5 Andre endringer i kommuneloven

5.1 Møte-, tale- og forslagsrett i folkevalgte organer

5.1.1 Gjeldende rett

Kommuneloven § 8-1 første ledd slår fast at medlemmer av kommunale folkevalgte organer plikter å delta i organets møter hvis de ikke har gyldig forfall. Møteplikten innebærer samtidig en rett til å møte i organet. Kommuneloven § 8-1 andre ledd slår fast at medlemmer som er til stede i et møte har stemmeplikt, som på tilsvarende måte betyr en rett til å stemme.

En del av møteretten og -plikten etter kommuneloven § 8-1 første ledd er en rett til å tale og til å fremme forslag i saker som skal behandles. Dette framgår ikke direkte av ordlyden i bestemmelsen, men følger forutsetningsvis av at formålet med møtet nettopp er at medlemmene skal bidra i saksbehandlingen. Bestemmelsen bruker begrepet «delta», som understreker at medlemmene skal ha en aktiv rolle i møter. Også saksbehandlingsreglene i kapittel 11 i kommuneloven bygger på et premiss om at medlemmer av folkevalgte organer har tale- og forslagsrett. I § 11-2 fjerde ledd framgår det for eksempel at alle medlemmer kan stille spørsmål til lederen i møter.

Det er «medlemmer» av folkevalgte organer som har møte-, tale- og forslagsrett etter kommuneloven § 8-1. Departementet legger til grunn at det med «medlemmer» menes faste medlemmer av organet. I tillegg vil varamedlemmer og settemedlemmer som møter i organet på grunn av forfall, ha samme rettigheter og plikter som faste medlemmer. Det er i utgangspunktet bare organets faste medlemmer som har en alminnelig møte- og talerett. Loven åpner ikke for at andre enn medlemmene av organet og ordføreren kan ha forslagsrett.

Det finnes noen bestemmelser i kommuneloven som slår fast at andre enn organets faste medlemmer og møtende varamedlemmer skal ha møte- og talerett i visse tilfeller:

• Ordføreren har møte-, tale- og forslagsrett i alle kommunale eller fylkeskommunale folkevalgte organer unntatt kommune- og fylkesråd og organer under dem, jf. § 6-1 tredje ledd. I kontrollutvalget har ordføreren bare møte- og talerett.

• Kommunedirektøren har møte- og talerett i alle kommunale eller fylkeskommunale folkevalgte organer, med unntak av kontrollutvalget, jf. § 13-1 femte ledd.

• Representanter for de ansatte har møte- og talerett i folkevalgte organer når de behandler saker som gjelder forholdet mellom de ansatte og kommunen som arbeidsgiver, jf. § 13-4 første ledd første punktum.

• For parlamentarisk styrte kommuner er det en egen bestemmelse i § 10-3 om møteplikt og møte- og talerett for lederen og medlemmene av rådet.

• Medvirkningsrådene kan få møte- og talerett i folkevalgte organer i saker som angår deres ansvarsområde hvis kommunestyret bestemmer det, jf. forskrift om medvirkningsordninger § 2 sjette ledd.

• Kontrollutvalgets leder har møte- og talerett i kommunestyret eller fylkestinget når utvalgets saker skal behandles, jf. § 23-2 andre ledd.

• Oppdragsansvarlig revisor eller hans eller hennes stedfortreder har møte- og talerett i kontrollutvalgets møter, jf. § 24-3 første ledd.

Disse bestemmelsene definerer klart hvem som har møte-, tale- og forslagsrett og hvilke folkevalgte organer dette gjelder. Noen av bestemmelsene definerer også hva slags sakstype som skal behandles i et folkevalgt organ for at møte- og taleretten skal gjelde. Når andre har fått en lovbestemt rett til å møte og tale, kan ikke kommunestyret eller andre organer frata dem denne retten. Departementet mener at disse særskilte bestemmelsene også er et uttrykk for at det ikke er adgang til å gi andre enn organets medlemmer slike rettigheter, med mindre det er særlig hjemmel for det. Dette gjelder også for folkevalgte som er medlemmer av andre folkevalgte organer i kommunen. De kan ikke få en alminnelig møte- og talerett, heller ikke ved behandling av bestemte sakstyper. Kommunens reglement etter kommuneloven §§ 5-13 og 11-12 kan ikke gå ut over det som følger av kommuneloven.

Kommuneloven er derimot ikke til hinder for at andre enn organets medlemmer kan få adgang til å uttale seg i enkeltsaker. Folkevalgte organer kan for eksempel invitere sakkyndige eller andre som har interesser i en sak til et møte, og i den sammenhengen gi vedkommende mulighet til holde et innlegg. Dette er noe annet enn en generell møte- og talerett. Personer som får tilbud om å uttale seg i et møte, kan likevel ikke delta i organets ordinære ordveksling på samme måte som organets medlemmer eller andre med lovfestet talerett. Det kan ikke under noen omstendighet gis forslagsrett til andre enn dem som etter lov eller forskrift har eller kan få det.

5.1.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at det hadde kommet flere spørsmål om hvem som kan ha møte-, tale- og forslagsrett i folkevalgte organer. Departementet foreslo derfor å presisere gjeldende rett. Forslaget innebar å tydeliggjøre at det bare er medlemmene i folkevalgte organer som har møte-, tale- og forslagsrett i organets møter, og at det ikke kan gis møte-, tale- og forslagsrett til andre, utover det som følger av lov.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

Det er om lag 20 høringsinstanser, inkludert uttalelser fra medvirkningsråd og én privatperson, som uttaler seg til forslaget om møte-, tale- og forslagsrett. Av disse støtter 11 høringsinstanser en presisering av hvem som har møte-, tale- og forslagsrett, i tråd med departementets forslag i høringsnotatet. Departementet viser også til at en stor andel høringsinstanser har gitt generell tilslutning til alle forslagene i høringsnotatet.

De fleste som gir eksplisitt støtte til forslaget har ingen nærmere begrunnelse, og viser til departementets vurderinger. Bærum kommune er enig i at forslaget i høringsnotatet verken innskrenker eller utvider det som allerede er gjeldende rett, og framhever at det er viktig å beholde adgangen til at andre enn organets medlemmer kan få tilbud om å uttale seg. Skien kommune viser til at møte-, tale- og forslagsrett har vært et tema i kommunen, særlig i forbindelse med at de har vurdert saksbehandlingsreglementet. Sett hen til det representative folkestyret, mener kommunen det er fornuftig med en presisering. Forum for kontroll og tilsyn (FKT) har fått tilbakemeldinger om at bestemmelsene om møte-, tale- og forslagsrett har vært uklare. De er kjent med at disse har blitt «misbrukt», både ved at revisor eller kontrollutvalgets leder urettmessig har blitt nektet møte- og talerett og ved at revisor eller andre urettmessig har fått forslagsrett. FKT støtter derfor en presisering.

