Prop. 49 L (2019–2020)

Endringer i utlendingsloven (pålegg om DNA-testing, utestengelse av vertsfamilier fra au pair-ordningen mv.)

Til innholdsfortegnelse

3 Forslag om utestengelse fra au pair-ordningen for vertsfamilier som utnytter au pairer

3.1 Bakgrunn

Stortinget behandlet 2. juni 2017 Representantforslag 54 S (2016–2017) fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Karin Andersen om avvikling av au pair-ordningen og strengere reaksjoner mot vertsfamilier som utnytter au pairer, og tilhørende innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen (Innst. 305 S (2016–2017)). Stortinget vedtok i denne forbindelse (blant annet) følgende to anmodningsvedtak:

Vedtak nr. 743:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en lovendring som sikrer at familier ikke får motta au pair dersom en person i familien er ilagt straff, eller særreaksjon for forhold som kan føre til fengselsstraff, for handlinger mot en au pair.»

Vedtak nr. 744:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en lovendring for å sikre at vertsfamilier som grovt eller gjentatte ganger bryter lover eller regler som skal beskytte au pairer, kan miste retten til å ha au pair for alltid.»

I Dok. 8: 54 S (2016–2017) begrunnes disse forslagene på følgende måte:

«Karanteneordningen er todelt. Den første delen [utlendingsloven § 27 b første ledd] er til for å slå ned på brudd på regelverket. Med økende alvorlighetsgrad øker karantenetiden noe. Maksimal utestengelse er fem år.
Den andre delen av karanteneordningen [utlendingsloven § 27 b annet ledd] er utestengelse der en person i en vertsfamilie har begått alvorlige handlinger mot en au pair. Da økes karantenetiden til ti år. Slik forslagsstillerne ser det, er det ingen grunn til at en vertsfamilie som har begått svært alvorlige handlinger, skal kunne få ha au pair på nytt. Regelverket må endres slik at en vertsfamilie som for eksempel utøver vold eller begår overgrep mot en au pair, aldri mer får delta i ordningen. Au pairene må beskyttes.»

3.2 Høringen

Justis- og beredskapsdepartementet sendte forslag til lovendringer på høring 29. mai 2018 med høringsfrist 6. august samme år. Forslaget ble sendt til tilsvarende instanser som nevnt under punkt 2.2, med unntak av organisasjonen Grenseløs kjærlighet – norsk organisasjon for familiegjenforening.

Departementet har mottatt høringsuttalelser med merknader fra:

Caritas Norge, Helsedirektoratet, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Jussbuss, Jussformidlingen, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Politidirektoratet (POD), herunder Oslo politidistrikt og Sør-vest politidistrikt, Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE).

Følgende høringsinstanser svarte uten å avgi merknader:

Arbeids- og velferdsdirektoratet, Domstolsadministrasjonen, Forsvarsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Kriminalomsorgsdirektoratet, Kunnskapsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Regjeringsadvokaten, Riksadvokaten, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet.

Hovedsynspunkter i sentrale høringsuttalelser gjengis i proposisjonen her, men høringsuttalelsene er tilgjengelige i sin helhet på departementets nettside.

3.3 Gjeldende rett

Utlendingsloven § 27 b fastsetter at vertsfamilier som bryter vilkårene for au pair-ordningen eller som er ilagt straff eller særreaksjon for forhold begått mot au pair, kan ilegges midlertidig karantene for å få au pair igjen. Bestemmelsen lyder:

§ 27 b. Tiltak ved brudd på vilkårene for oppholdstillatelse til au pair eller ileggelse av straff eller særreaksjon
Dersom en vertsfamilie grovt eller gjentatte ganger bryter vilkår gitt i eller i medhold av loven her om oppholdstillatelse til au pair, kan Utlendingsdirektoratet treffe vedtak om at det ikke skal innvilges oppholdstillatelse til au pair hos vedkommende vertsfamilie. Vedtaket skal gjelde for ett, to eller fem år, avhengig av forholdets art, omfang og varighet.
Det samme gjelder dersom en person i vertsfamilien er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff og forholdet er begått mot den som på gjerningstidspunktet var au pair hos vedkommende. I slike tilfeller kan vedtaket gjelde for opptil ti år.
Vedtak etter første eller annet ledd berører ikke retten til opphold etter kapittel 13.

