4 Multilateralt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning

Leverandørlands samarbeid og koordinering av nasjonale tiltak gjennom multilateralt eksportkontrollsamarbeid er et viktig virkemiddel i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og oppbygging av offensiv militær slagkraft som kan utgjøre en trussel mot internasjonal stabilitet og sikkerhet. Dette samarbeidet finner først og fremst sted i de multilaterale eksportkontrollregimene 1 . Samarbeidet er etablert av leverandørland for å komplementere og sikre etterlevelse av folkerettslige avtaler på ikke-spredningsområdet, særlig avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT), kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BWC). På denne måten tar land som besitter sensitiv teknologi ansvar for å sikre at deres varer og teknologi ikke bidrar til utvikling av masseødeleggelsesvåpen eller havner i hendene på terrorister.

Etter terroranslagene 11. september 2001 har det internasjonale samfunnet iverksatt nye tiltak for å hindre at våpen, militært materiell og sensitive flerbruksvarer kommer på avveie. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 (2001) pålegger medlemslandene å treffe nødvendige tiltak mot terrorisme gjennom lovgivning og kontrolltiltak på nasjonalt plan. FNs sikkerhetsråd vedtok dessuten 28. april 2004 resolusjon 1540 om ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen. Resolusjonen gir støtte til og anerkjennelse av eksportkontrolltiltak i kampen mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Den forplikter alle medlemslandene til å motarbeide spredning av kjernevåpen, biologiske og kjemiske våpen og leveringsmidler (missiler) for slike våpen. Denne forpliktelsen gjelder uavhengig av om landene er part til de globale nedrustnings- og ikke-spredningsavtalene. Rapporteringskravene er særlig knyttet til nasjonal lovgivning når det gjelder import- og eksportkontroll, politi- og tollkontroll og fysisk sikring av sensitive materialer.

Innenfor de multilaterale eksportkontroll- og ikke-spredningsregimene er det tatt en rekke initiativ for å bidra til å oppfylle Sikkerhetsrådets resolusjonene 1373 og 1540 om tiltak mot terrorisme. Første skritt har vært å oppdatere regimenes retningslinjer slik at virkeområdene nå også omfatter tiltak som kan hindre spredning av sensitive varer og teknologi til terrorister. Det er tatt initiativ til en mer omfattende utveksling av relevant informasjon, identifisering av varer og teknologi som er særlig relevant i terrorsammenheng, større åpenhet om leveranser av slike varer og teknologi, samt iverksettelse av særlige tiltak som kan hindre at terrorister får tilgang til sensitive varer og teknologi. Slike tiltak retter seg bl.a. mot kontroll med formidlere og distributører av sensitive varer og teknologi mellom tredjeland. Det er også tatt initiativ i retning av tiltak for å avdekke bruk av mellomledd og frontselskaper i forbindelse med illegitime anskaffelsesaktiviteter. Norge er en pådriver i dette arbeidet. Med utgangspunkt i resolusjon 1540 har de multilaterale eksportkontrollregimene henvendt seg til 1540-komiteen og tilbudt assistanse til land som har behov for å sikre etterlevelse og gjennomføring av forpliktelsene.

I arbeidet med å identifisere hvordan eksportkontroll kan bidra til å hindre at terrorister får tilgang til våpen og sensitive varer, er det særlig fokusert på utveksling av informasjon, kontroll med transittforsendelser, styrking av grensekontroll, samt kontroll med formidling mellom tredjeland og immateriell teknologioverføring. I tillegg er det igangsatt et arbeid for å vurdere hvilke sensitive varer som kan være mest attraktive for terrorister, og som ikke står på kontroll-listene idag. Dette dreier seg f.eks. om utstyr som kan forstyrre samband (jammeutstyr) og visse typer laserutstyr.

I tillegg til utveksling av informasjon om sluttbrukere, frontselskaper, anskaffelsesmetoder, fraktruter og prosjekter det er knyttet særlig bekymring til i spredningssammenheng, foregår det en omfattende utveksling av informasjon mellom regimelandene om faktisk eksport og avslag på lisenssøknader.

