13 Overføring til sikkerhetscelle

13.1 Gjeldende rett

Utlendingsloven § 107 femte ledd bokstav b åpner for at politiet kan plassere utlendingen i særlig sikret avdeling eller sikkerhetscelle når dette er strengt nødvendig for å opprettholde ro, orden eller sikkerhet, eller sikre iverksetting av et vedtak som pålegger utreiseplikt. Det er videre et krav om at andre, mindre inngripende tiltak har vært forsøkt forgjeves eller åpenbart vil være utilstrekkelig.

Det mest inngripende tiltaket er plassering i sikkerhetscelle. Bruk av sikkerhetscelle skal bare skje som et forebyggende tiltak for å beskytte utlendingen selv eller andre utlendinger fra dennes utagering, og bare over svært kort tid, se Ot.prp. nr. 28 (2006–2007) punkt 7. Generelt vil overføring til et forsterket rom i særlig sikret avdeling være mindre inngripende enn å bli satt i sikkerhetscelle. Dersom formålet med tiltaket oppnås ved overføring til forsterket rom, er det derfor dette som skal benyttes.

Vilkårene for utelukkelse fra fellesskap, plassering i særlig sikret avdeling og sikkerhetscelle er nærmere regulert i utlendingsinternatforskriften § 10. Det følger av bestemmelsens første ledd at politiet kan beslutte slike inngrep når det er strengt nødvendig av hensyn til ro, orden eller sikkerhet, eller for å sikre iverksetting av utreiseplikt, i disse situasjonene:

• a. utlendingen kan innebære fare for sin egen eller andres sikkerhet,

• b. det er fare for rømning fra internatet,

• c. det er fare for skade på eiendom,

• d. utlendingen antas å være smittefarlig eller er diagnostisert med smittsom sykdom,

• e. utlendingen etter skriftlig erklæring selv ønsker det av sikkerhetsmessige grunner som anses fyldestgjørende.

Det følger av utlendingsloven § 107 femte ledd siste punktum at uttalelse fra lege så vidt mulig skal innhentes og tas i betraktning ved vurdering av iverksettelsen og opprettholdelsen av tiltaket.

Plassering i særlig sikret avdeling eller sikkerhetscelle kan ikke brukes når det vil være et uforholdsmessig inngrep, jf. § 107 sjette ledd. Av samme ledd følger det at tiltakene skal brukes med varsomhet, og at det fortløpende skal vurderes om det er grunnlag for å opprettholde tiltaket.

13.2 Høringen

13.2.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo for det første en bestemmelse i utlendingsloven – § 107 e – med generelle vilkår for bruk av makt og maktmidler ved utlendingsinternatet. Videre foreslo departementet en bestemmelse – § 107 g – med særlige regler for adgangen til å benytte sikkerhetscelle. Forslaget til de to bestemmelsene var som følger:

§ 107 e Generelle vilkår for kriminalomsorgens bruk av maktmidler under internering

Kriminalomsorgen kan bare benytte makt og maktmidler overfor en utlending som er internert når dette har hjemmel i lov, og Kriminalomsorgsdirektoratet har godkjent maktmiddelet for bruk ved utlendingsinternatet.

Det kan bare benyttes fysisk makt eller maktmidler når mindre inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelige, og inngrepet ikke vil innebære et uforholdsmessig inngrep overfor den som bruken retter seg mot.

Makt og maktmidler skal ikke brukes i større omfang eller lenger enn det som er strengt nødvendig for å oppnå formålet. Kriminalomsorgen skal fortløpende vurdere om det fortsatt er grunnlag for maktbruken. Maktmidler skal brukes med varsomhet, slik at ingen blir påført unødig skade eller lidelse.

Beslutning om bruk av maktmiddel skal treffes av enhetsleder eller den som enhetsleder gir slik myndighet. Beslutningen skal nedtegnes skriftlig og begrunnes. Gjelder beslutningen en utlending under 18 år, skal det fremgå av beslutningen at hensynet til barnets beste har vært et grunnleggende hensyn, og hvordan dette hensynet er avveid mot øvrige hensyn.

