Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 73 L (2016–2017)

Endringer i barnevernloven (barnevernsreform)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Barnevernsreform

Hensynet til barnets beste er grunnleggende for barnevernets arbeid. Barnevernet skal ivareta barnas beste når foreldre og andre omsorgspersoner av ulike grunner ikke klarer å gi tilstrekkelig omsorg. Det betyr ikke at det alltid er barnevernet som skal stå for tiltakene som iverksettes. Sett fra barnas og familienes side er riktig tiltak viktigere enn hvem i kommunen som gir tiltaket. Proposisjonen setter barnevernets arbeid inn i et bredere perspektiv, og understreker at samarbeid på tvers mellom profesjoner og tjenester er avgjørende for å komme tidlig inn med hjelp som virker. Det foreslås et større kommunalt ansvar, som har som mål å gi bedre sammenheng mellom ulike tjenester og et bedre tilpasset tjenestetilbud til barn i barnevernet. Dette stiller krav til ledelse i barnevernet, til kommunens styring av barnevernet og til det samlede familiestøttende arbeidet.

Varige, positive endringer skapes ofte best ved å mobilisere og bygge på de relasjoner og ressurser som finnes rundt barnet, og som barnet har tilhørighet og tillit til. Tjenester som har ansvar for å hjelpe barn, må derfor gi oppmerksomhet til barnas helhetlige livssituasjon. Dette krever god kunnskap om barnas og familienes situasjon og behov. Kommunene har, gjennom sin nærhet til innbyggerne, svært gode forutsetninger for å legge til rette for helhetlige tilbud og komme tidlig inn med gode tiltak.

Barnevernsreformen vil gi kommunene et større ansvar for barnevernet, både faglig og økonomisk. Økt ansvar vil bidra til at forebygging får større oppmerksomhet i kommunene. Tidlig innsats, med tiltak som er godt tilpasset barnas og familienes behov, er først og fremst en investering i innbyggernes velferd, men må også ses på som en investering som vil spare kommunen for belastninger senere. Endringene skal samlet sett gi et bedre barnevern, slik at flest mulig barn kan få tilpasset hjelp innenfor de ressursene barnevernet og kommunen til enhver tid disponerer. Økt økonomisk ansvar vil bli kompensert gjennom en økning i rammetilskuddet.

Forslagene om økt kommunalt ansvar bygger på at det fortsatt skal være en tydelig statlig andrelinjetjeneste. Gjennom oppgaveansvar på spesialisert nivå skal det statlige barnevernet utfylle det kommunale nivået i barnevernet. Forslagene om økt kommunalt ansvar må også ses i sammenheng med tiltak for å forbedre kvaliteten i det kommunale barnevernet.

1.2 Tiltak for å styrke kvaliteten i barnevernet

Kapittel 6-9 er meldingskapitler. I kapitlene foreslås det tiltak for å styrke kvaliteten og kompetansen i barnevernet, med sikte på at barn og familier skal få bedre hjelp.

Behovet for bedre styring og ledelse av barnevernet i kommunene er tema i kapittel 6. Regionale dialogkonferanser, rettet mot kommunenes politiske og administrative ledelse, skal bidra til å styrke den kommunale forankringen og styringen av barnevernet. De skal også legge til rette for lokale prosesser, som gjør at den enkelte kommune er godt forberedt på endringer. Krav om årlig rapportering til kommunestyret om tilstanden i barnevernet vil bli vurdert. Departementet vil også vurdere lovens regulering av barnevernsleders myndighet. Dagens bestemmelse innebærer at kommunenes organisatoriske styring av barnevernstjenesten har begrensninger utover det som er tilfelle med andre kommunale etater. Det varsles videre at departementet vil utrede behovet for å stille formelle kompetansekrav til barnevernsledere.

