20 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 84:

I ny bokstav l er kriminalomsorgen tilføyd i listen av de organer som kan pålegges å utlevere opplysninger som er nødvendige for behandling av en sak etter utlendingsloven. Bakgrunnen er at kriminalomsorgen overtar driften av utlendingsinternatet, og at det kan bli et behov for at kriminalomsorgen kan dele opplysninger knyttet til utlendingenes opphold på internatet med andre organer som behandler en sak etter denne loven. Det vises til de alminnelige motivene punkt 16.

Til 84 c:

Paragrafen er ny. Formålet er å gi kriminalomsorgen, som overtar driften av utlendingsinternatet fra politiet, en rett og plikt til å utlevere taushetsbelagte opplysninger for å legge til rette for politiets arbeid med å avklare identitet og returnere utlendinger uten lovlig opphold i Norge. Det vises til de alminnelige motivene punkt 16.

Første ledd første punktum angir at kriminalomsorgen «etter anmodning» skal gi opplysninger om en utlending i utlendingsinternat. Med dette menes at kriminalomsorgen har en plikt til å overlevere informasjonen når politiet etterspør slik informasjon. Politiet kan bare anmode om opplysninger til bruk i sak etter utlendingsloven.

Opplysninger av betydning for å avklare utlendingens identitet kan blant annet være informasjon om funn av dokumenter med opplysninger om navn, nasjonalitet, fødselsdato, fødested, bosted/oppholdssted i hjemlandet, sivilstatus og familiemedlemmer, eller om hvilket språk vedkommende snakker og hvem vedkommende får besøk av under oppholdet på internatet. Andre opplysninger som er nødvendige for iverksetting av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, kan blant annet være informasjon om den enkelte utlendingens adferd og fremferd, og endringer i denne som kan være av betydning for uttransportering.

Andre punktum angir at kriminalomsorgen kan gi opplysninger til politiet uten anmodning. Med dette menes at kriminalomsorgen har en rett til å overlevere informasjon om en utlending i utlendingsinternat til politiet på eget initiativ.

Det fremgår av tredje punktum at opplysningene kan gis uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, jf. utlendingsloven § 107 h tredje ledd og forvaltningsloven §§ 13 flg.

Andre ledd gir hjemmel for å gi forskrift om hvilke opplysninger som skal gis etter bestemmelsen, om fremgangsmåten for innhenting av opplysningene, og den videre behandlingen av opplysningene. Forskriftshjemmelen omfatter blant annet å regulere nærmere hvilke opplysninger som skal deles mellom politiet og kriminalomsorgen.

Til § 107:

Første ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 107 første ledd, men andre punktum henviser nå til hele regelsettet i §§ 107 til 107 i. Dette innebærer at reglene vil gjelde tilsvarende for andre enn kriminalomsorgen som måtte få i oppgave å drive et særskilt tilrettelagt innkvarteringssted, for eksempel politiet.

Andre ledd angir formålet med utlendingsinternat. Formålet er å tjene som oppholdssted for utlendinger som er internert, og legge til rette for politiets arbeid med å avklare identitet og returnere utlendinger uten lovlig opphold i Norge. Ordet «internert» omfatter her også personer som er pågrepet etter utlendingsloven § 106.

Det er politiet som har ansvaret for retur og avklaring av utlendingers identitet. Kriminalomsorgens oppgave er i hovedsak å drive internatet på en måte som sikrer politiet kontroll over utlendingens fysiske oppholdssted, og samtidig ivaretar den enkeltes grunnleggende rett til trygghet og velferd mens oppholdet pågår.

Det vises til de alminnelige motivene punkt 7. Politiets og kriminalomsorgens ansvar for utganger og transport er omtalt i punkt 7.3.

Tredje ledd første punktum slår fast at utlendingsinternat kan være en lukket institusjon. Bestemmelsen omhandler institusjonen som helhet, og formaliserer at den kan være lukket med for eksempel gjerde og låst port. Paragraf § 107 a gir ytterligere hjemler for å regulere den enkeltes bevegelsesfrihet innenfor internatet.

Utgangspunktet for tredje ledd andre punktum er at mennesker har en rekke grunnleggende friheter og rettigheter. Noen av disse er absolutte, slik som retten til ikke å utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling. Andre rettigheter kan det etter nærmere vilkår gjøres inngrep i. Etter EMK artikkel 5 og 8 gjelder dette blant annet for rett til bevegelsesfrihet og rett til privatliv. Slike rettigheter kan det gjøres inngrep i dersom regelverket gir hjemmel for det, og inngrepet er nødvendig av hensyn til samfunnssikkerheten eller for å beskytte andre menneskers rettigheter og friheter. For å tydeliggjøre at dette gjelder også overfor utlendinger som oppholder seg på utlendingsinternat, sier bestemmelsen at det ikke kan fastsettes eller iverksettes begrensninger i utlendingens frihet eller rettigheter utover det som har hjemmel i lov eller i forskrift med hjemmel i lov. Tredje ledd tredje punktum gjentar forpliktelsen etter Grunnloven § 104 andre ledd mv. til å vektlegge barnets beste som et grunnleggende hensyn.

Også fjerde ledd markerer en av barns grunnleggende rettigheter ved opphold på utlendingsinternatet. Forpliktelsen til å holde barn som oppholder seg på internatet adskilt fra voksne skal blant annet beskytte barn mot overgrep. Barn skal ikke skilles fra omsorgspersoner som det er til det beste for barnet å være sammen med.

Det er nedfelt i femte ledd at kriminalomsorgen, gjennom samarbeid med andre offentlige etater, skal legge til rette for at utlendingen får de tjenestene som lovgivningen gir krav på. Formuleringen tilsvarer i hovedsak straffegjennomføringsloven § 4 første punktum. I praksis vil det særlig være helsetjenester som er aktuelle for personer som oppholder seg på utlendingsinternatet, og undervisning og eventuelt barneverntjenester for barn.

