6 Kompetansebehov og organisering av tilbudet

6.1 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

6.1.1 Tverrfaglig og spesialisert andrelinjetilbud

Departementet foreslo i høringsnotatet at helsekartlegging skulle være et tverrfaglig og spesialisert andrelinjetilbud. Departementet foreslo å legge tilbudet til den statlige andrelinjen fordi tiltaket krevde kompetanse på spesialisert nivå som mange kommuner ikke kan forventes å besitte. I høringsnotatet foreslo departementet å legge tilbudet til statlig barnevern (Bufetat), slik at tiltaket kunne bygge på oppgaver, strukturer og kompetanse som allerede finnes i Bufetat. Departementet understreket at et statlig tilbud ikke ville innskrenke kommunens ansvar for at barns omsorgssituasjon blir forsvarlig utredet og at nødvendige tiltak blir iverksatt. Det ble vist til at barnevernstjenesten skal følge med på barnets utvikling, og vurdere om det er behov for kontakt med for eksempel fastlege, tannhelsetjeneste eller spesialisthelsetjeneste. Departementet foreslo videre at de regionale helseforetakene skulle forpliktes, gjennom styringslinjen, til å bidra med nødvendige ressurser inn i kartleggingene. Vedrørende behovet for tverrfaglighet ble det vist til at det kan være krevende for barnevernstjenesten å vurdere og forstå helseopplysningene i en barnevernfaglig kontekst. Departementet ba om høringsinstansens innspill på aktuelle faggrupper og på om disse burde være ansatte i statlig barnevern eller helsetjenesten.

6.1.2 Sakkyndigteam

Departementet foreslo i høringsnotatet at kartleggingsteamene skulle betraktes som et sakkyndigteam, slik at undersøkelsene og vurderingene som gjøres av helsepersonell i kartleggingsteamene er å betrakte som en sakkyndigvurdering. Det ble lagt til grunn at de sakkyndige teamene ikke skulle gi behandling i forbindelse med kartleggingen. Departementet vurderte derfor at kartleggingsteamene ville omfattes av unntaket fra taushetsplikten i helsepersonelloven § 27, som omhandler opplysninger som sakkyndig. Departementet viste til at det i denne bestemmelsen fremgår at taushetsplikten etter § 21 ikke er til hinder for at helsepersonell som opptrer som sakkyndig gir opplysninger til oppdragsgiver dersom opplysningene er mottatt under utførelsen av oppdraget og har betydning for det.

6.2 Høringsinstansenes syn

6.2.1 Kompetansebehovet

I underkant av 60 instanser har uttalt seg om kompetansebehovet i kartleggingsteamene. Om lag 30 av disse instansene har uttalt at det er behov for spesialisert kompetanse i teamene. Dette omfatter Bufetat region nord, Bufetat region sør, Bufetat region vest, Bufetat region Midt-Norge, Den rettsmedisinske kommisjon, Diakonhjemmet sykehus, Lovisenberg Diakonale sykehus, Helsetilsynet, Helse Bergen HF, Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming - NAKU, Oslo Universitetssykehus Barne- og ungdomsklinikken, Oslo Universitetssykehus Klinikk psykisk helse og avhengighet, Pilar kompetansetjeneste, RKBU Midt-Norge, RKBU vest, RVTS vest, Statsforvalteren Innlandet, Statsforvalteren i Trøndelag, Vestlandet tannhelsetjeneste, Kristiansand kommune, Sandnes kommune, Trondheim kommune, ADHD-Norge, Den norske legeforening, FO, FO Trøndelag og NOBO.

Helsedirektoratet mener det er nærliggende å tenke seg at kartleggingsteamet bør bestå av sentral kjernekompetanse med barnelege, psykologspesialist, sykepleier og tannlege. Statsforvalteren i Trøndelag støtter departementets vurdering av at det er behov for spesialisert kompetanse innen helse- og barnevernfag, og mener derfor at hvert av teamene bør ha en barnepsykiater og en psykolog med spesialisering innen barn og unge, alternativt lege eller psykolog som er under spesialisering.

NAKU vurderer at det er vesentlig at tverrfaglig helsekartlegging utføres av tverrfaglig spesialistteam bestående av faste deltakere for å kunne etablere en varig og effektiv struktur. NAKU understreker videre at mengdetrening er viktig og vil kunne øke kvaliteten på kartleggingsprosessen. Lovisenberg diakonale sykehus uttaler at det er viktig med faste fagpersoner som er knyttet til kliniske miljøer.