De fleste høringsinstansene som går imot departementets forslag, er ikke uenig i at det presiseres i loven hvem som har møte-, tale- og forslagsrett i folkevalgte organer. Innvendingene fra høringsinstansene går i hovedsak ut på at de ønsker at andre grupper eller personer enn de som i dag har en lovfestet møte-, tale- og forslagsrett også skal ha det. FKT foreslår at kontrollutvalgssekretariatet bør ha en lovfestet møte- og talerett i kontrollutvalget. Ellers trekker høringsinstansene særlig fram ungdomsråd eller andre medvirkningsorgan for ungdom, og mener disse bør ha en lovfestet møte- og talerett i folkevalgte organer. Ungdommens fylkesutvalg Trøndelag uttrykker at lovforslaget vil svekke deres mulighet til å påvirke politiske beslutninger, og at det vil begrense ungdommens muligheter til å bli hørt i demokratiske prosesser. De mener det bør lovfestes en møte- og talerett for medvirkningsorgan for ungdom, fordi ungdom ikke har noen formelle kanaler for å velge hvem som skal representere dem i kommunestyrer og fylkesting. Tromsø kommune peker på det samme. Nettverk for fylkeskommunale ombud for barn og unge ber om at departementet vurderer om det bryter med Barnekonvensjonens artikkel 12 at ungdomsråd eller annet medvirkningsorgan for ungdom ikke har en lovfestet møte- og talerett.

Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Redd Barna og Sentralt ungdomsråd Oslo (SUR) mener at ungdomsråd ikke bare bør ha lovfestet møte- og talerett, men også en lovfestet forslagsrett. Statsforvalteren i Troms og Finnmark viser til at de har hatt mye kontakt med ungdomsrådene i fylket. Ungdomsrådene har i denne dialogen poengtert at manglende forslagsrett gjør det utfordrende å få reell medvirkning. Redd Barna peker på at flere ungdomsråd i dag har forslagsrett nedfelt i lokale reglementer, og uttaler følgende:

Ungdomsrådet som medvirkningsorgan står i en særstilling ved at det representerer og fremmer stemmene til de som ikke har stemmerett ved kommune- og fylkestingsvalg, som ikke har vært med og valgt de som sitter i de folkevalgte organene, og som heller ikke selv kan stille til valg til disse organene. Det er derfor særlig viktig at ungdomsrådet gis rett til å møte og snakke direkte med beslutningstakerne under behandlingen av saker som angår dem, til å fremme egne forslag og oppleve at disse blir tillagt behørig vekt av de folkevalgte.

Vefsn kommune går imot forslaget om å presisere hvem som har møte-, tale- og forslagsrett, og uttrykker at man ikke bør frata kommunene selvbestemmelse. Kommunen mener det ikke gjør noe om kommunestyrene selv får lov til å bestemme hvem som skal ha møterett og forslagsrett, for eksempel i et utvalg. De mener ungdomsråd bør kunne ha både møte-, tale- og forslagsrett i folkevalgte organer dersom kommunen selv ønsker dette.

5.1.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet har mottatt flere spørsmål om det er adgang til å gi andre enn organets medlemmer møte-, tale- eller forslagsrett. Dette tyder på at loven ikke er tydelig nok på dette punktet. Innspillene i høringen bekrefter inntrykket av at loven ikke har vært klar nok. Departementet mener det er viktig at det ikke er tvil om hvem som har møte-, tale- og forslagsrett i folkevalgte organer. Departementet viderefører derfor forslaget fra høringen, og foreslår å tydeliggjøre i loven hva som er gjeldende rett.

I dag følger det av forskrift om medvirkningsordninger at kommunestyret kan velge å gi medlemmer av rådene møte- og talerett i folkevalgte organer. Enkelte høringsinstanser mener medvirkningsrådene bør ha en lovbestemt møte- og talerett i andre folkevalgte organer. Høringsinstansene framhever særlig ungdomsråd, ettersom disse ikke har samme mulighet til å påvirke politikk gjennom valg. Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Redd Barna og Sentralt ungdomsråd Oslo (SUR) tar til orde for at ungdomsråd i tillegg bør ha forslagsrett.

Departementet ser at det er særlige hensyn som gjør seg gjeldende for ungdomsråd eller andre medvirkningsorgan for ungdom, ettersom medlemmene kan være under myndighetsalder. Departementet understreker at kravet om at alle kommuner skal ha ungdomsråd eller et annet medvirkningsorgan for ungdom er en viktig ordning som er med på å sikre barns rett til å bli hørt på en systematisk måte på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Ungdomsrådene er én av mange tiltak som er med på å gjennomføre Barnekonvensjonen artikkel 12 om barns rett til å bli hørt.

Departementet er likevel kjent med at noen ungdomsråd opplever at de i varierende grad blir involvert i de politiske prosessene. Det er imidlertid ikke holdepunkter for at utfordringene skyldes mangler i regelverket. Det følger av § 5-12 fjerde ledd at ungdomsråd og andre medvirkningsorgan for ungdom har en rett til å uttale seg i saker som gjelder dem. Videre er det i forskrift om medvirkningsordninger § 2 presisert at folkevalgte organer skal forelegge slike saker for ungdomsrådene. Det er ikke et krav at saken har tiltak rettet direkte mot barn og ungdom for at ungdomsrådene skal få saker forelagt seg, så lenge saken kan få konsekvenser for dem. I Bufdirs veileder om ungdomsråd er samferdsel, helse, miljø, årsbudsjett og økonomiplan listet opp som eksempler på saker som kan være relevante for ungdomsrådene. Det er også presisert i forskrift om medvirkningsordninger at ungdomsrådet selv kan ta initiativ til å ta opp saker. Uavhengig av om ungdomsrådet selv har tatt initiativ til å ta opp en sak eller om et folkevalgt organ har forelagt dem saken, følger det av forskrift om medvirkningsordninger at uttalelsene fra ungdomsrådet skal følge saksdokumentene til det organet som avgjør saken endelig. Det vil si at ungdomsrådets uttalelse, uavhengig av om kommunestyret har gitt ungdomsrådet møte- og talerett, skal være kjent og synliggjort for beslutningsorganet.

Reguleringen av de tre lovpålagte medvirkningsrådene i kommuneloven § 5-12 var ny med kommuneloven (2018), og trådte først i kraft ved kommunestyre- og fylkestingsvalget høsten 2019. Departementet mener derfor det er for tidlig å gjøre en mer helhetlig vurdering av hvordan reglene for medvirkningsråd, inkludert ungdomsråd eller annet medvirkningsorgan for ungdom, fungerer. Departementet driver fremdeles med utstrakt veiledning til medvirkningsorganer om regelverket, og vil fortsette med dette også framover for å sikre at lovens intensjon oppfylles.

