St.meld. nr. 17 (2007-2008)

Staten og Den norske kirke

Til innholdsfortegnelse

4 Gjønnesutvalgets utredning (NOU 2006: 2) og høringen

4.1 Gjønnesutvalgets mandat og standpunkter

4.1.1 Innledning

Gjønnesutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 14. mars 2003. Utvalget fikk følgende mandat:

«Formålet med utredningen er å gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles. Det legges til grunn at Den norske kirke fremdeles skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Med henblikk på formålet, skal utvalget vurdere:

  1. Statskirkeordningen i sin helhet slik den er utformet og virker i Norge.

  2. Mulige eller ønskelige reformer innenfor rammen av det en med rimelighet kan karakterisere som en statskirke.

  3. Alternativ til statskirkeordningen og overgangsordninger ved et eventuelt opphør av statskirkeordningen.

  4. Finansiering av kirkelig virksomhet, herunder spørsmål knyttet til medlemsavgift, livssynsavgift, skatt og statlige/kommunale bevilgninger.

  5. Gravferdsforvaltningen.

  6. Ordninger for ivaretakelse av fredede og verneverdige kirker.

  7. Eiendomstretten til kirker og kirkegårder, andre aktuelle eiendommer, opplysningsvesenets fond m.v. ved et eventuelt opphør av statskirkeordningen.

  8. Hvilke konsekvenser foreslåtte endringer i kirkeordningen antas å ha for blant annet oppslutningen om Den norske kirke, for det åndelige liv, for kirkelig undervisning og diakoni, for vår kultur og for verdigrunnlaget i vårt folk.

Det forusettes at utvalget i tilknytning til sine tilrådinger legger fram konkrete forslag til nødvendige endringer i Grunnloven og/eller annen lovgivning.

Det bør være et mål for utvalget å foreslå løsninger som kan få bredest mulig oppslutning og som sikrer at kirkens medlemmer opplever å ha sin kirke i behold og at samfunnets verdigrunnlag ikke svekkes. Utvalget bør konsentrere seg om forholdet mellom staten og Den norske kirke. Det må tas nødvendige hensyn til ivaretakelse av religionsfriheten, uten at det dermed forutsettes at utvalget utreder religionspolitiske spørsmål generelt. (...)»

Gjønnesutvalgets utredning, NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke, ble avgitt 31. januar 2006. Nedenfor presenteres utvalgets standpunkter. I presentasjonen er oppmerksomheten rettet mot utvalgets konkrete forslag, med utgangspunkt i flertallsinnstillingene.

4.1.2 Utvalgets hovedforslag

Gjønnesutvalget valgte å presentere mulige og tenkelige kirkeordninger som tre alternative hovedmodeller: grunnlovsforankret, lovforankret eller selvstendigfolkekirke. Utvalget presiserer at modellene ikke belyser alle nyansene, at det er glidende overganger mellom dem og at det er ulike valgmuligheter innenfor hver modell, men mener at det «stiller de viktigste prinsipielle spørsmålene når det gjelder forholdet mellom staten og Den norske kirke» (utredningen s. 18). Ifølge utvalget ligger den fundamentale forskjellen mellom modellene i det rettslige rammeverket og utformingen av det øverste kirkestyret. Flertalls- og mindretallsposisjonene defineres i første rekke etter hvilket standpunkt de tar til spørsmålet om framtidig rettslig forankring. De tre alternative modellene for en framtidig kirkeordning er kortfattet beskrevet i boks 4.1, jf. utredningen side 19 – 20.

Boks 4.1 Gjønnesutvalgets alternative kirkeordninger

Grunnlovsforankret folkekirke

Dagens statskirkeordning videreføres, og gjeldende grunnlovsbestemmelser om statskirkeordningen forblir uendret. Staten sikres fortsatt politisk kontroll og innflytelse ved at Kongen (regjeringen) er øverste kirkestyre og Stortinget lovgivende myndighet. Modellen tar for seg mulige reformer innenfor Grunnlovens rammer:

  • Fjerne Grunnlovens § 2.2.2 ad. oppdragerplikten

  • Anbefale Kongen (regjeringen) å ha som fast prosedyre ved bispeutnevnelser at en av de tre som har fått flest stemmer skal utnevnes

  • Overføre tilsettingen av proster til et kirkelig organ, slik at disse ikke lenger utnevnes av Kongen (regjeringen)

  • Gjøre kirkeloven enklere, mer som en rammelov med tilsvarende delegasjon til Kirkemøtet

  • Legge prestetjenesten inn under soknene/ fellesråd/prostiråd og dermed få samme tilsettingsmyndighet og arbeidsgiver i lokalkirken

Lovforankret folkekirke

Grunnlovens nåværende regler om statskirkeordningen oppheves, og Den norske kirke blir et selvstendig rettssubjekt med egne styringsorganer og med selvstendig ansvar for alle saker som har med kirkens tro og virksomhet å gjøre. Modellen innebærer følgende:

  • Kongens kirkestyre oppheves og kravet om kirkemedlemskap for halvparten av regjeringsmedlemmene fjernes.

  • Den norske kirke gis også for fremtiden en særlig tilknytning til staten i forhold til andre tros- og livssynssamfunn, gjennom en kortfattet kirkelov, gitt av Stortinget. Denne kirkeloven kan forankres i en grunnlovsbestemmelse.

  • Kirkens særskilt valgte organer overtar ansvaret som i dag ligger til det statlige kirkestyret. Siden Grunnlovens bestemmelser er fjernet, er det full konstitusjonell frihet med hensyn til hvordan ordningen skal utformes.

  • Kirken fastsetter selv sitt læregrunnlag, utnevner og ansetter sine biskoper og prester og forvalter sin økonomi.

Selvstendig folkekirke

Den norske kirke likestilles med andre tros- og livssynssamfunn i Norge og får fullt selvstyre. Alle grunnlovsbestemmelser om Den norske kirke oppheves, og alle former for statlig styring i forhold til kirken avvikles. Modellen innebærer følgende:

  • Kongens kirkestyre oppheves og kravet om kirkemedlemskap for halvparten av regjeringsmedlemmene fjernes.

  • Den norske kirke er ikke lenger en del av statsforvaltningen, men etableres som et selvstendig trossamfunn. Trossamfunnsloven legger rammer for Den norske kirkes virksomhet, slik som for andre tros- og livssynssamfunn.

  • Kirkens særskilt valgte organer overtar ansvaret som i dag ligger til det statlige kirkestyret som øverste myndighet. Den norske kirke blir et eget rettssubjekt som på eget grunnlag fastsetter bestemmelser om organisasjon og intern myndighetsutøvelse.

Kilde: NOU 2006: 2 s. 19 flg.

18 av de 20 medlemmene i utvalget tilrår at dagens statskirkeordning oppheves, og at det etableres en ny kirkeordning for Den norske kirke.

Lovforankret kirke

Et flertall på 14 av utvalgets medlemmer anbefaler at Den norske kirke organiseres som en lovforankret folkekirke (utredningen s. 13):

«Flertallets forslag om en lovforankret folkekirke innebærer at Grunnlovens nåværende bestemmelser om statskirkeordningen oppheves, og at Den norske kirke blir et selvstendig rettssubjekt med egne styringsorganer og med selvstendig ansvar for alle saker som har med kirkens tro og virksomhet å gjøre. Biskoper utnevnes av kirkens egne organer, på grunnlag av en bred nominasjons- og valgordning. Den norske kirke gis fortsatt en særlig tilknytning til staten gjennom en kirkelov, gitt av Stortinget. Flertallet anbefaler at denne kirkeloven utformes som en kortfattet rammelov og forankres i en grunnlovsbestemmelse.»

I hovedbegrunnelsen for valg av modell for framtidig kirkeordning viser flertallet til følgende:

«Statskirkeordningen ble til i en annen tid og i et mer homogent samfunn. I møte med samtidens krav er det stadig nødvendig å tilpasse kirkens ordninger til nye utfordringer. Det synes ikke lenger å være rom for ytterligere reformer innenfor Grunnlovens rammer. Flertallet mener at en lovforankret folkekirke ivaretar stillingen som Den norske kirke har i landets historie og understreker kontinuiteten mellom nåværende og ny kirkeordning. Samtidig uttrykker ordningen at kirken, i likhet med andre tros- og livssynssamfunn, er et trossamfunn med en egenart forskjellig fra statens. Flertallet legger avgjørende vekt på at Den norske kirke fortsatt skal være en landsdekkende kirke med bred kontaktflate og med rom for ulike grader av trosengasjement og aktivitet blant sine medlemmer. Kirkens selvforståelse og egenart som trossamfunn må ivaretas slik at den kan oppfylle sin oppgave som kirke og styrke sin rolle som folkekirke.

Gjennom de senere år er kirkens demokratiske strukturer bygd ut på alle nivåer. Kirken har egne organer som kan overta de oppgaver som Kongen (regjeringen) i dag ivaretar. Flertallet vil likevel understreke at det er behov for tiltak som styrker både valgdeltakelse og representativitet.

Forholdet mellom kirke og folk fremstår for flertallet som langt viktigere enn forholdet mellom kirke og stat. Dette forholdet avhenger først og fremst av om kirken klarer å formidle sitt budskap på en måte som vekker engasjement i befolkningen. Det er folks tilhørighet i menighetene som er avgjørende for kirkens fremtid, ikke ordningen av forholdet mellom kirke og stat. Men i den grad kirkeordningen har betydning i denne sammenheng, mener flertallet at en lovforankret folkekirke gir Den norske kirke det beste grunnlaget for en sterk tilknytning mellom kirke og folk. Flertallet ser det som en fordel at en lovforankret folkekirke kan utfordre kirkemedlemmene til deltakelse og medvirkning. Mangfoldet av medlemmer, med ulik grad av engasjement, gir alle viktige bidrag til kirkens liv.»

Selvstendig folkekirke

Utvalgets ene mindretall på fire medlemmer anbefaler at Den norske kirke organiseres som en selvstendig folkekirke (utredningen s. 13 – 14):

«Det innebærer at Den norske kirke ikke lenger er en del av statsforvaltningen, men etableres som et selvstendig trossamfunn på lik linje med andre tros- og livssynsamfunn. Virksomheten reguleres gjennom en felles lovgivning for alle tros- og livssynssamfunn.»

Dette mindretallet legger følgende hovedbegrunnelse til grunn for modellvalget:

«Dette mindretallet legger avgjørende vekt på at Den norske kirke fullt ut må betraktes og behandles som et trossamfunn og at politiske organer ikke kan bestemme noe som gjelder kirkens grunnlag, oppdrag og måte å fremtre på ut fra sin egenart. Etter dette mindretallets mening er dette den kirkeordningen som synliggjør det klarest, samtidig som den best ivaretar kravet om likebehandling for alle tros- og livssynssamfunn.»

Grunnlovsforankret folkekirke

Utvalgets andre mindretall på to medlemmer anbefaler en fortsatt grunnlovsforankret folkekirke som modell for framtidens kirkeordning (utredningen s. 14):

«Det innebærer en videreføring av dagens statskirkeordning slik at dagens grunnlovsbestemmelser opprettholdes.»

Hovedbegrunnelsen er:

«Etter dette mindretallets mening er det dagens statskirkeordning som best sikrer at Den norske kirke er der for alle som ønsker det, og som best sikrer en tilstrekkelig lav terskel for at alle skal kunne føle seg hjemme i kirken uansett trosengasjement. Disse medlemmer mener det er av stor betydning at Grunnlovens bestemmelser som angår kirken videreføres, og frykter at fjerning av paragrafene som omtaler den lutherske lære og de tilhørende ordninger vil skape et konstitusjonelt tomrom som vi ikke skuer rekkevidden av.»

4.1.3 Forslag til lov- og grunnlovsendringer

Gjønnesutvalget understreker at de grunnlovsparagrafene som regulerer statskirkeordningen, må ses som et helhetlig system. For utvalget er det dermed et spørsmål om enten å videreføre alle paragrafene eller å oppheve alle. Hele utvalget foreslår likevel at bestemmelsen om oppdragerplikt i Grunnloven § 2 andre ledd andre punktum oppheves, uavhengig av hvilket alternativ for framtidig kirkeordning en går inn for.

Når Gjønnesutvalget har utformet sine tre hovedalternativer for en framtidig kirkeordning, ligger som nevnt den grunnleggende forskjellen mellom dem i det rettslige rammeverket og i endringer når det gjelder det øverste kirkestyret (utredningen s. 84). Alternativet «grunnlovsforankret folkekirke» medfører at statskirkeordningen videreføres innenfor rammene av de nåværende grunnlovsbestemmelsene, men dette mindretallet foreslår noen «mindre endringer i Grunnloven som ikke rokker ved rammene for dagens statskirkeordning» (utredningen s. 181).

De to andre hovedalternativene i utredningen innebærer at alle paragrafene i Grunnloven som gjelder Kongens kirkestyre oppheves eller endres. Det får også konsekvenser for kirkelovgivningen.

I det følgende presenteres Gjønnesutvalgets forslag til endringer i Grunnloven og i kirkelovgivningen, med vekt på de forslagene som er framsatt av utvalgets flertall (lovforankret folkekirke).

Samfunnets verdigrunnlag

Flertallsforslaget om en lovforankret folkekirke innebærer at Grunnlovens bestemmelser om Den norske kirke fjernes, herunder § 2 andre ledd om den evangelisk-lutherske religion som statens offentlige religion. Gjønnesutvalget viser til at denne grunnlovsparagrafen i juridisk forstand ikke er en verdiparagraf for samfunnet, men at den av mange er oppfattet slik. Videre viser utvalget til sitt mandat, der utvalget er bedt om å foreslå løsninger som sikrer at samfunnets verdiforankring ikke svekkes. For å motvirke en mulig oppfating av at den nye ordningen av forholdet mellom kirke og stat skulle innebære at samfunnets verdigrunnlag svekkes, foreslår flertallet (11 av 20 medlemmer) at følgende formulering tas inn i en ny bestemmelse i Grunnloven § 2:

«Alle Indvaanere af Riget have fri Relgionsøvelse. Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Værdigrundlag.»

Et mindretall av de som går inn for alternativet «lovforankret folkekirke» mener at dersom § 2 skal omgjøres til en «verdiparagraf», så bør det være en paragraf som gir uttrykk for de grunnleggende politiske idealer som statsformen bygger på (demos), snarere enn en henvisning til nedarvede samfunnsverdier (etnos). Tre sentrale elementer er her demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. I forbindelse med en eventuell reform av statskirkeordningen anbefaler et mindretall i utvalget at Stortinget benytter anledningen til å få nedfelt Norges statsform i en ny bestemmelse i Grunnloven § 2 på en konsis, verdig og dekkende måte. Forslaget forutsetter at bestemmelsen i dagens § 2 første ledd om religionsfriheten flyttes til en ny § 110d, der dette prinsippet grunnlovsteknisk hører mer naturlig hjemme.

Ett av medlemmene i utvalget anbefaler at endringen i Grunnloven § 2 begrenses til det som følger av overgangen fra statsreligion til lovforankret folkekirke, mens et annet medlem anbefaler en konfesjonsuavhengig verdiparagraf som viser til anerkjente fellesverdier eller til menneskerettighetene.

De ulike forslagene fra Gjønnesutvalget til formuleringer i Grunnloven § 2, i henhold til alternativet «lovforankret folkekirke», er gjengitt i boks 4.2.

Boks 4.2 Gjønnesutvalgets forslag til grunnlovsendringer i tilknytning til flertallets forslag om lovforankret folkekirke, jf. utredningen kapittel 11

Forslaget om lovforankret folkekirke medfører at følgende paragrafer i Grunnloven oppheves eller endres: §§ 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27. Ulike mindretall foreslår også å endre §§ 5, 9, 44 og 106.

Forslag til ny verdiparagraf i Grl. § 2

Utvalgets flertall på 11 av 20 medlemmer anbefaler at denne (Grl. § 2) erstattes av følgende formulering:

«Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Værdigrundlag.»

