St.meld. nr. 17 (2007-2008)

Staten og Den norske kirke

Til innholdsfortegnelse

2 Mål for tros- og livssynspolitikken

2.1 Innledning

Forholdet mellom staten og Den norske kirke berører problemstillinger som går utover de rent kirkepolitiske. Spørsmålet må også sees i sammenheng med den generelle tros- og livssynspolitikken. En stat–kirke-debatt vil både handle om hva slags stat vi ønsker oss og hva slags kirke vi vil ha.

I dag er forholdet mellom staten og Den norske kirke rettslig regulert gjennom statskirkeordningen. Statskirkeordningen består formelt sett av en rekke rettsregler som regulerer organiseringen og styringen av Den norske kirke. I videre forstand er ordningen mer enn formelle regler. Den har betydning på mange og ulike måter. Betydningen er prinsipiell, symbolsk og praktisk, og ordningen berører både samfunnet som helhet, og mer eller mindre direkte, alle borgere. Statskirkeordningen og Den norske kirke er nærmere beskrevet i kapittel 3.

Offentlige myndigheters politikk overfor tros- og livssynssamfunnene har statskirkeordningen som et viktig utgangspunkt. De økonomiske tilskuddsordningene som eksisterer for tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke, er for eksempel etablert med utgangspunkt i statskirkeordningen og et prinsipp om likebehandling.

2.2 Utviklingstrekk i samfunnet

Forholdet mellom stat, samfunn, religion og livssyn har i stadig sterkere grad kommet på den politiske dagsordenen i en rekke land. Spørsmålene handler delvis om hvordan de enkelte landene håndterer ulike problemstillinger på disse feltene. I økende grad overskrider imidlertid disse spørsmålene landegrenser og regioner.

De siste tiårene har det norske samfunnet gjennomgått store endringer. Det er blitt et økende mangfold etnisk, kulturelt og religiøst, og det religiøse og livssynsmessige mangfoldet er blitt mer synlig. Dette skyldes i høy grad økt innvandring. I hvor stor grad kulturmangfoldet og tros- og livssynspluralismen er synlig, varierer mye fra sted til sted i landet. Mange opplever at dagliglivet i de lokale fellesrommene er lite påvirket av at landet som helhet er blitt mer pluralistisk.

Samtidig er det trekk i samfunnsutviklingen som bidrar til å endre de store demografiske og geografiske forskjellene i Norge. Det er stadig større mobilitet innenfor landegrensene, og et trekk i globaliseringen er stadig større mobilitet over landegrensene. Grenser som knytter seg til lokal, regional eller nasjonal tilhørighet, blir bygget ned. Dette gjelder både fysisk og på andre måter. Ulike typer medier og nye kommunikasjonsformer bidrar også til disse prosessene.

I 1960 var det bare 3,7 pst. av innbyggerne som ikke var medlemmer av Den norske kirke. I dag har denne andelen steget til 18,2 pst. (1. jan. 2008). I tabell 2.1 er vist fordelingen av medlemmer på andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke. Over halvparten av dem som ikke er medlemmer av Den norske kirke, er medlemmer av et annet kristent kirkesamfunn. Den religionen som har nest størst oppslutning i Norge, er islam. Human-Etisk Forbund er det største livssynssamfunnet.

Tabell 2.1 Medlemmer1 i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke. Religion/livssyn. Fylke. 2007

