4 Utviklingen i Europa

4.1 Status i andre land

I Europa erstattes nå separate, etatsvise nett bygget på analog teknologi med nye digitale fellesløsninger. Denne utviklingen startet i begynnelsen av 1990-årene. Digitale, nasjonale nødnett 1

er etablert eller besluttet etablert i følgende europeiske land 2

: Sverige, Finland, Island, Storbritannia, Belgia, Nederland, Tyskland, Østerrike, Ungarn, Sveits, Frankrike, Spania, Italia, Portugal, Estland, Slovakia, Kroatia, Romania, Serbia og Tsjekkia.

I Sverige er det igangsatt en anskaffelsesprosess, og leverandør er valgt. Riksdagen vedtok i desember 2003 å bygge ut hele landet med unntak av fjellheimen. Målet er å starte utbyggingen så raskt som mulig slik at sentrale strøk er ferdig utbygd i 2006.

I Finland er et landsdekkende nødnett ferdig utbygd. Utbyggingen startet i 1997 og ble avsluttet i 2002. Daglig bruker 50.000 mennesker nettet med 22.000 håndholdte og bilmonterte radioer (september 2004).

I Danmark ble radiofrekvensene for nødsamband lyst ut i 2000 i håp om at markedet ville bygge ut et nett for egen regning og risiko, uten at staten forpliktet seg til et langsiktig kjøp av tjenester. Det kom én søker på frekvenslisensen. Så langt er det kun bygd et svært begrenset nett rundt København.

I Storbritannia pågår en utbygging som skal dekke samtlige 52 politidistrikter i England, Wales og Skottland. 40 politidistrikter har allerede akseptert leveransen av tjenesten. Politiet vil få 130.000 brukere av nettet. Pr. september 2004 har nettet omlag 68.000 brukere. Brannvesen og ambulansetjeneste er også aktuelle brukere, men gjennomfører åpne anskaffelsesprosesser da kontrakten med tjenesteleverandøren i utgangspunktet kun omfattet politiets bruk.

I Tyskland planlegges et nødnett med 415.000 brukere av radio pluss et stort antall brukere av personsøker. Den tyske forbundsregjeringen inngikk i desember 2003 en avtale med delstatsregjeringene om etablering av nødnettet. Det planlegges en anskaffelsesprosess i 2005.

I Italia er det besluttet at et landsdekkende nett skal bygges. Anbudskonkurranse er gjennomført og leverandør er valgt. Så langt har man imidlertid ikke funnet en akseptabel finansieringsmodell. Kontrakt er derfor ikke undertegnet.

4.2 Kommunikasjon mellom landene

Schengenkonvensjonens artikkel 44 omtaler nødvendigheten av å etablere kommunikasjonsforbindelser mellom landene som kan lette samarbeidet mellom politiet og tollvesenet, spesielt i grenseområder. Dette er bakgrunnen for de senere års utvikling i Europa med etablering av digitale nødnett og økt samkjøring av de ulike lands kommunikasjonsløsninger. Som eksempel vises til det pågående arbeidet med å finne tekniske og administrative løsninger for radiokommunikasjon i grenseområdet mellom Nederland, Belgia og Tyskland.

Innenfor Schengensamarbeidet er TETRA- og TETRAPOL-standardene 3

anbefalt som teknologier for nødsamband i medlemslandene. Andre teknologier har så langt ikke vært aktuelle. At TETRA var anbefalt som teknologi i første fase har trolig bidratt til at mange europeiske land har valgt denne teknologien. Det arbeides for å komme frem til hensiktsmessige tekniske løsninger som muliggjør kommunikasjon mellom TETRA og TETRAPOL.

Schengensamarbeidet legger ikke forpliktelser på medlemslandenes konkrete teknologivalg, men det er et siktemål at det norske nødnettet i størst mulig grad skal gi muligheter for kommunikasjon med de øvrige avtalelandenes nødnett. Anskaffelsesregelverket setter imidlertid krav til åpenhet og likebehandling av løsninger som tilfredsstiller kravspesifikasjonen 4

. Kravene fra Schengen vil derfor bli sett i sammenheng med anskaffelsesregelverkets grunnleggende krav til konkurranse og ikke-diskriminering.