Det er et mål å knytte potensielle leverandørland som står utenfor eksportkontroll-regimene nærmere til det internasjonale samarbeidet. FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1540 gir nå legitimitet til dette arbeidet. Som formann i Nuclear Suppliers Group (NSG) har Norge lagt betydelig vekt på å føre en tett dialog med land som står utenfor de multilaterale eksportkontrollregimene med sikte på å fremme større forståelse for nasjonale eksportkontrolltiltak og innsats på ikke-spredningsområdet.

De siste årene har man sett en økende aktivitet fra EUs side innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene. Eksportkontroll er et av tre satsingsområder EU-landene har angitt i kampen mot terrorisme. Det foregår et omfattende samarbeid og koordinering mellom EU-landene. Det er etablert et nært samarbeid og koordinasjon med EU på eksportkontrollområdet. Norge benytter bl.a. EUs flerbruksregime som utgangspunkt for den norske kontrollen, både når det gjelder kontroll-listen og kontrollmekanismer. Dette bidrar til å sikre at det norske regelverket i størst mulig grad er det samme for norske eksportører som det som gjelder for europeiske samarbeidspartnere og konkurrenter.

4.1 Det multilaterale ikke-spredningsregimet

Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) trådte i kraft i 1970 og har bidratt til å begrense antall land som har skaffet seg kjernevåpen. NPT har de siste årene vært utsatt for alvorlige påkjenninger ved at de tre landene som står utenfor avtalen (India, Pakistan og Israel) har eller antas å ha utviklet kjernevåpen. Samtidig har bl.a.USA, Storbritannia, Frankrike og Russland tatt til orde for å bringe disse landene nærmere det multilaterale ikke-spredningsregimet. President Bush og statsminister Singh annonserte 18. juli 2005 en avtale om et nærmere sivilt kjernefysisk samarbeid mellom USA og India. Hensikten er bl.a. å styrke Indias ikke-spredningsforpliktelser, og samtidig sikre landet økonomisk og sosial vekst gjennom sikker energitilgang.

Det er en voksende uro omkring Irans kjernefysiske aktiviteter. IAEA arbeider aktivt for å avdekke omfanget og karakteren av Irans tidligere og nåværende kjernefysiske aktiviteter. IAEAs styre vedtok i mars 2006 å rapportere Iran til FNs Sikkerhetsråd. Iran ble oppfordret til å gjeninnføre frivillige tillitsskapende tiltak slik som å suspendere all urananrikningsaktivitet, ikke bygge en tungtvannsreaktor og utvise maksimal åpenhet. Sikkerhetsrådet har siden vedtatt en presidentuttalelse som oppfordrer Iran til å gjennomføre IAEA-kravene. Iran har foreløpig avvist dette.

I løpet av de siste årene er det en voksende erkjennelse av behovet for troverdige inspeksjoner utført av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Det er bred enighet om behovet for nasjonale reguleringer for å sikre at kjernefysisk materiale og kjernefysisk relaterte flerbruksvarer ikke leveres i strid med bestemmelsene i NPT.

Norge arbeidet aktivt for å sikre et positivt utfall av NPTs tilsynskonferanse i 2005. Det var en sentral norsk målsetning å styrke NPTs ikke-spredningsregime. Det var imidlertid betydelige motsetninger mellom enkelte kjernevåpenstatene som i stor grad la vekt på ikke-spredning, og land i den alliansefrie bevegelsen som fokuserte på kjernefysisk nedrustning. Partene ble derfor ikke enige om en slutterklæring.

I etterkant av tilsynskonferansen tok Norge, etter anmodning av FNs generalsekretær Kofi Annan, et initiativ for å sikre at FN-toppmøtet 2005 kunne enes om forpliktende tekster på kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. I samarbeid med Storbritannia, Australia, Sør-Afrika, Chile, Indonesia og Romania utarbeidet Norge en ministererklæring om kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning og konkrete innspill til FN-toppmøtet. Igjen viste det seg at et lite antall land ikke ville utvise den nødvendige kompromissvilje.

Landene i 7-landskretsen arbeider imidlertid for å identifisere konkrete forslag som kan samle bred oppslutning og føre til en positiv bevegelse i det multilaterale kjernefysiske nedrustnings- og ikke-spredningsarbeidet.