  Medlemmeri alt Buddhisme Islam Kristendom Annenreligion2 Livssyn
Hele landet 403 909 10 753 79 068 225 507 8 859 79 722
Østfold 28 233 1 079 5 473 17 914 245 3 522
Akershus 45 752 1 546 7 938 22 959 1 327 11 982
Oslo3 95 618 2 643 36 964 35 290 3 709 17 012
Hedmark 9 362 320 1 067 5 204 82 2 689
Oppland 7 809 241 1 097 4 098 87 2 286
Buskerud 23 757 703 6 232 11 729 1 179 3 914
Vestfold 19 910 458 2 384 12 546 255 4 267
Telemark 18 590 349 2 072 13 517 69 2 583
Aust-Agder 11 660 221 546 9 543 28 1 322
Vest-Agder 22 505 465 1 739 18 289 66 1 946
Rogaland 32 402 597 5 440 20 711 288 5 366
Hordaland 31 578 821 2 878 21 068 553 6 258
Sogn og Fjordane 3 049 32 302 1 839 46 830
Møre og Romsdal 10 799 133 920 7 072 294 2 380
Sør-Trøndelag 16 226 735 2 240 7 107 472 5 672
Nord-Trøndelag 4 766 64 391 2 494 53 1 764
Nordland 10 919 117 620 7 287 46 2 849
Troms 7 444 155 600 4 381 45 2 263
Finnmark 3 530 74 165 2 459 15 817

1 Omfatter bare medlemmer det blir mottatt offentlig støtte for

2 Omfatter Bahài, Jødedom, Sikhisme og andre trosretninger

3 Inkludert 85 bosatte i utlandet

Kilde: 2008 © Statistisk sentralbyrå

Sekularisering har vært brukt som begrep for å beskrive utviklingen i forholdet mellom religion og samfunn. Denne utviklingen har to hoveddimensjoner: Det er for det første den offentlige eller institusjonelle dimensjonen, hvor staten overtar og–eller verdsliggjør oppgaver som tidligere har ligget til en religiøs institusjon. For det andre er det den private dimensjonen, hvor religion kommer til å bety stadig mindre for individet.

Tidligere mente noen å se en utvikling som innebar at religion på sikt vil forsvinne eller bli betydelig svekket. Nå mener noen snarere å se at religionen er i ferd med å styrke sin stilling. Det snakkes derfor om desekularisering. Differensieringen av det moderne samfunnet innebærer at ulike samfunnsområder er blitt mer uavhengige av hverandre. Samfunnsinstitusjonene er blitt mer spesialiserte, og det er i større grad blitt skilt ut selvstendige handlingsområder. Blant annet er det tydelig at de felles samfunnsinstitusjonene i stadig mindre grad har en felles religiøs begrunnelse. Tolkningen av Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen og den nærmere utformingen av ordningen er gradvis og over en lang tids­periode blitt endret. En måte å beskrive dette på er at «Statens offentlige Religion» har fått et redusert offentlig nedslagsfelt. Det innebærer ikke nødvendigvis at religion framtrer som et mer privatisert fenomen enn tidligere. Men det kan synes som om at religionens samfunnsmessige rolle endres fra å være primært institusjonelt legitimerende til å bli mer relasjonsetablerende. Religion synes nå mer å opptre i det offentlige rom som markør av felles tilhørighet til kultur og verdier.

Økt mangfold, differensiering, globalisering og andre tilknyttede utviklingstrekk er tematisert i en rekke ulike sammenhenger. Slike utviklings- og endringsprosesser i samfunnet påvirker ikke bare statskirkedebatten, men bidrar også til at historiske eller tradisjonelle rammer for den generelle tros- og livssynspolitikken blir utfordret og omformet.

Med et økende tros- og livssynsmangfold blir kravet om at staten innarbeider hensynet til ulike minoriteter tydelig i stadig flere sammenhenger. Statskirkeordningen, som har sine historiske røtter i en tid da staten aktivt motarbeidet livssynsmangfoldet, har utviklet seg parallelt med framveksten av det tros- og livssynsmangfoldet som preger dagens samfunn. Mens det tidligere var obligatorisk å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religionen, er man nå like mye norsk og like god borger om man tilhører et annet tros- eller livssynssamfunn, eller om man ikke har noen slik tilhørighet overhodet.

I samfunnsdebatten er det reist spørsmål om hvilke verdier staten er forpliktet på i dag, og hva slags verdigrunnlag staten bør ha i framtiden. Det er en vekselvirkning mellom statens og samfunnets verdigrunnlag. Også i andre sammenhenger pågår det diskusjoner om tradisjon, mangfold og pluralitet og hvilken rolle tro og livssyn skal ha i de ulike offentlige rommene, for eksempel i forbindelse med det pågående arbeidet med revisjon av formålsbestemmelsene for opplæringen og barnehagen, og i den aktuelle debatten rundt KRL-faget i skolen.

