St.meld. nr. 44 (2008-2009)

Utdanningslinja

Til innholdsfortegnelse

5 Behov for flere høyt utdannede

I en stadig mer kompleks verden er utdanning et viktig gode for individet. Hver enkelt vil stadig oftere ønske ny kompetanse. Målene kan være mange: å få ny innsikt, møte nye utfordringer, skifte arbeid, endre karriere og utvikle seg selv. Et godt utbygd regionalt universitets- og høgskolesystem og internasjonale samarbeidsordninger skal gi norske studenter det beste utdanningstilbudet, både innenfor og utenfor landets grenser.

Det har skjedd store endringer innenfor høyere utdanning de siste tiårene. Omfanget har eksplodert, nye fag og utdanninger er utviklet i tråd med samfunnslivets behov og karaktersystemet og gradsstrukturen er endret. Undervisningsformene har endret seg som følge av teknologisk utvikling og av at nye studentgrupper med nye krav og forventninger har kommet til. Det har vært økende samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og samfunns- og arbeidslivet. Med et arbeidsliv der kompetansebehovene endrer seg kontinuerlig og kravet til utdanning øker, vil samspillet mellom utdanningsinstitusjonene og omverdenen bli stadig viktigere og utvikle seg videre.

Kvalitetsreformen, som i stor grad er en oppfølging av Bologna-prosessen, ble iverksatt ved samtlige høyere utdanningsinstitusjoner i Norge ved studiestart høsten 2003. Kvalitetsreformen er en omfattende reform av høyere utdanning. Målene er at kvaliteten på utdanning og forskning skal bli bedre, og at intensiteten på utdanningen og internasjonaliseringen skal økes. For å nå disse målene ble det blant annet innført nytt gradssystem, systematisk kvalitetssikring, ny finansieringsordning og nye undervisnings- og vurderingsformer. Det er mye som tyder på at disse tiltakene har hatt effekt, jf. St.meld. nr. 7 (2007–2008) Statusrapport for Kvalitetsreformen.

5.1 Kunnskapsgrunnlaget

5.1.1 Stadig flere med høyere utdanning

Stadig flere velger å ta høyere utdanning. 27 prosent av hele befolkningen over 20 år hadde høyere utdanning i 2007. Denne andelen var 14 prosent i 1986, og kun tre prosent i 1950.

I 2006 hadde noe over 40 prosent av befolkningen i aldersgruppen 25–34 år høyere utdanning. For jevnaldrende i OECD-landene er andelen 25 prosent i gjennomsnitt (figur 5.1). Kvinner i Norge i aldersgruppen 25–29 år har høyest andel, 49 prosent, med utdanning på universitets- og høgskolenivå.

Figur 5.1 Andelen av befolkningen i aldersgruppen 25–34 år som har oppnådd høyere utdanning i utvalgte land i 2006. Prosent.

Figur 5.1 Andelen av befolkningen i aldersgruppen 25–34 år som har oppnådd høyere utdanning i utvalgte land i 2006. Prosent.

Kilde: OECD

Det har altså vært en betydelig vekst i antall studenter i høyere utdanning de siste 30 årene. Fra 1980 til 1995 ble studenttallet i Norge mer enn doblet, fra om lag 74 000 til 177 000. Mot slutten av 1980-årene var det forventet at veksten i høyere utdanning ville gå i retning av stagnasjon og kanskje til og med reduseres. Høykonjunkturen i 1980-årene gjorde det enkelt å få jobb uten fullført høyere utdanning, og ungdomskullene var mindre. 1 Konjunkturen endret seg imidlertid i negativ retning, og arbeidsledigheten blant ungdom økte. I strid med spådommene ble det en rekordøkning i tilstrømningen til høyere utdanning fra slutten av 1980-årene. I de siste årene har det vært små endringer i studietilbøyeligheten. Antallet studenter vil antakelig øke ytterligere i årene framover som følge av demografiske endringer i retning av større ungdomskull, og som følge av høyere kompetansekrav i arbeidslivet.

Arbeidsmarkedet har absorbert den store gruppen høyt utdannede

Utdanningseksplosjonen i de siste tiårene er absorbert i arbeidsmarkedet uten at lønningene for høyt utdannende har falt nevneverdig. Tvert imot synes den private avkastningen av utdanning å ha økt etter 2000. Det betyr at etterspørselen etter, og behovet for høyt utdannet arbeidskraft har holdt tritt med tilbudet. Det er heller ikke noe som tyder på at høyt utdannede i større grad må ta jobber de er overkvalifisert for. 2 Reflex-undersøkelsen viser at 18 prosent av norske høyere grads kandidater mener de har en jobb de er overkvalifisert for. 3 Ser man på lønnsutviklingen og lønnsspredningen innenfor denne gruppen, synes det likevel ikke å være overinvesteringer i utdanning over tid. 4

NIFU STEPs Kandidatundersøkelse viser at de fleste studentene finner en relevant jobb et halvt år etter endte studier. 5 Resultatene for 2007 viser at overgangen fra utdanning til arbeid var svært god, og bedre enn i 2003 og 2005. 6 14,5 prosent av nyutdannede høyere grads kandidater oppga å være arbeidsledige, undersysselsatt eller i irrelevant arbeid et halvt år etter avsluttede studier. Utviklingen skyldes antakelig det gode arbeidsmarkedet. Det er imidlertid variasjoner mellom ulike utdanningsgrupper i graden av mistilpassing på arbeidsmarkedet. Mistilpassinger kan skyldes enten konjunktursvingninger eller mer strukturelle mistilpassinger på arbeidsmarkedet. For eksempel gikk andelen mistilpassede kandidater fra naturvitenskapelige og tekniske fag ned fra 33 prosent i 2003 til 9,7 prosent i 2007. Dette er endringer som i stor grad avspeiler konjunktursvingninger. Blant kandidater fra humanistiske og estetiske fag økte mistilpassingen fra 34 til 41 prosent fra 2003 til 2005. I 2007 var andelen mistilpassede sunket til 29,5 prosent. Kandidater i humanistiske og estetiske fag har over lang tid hatt store mistilpassinger av mer strukturell art. Arbeidsmarkedet for samfunnsvitere er strukturelt sett bedre, men det er betydelig spredning mellom ulike typer samfunnsvitere. Den høyeste andelen mistilpassede kandidater finnes blant annet i fag som medie- og informasjonsfag og sosialantropologi.

Økt behov for høyt utdannet arbeidskraft i årene framover

En god del av den økte etterspørselen etter høyt utdannet arbeidskraft kan trolig forklares med at det har foregått betydelige teknologiske endringer i arbeidslivet. Utdannet arbeidskraft er en forutsetning for teknologiske forbedringer, enten de skjer gjennom innovasjon, imitasjon eller implementering av ny teknologi eller nye produksjonsmetoder.

Etterspørselen etter høyt utdannet arbeidskraft i Norge forsterkes av at den er relativt billig sammenlignet med andre land. Til tross for at den private avkastningen av høyere utdanning har økt noe i de siste årene, er det norske arbeidsmarkedet fremdeles preget av en sammenpresset lønnsstruktur. 7 Det gjør det lønnsomt for bedrifter å investere i ny teknologi og satse på produksjon av varer og tjenester som kan nyttiggjøre seg denne arbeidskraften. Over tid preger dette økonomien og gir en næringsstruktur som utnytter kunnskapskapital. Økt utdanningsintensitet bidrar til å styrke de komparative fordelene i norsk økonomi og fører til at behovene for høyt utdannet arbeidskraft øker.

SSBs framskrivinger av etterspørselen etter arbeidskraft viser at det blir behov for stadig flere med både kort og lang universitets- og høgskoleutdanning i perioden fram mot 2025. 8 SSB forventer at andelen av arbeidsstyrken med høyere utdanning vil ligge rundt 40 prosent. Behovet for arbeidskraft forventes å øke stort sett innenfor alle utdanningsgrupper med lavere universitets- eller høgskolegrad. Det blir særlig økning i behovet for folk med økonomi- og administrasjonsutdanning, lærere, helsearbeidere og realfagutdannede.

Regionale utfordringer for høyere utdanning

En høyt utdannet befolkning er viktig for å opprettholde høy produktivitet og dermed god lønnsomhet i næringslivet. I den grad en region mangler relevant kompetanse, kan det være et hinder for ytterligere innovasjon og verdiskapingsvekst. Samtidig er fordelingen av kompetanse i stor grad etterspørselsbestemt. Næringsstrukturen vil ha betydelig innflytelse på etterspørselen etter kompetanse. For eksempel er offentlig sektor svært kompetanseintensiv, ikke minst innenfor spesialisthelsetjenesten.

Den menneskelige kapitalen, målt etter utdanningsnivå, er ujevnt regionalt fordelt. De største byene med sine utdanningsinstitusjoner har som ventet den høyeste andelen høyt utdannede. (jf. tabell 5.1) Det vil derfor være attraktivt for kunnskapsintensive bedrifter å etablere virksomheter i disse områdene. De mindre byene uten store utdanningsinstitusjoner har derimot en noe lavere andel høyt utdannede. Dette gjelder blant annet byene i Buskerud, Telemark og Vestfold. Lavest utdanningsnivå er det imidlertid i småsenterregionene og regioner med spredt bosetning.

Tabell 5.1 Andel av befolkningen over 16 år med høyere utdanning 2007

 StorbyregionMellomstore byregionerSmåby­regionerSmåsenter­regionerOmråder med spredt bosettingTotalt
Østviken31 %20 %15 %--30 %
Innlandet-21 %16 %15 %14 %18 %
Vest-Viken20 %23 %20 %17 %17 %21 %
Sørlandet24 %22 %18 %17 %17 %22 %
Vestlandet26 %20 %19 %18 %15 %23 %
Trøndelag28 %-20 %15 %13 %24 %
Nord-Norge30 %23 %20 %17 %13 %20 %
Totalt28 %21 %19 %17 %14 %24 %

Fylkene plassert i landsdelinndelingen: Østviken: Østfold, Akershus og Oslo, Innlandet: Hedmark og Oppland, Vest-Viken: Buskerud, Vestfold og Telemark, Sørlandet: Aust- og Vest-Agder, Vestlandet: Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal, Trøndelag: Sør- og Nord-Trøndelag, Nord-Norge: Nordland, Troms og Finnmark.

Kilde: SSB, Kommunal- og regionaldepartementet

5.1.2 Vekst i ungdomskullene - konsekvenser for høyere utdanning

Størrelsen på ungdomskullene vil øke betydelig i tiden framover. Ifølge SBBs framskrivinger vil det være over 150 000 flere i aldersgruppen 19–30 år i 2020 sammenlignet med 2008 (jf. figur 5.2). 9 Dette tilsvarer en økning på over 20 prosent. Økningen vil være størst tidlig i perioden. Antallet har allerede økt med 15 000 personer fra 2007 til 2008, og vil øke ytterligere med over 70 000 fra 2008 til 2012. Etter 2020 vil antallet holde seg stabilt. 10

Figur 5.2 Antall personer i befolkningen mellom 19 og 30 år i perioden 2008–2025.

Figur 5.2 Antall personer i befolkningen mellom 19 og 30 år i perioden 2008–2025.

