5 Utviklingen i primærproduksjonen

5.1 Innledning

St prp nr 8 (1992-93) forutsetter en enklere og mer oversiktlig stortingsbehandling av jordbruksoppgjøret. I St prp nr 8 (1992-93) heter det:

«Den nye komitéstrukturen i Stortinget, intensjonen bak denne og en kursendring mot en mer helhetlig næringspolitikk faller dermed sammen med et bredt ønske om forenklinger i stortingsbehandlingen av det årlige jordbruksoppgjør. Regjeringen foreslår derfor at en legger om jordbruksforhandlingene og stortingsproposisjonen om jordbruksoppgjøret slik at stortingsbehandlingen så langt som mulig blir basert på mål- og rammestyring ut fra visse normer for resultatkontroll.»

«En forenklet stortingsbehandling av jordbruksoppgjøret må følges opp med en mer omfattende dokumentasjon og måloppnåelse som legges fram for Stortinget etter gjennomføringen.»

Det vises til protokoll 1 fra jordbruksoppgjøret i 1993, der det forutsettes at Budsjettnemnda for jordbruket legger fram nødvendig materiale til jordbruksforhandlingene. Det er i dette kapitlet, med utgangspunkt i den praksis som har utviklet seg etter 1993, foretatt en samlet framstilling av utviklingen på ulike områder i landbruket. Resultatrapporteringen bygger på løpende statistikk over utviklingen på de ulike områder, blant annet tallmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket. På enkelte områder vil statistikkgrunnlaget være usikkert. Det vil ikke være mulig å avlese virkningene av den løpende politikken i utviklingen fra år til år, og virkningene av betydelige endringer i virkemiddelbruken vil først vise seg over tid. Ved vurderingen av tallmaterialet må dette tas hensyn til.

5.2 Arealutviklingen

Fra 1977 og fram til i dag har totalarealet økt. Økningen i det registrerte totalarealet har funnet sted til tross for relativt liten nydyrking det siste 10-året og omdisponering av dyrket jord til andre formål i størrelsesorden 11-12000 dekar pr år. Tabell 5.1 viser utviklingen i totalarealet og fordelt på ulike bruksformer. Økningen har omfattet både åkerarealet og engarealet. Fram til og med 1991 var økningen størst for åkerarealet. Innenfor denne gruppen var økningen i kornarealet mest markert. Fra og med 1992 har kornarealet gått ned igjen og i 1997 var arealet på om lag samme nivå som i 1985. Den samlede nedgangen har vært på 263 000 dekar. Dette innebærer en gjennomsnittlig årlig nedgang i korn- og oljevekstarealet etter 1991 på 44 000 dekar pr. år, mot en økning på ca 27.000 dekar pr år mellom de fullstendige tellingene i 1979 og 1989.

Arealnedgangen på 1990-tallet har vært særlig sterk for havre. Arealet med havreproduksjon er redusert med 30%. Hvetearealet økte de første årene, bl.a. på grunn av bedre sortsegenskaper for høsthvete, men har siden gått noe ned. Byggarealet har holdt seg forholdsvis konstant. Det er grunn til å tro at redusert lønnsomhet i kornproduksjonen er den viktigste forklaringen til arealnedgangen. Arealet av oljevekster til modning har vist en sammenhengende økning siden det begynte å ta seg opp igjen fra et bunnivå i 1991. Det har i gjennomsnitt vært en økning på 17.000 dekar pr år siden 1991.

Den registrerte økningen i engarealet har fortsatt utover 1990-tallet, og økningen i areal på 1990-tallet kommer i all hovedsak i eng- og beitearealet, både fulldyrket, overflatedyrket og gjødsla beite. Eng og beite på fulldyrket jord økte med i gjennomsnitt 74.000 dekar pr år fra 1990-97, mens overflatedyrket eng og beite økte med 32.000 dekar pr år. Denne registrerte økningen i engarealet skyldes trolig flere forhold. I 1989 ble areal- og kulturlandskapstillegget for grovfôr innført, og det har på 90-tallet funnet sted en sterk økning i dette tilskuddet, (overføring av midler fra andre ordninger). Dette har bidratt til økt lønnsomhet i bruken av marginalt areal. Kravet til areal for spredning av husdyrgjødsel har trukket i samme retning. Et tredje moment er at etterspørselen etter storfe- og sauekjøtt har økt betraktelig på 1990-tallet. Dette har gitt seg utslag i økt kjøttproduksjon på ammekyr og sau, som krever mye grovfôrareal pr produsert enhet.

Engarealet viser en økning på bekostning av kornareal også i typiske kornfylker. Tabell 5.2 viser utviklingen i arealet totalt i landet og fordelt på landsdeler. Økningen i jordbruksareal er størst i de mest husdyrtette områdene. Østlandet har hatt den laveste arealøkningen, arealet er litt lavere i 1997 enn i 1995. I de to siste årene har Nord-Norge hatt den største relative økningen i arealet.

Økningen i kraftfôrforbruket i de siste par årene har vært vesentlig sterkere enn det en burde forvente ut fra endringene i husdyrproduksjonene, dyretall og grovfôrareal. Økningen gjelder i vesentlig grad drøvtyggere. Husdyrkontrollen viser en klar økning i kraftfôrforbruket pr. liter melk i de senere årene, til tross for en nedgang i ytelsen. Det kan se ut som utviklingen går mot økt kraftfôrforbruk på bekostning av redusert utnytting av grovfôrpotensialet, og at det har skjedd en generell ekstensivering av engarealene de seneste årene. Den antatte ekstensiveringen i grovfôrdyrkingen underbygges også av den nedadgående avlingstrenden SSBs avlingserier viser.

5.3 Bruksutviklingen

Som figur 5.1 viser har det vært en nedgang i det totale antall bruk i landet. Antallet bruk som får utbetalt produksjonstillegg, som i større grad er bruk med yrkesrettet drift, er mindre enn antallet bruk over 5 dekar. Både i antall og % er reduksjonen i antall bruk som får produksjonstillegg mindre enn reduksjonen i antall bruk over 5 dekar.

Figur 5.2 viser utvikingen i antall bruk i ulike størrelsesgrupper fra 1989 fram til 1997.

Kilde: Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket.

Den årlige relative nedgangen i det totale antallet bruk er like stor i tiårsperioden 1985-95 og i perioden 1995-97. På 1980-tallet og i begynnelsen av 1990-tallet var nedgangen i brukstallet i første rekke knyttet til de minste brukene. Fram til 1992 økte antallet bruk over 100 dekar jord i drift. Fra 1992 har det også vært en nedgang i antall bruk mellom 100-200 dekar på om lag 1% pr år. Antallet bruk over 200 dekar øker med i underkant av 3% årlig.

Gjennomsnittsarealet pr bruk var på 127 dekar i 1996, 4 dekar mer enn i 1995 og vel 30 dekar mer enn i 1985. Gjennomsnittlig bruksstørrelse i melkeproduksjonen har vært tilnærmet stabil siden innføringen av kvoteordningen. I 1989 var gjennomsnittlig kutall 11,9 i 1997 var det 12,9 kyr/bruk.

Andelen bruk med husdyr er redusert fram til 1989. Parallelt med økt kjøttproduksjon økte andelen av bruk med husdyr i perioden 1989-95, mens andelen de to siste årene har vært stabil. Antallet bruk med husdyr er imidlertid redusert til tross for økningen i kjøttproduksjonen.

Mange bønder leier jord, mest i form av tilleggsjord. Andelen leiejord har økt i hele etterkrigstiden og er i dag på over 23%. At jord blir leid fra andre bønder som ikke bruker all sin jord, eller fra bønder som har sluttet, medfører at antallet eiendommer er langt høyere enn antallet bruk i drift, og denne forskjellen øker. I 1949 var antallet eiendommer over 5 dekar jord 215.000 og antallet bruk i drift noe over 213.000. Antallet eiendommer var redusert til 175.000 i 1989, mens antallet bruk i drift var redusert til 99.400. Antallet eiendommer er med andre ord langt mer stabilt enn tallet på driftsenheter.

5.4 Utviklingen i sysselsettingen i jordbruket

Landbruket er viktig for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Økt produktivitet, bl.a. som følge av ny teknologi, fører imidlertid til redusert arbeidskraftbehov pr produsert enhet.

I 1996 stod jordbruket (inkl. jakt og viltstell) i følge Statistisk Sentralbyrå for 1,2% av BNP, mens det sto for 2,8% i 1980. Jordbruket sto for 5,2% av samlet sysselsetting i 1996 målt som utførte timeverk. I 1985 var andelen 7,9%. Jordbrukets relative betydning for sysselsettingen i Norge er redusert. Jordbrukets betydning er klart større for sysselsettingen enn for BNP.

Ovennevnte forholdstall sier likevel ikke alt om jordbrukets betydning i nasjonaløkonomien. Mange foretak leverer varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer. Utviklingen i antall bruk i drift og antall årsverk for landet i perioden 1959 til 1997 er vist i tabell 5.3.

Tabellen viser at det har vært en nedgang i antall bruk og årsverk for landet gjennom hele perioden. Siden 1990 har det vært en gjennomsnittlig årlig nedgang i antall bruk på 2,3%. mens antallet årsverk i jordbruket er redusert med i gjennomsnitt 2% pr år. Reduksjonen i arbeidsforbruket har variert en del i perioden.

Arbeidsforbrukstellingen som Statistisk Sentralbyrå foretok i 1995 viste at nedgangen i arbeidsforbruket hadde flatet noe ut i perioden 1993-95. Mens nedgangen i arbeidsforbruket i perioden 1990-93 var på 2.350 årsverk pr. år, var nedgangen fra 1993-95 bare på 500 årsverk pr. år. Tellingsresultatet i 1997 viste igjen en økende avgang av arbeidskraft fra jordbruket, fra 1995-97 er antallet årsverk redusert med 2.400 pr. år.