Barnevernsreformen vil omfatte en flerårig, nasjonal satsing på kompetanseheving i barnevernstjenestene. Dette arbeidet omtales nærmere i kapittel 7. Departementet skal legge frem en kompetansestrategi for det kommunale barnevernet. Strategien skal gjelde for perioden 2018–2024, og vil innebære en trinnvis opptrapping av kompetansetiltak. Det foreslås tiltak som skal bidra til økt kvalitet i kommunenes undersøkelses- og tiltaksarbeid. Hovedelementene i kompetansestrategien vil være bedre tilbud om etter- og videreutdanning og bedre tilgang på kompetansemiljøer, som kan bistå med faglig veiledning og lederstøtte. Det vises også til tiltak som skal bidra til at læringsutbyttet i grunnutdanningene blir bedre tilpasset barnevernets kompetansebehov. Arbeidet med å utvikle felles kunnskap om hva som er godt barnevernsfaglig arbeid fortsetter og forsterkes.

I kapittel 8 vises det til at forebygging av omsorgssvikt ofte krever innsats fra flere tjenester og profesjoner. Kjernen i dette arbeidet er veiledning og støtte til familier som er i en vanskelig livssituasjon. Departementet peker på behovet for bedre samordning av tjenester, flere lavterskeltilbud for utsatte barn og familier og tettere oppfølging av familier med sammensatte hjelpebehov. Tilskudd til forebyggende tiltak, faglig støtte til tiltaksutvikling og bedre samarbeid mellom familievernet og kommunene, fremheves som viktige virkemidler for å understøtte kommunenes arbeid med å forebygge omsorgssvikt.

Det er et særlig behov for styrke samarbeidet mellom barnevern og psykiske helsetjenester. I kapittel 9 foreslår departementet, sammen med Helse- og omsorgsdepartementet, flere tiltak for at barn i barnevernet skal få bedre tilgang til nødvendig helsehjelp. Dette omfatter utvikling av modeller og systemer for utredning, slik at barn i barnevernet blir utredet for psykiske helseplager. Det legges særlig vekt på at barn i barnevernsinstitusjon skal få bedre psykisk helsehjelp, blant annet ved etablering av barnevernsansvarlige i psykisk helsevern, ambulante helsetjenester og tilbud om oppfølging gjennom digitale løsninger. Det planlegges også egne omsorgs- og behandlingsinstitusjoner for barn med store psykiske helseproblemer.

1.3 Barnevernsreformens lovforslag

Kapittel 10-15 inneholder proposisjonens lovforslag. I disse kapitlene omtales også prinsippene for fastsettelse av kommunenes egenbetaling (finansieringsordningen) for statlige tiltak.

Departementet foreslår i kapittel 10 at kommunene gis fullt økonomisk ansvar for ordinære fosterhjem. Kommunenes ansvar for oppfølging av fosterhjem foreslås også presisert, og utvidet til å omfatte generell veiledning. Kommunenes plikt til å søke etter fosterhjem i barnets familie og nære nettverk foreslås lovfestet. Departementet mener at staten fortsatt bør ha ansvar for å rekruttere fosterhjem til kommunene, men varsler at det langsiktige målet er et helhetlig og sammenhengende kommunalt ansvar for ordinære fosterhjem. Departementet foreslår videre å lovfeste at Bufetat, i særlige tilfeller, kan tilby kommunene spesialiserte fosterhjem for barn med særskilt store utfordringer. Det varsles at kommunenes rammer for bruk av private aktører i barnevernet vil bli utredet, med hovedvekt på fosterhjemsområdet.

