Prop. 5 LS (2023–2024)

Endringer i folketrygdloven (gjennomføring av konvensjon av 30. juni 2023 om trygdekoordinering mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia) og samtykke til inngåelse av konvensjon av 30. juni 2023 om trygdekoordinering mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia

Til innholdsfortegnelse

2 Bakgrunnen for konvensjonen

2.1 Innledning

Etter Storbritannias uttreden av EU/EØS reguleres trygdekoordineringen mellom Norge og Storbritannia gjennom to avtaler, separasjonsavtalen (se punkt 2.2) og en bilateral trygdeavtale (se punkt 2.4). Disse avtalene har ulik personkrets og ulikt materielt innhold. Som en følge av separasjonsavtalen er det inngått en avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere, såkalt triangulering, som kompletterer separasjonsavtalen (se punkt 2.3). I forbindelse med utmeldingsavtalen er det inngått en tilsvarende avtale mellom EU og Storbritannia for EØS/EFTA-borgere (se punkt 2.3).

2.2 Separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia

Storbritannia og EU inngikk en omfattende utmeldingsavtale ved Storbritannias uttreden av unionen. Denne ble undertegnet 24. januar 2020 og trådte i kraft 1. februar 2020, etter å ha blitt godkjent både av det britiske parlamentet og EU-parlamentet. Avtalen regulerer en rekke forhold knyttet til utmeldelsen.

Mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia ble det på tilsvarende måte inngått en separasjonsavtale i forbindelse med Storbritannias uttreden av EØS: Avtale av 28. januar 2020 om ordninger mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia som følge av Storbritannias uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene i henhold til Storbritannias medlemskap i Den europeiske union. Avtalen gjelder for borgere av EØS/EFTA-statene og Storbritannia som har benyttet seg av retten til fri bevegelighet før utløpet av overgangsperioden for Storbritannias uttreden av EU/EØS, det vil si 31. desember 2020. Separasjonsavtalen speiler trygdedelen av utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU, og sikrer videreføring av opparbeidede trygderettigheter, herunder rett til helsetjenester. For å oppnå dette, viderefører separasjonsavtalen i hovedsak bestemmelsene i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger (kjent som trygdeforordningen og som heretter omtales som «forordning 883/2004») uendret for de som hadde opptjent rettigheter før overgangsperiodens utløp 31. desember 2020. For nærmere omtale av separasjonsavtalen vises det til Prop. 10 LS (2020–2021).

2.3 Trianguleringsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og EU

Separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia speiler i hovedsak utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU. På trygdekoordineringsområdet er det to separate avtaler som regulerer det som tidligere ble regulert gjennom EØS-avtalens trygdekoordineringsdel. Personer som hadde beveget seg mellom Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat, ville i noen tilfeller kunne risikere ikke å være omfattet av noen av avtalene.

Separasjonsavtalen artikkel 32 gir regler om EUs unionsborgere. Disse skal også omfattes av trygdekoordineringsdelen under forutsetning av at EU og Storbritannia og EØS/EFTA-statene og EU inngår hver sin avtale som gir tilsvarende rettigheter til henholdsvis borgere av EØS/EFTA-statene og britiske borgere. Både avtalen mellom EU og Storbritannia og avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene (trianguleringsavtalen) ble derfor inngått som en følge av Storbritannias uttreden av EU og EØS. Den korresponderende bestemmelsen i utmeldingsavtalen står i artikkel 33.

Trianguleringsavtalen gjelder altså rettsstillingen til personer som har hatt tilknytning til Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat. Avtalen er i sin helhet tatt inn i EØS-avtalen vedlegg VI (trygd) kapittel III (borgere av Det forente kongerike) og er gjennomført i norsk rett i folketrygdloven § 1-3 b første ledd bokstav d. For norske borgere som beveger seg mellom Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat, vil det imidlertid være avtalen mellom EU og Storbritannia som sikrer at opptjente rettigheter ikke går tapt.

