Prop. 180 S (2020–2021)

Samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av en forordning om EUs ordning for sivil beredskap (2021–2027)

Til innholdsfortegnelse

3 Nærmere om forordningen om EUs ordning for sivil beredskap

Forordning 2020/0097(COD) om EUs ordning for sivil beredskap innebærer en ytterligere styrking av europeisk samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid, og må ses i lys av sårbarheter og svakheter avdekket under den europeiske håndtering av covid-19-pandemien. Styrkingen gjennomføres dels ved økte bevilgninger til rescEU og den videre oppbygging av beredskapsressurser innen områdene skogbrann, CBRN og akuttmedisin, og dels til den sivile beredskapsreserven European Civil Protection Pool (ECPP).

Nøkkelområder i forordningen er følgende:

  • i rescEU

    Det presiseres i 2020/0097(COD) at de nylig etablerte mulighetene for Unionen til direkte anskaffelse av rescEU-kapasiteter er begrenset til transport og logistikk. I særlige tilfeller kan Unionen i tillegg gjøre direkte anskaffelser av ytterligere rescEU-kapasiteter. Det presiseres at det var enighet om å beholde begrensningen om at rescEU-kapasiteter kun skal benyttes utenfor Unionen ved katastrofer som i stor grad berører en eller flere medlemsstater eller deres innbyggere.

    Se særlig fortalepunkt 19 og 20 som omhandler direkte anskaffelser under rescEU, og fortalepunkt 21 og 22 som beskriver grundigere bruken av rescEU-kapasiteter i og utenfor Europa. Fortalepunkt 23 angår plasseringen av rescEU-kapasiteter.

  • ii Unionens mål for motstandsdyktighet

    Det er enighet mellom EU-institusjonene om at det skal utarbeides ikke-bindende mål for motstandsdyktighet for Unionen. Målene begrenses til samfunnssikkerhetsfeltet, jf. bl.a. fortalepunkt 12.

  • iii Budsjettforvaltning

    Det fremgår videre av forordningen at det var enighet mellom EU-institusjonene om å etablere en prosentvis fordeling av de ordinære budsjettmidlene (MFF) og Next Generation EU-midlene. Midlene skal fordeles på forebygging, beredskap og håndtering («response»). For å legge til rette for fleksibilitet og langtidsplanlegging, inkluderer enigheten at det i denne programperioden er mulighet for å vedta arbeidsprogram med medfølgende finansiering som har varighet i lenger enn ett år, jf. fortalepunkt 36.

    Det er også inntatt et fortalepunkt 34 om «indirect management». Det innebærer en raskere administrativ prosess for medlemsstatene om å oppfylle mål nedfelt bl.a. i arbeidsprogrammene. Det er videre inkludert et fortalepunkt 35 om mulighet for finansiell støtte fra EUs ordning for sivil beredskap til prosjekter som allerede er igangsatt.

  • iv Klima og biodiversitet

    Det fremgår videre av forordning 2020/0097(COD) at det var enighet om å spesifisere at unionens politikk om klima og biodiversitet skal tas i betraktning så langt det passer, se bl.a. fortalepunkt 5 og 28, hvor det henvises til Paris-avtalen og FNs bærekraftsmål.

    Utover de omtalte nøkkelområdene, nevnes særlig at fortalepunkt 3, 7 og 27 ytterligere gir uttrykk for den viktige samordning mellom sivil beredskap og helseprogrammet EU4Health som følge av covid-19. For Norge er dette sentralt, da vi har helseberedskapskapasiteter både i rescEU og ECPP.

    Gjennom 2020/0097(COD)endres flere av artiklene i beslutning nr. 1313/2013/EU. Endringene beskrives nedenfor.

3.1 Forebygging

2020/0097(COD) legger opp til en styrking av det forebyggende arbeidet i medlemsstatene.

