St.prp. nr. 43 (2002-2003)

Om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 20/2003 av 31. januar 2003 om endring av EØS-avtalens vedlegg XVII om opphavsrett (patentdirektivet)

Til innholdsfortegnelse

11 Etiske hensyn

11.1 Innledning

De etiske spørsmålene knyttet til patentering av bioteknologiske oppfinnelser, kan deles inn i to hovedproblemstillinger.

For det første kan man spørre om den eneretten et patent innebærer, reiser etiske betenkeligheter på bioteknologiområdet. Er det f.eks. etisk forsvarlig at en patenthaver kan nekte andre å utnytte kommersielt en patentert, naturlig forekommende mikroorganisme som patenthaveren har identifisert, isolert mv. og funnet en anvendelse for? Dette er drøftet i kapittel 11.2.

For det annet kan man spørre om patentering bør forbys hvis den faktiskeutnyttelsen av en bioteknologisk oppfinnelse må anses som uetisk. Er det f.eks. etisk forsvarlig å genmanipulere dyr slik at de utvikler egenskaper som har nytteverdi for mennesker men som påfører dyrene lidelser? Og hvis en slik genmanipulering er å anse som uetisk, bør man i så fall forby patentering av oppfinnelsen, selv om adgangen til forskning og genmanipulering ikke reguleres av patentlovgivningen? Denne problemstillingen er behandlet i kapittel 11.3.

Særlige problemstillinger som knytter seg til biologisk materiale hentet fra mennesker, tas opp i kapittel 11.4.

Direktivet og utviklingen innenfor bioteknologi er gjenstand for en løpende etisk debatt i EU. I henhold til artikkel 7 i direktivet evaluerer Kommisjonens gruppe for etikk innen vitenskap og ny teknologi (GESNT) alle etiske aspekter i forbindelse med bioteknologi. GESNT har til nå avgitt 16 uttalelser, senest uttalelsen 7. mai 2002 om patentering av oppfinnelser som involverer humane stamceller.

I den norske erklæringen ved innlemmelsen er det understreket at direktivet skal gjennomføres på en måte som ivaretar de grunnleggende prinsippene om respekt for menneskets verdighet og integritet.

11.2 Etiske problemstillinger knyttet til eneretten

11.2.1 Naturens egenverdi

Det kan hevdes at privat enerett til utnyttelse av levende materiale allerede i utgangspunktet er betenkelig og uetisk. Standpunktet kan forankres i naturrettslige betraktninger. Utnyttelse av naturen for å tjene menneskelige behov må skje med respekt for naturens egenart og - verdi. Mange vil mene at bevisstheten omkring dette er svak i dagens samfunn, der den teknologiske utviklingen fører til en stadig større grad av tingliggjøring av de ulike livsformene. Under dette perspektivet kan patentdirektivet ses som ytterligere ett skritt i gal retning, i det selve grunnprinsippet i direktivet er at levende og ikke-levende materiale skal likestilles i patentrettslig sammenheng. Å knytte rettigheter til bestander av planter og dyr, gir uttrykk for en tingliggjørende og fremmedgjort holdning til naturen. Det kan hevdes at plantene og dyrene dermed ikke lenger får noen egenverdi som skal respekteres, men er noe som kan «finnes opp», forbedres av mennesker og underlegges enerett. Det kan i så måte særlig knytte seg etiske betenkeligheter til patentering knyttet til høyerestående organismer.

Det er viktig at det grunnleggende prinsippet om at naturen har en egenverdi, blir respektert. Man bør arbeide for en sterkere bevissthet om dette. På den annen side vil mennesket alltid være avhengig av å gjøre bruk av naturen for å dekke sine behov. Ressursbruken bør styres på en måte som er hensiktsmessig for samfunnet, herunder ved hjelp av visse private rettigheter.

Kommisjonens rådgivergruppe for etikk innen bioteknologi (som siden er avløst av Den europeiske gruppe for etikk innen vitenskap og ny teknologi) ble rådspurt om de etiske problemstillingene i forbindelse med utformingen av direktivet. I en uttalelse 30. september 1992 er hovedkonklusjonen at gruppen ikke kan se etiske motforestillinger mot det grunnleggende utgangspunktet om at bioteknologiske oppfinnelser i prinsippet skal kunne patenteres på lik linje med andre typer oppfinnelser.

