2 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene i 1998
2.1 Felleserklæringen og fellesmerknad
Det legges til grunn for årets jordbruksforhandlinger at felleserklæringens målsettinger om jordbrukspolitikken følges opp med utgangspunkt i de hovedprinsipper som er lagt til grunn for virkemiddelutformingen i landbrukspolitikken og i St. prp. nr. 8 (1992-93) Landbruk i utvikling.
I felleserklæringen fra Regjeringen heter det bl.a:
«En sentrumsregjering mener norsk landbruk skal bidra til å oppfylle viktige samfunnsmål som trygg matproduksjon og matforsyning, stabil bosetting i distriktene, en bærekraftig ressursforvaltning, et levende kulturlandskap og en verdiskapning som kan bidra til å opprettholde sysselsettingen på bygdene. Landbruket har dessuten et medansvar for å sikre det biologiske mangfoldet for kommende generasjoner. En sentrumsregjering vil føre en landbrukspolitikk som ivaretar disse viktige samfunnshensyn.
Inntektsutviklingen og sosiale forhold vil avgjøre om en kan få rekruttering til næringen som kan sikre et livskraftig landbruk. En sentrumsregjering legger til grunn at yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn og at det inntektsgapet som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år blir redusert.»
Under Stortingets behandling av St. prp. nr 1 (1997-98) uttaler flertallet i Næringskomiteen, alle unntatt medlemmene i Fremskrittspartiet (Budsjettinnst. S. nr. 8 1997-98) følgende om bøndenes inntektsutvikling:
«Flertallet viser til tall fra Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning, NILF, som viser at landbruket har hatt en svak inntektsutvikling de siste årene. Samtidig viser komiteen til at årets jordbruksoppgjør var en fremforhandlet avtale mellom Norges Bondelag og staten der det ble lagt til grunn at landbruket skulle gis mulighet til en inntektsutvikling i 1997 på omlag 31/2 %. Flertallet er kjent med at det så langt har vært vanskelig å nå en slik inntektsutvikling fordi det forventede prisuttaket ikke er oppnådd.
Flertallet har merket seg at Regjeringen i sin tiltredelseserklæring er opptatt av å styrke inntektsutviklingen i landbruket. Dette vil være i tråd med intensjonen i årets landbruksoppgjør, og flertallet har ingen innvendinger mot dette.»
Stortingsflertallet uttaler videre:
«Flertallet mener at norsk jordbruk må bygge på et småskala- og miljøvennlig jordbruk, hvor det legges vekt på at de som har sin hovedinntekt fra jordbruket blir tilgodesett. Dessuten må de arbeidsintensive produksjonene i distriktene prioriteres. Rekrutteringen til landbruket må sikres gjennom en styrket satsing på familiebruk og nyetablerere. Den distrikts- og regionale profil skal opprettholdes og videreføres slik at inntektsvilkår og produksjon i distriktene blir sikret. Landbruksbefolkningen må gis mulighet til en inntektsutvikling på lik linje med den øvrige befolkningen.
2.2 St. prp. nr 8 (1992-93) Landbruk i utvikling og oppfølgingen av denne
De overordnede retningslinjene for landbrukspolitikken, slik de er fastsatt i St. prp. nr 8 og senere dokumenter og vedtatt av Stortinget, kan oppsummeres slik:
Støtte opp om en omfattende og effektiv landbruksproduksjon i Norge, som kan gi grunnlag for sysselsetting i primærproduksjon og foredlingsindustri.
Sikre en landbruksproduksjon tilpasset naturens tåleevne, der hensynet til kulturlandskapet, biologisk mangfold og lokale miljø- og produksjonsforutsetninger må stå sentralt.
Bidra til kostnadsreduksjoner i alle deler av det jordbruksbaserte næringslivet og reell konkurranse på alle nivåer i verdikjeden for å øke markedsorienteringen av norsk jordbruk.
Bidra til mer konkurransedyktige råvarepriser, lavere matvarepriser og lavere næringsoverføringer.
Redusere overkapasitet for å redusere kostnadene på kort og lang sikt.
Bidra til å sikre trygghet for sunn mat, og styrking av miljøtiltak og kvalitetsarbeidet og arbeidet med dyrehelse.
Legge til rette for en næring med selvstendige næringsdrivende.
Bidra til å opprettholde bosettingsgrunnlaget i distriktene ved å utvikle et levedyktig landbruk ved prioritering av arbeidsintensive produksjoner og familiebrukene, og legge til rette for utviklingen av alternative arbeidsplasser i tilknytning til landbruket, særlig for kvinner.
Gjennomføre omstillinger i landbrukspolitikken slik at landbruksbefolkningen sikres muligheter for utvikling av inntekt og levekår på linje med andre.
Det er i proposisjonen og ved senere oppfølging understreket at landbruksbefolkningen må sikres muligheter for inntekt og levekår på linje med den øvrige befolkningen. Et kostnadseffektivt investeringsnivå, en effektiv bruk av arbeidskraften, reduserte kostnader og en tilpassing av produksjonen til markedet ligger som forutsetninger for å få til en rimelig inntektsutvikling i jordbruket. Det understrekes at inntektsmulighetene også må sikres gjennom landbrukspolitiske tiltak.