Oslo Universitetssykehus Barne- og ungdomsklinikken uttaler at:

«Å vurdere funn i lys av barnets aktuelle omsorgssituasjon er helt vesentlig, og det er mange komplekse forhold som må hensyntas. Dette krever høyspesialisert kompetanse. Å skille symptomer på relasjonstraumer og nevrobiologiske forstyrrelser, krever psykologkompetanse på spesialistnivå. Likeså er det nødvendig med spesialistkompetanse i pediatri, primært sosialpediatri, for å fortolke fysiske tegn og symptomer på vold, overgrep og omsorgssvikt.»

Helsetilsynet mener kartleggingen bør benytte kompetanse som allerede eksisterer i de regionale helseforetakene.

Enkelte instanser er uttrykkelig imot at det skal brukes spesialisert kompetanse på kartleggingene. Akershus Universitetssykehus avdeling barne- og ungdomspsykiatrisk viser til at BUP har særskilt kompetanse på utredning og behandling av moderate og alvorlige psykiske lidelser, og at kartlegging av psykisk helse normalt gjøres i førstelinjen, der dette kan gjøres raskere, enklere og billigere. Akershus Universitetssykehus påpeker at kartleggingen som beskrives i høringsnotatet, kan likne mer på en omfattende og spesialisert utredning, og mener slik kartlegging er unødvendig og svært ressurskrevende.

Flere høringsinstanser, særlig på helsesiden, er bekymret for mangel på ressurser i spesialisthelsetjenesten og vurderer at rekrutteringen til kartleggingsteamene kan bli utfordrende. Dette omfatter blant annet Akershus Universitetssykehus avd. barne- og ungdomspsykiatrisk, Bufetat region nord, Diakonhjemmet sykehus, Helse Stavanger, Helse Vest HF, Oslo Universitetssykehus Barne- og ungdomsklinikken, Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Statsforvalteren i Trøndelag, Statsforvalteren i Rogaland, Sykehuset Telemark, Sykehuset Innlandet, Universitet i Oslo, Vestre Viken HF Barne- og ungomdspsykiatrisk avdeling, Den norske legeforening og Norsk psykologforening.

Sykehuset Innlandet og Vestre Viken HF Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling er kritiske til at helseforetakene skal bidra med spesialister på grunn av mangel på ressurser i spesialisthelsetjenesten.

Norsk psykologforening viser til at spesialisthelsetjenesten allerede i dag har store utfordringer med rekruttering av psykologspesialister og leger, og vurderer derfor at en opprettelse av kartleggingsteam kan tappe allerede knappe ressurser i BUP. Foreningen mener at en tilførsel av ressurser til spesialisthelsetjenesten, slik det er foreslått, er helt nødvendig.

Den norske legeforeningen uttaler at «god og komplett tverrfaglig kartlegging vil kreve betydelige ressurser, og må antas å ha merkbare økonomiske og administrative konsekvenser.» Foreningen mener det vil bli en utfordring å rekruttere særlig barne- og ungdomspsykiatere, som etter foreningens mening vil være en sentral yrkesgruppe i kartleggingsteamene.

Helse Stavanger uttaler at:

«Når det gjelder ressurser fra spesialisthelsetjenesten, så må det tilføres ressurser slik det foreslås. Legeressurser er det spesielt vanskelig å få dekket.»

Helsetilsynet har pekt på at forslaget i liten grad beskriver hvilke ressurser som vil være nødvendig dersom teamene også skal vitne i nemnd og domstol.

Om lag 15 instanser har spilt inn at kompetanse på tannhelse bør inngå i teamene. Dette gjelder blant annet Helse Bergen HF Barne- og ungdomsklinikken, RKBU Midt-Norge, RKBU vest, Statens barnehus, Trøndelag fylkeskommune, UiT Det Juridiske fakultet, Vestland tannhelsetjeneste, Viken fylkeskommune, Oslo kommune, Tromsø kommune, Den norske tannhelseforeningen, Norsk tannpleierforening, Pasient- og brukerombudet og SOS barnebyer. Andre instanser har i sine innspill lagt til grunn at tannhelse inngår i kartleggingen.

