Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 30 (2000-2001)

Langtidsprogrammet 2002 –2005

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Visjoner, mål og hovedlinjer i Regjeringens politikk

1 Mulighetenes samfunn

1.1 Regjeringens visjoner

Norge er mulighetenes samfunn. Det er for en stor del opp til oss selv hvordan vi vil ta disse mulighetene i bruk.

Vi har gode muligheter til å gi barn og unge gode oppvekstvilkår. Vi kan gjøre mer for å tilby gode rammer omkring barnas liv, og bedre kontakten mellom familie, skole og fritidstilbud. Vi har gode muligheter for å bygge velferden videre ut, og gi hver enkelt større muligheter til å virkeliggjøre sine ønsker når det gjelder utdanning, arbeid og livsutfoldelse. Vi kan få et arbeidsliv med bedre arbeidsmiljø, et arbeidsliv der det er plass til alle. Vi kan bedre våre levekår når det gjelder helse og miljø, vi kan få bedre omsorg til våre eldre og pleietrengende, og vi kan ta enda bedre vare på de som av ulike grunner trenger hjelp fra samfunnet.

Regjeringen vil ta mulighetene i bruk. Regjeringen har visjoner som gir politikken mål å strekke seg etter og som kan fungere som veivisere når vi står overfor viktige valg. Grunnlaget for disse visjonene er verdien om alle menneskers likeverd og ukrenkelige rettigheter. Et samfunn som bygger på solidaritet og toleranse må preges av evne til innlevelse i den enkeltes livssituasjon og vilje til å ivareta interessene til de svakeste. Målet om rettferdig fordeling av byrder og goder kan ikke nås en gang for alle. Fordelingspolitikken og virkemidlene må alltid fornyes.

  • Regjeringen har en visjon om å gi alle barn og ungdom trygge og gode oppvekstvilkår . Vi vil øke tryggheten og skape et meningsfullt innhold i hverdagen, der barnehager og skolefritidsordninger skal være tilgjengelige for alle, kulturaktiviteter vies en større plass og frivillig arbeid gis gode kår.

  • Regjeringen har en visjon om et arbeidsliv som inkluderer alle . Vi vil at alle skal ha mulighet for og tilgang til en jobb i et godt arbeidsmiljø, som sikrer den enkelte inntekt, sosialt nettverk og muligheter til å bruke sine evner og ressurser.

  • Regjeringen har en visjon om at Norge skal gjøre nye framskritt når det gjelder helse og omsorg , og utvikle gode tjenester som er tilgjengelige for alle. Vi har en ambisjon om å føre videre innsatsen for å styrke helsevesenet, bedre omsorgstilbudene og gjøre bruk av nye medisiner og nye behandlingstilbud. Vi vil sikre gode tilbud i alle deler av landet.

  • Regjeringen har en visjon om Norge som et mangfoldig og solidarisk samfunn . Vi vil stimulere kulturlivet og støtte det frivillige arbeidet. Vi vil ha et samfunn der alle mennesker har mulighet til å utvikle sine evner og talenter, og der alle gis mulighet til å delta i samfunns- og arbeidslivet på en likeverdig måte. Vi ønsker oss et samfunn som tar godt vare på sine svakeste, og som tar nye grep i kampen mot økte forskjeller. Vi vil sikre alle mennesker likeverdige levekår.

  • Regjeringen har en visjon om et Norge med toleranse og gjensidig respekt , et samfunn uten diskriminering der alle mennesker kan føle tilhørighet og trygghet, uavhengig av kulturell og religiøs tilknytning. Vi vil ha et samfunn uten fremmedfrykt og rasisme.

  • Regjeringen har en visjon om Norge som et avansert kunnskapssamfunn , et samfunn der vi både er i stand til å hevde oss blant de beste i verden og samtidig greier å gjøre kunnskap og kompetanse tilgjengelig for alle gjennom hele livsløpet. Vi ønsker å videreutvikle norsk kultur og norske språk i et åpent samspill med verden omkring oss.

  • Regjeringen har en visjon om at Norge skal ha et nyskapendenæringsliv , med sterke bedrifter og trygge arbeidsplasser. Vi vil satse på forskning og næringsutvikling. Vi vil legge til rette for utvikling av ny teknologi, for stabile rammevilkår, og for sparing og investeringer som sikrer verdiskaping og velferd i framtiden. Vi vil legge vekt på nyskaping og nyetableringer i alle deler av landet og utnytte regionenes fortrinn til hele landets beste. Vi vil bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

  • Regjeringen har en visjon om Norge som et samfunn som ivaretar hensynet til naturen og vårt felles miljø , både nasjonalt og internasjonalt. Naturen og det biologiske mangfoldet har en egenverdi som må respekteres, samtidig som det også utgjør livsgrunnlaget vårt.

  • Regjeringen har en visjon om Norge som en nasjon som arbeider for fred og internasjonal solidaritet , en nasjon som tar medansvar i forhold til internasjonale utfordringer, som bidrar med finansielle, teknologiske og menneskelige ressurser for å bekjempe fattigdom og nød, som er villig til å yte en innsats for å hindre konflikter og sikre freden og som bidrar til økt gjensidig forståelse mellom landene.

1.2 Grunnlaget for Regjeringens politikk

Regjeringen bygger sin politikk på de sosialdemokratiske grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet. Målet er å skape frihet for enkeltmennesket, like muligheter for at friheten skal bli reell for alle, og et solidarisk samfunn som tilbyr like muligheter og gir en trygg ramme for den enkeltes livsutfoldelse.

Det enkelte menneske må ha frihet til å forme sitt eget liv og kunne leve et godt liv i fellesskap med andre. Sentralt for frihetsverdien er å kunne ytre seg fritt, tro fritt og organisere seg fritt, med rettsstatsgarantier som sikrer mot vilkårlighet og overgrep.

Likhet innebærer både likeverd og like muligheter.

Alle mennesker er likeverdige, uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn, kulturell og religiøs tilhørighet, kjønn og seksuell orientering. Hvert enkelt menneske er enestående og kan ikke reduseres til et middel for andre.

Et velferdssamfunn som sikrer gode levekår for alle, er en forutsetning for å skape frihet og like muligheter for alle. Like muligheter skapes først og fremst gjennom en rettferdig fordeling av levekår, og av godt utbygde velferdstilbud som omfatter alle. Den enkelte må ha inntekt, utdannelse og tilgang til viktige tjenester som gir mulighet for individuell utfoldelse og reelle valg.

Frihet og likhet er forutsetninger for å skape et solidarisk samfunn. Samtidig er solidaritet en forutsetning for å skape like muligheter og dermed også frihet for enkeltmennesket. Solidaritet er evne til å sette seg inn i andres situasjon og vilje til å ta ansvar for hverandre. Solidaritet er det motsatte av å bruke sin frihet til å begrense andre menneskers frihet. Med en solidarisk politikk bindes verdiene frihet og likhet sammen, ved at alle mennesker har både rettigheter og forpliktelser overfor fellesskapet. Individets ansvar kan ikke skyves over på resten av samfunnet, men samfunnet skal legge til rette for at den enkelte både kan ta medansvar og utøve sin frihet.

Et solidarisk samfunn er et kulturelt og sosialt mangfold preget av gjensidig respekt og likeverdige levekår. Fellesskap bygget på like muligheter og rettferdig fordeling motvirker utrygghet og sosiale spenninger, og knytter bånd mellom mennesker. På alle områder må det legges til rette for åpenhet, dialog, toleranse og respekt for mangfoldet. Rasisme og diskriminering er i strid med Regjeringens grunnleggende verdier og må motarbeides aktivt.

Norge er et rikt land med rike muligheter. Regjeringen legger stor vekt på at solidaritet er en verdi som må nå ut over landets grenser, og at den også må omfatte framtidige generasjoner. Regjeringens politikk bygger på at vi skal dekke behovene til nålevende generasjoner uten at dette går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til å dekke sine behov. En nødvendig forutsetning for dette er at utviklingen er økologisk bærekraftig, det vil si at produksjon og forbruk skjer innenfor naturens tålegrense. Bare slik kan vi ta vare på det felles naturmiljøet som danner grunnlaget for all produksjon og forbruk, og i siste instans grunnlaget for alt liv på jorden.

Regjeringens politiske hovedmål er å videreutvikle og fornye det norske velferdssamfunnet, gjennom å sikre grunnlaget for verdiskaping og rettferdig fordeling i årene som kommer.

En sosialdemokratisk politikk for å nå dette hovedmålet bygger på sterke fellesskapsløsninger. Men politikken er også avhengig av vilje hos den enkelte til å gjøre en innsats for fellesskapet. En felles skole sikrer like muligheter og bidrar til større frihet i valg av yrke. Gode helsetjenester for alle er fundamentalt for rettferdig fordeling. Et offentlig trygdesystem sikrer trygghet ved inntektsbortfall. Arbeid for alle er avgjørende for en jevn inntektsfordeling, samtidig som det sikrer grunnlaget for velferdssamfunnet.

Et moderne velferdssamfunn er tuftet på bred deltakelse på ulike områder i samfunnet: I arbeidslivet, i politikken og i lokalmiljøet. Derfor er demokratiet ikke bare en verdi i seg selv, men også et grunnlag for velferden. Frivillig arbeid i lag og organisasjoner er et viktig supplement til det offentlige tilbudet. Deltakelse i frivillig arbeid bidrar i tillegg til sosial integrasjon og samhold. En viktig forutsetning for utviklingen av et nasjonalt kulturliv er aktivitet, deltakelse og engasjement i brede lag av befolkningen.

Vitenskapelige framskritt har gitt oss store muligheter for et bedre liv, og en bedre forståelse av hvordan natur og samfunn utvikler seg. Kunnskap og kompetanse får økende betydning for vår evne til å løse nye oppgaver. Den teknologiske utviklingen åpner opp muligheter for ny næringsutvikling, kulturspredning og nye velferdstiltak. Regjeringen ønsker at alle, uavhengig av kjønn, sosial bakgrunn og bosted, skal få del i disse mulighetene. Et velferdssamfunn, der alle sikres tilgang til utdanning og oppdatert kunnskap, gjør det mulig å utnytte landets samlede skaperkraft og talenter. Slik vil vi utvikle miljøer og mennesker som er i stand til å innhente, forstå og ta i bruk ny kunnskap.

Verdiskaping og rettferdig fordeling henger sammen. Gode velferdsløsninger står ikke i veien for økonomisk vekst og effektiv ressursbruk, men er ofte forutsetninger for økt verdiskaping. Fellesskapsløsninger knyttet til omsorg for barn og eldre kan mobilisere arbeidskraft, og har ført til økt yrkesdeltakelse for kvinner og mer reell likestilling mellom kjønnene. Dermed kan vi øke velferden i samfunnet. En god felles skole gir større muligheter både for den enkelte og for samfunnet. En sosialdemokratisk politikk handler om at solidariske løsninger og sosial rettferdighet blir formet til en produktiv kraft til beste for hele befolkningen.

Befolkningen vil ikke slutte opp om dårlige og ineffektive fellesskapsløsninger. Den beste strategien for å bekjempe kommersialisering og en skjev fordeling av velferden, er å sikre at det offentlige effektivt leverer velferdstjenester av høy kvalitet. Dette krever åpenhet i forhold til nye impulser og ny kunnskap. Organisasjonsformer som var hensiktsmessige den gang de ble etablert, kan lett stivne og begrense muligheten for å løse nye oppgaver og møte nye utfordringer. Offentlige ordninger, reguleringer og organisasjonsmåter som ikke lenger virker etter sin hensikt, må derfor avvikles eller fornyes.

Vi har bak oss et hundreår med sterk økonomisk vekst, stor økning i privat velstand og en sterk satsing på velferdsreformer, utdanning og kunnskapsformidling. Den enkelte har i større grad frihet til å ta egne valg og selv bære konsekvensene av disse valgene. Velferdsstatens innretning og oppgaver må vurderes i lys av dagens velferdsnivå og handlefriheten til hver enkelt.

Det er viktig å få fram hva den enkelte kan forvente av felles løsninger, og hva fellesskapet forventer at den enkelte skal bidra med. Det er en utfordring å avgrense og målrette velferdsstatens oppgaver, slik at også de som har blitt hengende etter sikres mulighet til et godt liv. Vi kan ikke akseptere at noen holdes utenfor den velferdsutviklingen som resten av samfunnet opplever. Ambisjonen om å trekke alle med er like viktig i dag som da visjonen om en velferdsstat først ble etablert.

1.3 Inn i en ny tid

Gjennom forrige århundre fikk politiske beslutninger stadig større betydning for våre liv. Offentlig ansvar for omsorg og læring ble styrket med utbygging av barnehagetilbudet, utvidet skoleplikt og bedre muligheter for lengre utdanning. Offentlig ansvar for omsorgen for eldre ble utbygd gjennom framveksten av «velferdskommunen» etter den andre verdenskrigen.

Eldre- og helsesatsingen som gjennomføres nå, vil gi et ytterligere forbedret offentlig tilbud. Folketrygdens framvekst gjennom forrige århundre har sikret inntektsgrunnlaget for stadig flere ved alderdom, uførhet og sykdom. Utbyggingen av veier og telekommunikasjoner har gitt nye muligheter for nær og hyppig kontakt mellom mennesker over lange avstander. Lover og reguleringer skal blant annet sikre god kvalitet på det vannet vi drikker, den luften vi puster inn, den maten vi spiser, de hus vi bor i og de bilene vi kjører med. Alt dette er resultater av politiske vedtak og prioriteringer.

Samtidig er politiske vedtak av begrenset betydning for mange av livets viktigste forhold. Politikk kan sjelden i seg selv gjøre folk lykkelige. Men politiske rammevilkår skal gjøre det mulig for alle å leve et rikt, trygt og godt liv.

God styring krever god forståelse av samfunnet og av samfunnsutviklingen. Gode politiske svar krever gode spørsmål, og evne til samfunnskritikk. I langtidsprogrammet ønsker Regjeringen både å formulere sentrale politiske utfordringer og å gi svar som gjør at vi kan nå våre overordnede mål. Da må vi også vite hvor vi står i dag. I dette avsnittet omtales nærmere noen sentrale utviklingstrekk ved samfunnet rundt oss. Politikken må ta utgangspunkt i denne virkeligheten.

Noen trekk ved levekår og levemåter i Norge ved årtusenskiftet

Samlivsformer og dagligliv har endret seg sterkt de siste tiårene. Kvinner har blitt mer aktive i arbeidslivet, i politikk og i samfunnslivet for øvrig. Dette har gitt oss nye betingelser for utformingen av kjønnsroller og relasjoner mellom kjønnene. Denne utviklingen stiller blant annet krav til hvordan arbeidslivet er organisert og hvilke velferdsordninger som tilbys. Politikken må ta hensyn til at menn og kvinner i større grad enn tidligere deler ansvaret for barneomsorgen.

Vi har fått en stor framvekst av nye familie- og samlivsformer. Blant annet har antall husholdninger med kun en person økt kraftig. I 1998 utgjorde de 40 pst. av alle norske husholdninger. Barn vokser i dag opp med foreldre som er gift, samboende, er aleneforsørgere eller har inngått partnerskap. Nesten 50 pst. av alle barn fødes utenfor ekteskap, og om lag 7 pst. av alle barn fødes av kvinner uten noe fast parforhold. Samboerskap er for mange blitt et varig eller midlertidig alternativ til ekteskap, og for stadig flere varer parforholdet ikke livet ut. Stadig flere barn bor sammen med barn av andre foreldre. Samfunnet preges av større toleranse overfor nye samlivsformer. Dette stiller oppvekst- og familiepolitikken overfor nye utfordringer.

Inntektsfordelingen i Norge er jevnere enn i de aller fleste andre land. Dette skyldes blant annet den økonomiske politikken som har vært ført og som har bidratt til lav arbeidsledighet og en jevn fordeling. Inntektsoppgjørene på 1990-tallet har også bidratt til å ta vare på den sterke graden av inntektsutjevning vi har i Norge. Likevel ser vi økte forskjeller, særlig fordi økte kapitalinntekter har gitt sterk inntektsøkning for de med høyest inntekter. Opsjonsavtaler, fallskjermer, sluttvederlag og pensjonspakker er alle begreper som ble en viktig del av samfunnsdebatten på 1990-tallet, selv om det direkte bare angikk en svært liten del av befolkningen. I tillegg ser vi at noen blir hengende etter i velstandsutviklingen. Dette krever at den samlede politikken bidrar til en mer rettferdig fordeling og at en særlig retter innsatsen mot de vanskeligst stilte.

Mangfoldet i kulturelle uttrykk og påvirkning fra andre lands kulturer er blitt stadig større. Dette gir større variasjoner i verdier, interesser og levemåter i samfunnet. Påvirkningen utenfra, særlig gjennom massemedier og underholdningsindustrien, kan samtidig bidra til en viss ensretting av smak, interesser og verdier.

Innvandringen, spesielt den som kommer fra ikke-vestlige land, er en viktig årsak til det økte mangfoldet i Norge. I 1980 bodde det 29 500 mennesker i Norge med røtter i den ikke-vestlige verden, inkludert Øst-Europa. Ved inngangen til år 2000 var antallet økt til 167 000. Innvandringen har i særlig grad skjedd til urbane strøk, og til Oslo-området spesielt. Andelen av befolkningen med ikke-vestlig bakgrunn vil øke betydelig i årene framover. Innvandringen bidrar positivt til samfunnsutviklingen, både ved å øke tilgangen på arbeidskraft og ved å øke det kulturelle mangfoldet. Samtidig medfører den utfordringer, både for dem som kommer hit og for de som tar i mot dem.

Økt rikdom har ført til at en økende andel av ressursene i samfunnet går med til å produsere et stadig bredere spekter av tjenester, mens primærnæringer og industrien sysselsetter en stadig mindre del av arbeidskraften. I 1950 var 24 pst. av arbeidstakerne sysselsatt i industrien, mens andelen i 2000 var om lag 14 pst.

Også regionalt er de materielle levekårene i Norge jevnt fordelt. Dette er et resultat av bevisste politiske valg. Hensynet til distriktene og ønsket om spredt bosetting har vært tillagt stor vekt på ulike politikkområder, blant annet landbruk, fiskeri, samferdsel, kommuneøkonomi og skattlegging. Gjennom 1990-årene økte sysselsettingen i alle deler av landet, men mest i sentrale strøk. Flyttestrømmene mot mer sentrale strøk av landet som har dominert hele etterkrigstiden, bortsett fra noen år på 1970-tallet, har fortsatt til tross for en aktiv distriktspolitikk.

Tidligere hadde fraflyttingsområder et fødselsoverskudd som reduserte konsekvensene av sentraliseringen. Vi står nå overfor en situasjon der småbarns- og ungdomsgruppen er underrepresentert i mange distriktskommuner. Det betyr at folketallet vil gå ned selv uten netto flytting. Mindre sentrale områder møter også spesielle utfordringer knyttet til omstillingen i offentlig og privat sektor, og til at veksten i tjenesteytende næringer særlig skjer i sentrale strøk.

Om lag tre fjerdedeler av landets befolkning bor nå i byer og tettsteder. Storbyene gir varierte muligheter både når det gjelder kultur- og utdanningstilbud og sosiale møteplasser. Storbylivet gir positive bidrag til et mangfoldig samfunn. Bymiljøet påvirkes imidlertid også av trafikkforhold, nivået på luftforurensing og støy og tilgang på grøntområder og rekreasjonsmuligheter. De store byene, og særlig Oslo, har de største ulikhetene i levekår, boforhold og kulturell bakgrunn. Boligmarkedet i pressområdene er i ubalanse.

Det krever nye politiske svar å sikre at vi tar hele landet i bruk og at vi klarer å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, samtidig som vi legger til rette for gode levekår og boforhold i storbyene.

Kriminaliteten i Norge har økt de siste årene. Folk føler større utrygghet og flere blir rammet av vold og trusler enn noen gang før. Selv om det er økningen i antallet simple tyverier som først og fremst har ført til stigningen i den registrerte kriminaliteten, er det særlig voldskriminaliteten som bekymrer folk flest. Antallet anmeldte grovere voldstilfeller og trusler har vært stigende. Kriminalitet som begås av gjenger ser ut til å være et økende problem i de store byene. Trygghet er viktig for velferden. Derfor er det en utfordring å redusere kriminaliteten.

Teknologisk utvikling

Velstandsveksten vi har hatt i Norge er først og fremst et resultat av at vi produserer mer effektivt som følge av bedre organisering og teknologisk framgang. Kunnskap, snarere enn naturressurser, vil utgjøre en stadig større del av grunnlaget for verdiskapingen. Vitenskap og teknologisk utvikling har konsekvenser også utover det å bedre forutsetningene for økonomisk vekst. Ikke minst gjelder dette hvordan samfunnet og den enkeltes liv organiseres.