Bortsett fra at den som er pågrepet eller internert kan løslates ved å forlate landet frivillig, er opphold i utlendingsinternat ufrivillig. Utlendingene kan oppleve å være i en krisesituasjon, og motivasjonen for å unndra seg plassering i internatet og retur kan være stor. Utlendingsinternat innebærer at mange mennesker er samlet på ett sted, og ikke selv kan velge hvem de vil omgås. Med disse utgangspunktene er det behov for ulike sikkerhets- og kontrolltiltak på internatet. Driften av utlendingsinternatet forutsetter blant annet at kriminalomsorgen kan følge med på det som skjer på internatets fellesområder. Det er derfor nedfelt i sjette ledd at internatets fellesområder kan overvåkes med kamera.

Med «kameraovervåking» menes vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende overvåkingskamera som er fastmontert, tilsvarende definisjonen i politiloven § 6 a. Med «fellesområder» menes i denne sammenheng alle områder ved internatet, innendørs og utendørs, som ikke er beboelsesrom, celler, toaletter eller andre områder av rent privat karakter. Eksempler på fellesarealer er felles oppholdsrom, korridorer, kjøkken, luftegård, aktivitetsrom og fasader.

Inne på utlendingens eget rom er hensynet til utlendingens privatliv og personvern avgjørende for at det ikke skal gjennomføres kameraovervåking (med unntak for at utlendinger på sikkerhetscelle overvåkes).

Syvende ledd gir hjemmel for at kriminalomsorgen kan behandle personopplysninger, herunder personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for utførelse av denne etatens myndighet eller andre oppgaver etter utlendingsloven § 107 til § 107 i. Behandlingen begrenses gjennom et krav om at den må være nødvendig.

Åttende ledd viderefører i det vesentlige gjeldende utlendingslov § 107 syvende ledd. Det inntas nå i loven at kriminalomsorgen «skal» føre register med nærmere angitte opplysninger, mens en tilsvarende forpliktelse har ligget i utlendingsinternatforskriften § 14. Det er gjort en språklig endring ved at «sikre» er erstattet med «ivareta», uten at det innebærer en realitetsendring.

Niende ledd åpner for at Kongen ved forskrift kan gi utfyllende bestemmelser til utlendingsloven §§ 107 til 107 i.

Til § 107 a:

Av praktiske og sikkerhetsmessige grunner må den som driver en institusjon hvor mange mennesker er samlet, kunne gi generelle anvisninger for hvor de som bor i eller besøker institusjonen kan oppholde seg. For utlendingsinternatet er det synliggjort i første ledd at kriminalomsorgen kan gi slike anvisninger. Adgangen omfatter å gi generelle anvisninger for hvor utlendingene kan oppholde seg innenfor internatets lokaler og uteområder, og til hvilke tidspunkter. Første ledd gjelder generelle anvisninger, det vil si anvisninger som gjelder for alle eller grupper av utlendinger eller besøkende, altså alminnelige «kjøreregler» for hvem som kan oppholde seg hvor. Bestemmelsen er ikke ment som hjemmel for å ilegge restriksjoner overfor den enkelte på bakgrunn av individuelle forhold som for eksempel utagerende oppførsel. For slike situasjoner vil det være andre regler som kan komme til anvendelse, for eksempel § 107 d om utelukkelse fra fellesskapet.

Spørsmål om innlåsing i utlendingenes eget rom om natten reguleres særskilt i andre ledd.

Staten skal sikre den enkeltes grunnleggende rettigheter under plassering i utlendingsinternat. I dette ligger blant annet å sørge for en rimelig grad av sikkerhet mot overgrep eller krenkelser fra andre utlendinger, og for mulighet for å hvile om natten. Når det er nødvendig for å opprettholde ro eller sikkerhet ved institusjonen, gir andre ledd hjemmel for at utlendingene kan låses inn på eget rom om natten. Det vises til de alminnelige motivene punkt 8.

Hjemmelen for innlåsing inneholder vesentlige begrensninger. Den ene er at tiltaket bare kan benyttes i situasjoner hvor dette er «nødvendig for å opprettholde ro eller sikkerhet ved internatet». Vilkåret er knyttet til den generelle situasjonen på internatet. I perioder hvor det er bare få utlendinger på internatet eller avdelingen, eller det ikke er noen der som vurderes å representere en sikkerhetsrisiko, vil lovens vilkår kanskje ikke være oppfylt. I praksis vil kriminalomsorgen fortløpende måtte vurdere spørsmålet om innlåsing opp mot de faktiske forholdene på internatet.

Tredje ledd første punktum forbyr innlåsing som ville være et uforholdsmessig inngrep overfor den enkelte. Denne begrensningen krever at kriminalomsorgen skaffer seg et bilde av den enkelte utlendingens situasjon for å avdekke om det er forhold som medfører at en eventuell generell rutine for innlåsing ikke kan praktiseres, eller ikke kan praktiseres fullt ut, overfor denne utlendingen.

Tredje ledd andre punktum slår fast at utlendinger under 18 år ikke kan låses inn etter § 107 a. Begrunnelsen for regelen er at barn så langt mulig skal ha en normal barndom, minst mulig påvirket av oppholdet i utlendingsinternat. Med «barn» menes personer under 18 år.

Innlåsing om natten må praktiseres på en måte som gir forutsigbarhet for den enkelte, som ikke innebærer myndighetsmisbruk, og som også inngir tillit til at det ikke utøves myndighetsmisbruk. For å oppnå dette, kan det være behov for instrukser til ansatte og informasjonsmateriell til utlendingene som beskriver mer detaljert hvordan innlåsing om natten eventuelt skal praktiseres.

Fjerde ledd gir særskilte regler for tilfeller hvor utlendingen har oppholdt seg på utlendingsinternatet i 72 timer, og er omfattet av en praksis med innlåsing om natten etter andre ledd. Bakgrunnen for denne delen av bestemmelsen er at belastningen ved innlåsing generelt vil være større jo lengre tiltaket varer.