Kilde: SSB (befolkningsframskrivinger med «middels nasjonal vekst»)

Senere års utvikling i studietilbøyelighet

Studietilbøyeligheten har økt over tid. Den økte med 10 prosentpoeng fra kullet som var 19 år i 1985 til kullet som var 19 år i 1989, og med ytterligere 10 prosentpoeng mellom 1990- og 1998-kullene. 11 Andelen av 22-åringer i høyere utdanning er om lag 36 prosent i dag. I de siste årene har det vært små endringer i studietilbøyeligheten.

Erfaringene fra forrige lavkonjunktur tilsier at den nåværende nedgangsperioden vil føre til økt søkning til universiteter og høgskoler. Fra 2008 til 2009 økte antall søkere gjennom Samordna opptak med omtrent 10 prosent. For de som kommer direkte fra studieforberedende utdanningsprogrammer i videregående opplæring, er det nå betydelig vanskeligere å gå direkte inn i arbeidsmarkedet enn det har vært i de senere årene som følge av konjunkturendringen. Mange av disse vil begynne direkte i høyere utdanning. Lavkonjunkturene kan også føre til at voksne i større grad vil søke seg til høyere utdanning.

Uendret antall studenter vil gi lavere studietilbøyelighet

Studietilbøyeligheten i tida framover kan følge forskjellige utviklingsbaner. Siden vi står overfor en økning i antallet unge mennesker i landet, vil et konstant antall studenter i høyere utdanning innebære at andelen som tar høyere utdanning, faller. Utdanningsnivået for unge i Norge vil falle som en konsekvens av dette. I 2008 var omtrent 36 prosent av 22-åringene i høyere utdanning. Som det går fram av figur 5.3, vil andelen studenter i denne aldersgruppen falle til under 29 prosent dersom antallet studenter fra gruppen holdes konstant. 12 En reduksjon av studietilbøyeligheten innebærer en vending fra det som er observert gjennom mange år både i Norge og i utlandet, og betyr at nær 5000 færre 22-åringer tar høyere utdanning enn om studietilbøyeligheten hadde vært stabil. Med henvisning til den analysen som gjøres i denne meldingen, vil en slik utvikling være svært uheldig.

Figur 5.3 Utvikling i antall 22-åringer, og andelen 22-åringer som studerer dersom antall studenter ikke øker.

Figur 5.3 Utvikling i antall 22-åringer, og andelen 22-åringer som studerer dersom antall studenter ikke øker.

Kilde: Database for statistikk om høgre utdanning (DBH), Kunnskapsdepartementet.

Studietilbøyeligheten opprettholdes

Med utgangspunkt i økningen i ungdomskullene er framtidig utvikling i antall studenter beregnet ved hjelp av SSBs mikrosimuleringsmodell MOSART. 13 Framskrivingene i figur 5.4 viser at det vil være om lag 277 000 studenter i Norge i 2025 dersom man legger til grunn samme studietilbøyelighet som i dag. I absolutte tall vil dette gi en vekst på nærmere 63 000 studenter fra 2008. Denne økningen kommer primært av rene demografiske effekter og drives av veksten i antallet unge i befolkningen. En del av økningen kan også forklares av at studieatferden i eldre grupper i befolkningen endres i forhold til det vi ser i dag, som følge av at andelen høyt utdannede i disse gruppene blir større. Studietilbøyeligheten for de forskjellige aldersgruppene følger MOSARTs referansealternativ og er simulert ut fra faktisk atferd observert gjennom en rekke registrerte personkjennetegn.

Studiefrekvensen øker

Fram til nå har studietilbøyeligheten økt. Det er lite som tilsier at denne veksten vil stoppe helt opp. Studietilbøyeligheten påvirkes av den enkeltets oppfatning av nytten av og behovet for å ta høyere utdanning. Mulighetene på arbeidsmarkedet øker merkbart for arbeidstakere med høyere utdanning, samtidig som konkurransen om jobbene for ufaglærte blir større. Utviklingen i arbeidsmarkedet vil trolig føre til en endring i hvordan nytten av høyere utdanning oppleves, og til at flere vil søke seg til universitets- og høgskolesektoren. Man kan også anta at den nedgangskonjunkturen vi nå står overfor, vil bidra til økt studietilbøyelighet slik man så under forrige nedgangskonjunktur i norsk økonomi. Samlet vil dette føre til en økt tilstrømning til universiteter og høgskoler i årene som kommer. En slik utvikling stiller universitets- og høgskolesektoren overfor utfordringer knyttet både til kapasitet og kvalitet.

I figur 5.4 vises en mulig alternativ bane for utviklingen i studenttallene fram mot 2025. Denne tar utgangspunkt i estimerte studietilbøyeligheter (etter aldersgrupper) fra MOSART. Selv om denne modellen ikke er oppdatert på flere sentrale punkter, er dette det beste vi har om reelle studievalg og -atferd. Det er tatt høyde for at studietilbøyeligheten kan øke blant studenter under 30 år og det er lagt inn en økning på 10 prosentpoeng per år for perioden 2010–2012 og deretter stabilitet på dette nivået. En utvikling med økt studietilbøyelighet er en mulig følge av endringer i arbeidslivet og blant utdanningssøkerne.

Figur 5.4 Antall estimerte studenter beregnet med MOSART studietilbøyeligheter samt et alternativ basert på økt studietilbøyelighet 2009–2025.

Figur 5.4 Antall estimerte studenter beregnet med MOSART studietilbøyeligheter samt et alternativ basert på økt studietilbøyelighet 2009–2025.

I begge alternativene er effekten av økt studietilbøyelighet av høyt utdannede blant eldre faset inn lineært over perioden. I alternativet om økt studietilbøyelighet er estimatene fra MOSART brukt, men de økes med 10 prosentpoeng årlig for aldersgruppene under 30 år mellom 2010 og 2013 og holdes på det nivået etter dette.

Kilde: SSB befolkningsframskrivinger (middels nasjonal vekst) og Kunnskapsdepartementet

5.1.3 Frafall og gjennomføring i høyere utdanning

Et av målene i Kvalitetsreformen var bedre gjennomføring i høyere utdanning. NIFU STEP undersøkte frafallet i høyere utdanning i kullet som avsluttet videregående opplæring i 1994, og fant at om lag 17 prosent av studentene ved humanistiske, samfunnsfaglige og realfaglige studier på universitetene falt fra før de fikk avlagt noen grader. Senere studier av studenter som begynte i 1999 og 2003, viser at omtrent én av fem sto utenfor høyere utdanning ett år senere. Det betyr ikke nødvendigvis at de har sluttet for godt. Mange går inn igjen i høyere utdanning, men ofte ved et annet studiested eller i en annen utdanningsretning. 14

Gjennomføring av utdanningsplanene, som er studentenes egne planer for studieprogresjon, er en indikator på om studentene lykkes. En utdanningsplan er individuelt tilpasset den enkelte students behov og aktivitetsnivå. Det normale er at utdanningsplanen har samme varighet som den utdanningen studenten har begynt på, og at den revideres årlig. I tabell 5.2 går det fram at nesten 84 prosent av studentene gjennomførte studiene i henhold til avtalt utdanningsplan i 2008. Dette er en forbedring fra 79,1 prosent i 2005 og tyder på at Kvalitetsreformen har hatt ønsket effekt. Det er forskjeller i utviklingen mellom universiteter og høgskoler. Dette kan dels skyldes at universitetene hadde et større potensial for tettere oppfølging av studentene enn andre institusjoner. Tallene tyder på at dette har blitt utnyttet.

Tabell 5.2 Gjennomsnittlig gjennomføringsgrad for planlagte og gjennomførte utdanningsplaner 2005 og 2008 etter institusjonstype. Prosent

 Gjennomsnitt 2005Gjennomsnitt 2008
Statlige høgskoler83,184,6
Universiteter75,682,3
Statlige vitenskapelig høgskoler83,882,0
Kunsthøgskoler99,594,8
Private vitenskapelige høgskoler48,177,6
Private høgskoler85,186,7
Sum79,183,6

Kilde: Database for statistikk om høgre utdanning (DBH)

Også antall studiepoeng per student har økt fra 39 i 2002 til 41,6 i 2008. Ved universitetene har tallet økt fra 34,0 til 40,5. Mange studenter studerer på deltid eller tar halvårsstudium, og det er derfor ikke et mål at gjennomsnittlig studiepoeng per student skal bli 60. Universiteter og høgskoler har imidlertid fremdeles utfordringer knyttet til gjennomføring.

En spørreundersøkelse utført av NIFU STEP i 2005 blant studenter som begynte i 1999 og som sluttet på utdanningen, viser at 20 prosent av dem som skifter lærested og 30 prosent av dem som slutter, mener universitetet kunne ha påvirket deres beslutning om å slutte. Av dem som sluttet helt, ønsker to tredjedeler av studentene seg bedre oppfølging. Omtrent 45 prosent vil ha mer eller bedre studieveiledning, en tredjedel ønsker bedre informasjon før valg av studium, og rundt 25 prosent vil ha forbedret introduksjon til det faglige innholdet i studiet. 15

Undersøkelsene fra NIFU STEP viser videre at nesten to av tre av dem som slutter helt, gjorde det i løpet av første semester. Overgangen fra videregående opplæring til høyere utdanning kan være vanskelig både faglig og sosialt, slik at det også innenfor høyere utdanning er viktig med tidlig innsats for å hindre frafall.

5.2 Innsatsområder

5.2.1 Alle skal ha like muligheter til høyere utdanning

Det er et viktig mål for regjeringen å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for alle uavhengig av sosial bakgrunn. Det viktigste tiltaket for å sikre alle lik rett til høyere utdanning er en god studiefinansieringsordning gjennom Lånekassen. Utbygging av ungdomsskole for alle og storstilt utbygging av videregående skole i 70-årene, innføring av rett til videregående opplæring med Reform 94, utvidet opptaksgrunnlag til høyere utdanning og regional utbygging av høyere utdanningsinstitusjoner har også vært viktig. Overgangen fra elite- til masseutdanning har vært en ønsket utvikling fra politiske myndigheters side.

Deltakelse i høyere utdanning er allikevel fortsatt nær knyttet til foreldrenes utdanningsnivå. Elever som har foreldre med høy utdanning, har større sannsynlighet for å velge høgskole- eller universitetsstudier enn de som ikke har det. Tall fra 2003 viser at andelen av de nye studentene som hadde minst en forelder med høyere utdanning, var 42 prosent. Andelen av befolkningen som hadde foreldre med høyere utdanning, var på 23 prosent. 16 Til tross for store ulikheter i rekruttering til høyere utdanning har det i perioden 1991–2003 foregått en viss utjevning med hensyn til foreldrenes utdanningsnivå. Andelen som begynner å studere, har økt i alle sosiale grupper. Denne utviklingen henger sammen med en betydelig vekst i utdanningsnivået i befolkningen som helhet. Det er imidlertid først og fremst de voksne studentene som bidrar til sosial utjevning i høyere utdanning. Blant yngre studenter tyder undersøkelser på at den sosiale skjevrekrutteringen ikke er redusert i løpet av perioden. 17

Den sosiale reproduksjonen i høyere utdanning skyldes i stor grad seleksjon som har skjedd tidligere i utdanningsløpet. Ulikhetene i læring oppstår tidlig og forplanter seg i videregående opplæring. Elever med lavt utdannede foreldre velger i mindre grad studieforberedende retning. Dette henger sammen med karakterene fra grunnskolen, men også med egne valg. Elever med lavt utdannede foreldre har en preferanse for yrkesfaglige retninger. 18 Universiteter og høgskoler rekrutterer derfor i stor grad fra en elevgruppe som allerede er svært skjevt sammensatt. Et startpunkt for å rette opp i den sosiale skjevrekrutteringen til høyere utdanning ligger i å skape større sosial utjevning i læringsutbytte i grunnskolen. Derfor har regjeringen iverksatt en offensiv for tidlig innsats gjennom styrking av barnehagen og barneskolen. Prinsippet om tidlig innsats innebærer at man skal handle med en gang et problem synliggjøres, også om dette skjer senere i utdanningsløpet.