3.4 Andre lands rett

3.4.1 Danmark

Dansk rett har karantenebestemmelser for vertsfamilier som misbruker au pair-ordningen. Utlændingestyrelsen kan ilegge en vertsfamilie toårig karantene dersom au pairen har arbeidet i mer enn det tillatte antall timer, har utført annet enn huslige oppgaver for vertsfamilien, har fått utbetalt for lite lommepenger eller ikke har hatt eget rom i vertsfamiliens bolig. Videre kan vertsfamilien få karantene på hhv. fem og ti år på bakgrunn av domfellelse. Karantenen inntrer da automatisk, uten at det fattes enkeltvedtak av Utlændingestyrelsen: Dersom vertsfamilien ved endelig dom er dømt for bruk av ulovlig arbeid utført av deres au pair, kan det ikke gis oppholdstillatelse til au pair hos samme vertsfamilie innenfor en periode på fem år. Ved idømt betinget eller ubetinget frihetsstraff for visse straffbare forhold (vold, trusler mv.) begått mot au pairen, kan oppholdstillatelse for au pair hos vertsfamilien ikke gis innenfor en periode på ti år, med mindre særlige grunner tilsier det.

3.4.2 Sverige

Sverige har ingen karanteneordning for vertsfamilier som misbruker au pair-ordningen.

3.5 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet tolket departementet anmodningsvedtak nr. 744 slik at man ønsker å forlenge karantenetiden i utlendingsloven § 27 b første ledd slik at vertsfamilier kan utestenges varig fra au pair-ordningen.

Likeledes ble anmodningsvedtak nr. 743 forstått som et forslag om å forlenge karantenetiden tilsvarende i utlendingsloven § 27 b annet ledd. Det ble drøftet nærmere hvorvidt anmodningsvedtak nr. 743 i tillegg innebar en utvidelse av målgruppen:

«Anmodningsvedtak nr. 743 har […] en ordlyd som kan reise tvil om forslaget i tillegg innebærer en utvidelse av målgruppen. Gjeldende lov omfatter bare vertsfamilier, mens anmodningsvedtak nr. 743 gjelder «familier» generelt. Dette ble kommentert på følgende måte i brev av 17. mars 2017 fra konstituert innvandrings- og integreringsminister Per Sandberg til kommunal- og forvaltningskomiteen (brevet er vedlagt Innst. 305 S (2016–2017)):
“Forslaget lyder:
‘Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en lovendring som sikrer at familier ikke får motta au pair dersom en person i familien er ilagt straff, eller særreaksjon for forhold som kan føre til fengselsstraff, for handlinger mot en au pair.’
Jeg forstår forslaget slik at representantene ønsker å endre utlendingsloven (utl.) § 27 b annet ledd, ved at dagens karanteneperiode på opptil ti år gjøres varig. Videre foreslår representantene å utvide bestemmelsens anvendelsesområde. Dette innebærer at bestemmelsen vil gjelde generelt; for forhold begått av en person i en familie (i motsetning til i en vertsfamilie) mot en au pair. Og den skal ikke begrenses til å gjelde forhold som er begått mot vertsfamiliens au pair, men gjelde forhold begått mot au pairer generelt.
Når det gjelder anvendelsesområdet, kan man tenke seg tilfeller der en person i en familie blir ilagt straff eller særreaksjon for forhold som kan føre til fengselsstraff for handlinger mot en au pair selv om familien ikke har egen au pair, og at denne familien på et senere tidspunkt ønsker å få au pair. Et annet eksempel vil kunne være at en vertsfamilie dømmes for handlinger mot en annen au pair enn sin egen. Jeg antar imidlertid at dette ikke er særlig utbredte eller aktuelle problemstillinger, og slike tilfeller vil kunne løses i straffesporet. Det vil dessuten være utfordrende for UDI å kontrollere og håndheve den foreslåtte bestemmelsen, da familier uten egen au pair ikke vil være i direkte kontakt med utlendingsmyndighetene. På denne bakgrunn ser jeg ikke grunn til å endre utlendingsloven slik forslaget er utformet. […]”
Dette innspillet ble ikke kommentert i innstillingen. Ordlyden i forslaget ble vedtatt uendret, uten at det ble knyttet noen merknader til en eventuell utvidelse av bestemmelsens anvendelsesområde. Som referert ovenfor under punkt 3, omtaler forslagsstillerne selv forslaget som om det bare skal gjelde vertsfamilier:
“Den andre delen av karanteneordningen [utlendingsloven § 27 b annet ledd, tilsvarer anmodningsvedtak nr. 743] er utestengelse der en person i en vertsfamilie har begått alvorlige handlinger mot en au pair. Da økes karantenetiden til ti år. Slik forslagsstillerne ser det, er det ingen grunn til at en vertsfamilie som har begått svært alvorlige handlinger, skal kunne få ha au pair på nytt. Regelverket må endres slik at en vertsfamilie som for eksempel utøver vold eller begår overgrep mot en au pair, aldri mer får delta i ordningen. Au pairene må beskyttes.” [Våre uthevinger]
På bakgrunn av ovennevnte tolker departementet vedtaket slik at endringen fra «vertsfamilie» til «familie» ikke var tilsiktet, men skyldes en inkurie, og at man ikke har ment å utvide bestemmelsens målgruppe/anvendelsesområde med dette. Vi mener også dette vil være den mest hensiktsmessige løsningen, da en slik utvidelse ville omfattet svært få saker og det ville vært utfordrende for Utlendingsdirektoratet (UDI) å fange dem opp.»

Departementet foreslo etter dette å følge opp anmodningsvedtakene ved å tilføye «varig» som et alternativ til karantenetidens lengde i utlendingsloven § 27 b første og annet ledd. Dette alternativet kan brukes på de mest alvorlige tilfellene av brudd på henholdsvis regelverket for au pair-tillatelse og straffelovgivningen. Hvor grensen nærmere skal gå, må avgjøres i praksis. Dersom man ikke velger å ilegge varig utestengelse, men bare midlertidig karantene, må karantenetiden begrenses oppad til henholdsvis fem og ti år i henhold til første og annet ledd.

3.6 Høringsinstansenes syn

Ni høringsinstanser (UDI, UNE, POD,Helsedirektoratet, JURK, Jussbuss, Jussformidlingen, Caritas Norge og LO) har uttalt seg om forslaget, hvorav de fleste uttrykkelig positivt. Ingen høringsinstanser stiller seg negative til forslaget.

UDI etterlyser retningslinjer fra departementet om når varig utestengelse skal ilegges etter bestemmelsen:

«I forslaget til lovendring kan adgangen til å gi varig karantene gis i medhold av både bestemmelsens første og annet ledd, det vil si brudd på henholdsvis regelverket for au pair-tillatelse og straffelovgivningen. Hvis varig karantene skal kunne gis etter første ledd, mener UDI at det er behov for klare retningslinjer fra departementet for tilfeller hvor lovgiver anser dette er aktuelt. Vi begrunner det med at økningen fra 5 år til varig karantene er inngripende for en vertsfamilie, og at dette skal kunne gjelde tilfeller hvor ingen i vertsfamilien er ilagt straff. For saker etter annet ledd, vil UDI kunne ta utgangpunkt i domstolens vurdering av alvorlighetsgraden. Men UDI anser at det ville vært en fordel dersom departementet kan gi retningslinjer, eller si noe mer konkret i forarbeidene om når varig karantene skal ilegges i medhold av annet ledd også.»