Økt mangfold og globalisering medvirker også til at ulike former for internasjonale, interreligiøse og økumeniske perspektiver blir en mer integrert del av nasjonale problemstillinger, også på dette feltet. En side ved dette er at statens handlingsrom i tros- og livssynspolitikken er begrenset av ulike former for internasjonale regler, føringer og kontrollsystemer.

2.3 Sentrale elementer og mål i statens tros- og livssynspolitikk

2.3.1 Tros- og livssynsfrihet og likebehandling

Tros- og livssynsfriheten er en grunnleggende verdi i et fritt samfunn. Statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken, uavhengig av hvordan forholdet mellom staten og Den norske kirke er organisert, skal være å styrke og beskytte denne friheten.

Prinsippet om tros- og livssynsfrihet er en universell rettighet, forankret i både intern rett og i flere internasjonale konvensjoner. De rettslige kravene som følger av intern rett og at staten er forpliktet på menneskerettighetene, setter absolutte skranker for hvordan tros- og livssynspolitikken kan utformes.

Tros- og livssynsfriheten har flere dimensjoner, eller underelementer, og den må sees i sammenheng med andre grunnleggende, menneskerettslige prinsipper.

Et første, og helt grunnleggende, element er den enkeltes rett til å tro det han eller hun vil, rett til å skifte tro og til å ha et livssyn som innebærer ikke å ha en religiøs tro. Friheten fra religion og livssyn medfører rett til å kunne stå utenfor tros- og livssynssamfunn og frihet fra plikt til å overholde religiøse normer i et trossamfunn man ikke tilhører. Videre består denne friheten i retten til å gi uttrykk for sin tro, og også å kunne argumentere mot tros- og livssynsmessige oppfatninger, privat så vel som offentlig. Den må derfor også innebære ytringsfriheter som tale- og trykkefrihet. Foreldrenes rett til å oppdra sine barn i samsvar med den troen eller det livssynet de selv har, knytter seg nær til denne individuelle dimensjonen ved tros- og livssynsfriheten.

Tros- og livssynsfriheten må videre også være en kollektiv frihet. Det henger sammen med at religiøs tro er et kollektivt fenomen. Den ytrer seg ved at mennesker kommer sammen og handler sammen, og den har derfor også en viktig samfunnsdannende funksjon. Uten kollektiv tros- og livssynsfrihet er den individuelle en illusjon. Tros- og livssynsfriheten må derfor omfatte frihet til å komme sammen om religiøse formål, å delta i religiøse ritualer og å feire gudstjeneste sammen med andre. Den omfatter ikke bare møtefrihet, men også rett til å organisere et felles religiøst liv. Og den fordrer at samfunnet setter et rettslig vern mot forstyrrelser av denne virksomheten.

Den individuelle og kollektive tros- og livssynsmessige friheten er imidlertid ikke uten begrensninger. Også det tolerante samfunnet setter grenser. Tros- og livssynsfriheten kan kollidere med andre tungtveiende prinsipper. Handlinger som er skadelige for interesser som samfunnet anser for viktige, vil med rette kunne motarbeides med ulike virkemidler, også forbys og straffeforfølges, selv om de er religiøst eller livssynsmessig motivert. Også tros- og livssynssamfunn er underlagt samfunnets alminnelige lovgivning. Når viktige verdier står på spill, vil staten også kunne gripe inn i trossamfunnenes indre forhold. Det er ikke uenighet om at dette må gjelde for eksempel økonomisk kriminalitet og skade på liv og helse. Spørsmålet om hvor langt samfunnet kan gå for å gripe inn mot diskriminering på grunn av for eksempel etnisitet, kjønn, seksuell orientering og sivilstand, er mer omdiskutert.