Studentvelferd og studiefinansiering

Norge har et godt utbygd system for studentvelferd og god utdanningsstøtteordning sammenlignet med mange andre land. Utdanningsstøtten må ses i sammenheng med andre tiltak fra det offentlige for ivaretakelse av studentenes sosiale og økonomiske behov under utdanningen, for eksempel at det ytes tilskudd til studentsamskipnader, bygging av studentboliger og tilskudd til studentbarnehager. Til sammen skal tiltakene bidra til lik rett til høyere utdanning. Gratisprinsippet er et viktig virkemiddel for å nå dette målet. Regjeringen har lagt fram en studentsamskipnadslov som sikrer studentsamskipnadene som det viktigste virkemiddelet for studentvelferdstiltak.

I inneværende stortingsperiode har studentvelferdstilbudet blitt utvidet. Den største endringen har skjedd innenfor studentboligbyggingen. I 2009 vil det bli bygd i underkant av 1300 nye studentboliger. Boligutgiftene utgjør den største utgiften for studentene, og studentboligbygging er dermed et viktig tiltak for å sikre lik rett til utdanning, uavhengig av foreldrenes økonomi. Det bidrar også til at studentenes geografiske tilhørighet blir av mindre betydning.

Formålet med støtteordningene gjennom Lånekassen er å bidra til at alle skal ha like muligheter til utdanning, uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn, funksjonsdyktighet, økonomiske og sosiale forhold. Gode støtteordninger gjennom Lånekassen er med andre ord viktig for å legge til rette for sosial utjevning i rekrutteringen til høyere utdanning. Personer med foreldre med lav utdanning og inntekt har en høyere terskel for å ta opp utdanningslån til høyere utdanning. 19 Dette er en utfordring med hensyn til å få nye grupper til å velge utdanning utover videregående opplæring.

Med innføringen av Kvalitetsreformen ble det gjennomført endringer i utdanningsstøtteordningene. Kostnadsnormen ble hevet fra ca. 7000 kroner til 8000 kroner per måned og definert som basisstøtte. Basisstøtten skal dekke utgifter til livsopphold og læremidler. Det ble også innført månedlig utbetaling av støtten. Basisstøtten blir nå i sin helhet tildelt som lån, og deler av lånet omgjøres til stipend etter hvert som studenten avlegger studiepoeng.

Regjeringen har regulert basisstøtten i takt med prisstigningen i hvert budsjett i inneværende stortingsperiode. For studenter i høyere utdanning har basisstøtten økt fra 80 000 kroner i 2005–2009 til 87 600 kroner i 2009–2010. I tillegg er perioden for foreldrestipend for studenter med barn utvidet med to uker. Muligheten for å få støtte til forsinkelse i studiet for funksjonshemmede studenter er også utvidet. Det er viktig at utdanningsstøtten er på et nivå som gjør det mulig å studere på heltid, uten andre inntekter i løpet av semesteret. Utdanningsstøtten gjennom Lånekassen skal samtidig ivareta hensynet til personer som ønsker å studere på deltid, for eksempel personer som tar etter- og videreutdanning.

Levekårsundersøkelsen for studenter fra 2005 viser at studentene ikke har vesentlig lavere disponible midler enn andre unge dersom man behandler utdanningsstøtte som inntekt og sammenligner med samme typer husholdninger. 20 Studentene arbeidet ikke mindre ved siden av studiene enn tidligere, og de hadde høyere inntekter enn i 1998. Studentene ser allikevel ut til å ha større problemer med å mestre økonomien i 2005 enn i 1998, og de mestret den noe dårligere enn andre unge. I undersøkelsen ga studentene uttrykk for at utdanningsstøtten ikke var tilstrekkelig til å dekke nødvendige utgifter, og få hadde utdanningsstøtte som eneste inntekt. Studenter med foreldre med lavt utdanningsnivå ser ut til å ha blitt mer påvirket av endringene i studiefinansieringen enn studenter med foreldre med høyt utdanningsnivå, selv om forskjellene ikke er store. Studenter med foreldre uten høyere utdanning oppga i større grad at tanken på studiegjeld påvirket studieprogresjonen deres, enn studenter med to foreldre med høyere utdanning. Studentpopulasjonen har endret seg vesentlig over tid. I dag har hver fjerde student barn, og aldersvariasjonen mellom studentene har økt. Den typiske studenten er i dag 28 år. For å bedre innsikten om studentenes levekår vil departementet ta initiativ til å gjennomføre en ny levekårsundersøkelse for studenter.

Regjeringen vil

  • opprettholde gratisprinsippet for høyere utdanning

  • gjennomføre en ny levekårsundersøkelse for studenter

  • videreføre satsingen på studentboligbygging

  • sørge for fortsatt høy utdanningsstøtte

  • sikre gode rammevilkår for studentsamskipnadene som det viktigste virkemiddel for studentvelferd

5.2.2 Kapasitet i høyere utdanning

Flere studieplasser kan bidra til å motvirke økende arbeidsledighet. Dette gjelder både unge med liten eller ingen arbeidserfaring fra før og blant eldre arbeidstakere som trenger faglig fordypning eller omskolering for å kunne forbli yrkesaktive i en periode med et vanskeligere arbeidsmarked. Dersom flere tar utdanning nå, vil det i tillegg være med og løse framtidas kompetansebehov innenfor yrker der det vil bli stort behov for arbeidskraft, og det vil bidra til økt produktivitet og konkurranseevne på lang sikt.

Dimensjonering av høyere utdanning

Innføringen av Kvalitetsreformen innebar endring i dimensjoneringspolitikken for høyere utdanning. I 1990-årene fastsatte departementet måltall for studenter og kandidater for alle de statlige høyere utdanningsinstitusjonene. Etter Kvalitetsreformen har institusjonene stor frihet til å dimensjonere sine studietilbud innenfor en samlet budsjettramme. Dette fra tankegangen om at de må være omstillingsdyktige i forhold til endringer i samfunnet og etterspørsel fra studenter og arbeidsliv. Institusjonskategorien avgjør institusjonenes fullmakt til å opprette og legge ned studietilbud uten å søke Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) om godkjenning.

Utvalg for høyere utdanning (Stjernø-utvalget) foreslo at departementet skulle ta et klarere ansvar for å gripe inn når det er fare for at det ikke er tilstrekkelig antall studieplasser til at sentrale samfunnsområder får tilført den kompetansen som er nødvendig. Departementet mener arbeidslivets behov samt studentenes søkning må være retningsgivende for dimensjonering av høyere utdanning. I tillegg må institusjonenes satsingsområder og samarbeidsordninger mellom institusjoner bli prioritert. På en rekke helsefaglige utdanninger setter departementet krav til hvor mange 60-studiepoengsenheter som skal være avlagt etter det første året av utdanningen (aktivitetskrav). Det forutsettes også at kapasiteten på lærerutdanning og realfag/teknologi opprettholdes, og departementet følger nøye med på utviklingen på disse fagområdene. Kunnskapsdepartementet vil ta i bruk aktivitetskrav for lærerutdanningen dersom det er påkrevet, jf. St.meld. nr. 11 (2008–2009) Læreren – rollen og utdanningen , og vurderer nå hvordan disse skal utformes. Departementet vil også vurdere å flytte studieplasser til prioriterte områder for å sikre at det utdannes et tilstrekkelig antall kandidater.

Det er stor usikkerhet knyttet til analyser av framtidige kompetansebehov. Det er derfor avgjørende å ha en fleksibel og omstillingsdyktig sektor for å være best mulig forberedt på framtida. Institusjonene har gjort omfattende endringer i studietilbudet etter Kvalitetsreformen. Kunnskapsdepartementet følger med på utviklingen i studentenes valg og fagene som tilbys i de årlige tilstandsrapportene for universitets- og høgskolesektoren. For at markedet skal fungere best mulig, er det viktig at utdanningstilbydere og studenter har best mulig tilgang til informasjon om kompetansebehov og bruk av kompetanse. Informasjon om læringsutbytte, læringsmål og arbeidsmarkedsmuligheter de ulike studiene gir, må gjøres lett tilgjengelig. Det er behov for et velfungerende system for informasjonshenting og formidling av kompetansebehov til beslutningstakerne. Dette kan hjelpe studentene til å ta informerte studievalg og institusjonene i utviklingen av studietilbud, samt at arbeidsgiverne kan få regelmessige statusrapporter om kompetansemarkedet. Disse problemstillingene er behandlet nærmere i kapittel 6.

Nye studieplasser i 2009 21

Søkningen til høyere utdanning gjennom Samordna opptak viser en vekst på 9,7 prosent fra 2008 til 2009. I tillegg er det økt søkning til lokale opptak. Regjeringen mener det er viktig å være forberedt på de kommende behovene for kvalifisert arbeidskraft og for økt kunnskap innenfor sentrale områder som skole, velferd, klima og miljø. En økning i antall studieplasser er derfor et viktig tiltak for å dekke etterspørselen etter høyere utdanning og samfunnets kompetansebehov. I tillegg er dette ett av flere tiltak for å motvirke økt arbeidsledighet. Det er også behov for flere studieplasser for å imøtekomme en sterkere vekst i årskullene som normalt søker seg til høyere utdanning. På bakgrunn av dette foreslår regjeringen å bevilge 96,6 millioner kroner i 2009 til opprettelse av om lag 3000 studieplasser i høyere utdanning. Regjeringen tar sikte på å etablere om lag 1000 studieplasser innenfor lærerutdanningen, 850 studieplasser innenfor helse- og sosialfaglige utdanninger, om lag 550 studieplasser innenfor matematikk-, natur- og teknologifag og 600 studieplasser på andre fagområder prioritert ved institusjonene.

Regjeringen foreslår videre å bevilge 21,3 millioner kroner til desentralisert utdanning og til etter- og videreutdanning. Bevilgningsforslaget gir rom for tilbud til om lag 800 flere studenter høsten 2009. Herav foreslås det å bevilge 10 millioner kroner til flere studieplasser innenfor desentralisert førskolelærerutdanning og til etter- og videreutdanning av assistenter, førskolelærere og styrere i barnehagene.