Også UNE uttaler at det hadde vært hensiktsmessig å ha noe mer informasjon om hvor grensedragningen skal gå, særlig i det nedre sjikt av nedslagsfeltet. Det bes om at departementet gir noen flere eksempler på når bestemmelsen skal komme til anvendelse.

POD stiller seg positiv til forslaget og støtter de foreslåtte lovendringene. POD har, i likhet med UDI og UNE, et ønske om at departementet kommer med nærmere retningslinjer for når det skal ilegges varig utestengelse fra ordningen, særlig for grensen mellom tiårig karantene og varig utestengelse. POD understreker videre at klare saksbehandlingsrutiner, herunder rutiner for informasjonsutveksling, forhåndsvarsling og prioritering av saker, er helt sentralt for at ordningen med karantene/utestengelse skal virke etter sin hensikt. POD mener det kan være hensiktsmessig å gjennomgå gjeldende saksbehandlingsrutiner for å sikre effektiv og god oppfølging av disse sakene.

POD uttaler at det bør vurderes om en karantenesak etter utlendingsloven § 27 b annet ledd skal kunne påbegynnes på et tidligere stadium enn tidspunktet hvor det foreligger en rettskraftig dom. Det vises til at vertsfamilien bør kunne forhåndsvarsles om sak om karantene allerede ved status som siktet eller at det er tatt ut tiltale for et straffbart forhold.

POD mener videre det bør vurderes om politiet skal ha plikt til å utlevere opplysninger til utlendingsmyndighetene i de tilfeller en person blir ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff, og forholdet er begått mot en som på gjerningstidspunktet var au pair hos vedkommende.

Helsedirektoratet støtter forslaget.

JURK, Jussbuss, Jussformidlingen, Caritas Norge og LO støtter forslaget, men de mener det ikke går langt nok:

  • LO uttaler at det er mye som tyder på at au pair-ordningen misbrukes til å være en ordning der man får tilgang til rimelig arbeidskraft til husarbeid og barnepass, og mener at ordningen, slik den praktiseres i dag, bør avvikles. Videre mener de det er viktig at det er tilstrekkelig kontroll og tilsyn med au pair-ordningen for å forhindre utnyttelse av au pairer.

  • Jussformidlingen mener at varig utestengelse fra ordningen bør være hovedregelen, for å sikre et enda mer effektivt og forebyggende regelverk.

  • Jussbuss ønsker ytterligere tiltak, som at oppholdstillatelsen bør knyttes til au pairen selv og ikke til vertsfamilien (jf. mindretallets forslag nr. 8 i Innst. 305 S (2016–2017)) og at eksisterende lovverk som beskytter arbeidsmiljøet, også gis anvendelse for au pairer.

  • JURK er bekymret for at lovendringen vil bli en symbolbestemmelse uten reell betydning for mange av au pairene. De uttaler at det trolig er store mørketall når det gjelder brudd på au pair-regelverket, og at dette trolig skyldes at au pairens oppholdstillatelse er knyttet til vertsfamilien, og ikke til au pairen selv. JURK er av den oppfatning at dette fører til at au pairer vegrer seg mot å si ifra om misbruk eller dårlige arbeidsforhold. Videre mener JURK at terskelen for å ilegge karantene etter dagens regelverk er for høy. JURK er imidlertid enig med departementet i at det er rimelig at varig utestengelse er forbeholdt de grovere bruddtilfellene. De uttaler at det bør foreligge klare retningslinjer i forarbeider eller rundskriv for hvilke situasjoner/hendelser som kvalifiserer til varig utestengelse. JURK mener det er nødvendig å endre lovverket slik at au pairens oppholdstillatelse knyttes til au pairen selv og ikke til vertsfamilien, for at karantenebestemmelsen skal fungere etter sin hensikt. I tillegg må au pairens oppsigelsesvern styrkes, både ved at det slås fast at arbeidsmiljølovens bestemmelser gjelder for au pairer, og ved at det presiseres i den enkelte au pair-kontrakten at au pairen kun kan sies opp dersom det foreligger «saklig grunn» for oppsigelse [departementet bemerker at dette allerede inngår i kontraktens pkt. 18]. Videre må veiledningstilbudet til au pairer styrkes over hele landet.

