hvilke virkninger regelen om selvforskyldt utilregnelighet vil få», og at «[d]et vil være uheldig dersom bevismessige forhold fører til at regelen ikke blir effektiv i rustilfellene». Lagmannsretten gir videre uttrykk for at det ikke er vanlig at lovutvalg foreslår en regel som det frarådes alle å bruke i håp om at den etter hvert kan fases ut og til slutt oppheves. Det er lettere for lovgiveren å avstå fra å gi regler man misliker, enn for domstolene å avstå fra å anvende dem.

Flere høringsinstanser gir uttrykk for at dagens regler om rusutløste psykoser bør utredes ytterligere, herunder DRK, Den norske legeforening, Helse Bergen Haukeland universitetssykehus ved Divisjon psykisk helsevern, Institutt for psykoterapi, Lovisenberg Diakonale Sykehus og Oslo universitetssykehus ved Senter for rus og avhengighetsforskning (SERAF).

DRK påpeker at i praksis er det bare to grunnleggende premisser som er vurderingstema – tilstedeværelse av en såkalt «grunnleggende psykoselidelse» – og et tidskriterium – at tilstanden går over etter en viss tid når ruspåvirkningen opphører. En rekke andre faktorer er relevante, for eksempel hvilket rusmiddel, om det er et aktivt behandlingstiltak for tilstanden og om personen står på et antipsykotisk medikament. DRK savner også en nøyere gjennomgang av de strafferettslige implikasjonene av forvirringstilstander og psykotiske tilstander som for eksempel delirium tremens. Tilstanden oppstår i forbindelse med opphør eller reduksjon i inntaket av alkohol, og den blir ofte av sakkyndige behandlet som en rusutløst tilstand. Da tilstanden oppstår ved opphør eller reduksjon i inntak av rusmidler og ikke som en rusmiddeleffekt, er det vanskelig å se at dette kan klassifiseres som en rusutløst tilstand. Bevismessig stiller denne type tilstander seg annerledes, da det kan være en rekke årsaker til et manglende alkoholinntak, blant annet et ønske om å slutte med eller begrense alkoholbruken.

Helse Bergen Haukeland universitetssykehus ved Divisjon psykisk helsevern mener det innebærer store kliniske utfordringer å skille mellom rusutløste psykoser og primære psykoser. Forutsetningen om at rusutløste psykoser er definert ved at de varer mindre enn en måned etter rusen opphører, er derfor ikke nødvendigvis åpenbar:

«Det er en klar økning av pasienter med rusutløste psykoser. Dette forklares best med et større antall rusbrukere og også tilgang på sterkere og mer psykoaktive stoffer. Det innebærer store kliniske utfordringer å klare å skille mellom disse tilstandene i forhold til langsgående primære psykoser og protraherte rusutløste psykoser. Vurderinger om der foreligger en schizofreniform rusutløst psykose eller en schizofren lidelse som forverres ved rus er svært vanskelig. Ofte vil kun forløpet av disse tilstandene kunne gi eksakte diagnostiske vurderinger. Det er også ved studier av f.eks. amfetamininduserte psykoser vist at svært mange har vedvarende restsymptomer. Det ser også ut til et høyere antall pasienter nå utvikler kroniske psykotiske lidelser pga. omfattende rusbruk. Flere studier viser jo også at det er glidende overganger mellom disse og understreker også behovet for oppfølgende diagnostikk over tid. Grensen for hva som kan antas å være selvforskyldt og hva som er mer knytt til en biologisk sårbarhet er kompliserte vurderinger.»

Helsedirektoratet bemerker at rustilfellene er kompliserte:

«I dag går det et viktig skille mellom rusutløste psykoser og de tilfeller hvor det finnes grunnlag for en underliggende sinnslidelse, for om en person skal straffes eller ikke. Rettsregelen støtter seg på at man medisinsk kan skille mellom slike tilstander. Ny kunnskap på området viser derimot at klinisk sett er det vanskelig å skille mellom rusutløste psykoser og schizofreni i en startfase. Kanskje er det slik at videre utvikling vil vise at en større gruppe av de som i dag blir vurdert til å ha en rusutløst psykose egentlig medisinsk sett kan beskrives som personer som har en underliggende sinnslidelse som er under forverring og kommer lettest til syne ved rus. Økt innsikt i diagnostikk for denne gruppen på sikt kan gjøre det nødvendig å justere regelen.»

SERAF gir uttrykk for at diagnosesystemenes kriterier, herunder krav om lang avholdenhet (4 til 6 uker) før man kan stille en diagnose med psykose (primærpsykose), ikke er særlige brukbare med hensyn til å avgjøre om man står overfor en rusutløst eller primær psykose. Videre uttales det:

«Klinisk (altså ikke formelt i forhold til diagnosesystemene, men i praktisk hverdag) vil man anta at en psykose som er utløst av amfetamin og som varer i f.eks. én uke med sikker avholdenhet, er sterkt mistenkelig med hensyn til at vi her har å gjøre med en primærpsykose. Det er nok å minne om at 20-40 % av dem som har sikre rusutløste psykoser (diagnostisert selv med ovenstående strenge systemer) i.la. 1-2 år får en like sikker diagnose med primærpsykose. Det er altså en betydelig overgang. En person som er psykotisk 6 uker etter inntak av et rusmiddel vil i klinisk praksis anses som å ha en primærpsykose inntil det motsatte er bevist. Således er gammel rettsforståelse noe på kollisjonskurs med klinisk kunnskap.»

SERAF mener at en måneds varighet er altfor lenge som et generelt tidsrom hvor det er sannsynlig at det dreier seg om rusutløst psykose. Mange som har psykose som varer opp mot en måned, vil med stor sannsynlighet ha en primærpsykose. Videre gir SERAF uttrykk for at det er et dynamisk forhold mellom rusutløst psykose og primærpsykose, og at man derfor får problemer når dette ses på som et enten – eller fenomen. Det er dessuten ofte en feilslutning (også klinisk) å legge til grunn at personer som har kjent tilbøyelighet til å utløse psykoser ved rusbruk, har en rusutløst psykose og ikke en primærpsykose. Antagelig er det motsatt (men her er evidensen ennå ikke sterk): desto flere rusutløste psykoser man har, desto større er risikoen for at det dreier seg om en primærpsykose.

Også Helsedirektoratet peker på problemet med å skille mellom rusutløste psykoser og schizofreni i en startfase, og at flere kan ha en underliggende psykoselidelse som forverres ved rus. Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Institutt for klinisk medisin Universitetet i Oslo påpeker at når det gjelder rusutløst psykose etter cannabisbruk, viser det seg i en betydelig andel saker ved lengre observasjon å være den første episoden i en primær psykoselidelse.

4.12.5 Departementets vurdering

4.12.5.1 Selvforskyldt rus

4.12.5.1.1 Utgangspunkt for vurderingen av unntak fra straffrihet ved utilregnelighet

Beruselse er en betydelig årsaksfaktor for kriminalitet. Hvordan lovbrudd begått i rus skal bedømmes, er derfor en viktig strafferettslig problemstilling.

Departementet er enig med utvalget i at man på strafferettens område må være særlig bevisst på hvilken adferd som bør belegges med straff og hvilken regelutforming som angir denne adferden mest presist. Samtidig må regelutformingen i størst mulig grad sikre at den adferden som ønskes rammet, også lar seg bevise i praksis.

Utvalget har tatt utgangspunkt i en regel om selvforskyldt utilregnelighet, og deretter føyet til den gjeldende bestemmelsen om selvforskyldt rus, med begrunnelsen at det er usikkert om bevismessige forhold fører til at den nye regelen ikke blir effektiv i rustilfellene.

Departementet mener at utvalgets forslag til regulering av selvforskyldt utilregnelighet og selvforskyldt rus er uklart, både når det gjelder anvendelsesområdet og måten bestemmelsene er utformet på, som skjønnsmessige regler innfortolket en rettsstridsreservasjon. Departementet viser til at utvalget benytter to forskjellige begreper («kan straffes» og «utelukker ikke straff») som tilsynelatende begge skal innebære en hovedregel om straffansvar med en skjønnsmessig adgang til å frita gjerningsmannen for straff i spesielle unntakstilfeller, som utvalget belyser ved å vise til rettsstridsreservasjonen. Dessuten viderefører utvalget kriteriet «utelukker ikke straff» med et endret meningsinnhold, noe som vil kunne lede til misforståelser. Uansett hva ordlyden isolert sett kan gi åpning for rent språklig, er straffeloven 1902 § 45 og straffeloven § 20 annet ledd, der begrepet «fritar ikke for straff» benyttes, ikke regler som gir retten en skjønnsmessig adgang til å frita gjerningspersonen for straff. Departementet er enig med Agder lagmannsrett i at det er en prinsipielt viktig endring utvalget her foreslår, men at denne er godt kamuflert.

Departementet er av den oppfatning at det er mer naturlig med et omvendt utgangspunkt enn utvalget har valgt, det vil si at det først vurderes om det fortsatt skal oppstilles en regel om selvforskyldt rus, og at denne eventuelt utfylles av en regel om ansvar for selvforskyldt utilregnelighet. Den siste bestemmelsen skal kun gjelde der lovbryteren har en grunnleggende psykoselidelse fra før. I disse tilfellene anses ikke utilregnelighetstilstanden å være en følge av selvforskyldt rus, da det legges til grunn at det er den grunnleggende psykoselidelsen, for eksempel schizofreni, som har forårsaket psykoseutbruddet.

Dagens regel om selvforskyldt rus rammer de som ikke har en grunnleggende psykoselidelse, som ruser seg og derved kommer i en utilregnelighetstilstand. Utvalgets forslag om selvforskyldt utilregnelighet vil ramme også de som allerede har en grunnleggende psykoselidelse, for eksempel schizofreni, som ruser seg eller seponerer medisiner og dermed fremkaller en ny utilregnelighetstilstand. Det bygger på en vurdering av at selv ikke de som har en grunnleggende psykoselidelse skal ha «frikort», dersom de velger å opptre uansvarlig og skape fare for nye psykoseutbrudd. Bestemmelsen om selvforskyldt utilregnelighet vil således omfatte tilfeller der rusen ikke kan anses selvforskyldt på grunn av en grunnleggende psykoselidelse, men der utilregnelighetstilstanden kan anses selvforskyldt.

4.12.5.1.2 Videreføring av bestemmelsen om selvforskyldt rus

Enkelte høringsinstanser har satt spørsmålstegn ved om dagens bestemmelse om selvforskyldt rus vil ha selvstendig betydning ved siden av utvalgets forslag om selvforskyldt utilregnelighet. Agder lagmannsrett gir uttrykk for at anvendelsesområdet for bestemmelsen om selvforskyldt rus vil bli snevert, og foreslår at bestemmelsen oppheves dersom man innfører en ny bestemmelse om selvforskyldt utilregnelighet.

Departementet er enig med Agder lagmannsrett i at det ved første øyekast synes kunstig å videreføre en regel om selvforskyldt rus og samtidig be om at domstolen heller benytter den andre bestemmelsen om selvforskyldt utilregnelighet, eller tolker den første innskrenkende der straffansvar virker urimelig i lys av rettsstridsreservasjonen. Departementet har derfor vurdert om det kan være tilstrekkelig med en regel om selvforskyldt utilregnelighet, men forstår utvalgets ambivalens på dette området.

Dagens bestemmelse om selvforskyldt rus er begrunnet i den alminnelige rettsbevissthet, allmennpreventive hensyn, bevishensyn, samt et ønske om å tydeliggjøre den risiko som rusen bringer med seg. Det var altså ikke skyldmomentet som var avgjørende i 1929 da regelen ble etablert, men snarere alkoholpolitiske hensyn, samt et ønske om en rettsteknisk enklere regel å praktisere. Alkoholpolitiske hensyn tilsier at man skal være forsiktig med å oppheve bestemmelsen om straffansvar ved selvforskyldt rus.