IAEA sikkerhetskontrollavtaler, FNs sikkerhetsråd og andre multilaterale tiltak

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i Wien har en nøkkelrolle når det gjelder gjennomføringen av tiltak for å sikre at nukleært materiale og utstyr ikke blir brukt til militære formål. Alle statspartene til NPT er pliktig til å inngå sikkerhetskontrollavtaler med byrået. Norge inngikk en slik avtale med IAEA allerede i 1972.

Irak-erfaringene tidlig på 1990-tallet viste bl.a. at de eksisterende sikkerhetskontrollavtalene ikke var tilstrekkelige. Dette ledet til fremforhandling av en modell for tilleggsprotokoller til de enkelte lands sikkerhetskontrollavtaler. Tilleggsprotokollene forplikter partene til å gi mer detaljert informasjon om aktiviter knyttet til kjerneteknisk virksomhet og til å gi IAEA rett til uavhengig verifikasjon av at informasjonen er korrekt. En tilleggsprotokoll til Norges sikkerhetskontrollavtale av 1972 trådte i kraft 16. mai 2000. Flere inspeksjoner er allerede foretatt under tilleggsprotokollen.

Til tross for at Tilleggsprotokollen har eksistert i 10 år, har bare 78 land ratifisert og implementert denne. Fra norsk arbeides det for at så mange land som mulige undertegner og gjennomfører IAEAs tilleggsprotokoll. Dette er en prioritert oppgave for Norge i IAEA-styret.

4.2 De multilaterale eksportkontrollregimene

Wassenaar-samarbeidet

Wassenaar-samarbeidet (WA, The Wassenaar Arrangement) har som målsetning å hindre leveranser som kan føre til destabiliserende oppbygging av konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi, samt å hindre terrorister og terrorgrupper i å få tilgang til slike våpen. 40 land deltar i samarbeidet. WA bygger i stor grad på utveksling av informasjon om innvilgelse og avslag på lisenser, samt gjennom utvikling av felles standarder for nasjonale eksportkontrolltiltak. WA fremstår nå som et solid og relevant eksportkontrollregime med høye standarder.

WA har vedtatt retningslinjer for kontroll med bærbare luftvernsystemer (MANPADS). Slike våpen representerer en reell fare for sivil luftfart. De siste par årene har også WA styrket deltakerlandenes forpliktelser bl.a. gjennom utveksling av informasjon om eksport av håndvåpen og lette våpen og felles kriterier for kontroll med ikke-listede varer til områder hvor det foreligger bindende våpenembargoer vedtatt av FNs sikkerhetsråd eller andre relevante våpenembargoer deltakerlandene har sluttet seg til. Wassenaar-samarbeidet vil gjennomføre en ny forhandlingsrunde i 2007 med sikte på å oppnå ytterligere styrking og videreutvikling av samarbeidet. Fra norsk side vil vi delta aktivt i dette arbeidet.

Zangger-komiteen og Nuclear Suppliers Group (NSG)

Det er etablert to regimer for kjernefysisk-relatert eksportkontroll. Zangger-komiteen ble opprettet i 1971 som en arbeidsgruppe under Avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT) for å sikre en mest mulig enhetlig fortolkning av avtalens artikkel III.2 som krever at partene skal sikre at det ikke eksporteres materialer som kan benyttes til utvikling av kjernefysiske våpen. Zangger-komiteen ble i 1974 enige om en liste over spaltbart materiale med utgangspunkt i NPTs artikkel III.2 (kalt «trigger-listen«). I 1976 gikk en rekke land sammen og dannet Nuclear Suppliers Group (NSG) fordi man ønsket en mer omfattende eksportkontroll med kjernefysiske produkter og materiale enn den Zangger-komiteen kunne angi med utgangspunkt i NPTs artikkel III.2.

NSG består av to sett retningslinjer og to varelister: for rene kjernefysiske materialer og teknologi (fra 1976) og for flerbruksvarer og tilhørende teknologi (fra 1992). Flerbruksregimet fra 1992 var en direkte respons på avsløringene av Iraks kjernevåpenprogram, som i vesentlig grad var utviklet på basis av flerbruksteknologi. Retningslinjene krever som betingelse for leveranse av kjernefysiske varer at det foreligger heldekkende sikkerhetskontrollavtale med IAEA.