Regjeringen vil

  • opprette 3800 nye studieplasser i 2009

  • vurdere behov for studieplaner i forbindelse med de årlige budsjettene

  • bruke aktivitetskrav for å opprettholde kapasitet på utdanninger som er grunnleggende viktige for samfunnet

  • vurdere å flytte studieplasser for å sikre at det utdannes et tilstrekkelig antall kandidater

5.2.3 Gjennomføring og frafall

Utvikling i studenttallet i den størrelsesordenen som ligger bak oss, har gitt utfordringer for utdanningsinstitusjonene som skal følge opp studentene. Jo større andel av kullene som tar høyere utdanning, jo mer mangfoldig blir studentgruppen, og desto mer ulike blir studentenes behov for oppfølging. For deler av sektoren er frafall og lav gjennomstrømning en stor utfordring. Kravet til godt pedagogisk tilrettelagt og tilpasset undervisning øker i takt med andelen av årskullene som kommer inn i høyere utdanning.

Studenter som faller fra og ikke gjennomfører høyere utdanning, står ofte kun igjen med studieforberedende utdanningsprogram fra videregående opplæring. De mangler både en arbeidsrettet spesialisering fra høyere utdanning og yrkesfaglig spesialisering fra videregående opplæring.

De viktigste tiltakene mot frafall på alle utdanningsnivåer er den tunge satsingen regjeringen er i ferd med å gjennomføre i barnehagene og i grunnopplæringen. Å fange opp det enkelte barns utfordringer så tidlig som mulig og gi det en god start er det som har størst effekt, men tiltak må også iverksettes senere i utdanningsløpet. Forskning tyder på at generelle studiekvalitetstiltak er å betrakte som en form for universalmedisin mot frafall, og at bedring av læringsmiljø og bedre veiledning og oppfølging har en like relevant effekt på frafall som på studenters læring.

Mange institusjoner har satt i verk tiltak for å følge opp nye studenter (fadderordninger, førstesemesterordninger osv.) og har sett god effekt av ekstra tett oppfølging av nye studenter fra videregående opplæring. Institusjonene må dra nytte av egne og andres erfaringer og utnytte denne kunnskapen om tidlig inngripen for å styrke innsatsen for rask faglig og sosial integrering.

Det ble gjort grundige undersøkelser av frafall og årsakene til frafall i perioden før og rett etter innføringen av Kvalitetsreformen, og det ble iverksatt flere tiltak som hadde positive effekter. Årsakene til frafall endres imidlertid over tid, og kunnskapen og innsatsen må fornyes kontinuerlig. Departementet vil derfor ta initiativ til nye undersøkelser om årsaker til frafall. Undersøkelsene vil bli fulgt opp i dialog med sektoren om hvordan frafallet kan reduseres og flere studenter kan lykkes. Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) skal legges om til en individbasert database. Omleggingen, som vil gjøre det mulig å få bedre nasjonal statistikk på gjennomføring og frafall, vil være et viktig grunnlag for bedre oppfølging og målrettete tiltak fra departementets side. Dette vil også gi institusjonene mulighet til å vurdere frafall og gjennomføring ved egne utdanninger sammenlignet med andres og lære av hverandres strategier og tiltak.

I høyere utdanning kan man skille mellom to typer frafall: de som velger bort høyere utdanning, og de som skifter utdanning. For både individet og samfunnet er det størst konsekvenser av å avslutte og velge bort høyere utdanning. Omvalg kan derimot ofte være bra for studentene hvis de finner en utdanning som passer bedre. Det beste for både individ og samfunn er imidlertid om nye studenter velger riktig utdanning første gang og unngår omvalg. For å bidra til at flere treffer sin utdanning ved første forsøk vil departementet styrke rådgivningen og informasjonen om studier. Det er også viktig å sikre god rådgivning mens studentene befinner seg i høyere utdanning. En viktig del av dette vil være oppfølging av nytt kvalifikasjonsrammeverk og informasjon om læringsutbytte.

Regjeringen vil

  • sørge for bedre kunnskapsgrunnlag om gjennomføring av og frafall i høyere utdanning, herunder kartlegge geografiske forskjeller

  • legge om database for statistikk om høgre utdanning (DBH) til en individbasert database

  • bidra til økt læring mellom institusjonene om hvordan frafall best kan motvirkes

  • følge opp institusjonenes arbeid med tett oppfølging av studentene, og tidlig innsats overfor nye studenter

5.2.4 Undervisning i universitets- og høgskolesektoren

Et arbeidsliv i endring krever mer kunnskap, men ikke minst omstillingskompetanse og evne til å ta i bruk ny kunnskap. Evnen til kritisk refleksjon vil fortsatt være viktig siden kunnskap ikke er en gitt størrelse. Forskning, undervisning og behov for kompetanse henger tett sammen. For individene er det å forstå, bruke og reflektere rundt forskning viktig for deres egen utvikling, egne muligheter og evnen til å orientere seg i samfunnet. Arbeidslivet vil i stadig større grad ha behov for folk som forstår og kan bruke forskningsresultater kritisk, og ikke minst selv forske eller bruke forskningens metoder. I universitets- og høyskoleloven og i målene for universiteter og høgskoler er undervisning og forskning likestilt. Det tette forholdet mellom undervisning og forskning kommer til uttrykk gjennom kravet om forskningsbasert undervisning. Undervisning i kunstfagene og kunstnerlig utviklingsarbeid har samme tette forhold.

Vitenskapelig tilnærming til fagstoff og forskningsbasert undervisning er viktige kjennetegn på høyere utdanning. I NOU 1988:28 Med viten og vilje uttrykte Hernes-utvalget at selve kjennetegnet på høyere utdanning er at den er forskningsbasert. Kvalifikasjonsrammeverket definerer på et overordnet nivå hvordan forskning skal forholde seg til undervisning på de forskjellige nivåene. Men det finnes ikke fastsatte retningslinjer for hvordan og når i studieløpet studentene skal møte forskningen og få opplæring i forskningens natur, metode og prinsipper.

De ansattes faglige og pedagogiske kompetanse er forutsetningen for god undervisning, også for studentenes deltakelse i forskning. En del institusjoner har i dag lagt særlig til rette for at studenter kan delta i forskningsprosjekter. Regjeringen mener at studentenes deltakelse i forskning er en læringsmetode som stimulerer til selvstendig læring og kritisk tenkning.

For mange mennesker vil undervisningen være det første og viktigste møtet med våre utdannings- og forskningsinstitusjoner. Kvalitet i undervisningen berører mange mennesker direkte og betyr mye for enkeltindividet. For å kunne gi studentene det tilbudet de skal ha, må institusjonene verdsette og prioritere undervisningen høyt. Det er forskjeller på fag med hensyn til innhold og organisering, og de pedagogiske metodene må nødvendigvis tilpasses den aktuelle læringssituasjonen. Studentene er en ressurs i institusjonsmiljøet. Det er dessuten et poeng at tett kontakt mellom vitenskapelig ansatte og studenter er viktig for å bidra til interesse og kunnskap om en akademisk karriere. Undervisningen må vurderes i lys av det læringsutbyttet man ønsker å gi studentene, og hvilke behov studentene har. Med sterkere spissing av forskning og fortsatt brede utdanninger kan institusjonene ha behov for å bruke undervisere som ikke nødvendigvis har spisskompetanse, men som kjenner forskningsfeltet godt og som dermed er i stand til å gi forskningsbasert undervisning.

De områdene der samfunnet trenger flere høyt utdannede mennesker, faller heller ikke nødvendigvis sammen med de områdene der det er behov for sterkere forsknings­innsats. Samfunnet kan ha behov for å kanalisere forskningsressurser mot andre områder enn der utdanningsressursene settes inn. Gjennom etablering av et nytt finansieringssystem for universiteter og høgskoler i 2002 ble det innført et klarere skille mellom forskning og undervisning. Tidligere var prioritering av personale til forskning tett knyttet til studentens søkning og prioritering av utdanninger. Med innføring av egne forsknings- og undervisningskomponenter fikk institusjonene bedre muligheter til å prioritere forskningsområder uavhengig av undervisningen. Departementet har også delegert til institusjonene ansvaret for fordeling av tid til forskning og undervisning for de tilsatte. Institusjonene må selv vurdere hvordan de ivaretar dette ansvaret for å oppnå best mulig forskning og undervisning.

I forbindelse med Kvalitetsreformen ble stillingskategoriene dosent og førstelektor innført i tillegg til de eksisterende stillingskategoriene professor og førsteamanuensis . 22 De nye stillingskategoriene er en alternativ karrierevei for faglig tilsatte i universitets- og høgskolesektoren og gjør det mulig å kvalifisere seg gjennom undervisningsaktiviteter på samme måte som gjennom forskningsaktiviteter. Det er viktig at utdanningsinstitusjonene benytter stillingskategoriene aktivt, slik at god undervisning verdsettes i like stor grad som god forskning. Her må det en holdningsendring til ved mange institusjoner. En større arbeidsdeling både innad i og mellom institusjoner kan bidra til bedre ressursutnyttelse og bedre kvalitet i utdanning og forskning. Tettere samarbeid mellom institusjoner og økt bruk av bistillinger som professor II kan være noen av løsningene for å sikre bedre faglig konsentrasjon og samtidig en nødvendig bredde i utdanningstilbudet.

Etter innføringen av Kvalitetsreformen har antall oppnådde studiepoeng per student økt. Det kan tyde på at flere studenter lykkes, og at tettere oppfølging av studentene gir gode resultater. Det er imidlertid fortsatt ønskelig at enda flere lykkes, og at færre faller fra underveis. Det pedagogiske utviklingsarbeidet må løftes fram på alle nivåer.

For å sikre at studenter og samfunnet får best mulig kvalitet på utdanningen, er det nødvendig med både kontroll og utvikling. Kontroll må fortsatt stå sentralt i oppfølgingen at norske høyere utdanningstilbud holder en høy internasjonal kvalitet. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningene (NOKUT) skal kontrollere og bidra til utvikling av høyere utdanning. Departementet vil gi NOKUT større handlingsrom og økt fleksibilitet med hensyn til hvilke virkemidler som skal benyttes i tilsynet med kvaliteten i både høyere utdanning og i fagskoleutdanning, jf. Ot.prp. nr. 71 (2008–2009). For å sikre internasjonal anerkjennelse av det nasjonale kvalitetssikringssystemet er NOKUT medlem av European Association for Quality Assurance in Higher Education (ENQA). Dette gir viktige impulser til den videre utviklingen av kvaliteten og kvalitetsarbeidet i norsk høyere utdanning.

Sentre for fremragende undervisning

Et av forslagene til Stjernø-utvalget NOU 2008:3 Sett under ett var å opprette sentre for fremragende undervisning (SFU). Tiltaket var inspirert av ordningen med sentre for fremragende forskning (SFF). Målene er å stimulere til og premiere god kvalitet i undervisningen, bidra til videreutvikling av særlig gode læringsmiljøer og legge til rette for spredning av god praksis. Forslaget fikk god oppslutning i høringsrunden, og Kunnskapsdepartementet vil gå videre med dette. SFU vil synliggjøre utdanningssiden ved institusjonene og bidra til å prioritere kvalitet i utdanningen. Indirekte kan SFU bidra til at undervisning får høyere prestisje ved høyere utdanningsinstitusjoner. Dette vil utgjøre en meritterende aktivitet for faglig ansatte som vil balansere sin innsats innenfor forskjellige aktiviteter bedre i lys av utdanningsinstitusjonenes formål.