Det kan likevel spørres om det er rimelig at den som drikker alkohol eller ruser seg på annen måte, skal ha straffansvar dersom han overraskende kommer i en utilregnelighetstilstand. I rettsteorien er det gitt uttrykk for at dagens regel om selvforskyldt rus er et markant unntak fra prinsippet om forholdsmessighet mellom skyld og straff, jf. Johs. Andenæs «Alminnelig strafferett» 6. utgave ved Georg Fredrik Rieber-Mohn og Knut Erik Sæther (Oslo, 2016) side 316:

«Det som kan bebreides gjerningsmannen, er at han har beruset seg; hva han deretter foretar seg i bevisstløs tilstand, rår han ikke over. I det ene tilfellet sovner han stille og fredelig, og går da fri for enhver straff; i det annet dreper han et menneske og skal straffes for forsettlig drap.»

Det er ikke forholdsmessighet mellom den klanderverdige handlingen, det å ruse seg, og konsekvensene, dersom vedkommende for eksempel har begått et drap under rusutløst psykose. Dette er momenter som kan tilsi at bestemmelsen om selvforskyldt rus ikke videreføres med dagens ordlyd.

På den annen side vil det kunne oppfattes som støtende og komme i konflikt med den alminnelige rettsbevissthet dersom det gis en bred adgang til straffritak ved selvforskyldt rus. Allmennpreventive og individualpreventive hensyn taler også mot en slik straffritaksregel. Det ligger et folkeoppdragende og forebyggende element i et strengt ansvar for rushandlinger. Man har ikke ønsket at betraktningen «fylla har skylda» skal få feste på strafferettens område, og det er nok heller aksept i samfunnet for at «den som er med på leken, får tåle steken». DRK har i møte med departementet gitt uttrykk for at det siste synes å være gjengs oppfatning også blant de som er funnet tilregnelige som følge av selvforskyldt rus. Som påpekt av Stine Sofies Stiftelse, uttaler utvalget at det ikke er holdepunkter for å si at dagens regel har hatt urimelige utslag.

Det er en fare for at det vil virke prosessdrivende å kun ha en regel om selvforskyldt utilregnelighet. Selv om anvendelsesområdet for bestemmelsen om selvforskyldt rus tilsynelatende blir snevert, slik Agder lagmannsrett legger til grunn, så kan det i praksis vise seg at spørsmålet om utilregnelighetstilstanden var uforskyldt selv om rusinntaket var selvforskyldt, vil forekomme oftere enn forventet. Departementet er enig med Kristiansand tingrett i at det, uten en bestemmelse om selvforskyldt rus, kan tenkes at det vil bli gjort gjeldende at tiltalte ikke har tidligere erfaring med at selv omfattende inntak av alkohol, eller inntak av illegale rusmidler, har ført til en utilregnelighetstilstand, og at utilregneligheten derfor ikke var selvforskyldt. Selv om en må kunne regne med at et høyt alkoholkonsum kan medføre at personen sovner, er det mer usikkert om vedkommende burde ha forstått at rusbruken kunne resultere i et psykoseutbrudd, dersom en slik reaksjon ikke har inntrådt tidligere. Det er et enklere bevistema å ta stilling til om rusen var selvforskyldt enn om utilregneligheten var selvforskyldt.

Departementet mener etter dette at bestemmelsen om straffansvar ved selvforskyldt rus bør videreføres, med de begrensninger som beskrives nedenfor.

Departementet mener videre at det bør benyttes et annet begrep enn «sterk bevissthetsforstyrrelse» i bestemmelsen om selvforskyldt rus, slik at det tydeliggjøres at det vil kunne medføre straff enten selvforskyldt rus gir seg utslag i bevissthetsforstyrrelser eller kortvarige psykosetilstander, jf. artikkel i Lov og Rett 2003 side 496, jf. Rt. 2008 side 549 avsnitt 42. Det anses ikke nødvendig å skille mellom disse utilregnelighetstilstandene, men tilstrekkelig å benytte begrepet «utilregnelig som følge av selvforskyldt rus».

Videre mener departementet at det er hensiktsmessig å signalisere direkte i loven at det er de «forbigående» utilregnelighetstilstander det her siktes til, slik at det i lovteksten sondres mellom de kortvarige, rusutløste psykoseutbruddene (§ 20 fjerde ledd første punktum) og de kroniske, grunnleggende psykoselidelsene (§ 20 fjerde ledd annet punktum). Det bemerkes at det samme begrepet benyttes i dansk rett, jf. punkt 4.12.2.

4.12.5.1.3 Momenter i vurderingen av om en utilregnelighetstilstand er rusutløst

Departementet erkjenner at det kan innebære store kliniske utfordringer å skille mellom rusutløste psykoser og primære eller grunnleggende psykoselidelser, for eksempel schizofreni i en startfase. Det er påpekt av flere høringsinstanser, herunder Helse Bergen Haukeland universitetssykehus ved Divisjon psykisk helsevern, Helsedirektoratet og SERAF, at det er komplisert å trekke grensen for hva som kan antas å være selvforskyldt og hva som er mer knyttet til en biologisk sårbarhet. Flere kan ha en underliggende psykoselidelse som forverres ved rus, uten at dette avdekkes.

Departementet bemerker videre at det i møter med DRK og Regional sikkerhetsavdeling på Brøset fremgikk at det kunne være noe tilfeldig hvilke tilfeller som ble sett på som rusutløste psykoser og grunnleggende psykoselidelser. Dette fordi varigheten av psykotiske symptomer etter at rusbruken stoppet, er hovedkriterium når retten skal skille rusutløste psykoser fra andre psykoser. Når lovbrytere er til psykiatrisk observasjon under ordnede forhold hos sikkerhetsavdelingen, vil imidlertid allerede den rigide strukturen og det gode behandlingsmiljøet kunne avdempe psykosesymptomene og forkorte psykosen, noe som innebærer en risiko for at det feilaktig legges til grunn at det foreligger en rusutløst psykose.

Departementet ser imidlertid ikke at det lar seg gjøre å unngå en sondring mellom rusutløst psykose og grunnleggende psykoselidelser, all den tid man ønsker å signalisere at rusbruk kan ha alvorlige konsekvenser ved å pålegge et strafferettslig ansvar for handlinger som begås under selvforskyldt rus.

Departementet mener imidlertid at det er grunn til å vurdere flere momenter når det skal tas stilling til om en utilregnelighetstilstand er rusutløst eller ikke. DRK påpeker at det i praksis bare er to grunnleggende premisser som er vurderingstema; tilstedeværelse av en såkalt «grunnleggende psykoselidelse» og et tidskriterium – at tilstanden går over etter en viss tid når ruspåvirkningen opphører. Departementet støtter DRK i at andre faktorer kan være relevante, for eksempel hvilket rusmiddel som er brukt. Enkelte rusmidler vil kunne ha kortere toksisk virkning enn andre. Det bør også kunne legges vekt på om det er et aktivt behandlingstiltak for tilstanden og om personen står på et antipsykotisk medikament.

Departementet mener videre at det ikke er åpenbart at grensen for at en psykose anses som rusutløst, bør trekkes ved at den varer mindre enn en måned etter at rusen opphører. Det legges her vekt på at Senter for rus og avhengighetsforskning (SERAF) uttaler at en måneds varighet er altfor lenge som et generelt tidsrom hvor det er sannsynlig at det dreier seg om rusutløst psykose. Mange som har psykose som varer opp mot en måned, vil med stor sannsynlighet ha en primærpsykose. Departementet legger også vekt på at selv utslag av primærpsykoser vil kunne gå over raskere dersom personen får adekvat behandling i et egnet miljø. Paradoksalt nok kan det, som nevnt ovenfor, ved tvungen observasjon på helseinstitusjon, tenkes at nettopp strukturen og de klare rammene vil avhjelpe utbruddet av den alvorlige sinnslidelsen, noe som kan medføre at psykosen feilaktig blir vurdert å være rusutløst.

Departementet viser videre til at SERAF gir uttrykk for at det er et dynamisk forhold mellom rusutløst psykose og primærpsykose, og at det ofte er en feilslutning å legge til grunn at personer som har kjent tilbøyelighet til å utløse psykoser ved rusbruk, har en rusutløst psykose og ikke en primærpsykose. Antagelig er det motsatt; desto flere rusutløste psykoser man har, desto større er risikoen for at det dreier seg om en primærpsykose. Dette tilsier at personens sykehistorikk også må vektlegges.

Departementet utelukker ikke at dersom man i sakkyndigvurderingen løsriver seg fra den rigide énmånedsregelen og tar andre momenter med i betraktning ved bedømmelsen av om utilregnelighetstilstanden er rusutløst, vil det kunne medføre at flere lovbrytere vil anses utilregnelige. Dette vil imidlertid kunne motvirkes av at det innføres en regel om selvforskyldt utilregnelighet, jf. punkt 4.12.5.2. Dersom en person har en rekke rusutløste psykoser, kan det, som SERAF påpeker, dreie seg om en primærpsykose. Dette bør imidlertid ikke kunne benyttes som unnskyldningsgrunn, all den tid lovbryteren kjenner til risikoen for tilbakefall ved rusbruk.

4.12.5.1.4 Unntak fra regelen om at selvforskyldt rus medfører straffansvar

Departementet går nå over til å vurdere om bestemmelsen om selvforskyldt rus bør innsnevres noe, i tråd med de signaler utvalget gir. Departementet ser at bestemmelsen om selvforskyldt rus kan ha noen urimelige utslag, og at det således kan være grunnlag for å innføre en snever unntaksregel der retten kan frita fra straff dersom særlige grunner tilsier det. Det kan gjøres ved å innføre en skjønnsmessig regel, slik det tidligere har vært foreslått av Straffelovrådet i NOU 1974: 17 og Særreaksjonsutvalget i NOU 1990: 5. Straffelovrådet foreslo følgende ordlyd:

«Var bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus, kan gjerningsmannen bare fritas for straff når særlige grunner taler for det.»

Det ble gitt uttrykk for at frifinnelse kunne være aktuelt hvor «tiltalte ikke har tidligere erfaringer for at han reagerer med massiv bevissthetsforstyrrelse under alkoholpåvirkning, og hvor de handlinger han har begått synes fremmede for hans normale personlighet», jf. NOU 1974: 17 side 67. Reservasjonen kunne være aktuell ved første gangs atypiske rus etter et lite alkoholinntak.

Også Særreaksjonsutvalget støttet Straffelovrådets forslag til regler om straffritak og straffnedsettelse ved selvforskyldt rus. Frifinnelse kunne etter Særreaksjonsutvalgets syn for eksempel være aktuelt når lovbryteren på forhånd ikke har vært klar over at han eller hun reagerer atypisk på alkohol, men har inntatt slike mengder alkohol at rusen må anses som selvforskyldt. Straffritak kunne også tenkes ved eksepsjonelle og uventede effekter av en kombinasjon av alkohol og medikamenter, når det foreligger helt særlige formildende omstendigheter. Betydningen av selvforskyldt rus ble av Særreaksjonsutvalget foreslått regulert slik:

«Var bevissthetsforstyrrelsen en følge av selvforskyldt rus, kan lovbryteren bare fritas for straff når helt særlige omstendigheter taler for det.»

Departementet mener at lovbryteren bør være strafferettslig ansvarlig ved selvforskyldt rus med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Her ligner departementets forslag på Straffelovrådets forslag i NOU 1974: 17 og Særreaksjonsutvalgets forslag i NOU 1990: 5.

