St.prp. nr. 43 (2002-2003)

Om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 20/2003 av 31. januar 2003 om endring av EØS-avtalens vedlegg XVII om opphavsrett (patentdirektivet)

Til innholdsfortegnelse

13 Internasjonale utviklingstrekk

13.1 Innledning

Immaterielle rettigheter (patenter, varemerker, design, opphavsrett mv.) har de siste tiårene blitt tillagt stadig større betydning. Under Uruguay-runden resulterte dette i vedtakelsen av TRIPS-avtalen (avtale om handelsrelaterte side ved immaterielle rettigheter) som en del av WTO-avtalen.

Bakgrunnen for den økte fokuseringen på immaterielle rettigheter er sammensatt. Én grunn er at økningen i verdenshandelen har ført til økt behov og interesse for å knytte rettigheter til omsetningen av varene og tjenestene. Men i tillegg er det en økt bevissthet om den økonomiske verdien tidsbegrensede eneretter gir. Immaterielle rettigheter spiller en stadig større rolle etter hvert som verdiskapningen i økende grad blir basert på kunnskap og innovasjon.

Videre er området for hva som kan beskyttes av immaterielle rettigheter, under stadig utvidelse, bl.a. som følge av utviklingen av ny teknologi på f.eks. informasjonsteknologi- eller bioteknologiområdet. Det har også betydning at en rekke utviklingsland er i ferd med å gjennomføre TRIPS-avtalens krav til beskyttelsessystemer.

Dessuten har det betydning at en rekke internasjonale søknadsordninger har gjort det betydelig enklere og billigere å beskytte sine rettigheter over landegrensene.

Kommisjonen har lenge ment at ulikheter i medlemslandenes lovgivning om immaterielle rettigheter kan hindre den frie bevegelsen av varer og tjenester og dermed skade det indre markeds funksjon. I Kommisjonens grønnbok av 24. juni 1997 om EF-patentet og det europeiske patentsystemet (KOM (97) 314) og i den påfølgende redegjørelsen av 12. februar 1999 om grønnboken, fremheves det at innovasjon har avgjørende betydning for økonomisk vekst. Kommisjonen ønsket å styrke EU-statenes konkurranseevne i forhold til konkurrentene bl.a. i USA og Japan. Kommisjonen fremhever at virksomheter som har patent, er bedre stillet i konkurransen om markedsandeler. Kommisjonen mener det derfor er nødvendig å gi mulighet for effektiv beskyttelse av oppfinnelser.

I grønnboken foreslås viktige harmoniserende tiltak innenfor patentretten som skal styrke EUs konkurranseposisjon. Kommisjonen mener at et system for fellesskapspatenter vil være et viktig konkurransefremmende tiltak, se kapittel 13.3.2. Forslagene til tiltak omfatter også oppfinnelser knyttet til datamaskiner, patentfullmektigers arbeidsforhold, patentforsikring, nasjonale patentverks rolle, harmoniserte unntak fra eneretten, tilknytningsmåter til Den europeiske patentkonvensjonen (EPC), informasjonsformidling og arbeidstakeroppfinnelser.

Også patentdirektivet bygger på næringspolitiske hensyn.

Samtidig er det en klar tendens til en kritisk gjennomgåelse av den stadig mer omfattende beskyttelsen av immaterielle rettigheter, herunder adgangen til å patentere gener og sekvenser av gener.

Det amerikanske patentverket har innført strengere krav til beskrivelsen av oppfinnelser på bioteknologiområdet, jf. det amerikanske handelsdepartementets kunngjøring 5. januar 2001. For bl.a. å sikre at patentsøkere faktisk er i stand til å utøve oppfinnelsen industrielt, må beskrivelsen angi en spesifikk, vesentlig og troverdig nytteverdi. Disse reglene ble innført med det uttalte mål å hindre lettvinte patenter knyttet til gener.

Også Den europeiske patentorganisasjonen (EPO), Kommisjonen (i rapporten av 7. oktober 2002) og EF-domstolen (i dommen om Nederlands ugyldighetssøksmål) har kommet med tolkninger som åpner for en streng patentpraksis på dette området.

Utviklingen den siste tiden går derfor ikke bare i retning av utvidelse av patenteringsadgangen, men mot et mer kritisk syn på hva som bør kunne patenteres og på beskyttelsens omfang.