Patentsystemet er ikke noe enestående eksempel på private, eksklusive rettigheter til næringsmessig utnyttelse av levende organismer. En planteforedler som har krysset frem en ny plantesort, kan oppnå planteforedlerrett etter planteforedlerloven, som innebærer en tidsbegrenset enerett til å utnytte plantesorten kommersielt. Eneretten er imidlertid mindre omfattende enn ved patentbeskyttelse, se kapittel 11.2.2 og 14. På den annen side kan det gis planteforedlerrett også på grunnlag av foredling som har mer preg av å være en oppdagelse av en sort som er stabil, ensartet og distinkt.

Det kan hevdes at staten har et ansvar for å legge til rette for at utviklingspotensialet innenfor moderne bioteknologi blir utnyttet best mulig. Patentlovgivningen stimulerer til tekniske fremskritt som kan være til stor nytte for samfunnet. Mange mener derfor at det må anses som etisk forsvarlig og nødvendig å gi adgang til patentering også av bioteknologiske oppfinnelser. Rettferdighetshensyn i forhold til oppfinneren trekker i samme retning. Det kan ligge mye økonomisk og kreativ innsats bak en bioteknologisk oppfinnelse. Det kan hevdes at denne innsatsen bør kunne belønnes med en tidsbegrenset enerett, slik som innenfor andre områder.

11.2.2 Fordelingshensyn

Det har blitt reist innvendinger mot patenteringsadgangen på bioteknologiområdet ut fra andre rettferdighetshensyn, nærmere bestemt fordelingshensyn. Det har blitt påpekt at patenter i urimelig grad kan hindre bruk av biologisk materiale bl.a. i utviklingsland og føre til en urettferdig fordeling av godene fra utnyttelsen av genressurser. Problemet er ikke nødvendigvis at oppfinnerens interesser beskyttes, men at det ikke er etablert ordninger som i tilstrekkelig grad ivaretar interessene til dem som leverer råvarene til den bioteknologiske industrien. Dette reiser fordelingsmessige problemstillinger uavhengig av om patentdirektivet gjennomføres i norsk rett. Disse problemstillingene har vært gjenstand for omfattende internasjonal diskusjon og har blitt søkt regulert i Biodiversitetskonvensjonen, se kapittel 12.

Som nevnt kan beskyttelse for plantemateriale også oppnås ved planteforedlerrett. En viktig forskjell mellom planteforedlerretter og patenter på oppfinnelser knyttet til planter, er at en planteforedlerrett gir en noe mindre omfattende beskyttelse. En planteforedlerrett er f.eks. ikke til hinder for at en videreforedlet versjon av plantesorten utnyttes kommersielt. Et patent som gjelder en bestemt genetisk egenskap i en plante kan derimot påberopes i forhold til alle planter som har fått innsatt den samme genetiske egenskapen på grunn av oppfinnelsen. Patenter kan derfor i større grad begrense andres bruk av slikt biologisk materiale. På den annen side stilles det noe strengere krav for å oppnå patent enn planteforedlerrett, se kapittel 14.

Eneretten skal belønne oppfinnerens innsats, men vil kunne være etisk problematisk hvis det gis enerett til noe mer enn den kreative innsatsen tilsier. Dette vil være tilfellet hvis det gis patent uten at det foreligger oppfinnelseshøyde, eller hvis patentet er for bredt i forhold til det nyskapende elementet.

Eneretten er imidlertid ikke absolutt. Det er bl.a. adgang til å forske på oppfinnelsen, se kapittel 5.

Det må erkjennes at patenter kan gi konkrete utslag som er etisk problematiske. Det er imidlertid mulig å treffe tiltak mot slike uheldige konsekvenser av patentsystemet. Patenter må bare gis når kravet til oppfinnelseshøyde er oppfylt, og beskyttelsen må ikke være for omfattende. Regjeringen vil ta høyde for disse problemstillingene ved gjennomføringen av direktivet, se kapittel 9.8.

Videre gir reglene om tvangslisens muligheter til å gripe inn mot misbruk av patentrettigheter. Regjeringen vil foreslå at ordningen med tvanglisenser blir effektivisert, se kapittel 9.8.2.