  • Caritas Norge uttaler at størrelsen på gebyret for fornyelse av au pair-tillatelsen og lang saksbehandlingstid i utlendingsforvaltningen kan ha uheldige virkninger for effekten av karantenebestemmelsen. Videre foreslår Caritas at vertsfamilien bør registrere seg som arbeidsgiver, slik at det blir lettere for skattemyndighetene å se om det blir innbetalt skatt for au pairen, at nye vertsfamilier må delta på obligatorisk informasjonsmøte om au pair-ordningen og at det bør gjennomføres en ny evaluering av ordningen.

3.7 Departementets vurdering

Departementet merker seg at forslaget støttes av de fleste høringsinstansene, og at ingen er imot det.

I høringsnotatet ble det foreslått at varig utestengelse kan brukes på de «mest alvorlige» tilfellene av brudd på henholdsvis regelverket for au pair-tillatelse og straffelovgivningen. UDI, UNE og POD etterlyser retningslinjer fra departementet om når varig utestengelse skal ilegges etter bestemmelsen. Departementet viser til at det skal være adgang til å ilegge varig utestengelse etter både første og annet ledd i utlendingsloven § 27 b, dvs. brudd på henholdsvis regelverket for au pair-tillatelse og straffelovgivningen. Generelt vil annet ledd (straffelovgivningen) gjelde mer alvorlige handlinger enn første ledd (regelverket for au pair-tillatelse). Ut fra en slik betraktning skal det mer til før en handling anses som et «mest alvorlig» tilfelle etter annet ledd enn etter første ledd. I mange tilfeller vil imidlertid de to bestemmelsene kunne ramme samme handling. Eksempelvis fastsetter au pair-kontrakten at «(v)ertsfamilien skal sørge for at au pairen ikke blir utsatt for trakassering eller annen upassende oppførsel, og at hans eller hennes integritet ikke blir krenket». Et brudd på dette vilkåret vil innebære et brudd på regelverket for au pair-tillatelse etter utlendingsloven § 27 b første ledd, men det vil samtidig kunne innebære et brudd på bestemmelser i straffeloven kapittel 24 til 26 (vern av den personlige frihet og fred, voldslovbrudd mv. og seksuallovbrudd), og dermed rammes av utlendingsloven § 27 b annet ledd. Selv om handlingen isolert sett ville være å anse som grov etter første ledd, er det ikke sikkert den ville være det etter annet ledd. Forvaltningsreaksjonen (utestengelse fra au pair-ordningen) må imidlertid – her som ellers – sikre at like tilfeller behandles likt, uavhengig av hvilken bestemmelse forvaltningen bruker. I de tilfellene hvor det er begått overgrep mot au pairen, må utlendingsforvaltningen derfor vurdere en eventuell karantenetid etter utlendingsloven § 27 b første ledd i lys av hvor lang karantenetid som ville blitt gitt etter annet ledd. I praksis er det dermed lite sannsynlig at utlendingsforvaltningen vil ilegge varig utestengelse etter første ledd for overgrep som er begått mot en au pair. Dette vil bare kunne gjøres dersom man også ville ansett overgrepet som «mest alvorlig» etter annet ledd, dvs. at medlemmer i vertsfamilien ville blitt ilagt straff eller særreaksjon for det, og at overgrepet ville være å anse som «mest alvorlig» i denne sammenheng. I slike tilfeller vil UDI i praksis alltid sørge for å lede saken over i politisporet, ved enten å henvise au pairen til Caritas’ au pair-senter, hvor hun/han vil få rådgivning og hjelp til å politianmelde forholdet, eller ved at UDI selv anmelder forholdet til politiet, og deretter avventer dom i saken før de eventuelt treffer vedtak om utestengelse fra au pair-ordningen.