Omfattende patentbeskyttelse har ført til protester fra bl.a. mange utviklingsland. De mener at den omfattende patenteringsadgangen f.eks. på legemidler skaper en ubalanse mellom beskyttelsen av interessene til stater som gjør bruk av genressurser og tradisjonell kunnskap i en industriell sammenheng (i stor grad vestlige land), og stater som er leverandører av denne typen ressurser og kunnskap (i stor grad utviklingsland). For leverandørene av biologisk materiale og tradisjonell kunnskap finnes det foreløpig ingen effektive beskyttelsessystemer som sikrer en andel av avkastningen. Patentbeskyttelse i industrialiserte land av oppfinnelser basert på genmateriale fra utviklingsland uten tilstrekkelig motytelse, anses av mange som urettferdig, se kapittel 10 og 12.

Disse problemstillingene har vært sentrale i diskusjonen knyttet til bl.a. Biodiversitetskonvensjonen og har ledet til opprettelsen av en komité under Verdensorganisasjonen for immaterielle rettigheter (WIPO) som skal utrede balanserende ordninger, se kapittel 13.6. Fordelingspolitiske spørsmål i forhold til patentering av biologisk materiale var også et vanskelig punkt under forhandlingene om FAO-traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk, se kapittel 12.7.

13.2 Internasjonale krav til patentbeskyttelse

13.2.1 TRIPS-avtalen

TRIPS-avtalen (avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter) er en del av WTO-avtalen. Avtalen oppstiller minimumskrav til nasjonal beskyttelse på de fleste områder innenfor immaterialretten, herunder patentretten. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1996. Utviklingslandene har fått særskilte gjennomføringsfrister.

Avtalen inneholder regler om vilkår for patentering og patentbeskyttelsens omfang i del II avsnitt 5. Etter hovedregelen i artikkel 27 nr. 1 skal alle oppfinnelser på alle teknologiske områder kunne patenteres. Forutsetningen er at de alminnelige patenteringsvilkårene er oppfylt (nyhet, oppfinnelseshøyde mv.).

Etter artikkel 27 nr. 2 og 3 kan statene gjør visse unntak fra denne hovedregelen. For det første kan det nektes patent dersom kommersiell utnyttelse av oppfinnelsen ville stride mot offentlig orden og moral, herunder for å beskytte menneskers, dyrs eller planters liv eller helse, eller for å unngå skade på miljøet. For det annet kan statene forby patent på metoder for medisinsk behandling av mennesker eller dyr. For det tredje kan det oppstilles forbud mot patentering av planter og dyr samt vesentlig biologiske fremgangsmåter for produksjon av planter og dyr, bortsett fra mikrobiologiske fremgangsmåter (artikkel 27 nr. 3 bokstav b). Lovgivningen må åpne for patentering av mikroorganismer på alminnelige vilkår.

De fleste utviklingslandene benytter i dag ikke adgangen under TRIPS-avtalen til å unnta bl.a. planter og dyr fra patentering.

Artikkel 30 gir statene en generell rett til å fastsette begrensede unntak fra eneretten, forutsatt at unntakene ikke innebærer urimelige inngrep i patenthaverens adgang til normal utnyttelse av patentet, og heller ikke for øvrig skader patenthaverens legitime interesser på en urimelig måte.

Artikkel 27 nr. 3 fastslår at planter og dyr kan unntas fra patentbeskyttelsen. Det norske forbudet mot patentering av mikrobiologiske fremgangsmåter for fremstilling av planter og dyr harmonerer ikke umiddelbart med ordlyden i TRIPS-avtalen artikkel 27 nr. 3 bokstav b. I forbindelse med den norske ratifikasjonen og gjennomføringen av WTO-avtalen ble det likevel lagt til grunn at det måtte «være forsvarlig å tolke TRIPS-avtalen på dette punkt på samme måte som patentloven tolkes, dvs. som en generell bestemmelse for alle fremgangsmåter for fremstilling av planter og dyr», se St.prp. nr. 65 (1993-94) s. 120 og Ot.prp. nr. 73 (1995-96) s. 8. En gjennomføring av patentdirektivet i norsk rett vil imidlertid innebære at Norge utvilsomt oppfyller TRIPS-avtalen på dette punktet.

Patentloven gir på visse vilkår mulighet til å gi andre enn patenthaveren rett til å utnytte oppfinnelsen gjennom tvangslisenser, se kapittel 9.8.2. TRIPS-avtalen artikkel 31 bokstav f begrenser imidlertid muligheten til å gi tvangslisens for å eksportere produkter til tredjeland. Dette kan hindre særlig utviklingsland i å skaffe seg rimelige legemidler. Se kapittel 10.3.