§ 107 g Overføring til sikkerhetscelle under internering

Kriminalomsorgen kan overføre en utlending til sikkerhetscelle når vilkårene etter § 107 e er oppfylt, og dette er strengt nødvendig for å

• a. hindre alvorlig angrep eller skade på person,

• b. hindre at utlendingen påfører seg selv alvorlig skade, eller

• c. hindre betydelig materiell skade.

Utlending under 18 år kan ikke overføres til sikkerhetscelle, bortsett fra helt kortvarig dersom det er tvingende nødvendig for å redde liv.

Utlending som er i sikkerhetscelle skal ha tilsyn fra kriminalomsorgen så ofte som forholdene tilsier, og minst én gang i halvtimen, og på en måte som sikrer at utlendingens grunnleggende behov og trygghet er ivaretatt. Negative virkninger av opphold i sikkerhetscelle skal søkes avhjulpet.

Kriminalomsorgen skal straks varsle den kommunale helse- og omsorgstjenesten om overføring til sikkerhetscelle, og anmode om tilsyn og oppfølging av utlendingen.

Beslutningen om overføring til sikkerhetscelle skal følge reglene som gjelder for enkeltvedtak. Utlending som er overført til sikkerhetscelle skal gis anledning til å kontakte advokat eller prosessfullmektig.

Dersom behovet for overføringen vedvarer, må ny beslutning treffes senest innen 12 timer, og videre senest hver nye tolvte time. Hvis varigheten overstiger 24 timer, overtar overordnet nivå i kriminalomsorgen beslutningskompetansen.

Overordnet nivå skal umiddelbart gis melding om overføring til sikkerhetscelle. Kriminalomsorgsdirektoratet skal gis melding om overføring som overstiger seks døgn.

Sikkerhetscelle er en tilnærmet tom celle (glattcelle). Overføring til en slik celle innebærer at utlendingen underlegges omfattende fysiske og sosiale begrensninger. Som det fremgår, lå det i forslaget til § 107 g første ledd at sikkerhetscelle bare skal kunne brukes dersom dette er «strengt nødvendig» for å oppnå de formålene som er angitt i bokstav a til c.

Familier med mindreårige og enslige mindreårige plasseres som nevnt i familieenheten. Der finnes det ikke sikkerhetsceller. Selv om plassering i sikkerhetscelle dermed ikke er aktuelt, mente departementet at regelverket likevel bør ta stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, mindreårige vil kunne overføres til sikkerhetscelle. Forslaget til § 107 g andre ledd gikk ut på at utlendinger under 18 år ikke overføres til sikkerhetscelle bortsett fra helt kortvarig, dersom tiltaket er «tvingende nødvendig for å redde liv».

Av forslaget til § 107 g tredje ledd fremgikk at en utlending som er i sikkerhetscelle skal ha tilsyn fra kriminalomsorgen så ofte som forholdene tilsier, og minst én gang i halvtimen. Hyppigheten av tilsynet ville bero på en konkret vurdering av hva som anses nødvendig og hensiktsmessig ut fra utlendingens behov. Videre lå det i samme ledd at kriminalomsorgen skal søke å avhjelpe negative virkninger av opphold i sikkerhetscelle.

Fjerde ledd i forslaget til § 107 g omhandlet varsling til den kommunale helse- og omsorgstjenesten om overføring til sikkerhetscelle, og krevde at kriminalomsorgen varsler «straks» og anmoder om tilsyn og oppfølging av utlendingen.

Forslaget til § 107 e siste ledd anga hvem i kriminalomsorgen som skal kunne beslutte overføring til sikkerhetscelle. Etter forslaget ville myndigheten ligge til enhetsleder eller den som enhetsleder gir slik myndighet. Av pedagogiske grunner var det videre presisert i forslaget til § 107 g femte ledd at beslutning om plassering i sikkerhetscelle skal følge reglene om enkeltvedtak, og det ble slått fast at utlendingen skal ha anledning til å kontakte advokat eller prosessfullmektig.