Enkelte instanser har spilt inn at det bør vurderes hvordan kompetanse på seksuell helse, reproduktiv helse og kjønns- og seksualitetsmangfold skal inkluderes i kartleggingen. Helsedirektoratet mener seksuell og reproduktiv helse bør være et tema i helsekartleggingen. Helsedirektoratet uttaler at det vil komme tilbake med mer konkrete forslag til hvordan kjønn og seksualitet, vold og seksuelle overgrep samt seksuell og reproduktiv helse kan ivaretas i helsekartleggingen.

Bufetat region øst, Oslo kommune og FO ønsker en bredere kartlegging enn det som er foreslått. Akademikerforbundet mener det bør vurderes om spesialpedagogisk kompetanse bør være representert, fordi dette er viktig for barns opplæring og hva slags tilrettelegging barnehager og skoler bør sikre.

6.2.2 Organisering av tilbudet

Om lag 35 instanser har uttalt seg konkret om organiseringen av tilbudet. 15 av disse støtter at tilbudet legges organisatorisk til Bufetat. Dette omfatter Barneombudet, Bufdir, Bufetat region nord, Bufetat region øst, Fylkesnemndene, Pilar kompetansetjeneste, Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Asker kommune, Drammen kommune, Lillestrøm kommune, Sandnes kommune, Akademikerforbundet, KS, Norsk Sykepleierforbund og UNICEF Norge.

Helsedirektoratet støtter departementet i at helsekartlegging krever spesialisert kompetanse, men skriver i sin uttalelse at det ikke har konkludert med hvor kartleggingsteamene bør være organisert.

Oslo Universitetssykehus avd. samhandling støtter at kartleggingen ikke kan gjennomføres i primærhelsetjenesten, men ønsker en omtale av kommunens og fastlegens rolle i forbindelse med kartleggingene.

Om lag 10 instanser mener at tilbudet bør organiseres i spesialisthelsetjenesten. Dette omfatter Helsetilsynet,Helse Bergen HF,NOBO,Norsk Tourette forening,Oslo universitetssykehus, Statsforvalteren i Nordland, Vestre Viken HF og VID.

Oslo Universitetssykehus Klinikk psykisk helse og avhengighet støtter forslaget om å etablere tverrfaglige spesialistteam på andrelinjenivå, men mener at teamene primært bør etableres i helsetjenesten og ikke i Bufetat. Statsforvalteren i Møre og Romsdal mener at kartleggingen kun bør omfatte helse, og ikke barnevernsfaglig kompetanse og at tilbudet bør organiseres i spesialisthelsetjenesten.

Helsetilsynet mener at ansvaret for kartleggingen bør legges til helsevesenet og at helsevesenet bør ha en plikt til å gjennomføre kartlegging på anmodning fra barnevernstjenesten. Dersom tilbudet legges til Bufetat er Helsetilsynet usikre på om forslaget i tilstrekkelig grad forplikter helsetjenesten. Helsetilsynet vurderer at en forankring i styringslinjen fremfor regelverket ikke i tilstrekkelig grad forplikter helsetjenesten til å gjennomføre kartleggingen, og dermed barnets mulighet til å få en helsekartlegging.

Universitet i Oslo har spilt inn at et alternativ kan være å legge kartleggingstilbudet til spesialisthelsetjenesten, men viser til at man uansett organisering vil møte argumentet at dette vil utarme eksisterende tilbud hvor man allerede strever med å rekruttere spesialister. Universitet i Oslo vurderer at for å lykkes på nasjonalt nivå med rekruttering må man satse nasjonalt; på tiltak som betyr noe (fag og lønn) for rekrutteringen. Universitetet understreker at rekrutteringsutfordringer ikke kan være til hinder for å etablere de tjenester barna trenger.

Fem instanser har spilt inn at kartlegging bør gjennomføres i førstelinjen, på kommunalt nivå. Dette omfatter Akershus Universitetssykehus avd. barne- og ungdomspsykiatrisk, Sykehuset Innlandet, Sykehuset Vestfold Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling og Vestre Viken HF Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling. Flere av disse instansene peker på kapasitetsutfordringer i spesialisthelsetjenesten.

Akershus Universitetssykehus avd. barne- og ungdomspsykiatrisk har ingen innvendinger mot at tilbudet organiseres i Bufetat, men mener at ansvaret for bidrag fra helsetjenesten bør legges til primærhelsetjenesten og ikke spesialisthelsetjenesten.