I medhold av artikkel 6 (5) skal Europakommisjonen, i samarbeid med medlemsstatene, etablere og utvikle ikke-bindende mål for motstandsdyktighet innenfor samfunnssikkerhetsfeltet. Målene skal støtte forebygging og beredskapsaktiviteter i forbindelse med kriser som kan få konsekvenser for flere stater. Målene skal sikre et felles utgangspunkt for opprettholdelse av samfunnskritiske funksjoner i tilfelle skadevirkninger av en katastrofe med omfattende følger, og for å sikre det indre marked. Ved utviklingen av målene skal Europakommisjonen ta hensyn til gjentakende katastrofer i medlemsstatene og foreslå at statene tar særlige forholdsregler.

Europakommisjonen skal støtte deltakerstatenes arbeid med forebygging og beredskapsplanlegging mot de store hendelsene og krisene som truer flere stater samtidig, jf. artikkel 10. Resultat fra dette arbeidet skal benyttes til å definere målsettinger for responskapasitet og evne for de enkelte deltakerstater (artikkel 11(2)) og for kapasitetene under rescEU (artikkel 12(2)). Artikkel 8 endres for å tydeliggjøre Europakommisjonens beredskapsoppgaver og hvordan Europakommisjonen skal samarbeide med deltakerstatene. Det skal blant annet utvikles et grensekryssende system for deteksjon og varsling.

3.2 Beredskap og respons

3.2.1 Den sivile beredskapsreserven

Den sivile beredskapsreserven er en frivillig europeisk reserve bestående av eksisterende kapasiteter som deltakerstatene har meldt inn. Den omfatter moduler, andre beredskapsressurser og eksperter. Det er medlemsstatene som velger om de ønsker å melde inn kapasiteter, basert på behov i beredskapsreserven. Bistanden og assistansen som en deltakerstat yter gjennom den europeiske sivilberedskapsreserven supplerer eksisterende kapasiteter i anmodende stat, uten at dette berører deltakerstatenes primære ansvar for forebygging mot og innsats ved kriser og katastrofer.

Den sivile beredskapsreserven videreføres i stor grad, jf. artikkel 11. Artikkelen endres for å tydeliggjøre at Europakommisjonen skal definere hvilke sentrale innsatskapasiteter som er nødvendig for den europeiske beredskapsreserven (ECPP). Europakommisjonen skal i samarbeid med medlemsstatene blant annet overvåke potensielle kapasitetsbrister i beredskapsreserven. Pr. 15. desember 2020 var det innmeldt (registrert, sertifisert og i prosess) 109 ulike kapasiteter fordelt på 25 stater. Norge har én innmeldt kapasitet, det medisinske teamet «Emergency Medical Team» (NOR-EMT).

Gjennom 2020/0097(COD) legges det opp til en rekke forenklinger i bruken av beredskapsreserven, samt at de innmeldte kapasitetene vil kunne motta en høyere grad av finansiering til tilpasning, reparasjon og operativ drift i forbindelse med anvendelse/deployering, jf. artikkel 23.

3.2.2 rescEU

Et mer fleksibelt system for innsats i EUs ordning for sivil beredskap er etablert som et resultat av erfaringene man gjorde i pandemiutbruddets første fase. Effektiviteten til ordningen vil maksimeres gjennom tilgjengeligheten av ytterligere kapasiteter og større fleksibilitet når det gjelder innsettelse av rescEU-midler. 2020/0097(COD) åpner for at det kan gjelde uavhengig av hvor behovet for flere ressurser og aktiva oppstår neste gang.

Opprettelsen av rescEU er pågående, jf. artikkel 12. RescEU skal være en reserve av ressurser som kan anvendes ved kriser i medlemsstatene når nasjonale kapasiteter og den sivile beredskapsreserven ikke er tilstrekkelig. Eksempler på slike ressurser er skogbrannhelikopter/-fly. Norge har innmeldt en luftambulanse mot alvorlige og smittsomme sykdommer under rescEU, altså i direkte beredskap for Europakommisjonen og deltakerstatene i tråd med formålet i artikkel 12. Denne går gjennom sertifisering og registrering første halvdel 2021. Avtalen som er inngått med EU innebærer at EUs ordning for sivil beredskap fullfinansierer tilbudet i perioden 2021–2026, med en samlet ramme på cirka 60 millioner euro.