Fordi overføring til sikkerhetscelle er et meget inngripende tiltak, krevde forslaget til § 107 g sjette ledd at det treffes en ny beslutning om bruk av sikkerhetscelle minst hver tolvte time så lenge bruken pågår. Dersom tiltaket overstiger tolv timer, overføres beslutningskompetansen etter forslaget til overordnet nivå i kriminalomsorgen. Forslaget sa videre at overordnet nivå skal motta melding om overføring til sikkerhetscelle, og at Kriminalomsorgsdirektoratet skal ha melding om overføring som overstiger seks døgn, jf. forslaget til § 107 g siste ledd.

13.2.2 Høringsinstansenes syn

Her omtales høringsinstansenes syn på forslaget til § 107 g om overføring til sikkerhetscelle. Forslaget til § 107 e omtales noe nærmere i punkt 14.

Blant de som har uttalt seg om forslaget til regulering av bruk av sikkerhetscelle, er Barneombudet, Røde Kors, Sivilombudet, Kriminalomsorgsdirektoratet og Redd Barna positive til at forslaget markerer en høy terskel for bruk av sikkerhetscelle. Røde Kors støtter at det skal være tydeligere rettssikkerhetsgarantier og gjentatte vurderinger. Sivilombudet er positiv til at vilkårene for bruk av sikkerhetscelle samles i loven, og at det er begrenset hvilke formål som kan begrunne bruk av sikkerhetscelle. PU støtter innretningen med at overføring til særlig sikret avdeling og overføring til sikkerhetscelle reguleres i ulike bestemmelser, og mener at dette gir en mer oversiktlig struktur.

Sivilombudet mener at sikkerhetscelle ikke bør brukes overfor personer som er selvmordsnære. Røde Kors er særlig bekymret for bruk av sikkerhetscelle overfor personer med psykiske helseutfordringer, selvskading eller selvmordsfare.

En rekke høringsinstanser har synspunkter på forslaget til regulering av overføring av barn til sikkerhetscelle. PU og Politidirektoratet er positive til at regelverket skal gi uttrykk for at mindreårige skal kunne overføres til sikkerhetscelle dersom det er tvingende nødvendig for å redde liv. Barneombudet støtter at det som hovedregel ikke skal kunne benyttes sikkerhetscelle overfor mindreårige, og mener at unntak fra dette må være snevert. Redd Barna er positiv til at sikkerhetscelle bare skal kunne benyttes overfor barn der det er tvingende nødvendig for å redde liv, og at eventuell bruk skal være helt kortvarig.

Røde Kors viser til at barn er særlig sårbare og at isolasjon og plassering i sikkerhetscelle kan gi alvorlige psykiske belastninger og være i strid med grunnleggende barnerettslige prinsipper. Tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet, Norges Kristne Råd og Sivilombudet mener at det bør være forbudt å benytte sikkerhetscelle overfor barn. Dersom det i noen grad skal være tillatt, mener Sivilombudet at det bør fremkomme at oppholdet der aldri skal vare mer enn i noen minutter. Tilsynsrådet mener bestemmelsen bør presisere at tiltaket bare kan benyttes i en akutt livstruende situasjon, at selvskading og psykisk krise først og fremst skal håndteres som et helse- og omsorgsspørsmål, og at bruk av sikkerhetscelle aldri kan begrunnes i ro, orden, kapasitet eller praktiske hensyn. Redd Barna mener det bør være strengere vilkår for bruk av makt overfor barn, og at det må presiseres i lovteksten at maktbruk er begrenset til tilfeller hvor det er tvingende nødvendig for å beskytte barnet eller andre. Kriminalomsorgen region øst etterlyser regelverk om handlingsalternativer dersom vilkårene for å benytte sikkerhetscelle overfor mindreårige ikke er oppfylt.