Det bemerkes at det allerede ligger en begrensning i kravet om at rusen må være «selvforskyldt». Hvorvidt rusen skal anses selvforskyldt beror på om inntaket er frivillig og bevisst, samt om personen kan klandres for at rusen oppstod. Rusen må ha vært en «fremtredende årsaksfaktor i det samvirkende årsaksforholdet» for at den skal anses selvforskyldt. Det er således to forhold som vil kunne lede til straffrihet; at rusen ikke anses å være selvforskyldt eller at det foreligger særlige grunner til å frita for straff til tross for at rusen er selvforskyldt. Nedenfor vil departementet gjøre rede for aktuelle eksempler.

Departementet vil understreke at selv om bestemmelsen om selvforskyldt rus i utgangspunktet ikke sondrer mellom typisk eller atypisk rus, så vil den atypiske rusen likevel lettere kunne anses uforskyldt, jf. Rt. 1978 side 1306 og Rt. 1984 side 773, som er behandlet i punkt 4.12.1. Retten konkluderte i begge sakene med at det moderate alkoholinntaket (tre enheter) ikke kunne bebreides tiltalte som uaktsomt. Alkoholinntaket før bevisstløsheten inntrådte var ikke slik at han burde regne med at han kunne miste kontrollen over seg selv. Departementet er således enig med Agder lagmannsrett i at det er rettslig grunnlag for å frifinne tiltalte i saker der utilregnelighetstilstanden inntrådte etter inntak av et så lite kvantum alkohol. I slike tilfeller kan ikke rusen sies å være selvforskyldt.

Departementet har notert at Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) savner en nøyere gjennomgåelse av de strafferettslige implikasjonene av forvirringstilstander og psykotiske tilstander som for eksempel delirium tremens. Tilstanden oppstår i forbindelse med opphør eller reduksjon i inntaket av alkohol, og ifølge DRK blir den ofte av sakkyndige behandlet som en rusutløst tilstand. Departementet mener at det er vanskelig å se at dette kan klassifiseres som en rusutløst tilstand, da tilstanden oppstår ved opphør eller reduksjon i inntak av rusmidler og ikke som en rusmiddeleffekt. Uansett legger departementet til grunn at dette ikke kan anses selvforskyldt. Det kan være en rekke årsaker til et manglende alkoholinntak, blant annet et ønske om å slutte med eller begrense alkoholbruken. Det kan ikke klandres vedkommende at han forsøker å slutte med rusmidler. Departementet viser til utvalgets utredning punkt 9.5.4.5 side 170 om avgrensning av ansvaret for selvforskyldt utilregnelighet ved en rettsstridsreservasjonen, der det heter:

«Et annet praktisk eksempel er at abstinenser som følge av at man slutter å drikke alkohol eller bruke narkotiske stoffer kan føre til psykiske avvikstilstander. Dette er godt kjent blant behandlere og de som lider av alkoholisme og narkomani. Når det er en samfunnsmessig målsetting å avvenne alkoholikere og narkomane fra rusmisbruk, kan man selvsagt ikke samtidig la denne gruppen bli møtt med straff for mulige konsekvenser av en selvforskyldt avståelse fra rusen.
De farer som kan oppstå som følge av utilregnelighetstilstander fremkalt ved rusavvenning, bør håndteres av samfunnet ved bruk av andre virkemidler.»

Dersom rusen først er selvforskyldt, kan det likevel foreligge særlige grunner som tilsier straffrihet. Et forhold som kan utgjøre en slik særlig grunn, er lovbryterens manglende erfaring med rus. Som eksempel kan nevnes en ung person som inntar alkohol, kanskje for første gang, og helt uventet reagerer med en psykose, for deretter å begå et lovbrudd. Til tross for at selve rusinntaket er selvforskyldt, hadde lovbryteren ikke grunn til å regne med at rusbruken kunne resultere i tilstanden, noe som tilsier at handlingen ikke bør tilregnes vedkommende.

Det kan også foreligge særlige grunner ved patologisk eller atypisk rus, der det er inntatt større mengder alkohol enn det som per i dag er akseptert som uforskyldt i rettspraksis (tre enheter), men likevel innenfor et alminnelig akseptert kvantum, slik at virkningen langt overstiger det en normalt kunne forvente. Dette kan for eksempel forekomme ved samvirke av rus og medisiner, der vedkommende ikke er kjent med at medikasjonen kan medføre nedsatt toleranse for alkohol eller at kombinasjonen av medisiner og alkohol kan gi alvorlige psykiske reaksjoner.

I Rt. 1985 side 14 hadde tiltalte, som var epileptiker og gikk på medisinen Tegretol, drukket seks halvflasker eksportøl. Han hadde fått en advarsel mot å drikke alkohol, men det var ikke holdepunkter for at tiltalte hadde fått informasjon om at kombinasjonen av alkohol og medisin kunne påvirke hans atferdsmønster slik at han kunne opptre på en måte som var vesensfremmed for ham. Beruselsen ble ansett som selvforskyldt, og Høyesterett uttalte i den sammenheng:

«Jeg presiserer at det etter § 45 ikke er avgjørende om rusen er normal eller atypisk, men om den er selvforskyldt eller ikke. Tiltalte har i den forliggende sak drukket et kvantum alkohol som i seg selv er tilstrekkelig til at han ble beruset, og dette har ført over i bevisstløshet. Tiltalte kan følgelig bebreides for at han har satt seg i en situasjon hvor han kunne miste kontrollen over seg selv. Rusen må på dette grunnlag anses som selvforskyldt. Jeg viser til avgjørelsen i Rt-1983-202 med henvisninger. Hvorvidt virkningen av alkoholinntaket er blitt forsterket som følge av medisin eller sykdom, vil da ikke kunne føre til straffrihet.»

Departementet mener at det kan tenkes tilfeller der det er urimelig å straffe en person som har inntatt en normal mengde alkohol, der kombinasjonen mellom rus og medisiner har medført at han har reagert på en uventet måte. Departementet er enig med utvalget i at et straffansvar i slike tilfeller ikke lar seg forene med straffens begrunnelser, verken gjengjeldelses- eller prevensjonsbegrunnelsene. Som utvalget sier i punkt 9.5.3.4.6 på side 164:

«[…] Man kan vanligvis ikke klandre en person som i godt selskap har drukket noen glass rødvin til maten eller noen halvlitere med øl på et julebord. Å la vedkommende rammes av straff for en alvorlig forbrytelse begått i en utilregnelighetstilstand som skyldes en for ham helt fremmed og ukjent reaksjon på et moderat og akseptabelt inntak av alkohol, er urimelig. […]».

Departementet er imidlertid uenig i måten utvalget har foreslått å regulere dette på, der regelen om selvforskyldt rus skal praktiseres med en rettsstridsreservasjon. Regelverket blir tydeligere dersom det fremgår uttrykkelig at retten kan frita for straffansvar når «særlige grunner» taler for det, for eksempel der tiltalte ikke hadde tidligere erfaringer for at han reagerte med massiv bevissthetsforstyrrelse eller psykose under alkoholpåvirkning.

Departementet understreker at det kan tas hensyn til hvor alvorlige lovbrudd som er begått når det vurderes om det skal gjøres unntak fra straffansvar. Det kan være vanskelig for allmenheten å akseptere straffrihet ved grove integritetskrenkelser, herunder voldtekt. Departementet mener at det kan gi uheldige signaler dersom en voldtektsmann fritas for straff etter å ha gjort gjeldende at han fikk bevissthetsforstyrrelse etter alkoholkonsum, enten det dreier seg om en overfalls- eller sovevoldtekt. Prevensjonshensynet og hensynet til fornærmede tilsier straffansvar i slike saker. Lovbruddene kan dessuten si noe om den fremtidige risikoen for nye alvorlige lovbrudd, slik at hensynet til samfunnsvernet tilsier straffansvar. For øvrig vises det til utvalgets utredning punkt 9.5.4.5 side 170 om avgrensning av ansvaret ved rettsstridsreservasjonen, der det fremgår at de rettsgodene som står i fare bør være avgjørende for hvilken risikograd som kan aksepteres.

Bestemmelsen om selvforskyldt rus i straffeloven § 20 fjerde ledd første punktum bør etter dette lyde: «Den som forbigående var utilregnelig som følge av selvforskyldt rus, fritas ikke for straff, med mindre særlige grunner tilsier det.»

4.12.5.2 Selvforskyldt utilregnelighet

4.12.5.2.1 Innføring av en bestemmelse om selvforskyldt utilregnelighet

Dersom utilregnelighetstilstanden på handlingstidspunktet ikke er en følge av selvforskyldt rus, men skyldes en grunnleggende psykoselidelse, skal personen i utgangspunktet frifinnes. Departementet er imidlertid enig med utvalget i at det kan være riktig å kriminalisere adferd som kan fremkalle alvorlige psykiske tilstander, som igjen medfører risiko for lovbrudd, også dersom personen for eksempel lider av schizofreni. I slike tilfeller anses ikke utilregnelighetstilstanden å være en følge av selvforskyldt rus, da det legges til grunn at det er sinnslidelsen som har forårsaket psykoseutbruddet. Selve utilregnelighetstilstanden kan likevel være selvforskyldt. Som utvalget sier i utredningen på side 162:

«En person som ut fra erfaring vet at det er en nærliggende fare for å reagere atypisk og gli inn i en sterk bevissthetsforstyrrelse og bli voldelig ved alkoholinntak, vil det etter omstendighetene være rimelig å holde strafferettslig ansvarlig for selvforskyldt å ha fremkalt sin egen utilregnelighetstilstand og den påfølgende kriminalitet.»

Utvalget mener at det kan være grunn til å bebreide vedkommende for at en risikofylt tilstand oppstod, selv om vedkommende ikke kan holdes direkte ansvarlig for hva som skjer etter tilstandens inntreden. Utvalget konkluderer med at straffens begrunnelse slår til med full tyngde overfor den som med tilstrekkelig grad av skyld utsetter sine omgivelser for en slik fare som selvpåførte utilregnelighetstilstander kan medføre. Det kan virke individualpreventivt ved at straffansvar kan virke avskrekkende for den som på nytt måtte vurdere å sette seg i en slik tilstand. Det kan også ha en allmennpreventiv effekt, da straffansvar vil kunne bidra til en særlig bevisstgjøring om farene som knytter seg til slike utilregnelighetstilstander og begrense adferd som kan være farlig. Også hensynet til sosial ro kan tale for straffansvar, da det godt kan tenkes at allmennheten vil forlange at ansvar ilegges den som i selvforskyldt utilregnelighet begår gruoppvekkende kriminalitet.

Det kan stilles spørsmål om den preventive effekten kan være noe overvurdert av utvalget, sett hen til at dette gjerne er personer med sammensatte, kroniske lidelser, ofte også avhengighetsproblematikk. Rus- og seponeringstilfellene synes så vidt komplekse at det kan være vanskelig å slå fast hva som motiverer personer til å handle som de gjør og hvilke tanker de gjør seg om eventuell risiko på forhånd, før de ruser seg eller seponerer medisiner. Samtidig er det nettopp i de «lyse øyeblikk» der personen ikke har en aktiv psykose, at vedkommende vil anses ansvarlig dersom et lovbrudd begås. Det kan trekke i retning av at han på dette tidspunktet også burde kunne la seg påvirke av straffetrusselen og avstå fra rus. Videre kan strenge regler ha en viss bevisstgjørende effekt i samfunnet, og domfellelse av en person med «selvpåført» utilregnelighetstilstand kan dessuten tilfredsstille allmennhetens behov for gjenopprettelse.

