4 Forberedelse til tvangsekteskap
4.1 Innledning
Etter Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner artikkel 37 nr. 2 er partene forpliktet til å kriminalisere det å forlede noen til å reise til utlandet dersom handlingen skjer med forsett om at personen der skal bli tvunget til å inngå ekteskap. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at det er nødvendig med lovendring for å gjennomføre denne konvensjonsforpliktelsen fullt ut. Det ble foreslått et nytt annet ledd i straffeloven § 253 om tvangsekteskap.
Det ble videre foreslått en endring i ordlyden i 1902-lovens regel om tvangsekteskap, for at den skulle være i overensstemmelse med tvangsekteskapsregelen i den nye straffeloven. Da den nye straffeloven nå er trådt i kraft, er en slik endring ikke lenger aktuell og kommenteres derfor ikke i det følgende. MiRA-senteret er i sin høringsuttalelse kritisk til formuleringen i den nye straffeloven og var derfor imot å endre 1902-loven i tråd med denne. Høringsinstansen mener heller det bør vurderes å endre ordlyden i bestemmelsen om tvangsekteskap i den nye straffeloven. Departementet går ikke inn for en slik løsning, da ordlyden i tvangsekteskapsbestemmelsen i den nye straffeloven ble vedtatt av Stortinget for få år siden.
Oslo politidistrikt peker på at det er bevistekniske problemer knyttet til at det skal være inngått et formelt ekteskap for at bestemmelsen om tvangsekteskap er overtrådt. Høringsinstansen viser til at det i mange av de kulturene der det er aktuelt å inngå tvangsekteskap, ikke er uvanlig at ekteskapet inngås mer eller mindre uformelt, noe som blant annet skyldes at formell inngåelse av ekteskap er kostbart og medfører unødig bruk av tid på offentlige kontorer eller lignende. Det blir derfor ofte inngått ekteskap som ikke tilfredsstiller kravene etter straffebudet, men som har full gyldighet i den aktuelle kulturen. Også Oslo statsadvokatembeter nevner denne utfordringen i sitt høringssvar, under henvisning til Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2006 side 140. Røde Kors viser også til at dette er en utfordring og peker i tillegg på andre endringsforslag, herunder å innføre en bestemmelse som kriminaliserer ekteskap for barn under 18 år der det ikke er benyttet tvang. Departementet går ikke i denne omgang inn for å endre bestemmelsen om tvangsekteskap slik at bestemmelsen også rammer uformelle ekteskap. Dette forslaget har ikke vært sendt på høring og reiser en rekke spørsmål som må vurderes nærmere og sendes på høring. Departementet vil komme tilbake til problemstillingen på et senere tidspunkt.
4.2 Gjeldende rett
Straffeloven § 262 annet ledd rammer den som inngår ekteskap med noen under 16 år. Strafferammen er fengsel inntil 3 år.
Tvangsekteskap rammes av straffeloven § 253. Bestemmelsen lyder:
«Den som ved vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press tvinger noen til å inngå ekteskap, straffes med fengsel inntil 6 år.»
I forarbeidene nevnes som eksempel at alternativet «utilbørlig press» vil omfatte en trussel om å bli avskåret fra kontakt med familien, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.2.4.5 (s. 137).
Etter straffeloven § 5 første ledd nr. 4 kommer straffebudene til anvendelse også for handlinger foretatt i utlandet av en norsk statsborger eller en person med bosted i Norge. For personer som oppholder seg i Norge, vil tvangsekteskap foretatt i utlandet kunne straffes i Norge dersom handlingen også var straffbar i landet hvor handlingen ble utført, jf. straffeloven § 5 tredje ledd. Også tvangsekteskap begått av utlending i utlandet kan straffes i Norge dersom handlingen er rettet mot en norsk statsborger eller person bosatt i Norge, da strafferammen er fengsel inntil 6 år, jf. straffeloven § 5 femte ledd.
