Rundskriv H-02/02

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Kommunal- og regionaldepartementet

Rapport fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi mars 2002

Rundskriv nr. H-2/02 utgitt mars 2002 Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi legger med dette fram Utvalgets mars-rapport for 2002. Rapporten tar sikte på å gi informasjon om utviklingen i kommuneøkonomien de siste årene med særlig vekt på den økonomiske situasjonen i 2001.

 

Forord

Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi legger med dette fram Utvalgets mars-rapport for 2002. Rapporten tar sikte på å gi informasjon om utviklingen i kommuneøkonomien de siste årene med særlig vekt på den økonomiske situasjonen i 2001.

I Økonomisk Utsyn for år 2001, som ble lagt fram av Statistisk sentralbyrå tidlig i februar, ble det presentert tall for kommunesektoren i 2001, basert på foreløpige regnskapstall for et begrenset antall kommuner og fylkeskommuner. I denne rapporten er det i stor grad lagt til grunn tallmaterialet fra Økonomisk Utsyn.

Kommuneforvaltningen er i rapporten brukt som et samlebegrep for kommunenes og fylkeskommunenes forvaltningsvirksomhet (dvs. eksklusive foretak). Tabellene etter nasjonalregnskapets gruppering (vedlegg 1) gir tall for perioden 1999-2002 for kommuneforvaltningen i alt, og perioden 1998-2000 for fylkeskommuner unntatt Oslo og for kommuner medregnet Oslo. Tallene etter nasjonalregnskapets gruppering er inklusive tilskudd til arbeidsmarkedstiltak og flyktninger.

Den forrige rapporten fra Utvalget som ble sendt alle kommuner og fylkeskommuner, var rapporten av oktober 2001 (H-36/01).

Eventuelle kommentarer til rapporten sendes til:

Teknisk beregningsutvalg, sekretariatet, Kommunal- og regionaldepartementet, Kommunalavdelingen, Postboks 8112 Dep, 0032 Oslo.

1         Sammendrag

1.1        Utviklingen i kommuneøkonomien de seneste årene

Utviklingen i kommuneøkonomien de seneste årene er beskrevet nærmere i kapittel 2.

Kommunesektoren har i perioden 1997-2001 hatt en reell inntektsvekst på 1,8 prosent i gjennomsnitt per år. I årene 1997-1999 var aktivitetsveksten klart høyere enn inntektsveksten. Mens det var tilnærmet balanse mellom inntekter og utgifter på midten av 1990-tallet, ble dette snudd til et underskudd før lånetransaksjoner på nærmere 10 milliarder kroner i 1999. I 2000 var aktivitetsveksten klart lavere enn inntektsveksten, og underskuddet ble redusert til 5,5 milliarder kroner. Anslag i Økonomisk Utsyn over året 2001 fra Statistisk Sentralbyrå, som ble utarbeidet i begynnelsen av februar, indikerte et underskudd på drøyt 5 milliarder kroner også i 2001. Nyere og mer fullstendig informasjon om utviklingen i fylkeskommunene indikerer at investeringsnivået i 2001 var høyere enn lagt til grunn av SSB, og at underskuddet dermed kan bli høyere enn anslått i Økonomisk Utsyn.

Økningen i underskuddet på slutten av 1990-tallet må ses i sammenheng med et høyt investeringsnivå, og en klar svekkelse av driftsresultatet. Gjennomføringen av grunnskolereformen bidro til at bruttoinvesteringene isolert sett økte med nærmere 6 milliarder kroner fra 1996 til 1997, eller fra 9,6 prosent til 12,1 prosent målt som andel av samlede inntekter. Det høye investeringsnivået ble videreført i 1998 og 1999, noe som særlig var knyttet til helsesektoren og gjennomføringen av handlingsplanen for eldreomsorg. Netto driftsresultat ble redusert fra 4,6 prosent av inntektene i 1997 til 1 prosent i 1999. Reduksjonen i underskuddet i kommunesektoren fra 1999 til 2000 kan på tilsvarende måte forklares med et lavere investeringsnivå og forbedret driftsresultat.

Til tross for betydelig underskudd de senere årene har kommunesektorens netto gjeld vært relativt stabil, målt som andel av inntektene. At gjeldsandelen ikke har økt til tross for betydelige underskudd, skyldes positive omvurderinger av balanseposter.

I de senere årene har kommunesektorens realinntektsvekst i stor grad kommet i form av økte øremerkede tilskudd. I perioden 1997-2001 hadde de øremerkede tilskuddene en  realvekst på vel 7 prosent i gjennomsnitt per år. Dette henger i første rekke sammen med øremerket finansiering av handlingsplaner innen eldreomsorgen og helsesektoren, og innsatsstyrt finansiering av sykehusene. De siste tre årene har andelen frie inntekter ligget på rundt 70 prosent. Dette er klart lavere enn på midten av 1990-tallet da frie inntekter utgjorde om lag 75 prosent av samlede inntekter.

Utvalget betrakter netto driftsresultat som den primære indikatoren for økonomisk balanse i kommunesektoren. Utvalget har uttrykt bekymring over den betydelige svekkelsen av netto driftsresultat fra slutten av 1990-tallet. Selv om det var et positivt utviklingstrekk at netto driftsresultat økte fra 1 prosent i 1999 til 1,7 prosent i 2000 målt som andel av samlede inntekter, var resultatet fortsatt på et lavere nivå enn gjennomsnittet for 1990-årene. Foreløpige tall fra Kommunenes Sentralforbund tyder på at kommunene i 2001 hadde et netto driftsresultat som er noe lavere enn i 2000. Fylkeskommunene ser ut til å få et svært svakt driftsresultat i 2002.

Den negative utviklingen i fylkeskommunene er knyttet til sykehusdriften. Materialet som bl.a. er innhentet i forbindelse med oppfølgingen av sykehusreformen viser en svak utvikling for fylkeskommunene i 2001. Fordi store deler av merforbruket er knyttet til spesialisthelsetjenesten, er det grunn til å tro at svekkelsen av netto driftsresultat ikke vil bli videreført i 2002. Videre er det lagt opp til at tilskudd til gjeldsoppgjør m.v. kan benyttes til å dekke akkumulerte underskudd ved utgangen av 2001.

Når det gjelder utviklingen i netto driftsresultat i årene framover, trekker ulike forhold i ulik retning. Trolig vil inntektsveksten fortsatt i noen grad være begrenset av makro- og finanspolitiske hensyn. Et generelt stramt arbeidsmarked kan gi høy lønnsvekst i 2002, noe som kan bidra til en vesentlig økning i utgifter til lønn og pensjoner i kommunesektoren. Dette vil i noen grad motvirkes av at generelt høyere lønnsvekst enn anslått i Nasjonalbudsjettet 2002 vil kunne gi betydelig merskattevekst.

Den demografiske utviklingen med flere skolelever og flere eldre over 80 år trekker i retning av økte driftsutgifter, mens færre barn i barnehagealder og færre eldre under 80 år trekker i motsatt retning. Målet om full barnehagedekning tilsier likevel at barnehageutgiftene vil øke. De svake driftsresultatene i fylkeskommunene har vært forklart med at aktivitetsveksten i sykehusene har blitt høyere enn budsjettert. På sikt kan derfor sykehusreformen bidra til bedre driftsresultater i fylkeskommunene ved at budsjettoverskridelsene blir mindre.

Flere studier indikerer at det er et effektiviseringspotensiale i kommunesektoren. Det er en utfordring for kommuner og fylkeskommuner å effektivisere og omstille tjenesteproduksjonen, og staten må på sin side sørge for at lov- og regelverk ikke er til hinder for dette. Videre har kommuner og fylkeskommuner et ansvar for å tilpasse aktiviteten til inntektene slik at det ikke oppstår vedvarende økonomiske ubalanser.

Utviklingen i underskudd før lånetransaksjoner bestemmes av utviklingen i driftsresultat og investeringsnivå. Utfasingen av handlingsplanen for eldreomsorg vil etter hvert bidra til å redusere investeringsnivået og underskuddet i kommunesektoren. Den vedtatte satsingen på opprusting av skoleanlegg vil imidlertid trekke i motsatt retning i den grad den bidrar til å øke den samlede investeringsaktiviteten.

1.2        Nærmere om kommuneøkonomien i 2001

Foreløpige regnskapstall viser at de løpende inntektene i kommuneforvaltningen økte nominelt med 8,8 prosent fra 2000 til 2001, eller med 20,3 milliarder kroner. Av den nominelle veksten på 20,3 milliarder kroner utgjør skatt på inntekt og formue 14,1 milliarder kroner, overføringer fra staten 4,2 milliarder kroner og gebyrinntekter 1,7 milliard kroner.

Prisindeksen for kommunesektorens kjøp av varer og tjenester (deflatoren) økte med 7,1 prosent, noe som særlig har sammenheng med merutgifter på om lag 3 milliarder kroner knyttet til økning i pensjonspremier. Dette bidrar til at realveksten i kommunesektorens inntekter ble relativt beskjeden tross betydelig nominell vekst .

Skatt på inntekt og formue i kommunesektoren økte med 14,1 milliarder kroner fra 2000 til 2001, eller 15,7 prosent. Den sterke veksten er blant annet knyttet til opptrapping av den kommunale skatteandelen. For kommunene utenom Oslo økte skatteinntektene med 15,9 prosent, mens veksten for fylkeskommunene utenom Oslo var 14,3 prosent. Skatteinntektene til Oslo økte med 18,1 prosent.

Overføringer fra staten økte med 4,5 prosent, eller 4,2 milliarder kroner. Sammenliknet med 2000 er økningen i statlige overføringer redusert i 2001, samtidig som sammensetningen har endret seg. I 2000 kom størstedelen av inntektsveksten som rammeoverføringer.

Gebyrinntektene økte med 5,4 prosent, eller om lag 1,7 milliard kroner. Økningen er noe høyere enn i 2000. For et utvalg kommuner er den gjennomsnittlige satsøkningen for et utvalg tjenester målt (veid gjennomsnitt) til 7,7 prosent fra 2000 til 2001. Dette er høyere enn veksten i konsumprisindeksen og prisveksten for kommunenes kjøp av varer og tjenester i 2001.  

Kommuneforvaltningens løpende utgifter økte nominelt med 9 prosent fra 2000 til 2001, eller 19,1 milliarder kroner. 15,8 milliarder av utgiftsøkningen er lønnskostnader. Den sterke lønnskostnadsveksten har sammenheng med utviklingen i pensjonsutgiftene.

Kapitalutgiftene økte med 2,9 prosent i 2001, eller vel 700 millioner kroner.

Aktivitetsveksten i kommunesektoren for 2001 er i Økonomisk Utsyn anslått til 0,9 prosent, noe som er noe høyere enn aktivitetsendringen i 2000 på –0,2 prosent. Likevel er aktivitetsveksten i 2001 betraktelig lavere enn på slutten av 90-tallet.

1.3        Utviklingen i driftsresultatet i kommunene og fylkeskommunene 1996-2001

Kommunesektorens netto driftsresultat ble vesentlig svekket på slutten av 1990-tallet, fra 4,6 prosent av inntektene i 1997 til 1 prosent i 1999. I 2000 økte netto driftsresultat til 1,7 prosent av inntektene. Foreløpige tall fra Kommunenes Sentralforbund tyder på at netto driftsresultat i 2001 vil bli på om lag samme nivå som i 1999. Det er særlig fylkeskommunene som har hatt en negativ utvikling i netto driftsresultat i 2001.

I kommunene utenom Oslo ble netto driftsresultat kraftig redusert fra 1997 til 1998, fra 5,1 prosent av inntektene til 1,9 prosent i 1998. Netto driftsresultat holdt seg stabilt i 1999, for så å øke til 2,5 prosent i 2000. Foreløpige tall tyder på at netto driftsresultat i 2001 blir noe lavere enn i 2000. Netto driftsresultat er i noen grad holdt oppe ved at utgiftene til renter og avdrag er redusert. Dette kommer til uttrykk ved at utviklingen i brutto driftsresultat er noe svakere enn utviklingen i netto driftsresultat. Det er store forskjeller i netto driftsresultat mellom ulike grupper av kommuner. Det er særlig de større kommunene og kommuner med høy gjeld som har lavt netto driftsresultat. Videre synes utviklingen i 2000 å ha vært svært forskjellig avhengig av gjeldssituasjonen. Kommuner med positiv rentenetto fikk en klar forbedring av netto driftsresultat, mens kommuner med negativ rentenetto hadde en svak nedgang.

I fylkeskommunene ble netto driftsresultat redusert fra 2,5 prosent av inntektene i 1997 til 0,4 prosent i 1998. I 1999 og 2000 hadde fylkeskommunene negative netto driftsresultat på hhv –0,7 og –0,2 prosent av inntektene. Foreløpige anslag tyder på at netto driftsresultat reduseres til –1,8 prosent av inntektene i 2001.

I Oslo kommune utgjorde netto driftsresultat i størrelsesorden 5 - 8 prosent av inntektene i perioden 1995-1998. I 1999 ble netto driftsresultat kraftig redusert, til 0,3 prosent av inntektene, blant annet på grunn av en sterk reduksjon i skatteinntektene. I 2000 økte netto driftsresultat til 2,8 prosent, og ser ut til å bli 2,6 prosent i 2001.

1.4        Nærmere om inntektsutviklingen i kommunesektoren 1990-2001

Korrigert for prisvekst, befolkningsvekst og endringer i befolkningens alderssammensetning, økte kommunesektorens samlede inntekter reelt med 14 prosent i perioden 1990-2001. Inntektsveksten beregnet på denne måten gir uttrykk for kommunenes evne til å gjennomføre standardhevinger (inklusive nye oppgaver og de standardhevinger som følger av vedtatte reformer).

