6 Barnehagetilbud ved behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)

6.1 Bakgrunnen for forslaget

Det å kunne kommunisere godt med andre, både å gjøre seg forstått og forstå andre, er et grunnleggende behov for alle mennesker og en forutsetning for utvikling og læring gjennom livet. Mestring av språk har betydning for forholdet til andre mennesker, sosial status og mulighetene for å delta i samfunnet. Mennesker som helt eller delvis mangler tale, har behov for andre uttrykksformer. Disse uttrykksformene har fellesbetegnelsen alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Med ASK menes alle former for kommunikasjon som støtter eller erstatter vanlig tale for personer som ikke har mulighet til å uttrykke seg gjennom tale. Eksempler på ASK er bruk av håndtegn, fotografi, grafiske symboler eller konkreter. Handlinger, væremåter og kroppslige uttrykk som må fortolkes og tillegges mening av andre, kan også omtales som ASK. ASK kan i tillegg innebære bruk av kommunikasjonshjelpemidler som for eksempel kommunikasjonsbøker, tematavler eller talemaskiner.

God tilrettelegging for barn som har behov for ASK, er viktig for det enkelte barns utvikling, mulighet for lek og trivsel, og er også viktig i et tidlig innsats-perspektiv. Det er ikke egne bestemmelser i barnehageloven som sier noe om tilrettelegging for barn under opplæringspliktig alder med behov for ASK. Ut fra bestemmelser om barnehagenes formål og innhold og om spesialpedagogisk hjelp, kan det likevel utledes at det skal tilrettelegges for at barn kan få bruke ASK i barnehagen og at barna om nødvendig kan få spesialpedagogisk hjelp som for eksempel innebærer opplæring i bruk av ASK. For elever som har behov for ASK på skolen, følger det imidlertid eksplisitt av egne bestemmelser i opplæringsloven at elever skal få bruke ASK i opplæringen og at spesialundervisning inkluderer nødvendig opplæring i å bruke ASK.

Det er behov for å sikre at barn under opplæringsplikt alder som har behov for ASK, får et tilrettelagt tilbud i tråd med barnehageloven. En tydeligere regulering av ASK i barnehageloven, tilsvarende reguleringen i opplæringsloven, vil bidra til å sikre at barn med behov for ASK får et godt tilrettelagt barnehagetilbud.

6.2 Gjeldende rett

6.2.1 Internasjonale forpliktelser

FNs konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen) ble inkorporert i norsk lov i 2003 og gjelder som norsk lov. Barnekonvensjonen omfatter et vidt spekter av rettigheter, og både sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter inngår i konvensjonen. Barnekonvensjonen har fire generelle prinsipper, som handler om ikke-diskriminering (artikkel 2), barnets beste (artikkel 3 nr. 1), barnets rett til liv og utvikling (artikkel 6), og barnets rett til å bli hørt (artikkel 12). Barnekonvensjonen går foran annen lov, og annet regelverk må være i tråd med konvensjonen.

I 2013 ratifiserte Norge FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det står blant annet i artikkel 7 nr. 1 at partene skal «treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne kan nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter fullt ut og på lik linje med andre barn.» I nr. 3 vises det til at partene skal «sikre at barn med nedsatt funksjonsevne har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som berører dem, og at deres synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med barnas alder og modenhet, på lik linje med andre barn, og at de har krav på hjelp tilpasset deres nedsatte funksjonsevne og alder for å kunne utøve denne rettigheten.»

I konvensjonens artikkel 24 om utdanning nr. 3 bokstav a heter det at konvensjonspartene blant annet skal «legge til rette for innlæring av punktskrift, alternativ skrift, alternative og supplerende kommunikasjonsformer [..]».

6.2.2 Barnehageloven

Barnehageloven har ikke bestemmelser som særskilt regulerer tilrettelegging av barnehagetilbudet for barn som har behov for alternative og supplerende kommunikasjonsformer (ASK). Loven inneholder imidlertid generelle bestemmelser om hva barnehagetilbudet til alle barn skal inneholde, inkludert barn med behov for ASK.

Det framgår av barnehageloven § 1 første ledd at barnehagetilbudet skal «ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling». I forarbeidene til § 1 første ledd (Ot.prp. nr. 72 (2004 – 2005) side 23) er det blant annet presisert at bestemmelsen skal legge til rette for selvutfoldelse og «sikre individuell oppfølgning, støtte og stimulering». Etter barnehageloven § 2 andre og fjerde ledd skal barnehagen gi barn «muligheter til lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter» og «gi utfordringer med utgangspunkt i barnets interesser, kunnskaper og ferdigheter». Barnehagen skal ta hensyn til blant annet barnets alder og funksjonsnivå, jf. tredje ledd. I forarbeidene til § 2 (Ot.prp. nr. 72 (2004 – 2005) side 108) utdypes dette slik:

«[Dagens tredje ledd] innebærer en lovfesting av rammeplanens føringer om å støtte og ta hensyn til det enkelte barnet. Slik individuell tilpasning er nødvendig i en virksomhet som verdsetter barndommens egenverdi og hvor alle barn skal kunne nyttiggjøre seg det tilbudet som gis. Barn med særskilte behov kan trenge et spesielt tilrettelagt barnehagetilbud for å sikres et fullverdig tilbud, og dette må det legges til rette for.»

Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (rammeplanen) fastslår at barnehagen skal fremme kommunikasjon og språk og anerkjenne og verdsette barnas ulike språk og kommunikasjonsuttrykk. Barna skal få kommunisere på de måter som er naturlige og nødvendige basert på sine egne forutsetninger. Rammeplanen utdyper også barnehagens plikt til å tilrettelegge det allmennpedagogiske tilbudet for barn som trenger ekstra støtte.

Samlet sett kan det utledes av barnehageloven §§ 1 og 2 supplert med rammeplanens formuleringer, at for å kunne gi et tilrettelagt barnehagetilbud i tråd med barnehageloven, må barnehagen legge til rette for at barn som helt eller delvis mangler tale får bruke ASK innenfor det ordinære barnehagetilbudet.

Vedtak om spesialpedagogisk hjelp gis til barn som har behov for en mer omfattende tilpasning av barnehagetilbudet enn det som kan gis innenfor det ordinære barnehagetilbudet. Barnehageloven § 19 a gir barn under opplæringspliktig alder rett til spesialpedagogisk hjelp dersom de har «særlige behov for det». Avgjørelsen av om barnet har særlige behov for spesialpedagogisk hjelp er en skjønnsmessig vurdering. Særlige behov innebærer at barnets behov må være mer omfattende enn det behovet barn på samme alder vanligvis har. Formålet med spesialpedagogisk hjelp er å gi barn tidlig hjelp og støtte i utvikling av for eksempel språklige og sosiale ferdigheter. Før kommunen eller fylkeskommunen fatter vedtak om spesialpedagogisk hjelp, skal det foreligge en sakkyndig vurdering, jf. barnehageloven § 19 d. Det er den pedagogisk-psykologiske tjeneste (PPT) som utarbeider den sakkyndige vurderingen. Vedtak om spesialpedagogisk hjelp kan også omfatte utstyr som er nødvendig for å gjennomføre hjelpen. Det er den sakkyndige vurderingen som beskriver barnets behov for særskilt materiell eller utstyr. Den kan også angi behov for særskilt kompetanse hos den eller de som skal utføre hjelpen. Det er kommunen som er ansvarlig for å gi spesialpedagogisk hjelp, uavhengig av om barnet går i en kommunal eller privat barnehage eller ikke går i barnehage.

Reglene om spesialpedagogisk hjelp ble gjennomgått og oppdatert i Prop. 103 L (2015 – 2016), da bestemmelsene om spesialpedagogisk hjelp, tegnspråkopplæring mv. ble flyttet fra opplæringsloven til nytt kapittel V A i barnehageloven. Det følger eksplisitt av merknaden til barnehageloven § 19 a at spesialpedagogisk hjelp kan omfatte bruk av ASK:

«Spesialpedagogisk hjelp kan omfatte ulike tiltak, for eksempel språklige, motoriske eller sosiale hjelpetiltak. Hjelpen kan også inneholde bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Hvilke tiltak den spesialpedagogiske hjelpen skal inneholde, vil avhenge av hvilke behov barnet har. Spesialpedagogisk hjelp omfatter et videre spekter av hjelpetiltak enn spesialundervisning. Tilbud om foreldrerådgivning skal alltid inngå i den spesialpedagogiske hjelpen. Spesialpedagogisk hjelp kan for eksempel dreie seg om støtte til språklig, sosial eller motorisk utvikling, som er grunnleggende for barnets trivsel og helhetlige utvikling. Spesialpedagogisk hjelp omfatter også språkstimuleringstiltak, både for språkutvikling generelt og for norskferdigheter spesielt, dersom barnet har et særlig behov for dette.»

Barn som trenger ASK har ofte svært ulike behov, og vil trenge individuelle og tilpassede løsninger. I mange tilfeller vil barnet ha sammensatte vansker, og bruk av ASK vil inngå som ett av flere hjelpetiltak. Hvilke tiltak den spesialpedagogiske hjelpen skal inneholde for barn med behov for ASK, vil avhenge av barnets behov. Hjelpen kan for eksempel innebære at barnet får opplæring i bruk av ASK.