13.2.2 Traktater under Verdensorganisasjonen for immaterielle rettigheter (WIPO)

Patentlovtraktaten (PLT) ble vedtatt 1. juni 2000 og er undertegnet av 54 stater. Den er foreløpig ratifisert av fire stater. Norge har foreløpig ikke sluttet seg til traktaten. Traktaten harmoniserer regler om formelle krav til patentsøknader og behandlingen av søknadene. Den oppstiller bl.a. bestemmelser om innholdet i og innlevering av patentsøknader, om bruk av fullmektig, prioritet, forlengelse av frister og oppreisning mot fristoversittelse. Formålet med harmoniseringen er å forenkle søknadsprosessen og redusere faren for feil under søknadsbehandlingen.

Under forhandlingene gikk bl.a. GRULAC (den regionale gruppe av latin-amerikanske og karibiske stater i FN) inn for at traktaten burde inneholde bestemmelser om angivelse av opprinnelsesland for biologisk materiale. Blant andre USA gikk imot dette, og spørsmålet ble overlatt til andre fora, se nedenfor.

Etter vedtakelsen av PLT har WIPO begynt å arbeide med en traktat om materiell patentrett (Substantive Patent Law Treaty, SPLT). Formålet med arbeidet er å harmonisere de materielle bestemmelser om vilkår for patent. Patentering av bioteknologiske oppfinnelser er inkludert i arbeidet.

Norge arbeider for at SPLT også skal ta hensyn til utviklingslandenes interesser, spesielt de minst utviklede landene. Norge går bl.a. inn for at traktaten ikke skal være til hinder for krav om angivelse av opprinnelsesland for biologisk materiale i patentsøknader og ta høyde for tilknyttede problemstillinger. Norge arbeider også for bestemmelser som sikrer en restriktiv praktisering av kravet om oppfinnelseshøyde og som hindrer for brede patenter.

13.3 Felles søknadssystemer

Et av utviklingstrekkene på immaterialrettens område er at det etableres regionale og globale søknadssystemer som gjør det lettere å få beskyttelse over landegrensene. Disse ordningene erstatter som oftest ikke nasjonale søknadssystemer, men er et alternativ til disse.

13.3.1 Globale systemer

Det er etablert samarbeidsordninger for søknader i global sammenheng. Patentsamarbeidskonvensjonen (PCT) ble vedtatt 19. juni 1970 og administreres av WIPO. Norge er blant de 117 statene som har sluttet seg til konvensjonen, som etablerer et system for internasjonale patentsøknader.

Konvensjonen gjør det mulig å levere inn én patentsøknad som gjelder for alle statene søkeren har utpekt. Søknaden innleveres til WIPO eller en nasjonal patentmyndighet. Etter en forberedende behandling i regi av WIPO formidles den videre til nasjonale patentmyndigheter i de stater som søkeren har angitt at søknaden skal gjelde for. I Norge er dette Patentstyret. I motsetning til hva som gjelder under EPC og fellesskapssystemene i EU (se nedenfor), er det nasjonale patentmyndigheter som på grunnlag av nasjonal rett avgjør om det skal gis patent. Søknader som oppfyller de nasjonale vilkårene for patentering, skal gis samme beskyttelse som patenter basert på en nasjonal søknad.

Liknende konvensjoner er vedtatt på varemerkeområdet og designområdet. Ordningen på designområdet har foreløpig ikke trådt i kraft. I St.prp. nr. 2 (2002-2003) er Stortinget bedt om å samtykke til norsk tiltredelse til systemet for internasjonal registrering av design.

13.3.2 Den europeiske patentkonvensjonen

Den europeiske patentkonvensjonen (EPC) ble vedtatt i 1973. Formålet med EPC er å styrke samarbeidet i Europa om beskyttelse av oppfinnelser ved å opprette Den europeiske patentorganisasjonen (EPO), som tar imot og avgjør søknader om patent i medlemsstatene på grunnlag av reglene i konvensjonen. Konvensjonen har i alt 24 statsparter, herunder alle EU-landene. På grunnlag av en særskilt avtale gir EPO dessuten patenter med virkning i enkelte andre stater.

EPC representerer et supplement til nasjonale søknadssystemer. Konvensjonen gjør det mulig å søke patent i flere medlemsstater eller alle under ett. Patentering blir dermed enklere og billigere enn om man skulle søkt om patent i de enkelte landene for seg. Et patent gitt etter EPC får samme virkning som et nasjonalt patent i de medlemslandene patentet gjelder for.

