4 Adgang for retten til å gjøre unntak fra den alminnelige kapitaliseringsrenten i særlige tilfeller

4.1 Gjeldende rett

Den alminnelige kapitaliseringsrenten skal som hovedregel brukes i alle saker hvor erstatning utmåles for fremtidig skade som strekker seg over noe tid tid.

I ekspropriasjonssaker har Høyesterett åpnet for at den alminnelige kapitaliseringsrenten kan fravikes når spesielle forhold gir grunn til det, jf. Rt. 1986 side 178, Rt. 1994 side 557, Rt. 1997 side 428, Rt. 2008 side 195 og HR-2018-1715-A. Det har først og fremst vært forhold ved den individuelle eiendommen som har begrunnet at man ikke har benyttet den alminnelige renten. I Rt. 1997 side 428 synes Høyesterett imidlertid å forutsette at også generelle lovbestemte skranker kan begrunne avvik fra den alminnelige kapitaliseringsrenten på ekspropriasjonserstatningsrettens område.

Når det gjelder personskadeerstatning, kan det synes noe mer uklart om det er en tilsvarende åpning for å fravike den generelle kapitaliseringsrenten. Av Rt. 2014 side 1203 kan det utledes at hensynet til forutberegnelighet og behovet for å ha et regelverk som ikke er for komplisert, og som legger til rette for minnelige løsninger og forebygger konflikter, taler mot at det åpnes opp for å bruke en annen kapitaliseringsrente i enkelttilfeller. Det kan antakelig likevel ikke legges til grunn at dette er utelukket etter gjeldende rett. I juridisk teori er det antatt at kapitaliseringsrenten vil kunne fastsettes konkret hvis erstatningsutmålingen gjelder en kortere tidsperiode. I Hagstrøm og Stenvik: Erstatningsrett (2. utgave) side 559 uttales følgende:

«Hvis erstatningsutmålingen gjelder en kortere tidsperiode, må diskonteringsrenten fastsettes konkret, basert på en vurdering av hvilken realavkastning skadelidte med rimelighet kan forventes å oppnå i perioden. Renten på 4 prosent er basert på en forutsetning om at skaden vil strekke seg over flere tiår, og er ment å reflektere en gjennomsnittlig avkastning over tid. Denne begrunnelsen slår ikke til når erstatning skal utmåles for en kortere tidsperiode.»

4.2 Forslaget i høringsnotatet

Forslaget i høringsnotatet bygde på en forutsetning om at kapitaliseringsrenten ikke skal fastsettes individuelt, men at man skal finne frem til en realrente som kan gjelde mer generelt for ulike skadetilfeller. Det ble antatt at det ikke kan utelukkes at det kan være tilfeller der det gjør seg gjeldende særlige hensyn, slik at det vil gi et lite rimelig resultat om man ved erstatningsutmålingen skal være bundet til å anvende den forskriftsfastsatte kapitaliseringsrenten. Departementet foreslo derfor en åpning for å bruke en annen rente enn den som følger av forskrift, når særlige hensyn tilsier det.

4.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Kontoret for voldsoffererstatning, Norges Bondelag og Personskadeforbundet LTN støtter uttrykkelig en åpning for å gjøre unntak fra den generelle kapitaliseringsrenten i konkrete tilfeller. Disse høringsinstansene er imidlertid opptatt av at det redegjøres nærmere for hvilke hensyn som kan vektlegges i vurderingen av når unntak vil kunne være aktuelt.

Kontoret for voldsoffererstatning uttaler i tillegg:

«En for vid og/eller generell unntakshjemmel vil pulverisere hensynet om at en fastsatt alminnelig kapitaliseringsrente skal forebygge konflikt, samt hensynet til forutberegnelighet.»

Personskadeforbundet LTN uttaler:

«Forbundet mener det er hensiktsmessig med en sikkerhetsventil hvis det foreligger «særlige grunner». Vi antar hvilke «særlige grunner» som kan tilsi en lavere rente i det konkrete tilfellet vil bli nærmere presisert i det videre forskriftsarbeidet. Ut fra vår erfaring kan imidlertid det at skadelidte bor utenfor Norge og hvor rente- og avkastningsnivået er annerledes kunne være noe som tilsier at det gjøres unntak.»

Finans Norge, Landsorganisasjonen i Norge, Norsk pasientskadeerstatning og Norsk Sykepleierforbund er negative til en unntaksregel. Disse høringsinstansene peker blant annet på at en slik regel langt på vei vil bidra til å fjerne de positive effektene som man ellers ville oppnå ved hovedregelen om forskriftsfastsetting av kapitaliseringsrenten, og at en slik regel vil være prosessdrivende. Finans Norge gir også uttrykk for at høringsnotatet ikke synliggjør behov eller gir tilstrekkelig grunnlag for en slik særregel. Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Sykepleierforbund er bekymret for at en slik unntaksregel i hovedsak vil virke ensidig i disfavør av den skadelidte. Det er også vist til at det har vært et politisk ønske å standardisere personskadeerstatningsområdet i større grad, og at dette tilsier at man ikke bør åpne for denne typen unntak. Dersom det likevel foreslås en slik regel, er disse høringsinstansene opptatt av at det må gis klar føring om at dette skal være en svært snever unntaksregel, og føringer om når unntaksregelen skal kunne påberopes.

4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet en bestemmelse om at den forskriftsfastsatte kapitaliseringsrenten kan fravikes i helt spesielle tilfeller.

Departementet ser det som viktig å ivareta de positive effektene man oppnår ved å ha en generell kapitaliseringsrente som benyttes i tilnærmet alle saker der det skal utmåles erstatning for personskade. En slik generell kapitaliseringsrente sikrer forutberegnelighet for partene og gir en enkel regel som legger til rette for minnelige løsninger og forebygger konflikt. Den generelle kapitaliseringsrenten er derfor ment å skulle benyttes i de aller fleste tilfeller, også i saker hvor konkrete omstendigheter tilsier at man neppe vil oppnå en realavkastning helt i tråd med den forskriftsfastsatte kapitaliseringsrenten.

Departementet antar likevel, under noe tvil, at det kan være behov for en regel som åpner for å gjøre unntak fra den alminnelige kapitaliseringsrenten i enkelte særlige tilfeller. Hensynet til prinsippet om at den skadelidte skal ha full erstatning, taler etter departementets syn for at fravikelse fra standardrenten ikke kategorisk kan avvises. Departementet understreker imidlertid at en slik unntaksregel bør forbeholdes tilfeller der det foreligger særlige omstendigheter som gjør at en anvendelse av den alminnelige kapitaliseringsrenten vil føre til et lite rimelig resultat. Den foreslåtte bestemmelsen er med andre ord ment å være en snever sikkerhetsventil for helt spesielle tilfeller.

Departementet legger ellers til grunn at unntaksbestemmelsen først og fremst vil kunne tenkes å være aktuell i tilfeller der dette er til gunst for den skadelidte, selv om det ikke kan utelukkes at den etter omstendighetene også vil kunne benyttes i et tilfelle der dette ikke er til den skadelidtes fordel. Videre viser departementet til at den generelle kapitaliseringsrenten baserer seg på en forutsetning om at erstatningsoppgjøret gjelder tap som vil strekke seg over flere tiår, og er ment å reflektere en gjennomsnittlig avkastning over tid. Denne forutsetningen slår ikke til på samme måte når erstatningen skal utmåles for en kortere tidsperiode. Det forholdet at erstatningsutmålingen gjelder tap for en kort tidsperiode, kan etter dette være et relevant hensyn i vurderingen av om det skal gjøres unntak fra den standardiserte kapitaliseringsrenten.