Det er usikkerhet knyttet til arbeidsforbrukstallene bl.a. på grunn av at brukerne i ettertid skal oppgi hvor mye arbeidsinnsats de har lagt ned på bruket i løpet av siste år. At en fikk en oppbremsing av avgangen av bruk fram til 1995, og en ny økning nå, kan ha sammenheng med en betydelig økning i kjøttproduksjonen og andelen bruk med husdyr tidlig på 90-tallet. Økningen var størst for de mest arbeidskrevende produksjonene, dvs. storfe og sau. Tellingen i 1997 viser derimot at denne utviklingen har kulminert og at andelen bruk med husdyrhold enten har stanset opp eller viser en nedgang. Redusert avgang av arbeidskraft fra jordbruket falt sammen med en periode med høy arbeidsledighet. De siste årene er arbeidsmarkedet bedret, noe som sannsynligvis øker avgangen av arbeidskraft fra jordbruket.

5.5 Utviklingen i distriktene

Tabell 5.4 viser utviklingen i antall bruk i ulike landsdeler.

Den relative fordelingen av bruk mellom landsdelene er lik i perioden 1985-97. I 1985 var 41 % av brukene lokalisert på Østlandet og 10 % i Nord-Norge. I 1997 er det h.h.v 42 og 9 % av brukene i disse to områdene. I de tre andre områdene er det relative bruksantallet likt i hele perioden. Agder/Rogaland og Trøndelag har hver 13 % av brukene, mens 23 % av brukene er lokalisert på Vestlandet. Fra 1995-97 er den relative nedgangen størst i Nord-Norge og minst i Trøndelag.

Tall fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at produksjonsfordelingen i perioden 1985-97 har vært relativt stabil. Tabellene 5.5 og 5.6 viser utviklingen i den relative, distriktsvise fordelingen av produksjonen av de viktigste landbruksproduktene.

Agder og Rogaland økte sin andel av sauekjøttproduksjonen fra 22 % i 1985 til 26 % i 1996, tilsvarende 1,2 mill kilo. I 1997 ble sauekjøttproduksjonen redusert betydelig i dette området, ned til nivået i 1985. Dette skyldes sannsynligvis nedslakting av besetninger som følge av skrapesyken. Storfekjøttproduksjonen er størst i på Østlandet, men har økt relativt mest i Agder og Rogaland og Nord-Norge. Østlandet har hatt den relativt største nedgangen i melkeproduksjonen.

Svinekjøttproduksjonen har økt i alle regionene, men relativt mest på Østlandet og i Nord-Norge. Fjørfekjøttproduksjonen har økt i alle regioner med unntak av Nord-Norge. Det har imidlertid skjedd en betydelig vridning i den geografiske fordelingen av produksjonen. Trøndelag har økt sin andel av fjørfekjøttproduksjonen betydelig, mens andelen er redusert i Agder og Rogaland og på Østlandet.

Tallene viser at Nord-Norge har økt sin andel av totalproduksjonen for de aller fleste produksjoner, mens de har hatt den største nedgangen i antall bruk. Dette tyder på at strukturendringen i retning av større bruk har gått raskest i Nord-Norge.

Tabell 5.2 viser at økningen av det totale jordbruksarealet de senere årene gjelder hele landet. Variasjonen i arealøkningen mellom landsdelene er mindre i perioden 1990 til 1997, enn i perioden 1985-1990. Arealøkningen i 1990-97 er prosentvis sterkest for Agder og Rogaland, mens den er svakest for Østlandet.

5.5.1 Bygdeutviklingsmidlene

Bygdeutviklingsmidlene skal bidra til utvikling av lønnsom småskalapreget næringsutvikling innen og i tilknytning til landbruket. For 1997 ble fylkene tildelt til sammen 330 mill kr til utviklingstiltak og 120 mill kroner til investeringer i tradisjonelt jord og hagebruk. BU styrene i de enkete fylker er ansvarlige for fordelingen av rammen til utviklingstiltak på ulike næringer og typer tiltak.

5.5.1.1 Evaluering av de fylkesvise BU-midlene

Som ledd i arbeidet med en forbedret økonomi- og resultatstyringssystem, er det i 1997 gjennomført en evaluering av den bedriftsrettede støtten over BU-ordningen til utvikling av ny næringsvirksomhet. Evalueringen er en del av Finansdepartementets områdegjennomgang.

Evalueringen omfatter den bedriftsrettede støtten til utvikling av ny virksomhet på gårdsbruk, det vil si tiltakene etablererstipend, bedriftsutviklingsstøtte og investeringsstøtte (investeringstilskudd og lån). Kartleggingen av resultater og effekter gjelder støtte gitt av de fylkesvise BU-midlene i tidsrommet 1988-96. Evalueringen er gjennomført på basis av en intervjuundersøkelse blant etablerere som mottok bygdeutviklingsmidler i tidsrommet 1988-95.

Nærmere om resultater og effekter

Totalt er det intervjuet 651 brukere i ni fylker som har mottatt BU-støtte. Disse utgjør 25 % av totalt antall brukere som har mottatt BU-støtte til utvikling av ny næringsvirksomhet i de aktuelle fylkene. Nedenfor er gitt en omtale av de viktigste resultatene og effektene som evaluator har funnet.

• Totalt for de prosjektene som intervjuundersøkelsen omfatter (651), er det skapt anslagsvis 530 årsverk. På landsbasis anslås BU-midlene å ha bidratt til å skape omlag 4000 årsverk. Den beste femtedelen av alle prosjektene står for to tredeler av alle årsverk som er skapt.

• Gjennomsnittlig sysselsetting for alle prosjekter som har fått BU-støtte er 0,8 årsverk. Gjennomsnittlig sysselsetting for de prosjektene der det er oppgitt sysselsettingstall er 1,1 årsverk. Et flertall venter at sysselsettingen vil øke i framtida. Dette indikrerer at det er stor optimisme blant etablererne. Fremtidsoptimismen er størst blant de etablererne som har de største prosjektene.

• Det er en litt større andel av prosjektene som er satt igang av kvinner en av menn. Om lag halvparten av årsverkene som er skapt, eller i gjennomsnitt 0,54 årsverk pr. prosjekt, gjelder sysselsetting for kvinner.

• Tre firedeler av prosjektene det er gitt støtte til i tidsrommet 1988-96 er forstatt igang. Dette skyldes antakelig at virksomheten i stor grad er en tilleggsaktivitet og at gårdens økonomi ikke står og faller med prosjektet.

• Hovedtyngden av mottakerne av BU-støtte er i førtiårene (gjennomsnittlig 45 år).

• Gjennomsnittlig omsetning for de prosjekter der omsetningstall er oppgitt (417), var 398.000 kroner. 78 % venter at omsetningen vil øke i framtida.

• Gjennomsnittlig resultat (kontantoverskudd) er målt som driftsinntekter minus driftskostnader og faste utgifter (inkl. avdrag og renteutgifter), før uttak av egen lønn og nye investeringer. Det var på 60.000 kroner (430 prosjekter). 329 av prosjektene gir overskudd. Disse gir i gjennomsnitt et kontantoverskudd på kr 94.000. 80 % venter at lønnsomheten vil øke i framtida. Grunnen til at metoden med kontantoverskudd er benyttet er at mange ikke fører eget regnskap for prosjektet..

• Samlet tildeling av støtte pr. prosjekt var 165.000 kroner (stipend, inv.tilskott, inv.lån).

• BU-prosjektene omfatter et stort mangfold av næringer. Tabellen nedenfor viser fordelingen av prosjektene på ulike næringer etter den klassifiseringen som gjøres ved registrering av søknadene.

• Evalueringen viser visse forskjeller mellom næringer når det gjelder sysselsetting og økonomiske resultatmål. Evalueringen peker imidlertid på at de forskjellene som er observert, ikke gir grunnlag for å anbefale at enkelte næringer prioriteres framfor andre ut fra forventet lønnsomhet eller sysselsettingspotensiale.

• Evalueringen har undersøkt om det er forskjeller mellom prosjekter som menn og kvinner driver når det gjelder status for prosjektet og økonomiske resultater. Fellesprosjektene der både mann og kvinne deltar, viser best overlevelsesevne. For øvrig ser det ut til at mannsprosjektene har noe større overlevelsesevne enn kvinneprosjektene. Når det gjelder økonomiske resultater ser det ut til at menn tar større risiko, har større overskudd men også større underskudd. Kvinner synes å foretrekke redusert risiko men dette gir også svakere økonomiske resultater.

• Oppfølgingen fra landbruksmyndighetene i etableringsfasen får jevnt over meget positiv karakter samtidig som endel fremhever dårlige erfaringer med myndighetene, særlig kommunen.

• Evalueringen viser også at 78 % av etablererne har fått et bedre liv gjennom sin etablering. 72 % mener også at prosjektene er et godt bidrag til å styrke miljøet i bygda.

• Evalueringen indikerer et klart behov for bedre oppfølging i tiden etter at prosjektet er kommet igang spesielt gjelder dette innen markedsføring, økonomisk styring, bedriftsutvikling.

Vurderinger av rapporten når det gjelder resultater og effekter

Kartleggingen som er gjennomført viser gode resultater av den BU-støtten som er gitt til utvikling av ny virksomhet på gårdsbruk. Kostnadene pr. skapt årsverk er lave. Satsingen på ny næringsutvikling har bidratt til en bedre utnyttelse av gårdens samlede ressurser og til å opprettholde inntektene på det enkelte gårdsbruk.

Evalueringen peker også på at det er behov for forbedringer i ordningen. Målsettingene for ordningen bør klargjøres bedre. Det foreslås en løsere tilknytning til landbrukseiendom og at midlene gis en bredere vinkling, med vektlegging av at midlene skal bidra til lønnsom bygdeutvikling, men med basis i landbruket. Det påpekes at fylkene ikke i tilstrekkelig grad har ivaretatt de kontrolltiltak departementet har forutsatt. Oppfølging og resultatmålinger må vektlegges sterkere gjennom stikkprøvekontroller, og at det etableres et permanent opplegg for resultatinnhenting i regi av Fylkesmannens landbruksavdeling. Det er videre behov for bedre oppfølging i tiden etter at prosjekter er kommet i gang.