Departementets vurdering er derfor at innspillene i høringen om å lovfeste en møte-, tale- og forslagsrett for ungdomsråd ikke bør følges opp i denne proposisjonen. Departementet følger heller ikke opp forslaget fra FKT om at kontrollutvalgssekretariatet bør få en lovfestet møte- og talerett i kontrollutvalget. Forslaget som var på høring, gikk ikke ut på å endre de eksisterende særbestemmelsene om møte- og talerett, noe som ble presisert i høringsnotatet. Det vil kreve en grundigere vurdering og utredning å gi andre enn de som i dag har lovfestet møte-, tale- og forslagsrett slike rettigheter. Generelt er det et viktig prinsipp at det er medlemmene av folkevalgte organer som har møte-, tale- og forslagsrett. Unntak må vurderes strengt og begrunnes særskilt. Dersom det blir en for stor åpning for at andre enn medlemmene kan ha møte-, tale- og forslagsrett, vil det kunne påvirke hvem som deltar i de politiske prosessene, og i ytterste konsekvens føre til at andre personer får påvirkningskraft på bekostning av de som er valgt som medlemmer.

Departementet foreslår med dette at gjeldende rett presiseres i kommuneloven, som et nytt annet ledd i § 8-1. Forslaget går for det første ut på å lovfeste at medlemmer av et kommunalt eller fylkeskommunalt folkevalgt organ har møte-, tale- og forslagsrett i organets møter. Departementet mener det er et viktig prinsipp at det er medlemmene av folkevalgte organer som har disse rettighetene. Dette er et utslag av det representative demokratiet. Ved forfall til møter vil møtende varamedlemmer og settemedlemmer ha samme rettigheter som medlemmene. Departementet foreslår å bygge på samme formulering som i kommuneloven § 6-1 tredje ledd, som lovfester ordførers møte-, tale- og forslagsrett.

For det andre går forslaget ut på å presisere at det ikke kan gis møte-, tale- og forslagsrett til andre enn organets medlemmer, utover det som følger av lov. Departementet mener dette bør stå tydelig i loven, slik at det ikke er tvil om at verken kommunestyret eller andre folkevalgte organer kan gi andre enn de som har møte-, tale- og forslagsrett etter loven slike rettigheter.

Departementet understreker at en lovfesting av hvem som har møte-, tale- og forslagsrett verken skal utvide eller innskrenke de rettighetene som allerede følger av lov og forskrift. Forslaget går ikke ut på å endre de eksisterende særbestemmelsene i lov eller forskrift om møte- og talerett. Departementet understreker videre at presiseringen i § 8-1 ikke endrer på gjeldende rett om at det er anledning til å invitere andre enn organets medlemmer til møter og gi dem anledning til å uttale seg. Møte- og talerett etter forslagets § 8-1 andre ledd er altså noe annet enn tilfeller hvor det folkevalgte organet velger å gi andre enn organets egne medlemmer anledning til å ta ordet i en konkret sak.

5.2 Ansettelse av kommunale ombud

5.2.1 Gjeldende rett

Ansettelse av ombud er ikke direkte regulert i kommuneloven. Den eneste bestemmelsen som regulerer ombud i kommuneloven, er § 13-2 som sier at kommunestyret og fylkestinget selv kan bestemme at ombudsstillinger skal være åremålsstillinger og at åremålsperioden skal være på minst seks år.

Da denne bestemmelsen kom inn i § 24 nr. 2 i forrige kommunelov, hadde forarbeidene uttalelser om hva slike ombudstillinger er. I Ot.prp. nr. 96 (2005–2006) kapittel 5.5.2 ble dette omtalt som stillinger som ansettes av kommunestyret:

Etter departementets syn bør ansettelsen i en stilling for å kunne defineres som en ombudsstilling etter kommuneloven § 24 nr. 3, foretas av kommunestyret/fylkestinget og vedkommende bør rapportere direkte til disse organene. Videre må ombudet ha en selvstendig stilling og kunne treffe beslutninger uten å være avhengig av en senere behandling i kommunestyret etter fylkesting, eller andre organer i kommunen/fylkeskommunen.

I kommuneloven (2018) er bestemmelsen om at ombudsstillinger kan være åremålsstillinger videreført, uten at bestemmelsen ble kommentert nærmere i forarbeidene. Dette kan tale i retning av at premissene i Ot.prp. nr. 96 (2005–2006) fortsatt gjelder i forståelsen av § 13-2 i kommuneloven. Isolert sett tilsier dette at kommunestyret er den som ansetter ombud.

Bestemmelsen om ombud i § 13-2 må imidlertid ses i sammenheng med de nye, generelle reglene i kommuneloven (2018) om ansettelser. I § 13-1 syvende ledd slås det fast at kommunedirektøren har det løpende personalansvaret, og at dette ansvaret inkluderer ansettelser, med mindre noe at annet er fastsatt i lov. Utgangspunktet er altså et det er kommunedirektøren som skal ansette i kommunen. Kommuneloven har i § 13-1 første ledd et klart unntak fra dette utgangspunktet, nemlig at det er kommunestyret selv som ansetter kommunedirektøren.

Det er ingen lovbestemmelse som sier noe direkte om hvordan ombud skal ansettes. Rettstilstanden for ansettelser av denne typen kommunale ombudsstillinger er derfor noe uklar. For ombudsstillinger, som er regulert i annen lovgivning, vil spørsmålet avgjøres ut fra regelverket knyttet til den aktuelle ombudsstillingen.

5.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å ta inn en bestemmelse i kommuneloven § 13-2 om at ansettelse av ombud som kommunestyret eller fylkestinget har bestemt at de skal ha, skal gjøres av kommunestyret eller fylkestinget selv. Videre ble det foreslått en lovteknisk endring i overskriften til § 13-2 for å tydeliggjøre at bestemmelsen ikke bare dreier seg om åremål, men også om ombud.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Åtte høringsinstanser gir eksplisitt støtte til forslaget. Ingen høringsinstanser går imot forslaget. Departementet viser også til at en stor andel høringsinstanser har gitt generell tilslutning til alle forslagene i høringsnotatet.

KS uttaler:

Vi er positive til å rydde opp i denne uklarheten. Selv om kommunale ombud hører til sjeldenhetene, er det viktig at reglene om hvem som har myndighet til å ansette er klare. At kommunestyret skal ansette eventuelle ombud er et unntak fra hovedregelen i § 13-1 sjuende ledd om at det er kommunedirektøren som har myndigheten til å ansette. Vi vil derfor i denne forbindelse understreke at § 13-1 sjuende ledd er en god og prinsipiell viktig regel, som man bør være forsiktig med å gjøre unntak fra.

KS stiller videre spørsmål ved om kommunestyrets løpende arbeidsgiveransvar, både for ombud og for kommunedirektøren, bør være ytterligere lovregulert, og om noe av arbeidsgiveransvaret bør kunne delegeres.

