3 Merknader til de enkelte bestemmelser
Til de enkelte materielle bestemmelser i avtalen bemerkes:
Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens personelle og saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. For Norges vedkommende omfatter artikkelen også formuesskatt. Venezuela utskriver for tiden ikke formuesskatt, og av denne grunn er formuesskatt ikke med i oppregningen av venezuelanske skatter som er omfattet av avtalen. Det er i protokollen presisert at Venezuelas «minimumsskatt på et foretaks brutto eiendeler», skal anses som en skatt av inntekt og ikke som en skatt av formue.
Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.
Det følger av artikkel 3 punkt 1 a) at overenskomsten også får anvendelse på Norges kontinentalsokkel for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturforekomster. Dette fremgår direkte av ordlyden. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.
De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.
Artikkel 4 definerer uttrykket « person bosatt i en kontraherende stat». Da Venezuela for tiden anvender et skattesystem basert på inntektens territorielle tilknytning, er det i punkt 1 tatt inn en bestemmelse om at personer og selskaper som etter intern venezuelansk lovgivning er bosatt/hjemmehørende i Venezuela fordi de er undergitt det venezuelanske territorialskattesystem, er omfattet av definisjonen i punkt 1. I protokollen er det inntatt en bestemmelse om overgang til normal OECD-formulering for det tilfelle at Venezuela skulle innføre et system basert på globalskatteplikt. Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Venezuela.
Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket « fast driftssted». Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.
Ifølge artikkelens punkt 2 underpunkt h) skal et foretaks utøvelse av tjenester i en stat anses for å medføre fast driftssted dersom virksomheten utøves i mer enn 60 dager i løpet av en tolvmånedersperiode. At man her har fastsatt antall dager virksomheten skal utøves i stedet for antall måneder, medfører at det er kun de dager man utfører tjenester som skal tas med i beregningen. Det er altså ikke avgjørende hvor lenge selve oppdraget varer. Det er en tilsvarende 60-dagersregel i artikkel 14, slik at det ikke skal være avgjørende for den skattemessige behandling av fortjenesten om det er et foretak som yter tjenestene gjennom sine ansatte eller om tjenestene ytes av en utøver av et fritt yrke. Tjenester ytet til et beslektet foretak hjemmehørende i den stat hvor tjenestene utøves eller til fast driftssted som slikt beslektet foretak har i denne stat, skal også anses for å medføre fast driftssted for det tjenesteytende foretaket. Underpunkt h) gjelder ikke såkalte «tekniske tjenester». Slike tjenester reguleres av artikkel 12, jf omtalen nedenfor.
Når det gjelder stedet for et bygningsarbeid, eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt er dette å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt virksomheten varer lenger enn 6 måneder. Dette er i samsvar med FN-mønsteret, mens OECD's mønster her har en nedre grense på 12 måneder. Det er selve oppdragets varighet som er avgjørende, og ikke antall dager virksomhet utøves. For øvrig avviker bestemmelsen fra OECD-mønsteret ved at det, som vanlig i skatteavtaler Norge har inngått i de senere år, er tatt med en bestemmelse hvoretter tilknyttet kontroll- og rådgivningsvirksomhet uttrykkelig er inkludert i bestemmelsen.
Punkt 4 angir hva som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted» og er avfattet etter OECD's mønster.
Bestemmelsene i punkt 5 som regulerer i hvilke tilfeller en representant skal anses for å være «avhengig» og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket, er avfattet etter FN-mønsteret. Således vil en person som ikke har fullmakt til å slutte kontrakter, men som vanligvis innehar et varelager som han på vegne av foretaket utleverer varer fra, utgjøre et fast driftssted. Bestemmelsen avviker fra OECD- og FN-mønsteret ved at det i underpunkt c) er fastsatt at et foretak skal anses for å ha et fast driftssted i den annen stat dersom en person her vanligvis skaffer til veie ordrer utelukkende eller nesten utelukkende for foretaket. I protokollen er det imidlertid fastsatt at underpunkt c) ikke skal gjelde dersom personen ikke forhandler om kontraktsvilkår på vegne av selskapet, eller kun driver den type virksomhet som ikke ville utgjort et fast driftssted etter artikkel 5 punkt 4.
Punkt 6 fastsetter særregler for forsikringsvirksomhet som ikke er reassuranse.