4.3 Internasjonale forpliktelser
Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner artikkel 37 lyder slik i engelsk originalversjon:
«Article 37 – Forced marriage
Parties shall take the necessary legislative or other measures to ensure that the intentional conduct of forcing an adult or a child to enter into a marriage is criminalised.
Parties shall take the necessary legislative or other measures to ensure that the intentional conduct of luring an adult or a child to the territory of a Party or a state other than the one she or he resides in with the purpose of forcing this adult or child to enter into a marriage is criminalised.»
I den forklarende rapporten til konvensjonen er det i avsnitt 195 til 197 uttalt følgende om bestemmelsen:
«195. This article establishes the offence of forced marriage. While some victims of forced marriages are forced to enter into a marriage in the country in which they live (paragraph 1), many others are first taken to another country, often that of their ancestors, and are forced to marry a resident of that country (paragraph 2). For this reason, the drafters felt it important to include in this provision two types of conduct: forcing a person to enter into a marriage and luring a person abroad with the purpose of forcing this person to enter into marriage.
196. The type of conduct criminalised in paragraph 1 is that of forcing an adult or a child to enter into a marriage. The term ‘forcing’ refers to physical and psychological force where coercion or duress is employed. The offence is complete when a marriage is concluded to which at least one party has – due to the above circumstances – not voluntarily consented to.
197. Paragraph 2 criminalises the act of luring a person abroad with the intention of forcing this person to marry against her or his will. The marriage does not necessarily have to be concluded. The term ‘luring’ refers to any conduct whereby the perpetrator entices the victim to travel to another country, for example by using a pretext or concocting a reason such as visiting an ailing family member. The intention must cover the act of luring a person abroad, as well as the purpose of forcing this person into a marriage abroad. The drafters felt that this act should be covered by the criminal law of the Parties so as to take into account the standards established under other legally-binding international instruments.»
Etter artikkel 41 er partene forpliktet til å kriminalisere medvirkning og forsøk på handlingene beskrevet i artikkel 37.
Artikkel 44 nr. 1 bestemmer at handlingene omhandlet i artikkel 37 skal være underlagt konvensjonsstatens jurisdiksjon også utenfor dens territorium, når handlingene er begått av en borger eller en som bor i konvensjonsstaten. Det følger videre av artikkel 44 nr. 3 at det ikke skal stilles krav om at handlingen er kriminalisert der den ble utført (dobbel straffbarhet).
4.4 Nordisk rett
I Sverige er det straffbart å forlede noen til å foreta en utenlandsreise med hensikt om å gifte bort personen mot vedkommendes vilje. Brottsbalken (1962:700) kapittel 4, 4 d § lyder:
«Den som genom vilseledande förmår en person att resa till en annan stat än den där han eller hon bor, i syfte att personen genom olaga tvång eller utnyttjande av hans eller hennes utsatta belägenhet ska förmås att ingå ett sådant äktenskap eller en sådan äktenskapsliknande förbindelse som avses i 4 c §, döms för vilseledande till tvångsäktenskapsresa till fängelse i högst två år».
Bestemmelsen ble innført i forbindelse med ratifikasjon av Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, og supplerer forbudet mot tvangsekteskap i brottsbalken 4 kap. 4 c §. Det pågår også utredning av et forslag om å kriminalisere såkalt «stämpling» til tvangsekteskap, det vil si i samråd med en annen å beslutte å begå en straffbar handling eller å oppmuntre en annen eller påta seg eller tilby seg å utføre en slik handling.
I Danmark er det etter straffeloven 26te kapittel § 260 andre stk. straffbart å tvinge noen til å inngå ekteskap eller til en religiøs vielse uten borgerlig gyldighet. Ved ratifikasjon av europarådskonvensjonen fant Danmark at det ikke var nødvendig med lovendring for å oppfylle statens forpliktelser etter konvensjonens artikkel 37 nr. 2. Det danske justisministeriet vurderte at handlingen allerede var straffbar som forsøk på overtredelse av forbudet mot tvangsekteskap etter straffeloven § 260 andre stk., jf. § 21.