I kapittel 11 foreslås det at kommunene skal gis mulighet til å velge mellom institusjonsplasser, som Bufetat har funnet faglig egnet til å ivareta barnet. Økt kommunal valgfrihet vil bidra til at det legges større vekt på kommunens vurderinger og kjennskap til barnet, og vil gi et bedre grunnlag for å ivareta barnets rett til medvirkning. Brukermedvirkningen skal styrkes gjennom videreutvikling av Bufetats institusjonsportal. Departementet legger til grunn at valgfrihet forutsetter at kommunenes egenandel fastsettes som en prosentandel av institusjonsplassenes faktiske pris (full prisdifferensiering). Kommunal valgfrihet og full prisdifferensiering reiser spørsmål om organiseringen av de statlige barnevernsinstitusjonene. Organiseringen vil bli utredet på bakgrunn av hensynet til å ivareta Bufetats faglige uavhengighet når etaten skal legge til rette for kommunal valgfrihet, samt Bufdirs legitimitet i rollen som faglig normgiver for hele barnevernet. Departementet vil deretter komme tilbake med lovforslag om gjennomføring av kommunal valgfrihet, sammen med lovforslag om de endringer i organiseringen av de statlige institusjonene som de videre utredningene tilsier. Videre legges det opp til økte kommunale egenandeler ved bruk av institusjon. Departementet foreslår også at samarbeidet mellom Bufetat og kommunene om utviklingen av institusjonstilbudet, styrkes med sikte på at tilbudet av institusjoner bedre ivaretar kommunenes faglige ønsker og behov.

I kapittel 12 foreslås det at statens bistandsplikt og medfinansieringsansvar ved akuttvedtak videreføres. Det foreslås en hjemmel som gir departementet adgang til å avgrense varigheten av statens betalingsansvar for beredskapshjem. Hensikten med å bruke en slik hjemmel vil være å bidra til at barn ikke blir værende for lenge i midlertidige, statlige omsorgsbaser.

Det foreslås i kapittel 13 at Bufetat fortsatt skal ha et tilbud av spesialiserte hjelpetiltak, rettet mot barn og unge med omsorgsproblematikk eller problembelastning som kan gi grunnlag for plassering utenfor hjemmet. Departementet foreslår å lovfeste at Bufetat kan tilby slike hjemmebaserte tiltak, med sikte på en tydeligere avgrensning og større forutsigbarhet om hvilke tiltak som skal inngå på spesialisert nivå i barnevernet. Departementet viser til at PMTO, som i dag tilbys av Bufetat, er et tiltak som bør implementeres på kommunalt nivå, og foreslår at tilbudet avvikles i takt med at kommunene bygger opp nødvendig kompetanse til å tilby dette eller tilsvarende hjelpetiltak.

I kapittel 14 foreslås det å lovfeste at Bufetat kan tilby spesialiserte utredninger av familier med barn i alderen 0-6 år, i tilfeller der det er stor usikkerhet knyttet til barnas omsorgssituasjon. Tilbudet vil omfatte døgnopphold i statlige og private sentre for foreldre og barn, men også hjemmebaserte tilbud. Inngangen til Bufetats tilbud vil være bistand til utredninger av barn og familier. Foreldrestøttende arbeid, i form av veiledning og endringsarbeid, skal naturlig inngå som en del av Bufetats utredningsarbeid. Departementet foreslår også at Bufetat kan tilby hjelpetiltak etter endt utredning, når dette er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp. For å bidra til mest mulig forutsigbar praksis, skal det utvikles faglige retningslinjer med beskrivelser av målgrupper for det statlige tilbudet. Det foreslås kommunal egenandel ved bruk av utredninger og etterfølgende hjelpetiltak som Bufetat tilbyr.

I kapittel 15 foreslås det en ny bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven, om plikt for kommunen til å melde fra til barnevernstjenesten, ved tvungen tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige i helseinstitusjon. Departementet foreslår samtidig en korresponderende bestemmelse i barnevernloven, om barnevernstjenestens oppgaver og ansvar i slike tilfeller. Forslaget ble sendt på høring høsten 2016, sammen med forslag til endringer i opplysningsplikten til barnevernet. Forslagene til endringer i opplysningsplikten vil bli vurdert i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse.

Til toppen
Til dokumentets forside