Kommunen som barnehagemyndighet har det juridiske og økonomiske ansvaret for at barn med nedsatt funksjonsevne får et egnet tilrettelagt barnehagetilbud, jf. barnehageloven § 19 g. Kommunens tilretteleggingsplikt gjelder tiltak som er nødvendige for at barnet skal kunne nyttiggjøre seg av barnehageplassen. Dette kan for eksempel være bygningsmessige tiltak eller ressurser i form av miljøterapeuter eller personlige assistenter. Barn med behov for ASK kan ha behov for tilrettelegging etter § 19 g i kombinasjon med vedtak om spesialpedagogisk hjelp.

6.2.3 Opplæringsloven og friskoleloven

Opplæringsloven og friskoleloven har egne bestemmelser som ASK (opplæringsloven § 2-16 for grunnskolen, § 3-13 for videregående opplæring og § 4A-13 for voksne og friskoleloven § 3-14). Bestemmelsene tydeliggjør at elever som har behov for ASK, skal få benytte ASK i opplæringen og at retten til spesialundervisning inkluderer nødvendig opplæring i bruk av ASK. Bestemmelsene presiserer hva som ligger i reglene om tilpasset opplæring og spesialundervisning, men innebærer ingen ytterligere rettigheter. I de tilfellene der eleven kun bruker ASK som en del av tilpasset opplæring, fattes det ikke enkeltvedtak.

6.3 Høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet at det presiseres i barnehageloven at barn som helt eller delvis mangler funksjonell tale og har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK), skal få bruke egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler i barnehagen. Departementet viste til at dette betyr at barnehagen må tilrettelegge for at barna kan få bruke ASK innenfor det ordinære barnehagetilbudet og at slik tilrettelegging ikke krever vedtak om spesialpedagogisk hjelp.

Departementet foreslo også at det presiseres i barnehageloven at spesialpedagogisk hjelp inkluderer nødvendig opplæring i bruk av ASK. Med dette mente departementet både opplæring i å bruke utstyret barnet trenger for å kommunisere, og opplæring i å kommunisere med eller uten utstyr. Hvilke tiltak den spesialpedagogiske hjelpen skal inneholde for det enkelte barn, vil avhenge av hvilke behov barnet har.

Departementet presiserte i høringsnotatet at forslaget ikke innebærer at det innføres nye rettigheter, men at forslaget er en tydeliggjøring av gjeldende rett.

6.4 Høringsuttalelser

Det er 37 høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget om å ha en tydeligere regulering av ASK i barnehageloven. Av disse er det 33 som støtter forslaget. Det er bare én instans, en barnehage, som eksplisitt uttaler at de ikke støtter forslaget. Tre høringsinstanser har gitt innspill uten at det gis uttrykk for om de støtter forslaget eller ikke.

Instansene som støtter forslaget, herunder Private barnehagers landsforbund (PBL), Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Norsk forbund for utviklingshemmede og flere kommuner, peker på at en presisering er viktig for å sikre at barn med behov for ASK får et tilrettelagt tilbud tidlig. Det vises også til at presiseringen vil bidra til å unngå misforståelser om barnas rettigheter, og at det kan føre til økt oppmerksomhet om temaet.

Flere instanser har innspill til hva som kan forventes av tilrettelegging innenfor det ordinære barnehagetilbudet, og hva som krever vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Fylkesmannen i Vestfold mener det bør tydeliggjøres hvilke tiltak som omfattes av det ordinære barnehagetilbudet, slik at barnehageeier og barnehagemyndighet får en felles forståelse av barnets behov i et brukerperspektiv. Barneombudet er inne på det samme i sitt høringssvar. Barneombudet uttaler:

«Barneombodet er einige i at opplæring i bruk av ASK kan vere ein del av den spesialpedagogiske hjelpa i barnehagen. Likevel kan forhaldet mellom ASK og spesialpedagogisk hjelp vere uklårt. Vi er bekymra for at dette går ut over hjelpa barna får. Vi ber derfor om at departement i merknadene i lovproposisjonen utdjupar kva som er forholdet mellom ASK og spesialpedagogisk hjelp. Når er det naudsynt med vedtak om spesialpedagogisk hjelp for barn med behov for alternativ og supplerande kommunikasjon, og når kan hjelpa givast etter ny § 19j første ledd? Her blir grenseflata viktig, og det vil kunne bli store skilnader i praksis.»

Barneombudet mener også at en regulering tilsvarende opplæringsloven ikke vil være tilstrekkelig. Barneombudet viser til at bestemmelsen ikke gir noen nye rettigheter og at den kan gi inntrykk av at barnet har flere rettigheter enn loven gir. Barneombudet mener det bør være en individuell rett, slik at kommunen fatter enkeltvedtak og foreldre har mulighet til å klage til fylkesmannen.