Finland har ingen egne straffebud som omfatter tvangsekteskap, men forbudet ivaretas gjennom håndhevelsen av andre straffebud. Det fremgår av jurisdiksjonsbestemmelsen i strafflagen (1889:39) 1. kap. 11 § nr. 8 at tvangsekteskap er ulovlig. Bestemmelsen gjør unntak for kravet om dobbel straffbarhet for handlinger foretatt i utlandet dersom gjerningen omfattes av forbudet mot mishandling eller rettsstridig tvang, og gjerningen utgjør tvangsekteskap etter europarådskonvensjonens artikkel 37. Forberedelse til tvangsekteskap kan rammes av det generelle forbudet mot forsøkshandlinger i kapittel 5, 1 §.
4.5 Forslaget i høringsnotatet
Høringsnotatet inneholder forslag om et nytt annet ledd i straffeloven § 253 om tvangsekteskap. Regelen skal rette seg mot den som forleder en person til å reise til et annet land med forsett om at personen der vil bli utsatt for tvangsekteskap. En slik bestemmelse vil gjøre det mulig å gripe inn mot tvangsekteskap på et tidligere tidspunkt enn etter gjeldende rett. Siden også forsøk på slik overtredelse vil være straffbart, vil straffansvar kunne oppstå allerede før utreise.
I høringsnotatet ble det fremhevet at etter Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner artikkel 37 nr. 2, er partene forpliktet til å kriminalisere det å forlede noen til å reise til utlandet dersom handlingen skjer med forsett om at personen der skal bli tvunget til å inngå ekteskap. I høringsnotatet fremgikk det at det etter departementets oppfatning var nødvendig med lovendring for å gjennomføre konvensjonsforpliktelsen fullt ut.
Departementet fremhevet viktigheten av å forebygge og forhindre tvangsekteskap på et tidlig tidspunkt, også strafferettslig. Det ble pekt på at dersom en person tas med til et annet land for å bli tvangsgiftet der, vil det øke vedkommendes sårbarhet, og det vil gjøre det vanskeligere for norske myndigheter å gripe inn. Departementet fremholdt at en straffebestemmelse som rammer forberedelseshandlinger som skjer før utreise, derfor vil kunne bidra til å styrke vernet mot tvangsekteskap.
Departementet foreslo, med utgangspunkt i konvensjonsbestemmelsen, en ny regel i straffeloven § 253 annet ledd, med følgende ordlyd:
«På samme måte straffes den som forleder en person til å reise til et annet land med forsett om at personen der vil bli utsatt for en handling som nevnt i første ledd.»
Det ble fremhevet at siden også forsøk på slik overtredelse vil være straffbart, vil straffansvar kunne oppstå allerede før utreise.
Departementet ba særlig om høringsinstansenes syn på om det bør være et vilkår for straff at fornærmede er forledet med hensyn til reisens formål, eller om bestemmelsen også bør ramme tilfeller der fornærmede er klar over at formålet med reisen er ekteskapsinngåelse.
4.6 Høringsinstansenes syn
Et klart flertall blant høringsinstansene støttet innføringen av en slik bestemmelse, herunder Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Barneombudet, Det nasjonale statsadvokatembetet, Dommerforeningen, Hordaland statsadvokatembeter, Krisesentersekretariatet, Kristiansand tingrett, Likestillings- og diskrimineringsombudet, LO, Norske kvinners sanitetsforening, Norsk kvinnesaksforening, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Riksadvokaten, Røde Kors, Stine Sofies stiftelse, Trøndelag statsadvokatembeter, Vestoppland politidistrikt og UDI.
