Juridisk ordliste

Forklaring av et utvalg sentrale begreper som benyttes i omtalen av internasjonale barnebortføringer.

Anerkjennelse

Anerkjennelse av en utenlandsk avgjørelse innebærer at den legges til grunn her i landet, at den har bindende virkning og har samme rettsvirkninger her i landet som en norsk avgjørelse har.

Barnelovsak / Foreldretvist (tidligere kalt barnefordelingssak)

En barnelovsak er en rettssak etter barneloven med spørsmål om foreldreansvar, hvem barnet skal bo fast hos eller samvær med barnet. Rettens saksbehandling i disse sakene reguleres av barneloven kapittel 7.

Ofte brukes betegnelsen foreldretvist om det samme.

Bortfører

Bortfører er den personen som ulovlig tar med seg barnet ut fra barnets bostedsland. Bortfører vil oftest være en av foreldrene. Bortfører kan også være andre, for eksempel en besteforelder.[1]

Bostedsland

Bostedslandet er det landet der barnet var bosatt før bortføringen.

Det er ikke avgjørende hvor barnet er registrert bosatt eller hvilket land barnet er statsborger av.  

I Haagkonvensjonen 1980 er begrepet «habitual residence», som i praksis er sammenfallende med bostedsbegrepet i barneloven § 82.

Foreldreansvar

Barneloven har ingen legaldefinisjon av «foreldreansvar», men hovedinnholdet følger av barneloven § 30. Foreldreansvar omfatter foreldrenes rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold, og barnet har rett til omsorg og omtanke fra de som har foreldreansvaret. De(n) som har foreldreansvaret, har plikt til å gi barnet en forsvarlig oppdragelse og forsørgelse. I norsk rett følger foreldreansvaret enten direkte av lovreglene i barneloven, av avtale mellom foreldrene, barnevernsvedtak, eller av en rettsavgjørelse.

I Haagkonvensjonen 1980 brukes «rights of custody». Begrepet er definert i konvensjonsteksten, og omfatter «omsorgen for barnets person, herunder retten til å bestemme hvor barnet skal bo», jf. konvensjonens artikkel 1 bokstav c og 5 bokstav a. I forhold til konvensjonens regler er det denne internasjonale definisjonen av begrepet som er avgjørende, og ikke hvordan foreldreansvar defineres i det enkelte lands interne barnerett.

Konvensjonens «rights of custody» er oversatt i barnebortføringsloven til «rett til foreldreansvar», jf. barnebortføringsloven § 11 annet ledd bokstav a. I barnebortføringsloven må definisjonen i konvensjonen være avgjørende. I praksis vil det være oftest være sammenfall mellom barnebortføringslovens og barnelovens begrep.

I forhold til barnevernloven vil foreldreansvarsbegrepet i barnebortføringsloven omfatte de tilfeller der barnevernet har rett til å bestemme hvor barnet skal bo, uten at foreldreansvaret er overtatt. Se barnevernloven § 4-31 for oversikt over når det er ulovlig å ta med seg barnet ut av landet uten samtykke fra barnevernstjenesten.

Fri sakførsel

Fri rettshjelp i sivile saker for de alminnelige domstolene (unntatt forliksrådet) og særdomstolene samt i forvaltningssaker etter rettshjelploven § 17. Som særdomstoler regnes de domstoler som er nevnt i domstolloven § 2, samt arbeidsretten.

Fritt rettsråd

Fri rettshjelp utenfor rettergang gis som hovedregel som fritt rettsråd.

Fritt rettsråd er fri rettshjelp som ikke omfattes av fri sakførsel (se beskrivelsen over), herunder behandling for forliksrådet, skjønn som styres av lensmann og voldgiftsaker.

Fullbyrding

Fullbyrding av en utenlandsk avgjørelse her i landet innebærer at den tvangsfullbyrdes på samme måte som en tilsvarende norsk avgjørelse, og etter regler om tvangsfullbyrding som gjelder her i landet.