Tromsø kommune stiller spørsmål ved hvilken grad av tilrettelegging for ASK som er mulig innenfor det ordinære barnehagetilbudet med de kostnader dette vil medføre. Kommunen peker også på at tilrettelegging av barnehagetilbudet etter barnehageloven § 19 g ikke er nevnt og at det bør fremkomme av merknadene at vedtak etter denne bestemmelsen kan være nødvendig. Kommunen mener at det i de fleste tilfeller vil være behov for et slikt vedtak, da manglende kommunikasjonsferdigheter kan defineres som en nedsatt funksjonsevne.

Trondheim kommune viser til at tid til å produsere og utvikle ASK-materiell bør være en del av enkeltvedtaket om spesialpedagogisk hjelp, og at det ikke kan forventes at barnehager løser dette omfattende arbeidet innenfor ordinære rammer. PBL viser til en økning i antall henvendelser angående barn med behov for særskilt tilrettelegging. PBL uttaler:

«Henvendelsene gjelder i hovedsak manglende ressurstildeling i henhold til barnehageloven § 19g) i tilfeller hvor barnehagen mangler de nødvendige forutsetninger for å ivareta spesifikke og individuelle behov til barn med nedsatt funksjonsevne innenfor rammene av det allmennpedagogiske tilbudet. PBL mener at årsaken til problemene rundt praktisering av disse reglene ligger i at regelverket som angir grensene mellom barnehagens og kommunens ansvar for tilrettelegging er svært vagt formulert og skjønnsmessig betinget. PBL mener derfor at det må presiseres i lovteksten at kommunen er ansvarlig for å påse at barnet sikres mulighet til å bruke ASK i barnehagen, og at dette finansieres.»

Utdanningsdirektoratet viser i sitt høringssvar til at i de fleste tilfeller der et barn har krav på spesialpedagogisk hjelp, vil barnet ikke ha behov for ASK. Derfor foreslår direktoratet at andre ledd i bestemmelsen endres til «Spesialpedagogisk hjelp etter § 19 a kan inkludere nødvendig opplæring i bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon.»

OsloMet stiller spørsmål ved om betegnelsen «barn som helt eller delvis mangler funksjonell tale» vil inkludere barn som har rett til tegnspråkopplæring. De mener det er uklart om også barn med rett til tegnspråkopplæring omfattes av den nye bestemmelsen. Fylkesmannen i Rogaland tar opp en problemstilling som gjelder talemaskiner:

«[..]Her har vi erfart gjennom klagesaker og andre henvendelser at det ofte oppstår spørsmål omkring ansvar for vedlikehold og oppdatering av nødvendig programvare. I en del tilfeller opplever foreldre at de blir sittende med dette ansvaret alene. Det kan etter vår vurdering være en fordel å få frem i merknader til lovteksten at barnehagen og/ eller kommunen har ansvar for dette. Slik oppdatering er av avgjørende betydning for barnets utvikling og utnyttelse av sitt potensiale.»

Flere høringsinstanser peker på at det er viktig med et språkmiljø for barn med behov for ASK og at det er avgjørende at ansatte i barnehagen og andre kan kommunisere med barnet. Det vises også til utfordringer når det gjelder ASK-kompetanse blant barnehageansatte og at det er behov for økt kompetanse.

Statped viser til at retten som er foreslått er parallell til den retten som barn med tegnspråkopplæring har, og derfor bør ha et likeverdig innhold for å sikre språkutvikling og muligheter for kommunikasjon. Statped mener også at bestemmelsen bør inneholde et punkt om foreldrerådgivning fra PPT. Statped uttaler i sin høringsuttalelse:

«Vår erfaring frå tilsvarande endring i opplæringslova er at dette har hatt stor betydning for både merksemd på elevar som har behov for ASK, og skuletilbodet til svært mange i denne elevgruppa. Vi ser likevel at det er viktig å fokusere på at ASK blir lært på samme måte som anna språk, og at ein sikrar tilgang på eit språkmiljø. Dette er noko ein har fått til kring bruk av teiknspråk, og vi ønskjer derfor at det vert tatt inn i lova at ein også skal bli møtt med bruk av ASK»

Utdanningsforbundet viser til at det er i det daglige arbeidet, og i relasjonen mellom de ansatte og barnet, at kommunikasjonen må fungere. Utdanningsforbundet mener derfor at retten til spesialpedagogisk hjelp må inkludere nødvendig opplæring i bruk av ASK for alle ansatte som jobber med barnet i barnehagen. Utdanningsforbundet mener videre at opplæring i bruk av ASK vil bety økte utgifter for kommunene. Kommunene må finne tid til opplæringen og man må skaffe vikar den tiden opplæringen tar. Dersom ikke dette er på plass, vil tilbudet til barnegruppen «betale» for nødvendig kompetanseheving for å møte enkeltbarns behov. Forbundet viser også til at PP-tjenesten må ha større kapasitet for å imøtekomme behovet for opplæring i bruk av ASK.