Det pekes videre på at norsk primærproduksjon har behov for en konkurransedyktig norsk næringsmiddelindustri. Næringsmiddelindustrien har betydning for realiseringen av ulike landbrukspolitiske mål og for den samlede verdiskapingen og sysselsettingen i distriktene. Næringsmiddelindustrien må derfor møte endrede konkurranseforhold offensivt.
I proposisjonen understrekes det at landbruket fortsatt skal ha stor betydning i en helhetlig bygdepolitikk for å sikre bosetting og sysselsetting i hele landet. En må derfor ha en sterk distriktsprofilering av jordbruksstøtten. En styrking av næringsgrunnlaget og verdiskapingen på bygdene er en forutsetning for utviklingen av levedyktige distrikter og bygdesamfunn. Videreutvikling av arbeidsplasser i og i tilknytning til landbruket er et viktig ledd i dette arbeidet.
Det er bred politisk enighet om at landbrukspolitikken må gi grunnlag for et aktivt jordbruk i alle deler av landet og derved bidra til å oppfylle overordnede målsettinger knyttet til bosetting, miljø og beredskap. Sammen med Norges topografiske og klimatiske forhold gjør dette et høyt støttenivå nødvendig. I Næringskomiteen innstilling om jordbruksoppgjøret 1997, Innst. S. nr 292 1996-97, heter det:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, understreker målsettingen om å opprettholde et levende, robust, miljøvennlig og aktivt jordbruk i hele Norge. Et livskraftig landbruk er en av forutsetningene for å nå målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, og for å sikre levekårene i ulike deler av landet. Dette nødvendiggjør bruk av landbrukspolitiske virkemidler for å utvikle jordbruket. Et robust landbruk i distriktene forutsetter også god utnytting av de samlede ressursene landbruket forvalter. Videre vil flertallet understreke landbrukets betydning for sysselsetting og verdiskaping i tillegg til næringens funksjon som forvalter av kulturlandskap og utmarksområder.
Flertallet slutter seg til at landbrukspolitikken i årene framover skal gi grunnlag for sysselsetting i primærproduksjonen og foredlingsindustrien og sikre en bærekraftig landbruksproduksjon.»
Videre heter det:
«Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at norsk jordbruk må bygge på et småskala og miljøvennlig jordbruk, hvor det legges vekt på at de som har hovedinntekta si fra jordbruket blir tilgodesett. Dessuten må de arbeidsintensive produksjonene i distriktene prioriteres. Rekrutteringen til landbruket må sikres gjennom styrket satsing på familiebruk og nyetablerere. Den distrikts- og regionale profil skal opprettholdes og videreføres slik at inntektsvilkår og produksjonene i distriktene blir sikret. Landbruksbefolkningen må gis mulighet til en inntektsutvikling på lik linje med den øvrige befolkningen.»
Det legges opp til å utarbeide en stortingsmelding om landbrukspolitikken slik Stortinget har gitt sin tilslutning til ved behandling av Dok nr 8:37 (1997-98).
2.3 Begrensninger og utfordringer i landbrukspolitikken
Landbruket og landbrukspolitikken påvirkes av indre og ytre beskrankninger. Den generelle økonomiske utviklingen som forutsetter økt produktivitet påvirker både primærjordbruket og næringsmiddelindustrien. De fleste husdyrproduksjonene preges av produksjonspress og overkapasitet. De krav forbrukerne setter til landbruket og landbruksproduksjonen vil være viktige rammevilkår i årene fremover.
WTO-avtalen på landbruksområdet setter betingelser for den interne landbrukspolitikken både på kort og lang sikt. Jordbruksoppgjøret 1998/99 må gjennomføres slik at Norge holder seg innenfor våre WTO-forpliktelser og at jordbruket og næringsmiddelindustriens evne til å tilpasse seg langsiktige rammebetingelser opprettholdes, jfr kap. 7.
2.4 Den økonomiske politikken
Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for arbeid til alle og en forvaltning av landets ressurser og miljøet som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Oljeformuen må forvaltes slik at den også kommer kommende generasjoner til gode, og slik at det ikke skapes for sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen legger vekt på å utvikle alle deler av landet og vil bruke virkemidler i den økonomiske politikken til å bremse den sentraliseringen som har funnet sted de siste årene.
Velferdssamfunnet skal utvikles videre, slik at alle i størst mulig grad gis trygghet og muligheter til utfoldelse i de ulike fasene av livet. Det skal sikre verdighet i alderdommen, behandling og pleie ved sykdom og økonomisk trygghet ved uførhet og arbeidsledighet. Dette forutsetter at det gis rom for en omfattende offentlig sektor i norsk økonomi.