Nettverket for fylkeskommunale ombud for barn og unge støtter endringene. De uttaler:

Vi ønsker å understreke at formaliserte rutiner og et godt samspill mellom folkevalgte og de kommunale ombudene er avgjørende for å lykkes. Vi forutsetter at med presiseringene og endringen i lovverket at arbeidsgiveransvaret for kommunale ombud følges opp på samme måte som for kommunedirektøren.

5.2.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet mener uklarheten i gjeldende rett, om hvem som ansetter kommunale ombud og hvem disse skal rapportere til, er uheldig og foreslår derfor å endre reglene slik at dette blir klart.

Mange kommuner har kommunale ombud på ulike områder. Dette er ombud som kommunen selv beslutter å ha og som kommer i tillegg til lovpålagte ombud som for eksempel personvernombud. Departementet understreker at forslaget ikke berører ombudene som er regulert i annen lovgivning.

Etter det departementet erfarer, er det et ønske og behov for å kunne ha denne type kommunale ombud. Hensikten med ombudsstillinger er at de skal være fristilt fra den ordinære administrasjonen og ha en særskilt rolle i kommunen. Departementet viser til omtalen av ombudsstillinger i Ot.prp. nr. 96 (2005–2006), hvor det blant annet sies at ansettelsen bør foretas av kommunestyret eller fylkestinget og at vedkommende bør rapportere direkte til disse, for at stillingen skal anses som en ombudsstilling. Videre står det at ombudet må ha en selvstendig stilling og kunne treffe beslutninger uten å være avhengig av en senere behandling i kommunestyret eller fylkesting, eller andre organer i kommunen/fylkeskommunen. Departementet mener fremdeles at dette er sentralt for ombud. Hensynet til at ombud skal være selvstendige og fristilte fra administrasjonen og kommunedirektøren, tilsier at det bør være kommunestyret eller fylkestinget som ansetter i ombudsstillinger.

Departementet har vurdert om hensynene bak § 13-1 syvende ledd, som sier at kommunedirektøren skal ha det løpende personalansvaret, inkludert ansvaret for ansettelser, endrer på dette. En sentral begrunnelse for denne regelen er at kommunedirektøren, som øverste administrative leder, har behov for og er best egnet til å ansette de rette personene i administrasjonen. Departementet mener man i utgangspunktet bør være forsiktig med å gjøre unntak fra regelen om kommunedirektørens løpende personalansvar, men at den uavhengigheten som ligger i ombudsrollen, tilsier at kommunestyret ansetter ombud. Dette påpeker også KS i høringen.

Etter dette opprettholder departementet forslaget i høringen om å lovfeste i kommuneloven § 13-2 at ansettelse av ombud som kommunestyret eller fylkestinget har bestemt at de skal ha, skal gjøres av kommunestyret eller fylkestinget selv. Videre foreslås en lovteknisk endring i overskriften til § 13-2 for å tydeliggjøre at bestemmelsen ikke bare dreier seg om åremål, men også om ombud.

Departementet understreker at ombud fortsatt er ansatte og ikke folkevalgte. Departementet vil med dette forslaget verken endre rammene for eller innholdet i ombudsstillinger sammenliknet med det som er beskrevet i Ot.prp. nr. 96 (2005–2006) kapittel 5.5.2.

Når det er kommunestyret eller fylkestinget som skal ansette kommunale ombud, er det kommunestyret som har arbeidsgiveransvaret. Dette blir på samme måte som for kommunedirektøren. Departementet har merket seg innspillet fra KS om at kommunestyrets arbeidsgiveransvar bør være ytterligere lovregulert, men anser det ikke aktuelt å følge opp dette i denne omgang. Departementet vil vurdere innspillet i den senere evalueringen av loven.

5.3 Navn på interkommunale samarbeid

5.3.1 Gjeldende rett

Det følger av kommuneloven § 18-1 tredje ledd at et interkommunalt politisk råd må ha et navn som inneholder ordene «interkommunalt politisk råd». For et kommunalt oppgavefellesskap følger det av § 19-1 tredje ledd at navnet må inneholde ordene «kommunalt oppgavefellesskap».

Et av hensynene bak kravet i § 18-1 tredje ledd og § 19-1 tredje ledd er at det skal være tydelig hva slags type samarbeid det er snakk om. Kravet om bestemte navn skal gjøre det enklere å identifisere samarbeidet overfor innbyggerne, folkevalgte og offentlige registre, se Prop. 46 L (2017–2018) side 171 og 176.

Kommuneloven åpner i dag ikke for at interkommunale politiske råd og kommunale oppgavefellesskap kan bruke forkortelser i stedet for hele navnet. Til sammenlikning er det adgang til å bruke forkortelser i stedet for hele navnet for interkommunale selskaper og kommunale foretak, se foretaksnavneloven § 2-2. Her står det at foretaksnavnet til interkommunale selskap skal inneholde ordene «interkommunale selskaper eller IKS» og at navnet til et kommunalt foretak skal inneholde ordene «kommunalt foretak eller KF».

Før kommuneloven (2018) trådte i kraft, var begrepet «regionråd» en ofte brukt betegnelse på samarbeid om generelle samfunnsspørsmål på tvers av kommunegrensene. Slike regionråd hadde imidlertid ikke et fast juridisk innhold. I kommuneloven (2018) er det definert klare rammer for denne typen samarbeid gjennom reglene om interkommunalt politisk råd i kapittel 18. Slike samarbeid skal kalles interkommunalt politisk råd. Det er fremdeles mulig å kalle samarbeidet regionråd, men i så fall må navnet i tillegg ha med ordene interkommunalt politisk råd.

5.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet har fått flere henvendelser fra kommuner og interkommunale samarbeid om at det er tungvint og omstendelig med de lange navnene som følger av kravene i § 18-1 tredje ledd og § 19-1 tredje ledd. Departementet sendte derfor på høring et forslag om å åpne for at det i tillegg skal være mulig å bruke bestemte forkortelser. Departementet foreslo forkortelsen «IPR» for «interkommunalt politisk råd» og «KO» for «kommunalt oppgavefellesskap». Etter departementets vurdering ville disse forkortelsene gi minst fare for forveksling med andre etablerte forkortelser.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Totalt ti høringsinstanser gir uttrykkelig støtte til forslaget. Dette er Indre Østfold kommune, Skien kommune, Bærum kommune, Vestland fylkeskommune, Viken fylkeskommune, Forum for kontroll og tilsyn (FKT), Friluftsrådenes Landsforbund, KS, Samfunnsbedriftene og NKRF. Ingen høringsinstanser går imot forslaget. Departementet viser også til at en stor andel høringsinstanser har gitt generell tilslutning til alle forslagene i høringsnotatet.