Universitets- og høgskolerådet har nedsatt en arbeidsgruppe som utreder forslaget på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. De skal også foreslå en ordning for et pilotprosjekt for SFU for lærerutdanningen, jf. St.meld. nr. 11 (2008–2009) Læreren – rollen og utdanningen.

Regjeringen vil

  • at institusjonene i større grad tilpasser undervisningen og forskningstilknytning til det læringsutbyttet man ønsker at studentene skal få

  • stimulere til erfaringsutveksling av god undervisning mellom utdanningsinstitusjonene ved mer bruk av bistillinger

  • styrke NOKUTs rolle i utviklingen av kvaliteten i utdanningene

  • etablere flere sentre for fremragende undervisning (SFU)

  • utvikle veiledning i hvordan den brede definisjonen av forskningsbasert undervisning skal brukes, i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet

  • stimulere til studentaktiv forskning

5.2.5 Samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon

Departementet ønsker å videreutvikle et utdanningssystem som sikrer høy kvalitet og tilgang på høyere utdanning og forskning i alle deler av landet, og å videreføre en desentralisert struktur innenfor høyere utdanning og forskning. Stjernø-utvalget har i NOU 2008:3 Sett under ett gjort en analyse av behovet for å styrke kvaliteten i høyere utdanning. Utvalget gjorde framlegg om en strukturreform der høyere utdanningsinstitusjoner skulle bli samordnet i større enheter. Departementet har valgt ikke å følge opp dette framlegget, men ønsker å styrke det frivillige samarbeidet og arbeidsdelingen mellom institusjonene. En mangfoldig utdanningssektor, der institusjonene samarbeider, har god arbeidsdeling og konsentrerer seg om ulike fagområder, vil øke kvaliteten, noe som kommer studentene til gode. Mange institusjoner har nå etablert samarbeidsnettverk. Noen av dem utreder vilkår for framtidig fusjon. I Tromsø har universitetet og høgskolen fra 1. januar 2009 gått sammen i et nyorganisert Universitetet i Tromsø. Det jobbbes også med planer om tettere samarbeid i innlandet og i Bergen.

De siste årene har det vært en klar tendens til at ungdom i større grad enn før studerer i de store og mellomstore byene. Samarbeid mellom flere institusjoner kan sikre studenter på mindre steder et bredere tilbud og legge til rette for bedre overgang til videre studier. Dette vil følges opp i de varslede endringene i finansieringssystemet for høyere utdanning som legges fram til høsten.

Regjeringen vil

  • fremme faglig forankret samarbeid i universitets- og høgskolesektoren gjennom egne samarbeidsmidler

5.2.6 Relevant utdanning: samarbeid med arbeidslivet

Arbeidsrelevant utdanning kan forstås ulikt. Forskjellige faglige tradisjoner og stor variasjon i yrker man utdanner til, har gitt begrepet ulike betydninger. I framtida må høyere utdanning forberede hver enkelt til et langt arbeidsliv med flere jobbskifter i løpet av karrieren, både innad i og mellom sektorer. Med høyere omstillingstakt og mer spesialiserte yrker vil utdanningsinstitusjonene sjelden kunne gi kandidater som ikke trenger noe opplæring fra arbeidsgiver. Arbeidslivet må selv bidra med spesialkunnskap som bygger videre på grunnutdanningene. Institusjonenes rolle vil særlig være å gi individene utdanning som gir grunnlag for et langt arbeidsliv med utvikling og læring gjennom hele karrieren.

Studieløp beregnet for unge førstegangsstudenter må ofte være brede gradsutdanninger som gir studentene grunnleggende kunnskaper, evne til å bruke den og god omstillingsevne. Statlig finansiert utdanning må være relevant for senere arbeidsliv. Tett og langsiktig samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv er nødvendig for å sikre slik relevans og for å oppnå viktige kompetansepolitiske målsettinger.

Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA)

Samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv skal bidra til å nå et overordnet mål om kvalitet i utdanningene. For eksempel kan institusjoner benytte samarbeid med arbeidslivet til å skape mer relevante studier, og slik framstå som mer attraktive i konkurranse om studentene. Samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv kan også bidra til at utdanningstilbudene treffer arbeidslivets kompetansebehov, og stimulerer til mer nyskaping i næringslivet. Stortinget bevilger allerede penger til en rekke virkemidler som støtter opp under økt samarbeid, for eksempel støtte til Ungt Entreprenørskap, Norwegian Centre of Expertise (NCE) og Virkemidler for regional FoU og innovasjon (VRI), Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA), Skattefunn, Arena og strategiske universitetsprogrammer (SUP). Næringslivets behov er i stor grad styrende for aktivitetene. Flere av aktivitetene er rettet mot samarbeid mellom utdannings- og forskningsinstitusjoner og næringslivet i de ulike regionene. De har ofte oppstått som følge av at det er etablert arenaer som bringer partene sammen. Det i dag er stor variasjon i samarbeidet mellom høyere utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet. Ved mange institusjoner hentes det inn tilbakemeldinger fra arbeidslivet om utdanningene. De samarbeider om nye utdanningstilbud, har gode interne rapporteringsrutiner, og de har ordninger som karrieresentre, ekstern praksis, prosjektoppgave og mentorordning. Samarbeidet er imidlertid ofte tilfeldig og personavhengig. Det er departementets oppfatning at eksisterende samarbeid har gitt uttelling med henblikk på relevans og kvalitet. Det foregår mye godt samarbeid, men utviklingen går for sakte.

Det er behov for samarbeid som er mer strukturert og bedre forankret i institusjonens planer og strategier. Det er derfor behov for at institusjonene utvikler nye og bedre strategier for å øke samarbeidet mellom høyere utdanning og arbeidslivet. Hensikten med strategiene er at institusjonene gjennom et bedre samarbeid skal høyne kvaliteten og øke fleksibiliteten i utdanningstilbudene. Institusjonene skal utvikle strategiene sammen med partene i arbeidslivet og studentrepresentanter i Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA). Institusjonene må vurdere hvilken form som er egnet for disse rådene, og representanter fra andre sektorer, frivillige organisasjoner eller folkevalgte kan også inviteres inn. I mange tilfeller kan det være hensiktsmessig at institusjonenes allerede etablerte institusjonsallianser og nettverk driver strategiutviklingen sammen.

De nye strategiene skal være forankret i ledelsen ved institusjonen. Strategiene må ha klare mål og kriterier for måloppnåelse. De må vise hvordan institusjonen vil øke samarbeid og utveksling seg imellom og med arbeidslivet med særlig vekt på tiltakene i denne stortingsmeldingen:

  • Strategiene må innebære varig dialog med arbeidslivet om utvikling av gradsutdanninger og etter- og videreutdanning, når det gjelder både innhold og fleksibilitet. Styrking av bachelorgraden skal spesielt gis oppmerksomhet i dette arbeidet. Strategiene må vise hvordan institusjonene vil utvikle ordninger for økt bruk av frivillig praksis, og etablere en form for avtakerpaneler som skal bidra til bedre utdanninger.

  • Strategiene må legge opp til å utvikle relevante og tilpassede etter- og videreutdanningstilbud.

Kunnskapsdepartementet vil følge opp utviklingen og gjennomføringen av strategiene i den ordinære styringen av sektoren.

Regjeringen vil

  • sørge for at alle norske høyere utdanningsinstitusjoner har en strategi for samarbeid med arbeidslivet som er utviklet sammen med arbeidslivet og studentene i Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) ved den enkelte institusjon eller gruppe av institusjoner

  • vurdere incentivene for institusjonene til å inngå i forpliktende samarbeid med arbeids­livet og dermed ivareta sitt samfunnsoppdrag

  • vurdere å ta inn arbeidsrelevans som kriterium i vurdering av institusjonenes kvalitetssikringssystem for utdanning

Arbeidslivspaneler

I Danmark er det innført en ordning med såkalte avtakerpaneler. Formålet er å sikre en systematisk dialog mellom institutter/fakulteter ved det enkelte universitet og arbeidslivet. Panelet fungerer som sparringspartner og ambassadører for de enkelte utdanningene utad. Avtakerpaneler er en del av universitetenes utviklingskontrakter og er nedfelt i den danske universitetsloven.

Mange norske institusjoner har et godt samarbeid med arbeidslivet. Ved Det matematisk-naturfaglige fakultet på Universitetet i Oslo ble det i november 2008 nedsatt et Næringslivsforum. Forumet skal være en arena for kontakt og relasjonsbygging mellom fakultetet og næringslivet, og befatte seg med områdene rekruttering, utdanning og forskning. Det inngås en forpliktende samarbeidsavtale mellom medlemsbedrift og fakultetet som skal fornyes hvert tredje år. Dette er en god modell som departementet ser at flere institutter og fakulteter kan ha nytte av. Departementet tar sikte på å utforme nasjonale retningslinjer for avtakerpanelenes virksomhet. Utformingen av avtakerpanelenes funksjon lokalt skal gjøres av rådene for samarbeid med arbeidslivet ved de enkelte institusjonene.

Praksisopphold

Læring som skjer gjennom det daglige arbeidet, er annerledes i både form og innhold enn den formelle utdanningen som skjer ved universiteter og høgskoler. Samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv kan bidra til at man kan trekke erfaringer på tvers av disse læringsarenaene og gi studentene en bedre og mer relevant undervisning.

Danmark har gode erfaringer med å gi universitetsstudenter mulighet til å erstatte deler av utdanningen med et praksisopphold, også for utdanninger som tradisjonelt ikke har hatt innslag av praksis i sine utdanningsløp. Universiteter og fakulteter oppfordrer studentene til å ha praksisopphold, noe som er blitt en populær ordning. Studentene velger et halvt år ute i praksis, og praksisoppholdet inngår i studiet til erstatning for et semesters normerte studier. Praksisoppholdet avsluttes med en akademisk oppgave som skal berøre teoretiske så vel som empiriske problemstillinger som studenten har arbeidet med direkte eller indirekte under praksisoppholdet. De typiske praksisstedene er virksomheter som ansetter ferdige kandidater fra utdanningen. Det er prinsipielt ingen grenser for hvilke virksomheter som kan søke etter praksisstudenter, så lenge arbeidsoppgavene er relevante for det faget kandidaten studerer. Studenten har en veileder både i virksomheten der praksisen foregår, og ved lærestedet.

Også i Norge foregår det utprøving og gjennomføring av ulike former for praksisløsninger. Eksempelvis har Universitetet i Agder i noen år hatt en mulighet der studentene på bachelorstudiet i økonomi og administrasjon kan være utplassert i en bedrift i ett semester som en del av studiet. Jobben er ikke lønnet. I tillegg til utplasseringen deltar de på to faglige ukesamlinger med undervisning. I løpet av oppholdet i bedriften skal studentene også skrive en semesteroppgave med et tema fra bedriftens virksomhet. Kurset avsluttes med en muntlig eksamen der alle studentene presenterer sine arbeider og diskuterer dem.