I evalueringsrapporten konstateres det at midlene brukes i samsvar med forskrifter og utfyllende retningslinjer. Kontrollrutinene synes i hovedsak å være i samsvar med kravene i det nye økonomireglementet i staten.

Evalueringen av tilskudd til miljøplantinger og økologiske rensetiltak

Evalueringen av tilskudd til miljøplantinger og økologiske rensetiltak tegner i hovedsak et positivt bilde av ordningen, samtidig som det blir pekt på områder som har potensiale for forbedringer. Det blir bl.a pekt på at tiltakene er positive og med stort potensiale for å hindre erosjon. Det beskjedne omfanget av tiltakene gjør imidlertid at den totale effekten er begrenset. Rapporten foreslår tiltak for økt oppslutning, og spesielt blir det pekt på behov for bedre informasjon om ordningen. Det er fremmet forslag til forbedringer for å tilpasse ordningen til et målstyringssystem. Rapporten inneholder bl.a. forslag til operasjonalisering av mål for kulturlandskap, biologisk mangfold og opplevelseskvalitet.

De forbedringer som er påpekt i evalueringene er vurdert og fulgt opp i kapittel 9 og 10.

5.5.1.2 Rapport 1997

Med utgangspunkt i de resultatmål som er satt for ordningen har Statens Landbruksbank utarbeidet en rapport om bruken av BU-midlene i fylkene.

Det ble i 1997 innvilget fylkesvise BU-midler til i alt 3686 tiltak. Dette er om lag samme antall som foregående år. Søknadspågangen er betydelig større en det rammene gir rom for å innvilge, slik at det er nødvendig med en forholdsvis streng prioritering av midlene, spesielt til tiltak innen tradisjonelt landbruk. Rapportene fra BU-styrene i fylkene viser at det er stor aktivitet og at kvaliteten av prosjektene har økt betydelig de siste åra.

Ved innvilging av BU-midler vurderes det hvilke forventet sysselsetting som kan knyttes til prosjektene. Det registreres forventet sysselsetting for ordningene etablererstipend (etableringsfasen), bedriftsutvikling og investeringer i tilleggsnæringer. Disse ordningene utgjorde om lag 34 % av totalt innvilgede midler i 1997. Forventet sysselsetting ut fra disse midlene er 860 årsverk, hvorav 460 årsverk for kvinner. Disse tallene viser en nedgang på om lag 15 % sammenliknet med 1996. Samtidig har det vært en tilsvarende økning i innvilgningene til utrednings- og tilretteleggingstiltak der det ikke registreres sysselsettingseffekt av tiltakene.

Rapporteringen for 1997 viser at 34 % av samtlige tiltak det blei innvilget støtte til, ble drevet av kvinner. Total andel av midler som gikk til tiltak med kvinnelig søker var vel 25 %. Tallene viser at kvinneandelen for BU-midlene er om lag uendret i 1997 sammenliknet med 1996. Kvinnenes andel av antall tiltak og innvilgede midler har holdt seg nokså stabil siden 1994.

Tabell 5.8 viser imidlertid at det er stor forskjell mellom ordningene. Andelen midler som har gått til prosjekter som drives av kvinner er høy og ligger i intervallet 47-57 % for etablererstipend, arbeidskraftstøtte/bedriftsutvikling samt praktikantordning/ onnebarnehager. På tilsvarende måte er andelen 33 og 17 % for henholdsvis investeringer i tilleggsnæringer og investeringer i tradisjonelt landbruk. Den lave andelen i tradisjonelt landbruk må bl.a. ses i sammenheng med at kvinner i betydelig mindre grad enn menn overtar bruk og går inn i tradisjonelt landbruk jfr. også kap. 5.11.

BU-midlene har en distriktsprofil og det skal legges særlig vekt på tiltak som gir varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med sysselsettingsvansker eller svakt utbygget næringsgrunnlag. Rapporteringen for 1997 viser at 59 % av de totale BU-midlene gikk til tiltak i kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Dette er en nedgang fra 1996 hvor andelen var 64 %. For tiltak innen tradisjonelt jord- og hagebruk gikk 71 % av midlene til tiltak i kommuner med distriktspolitisk status. I 1996 var tilsvarende %-andel 75. Det antas at den registrerte nedgangen i andelen av midler som er gått til kommuner med distriktspolitisk status skyldes tilfeldige variasjoner og ikke har sammenheng med endrede prioriteringer lokalt.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 1997 fikk 642 søkere innvilget tilskudd/investeringsslån til tradisjonelt husdyrhold, mot 586 i 1996. Rapporteringen viser at BU-midlene til tradisjonelt husdyrhold i hovedsak nyttes til utbedring og modernisering av eksisterende produksjonsapparat. Resultatrapporteringen gir i mindre grad informasjon om ulike mobiliseringsprosesser og lokalsamfunnstiltak som foregår i fylkene.

De sentrale BU-midlene nyttes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende og fylkesovergripende karakter. Midlene nyttes hovedsakelig til kunnskapsutviklingsprosjekter innen næringsutvikling. Rammen for de sentrale BU-midlene var i 1997 på 58 mill. kroner. Av denne rammen ble 6,85 mill. kroner forhåndsdisponert til ulike prosjekter ved jordbruksoppgjøret. Styret for Landbrukets utviklingsfond/Statens Landbruksbank innvilget i 1997 totalt 47,8 mill. kroner til 151 ulike prosjekter og tiltak. I forhold til foregående år er dette en økning på omlag 30 % i innvilgede midler og omlag 50 % i antall saker.

5.6 Miljø

Miljø er en integrert del av dagens landbrukspolitikk. Det har i flere år vært en sterk innsats for å redusere forurensningsproblemene i landbruket, og da spesielt i forhold til erosjon, vannforurensning og næringsalter. Denne innsatsen er opprettholdt på samme nivå, mens andre områder innenfor miljøarbeidet har fått økt fokus og økonomisk satsing. Dette gjelder bruken av plantevernmidler, kulturlandskapsaspektet, kulturminner og økologisk landbruk. Miljøarbeidet gjennomføres bl.a. på grunnlag av handlingsplaner på de enkelte områdene.

Gjennom overvåkning og resultatkontroll har en fått bedre faglig grunnlag for å vurdere miljømål, utvikle virkemidler og utforme tiltak. Det er i dag utviklet overvåkingsystemer for erosjon, avrenning av næringssalter, miljøgifter og plantevernmidler. Systemene finansieres av Statens forurensningstilsyn og Landbruksdepartementet og er under videreutvikling. Videre har Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet i år igangsatt overvåkning av kulturlandskapet.

I de nærmeste årene tas det sikte på å videreutvikle landbrukets resultatkontroll til et helhetlig resultatoppfølgingssystem for landbrukssektoren i tråd med de signalene som gis i St.meld. nr 58 (1997/98) «Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling». Utviklingen av et slikt system vil bidra til et bedre og mer helhetlig faglig grunnlag for miljøarbeidet i landbrukssektoren.

5.6.1 Næringssalter og erosjon

Forurensningene av jordbrukspåvirkede vassdrag er blitt redusert. Avrenningen av næringssalter fra jordbruket er beregnet til å være redusert med 19 % for nitrogen og 26 % for fosfor i perioden 1985-96 for området som går inn i Nordsjøplanen. Målsettingen for jordbruket er i Nordsjøplanen 44 % for nitrogen og 40 % for fosfor. Overvåkningsprogrammer viser også at fosforkonsentrasjonene i vassdragene er redusert. For nitrogen har en gjennom forskning dokumentert redusert avrenning som følge av tiltak, men effektene har så langt ikke latt seg måle direkte i vassdragene. Årsakssammenhengene i forhold til nitrogenavrenning er svært kompliserte. Nedbørsmengde og nedbørstidspunkt er svært avgjørende for den totale avrenningen, og vil kunne overskygge de beregnede effektene av tiltakene i jordbruket. I tillegg er det store variasjoner i avrenningen fra utmarksarealene fra år til år og fra sted til sted.

Den totale effekten av tiltakene har i de siste årene stagnert. Dette kommer av at en gjennomførte de enkleste og mest kostnadseffektive tiltakene først, som for eksempel tetting og utvidelse av gjødselkjellere. Videre har oppslutningen om tiltaket «endret jordarbeiding» stagnert.

Gjennomføringen av tekniske miljøtiltak særlig rettet mot tetting av punktkilder som gjødsellagre og siloanlegg har gått etter planen og en har nådd målene en har satt seg i Nordsjømeldingen. Det har siden 1988 blitt utbetalt ca. 900 mill kroner i tilskudd til disse tiltakene. Ordningen har bare dekket 30 % av godkjent kostnadsoverslag, slik at det totalt i landbruket har blitt brukt ca 3 mrd kroner til tekniske miljøtiltak. Videre ble det i 1997 gjennomført strengere krav til spredning av husdyrgjødsel i vekstsesongen og raskere nedmolding av husdyrgjødsla. Det forventes at dette vil gi en bedre gjødselutnytting.

Fra 1. januar 1998 ble det innført obligatorisk gjødselplanlegging på alle gårdsbruk. Dette forventes å bidra til redusert avrenning av fosfor og delvis nitrogen gjennom større bevissthet rundt gjødselingsmengder og gjødslingstidspunkter i fht forventet avlingsnivå. I 1997 ble ca 70 % av jordbruksarealet i drift drevet etter gjødslingsplan.

Det er fortsatt et vesentlig potensiale for å gjennomføre økologiske rensetiltak som oppsamlingsdammer/fangdammer, vegetasjonssoner etc. Vegetasjonssoner vil i tillegg til å hindre forurensning også være gunstig i fht kulturlandskap og biologisk mangfold.

I forhold til erosjon i kornproduksjonen er overgang fra høstpløying til vårpløying (endret jordarbeiding) i dag det viktigste tiltaket. Tabell 5.9 viser at 42 % av vårkornarealet ble omfattet av ordningen. Målsettingen er 50 %.