Punkt 7 som omhandler benyttelse av en uavhengig representant, er avfattet etter OECD-mønsteret.
Når det gjelder virksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særregler i artikkel 21, jf bemerkningene nedenfor.
Artiklene 6-23 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt og formue. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntekts- eller formueskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra eller formuen befinner seg (kildestaten).
Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde kildeskatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten eller formuen skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering finne sted.
Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom, jf punkt 3.
Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted. I henhold til OECD's mønster, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag. Ved utarbeidelsen av FN-mønsteret var det oppfatningen blant u-landsrepresentantene at OECD-regelen burde utbygges slik at et fast driftssted ble gitt større «tiltrekningskraft» på andre inntekter enn dem som direkte kunne tilskrives driftsstedet. Disse betraktninger ligger bak tilføyelsen av bestemmelsene i bokstavene b) og c) i artikkelens punkt 1, slik at også inntekt som skriver seg fra salg av likeartede varer som dem som selges gjennom det faste driftssted, eller fra annen likeartet forretningsvirksomhet, skal kunne skattlegges i kildestaten. Bestemmelsen i artikkelens punkt 1 avviker imidlertid noe fra FN-mønsteret ved at bestemmelsen ikke skal gjelde hvis foretaket kan påvise at slike likeartede salg eller slik likeartet virksomhet ikke har tilknytning til det faste driftssted.
Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er («armlengdeprinsippet»). Det er i annen setning presisert at den fortjeneste som skal tilordnes det faste driftsstedet, på visse vilkår kan fastsettes etter et rimelighetsskjønn, men likevel slik at resultatet blir i overenstemmelse med de prinsipper som artikkel 7 fastsetter.
Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftssteds skattbare fortjeneste. Det klargjøres at det kun er utgifter som er fradragsberettiget i henhold til intern lovgivning i den stat hvor det faste driftssted befinner seg, som kommer til fradrag etter punkt 3. Punkt 3 inneholder for øvrig en bestemmelse basert på FN-modellen som presiserer at royaltybetalinger og rentebetalinger m.m. fra et fast driftssted til hovedkontoret ikke skal være fradragsberettiget på det faste driftsstedets hånd. Til gjengjeld skal royaltybetalinger og renter m.m. betalt fra hovedkontoret til det faste driftsstedet, ikke medregnes i det faste driftsstedets skattepliktige fortjeneste.
De øvrige bestemmelser i artikkelen svarer til OECD's mønster.
Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 f).
Punkt 1 avviker noe fra OECD's mønster, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år.
Punkt 2 fastsetter at inntekt som et foretak i en kontraherende stat erverver, ved bruk eller utleie av containere (innbefattet tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere), bare skal kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid ikke dersom slike containere anvendes utelukkende mellom steder i en annen kontraherende stat.
Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en kontraherende stat får gjennom deltakelse i en «pool», felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor. I artikkelens punkt 4 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av SAS-konsortiet. Det er kun den del av inntekten som tilfaller den norske interessent (Det Norske Luftfartsselskap A/S (DNL)) og som står i forhold til i DNL's andel av SAS-konsortiet som etter denne avtale er unntatt fra skatt i Venezuela. Danmark og Sverige inntar tilsvarende bestemmelser i sine skatteavtaler.
Etter venezuelansk ønske er det i punkt 5 inntatt en særregel som fastsetter at fortjeneste ved skipstransport av hydrokarboner ut av en kontraherende stat kan skattlegges i denne stat.
Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Artikkelen gir likningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf skatteloven § 54 første ledd. Artikkelen er bygget på prinsippene i OECD-mønsteret.
Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender. Etter artikkelens punkt 1, kan slike inntekter skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaver (og ikke for eksempel en stråmann for den faktiske eier enten i kildestaten eller i en tredje stat).
Kildestatens skattesats må ikke overstige 5 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et selskap som eier minst 10 prosent av kapitalen i det utdelende selskap. I alle andre tilfeller er kildeskattesatsen 10 prosent. Begrunnelsen for at dividendeutdeling fra datter- til morselskap har en lavere maksimumssats, er hensynet til å begrense kjedebeskatning av samme inntekt ved såkalt «direkte» investeringer.
De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles, reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter og etter artikkel 12 punkt 5 for royalty.)
Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor mottakeren er bosatt, jf punkt 1, og i den stat hvor rentene skriver seg fra, jf punkt 2. Kildeskatten i den sistnevnte stat skal dog ikke overstige 5 prosent av rentenes bruttobeløp dersom rentene blir betalt til en bankinstitusjon, og 15 prosent i alle andre tilfeller. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.
I punkt 3 er det gitt visse unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt. Unntak gjelder hvor rentene er betalt til eller av staten selv, sentralbanken eller en regional eller lokal myndighet, eller hvor rentene blir betalt i anledning av et lån som er ytet eller garantert av en finansinstitusjon av en offentlig karakter med det formål for øye å fremme eksport og utvikling. Et eksempel på sistnevnte type institusjon vil for Norges vedkommende være Garantiinstituttet for Eksportkreditt.
For øvrig er artikkel 11 i overenstemmelse med OECD-mønsteret.
Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty og betaling for tekniske tjenester. Slike betalinger kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 12 prosent med hensyn til royalty og 9 prosent med hensyn til betaling for tekniske tjenester. Betaling for tekniske tjenester vil altså kunne kildebeskattes også i de tilfeller hvor tjenestene er utøvet utenfor den stat betalingen skriver seg fra. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning for oppkreve kildeskatt av royalty eller betaling for tekniske tjenester som utbetales fra Norge til mottaker i utlandet. Tekniske tjenester er definert i punkt 3.
Definisjonen av uttrykket royalty i punkt 4 avviker fra OECD-mønsteret og de fleste skatteavtaler som Norge har inngått i de senere år. For det første er godtgjørelse for bruken av industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr inkludert i begrepet royalty. For det andre er også inntekt ved avhendelse av rettigheter som nevnt i punkt 4 omfattet av royalty-definisjonen, men bare dersom inntekten er betinget av produserte enheter eller av utnyttelsen av slik rettighet eller eiendel. Sistevnte bestemmelse skal forhindre at betaling som i realiteten er royalty, blir forsøkt kamuflert som gevinst.
De øvrig bestemmelser i artikkel 12 er i overensstemmelse med OECD-mønsteret.
Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning før avhendelse fant sted.
Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.
Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted eller faste sted.
I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor avhenderen er bosatt. Gevinst ved avhendelse av containere skal bare skattlegges i den stat der foretaket som eier containerne er hjemmehørende, jf punkt 4, se for øvrig kommentarene til artikkel 8 punkt 2.
Gevinst ved avhendelse av aksjer i et selskap hvis eiendeler hovedsakelig består av fast eiendom, kan skattlegges i den stat hvor den faste eiendommen ligger, jf punkt 5.
Gevinst ved avhendelse av aksjer som representerer en deltagelse på mer en 10 prosent av aksjene i et selskap hjemmehørende i en kontraherende stat, kan skattlegges i denne staten, jf punkt 6. Punkt 7 inneholder en særbestemmelse som gir Norge rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer eller andeler i norske selskaper i inntil 5 år etter at aksjonæren har vært skattemessig bosatt i Norge. Bestemmelsen er kommet inn på bakgrunn av utflyttingsreglene i skatteloven § 15 første ledd, bokstav (e).
Alle andre gevinster skal utelukkende kunne beskattes i bostedsstaten, jf punkt 8.
Artikkel 14 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. Bestemmelsene om beskatning av inntekt av slik virksomhet avviker noe fra OECD's mønsteravtale. Etter dette mønster skattlegges inntekter ved utøvelse av fritt yrke i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i en annen kontraherende stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan sistnevnte stat skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har her fått en tilføyelse således at sistnevnte stat også kan skattlegge dersom oppholdet i denne stat i ett eller flere tidsrom til sammen overstiger 60 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode. Som nevnt under kommentarene til artikkel 5, er det med hensyn til 60-dagersregelen samsvar mellom artikkel 14 og artikkel 5 punkt 2 bokstav h).
Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet «fritt yrke», og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i avtalens artikkel 17.
Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregel. Under forhandlingene ble problematikken om beskatningen av innleide arbeidstakere drøftet. Etter norsk oppfatning kommer unntaket i punkt 2 ikke til anvendelse dersom arbeidstakeren er innleid, og en har således presisert dette i punkt 2 b). Bestemmelsen er ellers i samsvar med OECD-mønsteret. Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid kan skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende, jf artikkel 8 punkt 1. I protokollen er det gitt særregler for ansatte om bord på skip registrert i NIS. Disse lønnsinntektene skal bare kunne skattlegges i arbeidstakerens bostedsstat.