Tros- og livssynsfriheten har rettslige forankringspunkter i både nasjonal lovgivning og internasjonale forpliktelser. I norsk lovgivning er Grunnloven § 2 første ledd den sentrale bestemmelsen, men viktige regler følger blant annet også av trossamfunnsloven fra 1969. Grunnloven § 110c sier at det påligger statens myndigheter «at respektere og sikre Menneskerettighederne» og at nærmere bestemmelser om «Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov». De sentrale internasjonale menneskerettighetstraktatene inneholder bestemmelser om tros- og livssynsfrihet, jf. boks 2.1, og gjennom menneskerettsloven fra 1999 er de viktigste menneskerettslige forpliktelsene som Norge har påtatt seg, gjort til norsk lov med forrang. De ulike bestemmelsene som hjemler tros- og livssynsfrihet og tilgrensende prinsipper, er ikke skarpt avgrenset mot hverandre. Det kan være visse forskjeller i tolkningen av de ulike rettslige grunnlagene for tros- og livssynsfrihet, og gjennomslagskraften tolkningene kan få, kan være forskjellig i ulike sammenhenger. Gjønnesutvalget peker i sin utredning for eksempel både på at de eldre norske reglene i «nyere tid … kan sies i noen grad å ha kommet i skyggen av de mer vidtrekkende kravene til tros- og livssynsfrihet som kan utledes av internasjonale menneskerettighetstraktater, slik disse nå er inkorporert i norsk rett», og på at tros- og livssynsfrihet som menneskerettighet «er utviklet i en rettslig og idéhistorisk tradisjon som står fjernt fra den nordiske statskirketankegangen og som betrakter denne som særegen og prinsipielt problematisk» (utredningen s. 75–76). I punkt 4.1.4 er Gjønnesutvalgets beskrivelse av det materielle innholdet i prinsippet om tros- og livssynsfrihet gjengitt.

Boks 2.1 Internasjonale menneskerettighetstraktater

Sentrale menneskerettighetstraktater regulerer tros- og livssynsfrihet. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 (EMK) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter fra 1966 (SP) er av flere grunner de to viktigste konvensjonene, og disse har bestemmelser om tros- og livssynsfrihet i henholdsvis artikkel 9 og 18:

EMK art. 9 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet:

«1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

SP art. 18:

«1. Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til eller

anta en religion eller tro etter eget valg, og frihet til alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.

2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innskrenke hans frihet til å bekjenne seg til eller å anta en religion eller tro etter eget valg.

3. Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.

4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.»

FN-erklæringen om menneskerettigheter fra 1948 har dessuten hatt stor betydning som prinsipperklæring, og flere andre konvensjoner kan trekkes inn i en diskusjon av forholdet mellom staten og Den norske kirke.

I tilknytning til de ulike konvensjonsbestemmelsene finnes det dommer, andre typer avgjørelser eller ulike former for uttalelser og kommentarer.

Full tros- og livssynsmessig frihet forutsetter også likebehandling av tros- og livssynssamfunnene, og av deres medlemmer, men likebehandling kan ikke anvendes som et absolutt og ukvalifisert krav. Prinsippet om ikke-diskriminering stenger for forskjellsbehandling som ikke er tilstrekkelig begrunnet. Det innebærer at staten ikke kan gjøre offentlige rettigheter eller plikter avhengige av bestemte tros- eller livssynsmessige oppfatninger, og at det heller ikke kan gjøres usaklig forskjell på samfunnene. Positiv diskriminering eller særbehandling av minoriteter kan være både berettiget og nødvendig.

Det er mulig, og det kan være formålstjenlig, å skille mellom tros- og livssynsfrihet og likebehandling (ikke-diskriminering) som prinsipper og som rettslige begreper. Dette vektlegges for eksempel av Gjønnesutvalget. Et viktig poeng er at tros- og livssynsfrihet i rettslig forstand er et snevrere begrep enn slik det ofte brukes i mer prinsipiell betydning. Utvalget understreker samtidig at dette rettsområdet er i stadig utvikling, og at rekkevidden av de rettslige kravene i nyere tid er blitt tolket stadig videre, slik at forskjellen er blitt mindre enn den var tidligere.