Det er beregnet et betydelig potensiale for reduksjon i avrenningen særlig av nitrogen gjennom økt bruk av fangvekster i korn- og grønnsakkulturer. Idag er kun 0,2 % av kornarealet sådd til med fangvekster.

5.6.2 Plantevernmidler

En arbeidsgruppe nedsatt av Landbruksdepartementet i samråd med Miljøverndepartementet har evaluert de ulike virkemidler for å redusere bruken av plantevernmidler. For en mer grundig gjennomgang av overvåkingsresultater og evaluering av enkelttiltakene vises til egen rapport.

Omsatt mengde virksomt stoff i plantevernmidler er i perioden 1985 til 1996 redusert med 54 %, fra 1529 tonn i 1985 til 706 tonn i 1996. Forbruket i Norge, Sverige og Finland ligger i størrelsesorden 1 kg virksomt stoff pr ha, mens tilsvarende tall for Belgia og Nederland som den andre ytterlighet ligger i størrelsesorden 14 kg pr ha (1996).

Omsetningsstatistikken gir ikke noe godt uttrykk for den risiko disse stoffene representerer for helse og miljø. Det er grunn til å anta at reduksjonen for en stor del skyldes overgang til lavdosemidler. Det er likevel sannsynlig at det har skjedd en reduksjon i helse- og miljørisikoen ved bruk av plantevernmidler på 1990-tallet. Både utviklingen i omsetningsstatistikken, beregninger utført av Landbrukstilsynet over antall dekar behandlet areal, godkjenningsordning som fjerner de minst ønskede stoffene, beregninger som viser en økning i arealer som ikke sprøytes, og bønders egen oppfatning av bruken av plantevernmidler gjennom egen spørreundersøkelse, peker i denne retning.

Resultater fra overvåkingen av rester i mat og i miljøet viser at det er behov for en ytterligere reduksjon. Materiale fra Planteforsk viser også at det er et potensiale for en slik reduksjon, og at dette kan skje uten at det får uakseptable konsekvenser for norsk landbruk.

Sammenligninger med andre land innebærer stor grad av usikkerhet. Likevel tyder gjennomgangen på at Norge har vært helt på høyde og på enkelte områder i forkant når det gjelder etablering av virkemidler og tiltak på området. Særlig gjelder dette godkjenningssystemet for plantevernmidler, opplegget for prognoser og varsling og autorisasjonsordningen som ble innført i 1997. I forhold til bruken av plantevernmidler er ikke virkemidlene utviklet like mye. Det er generelt med dagens prisforhold lønnsomt å ta i bruk plantevernmidler som en forsikring selv ved utsikter til bare små tap i avlingsnivå p.g.a. ugras, sopp eller skadedyr.

5.6.3 Kulturlandskap - biologisk mangfold - kulturminner

Begrepet jordbrukets kulturlandskap omfatter områder preget av jordbruksdrift og kjennetegnes blant annet av jordbruksarealer med kantsoner og restarealer, kulturmark i utmark, kulturminner inkludert bygningsmasse, vannveier, ferdselsårer og det totale landskapsbildet. Kulturlandskapshensyn i landbruksdrifta er nedfelt både i de juridiske og de økonomiske virkemidlene. Dette er hensyn som skal sikre, plante- og dyreliv og deres leveområder, kulturminnene med bygningene i landbruket og allmennhetens mulighet for ferdsel og opplevelser. Miljøverdiene er knyttet både til enkeltbruk og til større sammenhengende områder slik som f.eks seterområder, kystlandskap, områder med ravinelandskap, skogs- og jordbruksbygder. Fortsatt bosetting og drift av jordbruksarealene og ressursutnyttelse, ved bl a beiting i inn- og utmark og kjennskap til tidligere driftsmetoder og materialbruk, er nødvendig for å ivareta disse miljøverdiene i landbruket.

Areal- og kulturlandskapstilskuddet er det økonomiske virkemidlet som har størst betydning for å ivareta et kulturlandskap preget av aktiv landbruksdrift. Tilskuddet har økt sterkt det siste tiåret, og er trolig en viktig årsak til at det registrerte jordbruksareal, og særlig innmarksbeite har økt. Ordningene «Tilskudd til seterdrift», «Tilskudd til spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap» og «Investeringsstøtte til miljøtiltak» ivaretar miljøkvaliteter og driftsformer gjennom spesielle avtaler mellom myndigheter og den aktuelle gårdbruker.

Nytt edb-basert saksbehandlersystem har gitt vesentlig bedring i rapporteringen for ordningen Tilskudd til spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap. Tiltak rettet mot setermiljøer og biologisk mangfold blir fortsatt prioritert innenfor ordningen. En foreløpig registrering av omfang viser at tiltak for å fremme biologisk mangfold representerte 2.260 daa, for gammel kulturmark 24.671 daa og for tilgjengelighet/ferdsel 248 km. I tillegg har det blitt gitt tilsagn til over 460 tiltak for å ta vare på eller skjøtte kulturminner. Det ble innvilget midler til 83 fellestiltak. Tilsagn til freda og verneverdige bygninger har økt og utgjør over 30 % av den totale søknadssummen. Totalt har ordningen generert ekstern finansiering og egeninnsats på om lag 175 mill. kr.

Det har vært god oppslutning om de fylkesvise seminarene som ble gjennomført i 1997 om freda og verneverdige bygninger og andre kulturminner i landbruket. Seminarene ble gjennomført i alle fylker i samarbeid med den regionale kulturminneforvaltningen. Det er videre gjennomført kursing og utarbeidet veilednings- og informasjonsmateriell til miljøplantinger og økologiske rensetiltak.

Det ble satt av 4 mill kr. til Takaksjonen under jordbruksoppgjøret 1997/98 for å gi førstehjelp til å ta vare på gamle bygninger. Midlene tildeles i løpet av 1998. Det ble utløst ytterligere 1 mill kr. fra næringslivet, som i tillegg bidro med midler til administrasjon av aksjonen. Pr 09.01.98 var det kommet inn omlag 1400 søknader som utgjorde en søknadsmasse på 7,25 mill kr.

Det har vært arbeidet med organiseringen av et nytt forskningsprogram knyttet til kulturlandskap. I 1997 ble det utarbeidet et programnotat som Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet og Styret for forskningsmidler over jordbruksavtalen sluttet seg til.

Det ble i 1997 utarbeidet planer for et system for tilstandsovervåking for landbrukets kulturlandskap, med sikte på oppstart i 1998.

Interessen for ordningen Miljørettet omlegging i kornområder, en tre-årig prøveordning for perioden 1996-1998, er god. Det ble i 1997 omlagt 12 300 daa areal. Dette utgjør 0,2 % av samlet kornareal.

5.6.4 Rovdyr

Målsettingene for rovviltforvaltningen er fastsatt ved Stortingets behandling av St.meld. nr 35 (1996-97) Om rovviltforvaltning i juni 1997, jfr Innst.S. nr 301 (1996-97). Det skal sikres levedyktige bestander av alle de fire store rovviltartene i Norge. Samtidig skal det sikres et aktivt jordbruk med muligheter til å utnytte beiteressursene i utmark med sau og rein. Regjeringen følger nå opp Stortingets vedtak.

Ved behandlingen av St meld nr 35 (1996-97) ba Stortinget regjeringen fremme forslag om lovhjemling av retten til erstatning for rovviltskade i tråd med merknadene i Innst S nr 301 (1996-97). Siktemålet er at Stortinget får seg forelagt en odelstingsproposisjon og et utkast til forskrifter slik at dette kan behandles i vårsesjonen 1999 med sikte på iverksetting av nytt erstatningsregelverk med virkning fra og med beitesesongen 1999. Det blir vurdert mulige tilpasninger innenfor gjeldende regelverk for 1998-sesongen.

For beitesesongen 1997 ble det utbetalt omlag 36 mill kr i erstatning for rovviltskade på sau. Dette er ca 2 mill kr mer enn for beitesesongen 1996. Blant fylker som har hatt reduserte erstatningsutbetalinger i 1997 i forhold til 1996 er Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark. Erstattede tap økte fra 15.500 dyr i 1994 til om lag 25.000 dyr i 1997.

Regjeringen vil bidra til videre utvikling av forebyggende tiltak rettet mot sau- og reindriftsnæringen, gjennomføre tiltak som sikrer bedre kunnskap om rovviltartene og legge vekt på åpen kommunikasjon, dialog og medvirkning i forhold til de som bor og har næringsinteresser i områder med rovvilt. Det er gjennomført flere tiltak med sikte på bedre kommunikasjon og medvirkning. Høsten 1997 ble det etablert et nasjonalt rådgivende rovviltutvalg med representanter for berørte parter. Det er også etablert fylkesvise rådgivende utvalg i alle rovviltfylker. Videre er det igangsatt forsøksordning med regionale rovviltnemnder som bl.a. har myndighet til å fastsette fellingskvoter. En ser også på muligheten for å gjennomføre forsøk der kommunalt nivå delegeres myndighet til å disponere over bevilgninger til forebyggende tiltak, samt myndighet til å effektuere betingede fellingstillatelser på bjørn.

I tråd med Stortingets forutsetninger bevilges alle spesielle budsjettmidler til forebyggende tiltak over Miljøverndepartementets budsjett f.o.m 1998. Det er avsatt 20 mill kr til forebyggende tiltak for 1998. Midlene forvaltes av Direktoratet for naturforvaltning, som fordeler rammer til fylkene. De fylkesvise rovviltutvalgene avgjør prioritering av tiltak og fordeling av midler etter innstilling fra fylkesmannen.