Funksjonshemmedes fellesforbund viser til at foreldre og ansatte må få opplæring tilsvarende foreldre til barn som bruker tegnspråk. Også OsloMet viser til at andre barn og voksne i barnets barnehage og familie har behov for opplæring i bruk av ASK. OsloMet foreslår at det presiseres at spesialpedagogisk hjelp etter § 19 a inkluderer nødvendig opplæring i bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon for det barnet som har behov for det, dets foreldre, barnehagepersonalet og andre barn i barnegruppen.

ISAAC Norge mener at personalet som arbeider med barna bør oppfylle bestemte kompetansekrav i tillegg til kravene som barnehagelærer. Kompetanse i ASK vil si at personalet er i stand til å gjøre språkmiljøet tilgjengelig for barn som trenger ASK.

Flere høringsinstanser har kommet med innspill til de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget. KS mener forslaget sannsynligvis vil bidra til økt kompetansebehov i barnehagene. For at bruk av ASK skal gi best mulig effekt for barnet, er det klokt at hele personalgruppen har kompetanse og ikke bare enkelte ansatte. KS mener at en antatt økt oppmerksomhet om ASK også vil bidra til økte kostnader for kommunene og barnehagesektoren til både kompetanseutvikling og ressurser til spesialpedagogisk hjelp. KS ber derfor departementet innta disse momentene i en bredere vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene ved en lovfestet rett til ASK. Også Randaberg kommune og Ørsta kommune mener forslaget vil ha økonomiske konsekvenser ettersom den nye bestemmelsen blir utformet som en lovfestet rettighet.

Noen av høringsinstansene har kommentert at retten til å bruke ASK også må gjelde barn under opplæringspliktig alder som ikke går i barnehage. ISAAC Norge ønsker at rettigheten skal gjelde alle barn under opplæringspliktig alder, ikke bare barn som går i barnehage, og mener det bør fremgå av bestemmelsen. Også Celebral Parese-foreningen mener det må presiseres at bestemmelsen også gjelder for barn som ikke går i barnehage. Statped viser til at retten også må gjelde om barnet er hjemme, og om de er på sykehus eller i institusjon.

6.5 Departementets vurderinger

6.5.1 Behov for å presisere tilbudet til barn med behov for ASK i barnehageloven

Det å kunne uttrykke seg muntlig, kommunisere med andre og gjøre seg forstått, er en forutsetning for trivsel, utvikling og læring. For barn som helt eller delvis mangler funksjonell tale, vil muligheten til å kunne uttrykke seg muntlig innebære å uttrykke seg gjennom alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Disse barna har behov for å bruke sin individuelle kommunikasjonsform som erstatning for eller som støtte til talen.

ASK er en samlebetegnelse og omfatter ulike måter å kommunisere på. Noen kan ha behov for alternative kommunikasjonsformer som erstatter talen fullstendig (alternativ kommunikasjon). Andre har behov for supplerende kommunikasjonsformer som kan støtte eksisterende tale hvis denne er utydelig eller svak (supplerende kommunikasjon). Kommunikasjonsformer varierer og kan for eksempel være håndtegn, fotografier, grafiske symboler, konkrete handlinger, væremåter og kroppslige uttrykk. Personer som benytter ASK kan også ha behov for hjelpemidler. Kommunikasjonshjelpemidler kan for eksempel være kommunikasjonsbøker, tematavler og talemaskiner.

Personer som har behov for ASK er svært ulike, og trenger individuelle og tilpassede løsninger. Noen har behov for et livslangt alternativ til tale, mens andre kan utvikle talespråk ved hjelp av ASK. Enkelte behøver støtte til det talespråket de allerede har. Noen personer forstår alt som andre sier, men mangler selv talespråk. Andre mangler talespråk eller har en forsinket eller avvikende språkforståelse. En del har ulike former for sansetap, som hørselshemming og synshemming, eller en kombinasjon av disse. Noen har også motoriske vansker som fører til redusert mobilitet og bevegelighet.

De aller fleste barn i Norge går i dag i barnehage før de begynner på skolen, og barnehagen spiller derfor en viktig rolle i barns utvikling av språk- og kommunikasjonsferdigheter. For små barn vil det være en del av språkutviklingen å kommunisere med kroppsspråk, håndbevegelser og væremåter. Det er en naturlig del av språkutviklingen og innebærer ikke nødvendigvis at barna har behov for å benytte ASK.

Det er viktig at barn som går i barnehage og har behov for å benytte ASK, eller behov for opplæring i å bruke ASK, får dette tilrettelagt. Kommunikasjon og språk påvirker alle sider ved barnets utvikling, og er også viktig for barnets trivsel. For barn med kommunikasjonsvansker er det ekstra viktig at barnehagen gir tidlig og god hjelp slik at de får et likeverdig tilbud og kan utvikle seg ut fra sine egne evner og forutsetninger. Departementet vil vise til at prinsippet om tidlig innsats tilsier at hjelpen og innsatsen settes inn så tidlig som mulig.