Norge har innehatt formannskapet i NSG siden juni 2005. Under plenumsmøtet i Oslo i juni 2005 vedtok de 45 medlemslandene en rekke tiltak for å styrke retningslinjene. Det ble bl.a. enighet om at eksportkontrollapparatene i et potensielt mottakerland skal tas i betraktning før leveranser av kjernefysiske varer kan finne sted og at det skal foreligge forsikringer om at kjernefysisk materiale skal være gjenstand for sikkerhetskontroll selv om det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) av ulike årsaker ikke kan gjennomføre sikkerhetskontroll i mottakerlandet. Det ble også enighet om at NSG-landene skal drøfte situasjonen med sikte på å suspendere leveranser til land når IAEAs styre eller FNs sikkerhetsråd har rapportert at et land ikke etterlever sine juridiske sikkerhetskontrollforpliktelser. Det ble videre enighet om et mandat til det norske formannskapet om å føre en omfattende dialog med ikke-medlemmer og relevante organisasjoner med sikte på å oppnå større forståelse for gjennomføring av nasjonale eksportkontrolltiltak, samt å arbeide for fremdrift og videreutvikling av NSGs ikke-sprednings- og eksportkontrollstandarder.

Australia-gruppen

Australia-gruppen (AG) ble etablert i 1984 og har som formål å hindre spredning av kjemiske og biologiske våpen. Det er begrunnet mistanke om at flere land besitter slike våpen. Det er også frykt for at terrorister kan få tilgang til kjemiske og biologiske våpen eller relevante utgangsstoffer. Mange sensitive kjemikalier er billige, enkle å bruke, og virkningen kan være alvorlig i begrensede områder. For å bidra til å oppfylle Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 av 28. september 2001 om tiltak mot terrorisme er det tatt initiativ til dialog og samarbeid med potensielle leverandørland og transittland for å forhindre terrorister i å få tilgang til utgangsstoffer for kjemiske våpen, biologiske agens eller produksjons- og spredningsutstyr. For å sikre en mest mulig ensartet etterlevelse ble det i 2002 vedtatt retningslinjer som utgangspunkt for deltakerlandenes nasjonale gjennomføring av kontrollen.

Det er de senere år besluttet å styrke dialogen med land som ikke deltar i regimet, men som er potensielle leverandører av sensitive kjemikalier og biologiske substanser. Samtidig er det enighet om større åpenhet mellom landene i Australia-gruppen om gjennomføring av konsensusvedtak i regimet, og om å opprette en mekanisme som sikrer at landene gjennomfører de vedtak som blir fattet i sin nasjonale eksportkontrollovgivning og –praksis. Plenumsmøtet i 2005 vedtok i en noe revidert form et amerikansk forslag om kontroll med spredere for biologiske substanser. Australia-gruppen har de senere år etter initiativ fra Norge og Australia innledet en kartlegging av landenes kontroll med formidling mellom tredjeland (brokering).

Kontroll med spredning av missilteknologi

Regimet for kontroll av missilteknologi (MTCR) har som målsetting å begrense spredning av missiler, rakettsystemer og ubemannede luftfartøy som kan levere masseødeleggelsesvåpen. MTCR, som nå består av 34 land, ble opprettet i 1987 av G-7 landene. Norge sluttet seg til i 1990. Det er utarbeidet felles liste over kontrollert teknologi og materiale, som oppdateres jevnlig.

I lys av terrortrusselen knyttet til spredning av masseødeleggelsesvåpen har MTCR vedtatt prosedyrer for forsterket informasjonsutveksling om stater som representerer en potensiell spredningsfare.

MTCR har vært det eneste internasjonale forum som har som formål å hindre spredning av leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen. Som ledd i styrkingen av dette arbeidet tok MTCR-landene initiativ til en internasjonal adferdskodeks mot missilspredning, the Hague Code of Conduct (HCOC), som ble etablert i 2002, og som i dag har over 120 land tilsluttet.