Internett spiller en økende rolle som informasjonskanal. I arbeidsdagen blir bruken av datamaskiner og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) stadig mer utbredt. Det stiller nye krav til kompetanse, og derfor til oppdatering og videreutdanning. En annen konsekvens er at flere arbeidsoppgaver kan løses uten at man er fysisk til stede på arbeidsplassen. For næringslivet bedrer informasjons- og kommunikasjonsteknologien brukernes informasjon om markedsmulighetene. Elektronisk handel øker raskt og forventes å redusere bedriftenes innkjøpskostnader. Distribusjonskostnadene kan reduseres for finansielle tjenester, programvare, musikk, film og andre tjenester. Også privatlivet og vår livsstil påvirkes av denne teknologien. I 1999 var det over 90 pst. av ungdommen som eide eller hadde tilgang til mobiltelefon, og kommunikasjonsteknologien har ført til en sterk økning i underholdningstilbudet. Den nye teknologien gir nye muligheter og det er en utfordring å sikre at disse mulighetene blir tatt i bruk.

Den vitenskapelige og teknologiske utviklingen skaper også ny usikkerhet. Atomtrusselen er et eksempel på at dette ikke er et nytt fenomen. I dag reiser blant annet utviklingen i gen- og bioteknologi nye og krevende problemstillinger, samtidig som det åpnes opp helt nye muligheter for næringsutvikling og utvikling av nye medisiner og bedre helsetjenester.

Større åpenhet over landegrensene

I etterkrigstiden har vi opplevd at nasjonalstatenes grenser i stadig mindre grad hindrer bevegelsene av personer, bedrifter, varer, tjenester, penger, verdipapirer og kulturimpulser. En viktig drivkraft i de senere årenes internasjonalisering har vært en revolusjonerende utvikling innen informasjon og kommunikasjon. Samtidig har endringene i landenes utenriks- og handelspolitikk vært avgjørende for en slik utvikling. På den annen side startet integrasjonen etter siste verdenskrig fra et svært lavt nivå, ikke minst på grunn av omfattende nasjonale skjermingstiltak i mellomkrigsårene.

Samhandlingen mellom verdens land vil trolig øke også i tiden framover, både som en følge av ytterligere nedbygging av formelle hindre og ytterligere effektivisering av kommunikasjons- og transportteknologien. Dette fører til at landene i økende grad blir sammenvevd i tette nettverk, og dermed blir mer gjensidig avhengig av hverandre.

Impulser fra utlandet berører og påvirker hver enkelt av oss på en helt annen måte enn tidligere. På gata, på skolen og på jobben er innvandrere fra den ikke-vestlige verden ikke lenger et særsyn, men en naturlig del av omgivelsene. Mat- og klesvaner påvirkes av utenlandske tradisjoner og trender. Det skyldes ikke minst at stadig flere reiser til utlandet som turister, i arbeid og som studenter. Påvirkningen gjennom TV, Internett og andre media har også stor betydning. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien gjør det dessuten mulig for nordmenn å kjøpe flere tjenester direkte fra andre land i et helt annet omfang enn tidligere.

Den økonomiske og sosiale utviklingen i verden i det tjuende århundre var preget av en sterk befolkningsvekst og en svært sterk økonomisk vekst, men også av økende økonomiske ulikheter mellom de rikeste og de aller fattigste landene. Spesielt landene i Afrika sør for Sahara har blitt hengende etter i den globale velstandsutviklingen.

Mange viktige beslutninger tas i dag i internasjonale markeder som i liten grad er underlagt politisk styring. Fordi det offentlige i dag har tatt et langt mer omfattende ansvar for tjenesteproduksjon og reguleringen av markeder enn tidligere, er styringsutfordringene langt større i dag enn i perioden med omfattende frihandel før første verdenskrig. Dette skjer samtidig med at mange av de virkelig store utfordringene ikke bare berører ett enkelt land, men hele kloden. Konflikter, fattigdom, forurensing og overforbruk truer livsgrunnlaget mange steder. Titalls millioner flyktninger lever uverdige liv. Internasjonal kriminalitet, korrupsjon og mafiavirksomhet utfordrer de nasjonale rettssamfunnene. Aids-epidemien er en alvorlig trussel mot grunnlaget for sosial utvikling i stadig flere land. Overfor disse problemene er nasjonalstaten for liten, noe som krever institusjoner og samarbeid som gjør det mulig å styre bedre sammen internasjonalt.

Europa preges av store og vidtrekkende endringsprosesser. Utvidelsen av EU vil på en dramatisk måte endre det politiske Europa-kartet. Antall medlemsland vil gradvis kunne øke fra nåværende 15 til mer enn 25. Om noen år vil EU trolig omfatte de fleste europeiske land. Samtidig er EU i ferd med å bygge opp et omfattende sikkerhets- og forsvarssamarbeid. Dette vil bidra til at EU får en sentral rolle i europeisk krisehåndtering, i nært samarbeid med NATO og FN.

Utviklingen på miljøområdet

Økonomiske vekst har også ført til at miljøet og mange naturressurser har blitt overbelastet. I motsetning til arbeidskraft og kapital, er miljøressursene gratis å bruke med mindre det iverksettes virkemidler som synliggjør kostnadene som samfunnet påføres ved bruk av dem.

Gjennom miljøvernpolitikken har det vist seg mulig å bremse belastningene på miljøet, og på mange felter er den negative trenden snudd. De store industriutslippene er for eksempel kraftig redusert. På enkelte områder er også selve miljøtilstanden forbedret. På andre områder øker belastningene fortsatt, fordi framgangen i miljøeffektivitet blir mer enn oppveid av veksten i produksjon og forbruk. Vi står derfor fortsatt overfor store utfordringer. Nasjonalt er de største gjenstående utfordringene lokal forurensing og støy, og tap av områder med noenlunde uberørt natur. Nedbygging av natur reduserer mulighetene for friluftsliv og forringer folks velferd, og bidrar til tap av biologisk mangfold.

Tap av biologisk mangfold, opphopning av klimagasser i atmosfæren og spredning av helse- og miljøfarlige kjemikalier, er globale problemer som kan true selve livsgrunnlaget på jorda. Det er en særlig utfordring at gevinstene av å gjennomføre tiltak på disse områdene er utydelige for dem som pålegges reguleringer. De negative miljøvirkningene er riktignok potensielt svært alvorlige, men også langsiktige og delvis uforutsigbare. Arbeidet med denne typen miljøspørsmål er derfor ekstra krevende. Norge har vært en aktiv pådriver for internasjonale avtaler på disse områdene. På enkelte områder vil oppfølgingen av avtalene reise store utfordringer. Kyoto-protokollen vil for eksempel, når den trer i kraft, innebære at Norge og andre land vil måtte begrense utslippene av klimagasser i betydelig omfang. Dette vil kreve omstillinger i næringslivet og omlegginger i husholdningenes energibruk og transportmønstre.

Tilgangen til verdens natur- og miljøressurser er skjevt fordelt. Den ekstreme fattigdommen i noen utviklingsland kan i seg selv være en kilde til miljøproblemer. Men de største miljøutfordringene er knyttet til produksjons- og forbruksmønstre i de rike, industrialiserte landene, og i enkelte utviklingsland som har hatt en betydelig økonomisk vekst. Materiell vekst er helt nødvendig for å løse verdens fattigdomsproblemer og skape større global likhet. Utfordringen er å få til en slik utvikling, samtidig som verdens totale økonomiske aktivitet ikke gir en utvikling som overskrider naturens tålegrense. Som del av den rike verden har Norge et spesielt ansvar for å gå foran i arbeidet for å møte denne utfordringen.

1.4 Sentrale utfordringer for å sikre grunnlaget for velferden

En helhetlig politikk må bygge på at de valgene vi faktisk gjør både vil avgrense mulighetene til å gjøre andre valg, og at noen mål vil være viktigere enn andre. For Regjeringen er det et overordnet hensyn at vi kan videreutvikle våre felles velferdsordninger og sikre en rettferdig fordeling av goder og byrder. For å sikre disse hensynene er det nødvendig å føre en politikk som sikrer et arbeidsliv for alle, fornyelse av offentlig sektor og økt verdiskaping i næringslivet. Skal vi få til dette må vi samtidig føre en økonomisk politikk som bidrar til en balansert økonomisk utvikling.

1.4.1 Flere og bedre velferdstjenester

Offentlig sektor og felles velferdsordninger er de viktigste virkemidlene for å nå målene om rettferdig fordeling og likeverdige levekår. En effektiv offentlig sektor er også nødvendig for å tilby gode tjenester til bedriftene og sikre høy verdiskaping i norsk økonomi.

Offentlig sektor er utsatt for sterkt press fra mange kanter. Dels er det økende forventninger til hvilke ytelser og hva slags tjenester offentlig sektor skal bidra med til den enkelte. Dels er det gjennom ny teknologi åpnet opp helt nye måter for produksjon av tjenester og for tilgjengelighet for brukerne. Dels utsettes offentlig sektor for økt konkurranse på stadig flere tjenesteområder, som for eksempel utdanning og helse.

På flere områder kan vi nå se at økt ressursbruk i offentlig sektor ikke nødvendigvis slår ut i form av mer velferd og bedre tjenester. Til tross for at Norge i dag er ett av landene i verden med flest leger pr. innbygger, opplever vi fortsatt legemangel i mange deler av landet. Norge har også flere lærere pr. elev enn nesten alle andre land. Likevel må kvaliteten i skolen heves, og vi må gjøre mer for å skape en god skolehverdag for landets elever. Mange år med sterk vekst i antall polititjenestemenn har ikke gitt en tilsvarende økning i politiets tilstedeværelse i nærmiljøene. Norske kommuner bruker en stadig større del av sine ressurser på kontroll og rapportering, og gjennom 1990-årene har omfanget av statlig detaljstyring av kommunesektoren økt.

Alt dette er eksempler på at det er muligheter for forbedringer av offentlig sektor og for å utnytte ressursene som settes inn på en bedre måte. Dersom veksten i ressursbruken videreføres uten at det gjennomføres endringer og nødvendig fornyelse, risikerer vi at tilliten til de offentlige tjenestene reduseres.

En videre utbygging av velferdssamfunnet vil øke kravene til offentlig sektor. Selv om det trekkes klarere grenser for hva som skal være det offentliges kjerneoppgaver, vil Norge fortsatt stå overfor en utvikling der utgiftene til pensjoner og offentlige tjenester innenfor blant annet helse, pleie og omsorg vil vokse betydelig. Samtidig kan ikke det økonomiske grunnlaget for å finansiere utgiftene forventes å øke i samme grad. Denne utviklingen gjør det ekstra nødvendig å fornye offentlig sektor. Dette gjelder ikke bare driften av hver enkelt tjenesteytende enhet, men også organiseringen av virksomheten.

Økt mangfold i befolkningen og større forskjeller i individuelle ønsker og behov, tilsier en mer fleksibel og brukerorientert utforming av de offentlige velferdstilbudene. Det krever også at det offentlige kan levere tjenester som er gode og konkurransedyktige. Felles velferdsordninger blir mindre viktige for dem som har privatøkonomi til å klare seg selv. Samtidig er ikke de eksisterende ordningene nødvendigvis tilpasset alle nye behov. Holdninger og normer er under rask endring, blant annet som en følge av internasjonale impulser og høyere gjennomsnittlig utdanningsnivå i befolkningen.

Regelforenkling og desentralisering er nødvendig fordi det verken er mulig eller ønskelig å basere utformingen av velferdsordningene på sentraliserte beslutninger i samme grad som før. Dette tilsier at ansvar og beslutningsmyndighet delegeres og desentraliseres til nivåer der kunnskapen om de individuelle tjenestebehovene er større. Dette betyr blant annet at kommuner og regioner bør stå friere til å finne løsninger som er tilpasset de lokale forutsetningene, og at de enkelte institusjoner får større selvstendighet og handlefrihet. Dette vil også kunne gi større forskjeller i velferdstilbudet.

1.4.2 Et mer produktivt næringsliv

En langsiktig balanse i utenriksøkonomien krever at den konkurranseutsatte sektoren i Norge er tilstrekkelig stor. Større grad av åpenhet over landegrensene og regionalisering, en sterk teknologisk utvikling, økte omstillinger og økt konkurranse i stadig flere markeder, gjør at kravene til bedriftene har blitt større. Samtidig vil utvidelsen av EU gi en kraftig utbygging av EUs indre marked, og dermed av hele EØS-området. Dette stiller norsk næringsliv overfor økt konkurranse og nye vekstmuligheter.

Fortsatt nedbygging av handelshindringer og mer effektiv transport vil øke den internasjonale konkurransen. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi åpner for internasjonal konkurranse i markeder som tidligere var skjermet. Økt konkurranse vil skjerpe kravene til effektivitet i norske bedrifter. Særnorske forhold vil få mindre å si for norske priser og lønninger. De økonomiske fordelene av internasjonal integrasjon kan sammenfattes som at hvert enkelt lands tilgang på varer og tjenester øker, og produksjonen blir mer effektiv gjennom økte muligheter for spesialisering, økt konkurranse og bedre utnyttelse av stordriftsfordeler. Disse fordelene er spesielt store for små land som Norge.

Større åpenhet over landegrensene representerer en utfordring for alle land. Konkurransen mellom land om å tiltrekke seg internasjonal næringsvirksomhet vil trolig tilta i omfang. Avvikling av reguleringer og økende markedsintegrasjon i Europa og andre regioner vil også kunne føre til at spesialisert næringsvirksomhet i sterkere grad konsentreres.

Inntektene fra olje- og gassvirksomheten gir Norge store eksportinntekter de nærmeste årene. Usikkerheten om de framtidige oljeinntektene gjør imidlertid at den framtidige avkastningen er usikker. Dette tilsier at det er viktig å være forsiktig med å bruke for mye av inntektene i dag. Bruker vi mer penger enn økonomien tåler, vil kostnadene stige og konkurranseevnen til konkurranseutsatt næringsliv vil svekkes. En betydelig nedbygging, med behov for senere oppbygging av konkurranseutsatt sektor, vil gi store omstillingsproblemer og kunne føre til arbeidsledighet. Utfordringen over tid blir å sørge for en stabil økonomisk utvikling hvor det ikke er nødvendig å foreta raske omstillinger preget av store kostnader for samfunnet og den enkelte.

I et langsiktig perspektiv er vår evne til å utnytte de samlede ressursene vi har som nasjon avgjørende for utviklingen av velferden. En rekke forhold påvirker dette. Viktige bidrag vil blant annet være utvikling av nye produkter og ny teknologi. I tillegg er det viktig at arbeidskraft og kapital benyttes på de områder av økonomien som gir høyest verdiskaping.

En utfordring er å legge til rette for gode vekstvilkår for norske bedrifter og lokalsamfunn. Dette forutsetter høyt kunnskaps- og kompetansenivå hos arbeidskraften. En vellykket kompetansepolitikk er viktig for å møte utfordringene knyttet til nyskaping og økt behov for innovasjon i næringslivet. Kompetansepolitikken kan samtidig bidra til kvalifisering og motivering for å øke arbeidsstyrken, regional utvikling og til bedre kvalitet og høyere effektivitet i offentlig sektor. Kompetansepolitikk er dermed noe langt mer enn utdannings- og forskningspolitikk. Vi må sikre at kunnskapene som formidles gjennom utdanningssystemet er tilpasset framtidens behov og at utdanningssektoren selv driver en produktiv kunnskapsformidling. Utdannings- og forskningspolitikken skal bidra til at den teknologiske utviklingen gir oss fortrinn og økt konkurransekraft.

De endringene som påvirker norsk næringsliv vil utløse omstillinger. Det er viktig at vi greier å gjennomføre omstillinger som er lønnsomme for samfunnet som helhet, og at vi gjør kostnadene ved omstillinger så små som mulig. Næringspolitikken må derfor bidra til å stimulere framtidsrettede og lønnsomme omstillinger framfor å bevare bedrifter og næringsvirksomhet med lav lønnsomhet.

1.4.3 Et inkluderende arbeidsliv

Norge trenger høyere ambisjoner for utvikling av et arbeidsliv som omfatter alle og for å styrke tilbudet av arbeidskraft.

I arbeidsmarkedet fordeles det alt vesentligste av inntektene i samfunnet, og høy sysselsetting er det viktigste bidraget for å hindre økte inntektsforskjeller. Retten til et arbeid er noe langt mer enn retten til å heve lønn. I arbeidslivet legges mye av grunnlaget for personlig utvikling, etablering av sosiale nettverk og deltakelse i samfunnslivet generelt.

I arbeidslivet vil også kompetanse og erfaring bygges opp. Det lages nye produkter og tjenester. Det drives forskning og utvikling. Og det etableres holdninger og fellesskap med rekkevidde langt ut over den enkelte arbeidsplass. Arbeid er velferdens grunnlag, og velferd er arbeidets mål. I et godt samfunn skal det være plass til alle arbeidsføre mennesker i arbeidslivet.

Gjennom oppgangen i 1990-årene har det norske arbeidsmarkedet vist seg å fungere fleksibelt. Økt etterspørsel etter arbeidskraft har stort sett blitt tilsvart av økt mobilisering til arbeidsstyrken. Sammenlignet med andre land har vi høy yrkesdeltakelse i Norge, særlig når det gjelder kvinner. Aldri har flere i Norge vært i arbeid enn i dag.

Selv om mye fungerer godt, må ambisjonene i arbeidslivspolitikken likevel heves. På enkelte, viktige områder går utviklingen i gal retning. Dette gjelder særlig omfanget av sykefravær og uførhet.

I 2000 anslås sykefraværet for hver lønnstaker til 24 dager i gjennomsnitt. Mens utviklingen i korttidsfraværet har vært relativt stabilt gjennom 1990-årene, har det vært en kraftig økning i langtidsfraværet. For årene 2000 og 2001 svarer økningen i sykefraværet alene til et bortfall av om lag 20 000 årsverk samlet. Tilgangen på nye uførepensjonister varierte mellom 28 000 og 34 000 i perioden 1997–2000, mens den i perioden 1991–1996 lå på 20 000–25 000 pr. år.

Siden begynnelsen av 1970-årene har arbeidsstyrken økt med om lag 25 000 personer hvert år. Framover er veksten anslått til om lag 10 000 personer pr. år i gjennomsnitt fram til 2010, for deretter å stanse helt opp.

Samtidig vet vi at behovet for arbeidskraft vil øke, ikke minst i pleie- og omsorgssektoren. Basert på beregninger fra Statistisk sentralbyrå vil behovet for arbeidskraft i kommuneforvaltningen tilsvare i overkant av 70 000 nye sysselsatte fra 1999 fram til 2010 dersom vedtatte planer for eldreomsorg, psykiatri og barnehageutbygging gjennomføres. Dette betyr i praksis at en stor del av veksten i arbeidsstyrken de nærmeste ti årene vil måtte gå med til å dekke økt behov for arbeidskraft i kommunene.

Mange av de som i dag er uføre eller på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet har både evne og lyst til å arbeide, dersom det legges bedre til rette for det. Som nasjon må vi se på denne arbeidskraften som enda viktigere og mer verdifull enn noen gang. Like viktig som å gjennomføre tiltak som fører folk inn i arbeidsstyrken er det å hindre at stadig flere faller ut. Terskelen inn i arbeidslivet må bli lavere, samtidig som terskelen ut må bli høyere.

Det er mange grunner til at sykefraværet og antallet uføre øker. Ikke alle disse skyldes arbeidslivet eller jobben til den enkelte, men henger sammen med personlige forhold, livsstil og hendelser utenfor yrkeslivet. Likevel er det neppe tvil om at jobben i seg selv påfører mange sykdom og uførhet. Dette kan være knyttet til fysisk slitasje og farlige arbeidssituasjoner, men også til stress, dårlig sosialt arbeidsmiljø og en oppjaget arbeidssituasjon. Undersøkelser viser at stadig flere opplever jobben som mer stressende og at kravene til innsats har økt. I kombinasjon med et dårlig arbeidsmiljø og dårlig ledelse vil dette i mange tilfeller være nok til å påføre den enkelte sykdom av kortere eller lengre varighet.

Tempoet i arbeidslivet har økt. Økte krav til fleksibilitet og omstilling, innføring av ny teknologi og stadige organisasjonsendringer preger manges hverdag. Mens slike omstillinger ofte er både nødvendige og ønskelige, er det viktig at prosessen omkring dem legges opp på en god måte. Alle mennesker har krav på å bli tatt på alvor, bli involvert og informert om endringer som berører deres egen arbeidssituasjon. Endringer som oppleves som uforståelige, eller som utelukkende handler om økte krav til ytelse uten at fordelene for den enkelte eller virksomheten kommer tydelig fram, kan ofte gi mistrivsel.

De verdiene som styrer arbeidslivet har også betydning for hvordan vi som samfunn setter grensene for uførhet. Mennesker med store ressurser og betydelig arbeidsevne kan risikere å bli støtt ut av arbeidslivet fordi de ikke passer inn i en modell som ensidig vektlegger høyt tempo. Dette fordi de ikke greier å yte maksimal innsats hele tiden. Utfordringen er at mange i dag må velge mellom et tempo de ikke greier og å stå helt utenfor arbeidslivet. Både for den enkelte og for samfunnet vil begge valg være gale, fordi de enten fører til overbelastning og sykdom eller til at tilgjengelige menneskelige ressurser ikke blir tatt i bruk. Det er derfor nødvendig å tenke nytt når det gjelder den måten vi legger til rette for at hver enkelt kan yte en innsats i arbeidslivet ut fra sine egne forutsetninger. Samtidig må vi føre en seniorpolitikk som legger til rette for at eldre arbeidstakere kan være lenger i arbeid enn i dag.