Kunnskapsdepartementet ønsker å innføre en ordning med frivillig praksis i Norge. En slik mulighet gir ikke bare studentene en økt forståelse av hva de kan bruke sin utdanning til, men kan også bidra til at studentene ser nye forretningsmuligheter og blir motivert til å starte egne bedrifter. For at et slikt opplegg skal gi uttelling i form av studiepoeng, er det imidlertid viktig at utdanningen samlet fortsatt tilfredsstiller de generelle kravene til kvalitet som stilles til høyere utdanning. Dette innebærer en faglig oppfølging fra institusjonen.

I tillegg til den faglige veiledningen fra utdanningsinstitusjonen må det også stilles krav til hvilke arbeidssteder som kan godkjennes som praksissteder. Det må sikres at studentene får relevante arbeidsoppgaver, men også at de får en oppfølging i praksisperioden av en ansvarlig på praksisstedet. Bedrifter som har nærings-ph.d.-er vil være spesielt aktuelle som vertskap for praksis i høyere utdanning. Kunnskapsdepartementet vil vurdere dette i forbindelse med utvikling av en modell for frivillig praksis.

Det er ikke ønskelig å gjøre slike opphold til et obligatorisk element i utdanningene, men det kan legges til rette for at slike praksisperioder kan gjennomføres som en integrert del av studiet, for eksempel som en valgmodul.

Entreprenørskap i utdanning

Et omstillingsdyktig arbeidsliv forutsetter at arbeidstakerne tar aktivt del i nyskapings- og innovasjonsprosesser i etablert virksomhet, men også at de har kompetanse til å skape ny virksomhet. Det krever utvikling av analytiske og strategiske ferdigheter, evne til å håndtere risiko og til å identifisere nye muligheter og sette nye ideer ut i livet. Entreprenørskap i utdanning handler om både å fremme slike entreprenørielle holdninger og ferdigheter.

Regjeringen vil videreføre sin satsing på entreprenørskap i utdanningen. I 2004 la Kunnskapsdepartementet sammen med Nærings- og handelsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet fram en strategi for entreprenørskap i utdanningen, Se mulighetene og gjør noe med dem . Implementeringsperioden for strategien gjaldt for perioden 2004–2008. For videre utvikling av entreprenørskap i utdanningen vil regjeringen i løpet av 2009 legge fram en handlingsplan for dette. Hovedfokuset skal være på høyere utdanning.

Både universiteter og høgskoler ser i økende grad entreprenørskap som en viktig del av utdanningstilbudet. Det er betydelig mangfold i de aktiviteter som det rapporteres på innenfor entreprenørskap og nyskaping. Det undervises i entreprenørskap både som eget fag, eller det integreres som arbeidsformer i andre fagdisipliner. Mange høgskoler og universiteter tilbyr studier i entreprenørskap. Dette er alt fra enkeltemner til hele mastergrader. Det er emner og grader rettet mot bl.a. lærere, økonomer, teknologer, reiselivsnæringen og tverrfaglige emner. Innenfor utdanning i entreprenørskap har også universitetene og høgskolene utviklet tett samarbeid med næringslivet og andre regionale aktører.

Kunnskapsdepartementet har vedtatt et kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning. Dette legger føringer på hva studentene skal ha av kompetanse på et overordnet nivå etter endt utdanning. Utdanningene på alle nivåer skal bidra til innovasjon og nyskapingskompetanse. Universitetene og høgskolene skal innen 2012 revidere studieplanene innenfor alle fagområder med læringsutbyttebeskrivelser i henhold til kvalifikasjonsrammeverket, slik at det blant annet synliggjøres hvordan innovasjon og nyskaping er integrert i utdanningene.

Det er behov for mer kunnskap om gode undervisningsmetoder på fagområdet, og om læringsutbytte og effekter av entreprenørskap i utdanningen. Regjeringen vil vektlegge interessante modeller for undervisning i opprettelsen av fremragende sentre for undervisning.

Regjeringen vil

  • innføre en norsk variant av avtakerpaneler i tråd med de danske erfaringene, i samarbeid med universiteter og høgskoler

  • innføre frivillig praksis i høyere utdanning

  • at de nye strategiene utviklet av institusjonene, arbeidslivet og studentene skal inneholde ordninger for frivilling praksis

  • legge fram en handlingsplan for entreprenørskap i utdanningen med vekt på høyere utdanning

5.2.7 Klarere skille mellom yrkesbachelor og akademisk bachelor

SSBs framskrivinger viser at det vil bli behov for flere med høyere utdanning i framtidas arbeidsmarked. Det vil særlig være økt behov for kortere høyere utdanninger som bachelor eller fagskoleutdanninger. En viktig del av dette er profesjonsutdanninger rettet mot helse, omsorg og opplæring. I en situasjon der det blir stadig større behov for høyt utdannet arbeidskraft på bachelornivå og stadig flere unge som vil ta høyere utdanning, er det imidlertid ikke hensiktsmessig, verken samfunnsøkonomisk eller for studentene, at alle skal ta en mastergrad.

Mange land har innført ny gradsstruktur med treårig bachelorutdanning og toårig masterutdanning som del av Bolognaprosessen. 23 Den nye strukturen ble innført i Norge i 2002 i forbindelse med Kvalitetsreformen. Bachelorgraden skal være en selvstendig grad og være relevant for arbeids­livet, og samtidig legge grunnlaget for videre studier.

En undersøkelse som ble gjort blant arbeidsgivere i 2004, viste at norske arbeids­givere i utgangspunktet var positive til Bologna-prosessen, og håpet at denne vil gjøre universitetsutdanningene mer relevante for arbeidslivets behov. 24 Generelt mente arbeidsgiverne at hvorvidt bachelorgraden ville blir akseptert på arbeidsmarkedet eller ikke, avhenger av innholdet i de enkelte studieprogrammene. Det var ønske om at universitetene skulle opprettholde sin akademiske tilnærming, men ta mer hensyn til at de forbereder flertallet av studentene for karrierer utenfor akademia.

I 2008 var bachelorkandidatene fra breddeuniversitetene for første gang inkludert i NIFU STEPs kandidatundersøkelse. Det var særlig fokus på kandidater fra humanistiske og estetiske fag, samfunnsfag og juridiske fag, naturvitenskap, håndverksfag og tekniske fag. Av bachelorkandidiatene fra universitetene hadde bare 15 prosent bachelorgraden som endelig mål med utdanningen. 13 prosent av kandidatene hadde relevant jobb et halvt år etter eksamen. 45 prosent av universitetsbachelorene var litt fornøyde eller svært fornøyde med studiets arbeidsrelevans, mot 72 prosent av høyere grads kandidater. 65 prosent av bachelorkandidatene i ingeniørfag var fornøyde med studiets arbeidsrelevans. 25 Av de som avsluttet utdanningen etter bachelorgraden, var kun 4,2 prosent arbeidsledige, og 3,8 prosent var undersysselsatte Dette er omtrent på samme nivå som blant høyere grads kandidater. Denne undersøkelsen viser at problemet med dårlig tilpassede bachelorer ikke synes så stort som tidligere antatt. Over 90 prosent av de som gikk ut i arbeidslivet etter avsluttet bachelor, hadde relevant jobb og var fullt sysselsatte. Kandidatundersøkelsen dekker bare et begrenset utvalg av bachelorutdanningene ved høgskolene og ble gjennomført i en annen konjunktursituasjon enn den nåværende.

Departementet konstaterer at man står overfor en utvikling der noen bachelorutdanninger vil være mer allmennfaglige og forberedende til videre studier, mens andre fortsatt vil være med profesjonsrettede og yrkesrelevante. I det videre arbeidet med å yrkesrette bachelorutdanningene vil departementet i større grad enn tidligere rette innsatsen mot de bachelorene som reelt sett er direkte yrkesforberedende. De allmennfaglige bachelorutdanningene utdanner på sin side ikke spesialister, men generalister med kritisk kompetanse til å kunne lese, skrive, tolke, forstå og formidle. Flere institusjoner har videreført ulike former av de tidligere ex.phil.-studiene, som er en obligatorisk del av alle gradsutdanningene. Departementet ser det som svært verdifullt at utdanningene inneholder emner som gir innføring i grunnleggende etiske, forskningsmetodiske og vitenskapsteoretiske spørsmål. Det nye kvalifikasjonsrammeverket forutsetter at alle gradsutdanninger inneholder slike elementer.

Det er viktig at utdanningsinstitusjonene kommuniserer klart hvilke læringsmål de ulike studiene har, og den kompetansen og det læringsutbyttet en kan forvente å ha etter avsluttet bachelorgrad. Kvalifikasjonsrammeverkene vil være et viktig verktøy og hjelpemiddel i denne sammenhengen.

Arbeidslivets behov for bachelorkandidater kan i større grad være styrende for hvilke tilbud universitetet gir på bachelornivå, og det kan være en fordel med eksterne representanter i utviklingen av programmene. Økt langsiktig og strukturert samarbeid mellom læresteder og arbeidsliv vil trolig kunne bedre arbeidslivets kunnskap om og oppfatning av kandidaters kompetanse, og gjøre utdanningene mer relevante. Det er naturlig at mer direkte yrkesrettede bachelorgrader blir et tema i institusjonenes nye samarbeidsstrategier og i oppfølgingen av disse.

Regjeringen vil

  • i samråd med Universitets- og høgskolerådet (UHR) foreta en prioritering av hvilke bachelorutdanninger det er viktigst å styrke som selvstendige yrkesutdanninger

  • inkludere yrkesrettingen av aktuelle bachelorgrader i arbeidet med en strategi for økt samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv, både lokalt og i departementets arbeid

5.2.8 Bedre kunnskap om utdanningskvalitet, relevans og læringsutbytte

Studentevaluering er påbudt som del av kvalitetssikringssystemet gjennom universitets- og høyskoleloven. Det finnes i dag flere undersøkelser som tar for seg studentenes opplevelse av læringsmiljø og undervisning ved institusjonene, men ingen undersøkelser som dekker alle institusjoner. Departementet mener det vil være hensiktsmessig å innføre en studentundersøkelse etter modell av Elevundersøkelsen , som gjøres i grunnopplæringen. Departementet vil vurdere hvilken form en studentundersøkelse bør ha.

Kandidatundersøkelsen er en spørreunder­søkelse som gjennomføres av NIFU STEP på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Ferdige kandidater svarer på en rekke spørsmål om bakgrunn, arbeid og relevans. Undersøkelsen gir bl. a. kunnskap om studentenes tilpasning til arbeidslivet og gir et grunnlag for å vurdere hvor relevante utdanningene er i forhold til arbeidslivets behov. Denne kunnskapen er viktig når studentene skal ta sine utdanningsvalg. Departementet vil bidra til at kunnskapen fra disse undersøkelsene blir mer tilgjengelig for studentene.