Et mindretall på 5 medlemmer mener det ikke er behov for noen ny bestemmelse i Grl. § 2 som viser til samfunnets historisk baserte verdier (kristne og andre). De anbefaler at § 2 viser til de politiske prinsipper som statsskikken bygger på, og dernest at det bør utformes en ny § 110d om tros- og livssynsfrihet og andre forhold knyttet til tro og livssyn.

Et mindretall på 2 medlemmer anbefaler at en ny verdiparagraf utformes slik:

«Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat, og Menneskenes iboende og ukrænkelige Rettigheder.

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsutøvelse.

Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Værdigrundlag.»

Et mindretall på ett medlem anbefaler at endringen av § 2 begrenses til det som følger av overgangen fra statsreligion til lovforankret folkekirke, og at paragrafen gis følgende ordlyd:

«Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Værdigrundlag.

Den norske kirke forbliver en evangelisk-luthersk Folkekirke. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov.»

Et mindretall på ett medlem anbefaler at en ny verdiparagraf er konfesjonsuavhengig og henviser til anerkjente fellesverdier eller til menneskerettighetene. Den anbefales utformet slik:

«Staten og dens Myndigheter skal sikre Menneskenes grundlæggende Rettigheder og Friheder efter indgaaede Traktater, og bidrage til at udvikle og fremme disse høie Principer. Alle Indvaanere af Riget have paa lige Betingelser Frihed til udøvelse af Religion og Livsanskuelse.»

Forslag til ny grunnlovsparagraf – statens ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk

Utvalgets flertall på 13 av 20 medlemmer anbefaler at statens ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk grunnlovsfestes. Utvalgets mindretall på 7 medlemmer mener at det verken er nødvendig eller ønskelig å vedta en slik grunnlovsbestemmelse.

12 medlemmer av flertallet på 13, anbefaler følgende formulering:

«Det paahviler Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at Den norske Kirke og andre Tros- og Livssynssamfund gives Adgang til at udøve deres Virksomhed i Henhold til deres Egenart. Nærmere Bestemmelser om Den norske Kirkes Ordning fastsættes ved Lov.»

Ett medlem av flertallet på 13 anbefaler følgende formulering:

«Det paahviler Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at Tros- og Livssynssamfund gives Adgang til at udøve deres Virksomhed i Henhold til deres Egenart.»

Kilde: NOU 2006: 2 s. 181 flg.

Grunnlovsfesting av statens tros- og livssynspolitikk

Flertallet i Gjønnesutvalget mener at staten bør ha et ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, og at dette bør tydeliggjøres med en egen paragraf i Grunnloven. Bestemmelsens formål skal være å markere at tros- og livssynssamfunnenes virksomhet er særlig viktig for samfunnet. Etter flertallets oppfatning vil ikke en slik grunnlovsforankring utvide det rettsvernet som lovgivningen allerede tilkjenner tros- og livssynssamfunnene, men innebære at statlig lovgivning og offentlige økonomiske bevilgninger aktivt bør understøtte tros- og livssynssamfunnenes virksomhet (utredningen s. 165). Flertallet (13 av 20 medlemmer) foreslår følgende formulering:

«Det paahviler Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at Den norske Kirke og andre Tros- og Livssynssamfund gives Adgang til at udøve deres Virksomhed i Henhold til deres Egenart. (...)»

Et mindretall i utvalget (7 medlemmer) mener at det ikke er behov for en slik grunnlovsbestemmelse, og at det heller ikke er ønskelig. Hensynet til å beskytte religionsfriheten er etter mindretallets oppfatning allerede ivaretatt både i Grunnloven og av internasjonale menneskerettigheter. Det er derfor ikke behov for et ytterligere rettslig vern. Dernest mener mindretallet at det i den grad det skal føres en «aktivt støttende» religionspolitikk, så bør det være opp til den vanlige demokratiske prosess, og ikke bundet opp i Grunnloven. Etter mindretallets syn vil en slik grunnlovsparagraf kunne medføre en uønsket rettsliggjøring av tros- og livssynspolitikken, og føre til unødig tvist og uklarhet i framtiden.

Gjønnesutvalgets behandling av spørsmål knyttet til tros- og livssynsfrihet er ytterligere omtalt nedenfor, jf. punkt 4.1.4.

Kongens rolle

Et flertall i Gjønnesutvalget (14 av 20 medlemmer) mener at dersom dagens statskirkeordning oppheves, bør også bekjennelseskravet til Kongen i § 4 oppheves. Det viser til at bekjennelseskravet har sin basis i bestemmelsen om statens offentlige religion i § 2 andre ledd, og at det er knyttet til Kongens rolle som kirkestyre. Det må da være opp til Kongen personlig fritt å bestemme hvilke relasjoner han ønsker å ha både til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Et mindretall i utvalget (6 medlemmer) forutsetter at spørsmålet om Grunnloven § 4 skal videreføres med en ny begrunnelse, må avklares i den videre politiske prosessen. Det vises her til at Kongens bekjennelsesplikt ble videreført i den svenske lovgivningen da relasjonene mellom stat og kirke ble endret.

Kirkelig statsråd

Når det gjelder spørsmålet om endringer i bestemmelsene om kirkelig statsråd i Grunnloven § 27 andre ledd, jf. § 12 andre ledd, uttaler hele Gjønnesutvalget(utredningen s. 87 – 88):

«Bestemmelsene om kirkemedlemskap for halvparten av statsrådets medlemmer (Grunnloven § 12, jf. § 27) er i dag en like nødvendig forutsetning som bekjennelseskravet til Kongen og kan ikke fravikes uten å endre Grunnloven. Bestemmelsene kan heller ikke oppheves uten å avvikle hele den grunnlovsfestede ordningen med Kongen som kirkestyre, dvs. uten å oppheve de aktuelle bestemmelsene i Grunnlovens §§ 16, 21 og 22 i tillegg.»

«Dersom kirkelig statsråd skal videreføres som eget organ, er det vanskelig å tenke seg noen annen definisjon av kravet til vedtaksførhet enn det som er formulert i dagens § 12.»

Samtidig som utvalget ser reglene om bekjennelsesplikt for regjeringen som «nødvendige forutsetninger for legitimiteten i Kongens kirkestyre», er utvalget allikevel opptatt av at bestemmelsen kan problematiseres ut fra prinsippet om tros- og livssynsfrihet, vurdert fra ståstedet til andre tros- og livssynssamfunn og borgere som ikke tilhører Den norske kirke. Utvalget viser til at bestemmelsen i § 12 andre ledd høsten 2005 ble kritisert av den norske Helsingforskomitéen (utredningen s. 80).

Grunnlovens henvisninger til Gud og det hellige

Flertallet i Gjønnesutvalget anbefaler ikke endringer i Grunnloven § 5 om at Kongens person er «Hellig», og begrunner det med at «hellig» må forstås som «ukrenkelig». Flertallet anbefaler heller ikke endringer i §§ 9 og 44 med henvisningen til Gud i edsformuleringene. Det vises her til at disse formuleringene ikke har en direkte sammenheng med dagens statskirkeordning.

Ulike mindretall (2 eller 3 medlemmer) anbefaler at disse henvisningene tas ut av Grunnloven.

Kirkelovgivning og grunnlovsforankring

Flertallets anbefaling «lovforankret folkekirke» gir Den norske kirke fortsatt en særstilling i kraft av sin historie, utbredelse og oppslutning. Denne særstillingen markeres gjennom en kirkelov for Den norske kirke gitt av Stortinget. Flertallet mener at denne kirkeloven bør være en kortfattet rammelov som henviser til Den norske kirkes selvforståelse når det gjelder dens egenart og øvrige grunnleggende forhold (utredningen s. 162).

Ved avvikling av Grunnlovens nåværende statskirkeordning og de kongelige prerogativer på det kirkelige området, kan det reises spørsmål ved både grunnlaget og grensene for Stortingets lovgivningsmyndighet på det kirkelige området. Alternativene medfører også at den gjeldende kirkeloven skal oppheves, men i flertallsanbefalingen «lovforankret folkekirke» skal den erstattes med en kortfattet rammelov. Det er delte meninger i Gjønnesutvalget om det er nødvendig å forankre Stortingets kirkelovgivning i en særlig grunnlovsbestemmelse. Et flertall mener at det er behov for en grunnlovsbestemmelse, og anbefaler en konkret formulering:

«Nærmere Bestemmelser om Den norske kirkes Ordning fastsættes ved Lov.»

Et mindretall i utvalget finner det ikke nødvendig å grunnlovsfeste en slik bestemmelse.

Utvalget har ikke formulert et ferdig forslag til kirkelov (kortfattet rammelov), men viser til at det vil være nødvendig med et videre lovforberedende arbeid. Flertallets forslag gir kirkens interne organer ansvar for og frihet til å fastsette sitt eget regelverk i form av en kirkeordning. Utvalget forutsetter derfor at et videre lovarbeid må skje i samråd med kirkens organer, og i sammenheng med kirkens egen utredning av en ny konstituerende kirkeordning (utredningen s. 94). I boks 4.3 gjengis noen formuleringer som flertallet i Gjønnesutvalget har framsatt for å gi et inntrykk av hva kirkeloven i hovedsak kan inneholde.

Boks 4.3 Innhold i kortfattet rammelov (kirkelov)

Utvalget presiserer at følgende formuleringer ikke er et ferdig forslag til kirkelov, men er framsatt for å gi et inntrykk av hva kirkeloven i hovedsak kan inneholde:

  • Lovens formål er å legge forholdene til rette for at Den norske kirke forblir et landsdekkende evangelisk-luthersk trossamfunn, som i samsvar med sin lære og selvforståelse er en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen kirke.

  • Den norske kirke har selv rettigheter og plikter, er part i avtaler med private og offentlige myndigheter og har partsstilling overfor domstol og andre myndigheter.

  • Kirkemøtet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av Den norske kirke når det ikke er fastsatt i kirkelov, kirkeordning eller i medhold av disse at myndigheten er lagt til annet kirkelig organ.

  • Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke og kan ikke løses fra denne. Soknet har selv rettigheter og plikter, er part i avtaler med private og offentlige myndigheter og har partsstilling overfor domstol og andre myndigheter.

  • Menighetsrådet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av soknet når det ikke er fastsatt i kirkelov, kirkeordning eller i medhold av disse at myndigheten er lagt til annet kirkelig organ.

  • Nærmere bestemmelser om kirkens læregrunnlag, kirkelig inndeling, medlemskap, valg og om lokale, regionale og sentrale organer fastsettes i en kirkeordning. Forslag til endringer i kirkeordningen må fremsettes i Kirkemøtet og kan deretter først vedtas i et nytt valgt Kirkemøte og da med 2/3 flertall.

  • Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten som drives av lovbestemte kirkelige organer

Utvalget uttaler videre at dersom kommunene fortsatt skal ha ansvar for finansieringen av den lokale kirke, bør dette lovreguleres, jf. gjeldende kirkelovs § 15.

Kilde: NOU 2006: 2 s. 163.

4.1.4 Tros- og livssynsfrihet og tros- og livssynspolitikk

Gjønnesutvalget beskriver det materielle innholdet i prinsippet om tros- og livssynsfrihet slik (utredningen s. 73):

«Den normative kjernen i tros- og livssynsfriheten kan uttrykkes som den enkeltes rett til å ha den tro eller livssyn han/hun vil, og til fritt å dyrke den, alene eller sammen med andre. Det er frihet til religion, så vel som fra religion. Ingen skal bli utsatt for tvang som begrenser muligheten til å velge en tro eller et livssyn, eller diskrimineres på bakgrunn av religiøs eller livssynsmessig tilhørighet. Foreldre har rett til å oppdra barn i henhold til egen tro, samtidig som barnets egen frihet blir beskyttet i takt med dets evne til selv å ta et standpunkt. Religioner og livssyn har rett til å etablere tros- og livssynssamfunn. Tros- og livssynsfrihet kan bare begrenses ved lovgivning dersom det er nødvendig for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller andres fundamentale rettigheter. Disse momentene utgjør en minimumsstandard. Mange land har sørget for rettslig beskyttelse i sine konstitusjoner og lover, så vel som utviklet ordninger og praksis som går ut over dette minimumskravet.»

Utvalget drøfter forholdet mellom den bestående statskirkeordningen og de menneskerettslige normene og idealene for tros- og livssynsfriheten, og uttaler i den forbindelse (utredningen s. 161):

«Flertallet mener at statskirkeordningen slik den er utformet i dag, i utgangspunktet ikke bryter med en juridisk forståelse av menneskerettighetskonvensjonene. Likevel vil den i praksis kunne oppfattes å komme i konflikt med en mer generell forståelse av tros- og livssynsfriheten i samfunnet og for kirken. Eksempler på dette er kravene til regjeringsmedlemmenes kirkemedlemskap, og at et politisk, og ikke kirkelig, valgt organ som regjeringen er kirkens øverste myndighet med rett til å ta avgjørelser i lærespørsmål og utnevne kirkens ledere. Flertallet ønsker å lytte til dem som følger ubehag ved slike ordninger.»

Gjønnesutvalget påpeker at det vil være naturlig med et offentlig utvalg som utreder den generelle tros- og livssynspolitikken i kjølvannet av Stortingets behandling av statskirkeordningen (utredningen s. 10):

«Det faller utenfor mandatet å gjennomgå og foreslå en samordnet tros- og livssynspolitikk for det norske samfunnet. Utvalget anbefaler at et slikt arbeid settes i gang når det fremtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke er avklart.»

4.1.5 Kirkelig demokrati og valgordninger

Gjønnesutvalgets utredning omtaler de demokratiske ordningene i Den norske kirke og peker på tiltak som kan styrke det kirkelige demokratiet, jf. boks 4.4. Utredningen framholder at grunnlaget for demokratiet i kirken er noe annerledes enn fundamentet for det statlige demokratiet, men peker også på likhetstrekk mellom det kirkelige og det borgerlige demokratiet.

Boks 4.4 Gjønnesutvalget om forhold som kan fremme demokratiet i kirken

Utredningen nevner blant annet at en kan

  • arbeide for at ulike grupper kirkemedlemmer og folk med ulik kompetanse blir representert i kirkelige rådsorganer

  • arbeide for å styrke rådsorganenes legitimitet

  • vurdere å bruke direkte valg i større utstrekning til organer på alle nivåer fordi dette vil kunne styrke deres folkekirkelige representativitet

  • avholde ett felles kirkelig valg til organer på lokalt, regionalt og sentralt nivå for å påkalle større oppmerksomhet og fremme valgdeltakelsen

  • bedre informasjonen om ulike kandidaters syn på blant annet teologiske og kirkepolitiske spørsmål

  • sørge for bedre valgteknisk tilrettelegging

  • gjennomføre valgene på alternative steder og eventuelt koblet med andre valg

  • utvide rammebetingelsene for deltakelse i frivillig arbeid i lokalmenighetene

Kilde: NOU 2006: 2 s. 109 flg.

Utvalget legger til grunn at den lave deltakelsen ved kirkelige valg representerer en demokratisk utfordring, og at noen vil mene at de kirkelige organene i for liten grad er representative for bredden av medlemmer. Det framholdes at den lave valgoppslutningen og den antatt svake representativiteten svekker de kirkelige organenes legitimitet i Den norske kirke og overfor politiske myndigheter. Utvalget peker videre på at enkelte oppfatter at den nåværende statskirkeordningen i noen grad kompenserer for det demokratiske underskuddet, mens det for andre framstår slik at det nettopp er den statlige styringen av kirken som hindrer større interesse for kirkelige valg.

Det er ulike syn i utvalget på hvor nær demokratiske forbedringer henger sammen med spørsmålet om eventuell avvikling av statskirkeordningen. Tiltakene som nevnes av Gjønnesutvalget, kan gjennomføres uavhengig av framtidige relasjoner mellom staten og Den norske kirke. Utvalget har ikke gått langt i å drøfte disse spørsmålene og har bare i begrenset grad fremmet konkrete forslag til tiltak.