Varig utestengelse fra au pair-ordningen etter utlendingsloven § 27 b første ledd vil etter dette bare bli ilagt i tilfeller hvor vertsfamilien grovt og gjentatte ganger har brutt regelverket for au pair-tillatelse, uten at dette primært har rammet au pairen. Det vil være bruddet på ordningen i segselv som begrunner varig utestengelse, og ikke overgrep begått mot au pairen (varig utestengelse for slike overgrep vil bli vurdert etter annet ledd). Et eksempel kan være at en vertsfamilie gjentatte ganger anskaffer au pair, men primært benytter ordningen som import av billig arbeidskraft til arbeid som ikke har noen sammenheng med au pair-oppgaver, f.eks. til å arbeide i familiens bedrift, og altså bevisst misbruker ordningen på denne måten. Dette vil innebære et svært alvorlig brudd på ordningen, hvor au pairens opphold i Norge vil være vesensforskjellig fra slik ordningen er tenkt. Det nevnes at en slik omgåelse kan skje uten at au pairen føler seg misbrukt, f.eks. dersom au pairen mottar betaling som hun er fornøyd med, og au pairen er med på omgåelsen av regelverket. Hvis vertsfamilien derimot primært bruker au pairen til typiske au pair-oppgaver i hjemmet, men overtrer bestemmelsene i au pair-regelverket om arbeidstid, (tidvis) hvilke oppgaver som skal utføres og/eller forbudet mot å ha mer enn én au pair, vil man typisk være innenfor en tidsbegrenset karantenetid. Den tidsbegrensede karantenetiden etter første ledd foreslås endret fra «ett, to eller fem år» til «opptil ti år», se nedenfor.

Når det gjelder varig utestengelse etter utlendingsloven § 27 b annet ledd (straffbare forhold), mener departementet dette som hovedregel bør gis i tilfeller hvor strafferammen for det begåtte lovbruddet er på mer enn to år. Departementet mener det bare unntaksvis bør ilegges begrenset utestengelse i slike tilfeller. Hvorvidt det foreligger tilstrekkelige formildende omstendigheter til at utestengelsen likevel skal være begrenset, må vurderes av utlendingsforvaltningen på bakgrunn av domstolens vurdering av alvorlighetsgraden. Dersom strafferammen er to år eller lavere, derimot, bør tidsbegrenset utestengelse på inntil ti år være hovedregelen. Hvor langvarig den tidsbegrensede utestengelsen skal være, må fastsettes nærmere i praksis. Også her må utlendingsforvaltningen ta utgangspunkt i domstolens vurderinger. I tilfeller hvor det ved én eller flere handlinger er begått flere lovbrudd, kan det ilegges varig utestengelse selv om hvert lovbrudd isolert har en strafferamme på to år eller mindre.

Som enkelte høringsinstanser har bemerket, medfører innføringen av varig utestengelse etter første ledd at overgangen fra tidsbegrenset utestengelse – som etter gjeldende rett har en makstid på fem år – til varig utestengelse, blir stor. For å få en mer nyansert reaksjonsskala, foreslår departementet å endre alternativene for utestengelsestid i første ledd slik at de tilsvarer gjeldende bestemmelse i annet ledd, dvs. fra «ett, to eller fem år» til «opptil ti år». Dette gir mulighet for en mer forholdsmessig bruk av reaksjon for brudd på au pair-ordningen.