Når det gjelder lønnsutbetalinger til besetningsmedlemmer i SAS, er det inntatt en bestemmelse i punkt 4 om at disse bare skal kunne skattlegges i den stat hvor vedkommende er bosatt.
Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende. Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD's mønster. I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når opptredenen i den ene kontraherende stat i det vesentlige er understøttet av offentlige fond i den annen kontraherende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.
Artikkel 18 omhandler pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser. I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen alle typer pensjoner, både private og offentlige. Pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser som betales fra en kontraherende stat til en person bosatt i den annen kontraherende stat skal bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.
Artikkel 19 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECD's mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf punkt 2. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.
Artikkel 20 fastsetter at studenter og lærlinger som er bosatt i den ene kontraherende stat og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat. Bestemmelsen samsvarer med OECD-mønsteret og med skatteloven § 26 første ledd, bokstav o.
Artikkel 21 inneholder regler om virksomhet utenfor kysten (offshorevirksomhet). Bestemmelsene om virksomhet utenfor kysten avviker i noen grad fra de standardformuleringer som er inntatt i andre avtaler som Norge har inngått de senere år.
Punkt 1 slår fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig. Punkt 2 omhandler næringsinntekt og fastsetter at slik virksomhet utøvet utenfor kysten av en stat, skal anses å utgjøre virksomhet utøvet gjennom et fast driftssted eller et fast sted i denne stat. I motsetning til hva som har vært vanlig i de av Norges skatteavtaler som inneholder særregler om virksomhet utenfor kysten, inneholder punkt 2 ingen 30-dagersbegrensning. Virksomheten blir således skattepliktig i kyststaten fra første dag.
I punkt 3 er det fastsatt at punkt 2 ikke skal gjelde for skip som hovedsakelig er konstruert for å drive taubåt- eller ankerhåndteringsvirksomhet. Bestemmelsen er snevrere enn det som har vært vanlig i Norges skatteavtaler ved at det bare er disse typer skip som omfattes, men på den annen side er bestemmelsen videre ved at det er skipets konstruksjon som er avgjørende, og ikke den virksomhet skipet til enhver tid utøver. Videre er det i punkt 3 fastsatt at transport av forsyninger og personell drevet av skip eller luftfartøy i internasjonal fart er unntatt fra hovedregelen i punkt 2. Beskatning av virksomhet som etter punkt 3 er unntatt fra artikkel 21, vil reguleres av avtalens øvrige bestemmelser.
I punkt 4 bokstav a) er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik inntekt kan skattlegges i kyststaten hvis arbeidsgiveren er hjemmehørende i kyststaten eller hvis arbeidsoppholdet til sammen varer mer enn 30 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode. Unntak fra 30-dagersregelen er imidlertid gjort i punkt 4 bokstav b) som fastsetter at lønnsinntekter for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som driver transport av forsyninger eller personell, eller som driver taubåtvirksomhet eller lignende hjelpefartøyvirksomhet knyttet til virksomhet utenfor kysten, skal skattlegges i henhold til artikkel 15.
Punkt 5 gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendom som i kyststaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten samt aksjer eller andeler som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slik eiendom. Den primære beskatningsretten til slike gevinster tilligger kyststaten.
Artikkel 22 gjelder annen inntekt, dvs. inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Slik inntekt vil etter bestemmelsen kunne beskattes i begge stater. Dersom mottakeren er bosatt i Venezuela og inntekten har norsk kilde, vil Venezuela unnta inntekten fra beskatning, jf artikkel 24 punkt 1. Dersom mottakeren er bosatt i Norge og inntekten har venezuelansk kilde, vil Norge gi fradrag for den skatt som er betalt i Venezuela, jf artikkel 24 punkt 2.
Artikkel 23 gjelder formuesbeskatning. Venezuela ilegger for tiden ikke formuesskatt, men bestemmelsen er gjort gjensidig for det tilfelle at Venezuela skulle innføre slik beskatning. Formue som består av fast eiendom kan skattlegges i den stat eiendommen ligger, jf punkt 1. Formue som består i løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted i en kontraherende stat, kan skattlegges i denne stat, jf punkt 2.