Flere høringsinstanser har bedt om en presisering av enkeltelementer i forslaget til § 107 g. PU og Politidirektoratet ber om at det presiseres hva som ligger i formuleringen «helt kortvarig» i andre ledd. PU etterlyser også en presisering av om reglene om makslengde og vurderingsfrekvens vil gjelde ved bruk av sikkerhetscelle overfor barn under 18 år. Tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet savner en presisering av hva som ligger i at kriminalomsorgen etter fjerde ledd «straks» skal varsle den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Kriminalomsorgsdirektoratet og Kriminalomsorgen region øst påpeker at regionen, som vil være overordnet nivå i kriminalomsorgen for utlendingsinternatet, ikke har noen jourordning med bemanning kveld, natt, helg og helligdager. I praksis vil regionen derfor ikke kunne overta beslutningskompetansen i tilfeller hvor opphold i sikkerhetscelle overstiger 24 timer.

Sivilombudet og Norges Kristne Råd anbefaler at den fortløpende vurderingen av sikkerhetscelleplasseringer bør dokumenteres minst hver sjette time, uavhengig av hvor ofte det skal fattes en ny beslutning om opphold i sikkerhetscelle.

NIM tar til orde for at utlendinger på utlendingsinternatet bør ha samme tilgang til rettshjelp ved bruk av sikkerhetscelle og andre tvangsmidler som innsatte i fengsel, og ber om at det vurderes å inkludere denne gruppen i rettshjelpsloven § 11.

Norges Kristne Råd mener det må lovfestes en plikt til å tilkalle både helsepersonell og krise- eller traumekompetanse.

13.3 Departementets vurdering

13.3.1 Generelt

Som i høringen foreslår departementet at det i utlendingsloven § 107 e oppstilles generelle vilkår for bruk av maktmidler under utlendingers opphold på utlendingsinternatet, og at det i § 107 g gis særskilte regler om overføring til sikkerhetscelle. Utformingen av § 107 e omtales nærmere i punkt 14.

Bruk av sikkerhetscelle innebærer at utlendingen må oppholde seg alene i et lukket rom med få sanseinntrykk. Tiltaket medfører risiko for helseskader selv etter forholdsvis kort tid. Overføring til sikkerhetscelle er et særdeles inngripende tiltak som skal brukes så sjeldent og så kortvarig som mulig. Menneskerettighetene innebærer at terskelen for å benytte dette maktmiddelet må være høy, og at den som plasseres i sikkerhetscelle følges opp på en adekvat måte. Det ligger derfor i forslaget til § 107 f første ledd at det bare kan være aktuelt med overføring til sikkerhetscelle dersom vilkårene etter § 107 e er oppfylt og tiltaket dessuten er strengt nødvendig for minst ett av de formålene som § 107 g første ledd angir. Paragraf 107 e krever blant annet at mindre inngripende tiltak har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelige, og at bruk av sikkerhetscelle ikke vil innebære et uforholdsmessig inngrep overfor den aktuelle personen. Videre skal det ikke benyttes sikkerhetscelle utover det som er strengt nødvendig for å oppnå formålet med tiltaket, og kriminalomsorgen skal fortløpende vurdere om det fortsatt er grunnlag for inngrepet.

Departementet mener det bør fremgå av loven hvilke formål som kan begrunne overføring til sikkerhetscelle, se forslaget til § 107 g første ledd bokstav a til c.

Under høringen er det gitt uttrykk for bekymring for bruk av sikkerhetscelle overfor personer med psykiske helseutfordringer, særlig personer som skader seg selv eller er selvmordsnære, og det er fremholdt at sikkerhetscelle ikke bør brukes overfor personer som er selvmordsnære. Selvskading vil ofte være uttrykk for at personen opplever å være i krise og er svært fortvilet, eller har betydelige psykiske lidelser. Personer i en slik situasjon vil ofte ha behov for helsehjelp, i det minste god menneskelig kontakt da isolasjon kan øke risikoen for selvmord.