Departementet mener at skjerpingen av reaksjonen etter første ledd, fra maksimalt fem års utestengelse til varig, også nødvendiggjør en endring av inngangsvilkåret om at vertsfamilien må ha brutt au pair-ordningen «grovt eller gjentatte ganger». Reaksjonsspennet fra ett års utestengelse til varig utestengelse blir uforholdsmessig stort på det snevre omfanget av tilfeller som kan rammes i henhold til lovens ordlyd – nemlig bare de grove og gjentatte bruddene. Departementet foreslår derfor å fjerne inngangsvilkåret «grovt eller gjentatte ganger». Dette innebærer at utestengelse kan ilegges ved alle brudd på au pair-ordningen. I praksis har imidlertid vilkåret «grovt» ikke blitt tolket svært strengt. Eksempelvis vil det å ikke sørge for at au pairen får norskkurs, gi grunnlag for ett års utestengelse etter dagens praksis. Skjerpingen vil dermed ikke nødvendigvis bli så stor i praksis som lovendringen skulle tilsi. Selv om ethvert brudd på au pair-ordningen i henhold til forslaget kan medføre utestengelse, legger departementet til grunn at utlendingsforvaltningen ikke vil ilegge utestengelse for rent bagatellmessige forhold. Hvor den nedre grensen for å ilegge utestengelse skal gå, må fastlegges i praksis.

POD uttaler at det bør vurderes om karantenesak for person som er dømt for straffbart forhold begått mot en au pair, skal kunne opprettes på et tidligere stadium, dvs. allerede ved siktelse eller tiltale, og ikke først ved domfellelse. Det vises til at det vil være formålstjenlig og i samsvar med andre forvaltningsreaksjoner i utlendingsloven at vertsfamilien kan forhåndsvarsles om sak om karantene allerede ved status som siktet eller at det er tatt ut tiltale for et straffbart forhold. Departementet er enig i at det bør kunne ilegges midlertidig karantene fra tiltale/siktelse og frem til straffesaken er endelig avgjort i domstolene. Det kan ta svært lang tid før rettskraftig dom foreligger, og det bør i forebyggingsøyemed derfor kunne ilegges midlertidig karantene ut fra en helhetsvurdering av situasjonen, også før det foreligger rettskraftig dom. Hensikten vil være å forebygge at det skjer nye overgrep dersom en ny au pair skulle flytte inn hos familien (dette er først og fremst aktuelt ved bytte av vertsfamilie, altså når au pairen allerede befinner seg i Norge). Formålet er ikke å straffe vertsfamilien, og karantenen er heller ikke å regne som en straffesanksjon, men en forvaltningsreaksjon. En slik regel vil dermed ikke komme i strid med uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96. På denne bakgrunn foreslår departementet et nytt siste punktum om dette i utlendingsloven § 27 b annet ledd.

Videre uttaler POD at det bør vurderes om politiet skal ha plikt til å utlevere opplysninger til utlendingsmyndighetene i de tilfeller en person blir ilagt straff eller særreaksjon for et lovbrudd (Oslo politidistrikt uttaler at en slik hjemmel er «ønskelig»). Etter gjeldende rett har politiet rett, men ikke plikt, til å utlevere slike opplysninger til utlendingsmyndighetene i saker som dette, jf. politiregisterloven § 30 og politiregisterforskriften § 9-6 første ledd nr. 9. Departementet mener politiet bør pålegges en slik plikt, da dette vil sikre at karantenesaker på dette grunnlaget kan opprettes. Det foreslås å innføre dette i en ny § 85 a i utlendingsloven. Bestemmelsen omfatter også opplysninger om siktelse og tiltale.

Departementet merker seg at flere høringsinstanser mener at høringsforslaget ikke går langt nok og ønsker ytterligere tiltak. Departementets forslag i proposisjonen her inneholder flere tiltak enn høringsforslaget, og det kommer således høringsinstansene i møte. Noen høringsinstanser fremmer imidlertid forslag om andre innstramninger i au pair-ordningen, og at ordningen avvikles (LO). Departementet viser til at forslag om avvikling av au pair-ordningen (Dokument 8: 162 S (2018–2019)) nylig ble behandlet i Stortinget (3. desember 2019), og at det ikke var flertall for forslaget, jf. Innst. 59 S (2019–2020). Flere av tiltakene som foreslås av høringsinstansene ble også behandlet i denne forbindelse. Departementet nøyer seg med å vise til vurderingen av disse tiltakene i Innst. 59 S (2019–2020), herunder det vedlagte brevet av 27. juni 2019 fra settestatsråd Jan Tore Sanner til Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Til dokumentets forside