Samfunnsbedriftene mener forslaget kan bidra til forenkling, og at forkortelsene er fornuftige og kan bli innarbeidet ganske raskt. Forum for kontroll og tilsyn (FKT) er enig med departementet i at den foreslåtte forkortelsen KO gir minst fare for forveksling med kommunale foretak (KF). Friluftsrådenes Landsforbund har følgende uttalelse:

Friluftsrådenes Landsforbund støtter lovendringsforslaget som innebærer at interkommunalt politisk råd kan bruke forkortelsen IPR i navnet og at kommunale oppgavefellesskap kan bruke KO i navnet. Generelt er vi restriktive til slike forkortelser som ikke er opplagt sjølforklarende og lett virker fremmedgjørende. I dette tilfellet mener vi likevel at de lange navnene i kombinasjon med at forkortelsene vil bli godt innarbeida hos de som bruker disse organisasjonsformene, tilsier at en åpner for bruk av forkortelsene i navnet. Dette vil være aktuelt for flertallet av interkommunale friluftsråd som nå omorganiseres til kommunale oppgavefellesskap.

Vestland fylkeskommune sier følgende:

Vestland fylkeskommune meiner at å innføre «IPR» og «KO» som forkortingar vil vere hensiktsmessig og at omsynet til at organisasjonsforma skal vere mogleg å kjenne igjen er ivareteke. Forkortingane vil gjere det enklare å bruke kjenneteikna når samanslutningane skal presentere seg sjølv.

5.3.4 Departementets vurdering og forslag

Flere interkommunale samarbeid kan ha nokså lange navn som beskriver samarbeidets geografiske nedslagsområde eller hva kommunene samarbeider om. Når det formelle navnet i tillegg må inneholde alle ordene som beskriver hva slags type interkommunalt samarbeid det er snakk om, og det ikke er lov til å bruke forkortelser, blir det tungvint i den daglige bruken av navnet på samarbeidet. Dette kan føre til at samarbeidene velger ikke å bruke interkommunalt politisk råd eller kommunalt oppgavefellesskap når de omtaler seg selv. Det er altså risiko for at formålet med bestemmelsen, blant annet hensynet til at innbyggerne enkelt skal kunne indentifisere hva slags samarbeid det er, ikke oppnås med dagens regulering.

Departementet står derfor fast ved at kommuneloven bør endres, slik at det blir mulig å bruke en forkortelse som beskriver samarbeidsformen i stedet for ordene «interkommunalt politisk råd» og «kommunalt oppgavefellesskap». Forslaget har fått stor oppslutning i høringen.

Departementet understreker at det fremdeles er et viktig hensyn at samarbeidenes navn gir uttrykk for hva slags samarbeid det er. Hensynet til gjenkjennelighet kan likevel ivaretas gjennom bruk av forkortelser. Gjennom forkortelser vil det bli enklere å omtale samarbeidet. Dette vil også bidra til at reglene blir likere kommunale foretak og interkommunale selskap, som begge kan bruke forkortelser i foretaksnavnet.

Departementet ser at det kan ta noe tid før bruk av forkortelser blir innarbeidet, men vurderer at dette ikke er et tungtveiende hensyn. Departementet har registrert at forkortelser allerede delvis er tatt i bruk i dagligtale og i uformelle sammenhenger. Lovregulering av forkortelser vil føre til at alle bruker de samme forkortelsene. Departementet antar videre at «kommunalt oppgavefellesskap» og «interkommunalt politisk råd» heller ikke har satt seg helt hos allmennheten enda, ettersom samarbeidsformene ble innført for få år siden.

Adgangen til å benytte forkortelsene i samarbeidets navn kan også gjøre det enklere å bruke «regionråd» i navnet uten at det blir for komplisert med «råd» to steder. Departementet har fått inntrykk av at dette er etterspurt. Det vil være en forbedring at et samarbeid for eksempel kan hete «Lillevik og omegn regionråd IPR», framfor «Lillevik og omegn regionråd interkommunalt politisk råd». Dette kan også føre til at forkortelsene blir brukt i den daglige omtalen av samarbeidet, noe som vil kunne øke kunnskapen om hva slags samarbeid det er og hvilken regulering som gjelder. Ved å se forkortelsen i navnet vil man nokså raskt kunne se i kommuneloven hva slags samarbeid det er og hvilke bestemmelser som gjelder.

Departementet mener den beste løsningen er å forkorte «interkommunalt politisk råd» til IPR. Selv om denne forkortelsen i dag brukes både om «Intellectual Property Rights» (immaterielle rettigheter) og i noen andre sammenhenger, mener departementet det er liten forvekslingsfare.

Når det gjelder forkortelsene for kommunale oppgavefellesskap, har departementet vurdert både KO og KOF. Departementet ser at begge forkortelsene allerede har blitt tatt i bruk. Departementet står fast ved at KO er den mest egnete forkortelsen. Hovedsakelig fordi KO framstår som den forkortelsen med minst fare for forveksling med andre forkortelser. Departementet viser til at dette forslaget også har fått oppslutning i høringen. Forum for kontroll og tilsyn (FKT) gir uttrykkelig støtte til forkortelsen KO.

Departementet foreslår etter dette at interkommunale politiske råd kan velge om de vil benytte forkortelsen «IPR» i navnet i stedet for «interkommunalt politisk råd». Departementet foreslår videre at kommunale oppgavefelleskap kan benytte «KO» i stedet for «kommunalt oppgavefellesskap». Forslaget innebærer at det er valgfritt å bruke alle ordene i navnet eller å bare bruke forkortelsen, eller begge deler.

5.4 Varsling til kontrollutvalget om møter

5.4.1 Gjeldende rett

Kommuneloven § 23-6 regulerer kontrollutvalgets innsyn og undersøkelser i selskaper o.l. Det framgår av bestemmelsens fjerde ledd at kontrollutvalget har rett til å være til stede på møter i generalforsamling, representantskap og andre eierorganer i heleide kommunale selskaper o.l. I tillegg slår bestemmelsen fast at kontrollutvalget skal varsles om slike møter.

Varslingsplikten til kontrollutvalget ble 1. juli 2004 tatt inn i kommuneloven (1992) § 80 tredje ledd. Med noen små språklige justeringer er varslingsplikten videreført i sin helhet i ny kommunelov (2018) § 23-6 fjerde ledd. I bestemmelsen står det at kontrollutvalget «skal varsles», uten at det defineres nærmere hvem som skal varsle. Forarbeidene gir heller ikke et tydelig svar på hvem som har varslingsplikten.

Departementet har lagt til grunn i en tolkningsuttalelse (sak 21/2712) at det er mest nærliggende at eier-/deltakerkommunen sender slikt varsel. Departementet har blant annet vist til at det vil være enklere for den enkelte kommunen å informere kontrollutvalget i forbindelse med møter, enn at et selskap som kan ha mange ulike eier-/deltakerkommuner gjør det. Men siden de øvrige rettskildene ikke gir et tydelig svar, er gjeldende rett ikke klar.