Forvaltningen av de enkelte rovviltartene vil bli fulgt opp med sikte på å nå de vedtatte målsettingene. I løpet av siste år er det åpnet for lisensjakt på jerv i hele landet unntatt kjerneområdet i Sør-Norge, og det er satt i gang arbeid med å justere de administrative grensene for dette kjerneområdet. Kjerneområdene for jerv i Nord-Norge er opphevet. Det har i 1998 vært kvotejakt på gaupe i 11 fylker, og i tillegg er det blitt åpnet for at gaupejakt kan drives uten kvotebegrensning i bestemte deler av landet. Det vil bli lagt vekt på å videreutvikle det nordiske samarbeidet om de store rovdyrene når det gjelder forvaltning, forskning og bestandsovervåkning.

Regjeringen foreslår i Revidert nasjonalbudsjett en tilleggsbevilgning på til sammen 27,2 mill. kroner til dekking av omstilling fra sau til melk (5 mill. kr), etterslep på erstatningsutbetaling for tamrein (7 mill. kr), etterslep på erstatningsutbetaling sau (7,5 mill. kr), bestandsregistrering rovvilt (2 mill. kr) og bedring av erstatningsoppgjøret for 1998 (5,7 mill. kr).

5.7 Overføringene til jordbruket

Figur 5.3 viser utviklingen i bevilgningene til gjennomføring av jordbruksavtalen (kap. 1150) i nominelle og faste 1990-kroner. Tallene er hentet fra St.prp. nr 1 (1997-98) og inkluderer ikke engangsutbetalinger fra fond.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og er redusert etter dette. Støttenivået til jordbruket i Norge er høyt i internasjonal sammenheng. OECDs PSE-analyser viser næringsstøttens andel av produksjonsverdien for jordbruket. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte, dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris). OECDs tall viser at jordbruksstøtten i Norge utgjør 71 % av produksjonsverdien for 1996, sammenlignet med en verdsetting til verdensmarkedspris. Norge har sammen med Sveits, Japan og Island den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene. PSE-prosenten gir indikasjon på støttenivået. Den bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det er variasjon mellom land i hvor stor andel av jordbruksproduksjon og virkemidler som er inkludert i beregningen.

Norges PSE-prosent var i 1980-84 69 %, den økte til 76 % i 1991-92, for så å gå ned til 72 % i 1995. Endringer i PSE-prosenten skyldes ikke bare endringer i det interne støttenivået, men også endringer i verdensmarkedspriser og valutakurs.

Norge er et av de land med størst andel produksjonsnøytral støtte i forhold til total støtte. Over flere år er det ført midler fra produkttilknyttet inntekt (pris og pristilskudd) til produksjonsnøytrale ordninger som produksjonstillegg husdyr og arealtilskudd. Dette har vært gjort bl.a for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. Denne vridning har, sammen med flere forhold, også bidratt til at Norges CSE (Consumer Subsidy Equivalents) er redusert fra -64 % i 1990-92 til -48 % i 1996. % CSE er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne).

5.8 Produksjons- og markedsutvikling

Det er viktig at produksjonen tilpasses etterspørselen. Overproduksjon og overkapasitet på produksjonssiden gir pristap og høye kostnader og reduserer mulighetene for en god inntektsutvikling. I enkelte produksjoner er det bygd opp overkapasitet som påfører produsentene relativt store inntektstap og bidrar til uønskede samfunnsøkonomiske kostnader.

De siste årene har markedssituasjonen vært relativt god. Større produktspekter, økt realdisponibel inntekt og prisutviklingen på matvarer, særlig kjøtt, har bidratt til bedrede markedsforhold. I 1997 viser imidlertid beregningene fra Budsjettnemnda for jordbruket økt svikt i markedet i forhold til jordbruksavtalens målpriser. Avtaleprisene som ble avtalt ved jordbruksoppgjøret i 1997 har så langt ikke latt seg realisere for alle produkter.

Melk

Produksjonstilpasningen innen melkeproduksjonen styres gjennom kvoteordningen. Flere undersøkelser har påvist betydelig overkapasitet på det enkelte bruk innen melkeproduksjon. Kvotene er blitt redusert på det enkelte bruk og mange produsenter har i dag kvoter som ligger klart under produksjonskapasiteten på bruket og forutsetningene som er lagt til grunn i driftsplanene.

Med virkning fra 1.7.1997 er det gjennomført en ordning med kjøp og salg av melkekvoter. Det ble i 1997 omsatt vel 30 mill liter kumelkkvote og 0,5 mill liter geitemelkekvote, til en verdi av ca. 180 mill kroner. 11700 brukere kjøpte kumelkekvoter og 243 kjøpte geitemelkekvoter, antallet selgere var h.h.v. 641 og 21. Tabell 5.10 viser fordelingen av kjøp og salg på regionnivå. Kjøp og salg av melkekvoter (ku) foregikk i 1997 innenfor følgende 9 regioner:

1. Sone 1 i areal og kulturlandskapstillegget og sone 3 med unntak av de kommunene i Rogaland som hører til denne sonen. (Fylkene Østfold, Vestfold og Akershus og flatbygdene i Oppland, Hedmark, Buskerud og Telemark)

2. Resten av Oppland, Hedmark og Buskerud (de områdene som er i sone 5) og kommunene Oppdal, Rennebu, Midtre Gauldal, Røros, Holtålen, Selbu og Tydal i Sør-Trøndelag og Meråker i Nord-Trøndelag.

3. Resten av Telemark sammen med Agderfylkene og kommunene Eigersund, Lund og Sokndal i Rogaland.

4. Kommunene Sandnes, Stavanger, Hå, Klepp, Time, Sola, Randaberg, Strand Bjerkreim og Gjesdal i Rogaland.

5. De delene av Rogaland som er i sone 5, med unntak av kommunen Eigersund, Lund og Sokndal og fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane (sone 5) og alle kommunene i Møre og Romsdal sør for kommunene Aukra, Midsund, Vestnes og Rauma.

6. Kommunene Aukra, Midsund, Vestnes og Rauma og alle kommunene nord for disse i Møre og Romsdal samt kommunene Agdenes, Snillfjord, Hitra, Frøya og Hemne fra Sør Trøndelag.

7. Sone 4 (Flatbygdene i Trøndelag) og Nord-Trøndelag med unntak av Meråker.

8. Nordland og Troms unntatt kommunene Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen.

9. Kommunene Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen i Troms og hele Finnmark.

Meierileveransen av kumelk er redusert fra 1.837 mill liter i 1990 til 1.684 mill liter i 1997, eller 8,3 %. Produksjonen i 1997 var 16 mill liter under avtalt produksjonsnivå.

Innenlandsk salg av meieriprodukter er også redusert. Regnet pr person har forbruket av flytende melk blitt redusert med over 40 liter de siste 15 år. Forbruket av ost har derimot økt jevnt siden 1970-tallet. Fra 1996 til -97 ble meierisamvirkets eget salg av flytende melkeprodukter redusert med 2,1 %. Faste produkter ble redusert med 2,3 %. Samtidig økte salget av melk til andre aktører med knapt 45 % til ca 68 mill liter. Dette kvantumet går i hovedsak til osteproduksjon.

Produsentprisen på melk er beregnet å øke med ca 2 øre/liter fra 1996 til 1997. Det er 2,5 øre mer enn budsjettert i fjor inkl. beregnet virkning av jordbruksavtalen. Dette skyldes bl.a. lavere produksjon enn budsjettert, som reduserer produksjonen av de minst lønnsomme produkten og i gjennomsnitt gir mer lønnsom melkeanvendelse, større inntekter fra salg av meierivarer og andre varer enn budsjettert. Dette ga høyere melkepris til tross for høyere driftskostnader enn budsjettert.

Den nye markedsordningen gir et potensiale for økt markedsprisuttak for en del produkter over tid. Dette potensialet ser i noen grad ut til å bli realisert. Dette vil kunne ha positiv innvirkning på produsentprisen framover utover de endringer som følger av jordbruksoppgjøret og andre forhold.

Egg

Eggsektoren har lenge vært preget av overproduksjon og overkapasitet. Markedsoverskuddet er redusert fra 5-6 % tidlig på 90-tallet til i overkant av 2 % de siste årene. Dette har skjedd til tross for at årlig forbruk er redusert med ca 1 kg pr person. Salgsproduksjonen er redusert fra 51,1 mill kg i 1994 til 46,5 mill kr i 1997, eller 9 %. Markedsoverskuddet i 1997 er beregnet til 1,1 mill kg. Det ble fjernet 1,4 mill kg egg fra markedet gjennom førtidsslakting. Andre forhold bidrar også til at produksjonskapasiteten ikke utnyttes fult ut.

Prisene for registrert omsetning av egg økte fra 9,88 kr/kg i 1996 til 10,52 kr/kg i 1997. Dette var likevel en svikt i engrosprisen i forhold til målpris på 37 øre. Redusert produksjon og økt ytelse har resultert i at hønetallet er redusert med 15 % på 90-tallet. Antall bruk med høner er redusert fra 5.300 i 1990 til 4.200 i 1996.

Kjøtt

Det er registrert en klar økning både i forbruk og produksjon av kjøtt de siste årene. Økningen har i hovedsak kommet etter 1992. De kraftfôrbaserte kjøttslagene viser den sterkeste økningen. Økningen er relativt sterkest for fjørfekjøtt med 60 %. Størst økning i volum har svinekjøtt hatt med nesten 20 mill kg eller 24 %. Budsjettnemnda for jordbruket har beregnet forbruket av kjøtt i Norge i 1997 til 57,6 kg pr innbygger. Det er en økning på knapt 9 kg fra 1992. Forbruket er likevel lavt i forhold til andre land i Europa, hvor det ligger på fra 60 til over 100 kg pr person.

Kilde: Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Samlet kjøttproduksjon økte fra ca 248 mill kg i 1996 til knapt 253 mill kg i 1997. Gjennomsnittlig produsentpris for alt kjøtt ble redusert med 90 øre/kg. Etter en relativt god markedssituasjon for kjøtt de siste årene, er det for 1997 registrert økt svikt i engrosprisene i forhold til målprisene. Det gjelder særlig for lyse kjøttslag og sau. Importen av kjøtt var 4,2 mill kg i 1997, mot 7-8 mill kg de to foregående årene. Importen av både svinekjøtt og storfekjøtt ble redusert. Det ble i 1997 importert 2,4 mill kg storfekjøtt fra land med MUL-status.