Fjerde ledd krever at kriminalomsorgen gjør en grundigere vurdering av om innlåsingen skal videreføres. Ordet «grundigere» markerer at det nå stilles større krav til å gå inn på utlendingens individuelle situasjon enn etter andre og tredje ledd. Både behovene for ro og sikkerhet ved institusjonen og den aktuelle utlendingens konkrete situasjon skal tas i betraktning. Dersom vilkårene etter andre ledd fortsatt er oppfylt, vil temaet for vurderingen i prinsippet være det samme som etter tredje ledd første punktum, men utlendingen har nå forutsetningsvis vært innlåst om natten, og kriminalomsorgen kjenner dennes individuelle og konkret situasjon bedre. Dermed kan også utfallet av vurderingen bli annerledes. Vurderingen etter fjerde ledd skal gjentas minst én gang per uke så lenge innlåsingen varer.

Til § 107 b:

Første ledd markerer utgangspunktet om at utlendingen har rett til å beholde og bruke egne eiendeler under oppholdet. Utgangspunktet er inntatt i loven for at det skal være tydelig for alle.

Bestemmelsens andre ledd gir hjemmel for at kriminalomsorgen etter omstendighetene kan frata utlendingene gjenstander under oppholdet. Det vises til punkt 9 i de alminnelige motivene. Hjemmelen omfatter tre kategorier gjenstander; elektroniske kommunikasjonsmidler med kamerafunksjon (bokstav a), gjenstander som representerer en særskilt sikkerhetsmessig risiko (bokstav b), og gjenstander som brukes slik at de forstyrrer andres ro i betydelig grad (bokstav c). Formålet med hjemmelen er å unngå at det blir tatt med ting inn som potensielt kan være farlige eller plagsomme for andre, som kan brukes for å oppnå uautoriserte utganger eller innganger, eller som på andre måter kan hindre at formålet med oppholdet på utlendingsinternatet oppnås. Det er ikke et vilkår for fratakelse at utlendingen juridisk sett eier den aktuelle gjenstanden.

Grunnvilkåret for å frata gjenstander etter andre ledd er at dette må være «nødvendig» av sikkerhetsmessige grunner eller for å unngå krenkelse av noens personvern eller ro. Vilkåret er knyttet til den generelle situasjonen på internatet, og krever ikke at det foreligger noe som tilsier at akkurat denne utlendingen vil misbruke utstyret eller gjenstanden. I praksis vil kriminalomsorgen fortløpende måtte vurdere spørsmålet om fratakelse etter andre ledd opp mot de faktiske forholdene på internatet. Hjemmelen for fratakelse etter andre ledd bokstav c står i en annen stilling enn fratakelse etter bokstav a og b. For bokstav c krever bestemmelsen at gjenstanden «er brukt» på en måte som forstyrrer andre.

Uttrykket i bokstav a «elektroniske kommunikasjonsmidler med kamerafunksjon» omfatter blant annet mobiltelefon, PC og nettbrett som har kamera. Uttrykket i bokstav b «gjenstander som representerer en særskilt sikkerhetsmessig risiko» vil typisk omfatte ting som det i utgangspunktet er ulovlig å ha, men er ikke begrenset til det ulovlige. Våpen, kniv, brennbare væsker, ulovlige narkotiske stoffer og penger er eksempler på gjenstander som vil kunne fratas. Bokstav b vil også kunne omfatte kommunikasjonsmidler uten kamera dersom det er indikasjoner på at verktøyet vil bli brukt på en måte som gir en sikkerhetsmessig risiko.

Tredje ledd oppstiller begrensninger i adgangen etter andre ledd til å frata gjenstander. For det første er det en forutsetning for fratakelse at tiltaket ikke vil være uforholdsmessig tyngende. Begrensningen krever at kriminalomsorgen skaffer seg et bilde av den enkelte utlendingens situasjon for å avdekke om det er forhold som medfører at en eventuell rutine for fratakelse ikke kan praktiseres overfor denne utlendingen. Det vil for eksempel kunne være uforholdsmessig å frata utlendingen en ting som vedkommende har som hjelpemiddel for en funksjonsnedsettelse. For å kunne frata elektroniske kommunikasjonsmidler er det videre en forutsetning at utlendingen på andre måter sikres en rimelig tilgang til å kommunisere muntlig og skriftlig, også med personer utenfor internatet. I dette ligger at utlendingen må kunne ringe og sende e-post, herunder få mulighet til å hente ut telefonnumre som er lagret på egen telefon.

Adgangen for kriminalomsorgen til å frata gjenstander etter andre og tredje ledd må praktiseres på en måte som utelukkende bygger på saklige hensyn til sikkerhet eller personvern under opphold ved internatet. For å sikre en konsistent og tillitvekkende praksis, kan det være aktuelt for kriminalomsorgen å gi instrukser til ansatte og informasjon til utlendingene om hvilke gjenstander som kan beholdes under oppholdet på utlendingsinternatet.

Fjerde ledd gir særskilte regler for tilfeller hvor utlendingen har oppholdt seg i internatet i minst 72 timer, og er fratatt ett eller flere elektroniske kommunikasjonsmidler etter andre ledd. Bakgrunnen for denne delen av bestemmelsen er at belastningen ved ikke å kunne disponere eget utstyr generelt vil være større jo lengre tiltaket varer.

Fjerde ledd krever at det gjøres en grundigere vurdering av om fratakelsen skal opprettholdes. Ordet «grundigere» markerer at det nå stilles større krav til å gå inn på utlendingens individuelle situasjon enn etter andre ledd og tredje ledd første punktum. Både sikkerhetsmessige forhold og den aktuelle utlendingens konkrete situasjon skal tas i betraktning. Temaene for vurderingen vil i prinsippet være de samme, men rent faktisk vil kriminalomsorgen nå kjenne utlendingen og dennes situasjon bedre. Vurderingen etter fjerde ledd skal gjentas minst én gang per uke så lenge fratakelsen varer.

Til § 107 c:

Utgangspunktet for bestemmelsen er at den enkelte har krav på integritet og privatliv, samtidig som staten har ansvar for å opprettholde sikkerhet for alle som oppholder seg på internatet.