OECDs utdanningsdirektorat startet i desember 2008 formelt opp en mulighetsanalyse på måling av læringsutbytte i høyere utdanning, OECD Feasibility Study for an Assessment of Higher Education Learning Outcomes (AHELO). Formålet med undersøkelsen er å sammenligne læringsutbytte på tvers av institusjoner, å gi studentene og vitenskapelig ansatte et best mulig grunnlag for å velge, å informere nasjonal politikkutvikling og å være et redskap for de høyere utdanningsinstitusjonenes strategiske arbeid. Norge deltar i dette viktige utviklingsarbeidet. I mangelen på gode kvalitetsindikatorer innenfor høyere utdanning har internasjonale rangeringer av høyere utdanningsinstitusjoner så langt vært basert på relativt svake indikatorer. Et annet relevant prosjekt som kan nevnes, er EUs klassifiseringsprosjekt for høyere utdanningsinstitusjoner. Dette skal bidra til å utvikle en typologi for høyere utdanningsinstitusjoner i Europa, og kan hjelpe institusjoner til å definere sin rolle. Kunnskapsdepartementet mener prosjektet vil støtte opp om kvalitetskulturer langs forskjellige akser og styrke institusjonenes mulighet til å formulere klare målsettinger og strategier.

Bedre informasjon om læringsutbytte

Det faglige innholdet i ulike utdanninger vil variere mye fra fag til fag og fra institusjon til institusjon. Det finnes imidlertid noen trekk ved den kompetansen som utvikles på et gitt nivå som er felles på tvers av fag og institusjoner. Det såkalte nasjonale kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning skal peke på hvilke ferdigheter, hvilken kunnskap og generell kompetanse som er felles for henholdsvis bachelorgrader, mastergrader og doktorgrader. Et grunnleggende element i et kvalifikasjonsrammeverk er at kvalifikasjonene beskrives gjennom læringsutbytte heller enn gjennom innsatsfaktorer. For eksempel heter det at bachelorkandidater skal kunne finne, vurdere og henvise til informasjon og fagstoff og framstille dette slik at det belyser en problemstilling.

I kvalifikasjonsrammeverket vektlegges utbyttet av studiene, det vil si hva en kandidat faktisk skal kunne ved endt utdanning. Ved å definere læringsutbyttet for de ulike nivåene i høyere utdanning stiller man også indirekte krav til innholdet i utdanningen. Dette vil kunne bidra til å styrke både studentenes og arbeidsgivernes forståelse av hva man skal ha lært på de ulike nivåene.

Regjeringen vil

  • utvikle en studentundersøkelse for høyere utdanning

  • sørge for bedre informasjon fra kandidatundersøkelsene til nye utdanningssøkere

  • bidra til økt informasjon om og oppmerksomhet på læringsutbytte og vil følge opp institusjonens arbeid med kvalifikasjonsrammeverket

  • bedre informasjonen om utdanningene til studenter og søkere

  • delta i OECD-undersøkelsen om Assessment of Higher Education Learning Outcomes (AHELO)

5.2.9 Fleksibel utdanning

Økt behov for læring gjennom hele livet betyr at det må være enkelt å vende tilbake til utdanning når det er behov for det. Større rekruttering til grunnutdanningene og en mer heterogen studentmasse vil også stille nye krav til hvordan utdanning tilbys.

Etter- og videreutdanning ved universiteter og høgskoler

De høyere utdanningsinstitusjonene spiller en viktig rolle ikke bare som tilbyder av ordinær utdanning, men også som tilbyder av etter- og videreutdanning. 26 I 2007 var det registrert rundt 70 000 deltakere i etterutdanningstilbud og over 20 000 videreutdanningsstudenter ved norske universiteter og høgskoler. 27 De statlige høgskolene er den største aktøren for etter- og videreutdanning i høyere utdanning, med 63 prosent av etterutdanningsstudentene og 78 prosent av videreutdanningsstudentene. Universitetene står for henholdsvis 19 og 12 prosent. De fleste av utdanningsinstitusjonenes tilbud er rettet mot offentlig sektor, særlig er utdanningssektoren og helsesektoren viktige målgrupper. Hele 66 prosent av etterutdanningstilbudene er rettet mot lærere. Kun 4 prosent av studentene deltok i etterutdanningstilbud som var rettet mot privat sektor. 28

Tradisjonelt har etter- og videreutdanning vært sett på som en mulighet for den enkelte som ønsker det, til å utfylle eller oppgradere sin kompetanse eller til å omskolere seg. I et arbeidsliv der rundt 80 prosent av verdiskapingen er basert på menneskelige ressurser er investering og videreutvikling av de ansattes kompetanse også blitt avgjørende for virksomheters mulighet til vekst og evne til innovasjon. En tettere kontakt mellom utdanning og arbeidsliv er nødvendig for at institusjonene skal kunne tilby fleksible etter- og videreutdanningstilbud i tråd med virksomhetenes og den enkeltes kompetansebehov. En utfordring for institusjonene er at arbeidslivets kompetansebehov endrer seg fort, slik at tilbudene må utvikles raskt. Samtidig er det mange bedrifter som har dårlig kjennskap til etter- og videreutdanningstilbud som kan være nyttige for virksomheten. En undersøkelse gjort av NIFU STEP og Fafo for Kunnskapsdepartementet viser at de institusjonene som har lyktes i å tilby skreddersydde studietilbud, også har gode systemer og profesjonalisering av kontakten med etterspørselssiden. 29

Undersøkelsen viser videre at de fleste institusjonene ikke har etter- og videreutdanning som et tydelig prioritert område. Bortsett fra at det er en lovpålagt oppgave, mener institusjonene at det er få incentiver for å satse på etter- og videreutdanning. Offentlige reformer som Kunnskapsløftet bidrar til økt satsing. Det er imidlertid grunn til å tro at det er et stort potensial for vekst i etter- og videreutdanningsmarkedet i årene framover, men at perspektivene og behovet for etter- og videreutdanning har endret seg med en høyere omstillingstakt og et stadig mer kunnskapsbasert arbeidsliv. I et arbeidsliv der utdanning blir stadig viktigere og der arbeidsoppgavene oftere endres, vil skillet mellom førstegangsutdanning og den utdanningen man tar underveis i karrieren, i økende grad viskes ut. Undersøkelsen fra NIFU STEP og Fafo viser at mange av institusjonene har tatt konsekvensen av dette, og at de har dreid sin etter- og videreutdanningssatsing mot å gjøre studiene generelt mer fleksible. 30 Universitetene og høgskolene rapporterer om økt etterspørsel etter fleksible opplæringstilbud på alle nivåer, samt erfaringsbaserte utdanningsprogrammer tilpasset voksne studenter som er i jobb på grunnutdanningsnivå, masternivå og videreutdanningsnivå.

Behovet for et fleksibelt etter- og videreutdanningssystem har vært understreket i St.meld. nr 16 (2007–2008) om tidlig innsats, i St.meld. nr. 7 (2007–2008) om Kvalitetsreformen og i St.meld. nr. 7 (2008–2009) om innovasjon. Etter- og videreutdanning er en sentral del av samfunnsoppdraget til de høyere utdanningsinstitusjonene. Kvalitetsreformen bidro til en omfattende modularisering av utdanningene. Dette har gjort at institusjonene i større grad kan tilby deler av en utdanning, og at de kan legge til rette for at man skal kunne ta studier på deltid.

I dag gir studiepoeng produsert gjennom etter- og videreutdanning i endel tilfeller lavere økonomisk uttelling enn studiepoeng avlagt i grunnutdanningene. For å få til et løft for etter- og videreutdanning ved norske universiteter og høgskoler vil regjeringen foreslå at de studiepoengene som avlegges ved videreutdanninger, ikke lenger gir uttelling i den laveste kostnadskategorien, men at de plasseres i samme kategori som grunnutdanningen i samme fag/studieprogram. Dette vil konkretiseres i forbindelse med evalueringen av finansieringssystemet.

For å fylle sin rolle som regional kompetanseaktør må universiteter og høgskoler virke i samsvar med kompetansebehovene i sin region. Det kan være en utfordring for institusjonene å holde seg oppdatert om kompetansebehovene i regionalt og nasjonalt arbeidsliv. Regionale nettverk og fylkeskommunens rolle som koordinator mellom næringsliv, utdanningsmiljøer og arbeidslivet i sin region er viktig. 31 Etter- og videreutdanning må være et tema i strategiene for samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet.

I revidert nasjonalbudsjett for 2009 foreslår regjeringen 21,3 millioner kroner til desentralisert utdanning og etter- og videreutdanning, som tilsvarer om lag 800 studieplasser. Dette er midler som i stor grad vil komme regionene og distriktene til gode, ikke minst i de nordlige fylkene. Det er ikke bare profesjonsutdanningene som tilbys desentralisert, disse institusjonene arbeider også mot fylkeskommuner, næringslivet og studiesentre og tilbyr emner som er spesielt tilpasset deres behov. Mange høgskoler har i flere år sett det som en nødvendighet og har lyktes i å finne nye måter å nå større studentgrupper på. Av de 21,3 millioner kroner til desentralisert utdanning og etter- og videreutdanning foreslås det å benytte 10 millioner til desentralisert førskolelærerutdanning og etter- og videreutdanning av assistenter og førskolelærere i barnehagene.

Regjeringen vil

  • opprette om lag 800 studieplasser for etter- og videreutdanning i 2009

  • arbeide for at universitetene og høgskolene prioriterer å utvikle etter- og videreutdanningstilbud som møter kompetansebehovene innenfor den enkelte region eller på de fagområdene der institusjonen har spisskompetanse

  • sidestille videreutdanning og grunnutdanning i finansieringssystemet

  • gi etter- og videreutdanning en sentral plass i arbeidet til rådene for samarbeid med arbeidslivet (RSA)

  • styrke Norgesuniversitetet som knutepunkt mellom utdanning og arbeidsliv på etter- og videreutdanningsområdet

  • bedre kunnskapsgrunnlaget for etter- og videreutdanning

Desentralisert og fleksibel utdanning

Stadig flere studenter er godt voksne. Noen begynner i høyere utdanning for første gang etter noen år i arbeidslivet. Andre oppsøker høyere utdanning for oppdatering av kunnskap eller for å tilegne seg ny kunnskap. Den voksne studentgruppen har ofte forpliktelser som gjør dem mindre mobile enn unge studenter. De ønsker ofte deltidsstudier i kombinasjon med jobb. God tilgang på fleksible utdanningstilbud er av betydning for både studenter i høyere utdanning og for studenter som tar etter- og videreutdanning. Fleksible tilbud er av særlig betydning for de som er bosatt langt fra en utdanningsinstitusjon, har omsorgsansvar, er i fast arbeid eller av andre grunner er forhindret fra å delta i ordinær undervisning. De fleste offentlige høyere læresteder tilbyr nettbaserte undervisning. I 2008 var det registret over 5500 fjernundervisningsstudenter. Med Norges spredte bosetningsmønster er fjernundervisning en av de viktigste formene for fleksibilitet høyere utdanning kan tilby, både i ordinære studier og for etter- og videreutdanning. Det statlige organet Norgesuniversitetet har siden 1990 hatt i oppgave å støtte universitetene og høgskolene i deres arbeid med fjernundervisning og fleksibel læring. Norgesuniversitetet tildeler prosjektmidler, driver evaluering, skaper møteplasser og bidrar til erfaringsdeling.

Desentraliserte og fleksible tilbud har også vært av betydning for å skaffe kvalifiserte medarbeidere i for eksempel skole og barnehage. I de siste årene har det vært en betydelig økning i tallet på studenter som benytter seg av desentraliserte studietilbud. Høsten 2008 var omtrent 7500 studenter registrert med desentralisert undervisning ved universitetene og høgskolene.