Et flertall i utvalget uttaler at demokratiet i kirken er en viktig del av statskirkeordningen, og hevder at det er viktig at det kirkelige demokratiet styrkes dersom en ny kirkeordning innebærer at regjering og Storting får mindre innflytelse i kirken. Et mindretall ønsker ikke å uttale seg om dette, da det mener det er et indrekirkelig anliggende.

Et annet flertall peker på at Den norske kirke har en utfordring når det gjelder deltakelsen ved kirkelige valg, men mener dette er en indrekirkelig utfordring. Det er derfor de kirkelige rådsorganene som må vurdere hvilke tiltak som kan være aktuelle. Et mindretall anbefaler at Den norske kirke innfører en kombinasjon av direkte og indirekte valg til fellesråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet fordi dette vil gi større engasjement og bredde i sammensetningen, samtidig som grunnplanet sikres en viss representasjon.

4.1.6 Utnevning av geistlige embetsmenn

Kongens eksklusive myndighet til å utnevne biskoper og proster følger i dag av at de er embetsmenn, og at Grunnloven §§ 21 og 22 forutsetter at det finnes geistlige embetsmenn. Flertallet i utvalget ønsker å fjerne henvisningen til «geistlige» embetsmenn i disse bestemmelsene, slik at myndigheten til å utnevne biskoper og proster kan overføres til kirkelig valgte organer. Om utnevning av biskoper sier flertallet (utredningen s. 97):

«Ansettelse av biskoper er et sentralt spørsmål som bør utredes nærmere. Utvalget antar at det fortsatt vil være aktuelt med en form for valgordning. En mulighet er at de ansettes av et eget tilsettingsorgan sammensatt av representanter oppnevnt av Kirkemøtet og representanter fra det aktuelle bispedømmet. Som i dag må det fastsettes nominasjons- og avstemmingsordninger. Ordningene må gi mulighet for en bred nominasjon av kandidater. Om ønskelig kan det fastsettes en bestemmelse om at tilsettingsorganet skal være bundet til å velge en av de tre bispekandidatene som får flest stemmer.»

Mindretallet i utvalget, som ønsker å videreføre en grunnlovsforankret folkekirke, legger til grunn at biskopene fortsatt skal være embetsmenn, utnevnt av Kongen i kirkelig statsråd. Dette mindretallet anbefaler likevel at prostenes status blir endret fra embetsmenn til tjenestemenn.

4.1.7 Finansiering

Finansieringsordning

Gjønnesutvalget mener at det fortsatt skal være en offentlig oppgave å bidra økonomisk til, og på andre måter å legge til rette for, tros- og livssynssamfunnenes virksomhet.

Flertallet i Gjønnesutvalget, som går inn for en lovforankret folkekirke, mener at kirken i hovedsak fortsatt bør finansieres over offentlige budsjetter. Samtidig mener flertallet at det bør være en medlemsavgift i tillegg til offentlige bevilgninger. Flertallet foreslår dessuten en betydelig omlegging av den økonomiske ansvarsfordelingen mellom staten og kommunene. Flertallet mener at staten, ikke kommunene, bør ha det finansielle hovedansvaret. Kommunenes ansvar bør begrenses til bygging av kirker og til det ordinære bygningsmessige vedlikeholdet av kirkene, mens finansieringen av menighetenes lønns- og personalkostnader bør være statens ansvar. Utvalget mener at kommunene bør ha det finansielle ansvaret for kirkegårdsforvaltningen, slik som nå. Flertallet går imidlertid inn for at oppgavene på området blir overført fra kirken til kommunen som en ordinær kommunal driftsoppgave.

Utvalget mener at staten bør ha det økonomiske ansvaret for antikvarisk vedlikehold av alle verneverdige kirker, uavhengig av den rettslige reguleringen av kirkeordningen.

Dersom statskirkeordningen videreføres som grunnlovsforankret folkekirke, mener flertallet at dagens finansieringsordning og ansvarsfordeling mellom kommune og stat bør fastholdes. Utvalget anbefaler da at den statlige bevilgningen overføres til Den norske kirke ved Kirkemøtet, som disponerer og fordeler midlene.

Dersom statskirkeordningen avvikles og Den norske kirke blir regulert som en selvstendig folkekirke innenfor samme rettslige rammer som andre tros- og livssynssamfunn, mener flertallet i utvalget at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn bør finansieres av staten gjennom en tilskuddsordning som sikrer et nærmere definert minstetilbud til medlemmene. Finansieringsbehov utover dette må det enkelte tros- og livssynssamfunn selv finne løsninger for. Mindretallet i utvalget mener at finansieringen i dette tilfellet bør være medlemsbasert, gjennom en medlemskontingent, supplert med offentlige tilskudd til særskilte formål.

Opplysningsvesenets fond

Gjønnesutvalget drøfter spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond i utredningens kapittel 9 (s. 155 flg.). Drøftelsene er sitert nedenfor under punkt 8.5. I det følgende gjengis utvalgets hovedstandpunkt.

Flertallet i Gjønnesutvalget framholder at Opplysningsvesenets fond i sin opprinnelse er kirkelige eiendommer, og at fondet derfor i sin helhet bør overføres til Den norske kirke ved avvikling av statskirkeordningen. Blant dette flertallet mener et mindretall at Grunnloven § 106 og loven om Opplysningsvesenets fond bør oppheves. Flertallet mener at bestemmelsene i Grunnloven § 106 og fondsloven av 1996 i hovedsak fortsatt skal gjelde hvis fondet overføres til Den norske kirke, med noen nødvendige endringer slik at Den norske kirke oppnevner medlemmene av stiftelsens styre etc., men at forvaltning og bruk av avkastning fortsatt er strengt lovbundet.

Et mindretall i Gjønnesutvalget viser til at Opplysningsvesenets fond må anses som statens eiendom og felleskapets verdier. Ved avvikling av statskirkeordningen mener mindretallet at det må gjennomføres en form for bo- eller skifteoppgjør mellom staten og kirken, dvs. at det foretas en fordeling av fondets eiendeler mellom staten og kirken. Mindretallet mener at Den norske kirke bør få full råderett over de verdier som etter et slikt oppgjør blir overført til kirken. Mindretallet tar ikke standpunkt til spørsmålet om endringer i Grunnloven § 106.

4.1.8 Gravferdsforvaltningen

Flertallet i Gjønnesutvalget framholder at forvaltningen av kirkegårdene bør legges til kommunene. Begrunnelsen er at anlegg og drift av kirkegårder som er åpne for alle, er en oppgave som bør ivaretas av det offentlige, ikke av et kirkesamfunn. Et flertall i utvalget uttaler samtidig at det må være adgang for kommunen til å overlate ansvaret til det kirkelige fellesrådet i kommunen.

Mindretallet i Gjønnesutvalget mener at kirkegårdene fortsatt bør være underlagt kirkelig forvaltning. Mindretallet viser i sin begrunnelse til at de fleste gravferder skjer etter Den norske kirkes ritualer, at kirkebygget og kirkegården er en enhet de fleste steder, og at det ikke er registrert noe ønske i flertallet av befolkningen om å endre dagens forvaltningsordning.

Gjønnesutvalget understreker at det offentlige må ha ansvaret for å skaffe til veie verdige seremonirom for innbyggere som ikke benytter kirkelige bygg.

Utvalget drøfter også enkelte andre sider ved kirkegårdsforvaltningen. Utvalget foreslår at nøytrale betegnelser som gravplass eller gravlund blir benyttet i lov og regelverk, til erstatning for betegnelsen kirkegård. Utvalget mener at det i hvert bispedømme eller fylke bør opprettes et faglig forum som kan ivareta rådgivningsoppgaver overfor den lokale kirkegårdsforvaltningen, enten denne er kirkelig eller kommunal. Utvalget framholder dessuten at det ved anlegg av nye gravlunder bør vurderes å erstatte kirkelig innvielse (vigsling) av hele gravlunden med vigsling av gravfelt for å tydeliggjøre at den også benyttes av borgere uten tilhørighet til et kristent trossamfunn. Et mindretall i utvalget mener at dersom kirkegårdene fortsatt skal være underlagt kirkelig forvaltning, bør det i hver kommune utpekes en kommunal gravferdskontakt som kan være et kontaktledd mellom kirken og pårørende som ikke er medlem av kirken.

Utvalget foreslår ingen endringer når det gjelder kirkegårdenes eierforhold. Utvalget mener at det økonomiske ansvaret for kirkegårdene fortsatt bør ligge til kommunene.

4.1.9 Kirkene – kulturminnevern og eiendomsrett

Boks 4.5 Den «kyrkoantikvariske ersättningen» i Sverige

Da de grunnleggende endringene i relasjonene mellom staten og Svenska kyrkan ble gjennomført i Sverige fra 1. januar 2000, ble det innført en «kyrkoantikvarisk ersättning». Denne innebærer at det over statsbudsjettet gis årlige tilskudd til dekning av merutgiftene som Svenska kyrkan har i forbindelse med ivaretakelsen av kulturminner som er i Svenska kyrkans eie (kirker, kirkeinventar, gravplasser m.m.). I Sverige er det 3 400 kirker, hvorav alle kirker bygget før 1940 og kulturhistorisk verdifulle kirker bygget senere, omfattes av tilskuddsordningen. Bevilgningen til formålet var i 2004 på 150 mill. svenske kroner, som er planlagt trappet opp til årlige 460 mill. svenske kroner fra 2009.

Gjønnesutvalget drøfter de særlige utfordringene som gjelder de kulturhistorisk verdifulle kirkene. Utvalget framholder at situasjonen stiller krav om særskilte støtteordninger fra statens side dersom kirkene skal kunne sikres for framtiden. Behovet for slike tiltak fremstår for utvalget uavhengig av hvordan forholdet mellom staten og Den norske kirke utformes. Utvalget foreslår innført en statlig kirkeantikvarisk tilskuddsordning etter mønster fra den såkalte «kyrkoantikvariske ersättningen» i Sverige. Forslaget innebærer at staten får det økonomiske ansvaret for istandsetting av alle fredede og kulturhistorisk verdifulle kirker, inklusive det løpende antikvariske vedlikeholdet av kirkene. Utvalget mener at også kulturhistorisk verdifulle kirkebygg utenfor Den norske kirke må omfattes av ordningen. Det bør etter utvalgets oppfatning vurderes om staten bør bli eier av særskilt verneverdige kirker, særlig de stavkirkene som ikke er i privat eie, og også av et representativt utvalg av steinkirker og tidstypiske kirkebygg. Utvalget foreslår at staten gis eieransvaret for fredede og verneverdige kirker som går ut av kirkelig bruk. Utvalget foreslår dessuten at det opprettes et kulturminnefaglig kompetansesenter innen Den norske kirke.

4.2 Høringen

4.2.1 Innledning

NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke ble sendt til høring blant et bredt utvalg instanser 24. april 2006. Til sammen ble om lag 2500 ulike instanser invitert til å uttale seg om Gjønnesutvalgets anbefalinger og om hvordan Den norske kirkes ordning bør være i framtiden. Listen over høringsinstanser omfatter alle menighetsråd og fellesråd i Den norske kirke, andre kirkelige instanser både sentralt og regionalt, alle landets kommuner, tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke, ulike offentlige organer, arbeidslivs- og interesseorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner, samt andre som antas å være berørt av statskirkeproblematikken. I tillegg ble det lansert en side på Internett, der alle ble oppfordret til å gi uttrykk for sin mening.

I høringsbrevet skriver kultur- og kirkeministeren blant annet følgende:

«Jeg er nå særlig opptatt av å få høringsinstansenes syn på de overordnede spørsmålene som gjelder statskirkeordningen og den framtidige organiseringen og finansieringen av Den norske kirke. Men det er også ønskelig å få synspunkter på de andre forslagene som utvalget har kommet med. Som utvalget selv påpeker, er det flere sentrale spørsmål/temaer som trenger nærmere utredning. Jeg har følgelig forståelse for at det kan være vanskelig å ta standpunkt både til spørsmålet om fortsatt statskirke og til mange av de enkeltspørsmålene som reises i kjølvannet av en eventuell endring i forholdet mellom stat og kirke. Til tross for det gjenstående utredningsarbeidet bør vi nå likevel søke å få avklart enkelte prinsipielle hovedspørsmål.»

Fristen for å avgi høringssvar ble først satt til 1. desember 2006, men etter påtrykk fra blant annet flere kommuner som ønsket å behandle stat–kirke-saken i løpet av desember, ble fristen forskjøvet med en måned.

For å lette arbeidet med å oppsummere høringssvarene ble det utarbeidet et spørreskjema, som instansene ble bedt om å fylle ut. Spørsmålene og alternativene som ble gitt i skjemaet er gjengitt i boks 4.6.

Boks 4.6 Spørsmål og alternativer som ble gitt i departementets spørreskjema til høringsinstansene

  1. Hvilke overordnede prinsipper bør ligge til grunn for tros- og livssynspolitikken?

  2. Den norske kirke som statskirke

    • Bør fortsette

    • Bør avvikles

    • Vet ikke / ønsker ikke å svare

  3. I hvilken lov bør Den norske kirke være forankret?

    • Grunnloven

    • Egen kirkelov vedtatt av Stortinget

    • Lov om trossamfunn

    • Vet ikke / ønsker ikke å svare

  4. Hvordan bør Den norske kirke finansieres?

    • Gjennom medlemsavgift

    • Medlemsavgift med noe støtte fra det offentlige

    • Støtte fra det offentlige og med noe medlemsavgift

    • Offentlig finansiering uten medlemsavgift

    • Vet ikke / ønsker ikke å svare

  5. Hvordan bør valgordningene og demokratiet være dersom statskirkeordningen avvikles?

    • Valgordningene bør være som i dag

    • Øke bruken av direkte valg til kirkens besluttende organer

    • Vet ikke / ønsker ikke å svare

  6. Dersom statskirkeordningen avvikles, hva bør i så fall stå i § 2 (eller i en annen paragraf) i Grunnloven i tillegg til prinsippet om religionsfrihet?

    • Ingen tillegg

    • De politiske prinsipper som statsforfatningen bygger på; så som demokrati, rettsstaten og menneskerettighetene

    • Det kristne og humanistiske verdigrunnlaget

    • Det humanistiske verdigrunnlaget

    • At Den norske kirke er en evangelisk-luthersk kirke

    • Vet ikke / ønsker ikke å svare

  7. Hvem bør ha ansvaret for gravferdsforvaltningen?

    • Den lokale kirke

    • Kommunen

    • Vet ikke / ønsker ikke å svare

  8. Hvem bør eie og forvalte kirkebyggene?

    • Den lokale kirke bør eie kirkebyggene og ha det økonomiske ansvaret

    • Den lokale kirke bør eie kirkebyggene, og kommunen bør ha det økonomiske ansvaret

    • Kommunen bør eie kirkebyggene og ha det økonomiske ansvaret

    • Vet ikke / ønsker ikke å svare

Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) ble sommeren 2006 engasjert av departementet for å lage oppsummeringer av høringsmaterialet med henblikk arbeidet med denne stortingsmeldingen. Det ble bestemt at KIFO skulle levere to rapporter. Den første rapporten Kvantitativ sammenfatning av høringssvar (NOU 2006: 2) ble overlevert til departementet 19. januar 2007, og sammenfatter svarene fra menighetsråd, kirkelige fellesråd og kommuner. Den andre rapporten Offentlig høring om NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke – Oppsummering av høringssvarene ble ferdigstilt 26. mars 2007. Rapport 2 gir en oppsummering av høringsinstansenes viktigste synspunkter, forutsetninger og nyanser som knytter seg til de sentrale temaene i høringsmaterialet. På oppdrag fra Kirkerådet har KIFO i tillegg utarbeidet en tredje rapport Kirkelig demokrati og valgordninger. Sammenfatning og analyse av høringssvarene til NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke.

Gjennom høringen er det samlet inn et omfattende og mangfoldig materiale, som det er utfordrende å sammenfatte både kvantitativt og kvalitativt. KIFO-rapportene redegjør for de metodiske aspektene ved arbeidet med å oppsummere materialet.