Advokatforeningen er kritisk til forslaget. Høringsinstansen mener det er en fare for uriktige domfellelser dersom en slik bestemmelse innføres. Høringsinstansen mener det bør vurderes om ikke forsøksansvaret i seg selv er dekkende for de straffverdige forledelseshandlingene og videre om hvorvidt forsøk på forledelse bør være straffbart dersom en ny bestemmelse innføres.
Agder lagmannsrett mener at for å gjøre det strafferettslige vernet mest mulig effektivt, bør ikke straffebestemmelsen være begrenset til tilfeller hvor fornærmede er forledet med hensyn til reisens formål, men også ramme de tilfeller hvor fornærmede er klar over at formålet med reisen er ekteskapsinngåelse. Barneombudet, Det nasjonale statsadvokatembetet, Dommerforeningen, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Stine Sofies stiftelse, Sunnmøre politidistrikt, Røde Kors, Vestoppland politidistrikt og UDI støtter også et slikt syn.
Barneombudet peker på at selv om vedkommende vet hvorfor han eller hun må dra, kan vedkommende være under så sterkt press og kontroll at det likevel vil være vanskelig ikke å reise. Røde Kors erfarer at personer som er utsatt for tvangsekteskap, ofte har en mistanke om at tvangsekteskap er formålet med utenlandsreisen, men ikke våger å motsette seg reisen på grunn av blant annet psykisk press, trusler om utstøtelse og utøvelse av vold.
Oslo statsadvokatembeter peker på at det at det ikke bør stilles opp som objektivt krav at noen forledes i straffebestemmelsen. Høringsinstansen mener behovet for straffsanksjonering er minst like stort i de tilfeller hvor det foreligger konkret eller strukturell tvang med hensyn til gjennomføring av reisens formål.
Riksadvokaten mener derimot at det ikke er behov for å ramme tilfeller der noen er klar over at formålet med reisen er at han eller hun skal inngå ekteskap med noen. Høringsinstansen mener dette i realiteten vil være å kriminalisere arrangerte ekteskap som sådan. Høringsinstansen viser til at dersom den som skal giftes bort har blitt utsatt for vold, trusler eller andre former for rettsstridig påtrykk, må gjerningspersonen kunne straffes for forsøk på overtredelse av straffeloven 1902 § 222 annet ledd (straffeloven § 253), selv om fornærmede fortsatt befinner seg i Norge.
Oslo statsadvokatembeter mener at vanskeligheter knyttet til bevisføring, herunder både om konkrete og generelle omstendigheter i saken som nødvendigvis også vil måtte omfatte kulturelle elementer både i Norge og utlandet, vil gjøre bestemmelsen mindre anvendelig. Høringsinstansen mener at det bør vurderes å redusere skyldkravet fra forsett til grov uaktsomhet, eventuelt å ta med en straffereaksjon også for grov uaktsom overtredelse.
UDI mener det bør fremgå at forberedelseshandlinger er straffbart, ikke kun «forledelse til å reise». UDI peker blant annet på at både forlovelse, muntlig avtale om ekteskap og inngåelse av et religiøst ekteskap bør anses som forberedelse av et tvangsekteskap, i tillegg til forberedelseshandlinger som bryllupsforberedelser, forledelse av en person til å reise mv.
UDI peker på at departementet bør vurdere om også forberedelseshandlinger til tvangsekteskap som skal gjennomføres i Norge, bør omfattes av bestemmelsen. Som et eksempel mener UDI at det bør være straffbart etter 1902-lovens § 222 annet ledd (straffeloven § 253) å medvirke til at en person fraktes til Norge som asylsøker, med forsett om at personen vil bli utsatt for tvangsekteskap med norsk borger.
Både Trøndelag statsadvokatembeter og UDI foreslår også en endring i regelen om avvergingsplikt i 1902-lovens § 139 (straffeloven § 196). Høringsinstansene mener at tvangsekteskap bør omfattes av avvergingsplikten. Forslaget har ikke vært på høring, og departementet går ikke inn for et slikt forslag i denne omgang.