Desentraliserte studier og fjernundervisning finansieres normalt gjennom institusjonens ordinære rammer. I 2006 ble budsjettrammene til statlige høyere utdanningsinstitusjoner styrket med en særskilt bevilgning på 16,7 millioner kroner til desentraliserte studietilbud. I tillegg til at disse midlene er videreført, fikk noen av høgskolene i Nord-Norge økt bevilgning i 2007 for å dekke merkostnader til desentraliserte studietilbud. Mange kommuner og fylkeskommuner samarbeider med universiteter og høgskoler og delfinansierer desentraliserte studietilbud.

Graden av nettbaserte tilbud varierer fra fag til fag og fra lærested til lærested. En videreutvikling av nettbaserte tilbud må ta utgangspunkt i desentraliserte og fleksible løsninger der både lærestedenes og markedsaktørenes vurderinger veier tungt. I 2009 har Kunnskapsdepartementet gjort en analyse av markedet for desentralisert høyere utdanning, der blant annet tilbud og etterspørsel etter slik utdanning ble undersøkt. I denne sammenhengen ble også Norgesuniversitetet evaluert.

IKT er et viktig redskap for å gjøre utdanning tilgjengelig for dem som av ulike grunner ikke har mulighet til å delta i ordinær undervisning på campus. IKT har for lengst gått inn i høyere utdanning som et daglig verktøy i ordinær undervisning, både som et administrativt hjelpemiddel og som pedagogisk verktøy. Samtlige statlige høyere utdanningsinstitusjoner benytter digitale læringsplattformer. IKT-basert fjernundervisning og ordinære tilbud vil dermed nærme seg hverandre. Ordinære nærstudenter behøver ikke å oppholde seg på campus til enhver tid, men kan levere oppgaver og kommunisere med klassen på nettet.

I de senere årene har det skjedd en rask utvikling i det uoffisielle digitale lærings- og kunnskapslandskapet. Det finnes blant annet forelesninger og instruksjonsvideoer av høy kvalitet på YouTube. Mange forskere er aktive bloggere, og forsknings- og læringsmateriale av høy kvalitet gjøres fritt tilgjengelig på nettet. Det er grunn til å anta at dette landskapet vil være i stadig endring framover. Forskjellige former for arenaer vil i kortere eller lengre tid være populære.

Norgesuniversitetet arbeider blant annet med å fremme utvikling av IKT-støttet utdanning og livslang læring, med kunnskapsutvikling, kunnskapsspredning og informasjon om slik utdanning. For å styrke kunnskapen om bruk av IKT gjennomfører Norgesuniversitetet for første gang i 2008 en IKT-monitor for høyere utdanning. Gjennom Norgesuniversitetet kanaliseres det betydelige midler til utvikling av IKT-støttede studietilbud, det er derfor viktig å få innsikt i om disse midlene benyttes på en hensiktsmessig måte. Høyere utdanning må utnytte de teknologiske mulighetene som åpner seg, slik at man samlet gir best mulig utdanning. Det krever først og fremst at lærestedene har en god digital infrastruktur. Spesielt universitetene, både nasjonalt og internasjonalt, har vært opprinnelsessted for de fleste nye læringsformer og digitale læringsplattformer.

Regjeringen vil

  • bruke UNINETT aktivt for å tilby god infrastruktur for institusjonene

  • bidra til at institusjonene bedrer fleksibilitet og tilgjengelighet for utdanningene i tråd med utviklingen i samfunnet

  • gjennom revidert nasjonalbudsjett foreslå 21,3 millioner kroner til desentralisert utdanning og til etter- og videreutdanning

5.2.10 Fleksible innganger til høyere utdanning

Med tiårig felles grunnskole, færrest mulig blindveier og gode muligheter for den enkelte til å bygge ut kompetansen sin ivaretar det norske utdanningssystemet elevenes valgfrihet nesten helt fram til fullført videregående opplæring. I OECD-rapporten Jobs for Youth frarådes innføring eller videreføring av ordninger der elever tidlig må velge enten akademiske eller yrkesfaglige retninger. 32 Denne praksisen har vært vanlig i svært mange land. OECD anbefaler et system som ligner på det norske systemet, som et virkemiddel til å øke gjennomføringen på alle utdanningsnivåer og sikre en vellykket overgang til arbeidslivet.

Elever som har avsluttet Vg2 i et yrkesfaglig utdanningsprogram, kan velge å ta Vg3 påbygging for å oppnå generell studiekompetanse. Fagarbeidere kan også oppnå generell studiekompetanse ved å ta de gjenstående timene i fellesfagene.

Y-veien og tresemesterordning (TRES) er ordninger for lokalt opptak av studenter til ingeniørstudiet som ikke har spesiell studiekompetanse. Y-veien er studietilbud med en opptaksordning for kandidater med fagbrev, TRES er en opptaksordning for kandidater som har studiekompetanse, men mangler den realfagsfordypningen som kreves for opptak til ingeniørutdanning. Disse ordningene har fungert godt for å øke rekrutteringen til ingeniørutdanningen. NOKUT-evalueringen har vurdert at potensialet for rekruttering via Y-veien vil ligge på rundt 10 prosent av elevene som årlig får fagbrev.

Tekniske og allmenne fag (TAF) gir både spesiell studiekompetanse og fagbrev. Som i ordinær utdanning går opplæringen over fire år, men det er krav om å arbeide i deler av feriene, og det stilles større krav til egeninnsats. Det er en utdanning som er initiert lokalt (den er ikke beskrevet i sentrale styringsdokumenter), der skolen og lærebedriften sammen gir en opplæring der elever får mulighet til å få fag- eller svennebrev kombinert med en studieforberedende utdanning. I skoleåret 2007/2008 omfatter tilbudet sju ulike fagutdanninger. Oftest er tilbudet satt i verk i samarbeid med lokale virksomheter der elevene også får praksis, lærekontrakt og gjerne garantert arbeid etter bestått fagprøve.

Karlsenutvalget, NOU 2008:18 Fagopplæring for framtida, har foreslått at Y-veien utvides til også å gjelde andre fagområder. Mange universiteter og høgskoler har stilt seg bak forslaget. Institusjonene kan allerede i dag søke, og departementet har godkjent flere søknader om Y-veien på andre fagområder.

Økt behov i arbeidslivet for høyere utdanning og fagskole betyr at flere må rekrutteres inn i høyere utdanning. På mange fagområder kan man forvente økt studie­tilbøyelighet uten at det settes inn særskilte rekrutteringstiltak. Et hinder for at flere starter på ingeniørfaglige studier, er at de i videregående opplæring har valgt bort fordypning i realfagene, som er et krav ved opptak til denne type studier. NOKUTs evaluering av ingeniørutdanningene slår fast at kvalifiseringsstudier, som forkurs og realfagskurs, er viktig for å få økt tilfanget av studenter til ingeniør­utdanningene. Institusjonene som har denne type kvalifiseringsstudier, melder om stor søkning. 33

Regjeringen vil

  • videreføre fleksible ordninger for å oppnå studiekompetanse

  • videreføre og styrke kvalifiseringsordningene Y-veien og TRES som rekrutteringsveier til ingeniørstudier

  • løpende håndtere søknader om innføring av Y-veien på andre fagområder

Fotnoter

1.

Aamodt og Stølen 2003

2.

Barth 2006

3.

Støren 2008

4.

Barth 2006

5.

Arnesen 2008

6.

Arnesen 2007

7.

Schøne og Torp 2005

8.

Bjørnstad mfl. 2008

9.

SSBs befolkningsframskrivinger, alternativet « middels nasjonal vekst », legger til grunn en middels utvikling på følgende fire sentrale komponenter i befolkningsframskrivingene: fruktbarhet, levealder, innenlands mobilitet og nettoinnvandring.

10.

Framskrivinger av denne typen er alltid beheftet med noe usikkerhet og kan variere avhengig av hvilke forutsetninger man legger til grunn. I alternativet for lav nasjonal vekst er veksten i aldersgruppen 19–30 år på 125 000 personer i perioden 2008–2020, mens den nærmer seg 190 000 med alternativet for høy vekst.

11.

Aamodt og Stølen 2003

12.

Basert på http://www.ssb.no/emner/04/02/40/utuvh/ og SSBs framskrivinger av befolkningen, middels nasjonal vekst

13.

MOSART er en dynamisk mikrosimuleringsmodell, utviklet av SSB, for framskrivinger og analyser av framtidig arbeidstilbud, utdanningsnivå og trygd Navnet MOSART er et akronym for «MOdell for mikrosimulering av Skolegang, ARbeidstilbud og Trygd». Denne versjonen av modellen starter med et representativt utvalg av befolkningen i Norge som er født i perioden 1994–2008, og simulerer det videre livsløpet for hvert enkelt individ med hensyn til inn- og utvandring, død, fødsler, husholdningsdannelse, skolegang og innvirkning på utdanningsnivå, overganger til langtidsytelser fra folketrygden og arbeidstilbud og -inntekter.

14.

Næss 2003

15.

Hovdhaugen mfl. 2008

16.

Næss og Støren, 2006

17.

Ibid

18.

Hansen 2005

19.

Jf. St.meld. nr. 16 (2006–2007) …og ingen sto igjen – Tidlig innsats for livslang læring

20.

SSB 2005

21.

Tekst hentet fra St.prp. nr. 67 (2008–2009) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2009

22.

For stillingene førsteamanuensis og professor vektlegges særlig vitenskapelig arbeid eller kunstnerisk utviklingsarbeid. I tillegg vurderes undervisningskompetanse. For stillingene førstelektor og dosent vurderes også forskning eller kunstnerlig utviklingsarbeid, men samtidig vektlegges utviklingsarbeid generelt, pedagogisk kompetanse og pedagogisk utviklingsarbeid rettet mot yrkesfeltet sterkt.

23.

I 1999 møttes utdanningsministre fra 29 land for å drøfte visjonen om utvikling av et europeisk område for høyere utdanning innen 2010. Ministrenes erklæring fra møtet, den såkalte Bologna-erklæringen, er grunnlaget for den såkalte Bologna-prosessen. Bologna-prosessen inneholder ti satsingsområder eller målsettinger på veien mot et felles utdanningsområde. Bologna-prosessen inneholder blant annet et mål om innføring av et sammenlignbart gradssystem med to hovednivåer (bachelor og master) for å lette overgangsmulighetene mellom landene. Bedre kvalitetssikring og økt institusjonssamarbeid er også et av satsingsområdene.

24.

Alesi 2007

25.

Arnesen og Waagene 2008

26.

Med etterutdanning menes her kortere kurs som har karakter av oppgradering. Dette registreres i DBH, men praksisen er forskjellig ved de ulike institusjonene. Videreutdanning gir ny formell kompetanse i form av studiepoeng. Videreutdanningsprogrammer registreres i DBH, og studenter og studiepoeng kan knyttes til programmene

27.

Tall fra DBH

28.

Brandt mfl. 2009

29.

Ibid

30.

Ibid

31.

Ibid.

32.

OECD 2006

33.

NOKUT 2008

Til forsiden