Dersom det kun korrigeres for prisvekst, har kommunesektoren hatt en realinntektsvekst på 25 prosent i perioden 1990-2001. I perioden har det imidlertid vært en befolkningsvekst på 6,4 prosent, slik at realinntektsveksten per innbygger var 18 prosent. Korreksjonen for befolkningsvekst tar ikke hensyn til endringer i alderssammensetningen.

Den demografiske utviklingen viser at det er en økende andel barn under 15 år og en økende andel eldre over 80 år. Dette bidrar til å gi en”dyrere” alderssammensetning. Når det også korrigeres for endringer i alderssammensetningen, reduseres realinntektsveksten til 14 prosent. Beregningene indikerer at noe under halvparten av realinntektsveksten har vært nødvendig for å kompensere for befolkningsvekst og endringer i alderssammensetningen.

Del I Hovedtrekk i kommuneøkonomien

2         Utviklingen i kommuneøkonomien de siste årene

Utviklingen i kommuneøkonomien de siste årene kan illustreres med en del indikatorer, jf. tabell 2.1. 

Tabell 2.1 Utviklingen i kommuneøkonomien de siste årene

 

1990-951)

1996

1997

1998

1999

2000

2001 3)

 

 

 

 

 

 

 

 

A. Kommunesektorens størrelse

 

 

 

 

 

 

 

Kommunalt konsum i pst. av BNP for Fastlands-Norge

15,0

14,9

14,8

15,1

15,5

15,7

16,4

Inntekter i kommunesektoren i pst. av BNP for Fastlands-Norge

21,9

21,1

21,0

20,6

21,1

21,4

22,2

Utførte timeverk, kommunesektoren i pst. av landets sysselsetting

18,5

19,3

19,1

19,1

19,5

19,8

20,2

Sysselsatte personer i kommunesektoren, pst. av landets sysselsetting

22,7

23,9

23,7

23,7

24,2

24,4

24,8

 

 

 

 

 

 

 

 

B. Endringstall, BNP og kommunesektor

 

 

 

 

 

 

 

BNP for Fastlands-Norge, prosent volumendring fra året før

2,7

3,8

4,2

3,6

1,0

1,8

1,0

Samlede inntekter i kommunesektoren, reell endring i pst. fra året før 2)

2,6

1,4

4,3

0,2

1,5

1,9

1,2

Deflator, prosent endring fra året før

2,4

3,6

3,3

5,2

3,9

4,7

7,1

Aktivitetsendring i kommunesektoren, prosent endring fra året før

2,9

2,3

5,2

2,3

3,4

-0,2

0,9

Utførte timeverk i kommunesektoren, pst. endring

2,4

2,7

1,4

2,2

2,5

0,7

1,3

Bruttoinvesteringer, pst. volumendring

2,3

3,6

32,8

0,0

4,6

-7,8

-1,8

Bruttoinvesteringer i pst. av inntekter

9,3

9,6

12,1

11,9

12,0

10,7

10,2

Overskudd før lånetransaksjoner, mrd. kroner

-0,1

-1,0

-1,8

-6,2

-9,8

-5,5

-5,2

Overskudd før lånetransaksjoner, pst. av inntekter

-0,2

-0,6

-1,0

-3,1

-4,6

-2,4

-2,1

Netto gjeld i kommunesektoren i pst. av inntekter

40,4

33,2

28,6

28,8

30,3

28,7

28,5

Netto driftsresultat i kommuner/fylkeskommuner, pst. av inntekter

3,2

2,9

4,6

2,0

1,0

1,7

-

Frie inntekter i pst. av samlede inntekter

76,1

74,2

73,9

72,4

70,2

69,9

70,2

Frie inntekter, reell endring fra året før 2)

0,9

0,8

2,1

-0,5

-0,4

0,7

0,9

1) Gjennomsnittlig årlig vekst

2) Inntektsvekst  innenfor kommuneopplegget korrigert for oppgaveendringer. Samlede inntekter er ikke korrigert for grunnskolereformen, mens frie inntekter er korrigert for dette

3) Tallene for 2001 bygger på anslag i Økonomisk Utsyn fra Statistisk sentralbyrå som ble utarbeidet i begynnelsen av februar måned. Etter dette foreligger det blant annet mer fullstendig informasjon om utviklingen i fylkeskommunenes økonomi som ikke er innarbeidet i tabellen ovenfor. Den nye informasjonen kan innebære at investeringsnivået i 2001 er  undervurdert og at underskuddet før lånetransaksjoner i 2001 er høyere enn anslått i Økonomisk Utsyn.

2.1        Kommunesektorens størrelse

Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de økonomiske ressursene i norsk økonomi, jf. del A av tabell 2.1. Målt i forhold til BNP for Fastlands-Norge utgjør inntektene i kommunesektoren drøyt 21 prosent i 1999 og 2000 og anslås til i overkant av 22 prosent i 2002. Kommunesektorens inntekter som andel av BNP har holdt seg om lag konstant det siste tiåret. Andelen forventes å bli redusert til knapt 18 prosent i 2002 pga. overføringen av sykehusene til staten. Tabell 2.1 viser at kommunalt konsum som andel av BNP for Fastlands-Norge har økt fra 15,7 prosent i 2000 til 16,4 prosent i 2001. Denne økningen må ses i sammenheng med en betydelig økning i kommunale pensjonspremier. 

Målt i forhold til utførte timeverk i norsk økonomi utgjør kommunesektoren om lag 20 prosent. I forhold til antall sysselsatte personer utgjør den kommunale andelen knapt 25 prosent i 2001. Den kommunale sysselsettingsandelen i forhold til samlet sysselsetting i Norge økte på begynnelsen av 1990-tallet, mens den har vært relativt stabil fra 1993-1998. Dette må ses i sammenheng med sterk generell sysselsettingsvekst disse årene. Fra 1999 er det igjen en viss økning i den kommunale sysselsettingsandelen, blant annet pga. en forholdsvis svak vekst i samlet sysselsetting. Den relativt sterke sysselsettingsutviklingen i kommunesektoren er påvirket av ulike reformer som er gjennomført, for eksempel PU-reformen , undervisningsreformen for 6-åringer og satsing på eldreomsorg.

2.2        Aktivitets- og inntektsutvikling

I del B av tabell 2.1 er utviklingen i BNP for Fastlands-Norge stilt sammen med inntekts- og aktivitetsutviklingen i kommunesektoren, som også er illustrert i figur 2.1 over perioden 1980-2001. Tallene for 2001 bygger på foreløpige regnskapstall fra Statistisk sentralbyrå, publisert i Økonomisk Utsyn over året 2001.

Den kommunale aktiviteten økte gjennomgående betydelig mer enn BNP for Fastlands-Norge i andre halvdel av 1980-årene og fram til 1992. I de etterfølgende årene fram til og med 1996 økte den økonomiske aktiviteten i kommunene svakere enn BNP for Fastlands-Norge, som må ses i sammenheng med at privat etterspørsel tok seg kraftig opp. I årene 1993-1996 var den årlige aktivitetsøkningen i kommunesektoren rundt 2 prosent. I 1997 økte aktiviteten i kommunesektoren med drøyt 5 prosent, i første rekke som følge av høye investeringer i forbindelse med grunnskolereformen, og denne veksttakten var høyere enn BNP-veksten. Aktiviteten økte med 2¼ prosent i 1998, som primært skyldes vekst i sysselsetting og driftsutgifter, mens bruttoinvesteringene holdt seg reelt på det samme høye nivået som i 1997. Aktivitetsøkningen i 1998 var noe svakere enn økningen i BNP for Fastlands-Norge. Anslagene for 1999 viser en aktivitetsvekst på opp mot 3½  prosent fra 1998 til 1999, blant annet knyttet til økte investeringer i forbindelse med eldresatsingen. I 1999 var det en avdempet vekst i BNP for Fastlands-Norge på 1 prosent, dvs. betydelig lavere enn aktivitetsøkningen i kommunesektoren. Ifølge nasjonalregnskapstall fra Statistisk sentralbyrå økte BNP for Fastlands-Norge med 1,8 prosent fra 1999 til 2000. I samme periode anslås det en svak reduksjon i aktivitetsnivået i kommunesektoren, særlig knyttet til en nedgang i investeringsvolumet på nærmere 8 prosent. I følge Økonomisk Utsyn over året 2001 fra Statistisk sentralbyrå økte BNP for Fastlands-Norge reelt med 1 prosent i fjor. Aktivitetsveksten i kommunesektoren anslås til 0,9 prosent, dvs om lag på linje med veksttakten i fastlandsøkonomien. Den anslåtte aktivitetsveksten på 0,9 prosent fra 2000 til 2001 innebærer en nedjustering fra novemberrapporten 2001, der aktivitetsveksten ble anslått til 1,6 prosent i 2001.



Figur 2.1 Inntekts- og aktivitetsutviklingen i kommunesektoren. Utviklingen i BNP for Fastlands-Norge. Prosentvis volumendring fra året før.

Figur 2.1 illustrerer også hvordan aktivitetsutviklingen i kommunesektoren har vært i forhold til inntektsutviklingen. Figuren viser at inntektsveksten gjennomgående svinger mer enn aktivitetsveksten. Dette har blant annet sammenheng med at skatteinngangen enkelte år har vist seg å bli betydelig høyere enn det som på forhånd ble lagt til grunn i de økonomiske oppleggene, særlig i 1994 og 1997 var merskatteinntektene betydelige. Realveksten i samlede inntekter fratrukket renteutgifter var knapt 5 prosent i 1994 og drøyt 4 prosent i 1997. Realinntektsveksten i 1998 ble lavere enn forutsatt i det opprinnelig vedtatte opplegget, nær nullvekst fra året før – mens aktiviteten økte med over 2 prosent. Den lave realinntektsveksten i 1998 kan i stor grad tilskrives høye nominelle lønnstillegg som ble avtalt i lønnsoppgjøret dette året, og betydelig økte kommunale pensjonspremier. Også i 1999 økte aktiviteten i kommunesektoren betydelig mer enn veksten i inntektene. I 2000 derimot øker inntektene med om lag 1½ prosent, mens aktivitetsnivået er om lag uendret som følge av reell nedgang i investeringene.  

Kommunesektorens inntekter ble i novemberrapporten 2001 anslått å øke reelt med knapt 2¾ prosent fra 2000 til 2001, basert på anslag i Nasjonalbudsjettet 2002. I denne rapporten er den reelle inntektsveksten nedjustert til 1,2 prosent. Etter novemberrapporten er det innarbeidet ny informasjon, der forskjellige elementer trekker i noe ulik retning: I tilleggsproposisjonen fra den nye regjeringen Bondevik, lagt fram 9. november 2001, ble skatteanslaget til kommunesektoren oppjustert med 1,2 mrd. kroner i forhold til anslaget i Nasjonalbudsjettet 2002. Siden Revidert Nasjonalbudsjett 2001 er skatteanslaget for kommunesektoren dermed økt med knapt 3 mrd. kroner. På den annen side har anslaget for den kommunale deflatoren også blitt betydelig oppjustert, fra 5 prosent i novemberrapporten til 7,1 prosent i denne rapporten.

På grunn av lav avkastning i finansmarkedene fikk kommunesektoren høsten 2001 merutgifter på om lag 3 mrd. kroner i form av økte pensjonspremier fra KLP og andre kommunale kasser. Denne premieøkningen er i henhold til vanlig praksis først innarbeidet i den kommunale deflatoren på regnskapsbasis. Publiserte tall i Økonomisk Utsyn viser i tillegg at prisveksten på produktinnsats og bruttoinvesteringer fra 2000 til 2001 anslås høyere enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet 2002.

Figur 2.2 illustrerer forskjellen på anslått realinntektsvekst i det økonomiske opplegget for kommunesektoren (Nasjonalbudsjettet og vedtatt budsjett) og regnskapet. Over perioden 1996-2001 har realveksten i inntektene i gjennomsnitt blitt om lag 1 prosentpoeng høyere pr. år i regnskapet enn opprinnelig anslått i Nasjonalbudsjettet. I forhold til det vedtatte budsjettopplegget etter behandlingen i Stortinget viser regnskapstallene om lag ½ prosentpoeng høyere årlig realvekst. Høyere vekst enn opprinnelig anslått er blant annet knyttet til at skatteinntektene har økt sterkere enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet. Avvik i realinntektsvekst gir uttrykk for statens evne til å styre kommunesektorens inntektsrammer de enkelte år. Figuren må ikke tolkes som at nivået på kommunesektorens inntekter over tid er blitt betydelig høyere enn det som er lagt til grunn i Nasjonalbudsjettene og de vedtatte budsjettopplegg.

Figur 2.2 viser at merinntektsveksten var relativt høy i 1996 og 1997, mens den har vært lavere senere år. Dette kan henge sammen med endringer i skattefinansieringen. En relativt stor del av merskatteveksten var tidligere knyttet til utviklingen i etterskuddsskattene. Kommunal etterskuddsskatt ble omgjort til skatt fra personer i kommuneopplegget for 1999. I 1998 og 2001 ble den reelle inntektsveksten lavere enn anslått i det økonomiske opplegget, til tross for en betydelig merskattevekst begge år. Lavere inntektsvekst enn forutsatt i 1998 var blant annet knyttet til høye nominelle lønnstillegg i lønnsoppgjøret dette året og økte kommunale pensjonspremier. Lavere inntektsvekst enn forutsatt i 2001 skyldes i stor grad en sterk økning i kommunale pensjonspremier.

Enkelte år viser figuren relativt betydelige avvik mellom det foreslåtte opplegget i Nasjonalbudsjettet og resultatet etter behandlingen i Stortinget. I opplegget for 1997 inngikk Arbeiderpartiet en budsjettavtale med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Avtalen medførte at kommunenes inntekter økte med om lag 5 mrd. kroner i forhold til forslaget i Nasjonalbudsjettet 1997. 