I en situasjon med svak vekst i arbeidsstyrken er det særlig viktig at arbeidskraften har de kvalifikasjoner som bedriftene etterspør. Dette krever et utdanningssystem som er innrettet for å dekke behovene for arbeidskraft i arbeidslivet. Vi har fortsatt arbeidsledighet i Norge, og den er aller høyest for innvandrere fra ikke-vestlige land og flyktninger. Det er mange årsaker til at disse gruppene har høyere ledighetstall enn andre, men det er neppe noen tvil om at det også handler om holdninger hos norske arbeidsgivere. Mange innvandrere og flyktninger har høy utdanning og kompetanse som er opparbeidet i hjemlandet. Denne vil det være god bruk for i det norske arbeidslivet. Derfor er det nødvendig med ekstra tiltak for å skape en større mobilisering også av denne delen av arbeidsstyrken.

1.4.4 Langsiktig økonomisk stabilitet

En stabil økonomisk utvikling er en verdi i seg selv. Stabilitet gir de beste mulighetene for å bygge ut den offentlige velferden skritt for skritt, samtidig som stabile rammevilkår skaper det beste grunnlaget for nyskaping og videreutvikling i norske bedrifter.

Mangel på stabilitet er en trussel mot verdiskaping, velferd og fordeling. Det gjør det vanskeligere å planlegge og fatte beslutninger, både i bedrifter, i det offentlige og i husholdningene. Både nedgangstider med økende arbeidsledighet, og kraftig oppgang med høye renter og høy inflasjon, skaper store fordelingsproblemer. I Norge har vi flere ganger opplevd at sterke oppgangsperioder har blitt avløst av like kraftige tilbakeslag. Derfor er det å skape stabilitet gjennom oppgangs- og nedgangstider et hovedhensyn i den økonomiske politikken. Like viktig som å motvirke nedgang, er det å ikke miste kontrollen med oppgang og sterk vekst.

Hovedproblemene i den økonomiske politikken siden 1970-årene har knyttet seg til to forhold. Det ene har vært de store konjunktursvingningene i økonomien. For å jevne ut svingningene i økonomien har det i Norge blitt ført en svært aktiv budsjettpolitikk sammenliknet med andre OECD-land.

Det andre hovedproblemet i den økonomiske politikken knytter seg til lønns- og prisutviklingen, som har ligget høyere enn hos våre handelspartnere gjennom det meste av perioden siden 1970-årene.

Utviklingen i norsk økonomi de siste tiårene viser at den økonomiske politikken har fungert godt i forhold til å nå målene om full sysselsetting og fortsatt høy vekst i fastlands-økonomien. Mulighetene for å opprettholde full sysselsetting framover vil avhenge både av budsjettpolitikken og av hvor godt vi vil lykkes på det inntektspolitiske området. En for sterk utgiftsvekst vil føre til en kostnadsvekst som vil gi en nedbygging av den konkurranseutsatte delen av næringslivet. Dette vil forsterke omstillingsproblemene knyttet til oppbygging av ny konkurranseutsatt virksomhet som må til for å finansiere importen i framtiden.

Budsjettpolitikken må jevne ut svingningene i økonomien og være opprettholdbar over tid. I perioder med ekstra store statsinntekter fra olje- og gassvirksomheten kan det være fristende å øke de offentlige utgiftene kraftig på en rekke områder. Dette for å få en raskere bedring av tilbud og standarder. Alternativt kan det være ønsker om store reduksjoner i skatter og avgifter, noe som betyr at en større andel av de offentlige utgiftene finansieres direkte med inntekter fra oljevirksomheten.

I en situasjon der norsk økonomi nærmer seg kapasitetsgrensen vil begge typer politikk bidra til å undergrave stabiliteten. Samtidig må budsjettpolitikken vurderes i sammenheng med statens langsiktige finansieringsbehov. Reformer og standardforbedringer som ikke kan bæres over tid vil etter hvert utløse behov for innstramminger og nedskjæringer, og vil på den måten utgjøre en trussel mot velferden i samfunnet.

Skal vi sikre en sunn økonomisk utvikling er det viktig å unngå at vi låser fast økonomiske ressurser på områder som ikke bidrar til velferdsforbedringer og vekst. Vi må legge aktivt til rette for omstilling og nyskaping i alle deler av landet. Dette stiller krav til vår omstillingsevne. Vi må også sikre at økonomiske omstillinger skjer på en sosialt forsvarlig måte. Vi kan ikke la noen bære en urettmessig del av kostnadene ved å omstille produksjon og tjenestetilbud.

For å få dette til må vi sikre alle tilgang til oppdatert kompetanse i hele yrkeslivet gjennom etter- og videreutdanning. Vi styrker omstillingsevnen ved å ha et velfungerende system for finansiering av ny næringsvirksomhet. Og vi styrker den ved å ha en velutviklet infrastruktur for transport, informasjonstjenester og kompetanseutvikling.

I tiårene framover vil vi oppleve en økende andel eldre i befolkningen. I aldersgruppen 67 år og over var det 617 000 personer i 1999. Dette antallet holder seg om lag konstant fram til 2010, før det anslås å stige til vel 1 mill. personer i 2050. Andelen personer over 80 år antas å vokse relativt jevnt gjennom hele perioden. Antall personer i yrkesaktiv alder anslås å stige de kommende 20 årene, fra 2,7 mill. i dag til knapt 3 mill. omkring 2020. Deretter forventes mindre endringer i størrelsen på denne aldersgruppen. Utviklingen innebærer blant annet at personer over 67 år som andel av befolkningen vil øke fra om lag 14 pst. i dag til om lag 21 pst. i 2040. Samfunnsutviklingen vil preges av at det blir stadig flere eldre i forhold til personer i yrkesaktiv alder.

De offentlige utgiftene i form av overføringer til alderspensjonistene vil øke sterkt etter 2010 som følge av befolkningsutviklingen. Samtidig er det en betydelig vekst i de offentlige utgiftene til uførepensjon og sykepenger. Forventet avgangsalder for en yrkesaktiv 50-åring har blitt redusert fra 64,1 år i 1995 til 62,8 år i 2000. I løpet av treårsperioden 1998–2000 ble det 97 000 nye uførepensjonister. I det siste har det i tillegg vært en sterk økning i sykefraværet. Disse økte utgiftene gir mindre rom for økte offentlige utgifter på andre viktige områder.

Antall offentlig sysselsatte har økt med rundt 270 000 etter 1980, og dette utgjør det meste av veksten i den samlede sysselsettingen i Norge i perioden. Veksten i helsesektoren har vært særlig sterk, og helseutgifter, målt i faste priser per innbygger, økte med 53 pst. fra 1980 til 1996. Alderssammensetningen i befolkningen vil kreve økte ressurser til helse og pleie- og omsorgstjenester også i tiden framover. Av spesiell betydning er veksten i antall eldre over 80 år, som utgjør den mest pleietrengende delen av befolkningen. Den økte satsingen de siste årene innen eldreomsorgen, psykiatrien og sykehusene forsterker veksten i ressursbruken. Til tross for en betydelig forbedring av tjenestetilbudet, er det fortsatt uløste oppgaver i helse- og omsorgssektoren. Den teknologiske utviklingen gjør det samtidig mulig å behandle flere sykdommer enn tidligere. Veksten i inntekter og levestandard som forventes i årene framover, vil også i seg selv føre til økt etterspørsel etter offentlige tjenester. Det er en stor utfordring å bygge ut det offentlige velferdstilbudet i tråd med økningen i etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester, samtidig som pensjonsutbetalingene vil øke.

I de senere årene har staten erstattet petroleumsformuen med en finansiell formue, ved at inntekter fra oljevirksomheten har blitt satt til side i Statens petroleumsfond. Ved utgangen av 2000 utgjorde petroleumsfondet 386 mrd. kroner, og vil øke raskt i de nærmeste årene, så sant oljeprisen ikke blir svært lav.

I et langsiktig perspektiv må dagens overskudd på statsbudsjettet ses i lys av at de begrensede olje- og gassressursene forventes å gi størst inntekter de nærmeste ti årene. Deretter vil inntektene falle, samtidig som utgiftsveksten knyttet til alderspensjonene for alvor kommer til å øke. Oppbyggingen av Petroleumsfondet må derfor betraktes som en sparing som kan bidra til å finansiere velferden i framtiden. En hovedutfordring for Regjeringen er å skape rom for å styrke den offentlige velferden nå, samtidig som man setter til side midler som kan finansiere de langsiktige økonomiske forpliktelsene. Dette må skje uten at kostnadsveksten øker på en slik måte at det ikke er mulig å opprettholde et sterkt konkurranseutsatt næringsliv.

1.5 Hvordan vil Regjeringen møte utfordringene?

Det ble gjort store materielle og sosiale framskritt i forrige århundre. Bare de færreste ville ønske seg tilbake til 1950-årene dersom de får en nøktern beskrivelse av levestandarden den gang. Men da er det et paradoks at de fleste nordmenn sier de ikke føler seg lykkeligere i dag. Siden 1985 har samfunnsforskere spurt befolkningen i hvor stor grad de vil beskrive seg som lykkelige. Undersøkelsen viser et stabilt mønster for «lykkefølelsen» over hele perioden, selv om det har skjedd en klar økning i den materielle levestandarden for de fleste.

Disse undersøkelsene viser sannsynligvis at en venner seg til framgang og velstandsvekst og at forventningene om stadige velstandsforbedringer bare øker. Mange opplever ikke velstandsvekst før de får det bedre enn andre. Undersøkelsene tyder videre på at lykke for den enkelte først og fremst avhenger av noen få, men fundamentale forhold. Det burde ikke overraske at kjærlighet og gode vennskap framheves som noe av det viktigste.

Samtidig viser undersøkelser at folk flest mener at det først og fremst er mer fritid, bedre økonomi og bedre helse som kan gjøre deres liv bedre. Dette er forhold som kan påvirkes gjennom politiske vedtak, og det er et mål å legge til rette for at dette kan realiseres i størst mulig grad. Samtidig er det viktig i politikken å avklare målkonflikter og ta verdivalg. Derfor handler politikk om å velge.

Mange utviklingstrekk kan bare i begrenset grad påvirkes av politiske vedtak. Politiske beslutninger kan i liten grad påvirke økningen i andelen eldre. Derimot kan en politikk som i dag sørger for at samfunnet sparer deler av våre inntekter, hindre at aldringen av befolkningen svekker grunnlaget for velferdstilbudet for framtidige generasjoner. Ingen norsk regjering kan bestemme prisen på våre olje- og gassreserver, men politikken kan påvirke i hvilken grad velferdssamfunnet skal finansieres med et stabilt skattegrunnlag, slik at sårbarheten ikke er for stor dersom oljeprisen skulle falle sterkt.

Det er også begrenset hva en kan oppnå bare med nasjonale politiske virkemidler. Utviklingen i Norge påvirkes i økende grad av det som skjer i andre land og i internasjonale markeder. Men en forsterket felles politisk innsats internasjonalt kan bidra til å gi en ønskelig retning på internasjonale utviklingstrekk. De globale miljøutfordringene kan bare møtes gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Gjennom egne tiltak og aktiv deltakelse i utarbeidingen og oppfølgingen av internasjonale avtaler, kan Norge gi betydelig bidrag til en bærekraftig utvikling. Når det gjelder viktige nærliggende elementer i folks velferd, slik som god luftkvalitet og fravær av støy, vern av og tilgang til urørt natur og kulturminner, faller ansvaret først og fremst på våre egne politiske valg.

En forutsetning for å lykkes er at politikken sikrer en best mulig bruk av samfunnets ressurser. Effektivitet er ikke bare et spørsmål om hvor hardt en jobber, men om å nå prioriterte mål med minst mulig bruk av ressurser. I tillegg må politikken bidra til omfordeling, slik at økt velferd ikke bare oppleves av noen få.

I dette langtidsprogrammet skisserer Regjeringen hovedpunktene i en strategi for videreutvikling av det norske velferdssamfunnet. I kapitlene 3–16 er de viktigste elementene i en slik strategi skissert. I kapittel 2 gis det en oppsummering av hovedlinjene i Regjeringens politikk, slik den er omtalt i de påfølgende kapitlene.

Det er også lagt vekt på en omfattende beskrivelse av utviklingen fram til i dag og hvilke utfordringer vi ser for oss at vil dominere i årene framover. Et fellestrekk innenfor alle sektorer er de enorme framskritt som har skjedd over tid. Den enkeltes muligheter, enten det gjelder utdannelse, yrkesliv, kulturtilbud, helsestell eller eldreomsorg, har blitt sterkt forbedret. Samtidig ser vi at Norge står svært godt rustet sammenlignet med andre land til å løse disse utfordringene, blant annet på grunn av våre solide offentlige finanser, vår høye yrkesdeltakelse og lave arbeidsledighet, vårt kunnskapsnivå og godt utbygde velferdssamfunn.

Gjennom de politiske hovedgrep Regjeringen ønsker å ta vil vi søke å ta vare på de mulighetene vi har for å bygge et enda bedre samfunn for hver enkelt av oss. Norge er mulighetenes samfunn. Regjeringen vil gjøre mulighet til virkelighet.

2 Fra mulighet til virkelighet – hovedlinjeri Regjeringens politikk

2.1 En politikk for en sunn økonomisk utvikling

2.1.1 Fornyelse av offentlig sektor

Det er et hovedmål for Regjeringen å forsvare og forsterke fellesskapsløsningene. Velferdssamfunnet må hele tiden videreutvikles for å sikre grunnlaget for verdiskaping, velferd og rettferdig fordeling. Dette vil både stille store krav til å prioritere, og til å forandre og fornye.

I fornyelsen av offentlig sektor er det et viktig mål å sette brukerne i sentrum. Uten en løpende omstilling og fornyelse, vil offentlige tjenester kunne bli dårlig tilpasset befolkningens behov. En slik utvikling ønsker Regjeringen å unngå. I Regjeringens arbeid med fornyelse av offentlig sektor er følgende hovedmål trukket fram:

  • Ressurser skal overføres fra administrasjon til tjenesteproduksjon og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende behov.

  • Gjennom effektivisering av ressursbruken skal det skapes økt handlingsrom på alle nivåer innenfor offentlig sektor.

  • Organisering og tjenesteproduksjon i offentlig sektor skal være basert på brukernes behov.

De siste tiårene har en stadig større andel av befolkningen blitt sysselsatt i offentlig sektor. Dette skyldes en sterk utbygging av velferdsordningene. Flere personer er blitt omfattet av velferdsordningene, og tilbudet til hver enkelt er blitt forbedret. Samlet har dette medført sterk vekst i behovet for arbeidskraft. Også i årene framover forventes det et økende behov for sysselsetting i offentlig sektor.

For å møte de framtidige utfordringene, har Regjeringen allerede startet arbeidet med omfattende reformer og omstillinger innenfor offentlig virksomhet:

  • Regjeringen vil foreslå at eierskapet til sykehusene overføres fra fylkeskommunene til staten. Målet med sykehusreformen er mer likeverdige sykehustjenester over hele landet, større effektivitet, bedre funksjonsfordeling, klare og enhetlige ansvarsforhold og bedre utnyttelse av arbeidskraft og kapital.

  • Regjeringen vil bedre skole- og utdanningssystemet . Regjeringen ønsker større lokal frihet og større selvstendighet for den enkelte institusjon til å prøve ut nye organisasjonsformer og arbeidsmåter. Regjeringen vil legge om gradsstrukturen innenfor høyere utdanning, og gjennomføre tiltak med sikte på å øke studieprogresjonen. Regjeringen vil også sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere innholdet og strukturen i det 13-årige skoleløpet.

  • Regjeringen ønsker å endre organiseringen av Forsvaret , slik at Forsvaret blir bedre tilpasset dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Sammen med allerede iverksatte rasjonaliseringstiltak skal Forsvaret innen utgangen av 2005 redusere antall årsverk med om lag 5000, og årlige driftsutgifter med om lag to mrd. kroner sammenlignet med et alternativ uten omlegging.

  • Regjeringen foreslår at antallet politidistrikter reduseres fra 54 til 28. Med dette tiltaket forventes både en kvalitetsheving og en bedre ressursutnyttelse, ved at frigjort personell kan kanaliseres inn i direkte tjenesteyting. Når det gjelder domstolene , ønsker Regjeringen blant annet å slå sammen de minste domstolene til større enheter.

  • Regjeringen har lagt fram forslag om en betydelig omlegging av Postens ekspedisjonsnett med sikte på å tilpasse dette til endrede behov hos brukerne og for å sikre Postens konkurransedyktighet i framtiden.

  • Likningsforvaltningen skal omorganiseres. Likningsforvaltningen i det enkelte fylke inndeles i distrikter som kan omfatte en eller flere kommuner. Gjennom denne omorganiseringen skal en oppnå bedre kvalitet og økt effektivitet i likningsarbeidet.

Siktemålet med reformene er å få flere og bedre offentlige tjenester tilpasset brukernes behov, ved at tjenesteytingen organiseres bedre, og ved at det frigjøres mer arbeidskraft.

Effektiv ressursbruk og større grad av brukerorientering er grunnleggende elementer i arbeidet for en rettferdig fordeling. En sterk offentlig sektor er ryggraden i fordelingspolitikken. Hvis offentlig sektor svekkes, er det de svakeste som taper. Bedre tilgjengelighet til offentlige tjenester er også av størst betydning for de svakeste i samfunnet. Det er de svakeste som ofte har de største problemene med å finne fram i et uoversiktlig regelverk, og som er mest avhengig av offentlige tjenester.

Regjeringen vil i arbeidet med fornyelse av offentlige sektor også se spesielt på behovene i distrikts-Norge. Regjeringen vil føre en bevisst statlig lokaliseringspolitikk både når det gjelder fordeling av arbeidsplasser og tilgang på tjenester. Det vil særlig bli fokusert på desentralisering av eksisterende oppgaver og funksjoner, og lokalisering av nye oppgaver utenfor det sentrale Østlandsområdet.

Regjeringen ønsker enklere tilgang til offentlige tjenester . Det må bli enklere for brukerne å få nødvendig bistand fra offentlige instanser. Etablering av offentlige servicekontorer er et viktig tiltak for å bedre kontakten mellom brukerne og det offentlige. Her kan all informasjon om kommunale og statlige tilbud samles på ett sted i kommunen, og alle skal kunne få tilstrekkelig informasjon og veiledning ved henvendelse. Det er store muligheter for å effektivisere og forbedre offentlige tjenester ved økt bruk av ny teknologi. I eNorge-planen legger Regjeringen vekt på at elektronisk tjenesteyting skal være hovedløsningen for forvaltningens samhandling med brukerne, at elektronisk handel skal være førstevalget ved nye innkjøp, og at elektronisk saksbehandling skal bli det normale og like akseptert som papirbaserte løsninger. Regjeringen arbeider derfor med å etablere en «døgnåpen forvaltning.» Målet er at flest mulig av de offentlige tjenestene skal være tilgjengelige over Internett for brukerne når de selv ønsker det.

Det er også nødvendig å legge økt trykk i arbeidet med regelforenkling. Regjeringen vil derfor intensivere arbeidet med forenkling av de forskrifter og regler som gjelder for næringslivet og husholdningene. Gjennom en egen «forskriftsdugnad» vil alle departementer bidra med forslag til opprydding og forenkling av eksisterende regelverk.

Regjeringen arbeider videre for å finnefram til mer hensiktsmessige organisasjons- og styringsformer . Forholdet mellom staten og kommunesektoren er viktig i den sammenheng. Fornyelse av offentlig sektor innebærer også større endringer innenfor statsforvaltningen.

Etter Regjeringens syn er det viktigste virkemiddelet for å oppnå en best mulig tjenesteproduksjon å satse på egne ansatte gjennom kompetanseutvikling og lignende tiltak, og ved å trekke med de ansatte i nødvendige endringsprosesser for å styrke offentlige tjenester. Mer effektiv drift betyr ikke nødvendigvis hardere arbeidstempo og en mer presset arbeidssituasjon for de ansatte. Det handler om å finne mer fornuftige måter å organisere arbeidet på, slik at hovedinnsatsen kan legges i de oppgavene som skal løses. Regjeringen vil dessuten legge økt vekt på personalpolitikken og på ledelse i offentlig virksomhet. Offentlig sektor trenger gode ledere og motiverte og kvalifiserte ansatte innenfor alle virksomhetsområder.

Regjeringen vurderer også om større grad av fristilling kan være et virkemiddel for å fremme økt effektivitet innenfor offentlig sektor. Økt grad av administrativ frihet i den daglige driften av institusjonene vil være særlig aktuelt innenfor høyt spesialisert virksomhet som sykehus og universiteter/høyskoler.