Helse Bergen HF mener tilbudet bør ligge til Statens barnehus. Den rettsmedisinske kommisjon og Vestland tannhelse har også spilt inn at forslaget bør sees i sammenheng med undersøkelsene Statens barnehus gjennomfører. Statens barnehus uttalte at de ser at det kan være utfordringer med å finne rett plassering av tverrfaglige kartleggingsteam. Barnehusene viser til at det kan argumenteres for en plassering i spesialisthelsetjenesten, der det allerede finnes sosialpediatriske fagmiljøer med kompetanse til å gjennomføre slike kartlegginger. Statens barnehus uttaler at de ser fordeler og ulemper med organisering i både spesialisthelsetjenesten og Bufetat.

6.2.3 Sakkyndigteam

Om lag fem instanser har uttalt seg om forslaget. Barnesakkyndig kommisjon (BSK) og fylkesnemndene har stilt spørsmål ved om kartleggingsteamenes rapporter skal vurderes av BSK.

Vestre Viken HF har spilt inn at helselovgivningens regler ikke gjelder dersom kartleggingsmedlemmene regnes som sakkyndige, og at dette kan innebære at barn som kartlegges mister juridisk vern som fremgår av helselovgivningen.

Statsforvalteren i Trøndelag mener tverrfaglig helsekartlegging må anses som helsehjelp.

RKBU vest ønsker en avklaring på om regelverket knyttet til helsetjenester og helsepersonell skal gjelde for kartleggingsteamene, herunder journalplikt.

6.3 Departementets vurdering og forslag

6.3.1 Tverrfaglig og spesialisert andrelinjetilbud

Departementet fastholder forslaget om at helsekartlegging skal være et tverrfaglig og spesialisert andrelinjetilbud, og at tilbudet legges til Bufetat. Flertallet av høringsinstansene støtter departementet i at det er behov for spesialisert kompetanse for å gjennomføre tverrfaglig helsekartlegging. Forslaget innebærer at kartleggingsteamene skal inneha spesialisert kompetanse, både innenfor helse og barnevern. Departementet har merket seg at flere instanser har spilt inn at kompetanse på tannhelse bør inngå i teamene. Videre har enkelte instanser kommentert at det bør vurderes hvordan seksuell- og reproduktiv helse kan ivaretas i kartleggingen. Departementet viser til at den nærmere faglige innretningen skal utredes av Helsedirektoratet i samråd med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, i samarbeid med Helseforetakene og Bufetat. Det skal videre utvikles nasjonale anbefalinger som beskriver innholdet i tilbudet og hvilken kompetanse som er forventet. Dette skal bidra til høyere og likere kvalitet over hele landet.

Departementet har merket seg at flere instanser er bekymret for mangel på ressurser i spesialisthelsetjenesten, samt at enkelte instanser er kritiske til å bruke ressursene på barn og unge som flyttes ut av hjemmet uten at det foreligger nærmere indikasjon. Utgangspunktet for norsk helsevesen er et likhetsprinsipp, som innebærer at like tilfeller skal behandles likt og at ulike tilfeller skal behandles ulikt. Likhetsprinsippet skal sikre helsehjelp ved behov, uavhengig av inntekt, bosted og status. Kravet til likebehandling innebærer at spesielle grupper eller individer ikke skal gis et redusert tilbud eller særlig privilegert behandling, uten at dette saklig kan begrunnes. Etter departementets vurdering er det saklig grunn til å prioritere helseressurser til tverrfaglig helsekartlegging av barn som flyttes ut av hjemmet. Det vises til at det er dokumentert høy forekomst av både psykiske og somatiske helseutfordringer for denne gruppen. Videre viser erfaringene fra CARE at syv av ti barn som ble kartlagt tilfredsstilte de diagnostiske kriteriene for psykiske lidelser. For nær 60 prosent av barna som ble kartlagt i CARE ble det gjort funn knyttet til somatisk helse. Departementet viser til at staten har et særlig ansvar for barn som flyttes ut av hjemmet. Det følger av barnekonvensjonen artikkel 20 at «et barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, eller som i egen interesse ikke kan tillates å bli værende i et slikt miljø, skal ha rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten».