Samlet sikrer separasjonsavtalen og de to avtalene som kompletterer den, rettighetene til statsborgere i alle EØS-statene og i Storbritannia.

2.4 Om den bilaterale trygdeavtalen mellom Norge og Storbritannia og protokollen om sykehjelp

Norge og Storbritannia inngikk 25. juli 1957 en bilateral konvensjon om trygd. Konvensjonen ble revidert i 1990 ved avtale mellom Norge og Storbritannia om sosial trygd av 19. juni 1990, da med en protokoll om sykehjelp (sykehjelpsprotokollen) av samme dato.

Avtalens geografiske virkeområde omfatter partenes territorier. For Norges del betyr dette at Svalbard og Jan Mayen også er omfattet. For Storbritannia er i tillegg kronbesittelsene Jersey og Isle of Man omfattet.

I forbindelse med Norges tilslutning til EØS, ble det ved brevvekslingsavtale (endringer av Avtale mellom Norge og Storbritannia om sosial trygd) av 5. november 1992 enighet om at trygdeavtalen skulle opphøre å gjelde (suspenderes) for personer som var omfattet av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet (forordning 1408/71) hvilket var forløperen til forordning 883/2004. Trygdeavtalen har etter dette stort sett fått anvendelse for sokkelarbeidere og tredjelandsborgere, det vil si personer som ikke er borgere av en EØS-stat, og i forhold til Jersey og Isle of Man. Sykehjelpsprotokollen ble eksplisitt unntatt fra denne suspensjonen. Protokollen har imidlertid i praksis hatt liten betydning så lenge Storbritannia var med i EU og EØS, siden den gir mer begrensede rettigheter til helsetjenester enn det som følger av forordning 883/2004 og tidligere forordning 1408/71.

I forbindelse med Storbritannias uttreden av EØS ble Norge og Storbritannia ved brevvekslingsavtale av 7. desember 2020 enige om fortsatt anvendelse av trygdeavtalen fra 1990, herunder sykehjelpsprotokollen.

Det var behov for tilpasninger ettersom 1990-avtalen var gammel og ikke reflekterte dagens trygdeordninger verken i Storbritannia eller Norge. Statene ble derfor enige om å gjøre nødvendige tilpasninger i avtalen, slik at det ble mulig å anvende den på dagens nasjonale regelverk. Brevvekslingsavtalen trådte i kraft 1. januar 2021. I tillegg til tredjelandsborgere omfatter den de som har beveget seg mellom statene etter utløpet av overgangsperioden for Storbritannias uttreden av EU og EØS. Sykehjelpsprotokollen omfatter imidlertid bare norske og britiske borgere. Den bilaterale trygdeavtalen og sykehjelpsprotokollen gir generelt mer begrensede rettigheter til ytelser enn separasjonsavtalen.

1990-avtalen inneholder bestemmelser om lovvalg, sykepenger, foreldrepenger, rehabiliteringsytelser, arbeidsløshetsytelser, uføretrygd, alderspensjon, gjenlevendepensjon, barnepensjon, barnetrygd og gravferdsstønad. Den inneholder imidlertid ikke bestemmelser om kontantstøtte til småbarnsforeldre. De mest omfattende bestemmelsene finnes på lovvalgsområdet og pensjonsområdet.

Det ble ved 2020-avtalen ikke gjort endringer i lovvalgsreglene, slik at 1990-avtalens lovvalgsregler fremdeles kan anvendes blant annet ved utsendelse av arbeidstakere, både til sokkelen og til fastlandet.

For alderspensjon og pensjon til gjenlevende ektefelle er avtalen modernisert, slik at det er mulig å anvende bestemmelsene på dagens norske regelverk, og avtalen inneholder bestemmelser om sammenlegging, beregning og eksport.

Bestemmelsene om lovvalg, alderspensjon og etterlattepensjon anvendes mellom Storbritannia, Nord-Irland, øyene Jersey og Man og Norge.