4.3 Andre ikke-spredningstiltak

Initiativet for spredningssikkerhet

Faren for at terrorister skal tilegne seg masseødeleggelsesvåpen har de senere år ført til et sterkere internasjonalt samarbeid gjennom Initiativet for spredningssikkerhet (Proliferation Security Initiative) for å kunne avskjære handel med og transport av masseødeleggelsesvåpen og relatert teknologi. Det legges særlig vekt på politi- og justissamarbeid og på opprulling av internasjonale nettverk for oppkjøp av og spredning av innsatsvarer relatert til masseødeleggelsesvåpen. Norsk deltakelse i PSI-initiativet representerer en naturlig videreføring av vårt engasjement når det gjelder ikke-spredning og kampen mot internasjonal terrorisme. Det er etablert et omfattende interdepartementalt samarbeid i form av en kontaktgruppe som ledes og koordineres av Utenriksdepartementet. Dette samarbeidet har bidratt til økt nasjonal beredskap for å kunne reagere i internasjonale krisesituasjoner. Norge var høsten 2005 vertskap for en omfattende øvelse ved Sjøkrigsskolen i Bergen med deltakere fra 17 land, som testet ut prosdedyrer for avskjæring av lufttranport med masseødeleggelesvåpen i spredningsøyemed.

Haag-kodeksen mot missilspredning

Den internasjonale adferdskodeksen mot spredning av ballistiske missiler – The Hague Code of Conduct (HCOC) – ble lansert i Haag i 2002. Rundt 120 land har nå sluttet seg til kodeksen. Den største utfordringen er imidlertid å få flere land fra regioner der spredningsfaren anses for å være størst til å slutte seg til kodeksen.

HCOC er et politisk, men ikke juridisk bindende instrument. Målsettingen er at adferdskodeksen skal bidra til å begrense utvikling og spredning av missiler som kan levere masseødeleggelsesvåpen, gjennom en rekke tillitsskapende tiltak, hvorav forhåndsvarsling om utskytninger av raketter og ballistiske missiler fra eget territorium og årlige rapporteringer om relevant aktivitet er de viktigste. Norge rapporterer årlig om aktiviteter knyttet til sine to rakettskytefelt på henholdsvis Andøya og Ny-Ålesund, og foretar forhåndsvarsling om rakettutskytninger fra disse. Under plenumsmøtet i New York i oktober 2003 tok man fra norsk side initiativ til invitasjon av observatører i tilknytning til rakettkampanjer og utskytning av missiler fra norsk territorium. Initiativet må ses på bakgrunn av ønsket om å styrke HCOC som et tillitsskapende instrument. I 2005 tok Japan et lignende initiativ.

Fra norsk side støtter man forslag om at HCOC bør føres inn i en FN-prosess, med sikte på å utvikle et FN-instrument mot missilspredning. Fra norsk side er det ønskelig at adferdskodeksen med tiden blir et juridisk bindende instrument.

FN-registeret for konvensjonelle våpenoverføringer

FNs generalforsamling vedtok i desember 1991 en resolusjon som oppfordret medlemslandene til fra og med 1992 å rapportere årlig om sin eksport og import av tyngre konvensjonelle våpen til et eget FN-register over våpenoverføringer. Registeret inneholder opplysninger om følgende syv våpenkategorier: stridsvogner, pansrede stridskjøretøyer, tungt artilleri, jagerfly, angrepshelikoptere, krigsskip og missiler/missilplattformer. FN-registeret for konvensjonelle våpenoverføringer er ment å skape økt åpenhet om internasjonal våpenhandel. Registeret har imidlertid svakheter og gir ikke et fullstendig bilde av den internasjonale handelen med konvensjonelle våpen. Ennå er det under halvparten av medlemslandene som rapporterer til registeret. Blant disse er imidlertid nesten alle de store eksportører av tyngre konvensjonelle våpen og de fleste store importland. Norge støtter aktivt initiativ som er tatt for å utvide registeret til å omfatte flere våpenkategorier.

Internasjonale tiltaksregimer med eksportforbud

Under følger en oversikt over FN-sanksjoner, EU-tiltak og terrorismetiltak som inneholder våpenembargoer.

FNs sanksjonsregimer

Sanksjoner som er vedtatt gjennom bindende vedtak i FNs Sikkerhetsråd gjennomføres i norsk rett ved forskrift med hjemmel i lov til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd (gjennomføringslova) av 7. juni 1968.

Følgende sanksjonsregimer som inneholder våpenembargo, er gjennomført med hjemmel i denne loven 2 :

1990.08.09 nr 0635 : Forskrift om gjennomføring av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråds resolusjoner om sanksjoner mot Irak.

1992.02.07 nr 0077: Forskrift om sanksjoner mot Somalia.