Det er ikke egne bestemmelser i barnehageloven som regulerer bruk av ASK for barn under opplæringspliktig alder. At barn skal få bruke ASK i barnehagen og at ASK kan være en del av den spesialpedagogiske hjelpen, kan derfor ikke leses direkte av barnehageloven. Dette gjør at det ikke er lett å finne fram til hvilke regler som gjelder for barn med behov for ASK i dag. Departementet mener at en tydeliggjøring i regelverket er viktig i et brukerperspektiv og for å bidra til å sikre at barn med behov for ASK får et tilrettelagt tilbud i tråd med barnehageloven. Også flere høringsinstanser viser til at det er nødvendig med en slik presisering i barnehageloven. En presisering er viktig for å sikre at barn med behov for ASK får et tilrettelagt tilbud tidlig, noe som er viktig i lys av tidlig innsats. Det vises også til at presiseringen vil bidra til å unngå misforståelser om barnas rettigheter og at det kan føre til økt oppmerksomhet om temaet.

6.5.2 Hva innebærer en presisering i barnehageloven

Departementet foreslo i høringsnotatet at det skal stå eksplisitt i loven at barn som helt eller delvis mangler funksjonell tale og har behov for ASK, skal få bruke egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler i barnehagen. At barn som har behov for ASK, skal få bruke egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler i barnehagen, er en presisering av hva som i dag forutsettes av tilrettelegging etter barnehageloven §§ 1 og 2 og rammeplanen (se omtale under punkt 6.2.2) og krever ikke enkeltvedtak. Departementet foreslo også å skrive eksplisitt i loven at spesialpedagogisk hjelp inkluderer nødvendig opplæring i bruk av ASK. At ASK kan inngå i den spesialpedagogiske hjelpen, følger i dag av merknaden til § 19 a (se omtale under punkt 6.2.2).

En tydeliggjøring i loven av at barn skal få bruke ASK og at ASK kan inngå i den spesialpedagogiske hjelpen, innebærer at man lovfester noe som allerede følger av gjeldende rett og vil tilsvare bestemmelsen om ASK i opplæringsloven.

Barneombudet viser til at bestemmelsen ikke gir noen nye rettigheter og at den kan gi inntrykk av at barnet har flere rettigheter enn loven gir. Barneombudet mener barn med behov for ASK bør ha en individuell rett, slik at kommunen fatter enkeltvedtak og foreldre har mulighet til å klage til fylkesmannen. Departementet vil vise til at selv om bestemmelsen ikke gir noen nye rettigheter, tydeliggjør den at spesialpedagogisk hjelp etter barnehageloven § 19 a inkluderer nødvendig opplæring i ASK. Barn med behov for ASK, kan også ha andre behov som gjør at barnet trenger spesialpedagogisk hjelp. Etter § 19 a fattes det enkeltvedtak som kan påklages til fylkesmannen.

6.5.3 Når kreves det vedtak om spesialpedagogisk hjelp

Flere høringsinstanser mener det er noe uklart hva som kan forventes av tilrettelegging innenfor det ordinære barnehagetilbudet og hva som krever vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Barneombudet ber om en avklaring på når det er nødvendig med vedtak om spesialpedagogisk hjelp for barn med behov for ASK, og når kan hjelpen kan gis etter ny bestemmelse. PBL viser til at regelverket som angir grensene mellom barnehagens og kommunens ansvar for tilrettelegging, er svært vagt formulert og skjønnsmessig betinget. PBL mener derfor at det må presiseres i lovteksten at kommunen er ansvarlig for å påse at barnet sikres mulighet til å bruke ASK i barnehagen, og at dette finansieres.

Departementet vil først understreke at forslaget til en ny bestemmelse om ASK i barnehageloven ikke innebærer at det innføres nye rettigheter, men at det er en tydeliggjøring av det som allerede følger av gjeldende rett.

Departementet foreslår for det første at det presiseres at barn som helt eller delvis mangler funksjonell tale og har behov for ASK, skal få bruke egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler i barnehagen. Dette innebærer at barnehagen må tilrettelegge for at barna kan få bruke ASK innenfor det ordinære barnehagetilbudet. Dette betyr blant annet at barn skal få ha med seg og benytte de hjelpemidlene som barnet trenger for å kommunisere. Dersom et barn for eksempel har behov for å bruke talemaskin for å kommunisere, skal barnet få ha denne med seg i barnehagen og benytte denne til å kommunisere. At barn som har behov for ASK, skal få bruke egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler i barnehagen, er en presisering av hva som i dag forutsettes av tilrettelegging etter barnehageloven §§ 1 og 2 og rammeplanen, og krever ikke enkeltvedtak.