Gjenværende

Gjenværende er den som er igjen i bostedslandet og som får sitt foreldreansvar krenket ved barnebortføringen og krever tilbakelevering av barnet. Oftest er gjenværende en av foreldrene. Det kan også være andre, for eksempel barnevernet der det har overtatt omsorgen for barnet.

Internasjonal privatrett

Internasjonal privatrett i snever forstand er de rettsregler og prinsipper som bestemmer hvilket lands rett et privatrettslig forhold skal bedømmes etter (lovvalgsregler).

Begrepet brukes også i en videre forstand, og omfatter da reglene om lovvalg, jurisdiksjon, anerkjennelse og fullbyrding.

Jurisdiksjon

Jurisdiksjonsreglene fastsetter vilkårene for at et lands domstoler eller andre myndigheter har kompetanse til å behandle og avgjøre en sak som har tilknytning til flere stater.

Jurisdiksjonsreglene for barnelovsaker står i barneloven § 82.

Begrepet brukes også om en norsk domstols stedlige kompetanse internt i Norge, slik at «sentralisert jurisdiksjon» betyr at behandlingen av en sakstype sentraliseres til en eller flere spesielt utpekte domstoler. I Norge er jurisdiksjonen i barnebortføringssaker etter Haagkonvensjonen 1980 sentralisert til Oslo tingrett, se barnebortføringsloven § 13.

Lovvalg

Lovvalgsreglene bestemmer hvilket lands lov som regulerer et rettsspørsmål.

Lovvalgsreglene for barnelovsaker står i barneloven § 84.

Mottakerland

Mottakerland er det landet barnet er bortført til. Det vil være det landet som barnet kreves tilbakelevert fra.

Samværsrett

Barn har rett til samvær med begge foreldrene, selv om de ikke bor sammen, og foreldre har et felles ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, har rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt. Regler om samvær står i barnelovens kapittel 6. Er foreldrene uenige om samværsretten, kan saken bringes inn for domstolen.

Etter barnevernloven har barn og foreldre som hovedregel rett til samvær med hverandre når omsorgen er overtatt, jf. § 4-19.

Haagkonvensjonen 1980 definerer «samværsrett» til å omfatte retten til å bringe barnet til et annet sted enn der hvor barnet har sitt bosted for en begrenset periode, jf. artikkel 5 første ledd bokstav b.

Sentralmyndighet

Stater som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1980 skal utpeke en sentralmyndighet som har en rekke plikter etter konvensjonen til å bidra til å sikre at et bortført barn raskt blir returnert til sitt bostedsland. I henhold til barnebortføringsloven § 5 annet ledd er Justisdepartementet, Sivilavdelingen, utpekt som sentralmyndighet i Norge etter denne konvensjonen.

Straffbar barnebortføring

Etter norsk rett er bortføring fra den som har (del i) foreldreansvaret straffbart, jf. strl. § 261. Det er også straffbart å bortføre et barn fra barnevernet i alle tilfeller der barnevernet har rett til å bestemme hvor barnet skal bo.

Tilbakeholdelse

Ulovlig tilbakeholdelse oppstår når et barn ikke kommer tilbake til bostedslandet etter at et lovlig utenlandsopphold er over, typisk ferie eller samvær utenlands. Ulovlig tilbakeholdelse reguleres av de samme reglene som ulovlig bortføring og begrepet «barnebortføring» brukes derfor som et felles begrep for begge tilfellene.



[1] “..the person who removes the child […] hopes to obain a right of custody from the authorities of the country to which the child has been taken. The problem therefore concerns a person who, broadly speaking, belongs to the familiy circle of the child; indeed, in the majority of cases, the person concerned is the father or the mother.” Explanatory Report on the 1980 Hague Child Abduction Convention, Pérez-Vera Report, 1982

Til toppen