Første ledd markerer utgangspunktet om at utlendingen har rett til å motta besøk, telefonere inn og ut fra internatet, og sende og motta post. Utgangspunktet ville vært det samme også uten at dette var markert i loven, men er inntatt for at det skal være tydelig. I en institusjon med låste dører er det av praktisk grunner behov for noen rammer for når utlendingene kan motta besøk mv. Det ligger derfor i første ledd andre punktum at kriminalomsorgen gir nærmere regler om tidspunkter og andre praktiske sider ved gjennomføringen av besøk, telefonering og postforsendelser.

Andre ledd gir hjemmel for ulike typer kontrolltiltak som kriminalomsorgen kan gjennomføre dersom den etter en konkret vurdering finner det nødvendig, og kontrollen ikke medfører en uforholdsmessig belastning overfor den som kontrollen retter seg mot. Det ligger i andre ledd at kontrolltiltakene ikke kan gjennomføres som et rent rutinetiltak, men krever en vurdering av behovet. Ved vurderingen av forholdsmessighet skal kriminalomsorgen ikke bare vurdere det aktuelle kontrolltiltaket isolert, men også ta i betraktning den totale situasjonen for den som det er aktuelt å kontrollere. Det vises til de alminnelige motivene punkt 10.

De typene kontroll som § 107 c andre ledd bokstav a, b og c åpner for, tilsvarer gjeldende § 107 fjerde ledd bokstav a, c og e. Spørsmålet om fratakelse av penger reguleres av § 107 b.

Kontroll i form av å «undersøke utlendingens person» omfatter kroppsvisitasjon, enten utenpå klær eller ved at den som kontrolleres kler av seg slik at deler av kroppen blir synlig. Kontrollen er begrenset til visuell observasjon, og hjemler ikke undersøkelse av kroppens hulrom. Spørsmål om det i det enkelte tilfelle er nødvendig å gjennomføre kroppsvisitasjon vil bero på en konkret vurdering av de opplysningene som foreligger om utlendingen. Blant annet kan behovet avhenge av om utlendingen allerede er visitert, og om vedkommende i så fall deretter har vært uten tilsyn og i et risiko-miljø. Er det mulig å bruke en kroppsskanner, vil behovet for å sikre at utlendingen ikke har gjenstander på seg som utfordrer sikkerhet, normalt kunne ivaretas ved skanning.

Det å «kontrollere og begrense utlendingens tilgang til besøk, telefonsamtaler og postsendinger», inkluderer både å sette tidsmessige rammer, og å sette andre vilkår eller begrensninger når hensyn til sikkerhet krever det. Etter tredje ledd er det et vilkår for å kunne avlytte telefonsamtaler at alle som deltar i samtalen er varslet om at den kan bli avlyttet. Dette vilkåret ligger også i gjeldende § 107 fjerde ledd.

Fjerde ledd markerer det generelle kravet om at inngrep skal gjennomføres på en mest mulig skånsom måte, og ikke være mer omfattende enn hensynet til sikkerhet krever. For kroppsvisitasjon innebærer dette blant annet at undersøkelser ikke skal være mer omfattende enn nødvendig, og at utlendingen ikke skal måtte være fullt avkledd, men hele tiden kunne ha på noe klær. Fordi kroppsvisitasjon med avkledning er et inngripende tiltak, krever fjerde ledd andre punktum at beslutning om dette skal treffes av enhetsleder eller den som enhetsleder har gitt slik myndighet.

Etter femte ledd kan det ikke gjennomføres kontrolltiltak etter § 107 c overfor utlendingens advokat eller annen prosessfullmektig eller representanter for tilsynsorganer eller offentlig myndighet. Bestemmelsen viderefører dagens § 107 fjerde ledd siste punktum, men slik at også representanter for tilsynsorganer vil være omfattet. Med «tilsynsorganer» menes både norske organer som etter lov eller forskrift har som oppgave å føre tilsyn med forholdene på utlendingsinternatet, og internasjonale organer etablert ved konvensjoner som Norge er bundet av.

Til § 107 d:

Utlendingene som oppholder seg på utlendingsinternatet må ha mulighet til å omgås andre mennesker, og kan ikke isoleres på en måte som medfører at forholdene blir umenneskelige eller nedverdigende. Bestemmelsens første ledd første punktum slår fast at utlendingen i utgangspunktet har rett til fellesskap med andre. Tilgangen på fellesskap vil være avhengig av at det er andre utlendinger på internatet som det ikke er tungtveiende sikkerhetsmessige hindringer for at utlendingen kan ha fellesskap med. Dersom utlendingen ikke kan ha fellesskap med andre utlendinger, må kriminalomsorgen sørge for at vedkommende får tilstrekkelig meningsfylt kontakt med andre mennesker.

Med utelukkelse fra fellesskap menes at utlendingen helt eller delvis fratas muligheten til å delta i den alminnelige interaksjonen med andre utlendinger. Innlåsing etter § 107 a andre ledd eller at utlendingen etter eget ønske avstår fra å delta i fellesskap med andre, er ikke utelukkelse i lovens forstand.

Fordi utelukkelse kan være et inngripende tiltak, krever første ledd andre punktum at mindre inngripende tiltak må ha vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelige, for at det skal kunne besluttes utelukkelse. Etter første ledd tredje punktum er det videre et vilkår at utelukkelsen, sammen med eventuelle andre inngrep, totalt sett ikke medfører et uforholdsmessig inngrep overfor utlendingen.

Andre ledd gir hjemmel for utelukkelse fra fellesskap når tiltaket er «strengt nødvendig», og behovet gjelder minst ett av de formålene som er nevnt i andre ledd bokstav a til f. Adgangen til å beslutte utelukkelse er betinget av at også vilkårene etter første ledd er oppfylt. Kravet om at tiltaket må være «strengt nødvendig» innebærer blant annet at det må være betydelig alvor i en situasjon for at den skal kunne lede til utelukkelse, og at situasjonen ikke kan løses på andre måter som er mindre inngripende. Er utlendingen under 18 år, oppstiller fjerde ledd en særskilt høy terskel – utelukkelse kan da bare benyttes dersom dette er tvingende nødvendig. Det vises til de alminnelige motivene punkt 12.