Generelt er ikke overføring til sikkerhetscelle et egnet tiltak for å avverge selvskading og selvmord, og det kan i verste fall øke risikoen for slike hendelser. Departementet mener at utlendinger som skader eller forsøker å skade seg selv alvorlig primært skal møtes med adekvat helsehjelp, menneskelig kontakt og andre støttende tiltak fremfor sikkerhetscelle. Samtidig kan også plassering på sikkerhetscelle være et tiltak for nettopp å beskytte den enkeltes liv og helse. Foruten å varsle helsetjenesten, kan overføring til sikkerhetscelle i enkelte tilfeller være det eneste tilgjengelige tiltaket for å stanse et selvskadings- eller selvmordforløp. Selv om sikkerhetscelle innholdsmessig sett ikke vil være et godt tiltak, kan det i noen tilfeller være det eneste praktisk tilgjengelige tiltaket for å forhindre alvorlig selvskading eller død. Dette er bakgrunnen for at § 107 g første ledd bokstav b hjemler bruk av sikkerhetscelle når dette er strengt nødvendig for å hindre at utlendingen påfører seg selv alvorlig skade.

Det ligger i forslaget til § 107 g tredje ledd at kriminalomsorgen skal søke å avhjelpe negative virkninger av opphold i sikkerhetscelle. Normalt vil realiteten i plikten til å avhjelpe de negative virkningene av oppholdet bli større jo lengre oppholdet varer. Hvilke avhjelpende tiltak som bør iverksettes vil variere etter forholdene, men det kan blant annet være å sørge for at utlendingen får tilstrekkelig kontakt med andre. Noen ganger kan det også være viktig å legge til rette for opphold i friluft, eventuelt på en måte som ikke gir større sosial eksponering enn det som er greit for den aktuelle personen.

Bruk av sikkerhetscelle krever oppfølging i form av tilsyn. Det ligger også i forslaget til § 107 g tredje ledd at en utlending som er i sikkerhetscelle skal ha tilsyn fra kriminalomsorgen så ofte som forholdene tilsier, og minst én gang i halvtimen. Hyppigheten må vurderes konkret på grunnlag av utlendingens behov. Foruten å kunne følge med på hva utlendingen trenger, er hyppige tilsyn også en forutsetning for at kriminalomsorgen fortløpende skal kunne vurdere om det fortsatt er grunnlag for bruken av sikkerhetscelle – både om det fortsatt er behov for tiltaket og om det fortsatt er forholdsmessig, jf. kravene etter § 107 e. Svekket helsetilstand er blant de forhold som kan medføre at sikkerhetscelle ikke lenger kan anses som et forholdsmessig tiltak.

Myndigheten til å beslutte overføring til sikkerhetscelle foreslås lagt til enhetsleder eller den som enhetsleder gir slik myndighet, se forslaget til § 107 e fjerde ledd.

I § 107 g femte ledd er det foreslått at utlending som er overført til sikkerhetscelle skal ha anledning til å kontakte advokat eller annen prosessfullmektig. I høringen er det gitt uttrykk for at utlendinger som har vært utelukket fra fellesskapet eller har vært plassert i sikkerhetscelle, og som vurderer å klage eller har klaget på vedtaket, bør ha adgang til fritt rettsråd uten behovsprøving på linje med det som etter rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 9 og 10 gjelder for innsatte i fengsel. Som nevnt i punkt 12.3.1 har departementet merket seg disse synspunktene, men forslag til endringer i rettshjelpsreglene fremmes ikke i proposisjonen her.

Under høringen er det etterspurt en presisering av hva som ligger i at kriminalomsorgen etter forslaget til § 107 g fjerde ledd «straks» skal varsle den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Språklig betyr ordet det samme som «med én gang», «uten opphold» eller «umiddelbart». Begrepsbruken innebærer krav til raskere varsling enn ved utelukkelse fra fellesskapet, som skal varsles «uten ugrunnet opphold», se forslaget til § 107 d syvende ledd. Etter departementets vurdering er meningsinnholdet i ordet «straks» klart nok, og det ses ikke som hensiktsmessig å konkretisere uttrykket med et mer presist tidsintervall.