Norge er inne i det sjette året på rad med sterk økonomisk vekst. I 1998 anslås BNP for Fastlands-Norge å øke med 3,5% og sysselsettingen med vel 50 000 personer. Fra 1993 til 1998 ligger det an til at BNP for Fastlands-Norge øker med nær 20%, sysselsettingen øker med mer enn 235 000 personer eller 11,6% og arbeidsledigheten om lag halveres.
De enkelte elementene i politikken utgjør en helhet. Isolert sett har pengepolitikken, gjennom lave renter de siste årene, bidratt til å forsterke oppgangen i økonomien. Den stabile valutakursen har imidlertid samtidig vært en forutsetning for det inntektspolitiske samarbeidet, ved at det har vært en nær sammenheng mellom lønnsveksten og norske bedrifters kostnadsmessige konkurranseevne. Den har videre bidratt til forventninger om fortsatt lav inflasjon, ved at den norske kronen holdes stabil i forhold til valutakursen i land som legger vekt på prisstabilitet. Samtidig har finanspolitikken bidratt til å dempe oppgangen i norsk økonomi, og på den måten lettet gjennomføringen av inntektspolitikken.
Det har imidlertid i den senere tiden vært klare tegn på økende press i norsk økonomi. Dette har kommet til syne i bl.a. økende kredittvekst, en rask vekst i eiendomsprisene, økende knapphet på arbeidskraft og stor tilflytting til sentrale strøk.
Presset i økonomien har bl.a. kommet til uttrykk gjennom de inntektsoppgjørene som er gjennomført hittil i år. Det økonomiske opplegget for 1998 var basert på en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1997 til 1998 på 31/2 %. De lønnsavtaler og anbefalte meklingsforslag som foreligger i privat sektor peker i retning av at den gjennomsnittlige lønnsveksten i 1998 vil bli vesentlig høyere enn dette. I RNB98 er det lagt til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1997 til 1998 på 5%. En kan imidlertid ikke se bort fra at lønnsveksten kan bli høyere enn dette.
Prisstigningen i 1998 anslås i RNB98 til 2,6%. En gjennomsnittlig lønnsvekst på 5% vil, med den anslåtte prisstigningen, gi en reallønnsvekst på nesten 21/2 % i 1998.
Den sterke etterspørselsveksten kommer særlig til syne i arbeidsmarkedet, som er blitt markert strammere i alle deler av landet og innenfor en rekke yrker. Sysselsettingen økte med hele 64 000 personer fra 1. kvartal i fjor til 1. kvartal i år, ifølge arbeidskraftundersøkelsen (AKU) fra Statistisk sentralbyrå. Dette er vesentlig mer enn tidligere anslått. Arbeidsledigheten har de siste månedene avtatt meget sterkt. I 1. kvartal var 3,3% av arbeidsstyrken arbeidsledige ifølge sesongjusterte AKU-tall, mot 4,1% som gjennomsnitt for 1997.
Erfaringer både fra Norge og andre land viser at det er svært krevende å få lønns- og prisveksten ned dersom den først har festet seg på et høyt nivå, og at dette ofte krever tiltak som medfører høy arbeidsledighet over en lang periode. Regjeringen ser det som den viktigste oppgaven i den økonomiske politikken å unngå at Norge igjen kommer inn i en slik utvikling. Det er derfor nødvendig med tiltak nå for å redusere presset i norsk økonomi.
Regjeringen har, ved å forskyve oljeinvesteringene for alle funn under vurdering som trenger godkjennelse av myndighetene, bidratt til å redusere investeringsnivået med i utgangspuktet om lag 5 mrd kroner i 1998 og 11 mrd kroner i 1999. I RNB98 legger Regjeringen fram forslag om ytterligere innstramminger i den økonomiske politikken.
Regjeringen foreslår at det innføres en midlertidig konjunkturavgift på 5% på investeringer i bygg og anlegg mv. som foretas i skattepliktig næringsvirksomhet, for å dempe presset i bygge- og anleggssektoren. Avgiften legges på investeringer i bygg og anlegg mv. som er ervervet etter 1. januar 1999, og der kontrakt er inngått etter 15. mai 1998.
Det foreslås i tillegg å innføre en midlertidig tvungen avsetningsordning for skattepliktig næringsvirksomhet med virkning fra 1. juli 1998. Ordningen skal også gjelde i 1999. Det foreslås at alle skattepliktige arbeidsgivere skal innbetale 2%. av lønn og annen godtgjørelse til arbeidskraft, til en konto i Norges Bank.
Den ekstra arbeidsgiveravgiften på lønnsinntekter over 16 G, dvs. på lønnsinntekter over 680 000 kroner, foreslås økt.
Regjeringen foreslår enkelte innstramminger i delingsmodellen, hovedsakelig for liberale yrker.
Regjeringen foreslår å øke elektrisitetsavgiften med 2,9 øre/kWh med virkning fra 1. juli 1998. For å unngå at denne økningen skal føre til overgang fra elektrisitet til olje og dermed til økt forurensing, foreslås det å innføre en grunnavgift på 21,5 øre pr. liter på all avgiftsbelagt mineralolje som ikke omfattes av autodieselavgiften.