Endringer i den anslåtte inntektsveksten fra et år til det neste kan skyldes endringer i anslag og bevilgninger for begge år. For 1999 viser figuren at veksten i det vedtatte opplegget var lavere enn i nasjonalbudsjettet. Dette var primært knyttet til en oppjustering av skatteanslaget for 1998, pga. ny informasjon om økte etterskuddsskatter, som ble meddelt Stortingets finanskomite i november måned etter at Nasjonalbudsjettet 1999 var lagt fram.



Figur 2.2 Reell endring  i kommunesektorens inntekter. Prosentvis endring fra året før. Nasjonalbudsjettet, vedtatt budsjett og regnskap.

2.3        Underskudd før lånetransaksjoner og netto gjeld

Tabell 2.1 og figur 2.3 viser også utviklingen i overskudd før lånetransaksjoner og utviklingen i netto gjeld samlet for kommuner og fylkeskommuner. I år med høyere aktivitetsvekst enn inntektsvekst øker underskuddet. Underskuddet økte fra om lag 1 milliard kroner i 1996 til 1,8 milliarder kroner i 1997 (høy investeringsvekst) og videre til 6,2 milliarder kroner i 1998. Økningen i underskuddet i 1998 skyldes i hovedsak at sysselsettingen og utgiftene til produktinnsats økte betydelig mer enn inntektene. Regnskapstall fra Statistisk sentralbyrå viser at underskuddet økte ytterligere til 9,8 milliarder kroner i 1999. Økningen i underskudd fra 1998 til 1999 er blant annet knyttet til en økning i investeringsnivået.

I novemberrapporten 2001 ble underskuddet i 2000 anslått til 7,3 milliarder kroner, basert på foreløpige regnskapstall. Statistisk sentralbyrå har nylig publisert reviderte tall for 2000, basert på et mer fullstendig materiale for samtlige kommuner og fylkeskommuner. Underskuddet samlet for kommunesektoren i 2000 er som en følge av dette nedjustert fra 7,3 milliarder kroner til 5,5 milliarder kroner. Nedjusteringen er primært knyttet til en oppjustering av inntektssiden i kommunene, særlig av gebyrinntekter og renteinntekter. Løpende utgifter og bruttoinvesteringene er også i noen grad nedjustert i forhold til de foreløpige tallene. De reviderte regnskapstallene for 2000 blir i henhold til vanlig praksis først innarbeidet i reviderte aktivitetstall i en senere publisering av nasjonalregnskapstall, normalt i begynnelsen av mai måned.

På grunn av lav avkastning i finansmarkedene fikk kommunesektoren høsten 2001 merutgifter på om lag 3 milliarder kroner i form av økte pensjonspremier i KLP og andre kommunale pensjonskasser. Til tross for denne betydelige merutgiften, tyder anslagene i Økonomisk Utsyn på at underskuddet i 2001 blir noe lavere enn i 2000. Dette anslaget på underskuddet i 2001 er også noe lavere enn anslaget i Nasjonalbudsjettet 2002 hvor de økte pensjonskostnadene ikke var innarbeidet. Betydelig merskattevekst er den viktigste årsaken til at merutgifter til pensjoner ikke har ført til økte underskudd. Skatteanslaget er også oppjustert etter framleggelsen av Nasjonalbudsjettet. Nyere og mer fullstendig informasjon om utviklingen i fylkeskommunene tyder imidlertid på at investeringsnivået er undervurdert i 2001 og at underskuddet kan bli høyere enn anslått i Økonomisk Utsyn.

Underskuddstallene for 1996 og 1997 er påvirket av investeringer i forbindelse med grunnskolereformen, mens underskuddstallene fra 1998 er påvirket av investeringer i forbindelse med eldresatsingen. Felles for disse satsingene er at de er finansiert dels gjennom direkte tilskudd og dels gjennom kommunale låneopptak. Kommunene vil bli kompensert for utgifter knyttet til låneopptak gjennom årlige bevilgninger fra staten over en lang periode. Kompensasjonen gis innenfor rammen av det kommunaløkonomiske opplegget, og er basert på normerte maksimalsatser. Tall fra Husbanken for 1999 viser at de faktiske investeringskostnadene i tilknytning til eldresatsingen er høyere enn de normerte satsene. Det innebærer at de faktiske utgiftene til renter og avdrag i forbindelse med eldresatsingen ikke kompenseres fullt ut. Investeringsutgiftene utgiftsføres i kommuneregnskapene og slår ut i høyere underskudd, mens de inntektene kommunene mottar fra staten delvis er forskjøvet ut i tid. Dette medfører betydelig høyere underskudd i investeringsperioden enn dersom kompensasjonen fra staten hadde skjedd fortløpende.

Det framgår av tabell 2.1 at investeringsnivået i kommunesektoren var høyt på slutten av 1990-tallet. Som gjennomsnitt for perioden 1990-95 utgjorde investeringene 9,3 prosent av inntektene. I 1997 økte investeringene med over 30 prosent eller om lag 6 milliarder kroner, særlig pga. grunnskolereformen, og investeringsandelen økte til 12,1 prosent. Det høye investeringsnivået har blitt videreført gjennom investeringer knyttet til eldresatsingen. Målt i forhold til inntektene har investeringene holdt seg på om lag 12 prosent over perioden 1997 til 1999. Som følge av den reell nedgangen i investeringene fra 1999 til 2000 og fortsatt svak nedgang fra 2000 til 2001, har investeringene som andel av inntektene blitt redusert til om lag 10 prosent i 2001.

Kommunesektorens netto gjeld som andel av inntektene er et uttrykk for belastningen knyttet til å betale renter og avdrag. Tidsforløpet for underskudd og netto gjeld er illustrert i figur 2.2. Tallserien er revidert i forhold til novemberrapporten pga. ny publisering av tall for offentlig forvaltnings gjeld og fordringer (Statistisk sentralbyrå, 12. februar 2002) over perioden 1993-2000. De nye tallene medfører at tidsserien for gjeldsandelen er noe nedjustert. I de foreløpige anslagene for 2000 (novemberrapporten 2001) var det lagt til grunn en økning i gjeldsandelen fra 1999 til 2000 knyttet til en omdanning av Oslo Kommunale Pensjonskasse til Oslo Pensjonsforsikring A/S, tilsvarende om lag 6 milliarder kroner. De nye tallene fra Statistisk sentralbyrå som nå foreligger viser tross dette at nettogjelden har blitt redusert fra 30,3 prosent i 1999 til 28,7 prosent i 2000. At gjeldsandelen ikke har økt til tross for underskudd skyldes positive omvurderinger av balanseposter. Omvurderinger knyttet til aksjer og andeler i kommuneforetak er holdt utenom i den beregnede gjeldsandelen som inngår i figur 2.2, men det inngår fortsatt en del omvurderinger på andre balanseposter som det ikke er korrigert for. Metoden for beregning av utviklingen i netto gjeld vil bli vurdert på nytt senere. Gjeldsandelen slik den er beregnet i figur 2.2 viser at til tross for underskudd i kommuneøkonomien siden 1995 har gjeldsandelen siden 1997 holdt seg om lag konstant på i underkant av 30 prosent. Gjeldsnivået målt i forhold til inntektene er lavere enn på første halvdel av 1990-tallet, da gjeldsandelen i gjennomsnitt var om lag 40 prosent.



Figur 2.3 Kommuneforvaltningen. Netto gjeld og underskudd før lånetransaksjoner. Prosent av løpende inntekter.

 

2.4        Netto driftsresultat

Netto driftsresultat viser årets driftsoverskudd etter at renter og avdrag er betalt, og er et uttrykk for hva kommuner og fylkeskommuner sitter igjen med til avsetninger og investeringer. Denne indikatoren er et viktig mål på den økonomiske handlefriheten i kommuner og fylkeskommuner. Samlet for kommuner og fylkeskommuner ble netto driftsresultat betydelig redusert fra 4,6 prosent av inntektene i 1997 til 1 prosent i 1999. I 2000 økte netto driftsresultatet til 1,7 prosent av inntektene, men ligger fortsatt på et lavere nivå enn gjennomsnittet for 1990-årene på om lag 3 prosent.

Driftsresultatet er svekket både for kommunene og fylkeskommunene. For kommunene utenom Oslo ble netto driftsresultat kraftig redusert fra 1997 til 1998, fra 5,1 prosent av inntektene til 1,9 prosent. Driftsresultatet holdt seg stabilt rundt 2 prosent av inntektene i 1998 og 1999, for så å øke til 2,5 prosent i 2000. I fylkeskommunene ble netto driftsresultat redusert fra 2,5 prosent av inntektene i 1997 til 0,4 prosent i 1998. I 1999 og 2000 hadde fylkeskommunene negativt netto driftsresultat på hhv. –0,7 prosent og –0,2 prosent av inntektene.

For både fylkeskommuner og kommuner viser det underliggende tallmaterialet at utviklingen i driftsresultatet før renter og avdrag er svakere enn medregnet renter og avdrag. Dette kan tyde på at forhold innenfor kraftsektoren har bidratt til å styrke netto driftsresultat.  

I Oslo kommune ble driftsresultatet kraftig svekket i 1999, blant annet pga. en sterk reduksjon i skatteinntektene. Driftsresultatet i Oslo ble redusert fra 6,1 prosent av inntektene i 1998 til 0,3 prosent av inntektene i 1999. Etter 1999 økte netto driftsresultatet i Oslo til 2,8 prosent av inntektene i 2000 og 2,6 prosent i 2001.

Foreløpige tall fra Kommunenes Sentralforbund indikerer at kommunene utenom Oslo i 2001 får et netto driftsresultat som er noe lavere enn i 2000. Foreløpige tall for fylkeskommunene utenom Oslo indikerer at netto driftsresultatet er redusert fra –0,2 prosent av inntektene i 2000 til om lag –1,7 prosent av inntektene i 2001.

 

3         Nærmere om kommuneøkonomien i 2001

3.1        Utviklingen i inntekter og utgifter (Nasjonalregnskapets gruppering)

 

Tabell 3.1 viser endelige regnskapstall for 2000 og foreløpige regnskapstall for 2001 i millioner kroner, samt prosentvis endring fra 2000 til 2001. En mer detaljert oppstilling av inntekter og utgifter i kommunesektoren er vist i vedlegg 1.

 

Tabell 3.1 Inntekter og utgifter i kommuneforvaltningen i 2000 og 2001. Millioner kroner og endring i prosent. Løpende priser.

 

Regnskap

Anslag

Endring

 

2000

2001

i pst. 00-01

A. Løpende inntekter    

230 578

250 835

8,8

Gebyrer           

32 258

34 000

5,4

Renter 

8 058

8 100

0,5

Skatter i alt      

93 634

107 735

15,1

  Herav: Skatt på inntekt og formue

90 333

104 435

15,6

Overføringer fra staten 

93 878

98 100

4,5

Andre innenlandske overføringer          

2 750

2 900

5,5

B. Kapitalinntekter        

1 357

1 265

-6,8

C. Inntekter i alt (A+B)  

231 934

252 100

8,7

 

 

 

 

D. Løpende utgifter     

212 116

231 256

9,0

Lønnskostnader           

132 052

147 807

11,9

Produktinnsats, produktkjøp     

49 923

52 325

4,8

Renteutgifter    

6 559

7 000

6,7

Overføringer til private 

21 534

22 450

4,3

Overføringer til staten  

1 547

1 474

-4,7

Overføringer til kommunal forretningsdrift           

501

200

-60,1

E. Kapitalutgifter         

25 326

26 015

2,7

F. Utgifter i alt (D+E)   

237 442

257 271

8,4

G. Overskudd før lånetransaksjoner (C-F)           

-5 507

-5 171

 

 

Etter foreløpige regnskapstall steg de løpende inntektene i kommuneforvaltningen nominelt med 8,8 prosent fra 2000 til 2001, eller 20,3 milliarder kroner.

Skatt på inntekt og formue økte med 15,6 prosent fra 2000 til 2001, eller 14,1 milliarder kroner. For kommunene utenom Oslo økte skatteinntektene med 15,9 prosent, mens veksten for fylkeskommunene utenom Oslo var 14,3 prosent. Skatteinntektene til Oslo økte med 18,1 prosent. Skatteinntektene er nærmere omtalt i pkt. 3.2.1.

Overføringer fra staten økte med 4,5 prosent, eller 4,2 milliarder kroner og denne økningen kom som vekst i øremerkede overføringer. Sammenliknet med 2000 er økningen i statlige overføringer mindre enn i 2001, samtidig som sammensetningen av veksten har endret seg. I 2000 kom den største delen av veksten som rammeoverføringer.

Gebyrinntektene økte med 5,4 prosent, eller om lag 1,7 milliard kroner. Økningen er noe lavere enn i 2000. Gebyrinntektene er nærmere omtalt i pkt. 3.2.3. 

Kommuneforvaltningens løpende utgifter økte med 9,0 prosent fra 2000 til 2001, eller 19,1 milliarder kroner. En vesentlig andel av utgiftene er lønnskostnader, som  økte med 11,9 prosent. Dette utgjør om lag 15,8 milliarder kroner. Utgiftene er nærmere omtalt i pkt. 3.3. 

Kapitalutgiftene økte med 2,7 prosent i 2001, eller om lag 700 millioner kroner.

Underskuddet i 2001 anslås til 5,2 milliarder kroner, som er litt lavere enn i 2000. Underskuddet er nærmere omtalt i pkt. 3.4. 