For det andre foreslår departementet at det presiseres at spesialpedagogisk hjelp inkluderer nødvendig opplæring i bruk av ASK. Barn med behov for ASK trenger ofte opplæring i å bruke hjelpemidlene som trengs for å kommunisere. Slik opplæring faller utenfor det ordinære barnehagetilbudet og skal derfor gis som spesialpedagogisk hjelp etter barnehageloven § 19 a. Dette innebærer både opplæring i å bruke utstyret barnet trenger for å kommunisere og opplæring i å kommunisere med eller uten utstyr. Opplæring i å bruke ASK er en forutsetning for at barna skal ha mulighet til å kommunisere. Departementet mener derfor at det er viktig at det står eksplisitt i loven at vedtak om spesialpedagogisk hjelp inkluderer nødvendig opplæring i bruk av ASK. Spesialpedagogisk hjelp gis til barn som har behov for ytterligere tilrettelegging for å bruke ASK enn det som kan gjøres innenfor det ordinære barnehagetilbudet. At ASK kan inngå i den spesialpedagogiske hjelpen, følger i dag av merknaden til § 19 a. Det er kommunen som er ansvarlig for å gi barnet spesialpedagogisk hjelp. Det står eksplisitt i § 19 a.

Dersom et barn trenger utstyr for å benytte ASK, må det følge av vedtaket om spesialpedagogisk hjelp. Dette faller utenfor ordinær tilrettelegging i den enkelte barnehage. Det er kommunen som har ansvaret for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp, jf. barnehageloven § 19 a. Oppdateringer og reparasjoner av talemaskiner vil også være kommunens ansvar.

Tromsø kommune peker på at tilrettelegging av barnehagetilbudet etter barnehageloven § 19 g ikke er nevnt og at det bør fremkomme av merknadene at vedtak etter denne bestemmelsen kan være nødvendig. Kommunen mener at det i de fleste tilfeller vil være behov for et slikt vedtak, da manglende kommunikasjonsferdigheter kan defineres som en nedsatt funksjonsevne. Departementet vil vise til barn med behov for ASK også kan ha behov for tilrettelegging etter barnehageloven § 19 g om nedsatt funksjonsevne. Departementet er enig i at det er hensiktsmessig å omtale dette i merknaden til bestemmelsen.

OsloMet stiller spørsmål ved om også barn med rett til tegnspråkopplæring omfattes av den nye paragrafen. Departementet vil vise til at norsk tegnspråk har status som offisielt språk, og derfor ikke regnes som ASK. Det er en egen bestemmelse som regulerer retten til tegnspråk i barnehageloven § 19 h. Som nevnt kan ASK innebære bruk av håndtegn. Dette kan omfatte for eksempel tegn-til-tale. I visse tilfeller kan barn som har rett til tegnspråk etter § 19 h, også ha behov for ASK, og da vil barnet omfattes av bestemmelsen.

Utdanningsdirektoratet viser i sitt høringssvar til at i de fleste tilfeller der et barn har krav på spesialpedagogisk hjelp, vil barnet ikke ha behov for ASK. Derfor foreslår Utdanningsdirektoratet at andre ledd i bestemmelsen endres til «Spesialpedagogisk hjelp etter § 19 a kan inkludere nødvendig opplæring i bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon.» Departementet vil vise til at behovet for ASK ikke opphører med vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Spesialpedagogisk hjelp etter § 19 a gis dersom et barn har «særlige behov for det». At spesialpedagogisk hjelp inkluderer nødvendig opplæring i ASK, anser departementet som en viktig presisering fordi det ofte er opplæring barnet har særlig behov for, og som derfor må gis til barnet som spesialpedagogisk hjelp. Opplæring i ASK gis i den utstrekning det er nødvendig, jf. forslaget til ny § 19 i i barnehageloven. Det er derfor ikke behov for å skrive inn kan inkludere, slik direktoratet foreslår. Departementet viser for øvrig til at tilsvarende formulering er valgt i opplæringslovens bestemmelser om ASK.

6.5.4 Barn med behov for ASK som ikke går i barnehage

Statped, ISAAC Norge og Celebral Parese-foreningen har kommet med innspill om at bestemmelsen om ASK også må gjelde barn under opplæringspliktig alder som ikke går i barnehage. Det blir blant annet vist til at retten til å bruke ASK må gjelde når barnet er hjemme, på sykehus eller i institusjon.

Departementet vil vise til at retten til spesialpedagogisk hjelp etter barnehageloven § 19 a gjelder uavhengig av om barnet går i barnehage. Dette står eksplisitt i § 19 a. Barn som ikke går i barnehage og har behov for spesialpedagogisk hjelp for å kunne bruke ASK, har dermed også rett til spesialpedagogisk hjelp. Ettersom det ikke fattes vedtak etter ASK-bestemmelsen, men etter bestemmelsen om spesialpedagogisk hjelp, er det ikke hensiktsmessig å presisere dette i ASK-bestemmelsen. Departementet vil tydeliggjøre dette i merknaden til bestemmelsen.