Departementet vil innvende at et motargument mot å innføre et straffansvar for selvforskyldt utilregnelighet er at grunnlaget for bebreidelse er tynt. Kriminalitet i form av for eksempel vold vil være en objektiv følge av seponeringen, og dessuten kunne være situasjonsbetinget. Det kan argumenteres med at det er liten grad av forholdsmessighet mellom det vedkommende klandres for, altså å slutte på medisiner eller innta rusmidler, herunder alkohol, og den strafferisikoen han løper. Slike uforholdsmessige virkninger vil imidlertid kunne avhjelpes ved straffnedsettelse.

4.12.5.2.2 Nærmere om selvforskyldt utilregnelighet som følge av seponering av medisiner

Det faktum at mange av høringsinstansene har reist tvil om bestemmelsens berettigelse når det gjelder seponering av medisiner, samt at det i praksis vil være svært vanskelig å avgjøre om slike handlinger er selvforskyldt, kan tilsi at man bør være forsiktige med å utvide straffeansvaret her. En rekke aktører fra helsesektoren gir uttrykk for at mange pasienter kan ha kroniske psykoser med restsymptomer der manglende innsikt og behandlingsmotivasjon ikke endres selv etter årelang og antatt optimal behandling. Manglende innsikt i behandlingsbehovet kan nettopp være en del av schizofrenien og et kjernesymptom i den psykotiske lidelsen.

Departementet mener at mye taler for at en skal kunne velge å seponere sine medisiner uten å risikere straffansvar. Det kan være en rekke «legitime» årsaker til slik seponering, som store bivirkninger og manglende innsikt i eget sykdomsbilde. Videre kan et ønske om seponering nettopp være et symptom på psykose eller utslag av et tilbakefall. Det er heller ikke riktig å innføre en slags uformell tvang der det ikke foreligger grunnlag for tvangsmedisinering, i strid med norske retningslinjer om seponering. Dette samsvarer dessuten dårlig med prinsippene i Prop. 147 L (2015–2016), der det foreslås å styrke rettssikkerheten til pasienter i psykisk helsevern som motsetter seg behandling eller andre tiltak, og at pasientens rett til å ta beslutninger som får konsekvenser for egen helse styrkes. Departementet er dessuten enig med Helsedirektoratet i at samfunnet i noen grad kan beskyttes ved at personer som er psykisk syke og som vil være farlige ved tilbakefall av sinnslidelsen kan underlegges administrativt tvangsvern i henhold til psykisk helsevernloven § 3-3.

Selv om det kan være vanskelig å tenke seg helt «rene» tilfeller der det er rimelig og rettferdig å klandre vedkommende for å seponere medisiner, kan det ikke utelukkes at det i enkelte saker kan foreligge særlige omstendigheter som tilsier straffansvar. Dette kan for eksempel være dersom personen tidligere har blitt psykotisk etter avbrutt behandling, er tvangsmedisinert, legen har sagt klart fra om at seponering vil kunne medføre nye psykoser, samt at han eller hun på det aktuelle tidspunktet er frisk og har vurderingsevnene i behold, slik at seponeringen ikke er et utslag av et allerede påbegynt tilbakefall. Departementet antar at det sjelden vil være aktuelt med straffansvar i seponeringstilfellene, men ønsker likevel å åpne en snever adgang til å gjøre unntak fra straffrihet ved selvforskyldt utilregnelighet, dersom det foreligger «særlige grunner».

4.12.5.2.3 Nærmere om selvforskyldt utilregnelighet som følge av rus

Departementet legger til grunn at et mer praktisk eksempel som kan omfattes av bestemmelsen om straffansvar ved selvforskyldt utilregnelighet, er tilfeller der vedkommende ruser seg, vel vitende om at han har en sårbarhet for psykoser. Departementet er enig med Advokatforeningen i at et aktivt rusinntak kan foranledige større bebreidelse enn at en person med en psykisk sykdomstilstand velger å slutte med sine medisiner.

På den ene siden kan det argumenteres med at klanderverdigheten er større enn etter dagens regel, der straff kan idømmes også dersom vedkommende helt overraskende har reagert med en førstegangspsykose etter å ha inntatt et rusmiddel. På den annen side kan det stilles spørsmål om en person kan klandres for sitt rusinntak for eksempel der det foreligger en avhengighetstilstand som kan gjøre det vanskelig å velge bort rus. Departementet er imidlertid enig med utvalget (punkt 9.5.4.5 side 171) i at rusmiddelavhengighet ikke bør kunne påberopes som frifinnelsesgrunn for lovbrudd begått i utilregnelighet.

Departementet forstår at Agder lagmannsrett stiller spørsmål ved behovet for en skjønnsmessig adgang til straffritak i de tilfellene utvalget tar sikte på. At utilregneligheten er «selvforskyldt», forutsetter at den i det minste er uaktsomt fremkalt, og at gjerningspersonen derfor kan bebreides for å ha handlet i strid med de krav som må stilles til forsvarlig opptreden. Departementet vil imidlertid påpeke at det kan sies å være grader av klanderverdighet. Utvalget uttaler at det vil være «grunn til å klandre den som ruser seg hvis det fremstod som mulig for vedkommende at en alvorlig avvikstilstand ville oppstå». Utvalget legger her en streng aktsomhetsnorm til grunn. Det synes som om utvalget taler om en generell, objektiv risiko ved en adferd, ikke forhold knyttet til personen selv om hans tidligere erfaringer, jf. punkt 9.5.4.4 side 170:

«Et særlig spørsmål er hvordan man bør bedømme den som over tid har hatt en adferd som gir risiko for at en avvikstilstand skal oppstå, men uten at dette noen gang har skjedd. Et eksempel er personen som i årevis har brukt et bestemt rusmiddel for avslapning og hygge, men ved én enkelt anledning får hallusinasjoner og begår et lovbrudd. Avgjørende for aktsomhetsbedømmelsen i en slik situasjon må være den generelle risikoen som knytter seg til adferden. Sammenhengene mellom adferd, alvorlige psykiske lidelser og kriminalitet kjennetegnes nettopp ved ikke å være absolutte, og det vil i alle tilfeller ikke være rimelig å belønne den som i lang tid har løpt en slik risiko med straffrihet når det til slutt går galt og risikoen manifesterer seg i lovbrudd og skade.»

Departementet er av den oppfatning at selv om det er forhold som tilsier at rusmisbrukere bør kjenne til at slik årelang rusmiddelbruk til slutt kan resultere i en utilregnelighetstilstand, slik at denne muligens kan anses selvforskyldt, så bør det kreves noe mer før straffansvar inntrer. Strafferettslig ansvar bør kun inntre dersom subjektive omstendigheter knyttet til den konkrete personen og hans rusbruk tilsier det. Selv om personen generelt kan bebreides sin rusbruk og følgene av den, bør altså straffverdig klander bare foreligge der subjektive omstendigheter tilsier at personen burde forstå at hans rusbruk kunne resultere i en utilregnelighetstilstand. For eksempel kan det tenkes at personen tidligere har kommet i en slik tilstand som loven krever ved inntak av rusmidler, kanskje også flere ganger, slik at han kjenner til risikoen for å utløse psykose. Slikt gjentakende handlingsmønster kan tilsi straffansvar. Departementet mener at det er mest hensiktsmessig å regulere dette slik at den selvforskyldte utilregnelighet er straffbar dersom særlige grunner tilsier det.

4.12.5.2.4 Bør regelen om selvforskyldt utilregnelighet være generell?

Selv om utvalgets utredning om selvforskyldt utilregnelighet i stor grad dreier seg om de situasjoner der personen fra før har en grunnleggende psykoselidelse, hvor vedkommende kan klandres for tilbakefall på grunn av seponering eller rusbruk, så fremgår det også at utvalget mener at regelen er helt generell. For eksempel mener utvalget at regelen skal benyttes når det gjelder all rusbruk, slik at bestemmelsen om selvforskyldt rus kan fases ut etter hvert. Inntak av rusmidler over et alminnelig akseptert kvantum anses derfor å lede til selvforskyldt utilregnelighet. Dette ligger ikke til grunn for departementets forslag, jf. argumentasjonen i punkt 4.12.5.1.2 for å beholde bestemmelsen om selvforskyldt rus.

Videre slår utvalget fast at bestemmelsen også kan ramme annen spesifikk adferd, jf. utredningen punkt 9.5.4.7 side 174-175:

«Samtidig er det grunn til å fremheve at denne utvidelsen delvis vil virke på områder hvor lovbryteren i dag holdes ansvarlig på andre grunnlag. Etter gjeldende rett kan det være aktuelt å trekke personer til ansvar for handlinger begått under utilregnelighet, fortrinnsvis sterke bevissthetsforstyrrelser, fordi de på forhånd har eller burde ha regnet med hendelsesforløpet. Mest aktuelt vil det være for et uaktsomhetsansvar.
Et eksempel fremgår i 8.4.6.4 hvor en bilfører med diabetes som fikk hypoglykemi og frontkolliderte med et motgående kjøretøy ble dømt for uaktsomt drap fordi han kunne bebreides for å ha kommet i følingstilstanden mens han kjørte. Utvalgets forslag til lovregel vil dekke et tilfelle som dette ved å oppstille det strafferettslig relevante vurderingstemaet: Var vedkommende å klandre for utilregnelighetstilstanden? Dette er også bedre i samsvar med legalitetsprinsippet.»

I dommen som utvalget refererer (Gulating lagmannsretts dom 29. oktober 2013) la retten til grunn at det var grovt uaktsomt av føreren ikke å føre kontroll med blodsukkeret ved å måle dette, men isteden å stole på at føling ikke ville inntre ved inntak av mat og ved ikke å ta insulin. Straffansvaret ble løst med utgangspunkt i straffebudenes gjerningsbeskrivelse, formulert som et spørsmål om gjerningspersonen kunne bebreides for å ha kommet i følingstilstanden mens han kjørte, og om denne uaktsomheten omfattet dødsfølgen. Utvalget fremhever at man med utvalgets forslag vil unngå å strekke gjerningsbeskrivelsen i de enkelte straffebud på denne måten, da ansvaret istedenfor knyttes opp mot fremkallelsen av utilregnelighetstilstanden. Utvalget gir videre uttrykk for at en epileptiker som unnlater å ta sin medisin, må kunne holdes ansvarlig for at en bevissthetsforstyrrelse oppstår, på samme måte som diabetikeren som unnlater å ta sin insulin.

Departementet mener at utvalget legger terskelen for lavt for hva som bør anses klanderverdig oppførsel i strafferettslig sammenheng dersom en person er utilregnelig på handlingstidspunktet. Departementet setter også spørsmålstegn ved om det er behov for en slik utvidelse. I møte med departementet ga Randi Rosenqvist uttrykk for at man ikke hadde sett en epileptiker i psykiatrien på svært lenge. Departementet foreslår etter dette at bestemmelsen om selvforskyldt utilregnelighet forbeholdes de tilfeller der gjerningspersonen fra før har en grunnleggende alvorlig sinnslidelse, for eksempel schizofreni, og hvor vedkommende kan klandres for tilbakefall på grunn av seponering eller rusbruk. Bestemmelsen skal således ikke gjelde helt generelt.

Bestemmelsen om selvforskyldt utilregnelighet i straffeloven § 20 tredje ledd annet punktum og straffeloven 1902 § 45 annet punktum bør etter dette lyde: «Den som har en vedvarende alvorlig sinnslidelse og som selvforskyldt fremkaller en utilregnelighetstilstand, kan straffes dersom særlige grunner tilsier det.»