3.2        Kommuneforvaltningens inntekter

Kommunesektoren har, i henhold til oppstillingene i nasjonalregnskapet, følgende hovedtyper av inntekter:

 

  • Gebyrinntekter, som tilsvarer salgs- og leieinntekter i kommuneregnskapene.
  • Renteinntekter omfatter renter på bankinnskudd og andre fordringer.
  • Skatteinntektene omfatter skatt på inntekt og formue, eiendomsskatt og andre produksjonsskatter, bl.a. konsesjonsavgifter.
  • Overføringer fra staten inkluderer rammeoverføringer og øremerkede tilskudd, samt overføringer til arbeidsmarkedstiltak og flyktninger mv.
Andre innenlandske overføringer omfatter diverse overføringer fra private og visse refusjoner og tilbakebetalinger.

  

3.2.1        Skatteinntekter 

Tabell 3.2 gir en oversikt over skatteinngangen for kommunesektoren i perioden 1998-2001 etter måned og år. På landsbasis har innbetalte skatter i perioden januar-desember økt med 15,6 prosent samlet for kommunesektoren i forhold til tilsvarende periode året før.

Det framgår av tabell 3.2 at veksttakten i skatteinntektene ble midlertidig redusert i november måned 2001. Dette skyldes i hovedsak noe senere utlegg av likningen for personlige skattytere i forhold til tidligere år, slik at siste forfall for innbetaling av restskatt ble forskjøvet fra november til desember måned. 

Det framgår videre av tabell 3.2 at veksten i skatteinntektene 2001 generelt har vært betydelig høyere enn tidligere år. Dette er knyttet til opptrapping av den kommunale skatteandelen med motsvarende reduksjon i rammeoverføringene. I Nasjonalbudsjettet 2001 ble skatteinntektenes andel av kommunesektorens samlede inntekter økt fra 44 til 46 prosent. Medregnet den merskattevekst som har skjedd gjennom 2001 viser de foreløpige regnskapstallene at skatteinntektene utgjør om lag 47 prosent av kommunesektorens inntekter. 

Tabell 3.2 Skatteinngangen i kommuneforvaltningen etter måned. 1998-2001

Millioner kroner og endring i prosent

 

Akkumulerte beløp i millioner kroner

Prosentvis endring

 

1998

1999

2000

2001

1999

2000

2001

Januar 

9 920

10 296

11 075

11 684

3,8

7,6

5,5

Februar

11 624

11 001

11 831

12 526

-5,4

7,5

5,9

Mars    

23 839

25 231

26 437

29 630

5,8

4,8

12,1

April    

26 221

26 677

27 620

32 048

1,7

3,5

16,0

Mai      

40 768

42 583

44 380

51 444

4,5

4,2

15,9

Juni     

41 096

43 237

44 852

51 860

5,2

3,7

15,6

Juli      

50 070

53 280

55 200

64 054

6,4

3,6

16,0

August

50 304

53 792

55 875

64 871

6,9

3,9

16,1

September

63 186

68 322

70 998

82 574

8,1

3,9

16,3

Oktober           

66 399

69 664

72 351

84 251

4,9

3,9

16,4

November

83 451

85 570

89 416

102 738

2,5

4,5

14,9

Desember

85 439

86 861

90 295

104 435

1,7

4,0

15,6

Kilde: SSB

Den samlede skatteinngangen på 15,6 prosent for kommunesektoren er fordelt med 15,9 prosent samlet vekst for kommuner utenom Oslo, 14,3 prosent økning samlet for fylkeskommuner utenom Oslo og 18,1 prosent økning for Oslo.

I tilleggsproposisjonen fra den nye regjeringen Bondevik, som ble lagt fram 9. november 2001, ble skatteanslaget for kommunesektoren i 2001 økt med 1,2 mrd. kroner i forhold til anslaget i Nasjonalbudsjettet 2002. Oppjusteringen av anslaget for kommunesektorens skatteinntekter ble i stor grad knyttet til ny informasjon om beskatningen av gevinster ved salg av aksjer (skattelikningen for inntektsåret 2000). Etter denne oppjusteringen ble skatteinntektene anslått til 104 435 mill. kroner samlet for kommunesektoren, som også er i eksakt samsvar med de foreløpige regnskapstallene. 

Tabell 3.3 viser skatteinngangen etter fylke, fordelt på kommuner og fylkeskommuner over perioden januar-desember. Det framgår at det har vært relativt høy vekst i Oslo og Møre og Romsdal, relativt lav vekst i Finnmark. Pga. løpende skatteutjevning blir forskjeller i skatteinngang i stor grad utjevnet allerede det året de oppstår.  

Tabell 3.3 Utviklingen i skatteinntektene til kommunene fylkesvis og fylkeskommunene.

Januar- desember 2000 og 2001. Prosentvis endring fra tilsvarende periode året før

 

Kommuner

Fylkeskommuner

 

Skatteinntekter

Skatt pr. innbygger

Skatteinntekter

Skatt pr. innbygger

Østfold

16,6

15,3

14,7

13,4

Akershus         

15,9

14,6

14,3

13,1

Oslo    

20,0

19,7

14,6

14,3

Hedmark          

16,3

15,7

14,4

13,9

Oppland          

16,3

15,8

14,3

13,9

Buskerud         

17,2

16,3

15,5

14,5

Vestfold          

17,0

15,7

15,1

13,9

Telemark          

15,1

14,7

13,9

13,5

Aust-Agder      

14,0

13,4

12,8

12,2

Vest-Agder      

15,7

14,8

14,3

13,4

Rogaland        

13,9

13,3

11,7

11,1

Hordaland       

16,4

15,6

15,4

14,6

Sogn og Fjordane           

13,1

13,1

11,7

11,7

Møre og Romsdal           

18,0

17,7

16,6

16,3

Sør-Trøndelag  

16,5

15,6

15,3

14,4

Nord-Trøndelag

17,5

17,3

14,9

14,8

Nordland         

15,0

15,4

12,9

13,3

Troms  

16,4

16,0

15,2

14,7

Finnmark         

13,9

13,8

10,9

10,9

Total    

16,4

15,7

14,3

13,7

Kilde: SSB

 

Tabell 3.4 viser hvordan skatteinngangen hittil i 2001 har vært målt etter kommunestørrelse. Skatteinngangen har vært sterkest i kommuner med mer enn 50 000 innbyggere, 16,2 prosent pr. innbygger. For kommuner med færre innbyggere en 50 000 innbyggere har skatt pr. innbygger økt med om lag 15 prosent i alle grupper etter folketall.  

Tabell 3.4 Skatteinntekter til kommuner etter innbyggertall. Januar -desember 2001.

Prosentvis endring fra tilsvarende periode året før.

 

Skatteinntekter

Skatt pr. innbygger

Hele landet , utenom Oslo        

15,7

15,0

Kommuner med mindre enn 5 000 innbyggere  

15,1

15,1

Kommuner med fra 5 000 til 10 000 innbyggere

15,4

14,9

Kommuner med fra 10 000 til 20 000 innbyggere           

15,9

14,8

Kommuner med fra 20 000 til 50 000 innbyggere           

15,8

14,9

Kommuner med mer enn 50 000 innbyggere (utenom Oslo)

16,9

16,2

Oslo kommune

20,0

19,7

Kilde: SSB

 

I tabell 3.5 er skatteveksten målt etter kommunenes inntektsnivå målt ved skatteinntekt pr. innbygger. Kommuner med gjennomsnittlig skatteinntekt mindre enn 110 prosent i forhold til gjennomsnittet for landet omfattes av inntektsutjevningen i inntektssystemet i 2001 og utgjorde drøyt 390 kommuner. Det framgår av tabell 3.5 at når Oslo er holdt utenom har veksten vært størst i kommuner med inntektsnivå under 110 prosent.

 

Tabell 3.5 Skatteinngangen etter inntektsnivå pr. innbygger. Januar-desember 2001.

Endring i prosent fra tilsvarende periode året før          

 

Skatteinntekter

Skatt pr. innbygger

Hele landet , utenom Oslo        

15,7

15,0

Kommuner med skatteinntekt pr. innbygger under 110 prosent

16,4

15,7

Kommuner med skatteinntekt pr. innb. fra 110 til 140 prosent

14,6

13,9

Kommuner med skatteinntekt over 140 prosent av landsgjennomsnittet

13,2

13,1

Kilde: SSB

 

3.2.2        Utviklingen i frie inntekter

 

Øremerkede tilskudd har de senere årene har fått økt betydning for finansiering av kommunesektoren. Veksten i samlede inntekter har kommet som øremerkede tilskudd.

I 1990 utgjorde frie inntekter 79,4 prosent av de samlede inntektene, mens andelen var 70,2 prosent i 2001. De frie inntektene (oppgave korrigert i faste priser) økte med 0,9 prosent fra 2000 til 2001, mot 0,7 prosent året før. I vedlegg 4 vises veksten i de ulike inntektskomponentene for perioden 1998 til 2001. Det vises også til kapittel 5 hvor det foruten en oversikt over samlede inntekter, gis en oversikt over de frie inntektene fordelt på kommunene, fylkeskommunene og Oslo fra 1990-2000. 

3.2.3        Gebyrinntekter

 

Tabell 3.6 viser utviklingen i diverse avgifts- og gebyrsatser på tjenesteområder innenfor kommuneforvaltningen der det foreligger offisiell statistikk. Undersøkelsene ble igangsatt fra 1989 og er utformet i tilknytning til konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå. Undersøkelsene er basert på et utvalg av kommuner og omfatter barnehager, hjemmebasert omsorg og diverse tekniske tjenester knyttet til bolig. Det utarbeides i liten grad statistikk for gebyrsatser knyttet til fylkeskommunal virksomhet.

Tabell 3.6 Egenbetalingssatser for kommunale barnehager, hjemmebasert omsorg, kommunale avgifter knyttet til bolig. Prosentvis endring fra året før. 1993-2001.

 

1993

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

Årlig gj.snitt

Barnehager (kommunale)1)

3,4

4,0

4,2

2,8

4,4

3,8

5,2

4,3

5,0

4,1

Hjemmebasert omsorg2)

0,0

8,8

18,6

4,5

3,1

0,7

5,3

4,4

12,6

6,4

Avgifter knyttet til bolig3)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

   Renovasjon

6,0

4,6

5,2

6,9

9,6

8,9

16,7

6,9

7,1

8,0

   Feiing

5,1

4,8

3,5

3,8

5,0

4,1

8,3

5,8

7,3

5,3

   Vann

6,3

5,0

5,1

5,1

5,9

3,1

5,6

5,2

8,7

5,6

   Kloakk

11,9

8,1

6,1

7,9

7,8

4,2

7,6

6,3

7,6

7,5

Konsumprisindeksen

2,3

1,4

2,4

1,3

2,6

2,3

2,3

3,1

3,0

2,3

Prisindeks for kommunenes kjøp av varer og tjenester

0,5

2,4

3,3

3,6

3,3

5,2

3,9

4,7

7,1

3,8

1)   Barnehagesatsene er en delundersøkelse til konsumprisindeksen som for 2001 omfatter 109 kommuner. Undersøkelsen utføres i januar og august måned. Tallene i tabellen er målt i januar måned.

2)   Satsene for hjemmebasert omsorg inngår som delundersøkelse til konsumprisindeksen og er målt som årsgjennomsnitt. Endringstallene i perioden 1993-1995 er påvirket av forskriftsendringer.

3)   Statistikken for kommunale gebyrer knyttet til bolig omfattet i 2001 100 av de største kommunene og i tillegg 24 mindre kommuner. Samlet dekning er om lag 3/4 av befolkningen. Måletidspunktet for undersøkelsen er august måned.

Foreldrebetalingen i kommunale barnehager økte med 5,0 prosent i 2001, noe som er over den årlige gjennomsnittlige veksten i perioden 1993-2001. Egenbetalingssatsene for hjemmebasert omsorg økte med 12,6 prosent i 2001. Den sterke veksten skyldes at mange kommuner har økt egenbetalingen for husholdninger med lavere inntekt enn to ganger folketrygdens grunnbeløp, etter at staten har hevet maksimalsatsen fra 50 til 150 kroner per måned. Ellers var det noe økning på de andre satsene innenfor hjemmebasert omsorg.

For å kunne foreta en sammenveiing av satsene på de ovenfor spesifiserte tjenesteområdene, er gebyrinntektene fra disse tjenestene benyttet som vekter. En sammenveiing av avgiftsendringene knyttet til bolig viser at avgiftene økte med 7,8 prosent fra januar 2000 til januar 2001. Særlig renovasjonssektoren står foran store utfordringer som følge av at avfallsmengden øker raskt, samtidig som kravene til miljøvennlig håndtering skjerpes. Kommunene er blant annet pålagt å utbedre gamle fylleplasser. Nye minstekrav er gitt med krav om tiltak mot sigevann, for uttak og forbrenning av deponigass, for kildesorterte avfallsfraksjoner, for økt gjenvinningsgrad, for utsortering av matavfall, etc. Også innføring av ulike ordninger for kildesorteringer er viktige faktorer bak utviklingen i renovasjonsgebyrene de siste årene.

Hvis man veier sammen endringene for alle de ovennevnte tjenesteområdene, gir dette en gjennomsnittlig satsøkning  på 7,7 prosent fra 2000 til 2001. Dette er høyere enn veksten i konsumprisindeksen og prisveksten for kommunenes kjøp av varer og tjenester i 2001.  

3.3        Nærmere om utgiftene

Utgiftene i kommunesektoren, slik de grupperes i nasjonalregnskapet, omfatter løpende utgifter og kapitalutgifter.

Løpende utgifter er definert som lønnskostnader, produktinnsats (vareinnsats), produktkjøp til husholdninger, renteutgifter, overføringer fra kommuneforvaltningen til private og staten, samt utgifter til kommunale foretak. Kapitalutgiftene omfatter kjøp av fast eiendom og anskaffelse av fast realkapital (bygninger og anlegg, utstyr og inventar).