Gjennom 2020/0097(COD) foreslås endringer i artikkel 12 om hvordan Europakommisjonen skal fastslå hvilke kapasiteter som skal inngå i rescEU og hvordan disse skal anskaffes. For å øke EUs motstandsdyktighet skal rescEU-kapasitetene strategisk forhåndsplasseres i EU. Kapasitetene kan også plasseres i tredjeland gjennom relevante internasjonale organisasjoner. Europakommisjonen er ansvarlig for å beslutte hvilke ressurser det er behov for i rescEU. Det skal tas hensyn til identifiserte og nye risikoer, samlede ressurser og mangler på europeisk nivå, og da spesielt innenfor skogbrannslokking fra luften, kjemiske, biologiske, radiologiske og kjernefysiske hendelser, akuttmedisinsk beredskap og transport- og logistikkapasiteter. Covid-19-pandemien har gitt deltakerstatene en erkjennelse av hvilke mangler som finnes og som kan utbedres ved nye forslag under rescEU. Hvilke kapasiteter rescEU skal bestå av vedtas ved gjennomføringsrettsakter, jf. artikkel 12(2).

Det er medlemsstatene som i hovedsak er ansvarlig for kjøp, innleie eller leasing av ressursene i rescEU, jf. artikkel 12(3), men de vil i stor grad finansieres gjennom EUs ordning for sivil beredskap. Det innebærer at Europakommisjonen får anledning til å påvirke bruken av ressursene i rescEU, men at ressursene i det daglige vil være tilgjengelig for bruk av vertslandet. Europakommisjonen gis fullmakt til direkte anskaffelse av rescEU-kapasiteter innenfor transport og logistikk, jf. artikkel 12 (3a). I særlige tilfeller, kan Unionen i tillegg gjøre direkte anskaffelser av ytterligere rescEU-kapasiteter, jf. artikkel 12 (3b).

Det understrekes at kravet til god og tilstrekkelig nasjonal beredskap ligger fast. Ordningen kommer ikke til erstatning for det ambisjonsnivået en stat forventes å ha på egen beredskapskapasitet innenfor kjente trusler og krisescenarier. Medlemsstatene kan med andre ord ikke lene seg på at rescEU er opprettet, men rescEU skal være en nødvendig forsterkning ved større katastrofer. Det kan også dreie seg om spesielt langvarige hendelser eller sjeldne hendelser der nasjonal kapasitet er begrenset.

Når det gjelder transport og utstyr gjøres det endringer i artikkel 18. Det slås fast at medlemsstatene får støtte av Europakommisjonen, og nødvendig tilgang til utstyr, transport- og logistikkressurser når en krise inntreffer. Dette skal blant annet gjøres ved å dele informasjon om nasjonale kapasiteter som kan gjøres tilgjengelig og understøtte en reservepool. Artikkel 22 endres tilsvarende for å fastslå at logistikkressurser omfattes.

3.2.3 Finansiering og administrative forhold

I forordning 2020/0097(COD) artikkel 19 og 19a reflekteres den oppdaterte budsjettrammen for programmet. Den finansielle rammen i perioden 2021–2027 er 1,263 mrd. euro, jf. artikkel 19, i tillegg til 2,056 mrd. euro som følge av gjenopphentingsfondet Next Generation EU, jf. artikkel 19a.

Artikkel 27 erstattes med en bestemmelse om «beskyttelse av Unionens finansielle interesser», og gir anvisning om at tredjeland som deltar i EUs ordning for sivil beredskap, skal gi nødvendige rettigheter og adgang til Det europeiske kontoret for bedrageribekjempelse (OLAF) og Revisjonsretten («Court of Auditors»). For OLAF innebærer dette undersøkelser, herunder kontroll på stedet og inspeksjoner. Bestemmelsen slår fast at OLAFs kompetanse skal utøves i overensstemmelse med Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 883/2013. Artikkel 14 i denne forordningen angir at det kan inngås administrative avtaler med tredjestater om gjennomføringen av OLAFs inspeksjoner. Norge har inngått slike avtaler på enkelte områder, for eksempel som en del av avtalen mellom Norge og Den europeiske union om nærmere vilkår for deltakelse i arbeidet som utføres av Det europeiske støttekontor på asylfeltet. Det legges til grunn at slik avtale ved behov kan inngås også på det aktuelle området.