Siktemålet i dette kapitlet er ikke å gi en fullstendig framstilling av høringsmaterialet, men å synliggjøre enkelte kvantitative og kvalitative tendenser i synspunktene som er kommet til uttrykk gjennom høringen. I det følgende gis først en kvantitativ oversikt over synspunktene på hovedspørsmålene blant ulike grupper av instanser, dvs. om Den norske kirke bør fortsette eller avvikles som statskirke og den rettslige forankringen av Den norske kirke (punkt 4.2.3). Deretter presenteres relevante (kvalitative) funn i høringsmaterialet i tilknytning til Gjønnesutvalgets ulike forslag og som grunnlag for departementets vurderinger i de påfølgende kapitlene, jf. pkt 4.2.4 – 4.2.9. Kirkemøtets behandling er særskilt presentert til slutt under punkt 4.3.

4.2.2 Oppslutningen om høringen

Til sammen kom det inn om lag 1750 høringsuttalelser. Med sine 1550 svar utgjør menighetsrådene, de kirkelige fellesrådene og kommunene den klart største gruppen av høringsinstanser. Disse instansene stod for nesten 90 pst. av de avgitte uttalelsene.

Tabell 4.1 Oppslutning blant lokale høringsinstanser

  Antall besvarelser Antall enheter Svar­prosent
Menighetsråd 1085 1285 84,4
Kirkelige fellesråd 222 302 73,5
Kommuner 243 431 56,4
Total 1550 2018 76,8

Svarprosenten i denne største gruppen av høringsinstanser er svært høy. Dersom vi ser de lokalkirkelige rådene og kommunene under ett, har mer enn tre av fire avgitt uttalelse. Dette er en høyere oppslutning enn ved den forrige høringen om forholdet mellom stat, kommune og kirke, som ble gjennomført i 1990 i forbindelse med Kirkelovutvalgets utredning i 1989 (NOU 1989: 7 Den lokale kirkes ordning). Oppslutningen blant de lokalkirkelige instansene er også høyere denne gangen enn etter Kirkerådets kirke–stat-utredning Samme kirke – ny ordning (Bakkevigutvalget) i 2002.

Innenfor de andre gruppene av høringsinstanser gir det mindre mening å operere med «svarprosenter». Dette materialet omfatter uttalelser av svært ulik art fra mange typer instanser. Også i denne delen av materialet er det kirkelige instanser som utgjør den største andelen. På grunn av den store variasjonen i både perspektiv på statskirkedebatten, hvilke interesser høringsinstansen representerer osv., vil en rent kvantitativ sammenstilling av alle høringssvarene være utilstrekkelig og til dels misvisende. Tabell 4.2 gir en oversikt over antall uttalelser i ulike grupper av høringsinstanser.

Tabell 4.2 Oppslutning blant øvrige høringsinstanser

Antall besvarelser
Proster 78
Biskoper og bispedømmeråd 21
Sentralkirkelige organer 2
Tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke 23
Arbeidslivs- og interesse­organisasjoner 24
Undervisningsinstitusjoner 9
Organisasjoner med tilknytning til Den norske kirke 18
Politiske partier 9
Andre offentlige organer (departementer etc.) 21
Total 205

4.2.3 Hovedtendenser i høringsuttalelsene

Menighetsråd og fellesråd

Blant menighetsråd og kirkelige fellesråd er det flertall for å bevare statskirkeordningen. På spørsmålene om avvikling eller videreføring av statskirken og om lovforankring av Den norske kirke er fellesrådene noe mer innstilt på å bevare dagens ordninger enn det menighetsrådene er.

53,3 pst. av menighetsrådene og 61,7 pst. av fellesrådene ønsker å videreføre Den norske kirke som statskirke. 36,8 pst. av menighetsrådene og 28,4 pst. av fellesrådene går inn for en avvikling av statskirkeordningen. I begge gruppene er det ca. 10 pst. som oppgir at de ikke vet eller ikke ønsker å svare på spørsmålet.

50,2 pst. av menighetsrådene og 54,8 pst. av fellesrådene ønsker at Den norske kirke skal være forankret i Grunnloven. 38,6 pst. av menighetsrådene og 31,5 pst. av fellesrådene ønsker forankring i en egen kirkelov. Henholdsvis 7,7 pst. og 10,5 pst. oppgir både Grunnloven og en egen kirkelov. 1,4 pst. av menighetsrådene går inn for en juridisk forankring for Den norske kirke i en felles lov om trossamfunn. Ingen av fellesrådene går inn for dette. 2,1 pst. av menighetsrådene og 3,2 pst. av fellesrådene oppgir at de ikke vet eller ikke ønsker å svare på spørsmålet.

Kommunene

69,1 pst. av kommunene anbefaler at Den norske kirke bør fortsette som statskirke. 11,5 pst. går inn for å avvikle statskirkeordningen. 19,3 pst. tar ikke stilling til dette spørsmålet.

På spørsmålet om Den norske kirkes framtidige juridiske forankring svarer 78 pst. av kommunene at denne bør være i Grunnloven. 3,2 pst. oppgir både Grunnloven og egen kirkelov som svar. 11,5 pst. går inn for en løsning der Den norske kirke reguleres i en egen kirkelov. Bare 3,7 pst. går inn for at Den norske kirke skal forankres i en felles lov om trossamfunn. 3,7 pst. av kommunene tar ikke stilling til spørsmålet.

Figur 4.1 Høringsskjemaets spørsmål 2. Menighetsråd,
 kirkelige fellesråd og kommuner

Figur 4.1 Høringsskjemaets spørsmål 2. Menighetsråd, kirkelige fellesråd og kommuner

Prostene

Av landets 108 proster (inkludert døveprosten og feltprosten) har 78 sendt inn høringsuttalelse. Dette gir en oppslutning på ca. 72 pst.

Blant prostene er det en betydelig større andel som ønsker å endre relasjonene mellom staten og kirken enn blant de lokalkirkelige rådene og kommunene. 47 av prostene går inn for avvikling av statskirkeordningen, mens 27 ønsker videreføring.

32 av prostene går inn for at Den norske kirke skal være forankret i en egen kirkelov, mens 24 ønsker grunnlovsforankring og 8 går inn for rettslig forankring i en felles lov om trossamfunn.

Bispedømmerådene

Bispedømmerådene har forholdt seg friere til spørreskjemaets svarformuleringer i sine uttalelser enn de lokale instansene.

Innenfor denne gruppen er det bare i Sør-Hålogaland at flertallet uttrykkelig sier at de ønsker å videreføre statskirkeordningen. I Hamar bispedømmeråd går halvparten inn for å videreføre Den norske kirke som grunnlovsforankret statskirke, mens den andre halvparten støtter hovedkonklusjonen til flertallet i Gjønnesutvalget. I alle de andre bispedømmerådene er det et flertall for å endre relasjonene mellom staten og Den norske kirke i tråd med flertallsforslaget i Gjønnesutvalgets utredning. Flere av bispedømmerådene gir uttrykk for reservasjoner mot å omtale dette som et spørsmål om avvikling eller videreføring av Den norske kirke som statskirke.

Biskopene

Med unntak av Sør-Hålogaland biskop har alle biskopene i Den norske kirke avgitt uttalelse. Biskopene i Borg, Tunsberg og Bjørgvin har avgitt felles høringsuttalelse med sine respektive bispedømmeråd.

Biskopenes synspunkter vil ofte være vanskelige å plassere inn i spørsmålene på departementets spørreskjema. De fleste av biskopene gir imidlertid sin støtte til en endring av relasjonene mellom staten og Den norske kirke. Flertallet knytter sine uttalelser til Gjønnesutvalgets modell «lovforankret folkekirke», med større eller mindre presiseringer og modifikasjoner. I likhet med mange andre høringsinstanser er det flere av biskopene som er forbeholdne til å kalle dette en avvikling av statskirkeordningen.

Hamar biskop er den eneste av biskopene som ønsker å videreføre dagens ordning med en grunnlovsfestet folkekirke. Nord-Hålogaland biskop støtter flertallet i Gjønnesutvalgets forslag, men presiserer at han anser også dette for være en statskirkevariant. Møre biskop går inn for en selvstendig kirke, men støtter subsidiært forslaget om en lovforanket folkekirke, «men da som en midlertidig kompromissløsning». Stavanger biskop mener at det bør utredes en løsning som kombinerer elementer fra både modell 1 (grunnlovsforankret folkekirke) og modell 2 (lovforankret folkekirke) i Gjønnesutvalgets utredning.

Ungdommens kirkemøte

Ungdommens kirkemøte (UKM) går i sin høringsuttalelse inn for at Den norske kirke bør organiseres som en lovforankret folkekirke. De nåværende bestemmelsene om statskirkeordningen i Grunnloven bør oppheves.

Tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke

Det kom inn 23 ordinære høringssvar fra tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke og fra organisasjoner som representerer tros- og livssynssamfunn. Mange av tros- og livssynssamfunnene i Norge er tilsluttet en eller flere paraplyorganisasjoner, og er representert gjennom høringsuttalelsene fra disse.

Blant tros- og livssynssamfunnene er det en nesten entydig tendens i retning av at de ønsker en endring av det gjeldende forholdet mellom staten og Den norske kirke.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er en paraplyorganisasjon for 12 ulike tros- og livssynssamfunn i Norge, deriblant Den norske kirke. STL arbeider for å fremme gjensidig respekt og forståelse mellom tros- og livssynssamfunn, likebehandling av religions- og livssynssamfunn i Norge, og rådet diskuterer andre spørsmål av sosial og etisk art. STL arbeider etter konsensusprinsippet og uttaler seg derfor bare om det det er intern enighet om. STL mener at relasjonene mellom staten og Den norske kirke bør endres. Dagens statskirkeordning er ifølge STL menneskerettslig problematisk. Hvilken framtidig ordning som vil være riktig, har medlemmene ulike syn på. STL tar derfor ikke stilling til de konkrete modellene som Gjønnesutvalget peker på som mulige løsninger. Det er likevel enighet om at Grunnloven § 2 andre ledd andre punktum om «oppdragerplikten», § 4 som omhandler Kongens bekjennelsesplikt og § 12 om kirkelig statsråd bør oppheves, og at Grunnloven §§ 16, 21 og 22 bør endres for å gi Den norske kirke større indre selvstyre.

Norges Kristne Råd er et nasjonalt, felleskirkelig samarbeidsorgan. Til sammen er 19 ulike kirkesamfunn medlemmer av Norges Kristne Råd, blant dem Den norske kirke. Norges Kristne Råd mener at alle tros- og livssynssamfunn bør være likestilt. Videre uttaler rådet at dagens statskirkesystem er problematisk, sett i lys av de menneskerettslige forpliktelsene Norge skal oppfylle. Det anbefaler derfor at statskirkesystemet i sin nåværende form blir endret. Norges Kristne Råd mener at Gjønnesutvalgets modell for en lovforankret folkekirke er et «skritt i riktig retning», idet det ivaretar både likeverdsprinsippet og Den norske kirkes indre selvstyre på en bedre måte enn dagens ordning. Det understreker videre behovet for utredning av tros- og livssynspolitikken og mener dette bør skje raskere enn Gjønnesutvalget antyder.

Islamsk Råd Norge er en paraplyorganisasjon for muslimske organisasjoner i Norge. Gjennom medlemsorganisasjonene sine representerer Islamsk Råd Norge nesten 60 000 personer over hele landet. Islamsk Råd Norge går inn for at det utarbeides en tros- og livssynspolitikk basert på full trosfrihet og likebehandling av tros- og livssynssamfunn. Islamsk Råd Norge mener at dagens statskirkeordning er menneskerettslig problematisk, og går derfor inn for at den avvikles i sin nåværende form. Inntil det er utarbeidet nye ordninger som ivaretar selvstyret til Den norske kirke, gir Islamsk Råd Norge sin støtte til Gjønnesutvalgets forslag om en lovforankret kirke. Islamsk Råd Norge framhever at retten til å utøve religion i det offentlige rom bør vernes.

Alle de øvrige tros- og livssynssamfunnene som har avgitt egen høringsuttalelse, med unntak av Unitarforbundet Bét David, mener at dagens statskirkeordning bør avskaffes, og at alle tros- og livssynssamfunn bør reguleres gjennom et felles lovverk. Dette omfatter Human-Etisk Forbund sentralt og flere fylkes-/lokallag, Det Mosaiske Trossamfund, Det norske Baptistsamfunn, Det norske Hedningsamfunn, Det Norske Misjonsforbund, Holistisk Forbund, Jesu Kristi Kirke av siste Dagers Hellige, Metodistkirken i Norge, Oslo Katolske Bispedømme, Oslo Kristne Senter, Buddhistforbundet, Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Religionsfrihet i Praksis, Syvendedags Adventistsamfunnet og Vennenes Samfunn Kvekerne.

Arbeidslivs- og interesseorganisasjoner

Høringsuttalelsene i denne gruppen er forholdsvis spredt, og under halvparten av de 24 høringsinstansene tar stilling til hovedspørsmålet. LO og Unio ønsker videreføring av statskirkeordningen, men med noen justeringer. Flertallet i gruppen går likevel inn for endringer i dagens statskirkeordning.

KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon foreslår en ordning som kombinerer fortsatt grunnlovsforankring av Den norske kirke med visse endringer i Grunnloven. KA deler Gjønnesutvalgets religionspolitiske vurderinger, som understreker prinsippet om likebehandling av tros- og livssynssamfunn, samtidig som det fastholdes at den nåværende statskirkeordningen ikke er i strid med dette. KA mener at det fremdeles er rom for å videreutvikle kirkeordningen innenfor en form for statskirkelig grunnkonstruksjon. Ved å kombinere en dynamisk forståelse av gjeldende kirkerett med noen konkrete endringer i lovverket vil en kunne få en utvikling som er tjenlig både for Den norske kirke og for andre tros- og livssynssamfunn. KA mener dette kan imøtekommes ved en gjennomgang og justering av Grunnloven §§ 2, 12 og 16. Dette bør kunne gjøres uten at relasjonen til staten oppheves.

Den norske kirkes presteforening (representantskapet) er delt mellom modellene «lovforankret folkekirke» (11 stemmer), «grunnlovsforankret folkekirke» (8 stemmer) og «selvstendig folkekirke» (2 stemmer). Det norske diakonforbund, Kateketforeningen, og Yrkesorganisasjonen Kirkeansatte går alle inn for at Den norske kirke skal forankres i en egen kirkelov. Det samme gjelder Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene.

Organisasjoner med tilknytning til Den norske kirke

Flertallet av de høringsinstansene i denne gruppen som har tatt stilling til hovedspørsmålet (13 av 18), går inn for endringer i den grunnlovsforankrede kirkeordningen. Dette omfatter blant annet en rekke misjonsorganisasjoner med tilknytning til Den norske kirke. Det er ulike synspunkter på hva som skal komme i stedet for den gjeldende ordningen. Den norske Israelsmisjon, For Bibel og Bekjennelse, Norges Kristelige student- og skoleungdomslag og Normisjon sier for eksempel at dagens ordning bør avvikles. Det Norske Misjonsselskap, Norges Kristelige Studentforbund, Norsk Luthersk Misjonssamband og Norsk Misjon i Øst er instanser som går inn for å oppheve dagens ordning, og som mener at Den norske kirke bør forankres i en særlov.

Andre offentlige organer

Bare fem av de 21 høringsuttalelsene i denne gruppen har tatt stilling til hovedspørsmålet. Blant annet støtter et stort flertall i Sametinget en grunnlovsforankret folkekirke, mens andre som f.eks. Likestillings- og diskrimineringsombudet går inn for at dagens statskirkeordning oppheves, og at alle tros- og livssynssamfunn skal likebehandles innenfor en felles lovgivning.

Undervisningsinstitusjoner

Instansene i denne gruppen inntar ulike standpunkter i hovedspørsmålet, men det er en viss overvekt for en modell der Den norske kirke organiseres som «lovforankret folkekirke».