Utviklingen i de samlede lønnskostnadene for kommuneforvaltningen omfatter vekst i lønn pr. timeverk, vekst i sysselsettingen målt i timeverk, samt eventuelle endringer i sosiale kostnader. Utviklingen i de samlede lønnskostnadene varierer mellom regioner og mellom kommuner. Utvalget vil presisere at alle anslag i det følgende er gjennomsnittstall for kommunene og fylkeskommunene under ett.

Produktinnsats (vareinnsats) omfatter utgifter som kommunene regnskapsfører på postene “andre driftsutgifter” (bl.a. kontorutgifter, oppvarming, husleie) og “vedlikehold av bygninger og anlegg”.

Overføringer til private omfatter subsidier og stønader. Overføringer fra kommunesektoren til staten består i hovedsak av betaling for gjestepasienter ved statlige sykehus.

 

3.4        Utgifter

Kommunesektorens løpende utgifter økte med 9,0 prosent fra 2000 til 2001 og er anslått til 231, 3 milliarder kroner i 2001. En vesentlig andel av utgiftene er lønnskostnadene, som i følge de foreløpige regnskapstallene økte med 11,9 prosent til 147,8 milliarder kroner i 2001. Økningen i lønnskostnader er medregnet økte kostnader som følge av engangsavsetninger til barne- og etterlattepensjoner. På grunn av lav avkastning i finansmarkedene fikk dessuten kommunesektoren høsten 2001 merutgifter på om lag 3 mrd. kroner i form av økte pensjonspremier fra KLP og andre kommunale kasser. Disse merkostnadene inngår også i lønnskostnadene.

Basert på de foreløpige regnskapstallene for 2001 anslås veksten i utførte timeverk i kommunesektoren fra 2000 til 2001 til 1,3 prosent. Økningen er blant annet påvirket av en utvidelse av ferien med 2 dager. Veksten i antall sysselsatte personer i kommunene er beregnet til 2,1 prosent. Veksten i produktinnsats i faste priser er beregnet til 1,3 prosent fra 2000 til 2001.

Bruttoinvesteringene i kommunesektoren i 2001 er anslått til 25,2 milliarder kroner, som utgjør om lag 10 prosent av inntektene i sektoren. Bruttoinvesteringene anslås å ha blitt reelt redusert med 1,8 prosent fra 2000 til 2001.

Aktivitetsveksten er samlet beregnet til 0,9 prosent. Komponentene i denne sammenveidde indikatoren er sysselsetting (timeverk) som utgjør 1,3 prosent volumøkning, produktinnsats stiger reelt med 1,2 prosent, mens bruttoinvesteringer anslås å synke med 1,8 prosent fra 2000 til 2001.

3.5   Overskudd

 

Overskudd før lånetransaksjoner måles som samlede inntekter fratrukket samlede utgifter, der utgifter til bruttorealinvesteringer er medregnet, mens låne- og avdragsutgifter er holdt utenom. Overskuddet før lånetransaksjoner, sammen med evt. omvurderinger av fordringer og gjeld, bestemmer utviklingen i kommunesektorens netto fordringsposisjon.  

Underskuddet i kommunesektoren i 2001 anslås å utgjøre 5,2 milliarder kroner, en reduksjon på 0,3 milliarder kroner fra året før. Målt som andel av inntektene er underskuddet redusert fra 2,4 prosent i 2000 til 2,1 prosent i 2001.

Deler av underskuddet kan forklares ved investeringer i tilknytning til eldresatsingen, som i første omgang finansieres ved kommunale låneopptak. Kommunene vil deretter få delvis dekning gjennom statlige tilskudd til rente- og avdragsutgifter på disse lånene over en periode på inntil 30 år.

4         Utviklingen i driftsresultatet i kommunene og fylkeskommunene 1996-2001

4.1        Oppsummering

I 2001 anslås etter foreløpige tall et driftsresultatet for kommunesektoren samlet til 1,1 prosent målt i forhold til driftsinntektene. I 2000 økte netto driftsresultat til 1,7 prosent av inntektene, og det anslåtte driftsresultatet for 2001 er på om lag samme nivå som i 1999. For kommunene unntatt Oslo anslås driftsresultatet i 2001 til  2,2 prosent av driftsinntektene, mot et resultat på 2,5 prosent i 2000. Foreløpig anslag for 2001 tyder på at fylkeskommunen samlet sett får en ytterligere forverring av  netto driftsresultatet i forhold til i 2000  med et resultat på –1,7 prosent målt i forhold til driftsinntektene. Utviklingen i fylkeskommunene må ses i sammenheng med at staten ved utgangen av året overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten. For Oslo anslås et resultat på  2,6 prosent, noe som innebærer en svak nedgang i forhold til i 2000.

 

For regnskapsåret 2000 foreligger det nå endelige tall, og det er her sett nærmere på utviklingen i driftsresultatene både for sektoren samlet og for kommuner og fylkeskommuner i perioden 1996 til 2000. For sektoren samlet, og for kommunene i sær, er et viktig trekk i den finansielle utviklingen at størrelsen på brutto driftsresultat er redusert i perioden. For kommunene utenom Oslo er bruttoresultatet redusert fra 8,3 prosent av inntektene i 1996 til 5,5 prosent i 2000. Samtidig er  utgifter til renter og avdrag i samme periode redusert fra 5,1 prosent til 3,0 prosent av inntektene på grunn av økning i renteinntektene. Netto drifts­resultat utgjorde 3,2 prosent i 1996 og var redusert til  2,5 prosent av inntektene i 2000. På landsbasis motvirker derfor økningen i renteinn­tektene fallet i brutto driftsresultat, og som vedlegg 2 i rapporten viser hadde kommunene samlet sett i  2000 en positiv rentenetto . Det er grunn til å tro at økningen i renteinntekter har sammenheng med forhold på kraftsektoren i og med at utbytte mv. blir regn­skapsført som rente­inn­tekter. Det er videre grunn til å tro at en del av disse inntektene vil være engangs­inn­tekter og at økningen i renteinn­tektene derfor først og fremst berører et mindre antall kommuner. Dette gir store forskjeller mellom kommunene og mellom enkeltkommuner fra år til år.

Betydningen av renteinntekter er illustrert nærmere ved å dele kommunene inn etter om de har positiv eller negativ rentenetto. Kommuner med positive renteinntekter hadde i 2000 et netto driftsresultat på 4,7 prosent av inntektene. Til sammenlikning utgjorde netto driftsresultat bare vel 1 prosent av inntektene i kommuner med negativ rentenetto. Videre hadde kommunene med positiv rentenetto en klar forbedring av netto driftsresultat fra 1999 til 2000, mens kommunene med negativ rentenetto hadde en svak nedgang.

På bakgrunn av at økningen i renteinn­tekter er ulikt fordelt kommunene imellom, ble det i utvalgets rapport fra mars 2001 antydet at antall kommuner med negativt netto driftsresultat kunne øke fra 1999 til 2000. Den faktiske utviklingen bekrefter dette, økningen er imidlertid ikke drastisk. I  2000 hadde 111 kommuner et negativt resultat, mot 100 i 1999. At 111 kommuner eller om lag 25 prosent av kommunene, hadde et negativt driftsresultat må imidlertid vurderes som et høyt antall.

Gjennomgående finner vi i hele perioden fra 1996-2000 de høyeste netto driftsresultatene i de minste kommunene. I alle årene i perioden 1996 til 2000 har kommunene med et innbyggertall under 3000 et driftsresultat mellom 6,9 og 3,7 prosent. I  2000 var det kommuner med mer enn 50000 innbyggere som hadde de svakeste driftsresultatene med 1,2 prosent.

Akershus-kommunene har gjennomgående driftsresultater over gjennomsnittet, mens særlig kommunene i Trøndelag har resultater under gjennomsnittet. Først i perioden hadde kommunene i Hedmark/Oppland, Sør-Østlandet og Nord-Norge et resultat  under landsgjennomsnittet, mens disse kommunene i 1999 og 2000 samlet sett har hatt resultater noe over landsgjennomsnittet.

Også tall for fylkeskommunene viser at netto driftsresultat har blitt redusert i perioden 1996 til 2000 fra hhv. 1,8 prosent i 1996 til  –0,2 prosent i 2000.

For kommunesektoren samlet sett er det en viss bedring i nettodriftsresultat fra 1,0 prosent i 1999 til om lag 1,7 prosent i 2000. Netto driftsresultat i 2000 er likevel klart lavere enn det som var normalt før 1999.

4.2        Innledning

 

Nettodriftsresultat er en viktig indikator på den finansielle situasjonen i kommunesektoren, i og med at den sier noe om den økonomiske handlefriheten. Nettodriftsresultatet viser hvor mye av driftsinntektene som er igjen etter at driftsutgifter, renter og avdrag er betalt. Med andre ord hva kommunene og fylkeskommunene sitter igjen med til avsetninger og investeringer. Først i kapittelet vises utviklingen fra 1996 til 2001. Tallene for 2001 er foreløpige anslag på nettodriftsresultat for 2001 fordelt på kommuner, fylkeskommuner og Oslo. I hovedsak er framstillingen konsentrert om utviklingen av både netto og brutto driftsresultat i femårsperioden fra 1996 til 2000. Kommunene deles inn etter innbyggertall, landsdel samt om de har negativ eller positiv  rentesaldo. Videre vises antall  og prosent av kommuner med negativt driftsresultat i  samme perioden. Det vises også utviklingen i nettodriftsresultat for fylkeskommunene i samme periode.

 

Boks 4.1

Bruttodriftsresultat – driftsinntekter fratrukket driftsutgifter eksklusive renter og avdrag

Nettodriftsresultat – driftsinntekter fratrukket driftsutgifter inkludert renter og avdrag

 

Indikatorene er regnet i prosent av totale driftsinntekter. Med totale driftsinntekter menes sum driftsinntekter eksklusive renteinntekter og interne overføringsutgifter, inklusive driftsinntekter brukt i kapitalregnskapet.

Indikatorene gir informasjon om hvor godt samsvar det har vært mellom inntekter og utgifter for et enkelt år. Nettoresultatet sier i tillegg noe om utviklingen over tid.

Kommuneloven stiller krav til at det skal budsjetteres med et driftsresultat som minst er tilstrekkelig til å dekke renter, ordinære avdrag og nødvendige avsetninger.

Driftsresultatene fram til og med 1999 er hentet fra Utvalgets tidligere rapporter, mens 2000-tallene er beregnet på grunnlag av endelige regnskapstall fra SSB. Anslagene for 2001 er basert på innkomne svar fra et utvalg kommuner fra en landsomfattende undersøkelse foretatt av KS.

4.3        Utviklingen i netto driftsresultat

Tabell 4.1 Utviklingen i nettodriftsresultat målt i prosent av driftsinntektene for kommunene utenom Oslo 1995 – 2001

 

Kommunene utenom Oslo

Oslo

Fylkeskommunene

Kommunesektoren

1995

3,1

5,7

3,1

3,2

1996

3,2

5,0

1,8

2,9

1997

5,1

7,7

2,5

4,6

1998

1,9

6,1

0,4

2,0

1999

1,9

0,3

-0,7

1,0

2000

2,5

2,8

-0,2

1,7

2001*)

2,2

2,6

-1,7

1,1

*) Anslag

Kilde: TBU og KS

Som tabellen viser skiller 1997 seg ut og da spesielt for kommunene, som et år med gode driftsresultater. Det samlede netto driftsresultatet ble imidlertid betydelig svekket fra 1997 til 1998 både for kommunene og for fylkeskommunene. I 1998 sank netto driftsresultat til 1,9 prosent av driftsutgiftene i kommunene utenom Oslo. Fra og med 2000 var det en viss bedring med et resultat på 2,5 prosent, og anslaget for 2001 indikerer et  resultat på 2,2 prosent for kommunene utenom Oslo. I fylkeskommunene gikk netto driftsresultat videre ned fra 1998 til 1999, da fylkeskommunene samlet sett kom ut med et negativt netto driftsresultat på –0,7 prosent av inntektene. Selv om fylkeskommunene hadde en svak bedring i netto driftsresultat i 2000 i forhold til i 1999, var netto drifts­resultat fortsatt negativt med –0,2 prosent. For 2001 anslås en ytterligere forverring med et negativt resultat på –1,7 prosent relatert til driftsinntektene. Utviklingen i fylkeskommunene i 2001 må ses i sammenheng med at staten ved utgangen av året overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten.

Også Oslo hadde sterk nedgang i netto driftsresultat i 1999. Dette ble vesentlig  bedret i 2000 og i det foreløpige anslaget for 2001, men ligger fortsatt betydelig lavere enn i perioden 1995-1998.

For sektoren samlet anslås resultatet for 2001 til 1,1 prosent målt i forhold til driftsinntektene. Resultatet indikerer en viss nedgang i forhold til 2000, og er om lag på samme nivå som i 1999. Resultatet i 1999 er imidlertid langt lavere enn det som var vanlig før 1999.

4.4        Netto driftsresultat fordelt på grupper av kommuner

Tabell 4.2 viser både utviklingen i bruttodriftsresultat, netto avdrag og lån og nettodriftsresultat målt i prosent av totale inntekter. Kommunene er her inndelt etter innbyggertall. Forskjellen mellom brutto og nettodriftsresultat viser hvor stor andel av kommunenes inntekter som går med til å betjene renter og avdrag.

Tabell 4.2 Netto og bruttodriftsresultat og nettorenter og avdrag målt i prosent av totale driftsinntekter i kommunene, eksklusive Oslo 1996 – 2000. Kommunene er gruppert etter innbyggertall.