4.12.5.3 Krav om forsett

Utvalgets flertall foreslår at personer som på grunn av selvforskyldte fremkallelser av utilregnelighetstilstander mangler forsett, vil kunne holdes ansvarlige for den tilhørende fare som har materialisert seg. Bestemmelsen om fingering av forsett i straffeloven 1902 § 40 første ledd annet punktum bør henvise til regelen om selvforskyldt utilregnelighet og lyde slik:

«Har gjerningsmannen handlet i selvforskyldt rus framkalt ved alkohol eller andre midler, skal retten se bort fra beruselsen ved bedømmelsen av om handlingen var forsettlig. Det samme gjelder hvis vedkommende var i en tilstand som er omfattet av § 45 første punktum.»

Straffeloven 1902 § 42 tredje ledd fastslår at det skal ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. Også denne bestemmelsen bør suppleres med en regel om at det skal ses bort fra uvitenhet som skyldes en selvforskyldt avvikstilstand som er rettsstridig fremkalt. Regelen bør utformes slik:

«Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller blir gjerningsmannen bedømt som om han var edru. Det samme gjelder hvis vedkommende var i en tilstand som er omfattet av § 45 første punktum.»

Utvalgets flertall slår fast at dersom disse bestemmelsene vedtas, vil situasjonen være at personer som på grunn at utilregnelighetstilstander mangler forsett, vil kunne holdes ansvarlige for den tilhørende fare som har materialisert seg, også når denne faren viser seg for eksempel i en forsøkshandling.

Utvalgets leder Rieber-Mohn dissenterer vedrørende forslaget om fingering av forsett, da slik fingering ikke bør gis en videre rekkevidde enn høyst nødvendig, og det ikke er noe praktisk behov for regelen. Den psykotiske person som begår lovbrudd vil normalt ha handlet med det nødvendige forsett. Han vet for eksempel at han dreper sine foreldre, men han har et forvirret motiv, for eksempel at han vil «hjelpe dem inn i evigheten». Dersom det unntaksvis skulle forekomme at den fremkalte psykosen gir hallusinasjoner som er så kraftige at den syke tror han angripes av et uhyre, mens han i realiteten forsøker å drepe et uskyldig menneske, kan det allerede i utgangspunktet være problematisk å anføre at utilregneligheten er «selvforskyldt», med mindre han tidligere har reagert på lignende vis. Rieber-Mohn mener at man da beveger seg inn i de fjerne usannsynligheter. Den tilstand av utilregnelighet som lettest vil medføre at forsett ikke foreligger, er sterke bevissthetsforstyrrelser eller bevisstløshet. De kortvarige psykotiske anfall som er fremkalt ved rusmidler, skal fortsatt reguleres av straffeloven § 45 om selvforskyldt rus. Utenfor rustilfellene er det vanskelig å tenke seg at selvpåført bevissthetsforstyrrelse vil forekomme ofte, langt mindre medføre alvorlig kriminalitet. De typetilfellene som nevnes, er unnlatt bruk av viktige medisiner, som for epileptikere og diabetikere kan medføre anfall av bevissthetsforstyrrelse. Dersom trafikklovbrudd er mest aktuelt, og det kan man lett tenke seg i disse tilfellene, så vil regelmessig uaktsomhet være tilstrekkelig til domfellelse. Det vil ikke kreves forsett.

Høringsinstansene som kommenterer utvalgets forslag om fingering av forsett ved selvforskyldt utilregnelighet, støtter mindretallet (Rieber- Mohn) i at slik fingering ikke bør forekomme, herunder Norsk psykologforening, Randi Rosenqvist, St. Olavs Hospital Divisjon Psykisk Helsevern ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg og St. Olavs hospital ved Regional sikkerhetsavdeling Brøset.

Departementet er for så vidt enig med utvalgets leder i at en regel om fingering av forsett ikke bør gis en videre rekkevidde enn nødvendig, og at det bør ses hen til om det er et praktisk behov for regelen. Departementet mener imidlertid at et slikt praktisk behov kan foreligge med den regelutforming departementet foreslår. Her vil det nettopp kunne være grunnlag for straffansvar dersom en person som har en grunnleggende psykoselidelse gjentatte ganger ruser seg, selv om han ut fra tidligere erfaringer kjenner til sin sårbarhet for psykosegjennombrudd. I slike tilfeller vil ikke rusen anses som selvforskyldt, noe som innebærer at dette ikke reguleres av straffeloven § 25 om fingering av forsett ved selvforskyldt rus. Departementet nevner videre at man har sett eksempler fra det virkelige liv på at personer hvis rusbruk tidligere har utløst psykoser, igjen ruser seg, samt at de i sin utilregnelighetstilstand har drept eller forsøkt å drepe personer de har trodd var demoner eller versjoner av seg selv, senest i den såkalte Halloween-saken. Det er således ikke helt usannsynlig at slikt kan skje, der tiltalte mangler forsett om å drepe et annet menneske, som utvalgets mindretall gir uttrykk for.

Mot en fingering av forsett kan det anføres at samfunnets beskyttelse vil kunne ivaretas gjennom psykisk helsevernloven § 3-3 om administrativ tvang, samt bestemmelsen om den strafferettslige særreaksjonen tvungent psykisk helsevern. Departementet mener imidlertid at det vil gi mer konsistente bestemmelser dersom det fingeres forsett både i saker om selvforskyldt rus og selvforskyldt utilregnelighet, og støtter derfor, under noe tvil, utvalgets flertall.

4.12.5.4 Straffutmåling

Det kan stilles spørsmål om hvilke strafferammer og hvilket straffenivå som bør anvendes overfor den som begår lovbrudd ved selvforskyldt å forårsake sin egen utilregnelighet. Det må også klarlegges hvorvidt det er behov for å gjøre tilpasninger i bestemmelsene om formildende omstendigheter og straffnedsettelse ved selvforskyldt rus, jf. straffeloven §§ 78 og 80.

Utvalget gir i punkt 9.5.5 på side 175 uttrykk for at utgangspunktet ved straffespørsmålet, som for skyldspørsmålet, må tas i begrunnelsen for straff. Gjengjeldelsesbetraktninger kan få betydning ved utmålingen av straffen. Tanken vil da være at den som med tilstrekkelig skyld fremkaller en fare, også må ta omkostningene når faren materialiserer seg i en skade. En slik tilnærming finner man i tysk rett, hvor ikke bare straffansvaret knyttes til skadefølgene, men også straffutmålingen, ved en egen strafferamme.

Straffverdigheten av selvforskyldt å sette seg i en psykisk avvikstilstand vil bero på faregraden og verdien av rettsgodet det er fare for. Det er vanskelig å gi en nærmere generell beskrivelse av straffverdigheten. Til det er situasjonene hva gjelder utvist skyld og faregrad for ulike. Utvalget illustrerer dette med enkelte typetilfeller. Hvor et stort alkoholkonsum regelmessig har ført til alvorlige bevissthetsforstyrrelser og voldelig ad-ferd, er straffverdigheten av å fremkalle tilstanden høy. For den som mer uventet får en psykisk reaksjon og en voldelig adferd som er ganske fremmed for ham, vil straffverdigheten være tilsvarende lavere. For den som har sin fulle handlefrihet i behold, vil straffverdigheten kunne være høyere enn for de aller tyngste narkomane og alkoholikere, hvor trangen til beruselse er altoppslukende og avgjørende for den utilregnelighetsfremmende adferd.

Utvalget mener at situasjonene og den tilhørende straffverdigheten vil variere så mye at det synes mest hensiktsmessig å antyde det ønskede straffenivået i forarbeidene, og overlate den nærmere presisering av dette til domstolene. Utvalget er av den oppfatning at det høyeste alminnelige straffutmålingsnivå for «selvforskyldt utilregnelighet» bør ligge omkring fem års fengsel. Dette er også ordningen etter tysk rett, se utvalgets utredning punkt 9.4.4 side 152. Den nærmere straffutmåling bør være forholdsmessig i lys av det straffebud som er overtrådt og det alminnelige straffutmålingsnivået innenfor den rammen som står til rådighet. En vesentlig faktor bør da være hvilken fare det var for at tilstanden ville oppstå. Jo høyere faregraden var, desto mer straffverdig vil handlingen normalt være.

Utvalget gir uttrykk for at straffansvaret for «selvforskyldt utilregnelighet» kan håndteres innenfor gjeldende strafferammer for lovbruddet og generelle regler for straffutmåling, jf. utredningen punkt 9.5.5 side 176. Imidlertid bør man endre innholdet og foreta enkelte redaksjonelle endringer i straffeloven 1902 § 56 bokstav d slik at det gis adgang til å sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart, for tilfeller av selvforskyldt utilregnelighet. Straffeloven av 2005 § 80 h foreslås endret tilsvarende.

Departementet bemerker at det tilligger domstolene å dømme i enkeltsaker, herunder å fastsette riktig straffenivå. Departementet mener at det ikke er nødvendig å begrense domstolens skjønnsutøvelse ved å signalisere en fast grense for hva høyeste straffutmålingsnivå skal være. Like fullt vil departementet understreke at klanderverdigheten ved å handle slik at det oppstår fare for en utilregnelighetstilstand, i alminnelighet må anses som mindre straffverdig enn selve overtredelsen av et straffebud, slik utvalget gir uttrykk for. Den nærmere straffutmåling bør være forholdsmessig, i lys av det straffebud som er overtrådt og det alminnelige straffutmålingsnivået. Departementet støtter utvalget i at en vesentlig faktor bør være hvilken fare det var for at tilstanden ville oppstå.

Departementet foreslår at det ved selvforskyldt utilregnelighet, i likhet med tilfeller av selvforskyldt rus, gis adgang til å sette ned straffen under minstestraff og til en mildere straffart, dersom særlige formildende omstendigheter tilsier det. Departementet støtter derfor utvalget i at det er behov for å endre innholdet og foreta enkelte redaksjonelle endringer i straffeloven § 80 h.

Departementet mener at også § 78 om formildende omstendigheter bør endres, slik at det ved straffutmålingen ikke lenger utelukkes å ta hensyn til en avvikstilstand fordi den er rusutløst. Unntaket kom inn ved ny straffelov, der skjerpende og formildende omstendigheter ved straffutmålingen ble kodifisert, jf. særmerknaden i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) side 274. Departementet bemerker at det er ikke rusen i seg selv som er en formildende omstendighet, men det faktum at personen er i en avvikstilstand. Høyesterett har tidligere akseptert dette som en formildende omstendighet, uavhengig av årsaken til tilstanden, jf. Rt. 1984 side 266. Departementet mener at det gir dårlig sammenheng i regelverket dersom retten under nærmere vilkår kan sette ned straffen under det lavmål som er bestemt og til en mildere straffart etter § 80, selv om det foreligger selvforskyldt rus, men at det ikke kan tas hensyn til tilstanden som en formildende omstendighet etter § 78. Det er på det rene at straffnedsettelse til en mildere straffart etter § 80 er ansett å være et mer gunstig grep for lovbryteren enn at noe tas hensyn til som en formildende omstendighet innenfor den ordinære strafferammen. Dette kommer til syne blant annet ved at kravene til avvik er lempeligere når omstendigheten er av betydning for straffutmålingen innenfor straffebudets ordinære strafferamme enn når det er spørsmål om straffnedsettelse.

4.13 Bevis

4.13.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det gjerningspersonens tilregnelighet på handlingstiden som skal bevises – på samme måte som påtalemyndigheten må bevise at de øvrige vilkår for straffansvar er oppfylt. Bevistemaet er således på det rene. Hvilket beviskrav som gjelder ved bedømmelsen av om tiltalte var «psykotisk» er ikke like klart.