Gjennom større lokal frihet, mindre detaljstyring og klarere oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene , vil Regjeringen bidra til at tjenestetilbudet blir bedre tilpasset ønsker og behov lokalt. Regjeringen vil overlate mer av styringen til kommunesektoren (kommuner og fylkeskommuner). En brukerorientert og effektiv tjenesteproduksjon i den enkelte kommune forutsetter også en hensiktsmessig organisering av tjenestene internt i kommunen.

Regjeringen ønsker at en større andel av kommunesektorens inntekter skal komme i form av frie midler. Som ledd i dette la Regjeringen fram en plan for å avvikle og innlemme øremerkede tilskudd i rammetilskuddet i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 (St.prp. nr. 62 (1999–2000)).

Større lokal frihet åpner også for større mangfold og forskjeller mellom kommunene. Slike forskjeller kan bety en bedre tilpasning til befolkningens behov. Men forskjellene vil også kunne være et resultat av at noen kommuner drives mer effektivt enn andre. Det er ikke alltid ønskelig at alle kommuner skal velge de samme løsningene. Det er derfor Regjeringens mål at større lokal frihet skal spore den enkelte kommune til en mer brukerorientert og effektiv drift.

En effektiv offentlig sektor er avhengig av en hensiktsmessig forvaltningsstruktur og en klar oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene. Oppgavefordelingen og fylkesinndelingen er nylig utredet i NOU 2000: 22 Om oppgavefordeling mellom stat, region og kommune. Regjeringen har fulgt opp utredningen med en stortingsmelding om oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene.

Fordelingen av oppgaver og ansvar for tjenester mellom forvaltningsnivåene har som utgangspunkt at ansvaret skal ligge så nært mottakeren av tjenesten som mulig. I stortingsmeldingen om oppgavefordelingen og det regionale nivået foreslår Regjeringen derfor å desentralisere både myndighet og oppgaver til kommuner og fylkeskommuner.

Regjeringen mener det er behov for å opprettholde et direkte valgt forvaltningsnivå mellom stat og kommune, men at det er nødvendig med endringer i organiseringen av det regionale nivået. Regjeringen ønsker å gjennomføre reformer som gir en klarere ansvars- og rollefordeling mellom fylkeskommunen og den regionale statsforvaltningen.

Regjeringen har foreslått at de kommunene som slår seg sammen ikke får reduserte statlige overføringer de første 10 årene etter sammenslutningen.

Ved siden av økt innsats for å sikre høy yrkesdeltakelse, er omstilling og fornyelse av offentlig sektor det viktigste bidraget til å bevare et sterkt velferdssamfunn og gode offentlige tjenester i årene som kommer. Nettopp fordi disse oppgavene er så grunnleggende viktige for utviklingen i norsk økonomi under ett, vil det være nødvendig med stor politisk oppmerksomhet og tett oppfølging i hver av de omfattende prosessene som fornyelsen består av i årene som kommer.

2.1.2 Økt verdiskaping i næringslivet

For å nå Regjeringens hovedmål i den økonomiske politikken, må vi både skape verdier og fordele goder. Det er vår evne til å utnytte og prioritere bruken av våre samlede ressurser effektivt som avgjør den samlede verdiskapingen og dermed også hvilket velferdsnivå Norge kan ha. Vår evne til å utvikle nye produkter og ny teknologi er sentral for å lykkes. Det er også viktig at arbeidskraft og kapital benyttes på de områder i økonomien der verdiskapingen er høyest. Regjeringens mål i næringspolitikken er å legge til rette for innovasjon, omstilling og effektivisering i næringslivet for dermed å sikre høyest mulig verdiskaping og velferd.

Verdiskaping kan anta ulike former. Verdiskapingen skjer både i næringslivet og ved offentlig tjenesteyting. Miljøkvalitet, fritid og rekreasjon er også en form for verdiskaping, siden forbedringer på disse områdene også bidrar til å øke vår velferd. Veksten i samfunnets ressursgrunnlag, ressursbruken i offentlig sektor, samt målene for miljø- energi-, distrikts- og regionalpolitikken gir rammer for verdiskapingen i næringslivet. Det samme gjør kravene til helse, miljø og sikkerhet (HMS). I dette kapitlet omtales Regjeringens politikk for økt verdiskaping i næringslivet innenfor disse rammene.

Verdiskapingen i næringslivet påvirkes i stor grad av den generelle økonomiske politikken. Det viktigste bidraget den økonomiske politikken kan gi for å sikre høy verdiskaping i næringslivet, er en jevn og balansert økonomisk utvikling. Utjevning av svingningene i økonomien bidrar til bedre utnytting av ressursene og mindre usikre rammebetingelser for næringslivet. Det er også viktig at den økonomiske politikken baseres på langsiktige vurderinger av offentlige inntekter og utgifter, slik at man unngår den usikkerheten og de omstillingskostnadene som følger av omlegginger av den økonomiske politikken.

Nedbygging av handelshindre og teknologisk utvikling gjør at stadig flere næringer er utsatt for internasjonal konkurranse. Selv om noen bedrifter vil tape på økt konkurranse, medfører samtidig nedbyggingen av handelshindre store markedsmuligheter i utlandet for norske bedrifter. Selv om petroleumsformuen og kapitalen i Statens petroleumsfond gir oss økte muligheter til å finansiere forbruket av varer og tjenester som er produsert i utlandet, er denne formuen langt fra stor nok til å finansiere hele forbruket framover. Det er derfor viktig at den generelle økonomiske politikken er innrettet slik at omfanget av konkurranseutsatt næringsliv er tilstrekkelig stort. Norsk næringsliv må derfor sikres konkurransedyktige rammebetingelser. Det er den samlede effekten av ulike rammebetingelser som er avgjørende. Konkurransedyktige rammevilkår bestemmes derfor av langt mer enn skattesatser, støtteordninger, konkurransepolitikk og andre tradisjonelle næringspolitiske virkemidler.

Regjeringen vil føre en framtidsrettet næringspolitikk der ressursinnsatsen gir god avkastning for samfunnet. Næringspolitikken må stimulere til lønnsomme omstillinger. Samtidig må politikken innrettes slik at omstillingskostnadene blir minst mulig. Det er derfor viktig at den offentlige virkemiddelbruken sikrer nødvendige endringer i næringsstrukturen og i produksjonen. Dersom strukturbevarende næringsstøtte, skjerming fra internasjonal konkurranse, markedsmakt eller reguleringer hindrer en kontinuerlig og hensiktsmessig omstilling, kan omstillingsprosessene senere bli langt mer smertefulle.

Regjeringen vil generelt legge til rette for lønnsom næringsutvikling i alle deler av landet. Dette skal skje både gjennom en politikk for nyskaping og vekst og gjennom å legge til rette for internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår. Regjeringen vil legge vekt på å utforme rammebetingelsene slik at næringsmiljøer som er veletablerte og sterke i Norge, som fiskeri og havbruk, energi (olje og gass) og maritime næringer skal kunne videreutvikle seg. Regjeringen vektlegger også at IKT-sektoren, som følge av dens betydning for økonomien generelt over tid, bør prioriteres.

Det arbeides kontinuerlig med å forenkle og fornye eksisterende regelverk, blant annet innrapporteringsordninger fra næringslivet til det offentlige, for å øke produktiviteten i næringslivet.

Effektive kapitalmarkeder er nødvendig for at kapital kanaliseres til de mest lønnsomme investeringene. Nyetablerte og små bedrifter kan imidlertid i noen grad ha særlige problemer med å få finansiering i det private markedet. Regjeringen legger derfor vekt på å bedre kapitaltilgangen for nyetablerte og små og mellomstore bedrifter. Dette er viktig for å stimulere til at flere prosjekter som faktisk er lønnsomme, realiseres og utvikles.

For å styrke norske kapitalmiljøer foreslo Regjeringen å opprette et statlig/privat investeringsselskap. Stortinget sluttet seg til dette og har i statsbudsjettet for 2001 bevilget 2,45 mrd. kroner til investeringsselskapet, som skal etableres i partnerskap mellom private investorer og staten. Det skal etableres ett eller flere selskaper hvor private skal ha majoritet med 51 pst. av aksjekapitalen. Det er lagt til grunn at staten går inn med kapital på samme betingelser som de private, og at investeringsselskapet skal opptre kommersielt i forhold til sine investeringer. Hovedhensikten med investeringsselskapet er å styrke det aktive og langsiktige eierskapet i norske kapitalmiljøer. Nærings- og handelsdepartementet er i dialog med blant annet private investorer for å teste ut ulike modeller for investeringsselskapet. Regjeringen vil komme tilbake til organiseringen i en stortingsmelding våren 2001.

Det offentlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende. Begrunnelsen for offentlig eierskap har variert over tid, men har i første rekke vært knyttet til behov for kontroll med nøkkelressurser, korrigering av markedssvikt og for å sikre utnytting av stordriftsfordeler, fordelingshensyn og hensynet til nasjonal næringsutvikling. Utvikling av reguleringsverktøy og teknologi gjør at behovet for statlig eierskap av hensyn til samfunnsøkonomiske eller sektorpolitiske interesser endres over tid. I tillegg er det økt oppmerksomhet om håndteringen av rollekonflikter mellom staten som eier og som tilsyns- og reguleringsmyndighet i flere sektorer.

Regjeringen vil derfor ta initiativ til at formålet med eierskapet i statens ulike selskaper gjennomgås og klargjøres. Regjeringen vil kontinuerlig vurdere på hvilke områder statlig eierskap er nødvendig for å ivareta overordnede politiske mål. På områder hvor staten utøver eierskap vil Regjeringen vurdere i hvilken grad et bedre forvaltningsmessig skille av statens ulike roller som eier og som reguleringsmyndighet er hensiktsmessig. Regjeringen ønsker i større grad å rendyrke statens rolle som eier i forhold til rollene som regulerings- og tilsynsmyndighet, særlig for selskaper med et forretningsmessig formål. En klargjøring og styrking av eierrollen kan bidra til større legitimitet og effektivitet i utøvelsen av statens roller.

Regjeringen legger vekt på å stimulere til og ivareta nasjonalt eierskap. Eiernes nasjonalitet vil kunne ha betydning blant annet for lokalisering av nøkkelfunksjoner som ledelse og forsknings- og utviklingsaktiviteter. Fysisk nærhet kan dessuten ha betydning for informasjonstilgangen forut for strategiske beslutninger. Regjeringen mener også at staten gjennom sitt direkte eierskap i norsk næringsliv kan bidra til å sikre nasjonalt eierskap.

Regjeringen ser det som viktig med ytterligere handelsliberalisering gjennom multilaterale handelsregelverk eller regionalt handelssamarbeid. Regjeringen legger stor vekt på arbeidet med å få i gang en ny bred runde i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Handelspolitikk og politikk rettet mot hjemmemarkedet blir stadig tettere sammenvevd. Regjeringen vil legge vekt på aktiv deltakelse i forhold til sentrale organer i EØS-samarbeidet for best mulig å sikre norsk innflytelse på viktige rammer for norsk strukturpolitikk og næringsliv. Det norske tollregelverket er til tross for de forenklingene som er gjennomført de siste årene, komplisert og uoversiktlig. Regjeringen vil derfor gå inn for en gradvis avvikling av tollsatsene på industrivarer.

Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som har startet arbeidet med å gjennomgå norsk konkurranselovgivning på bred basis. Behovet for denne gjennomgangen er blant annet begrunnet i erfaringene med den norske konkurranseloven og EØS-avtalens konkurranseregler, utviklingen i EUs og EØS’ konkurransepolitikk, samt spørsmålet om desentralisert håndheving av EØS-avtalens konkurranseregler.

2.1.3 Et arbeidsliv for alle

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Regjeringen legger derfor stor vekt på et arbeidsliv med plass til alle. Deltakelse i arbeidslivet er noe langt mer enn å heve lønn. En jobb sikrer den enkelte inntekt, et sosialt nettverk og muligheter til å bruke sine evner og ressurser. Sosiale forskjeller er mer enn noe annet knyttet til mangel på arbeid. Arbeidsledighet kan lett føre til passivitet og avmakt hos den enkelte, samtidig som langtidsledighet ofte fører til problemer med å vende tilbake til arbeidslivet. Selv om mye fungerer godt, går utviklingen på enkelte viktige områder i gal retning. Dette gjelder særlig omfanget av sykefravær og uførhet.

Et godt arbeidsmiljø og en sikker arbeidsplass er viktig for den enkeltes motivasjon og muligheter for å være i arbeid fram til pensjonsalderen. I Norge er det høye krav til det fysiske arbeidsmiljøet og det er bygget opp et omfattende avtaleverk som sikrer de ansatte innflytelse over arbeids- og lønnsvilkår, som skal motvirke diskriminering, sikre at helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt og verne mot usaklige oppsigelser.

Arbeidslivet er preget av høy omstillingstakt. Den årlige tilgangen og avgangen av arbeidsplasser utgjør så mye som 8–10 pst. av det eksisterende antall arbeidsplasser. Jobbsikkerhet for den enkelte kan derfor ikke bare sikres gjennom tiltak på den enkelte arbeidsplass. En må også gi den enkelte evne og mulighet til å mestre omstilling. Evne til omstilling er blitt stadig viktigere som følge av nye måter å organisere arbeidet på. Endret arbeidsorganisering kan både ses i sammenheng med innføring av ny teknologi, økte krav til kunde- og brukerorientering og arbeidstakere med krav til fleksible løsninger.

Med de endringene en ser innenfor arbeidslivet, må det vurderes om dagens arbeidslivsreguleringer er godt tilpasset dagens arbeidsliv. På den andre siden er det fortsatt mange som arbeider innenfor en tradisjonell arbeidsorganisering med forholdsvis liten innflytelse over egen arbeidsdag. For å unngå at omstillinger og nye krav slår ut i økte forskjeller, vil Regjeringen legge til rette for en ny og samlet lovgivning for arbeidslivet.

Tilbudet av arbeidskraft i Norge har vist seg å være svært fleksibelt. Gjennom oppgangen på 1990-tallet økte arbeidsstyrken mer enn befolkningsutviklingen skulle tilsi, slik at yrkesdeltakelsen nå er kommet opp på et svært høyt nivå. Sammenlignet med andre land er yrkesdeltakelsen høy i Norge, særlig for kvinner.

Framover anslås veksten i arbeidsstyrken å bli vesentlig lavere enn i de senere tiårene. Mens arbeidsstyrken har økt med om lag 25 000 personer i gjennomsnitt pr. år siden begynnelsen av 1970-årene, kan veksten fram til 2010 anslås til vel 10 000 personer pr. år i gjennomsnitt, og deretter anslås veksten å stoppe opp. Dersom nedgangen i gjennomsnittlig arbeidstid fortsetter, vil antall utførte timeverk vokse mindre enn arbeidsstyrken. Samtidig vil behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren øke kraftig etter hvert som befolkningen eldes og vedtatte velferdsreformer innfases.

Denne utviklingen stiller oss overfor særlige utfordringer. I tillegg er trolig arbeidskraftreserven i Norge relativt liten fordi vi i utgangspunktet har en svært høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet i internasjonal sammenheng. Sammen med den gode utviklingen i yrkesdeltakelsen har imidlertid sykefraværet, uføretilgangen og tidligavgangen fra arbeidsmarkedet økt. Dette har konsekvenser for den enkelte så vel som for samfunnet som helhet. Resultatet for samfunnsøkonomien av den sterke veksten i overføringsordningene er at større byrder legges på den yrkesaktive delen av befolkningen. Redusert tilgang på arbeidskraft reduserer også vekstevnen i økonomien. I tillegg medfører økt sykefravær og uføretrygding økte utgifter over statsbudsjettet som ellers kunne vært brukt til å bedre tjenestetilbudet.

For å skape rom for å satse mer på prioriterte felter må offentlig ressursbruk effektiviseres, yrkesdeltakelsen stimuleres og avgangen fra arbeidslivet begrenses. Regjeringen vil iverksette et bredt sett av tiltak som sikrer dette.

Like viktig som å gjennomføre tiltak som fører folk inn i arbeidsstyrken, er det å hindre at stadig flere faller ut . Terskelen inn i arbeidslivet må bli lavere, samtidig som terskelen ut må bli høyere. For å styrke arbeidslinjen må det legges til rette for at flere kan og vil stå lengre i arbeid. Årsakene til at stadig flere går ut av arbeidslivet før fylte 67 år er sammensatte. Det har på den ene siden sammenheng med den enkeltes ønske om å forlate arbeidslivet og utformingen av pensjons- og stønadsordninger og skattesystemet. På den andre siden vil forhold i arbeidslivet kunne gjøre at flere føler det som problematisk å innfri arbeidslivets krav. Det er neppe tvil om at jobben kan bidra til å påføre mennesker sykdom og uførhet. Dette kan være knyttet til fysisk slitasje og farlige arbeidssituasjoner, men også til stress, dårlig ledelse og sosialt arbeidsmiljø og en oppjaget arbeidssituasjon.

Holdningene til eldre arbeidstakere har blitt påvirket av god tilgang på yngre arbeidskraft. I årene framover vil tilgangen av yngre arbeidskraft bli mindre. Dette kan i seg selv bidra til at arbeidsgivere oppfatter eldre arbeidstakere som en viktig ressurs. Erfaringer fra arbeid med seniorpolitikk i ulike virksomheter viser at det kan være god økonomi å satse på eldre arbeidstakere. For den enkelte kan tilknytning til arbeidslivet representere viktige verdier. Det gir for eksempel anledning til å utnytte evner og anlegg, til utfoldelse og til livslang læring. I dagens situasjon, med mangel på arbeidskraft i mange sektorer og utsikter til lav vekst i arbeidsstyrken i årene framover, er satsing på eldre arbeidstakere særlig viktig. Gjennom arbeidet med seniorpolitikk vil Regjeringen synliggjøre hvilken ressurs eldre arbeidstakere er, og bidra med kunnskap om hvordan bedriftene bedre kan legge til rette for en personalpolitikk som også møter eldre arbeidstakeres ulike behov.

I Norge er det gjennom de siste tiårene blitt lagt bedre til rette for å kombinere yrkesliv og omsorg for barn gjennom bedre barnehagetilbud, skolefritidsordninger, samt bedre permisjonsordninger ved fødsel og for småbarnsforeldre. Fleksibiliteten i barnehagene har de senere årene økt for å tilpasse tilbudet bedre til foreldrenes arbeidstid. Den høye yrkesdeltakelsen blant norske småbarnsforeldre må ses i sammenheng med gode tilbud for barn. Regjeringen vil videreføre dette arbeidet slik at barnehagetilbudet kan møte brukernes behov og ønsker på en enda bedre måte enn i dag, jf. kapittel 12.

For å sikre et arbeidsmarked med høy geografisk og yrkesmessig mobilitet er det viktig å ha en effektiv og god arbeidsmarkedsetat som kan bistå med tilpasset service både til arbeidsgivere og overfor personer som trenger hjelp for å komme i arbeid. For at arbeidsmarkedstiltakene skal gi størst effekt, må de rettes mot de grupper som har størst problemer på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil særlig prioritere unge, langtidsledige, innvandrere og personer med lav utdanning.

Innvandrere fra land utenfor OECD-området har gjennomgående lav yrkesdeltakelse og høy arbeidsledighet. Regjeringen vil vurdere tiltak som kan bidra til å øke yrkesdeltakelsen blant denne gruppen. Målrettede tiltak overfor nyankomne innvandrere og flyktninger er særlig viktig for å sikre varig deltakelse i samfunnslivet. Det vises til kap. 12 for en nærmere omtale av særskilte tiltak overfor denne gruppen.

Et godt utdanningssystem skal bidra til at det er tilstrekkelig utdannet arbeidskraft til å møte behovene i arbeidslivet. På den annen side innebærer deltakelse i utdanning at studentene i hovedsak ikke er disponible på arbeidsmarkedet. I dag er norske studieløp lange sammenlignet med hva som er vanlig i andre land. Kortere studieløp og raskere studieprogresjon blant studentene vil gjøre at ungdom kan komme tidligere ut i fast arbeid. Regjeringen har i St.meld. nr 27 (2000–01) Gjør din plikt – Krev din rett varslet tiltak for å legge til rette for dette, jf. kapittel 13.

Den framtidige verdiskapingen og videreutviklingen av velferdsstaten er avhengig av at vi klarer å opprettholde en stor og velkvalifisert arbeidsstyrke og at arbeidskraften nyttes best mulig. Gjennom etter- og videreutdanningsreformen vil Regjeringen legge til rette for at alle yrkesaktive skal ha mulighet til kompetanseutvikling. Dermed legges et viktig grunnlag for at arbeidstakerne er bedre rustet til å møte krav til omstilling og ny kompetanse, og for at arbeidsstyrken skal fungere godt i en økonomi som blir stadig mer kunnskapsbasert. Regjeringen vil legge vekt på at tiltakene i kompetansereformen blir utformet slik at flest mulig kan gjennomføre opplæring uten å måtte tre ut av arbeidsmarkedet.