På denne bakgrunnen vil departementet peke på at det er legitim uenighet om hvor langt rettslige tekster om tros- og livssynsfrihet kan og skal tolkes. Slik uenighet er reflektert både i Gjønnes-utvalget og i høringsmaterialet.

Prinsippene om tros- og livssynsfrihet og ikke-diskriminering innebærer en utfordring for dagens statskirkeordning og for den generelle tros- og livssynspolitikken. Denne utfordringen relaterer seg både til statlig styring av trossamfunnet Den norske kirke, til Den norske kirkes særstilling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn og til individenes stilling. En statskirkeordning stiller særskilte krav til aktsomhet og følsomhet i statens tros- og livssynspolitikk.

2.3.2 En aktivt støttende tros- og livssynspolitikk

Selv om statskirkeordningen ble skapt i en tid uten tros- og livssynsfrihet, har det gradvis, i både rettslig og reell forstand, blitt stadig større tros- og livssynsfrihet i Norge. Kravet om endringer ble først satt fram av kristne trossamfunn utenfor statskirken og av liberale talspersoner i politiske miljøer og innenfor Den norske kirke. Senere har også andre tros- og livssynssamfunn vært sterke drivkrefter i utviklingen, og de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene har hatt sentral innflytelse de siste tiårene.

Når Grunnloven § 2 andre ledd sier at den evangelisk-lutherske religion «forbliver Statens offentlige Religion», innebærer det ikke at staten i dag er religiøs eller konfesjonell. Den setter ingen skranker for Stortingets alminnelige lovgivning. Selv om bestemmelsen er symboltung og nok kan oppfattes annerledes, er den rettslig å forstå som en kirkeparagraf. Staten er bundet til evangelisk-luthersk religion i kirkesaker, men ikke ellers. Dermed er det bare i svært begrenset forstand at Norge har en statsreligion.

Staten er ikke, og skal heller ikke være religiøst fundert. Den er prinsipielt sekulær. Det er ikke lenger slik at man må være medlem i et bestemt kirkesamfunn for å være fullverdig statsborger og samfunnsmedlem. Den offentlige sfæren skal være styrt av en lovgivning som prinsipielt ikke er religiøst eller livssynsmessig begrunnet. De offentlige institusjonene skal prinsipielt fungere uavhengig av religion og livssyn. Dette innebærer imidlertid ikke at tro og livssyn skal fortrenges fra de ulike offentlige rommene og reduseres til et privat anliggende. Det innebærer heller ikke at staten er eller skal være verdinøytral. Statens virksomhet innbærer verdivalg og er verdiforankret, men religiøse og livssynsmessige begrunnelser må inngå i samfunnsdebatten på linje med andre synspunkter, og må tåle offentlighetens kritiske søkelys. Et pluralistisk og demokratisk samfunn innebærer at gjensidig kritikk er legitimt og ønskelig. Lovgivningen og institusjonene skal fungere blant religioner og livssyn, men ikke i kraft av religion eller livssyn. Nettopp fordi det offentlige skal verne om tros- og livssynsfrihet og likebehandling, legge til rette for mangfold og gi rom for individuelt livsvalg, skal de offentlige institusjonene være allmenne, men samtidig aktivt støttende og likeverdig innstilt til religion og livssyn.

I et pluralistisk samfunn er det imidlertid ikke rimelig å regne med at alle borgerne omfavner samme verdier og begrunnelser for samfunnsinstitusjonene. Selv om det ikke kan oppnås full konsensus, bør det i en liberal stat være en målsetting å oppnå noen grad av overlappende konsensus: Det er mulig å finne prinsipper og regler som flest mulig – eller ideelt sett alle – kan akseptere, uten at det dermed forutsettes at alle borgerne skal ha identiske verdisett. Demokrati, rettsstat og menneskerettigheter er slike sentrale prinsipper. En viktig årsak til det er at demokrati og rettsstat gir rom for et stort spekter av ulike og motstridende livsvalg. Demokrati og rettsstat gir mennesker med ulike verdier og prioriteringer mulighet til frihet og fredelig sameksistens.