Budsjettnemnda for jordbruket har beregnet pristap for jordbruket i forhold til avtaleprisene som følge av markedssituasjonen for kjøtt og egg i 1997 til ca 360 mill kroner, jfr. tabell 5.11.

Budsjettnemndas beregning av prissvikt som følge av markedssituasjonen inkluderer svikt i forhold til engrospris, økt omsetningsavgift og evt. trukket grunntilskudd (sau). For fjørfekjøtt og egg har BFJ i mange år regnet halvparten av rabatter gitt i forhold til engrosprisen som pristap grunnet markedssituasjonen. Siden pristapet er beregnet ved å multiplisere brutto pristap med registrert salgsproduksjon gir ikke beregningen et nøyaktig anslag for det reelle inntektstapet.

For 1998 er prissvikten pr kg i forhold til någjeldende avtalepris, inkl. økt omsetningsavgift og halve rabatter, budsjettert til kr 1,42 for storfekjøtt, 1,26 for sau, 1,54 for gris, 4,14 for fjørfekjøtt og 0,61 for egg. Det vil si om lag 460 mill kroner.

5.9 Kostnadsutviklingen

På kostnadssiden er det i hovedsak bare kraftfôrkostnadene og i noen grad kapitalkostnader som er direkte påvirket av jordbruksoppgjøret. I den nye markedsordningen for korn, kan kraftfôrkostnadene bare påvirkes gjennom lavere kornpris og prisnedskriving. Kostnadsutviklingen er av avgjørende betydning for inntektsmulighetene i jordbruket.

Kraftfôrkostnader og renter er redusert betydelig fra 1990 til 95 og er hovedårsaken til at de totale kostnadene i jordbruket er redusert med vel 10 % i denne perioden, inklusive volumendringer. Store deler av kornproduksjonen omsettes internt i jordbruket. Reduksjonen i kraftfôrkostnadene har en motpost i reduserte korninntekter. Siden kraftfôrforbruket er større enn kornproduksjonen (import) bidrar likevel reduksjonen til inntektsøkning for jordbruket.

Etter 1995 har kostnadene økt noe. Det skyldes bl.a. økt kraftfôrforbruk. Særlig registreres økning i kraftfôrforbruket til drøvtyggere sett i forhold til produksjonen. Fra 1996 til 97 øker kostnadene med 1,8 %. Økningen gjelder særlig kraftfôr (3,6 %) og «andre kostnader» (4,2 %). BFJ har budsjettert med en kostnadsøkning i 1998 på 0,7 %. Driftskostnadene øker med 0,5 %. Gjennomsnittsprisene på handelsgjødsel reduseres både i 1997 og i budsjettet for 1998. Gjennomsnittlig kraftfôrpris ligger i budsjettet for 1998 på samme nivå som i 1996.

Kapitalkostnadene er beregnet å gå ned med 2,2 % fra 1996 til -97, bl.a. grunnet rentereduksjon, for så å øke med 1,2 % til -98. Beregningsprinsippene BFJ nytter gjør kapitalkostnadene ustabile mellom enkeltår.

Tabell 5.12 viser utviklingen og nivået for kostnader i jordbruket de siste årene slik de framkommer i normaliserte regnskaper for 1998. Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper gjør at tallene kan endres fra beregningsår til beregningsår, også for regnskapsårene. BFJ har i år revidert flere serier. Bl.a. nyttes i år registrerte kraftfôrkostnader direkte i normaliserte regnskaper. Dette skyldes stor usikkerhet om engavlingene og normaliseringsmetoden nemnda tidligere har nyttet.

Kapitalinnsatsen i norsk jordbruk er relativt høy sett i forhold til jordbruket i andre land og i forhold til annen næringsvirksomhet. Nesten 1/4 av kostnadene er knyttet til varige driftsmidler. Figur 5.5 viser utviklingen i investeringer i maskiner og redskap og bygninger i faste 1996-kroner i perioden 1990-97.

Kilde: Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket.

5.10 Inntektsutviklingen

Jordbruksoppgjøret skal bl.a. legge til rette for at næringsutøverne skal få muligheter til å oppnå inntekter og levekår på linje med resten av befolkningen. Ettersom folk i landbruket er selvstendig næringsdrivende vil det være flere forhold som påvirker inntektene det enkelte år. Utøverne har selv ansvaret for å utnytte de muligheter jordbruksoppgjøret gir. Selvstendig næringsdrivende står i så måte i et annet forhold til sin egen inntekt enn andre grupper.

5.10.1 Inntektsutviklingen i jordbruket

Inntektsutviklingen for jordbruket samlet sett skal vurderes med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen. Totalkalkylen omfatter landbruksbefolkningens inntekter fra tradisjonelt jord og hagebruk. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med, bortsett fra kjøreinntekter i skogen for utstyr som er kostnadsført i totalregnskapet. Resultatene fra Totalkalkylens normaliserte regnskaper vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede inntektsforhold.

Både NILFs Driftsgranskinger og undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå viser at landbruksbefolkningens inntekter totalt sett ikke skiller seg vesentlig fra andre grupper når det gjelder jordbrukshusholdningenes totale inntekter. Gjennomsnittlig nettoinntekt for brukerfamilien i Driftsgranskingen var i 1996 337.000 kroner. SSBs analyser fra prosjektet Levekår og inntektsdannelse i landbruksbefolkningen viser at gårdbrukere som ikke hadde inntekter utenfor bruket i 1994 hadde en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 155.000 kroner, mens gårdbrukere med hovedyrket utenfor bruket hadde ei tilsvarende inntekt på 238.000 kroner. Dette tallmaterialet sier imidlertid ingen ting om arbeidsforbruket som settes inn for å oppnå disse inntektene. SSBs materiale viser relativt store forskjeller mellom gjennomsnittsinntekter på landsdelsnivå. Gårdbrukere i Rogaland og i flatbygdene på Østlandet skiller seg ut med de høyeste gjennomsnittsinntektene, mens brukere på Vestlandet og i dal- og fjellbygdene på Østlandet har de laveste inntektene. I driftsgranskingsmaterialet er det brukerfamiliene i Nord-Norge, Trøndelags skog- og fjellbygder og Vestlandet som har de laveste inntektene i 1996.

Den andel av inntektene som brukerfamiliene henter fra jordbruket er i følge Driftsgranskingene redusert fra om lag 70 % i 1980 til om lag 50 % i 1996. Mens melkeprodusentene, i følge SSBs materiale, i 1994 i gjennomsnitt hadde om lag 55 % av samla husholdningsinntekter fra jordbruket, var de tilsvarende tallene for saueprodusentene og kornprodusentene 17 % .

Utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital de siste årene i følge Budsjettnemnda for jordbrukets normaliserte regnskaper er vist i tabellen under. Normaliserte regnskaper utarbeides årlig for de siste 14 år. Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper, bl.a. som følge av nytt datagrunnlag, gjør at både beregnet inntektsnivå og -utvikling kan variere mellom beregningsår. Totalkalkylen har dermed ikke samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk og inntektsutviklingen bør vurderes over noe tid.

Bruttoinntektene er om lag uendret fra 1996 til 1997, mens kostnadene er beregnet å øke med 323 mill kroner. Totalt vederlag til arbeid og egenkapital reduseres med ca 280 mill kroner. Pr årsverk er det beregnet en inntektsøkning på 200 kroner fra 1996 til -97. Fjorårets avtale var beregnet å kunne gi en økning i inntektene på 3,5 %. Bl.a. markedssituasjon gjorde at endringene i inntektsmuligheter fjorårets oppgjør ga grunnlag for, ikke lot seg realisere i 1997. Svikt i kjøttsektoren forklarer alene om lag 2 300 kroner i manglende inntektsutvikling. De fleste inntektsposter, unntatt korn, øker mindre enn budsjettert i fjor. Samtidig øker kostnadene mer enn budsjettert. Særlig gjelder dette for kraftfôr, hvor det er registrert større volumøkning enn budsjettert.

I budsjettet for 1998, før oppgjør, øker bruttoinntektene med 0,4 %, mens kostnadene øker med 0,7 %. Med en reduksjon i arbeidsforbruket på 2,7 % er det budsjettert med en økning i vederlag til arbeid og egenkapital pr årsverk på 2,5 %, eller 3 100 kroner.

Med bakgrunn i driftsgranskingsmaterialet ble det i fjor beregnet årlig endring i arbeidsforbruk for ulike produksjoner med uendret driftsomfang for perioden 1988-1995. Det er innen kornproduksjon den største produktivitetsforbedringen har funnet sted. Det er her beregnet en årlig reduksjon i arbeidsforbruket på ca 41/2 %. For øvrige produksjoner er endringen i gjennomsnitt omlag 1/2 %. Mulighetene for relativt raske forbedringer av arbeidsproduktiviteten er størst i kornsektoren gjennom leie av jord, og med det bedre utnyttelse av stordriftsfordelene, og ved redusert jordarbeiding. I melkesektoren styres strukturendringene av kvoteregelverket, gjennomsnittsstørrelsen i melkeproduksjonen har økt med om lag 2 kyr siden kvoteregelverket ble innført.

I tilknytning til referansebruksberegningene beregnes også annen produktivitetsendring enn arbeidsforbruk. For beregningsperioden 1996 til 1998 er det beregnet negativ produktivitetsutvikling for de minste melkeproduksjonsbrukene og bruk med sau/geit og korn/potet. Produktivitetsøkningen er størst for korn, eggproduksjon og de største melkeproduksjonsbrukene. For eggproduksjonen er nytt dyremateriale hovedgrunnen til produktivitetsforbedringene.