Økt adgang til patentering på bioteknologiområdet har ført til at det internasjonalt har blitt satt søkelyset på behovet for å sikre en rettferdig fordeling av utbytte og tilgang til biologisk materiale. Enkelte bestemmelser i Biodiversitetskonvensjonen er et utslag av dette, se kapittel 12.

Betydningen av patentering i utviklingsland er også omtalt i kapittel 10. Regjeringens tiltak når det gjelder fordelingshensyn er omtalt i kapittelene 10.3, 12.9 og 13.7.

11.3 Patentering når forskningen eller bruken av oppfinnelsen er uetisk

I likhet med de fleste andre typer teknologi kan bioteknologien tenkes brukt til å utvikle produkter eller metoder som er samfunnsskadelige eller uetiske. Siden de rettslige rammene for bruk av bioteknologi ikke reguleres av patentsystemet, men av annen lovgivning, er det imidlertid tvilsomt i hvor stor grad denne typen etiske vurderinger bør trekkes inn i patentreglene.

Som nevnt i kapittel 5 innebærer et patent bare en rett til å hindre andre i å utnytte en oppfinnelse kommersielt. Patentet gir ikke en rett til å utnytte oppfinnelsen selv, hvis dette er i strid med annen lovgivning. Tilsvarende vil et forbud mot patentering ikke innebære et forbud mot å drive forskning eller et forbud mot å utnytte en oppfinnelse.

Kommisjonens rådgivergruppe for etikk innen bioteknologi har uttalt at enkelte former for genetisk manipulasjon bør være strengt forbudt, men at regler om dette i hovedsak bør tas inn i lovgivning som regulerer bruken av bioteknologi, og ikke i patentlovgivningen. Regjeringen er enig i dette. Organer med ansvar for å håndheve slikt regelverk er bl.a. Helsedepartementet og Miljøverndepartementet. Bioteknologinemnda og de regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk. gir rådgivende uttalelser på området.

Det er også satt i gang et eget forskningsprogram «Etikk, samfunn og bioteknologi» i regi av Norges forskningsråd, i tillegg til at midler fra FUGE-satsingen går til slik forskning.

Patentreglene kan likevel ikke ses helt atskilt fra normene for hva som er etisk forsvarlig bruk av bioteknologi. Patentsystemet bør ikke stimulere til utvikling av produkter og metoder som bryter med grunnleggende etiske normer. Muligheten for patent kan tenkes å virke motiverende selv om det er forbudt å utnytte oppfinnelsen, fordi oppfinneren kan spekulere i en lovendring.

Dette er det søkt tatt høyde for i TRIPS-avtalen artikkel 27 nr. 2, som lyder:

«Medlemmene kan utelukke fra patenterbarhet oppfinnelser hvis kommersielle utnytting på deres territorium må forhindres for å verne om offentlig orden og moral, herunder for å verne menneskers, dyrs og planters liv og helse, eller for å unngå alvorlig skade på miljøet, forutsatt at en slik utnyttelse ikke skjer utelukkende fordi utnyttingen er forbudt etter deres lovgivning.»

Også direktivet tar i betraktning etiske aspekter ved selve den bioteknologiske virksomheten. Artikkel 6 nr. 1 fastslår at det er forbudt å patentere oppfinnelser som det vil stride mot offentlig orden eller moral å utnytte kommersielt. I forlengelsen av dette gir artikkel 6 nr. 2 eksempler på hva det ikke kan gis patent på, bl.a. fremgangsmåter som påfører dyr uforholdsmessig lidelse og visse oppfinnelser knyttet til humant materiale. En nærmere beskrivelse av artikkel 6 er gitt i kapittel 7.

Regjeringen vil sørge for en effektiv gjennomføring av dette i norsk rett.

11.4 Menneskets verdighet og integritet

11.4.1 Menneskerettighetene

Patentering av oppfinnelser knyttet til humant materiale reiser særlige etiske problemstillinger. Patentdirektivet vil imidlertid ikke føre til noen vesentlige endringer i forhold til gjeldende norsk patentpraksis fordi det allerede i dag blir gitt patent som gjelder humane gener.

Det har blitt hevdet, bl.a. av Nederland i ugyldighetssøksmålet for EF-domstolen, at patentering av humant materiale innebærer en utnyttelse av menneskekroppen som krenker den menneskelige verdighet og grunnleggende menneskerettigheter.