Ifølge punkt 3 kan formue som består av skip og luftfartøy, og løsøre knyttet til driften av disse, bare skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.
I punkt 4 er det fastsatt at formue som består av containere, inkludert tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere, brukt til transport av varer bare skal kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Dette gjelder likevel ikke hvor containere eller tilhengere og tilknyttet utstyr blir benyttet til transport utelukkende mellom steder innen den annen stat.
Alle andre formuesgjenstander skal bare kunne beskattes i eierens bostedsstat, jf punkt 5.
Artikkel 24 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.
Kreditmetoden benyttes av Norge, og innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Venezuela. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utliknede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Venezuela (kildestaten), jf punkt 2 a). Venezuela benytter imidlertid fordelingsmetoden, slik at inntekt som etter avtalen kan beskattes i Norge, unntas fra beskatning i Venezuela. For det tilfelle at Venezuela skulle innføre et system basert på globalskatteplikt, er det i protokollen inntatt regler om overgang til kreditmetoden også for Venezuelas vedkommende.
I punkt 2 b) er det fastsatt at når en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Venezuela, så kan denne inntekten likevel tas i betraktning ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt i Norge (progresjonsforbehold).
I punkt 3 er det gitt særregler som i visse tilfelle oppjusterer størrelsen av det fradrag som innrømmes i den norske skatten for den skatt som er betalt i Venezuela, såkalt «tax-sparing credit». For det tilfellet at Venezuela i henhold til intern lovgivning som angitt i punkt 3 innrømmer fritak for eller nedsettelse av skatt for å fremme ny industriell, kommersiell, vitenskapelig, utdanningsmessig eller landbruksmessig utvikling i Venezuela, skal Norge ved beregningen av det fradrag som innrømmes i norsk skatt se bort fra nevnte fritak eller nedsettelse og innrømme fradrag som om Venezuela hadde ilagt skatt etter ordinære satser. Dette for å unngå at skattelettelser som er ment å fremme investeringer i Venezuela helt eller delvis reduseres (nøytraliseres) som følge av norsk beskatning av inntekten.
I punkt 4 er det fastsatt at punkt 3 ikke skal gjelde for de inntekter eller den fortjeneste som oppstår eller tilfaller skatteyteren mer enn 10 år etter datoen for ikrafttredelsen av overenskomsten. Denne perioden kan ved avtale forlenges etter punkt 5.
Fra norsk side forsøkte en så langt som mulig å unngå en slik bestemmelse om «tax-sparing credit», men fikk ikke fullt gjennomslag for dette syn. En fant det derfor nødvendig å akseptere en slik bestemmelse. Bestemmelsen er imidlertid begrenset til de ovenfor nevnte formål og vil således blant annet ikke omfatte finansiell virksomhet. Videre er bestemmelsen tidsbegrenset. En fikk videre opplyst at disse incentivbestemmelsene i intern venezuleansk lovgivning bare gjelder i et begrenset omfang og at det nå vurderes å foreta en utfasing av bestemmelsene.
Artiklene 25-29 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 25 ), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 26), utveksling av opplysninger (artikkel 27), bistand til innfordring(artikkel 28) samt medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat (artikkel 29) .
Artiklene 30-31 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).
I henhold til artikkel 30 trer overenskomsten i kraft etter at begge stater har gitt hverandre meddelelse om at de nødvendige konstitusjonelle krav for at overenskomsten kan tre i kraft er oppfylt. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft. Protokollen inneholder som nevnt visse særbestemmelser og utgjør en integrert del av overenskomsten. Bestemmelsene er med forbehold av protokollbestemmelsen til artikkel 25, nærmere omtalt ovenfor i tilknytning til de berørte artikler. Protokollens tillegg til artikkel 25 punkt 4, fastsetter at renter, royalty og andre utbetalinger fra et fast driftssted i Venezuela skal kunne fradras på samme vilkår som om slike utbetalinger hadde vært betalt av et foretak hjemmehørende i Venezuela. Inntil Venezuela innfører et system basert på globalskatteplikt, skal imidlertid artikkel 25 punkt 4 om fradragsrett for renter, royalty og andre utbetalinger til personer hjemmehørende i Norge, ikke gjelde.