5.4.2 Forslaget i høringen

I høringsnotatet viste departementet til at usikkerhet rundt hvem som skal varsle, kan føre til at kontrollutvalget ikke fanger opp at det skal være møter i generalforsamling, representantskap og andre eierorganer i heleide kommunale selskaper o.l., med den konsekvens at kontrollutvalget ikke får vært til stede. Uklarheten kan dermed føre til at bestemmelsen ikke fungerer etter hensikten. Departementet foreslo derfor å presisere i loven hvem som har en plikt til å varsle kontrollutvalget om møter.

Departementet vurderte om det enkelte aksjeselskapet, interkommunale selskapet mv. burde ha denne varslingsplikten, begrunnet med at det er de som setter opp møter og innkaller medlemmer. Varsel om at det skal være møte i generalforsamling, representantskap eller tilsvarende organ ville kunne sendes samtidig som innkallingen av medlemmer, for eksempel ved kopi til kontrollutvalgssekretariatene. Departementet viste til at varsling til kontrollutvalget ville henge nokså naturlig sammen med tilsvarende administrative oppgaver selskapet må gjøre i forbindelse med møter.

Departementet mente likevel at det samlet sett framsto som den beste løsningen at kommunen skulle ha en plikt til å varsle kontrollutvalget. Dette ble blant annet begrunnet med at det ville være enklere for kommunen å administrere en slik varslingsplikt, for eksempel ved å videresende innkallinger til kontrollutvalgssekretariatet fortløpende. Kommuner skal uansett alltid ha informasjon om møter i selskaper og vil ha oppdaterte kontaktopplysninger til kontrollutvalgssekretariatet. Særlig for selskaper med mange ulike eier-/deltakerkommuner, pekte departementet på at det kunne føre til et visst merarbeid å holde oversikt over de ulike kontrollutvalgssekretariatene. Departementet mente også rettstekniske hensyn trakk i retning av at kommunen skulle ha ansvaret, og ikke selskapene. Dersom hvert enkelt selskap skulle ha en plikt til å varsle kontrollutvalget om møter, ville det vært mer nærliggende å plassere en varslingsplikt i den aktuelle selskapsloven, og ikke i kommuneloven.

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Totalt åtte høringsinstanser gir eksplisitt støtte til forslaget som var på høring om å tydeliggjøre at kommunen har plikt til å varsle kontrollutvalget om møter. Departementet viser også til at en stor andel høringsinstanser har gitt generell tilslutning til alle forslagene i høringsnotatet. Det er fem høringsinstanser som har innvendinger til at kommunen skal sende varsel.

Av dem som støtter forslaget, er det få som gir en nærmere begrunnelse. Statsforvalteren i Rogaland uttaler at det kan være fornuftig at kommunen får ansvaret, men at det forutsetter at kommunen selv mottar innkalling og at innkallingen ikke bare går direkte til de personene i kommunen som skal møte.

Høringsinstansene som går imot forslaget om at kommunen skal varsle, framhever at det ikke nødvendigvis vil være enklere for kommunen å administrere en varslingsplikt, slik departementet har lagt til grunn. Horten kommune mener det vil være en bedre ordning om selskapene selv sender informasjon om møter direkte til kontrollutvalgssekretariatene, fordi kommunene vil fungere som «postkasse» og bare vil måtte videresende møteinnkallinger. Det samme mener Nordland fylkeskommune, som begrunner dette slik:

Bakgrunnen for dette er formaliteter i aksjeloven, der det i § 5-10 heter at innkalling til generalforsamling skal være sendt aksjeeiere senest en uke før møtet skal holdes. Dersom kommune eller fylkeskommune kalles inn til møte med en ukes varsel, vil det være vanskelig å i tur varsle kontrollutvalget tidsnok til at utvalget kan stille i møtet.

Videre er det ofte mange offentlige eiere i samme selskap, både kommuner og fylkeskommuner. Nordland fylkeskommune har eierskap sammen med andre kommuner og fylkeskommuner blant annet i arbeids- og inkluderingsbedrifter, bedrifter knyttet til kultur og film, og bedrifter tilknyttet bompenger. En endring i kommuneloven på dette punktet vil føre til at kontrollutvalget får likelydende varsel fra mange kommuner/fylkeskommuner.

Også Indre Østfold kommune mener det vil være bedre om selskapene selv varsler. De trekker fram at administrasjonen i kommunen bare vil være en «mellommann» som videresender innkallinger til kontrollutvalgssekretariatene. De påpeker at det har blitt vanlig med interkommunale samarbeid om kontrollutvalgssekretariat, og at kontrollutvalgssekretariatene dermed kan dekke mange eierkommuner i samme selskap. Dette kan i praksis føre til at sekretariatet vil motta en videresendt innkalling fra hver av eierkommunene sekretariatet betjener. Indre Østfold kommune mener det ikke vil være en stor jobb å ha oversikt over kontrollutvalgssekretariatene som selskapet dekker, ettersom sekretariatenes adresse ikke vil endre seg i særlig grad.

Forum for kontroll og tilsyn (FKT) mener den mest praktiske løsningen er at innkallingen sendes direkte fra selskapet til kontrollutvalget, men anerkjenner samtidig argumentet fra departementet om at det lovteknisk og pedagogisk sett er uheldig om en varslingsplikt for selskapene plasseres i kommuneloven. De foreslår derfor at kommuneloven presiserer at det er kommunens ansvar at kontrollutvalget blir varslet. FKT skriver at en slik lovregulering vil åpne for at hver enkelt kommune kan finne den mest praktiske framgangsmåten, og sørge for at kontrollutvalget faktisk mottar varsler om møter.

Bergen kommune anbefaler at det ikke gjøres noen endringer i bestemmelsen, noe de begrunner med at kommunene bør ha valgfrihet.

5.4.4 Departementets vurdering og forslag

Begrunnelsen for varslingsplikten er at kontrollutvalget skal få informasjon om at det skal være møter i det øverste organet i kommunalt heleide selskaper og interkommunale samarbeid. Varslingsplikten omfatter møter i generalforsamling, representantskap og tilsvarende organer i selskap og interkommunale samarbeid som listes opp i § 23-6 første ledd. § 23-6 første ledd lister opp interkommunale selskaper (IKS), interkommunale politiske råd, kommunale oppgavefelleskap og aksjeselskaper der en kommune eller fylkeskommune alene eller sammen med andre kommuner, fylkeskommuner eller interkommunale selskaper direkte eller indirekte eier alle aksjer. I det følgende omtales disse som selskaper og interkommunale samarbeid.