 

Innbygger-tall

1996

1997

1998

1999

2000

Brutto drifts-resultat

Netto renter avdrag

Netto drifts-resultat

Brutto drifts-resultat

Netto renter avdrag

Netto drifts-resultat

Brutto drifts-resultat

Netto renter avdrag

Netto drifts-resultat

Brutto drifts-resultat

Netto renter avdrag

Netto drifts-resultat

Brutto drifts-resultat

Netto renter avdrag

Netto drifts-resultat

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

<3000

9,2

3,7

5,5

10,6

3,8

6,9

7,3

3,5

3,8

7,3

3,6

3,7

6,7

2,8

3,9

3000-

5000

 

8,0

 

4,8

 

3,3

 

8,4

 

2,1

 

6,3

 

5,9

 

3,8

 

2,1

 

6,8

 

3,6

 

3,1

 

6,5

3,2

3,3

5000-

10000

 

8,1

 

4,8

 

3,3

 

8,1

 

4,5

 

3,6

 

6,3

 

4,4

 

1,9

 

6,3

 

4,6

 

1,6

 

5,8

 

4,0

 

1,8

10000-20000

 

8,0

 

5,4

 

2,6

 

7,4

 

2,6

 

4,8

 

6,5

 

4,8

 

1,7

 

6,6

 

4,2

 

2,4

 

6,1

 

3,1

 

3,0

20000-50000

 

7,4

 

4,0

 

3,4

 

7,5

 

2,6

 

4,8

 

4,9

 

3,4

 

1,5

 

4,5

 

2,4

 

2,1

 

4,9

 

2,2

 

2,8

>50000

9,2

7,1

2,1

10,0

4,5

5,4

6,3

4,7

1,6

3,8

3,4

0,3

4,4

3,2

1,2

I alt

8,3

5,1

3,2

8,5

3,4

5,1

6,1

4,2

1,9

5,5

3,6

1,9

5,5

3,0

2,5

 

Gjennomgående finner vi de høyeste driftsresultatene i de minste kommunene. I hele perioden har kommunene under 3000 innbyggere hatt et driftsresultat mellom 6,9 og 3,7 prosent. Kommuner over 50 000 har hatt svakere netto driftsresultater enn landet de fleste årene, og hadde særlig svake netto drifts­resultater i 1999 med 0,3 prosent. For 2000 er driftsresultatet bedret noe, men var fortsatt kun 1,2 prosent og kommunene i denne gruppa hadde derfor det laveste resultatet. I 2000 hadde de minste kommunene samlet sett det beste resultatet med 3,9 prosent.

På linje med bruttodriftsresultatet, er andelen av inntektene som kommunene bruker på renter og avdrag redusert i perioden. I 1996 brukte alle kommuner sett under ett,  5,1 prosent av de samlede driftsinntektene til betaling av renter og avdrag. I  1999 var denne andelen blitt redusert til 3,6 prosent, og ble ytterligere redusert til 3,0 prosent i 2000 .

Nedgangen har sammenheng med at forhold på kraftsektoren i og med at utbytte mv blir regnskapsført som renteinntekter. Noe av nedgangen kan skyldes føringstekniske forhold i forbindelse med omgjøring av eierandeler i kraftverk til ansvarlige lån. Videre vil noe av inntektene være engangsinntekter. Økningen i denne typen inntekter vil kun derfor berøre et mindre antall kommuner.

Tabell 4.3 Netto og bruttodriftsresultat og nettorenter og avdrag målt i prosent av totale driftsinntekter i kommunene eksklusive Oslo, 1996  – 2000. Kommunene er gruppert etter landsdel.

Landsdel

1996

1997

1998

1999

2000

Brutto

drifts-

resultat

Netto

renter

avdrag

Netto

drifts-

resultat

Brutto

Drifts-

resultat

Netto

renter

avdrag

Netto

drifts-

resultat

Brutto

drifts-

resultat

Netto

renter

avdrag

Netto

drifts-

resultat

Brutto

drifts-

resultat

Netto

renter

avdrag

Netto

drifts-

resultat

Brutto

drifts-

resultat

Netto

renter

avdrag

Netto

drifts-

resultat

Akershus

11,4

4,6

6,8

8,5

0,2

8,3

8,3

4,4

4,0

6,4

4,0

2,4

7,5

3,5

4,1

Hedmark og Oppland

 

7,5

 

4,5

 

3,0

 

7,6

 

4,0

 

3,5

 

4,9

 

4,1

 

0,8

 

6,2

 

4,2

 

2,0

 

6,1

 

3,4

 

2,7

Sør-Østlandet

 

7,0

 

3,7

 

3,3

 

6,2

 

1,7

 

4,6

 

4,5

 

2,3

 

2,2

 

3,6

 

1,2

 

2,4

 

3,7

 

0,5

 

3,2

Agder og Rogaland

 

5,8

 

3,3

 

2,5

 

8,6

 

2,9

 

5,7

 

5,7

 

2,8

 

2,9

 

4,1

 

2,1

 

2,1

 

4,4

 

2,3

 

2,2

Vestlandet

10,0

7,0

3,1

10,3

3,8

6,5

6,6

4,8

1,8

5,7

4,3

1,4

4,8

3,0

1,7

Trøndelag

8,8

7,3

1,5

10,0

6,8

3,3

6,3

6,4

-0,1

6,8

5,6

1,2

7,3

6,5

0,8

Nord-Norge

8,1

5,7

2,4

8,9

5,7

3,1

7,0

5,7

1,3

7,4

5,4

2,0

7,3

4,7

2,6

I alt

8,3

5,1

3,2

8,5

3,4

5,1

6,1

4,2

1,9

5,5

3,6

1,9

5,5

3,0

2,5

 

Akershus-kommunene har gjennomgående driftsresultater over gjennomsnittet. For Akershus-kommunene samlet varierer driftsresultatet mellom 2,4 prosent og 8,3 prosent av de samlede driftsinntektene, og denne gruppen hadde i 2000 best resultat med 4,1 prosent. I 1999 og 2000 hadde også kommunene i Hedmark/Oppland og i Sør-Østlandet og Nord-Norge et netto driftsresultat som var svakt høyere enn landsgjennomsnittet. I forhold til perioden 1996-98 indikerer dette en viss bedring i den finansielle situasjonen.

På andre siden av skalaen finner vi kommunene i Trøndelag. I 1998 hadde Trøndelags-kommunene, som den eneste gruppen, et negativt driftsresultat. Også i de andre årene inklusive i år 2000, har Trøndelags-kommunene de svakeste resultatene. Langt på vei kan et høyt nivå på renter og avdrag, som gjenspeiler et høyt nivå på lånegjelden, bidra til å forklare de svake nettodriftsresultatene i Trøndelag. I 1999 og 2000 hadde kommunene på Sør-Østlandet samlet sett sterk nedgang i netto utgifter til renter og avdrag, noe som er en medvirkende faktor til forbedring av resultatene. Også i Nord-Norge er det en viss nedgang i andelen som brukes til betaling av renter og avdrag, noe som også her kan være en medvirkende faktor til at kommunene samlet sett  nå har et resultat som er svakt høyere enn landet.

Tabell 4.4 og 4.5 viser antall og prosentvis andel av kommunene med negative driftsresultat når kommunene er gruppert etter innbyggertall og landsdel.

Tabell 4.4 Antall og prosentvis andel kommuner i hver gruppe med negativt netto driftsresultat. Kommunene er gruppert etter innbyggertall. Kommunene eksklusive Oslo.

 

Innbyggertall

Antall kommuner

Prosentvis andel

1996

1997

1998

1999

2000

1996

1997

1998

1999

2000

<3000

32

9

39

31

38

20

6

24

19

23

3000-5000

22

7

29

19

14

26

8

34

22

17

5000-10000

28

12

32

25

31

31

13

36

28

34

10000-20000

14

5

18

15

18

24

9

31

26

32

20000-50000

4

2

11

7

9

13

6

35

22

27

>50000

2

0

3

3

1

22

0

33

33

11

I alt

102

35

132

100

111

24

8

30

23

26

 

Tabell 4.5 Antall og prosentvis andel kommuner i hver gruppe med negativt nettodriftsresultat. Kommunene er gruppert etter landsdel. Kommunene eksklusive Oslo.

Landsdel

Antall kommuner

Prosentvis andel

1996

1997

1998

1999

2000

1996

1997

1998

1999

2000

Akershus

0

0

2

3

7

0

0

8

14

32

Hedmark og Oppland

14

5

16

9

8

29

10

33

19

17

Sør-Østlandet

11

6

18

10

15

15

8

25

14

21

Agder og Rogaland

12

1

14

11

13

21

2

25

20

23

Vestlandet

27

10

35

35

36

28

10

36

36

37

Trøndelag

14

5

22

13

16

29

10

45

27

33

Nord-Norge

24

8

25

19

16

27

9

28

21

18

I alt

102

35

132

100

111

24

8

30

23

26

 

I 2000 hadde 111 kommuner negative driftsresultater, mot 100 kommuner med negativt resultat i 1999. I 1998 var tallet 132 kommuner.

Når vi grupperer kommunene etter innbyggertall finner vi ingen utpregede store forskjeller. I 1998 og 1999 var det laveste andel kommuner med negativt driftsresultat i gruppen med under 3000 innbyggere. I 2000 var det derimot gruppen med de største kommunene som  hadde relativt færrest kommuner med negativt driftsresultat. I hele perioden er imidlertid trenden at det er en viss overvekt av kommuner med middels innbyggertall som har flest kommuner med negativt resultat.

Gruppert etter landsdel finner vi fram til 1999  relativt færrest kommuner med negativt driftsresultat blant Akershus-kommunene. Samtidig er dette den eneste gruppen hvor andel kommuner med negativt driftsresultat økte fra 1998 til 1999, og i  2000 hadde 32 prosent av kommunene i denne gruppa et negativt resultat. Om en sammenholder den høye andelen kommuner med negativt driftsresultat med det samlede driftsresultatet på 4,1 prosent for denne gruppa under ett, tyder det på store interne forskjeller kommunene i mellom.

Vestl­andsfylkene har klart flere kommuner med negativt driftsresultat enn landet. Mens hele 45 prosent av kommunene i Trøndelag har et negativt driftsresultat i 1998, er andelen  redusert til  27 prosent i 1999, mens den igjen økte i 2000 til  33 prosent.

Variasjonen i netto driftsresultat mellom ulike grupper av kommuner, kan også illustreres ved å skille mellom kommuner med hhv positiv og negativ rentenetto. Samlet sett hadde kommunene en positiv rentenetto i 2000 på i overkant av ½ milliard (jf vedlegg 2). Det er grunn til å tro at den sterke svekkelsen av utgifter til renter og avdrag har sammenheng med forhold på kraftsektoren i og med at utbytte mv. blir regn­skapsført som rente­inn­tekter. Renteinntektene er slik sterkt påvirket av forhold på kraftsektoren.

Kommuner med positiv rentenetto hadde i 2000 et netto driftsresultat på 4,7 prosent av inntektene (resultatet for landet unntatt Oslo var 2,5 prosent). Til sammenlikning utgjorde netto driftsresultat bare vel 1 prosent av inntektene i kommuner med negativ rentenetto. Videre hadde kommunene med positiv rentenetto en klar forbedring av netto driftsresultat fra 1999 til 2000, mens kommunene med negativ rentenetto hadde en svak nedgang. Figur 1 illustrer forskjellen mellom renteinntekts- og renteutgiftskommuner.



Figur 4.1 Nettodriftsresultat for kommuner med netto renteinntekter og renteutgifter i 1999 og 2000.

 

4.5        Fylkeskommunene

Tabell 4.6 viser nettodriftsresultat i fylkeskommunene fra 1994 til 2000.

Tabell 4.6 Nettodriftsresultat i prosent av driftsinntekt. Fylkeskommunene utenom Oslo. 1994-2000

 

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

Østfold

3,9

3,4

4,3

2,7

0,6

-1,9

0,2

Akershus

4,1

3,5

3,3

5,9

3,3

-3,6

-2,5

Hedmark

2,2

4,2

3,8

1,4

-0,1

-1,8

2,4

Oppland

3,5

3,9

3,0

4,5

2,3

2,4

2,9

Buskerud

4,9

4,1

3,6

2,7

-0,6

1,0

-1,6

Vestfold

2,1

5,4

4,0

3,3

-2,4

0,8

-0,9

Telemark

1,5

6,0

4,8

-0,3

-1,5

0,6

-1,1

Aust-Agder

1,4

4,7

2,7

4,9

0,5

0,9

1,0

Vest-Agder

0,7

3,4

2,1

2,6

-0,3

-1,4

1,6

Rogaland

2,1

-0,3

-2,1

-0,1

2,6

-0,5

-1,8

Hordaland

2,0

3,2

1,6

4,1

-0,5

-3,9

-2,2

Sogn og Fjordane

-0,2

1,8

0,9

0,6

-1,1

1,6

1,3

Møre og Romsdal

1,6

1,2

0,8

1,4

0,4

-0,8

0,3

Sør-Trøndelag

1,9

6,0

0,6

1,0

-0,2

-2,1

0,1

Nord-Trøndelag

-0,8

2,4

0,5

1,8

-0,5

2,1

0,5

Nordland

2,8

1,7

1,1

2,3

-0,7

1,7

2,8

Troms

2,9

2,0

0,0

2,5

1,0

-0,1

-0,5

Finnmark

1,2

-0,5

0,3

2,0

0,4

-0,7

-1,2

Alle fylkeskommuner

2,3

3,1

1,8

2,5

0,4

-0,7

-0,2

 

Nettodriftsresultatene var vesentlig svakere fra 1998 - 2000 enn i perioden 1994 – 1997. I 1995 var det et samlet driftsresultat i fylkeskommunene på 3,1 prosent, mens resultatet var på –0,2 prosent i 2000. Det er Akershus, Hordaland, Rogaland og Buskerud som skiller seg ut medde mest negative nettodriftsresultat. For Oslo kommune anslås nettodriftsresultatet til 2,8 prosent av inntektene i 2000.