5.10.2 Lønnsutviklingen for andre grupper

Tabell 5.14 viser lønnsutviklingen fra 1996 til 1997, samt for perioden 1990-1997 for en del grupper. Lønnsutviklingen for andre selvstendig næringsdrivende er ikke tatt med. Det statistiske materialet er svakere for denne gruppen og vil normalt svinge mer enn for andre, avhengig av omsetning, skattemessige tilpasninger m.v.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i rapportene av 20. januar og 19. mars 1998 beregnet lønnsoverhenget inn i 1998 for hovedgrupper av lønnstakere. Overhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten vil bli fra ett år til det neste, dersom det ikke gis lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Beregningsutvalgets anslag for lønnsoverhenget inn i 1998 i en del områder ligger i området 11/4 til 2 %. Gjennomsnittlig overheng for alle grupper er beregnet til 1,6 %.

Lønnsoppgjørene 1998

I årets forbundsvise lønnsoppgjør i LO-/NHO-området er det innenfor de områdene som hittil er avsluttet oppnådd enighet, enten i form av forhandlingsresultat eller meglingsforslag. Også innenfor varehandel har man kommet fram til et forhandlingsresultat. Hovedtrekkene i forslagene er et generelt tillegg, økte skift- eller andre ulempetillegg, økt minstelønn i noen fag og lavlønnstillegg i hotell og restaurant.

I Revidert nasjonalbudsjett 1998 er det som gjennomsnitt for alle grupper lagt til grunn en lønnsvekst fra 1997 til 1998 på 5 %. Det er da forutsatt at de relativt høye tilleggene som er gitt sentralt, blir fulgt opp med relativt moderate tillegg.

Inntektsutviklingen for selvstendig næringsdrivende vil avhenge av fortjenesteutviklingen. Her vil bl a konkurransesituasjonen overfor utlandet, herunder pris- og avsetningsforholdene på eksportmarkedene og valutakursutviklingen, spille inn.

5.11 Likestilling og rekruttering

5.11.1 Likestilling

Likestilling dreier seg, ut fra de retningslinjer som er trukket opp for likestillingspolitikken, blant annet om fordeling av eiendom, formue, beslutningsmyndighet og påvirkningsmulighet mellom kvinner og menn. Det dreier seg også om den enkeltes rett til å ta reelle valg og krav på respekt for de valg som tas. Materialet i avsnittet er hentet fra rapporten til arbeidsgruppen som utredet likestilling og rekruttering i landbruket, som benyttet data fra bl.a. Eldby 1996, Solheim og Østby 1994, Maximite a/s 1998, Seippel 1996.

For landbruket vil likestilling innbefatte like muligheter for kvinner og menn til å delta i alle deler av næringa. St prp nr 8 legger vekt på at virkemidler og tiltak i landbrukspolitikken, samt utviklingen av et alternativt næringsliv og arbeidsmarked i distriktene må tilpasses kvinners behov i større grad enn tidligere. Dette har sammenheng med at kvinneunderskuddet er stort i mange distriktskommuner og at kvinner er underrepresentert i landbruksnæringa.

Begrepet «Kvinner i landbruket» representerer ikke en ensartet gruppe fordi det både omfatter kvinnelige bønder og kvinner som er gift eller samboer med mannlige bønder. Enkelte kvinner deltar i jordbruksarbeidet på heltid alene eller i samarbeid med mannen. Andre deltar sesongmessig, svært sjelden eller aldri i arbeidet på gården.

Eiendomsforhold

Det er få kvinner som overtar landbrukseiendommer i Norge. I perioden 1983-92 ble kun 17 % av eiendommene overtatt på odel av kvinner. Dette er en viss økning i forhold til perioden 1973-82 da 14 % av eiendommene ble overtatt av kvinner. Det er en tendens til at kvinner overtar små jordbrukseiendommer og store skogeiendommer.

En undersøkelse av generasjonsskiftet 1991/92 viser en gjennomsnittsalder ved formell overtagelse er 35 år. Kvinner er 10-12 år eldre enn menn når de overtar gård. 20 % av de nye mannlig søkerne i 1992 var ektefelle til søker i 1991, mot 65 % av de nye kvinnelige søkerne (NILF 1998). Dette kan tyde på at kvinner ofte overtar gården etter sin ektefelle ved dødsfall.

Arbeidsinnsats

Henholdsvis 51 % og 6 % av alle gårdsbruk drives av én mannlig eller kvinnelig bruker. 41 % av gårdsbrukene drives i fellesskap av mann og kvinne. På gårdsbruk med flere brukere er det mest vanlig at brukerne er kvinne og mann (41 %). 3 % av alle brukere driver sammen med en person av samme kjønn. Godt over 80 % av gårdbrukerne eier også landbrukseiendom. Andelen eiere som selv er bruker ser ut til å øke noe med størrelsen på bruket.

Målt i årsverk står kvinnene for omtrent 25 % av arbeidsinnsatsen i jordbruket. Kvinners andel av utførte årsverk har blitt redusert fra 27 % i 1980. Det har samtidig vært en økning i antall kvinner som tar arbeid utenfor gården. I 1995 arbeidet 31 % av kvinnene i landbruket halv stilling eller mer utenfor bruket. Denne andelen har vært stigende i de siste åra.

Tilbakegangen i kvinners arbeidsinnsats på gården har bl.a. sammenheng med at mekanisering av landbruket i etterkrigstida har redusert behovet for de arbeidsoppgaver som kvinner ofte har utført. Det har vist seg at kvinner blir mindre aktive i gårdsarbeidet når gården utvides og det introduseres ny teknologi. Utbygging av lokal offentlig service og forvaltning har også gjort det mulig for kvinner å ta seg arbeid utenom bruket.

Arbeidsoppgaver på gården er kjønnsdelt, ved at menn i langt større grad enn kvinner kjører traktor, skurtresker o.l. Forskjellene mellom kjønnene jevner seg noe ut når det gjelder deltagelse i fôring og stell av husdyr. Undersøkelser viser også at odelsbarn vokser opp med en tradisjonell arbeidsdeling. Odelsguttene har vært mest med på de tekniske/maskinelle oppgaver på gården, mens jentenes arbeidsinnsats i større grad har knyttet seg til husdyrholdet og onnearbeid. Odelsgutter har i motsetning til odelsjentene i liten grad deltatt i husarbeidet.

Det tyder også på visse kjønnsforskjeller når det gjelder preferanser mht. valg av driftsformer. En større andel av kvinnelige bønder legger om til økologisk drift og driver storfe, sau, geit og hestehold sammenlignet med mannlige bønder. Menn driver i større grad enn kvinner med melkeproduksjon.

Innflytelse

Landbrukets fagorganisasjonene har 25 % kvinnelige medlemmer. Samvirkeorganisasjonene har om lag 14 % kvinner i sentral-, distrikts- og fylkesstyrene. Vi finner også få kvinner på leder- og mellomledernivå i den statlige landbruksforvaltningen, der kvinneandelen er i overkant av 20 %. Situasjonen på kommunenivået er ikke undersøkt.

Virkemidler

Andel kvinner som søker produksjonstillegg (areal og husdyr) lå i 1996 på 11 %. Kvinnelig søkere får utbetalt 9 % av de totale overføringene av produksjonstilskudd. Fra 1991 ble det mulig å føre opp en «nummer to» søker og i 1995 var 32 % av alle søkere kvinnelige «nummer to» søkere.

Det viser seg at kvinner har en sentral plass i utviklingen av nye næringer i og i tilknytning til landbruket. Rapporteringen om BU-midlene i 1997 viser at andelen prosjektmidler som har gått til kvinner er 47-57 % for etablererstipend, arbeidskraftstøtte/bedriftsutvikling samt praktikantordning/onnebarnehager. Andelen er henholdsvis 33 og 17 % for ordningene investering i tilleggsnæringer og tradisjonelt landbruk. Resultatene av BU-midlene er nærmere omtalt i kapittel 5.5.1.

5.11.2 Eiendomsoverdragelse og rekruttering

I løpet av de siste 10 åra har antall personlige brukere¹1 gått tilbake med omtrent 20.000 og i 1996 var det i alt 81.212 personlige brukere. Gjennomsnittsalderen har vært stabil i de siste årene. I 1986 var den 50 år, 48 år i 1993 og 49 år i 1995. De eldste brukerne finner vi på de minste brukene.

Trekk ved samfunnsutviklingen kan påvirke framtidas rekruttering til landbruket. Her står forhold knyttet til befolknings- og bosettingsutviklingen og utviklingen i arbeidsmarkedet sentralt. Fraflyttingen fra bygdene øker og utviklingen går i retning av en eldre befolkning og mindre ungdomskull. Undersøkelser indikerer en viss svikt i rekrutteringspotensialet. Undersøkelser indikerer også at unge føler at landbruket har lav status i befolkningen. Et generelt godt arbeidsmarked kan gjøre det mer attraktivt å velge andre yrker enn landbruket eller velge driftsformer som gjør det mulig å kombinere landbruksyrket med annen jobb utenfor bruket.

Rekrutteringen til landbruket er spesiell ved at eiendomsoverdragelse reguleres innenfor familien gjennom odelsloven. De fleste gårder overdras av personer som har odelsrett (88 %). I levekårsundersøkelsen fra 1995 svarte omtrent halvparten av brukerne at de hadde familiemedlemmer fortrinnsvis barn som ville overta bruket. I Nord-Norge regnet bare 30 % av brukerne at overdragelse var sikret. En del eiendommer blir også omsatt på det åpne marked og en undersøkelse gjennomført av Landbruksdepartementet i 1996 indikerer at etterspørselen etter landbrukseiendommer er større enn antall landbrukseiendommer til salgs. Dette er særlig framtredende i sentrale strøk.

Sosialisering inn i landbruksyrket

Rekruttering til landbruket er nært knyttet til odelsbarnas oppvekst og sosialisering inn i bondeyrket. Undersøkelser viser bl.a. at gutter og jenter utsettes for ulik påvirkning og forventninger fra foreldre og omgivelsene for øvrig når det gjelder spørsmål om egnethet og interesse for gårdsarbeid. Det er grunn til å anta at guttene utsettes for et større forventningspress om overtagelse enn jentene, noe som gjør at yngre brødre lettere kan true jenters odelsrett. Spesielt for gutter, men også for jenter kan odelsretten på den annen side oppleves som en plikt.