Opplistingen i andre ledd bokstav a til f av formål som kan gi grunnlag for utelukkelse, tilsvarer langt på vei straffegjennomføringsloven § 37 a og § 37 b, begges første ledd, slik denne er vedtatt ved lov 12. mai 2026 nr. 18. Videre er det felles for utlendingsloven § 107 d andre ledd og straffegjennomføringsloven § 37 a og § 37 b at utelukkelse bare kan benyttes for å forhindre skade eller en uønsket tilstand. Utelukkelse etter utlendingsloven kan ikke benyttes som straff for en utvist adferd. En annen sak er at tidligere adferd fra samme utlending i noen tilfeller kan være av betydning ved vurdering av om utelukkelse er strengt nødvendig.

Paragraf § 107 d andre ledd bokstav e har ikke noen direkte parallell i straffegjennomføringsloven. Der er situasjonen med utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom regulert i § 45 a. Straffegjennomføringslovens bestemmelse åpner for at det under nærmere angitt omstendigheter kan gis forskrifter med hjemmel blant annet for å utelukke innsatte fra fengselsfellesskapet når dette er nødvendig for å hindre smittespredning.

Hjemmelen i utlendingsloven § 107 d andre ledd bokstav f, som gjelder utelukkelse for å sikre forsvarlig drift av internatet når det har oppstått akutte bygningsmessige, bemanningsmessige eller sikkerhetsmessige forhold som truer sikkerheten, skiller seg fra de øvrige grunnlagene ved at det altså er forhold ved utlendingsinternatet, ikke utlendingen selv, som etter omstendighetene kan begrunne utelukkelse. Denne delen av bestemmelsen har parallell til straffegjennomføringsloven § 37 b. Som etter straffegjennomføringsloven, er det bare akutte forhold som kan begrunne utelukkelse etter utlendingsloven § 107 d andre ledd bokstav f, og utelukkelse etter bestemmelsen kan ikke vare lenge, jf. § 107 d tiende ledd. Samtidig vil behovet for utelukkelse etter bokstav f lett kunne gjelde flere utlendinger på én gang. I så fall må det treffes vedtak om utelukkelse for alle utlendingene som berøres.

Paragraf § 107 d angir ikke hvor i internatet den som er utelukket fra fellesskap skal oppholde seg. Innenfor det som er akseptable oppholdssteder, må dette bero på kriminalomsorgens vurderinger. Tredje ledd angir at dersom hensyn til sikkerhet krever det, kan utelukkelse etter andre ledd skje ved overføring til særlig sikret avdeling. Siden denne avdelingen er innredet på en måte som tåler mer utagerende adferd enn andre avdelinger, vil overføring til særlig sikret avdeling primært være aktuelt ved utelukkelse etter § 107 d andre ledd bokstav a og b.

Det forekommer at en utlending selv ønsker å være på særlig sikret avdeling. Paragraf § 107 d er ikke ment å stå i veien for at et slikt ønske imøtekommes.

Skyldes utelukkelsen behov for å hindre spredning av smittsom sykdom, må utlendingen være på et sted som er egnet for den tilstanden som vedkommende er i.

Fjerde ledd oppstiller særskilte vilkår for å kunne utelukke en utlending under 18 år fra fellesskapet. Foruten å oppstille en særskilt høy terskel – at utelukkelsen må være «tvingende nødvendig» for å oppnå ett eller flere av de formålene som andre ledd anerkjenner – innebærer kravene etter fjerde ledd blant annet at hensynet til barnets beste skal være det grunnleggende i vurderingen av inngrepet. Generelt er barn mer avhengig av sosial kontakt enn voksne, og hensynet til barnets beste vil ofte tale imot utelukkelse. Samtidig kan behovet for å hjelpe en frihetsberøvet med å avstå fra skadelige handlinger være større når det er tale om et barn, og en kortvarig utelukkelse fra fellesskapet kan være mindre belastende enn den belastningen som vil følge i kjølvannet av å ha påført andre skade. Plikten til å innhente råd fra en ansatt med barnefaglig kompetanse kan oppfylles i kontakt med ansatte i kriminalomsorgen med særskilte kvalifikasjoner, eller i kontakt med andre fagpersoner. Både prosessen og vurderingen av barnets beste opp mot andre hensyn må dokumenteres.

Femte ledd gir generelle regler om omfanget og varigheten av en utelukkelse, og plikt for kriminalomsorgen til fortløpende å vurdere dette. Reglene innebærer blant annet at ingen skal utelukkes helt dersom en delvis utelukkelse er tilstrekkelig til å oppnå formålet etter andre ledd. Plikten til fortløpende å vurdere om det fortsatt er grunnlag for utelukkelsen gjelder alltid, uavhengig av om loven også fastsetter et fast definert maksimum for varigheten av en utelukkelse.

Sjette ledd gir regler om tilsyn fra kriminalomsorgen med utlendinger som er utelukket. For alle som er utelukket, men særlig for de under 18 år, må tilsynet være hyppig nok til at det kan oppdages raskt dersom vedkommende har behov for helsehjelp, og at personen kan føle seg trygg på at den ikke er glemt. I tillegg krever sjette ledd at utlendinger som er utelukket fra fellesskap skal ha tilgang til meningsfull kontakt med andre mennesker. Med meningsfull kontakt menes kontakt ansikt til ansikt utenom den kontakten som ligger i at ansatte utfører konkrete arbeidsoppgaver som for eksempel å servere mat.