Det praktisk-teologiske seminar anbefaler at det statlige kirkestyret videreføres, og at Den norske kirkes virksomhet fortsatt skal forankres i Grunnloven. Et flertall i styret ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, går inn for at Den norske kirke videreføres som statskirke og forankres i Grunnloven, mens et mindretall går inn for avvikling av statskirkeordningen og at Den norske kirke forankres rettslig i en egen kirkelov. Fakultetets flertall framholder at dagens kirkeordning likevel bør fornyes innenfor en statskirkelig ramme, og mener det er grunnlag for å gjøre endringer i Grunnloven. Det teologiske Menighetsfakultet støtter avvikling av statskirkeordningen og foretrekker at Den norske kirke forankres i en egen kirkelov. Flertallet i Høgskolerådet for Misjonshøgskolen går på samme måte inn for avvikling av statskirkeordningen og rettslig forankring i en egen lov, mens et mindretall går inn for modellen «selvstendig folkekirke» og et annet mindretall ønsker å videreføre Den norske kirke som statskirke. Norsk Lærerakademi går inn for avvikling av statskirkeordningen.

Norsk senter for menneskerettigheter, som er et tverrfaglig forskningssenter ved Universitetet i Oslo, tar til orde for avvikling av statskirkeordningen og rettslig forankring av Den norske kirke i trossamfunnsloven. Det samme gjelder Ansgar Teologiske Høgskole, som eies og drives av Det Norske Misjonsforbund.

Politiske partier

Det er bare mottatt formell høringsuttalelse fra ett parti på sentralt nivå. Kystpartiet går inn for å videreføre dagens statskirkeordning. I tillegg er det mottatt åtte uttalelser fra lokallag i politiske partier.

4.2.4 Hovedstandpunkter og -begrunnelser i høringsmaterialet

Som det framgår ovenfor er det klare forskjeller i vurderingen av om det bør gjøres endringer i statskirkeordningen. Et flertall av de lokale instansene (menighetsrådene, de kirkelige fellesrådene og kommunene) ønsker å videreføre en form for statskirke som er forankret i Grunnloven. På den andre siden ønsker også mange lokale, men særlig regionale og sentrale kirkelige instanser, mer inngripende endringer i eller avvikling av statskirkeordningen. De fleste av instansene i denne gruppen går inn for å forankre Den norske kirke i en egen kirkelov. Andre tros- og livssynssamfunn ønsker i all hovedsak å avvikle statskirkeordningen og at Den norske kirke forankres rettslig på samme måte som andre tros- og livssynssamfunn. I de andre gruppene av høringsinstanser (andre offentlige organer, arbeidslivs- og interesseorganisasjoner, undervisningsinstitusjoner mv.) er bildet mer nyansert.

Kvalitativt kan høringsinstansenes synspunkter og resonnementer i hovedspørsmålet kategoriseres forholdsvis tydelig i to hovedgrupper.

Den første gruppen omfatter momenter med utgangspunkt i kirkepolitiske hensyn, Den norske kirkes formål, egenart og funksjonsmåte. Mange høringsinstanser legger stor vekt på denne typen faktorer når de tar stilling til hvilken framtidig relasjon staten og Den norske kirke kan og bør ha. Gruppen omfatter flere typer av argumenter, blant andre Den norske kirkes mulige betydning for samfunn og kultur, kirkens grunnleggende formålsbestemmelse (særlig folkekirkelige karaktertrekk) og konkrete organisatoriske hensyn. Selv om disse hensynene er fundamentale for mange av høringsinstansene, er det ulike vurderinger av hvor nær momentene henger sammen med dagens statskirkeordning, og hva de betyr for en framtidig ordning.

I den andre gruppen tas det utgangspunkt i tros- og livssynspolitiske hensyn, i tros- og livssynsfriheten og i prinsippet om likebehandling av tros- og livssynssamfunn og borgere. Blant høringsinstansene er det også her ulike syn på hva disse grunnleggende hensynene betyr for vurderingen av Den norske kirkes gjeldende relasjon til staten. På den ene siden har en høringsinstanser som mener at dagens statskirkeordning, i alle fall i hovedsak, ikke er i strid med eller står i et problematisk forhold til prinsippet om tros- og livssynsfrihet og tilgrensende prinsipper. Først og fremst gjelder dette høringsinstanser med tilknytning til Den norske kirke. På den andre siden legger en rekke høringsinstanser til grunn at dagens ordning enten er uforenlig med eller framstår i et problematisk forhold til kravene som følger av tros- og livssynsfriheten og andre grunnleggende prinsipper som er relevante. Det mener f.eks. tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke og faginstansene på menneskerettighets- og diskrimineringsfeltet, men også flere av instansene innenfor eller i tilknytning til Den norske kirke argumenterer langs denne linjen. Det gjelder f.eks. høringsuttalelsene fra Møre biskop og Det teologiske Menighetsfakultet. Høringsinstansene har også her svært forskjellige syn på hva disse hensynene betyr for en framtidig rettslig forankring av Den norske kirke.

Den norske kirke: samfunns- og kulturinstitusjon; trossamfunn; organisasjon

Hensyn som har å gjøre med Den norske kirkes samfunnsmessige funksjoner er lite framme i høringsuttalelsene fra tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Slike hensyn framtrer i tilfelle i et kritisk lys. Noen høringsinstanser problematiserer en videreføring av de rettslige relasjonene mellom Den norske kirke og staten nettopp ut fra en kritisk holdning til forbindelser mellom majoritetskirken, majoritetskultur og fellesverdier, og en ensidig vektlegging av Den norske kirkes samfunnsmessige betydning. For enkelte høringsinstanser fungerer Den norske kirkes samfunnsengasjement dessuten som et argument for at kirken bør ha en friere stilling i forhold til staten. Da vil kirken få større frihet til å være et kritisk korrektiv i den offentlige debatten om aktuelle politiske spørsmål. På samme måte kan en friere stilling i forhold til staten bidra til å engasjere bredden av medlemmene i større grad enn tilfellet er i dag, hevder noen. Flere er sterkt skeptiske til at historisk og tallmessig forankrede hensyn skal begrunne en fortsatt statskirkeordning, og de peker blant annet på at en slik argumentasjonslinje kan føre til at en overser at også andre tradisjoner bidrar til felles, integrerende verdier. Dette gjelder blant andre Det Mosaiske Trossamfund, Oslo Katolske Bispedømme og Møre biskop. For eksempel uttaler Det Mosaiske Trossamfund (DMT):

«I menneskerettslig sammenheng finner DMT at statskirken er en foreldet og feilaktig måte å tilnærme seg problemet, preget av historiske tilfeldigheter. Det er her tale om menneskerettigheter hvor det ikke uten videre er gitt at en løsning bør foretrekkes fordi den har en mer eller mindre klar majoritet av folket med seg. Det oppleves som kuriøst og satt på hodet at den store og sterke skal ha en særlig privilegert stilling, nettopp fordi den er stor. … DMT antar videre at Dnk vil stå bedre rustet til å tilføre det norske samfunn viktige åndelige verdier når Dnk kan opptre som et fritt og uavhengig trossamfunn. Ikke minst vil Dnk da stå friere til å være en kritisk samfunnsrefser. … Alle religioner bærer frem gode budskap, selv om vi formulerer dem forskjellig. Likevel baseres kampen for statskirken ofte på en dyp skepsis til alle andres evne til å bevare det godet statskirken angivelig skal være garantist for.»

Mange høringsinstanser oppfatter og framhever likevel at Den norske kirke er en særlig samfunnsinstitusjon som har samfunnsbærende betydning, blant annet slik at Den norske kirke forvalter felles kultur og tradisjoner og spiller en særlig rolle for dannelsen av fellesverdier mv. Slik sett mener mange høringsinstanser at Den norske kirke har viktige samfunnsmessige funksjoner som strekker seg ut over medlemsmassen. Enkelte påpeker også at Den norske kirkes særlige posisjon ikke har vært til hinder for at kirken har vært et kritisk talerør overfor offentlige myndigheter.

Høre sokneråd i Hamar bispedømme er et eksempel på en høringsinstans som tydelig framhever Den norske kirkes samfunnsmessige funksjoner:

«Kristendommen har vært av de viktigste grunnleggende elementer som den norske statsdannelsen har vært bygd på siden 1100-tallet. Det er kristendommen som er bakgrunnen for den verdiforankringen som det norske samfunnet har hatt i århundrer. Den norske kirke, slik den fremstår i dag, er den naturlige videreutviklingen av dette. Soknerådet finner det uaktuelt å kaste vrak på denne tradisjonen ved at den norske stat heretter skal stille seg nøytral i religiøse spørsmål.»

Det varierer hvor nær hensyn som har å gjøre med et grunnleggende ønske om å bevare bred tilhørighet til Den norske kirke og kirkens samfunnsmessige betydning, knyttes til spørsmålet om videreføring eller avvikling av statskirkeordningen. Hensynene blir likevel gjennomgående brukt som argumenter for en fortsatt rettslig særstilling for Den norske kirke, enten ved særlig lovgivning eller i Grunnloven.

Enkelte synes først og fremst å trekke linjer fra slike momenter direkte til Den norske kirkes selvforståelse og folkekirkekarakter, og de legger mindre vekt på selve statskirkeordningens betydning. Nidaros biskop påpeker for eksempel at Den norske kirke var en folkekirke lenge før det formelle rammeverket for dagens statskirkeordning ble etablert i 1814, og før eneveldets kongekirke:

«Folkekirkens historie i Norge er omtrent dobbelt så lang som statskirkens. Denne historie er billedlig uttrykt gjennom utredningens [NOU 2006: 2] forside, med motivet fra Nidaros domkirke. Vår nasjonalhelligdom kan sies å være det fremste uttrykk i vårt land for kirkens tusenårige historie som folkekirke. Det var altså ikke statskirkeordningen som skapte folkekirken. Det var det Olavsarven som gjorde. For å si det med Sigrid Undset: Lenge hadde folket kjent kristendommen fra utsiden. Med Helllig Olav ble hele folket trukket innenfor. Med reformasjonen på 1530-tallet «overtok» kongen i København folkekirken. Fra da av er den videre utviklet innenfor statskirkeordningen.»

Den norske kirkes karakter som åpen og inkluderende folkekirke er neppe eller ikke avhengig av den konkrete statskirkeordningen eller Kongens kirkestyre, mener noen. Flertallet i Nord-Hålogaland bispedømmeråd, som går inn for en lovforankret folkekirke, sier for eksempel følgende:

«Samtidig er det viktig for bispedømmerådets flertall å presisere at det vil være kontinuitet i forholdet mellom kirken og dens medlemmer, lokalsamfunn og storsamfunn. Kirken skal ikke tas fra folk. Det er den samme kirke som videreføres og som vil finnes i alle lokalsamfunn. Det er relasjonene til staten som endres, ikke tilhørigheten til folket.»

På den andre siden er det en rekke instanser som argumenterer for at de forfatningsrettslige båndene mellom staten og Den norske kirke er viktige eller nødvendige redskaper for å bevare og styrke Den norske kirke som folkekirke. Et mindretall i representantskapet i Den norske kirkes presteforening går inn for en grunnlovsforankret folkekirke og sier følgende:

«De hensyn som gis avgjørende vekt er at Dnk skal bevares og videreutvikles som en åpen og inkluderende folkekirke. Dette mindretallet vil fremholde at statskirkeordningen har vært og fremdeles vil være en vesentlig forutsetning for dette. En ser ikke at det er gitt gode grunner for at en selvstendig eller lovforankret folkekirke kan ivareta slike hensyn på en like god måte.»

Mange høringsinstanser har lignende synspunkter og legger til grunn at statskirkeordningen er vesentlig for å opprettholde tilhørigheten hos bredden av kirkemedlemmer og for å bevare Den norske kirkes samfunnsmessige rolle.

En rekke høringsinstanser synes å mene at konsekvensene av endringer ikke er tegnet tydelig nok ut i debatten så langt. Det framtrer ikke som tilstrekkelig klart hvordan Den norske kirke skal være organisert etter eventuelle endringer i det overordnede rammeverket. Dette oppfattes som vesentlig i seg selv, men noen poengterer at det dessuten bidrar til usikkerhet omkring hvordan kirken vil utvikle seg innholdsmessig, dersom det gjøres radikale endringer i forholdet mellom staten og Den norske kirke. Den statlige tilknytningen, og særlig Kongens kirkestyre, oppleves av noen som en balanserende trygghetsfaktor i styringssystemet. Enkelte mener at nettopp statskirkeordningen, og Kongens kirkestyre, har gitt et vesentlig bidrag til at Den norske kirke har vært en åpen og inkluderende folkekirke, med rom for ulike teologiske retninger – staten har vært en garantist for bredde og åpenhet. At regjeringen utnevner biskoper, er et punkt som framheves av mange i denne sammenhengen. Noen frykter at Den norske kirke kan få en smalere teologisk profil dersom statskirkeordningen blir avviklet. Dagens ordning ivaretar en hensiktsmessig maktbalanse i kirken, men ved radikale endringer risikerer en at grupper som ikke nødvendigvis er representative for bredden av medlemmer, får for stor makt, hevdes det. Det kan marginalisere eller fremmedgjøre store medlemsgrupper og føre til avskalling av medlemsmassen. Enkelte er også bekymret for at endringer i statskirkeordningen kan medføre at Den norske kirke blir splittet opp i flere kirkesamfunn.

Tros- og livssynsfrihet, likestilling mellom tros- og livssynssamfunn, tros- og livssynspolitikk

Tros- og livssynsfrihet, ikke-diskriminering eller likebehandling og beslektede hensyn er sentrale anliggender for de fleste høringsinstansene. Det er imidlertid store forskjeller mellom høringsinstansene når det gjelder hvilke sider ved prinsippet om tros- og livssynsfrihet som vektlegges sterkest, og hvor tydelig argumentasjonen framstår som menneskerettslig. Høringsinstansene har også ulike oppfatninger når det gjelder hvilke konsekvenser en skal trekke av prinsippet om tros- og livssynsfrihet og forbudet mot diskriminering av den bestående statskirkeordningen, og av utformingen av alternative ordninger. Et viktig skille går mellom dem som mener at en grunnlovsforankret folkekirke er uforenlig med eller står i et problematisk forhold til statens menneskerettslige forpliktelser, og dem som sier at det ikke nødvendigvis er latent eller åpen konflikt. Det er også ulike syn på om og i hvor stor grad det er adgang til å behandle tros- og livssynssamfunnene ulikt, og dermed om, og eventuelt på hvilken måte, Den norske kirke kan ha en særstilling overfor offentlige myndigheter.

Tros- og livssynssamfunnene utenom Den norske kirke er gjennomgående kritiske til statskirkeordningen, ut fra hensynet til tros- og livssynsfrihet og prinsippet om likebehandling. Både Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og Norges Kristne Råd sier at dagens relasjon mellom staten og Den norske kirke er problematisk i forhold til de menneskerettslige prinsippene som Norge er forpliktet på. Det samme sier også flere av deres medlemssamfunn i sine separate høringssvar. For det første problematiseres det om dagens statskirkeordning imøtekommer enkeltmenneskers rett til tros- og livssynsfrihet. Særlig pekes det på at grunnlovsparagrafene om bekjennelsesplikt (§§ 2, 4, 12) er problematiske eller direkte uforenlige med tros- og livssynsfriheten.