 

I perioden 1994 til 1997 kom de fleste fylkeskommunene ut med positive driftsresultater. I 1996 var det 1 fylkeskommune som hadde negativt driftsresultat, mens det i årene 1994, 1995 og 1997 var 2 fylkeskommuner som kom ut med negativt driftsresultat.

Bildet endres i 1998 da 9 fylkeskommuner kom ut med negativt driftsresultat, og i 1999 kom 10 fylkeskommuner ut med negativt driftsresultat mens antallet i 2000 var 8. Det er bare Oppland og Aust-Agder som har hatt positivt netto driftsresultat hele perioden. Videre er det kun Østfold, Møre og Romsdal og Nordland som kun har hatt negativt driftsresultat ett år. Både Akershus, Troms og Finnmark har hatt negativt driftsresultat de siste to årene, mens Hordaland har som eneste fylke hatt negativt resultat de siste tre årene.

5         Inntektsutviklingen i kommunesektoren 1990-2001

Sammendrag

Korrigert for prisutvikling, befolkningsvekst og endringer i befolkningens alderssammensetning økte kommunesektorens samlede inntekter med 14 prosent fra 1990 til 2001. Denne veksten gir uttrykk for mulighetene til å gjennomføre standardhevinger, inklusive nye oppgaver og de standardhevinger som følger av reformer.

Dersom det kun korrigeres for prisutviklingen, har kommunesektoren hatt en realinntektsvekst på 25 prosent. Imidlertid har det i perioden vært en befolkningsvekst på 6,4 prosent, slik at realinntektsveksten per innbygger var 18 prosent. Denne korreksjonen for befolkningsvekst tar ikke hensyn til endringer i alderssammensetningen. Utviklingen har gått i retning av en økende andel barn under 15 år og en økende andel aldre over 80 år, noe som har gitt en ’dyrere’ alderssammensetning. Når det også korrigeres for endringer i alderssammensetningen, reduseres realinntektsveksten til 14 prosent. Beregningene indikerer at noe mindre enn halvparten av realinntektsveksten har vært nødvendig for å kompensere for befolkningsvekst og endringer i alderssammensetningen. Øremerkede tilskudd har de senere årene har fått økt betydning for finansiering av kommunesektoren. Veksten i samlede inntekter har kommet som øremerkede tilskudd. I 1990 utgjorde frie inntekter 79,4 prosent av de samlede inntektene, mens andelen var 70,2 prosent i 2001. Resultatene som presenteres når det gjelder utvikling i frie inntekter må sees i sammenheng med denne utviklingen. Frie inntekter korrigeres for prisutvikling, oppgaveendringer og befolkningsvekst. Reell vekst i frie inntekter i perioden 1990-2001 er på 8,1 prosent. Ved å korrigere for befolkningsvekst, blir den reelle veksten i frie inntekter 1,6 prosent, det vil si en knapp realøkning. Veksten i frie inntekter til fylkeskommunene i perioden er noe høyere enn i kommunene.

5.1        Innledning

I dette kapittelet vises inntektsutviklingen i kommunesektoren fra 1990 til 2001. Som i utvalgets rapport fra mars 2001 vises utviklingen i samlede inntekter korrigert for prisutvikling, befolkningsvekst og befolkningssammensetning. I tillegg vises utviklingen i frie inntekter korrigert for prisutvikling, oppgaveendringer og befolkningsvekst. Korrigeringene omtales i avsnitt 5.2. Øremerkede tilskuddene har de senere årene fått økt betydning for finansiering av kommunesektoren, bl.a gjennom handlingsplanene for eldreomsorg, innsatsstyrt finansiering m.v. I 1990 utgjorde frie inntekter 79,4 prosent av de samlede inntektene. Denne andelen var 70,2 prosent i 2001, det vil si en nedgang på 9 prosentpoeng i løpet av perioden. Vi tar derfor først utgangspunkt i sektorens samlede inntekter. I avsnitt 5.4 vises utviklingen  i frie inntekter. De samlede inntektene defineres som sum inntekter i kommuneopplegget og for en nærmere redegjørelse av sammensetning og størrelse på disse henvises det til vedlegg 4.

I avsnitt 5.4 blir de frie inntektene korrigert for oppgaveendringer for å gjøre tallene mer sammenlignbare mellom ulike år. En kunne også ha korrigert de samlede inntektene for oppgaveendringer. Det har bl.a. vært tre store reformer i denne perioden som har tilført sektoren nye oppgaver. Dette er PU- reformen, Reform- 94, og Reform 97. Det er imidlertid usikkert hvor stor betydning finansiering av reformene har hatt for de samlede inntektene, og utvalget har derfor valgt  å ikke korrigere de samlede inntektene for oppgaveendringer. Inntektsveksten som beregnes mellom 1990 og 2001 viser derfor uttrykk for mulighetene til å gjennomføre standardhevinger, inklusive nye oppgaver og de standardhevinger som følger av reformer.  Tallene gir ikke svar på om utgiftsøkninger knyttet til reformer etc. har vært større eller mindre enn potensialet for standardhevinger.

5.2        Om korrigeringene

Samlede inntekter korrigeres for prisutvikling, befolkningsutvikling og endring i befolksammensetning.

Frie inntekter korrigeres for oppgaveendringer, prisutvikling og befolkningsutvikling.

Boks 5.1

Om korrigering av inntekter

Over tid har utvalget beregnet en tidsserie som viser utviklingen i de samlede og utviklingen i de frie inntektene. For å gjøre tallene sammenlignbare blir det foretatt korrigeringer. Dette gjøres ved at når tidsserien framskrives med et nytt år, korrigeres det foregående året for bestemte forhold, dvs nivået i dette året beregnes som om det var like forhold begge år. Her er 2001 siste året, og det er korrigert for endringer mellom 2000 og 2001.

 

Prisutvikling:

Ved korrigering for prisutvikling brukes utvalgets egen deflator der det tas hensyn til utviklingen i lønnskostnader pr. årsverk samt prisen på investeringsvarer og annen produktinnsats. Fra 2000 til 2001 anslår utvalget nå prisutviklingen til å være 7,1 prosent.

 

Oppgaveendringer: Ved å korrigere for oppgaveendringer, endringer i finansieringsform, regelendringer m.v  gjøres de to siste årene i tidsserien mest mulig sammenlignbare. 

 

Utvikling i innbyggertallet: Flere innbyggere betyr økt etterspørsel etter kommunale tjenester, og det er derfor korrigert for økningen i innbyggertallet fra det ene året til det andre. Med andre ord tas det hensyn til at det blir flere innbyggere som etterspør varer og tjenester fra kommunen innenfor inntektsrammen.

 

Endring i befolkningssammensetning: Endring i befolkningssammensetning betyr endret etterspørsel etter kommunale tjenester, fordi ulike aldersgrupper har ulike behov  for tjenester. Ved å korrigere for endret befolkningssammensetning, tas det hensyn til at befolkningen blir dyrere eller billigere på grunn av endring i befolkningens aldersfordeling.

 

Korrigering av prisutvikling Utvalget beregner en egen deflator på bakgrunn av de samme komponentene som benyttes ved beregning av aktivitetsveksten. Deflatoren er beregnet ut fra utviklingen i lønnskostnader samt prisen på investeringsvarer og annen produktinnsats. For en nærmere forklaring og oversikt over hvilke deflatorer som er benyttet for de respektive år vises til vedlegg 6. Fra 2000 til 2001 anslår utvalget nå prisutviklingen til å være 7,1 prosent.

 

Korrigering for befolkningsvekst

Under hele nittitallet var det en økning i folketallet her i landet. Fra 1990 til 2001 økte folketallet med 6,4 prosent, og den årlige veksten var om lag ½ prosent. For å gjøre tallmaterialet som viser inntektene mer sammenlignbart er det også naturlig å trekke inn demografiske forhold. Flere innbyggere innebærer større etterspørsel etter tjenester, noe som igjen setter krav til inntektsnivået i kommunene. Med andre ord vil korrigering for befolkningsøkningen i perioden innebære en nedjustering av inntektsnivået, fordi inntektene skal rekke til tjenester til flere.

 

Korrigering av oppgaveendringer m.v. For de frie inntektene korrigeres foregående år for oppgaveendringer i sektoren, f. eks at kommunene får midler til å gjennomføre en oppgave som de ikke hadde året før. Dette må gjøres for å forhindre at penger som blir gitt for å løse nye oppgaver blir behandlet som en reell inntektsvekst.

 

 

På samme måte må en korrigere forrige år for eventuelle endringer i finansieringsform. Dette er særlig aktuelt når tilskudd som tidligere var øremerkede legges inn i inntektssystemet eller når oppgaver som før ble finansiert gjennom inntektsystemet skal løses gjennom øremerkede tilskuddsordninger. Om en ikke korrigerer foregående år, vil f. eks økning i rammetilskuddet som følge av innlemming av et øremerket tilskudd i de frie inntektene framkomme som inntektsvekst.  

  

 

Det korrigeres ikke for endringer i inntektsrammene som har sammenheng med antatte effektiviseringsøkninger.

 

Beløpene det korrigeres med er dokumentert  i Beregningsteknisk dokumentasjon til Kommunal­departementets årlige budsjettproposisjon, «Grønt hefte», og i budsjettrundskrivene til Kommunaldepartementet.

 

Korrigering for endringer i befolkningssammensetning De samlede inntektene korrigeres for endring i befolkningssammensetning. Ulike aldersgrupper etterspør ulike typer tjenester, noe som påvirker kostnadene i sektoren. Med andre ord, øker andelen barn i befolkningen vil det være behov for relativt mer penger til grunnskole. For en kommune er det generelt dyrere å ha vekst i barne- og eldreandelen enn i voksenbefolkningen. For eksempel vil en økning i andelen innbyggere 0-15 år bety økte kostnader til grunnskoleopplæring, selv med uendret innbyggertall samlet sett. Derfor er det gode grunner til å korrigere inntektene for endring i befolkningens sammensetning, dvs ta hensyn til at befolkningssammensetningen blir ”dyrere” eller ”billigere” i forhold til ved starten av tidsserien slik at tallene blir sammenlignbare.

 

 

5.2.1        Nærmere om korrigering for befolkningssammensetning

Utvalget har valgt å foreta korreksjonene knyttet til endringer i befolkningssammensetningen ved hjelp av en kostnadsindeks som er etablert ved hjelp av kostnadsnøklene i inntektssystemet ( for en nærmere redegjørelse av datagrunnlag og analyser som dagens kostnadsnøkler bygger på vises det til Rattsø-utvalgets første delinnstilling (NOU 1996:1), og kommuneøkonomiproposisjonen for 1997).

Foruten demografiske variabler inneholder kostnadsnøklene i inntektssystemet også en rekke sosio- økonomiske variable (antall skilte, arbeidsledige, standardiserte dødelighetsrater m.v.). Ut fra at alderssammensetningen er den tyngste ”kostnadsbæreren” i kommunesektoren, er det her valgt å forenkle ved kun å ta utgangspunkt i alderskriteriene og konstruere en kostnadsindeks ut fra de relative vektene i kostnadsnøkkelen. 

 

I tabellen nedenfor vises en slik variant av kommunesektorens kostnadsnøkler for 2001.

Denne kostnadsnøkkelen er utformet som en sammenvekting av kostnadsnøklene for kommunene og fylkeskommunene i 2001 etter deres andel av det beregnede utgiftsbehovet i 2001. [1]

 

Kriterium

Vekt

0-15 år

0.33

16-66 år

0.36

67-80 år

0.12

80 år +

0.19

Sum

1.00

 

Ut fra denne indeksen utgjør kostnadene forbundet med å gi et tilbud til barn og  unge mellom 0 - 15 år 33 prosent av sektorens totale utgifter, 36 prosent går til tjenester til befolkningen mellom 16 og 66 år, mens 12 og 19 prosent går til hhv befolkningen mellom 67 og 80 år , og  til befolkningen over 80 år. Ved korrigering legges denne utgiftsfordelingen til grunn i startåret, og det korrigeres deretter årlig ved at vektene justeres for den relative befolkningsendringen i de respektive aldersgruppene. Kostnadsindeksen vises nærmere i tabell 5.5. I tabell 5.5 vises også vekst i folketallet i alt fra 1990 til 2001, og endringer i befolkningens sammensetning målt i prosentandeler.

 

Tabell 5.1 Endringer i befolkningens sammensetning fra 1990 – 2001 målt i prosentandeler av totalbefolkningen. Endringer i kostnadsindeks grunnet utslag av årlige  befolkningsendringer i forhold til  befolkningens sammensetning i 1990.

