St.prp. nr. 62 (2004-2005)

Om samtykke til godtakelse av vedtak om videreutvikling av Schengen-regelverket (direktiv 2002/90/EF om definisjon av hjelp til ulovlig innreise, transitt og opphold og rammebeslutning 2002/946/JIS om styrking av de strafferettslige rammer for å hindre hjelp til ulovlig innreise, transitt og opphold)

Til innholdsfortegnelse

2 Rådets rammebeslutning av 28. november 2002 om styrking av strafferammen for å hindre hjelp til ulovlig innreise, transitt og opphold

RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR -

under henvisning til traktaten om Den europeiske union, særlig artikkel 29, artikkel 31 bokstav e) og artikkel 34 nr. 2 bokstav b),

under henvisning til initiativ fra Republikken Frankrike( 1),

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamente( 2) og

ut fra følgende betraktninger:

  1. Et av målene med Den europeiske union er å gi borgerne et høyt sikkerhetsnivå innenfor et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet gjennom utforming av en felles handling blant medlemsstatene på områdene politisamarbeid og strafferettslig samarbeid.

  2. Innenfor rammen av dette bør det treffes tiltak for å bekjempe hjelp til ulovlig innvandring, både i forbindelse med ulovlig grensepassering i egentlig forstand og når hjelpen har som mål å opprettholde nettverk som utnytter mennesker.

  3. Med henblikk på dette er det viktig med en tilnærming av gjeldende lovbestemmelser, særlig med hensyn til den nøyaktige definisjonen av den aktuelle overtredelsen og unntakene på den ene side, som er omhandlet i rådsdirektiv 2002/90/EF av 28. november 2002 om definisjon av hjelp til innreise, transitt og opphold( 3), og minstereglene for sanksjoner, juridiske personers ansvar og jurisdiksjon på den annen side, som er omhandlet i denne rammebeslutning.

  4. Det er også av avgjørende betydning at mulige handlinger ikke begrenses til fysiske personer, og at det fastsettes tiltak i forbindelse med juridiske personers ansvar.

  5. Denne rammebeslutning supplerer andre virkemidler som er vedtatt for å bekjempe ulovlig innvandring, ulovlig arbeid, menneskehandel og seksuell utnytting av barn.

  6. Når det gjelder Island og Norge, utgjør denne rammebeslutning en utvikling i bestemmelsene i Schengen-regelverket i henhold til avtalen som ble inngått mellom Rådet for Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om disse to staters assosiering til iverksettingen, gjennomføringen og utviklingen av Schengen-regelverket( 4), som hører under området nevnt i artikkel 1 bokstav E i rådsbeslutning 1999/437/EF av 17. mai 1999 om visse gjennomføringsregler til nevnte avtale( 5).

  7. Storbritannia deltar i denne rammebeslutning i samsvar med artikkel 5 i protokollen om integrering av Schengen-regelverket i Den europeiske union vedlagt traktaten om Den europeiske union og traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, og i samsvar med artikkel 8 nr. 1 i rådsbeslutning 2000/365/EF av 29. mai 2000 om anmodning fra Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland om å delta i visse bestemmelser i Schengen-regelverket( 6).

  8. Irland deltar i denne rammebeslutning i samsvar med artikkel 5 i protokollen om integrering av Schengen-regelverket i Den europeiske union vedlagt traktaten om Den europeiske union og traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap og artikkel 6 nr. 2 i rådsbeslutning 2002/192/EF av 28. februar 2002 om anmodning fra Irland om å delta i visse bestemmelser i Schengen-regelverket( 7) -

VEDTATT DENNE RAMMEBESLUTNING:

Artikkel 1

Sanksjoner

  1. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at overtredelser som definert i artikkel 1 og 2 i direktiv 2002/90/EF kan straffes med effektive, forholdsmessige og avskrekkende strafferettslige sanksjoner som kan medføre utlevering.

  2. Sanksjonene nevnt i nr. 1 kan eventuelt ledsages av følgende tiltak:

    • konfiskering av det transportmiddel som er brukt til å begå den straffbare handlingen,

    • forbud mot direkte utøvelse eller utøvelse via en mellommann av den yrkesvirksomhet som ble utøvd da den straffbare handlingen ble begått,

    • bortvisning.