Det administrative rådet i EPO besluttet 16. juni 1999 å legge EUs patentdirektiv til grunn for sin praksis. Beslutningen ble gjennomført ved at de sentrale bestemmelsene i direktivet ble innarbeidet i det supplerende regelverket til EPC. Også i EPO blir patenter dermed gitt i samsvar med patentdirektivet. Dette er et vesentlig bidrag til å realisere patentdirektivets målsetting om en mer enhetlig patenteringsadgang på bioteknologiområdet.

Norge har undertegnet konvensjonen men kan ikke ratifisere den uten å åpne for patentering av planter og dyr i samsvar med patentdirektivet. Derimot kan norske oppfinnere ta patent etter EPC, men patentet vil ikke gjelde for Norge.

Under høringen av EUs patentdirektiv i 1999 fremhevet flere høringsinstanser muligheten for EPO-medlemsskap som et argument for å godta EUs patentdirektiv, se kapittel 4.3.2.6. Imidlertid er det ingen rettslig binding, slik at en eventuell norsk ratifikasjon av EPC må fremmes som egen sak på fritt grunnlag.

13.3.3 EF-patenter

Som nevnt fremla Kommisjonen i 1997 en grønnbok om bl.a. et fellesskapspatent. Her ble det foreslått at det skulle etableres et system der patent bare kunne gis for medlemslandene under ett, og der alle sider ved både patentsøknaden og selve patentet ble behandlet av EU-institusjoner på grunnlag av et fullstendig harmonisert regelverk. Formålet er å skape et effektivt og enhetlig patentsystem for å styrke det indre markeds virkemåte. Det tas sikte på at systemet skal gjelde parallelt med de nasjonale ordningene for beskyttelse og EPC.

Det er usikkert om og når ordningen vil tre i kraft. Uløste problemstillinger dreier seg bl.a. om språk og om hvilke myndigheter som skal kunne kjenne et patent ugyldig under ordningen.

Forordninger om henholdsvis EF-varemerker (forordning (EØF) nr. 40/94), EF-planteforedlerrett (forordning (EØF) nr. 2100/94) og EF-design (forordning (EF) nr. 6/2002) er allerede vedtatt. Ingen av forordningene er innlemmet i EØS-avtalen. Bakgrunnen for dette er forklart i kapittel 14.2.

13.4 WIPOs patentagenda

WIPO har tatt initiativ til en global diskusjon om hvordan det internasjonale patentsystemet skal videreutvikles. Prosjektet betegnes som WIPOs patentagenda. Målet er å gjøre det internasjonale patentsystemet mer brukervennlig, samtidig som allmennhetens og utviklingslandene interesser ivaretas. Høsten 2001 sendte WIPO ut et dokument med en rekke problemstillinger som medlemsstatene ble bedt om å kommentere.

WIPO ønsket bl.a. synspunkter på hvordan et fremtidig system burde se ut. Det ble bl.a. reist spørsmål om det var behov for bedre samordning mellom regionale og internasjonale patentsystemer, og om det var ønskelig med et tettere samarbeid mellom ulike patentmyndigheter for å effektivisere nyhetsundersøkelsen av søknader, eksempelvis ved å opprette sentrale databaser med informasjon om tidligere oppfinnelser og tradisjonell kunnskap.

WIPO ba også om synspunkter på hvordan utviklingslandenes interesser kunne sikres bedre beskyttelse.

Norge har understreket behovet for en balansert tilnærming som ivaretar hensynet til både næringsutvikling og allmennhetens interesser. Norge har særlig fremhevet fire problemstillinger som bør prioriteres: Systemet bør ta hensyn til at de ulike landene har forskjellige behov, og utviklingslandenes interesser bør vies særlig oppmerksomhet. Tradisjonell kunnskap bør inngå i vurderingen av om det foreligger en patenterbar nyvinning. Det ble også gitt uttrykk for støtte til å utveksle patentinformasjon gjennom sentrale databaser. Norge fremhevet videre at WIPO bør utvikle mer brukervennlige systemer som gjør det enklere for enkeltpersoner og småbedrifter å beskytte sine rettigheter.

13.5 Biodiversitetskonvensjonen

På partsmøtet i Haag i april 2002 ble det truffet vedtak som konkretiserer Biodiversitetskonvensjonens bestemmelser om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling av goder fra bruk av genetiske ressurser. De nye såkalte Bonn-retningslinjene om tilgang til genetiske ressurser og rettferdig fordeling av godene ved deres bruk er ikke rettslig bindende. De er ment å være veiledende for nasjonal lovgivning på feltet. Retningslinjene gir en oversikt over elementer som bør inngå i nasjonal lovgivning, f.eks. hva forhåndssamtykket fra leverandørland av genressurser bør omfatte.