Uskyldspresumsjonen («in dubio pro reo») er et grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat om at tvil om faktum skal komme tiltalte til gode i straffesaker. Prinsippet er stadfestet i EMK artikkel 6 nr. 2 og i Grunnloven § 96 annet ledd, som ble inntatt ved grunnlovsrevisjonen i 2014 og lyder: «Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.»

Prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode gjelder som utgangspunkt for alle straffbarhetsvilkårene, også kravet om tilregnelighet. Men dette innebærer ikke at det gjelder nøyaktig samme beviskrav for alle straffbarhetsvilkårene, jf. blant annet Rt. 1998 side 1945:

«Prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, skal sikre at ingen blir uskyldig dømt. Det er enighet i strafferettsteorien om at det ikke kan stilles de samme beviskrav med hensyn til alle straffbarhetsbetingelser. Det kan f eks ikke stilles like strenge beviskrav til tilregnelighet og subjektiv skyld som når det er spørsmål om tiltalte har begått den handling det er tale om. Hva som er rimelig tvil, må i noen grad også bero på sakens art [...]. Etter min oppfatning er det imidlertid viktig å understreke at det her tales om nyanser. For å sikre at ingen blir uskyldig dømt, må prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, håndheves strengt.»

Det kan legges til grunn at det i dag gjelder et noe lavere beviskrav ved spørsmål om tilregnelighet enn ved spørsmålet om lovbryteren har begått den aktuelle handlingen. I en sentral avgjørelse inntatt i Rt. 1979 side 143, uttaler Høyesterett:

«Det er ikke gitt og kan vanskelig gis lovregler om hvilke krav til bevis som må stilles når det i en straffesak blir reist spørsmål om tiltaltes tilregnelighet på gjerningstiden. En presis formulering av beviskravet kan heller ikke utledes av rettspraksis. Jeg er enig med lagmannen i at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke som når det gjelder spørsmålet om bevis for at tiltalte har begått den handling som er angitt i tiltalebeslutningen. Men jeg er ikke uten videre enig med lagmannen i at en overvekt av sannsynlighet er tilstrekkelig. Skulle de rettspsykiatrisk sakkyndige komme til forskjellig konklusjon, må tiltalte etter min mening frifinnes for straff med mindre retten – det vil si lagretten i saker som behandles ved lagmannsrett – skulle finne at det ikke kan være noen rimelig tvil om at tiltalte var tilregnelig på gjerningstiden. Men den omstendighet at muligheten av sinnssykdom på gjerningstiden er nevnt i den rettspsykiatriske erklæring, er ikke tilstrekkelig til at tiltalte må anses utilregnelig og derfor frifinnes for straff.»

Dette er i juridisk teori forstått som at prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode også gjelder spørsmålet om tilregnelighet, men at det kan råde større usikkerhet før tvilen anses som rimelig.

4.13.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener at beviskravet for tilregnelighet bør skjerpes. Utvalget gir uttrykk for at en som er psykotisk og utilregnelig etter den strenge regelen utvalget anbefaler, grunnleggende sett ikke kan bebreides sin handling, verken moralsk eller rettslig. Vedkommende er uskyldig. Ved tvil om en slik tilstand må de verdier som begrunner uskyldspresumpsjonen derfor få gjennomslag – straff skal ikke anvendes overfor uskyldige. Utvalget uttaler følgende:

«Når det ut fra begrunnelsene for straff anses dypt urimelig å påføre fullstendig forvirrede eller andre med grunnleggende psykiske mangler straffansvar, er det ingen grunn til at terskelen for å bevise skyld på dette område skal senkes, med den følge at flere uskyldige personer blir domfelt. Terskelen for å bevise skyld bør altså være den samme her som ellers. Dette gir større forutsigbarhet og sikrer likebehandling, begge deler helt sentrale elementer i det rettsstatlige ideal som vårt samfunn bygger på.»

I aviskronikker trykket i Aftenposten henholdsvis 12. mars og 8. april 2015 utdyper utvalgsleder Rieber-Mohn dette:

«[…] Utvalgets standpunkt er at den dypt psykotiske person som i en hallusinert tilstand eller annen forstyrret oppfatning av virkeligheten, begår en forbrytelse, er like «uskyldig» som den som ikke har begått handlingen.
Det er både urettferdig og uhensiktsmessig å straffe ham. Det er ikke innlysende ulogisk å kreve det samme bevis for denne personens skyld, som det er for de øvrige straffbarhetsvilkår.»
«Det er etter mitt syn både logisk, moralsk riktig og dessuten praktisk og forutsigbart at det strafferettslige beviskravet er det samme ved alle vilkårene for straffbarhet. Den rimelige og forstandige tvil om gjerningsmannen er «skyldig», skal komme ham til gode. Det sikrer at personer som egentlig og reelt er utilregnelige, ikke idømmes straffansvar.»

Etter utvalgets vurdering gir verken verdibaserte eller bevisbaserte argumenter grunnlag for å fravike det strafferettslige beviskravet. Begrunnelsene for straff slår ikke annerledes ut for tilregnelighet som straffbarhetsbetingelse enn for de øvrige straffbarhetsbetingelsene, og dette er derfor ikke noe argument for å senke beviskravet.

Utvalget mener at et ytterligere argument for å benytte det strafferettslige beviskravet er at det vil gi en praktisk regel. Beviskravterskelen får et klart innhold, noe som ikke minst må antas praktisk for påtalepraksis, herunder for spørsmålet om henleggelse. Dessuten er det forenklende at det strafferettslige beviskravet gis et enhetlig innhold for samtlige straffbarhetsvilkår.

Konsekvensen av utvalgets synspunkter kan tenkes å bli at noen flere enn i dag vil anses strafferettslig utilregnelige, ettersom det kreves større bevismessig sikkerhet for at vedkommende er tilregnelig sammenholdt med rettsforståelsen i Rt. 1979 side 143.

Utvalget analyserer også skillet mellom tvil om faktum, der det nevnte beviskravet gjelder, og fortolkningstvil eller rettslig tvil, der det resultat som ut fra rettskildebildet har de beste grunner for seg, skal legges til grunn av domstolen. Utvalget gir uttrykk for at mye av det som har vært ansett som faktisk tvil, i realiteten har dreid seg om rettslig tvil. Eksempelvis vil tvil om eksistensen av symptomene hos gjerningspersonen være av faktisk art og underlagt beviskravet. Tvil om hvorvidt gjerningspersonen medisinsk sett var psykotisk på gjerningstiden, eller om tilstanden – når de faktiske forhold er brakt på det rene – faller innenfor lovens begrep, vil derimot være en tvil av rettslig karakter, som retten må ta med seg inn i avgjørelsen av om det forelå en psykotisk tilstand i lovens forstand.

Utvalget foreslår for øvrig å endre Grunnloven § 96 annet ledd, slik at dagens ordlyd «Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven» erstattes av formuleringen «Enhver er å anse som uskyldig inntil det motsatte er bevist». Utvalget gir uttrykk for at forslaget viderefører gjeldende rett, men med en klarere utforming.

4.13.3 Høringsinstansens syn

Høringsinstansene som uttaler seg om bevistemaet er enige med utvalget i at dette fortsatt bør være om siktede er tilregnelig, ikke om han er utilregnelig. Borgarting lagmannsrett uttaler at dette er i samsvar med strafferettens system:

«Utvalget foreslår at tema for bevisførselen omkring gjerningspersonens sinnstilstand på gjerningstidspunktet, fortsatt skal være om siktede var tilregnelig, og ikke om han var utilregnelig. Borgarting lagmannsrett slutter seg til utvalgets drøftelser og konklusjon på dette punkt. Dette er best i samsvar med strafferettens system hvor det er vilkårene for skyld som skal bevises, og ikke det motsatte. Det er, slik utvalget uttrykker det, et grunnleggende prinsipp at det er behovet for inngrep overfor borgerne som må rettferdiggjøres og godtgjøres.»

Et lite mindretall av høringsinstansene støtter utvalgets forslag om å skjerpe beviskravet, nærmere bestemt Institutt for psykoterapi, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Mental helse ungdom og Norsk psykologforening.

Institutt for psykoterapi uttaler at:

«Å vurdere tilregnelighet hos den siktede gjøres vanligvis når det er snakk om svært alvorlige forbrytelser med en lang strafferamme. Derfor er det, slik utvalget fremhever, svært viktig at personer som gjør slike handlinger ut fra en sykelig tilstand, ikke straffes. Vi er helt enige i at i slike situasjoner må gjerningsmannen/-kvinnen bli vurdert ut fra slike humanistiske idealer, ved at det ikke er tvil om vedkommendes tilregnelighet.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener at CRPD artikkel 12 krever en klar presumsjon for tilregnelighet, og at det vil være uforenlig med Norges forpliktelser etter CRPD å legge til grunn et beviskrav som tilsier at en person skal anses utilregnelig med mindre tilregnelighet er bevist «utover enhver rimelig tvil».

Riksadvokaten mener at det er usikkert hva som ligger i den nyanse som gjelder per i dag, at det skal litt mer til for å konstatere «rimelig tvil» ved vurderingen av tilregnelighet enn for øvrige straffbarhetsvilkår. Riksadvokaten har ikke tungtveiende motforestillinger mot at dagens system justeres, men spørsmålet er krevende. Beviskravet kan åpenbart være av avgjørende betydning for om straff kan anvendes. Riksadvokaten mener at utvalgets argumentasjon virker overbevisende i den forstand at det ikke bør være aktuelt å senke beviskravet til ren sannsynlighetsovervekt.

Forslaget om å skjerpe beviskravet møter imidlertid i hovedsak motstand i høringen.

Enkelte peker på at det strenge beviskravet i straffesaker har sin sterkeste begrunnelse ved bedømmelsen av om et straffebud objektivt sett er overtrådt, og at krav om sannsynlighetsovervekt kan være tilstrekkelig.

Det nasjonale statsadvokatembetet (Nast) mener at beviskravet i høyesterettsdommen fra 1979 kan videreføres, alternativt at beviskravet for tilregnelighet senkes til alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Borgarting lagmannsrett tar som utgangspunkt at den bevisregel som gir den beste treffsikkerheten i størst antall tilfeller, er den alminnelige sannsynlighetsovervekten. Begrunnelsen for at denne bevisregelen er fraveket i straffesaker er et ønske om å redusere risikoen for uriktige domfellelser. Det er først når konsekvensen av en uriktig avgjørelse i den ene retningen blir vesentlig mer byrdefull enn i den andre retningen, at det er grunn til å omfordele risikoen for feil ved å anvende en strengere bevisregel. Lagmannsretten mener svaret må bero på hvorledes man vurderer det «godet» å bli stemplet som psykotisk og utilregnelig, med de rettsfølger og sosiale følger dette måtte få, mot det ondet å bli dømt til en fengselsstraff dersom man er alvorlig psykisk syk og dermed manglet skyldevne. Det siste er et ubestridt onde. Det første innebærer etter Borgarting lagmannsretts syn også et onde som ikke er tillagt tilstrekkelig vekt av utvalget. I den anledning uttales det:

«Utvalget skriver i utredningen side 187 høyre spalte at det kan «med en viss rett anføres at ved å bli erklært utilregnelig blir man fratatt en grunnleggende side av verdigheten ved det å være menneske. Samfunnet anerkjenner ikke ens evne til å treffe veloverveide valg, og man ansvarliggjøres heller ikke for egen adferd». Borgarting lagmannsrett ser dette som et grunnleggende hensyn. For å sitere Knut Hamsun: ved å få diagnosen «varig svekkede sjelsevner» måtte han «gaa som en Tufs og en Tull for Resten av mine dager – og allikevel være Landsforræder!» Etter lagmannsrettens syn må retten til å bli ansett som et ansvarlig individ, med tilhørende rett til å gjøre opp for seg ved å sone en straff, som et utgangspunkt objektivt sett være et ubetinget gode, selv om det i det enkelte konkrete tilfellet kan føre til resultater som subjektivt oppleves som et onde.
[…] Hvis en gjerningsperson uriktig er blitt funnet å være utilregnelig, er han samtidig stemplet som en person som ikke kan treffe veloverveide valg og som ikke er ansvarlig for sine handlinger. Dette kan få stor betydning, sosialt som yrkesmessig, og i mange tilfeller være helt ødeleggende for gjerningspersonens videre liv. I tillegg kan han – hvis vilkårene ellers er oppfylt – overføres til tvungent psykisk helsevern. Denne overføringen er i utgangspunktet ikke tidsbegrenset, men domfelte kan begjære opphør av reaksjonen.
[…] I tillegg til dette kommer at dersom gjerningspersonen uriktig er funnet å være utilregnelig, vil behandlingsinstitusjonen ikke ha noe adekvat medisinsk tilbud å gi vedkommende.
[…] Etter Borgarting lagmannsretts syn er det ingen stor forskjell på de to ondene – uriktig frifinnelse som følge av utilregnelighet eller uriktig domfellelse av en person som reelt sett var utilregnelig. Oppgaven for domstolen må i begge tilfeller være å treffe riktig i sin avgjørelse, og da er et krav om overvekt av sannsynlighet for den ene eller den andre løsningen, det beviskravet som statistisk sett treffer riktigst i det største antallet tilfeller.»