Avtalens bestemmelse om grunn- og hjelpestønad ble opphevet.

Bestemmelsene om eksport av ytelser og bestemmelsene om sammenlegging av medlemskapsperioder for å gi rett til ytelser, er begrenset til å gjelde alderspensjon og pensjon til gjenlevende ektefelle.

For barnepensjon, sykepenger, arbeidsavklaringspenger, foreldrepenger, dagpenger under arbeidsløshet, uføretrygd, yrkesskade og barnetrygd kommer avtalen ikke lenger til anvendelse mellom «fastlands»-Storbritannia og Norge, men skal bare anvendes mellom Norge og øyene Jersey og Man. De materielle bestemmelsene har ikke det samme omfanget som bestemmelsene for alderspensjon og pensjon til gjenlevende ektefelle. For barnepensjon finnes det en rett til sammenlegging og eksportregler. For sykepenger, arbeidsavklaringspenger, dagpenger og foreldrepenger inneholder avtalen bestemmelser om sammenlegging av opptjeningsperioder. For sykepenger og foreldrepenger finnes det i tillegg eksportbestemmelser. For uføretrygd finnes en sammenleggingsbestemmelse samt enkelte beregningsregler. For yrkesskade finnes det bestemmelser om likebehandling og eventuell yrkesskade etter to staters lovgivning. For barnetrygd inneholder avtalen likebehandlingsregler og regulering av sammenfallende rettigheter. Avtalens bestemmelser om gravferdsstønad kommer bare til anvendelse i forholdet mellom Norge og Jersey og inneholder bestemmelser om sammenlegging og likebehandling.

Sykehjelpsprotokollen utgjør en integrert del av trygdeavtalen. Formålet med protokollen er å sikre gjensidig rett til «omgående sykehjelp» for avtalestatenes borgere under midlertidig opphold på den andre statens territorium. Protokollen har snevrere personkrets og materielt virkeområde enn separasjonsavtalen og den nye konvensjonen, men et videre geografisk virkeområde enn disse, ved at den også gjelder for Svalbard og øyene Jersey og Man. Protokollen får anvendelse for norske og britiske borgere som er bosatt på den ene av avtalestatenes territorium og som oppholder seg midlertidig på den andre avtalestatens territorium. Protokollen omfatter også norske og britiske borgere som oppholder seg midlertidig i Storbritannia og som er medlemmer i folketrygden med rett til stønad ved helsetjenester etter folketrygdloven, uten å være bosatt i Norge.

Etter sykehjelpsprotokollen er det et vilkår at de aktuelle personene under midlertidig opphold på den andre avtalestatens territorium «er i en tilstand som gjør det nødvendig at de uten opphold får slik sykehjelp som deres tilstand krever». Uttrykket «sykehjelp» i protokollen var opprinnelig definert som ytelser etter kapittel 2 i folketrygdloven av 1966, som tilsvarer kapittel 5 i folketrygdloven av 1997. Ved brevvekslingsavtalen av 7. desember 2020 ble dette endret til «sykehjelp som fullstendig eller delvis finansieres av det offentlige i samsvar med gjeldende lovgivning i Norge», uten at det innebærer noen realitetsendring. Retten til helsehjelp må dokumenteres ved å framvise pass. I motsetning til separasjonsavtalen og den nye konvensjonen, gjelder protokollen som hovedregel ikke for norske og britiske borgere som reiser til den andre avtalestaten for å motta planlagt behandling. Protokollen har bestemmelser om gjensidig og fullstendig refusjonsavkall, noe som innebærer at utgifter til helsetjenester dekkes av hver av avtalestatene uten at det foretas et etterfølgende landoppgjør. Etter separasjonsavtalen er det kun delvis refusjonsavkall. Det vises til omtalen av artikkel 36 i hoveddelen av den nye konvensjonen under punkt 5.4.1.

Til forsiden