St.meld. nr. 42 (2004-2005)

Politiets rolle og oppgaver

Til innholdsfortegnelse

2 Grunnprinsipper for norsk politi

Politirolleutvalget, som ble opprettet ved kgl.res. av 10. desember 1976, fikk som mandat å gjennomgå de oppgaver politiet hadde samt vurdere hvilke oppgaver politiet fortsatt skulle ha og hvilke det eventuelt burde fritas for. Utvalget skulle herunder uttale seg om hvilke oppgaver som bør være politiets primæroppgaver.

I mandatet nevnes en del aktuelle temaer som utvalget spesielt ble bedt om å ta opp. Disse er økonomisk kriminalitet, politiets forvaltningsmessige gjøremål, politiets forebyggende tjeneste, politiets oppgaver i vegtrafikken og politiets rolle i beskyttelse av naturressursene. Utvalget tolket mandatet dit at departementet ønsket en drøfting av samtlige politioppgaver, men med særlig vekt på de nevnte temaer. I tillegg til politiets oppgaver skulle utvalget vurdere politiets rolle i samfunnet.

Utvalget reiste i den første delutredningen spørsmålet «Hva slags politi vil vi ha?». Det vil si hvilke kjennetegn politiet skal ha. Utvalget besvarer spørsmålet gjennom en analyse av samfunnets behov for polititjenester, og med bakgrunn i denne analysen foreslo utvalget ti grunnprinsipper for norsk politi. De ti grunnprinsippene stiller opp noen viktige kjennetegn som krav til politiets oppbygging og virksomhet, men kan også ses som uttrykk for hvilke grunnleggende verdier politiet skal ivareta. Utvalget mente videre at disse verdiene er nært knyttet til hvordan politiet er, hvordan det ser ut og hvordan det opptrer. Prinsippene skulle også danne grunnlaget for politiets valg av midler og metoder.

De ti grunnprinsippene refereres her kort slik:

2.1 De 10 grunnprinsippene

  1. Politiet skal avspeile samfunnets idealer.

    Politiet skal avspeile demokratiske og humanistiske idealer, i tråd med vår samfunnsform og vårt styresett.

  2. Politiet skal ha et sivilt preg.

    Sivilt preg er først og fremst det motsatte av militært preg, og går særlig på politiets oppgaver, metodebruk og opptreden. Det sivile preg styrkes dersom politiets oppgaver ikke ensidig går ut på å bekjempe kriminalitet. Politiets sivile preg åpner for et fruktbart samspill med publikum, og er dermed en forutsetning for at politiet skal kunne bekjempe kriminaliteten.

  3. Vi skal ha et enhetspoliti.

    Begrepet enhetspoliti betyr at politioppgavene er samlet innenfor en og samme organisasjon i motsetning til en politiordning som bygger på spesialpoliti av ulike slag. Prinsippet forhindrer sektortenkning, og gjør det lettere å foreta en avveiet prioritering mellom oppgavene.Prinsippet om enhetspoliti må føre til at man ikke utstyrer andre forvaltningsmyndigheter med politi- eller påtalemyndighet.

  4. Politiet skal være desentralisert.

    Politiet skal ha mange og spredte tjenestesteder. Politiet bør være tilstede i lokalsamfunnet, enten dette er en mindre landkommune eller bydel i en større by. Et desentralisert politi, vil i likhet med det sivile preg, åpne for samspill mellom politiet og befolkningen.

  5. Politimannen skal være en generalist.

    Prinsippet om at polititjenestemenn skal være generalist, er en følge av ønsket om et desentralisert politi. Skal tjenestemenn betjene et lite distrikt, er det nødvendig å være generalist. En konsekvens av generalistprinsippet er at spesialenheter bare bør opprettes når det er tvingende nødvendig for å skape eller ta vare på ekspertise. Generalisten skal være hovedaktøren.

  6. Politiet skal virke i samspill med publikum.

    Publikum er politiets viktigste ressurs, og samspillet med publikum bør være selve hovedstrategien.Samspillet politi – publikum går i korthet ut på samarbeid om løsningen av daglige problemer. Hjelp til selvhjelp i kriminalitetsforebyggende øyemed er ett eksempel. Publikums bistand til politiet i samband med konkrete saker er et annet.