Advokatforeningen mener at gjeldende rett med et litt avdempet beviskrav bør videreføres:

«For Advokatforeningen er det i denne sammenheng mest sentralt at det strenge beviskravet i strafferetten er en rettssikkerhetsgaranti for siktede. Når det gjelder andre vilkår for straff, vil det utvilsomt være i siktedes interesse at det ikke statueres skyld når det foreligger rimelig tvil om bevisgrunnlaget.
Men mht. kravet om tilregnelighet vil det kunne være flere ulike grunner til at det er til siktedes gunst å bli ansett strafferettslig ansvarlig.»

Folkehelseinstituttet påpeker at når retten bedømmer bevis for om handlingen er begått av tiltalte, er saksutfallet enten fengselsopphold eller full frihet. Gitt den store forskjellen mellom utfallene, og gitt den fortvilelse enhver vil føle ved det å være uskyldig dømt, er beviskravet satt svært høyt. Folkehelseinstituttet peker på seks grunner til at forskjellen for tiltalte mellom å bli funnet tilregnelig og utilregnelig vil kunne være mindre:

«(1) Følelsen av urettferdighet ved domfellelse vil neppe være like intens. (2) Også ved utilregnelighetskjennelse risikerer man frihetsberøvelse – i form av tvungent opphold i psykiatrisk institusjon. (3) Man risikerer å bli påtvunget behandling man ikke ønsker. (4) Konklusjon om utilregnelighet kan føre til tap av sivile rettigheter (f.eks. rett til å kjøre bil). (5) Utilregnelighetskjennelse innebærer ofte tap av aktelse (stigmatisering). (6) En utilregnelighetskjennelse innebærer at den som måtte ønske å gjøre opp for seg ved å ta sin straff, avskjæres fra dette.»

Det gis videre uttrykk for at den alminnelige rettsfølelsen burde vært vurdert nærmere av utvalget, og at folk flest ikke finner det like ille å straffe en som var forvirret på handlingstidspunktet som å straffe en som overhodet ikke har begått handlingen. Utvalget neglisjerer hvordan det kan gå med folks tillit til rettsvesenet hvis den minste tvil om tilregnelighet kan føre til at voldsmenn går fri.

Randi Rosenqvist mener det er klokt å videreføre det prinsippet vi har i dag, og at retten gis et rom for anvendelse av skjønn i den enkelte sak. Hun gir uttrykk for at dersom det er liten, men reell tvil om tiltaltes utilregnelighet, men ingen tvil om at han har begått handlingen, er det ikke gitt at det vil være dypt urettferdig med en straffedom. Det er ikke automatikk i at det er til tiltales fordel å bli funnet utilregnelig. Videre uttales det:

«Det vil for publikum være uforståelig dersom alle lovbrytere hvor det kan reises rimelig tvil om tilregnelighet, blir frifunnet uten straffereaksjon. Dersom dette oppfattes urimelig, vil det lett også kunne bli en generalisering om at også de meget syke «slipper for lett» når de blir funnet utilregnelige.
Ved alvorlige mentale avvikstilstander på domstiden vil man kunne diskutere nedsatt straffereaksjon, soningsdyktighet eller ved soning sørge for adekvat behandling.
Den vesentligste innvending er imidlertid: dersom lovforslaget tar sikte på å innskrenke utilregnelighet til kun å omfatte de som er meget syke med omfattende funksjonssvikt, vil man lett komme til en situasjon hvor man for alle med psykosesykdommer, spesielt schizofreni, ikke kan se bort fra at de har vært sykere på handlingstiden enn det som er kartlagt gjennom rettspsykiatrisk utredning. Intensjonen med innstramming av utilregnelighetsbegrepet vil derved nullifiseres.»

Flere høringsinstanser peker på at utvalget har en teoretisk og prinsipiell tilnærming, og at et strengere beviskrav kan medføre store praktiske, bevismessige vansker.

Kristiansand tingrett mener at beviskravet først og fremst vil få betydning for tilfeller som befinner seg i grenselandet, ikke for de klare tilfellene av utilregnelighet. Selv om det, som utvalget understreker, er et viktig prinsipielt skille mellom faktisk tvil og juridisk tvil, vil dette i grensetilfellene kunne være et utfordrende skille rent praktisk, særlig ved et skjønnsbasert modifisert medisinsk prinsipp slik utvalget foreslår. Det vil ved et strengt beviskrav kunne bli en problemstilling om den juridiske grensen skal strekkes i saker der man mener at det riktige vil være å domfelle. Tingretten påpeker at det er en forholdsvis ofte forekommende problemstilling, særlig dersom tiltalte har rusproblemer, sliter med psykiske problemer, har vært innlagt på psykiatrisk avdeling og har ulike symptomer som kan forstås som symptomer på psykose. Det kan også ha vært psykoseutbrudd, men som etter stor grad av sannsynlighet har vært rusutløst. Det vil være forholdsvis enkelt å skape en viss tvil om tilregnelighet ved å påstå psykotiske symptomer. Spørsmålet om beviskravets styrke er derfor et ytterst praktisk spørsmål. Tingretten uttaler:

«En rent prinsipiell tilnærming til spørsmålet om beviskravets styrke ut fra begrepet «skyld», er egnet til å tilsløre at det ved spørsmål om tilregnelighet er en glidende overgang mellom de ulike medisinske diagnoser, mellom hva som utgjør symptomer på psykose, mellom hva som rettslig og medisinsk benevnes psykose, og hvilke tilfeller som bør underlegges straff og ikke.»

Etter Advokatforeningens syn kan ikke beviskravet for tilregnelighet ut fra en teoretisk tilnærming ses adskilt fra vilkårene for tilregnelighet. Både vilkårenes karakter og utforming; hvor det kan være store bevismessige vansker med å klarlegge et tilfredsstillende faktisk grunnlag for den medisinske og rettslige vurdering av tilstanden, og hvor de faktiske premisser og den faglige vurderingen av disse lett glir over i hverandre, samt variasjonen med hensyn til hva som i den enkelte sak er i siktedes beste interesse, gjør det ønskelig å gi rettsanvenderen den fleksibilitet som ligger i et noe avdempet beviskrav. Advokatforeningen påpeker videre at et skjerpet og tilnærmet absolutt beviskrav for tilregnelighet, kan medføre at flere blir ansett utilregnelige (også tvilstilfellene), og dermed at flere idømmes tvungent psykisk helsevern uten at det er et aktuelt behandlingsbehov. Ses dette i sammenheng med utvalgets forslag om dom på døgnopphold i institusjon med minstetid – som særlig kan tenkes anvendt når det er begått svært alvorlige handlinger og gjentagelsesfaren er stor – vil man risikere at også en slik reaksjon ilegges personer uten særlig behandlingsbehov, eventuelt bare et kortvarig behandlingsbehov. Dette er etter Advokatforeningens syn en svært problematisk konsekvens av et for absolutt beviskrav.

Heller ikke Oslo politidistrikt er enig i at beviskravet til siktedes tilregnelighet skal skjerpes. Det er langt mer krevende å føre bevis for siktedes tilregnelighet sammenlignet med bevisføringen knyttet til mer håndfaste bevis som vitneobservasjoner eller fingeravtrykk. Det betyr at utvalgets forslag vil innebære at andelen med angivelige utilregnelige lovbrytere som begår samfunnsskadelig kriminalitet vil øke.

Også Rogaland fylkeskommune mener at det er en vesentlig forskjell på å bevise at en persons handling oppfyller straffebudets objektive og subjektive vilkår enn å bevise personens tilregnelighet, og anbefaler at beviskravet settes lavere enn for de øvrige straffbarhetsvilkår.

Stine Sofies Stiftelse er redd for at dersom beviskravet legges for høyt, vil mange lovbrytere med reell skyldevne gå fri.

Også Sørlandet sykehus mener at konsekvensen av et strengere beviskrav er at flere personer som ikke medisinsk sett har en alvorlig psykoselidelse, vil kunne bli dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern.

Flere instanser påpeker som positivt at utvalget tydeliggjør skillet mellom juss og psykiatri, jf. punkt 4.10.2, uten at dette nødvendigvis knyttes direkte til bevisregler. Andre uttaler seg nærmere om de ulike typer tvil, nærmere bestemt tvil om faktum og rettsanvendelse.

Domstoladministrasjonen mener at utvalgets redegjørelse gir en god redegjørelse for ulike typer usikkerheter, og at særlig presiseringen (distinksjonen) av hva som må anses som faktisk tvil og rettslig tvil generelt vil være til nytte i den praktiske hverdag.

Oslo statsadvokatembeter mener at utvalget trekker en skarp og logisk grense mellom rettsanvendelse og bevisvurdering. Det gis uttrykk for at domstolene selvsagt må anvende psykiatri og psykiatriske sakkyndige når det gjelder beskrivelse av symptomene og styrken i disse. Tvil om slike forhold er knyttet til skyldspørsmålets faktiske side. Derimot vil domstolene i prinsippet stå fritt i forhold til de sakkyndige i sin vurdering om hvorvidt denne beskrivelsen dekkes av lovens utilregnelighetsbegrep. Det understrekes likevel at det vil være underlig om det skulle bli slik at lovens utilregnelighetsbegrep i vesentlig grad avviker fra det medisinske sykdomsbegrep.

Borgarting lagmannsrett gir derimot uttrykk for at skillet mellom faktisk usikkerhet og usikkerhet om fortolkningen av faktiske fenomener, er svært subtilt. Det kan ligge vanskelige bevismessige vurderinger i spørsmålet om hva som skal oppfattes som symptomer på en psykose, hvor det kan være tvil om hvilken kontekst en handling eller et utsagn skal forstås i. Også det rettslige spørsmålet som oppstår – om de påviste symptomene er av en slik tyngde at de bør føre til straffrihet – innebærer en bevisbedømmelse. Selv om skillet mellom faktisk tvil og rettsanvendelse i prinsippet virker klart og innebærer en presisering, er Borgarting lagmannsrett i tvil om det lar seg gjennomføre i praksis.