Kommersiell utnyttelse av det menneskelige legeme er regulert i internasjonale regelverk. Artikkel 21 i Europarådets konvensjon av 19. november 1996 om menneskerettigheter og biomedisin fastsetter at menneskekroppen og dens deler som sådan ikke skal gi opphav til økonomisk vinning, jf. § 10 a i transplantasjonsloven av 9. februar 1973 nr. 6. Artikkel 4 i en erklæring av 11. november 1997 om menneskets arveanlegg og menneskerettigheter fra FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO) tilsier også dette.

Direktivet gir ikke grunnlag for å oppnå patentrettigheter til selve menneskekroppen på noe som helst stadium av dens utvikling. Patentbeskyttelse kan bare knyttes til materiale som ved en teknisk fremgangsmåte er identifisert, karakterisert og isolert fra sine naturlige omgivelser og satt inn i en annen sammenheng, f.eks. teknisk fremstilte gener som brukes i legemiddelproduksjon. Direktivet må på denne bakgrunn anses å harmonere med de nevnte folkerettslige instrumentene.

Ut fra bl.a. etiske hensyn oppstiller direktivet dessuten omfattende begrensninger i adgangen til å patentere oppfinnelser knyttet til humant materiale, se artikkel 5 og 6.

I ugyldighetssøksmålet for EF-domstolen anførte Nederland at patenteringsadgangen for oppfinnelser knyttet til isolerte elementer av menneskekroppen krenker fellesskapsrettens overordnede prinsipper om respekt for menneskeverdet. Denne anførselen ble avvist av EF-domstolen, som uttalte (premiss 71 til 76):

«For så vidt angår respekten for den menneskelige værdighed er denne i princippet sikret ved direktivets artikel 5, stk. 1, der forbyder, at det menneskelige legeme på alle de forskellige stadier af dets opståen og udvikling kan udgøre en patenterbar opfindelse.

Hvad angår en del af det menneskelige legeme er den heller ikke i sig selv patenterbar, og dens opdagelse kan ikke være genstand for beskyttelse. Patenterbare er alene opfindelser, der forbinder et naturligt element med en teknisk fremgangsmåde, der giver mulighed for at isolere det eller at fremstille det med henblik på industriel anvendelse.

Som det siges i 20. og 21. betragtning til direktivet kan en isoleret del af det menneskelige legeme være en del af et produkt, der kan patentbeskyttes, men den kan ikke i sine naturlige omgivelser være genstand for nogen tilegnelse.

Denne sondring finder anvendelse, hvor arbejder vedrører en sekvens eller en delsekvens af et menneskeligt gen. Resultatet af sådanne arbejder kan kun patenteres, såfremt ansøgningen er bilagt dels en beskrivelse af den oprindelige metode til sekvensering, der har givet mulighed for opfindelsen, og dels en redegørelse for den industrielle anvendelse, som arbejderne skal munde ud i, således som det er præciseret i direktivets artikel 5, stk. 3. Er der ikke en sådan anvendelse, er der ikke tale om en opfindelse, men om en opdagelse af en DNA-sekvens, der ikke i sig selv kan patenteres.

Beskyttelsen i henhold til direktivet omfatter således alene resultatet af et opfindende, videnskabeligt eller teknisk arbejde, og den omfatter kun biologiske oplysninger, der findes i naturlig form i det menneskelige legeme, i det omfang det er nødvendigt for at gennemføre og udnytte en bestemt industriel anvendelse.

Der findes en yderligere sikkerhed i direktivets artikel 6, hvorefter fremgangsmåder til kloning af mennesker, fremgangsmåder til ændring af menneskets kønscellers genetiske identitet og anvendelse af menneskelige embryoner til industrielle eller kommercielle formål strider mod den offentlige orden og sædelighed og derfor er udelukket fra at kunne patenteres. 38. betragtning til direktivet præciserer, at denne liste ikke er udtømmende, og at alle fremgangsmåder, der krænker den menneskelige værdighed, ligeledes skal udelukkes fra patentering.»

EF-domstolen konkluderte med at direktivets regler for så vidt angår patentering av humant materiale, er tilstrekkelig strenge til at den menneskelige verdighet beskyttes.