  7. Politiet skal være integrert i lokalsamfunnet.

    Mellom politiet og lokalsamfunnet eksisterer både formelle og uformelle bånd, som til sammen utgjør det som kalles integrasjon. Integrasjon er, likesom desentralisering og sivilt preg, med på å skape grunnlaget for samspill mellom politi og publikum.Prinsippet om integrasjon må ikke strekkes for langt. Politiets profesjonelle integritet krever av og til en viss avstand til det som skjer i lokalmiljøet. Det er svært viktig at politimannen bevarer sin fulle uavhengighet av alle grupper og enkeltpersoner.

  8. Politiet skal ha bred rekruttering.

    Det tjener demokratiet at politiets tjenestemenn og kvinner har bred sosial bakgrunn. Det er gunstig for den praktiske samhandling mellom politi og publikum, og det styrker samfunnets tillit til politiet.Politiet bør derfor rekrutteres fra hele landet, alle sosiale lag og gjenspeile samfunnet med hensyn til kjønn, livserfaring, yrkesbakgrunn og utdanning. Politiets sammensetning bør vise mangfoldet i vårt samfunn.Ønsket om representativitet må ikke gå foran kravet til skikkethet. Hovedmålet ved rekruttering må være å finne frem til de som er best egnet for yrket.

  9. Politiet skal prioritere mellom sine oppgaver og legge hovedvekten på forebyggende virksomhet.

    Politiet bør selv foreta en overveiet og begrunnet prioritering mellom sine oppgaver. Prioritering er ikke først og fremst et spørsmål om innbyrdes rangering av lovbruddstyper. Det største problemet består i å velge strategi i polititjenesten. Politiet bør legge hovedvekten på forebyggende ordenstjeneste, med sikte på å forebygge straffbare anslag mot den alminnelige fred, orden og sikkerhet. Ingen andre kan påta seg denne oppgaven.

  10. Politiet skal være underlagt effektiv kontroll fra samfunnets side.

    Kontroll med politiet er et av rettsstatens grunnprinsipper. Politiet skal være underlagt politisk, sosial og formell kontroll. Den beste garanti mot maktmisbruk og overtramp ligger i politiets selvkontroll, basert på yrkesetiske normer og en høy yrkesmoral. Derfor har polititjenestemennenes holdninger og yrkeskultur stor betydning.

Utvalget mente at det er en indre sammenheng mellom de 10 grunnprinsippene. Legges disse til grunn for den norske politiordning, får man etter utvalgets oppfatning et politi med følgende kjennetegn:

  • små enheter

  • liten grad av arbeidsdeling

  • flerfoldighet av oppgaver

  • et minimum av maktbruk

  • nært samarbeid med publikum

  • integrasjon i lokalsamfunnet

  • representativitet

  • forebygging som hovedmål

  • yrkesmoral som grunnlag for kontroll

Skal det settes et enkelt navn på denne modellen, mente utvalget at dette måtte bli «nærpolitiet». Etter utvalgets oppfatning har det norske politiets styrke tradisjonelt ligget i den nære kontakt med befolkningen i lokalsamfunnet. Utvalget gikk inn for å holde fast på og forsterke dette trekket ved vår politiordning.

2.2 Oppfølging av prinsippene

De ti prinsippene fikk Stortingets tilslutning under behandling av stortingsmelding nr. 23 (1991–92) om bekjempelse av kriminalitet, jf. Innst. S. nr. 192 ( 1991-1992), og har siden i stor grad vært lagt til grunn for utviklingen av politiet. Samfunnsutviklingen nasjonalt og internasjonalt har etter at de ti grunnprinsippene ble formulert, vært stabil på enkelte områder, mens den på andre områder har vært rask og omfattende. Samfunnet har i ikke ubetydelig grad endret seg fra det samfunnsbildet som politirolleutvalgets prinsipper ble utviklet på grunnlag av. Det idémessige grunnlaget som prinsippene samlet uttrykker skal allikevel også i fremtiden være en del av grunnlaget for politi- og lensmannsetaten. Nye utfordringer, endrede forutsetninger for etatens virksomhet med økte krav og forventninger til etatens trygghetsskapende og kriminalitetsbekjempende innsats, samt bredden i etatens oppgaver og politireformen, underbygger imidlertid et behov for en bredere, mer overordnet og prinsipiell tilnærming til politirollen. Dette og andre sentrale temaer for rollen behandles nærmere i kapittel 6 etter at utviklingstrekk i samfunnet, kriminalitetsutviklingen, politiets oppgaver og oppgaveløsning, samt evalueringen av politireformen er behandlet i kapitlene 3 – 5.

Til dokumentets forside