Syvende ledd pålegger kriminalomsorgen å varsle den kommunale helse- og omsorgstjenesten om en utlending som er utelukket, og anmode om tilsyn og oppfølging av denne. Formuleringen avviker fra ordet «lege» i dagens § 107 femte ledd i utlendingsloven, og er valgt for å unngå at varslingen forsinkes i situasjoner hvor det ikke er lege tilgjengelig. Hvor raskt helsepersonell innfinner seg, vil ofte ligge utenfor kriminalomsorgens kontroll, men varselet fra kriminalomsorgen til helse- og omsorgstjenesten skal sendes uten ugrunnet opphold. Kriminalomsorgen må også ellers legge til rette for at den som er utelukket kan motta helsehjelp.

Utelukkelse fra fellesskap er et inngripende tiltak, og krever oppfølgning fra kriminalomsorgen. Etter åttende ledd er det derfor bare enhetsleder, eller den som enhetsleder bemyndiger, som kan beslutte utelukkelse.

Niende ledd stiller spesifikke krav til fornyede vurderinger i tilfeller hvor utelukkelse på grunn av forhold ved utlendingen strekker seg over tid. Utformingen ligner straffegjennomføringsloven § 37 a andre ledd slik bestemmelsen er vedtatt ved lov 12. mai 2026 nr. 18. Videre krever niende ledd at regionalt nivå overtar beslutningskompetansen dersom utelukkelsen er av en viss varighet. Beslutningskompetansen overtas normalt etter 14 dager, men allerede etter tre døgn dersom utelukkelsen gjelder en utlending under 18 år. Ved utelukkelse av en utlending under 18 år skal regionalt nivå videre gis melding umiddelbart. Reguleringen tilsvarer i det vesentlige straffegjennomføringsloven § 37 femte ledd.

Tiende ledd er en særskilt bestemmelse for utelukkelse som ikke skyldes forhold ved utlendingen, men akutte bygningsmessige, bemanningsmessige eller sikkerhetsmessige forhold som truer sikkerheten, jf. andre ledd bokstav f. Utformingen tilsvarer straffegjennomføringsloven § 37 b andre og tredje ledd slik bestemmelsen er vedtatt ved lov 12. mai 2026 nr. 18.

Til § 107 e:

Bestemmelsen oppstiller grunnleggende vilkår for bruk av makt og maktmidler overfor utlendingene. Det vises til punkt 14 i de alminnelige motivene.

Første ledd gjør det klart at det bare kan benyttes makt når dette er «strengt nødvendig» for å gjennomføre tiltak etter loven, og at det bare kan benyttes maktmidler når vilkårene for bruk av slike etter § 107 f eller § 107 g er oppfylt. Det ligger implisitt i bestemmelsen at det vil kunne benyttes makt også i forbindelse med bruk av et maktmiddel. Uttrykket «under opphold i utlendingsinternatet» inkluderer også situasjonen under transport eller på et annet oppholdssted i løpet av den tiden hvor utlendingen er pågrepet eller internert.

Andre ledd oppstiller materielle grunnvilkår for bruk av makt eller maktmidler. Det gir uttrykk for grunnleggende krav til nødvendighet og forholdsmessighet. Utlendingene skal primært møtes med andre tiltak enn makt og maktmidler. Kan situasjonen håndteres uten bruk av makt og maktmidler, er det den fremgangsmåten som skal benyttes. Kravet om å unngå uforholdsmessighet forutsetter at kriminalomsorgen vurderer viktigheten av det som skal oppnås opp mot belastningen for utlendingen. Kravet til forholdsmessighet gjelder for hele perioden makten eller maktmiddelet er i bruk. Hvis det er behov for å kombinere flere tiltak, er det den samlede belastningen som må vurderes.

Tredje ledd inneholder ytterligere krav om å unngå at det brukes makt eller maktmidler i større omfang, eller over lengre tid, enn det som er strengt nødvendig for å oppnå formålet, og krever at makt og maktmidler skal brukes med varsomhet. Maktbruken skal være så begrenset og varsom som mulig.

Fjerde ledd stiller enkelte prosessuelle krav for bruk av maktmidler. For det første krever fjerde ledd første punktum at det foreligger en beslutning om dette fra enhetsleder eller en som enhetsleder har gitt myndighet til å treffe slike beslutninger. Videre følger det av andre punktum at beslutningen om bruk av et maktmiddel skal nedtegnes skriftlig og begrunnes. For øvrig skal all bruk av makt og maktmidler registreres, jf. § 107 syvende ledd. Gjelder maktbruken noen under 18 år, stiller dessuten § 107 e fjerde ledd tredje punktum særskilte krav til begrunnelsen. Dette kravet skal bidra til å sikre oppfyllelse av forpliktelser etter Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen artikkel 3 om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn.

Til § 107 f:

Paragraf 107 f regulerer bruk av ulike fysiske maktmidler som ikke er knyttet til et bestemt rom eller areal. Det er en forutsetning for bruk av de aktuelle maktmidlene at Kriminalomsorgsdirektoratet har godkjent dem for bruk ved utlendingsinternatet, jf. § 107 e første ledd, og at også øvrige vilkår etter § 107 e er oppfylt. Det vises til punkt 14 i de alminnelige motivene. Bestemmelsen er ment å tjene som hjemmel for bruk av maktmidler overfor utlendinger også utenfor internatets område, for eksempel dersom dette skulle bli strengt nødvendig for å hindre angrep eller skade på person under transport.

Første ledd regulerer bruk av håndjern, strips eller spyttbeskytter. Uttrykket «hindre» i oppregningen av formålene i bokstav a til e er ment å reflektere at det må foreligge noe særskilt som tilsier at det er en aktuell fare i den konkrete situasjonen.

Formålet i første ledd bokstav b skal forstås å forutsette et visst nivå av alvorlighet, i den forstand at det ikke er tilstrekkelig at adferden skaper et mer alminnelig ubehag, irritasjon eller frustrasjon. Ordet «oppholdssted» i første ledd bokstav e omfatter steder utenfor utlendingsinternatet som utlendingen oppholder seg på, for eksempel under fremstillinger.

Andre ledd regulerer bruk av skjold, kølle eller gass. Det å bruke skjold utelukkende som verneutstyr, uten at bruken griper inn i utlendingens fysiske integritet, er ikke ment å reguleres av § 107 f.