11.4.2 Samtykke fra giveren

Kommisjonens rådgivergruppe for etikk innen bioteknologi ga 25. september 1996 en uttalelse om etiske sider av å gi patent på oppfinnelser som involverer elementer av mennesklig opprinnelse. Gruppen tok bl.a. opp spørsmålet om samtykke fra den personen som materialet stammer fra ved patentering av oppfinnelser som gjør bruk av humant materiale. Gruppen fremhevet at det etiske prinsippet om informert og frivillig samtykke må respekteres og at informasjon måtte være komplett og spesifik spesielt hva angår mulige patentsøknader.

Dette er gjenspeilet i punkt 26 i fortalen til patentdirektivet, som lyder slik i norsk oversettelse:

«Dersom en oppfinnelse gjelder biologisk materiale som skriver seg fra mennesker, eller anvender slikt materiale, og det inngis patentsøknad, må personen som materialet er tatt fra, ha fått mulighet til å gi sitt informerte og frie samtykke, i samsvar med nasjonal lovgivning.»

Patentdirektivet forutsetter likevel at innhenting av slikt samtykke ikke skal være noe vilkår for å få patent. I saken om Nederlands søksmål tok EF-domstolen stilling til om dette strider mot grunnleggende prinsipper om menneskers integritet. Domstolen avviste dette, og uttalte i premiss 78 til 80:

«Den anden del af anbringendet sår tvivl om retten til personlig integritet, for så vidt dette begreb inden for medicinen og biologien omfatter giverens og modtagerens frie og informerede samtykke.

Det skal imidlertid fastslås, at påberåbelsen af denne grundlæggende rettighed er uden betydning i forhold til et direktiv, der alene vedrører meddelelsen af patenter, og hvis anvendelsesområde derfor ikke udstrækker sig til transaktioner forud for og efter denne meddelelse, uanset om det drejer sig om forskning eller anvendelse af patenterede produkter.

Tildeling af et patent foregriber ikke de retlige begrænsninger eller forbud, der finder anvendelse på forskningen inden for patenterbare produkter eller udnyttelsen af patenterede produkter, således som det siges i fjortende betragtning til direktivet. Direktivets formål er ikke at træde i stedet for restriktive bestemmelser, der ud over direktivets anvendelsesområde garanterer, at visse etiske normer overholdes, herunder retten til selv at råde over sin person gennem et informeret samtykke.»

Heller ikke den norske patentloven oppstiller samtykke som vilkår for patentering som gjelder humant materiale. Samtykke reguleres av prinsipper utenfor patentlovgivningen.

Selvbestemmelse over egne personlige forhold er et grunnleggende prinsipp i norsk rett. Bruk av materiale som er hentet fra mennesker, krever samtykke fra den personen materialet stammer fra. Dette følger dels av ulovfestede prinsipper, og dels av uttrykkelige lovbestemmelser i bl.a. pasientrettighetsloven, personopplysningsloven, helseregisterloven og transplantasjonsloven.

Samtykkeprinsippet er foreslått videreført og utbygget i regjeringens forslag til lov om biobanker (Ot.prp. nr. 56 (2001-2002)) kapittel 3. I lovforslaget § 12 første ledd heter det at «med mindre det foreligger særskilt lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag, krever innsamling, oppbevaring og behandling av humant biologisk materiale til forskningsformål et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra giveren». Lovforslaget inneholder regler om endret, utvidet eller ny bruk (§ 13), tilbakekall av samtykke (§ 14) og andres tilgang til materialet i biobanken (§ 15). Lovforslaget er også omtalt i kap. 8.1.6.3.

Det vil være i strid med disse reglene dersom humant biologisk materiale uten samtykke fra giveren brukes til å utvikle en oppfinnelse som det eventuelt senere søkes patent på. Forslaget til biobanklov inneholder bl.a. regler om straff, erstatning og stansing av driften av biobanker ved brudd på reglene, jf. §§ 18 og 19.

Patentdirektivet forutsetter at samtykke ikke gjøres til vilkår for patentering. Patentrettslige tiltak er uansett ikke tilstrekkelige til å sikre at kravet til samtykke ved bruk av humant biologisk materiale etterleves, fordi patentlovgivningen ikke regulerer virksomheten på bioteknologiområdet. Det kan likevel være grunn til å vurdere regler i patentlovgivningen som bidrar til å synliggjøre og støtte opp om samtykkekrav i annen lovgivning, se kapittel 11.5.3.