Agder lagmannsrett er svært kritisk til utvalgets fremstilling av grensen mellom bevisvurdering og rettsanvendelse, spesielt med henblikk på medisinskfaglige spørsmål om diagnosefastsettelse, og mener at denne har et teoretisk og abstrakt preg som gjør den vanskelig tilgjengelig. Det gis uttrykk for at det åpenbart er et rettssikkerhetsproblem dersom de som skal avgjøre skyldspørsmålet ikke har en klar forståelse av hvilke elementer beviskravet gjelder for, når det er usikkerhet om diagnosen. Videre uttales det at når man velger å basere utilregnelighetsregelen på et medisinsk prinsipp, om enn modifisert, er det en illusjon å tro at man kan trekke et skarpt skille mellom et medisinsk og et rettslig psykosebegrep. Den medisinske diagnosen vil med få unntak være bestemmende for rettsanvendelsen, selv om det rettslige psykosebegrepet sies å være en modifikasjon av det medisinske.

Agder lagmannsrett støtter mye av den argumentasjonen som Borgarting lagmannsrett gir for at det ikke bør gjelde et skjerpet beviskrav ved avgjørelsen av spørsmålet om tilregnelighet. Agder lagmannsrett påpeker imidlertid at med deres forslag til alternativ formulering av utilregnelighetsregelen, der begrepet «psykotisk» erstattes med et rettslig begrep, blir imidlertid de reelle hensyn Borgarting lagmannsrett fremhever i hovedsak ivaretatt ved at konklusjonen blir en del av rettsanvendelsen. Konsekvensen av lagmannsrettens forslag er at subsumsjonen, den konkrete vurderingen av spørsmålet om tilregnelighet i den enkelte sak, vil være rettsanvendelse hvor retten innenfor rammen av det faktum som er beskrevet, treffer den avgjørelse som har de beste grunner for seg. Også den konkrete vurderingen av spørsmålet om gjerningspersonen har en «alvorlig sinnslidelse», vil være rettsanvendelse. Til bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vil det høre å beskrive arten og styrken av gjerningsmannens symptomer og foreta en diagnostisering etter medisinskfaglige kriterier.

4.13.4 Departementets vurdering

Beviskrav regulerer hvordan domstolene skal håndtere usikkerhet om faktiske forhold som har direkte betydning for rettsanvendelsen. Det strafferettslige beviskravet «enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode», er en rettssikkerhetsgaranti for den mistenkte. Den underliggende begrunnelsen for det strenge beviskravet i straffesaker er en etisk vurdering: En uriktig domfellelse som medfører at en uskyldig påføres et slikt tilsiktet onde som straffen representerer, er mye verre enn at en skyldig går fri ved en uriktig frifinnelse.

I lang tid hvilte det strafferettslige beviskravet alene på sedvanerett, men etter grunnlovsendringene i mai 2014 har den også forankring i uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96 annet ledd. Rekkevidden av vernet er imidlertid foreløpig noe usikker. Høyesterett har lagt til grunn at det følger et relativt beviskrav av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, og at det minst må kreves «klar sannsynlighetsovervekt» for å ilegge sanksjoner som er straff etter konvensjonen.

Prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode gjelder også ved spørsmålet om tilregnelighet, men det er rom for noe større grad av tvil enn ved spørsmålet om de objektive straffbarhetsvilkår er oppfylt. Høyesterett har til nå lagt til grunn at beviskravet for tilregnelighet ikke er like strengt som beviskravet for om han har begått handlingen, men at det må være klart mer enn sannsynlighetsovervekt for at personen er tilregnelig.

Departementet bemerker at Straffeprosessutvalget foreslår flere endringer i bevisreglene, blant annet en lovfesting av det strafferettslige beviskravet. Etter forslaget må faktiske forhold som skal ligge til grunn for en avgjørelse om straffansvar, være bevist utover enhver rimelig tvil. Dette skal gjelde for samtlige ansvarsvilkår – også subjektiv skyld og tilregnelighet – og som et klart utgangspunkt også for momenter av betydning for straffutmålingen. Foreligger rimelig tvil, må det faktum som er det mest gunstige for mistenkte, legges til grunn.

Prinsipielt kan det synes riktig at det skal være et like strengt beviskrav ved spørsmålet om tilregnelighet som ved spørsmålet om objektiv skyld, idet gjerningsmannen skal anses som «like uskyldig» som om han ikke hadde begått lovbruddet. Departementet mener likevel at terskelen ikke bør forhøyes.

Den underliggende begrunnelsen for prinsippet om rimelig tvil er at konsekvensene av en uriktig fellende dom er mye større enn en uriktig frifinnelse, jf. Rt. 1998 side 1945. Konsekvensene av en uriktig domfellelse (som oppdages) gir seg også utslag på samfunnsplan, ved at befolkningens tiltro til rettssystemet svekkes. En slik tiltro vil nok svekkes kraftigst hvis domfelte viser seg å ikke ha begått handlingen, og i mindre grad dersom det viser seg at han var utilregnelig, noe som for øvrig ikke forekommer helt sjelden. Gjenopptakelseskommisjonen har hatt flere slike saker.

Etter departementets oppfatning er den viktigste begrunnelsen for et strengt beviskrav rett og slett det dypt urettferdige i at staten straffer den uskyldige. Dette gjelder også den utilregnelige. Men det å bli frifunnet eller at saken henlegges fordi det ikke kan bevises at man har begått handlingen, vil praktisk talt alltid være til gunst for siktede. Det samme kan ikke sies når grunnen til frifinnelse er tvil om tilregnelighet. Det har vært påpekt at det er en verdi å stå strafferettslig ansvarlig for handlingene sine. Departementet er enig i dette, men mener at det er vel så viktig – og av langt større praktisk betydning – at mens en «normal» frifinnelse eller henleggelse innebærer at strafforfølgning mot siktede innstilles, kan den som frifinnes på grunn av utilregnelighet idømmes en særreaksjon dersom lovens øvrige vilkår er oppfylt.

Det kan ikke underkjennes at det å bli funnet utilregnelig med de konsekvensene det kan få – som intuitivt lett anses for å være en «fordel» for gjerningspersonen – kan oppleves som svært belastende. Flere brukerorganisasjoner er skeptiske til tvungent psykisk helsevern, og noen vil faktisk foretrekke fengsel eller forvaring fremfor denne særreaksjonen. Dersom samfunnsvernet kan ivaretas gjennom tidsbestemt fengsel, idømmes det ikke forvaring, mens alternativet – dersom vedkommende er utilregnelig – er tvungent psykisk helsevern, som normalt er tidsubestemt. Det innebærer at det kan forekomme at frihetsberøvelsen blir av betydelig lengre varighet ved tvungent psykisk helsevern enn ved fengsel. En frifinnelse på grunn av utilregnelighet kan også få andre negative konsekvenser for vedkommende, for eksempel når det gjelder omdømme.

Det er videre en risiko for at en innstramning av utilregnelighetsregelen, der symptomtyngden på gjerningstidspunktet presiseres, «spises opp» av et høyere beviskrav. Tilregnelighetsspørsmålet byr ikke sjelden på bevismessige utfordringer. For det første er det jo personens indre tilstand som skal fastlegges. For en del personer foreligger kanskje begrenset «materiale» å bygge på. Vurderingen kan også kompliseres av at det er tilstanden på handlingstidspunktet som er avgjørende, altså tilbake i tid. Samlet sett kan dette trekke i retning av at domstolene bør innrømmes en viss fleksibilitet når det gjelder beviskravet, og at det kan være uheldig med stringente instruksjoner fra lovgiver.

En konsekvens av et skjerpet beviskrav vil antagelig også være at flere som egentlig led av en rusutløst psykose, blir funnet straffriende utilregnelig. Bevissituasjonen i slike saker er gjerne kompleks, for eksempel ved spørsmålet om psykosen var rusutløst eller om det forelå en grunnleggende psykosesykdom. Siden departementet som hovedregel ønsker å holde på prinsippet om at en rusutløst utilregnelighetstilstand ikke fritar for straff, vil det være uheldig med en slik uthuling.

Det kan nok også virke som om utvalget underkommuniserer de bevismessige utfordringene ved tilregnelighetsspørsmålet. Psykologspesialist Pål Grøndahl ga i møte med departementet uttrykk for at i saker der tilregnelighet var et reelt tema, vil han som sakkyndig nesten aldri kunne utelukke at vedkommende på gjerningstidspunktet var så syk at han må anses utilregnelig. Slike bevismessige utfordringer bør imidlertid ikke være det eneste og avgjørende argument for en noe lavere bevisterskel enn for objektiv skyld.

Med et skjerpet beviskrav vil trolig flere som ikke er alvorlig psykisk syke blir dømt til behandling. Dersom de fortsatt er farlige, kan de beholdes i det psykiske helsevern (strafferettssporet), men kanskje uten at det finnes reelle behandlingsmuligheter. Det psykiske helsevern kan altså bli nødt til å «oppbevare» flere personer som ikke har noen psykosesykdom. Nå vil nok de «nye» som eventuelt dømmes til tvungent psykisk helsevern som følge av et skjerpet beviskrav i det overveiende antall tilfeller være psykisk syke, normalt også i alvorlig grad, selv om de ikke er syke nok til å anses utilregnelige. Inntrykket fra departementets samtaler med psykologspesialist Pål Grøndahl og spesialist i psykiatri Randi Rosenqvist er også at få lykkes med å spille syke, og at det er flere som later som de er friskere enn de faktisk er enn omvendt. Likevel kan det – svært spissformulert – stilles spørsmål om det er bedre med ti friske i psykisk helsevern enn én syk i fengsel.

Kort oppsummert går kritikken mot Tilregnelighetsutvalgets forslag ut på at utvalget undervurderer ondet ved en dom på utilregnelighet, overser de bevismessige utfordringene, samt bryter med allmennmoralens bud om at folk bør antas å være tilregnelige og ansvarliggjøres. Departementet mener etter dette at den beste løsningen er å videreføre gjeldende rett om et lavere beviskrav ved tilregnelighetsvurderingen. På den annen side vil ren sannsynlighetsovervekt, som Borgarting lagmannsrett tar til orde for, etter departementets syn være en for lav bevismessig terskel, som nok vil kunne føre til at en god del alvorlig sinnslidende blir idømt fengsel eller forvaring.

Det kan bemerkes at dersom begrepet «psykotisk» erstattes med et mer rettslig begrep, «alvorlig sinnslidelse», kombinert med en utilregnelighetsnorm, vil det bli lettere å skille mellom tvil om faktum og tvil om lovfortolkning, jf. punkt 4.10.3. Det kan ikke utelukkes at tradisjonen der de sakkyndige tar stilling til om observanden var «psykotisk» også i rettslig forstand, har gjort det vanskeligere å skille mellom ulike typer tvil. Ikke alle former for usikkerhet om tilregnelighet dreier seg om faktisk usikkerhet, men om rettslig usikkerhet. Slik usikkerhet skal ikke løses ved hjelp av beviskravet, men gjennom tolkning. Til bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vil det høre å beskrive eksistensen, arten og styrken av gjerningsmannens symptomer og å foreta en diagnostisering etter medisinskfaglige kriterier. Subsumsjonen, altså den konkrete vurderingen som dommeren må foreta av om utilregnelighetsnormen er oppfylt i den enkelte sak, vil være rettsanvendelse hvor retten innenfor rammen av det faktum som er beskrevet, treffer den avgjørelse som har de beste grunner for seg. Også den konkrete vurderingen av spørsmålet om gjerningspersonen har en «alvorlig sinnslidelse», vil være rettsanvendelse.

Departementet finner ikke grunn til å endre Grunnloven § 96 annet ledd. Det legges i den anledning vekt på at dagens ordlyd er tilstrekkelig klar og at bestemmelsen kom inn i Grunnloven så sent som i mai 2014.

Til toppen
Til dokumentets forside