En liberal stat må forholde seg til at det finnes mennesker som har holdninger og verdier som avviker fra majoritetens eller ulike eliters verdisyn. Den som vil bekjempe pluralismen, bekjemper friheten. Samtidig er staten berettiget til å gjøre inngrep i rettigheter når de kommer i konflikt med andre tungtveiende rettigheter. Det stilles krav til statens inngrep. De må for eksempel ikke systematisk og usaklig favorisere visse typer livssyn og levemåter på bekostning av andre.

Med et utgangspunkt i statskirkeordningen og et prinsipp om ikke-diskriminering har offentlige myndigheter ført en aktivt støttende politikk overfor andre tros- og livssynssamfunn, og denne politikken har vært i stadig utvikling. Lovgivningen om tros- og livssynssamfunn har ikke bare som målsetting å oppfylle minimumskrav som en kan utlede av prinsippene om tros- og livssynsfrihet og likebehandling. Staten forholder seg ikke passivt til tros- og livssynssamfunnene, men har som ambisjon aktivt og positivt å fremme tros- og livssynsmessig virksomhet. Gjennom vedtaket av trossamfunnsloven i 1969 og loven om tilskott til livssynssamfunn i 1981 har tros- og livssynssamfunnene fått rett til økonomiske tilskudd fra stat og kommune, beregnet på grunnlag av statens og kommunenes budsjetterte utgifter til Den norske kirke. Tros- og livssynssamfunnenes virksomhet og interesser har dessuten fått uttrykkelig vern i visse typer lovgivning, og tros- og livssynssamfunnene utøver viktige samfunnsmessige oppgaver og konkrete funksjoner på vegne av det offentlige, for eksempel når det gjelder inngåelse av ekteskap. Den norske kirke har dessuten i stor grad ansvar for kirkegårdsforvaltningen. Det offentlige gir økonomisk støtte til opplæring i religion og livssyn i regi av tros- og livssynssamfunnene, og det blir lagt til rette for religiøs og livssynsmessig betjening i offentlige institusjoner og ved markeringer av viktige hendelser, både nasjonalt og lokalt.

Selv om statskirkeordningen har vært og er et sentralt element også i statens alminnelige tros- og livssynspolitikk, legger departementet til grunn at statens aktivt støttende tros- og livssynspolitikk i dag prinsipielt ikke hviler på statskirkeordningen, men på at staten anerkjenner tro og livssyn som et fellesgode i samfunnet.

Samtidig vil noen mene at statskirkeordningen både historisk og aktuelt ikke ensidig representerer en utfordring i lys av prinsippene om tros- og livssynsfrihet og likebehandling. Noen vil framheve at den også har hatt positive sider for utviklingen av en statlig tros- og livssynspolitikk og, kanskje paradoksalt, har bidratt til å fremme tros- og livssynsfriheten i Norge. I et slikt perspektiv framstår det dessuten som en gevinst at statskirkeordningen antakelig har vært en medvirkende årsak til at religion har hatt en nærmest selvfølgelig plass i ulike offentlige rom i det norske samfunnet. Tro og livssyn er i Norge ikke blitt redusert til et marginalt fenomen i offentligheten eller et rent privat anliggende. Slike synspunkter har til dels også vært fremmet av representanter for livssynsminoriteter selv om minoritetene gjennomgående er kritiske til statskirkeordningen.