Videre vil departementet bemerke at forslaget innebærer at det skal gjøres faglige vurderinger av behov for kartlegging både i førstelinjen (kommunal barnevernstjeneste) og i andrelinjen (Bufetat), se nærmere omtale i kapittel 9.3 og 10.3. Departementet vil også påpeke at prioritering ved inngangen til den ordinære spesialisthelsetjenesten er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og at vilkårene for prioritering ved inngangen til spesialisthelsetjenesten ligger fast. Departementet viser videre til at det for 2021 er bevilget 25 millioner til tverrfaglig helsekartlegging. Med disse midlene planlegges det å opprette om lag fem kartleggingsteam. Departementet vurderer at tilbudet om tverrfaglig helsekartlegging bør bygges opp over tid og at det i denne prosessen må tas hensyn til tilgangen på ressurser i spesialisthelsetjenesten.

Helsetilsynet har pekt på at forslaget i liten grad beskriver hvilke ressurser som vil være nødvendig dersom teamene også skal vitne i nemnd og domstol. Departementet viser til at primærformålet med kartleggingen ikke er å undersøke om vilkårene for omsorgsovertakelse eller atferdsplassering er til stede, jf. kapittel 5.3.2. I tillegg viser departementet til omtalen av kartleggingstidspunkt i kapittel 7.3.4, der det foreslås at kartlegging i forbindelse med omsorgsovertakelse etter § 4-12 skal gjennomføres etter at barnet er flyttet ut av hjemmet. Departementet vurderer at det antakelig vil være begrenset hvor ofte de som utfører kartleggingene blir innkalt til fylkesnemnd eller domstoler. Konsekvensen av ressursbruk til slike vitnemål vil eventuelt være at det blir færre ressurser tilgjengelig til å utføre selve kartleggingene.

Når det gjelder behovet for tverrfaglighet viser departementet blant annet til en kunnskapsgjennomgang fra 2017 som oppsummerer utfordringer for samarbeid mellom barnevern og psykisk helsevern. I oppsummeringen fremgår det at «Etter gjennomgangen av disse (78 publikasjoner), kan det synes rimelig å konkludere med at samhandlingen mellom barnevern og PHBU (psykisk helsevern for barn og unge) fungerer bra i de fleste tilfeller. Tross dette kan samarbeidet være utfordrende i noen saker.» I den samme studien kommer det frem i intervjuer med ansatte i helse- og barneverntjenesten konkrete utfordringer i samarbeidet. De nevner som eksempler gjensidig skepsis, manglende tillit til hverandres kompetanse, ulik problemforståelse, mangel på ressurser, uklart hvem som har det økonomiske ansvaret og enkeltsakers kompleksitet. I gjennomgangen ble det også fremhevet at dårlig samhandling kan føre til at barn og unge ikke får tilstrekkelig gode, helhetlige, og samordnede tiltak. Etter departementets oppfatning kan tverrfagligheten i kartleggingsteamene bidra til å fremme samarbeid og forståelse mellom barnevern og helsevern. Departementet viser også til at de ansatte i kartleggingsteamene i CARE vurderte tverrfaglighet som viktig. Videre vurderer departementet at barnevernstjenesten ikke alltid har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere hvilke omsorgs- og oppfølgingsbehov de identifiserte helseutfordringene tilsier. Etter departementets oppfatning vil en tverrfaglig innretning av tilbudet bidra til bedre forståelse i barnevernstjenesten av hvordan barnets behov best mulig kan følges opp. I tillegg vil en tverrfaglig tilnærming gi best forutsetninger for å få et helhetlig bilde av barnets behov.