Foreldregenerasjonens og samfunnets holdninger til det å være bonde vil også påvirke ungdoms syn på landbruket som mulig yrkesvei.

Valg av landbruket som yrke og gården som bosted

Valget av landbruksyrket og valg av bosted henger nøye sammen. Generasjonsskifte i landbruket skjer såpass sent at de fleste som har mulighet for overta gård har mange år bak seg med utdanning og/eller arbeid i andre næringer. Mange har dermed fått bindinger i form av jobb og sosialt nettverk andre steder enn hjemstedet. I tillegg har mange en ektefelle/samboer som også vil stille krav til arbeidsmuligheter på det stedet gården ligger. Dette er forhold som kan synes å gjøre det ekstra vanskelig å flytte og skifte yrke og livsstil.

Jenter mangler dessuten kvinnelige forbilder i landbruket. Det landbruksfaglige nettverket på bygdene er ofte svakere for jentene enn for guttene. Dessuten viser undersøkelser at jentene opplever kultur- og fritidstilbud på bygda som snever sammenlignet med mange. Dette er forhold som legger spesielle hindringer i veien for jenters valg om landbruket som yrkesvei.

Undersøkelse blant unge bønder viser at inntektene i landbruket og mangel på fri tid er forhold som kan virke negativt inn på ønsket om å fortsette i landbruksnæringen.

Utdanning til landbruksyrket

Antall elever på studieretning for naturbruk går ned og interessen for å ta landbruksfaglig utdanning virker synkende. Om lag 75 % av de som tar slik utdannelse går inn i landbruket. Det er ikke gjort undersøkelse på om den synkende interessen skyldes manglende interesse for landbruk eller trekk ved selve utdanningen ellers.

5.12 Økologisk landbruk

Regjeringen legger opp til at produksjonen av økologiske produkter økes i takt med etterspørselen. Oppfølgingen skjer gjennom handlingsplanen for økologisk landbruk og årlige rapporteringer til Stortinget.

5.12.1 Måloppnåelse pr 31.12.97

Målene gitt i Handlingsplanen er knyttet til økologisk merket omsatte produkter. Registreringer som gjøres i forhold til tilskuddsordningene for økologisk landbruk er primært knyttet til arealer. Med bakgrunn i disse tallene, registreringer foretatt av Debio og opplysninger fra næringsmiddelindustrien er det mulig å gi anslag over måloppnåelsen. Det må imidlertid understrekes at det hefter usikkerhet ved beregningene.

En økende andel av den økologiske melken omsettes som økologisk melk til forbrukerne. Dette skyldes at det er et økende antall meierianlegg som er godkjent for, og som tar imot økologisk melk. Omlag 50 % av økologisk produsert melk ble i 1997 innveid som økologisk melk (omlag 2,2 mill liter). Av dette er om lag 75 % solgt som økologiske produkter. Det er imidlertid et stort potensiale for økt leveranser av økologisk melk da bare 1/3 av brukene som har lagt om arealet til økologisk også driver økologisk melkeproduksjon.

Debios registreringer for 1997 og opplysninger fra Norsk kjøtt indikerer at omlag 50 % av økologisk produsert sauekjøtt, 67 % av økologisk produserte lam og bare omlag 20-25 % av økologisk produsert storfekjøtt ble innlevert som økologiske slakt i 1997.

Av det økologiske saueslaktet er 53 % omsatt som økologisk kjøtt. Når det gjelder økologisk storfeslakt er omsatt mengde 35 % av innveid mengde. Det er stor variasjon fra distrikt til distrikt.

Merkegodkjent areal for salgsvekster utgjorde i 1997 12,4 % av det økologisk godkjente arealet. Tallene indikerer at storparten av produksjonen på arealer med økologiske matvekster (korn, potet, grønnsaker, frukt og bær) omsettes som økologiske produkter, da 64,5 % av matveksarealet har merkegodkjenning.

5.12.2 Utviklingen i økologisk landbruksareal

Antall bruk med økologisk drift / under omlegging er fortsatt beskjedent i forhold til det totale antallet bruk i Norge. Det har imidlertid vært en relativt stor økning de siste årene. I 1987 var det 41 bruk, mens tallet for 1997 er vel 1.200.

Vel halvparten av brukene innenfor tilskuddsordningen har merkegodkjenning. Det er primært de brukene som ønsker å omsette sine produkter som økologiske som søker om merkegodkjenning, dvs i hovedsak matvekstproduksjoner. De siste årene vært en markert økning i antall bruk som starter omlegging, storparten av disse er fortsatt under omlegging.

Økologiske arealer og arealer under omlegging viser også en sterk økning. Figur 5.7 gir en oversikt over utviklingen av økologisk godkjente arealer og arealer i karens. Karenstiden er f.o.m vekstsesongen 1998 minst en mellomliggende vekstsesong der dyrkingen er i henhold til driftsreglene for økologisk landbruk. For etablerte frukt- og bærfelt og ved spesielle driftsforhold er karenstiden to mellomliggende vekstsesonger. Økologisk godkjenning forutsetter at inspeksjon er utført i løpet av karenstiden.

Kilde: Kilde: Debio 1997

5.12.3 Utviklingen i økologiske produksjoner

Produksjonsstatistikken viser at økologisk produksjon i hovedsak er basert på eng og beite til dyrefôr. Samtidig har økologisk en høyere andel produksjon av poteter, grønnsaker, frukt og bær enn konvensjonelt landbruk. I figur 5.8 er andelen av ulike økologiske produksjoner av total økologisk produksjonen sammenlignet med konvensjonell produksjon.

Kornarealet utgjorde vekstsesongen 1997 om lag 6 % av det totale økologiske arealet. Tilgangen på økologisk matkorn og kraftfôr til produksjon av melk, kjøtt og egg er begrenset. Kornproduksjonen i spesielt egnede områder er igjen begrenset av tilgang på husdyrgjødsel og annen organisk gjødel samt utvikling av dyrkingssystemer basert på grønngjødsling. For å stimulere til økt korn- og matvekstproduksjon, er arealtilskuddet fra og med 1997 differensiert. For økologisk korn til modning og andre åpenåker vekster utbetales kr 150 pr daa, mens for annet areal er arealtilskuddet kr 110 pr daa.

Kilde: Kilde: Debio 1997 og Statens Kornforretning 31.7.97.

I tabell 5.15 er utviklingen i antall for enkelte økologiske husdyr beskrevet. For registreringene i 1997 er også husdyr som benyttes til konvensjonell prodoksjon på bruk i Debioregisteret tatt med. Tallene viser at andelen økologiske husdyrprodukter kan øke betydelig på kort sikt dersom disse dyrene benyttes til økologisk produksjon.

Av tabellen fremgår at storparten av brukene med saueproduksjon som driver økologisk eller har startet omlegging av arealene til økologisk drift også har lagt om husdyrproduksjonen. Når det gjelder melkeproduksjon og griseproduksjon på bruk som er under omlegging eller er omlagt, er storparten fortsatt konvensjonelt drevet.

Som det fremgår av tabell 5.15 ligger det et stort potensiale for økt økologisk husdyrproduksjon på bruk som er under omlegging eller er ferdig omlagt (areal). Dette gjelder for melk, men også for andre husdyrproduksjoner. På disse brukene er arealene omlagt eller under omlegging. Det er derfor et økologisk fôrgrunnlag tilstede på bruket som muliggjør en relativt rask omleggingen av husdyrproduksjonen til økologisk drift. Man regner med at ved økt mulighet for levering av økologisk melk, vil en større del av melkeproduksjonen på disse brukene legges om til økologisk produksjon.

Økologiske melkekyr utgjør 0,6 % av de totale melkekyr her i landet. I den økologiske produksjonen er saueholdet sterkt overrepresentert mens kraftfôrkrevende produksjoner utgjør en liten del av det totale økologiske husdyrholdet i forhold til det tradisjonelle landbruket. Dette kan ha sammenheng med den begrensede tilgangen på økologisk kraftfôr og grensene for bruk av kraftfôr i den økologiske produksjonen.

5.12.4 Merpris

Den økologiske produksjonen må baseres på en merpris i markedet for å oppnå inntekter på linje med annen produksjon.

Når det gjelder økologisk melk er det litt ulik praksis mellom meieriene. Norske Meierier har anbefalt en merpris på 60 øre pr liter for økologisk melk innveid ved meierier som mottar og omsetter økologisk melk. Dette innebærer at økologiske melkeprodusenter som har leveringskontrakt for økologisk melk får utbetalt merpris. Mulighet for å få leveringskontrakt avhenger igjen av mulighetene for salg av økologiske melkeprodukter. Ved Vestlandsmeieriet blir det gitt 100 øre pr liter innveid økologisk melk uavhengig av salg av økologiske melkeprodukter i perioden 1998-2000.

Kjøttsamvirke har en markedsandel på om lag 90 % når det gjelder slakting av økologiske dyr. Sentralt i kjøttsamvirket fastsettes det en merpris på 150 øre og 300 øre pr kg for henholdsvis økologisk sau / lam og storfe. Lokalt kan det avtales høyere priser.

5.12.5 Kontroll/regelverk

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å følge EUs regelverk om økologisk landbruk. Regelverket omfatter blant annet krav til kontroll og inspeksjon innen primærproduksjonen og pakking, foredling og import. Innen primærproduksjonen har Statens Landbrukstilsyn inngått kontrakt med Debio som utøvende kontrollorgan. Fra 1997 er det gjort endringer slik at inspeksjoner kan utføres gjennom hele året. Innenfor rammene regelverket gir søkes det stadig å effektivisere inspeksjonsarbeidet, og det er bl.a. inngått samarbeid med Husdyrkontrollen vedrørende dokumentasjon av fôring og veterinærmedisin.