Norsk Senter for menneskerettigheter (SMR) legger til grunn at den nåværende statskirkeordningen i så måte er i strid med de internasjonale menneskerettighetene:

«Deler av den norske statskirkeordningen må sies å stå i direkte motstrid til de internasjonale menneskerettighetene. Ordningen med at mer enn halvparten av Regjeringen må tilhøre statskirken (Grunnloven § 12) er ett eksempel, der det oppstår konflikt med forbud mot diskriminering og bruk av tvang / urimelig påvirkning i tros- og livssynsspørsmål. Kongens konfesjonsplikt er et annet eksempel, som dels gjør inngrep i Kongens religionsfrihet, og dels gir et konstitusjonelt uttrykk for diskriminering på grunnlag av tros- eller livsynsgrunnlag. Selv om disse situasjonene ikke har ledet til noen individklage for norske domstoler, og dermed heller ikke er brakt inn for Den europeiske menneskerettskonvensjon, står de like fullt i motstrid til de menneskerettighetsbestemmelsene Norge er bundet av. FNs menneskerettighetskomité har ved flere anledninger kritisert Norge for deler av statskirkebestemmelsen, og dens kritikk av Norge i forbindelse med KRL-faget var til en viss grad også bunnet i den norske statskirkeordningen. Fremstillingen i NOU 2006:2 tar etter senterets syn ikke i tilstrekkelig grad innover seg den rettslige konflikten som finnes mellom statskirkeordningen og de internasjonale menneskerettighetene.»

Enkelte av høringsinstansene tar for det andre opp forholdet mellom dagens statskirkeordning og tros- og livssynsfriheten som kollektiv rett. Disse høringsinstansene påpeker at dagens statskirkeordning også er problematisk for Den norske kirke. Synspunktet belegges oftest med at ordningen der biskoper og proster er embetsmenn og utnevnes av Kongen, innebærer et inngrep i Den norske kirkes kollektive tros- og livssynsfrihet og er i strid med forbudet mot diskriminering. Høringsuttalelsen fra Human-Etisk Forbund peker på følgende:

«Prinsippet om religionsfrihet innebærer en plikt for staten til ikke å blande seg inn i et trossamfunns indre anliggender, så lenge dette ikke bryter lover eller truer andre rettigheter og friheter. Dagens ordning med at regjeringens statskirkemedlemmer utgjør det øverste kirkestyre, ivaretar ikke kirkens rett til autonomi som trossamfunn. Regjeringens rett til å blande seg inn gjennom utnevning av proster og biskoper, innebærer et klart brudd med prinsippet om fri religionsutøvelse.»

Høringsuttalelsen fra Værøy menighetsråd (Sør-Hålogaland bispedømme) gir et lignende eksempel:

«Den norske kirke er et trossamfunn, og må få anledning til å fungere som sådant. De kirkelige reformer bør videreføres og videreutvikles. At staten skal ha myndighet til å utnevne ledere (biskoper) i dette konkrete trossamfunnet er en historisk betinget anakronisme som fungerer diskriminerende, og må avskaffes.»

Mange høringsinstanser legger til grunn at dagens ordning eller en fortsatt statskirkeordning ikke nødvendigvis er i konflikt med de kravene som følger av prinsippet om tros- og livssynsfrihet, og mange av dem viser til Gjønnesutvalgets vurderinger som støtte for sitt syn. Eksempler på en slik prinsipiell vurdering er blant andre høringsuttalelsene fra Det praktisk-teologiske seminar (PTS) og Nidaros bispedømmeråd:

«PTS vil hevde at dagens kirkestyre ikke bare springer ut av tidligere tiders måte å tenke om forholdet mellom kirke og stat på, men også har vist en frapperende evne til videreutvikling og smidig tilpasning til fordringer og krav som er særmerkte for vår tid. Det er i denne sammenheng viktig å påpeke, slik utvalget også gjør, at det har vært mulig å utvikle tros- og livssynsfrihet innenfor det statskirkelige system på en måte som innfrir vår tids rettslige krav til tros- og livssynsfrihet.»

«Bispedømmerådet deler utvalgets konklusjoner om at fortsatt statskirke ikke nødvendigvis er i strid med tros- og livssynsfriheten. Med den historie og tradisjon kristen tro og vår kirke har som det dominerende trossamfunn i vårt land, må det være legitimt og saklig begrunnet at staten definerer sitt forhold til majoritetskirken DNK annerledes enn til andre trossamfunn. Bispedømmerådet kan ikke se at dette vil være i strid med menneskerettighetene.»

Enkelte høringsinstanser mener videre at det har vesentlig betydning at Den norske kirke er en dominerende majoritetskirke. Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet vektlegger at Den norske kirke har stor oppslutning i befolkningen:

«Vi erkjenner at det i et flerkulturelt og i et flerreligiøst samfunn kan være vanskelig å forsvare dagens statskirkeordning på et ideologisk grunnlag. Samtidig mener vi at det må tas tilbørlig hensyn til den tradisjon og den kultur som er vår egen. Det kan ikke være slik at det er de 700.000 menneskene som står utenfor Den norske kirke som i hovedsak skal avgjøre kirkeordningen for de 3,9 millioner som er medlemmer i kirken.»

Særlig to typer forhold blir av høringsinstansene framhevet som uttrykk for statlig diskriminering. For det første gjelder det selve signalet som ligger i statens forfatningsrettslige relasjoner til ett trossamfunn. Dette signaliserer en statlig, livssynsmessig preferanse, hevdes det. For det andre viser en rekke instanser til ordninger som de ser som utslag av urimelig forskjellsbehandling. Dette konkretiseres blant annet ved henvisninger til det økonomiske systemet for utbetaling av tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke, mangelfull tilgang på livssynsmessig betjening i ulike institusjoner og formålsbestemmelsene for skole og barnehage. Noen av de samme instansene påpeker imidlertid også at statskirkeordningen medfører statlig styring av trossamfunnet Den norske kirke, og dermed gir grunnlag for en forskjellsbehandling som er ugunstig for Den norske kirke.

Det synes å gå et skille mellom dem som tar et mer eller mindre tydelig utgangspunkt i statskirkeordningen, men som så påpeker at ordningen av forholdet mellom staten og Den norske kirke aktualiserer spørsmål som angår tros- og livssynspolitikk mer generelt, og dem som tar prinsipielt utgangspunkt i statens forhold til tro og livssyn mer generelt, og så drøfter statskirkeordningen i dette perspektivet.

Human-Etisk Forbund (HEF) «er særlig opptatt av staten som part i statskirkeordningen» og mener dette perspektivet i liten grad er reflektert i Gjønnesutvalgets mandat og utredning, og i departementets høringsbrev. HEF uttaler blant annet:

«Prinsippet om ikke-diskriminering må ligge til grunn for statens politikk på området religion og livssyn. Bare en stat uten noen egen livssynspreferanse kan fullt ut garantere likebehandling. En statsdannelse med majoritetsreligion og statsmakt tett forbundet, er mindre egnet til å beskytte individer og trossamfunn av annen oppfatning mot overgrep fra nettopp statsmakt og majoritet enn en livssynsnøytral stat som likestiller sine borgere. Ikke minst problematisk er det der en stat understøtter en misjonerende religion gjennom en særstilling i skoleverk og institusjoner. En sekulær stat vil ha en annen bevissthet og tilnærming enn å gi forrang for argumenter om kjøttvekt og tradisjon når majoritets- og minoritetsinteresser kolliderer.»

Noen få instanser mener også at religion, tro og livssyn ikke bør være et statlig, politisk ansvarsområde overhodet.

Flere høringsinstanser, herunder Kirkemøtet, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og Norges kristne råd, støtter initiativet fra Gjønnesutvalget om en offentlig utredning av statens generelle tros- og livssynspolitikk. STL sier i sin høringsuttalelse at regjeringen må sette i gang «en utredning med sikte på en gjennomtenkt tros- og livssynspolitikk». Human-Etisk Forbund ber om et tilsvarende arbeid «i samarbeid med landets tros- og livssynssamfunn og relevante fagmiljøer».

4.2.5 Demokrati og valgordninger

Høringsmaterialet viser tydelig at diskusjonen om endringer i statskirkeordningen for mange instanser er nær knyttet til spørsmål om kirkelig demokrati og valgordninger. Likevel, og kanskje først og fremst, inneholder høringsmaterialet en rekke innspill som angår demokratiutvikling i Den norske kirke, også uavhengig av eventuelle endringer i det overordnede, statskirkelige rammeverket.

Spørsmålet om utforming av valgordningene i Den norske kirke, og særlig om det bør innføres direkte valg til andre organer enn menighetsrådet, har sentral plass i høringsmaterialet. En hovedårsak til dette er at departementets høringsskjema inneholdt et konkret spørsmål som inviterte høringsinstansene til å ta stilling til om det er ønskelig å innføre økt bruk av direkte valg til kirkens besluttende organer. Den største andelen av høringsinstansene (51,8 pst. av menighetsrådene og fellesrådene) ønsker å videreføre dagens ordninger med direkte valg til menighetsrådet og indirekte valg til organer på høyere nivåer, mens omtrent en tredjedel går inn for økt brukt av direkte valg. Kommunene er noe mer tilbøyelige til å støtte økt bruk av direkte valg enn menighetsråd og kirkelige fellesråd. (36 pst. av kommunene tar til orde for økt bruk av direkte valg til kirkelige organer, mens 37,3 pst. ønsker å beholde dagens ordninger).

Mange høringsinstanser, først og fremst på regionalt og sentralt nivå, har også uttalelser som gir mer utfyllende synspunkter på spørsmålet om det bør innføres direkte valg til andre organer enn menighetsrådet. Oppfatningene er sprikende, og en rekke hensyn anføres som argumenter for og mot større bruk av direkte valg. Blant instanser som er skeptiske eller avvisende til økt bruk av direkte valg, finner vi for eksempel Bjørgvin biskop og bispedømmeråd, Sør-Hålogaland bispedømmeråd, Ungdommens kirkemøte og Det teologiske Menighetsfakultet. Hamar biskop, Oslo bispedømmeråd, Landsorganisasjonen (LO), Kateketforeningen og Kirkelig utdanningssenter i Nord (KUN) er eksempler på det motsatte. Noen instanser går inn for kombinasjonsordninger. Et eksempel på det er Nidaros bispedømmeråd.

Det er klare forskjeller mellom de lokale instansene i de ulike bispedømmene/landsdelene i dette spørsmålet, men disse forskjellene svarer i liten grad til andre regionale forskjeller i synet på kirkelige forhold eller andre spørsmål i høringen. Det er også sammenhenger mellom hvor stor enheten er (innbyggertallet) og synet på valgordningen. Generelt er mindre instanser mer positive til dagens ordning, mens større instanser tenderer i retning av å gå inn for økt bruk av direkte valg. Det er tilsynelatende ingen sammenheng mellom instansenes holdning til framtidig kirkemodell og synspunktene på økt bruk av direkte valg.

En rekke høringsinstanser unnlater å ta stilling til spørsmålet om økt bruk av direkte valg og andre sider ved valgordningene i Den norske kirke. Noen anser dette som et indrekirkelig spørsmål og ønsker derfor ikke å ha kvalifiserte synspunkter på det. Flere kirkelige instanser, blant andre Borg biskop og bispedømmeråd (fellesuttalelse), påpeker at utviklingen av kirkelig demokrati er et ansvar for valgte kirkelige organer. Dette blir også understreket av flere organisasjoner med tilknytning til Den norske kirke og en rekke tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke. Norsk senter for menneskerettigheter påpeker at staten ikke kan gå langt i å kreve bestemte valgordninger eller demokrati i tros- og livssynssamfunn.

En stor andel av høringsinstansene framhever som et grunnleggende hensyn at Den norske kirke skal ha en demokratisk struktur og styres etter demokratiske prinsipper. Flere høringsinstanser peker på at utvikling av kirkelig demokrati er forankret i en luthersk kirkeforståelse og prinsippet om det allmenne prestedømmet. Det blir også vist til og vektlagt at den lokale menigheten er kirkens grunnenhet, og at dette kan begrunne en demokratisk styringsstruktur.

I den grad det generelle hensynet til demokratisk struktur og styring innholdsbestemmes og konkretiseres, skjer det langs flere linjer. Langt på vei er det et felles utgangspunkt for de kirkelige instansene på alle nivåer at det er behov for å styrke oppslutningen om kirkelige valg. Det er bred enighet om at dette utgjør et grunnleggende problem. Mange mener at styringssystemet derfor lider under et «demokratisk underskudd», at det har «svak legitimitet» eller lignende. Andre hevder at de kirkelige organene får en for smal sammensetning på grunn av den lave valgoppslutningen, og at de derfor ikke er representative nok for bredden av medlemmer. Påpekningen av den lave valgdeltakelsen som et problem, synes å være uavhengig av hvilket standpunkt instansene har til endringer i statskirkeordningen.

Et kjernepunkt i høringsinstansenes vurderinger handler om lokalmenigheten som kirkens grunnenhet, og sammenhengene mellom de ulike nivåene i kirkeorganisasjonen. Noen bruker dette som et tungt argument mot økt bruk av direkte valg. Andre instanser vektlegger avstanden mellom velgerne og de valgte og det enkelte kirkemedlems innflytelse, mer enn avstanden mellom rådsorganene. Dette siste er et generelt anliggende for mange, men det brukes også som argument for å innføre direkte valg til flere nivåer, eventuelt i kombinasjon med indirekte valg. I spørsmålet om det lokale nivåets selvstendighet og innflytelse kan en, noe forenklet, se to prinsipielle syn i høringsmaterialet. Det kan synes å være to syn på hvordan lokalnivåets stilling i de demokratiske strukturene skal forankres. På den ene siden mener mange at lokalmenigheten som kollektiv er grunnenheten i det demokratiske systemet. På den andre siden har en instanser som understreker at det enkelte kirkemedlem må være utgangspunktet. Dette skillet er implisitt i noen høringsuttalelser, men det formuleres også eksplisitt.

Enkelte instanser har også fremmet mer konkrete forslag til endringer i valgordningene. Det foreslås blant annet at det bør brukes større ressurser på gjennomføringen av valg, at det bør stimuleres til flere kandidatlister ved valgene slik at valgene kan bli reelle, at det bør innføres begrensede forsøk med direkte valg, for eksempel ved kombinasjoner av direkte og indirekte valg, at det ikke (som i dag) bør være nyvalgte menighetsråd som velger bispedømmeråd, at kirkelige valg kan samordnes med andre offentlige valg mv.

4.2.6 Utnevning av geistlige embetsmenn

Det er nærliggende å tolke høringsresultatet slik at de som ønsker å beholde ordningen med statskirke, vil at biskopene fortsatt skal være embetsmenn og utnevnes av kongen i kirkelig statsråd. Departementet legger følgelig til grunn at flertallet av menighetsråd, kirkelige fellesråd og kommuner støtter dette synet. Høringsinstanser som ønsker en annen kirkeordning, går inn for å oppheve bestemmelsene i Grunnloven om geistlige embetsmenn. Dette gjelder vel tredjeparten av de lokale høringsinstansene, og blant annet Kirkemøtets flertall, flertallet av de kirkelige organisasjonene og nesten samtlige tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke.

Eksempelvis mener Agder og Telemark bispedømmeråd at det er problematisk med «en politisk utnevning» av biskoper. Bispedømmerådet mener prosedyrene rundt utnevningen krever en nærmere gjennomdrøfting, og at utnevningsmyndigheten bør plasseres i Kirkerådet eller i et eget tilsettingsorgan. Også Oslo bispedømmeråd mener at oppgaven med å utnevne biskoper bør tilligge et kirkelig organ. Møre bispedømmeråd skriver: «At utnemning av biskopar ikkje kan gjerast av kyrkja sine eigne organ, er prinsipielt vanskeleg å akseptere.» Biskopene i Agder og Telemark, Bjørgvin, Oslo, Nidaros, Borg og Tunsberg går inn for at kirkelige organer skal ta hånd om utnevning av biskoper.

Den norske kirkes presteforening er delt i synet på framtidig kirkeordning. Flertallet i representantskapet går inn for en annen kirkeordning og ønsker dermed å avvikle ordningen med geistlige embetsmenn. Det er imidlertid også et betydelig mindretall i Presteforeningen som går inn for fortsatt grunnlovsforankret folkekirke. Dette mindretallet ser prestetjenestens plassering med forankring hos Kongen som en viktig del av statskirkesystemet.