Departementet er videre av den oppfatning at en andrelinjetjeneste vil ha bedre forutsetninger enn de fleste kommuner for å bygge opp og opprettholde et kartleggingstilbud og fagmiljøer med nødvendig kompetanse. Hovedvekten av høringsinstansene er enig i at tilbudet bør legges til andrelinjen. Departementet understreker samtidig at et statlig tilbud ikke vil innskrenke kommunens ansvar for at barns omsorgssituasjon blir forsvarlig utredet og at nødvendige tiltak blir iverksatt. Det vises blant annet til at barnevernstjenesten skal følge med på barnets utvikling, og vurdere om det er behov for kontakt med fastlege eller spesialisthelsetjeneste. Dette gjelder både før og etter en eventuell helsekartlegging av barnet, og gjennom hele plasseringstiden. Det vises til barnevernstjenestens undersøkelsesplikt, jf. § 4-3, som er nærmere omtalt i kapittel 4.1 og kapittel 4.5 om barnevernstjenestens omsorgs- og oppfølgingsansvar. Videre viser departementet til pakkeforløp for tidlig kartlegging og utredning av psykisk helse og rus hos barn i barnevernet. Pakkeforløpet for tidlig kartlegging og utredning av psykisk helse og rus hos barn i barnevernet skal bidra til at flere barn og unge i barnevernet får utredning og behandling for psykiske problemer og rusproblemer ved at barnevernstjenesten har større fokus på å identifisere barn som kan ha behov for behandling for psykiske problemer eller rusproblemer, og at det er etablert gode samhandlingsrutiner mellom barnevernet og helse- og omsorgstjenesten. Pakkeforløpet inneholder beskrivelse av ansvar, oppgaver og samarbeid mellom den kommunale barnevernstjenesten, kommunal helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten for barn og unge. Videre inneholder pakkeforløpet råd til hvordan samarbeidet bør innrettes, slik at tjenestene sammen sikrer tidlig kartlegging og utredning av barn i barnevernet. Pakkeforløpet inneholder også beskrivelse og aktiviteter som sikrer medvirkning og informasjon til barn og deres familier. Målgruppen for pakkeforløpet er alle barn og unge under 18 år som mottar hjelp fra barnevernet, og unge som mottar ettervern fra barnevernet inntil fylte 25 år. Pakkeforløpet kan iverksettes i alle faser av en barnevernssak, men har hovedfokus på undersøkelsesfasen.

Flere høringsinstanser har spilt inn at kartleggingen bør legges til helseforetakene, fremfor statlig barnevern. Departementet ser at det kan være fordeler med en slik organisering, som for eksempel tilgang til eksisterende fagmiljøer. Departementet vurderer likevel at kontakt med fagmiljøer opprettholdes ved at eksempelvis leger, psykologer og psykiatere er ansatt i helseforetakene og dermed tilknyttet et klinisk miljø, samtidig som de jobber deltid med tverrfaglig helsekartlegging. Videre viser departementet til at tverrfaglig helsekartlegging er et særskilt tiltak rettet mot barn og unge som flytter ut av hjemmet og ivaretas av barnevernet. Formålet med tiltaket er å identifisere barnets hjelpe- og helsebehov, slik at barnevernet har bedre forutsetning for å gi barnet god og tilpasset omsorg og oppfølging. Dette tilsier etter departementets oppfatning at tilbudet bør legges til statlig barnevern. I tillegg vil en organisering i statlig barnevern medføre at ressurspådraget i helsesektoren reduseres.

Enkelte instanser har tatt til orde for en organisering under Statens barnehus. Statens barnehus er et tilbud til barn og ungdom som kan ha vært utsatt for, eller har vært vitne til, vold eller seksuelle overgrep. Tilbud fra barnehuset forutsetter at det foreligger en politianmeldelse. Etter beslutning fra påtaleansvarlig jurist gjennomføres klinisk rettsmedisinsk og odontologisk undersøkelse av fornærmede. Undersøkelsene har som formål å sikre bevis med tanke på en mulig fremtidig hovedforhandling og skal som hovedregel gjennomføres ved barnehuset. Tilbudet som gis av Statens barnehus har dermed et vesentlig annet siktemål enn tverrfaglig helsekartlegging, og det er kun påtalemyndigheten som har adgang til å be om undersøkelser fra Statens barnehus. Det vises videre til at Politidirektoratet har igangsatt en landsomfattende evaluering av barnehusene, som blant annet skal se på om de oppfyller sitt samfunnsoppdrag på en hensiktsmessig måte, og om hensynet til barnets beste blir tilstrekkelig ivaretatt.

Departementet foreslår etter dette at Bufetat kan tilby tverrfaglig helsekartlegging på visse vilkår, jf. utkast til § 2-3 tredje ledd ny bokstav c. Barnevernloven § 1-4 stiller krav om at tiltak og tjenester etter loven skal være forsvarlige. Forsvarlighetskravet gjelder også for Bufetat. Det er en forutsetning for tilbudet at spesialisthelsetjenesten bidrar med nødvendig ressurser inn i kartleggingsteamene. Departementet forslår at spesialisthelsetjenesten forpliktes gjennom styringslinjen til å bidra med nødvendige ressurser.