Formålet i andre ledd bokstav b ligner formålet i første ledd bokstav d, men slik at andre ledd har uttrykket «stanse» istedenfor «hindre». Forskjellen markerer at andre ledd bokstav b gjelder en allerede oppstått situasjon.

Inngangsvilkårene for bruk av maktmidler etter første og andre ledd er like, jf. formuleringen i andre ledd «[p]å samme vilkår som i første ledd …». Uttrykket «strengt nødvendig» oppstiller en høy terskel. Maktmidlene er ment benyttet bare kortvarig i ekstraordinære situasjoner. Behov for beskyttelse mot at noen spytter vil ofte kunne oppfylles ved at ansatte bruker verneutstyr. Bruk av spyttbeskytter på utlendingen vil derfor primært kunne anses som strengt nødvendig når det ikke er mulig å benytte verneutstyr, eller spytting går utover tredjepersoner.

Tredje ledd har særregler om bruk av maktmidler overfor utlendinger under 18 år, og angir en særlig høy terskel for bruk av maktmidler overfor denne gruppen. Uttrykket «tvingende nødvendig» er det samme som i straffegjennomføringsloven § 38 e første ledd slik denne er vedtatt ved lov 12. mai 2026 nr. 18. Uttrykket stiller et kvalifisert krav til nødvendighet, slik at det skal vesentlig mer til for å benytte maktmidler overfor barn enn overfor voksne. Terskelen er ment å være meget høy. Det ligger i tredje ledd andre punktum at det ikke kan benyttes spyttbeskytter, skjold, kølle eller gass overfor en utlending under 18 år.

Fjerde ledd tilsvarer straffegjennomføringsloven § 38 a andre ledd slik denne er vedtatt ved lov 12. mai 2026 nr. 18. Kravet om tilsyn innebærer at det må være en ansatt ved utlendingsinternatet til stede mens bruken av maktmiddelet pågår, og som følger med på at den ikke medfører skade. I praksis vil kravet primært ha selvstendig innhold ved bruk av håndjern, strips eller spyttbeskytter, ettersom bruk av skjold, kølle eller gass nødvendigvis forutsetter at det er ansatte til stede.

Til § 107 g:

Paragraf § 107 g regulerer adgangen til å overføre en utlending til sikkerhetscelle på utlendingsinternatet. Det vises til de alminnelige motivene punkt 13.

Sikkerhetscelle er en hovedsakelig tom celle («glattcelle»). Overføring til sikkerhetscelle innebærer at utlendingen utsettes for omfattende fysiske og sosiale begrensninger. På Trandum er sikkerhetscellene lokalisert til særlig sikret avdeling, hvor det – i tillegg til tre sikkerhetsceller – er såkalt forsterkede rom, det vil si rom med inventar i stål eller andre materialer som tåler hard påkjenning. Overføring til de forsterkede rommene i særlig sikret avdeling reguleres av § 107 d, særlig dens tredje ledd.

Innholdsmessig tilsvarer § 107 g første ledd straffegjennomføringsloven § 38 c slik denne er vedtatt ved lov 12. mai 2026 nr. 18.

Paragraf § 107 g andre ledd er en særbestemmelse om utlendinger under 18 år. Den oppstiller en hovedregel om at personer under 18 år ikke kan overføres til sikkerhetscelle. Bestemmelsen skiller seg noe fra straffegjennomføringsloven slik den vil lyde når lov 12. mai 2026 nr. 18 er satt i kraft, som i § 38 e oppstiller en høy terskel for bruk av sikkerhetscelle overfor innsatte under 18 år, men ikke formulerer samme hovedregel som den som inntas i utlendingsloven § 107 g andre ledd. Samtidig stenger ikke § 107 g andre ledd helt for at sikkerhetscelle kan benyttes som et livreddende tiltak overfor utlendinger under 18 år. Adgangen er imidlertid begrenset til å gjelde et helt kortvarig opphold, typisk ved håndtering av en akutt og farlig situasjon. Så snart en slik situasjon er bragt under kontroll, må utfordringene håndteres videre på en annen måte enn ved opphold i sikkerhetscelle. Loven presiserer ikke hvor lenge en utlending under 18 år maksimalt kan være i sikkerhetscelle, men intensjonen er at et slikt tiltak aldri skal vare mer enn noen minutter.

Tredje til femte ledd tilsvarer langt på vei innholdet i straffegjennomføringsloven § 38 c andre til femte ledd slik denne er vedtatt ved lov 12. mai 2026 nr. 18. Tredje ledd krever imidlertid en hyppigere tilsynsfrekvens enn kravet etter straffegjennomføringsloven § 38 c, og utlendingsloven § 107 g sjette ledd stiller krav om hyppigere beslutninger. Videre krever sjette ledd andre punktum at det minst hver sjette time skal registreres hvordan plikten til fortløpende å vurdere om oppholdet i sikkerhetscelle kan avsluttes, følges opp.

Overføring til sikkerhetscelle er et inngripende tiltak. Etter syvende ledd vil derfor også regionalt nivå i kriminalomsorgen ha en rolle i å sikre at det ikke brukes sikkerhetscelle utover det som er strengt nødvendig og i samsvar med lovens krav. På samme måte som etter dagens straffegjennomføringslov § 38 sjette ledd, lovfestes det at regionalt nivå skal overta beslutningsmyndighet hvis overføringen til sikkerhetscelle overstiger tre døgn. Det vises til punkt 13.3.1 i de alminnelige motivene. Videre skal Kriminalomsorgsdirektoratet gis melding om overføring til sikkerhetscelle som overstiger seks døgn.

Til § 107 h:

Paragraf 107 h gir regler om saksbehandlingen ved kriminalomsorgens utførelse av oppgaver etter utlendingsloven. Det vises til de alminnelige motivene punkt 17.