KA, Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon mener at utnevning av biskoper inntil videre bør foretas av kongen i statsråd, og uttaler:

«Etter KAs mening bør utnevning av biskoper på sikt overføres til Den norske kirkes valgte styringsorganer. Inntil videre finner KA det imidlertid ønskelig at ordningen med utnevnelse av biskoper av Kongen i kirkelig statsråd videreføres. KA vil samtidig støtte forslaget om å foreta endringer i GL § 12. Medlemsplikten bør kunne begrenses til kirkestatsråden. Kirkelig statsråd kan bestå av de statsråder som til enhver tid er medlemmer i Den norske kirke. Det bør samtidig innføres en ordning der Kirkerådet, etter en kirkelig prosess, gis innstillingsrett på inntil tre kandidater overfor Kongen i statsråd. Gjeldende ordning for nominasjon og kirkelig avstemning på biskop bør for øvrig revideres i lys av de senere års erfaringer.»

Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo setter spørsmålet om tilsettingsmyndighet i sammenheng med spørsmålet om arbeidsgiveransvar. Fakultetet frarår endringer før en rekke sider av dette problemfeltet er bedre utredet:

«Den geistlige embetslinje har vært forankret i departementet/Kongens kirkestyre og har som sådan, gjennom tilsettinger og arbeidsgiveransvar, på alle nivåer vært sikret en relativ selvstendighet i forhold til rådsstrukturen. Den måte denne ordning har blitt forvaltet på – ikke minst gjennom bispeutnevnelser – har bidratt til at folkekirken i stor bredde har blitt representert i presteskap og bispekollegium. Hvorvidt opprettelsen av et «kirkelig organ» for tilsettinger vil sikre dette, avhenger av organets sammensetning og utforming for øvrig. – Et problem her er igjen den mangelfullt utviklede demokratiske kultur i Den norske kirke. Det er f.eks. uklart om det kirkelige demokrati, slik det nå fungerer, vil kunne sikre en «bred nominasjon av kandidater» (NOU 2006: 2, s. 97) til bispeembetet. Samtidig er det heller ikke sikkert at alle utfordringene lar seg løse ved en perfeksjonering av det kirkelige demokrati. Faren ville fortsatt være at hensynet til en viss selvstendighet for embetslinjen lett kunne bli skjøvet til side. Selv om rådsdemokratiet skulle ha den aller største demokratisk legitimitet, ville det være prinsipielt nødvendig å gi instanser i embetslinjen innflytelse over de faktiske tilsettingsvedtak.»

4.2.7 Finansiering

På spørsmålet om hvordan Den norske kirke bør finansieres, svarer 78,9 pst. av menighetsrådene og de kirkelige fellesrådene at de ønsker offentlig finansiering av Den norske kirkes virksomhet, mens 16,5 pst. går inn for offentlig støtte supplert med noe medlemsavgift. Også blant kommunene er det bred støtte for fortsatt offentlig finansiering av Den norske kirke (75,9 pst. av kommunene går inn for dette).

Av bispedømmerådene er det bare Bjørgvin bispedømmeråd som støtter Gjønnesutvalgets forslag om å innføre en supplerende medlemsavgift. Flere av biskopene mener at det er behov for videre utredning av finansieringsordninger, og Nord-Hålogaland biskop peker på at det er en interessant mulighet å innføre obligatorisk livssynsavgift.

Det er med andre ord bred tilslutning i høringen til at Den norske kirke fortsatt bør få hoveddelen av sin finansiering fra offentlige budsjetter. Innføringen av en obligatorisk medlemsavgift eller livssynsavgift er det svært få av høringsinstansene som anbefaler. Gjønnesutvalgets flertallsforslag om en medlemsavgift i tillegg til offentlige bevilgninger blir også avvist av de fleste høringsinstansene.

Blant menighetsråd, kirkelige fellesråd og kommuner er det relativt få som uttaler seg om Gjønnesutvalgets forslag om at staten bør ha det finansielle hovedansvaret for kirken. Det er derimot bred tilslutning til forslaget om at staten tar et større økonomisk ansvar for de verneverdige kirkene.

Den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA gir i sin høringsuttalelse tilslutning til at kommunene fortsatt bør ha finansieringsansvaret for kirkebyggene, og den slutter seg også til forslaget om at staten bør øke sin innsats overfor de verneverdige kirkene. KA finner det imidlertid vanskelig å ta stilling til en omlegging av den økonomiske ansvarsfordelingen mellom kommune og stat før spørsmålet er nærmere utredet.

Et bredt flertall av de kirkelige høringsinstansene framholder at det må være et overordnet mål å legge til rette for en mer samordnet økonomi og organisering i kirken. Det er få av de øvrige høringsinstansene som uttaler seg om dette spørsmålet. Kirkelige høringsinstanser, blant annet mange av menighetsrådene og fellesrådene, understreker særlig behovet for bedre organisatorisk samordning av prestetjenesten med kirkens virksomhet for øvrig. Høringsinstansene tar generelt til orde for at ansvaret for denne samordningen legges til kirkelige organer nær menighetene. Også tjenestemannsorganisasjonene understreker det samme.

I høringsuttalelsen fra Kommunenes Sentralforbund (KS) tas det ikke standpunkt i hovedspørsmålet om å videreføre eller avvikle statskirkeordningen. På generelt grunnlag understreker KS at dersom det fortsatt skal være et kommunalt ansvar å finansiere kirkebyggene og Den norske kirke, må kommunen «få innflytelse på bruk, forbruk og investeringer».

For tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke er prinsippet om likestilling og likebehandling et overordnet hensyn. De ulike høringsinstansene støtter ulike finansieringsmodeller, som så skal gjøres gjeldende på samme måte overfor Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Standpunktene strekker seg fra modeller som innebærer hovedsakelig offentlig finansiering, via en påpekning av at det i den grad det gis tilskudd, må de fordeles ut fra et prinsipp om likebehandling, til å mene at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn prinsipielt må ta ansvaret for egen finansiering. Islams Råd Norge anbefaler offentlig finansiering uten medlemsavgift. Rådet mener at det fortsatt bør ytes offentlige tilskudd til alle tros- og livssynssamfunn som en grunnfinansiering av deres virksomhet, og for å oppnå likebehandling med Den norske kirke. Norges kristne råd peker på at det er tradisjon i Norge for at fellesskapets økonomiske midler benyttes til samfunnsnyttige formål, og at det er i samsvar med våre velferdsstatstradisjoner at staten bidrar positivt til at kirke-, tros- og livssynssamfunn får gode og tjenlige vilkår.

Human-Etisk Forbund nøyer seg med å si at tilskudd bør fordeles fra ett nivå – staten –, og at det for øvrig må være opp til de enkelte tros- og livssynssamfunn hvordan de supplerer dette tilskuddet.

Det er få høringsinstanser som uttaler seg om Gjønnesutvalgets drøftinger og forslag vedrørende Opplysningsvesenets fond. De kirkelige instanser som uttaler seg er enstemmige i at fondet må overføres til Den norske kirke. På den andre siden peker flere av tros- og livssynsorganisasjonene på at «boet må deles» på en måte som tar hensyn til at verdiene er bygget opp av fellesskapet over lang tid. De høringsinstansene som har gitt uttalelse om fondet, uttaler seg i hovedsak om eiendomsretten og om prinsipper for bruken av fondets midler ved en eventuell avvikling av statskirkeordningen.

Den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA støtter i hovedsak Gjønnesutvalgets flertallsforslag når det gjelder framtidig eierskap og forvaltningen av Opplysningsvesenets fond. I likhet med Gjønnesutvalgets flertall går også KA inn for at forvaltningen av fondet reguleres i egen lov i tråd med dagens lovgivning på området, men at styret oppnevnes av sentralkirkelige aktører.

Kommunenes Sentralforbund (KS) viser i sin høringsuttalelse til at spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond bør bestemmes av Stortinget. KS framholder at dersom kommunene fortsatt skal ha økonomisk ansvar for Den norske kirke, bør det gis midler fra Opplysningsvesenets fond til dekning av kommunenes utgiftsoppgaver. KS mener at fondets eiendommer bør overføres til de kommunene der eiendommene er lokalisert, for eventuelt videre salg av kommunen.

4.2.8 Kirkegårds- og gravferdsforvaltningen

Høringen på Gjønnesutvalgets utredning viser at flertallet av de kommunene som uttalte seg i spørsmålet, ca. 55 pst., går inn for å videreføre nåværende ordning med kirkelig fellesråd som ansvarlig for kirkegårdsforvaltningen. Et mindretall på noe under 40 pst. mener at kommunen bør ha ansvaret. Blant de større kommunene er det en generell oppfatning at kirkegårdsforvaltningen bør være en kommunal oppgave.

Flertallet av menighetsrådene og de kirkelige fellesrådene (ca. 70 pst.) uttaler seg til fordel for å videreføre dagens forvaltningsordning. Et mindretall på vel 25 pst. mener at kommunen bør ha ansvaret.

Den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA uttaler blant annet:

«KA registrerer at utvalgets flertall mener at hensynet til bedre likestilling mellom livssyn gjør at kommunen i prinsippet må ha ansvar for organisering og stell av en gravplass. Vi synes utredningen her i liten grad begrunner sin konklusjon, og utredningen forsøker i liten grad å beskrive hva i dagens forvaltningspraksis som er prinsipielt problematisk. Vi finner det også påfallende at de argumenterer prinsipielt mot kirkelig gravferdsansvar, samtidig som det åpnes for at kommunene lokalt kan inngå avtaler om å overføre ansvaret til kirkelige organer når det er hensiktsmessig.

Spørsmålet om kirkelig eller kommunalt gravferdsansvar var gjenstand for omfattende utredningsarbeid og høringer i forbindelse med utviklingen av gravferdslov i 1980- og 1990-årene. KA synes derfor det er oppsiktsvekkende at utvalgets innstilling på dette punkt ikke reflekterer den grundige prosess som der fant sted, og kun med henvisning til prinsippet om likestilling mellom tros- og livssynssamfunn foreslår å avvikle dagens forvaltningspraksis. KA vil be om at dette spørsmålet utredes nærmere, og ønsker blant annet at erfaringene fra representanter fra ulike trossamfunn/livssyn, begravelsesbyråene og andre instanser aktivt trekkes inn i vurderingene.

Vi tror at det på dette området er nødvendig å skjelne klarere mellom innspill som kan bidra til forbedringer i dagens regelverk og forvaltning, og hvilke sider ved kirkelig gravplassforvaltning som i seg selv kan representere manglende respekt for livssynsminoriteter og andre kulturer.»

Kommunenes Sentralforbund (KS) uttaler:

«KS mener kommunen bør ha ansvaret for tjenester og økonomi knyttet til gravferd og at personell knyttet til dette må være kommunalt ansatte, med mindre kommunen inngår avtale med kirkelig fellesråd om forvaltningen av kirkegård/gravlund og gravferder.»

De fleste frivillige organisasjonene med tilknytning til Den norske kirke, blant annet Norsk Luthersk Misjonsamband, Normisjon og Det norske misjonsselskap, slutter seg til Gjønnesutvalgets flertallsforslag.

Nær alle tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke anbefaler i sine høringsuttalelser at kirkegårdsforvaltningen blir kommunal. Dette gjelder blant annet Den evangelisk-lutherske frikirke, Det norske misjonsforbund, Metodistkirken, Det Norske Baptistsamfunn, Det Mosaiske Trossamfund og Human-Etisk Forbund.

Oslo Katolske Bispedømme framholder at dagens forvaltningsordning bør fortsette, og viser til at Den norske kirke ivaretar denne oppgaven på en måte som er allment respektert, at de fleste nordmenn er knyttet til kristne trossamfunn, og at en kirkelig forvaltning er best egnet til å sikre at integriteten til både kristne og andre blir ivaretatt.

Islamsk Råd Norge uttaler at kommunene bør ha ansvaret for kirkegårdsforvaltningen.

Verken Norges Kristne Råd eller Samarbeidsrådet for tros- og livssyn har uttalt seg om spørsmålet.

Kommunal overtakelse av kirkegårdsforvaltningen berører de arbeidstakere som nå har sitt arbeid innen sektoren. Disse vil i tilfelle få et annet tilsettingsforhold. De arbeidslivs- og interessorganisasjonene som uttaler seg i høringen, gir uttrykk for ulike oppfatninger i spørsmålet, men flertallet støtter forslaget om kommunal overtakelse av kirkegårdsforvaltningen, deriblant Fagforbundet, som sammen med Kirkeansatte KFO organiserer de fleste arbeidstakere innen sektoren. Kirkeansatte KFO mener at ansvaret for kirkegårdsforvaltningen fortsatt bør være et kirkelig ansvar. Den norske kirkes presteforening uttaler seg til fordel for kommunal overtakelse av kirkegårdene. Tjenestemannsorganisasjoner som ikke anbefaler endring, viser blant annet til at gravplassbetjeningen mange steder er basert på kombinasjonsstillinger, og at utskilling av dette forvaltningsområdet fra kirkeforvaltningen vil bety en svekkelse av kirkeforvaltningen for øvrig.

4.2.9 Kirkebyggene

I departementets høringsbrev ble høringsinstansene bedt om å ta standpunkt til om kirkebyggene i framtiden burde eies av menighetene eller kommunene, og om kommunen eller kirken skal ha det økonomiske ansvaret for kirkebyggene. Høringen viser at et bredt flertall blant høringsinstansene, også blant kommunene, anbefaler at menighetene fortsatt bør eie kirkene, og at kommunene fortsatt bør ha det økonomiske ansvaret. Dette flertallssynet er uavhengig av om høringsinstansene ellers går inn for å videreføre eller avvikle statskirkeordningen.

Et flertall blant høringsinstansene slutter seg til Gjønnesutvalgets forslag om en statlig kirkeantikvarisk tilskuddsordning. Flere høringsinstanser mener at staten bør gi tilskudd til istandsetting ikke bare av de kulturhistorisk verdifulle kirkene, men av alle kirkene i landet. Flere høringsinstanser mener at staten også bør gi tilskudd til bygging av nye kirker.

Riksantikvaren uttaler blant annet:

«Riksantikvaren støtter forslaget om en støtteordning til fredede og verneverdige kirker etter svensk modell. Dog underkommuniserer utredningen behovet for en antikvarisk kompetanse innen kirken. (…) Poenget er ikke at det bare kan være Riksantikvaren som direktorat som innehar denne kompetansen, men at kirkeorganisasjonen, slik den er bygget opp i dag, helt mangler den og stadig oftere ser ut til å neglisjere de antikvariske rådene. Det er derfor positivt at utvalget anbefaler opprettelsen av et kulturminnefaglig kompetansesenter innenfor Den norske kirke, og at dette bør etableres i tilknytning til eksisterende kulturminnefaglige miljøer.»

4.3 Kirkemøtets behandling

Allerede under Gjønnesutvalgets arbeid ble Kirkemøtet forespurt om å bidra til å opplyse noen sider ved statskirkeordningen. Særlig aktuelt i denne sammenhengen var spørsmålet om Den norske kirkes selvforståelse. Som bakgrunnsmateriale for Gjønnesutvalgets vurderinger ble derfor dokumentet «Den norske kirkes identitet og oppdrag» utarbeidet. Dette dokumentet ble enstemmig vedtatt av Kirkemøtet i november 2004. Dokumentet er inntatt som vedlegg 1 til NOU 2006: 2.

NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirkeble behandlet på Kirkemøtet i november 2006. Flertallet i Kirkemøtet går inn for at Den norske kirke blir organisert som en lovforankret folkekirke, jf. flertallsforslaget i Gjønnesutvalgets utredning. Høringsuttalelsen innledes med et punkt kalt Sammendrag – Hovedsynspunkter:

«1. Kirkemøtets flertall mener at det er på tide å ta et nytt skritt i den kirkelige reformprosessen og endre forholdet mellom staten og Den norske kirke. Forholdet mellom staten og Den norske kirke må ivareta hensynet til tros- og livssynsfriheten, styrke Den norske kirke som trossamfunn og folkekirke, og fremme tros- og livssynssamfunns rolle i det offentlige rom. Den norske kirke videreføres som en landsdekkende, åpen og inkluderende folkekirke, med dåpen som eneste medlemskriterium, og med en demokratisk struktur. Kirkemøtet legger vekt på at det skal være kontinuitet i kirkens forhold til sine medlemmer, lokalsamfunn og storsamfunn.