Generelt vil overføring til sikkerhetscelle være mer inngripende jo lenger tiltaket opprettholdes. Som en sikkerhetsmekanisme for å unngå at tiltaket opprettholdes lenger enn strengt nødvendig, bør det kreves at det treffes ny beslutning om bruk av sikkerhetscelle relativt hyppig. I høringsnotatet er det pekt på ulike alternativer – hver sjette, åttende eller tolvte time. Etter straffegjennomføringsloven § 38 c, slik den vil lyde når lov 12. mai 2026 nr. 18 er satt i kraft, må det treffes ny beslutning senest 24 timer etter innsettelse i sikkerhetscelle, og videre senest hvert døgn. Inngrepets karakter tilsier hyppige vedtak om overføring til sikkerhetscelle. Samtidig må reglene innrettes på en måte som gjør det praktisk mulig å følge dem, og som ikke i for stor grad medfører behov for å forstyrre nattesøvn. Departementet mener at loven bør kreve en ny beslutning minst hver tolvte time, se forslaget til § 107 g sjette ledd. På bakgrunn av innspill blant annet fra Sivilombudet har departementet i tillegg lagt inn i lovforslaget at den fortløpende vurderingen av om oppholdet i sikkerhetscelle skal opprettholdes, skal dokumenteres minst hver sjette time. Også denne plikten skal bidra til å sikre kontinuerlige vurderinger av om inngrepet kan opphøre, men uten at beslutning må treffes i tråd med § 107 e fjerde ledd.

Det lå i høringsforslaget at hvis varigheten av et opphold på sikkerhetscelle overstiger 24 timer, overtar overordnet nivå i kriminalomsorgen beslutningskompetansen. Også denne delen av forslaget var ment å skape størst mulig sikkerhet for at tiltaket ikke opprettholdes lenger enn strengt nødvendig. Samme type mekanisme ligger i straffegjennomføringsloven § 38 c, slik den vil lyde når lov 12. mai 2026 nr. 18 er satt i kraft, hvoretter regionalt nivå overtar beslutningskompetansen etter 48 timer ved bruk av sikkerhetscelle i fengsel. Under høringen har kriminalomsorgen minnet om at regionalt nivå ikke har døgn- eller helgevakt. Når det nå er avklart at utlendingsinternatet skal organiseres som en egen enhet i kriminalomsorgen, og regionalt nivå dermed blir overordnet nivå for internatet, ser departementet at det ikke ligger til rette for at regionalt nivå skal overta beslutningskompetansen etter 24 timer.

For at regionen likevel skal bidra til å sikre at bruk av sikkerhetscelle ikke opprettholdes lenger enn strengt nødvendig, ligger det nå i lovforslaget at regionalt nivå skal overta beslutningskompetansen hvis overføringen til sikkerhetscelle overstiger tre døgn. Denne reguleringen tilsvarer tidspunktet for overføring av beslutningskompetanse ved bruk av sikkerhetscelle i dagens straffegjennomføringslov § 38 siste ledd første punktum. Departementet vil vurdere om § 107 g syvende ledd skal harmoniseres med straffegjennomføringsloven når lov 12. mai 2026 nr. 18 er satt i kraft.

Sikkerhetscellene på utlendingsinternatet på Trandum ligger i internatets særlig sikrede avdeling. Foruten sikkerhetscellene inneholder denne avdelingen åtte forsterkede rom. I praksis vil plassering i de forsterkede rommene innebære hel eller delvis utelukkelse fra fellesskapet. Når det nå foreslås nye regler om henholdsvis utelukkelse fra fellesskapet og overføring til sikkerhetscelle, ser ikke departementet behov for egne regler om overføring til særlig sikret avdeling.