 

 

 

1990

1991

1992

1993

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

0-15

Befolkings-andel

20,4

20,3

20,3

20,4

20,5

20,6

20,7

20,9

21,0

21,0

21,1

21,2

Vekt

0,330

0,329

0,329

0,331

0,333

0,335

0,336

0,338

0,340

0,341

0,343

0,344

16-66

Befolkings-andel

65,3

65,3

65,2

65,2

65,1

65,1

65,0

65,0

65,0

65,0

65,1

65,2

Vekt

0,360

0,360

0,359

0,359

0,359

0,358

0,358

0,358

0,358

0,358

0,358

0,359

67-79

Befolkings-andel

10,6

10,6

10,6

10,5

10,4

10,3

10,2

10,0

9,9

9,7

9,5

9,3

Vekt

0,120

0,120

0,120

0,119

0,118

0,117

0,115

0,114

0,112

0,110

0,108

0,105

80 +

Befolkings-andel

3,7

3,8

3,8

3,9

3,9

4,0

4,0

4,1

4,2

4,2

4,2

4,4

Vekt

0,190

0,193

0,197

0,200

0,202

0,205

0,208

0,211

0,215

0,218

0,218

0,225

I alt

Befolkings-andel

100

100

100

100

100

100

100

100

100

100

100

100

Vekt

1,000

1,002

1,006

1,009

1,012

1,015

1,018

1,021

1,024

1,027

1,028

1,033

 

Som tabell 5.1 viser har andelen barn mellom 0 - 15 år økt fra 20,4 prosent av befolkningen i 1990 til en prosentandel på 21,2 i år 2001. Videre har andelen av ”voksenbefolkningen” mellom 16 og 66 år gått noe ned fra 65,3 i 1990 til 65,0 i 1999. I løpet av to siste årene har det igjen vært en økning i prosentandelen, og i 2001 var 65,2 prosent av befolkningen mellom 16 - 66 år. Interessant er det også at mens andelen av  de eldste eldre, dvs innbyggerne over 80 år, øker fra 3,7 prosent av befolkningen i 1990 til 4,4 prosent i 2001, går andelen innbyggere mellom 67 og 79 år ned. Sammenlignet med i 1990 er det i år 2001 relativt flere barn under 15 år og flere innbyggere 80 år og over.  Som tabellen ved vektene i indeksen viser, har endringene gitt en noe ”dyrere” befolkningssammensetning i kommunesektoren. Relatert til 1990 betyr endringer i befolkningssammensetningen fram til 2001 en kostnadsøkning på 3,3 prosent.

 

5.3        Samlede inntekter korrigert for prisutvikling og endring i befolkningens vekst og sammensetning, 1990 – 2001

De samlede inntektene defineres som sum inntekter i kommuneopplegget og for en nærmere redegjørelse av sammensetning og størrelse på disse henvises det til vedlegg 4. De samlede inntektene er korrigert for prisutvikling, befolkningsvekst og endring i befolkningssammensetning.

 

Tabell 5.2 Samlede inntekter i kommunesektoren 1990-2001 korrigert for befolkningens vekst og sammensetning, løpende priser og faste 2001- priser, indeksert form der 1990 = 100.

 

1990

1991

1992

1993

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

1.Samlede
 inntekter,
 løpende priser

100

108

115

118

124

128

134

143

151

160

170

 

 

185

2.Samlede 
 inntekter,

faste priser

100

105

109

111

114

114

115

119

119

122

124

 

 

125

3.Samlede inntekter, korr. for befolkningsvekst,  faste priser

100

104

108

109

112

111

112

115

114

116

117

 

 


118

4. Samlede inntekter,  korr. for befolkningens vekst og sammensetning, faste priser

100

104

107

108

111

109

109

112

111

113

114

 

 



114

 

I løpende priser i perioden 1990 til 2001, før korrigering av befolkningens vekst og sammensetning, økte kommunesektorens inntekter med 85 prosent. I faste priser var inntektsveksten  25 prosent. Korrigert for veksten i innbyggertall i perioden økte inntektene reelt med 18 prosent. Veksten reduseres med andre ord fra 25 prosent til 18 prosent når en tar hensyn til vekst i innbyggertall. Det har vært en vekst i innbyggertall på 6,4 prosent i perioden. Det har blitt flere å dele inntektene på, og veksten i samlede inntekter reduseres når vi tar hensyn til dette. Når vi også korrigerer for endringer i befolkningens sammensetning var den reelle veksten 14 prosent fra 1990 til 2001. Veksten reduseres med andre ord videre fra 18 prosent til 14 prosent når en tar hensyn til endring i befolkningssammensetning. I perioden har andelen innbyggere i aldersgruppene 0-15 år og over 80 år økt (se tabell 5.1). Dette er innbyggere som er kostnadskrevende i forhold til kommunale tjenester. Økte andeler i disse gruppene medfører derfor redusert inntektsvekst når en tar hensyn til denne endringen i befolkningssammensetning. Inntektsveksten på 14 prosent uttrykker muligheten til å gjennomføre standardhevinger, inklusive nye oppgaver og de standardhevinger som følger av reformer.

 

5.4        Frie inntekter korrigert for oppgaveendringer, prisutvikling og befolkningsvekst, 1990-2001

Frie inntekter er inntekter som kommunene kan disponere uten andre bindinger enn gjeldene lover og forskrifter. Summen av ordinære skatter på inntekt og formue (eksklusive eiendomsskatt) og rammetilskudd inkluderes i inntektsbegrepet. I 2001 utgjorde de frie inntektene 70,2 prosent av de samlede inntektene mot 79,4 prosent i 1990. Øremerkede tilskudd har de senere årene har fått økt betydning for finansiering av kommunesektoren, og resultatene som presenteres i dette avsnittet må sees i sammenheng med denne utviklingen. Veksten i samlede inntekter har kommet som øremerkede tilskudd. De frie inntektene, som i tidligere rapporter, er korrigert for endrede oppgaver i kommunesektoren, prisutviklingen og befolkningsveksten.

Tabell 5.3 Utvikling i kommunesektorens frie inntekter korrigert for oppgaveendringer, 1990-2001, på indeksert form (1990 =100).  Løpende og  faste priser 2001-nivå.

 

 

1990

1991

1992

1993

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

1. Frie inntekter,    løpende priser

100

104.7

109.0

111.0

115.8

117.5

122.6

129.8

135.3

140.2

147.7

159.3

2. Frie inntekter,    faste priser

100

101.0

103.1

104.5

106.5

104.6

105.4

108.0

107.0

106.7

107.3

108.1

3. Frie inntekter, faste priser, korr. befolknings-vekst

   100

100.6

102.1

102.9

104.3

101.8

102.1

104.1

102.5

101.6

101.5

101.6

 

For kommunesektoren sett under ett har det i hele perioden vært en årlig nominell vekst i de frie inntektene. Inntektsnivået målt i faste priser hadde med unntak av i 1995 en årlig vekst i perioden 1990 - 1997. I 1997 var inntektsnivået 8 prosent høyere enn i 1990. I de to påfølgende årene var det en reell nedgang i inntektsnivået. De frie inntektene målt i faste priser hadde en svak økning i årene 2000 og 2001. Hele perioden sett under ett økte de frie inntektene reelt med 8,1 prosent. Når en tar hensyn til økningen i innbyggertallet fra 1990 til 2001 økte inntektene i perioden med 1,6 prosent.

Tabell 5.4 Utvikling i kommunene ekskl. Oslos  frie inntekter korrigert for oppgaveendringer, 1990-2001, på indeksert form (1990 =100).  Løpende og  faste priser 2001-nivå.

 

1990

1991

1992

1993

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

1. Frie inntekter,    løpende priser

 

 

100

 

 

104.8

 

 

109.2

 

 

110.0

 

 

114.6

 

 

115.8

 

 

120.7

 

 

127.8

 

 

132.6

 

 

139.2

 

 

146.1

157.5

2. Frie inntekter,    faste priser

 

 

100

 

 

101.1

 

 

103.4

 

 

103.6

 

 

105.3

 

 

103.1

 

 

103.7

 

 

106.3

 

 

104.9

 

 

106.1

 

 

106.2

106.9

3. Frie inntekter, faste priser, korr. befolknings-vekst

 

 

 

 

100

 

 

 

 

100.7

 

 

 

 

102.5

 

 

 

 

102.2

 

 

 

 

103.4

 

 

 

 

100.7

 

 

 

 

100.8

 

 

 

 

102.9

 

 

 

 

101.0

 

 

 

 

101.6

 

 

 

 

100.9

101.0

*) Avvik i forhold til marsrapporten for 2001 skyldes justeringer i grunnlagsmaterialet.

Kommunene unntatt Oslo har i hele perioden hatt en årlig nominell inntektsvekst. Reelt økte  de frie inntektene med 6,9 prosent fra 1990 til 2001. Utviklingen var altså noe svakere enn for sektoren sett under ett. Når en tar hensyn til befolkningsveksten var inntektsveksten i perioden 1 prosent. Den reelle inntektsveksten var negativ i årene 1995 og 1998. Fra 2000 til 2001 lå veksten i de frie inntektene på 0,7 prosent. Korrigert for befolkningsveksten var økningen på 0,1 prosent.   

Tabell 5.5 Utvikling i fylkeskommunene ekskl. Oslos  frie inntekter korrigert for oppgaveendringer, 1990-2001, på indeksert form (1990 =100).  Løpende og  faste priser 2001-nivå.

 

1990

1991

1992

1993

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

1. Frie inntekter,    løpende priser

 

 

100

 

 

105.3

 

 

109.2

 

 

112.8

 

 

114.5

 

 

118.6

 

 

123.4

 

 

129.0

 

 

135.1

 

 

140.7

 

 

148.5

159.5

2. Frie inntekter,    faste priser

 

 

100

 

 

101.5

 

 

103.4

 

 

106.2

 

 

105.3

 

 

105.5

 

 

106.0

 

 

107.3

 

 

106.8

 

 

107.1

 

 

107.9

108.2

3. Frie inntekter, faste priser, korr. befolknings-vekst

 

 

 

 

100

 

 

 

 

101.2

 

 

 

 

102.5

 

 

 

 

104.8

 

 

 

 

103.3

 

 

 

 

103.1

 

 

 

 

103.1

 

 

 

 

103.9

 

 

 

 

102.9

 

 

 

 

102.5

 

 

 

 

102.6

102.3

*) Avvik i forhold til marsrapporten for 2001 skyldes justeringer i grunnlagsmaterialet.

 

Utviklingen i de frie inntektene har vært noe bedre for fylkeskommunene enn for kommunene på 90- tallet. Fylkeskommunenes frie inntekter økte i perioden 1990-2001 reelt med 8,2 prosent, og med 2,3 prosent når en tar hensyn til befolkningsveksten i perioden. Målt i reelle tall hadde fylkeskommunene en inntektsreduksjon i  1994 og i 1998. Fra 2000 til 2001 var økningen reelt på 0,3 prosent. Korrigert for befolkningsveksten var det en reell nedgang i de frie inntektene.   

Tabell 5.6 Utvikling i Oslos  frie inntekter korrigert for oppgaveendringer, 1990-2001, på indeksert form (1990 =100).  Løpende og  faste priser 2001-nivå.

 

1990

1991

1992

1993

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

1. Frie inntekter,    løpende priser

 

 

100

 

 

102.9

 

 

107.0

 

 

111.5

 

 

125.6

 

 

123.3

 

 

130.3

 

 

142.0

 

 

149.4

 

 

142.4

 

 

153.4

167.9

2. Frie inntekter,    faste priser

 

 

100

 

 

99.2

 

 

101.2

 

 

105.0

 

 

115.5

 

 

109.7

 

 

111.9

 

 

118.1

 

 

118.1

 

 

108.4

 

 

111.5

113.9

3. Frie inntekter, faste priser, korr. befolknings-vekst

 

 

 

 

100

 

 

 

 

98.5

 

 

 

 

99.3

 

 

 

 

101.7

 

 

 

 

110.8

 

 

 

 

104.1

 

 

 

 

105.0

 

 

 

 

109.4

 

 

 

 

108.4

 

 

 

 

98.8

 

 

 

 

100.7

102.7

*) Avvik i forhold til marsrapporten for 2001 skyldes justeringer i grunnlagsmaterialet.

Oslos frie inntekter økte i perioden 1990- 2001 reelt med 13,9 prosent. Når en tar hensyn til befolkningsveksten var inntektsveksten i perioden 2,7 prosent. Den store endringen i vekstprosent skyldes at Oslo har hatt en sterkere befolkningsvekst enn landet på 90-tallet. 

Fra 2000 til 2001 var den reelle økningen i Oslo kommunes frie inntekter på i overkant av 2 prosent. I 1999 hadde Oslo et spesielt lavt inntektsnivå på grunn av en sterk nedgang i skatteinntektene.

Vedlegg

Vedlegg 1 Inntekter og utgifter i kommuneforvaltningen 1999-2002
Excel-format

Vedlegg 2 Inntekter og utgifter etter kommuneregnskapets definisjoner
Excel-format

Vedlegg 3 Overføringer til kommuneforvaltningen 2001 og 2002
Excel-format

Vedlegg 4 Kommuneforvaltningens samlede inntekter 1988 – 2002
Excel-format

Vedlegg 5 Kommuneregnskapet og nasjonalregnskapets grupperinger
Word-format

Vedlegg 6 Prisindekser for kommunenes kjøp av varer og tjenester
Word-format

Vedlegg 7 Skattesatser for kommuner og fylkeskommuner
Excel-format

Vedlegg 8 Kommunenes og fylkeskommunenes driftsutgifter
Excel-format

Vedlegg 9 Kommunenes inntekter fra konsesjonskraft og eiendomsskatt
Word-format

Vedlegg 10 Kommuneforvaltningens gebyrinntekter
Excel-format

Vedlegg 11 Den økonomiske situasjonen i kommunesektoren
Word-format

Vedlegg 12 Demografisk utvikling fra 2002 til 2003: hvordan påvirkes kommunesektorens utgifter?
Word-format

Vedlegg 13 Utvalgets mandat og sammensetning
Word-format



[1] Det blir slik tatt utgangspunkt i de samme relative kostnadsforholdene for alle årene. Med andre ord går en ut fra at kostnadene forbundet med å f.eks gi et pleietilbud  til en innbygger over 80 år er den samme i 1990 som i 2001. Slik tas det ikke hensyn til om  utgiftsbehovet endrer seg i perioden grunnet reformer, nye driftsformer, effektivisering m.v.