Departementet viser til at en stor del av kommuners virksomhet i dag utføres gjennom selskaper eller interkommunale samarbeid. Varslingsplikten og retten til å være til stede i møtene, er viktig for at kontrollutvalget skal få tilstrekkelig informasjon og dermed grunnlag for å gjennomføre sin kontroll. Departementet mener det er uheldig at dagens bestemmelse ikke er tydelig på hvem som skal varsle kontrollutvalget om møter. Departementet opprettholder derfor vurderingen om at det bør presiseres i loven hvem som har ansvaret.

Departementet mener det er mest i tråd med systematikken i kommuneloven dersom ansvaret for å varsle kontrollutvalgssekretariatene er tydelig plassert hos kommunen, ikke hos selskapet eller det interkommunale samarbeidet. De aller fleste høringsinstansene har støttet dette forslaget. Kontrollutvalget fører kontroll på kommunestyrets vegne, og det bør derfor være kommunen som har ansvaret for at kontrollutvalget får den informasjonen de trenger for å ivareta denne oppgaven.

Av høringsinstansene som har uttalt seg spesifikt til presiseringen av varslingsplikten til kontrollutvalget, er det imidlertid flere som mener selskapet eller det interkommunale samarbeidet selv bør varsle – eller at kommunen bør ha valgfrihet. Hovedinnvendingen går på at det vil være mer hensiktsmessig om selskapet eller det interkommunale samarbeidet selv varsler og at de derfor ikke er enig i at det vil være enklest for kommunene å administrere varslingen.

Departementet ser at det er flere argumenter som kan tale for at selskapene eller de interkommunale samarbeidene varsler om møter, og ikke administrasjonen i kommunen. Det er det enkelte aksjeselskapet, interkommunale selskapet mv. som setter opp møter og innkaller medlemmene. Varsel til kontrollutvalget om at det er møte i generalforsamling, representantskap eller tilsvarende organ vil kunne sendes samtidig med innkalling av møter til deltakerne. Indre Østfold kommune har påpekt i høringen at det vanligvis ikke er store endringer i kontrollutvalgssekretariatene, og at det derfor er begrenset hvor arbeidskrevende det vil være å opprettholde oppdaterte kontaktlister. Departementet er enig i dette.

Et argument mot at selskapene eller de interkommunale samarbeidene selv varsler om møter, er at det lovteknisk og pedagogisk sett ville vært noe uheldig om en varslingsplikt for interkommunale selskaper (IKS) og aksjeselskaper skulle blitt plassert i kommuneloven. Som det framgår av kommuneloven § 1-2 gjelder loven kommuners virksomhet. Dersom interkommunale selskaper (IKS) og aksjeselskaper skulle hatt en plikt til å varsle om møter til kontrollutvalget, burde i så fall hjemlene plasseres i disse selskapslovene og ikke i kommuneloven.

Departementet står videre fast ved at det for mange kommuner er hensiktsmessig å sende varsel til kontrollutvalget selv. Departementet viser til at flertallet av høringsinstansene ikke hadde innvendinger til dette, men støttet departementets forslag. Varsling kan administreres forholdsvis enkelt, ved at innkallinger til møter videresendes til kontrollutvalgssekretariatet. Administrasjonen i kommunen vil også alltid ha oppdatert informasjon om kontrollutvalgssekretariatet.

Departementet viser til høringsuttalelsen fra Forum for kontroll og tilsyn (FKT), hvor de foreslo å plassere ansvaret hos kommunen, men at loven likevel åpner for at kommunen selv kan bestemme hvordan varsling skal skje. Departementet mener dette er et forslag som vil ivareta både hensynet til tydelig plassering av ansvar og kommunenes behov for å finne en god løsning tilpasset lokale forhold.

Departementet foreslår derfor å endre ordlyden i kommuneloven § 23-6 fjerde ledd, slik at det framgår tydelig at kommuner og fylkeskommuner som er deltaker eller eier i selskaper eller interkommunale samarbeid etter bestemmelsens første ledd, skal sørge for at kontrollutvalget blir varslet. Det sentrale vil da være om det er avklart i kommunen hvordan varsling skal skje og at kommunen følger opp at kontrollutvalget faktisk mottar varsel. I tilfeller hvor flere eier-/deltakerkommuner i et selskap har samme kontrollutvalgssekretariat, vil for eksempel varslingsplikten være oppfylt ved at det er avklart mellom kommunene at én kommune har fått ansvaret for å sende informasjon om møter, eller ved at det er avklart at selskapet selv sender varsel.

5.5 Forskriftshjemmel om minimumsavdrag på lån

5.5.1 Gjeldende rett

Kommuneloven § 14-10 første ledd slår fast at årsbudsjettet skal stilles opp med balanse, det vil si at all bruk av midler skal ha dekning i tilgang på midler i budsjettåret. I andre ledd er det krav om at driftsbudsjettet skal dekke avdrag på lån som minst tilsvarer minimumsavdraget, slik det skal beregnes etter § 14-18. Kravet om at de årlige driftsbudsjettene minst må finansiere minimumsavdrag, bygger opp om generasjonshensyn og det finansielle ansvarsprinsippet ved at utgiftene ved å lånefinansiere investeringer fordeles over levetiden til investeringene.

Kommuneloven § 14-18 første ledd første punktum gir en plikt til å foreta årlige nedbetalinger på lån som minst er lik minimumsavdraget. Nedbetalingsplikten sikrer at eksisterende lånegjeld faktisk avdras og bygges ned, og innebærer at det ikke er tilstrekkelig kun å foreta regnskapsmessige avsetninger for dekning av framtidige avdragsbetalinger.

Kommuneloven § 14-18 første ledd andre punktum regulerer hvordan minimumsavdraget skal beregnes. Minimumsavdraget skal være lik størrelsen på avskrivningene justert for forholdet mellom lånegjelden og avskrivbare eiendeler. Minimumsavdraget følger dermed det kalkulerte kapitalslitet og levetiden på eiendelene. I forskrift om økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og årsberetning for kommuner og fylkeskommuner mv. (FOR-2019-06-07-714) § 3-4 er det satt øvre grenser for hvor lang avskrivningsperiodene kan være. Disse grensene skal bidra til at avdragstiden på lån ikke blir for lang.

De nevnte bestemmelsene gjelder så langt de passer for kommunalt foretak, interkommunalt politisk råd og kommunalt oppgavefellesskap, jf. kommuneloven §§ 9-1 fjerde ledd, 18-1 fjerde ledd og 19-1 fjerde ledd. Departementet har lagt til grunn at bestemmelsene også gjelder for lånefond opprettet etter § 14-14 tredje ledd.

5.5.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet pekte i høringsnotatet på at det kan være spørsmål om hvordan reglene om minimumsavdrag skal forstås, og dermed behov for klargjørende regler.