  3. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at overtredelser som definert i artikkel 1 nr. 1 bokstav a) og i den grad det er aktuelt i artikkel 2 bokstav a) i direktiv 2002/90/EF, som er begått i vinnings hensikt, kan straffes med frihetsstraff med en øvre grense på minst åtte år, når de er begått under én av følgende omstendigheter:

    • den straffbare handlingen er begått som en del av virksomheten til en kriminell organisasjon som definert i felles handling 98/733/JHA( 8),

    • den straffbare handlingen er begått med fare for livene til de personer som er omfattet av handlingen.

  4. Dersom det er nødvendig for å bevare sammenhengen i medlemsstatens sanksjonssystem, skal handlingene nevnt i nr. 3 kunne straffes med frihetsstraff med en øvre grense på minst seks år, forutsatt at dette er en av de strengeste øvre straffegrenser for straffbare forhold av tilsvarende alvorlighetsgrad.

Artikkel 2

Juridiske personers ansvar

  1. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at juridiske personer kan holdes ansvarlige for overtredelser som nevnt i artikkel 1 nr. 1, som er begått på vegne av en juridisk person av en person som handler enten individuelt eller som medlem av et organ under den juridiske person, og som har en ledende stilling innenfor den juridiske person basert på:

    • en myndighet til å representere den juridiske person,

    • en myndighet til å treffe beslutninger på vegne av den juridiske person, eller

    • en myndighet til å utøve kontroll hos den juridiske person.

  2. I tillegg til tilfellene nevnt i nr. 1 skal hver medlemsstat treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at en juridisk person kan holdes ansvarlig når mangel på tilsyn eller kontroll fra en person som nevnt i nr. 1, har gjort det mulig for en person som er underlagt den juridiske persons myndighet, å begå en overtredelse som nevnt i artikkel 1 nr. 1 på vegne av den juridiske person.

  3. Juridiske personers ansvar i henhold til nr. 1 og 2 skal ikke utelukke straffeforfølgning av fysiske personer som er opphav til, tilskynder til eller medvirker i straffbare handlinger som nevnt i nr. 1.

Artikkel 3

Sanksjoner overfor juridiske personer

  1. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at en juridisk person som holdes ansvarlig i henhold til artikkel 2 nr. 1, skal kunne straffes med effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner, herunder straffebøter eller administrative bøter og eventuelt andre sanksjoner, særlig:

    1. utelukkelse fra retten til offentlige ytelser eller offentlig støtte,

    2. midlertidig eller varig forbud mot å drive forretningsvirksomhet,

    3. plassering under rettslig tilsyn,

    4. oppløsning etter rettslig beslutning.

  2. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at en juridisk person som holdes ansvarlig i henhold til artikkel 2 nr. 2, skal kunne straffes med effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner eller tiltak.

Artikkel 4

Jurisdiksjon

  1. Hver medlemsstat skal treffe de tiltak som er nødvendige for å fastlegge sin jurisdiksjon med hensyn til overtredelser som nevnt i artikkel 1 nr. 1, som begås:

    1. helt eller delvis på dens territorium,

    2. av en av dens borgere, eller

    3. på vegne av en juridisk person som er etablert på medlemsstatens territorium.

  2. Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 5, kan hver medlemsstat beslutte at den ikke vil anvende eller bare i særlige tilfeller eller under særlige omstendigheter vil anvende regelen om jurisdiksjon som fastsatt i

    • nr. 1 bokstav b),

    • nr. 1 bokstav c).

  3. Hver medlemsstat skal skriftlig underrette Rådets generalsekretær om sin beslutning om å anvende nr. 2 samtidig som den opplyser om de særlige omstendigheter eller forhold da beslutningen får anvendelse, dersom det er aktuelt.

Artikkel 5

Utlevering og rettslig forfølgning

    1. En medlemsstat som i henhold til sin nasjonale lovgivning ikke utleverer egne borgere, skal treffe de tiltak som er nødvendige for å fastlegge sin jurisdiksjon med hensyn til overtredelser nevnt i artikkel 1 nr. 1 som begås av medlemsstatens egne borgere utenfor dens territorium.