Første ledd regulerer hvem i kriminalomsorgen som kan utøve den myndigheten som etter §§ 107 til 107 g ligger til denne etaten, og er en parallell til straffegjennomføringsloven § 6 første ledd om avgjørelser etter den loven. Utgangspunktet er at avgjørelser kan treffes på lokalt nivå i kriminalomsorgen, det vil si av kriminalomsorgens ansatte på utlendingsinternatet. Hvem av de ansatte som kan beslutte hva, defineres gjennom stillingsbeskrivelser og instrukser. Regionalt nivå i kriminalomsorgen er klageinstans for de enkeltvedtak som kriminalomsorgen treffer, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd.

For beslutning om utelukkelse fra fellesskap eller bruk av maktmidler følger det av henholdsvis § 107 d åttende ledd og § 107 e fjerde ledd at myndigheten ligger til enhetsleder eller den som enhetsleder gir slik myndighet. Enhetsleder må definere særskilt hvem som skal kunne ta slike beslutninger. Utelukkelse og maktbruk er inngripende tiltak som krever videre oppfølging, og myndigheten må legges til stillinger og personer som er kvalifisert til å utøve den på en god måte.

Ved utelukkelse fra fellesskapet som går over noe tid, følger det av § 107 d niende ledd at regionalt nivå i kriminalomsorgen på et nærmere angitt tidspunkt overtar beslutningskompetansen. Loven åpner ikke for å fravike dette i instruks.

Kriminalomsorgen er et forvaltningsorgan, og drift av utlendingsinternatet reguleres av forvaltningsloven. Av pedagogiske grunner synliggjøres dette i andre ledd første punktum.

For sitt område gir straffegjennomføringsloven § 7 enkelte unntak fra forvaltningsloven. Paragraf 107 h andre ledd og tredje ledd oppstiller enkelte av de samme unntakene eller tilleggene for kriminalomsorgens utøvelse av oppgaver etter utlendingsloven.

For det første følger det av bestemmelsens andre ledd andre punktum at saksbehandlingen, beslutningen og underretning om beslutningen til utlendingen kan være muntlig når tidsmessige grunner gjør det nødvendig. Adgangen til muntlig saksbehandling er aktuell i situasjoner hvor det ikke er tid til å formulere beslutningen skriftlig der og da. Dette kan typisk være tilfelle i en situasjon hvor en person utagerer, og situasjonen ikke kan løses på annen måte enn at vedkommende overføres til sikkerhetscelle. Behov for rettssikkerhet og etterprøvbarhet krever skriftlighet. Må det iverksettes tiltak i en situasjon hvor det ikke er mulig å nedtegne beslutningen skriftlig, må et krav om skriftlighet oppfylles i ettertid.

Videre følger det av andre ledd tredje punktum at klagefristen er 7 dager for beslutninger som kan påklages. Denne fristen er kortere enn etter forvaltningsloven. Unntaket tilsvarer straffegjennomføringsloven § 7 bokstav e første punktum. Ved utelukkelse fra fellesskap eller overføring til sikkerhetscelle følger det imidlertid av utlendingsloven § 107 h andre ledd fjerde punktum at klagefristen ikke begynner å løpe før utelukkelsen eller overføringen opphører.

Bestemmelsens tredje ledd gjelder taushetsplikt. Første ledd i setningen tilsvarer i hovedsak straffegjennomføringsloven § 7 h. Videre utvider tredje ledd taushetsplikten til også å omfatte opplysninger knyttet til forestående tvangsreturer og opplysninger som det av hensyn til politiets operative virksomhet eller arbeid med tvangsreturer er behov for å holde hemmelig. Denne delen av tredje ledd tilsvarer taushetsplikten for Tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet etter gjeldende § 107 a andre ledd i utlendingsloven. Taushetsplikten vil omfatte politiets planlegging og gjennomføring av uttransporter, herunder tidspunkt, reiserute, ledsagelse mv. Blant det som kan være omfattet, er politiets dialog og samhandling med myndighetene i land som personer blir returnert til.

Til § 107 i:

Paragrafen regulerer politiets kontrolltiltak under opphold på utlendingsinternat. Det vises til de alminnelige motivene punkt 11.

Tiltak overfor utlendingen reguleres av første ledd, mens tiltak overfor besøkende og andre som oppholder seg på internatets område reguleres av andre ledd. Med enkelte språklige endringer tilsvarer tiltakene gjeldende § 107 fjerde ledd bokstav a, b, c og e.

I hjemmelen politiet har til å undersøke utlendingens person, rom eller gjenstander i første ledd bokstav a, er «øvrige gjenstander, rom og areal på internatets område» fjernet fra lovteksten. Politiet kan fortsatt undersøke internatets område som ikke disponeres av utlendingene, men det vurderes ikke som nødvendig med en særskilt hjemmel for dette. I første ledd bokstav b er det presisert i lovteksten at hjemmelen politiet har til midlertidig å frata og forvare utlendingens gjenstander omfatter «elektroniske kommunikasjonsmidler». I tillegg er «penger» fjernet fra lovteksten, uten at det er en realitetsforskjell.

Det følger av tredje ledd første punktum at tiltakene etter første og andre ledd ikke kan besluttes når det vil innebære et uforholdsmessig inngrep. Av andre punktum følger det at politiet fortløpende skal vurdere om det er grunnlag for å opprettholde tiltaket.

Fjerde ledd angir at politiet ikke kan avlytte telefonsamtaler eller andre samtaler uten at samtalepartnerne er varslet på forhånd. Dette tilsvarer gjeldende § 107 fjerde ledd tredje punktum, og blir en parallell til § 107 c tredje ledd.

Femte ledd angir at politiet kan overlate til kriminalomsorgen å gjennomføre politiets beslutning om kontroll eller begrensning i tilgangen til besøk, telefonsamtaler og postsendinger.

Sjette ledd angir at politiet ikke kan gjennomføre kontrolltiltak overfor utlendingens advokat eller annen prosessfullmektig, eller representanter for tilsynsorganer eller offentlig myndighet. Dette tilsvarer gjeldende § 107 fjerde ledd fjerde punktum, med en utvidelse, og blir en parallell til § 107 c femte ledd.