For de tilfellene en kommune har organisert all sin virksomhet innunder kommunekassen, vil det normalt ikke være rettslig tvil om forståelsen av reglene om minimumsavdrag. Det kan imidlertid oppstå noen spørsmål, for eksempel om selve beregningen av minimumsavdraget.

For de tilfellene en kommune har organisert virksomhet i kommunalt foretak mv. eller har opprettet lånefond, pekte departementet på noen problemstillinger hvor dagens kommunelov ikke gir utfyllende regler. Én problemstilling er om et kommunalt foretak kan ha låneavdrag som er lavere enn minimumsavdraget, forutsatt at kommunen samlet sett har minimumsavdrag som tilfredsstiller lovens krav. Et annet eksempel er om minimumsavdraget skal beregnes separat for hver regnskapsenhet, det vil si for kommunekassen og kommunalt foretak mv. hver for seg, eller om det skal gjøres en samlet beregning for kommunen ut fra samlede avskrivninger, eiendeler og gjeld i kommunen som juridisk enhet. Videre kan det være spørsmål om hvordan minimumsavdraget skal beregnes for lånefond, blant annet som følge av at et lånefond kun har gjeld og ingen eiendeler i sitt regnskap.

Departementet foreslo i høringsnotatet at loven skal gi hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om minimumsavdraget i forskrift, for å klargjøre reglene og gjøre reglene mer tilgjengelige. Departementet pekte på behovet for å gi forskriftsregler både til § 14-10 andre ledd om budsjettbalanse og minimumsavdraget, og forskrift til § 14-18 om nedbetalingsplikten og beregningen av minimumsavdraget.

5.5.3 Høringsinstansenes syn

Det er 15 høringsinstanser som kommenterer forslaget om at loven skal gi hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om minimumsavdraget i forskrift. Alle disse støtter at loven gir en slik forskriftshjemmel. Departementet viser ellers til at en stor andel av høringsinstansene gir generell tilslutning til forslagene i høringsnotatet.

5.5.4 Departementets vurdering og forslag

Bestemmelsene om minimumsavdrag er av stor økonomisk betydning for kommunene og fylkeskommunene, idet de påvirker den årlige budsjettbalansen, utviklingen i lånegjelden og likviditeten. Reglene på området bør derfor være tydelige og klargjørende. Som departementet pekte på i høringsnotatet, og som høringsuttalelsene støtter, er det behov for mer utfyllende og detaljerte regler som kan gjøre reglene mer tilgjengelige og redusere rettslig tvil. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om en hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om minimumsavdraget i forskrift, både til § 14-10 andre ledd om budsjettbalanse og finansiering av minimumsavdraget, og til § 14-18 om nedbetalingsplikten og beregningen av minimumsavdraget.

Et fåtall av høringsinstansene hadde innspill til problemstillinger som bør reguleres i forskrift. Departementet vil vurdere disse innspillene nærmere i forbindelse med utarbeidelse av et høringsforslag til forskrift.

Blant innspillene fra høringsinstansene er det synspunkter på løsninger som dels kan være i strid med det departementet har lagt til grunn er gjeldende rett (se tolkningsuttalelse i sak 22/2553). Dette reiser spørsmålet om departementets hjemmel til å gi forskrift også skal omfatte en hjemmel til å gi forskriftsregler som innebærer unntak fra bestemmelser i lov. Dette gjelder særlig spørsmålet om kravet til finansiering av minimumsavdraget over driftsbudsjettet skal gjelde for hver enkelt regnskapsenhet innenfor kommunen som juridisk enhet (kommunekassen, kommunale foretak og ev. interkommunalt politisk råd og kommunalt oppgavefellesskap som ikke er egne rettssubjekter), slik departementet har lagt til grunn som gjeldende rett, eller om dette kravet kan ses for kommunen som juridisk enhet under ett. Blant høringsinstansene er det ulike syn på dette. Dette er spørsmål departementet så langt ikke har vurdert nærmere, men som det vil være hensiktsmessig å utrede som en del av forskriftsarbeidet. Departementets forslag innebærer derfor at den foreslåtte forskriftshjemmelen også åpner for å gi unntak fra visse bestemmelser i lov. Utredningen av en ny forskrift og høringen av denne vil klarlegge om det bør gis forskriftsregler om unntak fra loven.

5.6 Vedtak i saker som ikke er oppført på sakslisten eller hvor saksdokumenter ikke er sendt ut

5.6.1 Gjeldende rett

I kommuneloven § 11-3 er det regler om innkalling og saksliste til møter i folkevalgte organer. Hovedregelen er at saker skal stå på sakslisten som sendes ut før møtet. En sak skal settes på sakslisten hvis minst 1/3 av organets medlemmer krever det, jf. § 11-3 første ledd.

I § 11-3 femte ledd åpnes det for at det i visse tilfeller skal være adgang til å fatte vedtak i en sak selv om den ikke er oppført på sakslisten. Det følger av bestemmelsen at det kan fattes vedtak, hvis ikke møtelederen eller 1/3 av de møtende medlemmene motsetter seg det. På samme vilkår er det åpnet for å fatte vedtak i en sak selv om saksdokumentene ikke er sendt ut sammen med innkallingen.

I § 11-3 femte ledd er det imidlertid ikke satt inn «minst», eller noen annen angivelse av at tallet 1/3 representerer et maksimum eller minimum, slik det er gjort i første ledd. Dette gjør at ordlyden er noe uklar.

5.6.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det i kommuneloven § 11-3 femte ledd klargjøres at et folkevalgt organ kan fatte vedtak i en sak som ikke er oppført på sakslisten, hvis ikke møtelederen eller minst 1/3 av de møtende medlemmene motsetter seg det. Departement foreslo en tilsvarende endring i neste punktum om at vedtak kan fattes i en sak der saksdokumentene ikke er sendt ut sammen med innkallingen.

5.6.3 Høringsinstansenes syn

De som eksplisitt støtter forslaget er Skien kommune, Bærum kommune, Vestland fylkeskommune, Viken fylkeskommune, NKRF og KS. Departementet viser også til at en stor andel høringsinstanser har gitt generell tilslutning til alle forslagene i høringsnotatet. Ingen høringsinstanser går imot forslaget.

5.6.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet mener ordlyden i kommuneloven § 11-3 femte ledd bør tydeliggjøres. Det er viktig å unngå usikkerhet om hvordan bestemmelsen skal forstås.

Meningen med bestemmelsen må være at dersom 1/3 eller flere av de møtende medlemmene motsetter seg at det skal fattes vedtak, så kan det heller ikke gjøres. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringen om å presisere i kommuneloven § 11-3 femte ledd at et folkevalgt organ kan fatte vedtak i en sak som ikke er oppført på sakslisten eller der saksdokumentene ikke er sendt ut sammen med innkallingen, hvis ikke møtelederen eller minst 1/3 av de møtende medlemmene motsetter seg det.