Arbeidskraftbehovet må også i framtiden i all hovedsak dekkes ved innenlandske arbeidskraftressurser, selv om mulighetene til arbeidsinnvandring vil bli enklere enn i dag. Regjeringen legger til grunn at hovedprinsippet om at innvandringen til Norge skal være begrenset og kontrollert, videreføres. Rekruttering av arbeidstakere fra utlandet, også utenfor Norden og EØS, er likevel aktuelt for å dekke behovet for faglært arbeidskraft i årene framover. Som hovedregel bør det satses på å rekruttere arbeidstakere som etter regelverket kan få varig opphold og like muligheter, rettigheter og plikter i Norge som befolkningen ellers. Det gir mindre fleksibilitet i nedgangstider, men er i tråd med viktige prinsipper og verdier i innvandringspolitikken. Regjeringen vil iverksette en rekke tiltak som vil gjøre det enklere å rekruttere etterspurt kvalifisert utenlandsk arbeidskraft. Tiltakene vil både gjøre det enklere for arbeidssøkerne og arbeidsgiverne og forenkle saksgangen hos utlendingsmyndighetene.

Mange av de som i dag er uføre eller på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet, har både evne og lyst til å arbeide, dersom det legges bedre til rette for det. Som nasjon må vi se på denne arbeidskraftressursen som viktigere og mer verdifull enn noen gang. Et arbeidsliv for alle krever nytenking med hensyn til måten vi legger til rette for at hver enkelt kan yte en innsats ut fra sine egne forutsetninger. Dette kan ikke myndighetene gjøre alene. Arbeidsgiverne må ta et hovedansvar for å ivareta og tilrettelegge samt skape gode og sunne arbeidsplasser i tillegg til at den enkelte arbeidstaker og partene i arbeidslivet må bidra.

Sandman-utvalget drøftet ulike tiltak for å redusere sykefraværet og uføretrygdingen og foreslo en helhetlig tiltakspakke. Regjeringen vil følge opp Sandman-utvalgets utredning i en egen sak for Stortinget senere i år. Regjeringen vil der legge vekt på en politikk som skal bidra til å dempe økningen og helst redusere sykefraværet og tilgangen på nye uførepensjonister. Utviklingen på dette området, og utsiktene framover, gjør at det er svært viktig å snu utviklingen bort fra økt tilgang til uføretrygd og økt sykefravær. Regjeringen vil imidlertid ikke svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen. Regjeringen har allerede startet arbeidet med å revurdere uførepensjonen til personer som har utsikter til å komme tilbake til arbeidslivet eller hvor det er muligheter for å bedre utnyttelsen av restarbeidsevnen. Dette arbeidet vil ha høy prioritet.

Trygdeordningene er av stor betydning for å sikre folks trygghet og velferd. Det er vanskelig å unngå at avkortingsregler ved overgang fra trygd til arbeid, i kombinasjon med skattereglene, for enkelte fører til lav økonomisk gevinst ved yrkesaktivitet i forhold til å motta trygd. For å forhindre at arbeidsstyrken blir mindre enn det som er gunstig for samfunnet som helhet, er det viktig å sikre at velferdsordningene er utformet slik at det lønner seg å arbeide. Regjeringen vil i forbindelse med oppfølgingen av Sandman-utvalget vurdere ulike forslag til endringer i regelverket for å kombinere uføretrygd og arbeid.

Arbeidstilbudet til lavinntektsgrupper øker relativt sett mye når lønnen etter skatt blir høyere, og potensialet for økt tilbud av arbeidskraft ved en reduksjon i marginalskattesatsene er trolig størst ved å få deltidsarbeidende til å arbeide mer. Regjeringen vil derfor redusere skatten på arbeid.

2.1.4 En balansert økonomisk utvikling

Regjeringens hovedmål er å sikre arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet og en bærekraftig utvikling. For å nå disse målene må den økonomiske politikken sikre tilstrekkelige ressurser til å finansiere fellesskapsløsningene, bidra til høy sysselsetting, jevne ut svingningene i økonomien, være opprettholdbar over tid og bidra til en effektiv utnyttelse av ressursene både i offentlig og privat sektor. De ulike delene av den økonomiske politikken må virke sammen for å nå disse målene.

Regjeringen vil videreføre den økonomiske politikken basert på Solidaritetsalternativet, som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet ga gode resultater på 1990-tallet, med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Budsjettpolitikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Regjeringen legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør skal bidra til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Pengepolitikken skal understøtte budsjettpolitikken og inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk utvikling. For å bidra til en stabil valutakurs må vi ha lav inflasjon og en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. En videreføring av disse sentrale elementene i Solidaritetsalternativet skal bidra til å sikre arbeid for alle og en sterk konkurranseutsatt sektor.

En hovedutfordring i den økonomiske politikken framover er å sørge for at budsjettpolitikken er opprettholdbar på lang sikt . Dette betyr at den økonomiske politikken skal kunne videreføres uten at en på sikt må gjennomføre en sterk innstramming i de offentlige utgiftene eller en sterk økning i skattenivået. Det ville være lite rimelig å basere budsjettpolitikken på at framtidige generasjoner skal måtte foreta vesentlig større innstramminger enn de vi selv er villig til å foreta nå. Solidaritet i dag må forenes med solidaritet med generasjonene etter oss, og vi bør ikke føre en økonomisk politikk i dag basert på at våre barn og barnebarn skal betale regningen.

Med et samlet overskudd i offentlig forvaltning på over 200 mrd. kroner eller vel 15 pst. av bruttonasjonalproduktet i 2000, kan problemstillinger knyttet til den langsiktige opprettholdbarheten av finanspolitikken synes lite aktuelle for Norge. De langsiktige utsiktene for petroleumsinntektene og folketrygdens utgifter forandrer imidlertid bildet:

  • På grunn av et høyt utvinningstempo og høye oljepriser ligger statens petroleumsinntekter i dag betydelig over det nivået en kan regne med på sikt. Oppbyggingen av kapital i Statens petroleumsfond har derfor en motpost i en reduksjon i formuesverdien av petroleumsressursene. På samme måte som den enkelte ikke blir rikere av å ta ut sparepengene fra banken, men bare får mer penger mellom hendene, er vi som nasjon ikke blitt rikere av at vi nå tapper ut petroleumsreservene i høyt tempo.

  • Samtidig skjer det en sterk økning i de framtidige forpliktelsene knyttet til folketrygdens alders- og uførepensjon, som ikke er reflektert i de offentlige budsjettene. I løpet av de neste tiårene anslås dette å føre til en dobling av utgiftene til alders- og uførepensjon regnet som andel av bruttonasjonalproduktet.

  • I tillegg må vi regne med at aldringen av befolkningen vil føre til en ytterligere økning i behovene på helse- og omsorgssiden.

  • Vår evne til å møte disse utfordringene reduseres samtidig av at veksten i antall personer i yrkesaktiv alder gradvis vil stanse opp, og av en stor økning i sykefravær, uføretrygding og tidligpensjonering, noe som vil føre til lavere økonomisk vekst, lavere vekst i skatteinntektene og økte trygdeutgifter.

Basert på utviklingstrekkene ovenfor er det utarbeidet langsiktige økonomiske framskrivinger som illustrerer konsekvensene av ulike veivalg i den økonomiske politikken. Framskrivingene viser at det vil være mulig å finansiere den anslåtte økningen i offentlige utgifter til pensjoner, helse og omsorg med om lag samme skattenivå som i dag. Med langsiktig balanse i de offentlige finansene og oppbygging av betydelige reserver i Petroleumsfondet står Norge bedre rustet enn de fleste andre land til å trygge og videreutvikle velferdsordningene i årene framover.

Hoveddelen av statens inntekter fra olje- og gassvirksomheten har så langt blitt brukt i norsk økonomi. I perioden 1971 til 2000 har staten brukt om lag 800 mrd. kroner av samlede olje- og gassinntekter på om lag 1100 mrd. kroner. Oljeinntektene har gitt oss lavere arbeidsledighet, mer offentlig velferd og lavere skatter enn vi ellers ville hatt. Det har også gitt oss et bedre grunnlag for å sikre likeverdige levekår og motvirke økte forskjeller i Norge.

Etter Regjeringens vurdering må det ved innfasingen av oljeinntektene legges vesentlig vekt på at den økonomiske politikken gir en rimelig generasjonsmessig balanse, at det offentlige tjenestetilbudet skal kunne opprettholdes på lang sikt og at konkurranseutsatt sektor har en størrelse som er nødvendig for å ha balanse i utenriksøkonomien over tid. Dette krever at en betydelig del av de store overskuddene i statsbudsjettet vi har nå, må settes til side for å dekke framtidige utgifter. Bruken av inntektene fra petroleumsvirksomheten skal derfor skilles fra opptjeningen ved at de vesentligste delene av de høye petroleumsinntektene i årene framover tilføres Petroleumsfondet. Usikkerheten om framtidige inntekter gjør det dessuten viktig ikke å legge opp til et nivå på bruk av inntektene som ikke er opprettholdbart ved et eventuelt prisfall.

Spørsmålet om hvor store oljeinntekter det vil være forsvarlig å bruke i årene framover, er ikke først og fremst et spørsmål om en skal bruke mer oljepenger, men når dette bør skje. I denne vurderingen må det foretas en avveiing mellom behovet for en jevn utvikling i det offentlige velferdstilbudet og behovet for en forholdsvis jevn innfasing av oljeinntektene.

Dersom vi i en situasjon med full kapasitetsutnyttelse bruker for mye av inntektene, risikerer vi en for høy aktivitet i økonomien med påfølgende pris- og kostnadsvekst. Dette vil føre til en nedbygging av norsk konkurranseutsatt virksomhet. Vi må unngå å svekke konkurranseutsatt sektor på en slik måte at vi står overfor et betydelig omstillingsproblem et stykke fram i tid.

Innenfor de rammene langsiktige hensyn setter, må derfor den økonomiske politikken bidra til en stabil økonomisk utvikling , hvor en unngår unødig sterke konjunkturutslag. De midlene som disponeres over statsbudsjettet, utgjør en så stor del av den samlede økonomien i Norge at det i praksis ikke er mulig å få en stabil økonomisk utvikling uten at budsjettpolitikken tar et hovedansvar. Vi bør være varsomme med å legge for store byrder på pengepolitikken. Med fortsatt høy aktivitet i økonomien, tilsier dette forsiktighet ved utformingen av budsjettpolitikken. Det inntektspolitiske samarbeidet må bidra til at kostnadsveksten i Norge ikke kommer ut av takt med våre handelspartnere, slik at en kan sikre et varig grunnlag for lav arbeidsledighet.

Inntektene fra produksjonen av olje og gass har styrket grunnlaget for den velferden vi opplever i dag. Produksjonen i Fastlands-Norge utgjør likevel om lag 4/5 av den samlede produksjonen i norsk økonomi. Det skal derfor ikke et stort inntektstap til i resten av økonomien før den handlefriheten som petroleumsinntektene gir, er brukt opp.

På lang sikt vil det således være vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer hvilken privat og offentlig velferd vi kan unne oss i Norge. For å videreutvikle velferdssamfunnet, må den økonomiske politikken bidra til at samfunnets ressurser utnyttes mest mulig effektivt . Regjeringens generelle økonomiske politikk og politikken på ulike sektorområder legger stor vekt på effektiv ressursbruk.

  • Regjeringen vil styrke arbeidslinja i sysselsettings- og trygdepolitikken . Verdien av vår menneskelige kapital er mer enn 13 ganger større enn verdien av petroleumsformuen. Dette betyr at en reduksjon av den effektive arbeidsstyrken på vel 7 pst., gjennom utstøting fra arbeidslivet eller lavere pensjonsalder, lengre ferie, kortere daglig arbeidstid eller økt sykefravær, vil redusere de framtidige inntektene like mye som om hele petroleumsformuen ble borte. Tiltak for å øke yrkesdeltakelsen og redusere tilgangen til trygdeordningene vil også ha avgjørende betydning for handlefriheten i den økonomiske politikken, gjennom å øke vekstevnen i økonomien og å dempe utgiftsveksten i folketrygden. Det vises til nærmere omtale i kapittel 5.

  • Regjeringen vil styrke og fornye offentlig sektor for å skape rom for en videreutvikling av det offentlige tjenestetilbudet i takt med behov og ønsker. Siktemålet er å få mer ut av de ressursene det offentlige allerede disponerer gjennom fornyelse og effektivisering av offentlig sektor. Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.

  • Regjeringen vil legge til rette for et konkurransedyktig næringsliv, gjennom å legge til rette for en høy produktivitetsvekst, en godt utdannet arbeidsstyrke, en infrastruktur som på en god måte ivaretar næringslivets behov og en aktiv forsknings- og nyskapingspolitikk. Det vises til omtalen i kapitlene 4, 7 og 13.

Inntektene fra petroleumsvirksomheten har blitt betydelig høyere de siste to årene enn tidligere forutsatt. Dette har gitt svært store avsetninger til Statens petroleumsfond, og økt rom for bruk av avkastningen av disse midlene. De framskrivingene som er gjort av framtidige oljeinntekter ligger også betydelig over det som tidligere har vært forutsatt. Dette har økt handlefriheten i budsjettpolitikken. Regjeringen mener på den bakgrunn at det er grunnlag for en begrenset økning i bruken av oljeinntektene de nærmeste årene.

Et nærliggende alternativ vil være å legge opp til en jevn innfasing av inntektene over tid tilsvarende om lag den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet. En politikk basert på å bruke forventet realavkastning av Petroleumsfondet sikrer at realverdien av fondet ikke reduseres. Samtidig baseres bruken på opptjente inntekter, og ikke usikre framtidige inntekter.

Etter en samlet vurdering vil Regjeringen legge til grunn følgende som retningslinje for budsjettpolitikken:

  • Det legges stor vekt på å jevne ut svingningene i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.

  • Petroleumsinntektene fases gradvis inn i økonomien. Det legges til grunn en innfasing om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.

For en nærmere omtale av blant annet spørsmålet om innfasing av oljeinntekter vises det til St.meld. nr. 29 (2000–2001).

2.2 En politikk for nyskaping, bærekraftig miljø- og ressursforvaltning og gode levekår i alle deler av landet

2.2.1 Forskning og nyskaping

Regjeringen vil satse på utdanning, forskning og utvikling og utbygging av infrastrukturen slik at samfunns- og arbeidsliv er i stand til å møte kravene til omstilling og nyskaping. En viktig fellesnevner for satsing på disse områdene er at avkastningen ligger i økt framtidig produktivitet av arbeidskraft og andre ressurser. Utfordringen for politikken på disse områdene er å bidra til at investeringene får et nivå og en sammensetning som gjør at de kommer samfunnet som helhet til gode.

Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er grunnleggende for å oppnå ny kunnskap og utvikle anvendelser av kunnskapen. Ny kunnskap utvider menneskenes erkjennelse og har derigjennom egen verdi. Kunnskap og kompetanse er grunnleggende for demokrati, kultur og samfunnsbygging. Kunnskapsutviklingen er global, og også på FoU-området må et lite land som Norge konsentrere ressursinnsatsen til noen utvalgte områder der mulighetene for og betydningen av å lykkes vurderes som størst. Samtidig er det viktig at norsk forskning har en bredde og kvalitet som gjør det mulig å kunne dra fordel av internasjonale forskningsresultater.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å styrke forskningen, med sikte på at FoU-innsatsen i Norge innen 2005 minst skal være på gjennomsnittlig OECD-nivå, målt som andel av BNP. En hovedprioritering ved bruk av offentlige midler vil være å satse på langsiktig grunnleggende forskning. I tillegg vil Regjeringen prioritere følgende områder: Marin forskning, informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), medisinsk og helsefaglig forskning og forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø. Regjeringen vil legge vekt på tiltak for å fremme samarbeidet mellom næringslivet og forskningssystemet og tiltak for spredning av ny teknologi. Den samlede FoU-satsingen vil øke behovet for gode forskere betydelig. Regjeringen vil derfor arbeide både for å styrke forskerrekrutteringen i Norge og legge til rette for økt forskerutveksling med andre land.

Næringslivets evne til omstilling og nyskaping er viktig for å sikre økonomisk vekst. På lang sikt vil evnen til å utnytte ressursene effektivt bestemme verdiskapingen og dermed også velferden. Produktivitetsnivået i næringslivet er blant annet et produkt av organiseringen i den enkelte bedrift, sammensetningen av bedrifter og næringer, samt utvikling og anvendelse av nye teknologiske løsninger.

Regjeringen vil innrette virkemiddelbruken slik at innovasjonsevnen i næringslivet øker. Produktivitetsveksten øker desto raskere næringslivet klarer å omstille arbeidskraftens kompetanse og organiseringen av produksjonen til de nye mulighetene som den teknologiske utviklingen gir.

Utdanning skal bidra til personlig utvikling, og til å styrke demokratiske verdier, kultivere og sammenbinde samfunnet, samt stimulere til nytenking, produktivitet og verdiskaping. Utdanningspolitikken skal blant annet bidra til at arbeidsstyrken er mest mulig kompetent til å møte den teknologiske utviklingen og omstillinger som følge av denne. Norge er i dag blant de land i verden hvor befolkningen i gjennomsnitt bruker flest år på utdanning. Flere analyser tyder på at balansen mellom tilbudet av og etterspørselen etter arbeidskraft med ulike typer utdanning kan forbedres, blant annet ved å endre sammensetningen av innsatsen innen høyere utdanning. Regjeringen vil arbeide for at kompetanseinnholdet i høyere utdanning i større grad rettes inn mot arbeidslivets behov. Spesielt synes det å være et behov for å stimulere utdanningen innenfor matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag, herunder IKT, blant annet gjennom en styrking av undervisningstilbudet på disse fagområdene i grunnskolen og videregående skole.

Økt omfang av etter- og videreutdanning er viktig for å oppgradere arbeidskraftens kompetanse til de behov som løpende oppstår i arbeidslivet. Regjeringen vil i det videre arbeidet med kompetansereformen vurdere tiltak som gjør det lettere for voksne å få tilgang til det formelle utdanningssystemet. Blant annet vil arbeidet med etableringen av et nasjonalt system for dokumentasjon og anerkjennelse av realkompetanse fortsette. Systemet må ha legitimitet både i arbeidslivet og i utdanningssystemet, og sikre alle voksne mulighet til etter- og videreutdanning. Videre vil Lånekassens regelverk tilpasses bedre til voksnes behov. Regjeringen vil også gjennomføre tiltak som stimulerer universitets- og høyskolesektoren til å utvikle etter- og videreutdanningstilbudene.

Regjeringen vil gi utdanningsinstitusjonene økt handlefrihet og incentiver til å møte omgivelsenes behov for grunnutdanning, etter- og videreutdanning og FoU. Regjeringen vil legge til rette for raskere gjennomføring av studiene. Studieopphold i utlandet vil stimuleres blant annet ved å gjøre den norske gradsstrukturen mer tilpasset internasjonale forhold.

Godt utbygd infrastruktur er også en viktig forutsetning for vekst og nyskaping i næringslivet. Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) kan bidra til lavere kostnader. IKT spiller en sentral rolle så vel i næringslivet som i folks privatliv. Utviklingen går i retning av en sammensmelting av ulike nettanvendelser, som for eksempel datautstyr, telefonforbindelser og TV- og radiokringkasting. Økt nettbruk og nye anvendelser medfører at overføringskapasiteten i de elektroniske nettene kan bli for knapp. Utbyggingen av elektronisk infrastruktur gjennomføres i dag av kommersielle aktører.

Det er Regjeringens mål at styrking av konkurransen og offentlig etterspørsel skal bidra til gode markedstilbud innen bredbåndskommunikasjon i alle deler av landet. Spesielt er det et mål at alle grunn- og videregående skoler, folkebibliotek, sykehus og kommuneadministrasjoner skal ha et slikt tilbud innen utløpet av 2002, og at alle norske husstander skal ha det innen utløpet av 2004. Samtidig er det et mål å øke sikkerheten ved nettanvendelser. I tillegg vil det vurderes om det er behov for særskilte offentlige tiltak for områder eller grupper der det eventuelt viser seg ikke å være kommersielt grunnlag for utbygging innen rimelig tid.

I oppfølgingen av Regjeringens eNorge-plan vil det bli lagt vekt på å bidra til at alle får tilgang til den nye teknologien, øke befolkningens kompetanse og forståelse og i tillegg gjennomføre tiltak som øker tilliten til den nye teknologien. I tillegg arbeider Regjeringen med rammebetingelser for å legge forholdene til rette for at Norge skal ligge i forkant av utviklingen innen elektronisk handel.

Effektiv person- og godstransport og utnyttelse av informasjon og kommunikasjonsteknologi forutsetter at infrastrukturen bygges ut, vedlikeholdes og drives i tråd med kriterier for samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Både Norges geografiske plassering i forhold til de viktigste markedene og den spredte bosettingen og lokaliseringen av næringsvirksomhet, forsterker betydningen av en utbygget infrastruktur.

Investeringer i transportinfrastrukturen (vei, bane, flyplasser, kaier og havner) finansieres i stor grad over offentlige budsjetter. Regjeringen ønsker i større grad å prioritere transportprosjekter utfra samfunnsøkonomisk lønnsomhet, for å få best mulig utnyttelse av ressursene. For å sikre effektiv utnyttelse av veikapasiteten, ønsker Regjeringen å legge større vekt på tiltak for å regulere biltrafikken i de store byområdene gjennom blant annet veiprising, differensierte bompengesatser mv. Avgiftene knyttet til biltransport bør reflektere de reelle kostnadene knyttet til utslipp, veislitasje og køkostnader. Regjeringen vil legge vekt på økt bruk av miljøvennlige transportformer som sjø- og jernbanetransport i innenlandsk godstransport.