    2. En medlemsstat skal, når en av dens borgere antas å ha begått en overtredelse i en annen medlemsstat som nevnt i artikkel 1 nr. 1, og den ikke utleverer vedkommende person til den andre medlemsstaten utelukkende under henvisning til personens nasjonalitet, framlegge saken for egne vedkommende myndigheter med henblikk på rettslig forfølgning, dersom det er aktuelt. For å muliggjøre slik forfølgning, skal dokumenter, opplysninger og bevis i forbindelse med den straffbare handlingen som er begått, oversendes etter framgangmåten fastsatt i artikkel 6 nr. 2 i Den europeiske konvensjon om utlevering av 13. desember 1957. Den anmodende medlemsstat skal underrettes om den rettslige forfølgningen og resultatene av denne.

  1. I denne artikkel skal begrepet «borger» i en medlemsstat tolkes i samsvar med erklæringer avgitt av den aktuelle medlemsstat i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav b) og c) i Den europeiske konvensjon om utlevering, eventuelt endret ved erklæringer i forbindelse med konvensjonen om utlevering mellom medlemsstatene i Den europeiske union( 9).

Artikkel 6

Internasjonal flyktningrett

Denne rammebeslutning får anvendelse med forbehold for den beskyttelse som er gitt flyktninger og asylsøkere i henhold til internasjonal flyktningrett eller andre internasjonale dokumenter om menneskerettigheter, og særlig med forbehold for medlemsstatenes overholdelse av deres internasjonale forpliktelser i henhold til artikkel 31 og 33 i Konvensjonen av 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 1967.

Artikkel 7

Oversendelse av opplysninger mellom medlemsstatene

  1. Dersom en medlemsstat får kjennskap til en overtredelse som nevnt i artikkel 1 nr. 1, som er i strid med en annen medlemsstats lovgivning om innreise og opphold for utlendinger, skal den underrette sistnevnte medlemsstat om dette.

  2. En medlemsstat som etter en overtredelse av dens lovgivning om innreise og opphold for utlendinger, anmoder en annen medlemsstat om å forfølge overtredelser som nevnt i artikkel 1 nr. 1, skal ved offisiell meddelelse eller bekreftelse fra vedkommende myndigheter gjøre rede for hvilke internrettslige bestemmelser som er overtrådt.

Artikkel 8

Geografisk virkeområde

Denne rammebeslutning får anvendelse for Gibraltar.

Artikkel 9

Gjennomføring

  1. Medlemsstatene skal vedta de tiltak som er nødvendige for å etterkomme denne rammebeslutning innen 5. desember 2004.

  2. Innen samme dato skal medlemsstatene oversende Rådets generalsekretariat og Kommisjonen teksten til de internrettslige bestemmelser som innarbeider forpliktelsene de er pålagt i henhold til denne rammebeslutning. På bakgrunn av en rapport fra Kommisjonen som er utarbeidet på grunnlag av disse opplysningene, skal Rådet innen 5. juni 2005 vurdere i hvilket omfang medlemsstatene har etterkommet bestemmelsene i denne rammebeslutning.

Artikkel 10

Oppheving

Bestemmelsene i artikkel 27 nr. 2 og 3 i Schengen-konvensjonen av 1990 oppheves fra 5. desember 2004. Når en medlemsstat gjennomfører denne rammebeslutning i henhold til artikkel 9 nr. 1 før nevnte dato, opphører nevnte bestemmelser å gjelde for denne medlemsstat fra gjennomføringsdatoen.

Artikkel 11

Ikrafttredelse

Denne rammebeslutning trer i kraft den dag den kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Utferdiget i Brussel, 28. november 2002.

For Rådet

B. HAARDER

Formann

Fotnoter

1.

EFT C 253 av 4.9.2000, s. 6.

2.

EFT C 276 av 1.10.2001, s. 244.

3.

Se EFT L 328 av 5.12.2002, s. 17.

4.

EFT L 176 av 10.7.1999, s. 36.

5.

EFT L 176 av 10.7.1999, s. 31.

6.

EFT L 131 av 1.6.2000, s. 43.

7.

EFT L 64 av 7.3.2002, s. 20.

8.

EFT L 351 av 29.12.1998, s. 1.

9.

EFT C 313 av 23.10.1996, s. 12.