For departementet er det et hovedmål at staten skal legge til rette for og bidra til tros- og livssynsmangfoldet i samfunnet, og at staten også, økonomisk og på andre måter, aktivt skal støtte opp om tros- og livssynssamfunnene og deres virksomhet. Et tros- og livssynsmessig mangfold beriker samfunnet og stiller det overfor nye utfordringer. Tro, religion og livssyn er positive verdier for den enkelte og for samfunnet og kan binde sammen og skape fellesskap i et pluralistisk samfunn. Selv om tro, religion og livssyn kan være kilder til konflikt, skaper de også tilhørighet og har samfunnsmessig betydning som verdiformidlere og tradisjonsbærere. Det er viktig at det blir lagt til rette for gode praktiske løsninger som ivaretar borgernes ulike behov, blant annet i viktige faser i livet, sorg og høytid.

Videre legger departementet til grunn en målsetting om at offentlige myndigheter skal bidra til å fremme dialog, samarbeid og samhandling mellom tros- og livssynssamfunnene både lokalt og nasjonalt. Åpenhet og samtale fremmer gjensidig forståelse og bidrar til respekt for ulikheter og for felles verdier som samfunnet skal bygge på.

På denne bakgrunnen kan departementet ikke se at eventuelle endringer i statskirkeordningen vil føre til at staten trekker seg tilbake fra dette politikkområdet, slik at tro og livssyn må bli marginalisert eller at statens økonomiske støtteordninger til tros- og livssynssamfunn avvikles. En annen sak er at eventuelle endringer i statskirkeordningen vil kunne påvirke det formelle grunnlaget for og den praktiske utformingen av statens tros- og livssynspolitikk på enkelte felter. Dette er spørsmål som departementet vil arbeide videre med.

2.3.3 Staten som kirkestyre – kirkepolitiske hovedmål

Av de overordnede tros- og livssynspolitiske målene følger det også noen mer avgrensede kirkepolitiske målsettinger. Staten må forholde seg til to roller på det tros- og livssynspolitiske feltet. Staten skal sikre alle borgeres rettigheter og interesser samtidig som staten har særlige plikter i og overfor Den norske kirke. Det er ulike oppfatninger av hvor problematisk denne dobbeltrollen er. Statens kirkepolitikk må uansett forholde seg til statens tros- og livssynspolitikk, og omvendt.

Hovedspørsmålet i denne meldingen er hvordan forholdet mellom staten og Den norske kirke skal organiseres i framtiden. I kirkepolitisk perspektiv relaterer organiseringsspørsmålet seg til hvordan kirkeordningen best kan realisere Den norske kirkes grunnleggende formål og oppgaver. Samtidig kan ikke den helhetlige vurderingen av statskirkeordningen utelukkende relateres til kirkepolitiske mål. Kirkeordningen må være «fleksibel nok til å møte skiftende utfordringer», som Gjønnes-utvalget uttrykker det (utredningen s. 17). Dette innebærer at de ulike spørsmålene vedrørende statskirkeordningen også må vurderes i forhold til målene for tros- og livssynspolitikken i alminnelighet. Det er grunnlag for å si at kirkepolitikken og Den norske kirke er blitt stadig tydeligere påvirket av disse sammenhengene. For eksempel har det innenfor Den norske kirke vært en stigende erkjennelse av at majoritetskirkens særstilling representerer en utfordring for økumenisk samarbeid og religionsdialog både nasjonalt og internasjonalt.

Den viktigste grunnverdien i det statlige kirkestyret er respekten for Den norske kirke som trossamfunn. De overordnede politiske målsettingene for Den norske kirke har derfor vært forankret i kirkens selvforståelse som trossamfunn og folkekirke, slik den blant annet framgår av Kirkemøtets grunnleggende målformulering, som sier at «Den norske kirke skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke», og Kirkemøtets uttalelse «Den norske kirkes identitet og oppdrag» fra 2004, jf. punkt 3.5.1.

På dette grunnlaget har departementet en kirkepolitisk målsetting om å sikre at Den norske kirke kan videreføres og styrkes som en åpen, inkluderende og landsdekkende folkekirke, med dåpen som eneste medlemskriterium, bred kontaktflate og rom for ulike grader av trosengasjement, ulike kulturer og tradisjoner og ulike teologiske retninger. Den norske kirke skal over hele landet kunne tilby kirkelig betjening, invitere folk til tro og fellesskap og være en verdibærer som bidrar til å styrke lokalsamfunn og storsamfunn, menneskeverd, miljøvern og internasjonal solidaritet.