2.2.2 Et bedre miljø

Arbeidet for et bedre miljø er både et mål og et middel. Det er et mål på vår evne til å finne gode løsninger på felles problemer og vår evne til å ivareta hensynet til de som kommer etter oss. Men det er også et middel til å skape bedre levekår, sunnere rammer for vår livsutfoldelse og et robust grunnlag for framtidig vekst.

Det er et overordnet mål at rammevilkårene for produksjon og forbruk globalt blir slik at miljøhensyn blir godt ivaretatt. For å nå dette målet trenger vi både forpliktende internasjonalt samarbeid og sektorovergripende nasjonale virkemidler. Norge kan bidra både gjennom tiltak innenlands og gjennom en aktiv innsats internasjonalt for å oppnå effektive og forpliktende avtaler. Regjeringen vil at Norge skal være et foregangsland i miljøvernpolitikken.

De internasjonale klimaforhandlingene er inne i en svært krevende og viktig fase. Det er avgjørende for den videre framdriften i det internasjonale klimasamarbeidet at landene kommer til enighet, slik at Kyoto-protokollen kan tre i kraft. Ved at Kyoto-protokollen trer i kraft, legges grunnlaget for internasjonal enighet om ytterligere utslippsreduksjoner. Dette er nødvendig for å motvirke menneskeskapte klimaendringer. Norge har gjennom Kyoto-protokollen tatt på seg en krevende utslippsforpliktelse for klimagasser, som vil innebære omstillinger både i næringslivet og husholdningene.

Norsk klimapolitikk må vurderes i lys av utviklingen i de internasjonale klimaforhandlingene. Regjeringen vil legge fram et forslag til kvotesystem for klimagasser våren 2001, som kan iverksettes dersom Kyoto-protokollen trer i kraft. Forslaget vil bygge på de hovedlinjene som ble trukket opp av Kvoteutvalget i NOU 2000:1 Et kvotesystem for klimagasser. Det vil være en sentral oppgave for Norge framover å få klimaforhandlingene tilbake på et godt spor, med sikte på å få til en bindende avtale så snart som mulig. Inntil en slik avtale er på plass vil det bli arbeidet videre med å effektivisere de nasjonale klimavirkemidlene.

Gøteborg-protokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenær ozon stiller også store krav om å redusere miljøskadelige utslipp. Det legges vekt på å utforme virkemidlene for å oppfylle forpliktelsene om å redusere utslippene av blant annet nitrogenoksider (NOx ) og svoveldioksid (SO2 ) mest mulig kostnadseffektivt. Regjeringen vil komme tilbake med konkrete forslag til hvordan Norge skal oppfylle Gøteborg-protokollen. Virkemidlene må ses i sammenheng med virkemidlene for å oppfylle Kyoto-protokollen.

Arbeidet med å redusere bruken og utslippene av helse- og miljøfarlige kjemikalier vil også i tiden framover bli gitt høy prioritet. Det er viktig å stanse bruk og utslipp av de farligste kjemikaliene i Norge. Samtidig vil Regjeringen arbeide aktivt for forpliktende internasjonale avtaler som enten forbyr eller setter strenge grenser for bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Regjeringen vil videre arbeide for at kunnskapsgrunnlaget om kjemikalier bedres, og at informasjonen om kjemikalienes skadelige virkninger gjøres mer tilgjengelig for publikum. Oppryddingen av tidligere tiders utslipp av miljøgifter vil bli videreført. Det er en særlig utfordring å redusere helse- og miljøproblemene knyttet til forurensede sedimenter i havner og fjordområder.

Norge skal fortsatt være aktiv i det internasjonale samarbeidet for å forvalte det biologiske mangfoldet, og vil videreutvikle virkemidlene nasjonalt. Det omfatter blant annet tiltak for å verne truede arter og sårbare naturområder, forebygge og redusere problemene med fremmede organismer i norsk natur og sikre en samfunnsnyttig og bærekraftig bruk av genteknologien. Dette forutsetter et styrket sektoransvar, bedre kunnskapsgrunnlag gjennom kartlegging og overvåking, mer effektive og samordnede virkemidler på tvers av sektorene og at kommunene får tilstrekkelig handlingsrom i naturforvaltningen. Regjeringen vil våren 2001 legge fram en stortingsmelding om forvaltning av det biologiske mangfoldet. Regjeringen har også besluttet å nedsette et utvalg som skal utrede et nytt lovgrunnlag for en samordnet forvaltning av biologisk mangfold.

Det er et mål å sørge for at skadene fra avfall på mennesker og naturmiljø blir så små som mulig. Dette skal gjøres ved å løse avfallsproblemene gjennom virkemidler som sikrer en samfunnsøkonomisk god balanse mellom omfanget av avfall som genereres og som gjenvinnes, forbrennes eller deponeres. Regjeringen vil vurdere innretningen av avgiften på sluttbehandling av avfall.

Det er Regjeringens mål å redusere risikoen for akutt forurensning i forbindelse med skipshavarier langs norskekysten og ulykker som kan medføre radioaktiv forurensning i Norge. Tiltak for å styrke sikkerheten og beredskapen lang kysten vil bli vurdert. Norge vil videreføre samarbeidet med Russland for å redusere risikoen for akutt radioaktiv forurensning fra anlegg i Russland.

Det er Regjeringens mål at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljø skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser, og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser. Kulturminnepolitikken vil bli utviklet videre gjennom oppfølgingen av det regjeringsoppnevnte Kulturminneutvalget, som skal levere sin innstilling i desember 2001.

Allemannsretten er viktig for å sikre gode muligheter for rekreasjon i friluftsområder og et aktivt friluftsliv. Regjeringen vil trappe opp innsatsen for å sikre allemannsretten i kyst- og strandområder, tydeliggjøre ferdselsbestemmelsene i friluftsloven, og avklare forholdet mellom allemannsretten og virksomhet i utmark. Regjeringen vil våren 2001 legge fram en stortingsmelding om friluftsliv.

Det er viktig at miljømålene og de internasjonale forpliktelsene nås med stor grad av sikkerhet og til lavest mulige kostnader for samfunnet. Med et økende ambisjonsnivå i miljøvernpolitikken legger Regjeringen vekt på å benytte mest mulig kostnadseffektive virkemidler for å sikre miljøhensynene. Det legges blant annet opp til å øke bruken av økonomiske virkemidler som miljøavgifter og omsettelige utslippskvoter, i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale. Disse virkemidlene kan i tillegg gi inntekter som kan brukes til å redusere andre skatter og avgifter, og dermed bidra til å effektivisere skattesystemet. De kan også stimulere til at det utvikles og tas i bruk mer miljøvennlig teknologi på en samfunnsøkonomisk effektiv måte.

Det er behov for å vurdere kritisk om grunnlaget for de ulike tilskudds- og støtteordningene med negativ miljøeffekt er tilstede. Regjeringen vil kartlegge omfanget av tilskudds- og støtteordninger med miljøskadelige virkninger. Regjeringens mål er å redusere omfanget av slike ordninger og gjøre dem mer målrettet.

2.2.3 En framtidsrettet energipolitikk

Norge har store energiressurser. Det har stor betydning for miljøet og for miljøpolitikken at vi evner å forvalte disse på en god måte.

Spesielt for Norge er at elektrisitet dominerer energiforsyningen, og at vannkraften står for nær all elektrisitetsproduksjon. Norge har derfor et godt utgangspunkt for å nå Regjeringens ambisjon om at energiforsyningen i Norge skal være verdens mest miljøvennlige.

For å spare verdifull vassdragsnatur, vil Regjeringen legge økt vekt på miljøhensyn i den framtidige forvaltningen av vannkraftressursene. Økningen i produksjonskapasiteten av vannkraft framover vil primært begrenses til opprusting av allerede utbygde vannkraftanlegg og til skånsomme utbygginger.

Regjeringen vil satse mye på å framskaffe energi fra nye, fornybare energikilder. Dette gjelder særlig vindkraft og vannbåren varme. Det er Regjeringens mål å bygge vindkraftanlegg som årlig produserer 3 TWh og bruke 4 TWh mer vannbåren varme basert på nye, fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme innen 2010. Regjeringen vil også satse på energisparing der dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Målet er å begrense veksten i energibruken.

Som ledd i dette arbeidet vil Regjeringen opprette et nytt statlig organ som skal bidra til å styrke arbeidet med å legge om energibruk og energiproduksjon. Virksomheten planlegges etablert i midten av 2001. I tillegg vil Regjeringen utvikle kommunenes og fylkeskommunenes rolle i energipolitikken.

Forbruket av elektrisitet i Norge har økt forholdsvis mye det siste tiåret samtidig som utbyggingen av ny produksjonskapasitet har vært relativt liten. Norge har derfor i år med normal nedbør og temperatur gått fra å være nettoeksportør til å bli nettoimportør av elektrisitet. Utviklingen med økt nettoimport vil fortsette de nærmeste årene, og sårbarheten for og de økonomiske konsekvensene av tørrår vil derfor øke.

Sårbarheten for tørrår kan blant annet reduseres ved å øke den innenlandske kapasiteten for produksjon av elektrisitet og ved å øke kapasiteten i overføringsnettet. Regjeringen vil legge til rette for at det over tid utvikles en samfunnsøkonomisk god balanse mellom økt produksjonskapasitet og økt overføringskapasitet, som tar høyde for både unormalt nedbørsfattige og unormalt nedbørsrike år. En slik utbygging vil skje innenfor rammen av en miljøvennlig energipolitikk.

Regjeringen ønsker at en større del av gassressursene skal tas i bruk innenlands. Naturgass har flere anvendelsesmuligheter, herunder i transport, energiforsyning og i framstilling av industriprodukter. Regjeringen vil bidra til å finansiere pilotprosjekter for bruk av gass i Norge. Arbeidet med å øke den innenlandske bruken av naturgass vil være en integrert del av det nye energiorganets arbeid med å legge om energibruk og energiproduksjon.

Ved å åpne for produksjon av gasskraft i Norge vil Regjeringen legge til rette for at sårbarheten for tørrår reduseres. Det er et krav til bruk av naturgass i Norge at den skal innordnes Norges internasjonale klimaforpliktelser. Regjeringen vil arbeide for at Norge og norske teknologimiljøer, i samarbeid med andre land, kan få en sterk posisjon i utvikling av teknologi som kan redusere utslippene fra produksjon av gasskraft.

For å legge grunnlaget for en effektiv energiforsyning, er det viktig at miljøkostnadene, transportkostnadene og energiprisene er synlige for forbrukere og produsenter. Både utformingen av energiavgiftene, inntektsreguleringssystemet, fastsetting av pris for nettjenester og markedsutviklingen er områder som vil bli fulgt nøye. Regjeringen vil også i større grad utforme avgiftssystemet og de miljøpolitiske virkemidlene slik at miljøkostnadene ved å benytte de ulike energikildene blir synlige. Nivået på energiavgiftene må blant annet ses i sammenheng med en effektivisering og videreutvikling av de klimapolitiske virkemidlene.

Det er et mål å forvalte petroleumsressursene slik at de gir høyest mulig verdiskaping og bidrar til å sikre velferd og sysselsetting. Det er viktig at sikkerhet for liv og helse ivaretas, og at utvinningen skjer på en mest mulig miljøvennlig måte. Norge skal forene rollen som en stor energiprodusent med å være et foregangsland i miljøspørsmål. Konsesjonspolitikken, skattleggingen av petroleumssektoren og statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) er viktige virkemidler i den samlede forvaltningen av petroleumsressursene. Det er et mål å bidra til at industrien knyttet til olje- og gassvirksomheten internasjonaliseres med utgangspunkt i industriens konkurranseevne.

Regjeringen vil videreføre en lete- og utvinningspolitikk som sikrer at de gjenværende petroleumsressursene forvaltes langsiktig og bærekraftig. Regjeringen vil utlyse den 17. konsesjonsrunden høsten 2001 med sikte på å tildele nye blokker våren 2002. I Nordsjøen vil det som hovedregel bli lagt opp til at selskapene hvert år blir invitert til å foreslå arealer som skal utlyses. Nye tildelinger i Barentshavet vil bli vurdert når det foreligger bedre kunnskap om de geologiske forholdene i dette området.

Gjennom skattesystemet og den foreslåtte omstruktureringen av SDØE og utvidelse av eierskapet i Statoil vil Regjeringen sikre at en stor andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten tilfaller fellesskapet. Skattesystemet bør utformes slik at det stimulerer til samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer både hjemme og i utlandet. Regjeringen vil våren 2001 komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer i petroleumsskatteloven.

Petroleumsvirksomheten på sokkelen er nå inne i en periode med svært høy produksjon. Produksjonstoppen for råolje nås trolig et av de nærmeste årene. Utvinningen av petroleum vil være høy i mange år framover, og gassproduksjonen vil øke. Etter hvert som naturgassen får en mer dominerende posisjon i norsk petroleumsproduksjon, blir utviklingen i det europeiske gassmarkedet viktigere.

EUs gassmarkedsdirektiv kan få konsekvenser for hvordan forvaltningen av norsk gass organiseres. Det er et mål at gassforvaltningen fortsatt skal kunne sikre at petroleumsressursene utnyttes effektivt. Regjeringen er i aktiv dialog med EU med sikte på at gassmarkedsdirektivet skal gjennomføres i norsk lovgivning på en måte som sikrer at gassressursene kan forvaltes effektivt.

Betydelig lavere investeringer i petroleumssektoren framover enn i toppårene 1998 og 1999 har ført til at bedriftene som leverer varer og tjenester til petroleumssektoren, er inne i en krevende omstillingsperiode. Økt eksport kan gi mulighet for fortsatt lønnsom virksomhet, og kan samtidig gjøre industrien mindre sårbar overfor aktivitetsnivået på den norske kontinentalsokkelen. Samarbeidet mellom oljeselskaper, leverandørindustrien og myndighetene for å synliggjøre den norske petroleumsnæringens kompetanse og erfaring internasjonalt, vil bli videreført.

2.2.4 En politikk for vekstkraftige regioner

By og land har ulike funksjoner i den nasjonale arbeidsdelingen og er gjensidig avhengig av hverandre. Regjeringens mål er å skape likeverdige levekår i alle deler av landet og å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Vi vil ta hele landet i bruk og utnytte de naturgitte mulighetene som finnes i landets ulike regioner.

For å sikre dette vil Regjeringen bidra til å utvikle robuste samfunn i alle deler av landet som en motkraft til sentralisering. Satsing på næringsutvikling er et sentralt element for å oppnå dette. De globale utfordringene og kravene til omstilling og nyskaping krever en samordnet satsing. Det innebærer at den samlede innsatsen både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå rettes mot å utvikle konkurransedyktige og lønnsomme bedrifter og næringer med høy evne til verdiskaping. Næringsutviklingen på lokalt og regionalt nivå skal således være forankret i de nasjonale næringspolitiske målene.

Regjeringen legger vekt på næringsutvikling i de ulike regionene ut fra regionale fortrinn. Det er viktig å stimulere til vekst, nyskaping og nyetableringer i distriktsområder, ved å styrke verdiskapingsmiljøer for bedriftene og utvikling av nettverk mellom bedrifter. Regjeringen legger derfor vekt på å stimulere til samarbeid mellom bedrifter og FoU-miljø, styrking av regionale FoU-miljø og utdanningsinstitusjoner, entreprenørskap i skolen og desentralisert utdanning. På denne måten vil bedriftene være bedre rustet til å møte hyppige omstillinger. Nylig gjennomførte undersøkelser internasjonalt viser at norsk næringsliv har stor grad av evne til omstilling og nyskaping. Dette gir et godt utgangspunkt for en aktiv distriktspolitikk.

Regjeringen legger stor vekt på å utvikle og å styrke felles bo-, arbeidsmarkeds- og serviceregioner. Dette vil bidra til å øke bredden i tjenestetilbudet og arbeidsmarkedet. Regjeringen vil samtidig følge opp og videreutvikle en egen satsing mot områder med stor avstand til sentra og nedgang i folketall.

Statlig virksomhet har positiv betydning for distriktene og bidrar til et variert arbeidsmarked der de er lokalisert. Lokalisering av statlig virksomhet har også betydning for publikumsrettede tjenestetilbud. Regjeringen vil derfor føre en bevisst statlig lokaliseringspolitikk både når det gjelder fordeling av arbeidsplasser og tilgang på tjenester. Det vil særlig bli fokusert på desentralisering av eksisterende oppgaver og funksjoner. Ved etablering av nye statlige virksomheter legger Regjeringen til grunn at de normalt skal lokaliseres utenfor det sentrale østlandsområdet. Unntak fra dette prinsippet skal begrunnes særskilt.

Regjeringen legger vekt på å utnytte mulighetene innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi til å redusere avstandsulemper og utvikle desentrale løsninger innenfor både offentlig og privat virksomhet. Regjeringen vil understreke betydningen av kultur, trivsel og deltakelse som grunnlag for lokal tilhørighet og identitet. Ikke minst for kvinner og ungdom kan dette være avgjørende faktorer for bosetting eller tilbakeflytting.

Regjeringen ser det som en utfordring å bidra til en positiv utvikling i storbyene. I storbyene finner vi etter norsk målestokk store ulikheter i levekår. Regjeringen vil arbeide for en rettferdig fordeling av velferd, en solidarisk boligpolitikk, og tiltak for å løse kollektive utfordringer som transport og bærekraftig bymiljø. Storbyene må også selv ta ansvar for en helhetlig levekårspolitikk og samordne kommunal innsats, bruke statlige virkemidler og sikre en prioritering av bydeler med store utfordringer.

Regjeringen vil styrke fylkeskommunenes/regionenes og kommunenes muligheter og ansvar for å utøve en regional utviklingsrolle. Det legges stor vekt på at statlige organer gis frihet til å finne gode lokale løsninger på utfordringer i regionen i samarbeid med kommuner, fylkeskommuner og næringslivet.

Innenfor ulike politikkområder innebærer distriktspolitisk begrunnede ordninger og statlig politikk av betydning for regional utvikling betydelig innsats av ressurser. Det er derfor viktig å sammenholde og vurdere de ulike virkemidlene, med sikte på best mulig effekt samlet i forhold til målene for distrikts- og regionalpolitikken.

Landbruket har ved siden av å produsere mat og skogsprodukter, betydning for realisering av distriktspolitiske, miljøpolitiske og matvaresikkerhetsmessige mål. Matvaresektoren står overfor store utfordringer, ikke minst som følge av internasjonale forhandlinger, internasjonal markedsutvikling og endrede forbrukerkrav. Importvernet og omfanget av støtteordninger er tema i de pågående WTO-forhandlingene om landbruk. Forhandlingsrunden i WTO har betydelige reduksjoner i støtte- og vernetiltak som langsiktig mål. Det skal samtidig tas hensyn til blant annet ikke-handelsmessige forhold. For norsk jordbruk og matindustri vil utviklingen framover kreve betydelige tilpasninger dersom produksjonen skal kunne utvikles videre i tråd med overordnede mål for nærings- og distriktspolitikken.

Samtidig viser den senere tids utvikling i Europa når det gjelder kugalskap og munn- og klovsyke hva en for sterk fokus på stordrift og effektiv landbruksdrift kan føre til. Europeisk landbruk må i tiden som kommer i større grad vektlegge god økologi, ikke minst for å gjenvinne forbrukernes tillit til europeisk matproduksjon. Norge har i så måte et godt utgangspunkt.

Regjeringen mener at både landbruksnæringen og samfunnet er tjent med en gradvis og langsiktig omstillingsprosess, der nødvendige tiltak gjennomføres i god tid slik at en unngår en situasjon med raske og dramatiske kursendringer i framtiden. Satsingen på tiltak i landbrukspolitikken som kan bidra til økt konkurranse i hele verdikjeden, nyskaping og lavere kostnads- og overføringsnivå vil derfor videreføres. Dette krever strukturendringer både i jordbruket og næringsmiddelindustrien. Uten tiltak som prioriterer bønder som henter en vesentlig del av sysselsetting og inntekt fra gården, vil det langsiktige grunnlaget for næringen falle bort.

En økt satsing på økologisk landbruk vil være en viktig del av Regjeringens politikk. Regjeringen vil også videreføre og øke satsingen som nå skjer i tilknytning til verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon. Økt mangfold i produksjonen av mat er viktig.