11.5 Regjeringens vurderinger og tiltak

11.5.1 Etisk nemnd

Regjeringen vil foreslå at Patentstyret skal kunne rådføre seg med en etisk nemnd i forbindelse med behandling av patentsøknader som reiser etiske problemstillinger. Dette vil gi et bedre beslutningsgrunnlag for å vurdere om patentsøknader skal avslås fordi oppfinnelsen strider mot offentlig orden eller moral. Det vil bli vurdert nærmere om rådgivingsoppgaven bør legges til et allerede eksisterende organ eller om det bør opprettes en ny nemnd.

Tiltaket er i samsvar med anbefalingen fra Den europeiske gruppe for etikk innen vitenskap og ny teknologi (GESNT) i gruppens uttalelse av 7. mai 2002.

11.5.2 Norske deltakelse i GESNT

Etter regjeringens syn er det ønskelig med norsk deltakelse i GESNT. Dette ville gi norsk ekspertise mulighet til å medvirke i Kommisjonens arbeid med etiske spørsmål knyttet til bioteknologi og patentering.

Regjeringen vil ta opp spørsmålet om norsk deltakelse med Kommisjonen.

11.5.3 Samtykke fra giver

Det kan reises spørsmål om en patentsøknad som gjelder en oppfinnelse som utnytter biologisk materiale fra mennesker, bør opplyse om hvorvidt det er innhentet samtykke i samsvar med biobankloven og annen lovgivning som stiller krav til samtykke. Regjeringen vil vurdere denne problemstillingen nærmere ved gjennomføringen av patentdirektivet.

Det er derimot neppe ønskelig å kreve at patentsøkeren skal oppgi identiteten til den personen materialet stammer fra og godtgjøre at samtykke er gitt. En slik opplysningsplikt ville lett komme i strid med grunnleggende personvernhensyn, bl.a. fordi patentsøknadene skal gjøres allment tilgjengelige.

11.5.4 Administrativ oppheving

Patentloven har i dag to ordninger for overprøving av patenter. Etter patentloven §§ 24 og 25 kan Patentstyret oppheve et ugyldig patent administrativt på grunnlag av en innsigelse som er satt frem innen ni måneder etter at patent ble gitt. Etter utløpet av innsigelsesperioden er ugyldighetssøksmål for domstolene eneste mulighet til å få opphevet et patent, jf. § 52.

I saken om det såkalte Edinburg-patentet ga Den europeiske patentorganisasjon (EPO) et patent som kunne forstås slik at det omfattet kloning av mennesker. Patentet skapte sterke reaksjoner bl.a. i Europaparlamentet. Det viste seg at patentet var gitt i strid med Den europeiske patentkonvensjonen (EPC) og EUs patentdirektiv, som inngår i retningslinjene til EPO. Ettersom innsigelsestiden ikke var utløpt, kunne patentet omgjøres administrativt. Dette ble gjort.

Det kan ta lang tid fra patent blir gitt, til et ferdig produkt kommer på markedet. Dagens innsigelsesfrist på ni måneder kan derfor ha løpt ut før utenforstående blir oppmerksomme på at oppfinnelsen kan tenkes å stride mot offentlig orden eller moral. For å unngå at slike patenter blir stående, vil regjeringen sende på høring et forslag om at innsigelser som er begrunnet med at patentet strider mot offentlig orden eller moral (direktivet artikkel 6), skal kunne settes frem i en vesentlig lengre periode enn i dag. En slik utvidet innsigelsesadgang vil gjøre det enklere og billigere å angripe slike patenter. En kan dermed lettere unngå at patenter som strider mot offentlig orden eller moral blir stående. Patentregistrets troverdighet kan dermed øke.

En oppheving som skjer lenge etter at patentet ble gitt, vil på den annen side kunne ramme patenthaveren hardt. Ut fra rettssikkerhetshensyn kan det hevdes at de vanskelige problemstillingene under direktivet artikkel 6 bør overlates til domstolene når innsigelsesperioden er utløpt.

11.5.5 Resolusjon fra Europa-Parlamentet

I en resolusjon 21. november 2002 har Europa-Parlamentet anmodet Kommisjonen om å foreslå endringer i patentdirektivet slik at isolerte menneskelige gener eller deler av gener utelukkes fra patentering, se kapittel 2.2.3. Norge vil i relevante fora gi uttrykk for støtte til en slik endring.

Til forsiden