Partsmøtet vedtok en rekke anbefalinger om immaterielle rettigheters rolle i gjennomføringen av systemer for tilgang til genressurser. Landene oppfordres i retningslinjene til å kreve at genressursenes opprinnelsesland skal oppgis i søknader om immaterielle rettigheter, og at det kreves opplysninger om oppfinnelsen e.l. bygger på tradisjonell kunnskap fra urfolk eller lokalbefolkning. Retningslinjene oppfordrer også til å kreve opplysninger om genressurser er innhentet i overensstemmelse med konvensjonens bestemmer om forhåndssamtykke og gjensidige avtalte vilkår.

Det ble også vedtatt elementer i en handlingsplan om kompetanseoppbygging i utviklingslandene.

Partsmøtet besluttet at arbeidet med retningslinjene skal følges opp i en arbeidsgruppe. Gruppen skal bl.a. se på hvilke ordninger mottakerland av genressurser bør ha for å kunne bidra til å håndheve opprinnelseslandets rådighet over egne genressurser.

13.6 WIPOs ekspertgruppe for genressurser, tradisjonell kunnskap og folklore

På generalforsamlingen i WIPO 26. september til 3. oktober 2000 ble det med støtte fra Norge opprettet en komité til å utrede forholdet mellom immaterielle rettigheter og genetiske ressurser, tradisjonell kunnskap og folklore. Komiteen drøfter særlig immaterialrettslige spørsmål knyttet til

  • tilgang til genressurser og fordeling av goder

  • beskyttelse av tradisjonell kunnskap

  • beskyttelse av folklore

Komiteen ble i første rekke opprettet for å møte de utfordringene som ligger i konfliktene knyttet til forholdet mellom patentsystemene på bioteknologiområdet og interessene til stater som er leverandører av genressurser. Som følge av at mange utviklingsland er rike på naturressurser og tradisjonell kunnskap men fattige på moderne teknologi (som kan gi grunnlag for utvikling av patenterbare oppfinnelser), er det fare for at de økonomiske gevinstene gjennom utnyttelsen av disse ressursene ikke blir rettferdig fordelt. Slike spørsmål har blitt reist i ulike internasjonale fora, bl.a. under Biodiversitetskonvensjonen, i WTO og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Arbeidet i WIPO-komiteen gir mulighet for å få belyst de immaterialrettslige aspektene ved disse spørsmålene på en mer helhetlig måte. Arbeidet er ennå i startfasen og det er for tidlig å si noe om hva som vil bli utfallet.

Norge har støttet arbeidet med å utrede modeller som kan sikre en mer rettferdig fordeling av goder mellom leverandører og mottakere av genressurser. Ordninger for fordeling av goder kan ha stor betydning for velstandsutviklingen i utviklingslandene. Et av tiltakene i denne forbindelsen er å utarbeide standardkontrakter for overføring av genetiske ressurser.

Under temaet tradisjonell kunnskap undersøker komiteen hvordan tradisjonell kunnskap kan beskyttes under eksisterende immaterialrettssystemer (patent-, varemerke- og designsystemet mv.). Norge har støttet at komiteen også undersøker mulighetene for å etablere et eget beskyttelsessystem for tradisjonell kunnskap.

I tillegg til slik «offensiv» beskyttelse av kunnskapen har Norge støttet komiteens arbeid med å gi bedre «defensiv» beskyttelse, dvs. tiltak for å unngå at patentsøkere uberettiget gis patent på oppfinnelser som stort sett er kjent fra tradisjonell kunnskap. Tiltakene skal legge til rette for at nasjonale og internasjonale patentmyndigheter i forbindelse med nyhetsundersøkelsen av en oppfinnelse kan gjøre søk i egne databaser som inneholder informasjon om tradisjonell kunnskap. Dette skal hindre at informasjonen blir oversett. Tiltakene involverer mange praktiske utfordringer, men er gjenstand for mindre prinsipiell uenighet enn beskyttelse av tradisjonell kunnskap gjennom egne systemer.

13.7 Regjeringens vurderinger og tiltak: Norges brobyggerrolle

Regjeringen mener det er viktig at Norge fortsetter å fungere som en brobygger mellom OECD-landene og utviklingslandene når det gjelder problemstillinger knyttet til patentering av biologisk materiale, se bl.a. kapittel 10.3. Patentdirektivet er ikke til hinder for dette.

Til forsiden