13.3.2 Særlig om overføring av utlendinger under 18 år til sikkerhetscelle

Barnefamilier og enslige mindreårige ved utlendingsinternatet plasseres i dag på familieenheten, hvor det ikke er sikkerhetscelle. Dette endres ikke med forslaget her. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det i fremtiden kan bli behov for å etablere avdelinger tilrettelagt for barn på Trandum eller andre steder hvor det er tilgang til sikkerhetscelle. På denne bakgrunnen inneholdt forslaget til § 107 g andre ledd en særskilt regel om bruk av sikkerhetscelle for en utlending under 18 år. I høringsnotatet nevnte departementet blant annet at utgangspunktet – uten en særskilt regulering – teknisk sett vil være at den generelle hjemmelen for overføring til sikkerhetscelle vil gjelde også for barn. Fordi overføring til sikkerhetscelle er svært inngripende, vil ikke dette være en god løsning. Også på dette punktet bør regelverket gjenspeile at barn har krav på et særskilt vern.

Høringen har gitt støtte til at plassering av barn i sikkerhetscelle bør reguleres. Hva reguleringen bør gå ut på er det ulike syn på. Blant annet Sivilombudet mener primært at tiltaket bør forbys. Departementet er enig i at mye taler for å forby bruk av sikkerhetscelle overfor mindreårige på utlendingsinternatet. Å plassere et barn som er i en emosjonelt krevende tilstand i et rom hvor det ikke er noen eller noe å avreagere på, vil sjelden være til barnets beste. I samme retning taler det at kriminalomsorgen ikke vil være helt uten virkemidler i en situasjon med et utagerende barn selv om det ikke kan benyttes sikkerhetscelle: Foruten oppfølging i form av omsorg og mellommenneskelig kontakt, vil det etter omstendighetene kunne være aktuelt med utelukkelse fra fellesskap (eventuelt i et forsterket rom) etter § 107 d eller bruk av maktmidler etter § 107 f.

På den annen side har kriminalomsorgen erfaring med at det i noen tilfeller synes nødvendig å bruke sikkerhetscelle for å redde liv. Det kan ses som et paradoks om kriminalomsorgen skal ha færre verktøy tilgjengelig for å redde livet for mindreårige enn for voksne. I tillegg nevnes at det – uansett hvordan regelverket utformes – aldri kan utelukkes at det kan oppstå behov for tiltak på nødrettslig grunnlag. Målet bør være å ha et regelverk som tar høyde for de fleste av de situasjonene man kan se for seg, slik at det sjelden blir nødvendig for kriminalomsorgen å handle på grunnlag av usikre vurderinger om nødrett.

Departementet har kommet til at forslaget i høringsnotatet til § 107 g andre ledd ivaretar de ulike hensynene på en god måte, og opprettholder derfor dette i proposisjonen her. Forslaget innebærer at det lovfestes en tydelig hovedregel om at sikkerhetscelle ikke skal brukes overfor mindreårige, men med en begrenset åpning for helt kortvarig bruk av dette tiltaket dersom det er tvingende nødvendig for å redde liv. Det er tale om en meget snever unntaksadgang myntet på ekstreme situasjoner. Departementet presiserer at intensjonen bak bestemmelsen er at tiltaket aldri skal vare mer enn noen minutter. Nøyaktig hvor mange minutter beror på den konkrete situasjonen. Så snart en farlig situasjon er bragt under kontroll, ville kriminalomsorgen måtte håndtere situasjonen videre på en annen måte enn ved opphold i sikkerhetscelle. Tidsrommet vil være så kort at kravene til ny beslutning mv. i § 107 g sjette og syvende ledd ikke blir aktuelle. Departementet understreker samtidig at regelverket ikke på noe punkt skal forstås som at det stilles mindre krav til oppfølgingen ved bruk av sikkerhetscelle overfor en mindreårig enn om inngrepet gjaldt andre ved utlendingsinternatet.