Departementets overordnede, folkekirkelige målsetting har flere dimensjoner og kan dermed også konkretiseres på flere måter.

Departementet vil understreke betydningen av at medlemmenes tilhørighet til Den norske kirke sikres. Kirkens brede kontaktflate må opprettholdes, og det må fortsatt være rom for ulike former for trosengasjement og deltakelse. Medlemmene må oppleve tilstrekkelig trygghet for at Den norske kirke fremdeles skal være nærværende i lokalsamfunnene over hele landet, og at den fortsatt skal være bred, åpen og inkluderende. Tilhørighet i denne betydningen rekker ut over mening og trosengasjement. Tilhørigheten har også en samfunnsmessig dimensjon, som blant annet manifesterer seg i oppslutningen om Den norske kirkes ritualer. Departementet mener det er viktig å se medlemstilhørighet i sammenheng med maktfordeling og demokrati i Den norske kirke. Spørsmålet om å sikre medlemmenes tilhørighet handler også om at Den norske kirke fortsatt må være tilgjengelig i lokalsamfunnene over hele landet, og dermed om ytre rammevilkår som organisering og ressurstilgang. Den norske kirke er ikke minst lokalkirke. Kirkens liv utfoldes i lokalsamfunnene, og kirken er på mange måter en grasrotbevegelse.

Departementet har videre en overordnet målsetting om at Den norske kirkes selvstendighet som trossamfunn skal styrkes ytterligere, i tråd med kirkens selvforståelse og den reformtradisjonen som har ligget til grunn for oppbyggingen og myndiggjøringen av en spesifikt kirkelig organisasjonsstruktur på lokalt, regionalt og nasjonalt plan gjennom det forrige århundret. Denne skrittvise reformprosessen er i seg selv et viktig bakgrunnselement ved inngangen til debatten om statskirkeordningen. Utviklingen har ført til at Den norske kirkes selvstendighet er vesentlig styrket siden forrige gang Stortinget debatterte statskirkeordningen. Det synes å være bred enighet om at reformprosessen har vært hensiktsmessig, både fra statlig side og i Den norske kirke. Målsettingen om ytterligere selvstendiggjøring henger imidlertid, slik departementet ser det, nær sammen med behovet for å styrke demokratiet i Den norske kirke.

Både folkekirke- og trossamfunnskarakteristikken er viktige perspektiver på Den norske kirke når en skal vurdere statskirkeordningen. Statskirkeordningen har ikke vært til hinder for at Den norske kirke har vært anerkjent og respektert som et trossamfunn, men med en særskilt tilknytning til offentlige myndigheter og en særlig rolle i det norske samfunnet. Et vesentlig trekk ved Den norske kirke er at kirken framstår som, og ønsker å være, en bred, åpen og inkluderende folkekirke. Slik departementet ser det, er det derfor i prinsippet ingen motsetning mellom å anerkjenne Den norske kirke som trossamfunn og samtidig vektlegge Den norske kirkes karakter av folkekirke. Tvert imot framgår det tydelig av Den norske kirkes vedtatte målformulering og den uttalelsen Kirkemøtet avga i 2004 om Den norske kirkes forståelse av seg selv, sine oppgaver og sin plass i det norske samfunnet, at Den norske kirke har en grunnleggende folkekirkelig identitet, og at denne identiteten får betydning for kirkens oppdrag og virksomhet. En slik harmoniserende tilnærming framstår som tydelig i Gjønnesutvalgets utredning, og den kommer også til uttrykk i en rekke høringsuttalelser, ikke minst i Kirkemøtets uttalelse.

Kirkeordningen må gi et så godt grunnlag som mulig for at hensynet til ulike sider ved Den norske kirke kan ivaretas på en måte som sikrer kirken som trossamfunn, medlemmenes tilhørighet og kirkens samfunnsmessige betydning.

Til dokumentets forside