1992.11.27 nr 0879: Forskrift om sanksjoner mot Liberia.

1997.10.23 nr 1116: Forskrift om sanksjoner mot Sierra Leone.

1999.12.22 nr 1374: Forskrift om sanksjoner mot Usama bin Laden, Al-Qaida og Taliban.

2003.10.10 nr 1221: Forskrift om sanksjoner mot Den demokratiske republikken Kongo.

2004.12.10 nr 1617: Forskrift om sanksjoner mot Elfenbenskysten.

Terrorismetiltak

Følgende terrorismetiltak inneholder våpenembargo:

• Sikkerhetsrådets resolusjon 1373

  (tiltak mot terrorisme)

• Sikkerhetsrådets resolusjon 1540

  (ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen)

• Sikkerhetsrådets resolusjon 1333/1390/1617/1677

  (Sanksjoner mot Al-Qaida/Taliban)

EUs tiltaksregimer

EU-rådet har vedtatt en rekke felles holdninger med tiltaksregimer overfor ulike stater. Flere av disse tiltaksregimene inneholder våpenembargoer. Norge blir anmodet om å slutte opp om EU-rådets felles holdninger. Norsk oppslutning om EUs felles holdninger er ikke folkerettslig bindende.

Norsk oppslutning om EUs tiltaksregimer kan gjennomføres ved forskrift, med hjemmel i lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensning av økonomiske eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler.

Sanksjoner mot Burma er gjennomført med hjemmel i denne lov ved:

2003.07.04 nr 895: Forskrift om særlige tiltak mot Burma.

Når det særskilt gjelder gjennomføringen av EU-rådets felles holdning med sanksjoner mot regimet i Zimbabwe er det laget en egen særlov, jf. lov av 27. juni 2003 nr. 58 om særlige tiltak mot Republikken Zimbabwe. Sanksjonene er gjennomført ved:

2003.08.15 nr 1050: Forskrift om særlige tiltak mot Republikken Zimbabwe.

Norge har også sluttet opp om EU-rådets felles holdning av 14. november 2005. med sanksjoner mot Usbekistan. Sanksjonene er foreløpig ikke gjennomført i norsk rett.

4.4 Håndvåpen og arbeidet for å hindre ulovlig våpenhandel

Eksportkontroll og ulovlig internasjonal handel med håndvåpen står på dagsordenen i FN, EU, OSSE og i Wassenaar-samarbeidet (WA).

Med utgangspunkt i FNs handlingsplan mot ulovlig handel med håndvåpen har Norge og Nederland samarbeidet om å fremme etablering av nasjonal lovgivning for kontroll med formidling av håndvåpen. I denne forbindelse er det etablert et positivt samarbeid med flere regionale organisasjoner, særlig i Afrika. Innenfor rammen av OSSE samarbeider Norge, Nederland og Tyskland om iverksettelse av de felles prinsipper om kontroll med formidling av håndvåpen som ble vedtatt i 2004.

FNs generalforsamling vedtok høsten 2005 et internasjonalt instrument om merking og sporing av håndvåpen. Generalforsamlingen vedtok også nedsettelse av en ekspertgruppe for å vurdere videre skritt for å bekjempe ulovlig våpenmekling.

Fra norsk side går vi inn for bedret global kontroll med våpenoverføring. Vi støtter et britisk initiativ om å legge til grunn prinsipper som skal sikre mot at våpeneksport bryter embargoer, eller blir brukt ifm. brudd på menneskerettigheter eller internasjonal humanitærrett. Sammen med et økende antall land støtter Norge arbeidet for å fremforhandle en internasjonal avtale om handel med alle konvensjonelle våpen (Arms Trade Treaty – ATT). En slik avtale vil også bedre kontrollen med handel med håndvåpen, og vil således utgjøre et viktig skritt i arbeidet mot ulovlig handel med slike våpen.

Norge har også støttet en rekke prosjekter for å bedre lovgivning, internasjonalt samarbeid og for å legge til rette for innsamling og destruksjon av håndvåpen i utsatte områder. I denne forbindelse samarbeides det nært både med regionale, sub-regionale og frivillige organisasjoner.

Norge har sluttet seg til EUs felles holdning om håndvåpen av 12. juli 2002.