At et barn som ikke går i barnehage skal få bruke ASK, kan ikke reguleres i barnehageloven.

6.5.5 Kompetanse i ASK blant barnehageansatte

Flere høringsinstanser peker på at det er viktig med et språkmiljø for barn med behov for ASK og at det er avgjørende at ansatte i barnehagen og andre kan kommunisere med barnet. Det vises også til utfordringer når det gjelder ASK-kompetanse blant barnehageansatte og at det er behov for økt kompetanse.

Departementet vil vise til at forslaget innebærer at barn som har behov for ASK, skal få bruke egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler i barnehagen. Dette betyr blant annet at barnehagen må legge til rette for et inkluderende fellesskap og at også barn som bruker ASK, skal få oppleve kommunikasjon med voksne og med andre barn.

Departementet vil også vise til at det er viktig med kunnskap om vanlig kommunikasjons- og språkutvikling for å kunne tilrettelegge for kommunikasjonsutvikling for barn med behov for ASK. Departementet vil trekke fram at god og oppdatert kompetanse om ASK er avgjørende for å sikre et godt barnehagetilbud for barn som har behov for ASK. Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) skal hjelpe barnehagene i arbeidet med kompetanse- og organisasjonsutvikling for å tilrettelegge barnehagetilbudet for barn med særlige behov, jf. barnehageloven § 19 c andre ledd. Statped er statens spesialpedagogiske tjeneste for kommuner, og skal blant annet tilføre PPT nødvendig kompetanse. Statped har blant annet utviklet læringsressursen God ASK om hvordan man kan jobbe med små barn (2 – 6 år) for å utvikle språk og kommunikasjon, og tilbyr foreldresamlinger om ASK.

Utdanningsforbundet mener at retten til spesialundervisning må inkludere nødvendig opplæring i bruk av ASK for alle ansatte som jobber med barnet i barnehagen. Forbundet viser også til at PP-tjenesten må ha større kapasitet for å imøtekomme behovet for opplæring i bruk av ASK. OsloMet foreslår at spesialpedagogisk hjelp etter § 19 a skal inkludere nødvendig opplæring i bruk av ASK for det barnet som har behov for det, dets foreldre, barnehagepersonalet og andre barn i barnegruppen.

Departementet vil vise til at barnehageloven § 19 e angir nærmere hva vedtaket om spesialpedagogisk hjelp skal inneholde. Det følger av denne bestemmelsen at det skal fremgå av vedtaket hvilken kompetanse den som gir hjelpen skal ha. Videre fremgår det av bestemmelsen at vedtaket skal inneholde tilbud om foreldrerådgivning.

Selv om retten til spesialpedagogisk hjelp etter § 19 a er en individuell rettighet, er det barnehagens oppgave å sørge for at også barn som bruker ASK får den sosiale tilretteleggingen som er nødvendig for å for å gi barnet et inkluderende og likeverdig tilbud. Det følger blant annet av kapittel 7 i rammeplanen at barnehagen skal sørge for at barn som mottar spesialpedagogisk hjelp, inkluderes i barnegruppen og det allmennpedagogiske tilbudet.

I tråd med rammeplanen skal barnehagen også være bevisst på at kommunikasjon og språk påvirker og påvirkes av alle sider ved barnets utvikling. Det er en viktig oppgave for personalet i barnehagen å legge til rette for et inkluderende fellesskap og at alle barn skal få oppleve vennskap. For å oppnå inkludering, vennskap og god kommunikasjon for barn som bruker ASK, kreves det ekstra oppmerksomhet og bevissthet om dette fra personalets side.

6.6 Departementets forslag

Departementet foreslår at det presiseres i barnehageloven at barn som helt eller delvis mangler funksjonell tale og har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK), skal få bruke egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler i barnehagen. Dette innebærer at barnehagen må tilrettelegge for at barna kan få bruke ASK innenfor det ordinære barnehagetilbudet. Slik tilrettelegging krever ikke vedtak om spesialpedagogisk hjelp.

Departementet foreslår også at det presiseres at spesialpedagogisk hjelp inkluderer nødvendig opplæring i bruk av ASK. Dette innebærer både opplæring i å bruke utstyret barnet trenger for å kommunisere og opplæring i å kommunisere med eller uten utstyr. Hvilke tiltak den spesialpedagogiske hjelpen skal inneholde for det enkelte barn, vil avhenge av hvilke behov barnet har.

Departementets forslag til presiseringer i barnehageloven innebærer ikke at det innføres nye rettigheter, men er en tydeliggjøring av gjeldende rett.