Kirkemøtets flertall går inn for at Den norske kirke organiseres som en lovforankret folkekirke.

Dette innebærer at det direkte statlige kirkestyret avvikles, og de grunnlovsbestemmelser som hjemler dagens statskirkeordning oppheves eller endres. Den norske kirke blir et eget rettssubjekt som ved sine valgte organer selv fastsetter sin Kirkeordning. En tilknytning mellom staten og Den norske kirke opprettholdes ved at Den norske kirke gis et særskilt lovgrunnlag. Dette må utformes slik at kravet om ikke-diskriminering av andre tros- og livssynssamfunn ivaretas. Retten til å utnevne biskoper og proster, og annen myndighet som i dag ligger til det statlige kirkestyret, overføres som en konsekvens av dette til kirkelige organer.

Kirkemøtet vil peke på at Den norske kirkes oppslutning i befolkningen og dens historiske og aktuelle betydning for kultur og samfunnsliv begrunner at den i sin relasjon til staten gis en viss særstilling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn.

2. Kirkemøtet forutsetter at staten fortsatt vil føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk og ta ansvar for finansiering av tros- og livssynssamfunns virksomhet, slik at det legges til rette for at tro og livssyn fortsatt kan fremtre også i det offentlige rom. Tros- og livssynsfriheten må sikres både som individuell og kollektiv rettighet.

Regjeringen bes sette i gang utredning av en samlet tros- og livssynspolitikk.

3. Kirkemøtet støtter Stat – kirke-utvalgets forslag om en verdiparagraf i Grunnloven som henviser til den kristne og humanistiske arv.

4. Kirkemøtet legger stor vekt på at demokratiet i kirken må utvikles videre, med tiltak som kan utløse større deltakelse og engasjement.

5. Kirkemøtet går inn for en finansieringsordning basert på offentlige bevilgninger, men med en endring av ansvarsfordelingen mellom stat og kommune slik at staten får et finansielt hovedansvar.

6. Kirkemøtets flertall vil at gravferdsforvaltningen fortsatt, som normalordning, skal ligge i kirkelig fellesråd.

7. Kirkemøtet går inn for fortsatt lokalt kirkelig eierskap av kirkebyggene, med særskilte tilskuddsordninger for fredede og verneverdige kirker.

8. Kirkemøtet betrakter Opplysningsvesenets fond som et kirkelig fond. Dette overføres til Den norske kirke.»

Høringsuttalelsen fra Kirkemøtet utdyper disse synspunktene. Under overskriften Den norske kirkes grunnlag og mål uttrykker hele Kirkemøtet:

«Den norske kirke som folkekirke er et trossamfunn, «en del av den verdensomspennende kristne kirke som har sitt grunnlag i Jesu liv, død og oppstandelse» (Identitet og oppdrag, pkt 1). Som Jesu Kristi kirke lever og fornyes den av Guds ord og de hellige sakramenter (nådens midler). Folkekirkens identitet er forankret i eget trosgrunnlag og et særegent fellesskap bygd på dåpen og troen. Folkekirken er ikke minst uttrykk for det oppdrag som konstituerer den og som er dens mål; å nå ut med evangeliet til alle og døpe inn i den kristne kirke. Det har vært uttrykt uro for at kirken ved endret relasjon til staten vil bli en smalere kirke. Det er bred enighet i Stat – kirke-utvalget og i kirkelige høringsinstanser om at kirken fortsatt skal være en åpen og inkluderende folkekirke med dåpen som eneste medlemskriterium. Kirkemøtet vil understreke dette. Dette er i tråd med Kirke- og undervisningskomiteens innstilling om stat og kirke fra 1980 – 81 som beskriver folkekirke som «en kirke hvor dåpen er grunnlag for medlemskap og stemmerett, og vel også en kirke som omfatter det store flertall av folket».

Den norske kirke skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke som gir rom for en rikdom av mangfold med hensyn til tradisjoner, kultur og teologi. I dette mangfoldet finnes en felles tro som bekjenner den treenige Gud og en nødvendig tjeneste med å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene for at mennesker skal komme til denne tro.

Den norske kirke vil være et inkluderende fellesskap hvor mennesker, uansett livssituasjon og funksjonsnivå, kan høre til gjennom livets mange faser. Sentralt i kirkens liv står gudstjenesten og de kirkelige handlingene. Kirkens ritualer utgjør religiøse rammer for menneskers liv og bidrar til deres livstolkning. Kirkens offentlige tilknytning og sakramentale karakter gjør at den oppfattes som et videre fellesskap enn en alminnelig medlemsorganisasjon. For kirken er det en oppgave å ivareta denne form for tilhørighet fordi det ivaretar hele menneskets livsbehov. Kirkemøtet understreker, i likhet med mange av menighetenes høringssvar, at det i kirken fortsatt skal være rom for ulike grader av trosengasjement og deltakelse.

Den lokale virksomheten er livsnerven i kirken. Kirkeordningen må sikre at all kirkelig prioritering fortsatt tar utgangspunkt i den lokale menighets behov. Den norske kirke er ikke løsrevet fra sine medlemmer, men lokalt et fellesskap av dem som er døpt og som sokner til en menighet, som oftest med et felles kirkebygg. Kirkene er viktige symboler i lokalsamfunnet som flere enn folkekirkens medlemmer føler nær tilknytning til. Kirkemøtet vil sterkt understreke at det må legges til rette for at lokalmenighetene får gode utviklingsmuligheter. Slik sikres den best som folkekirke. Den norske kirkes knapt 1300 sokn er grunnenhetene i kirken. Soknet er selvstendig rettssubjekt og eier kirkebygg. Denne organisasjonsstrukturen sikrer kirkelig nærvær og kirkebygg i alle lokalsamfunn i landet. En kirkeordning må understreke og styrke soknenes betydning og innflytelse i hele kirkens organisasjon. Andre organer som etableres, må understøtte soknets grunnleggende funksjoner og ansvar samtidig som kirkeordningen må ivareta den helhetlige sammenhengen, det kirkesamfunnet som lokalkirken hører hjemme i.

Den norske kirke er en landsdekkende kirke hvor det skal være lik tilgang til forkynnelsen av evangeliet ved gudstjenester og kirkelige handlinger som dåp, nattverd, vigsel og gravferd, og til grunnleggende trosopplæring. Mange av de kirkelige høringsinstansene understreker dette. Kirken skal også være tilstede der våre befolkningsgrupper ferdes i utlandet. Kirkens medlemmer skal kjenne seg igjen og føle seg hjemme også når de kommer til en kirke de vanligvis ikke går i. Kirken må ha en finansieringsordning som gjør det mulig å videreutvikle Den norske kirke som landsdekkende folkekirke.

Den norske kirke har bygd opp en synodal struktur med en demokratisk organisasjon basert på soknet. Rådsstrukturen er basert på demokratiske valg av og blant kirkens medlemmer. Kirkeordningen skal legge til rette for og motivere medlemmene til å bruke sin innflytelse ved å delta i nominasjonsprosesser og valg, og la seg velge til kirkens organer. Dagens kirkeordning balanserer selvstendighet og samspill mellom sokn, biskop og rådsstruktur (kongregasjonalistisk, episkopal og synodal dimensjon). Kirkemøtet understreker at denne balansen må ivaretas i en kirkeordning hvor embetslinjen ikke er knyttet opp mot det statlige kirkestyret.»

Uttalelsen vektlegger Den norske kirkes samfunnsmessige ansvar og betydning. Samtidig peker Kirkemøtet på at Den norske kirke skal være et inkluderende fellesskap, og på at også andre tradisjoner har vært og er med på å prege det flerkulturelle, norske samfunnet:

«Det tette forholdet mellom kirke og stat har vært problematisert, men staten, kommunene og kirken har ønsket å videreføre et nært og godt forhold mellom kirke og folk. Kirken har ivaretatt kulturbærende og verdibyggende funksjoner i samfunnet og stått i et nært forhold til folk og kongemakt/statskirke, også i tiden før den ble statskirke.

Den norske kirke deler sin historie med det norske og samiske folk. I over 150 år har også andre kirker enn den lutherske preget vår kultur, og i de siste 30 år har flere religiøse minoriteter bidratt til å gjøre Norge til et mer flerkulturelt samfunn. Gjennom sin plass i offentligheten bidrar Den norske kirke til den kulturelle sammenheng i samfunnet. Folkekirken har blitt formet av og satt sitt preg på kultur, historie og samfunnsliv. Kirken skal fortsatt være med å bygge identitet ved å ta vare på og fornye tradisjoner, styrke fellesskapsopplevelsen og samtidig ivareta en samfunnskritisk funksjon. Kirken vil, ved å videreføre og aktualisere kristen tro, i samspill med andre religioner og livssyn, bidra til felles verdier i samfunnet. I kraft av sin størrelse har Den norske kirke i århundrer vært en betydelig verdibærer. Den norske kirkes grunnlovsforankring har tradisjonelt blitt oppfattet som en garanti for statens verdigrunnlag.»

Kirkemøtet framhever også behovet for å videreutvikle demokratiet i kirken, med tiltak som kan utløse større deltakelse og engasjement. Samtidig understrekes det at ulike prinsipper og hensyn må ivaretas i forbindelse med utviklingen av kirkens organisasjon og valgordninger:

«Den norske kirke har bygd opp en synodal struktur med en demokratisk organisasjon basert på soknet. Rådsstrukturen er basert på demokratiske valg av og blant kirkens medlemmer. Kirkeordningen skal legge til rette for og motivere medlemmene til å bruke sin innflytelse ved å delta i nominasjonsprosesser og valg, og la seg velge til kirkens organer. Dagens kirkeordning balanserer selvstendighet og samspill mellom sokn, biskop og rådsstruktur (kongregasjonalistisk, episkopal og synodal dimensjon). Kirkemøtet understreker at denne balansen må ivaretas i en kirkeordning hvor embetslinjen ikke er knyttet opp mot det statlige kirkestyret. (...)

Gjennom mange år har Den norske kirke i sitt reformarbeid bygd opp en rådsstruktur og et reelt kirkelig demokrati. Kirkemøtet deler like fullt de synspunktene, både fra kirkelige høringsorganer og politiske innspill, som understreker at demokratiet i kirken må utvikles videre, uavhengig av tilknytning til staten.

Kirkemøtet vil slå fast at det aldri må være tvil om at kirkestyre er alle medlemmers ansvar. Kirkemøtet har derfor som klar målsetting å videreutvikle en kirkeordning som skal legge til rette for og motivere medlemmene til å bruke sin innflytelse ved å delta i nominasjonsprosesser og valg og la seg velge til kirkens organer. Reformarbeidet har de siste årene gitt støtte til forsøk hvor det legges til rette for større engasjement og økt valgdeltakelse ut fra de valgordninger kirken nå har. Kirkemøtet har merket seg at svært mange lokalkirkelige høringsinstanser understreker at valgordningene må sikre en bedre valgdeltakelse og styrke representativiteten. Mange viser til positive erfaringer med menighetsrådsvalg lagt samtidig med Stortingsvalget. Erfaringer fra disse forsøkene vil bli brukt i arbeidet med å videreutvikle nominasjons- og valgordninger. (...)

Kirkemøtet deler utvalgets forståelse av at det kirkelige demokrati begrunnes ut fra prinsippet om det allmenne prestedømmet som likestiller alle kirkens medlemmer d.v.s. alle døpte. Samtidig har Den norske kirke, som omtalt i premissene, en ordinert tjeneste, embetet, med en teologisk og organisatorisk relativ selvstendighet. Kirkemøtet mener at direkte representasjon for den ordinerte tjeneste i kirkelige organer ved siden av de medlemsvalgte medlemmene, ivaretar kirkens særpreg samtidig som kirken i sin struktur og sine valgordninger er grunnleggende demokratisk.»

Om finansieringsspørsmålet heter det i Kirkemøtets høringsuttalelse:

«Kirkemøtet støtter i hovedsak anbefalingen fra utvalgets flertall der det statlige tilskuddet dekker lønninger og tilknyttede personal/driftskostnader, mens kommunene dekker bygging, forvaltning, vedlikehold og drift av kirkebygg.

Kirkemøtet forstår det slik at dette vil innebære at de oppgaver som kirkelige organer er tillagt innenfor dagens kirkelov og som dekkes over offentlige bevilgninger (også trosopplæringsmidler), i en ny kirkeordning bør samles og dekkes over statsbudsjettet med unntak av utgifter til kirkebygg. Kirkemøtet mener dette fremstår som den beste ordningen. Ved et slikt grep oppnås en helhetlig finansiering av den kirkelige virksomheten i soknene. Dernest opprettholdes tilknytningen mellom kommune og kirke, noe som vil være et bidrag til å bevare kirkens plass og posisjon i lokalsamfunnet. Det vil likevel være behov for en nærmere klargjøring mellom statens og kommunenes ansvar. Finansieringsordningen bør hjemles i en ny Kirkelov.

Dagens todelte finansieringsordning, hvor staten har ansvaret for utgifter til prestetjenesten og til regionale og sentrale kirkelige organer, mens kommunene har ansvar for kirkebyggene, personell og virksomheten lokalt, har både svake og sterke sider. Det er dokumentert betydelige forskjeller i kommunenes bevilgninger til kirkelige formål. Dette gjør at folkekirken som en landsdekkende kirke er sårbar. Dette tilsier at fordelingen av finansieringsansvar mellom kommune og stat bør endres for å få en mer samordnet og enhetlig finansiering og sikre en regional likebehandling.»

I høringsuttalelsen fra Kirkemøtet heter det om Opplysningsvesenets fond:

«Spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond bør nå finne en politisk løsning. Kirkemøtet betrakter Opplysningsvesenets fond som et kirkelig fond som overføres til Den norske kirke. Dette er i samsvar med tidligere anbefalinger fra Kirkemøtet og andre kirkelige organer. Kirkemøtet forutsetter at det ikke foretas disposisjoner som svekker fondet før eierforholdene er endelig avklart.»

Flertallet i Kirkemøtet går inn for at kirkegårdsforvaltningen fortsatt skal skje i kirkelig regi. I uttalelsen heter det blant annet:

«Gravferdsforvaltning og gravferdsseremonier er ofte tett sammenvevd fordi døden reiser religiøse, livssynsmessige, kulturelle og seremonielle spørsmål. Kirkemøtet mener, i motsetning til utvalgets flertall, at det prinsipielt og praktisk er vanskelig å skille mellom hva som er de juridiske og praktisk-administrative ordninger og oppgaver i forhold til de religiøse, livssynsmessige, kulturelle og seremonielle oppgavene. Kirkemøtet ønsker ikke en livssynsnøytral utvikling på bekostning av de religiøse og livssynsmessige aspektene, som for svært mange mennesker nettopp blir fokusert og nærværende i møte med døden.»

Kirkemøtet framholder at prinsippene om religionsfrihet, likebehandling og kravet om at alle skal gravlegges med verdighet og respekt for sin tro eller livssyn, er utfordringer som vil gjelde for alle som arbeider innen kirkegårdsforvaltningen, uansett hvem som har oppgaven. Kirkemøtet mener at et trossamfunn har bedre forutsetninger enn kommunene for å forstå og komme i møte personlige ønsker på dette feltet.

Kirkemøtet støtter forslaget fra Gjønnesutvalget om at det etableres særskilte finansieringsordninger for fredede og verneverdige kirker og for nyere kirkebygg av kulturhistorisk verdi. Kirkemøtet gir også sin tilslutning til at det opprettes en særskilt kirkeantikvarisk tilskuddsordning tilsvarende den svenske ordningen. Tilskuddet skal forvaltes av sentrale kirkelige myndigheter, og bør etter Kirkemøtets oppfatning også gjelde for fredede og verneverdige bygg som tilhører andre tros- og livssynssamfunn.

Til dokumentets forside