Fiskeri- og havbruksnæringen har de senere årene utviklet seg betydelig, og eksporten har økt kraftig. Næringen har særlig betydning for verdiskaping og bosetting langs store deler av kysten. Regjeringen legger opp til et nært samarbeid med Russland, Island og EU om forvaltningen av de marine ressursene i våre nære havområder. Utviklingen i oppdrettsnæringen har bidratt betydelig til livsgrunnlaget langs kysten. En systematisk satsing på forskning og utvikling har vært viktig for å videreføre dette. Gjennom markedsorientering og økt verdiskaping skal næringen bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten. Regjeringens fiskeripolitikk skal legge til rette for en lønnsom og bærekraftig utvikling av næringen. Norge har fortrinn innenfor fiskeri og havbruk gjennom naturgitte rammebetingelser og tilgang på arbeidskraft med høy kompetanse og erfaring. Det er store muligheter for ytterligere verdiskaping basert på marine ressurser. Regjeringen vil målrette FoU-innsatsen for å utvikle næringen og øke verdiskapingen.

I videreutviklingen av verdikjedene i landbruks- og fiskerinæringen vil Regjeringen legge vekt på å utnytte regionale fortrinn for å øke lønnsomheten i næringene, og dermed bidra til å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i kyst- og landbruksområder.

2.3 Bedre fordeling og styrking av velferden

2.3.1 Rettferdig fordeling og utjevning av levekår

Regjeringens mål er en rettferdig fordeling av inntekt og gode levekår for alle. Levekår omfatter en rekke forhold som er viktige for den enkeltes velferd, blant annet arbeid, helse, bolig, utdanning og inntekt. Fordelingen av goder påvirker den enkeltes velferd direkte, men også gjennom virkningen på samfunnet som helhet. En relativt jevn fordeling styrker det sosiale samholdet og reduserer den sosiale spenningen.

Regjeringens fordelingspolitikk skal bidra til at samfunnets samlede velferd fordeles på en jevn og rettferdig måte. En effektiv fordelingspolitikk omfatter derfor tiltak på en rekke områder: Det offentlige utdanningssystemet med en felles grunnskole for alle og omfattende studiefinansieringsordninger legger til rette for lik rett til utdanning uavhengig av sosial bakgrunn, inntekt eller andre individuelle forhold. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk påvirker fordelingen av arbeid og lønn, og trygde- og skattepolitikken påvirker inntektsfordelingen.

Behovet for velferdstjenester varierer fra person til person og gjennom livsløpet. Et viktig fordelingspolitisk mål for Regjeringen er at alle som har behov for det skal ha tilgang på grunnleggende velferdstjenester, og at ingen skal utelukkes på grunn av egen økonomisk situasjon. For å oppnå dette mener Regjeringen det er nødvendig med et godt utbygd offentlig tjenestetilbud for eksempel innen helse- og omsorgssektoren.

Regjeringen legger fram en handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet for å løfte mindretallet, jf. kapittel 11.4. Regjeringen vil med de foreslåtte tiltakene gi de vanskeligst stilte i samfunnet et løft, og ønsker særlig å bedre situasjonen for grupper som har lav inntekt og levekårsproblemer over tid. Tiltak rettet mot å bedre arbeidsmarkedstilknytningen og boligproblemene til de vanskeligst stilte, samt tiltak rettet mot grupper uten inntektssikring i folketrygden, vil bli prioritert. Regjeringen er spesielt opptatt av å bedre oppvekstvilkårene for barn som vokser opp i familier med lav inntekt.

En jevn inntektsfordeling er en forutsetning for jevne levekår. Lønn er den dominerende inntektskomponenten i husholdningene. Lønnsforskjellene i Norge er lave sammenlignet med andre land. Et fellestrekk ved de fleste som forblir i lavinntektsgruppen over tid er at de mangler en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet. Regjeringen vil derfor arbeide for at så mange som mulig får innpass i arbeidslivet. Det skal være lønnsomt og attraktivt for den enkelte å bidra til verdiskapingen i samfunnet.

Regjeringen vil føre en politikk som motiverer til arbeid framfor trygd. Den økende tendensen til langtidssykemelding og uføretrygding må snus. Trygdesystemet må være fleksibelt og tilpasset den enkeltes behov, og det må utformes slik at det støtter opp under og fremmer enkeltpersoners deltakelse i arbeidsmarkedet.

Regjeringen ønsker mer fleksible løsninger for kombinasjon av arbeid og uførepensjon.

Regjeringen har iverksatt tiltak for å begrense tilgangen til folketrygdens uførepensjonsordning, blant annet ved å skjerpe kravet til at attføring skal prøves før uførepensjon kan bli vurdert. Regjeringen vil videre, som et strakstiltak, styrke innsatsen for at flere uførepensjonister skal vende tilbake til arbeidslivet, på hel- eller deltid, blant annet ved å etablere nettverksprosjekter for reaktivisering av uførepensjonister.

For å legge til rette for at flere funksjonshemmede skal kunne delta i arbeidslivet, vil Regjeringen, som et annet strakstiltak, prøve ut ordninger som skal sikre dekning av transportutgifter til arbeids- og utdanningsreiser for funksjonshemmede som ikke kan benytte egentransport eller offentlige kommunikasjonsmidler.

For å styrke arbeidsgivernes motivasjon til å ansette personer som ikke har full arbeidsevne, er det igangsatt et forsøk med lønnstilskudd av lengre varighet til arbeidsgivere som ansetter personer med varierende yteevne over tid på grunn av kroniske lidelser. Regjeringen vil vurdere en opptrapping av tiltak i lys av erfaringene som innhentes.

Regjeringen mener sosialhjelpen skal være en midlertidig ytelse, og at det raskest mulig må settes inn aktive tiltak slik at sosialhjelpsmottakere kan få utdanning eller komme i arbeid. Regjeringen har iverksatt forsøk med et mer helhetlig kommunalt ansvar for arbeids- og aktiviseringstiltak for langtidsmottagere av sosialhjelp. Regjeringen vil dessuten videreføre og styrke innsatsen for å få arbeidsledig ungdom i arbeid.

Regjeringen mener det er spesielt viktig å skape gode oppvekstvilkår for barn for å utjevne forskjeller og forebygge dårlige levekår senere i livet. Regjeringen vil derfor bekjempe fattigdom blant barn. Regjeringen ønsker å bedre levekårene til barnefamilier med varig lav inntekt, blant annet gjennom bedre målretting av tjenester og overføringer. Regjeringen vil sikre at alle barn og unge har mulighet til å delta i et fullverdig sosialt liv. Det er behov for tiltak som når barna direkte, blant annet for å gi bedre muligheter for deltakelse i skole- og fritidsaktiviteter. Grunnskolen skal være gratis og fri for egenandeler. Ingen skal stenges ute fra aktiviteter fordi foreldrene ikke har råd til å betale.

Utdanning gir bedre tilknytning til arbeidsmarkedet, og har dessuten en stor egenverdi for den enkelte. En god grunnutdanning legger et godt grunnlag for gode levekår seinere i livet. Regjeringen mener at det beste grunnlaget legges i en felles grunnskole og videregående skole som vektlegger faktiske kunnskaper og ferdigheter, og som også fremmer innsikt, forståelse og evne til samarbeid. Regjeringen er videre opptatt av at sosial bakgrunn ikke skal være til hinder for å kunne ta høyere utdanning. Regjeringen ønsker å følge opp kompetansereformen. I et utjevningsperspektiv er det særlig muligheten for voksne til å fullføre en grunnskoleutdanning og retten til videregående opplæring som har betydning. Regjeringen vil utforme opplæringstilbudene slik at flest mulig av de som er i arbeid kan gjennomføre videreutdanningen uten å gå ut av arbeidslivet.

Helse er en viktig levekårsfaktor. En lang rekke undersøkelser har vist at helsetilstanden følger et sosialt trappetrinnsmønster. Jo høyere sosial posisjon, desto bedre helse og høyere levealder. Innenfor folkehelsearbeidet vil Regjeringen legge større vekt på utjevning av helseforskjeller mellom grupper i befolkningen, herunder sosiale forskjeller. Regjeringen vil sette i verk tiltak rettet mot geografisk avgrensede områder med langvarig opphopning av dårlige levekår i befolkningen. Regjeringen vil særlig arbeide for å bedre levekårssituasjonen i de indre delene av Finnmark, og vil straks iverksette tiltak for å avhjelpe situasjonen gjennom et samarbeid med kommunene i indre Finnmark, fylkeskommunen og aktuelle næringsutviklingsmiljøer.

Boligstandard og boutgifter har stor betydning for den enkeltes levekår og livssituasjon. De boligpolitiske virkemidlene bør først og fremst rettes inn mot økonomisk vanskeligstilte husholdninger og ungdom i etableringsfasen. Regjeringen vil styrke boligtilskuddet i Husbanken og gjennomføre flere forbedringer i bostøtteordningen, særlig for å bedre situasjonen for vanskelig stilte barnefamilier i de største byene og enslige med lav inntekt. I den forbindelse vil Regjeringen vurdere ytterligere heving av boutgiftstaket. Regjeringen vil i tillegg vurdere å myke opp finansieringskravet i bostøtteregelverket for vanskeligstilte barnefamilier med høye boutgifter og lave inntekter.

For Regjeringen er det svært viktig at kommunene og staten samordner innsatsen for å bedre situasjonen for de bostedsløse. Regjeringen har derfor i samarbeid med de fem største bykommunene satt i gang et utviklingsarbeid for å bedre boligsituasjonen for bostedsløse og sikre dem et helhetlig hjelpetilbud. Regjeringen vil arbeide for å redusere bruken av hospits, særlig blant barnefamilier. Regjeringen ønsker en samordnet innsats for å løse problemene for de bostedsløse gjennom egne tilpassede boligløsninger med tilkoplede helse- og sosialtjenester.

2.3.2 Oppvekstmiljø, trygghet og mangfold

Regjeringen vil bidra til å utvikle gode og trygge oppvekstmiljøer for barn og ungdom. Mens både samfunnet og familie- og samlivsmønstrene endrer seg, har barna det samme behovet for trygghet og tilhørighet som tidligere. Det er viktig at vi som samfunn er i stand til å legge til rette for dette, slik at framtidige generasjoner får et best mulig grunnlag å møte nye utfordringer på.

Å legge til rette for gode oppvekstmiljøer er derfor en viktig investering i framtiden. Det betyr at vi må ta nødvendige hensyn til barn og ungdoms behov i utformingen av politikken på en rekke områder, og at vi gjør det mulig for hver enkelt familie å løse sine omsorgsoppgaver på en god måte. I de tilfellene der familiene ikke er i stand til å gi en tilstrekkelig omsorg, må samfunnet bidra med tiltak som er tilpasset barnas og familienes behov.

En god oppvekstpolitikk bygger først og fremst på at foreldre og familie utøver sitt ansvar som omsorgspersoner. Derfor er familiepolitikken en viktig del av oppvekstpolitikken. I et samspill mellom foreldrene og skolen, de frivillige organisasjonene og lokalmiljøet for øvrig, må det legges til rette for at barn og ungdom gis mulighet til utfoldelse og utfordringer. På denne måten vil en også bidra til å forebygge problemer blant barn og ungdom. Oppvekstmiljøet i videre forstand, herunder det fysiske oppvekstmiljøet og bomiljøet spiller også en viktig rolle. Regjeringen vil særlig peke på den store betydningen det frivillige arbeidet og organisasjonslivet har for engasjerte og aktive lokalmiljøer.

Medvirkning og medbestemmelse fører til større engasjement og interesse for lokalmiljøet. Kommunene må derfor legge til rette for at barn og ungdom trekkes aktivt inn i arbeidet for å bedre oppvekstmiljøet, for eksempel gjennom barne- og ungdomsråd. Friluftsliv, idrett og fysisk aktivitet er helsefremmende og bidrar til økt trivsel og til å skape sosiale møteplasser i nærmiljøet. Regjeringen vil stimulere til økt innsats i de lokale idrettslagene ved å gi en større andel av de statlige midlene til idrettsformål til slike virksomheter. Samtidig vil Regjeringen satse på utbygging av fotballbaner, flerbrukshaller og svømmehaller, der større byer og tettsteder særlig skal prioriteres.

Regjeringen vil bygge flere og billigere barnehageplasser. Alle familier som ønsker det, skal få et tilbud om barnehageplass innen utgangen av 2003. Regjeringen vil foreslå at kommunene får en lovfestet plikt til å tilby barnehageplass, og at det som ledd i dette etableres frivillige samarbeidsavtaler mellom kommunene og private barnehager. Regjeringen vil øke den statlige finansieringen slik at foreldrebetalingen kan reduseres. Dette kan gjennomføres på ulike måter, for eksempel ved å etablere maksimalsatser eller ved å ha en viss gratis kjernetid for alle. Regjeringen mener at tilbud om barnehageplass også må vurderes i et fordelingsperspektiv, og vil derfor legge vekt på løsninger som ivaretar hensynet til barn og familier som særlig har behov for det tilbudet som en barnehageplass er.

Regjeringen vil videre stimulere til mer fleksibilitet i barnehagetilbudet. Det må bli enklere å få en barnehageplass som er tilpasset den enkelte families behov, for eksempel med hensyn til åpningstider og mulighet for endring i oppholdstid når arbeidssituasjonen eller andre forhold tilsier det.

Regjeringen vil følge opp arbeidet for å skape full likestilling mellom kvinner og menn. Dette må skje ved at likestilling blir fulgt opp på alle politikkområder. Det er et mål å bedre kvinnerepresentasjonen i ledende posisjoner i samfunnet. Regjeringen vil arbeide for en større grad av likestilling mellom mor og far når det gjelder permisjonsrettigheter ved fødsel og adopsjon. Regjeringen vil blant annet vurdere en gradvis utvidelse av stønadsperioden ved fødsel, kombinert med at en større del av permisjonstiden øremerkes fedre.

Regjeringen vil at skolefritidsordningen skal være et tilbud alle kan benytte. Foreldrebetalingen må derfor ikke være så høy at noen stenges ute. Regjeringen vil se på måter å utvikle et fritidstilbud etter skoletid også for eldre elever som ikke har et tilbud i skolefritidsordningen.

Regjeringen vil at alle skal disponere en god og hensiktsmessig bolig i et godt bomiljø. Viktige forutsetninger for en vellykket boligpolitikk er blant annet at en gjennom den generelle økonomiske politikken klarer å holde lav og stabil rente, samt at Husbanken og kommunene har virkemidler som bidrar til at økonomisk svakstilte husstander kan skaffe seg en hensiktsmessig bolig. Regjeringen vil videreføre ordningene med etableringslån, bostøtte og tilskudd til boligetablering for å lette etableringsproblemene på boligmarkedet for ungdom og økonomisk svaktstilte grupper, og sikre at Husbanken prioriterer dette i nært samarbeid med kommunene. Blant annet vil Regjeringen styrke boligtilskuddet og gjøre flere forbedringer i bostøtten.

Innvandringen de siste tiårene har bidratt til større kulturelt mangfold og et mer mangeartet samfunn. Regjeringen vil legge til rette for at det økte kulturelle mangfoldet i form av tradisjoner, levemåter og livssyn, kan gi positive bidrag til det norske samfunnet og hindre at det oppstår uønskede sosiale forskjeller og motsetninger. Det er et mål å sikre likeverdige muligheter for deltakelse i alle deler av samfunnslivet. Samtidig må det legges til rette for at ulike kulturelle og religiøse grupper skal ha rett og mulighet til utfoldelse innenfor felles rammer.

Innvandrere fra ikke-vestlige land har gjennomgående lavere utdanning og svakere tilknytning til arbeidsmarkedet og dårligere levekår enn norskfødte. Målrettede tiltak overfor nyankomne innvandrere er særlig viktig for å sikre varig deltakelse i samfunnslivet. Regjeringen vil innføre en individuell rett til norskopplæring for voksne innvandrere og gjøre deltakelse i denne opplæringen obligatorisk.

Regjeringen vil føre en aktiv samepolitikk, slik at samisk språk og samfunnsliv skal ha en sikker framtid i Norge. Regjeringen har startet arbeidet med å opprette et kompetansesenter for urfolks rettigheter. Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om politikken overfor nasjonale minoriteter. Det skal legges vekt på dialog og samarbeid med organisasjoner som representerer nasjonale minoriteter.

Regjeringen vil legge til rette for at flest mulig skal kunne oppleve kunst og kultur, og går inn for at den offentlige innsatsen på kultursektoren skal styrkes i årene som kommer. De frivillige organisasjonene på kulturområdet er også viktige i denne sammenheng, og skal sikres gode kår. Kulturinstitusjonene skal sikres driftsgrunnlag og investeringsbehov gjennom offentlige bevilgninger. Det er av stor betydning at det finnes arenaer for kulturell aktivitet og kulturformidling i alle deler av landet. Dette er viktig for å stimulere det lokale engasjementet og bidra til økt aktivitet i lokalmiljøene. Som ledd i markeringen av tusenårsskiftet og fram til markeringen av jubileet i 2005, er det lagt opp til å etablere egne tusenårssteder i alle landets kommuner og fylker.

Biblioteker og museer er sentrale institusjoner i mange lokalsamfunns sosiale og kulturelle liv. Regjeringen vil i de årlige budsjettforslagene legge fram en investeringsplan for nybygg. Regjeringen vil også sette museene bedre i stand til å bevare og formidle den viktige delen av kulturarven som disse institusjonene forvalter.

Mediene er samfunnets hovedarena for meningsbrytning og kulturformidling. Regjeringen vil derfor sikre et mangfold av medier og å motvirke ensretting. Et godt medietilbud til barn og unge som har grunnlag i nasjonale verdier og tradisjoner er særlig viktig i en tid med økende omfang av internasjonalt produsert TV-underholdning. Regjeringen vil sikre at allmennkringkasternes forpliktelser på dette området opprettholdes.

Gode idrettsprestasjoner gir opplevelser og har en betydelig identitetsskapende effekt for befolkningen. Idrett er god kultur. Regjeringen mener derfor det er viktig at staten har et aktivt engasjement for å sikre et faglig og etisk toppidrettsmiljø.

Regjeringen vil bevare Den norske kirke som en åpen og inkluderende folkekirke. Det er videre et mål å sikre en større deltakelse ved kirkelige valg, slik at kirkens organer kan bli mest mulig representative for statskirkens medlemmer.

Trygghet er en viktig forutsetning for velferd. I særlig grad er det viktig å styrke innsatsen mot ulike former for voldskriminalitet og ved forebyggende arbeid rettet mot barn og ungdom søke å hindre en videre vekst i kriminaliteten. Rask straffesaksavvikling har høy prioritet i Regjeringens innsats mot kriminalitet. Straffens preventive virkning styrkes ved rask reaksjon – dette gjelder særlig for unge lovbrytere – samtidig som offeret føler at samfunnet tar deres sak alvorlig. Økt vekt på innholdet i kriminalomsorgens reaksjoner skal bidra til å hindre tilbakefall til kriminelle handlinger.

Rasisme og diskriminering er i strid med grunnleggende verdier og må motarbeides aktivt. Regjeringen vil legge til grunn en null-toleranse overfor rasisme og vold. Hverdagsrasismen må bekjempes og ulike kulturers verdier og kvaliteter må respekteres. Regjeringen prioriterer å bekjempe alle former for vold mot kvinner og barn, herunder oppfølging av handlingsplanene mot kjønnslemlestelse og mot tvangsekteskap.

Styrking av den forebyggende innsatsen blant barn og ungdom i risikosonen er viktig. Ansvaret for egne handlinger skal gjøres klarere gjennom tilpassede reaksjoner, også der lovbryteren er under den kriminelle lavalder. Tiltak mot diskriminering står også sentral i arbeidet mot vold, gjengkriminalitet og mobbing i skolen.

2.3.3 Livslang læring

Regjeringens overordnede prinsipp i utdanningspolitikken er lik rett til utdanning. En rettferdig utdanningspolitikk er nøkkelen til et rettferdig samfunn. Alle skal ha mulighet til å realisere sine evner og utvikle sin kompetanse. Utdanning skal bidra til personlig utvikling og til å styrke demokratiske verdier. Videre skal utdanning bidra til å kultivere og sammenbinde samfunnet, og stimulere til nytenking, produktivitet og verdiskaping.

Livslang læring omfatter opplæring på alle nivåer, formell og uformell læring og realkompetanse tilegnet i arbeids- og samfunnsliv. Kompetansereformen er vesentlig for å realisere livslang læring for alle. Reformen skal bidra til å gi hele befolkningen muligheten til kompetanseutvikling, uavhengig av alder, kjønn, bosted og tidligere utdanning. Regjeringen vil utforme opplæringstilbudene slik at flest mulig kan gjennomføre utdanning uten å gå ut av arbeidsmarkedet. Tilbudene må legges til rette for brukerne og i tillegg være rimelige i pris.

Grunnskolen og videregående opplæring har de siste årene vært preget av store reformer, og det er innført en felles opplæringslov for det 13-årige opplæringsløpet. Det er gjennomført en forskningsbasert evaluering av Reform 94, og den forskningsbaserte evalueringen av Reform 97 skal ferdigstilles i 2003. Det er framover viktig å se grunnskolen og videregående opplæring som et samlet opplæringsløp. Regjeringen vil sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere struktur og innhold i det 13-årige opplæringsløpet.

Regjeringen vil videreutvikle grunnskolen og videregående opplæring gjennom å gi større lokal frihet. Samtidig skal rettighetene til den enkelte ivaretas. Et overordnet mål er en systematisk utvikling av pedagogisk praksis som setter elevenes læring i sentrum. Den enkeltes læringsarbeid og utvikling av den enkeltes læringslyst skal være i fokus.