UDI foreslår videre at det bør utarbeides instruks/retningslinjer for passinndragelse ved mistanke om utreise for ekteskapsinngåelse som rammes av straffeloven.
4.7 Departementets vurderinger
Tvangsekteskap rammer grunnleggende verdier knyttet til personlig frihet og integritet. Tvangsekteskap rammer både den fysiske integriteten og muligheten til selv å ta valg og definere sitt eget liv. Det at slike handlinger gjerne rammer unge mennesker som har liten reell mulighet til å forsvare seg mot dem, og at de gjerne begås av noen som er nærstående, understreker alvoret ytterligere. Etter departementets syn er det avgjørende å sikre at straffelovgivningen gjør det mulig å gripe inn på et tidlig stadium og avverge at planlagte tvangsekteskap blir gjennomført. Internasjonal rett gir også anvisning på strenge regler mot tvangsekteskap.
Departementet foreslår i det følgende en regel som rammer den som ved å forlede eller på annen måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn der personen er bosatt, med forsett om at personen der vil bli utsatt for tvangsekteskap. Bakgrunnen for forslaget er et ønske om å styrke det forebyggende arbeidet mot tvangsekteskap og å oppfylle forpliktelsene etter artikkel 37 i Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.
Regelen omfatter for det første tilfeller hvor fornærmede blir forledet til å reise, for eksempel ved at gjerningspersonen oppgir et annet formål med reisen enn det reelle. Dette er typetilfellet som konvensjonen artikkel 37 nr. 2 tar sikte på. Man kan imidlertid også tenke seg tilfeller hvor fornærmede er klar over formålet med reisen, men på grunn av en situasjon preget av kulturelle og familiemessige strukturer og tradisjoner ikke anser seg i posisjon til å motsette seg reisen. Departementet mener at også slike tilfeller bør rammes av regelen. Dette er bakgrunnen for at også medvirkning til reisen på annen måte enn ved å forlede omfattes av ordlyden som foreslås her. Departementets forslag går på dette punktet noe lenger enn ordlyden i artikkel 37 nr. 2 i konvensjonen og forslaget i høringsnotatet.
Forsøk rammes på vanlig måte etter straffeloven § 16. Det vil si at straffansvar kan inntre på et tidlig stadium og gjøre det mulig å gripe inn før reisen har skjedd.
I høringen har det blitt pekt på at bestemmelsen også bør gjelde i tilfeller der noen forledes til å reise til Norge for at tvangsekteskap skal inngås. Etter departementets forslag vil slike tilfeller omfattes. Bestemmelsen retter seg mot alle tilfeller der noen ved å forlede eller på annen måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn der personen er bosatt, med forsett om at personen der skal utsettes for tvangsekteskap. Antakelig vil personer som risikerer å bli utsatt for tvangsekteskap, ha bedre muligheter for å oppsøke hjelp og bistand i landet der de er bosatt, enn i for eksempel slektens opprinnelsesland. Også på dette punktet er lovteksten endret noe sammenliknet med utkastet i høringsnotatet. Løsningen er i tråd med forpliktelsen i artikkel 37 i Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.
Det er en forpliktelse etter konvensjonen artikkel 44 nr. 1 at handlinger som er omhandlet i artikkel 37, skal være underlagt konvensjonsstatens jurisdiksjon også utenfor dens territorium, når handlingene er begått av en borger eller en som bor i konvensjonsstaten. Det følger videre av § 44 nr. 3 at det ikke skal stilles krav om at handlingen er kriminalisert på territoriet der den ble utført (dobbel straffbarhet). Saker om tvangsekteskap er allerede unntatt fra kravet om dobbel straffbarhet etter § 5 første ledd nr. 4. Videre vil § 6, som gir jurisdiksjon der en rett eller plikt til å strafforfølge følger av en folkerettslig forpliktelse, sikre at også saker om forledelse til tvangsekteskap kan forfølges dersom de er begått i utlandet av en nordmann eller en person hjemmehørende i Norge.