6.3.2 Sakkyndigteam, adgang til å dele opplysninger og behandling av personopplysninger

Med en sakkyndig forstås en person med særlig fagkyndighet som får i oppdrag å utrede og vurdere spørsmål oppdragsgiver ønsker belyst. Departementet legger til grunn at helsepersonell som utfører tverrfaglige helsekartlegginger er å anse som sakkyndig. Dersom helsepersonell opptrer som sakkyndig er det enkelte bestemmelser i helsepersonelloven som ikke gjelder. Det følger av helsepersonelloven § 27 at taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21 ikke er til hinder for at helsepersonell som opptrer som sakkyndig gir opplysninger til oppdragsgiver, dersom opplysningene er mottatt under utførelsen av oppdraget og har betydning for dette.

Departementet viser til at rettigheter om innsyn vil følge av forvaltningsloven. Retten til dokumentinnsyn for en part følger av forvaltningsloven. Etter forvaltningsloven § 18 har en part rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter med de begrensninger som følger av forvaltningsloven §§ 18 a, 18 b, 18 c, 18 d og § 19. Barnets foreldre er som hovedregel part i barnevernssaken. Som part i saken vil foreldrene, med enkelte unntak, ha rett til innsyn i sakens dokumenter. Dette innebærer at de i utgangspunktet vil ha full innsynsrett i resultatene fra helsekartleggingen. Det gjelder imidlertid enkelte unntak for innsynsretten. Blant annet følger det av forvaltningsloven § 19 annet ledd at med mindre det er av vesentlig betydning har parten ikke krav på å gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder: a) en annen persons helseforhold, og b) andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre. Dette innebærer at foreldrene i enkelte tilfeller kan nektes innsyn i opplysninger om barnet.

Departementet foreslår videre at kartleggingsteamenes rapporter ikke skal vurderes av Barnesakkyndig kommisjon (BSK). Det vises til at Stortinget ved behandling av Prop. 73 L (2016–2017) la til grunn at utredning av sped- og småbarn ved senter for foreldre og barn er en type utredning som faller utenfor den type rapporter som BSK skal vurdere. Det ble henvist til at kontrollen med arbeidet skjer gjennom de kontroll- og tilsynsordninger som gjelder for disse områdene. Dette er også i samsvar med forutsetningene i lovens forarbeider, jf. Ot.prp. nr. 68 (2007–2008), der det fremgår at erklæringer utarbeidet av helseinstitusjoner og andre tjenesteytende institusjoner som det offentlige fører tilsyn med, faller utenfor kommisjonens område, da kontrollen må skje gjennom de kontroll- og tilsynsordninger som gjelder for virksomheten. Departementet er av den oppfatning at det ikke er de samme hensynene for en etterfølgende kontroll med tverrfaglige helsekartlegginger som ved andre sakkyndige utredninger, som ikke er underlagt kontroll- og tilsynsordninger.

Ansatte i barnevernet har taushetsplikt etter barnevernloven § 6-7. Departementet viser imidlertid til at barnevernet har en vid adgang til å formidle opplysninger til andre forvaltningsorgan dersom dette er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver og ansvar i den enkelte barnevernssak. Dette innebærer at barnevernstjenesten har adgang til å formidle nødvendige taushetsbelagte opplysninger om barnet til Bufetat i forbindelse med en tverrfaglig helsekartlegging.

En tverrfaglig helsekartlegging vil innebære behandling av «særlige kategorier» av personopplysninger som nevnt i artikkel 9 i personvernforordningen. Dagens barnevernlov inneholder ikke en egen bestemmelse om behandling av personopplysninger. Det rettslige grunnlaget for å behandle personopplysninger følger derfor forutsetningsvis av loven. I Prop. 133 L (2020–2021) Lov om barnevern (barnevernslov) er det foreslått inntatt en egen bestemmelse om behandling av personopplysninger. Den foreslåtte bestemmelsen vil kunne tre i kraft i 2023. Departementet legger til grunn at dersom barnevernstjenesten gis en lovfestet plikt til å vurdere behovet for kartlegging, samt adgang til å anmode Bufetat om kartlegging, jf. utkast til § 4-3 a, og det lovfestes at Bufetat kan tilby helsekartlegging når kommunen ber om dette, jf. utkast til § 2-3 tredje ledd bokstav c, vil tjenestene ha behandlingsgrunnlag for personopplysninger i forbindelse med tverrfaglig helsekartlegging.