Arbeidet med kvalitetsutvikling i skolen skal videreutvikles. Skolen skal ha høy kvalitet både når det gjelder innhold, utstyr og lokaliteter. Elevene skal ha gode lærevilkår. Skolebygningene må holdes ved like. Regjeringen vil videreføre arbeidet med lærernes lønns- og arbeidsforhold. Et viktig tiltak er å få arbeidstidsordninger i skolen og opplæringen som gir større frihet i organiseringen av arbeidet, bedrer ressursutnyttelsen og legger til rette for en opplæring som er bedre tilpasset behovene både hos elever, lærere og foreldre. Slik kan lærernes arbeidskraft utnyttes på en bedre måte, og gjøre skolen til en mer attraktiv arbeidsplass.

Regjeringen vil innføre ny gradsstruktur for høgre utdanning, jf. St.meld. nr. 27 (2000–2001). Hovedmodellen i den nye gradsstrukturen blir 3 år på lavere grad (bachelor) og 2 år på høyere grad (master). Ny gradsstruktur skal medføre en faglig og pedagogisk gjennomgang og fornyelse av studienes innhold og oppbygging, slik at kvaliteten videreutvikles og gjennomstrømmingen forbedres.

Regjeringen holder fast ved målet om at alle skal ha lik rett til utdanning uavhengig av økonomisk og sosial situasjon. Skal det overordnede målet om like muligheter for alle til deltakelse i kunnskapssamfunnet nås, må hver enkelt student gis mulighet til å studere på heltid. Dette forutsetter at studiefinansieringen både er til å leve av under studiene og til å leve med etter studiene. I St.meld. nr. 27 (2000–2001) foreslås det derfor å øke kostnadsnormen fra 6 950 per måned for studieåret 2001/2002 til kr 8 000 i studieåret 2002/2003. Hele økningen gis som tillegg i stipendet. Dette innebærer at stipendandelen øker fra dagens nivå på om lag 30 pst. til om lag 39 pst.

Økt gjennomstrømning vil innebære store gevinster både for samfunnet og den enkelte. For studenten vil ett års innspart studietid ikke bare medføre mindre gjeld, men også ett år ekstra med inntekt. For at dette potensialet skal kunne utløses, må studiefinansieringssystemet utformes slik at det både legger til rette for og stimulerer til å fullføre studiene på normert tid. Ved å gi studentene betingelser som gjør det mulig å konsentrere seg om studiene på heltid, kan det stilles krav til at studentene utnytter studietiden effektivt og bruker mer tid på studiene. I St.meld. nr. 27 (2000–2001) foreslås det derfor at det ordinære utdanningsstipendet skal tildeles som følge av gjennomførte studier. Støttebeløpet skal i første omgang utbetales som lån. I stedet for at en fast andel av støttebeløpet er stipend allerede ved utbetaling, konverteres deler av støttebeløpet til stipend etter hvert som studiene gjennomføres.

De foreslåtte endringene gir et helhetlig og offensivt støttesystem. Studentene gis bedre økonomiske vilkår, samtidig som en i større grad enn tidligere belønner studieprogresjon.

Regjeringen vil også foreta endringer i finansieringen av institusjonene i høyere utdanning, med fokus på finansieringsmodeller som i større grad synliggjør forskningen og som vektlegger etterspørsel og resultater, både innenfor forskning og utdanning. Dette skal kombineres med tiltak som sikrer opprettholdelse av faglig bredde og dybde ved institusjonene. Institusjonene skal også i framtiden være kunnskapsbanker og kulturbærere i det norske samfunnet, og ikke styres av kortsiktige svingninger.

Regjeringen vil legge til rette for at høyskolene i større grad enn i dag skal satse på kortere yrkesrettede utdanningstilbud, jf. St.meld. nr. 20 (2000–2001). Det skal i tillegg åpnes for avkortede løp i høyere utdanning på grunnlag av tidligere utdanning og yrke. Videre vil Regjeringen arbeide for å øke tallet på studenter som velger realfag og teknisk naturvitenskapelig utdanning, blant annet gjennom en styrking av undervisningstilbudet på disse fagområdene i grunnskolen og videregående opplæring.

2.3.4 Trygg og aktiv alderdom og gode helsetjenester

Regjeringens mål er å sikre alle som har behov for det tilgang til nødvendige omsorgs- og helsetjenester, uavhengig av inntekt, bosted, etnisk bakgrunn og kjønn. En godt utbygd offentlig helsetjeneste skal sikre at disse viktige fordelingshensynene ivaretas. Samtidig må den offentlige helsetjenesten tilpasses slik at den kan møte de utfordringene som ligger i en stadig raskere teknologiutvikling og økende etterspørsel etter helsetjenester.

Helseutgiftene har gjennom de siste tiårene utgjort en stadig større andel av verdiskapingen i Norge. Inntektsutviklingen og utviklingen av nye og bedre behandlings- og utredningsmetoder vil føre til at etterspørselen trolig øker også i tiden framover. Teknologien vil gi store deler av befolkningen bedre helse og økt livskvalitet, men den økte etterspørselen er også en stor utfordring. Ny medisinsk teknologi er kostbar å utvikle og bruke, og internasjonale erfaringer tyder på at den teknologiske utviklingen er en hoveddrivkraft bak veksten i helseutgiftene. Dette stiller store krav til det offentliges prioriteringer og til effektivisering av helsevesenet.

Også behovet for pleie- og omsorgstjenester forventes å øke i tiden som kommer. Det er derfor en stor utfordring å legge til rette for at ytterligere forbedringer i tjenestetilbudet ikke samtidig fører til tilsvarende kostnadsøkninger. Helse- og omsorgstjenestene må finansieres slik at en fremmer mest mulig effektiv ressursbruk, samtidig som helsepolitiske prioriteringer ivaretas på en god måte.

De fleste eldre har god helse og er aktive deltakere i samfunnslivet. Eldre skal ha mulighet til selv å forme sine liv, bruke sine evner, følge opp sine interesser og ha innflytelse i samfunnet. De eldre representerer således store ressurser som kommer til nytte i ulike deler av samfunnslivet, både gjennom engasjement og deltakelse på ulike samfunnsområder, men også i form av uformell omsorg for pårørende og deltakelse i organisasjoner og i frivillig arbeid i eldresenter, frivillighetssentraler mv. Denne innsatsen er et viktig supplement til det offentlige omsorgstilbudet. Regjeringen ser det som svært viktig at de eldres interesser og råd blir vektlagt av både lokale og sentrale myndigheter. Det vil derfor bli foretatt en evaluering av lokale eldreråd og råd for funksjonshemmede. Regjeringen vil legge vekt på å støtte frivillige organisasjoner som er aktive innen eldreomsorg og arbeidet for funksjonshemmede.

Eldre som trenger det, skal ha trygghet for nødvendig helse- og omsorgstilbud. Pleie-, omsorgs- og helsetjenestene har de siste årene vært under sterk utbygging. Flere handlings- og tiltaksplaner er iverksatt for å løfte eldreomsorgen og helsetjenestene både kvalitativt og kvantitativt. Når handlingsplanen for eldreomsorgen avsluttes, har den bidratt til en betydelig økning i kapasiteten og en geografisk utjevning i tjenestetilbudet til pleie- og omsorgstrengende eldre. Også de andre handlingsplanene innen helsetjenesten, som innebærer en betydelig satsing i de nærmeste årene, kommer i stor grad de eldre til gode. Samlet sett er ressursinnsatsen innen helse- og omsorgssektoren økt med om lag 54 pst. fra 1990 til 1999, målt i faste priser. Den økte innsatsen vil fortsette også i årene framover.

I en periode med sterk utbygging, er det viktig å vurdere alle muligheter for bedret ressurssutnyttelse og bedre tilpasning til brukernes behov. Mulighetene for fritt sykehusvalg er betydelig utvidet gjennom de nye helselovene som trådte i kraft 1. januar 2001. Regjeringen har store forventninger til at dette vil bidra til en bedre utnyttelse av sykehusenes samlede ressurser. Blant annet gjennom KOSTRA-prosjektet er forholdene også lagt til rette for en mer systematisk sammenligning av ressursbruk i ulike virksomheter innen både helse- og omsorgssektoren. Denne kunnskapen må brukes aktivt til å finne fram til de mest effektive virksomhetene, og til å spre deres kunnskap til andre.

Regjeringen vil i langtidsprogramperioden gjennomføre en rekke tiltak for ytterligere å styrke eldreomsorgen og helsetjenestene. Igangsatte handlingsplaner og reformer innen helsesektoren vil bli priortert. Opptrappingsplanen for sykehusutstyr, nasjonal kreftplan, opptrappingsplan for psykisk helse, fastlegereformen og handlingsplanen for helse- og sosialpersonell, vil utgjøre Regjeringens hovedsatsinger på helsesektoren. I tillegg vil videreføringen av handlingsplanen for eldreomsorgen ha en sentral plass i arbeidet med å videreutvikle og bedre de offentlige helse- og omsorgstjenestene. Det vil bli en krevende oppgave å gjennomføre de vedtatte handlingsplanene, og det vil derfor i liten grad være rom for nye, ressurskrevende satsinger i løpet av programperioden i tillegg til disse.

Forbedringer i tjenestetilbudet er ikke bare avhengig av ressurstilgangen, men kan også oppnås gjennom en mer effektiv organisering av tjenestene. Regjeringen forventer blant annet en klar effektiviseringsgevinst som følge av omorganiseringen av sykehussektoren og den øvrige spesialisthelsetjenesten. Enhetlig, statlig eierskap, samt organisering av virksomhetene som selvstendige foretak, skal bidra til effektivisering. Sykehusreformen innebærer et klarere og mer helhetlig statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten, samtidig som virksomhetene (det enkelte sykehus m.v.) gis større frihet i den daglige driften. Samlet sett skal omorganiseringen gi grunnlag for økt behandlingskapasitet og reduserte ventetider.

2.3.5 Et solidarisk og bærekraftig pensjonssystem

Regjeringens mål er å legge grunnlaget for et framtidig pensjonssystem som kan skape trygghet og rettferdig fordeling. Pensjonssystemet må være økonomisk opprettholdbart over tid, bygge på et bærekraftig finansielt grunnlag og ta høyde for utviklingstrekk i befolkningssammensetningen og økonomien. Regjeringen mener det er av grunnleggende betydning at det samlede pensjonssystemet har en allmenn oppslutning og tillit i befolkningen. Dette krever at pensjonssystemet må være enkelt, oversiktlig og forutsigbart, slik at det er forståelig for brukerne og enkelt å praktisere for de som administrerer de ulike ordningene. I tillegg må pensjonssystemet ivareta fordelings- og likestillingshensyn.

Siden folketrygden ble etablert i 1967 har det skjedd store endringer, både i samfunnet og i det samlede pensjonssystemet. Folk lever lenger og har flere år som pensjonister, kvinnene har gått ut i arbeidslivet og arbeidsmarkedet er i stadig endring. De siste årene er det gjennomført flere store utredninger om ulike pensjonsspørsmål i Norge. Regjeringen vil på denne bakgrunn nedsette en pensjonskommisjon som skal avklare hovedmål og prinsipper for et samlet pensjonssystem.

Mandatet for pensjonskommisjonen er omtalt i kapittel 15.1. Det legges opp til at kommisjonen skal bestå av representanter for de politiske partiene på Stortinget og uavhengige eksperter. I tillegg vil det bli etablert et råd bestående av de største interesseorganisasjonene. Sett i lys av de omfattende problemstillingene som skal utredes vil kommisjonen få en tidsramme på to og et halvt år.

Regjeringens utgangspunkt for en slik gjennomgang er at pensjonssystemet skal sikre trygghet i alderdommen. Samtidig må en ta inn over seg de store utfordringene som følger av aldringen av befolkningen, som kombinert med høyere gjennomsnittlige ytelser vil føre til en sterk økning i pensjonsutgiftene utover i dette århundret. Hvis utviklingen med en tiltakende tidligpensjonering fortsetter, vil økningen i forsørgingsbyrden forsterkes.

2.4 Internasjonalt engasjement og samarbeid

2.4.1 Internasjonal politikk for fred og utvikling

Økende internasjonal åpenhet påvirker oss alle. Grensene viskes gradvis ut – mellom land, regioner og kulturer. De stadig flere og sterkere båndene over landegrensene gir muligheter som aldri tidligere i historien til økt økonomisk vekst, politisk samarbeid og menneskelig kontakt. Globaliseringen bringer samtidig fare for blant annet utestenging og økt fattigdom. Regjeringens mål er å gi alle anledning til å dra nytte av de muligheter globaliseringen skaper. Da må politikken ha et internasjonalt perspektiv og integrere utenrikspolitiske, utviklingspolitiske og miljøpolitiske mål. Da må vi ha innflytelse der de globale spillereglene blir til.

Det er i Norges interesse at det utvikles effektive regionale og globale sikkerhetsordninger. For Norge er det viktig at NATO har hovedansvaret for fred og sikkerhet i Europa. Utvidelsen av NATO vil bidra til økt stabilitet i Europa. Regjeringen stiller seg positiv til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk i EU. En styrking av de europeiske landenes evne til krisehåndtering vil utgjøre et vesentlig tilskudd til arbeidet for europeisk sikkerhet og stabilitet. Det er etter Regjeringens syn i Norges interesse å støtte arbeidet med både sivile og militære ressurser.

NATOs oppgaver vil i de nærmeste årene i stor grad være knyttet til sikkerhetspolitiske utfordringer som ikke direkte truer allierte lands suverenitet eller territorielle integritet. Det er derfor avgjørende at vårt eget forsvar er i stand til å delta fullt ut i flernasjonale operasjoner for krisehåndtering og konfliktforebygging. Blant annet på bakgrunn av dette har Regjeringen tatt initiativet til en omfattende omlegging av forsvaret i perioden 2002–2005.

Regjeringen vil, som en integrert del av sikkerhetspolitikken, fortsette sitt aktive engasjement for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen og for en ytterligere reduksjon i atomvåpnene. Styrket kontroll med håndvåpen vil videre være et vesentlig bidrag til internasjonal stabilitet og sikkerhet. Samtidig er det nødvendig å se truslene mot vår felles sikkerhet i et bredere perspektiv. Press på ressurser og naturmiljø, høy befolkningsvekst, ekstrem fattigdom og skjev fordeling av goder har stor betydning for mulighetene for fred og stabilitet. Regjeringen vil arbeide for at landene i sør involveres i den internasjonale debatten om sikkerhetsspørsmål.

Regjeringen ønsker å videreutvikle og styrke det bilaterale forholdet til USA, som er bygget på nære historiske bånd og felles verdier. Det er viktig for Norge at USA følger opp sitt engasjement for fred og sikkerhet i Europa.

Regjeringen vil arbeide for å styrke FN og andre internasjonale organisasjoner, samt det internasjonale lov- og avtaleverket. Regjeringen vil fortsette engasjementet for å gjennomføre nødvendige reformer av FN-systemet og sikre nødvendig finansiering. Norge vil i Sikkerhetsrådet arbeide for å styrke FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner, å utvikle en bredt anlagt strategi som tar fatt i underliggende årsaker til krig og konflikt og bidra til å sette et særlig fokus på Afrikas utfordringer.

Regjeringen vil legge vekt på å integrere menneskerettighetsaspekter i alle relevante internasjonale organisasjoners virke og formål. Regjeringen vil legge stor vekt på å videreutvikle menneskerettighetsdialogene med blant annet Kina, Tyrkia, Cuba, Vietnam og Indonesia. I arbeidet for å fremme menneskerettighetene vil Regjeringen samarbeide nært med norske og internasjonale frivillige organisasjoner.

Den økonomiske forskjellen mellom de rike og de fattigste landene øker. Fattigdomsproblemet er en av de største utfordringene i vår tid. Mange land står samtidig overfor en HIV/aids-katastrofe. Bekjempelse av fattigdom er det overordnede målet i Regjeringens utviklingspolitikk. Norge vil arbeide aktivt for FNs utviklingsmålsettinger, herunder en halvering av andelen av verdens befolkning som lever i absolutt fattigdom innen 2015. Gjennom det nye globale vaksinasjonsprogrammet GAVI vil Norge være en pådriver i et globalt partnerskap for vaksinasjon av barn. Regjeringen tar sikte på en betydelig opptrapping av den bistanden som går via de multilaterale institusjonene, og herunder gi prioritet til kampen mot aids-epidemien. Regjeringen fastholder målet om en opptrapping av den norske bistanden til 1 pst. av bruttonasjonalinntekten. Regjeringen ønsker at mottakerland som fører en utviklingsfremmende politikk med sosial profil bør få mer bistand, mens myndigheter i land med mindre god fordelingspolitikk bør få redusert bistanden.

Rammebetingelsene for det europeiske samarbeidet er i ferd med å bli endret radikalt. Det vil få konsekvenser for vårt eget forhold til Europa. Den økonomiske og monetære union (ØMU) vil føre til en vesentlig tettere økonomisk integrasjon i EU og tvinge fram en sterkere samordning av den økonomiske politikken. EØS-avtalen sikrer i hovedsak norske næringer adgang til Det indre marked på lik linje med EUs næringsliv. EU-utvidelsen vil berøre Norge på mange måter. Det indre marked vil bli vesentlig større, noe som vil gi nye muligheter for norsk næringsliv. Regjeringen vil samtidig vektlegge at det må finnes gode løsninger som erstatning for de frihandelsavtalene som Norge i dag har med søkerlandene.

Regjeringen vil føre en europapolitikk som aktivt fremmer norske interesser, samtidig som Norge er en aktiv partner og bidragsyter til det europeiske samarbeidet og på den måten tar medansvar for utviklingen av Europa. Regjeringen vil både føre en mer aktiv og offensiv politikk overfor EU, de enkelte EU-landene og søkerlandene og samtidig satse sterkere på å bygge ut vårt samarbeid med Russland og landene i våre nærområder, samt vårt engasjement på Balkan. Regjeringen vil til enhver tid vurdere om Norges tilknytning til det europeiske samarbeidet og de samarbeidsordninger som er blitt etablert, er tjenlige som redskap for å ivareta grunnleggende norske interesser i møte med de nye utfordringene som følge av endringene i Europa. Dette innebærer blant annet at Regjeringen ser det som viktig å ha handlefrihet når det gjelder Norges tilknytningsforhold til EU. Norge må til enhver tid vurdere om tilknytningen til det europeiske samarbeidet og de samarbeidsordninger som er utviklet er tjenlige som redskap for å ivareta grunnleggende norske interesser i møte med de utfordringene som endringene i Europa skaper. Det betyr at en ny søknadsprosess kan starte opp i neste stortingsperiode, med sikte på en søknad om medlemskap i EU tidligst i 2005–2006. En ny vurdering av spørsmålet om EU-medlemskap vil bare være aktuelt dersom vi har sett at EU-utvidelsesprosessen faktisk er i gang, og en ny medlemskapssøknad forutsetter at det har skjedd vesentlige endringer i det norske folks holdning til spørsmålet.

Internasjonal handel har vært spesielt viktig for små land som Norge. Regjeringen støtter tiltak for å medvirke til at alle land skal høste fordeler av deltakelse i det internasjonale handelssystemet. Regjeringen vil gjennomføre en bred utredning av hvilke tiltak som kan settes inn for å korrigere de internasjonale markedskreftene. Regjeringen mener at det bør gjennomføres en utredning av spørsmålet om en global skattlegging av valutatransaksjoner. Regjeringen ser det imidlertid som uaktuelt for Norge å innføre en avgift på valutatransaksjoner på ensidig basis. Regjeringen vil arbeide for fortsatt stor åpenhet og bruk av rådslag med fagbevegelsen, frivillige organisasjoner og andre i arbeidet med å utvikle rettferdige rammevilkår for verdenshandelen. Norge har viktige nasjonale interesser knyttet til flere forhandlingsområder innenfor WTO, blant annet markedsadgang for fiskeriprodukter og skipsfartstjenester. Norge legger også vekt på å beholde handlingsrom til utforming av en nasjonal landbrukspolitikk.

Regjeringen vil tilgodese utviklingslandenes – og spesielt de fattigste landenes – særlige behov og bidra til at disse landene integreres bedre i verdenshandelen. Bedre markedsadgang for flest mulig produkter fra utviklingslandene, full tollfrihet for produkter fra de fattigste landene, samt større satsing på handelsrelatert faglig bistand, er viktig for å bedre utviklingslandenes muligheter til å dra nytte av de fordeler globaliseringen byr på. Regjeringen vil være en aktiv internasjonal medspiller i arbeidet for å bedre utviklingslandenes markedsadgang, også til vårt eget marked.

For å sikre at WTO-systemet bidrar til en bærekraftig utvikling, bør miljøhensyn tas på alle relevante områder i en ny forhandlingsrunde. Miljøanalyser, som vurderer miljøvirkninger av endringer i det multinasjonale handelsregelverket og handelsliberalisering, er et redskap i denne sammenhengen.

Til toppen
Til dokumentets forside